Et uttrykk som forekommer to ganger, begge gangene i Åpenbaringen, en bok som i stor utstrekning gjør bruk av symboler. (Åp 3: 12; 21: 2 ) Etter at apostelen Johannes mot slutten av sine syner hadde sett Babylon den store bli ødelagt, sa han: «Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann.» – Åp 21: 2.

Lammets brud. I lys av andre skriftsteder kan det fastslås hva Det nye Jerusalem er. Ifølge det ovennevnte skriftstedet er det «som en brud». Litt senere skriver Johannes: «En av de sju engler . . . talte med meg og sa: ’Kom hit, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru.’ Så førte han meg av sted i åndens kraft til et stort og høyt fjell, og han viste meg den hellige by Jerusalem som kom ned fra himmelen fra Gud og hadde Guds herlighet. Dens stråleglans var som den kosteligste stein, som en jaspisstein som skinner klart som krystall.» – Åp 21: 9–11.

Det nye Jerusalem er altså «Lammets hustru», og Lammet er Jesus Kristus, som utgjøt sitt blod som et offer for menneskeheten. (Joh 1: 29; Åp 5: 6, 12; 7: 14; 12: 11; 21: 14) «Bruden» må derfor være medlemmene av den herliggjorte kristne menighet. Paulus sammenlignet denne menigheten på jorden med «en ren jomfru» som skulle framstilles for Kristus. (2Kt 11: 2) Han sammenlignet den også med en hustru som hadde Kristus som Ektemann og Hode. – Ef 5: 23–25, 32.

Ifølge Åpenbaringen 3: 12 henvender dessuten Kristus selv seg til menigheten og gir dette løftet til den som er trofast og seirer: «Jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds by, det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt eget nye navn.» En hustru tar i mange tilfeller sin manns navn. De 144 000 som i synet står sammen med Lammet på Sions fjell, og som har Lammets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner, er derfor tydeligvis den samme gruppen, nemlig bruden. – Åp 14: 1.

Hvorfor kan «Det nye Jerusalem» ikke være en by i Midtøsten?

Det nye Jerusalem er en himmelsk og ikke en jordisk by, for det sies at byen kommer «ned fra himmelen fra Gud». (Åp 21: 10) Den er ikke bygd av mennesker og består ikke av bokstavelige gater og bygninger som er blitt anlagt og oppført i Midtøsten, på det stedet hvor det gamle Jerusalem stod, den byen som ble ødelagt i år 70 e.v.t. Mens brudeklassens medlemmer er på jorden, får de vite at deres «borgerskap [er] i himlene», og det håp som holdes fram for dem, går ut på at de skal få «en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv». Apostelen Peter sier om denne arven at «den er gjemt i himlene» for dem. – Flp 3: 20; 1Pe 1: 4.

I 537 f.v.t. skapte Jehova «nye himler og en ny jord» da den jødiske rest kom tilbake til Jerusalem etter landflyktigheten i Babylon. (Jes 65: 17) Datidens «nye himler» bestod tydeligvis av det styret som ble utøvd av stattholderen Serubabel (en etterkommer av David), støttet av øverstepresten Josva, i byen Jerusalem. (Hag 1: 1, 14; se HIMMEL [Nye himler og en ny jord].) Tilsvarende utgjør Det nye Jerusalem sammen med Kristus – som sitter på sin trone i denne symbolske byen – de «nye himler» som skal herske over den ’nye jord’, det vil si menneskesamfunnet på jorden.

At Det nye Jerusalem er en himmelsk by, blir ytterligere bekreftet i det synet som Johannes fikk av byen. Bare en symbolsk by kunne ha de dimensjonene og den prakt som Det nye Jerusalem har ifølge beskrivelsen. Byens grunnflate er kvadratisk, ca. 555 km på hver side, eller ca. 2220 km (12 000 stadier) i omkrets. Byen beskrives som en kubus og er altså like høy som den er lang og bred. Ingen by bygd av mennesker  kunne strekke seg så langt ut i verdensrommet. Rundt byen er det en mur som er 144 alen (64 m) høy. Muren, som er bygd av jaspis, hviler på tolv grunnsteiner, som er vakre edelstener – jaspis, safir, kalsedon, smaragd, sardonyks, sarder, krysolitt, beryll, topas, krysopras, hyasint og ametyst. På disse tolv grunnsteinene står navnene på Lammets tolv apostler innskrevet. Byen innenfor disse vakre murene er ikke mindre praktfull, for det sies at den er «av rent gull, lik klart glass», og at dens brede gate er «av rent gull, som gjennomsiktig glass». – Åp 21: 12–21.

En hellig by som utøver et gagnlig styre. Man kommer inn i Det nye Jerusalem gjennom de praktfulle murenes tolv porter, tre på hver side, hver bestående av en kjempemessig perle. Selv om disse portene aldri lukkes, skal «noe som ikke er hellig, og en som praktiserer noe avskyelig og en løgn, . . . på ingen måte få komme inn i den; bare de som er skrevet i den livets bokrull som tilhører Lammet». Byen er i sannhet hellig, og likevel har den ikke noe synlig tempel, for «Jehova Gud, Den Allmektige, er dens tempel, og likeså Lammet». Og byen «trenger ikke solen eller månen til å skinne på seg, for Guds herlighet opplyste den, og Lammet var dens lampe». Det styre som den vil utøve over nasjonene, vil være til gagn for dem, for det sies at «nasjonene skal vandre ved hjelp av dens lys». – Åp 21: 22–27.