I bibelske profetier blir uttrykket «de siste dager» og lignende vendinger, for eksempel «dagenes siste del» brukt som en betegnelse på en tid da visse historiske begivenheter kulminerer. (Ese 38: 8, 16; Da 10: 14) Profetienes innhold viser når «dagenes siste del» begynner å løpe, når de forutsagte begivenheter begynner å finne sted. Om dem som lever på den tiden da en slik profeti går i oppfyllelse, kan det sies at de lever i «de siste dager» eller i «dagenes siste del». Alt etter hva profetien går ut på, kan en slik periode strekke seg over bare noen få år eller over mange år, og uttrykkene kan brukes om tidsperioder som ligger langt fra hverandre.

Jakobs profeti på dødsleiet. Da Jakob sa til sine sønner: «Kom sammen, så jeg kan fortelle dere hva som skal hende dere i dagenes siste del [i de siste dager, EN, NB; i kommende tider, NO]», siktet han til den framtidige tidsperiode da hans ord ville begynne å gå i oppfyllelse. (1Mo 49: 1) Over 200 år tidligere hadde Jehova sagt til Jakobs farfar, Abram (Abraham), at hans ætt skulle komme til å bli plaget i 400 år. (1Mo 15: 13) I dette tilfellet kunne derfor den framtidige tidsperioden som Jakob kalte «dagenes siste del», ikke begynne før de 400 årene med plager var over. (Nærmere opplysninger angående 1. Mosebok, kapittel 49, kan man finne i artiklene om Jakobs sønner ved å slå opp på deres respektive  navn.) Det kunne også ventes en senere oppfyllelse av profetien i forbindelse med det åndelige «Guds Israel». – Ga 6: 16; Ro 9: 6.

Bileams profeti. Før israelittene gikk inn i det lovte land, sa profeten Bileam til Balak, Moabs konge: «Kom, la meg underrette deg om hva dette folket [Israel] kommer til å gjøre mot ditt folk siden, ved dagenes ende. . . . En stjerne skal i sannhet tre fram fra Jakob, og et septer skal visselig reise seg fra Israel. Og han skal i sannhet sønderslå Moabs tinninger og hodeskallen til alle krigslarmens sønner.» (4Mo 24: 14–17) I den første oppfyllelsen av denne profetien viste det seg at denne ’stjernen’ var kong David, som beseiret moabittene. (2Sa 8: 2) I den oppfyllelsen av denne spesielle profetien må derfor tydeligvis «dagenes ende» ha begynt da David ble konge. Ettersom David var et forbilde på Jesus som den messianske konge, må profetien også gjelde Jesus på den tiden da han beseirer sine fiender. – Jes 9: 7; Sl 2: 8, 9.

Jesajas og Mikas profeti. I Jesaja 2: 2 og Mika 4: 1 står ordene «i dagenes siste del» i innledningen til en profeti om den tiden da folk fra alle nasjoner skulle strømme til «fjellet der Jehovas hus står». Denne profetien fikk en forbilledlig oppfyllelse mellom år 29 og år 70 e.v.t., i den siste delen av de dagene da den jødiske tingenes ordning eksisterte. Tilbedelsen av Jehova ble da løftet opp over den opphøyde stilling som hedenske nasjoner gav sine falske guder. Kongen, Jesus Kristus, ’brøt igjennom’ da han løftet opp den sanne tilbedelse. Noen sluttet seg så til ham, først en rest fra nasjonen Israel, og deretter folk fra alle nasjoner. (Jes 2: 2; Mi 2: 13; Apg 10: 34, 35) I en motbilledlig oppfyllelse som finner sted i den siste delen av den nåværende tingenes ordnings dager, er tilbedelsen av Jehova blitt løftet opp til himmelske høyder. Kongen, Jesus Kristus, har ledet resten av det åndelige Israel fram til ren tilbedelse, og denne resten har fått følge av en stor skare av alle nasjoner. – Åp 7: 9.

De siste dager for den jødiske tingenes ordning. Mindre enn tre og et halvt år før ikke-jøder ble med i den kristne menighet, ble Guds ånd utøst over Jesu Kristi trofaste jødiske disipler. Peter forklarte ved den anledningen at dette skjedde som en oppfyllelse av Joels profeti, som han siterte fra: «’Og i de siste dager,’ sier Gud, ’skal jeg utøse noe av min ånd over all slags kjød . . . Og jeg vil gi varsler oppe i himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røykdis; solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod før Jehovas store og strålende dag kommer.’» (Apg 2: 16–20) I dette tilfellet kom «de siste dager» forut for «Jehovas store og strålende dag», en «dag» som tydeligvis betydde slutten på «de siste dager». (Jf. Sef 1: 14–18; Mal 4: 5; Mt 11: 13, 14; se JEHOVAS DAG.) Siden Peter henvendte seg til kjødelige jøder og jødiske proselytter, må hans ord ha angått dem spesielt og tydeligvis ha gjort det klart for dem at de levde i «de siste dager» av den daværende jødiske tingenes ordning, som hadde sitt senter for tilbedelse i Jerusalem. Kristus Jesus selv hadde tidligere forutsagt at byen Jerusalem og dens tempel skulle bli ødelagt (Lu 19: 41–44; 21: 5, 6), noe som skjedde i år 70.

Når det ble sagt om Kristus Jesus at han trådte fram og utførte sin virksomhet «ved tidenes ende» eller «ved enden av disse dager», må dette også ha henspilt på enden på den jødiske tingenes ordning. (1Pe 1: 20, 21; He 1: 1, 2) Dette blir bekreftet gjennom det som står i Hebreerne 9: 26: «Men nå har han [Jesus] gitt seg til kjenne én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta synden bort ved å ofre seg selv.»

De siste dager i forbindelse med frafallet. Ordene «de siste dager» eller lignende uttrykk blir noen ganger brukt i forbindelse med det frafallet som skulle finne sted innenfor den kristne menighet. Apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Den inspirerte uttalelse sier uttrykkelig at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer.» (1Ti 4: 1; jf. Apg 20: 29, 30.) Paulus drøftet dette temaet også i et senere brev til Timoteus, hvor han skrev om framtidige «siste dager». Fordi menneskene da ikke skulle bry seg om å ha en rett livsførsel, skulle det bli «kritiske tider» som kom til å være «vanskelige å mestre», eller, mer bokstavelig, ’ville (el. harde) fastsatte tider’. (Int) Paulus gir en detaljert beskrivelse av den egensindige handlemåten og de fordervede holdningene som skulle prege folk på den tiden, og sier videre: «Fra disse kommer de menn som på en slu måte skaffer seg innpass i husstandene og tar til fange svake kvinner som er nedlesset av synder, og som ledes av forskjellige slags begjær, som alltid lærer og likevel aldri er i stand til å komme til nøyaktig kunnskap om sannheten.» (2Ti 3: 1–7) Deretter viser apostelen Paulus at Timoteus var en kontrast til slike fordervede mennesker. Timoteus hadde nøye fulgt apostelens lære, og Paulus oppfordret ham til å ’bli i det han hadde lært og var blitt overbevist om’. (2Ti 3: 8–17; se også 2Ti 4: 3–5.) Det framgår  altså klart av sammenhengen at apostelen god tid i forveien opplyste Timoteus om den utvikling som skulle finne sted blant folk som utgav seg for å være kristne, og om hvilke frukter dette frafallet til slutt skulle frambringe.

Også apostelen Peter opplyste på forhånd sine medkristne om press som skulle oppstå innenfor menigheten: «Det [kommer også] til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter og skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en hastig tilintetgjørelse over seg selv. Og mange skal følge deres løsaktige gjerninger.» (2Pe 2: 1, 2) Den samme advarselen kommer til uttrykk i det Judas skrev for å anspore de kristne til å ’kjempe en hard kamp for troen’: «Men dere, elskede, husk de ord som tidligere er blitt talt av vår Herre Jesu Kristi apostler, hvordan de pleide å si til dere: ’I den siste tid skal det være spottere som vandrer i samsvar med sine egne begjær etter ugudelige ting.’» (Jud 3, 17, 18) Mot slutten av det første århundre e.v.t. var det tydelig at frafalne hadde begynt å gjøre seg gjeldende. I vår tid er den fulle virkning av dette frafallet helt åpenbar. De «siste dager» som Paulus skrev om, er kommet.

«Avslutningen på tingenes ordning.» Som Jesus hadde forutsagt, ble imidlertid ikke alle de kristne delaktige i frafallet. Sanne og lojale kristne skulle være som «hvete» innimellom «ugress». Etter begynnelsen på Kristi nærvær, som skulle være usynlig, i ånden, og under avslutningen på den «tingenes ordning» som da eksisterer, skulle de to slagene skilles fra hverandre, og forskjellen mellom dem skulle bli tydelig. «Ugresset», «den ondes sønner», skulle bli ’sanket ut fra menneskesønnens rike’. Etter denne renselsen av den sanne kristne menighet ville det være en åker med ren hvete tilbake, mens de falske kristne ville befinne seg utenfor den sanne kristne menighet. De som blir sammenlignet med ugress, skulle til slutt bli kastet i «ildovnen», mens de som blir sammenlignet med hvete, skulle «skinne så klart som solen i sin Fars rike». (Mt 13: 24–30, 37–43) Det er tydelig at «høsten» er den avsluttende fasen av den tingenes ordning som eksisterer under Satans onde styre, tiden som går forut for at den blir tilintetgjort.

Det framgår også av illustrasjonen at frafallet i form av ondskapens frukter skulle nå sitt høydepunkt i avslutningen på den tingenes ordning som er underlagt Satan. Det er derfor rimelig å anta at de forholdene som skulle kjennetegne «de siste dager» ifølge dem som skrev De kristne greske skrifter, ville gjøre seg gjeldende i høy grad blant folk som utgir seg for å være kristne. Det skulle være tiltagende lovløshet og ulydighet mot foreldre. Menneskene skulle være «slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud, idet de har en ytre form for gudhengivenhet, men viser seg falske når det gjelder dens kraft». (2Ti 3: 2–5) Det skulle også komme «spottere med spott, som vandrer i samsvar med sine egne begjær», og som skulle si: «Hvor er dette hans lovte nærvær? Fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter jo alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse.» – 2Pe 3: 3, 4.

Jesu profetiske illustrasjon viste også at det måtte gå en viss tid før de som ble sammenlignet med ugress, ville kunne skjelnes klart, slik at de til slutt kunne bli tilintetgjort. Siden apostlene visste dette, vil ikke det at de benyttet slike uttrykk som «de siste dager» og lignende i forbindelse med frafallet, bety at de ventet at Jesu nærvær og den påfølgende ødeleggelsen av de ugudelige var umiddelbart forestående. Som Paulus skrev til tessalonikerne: «Men, brødre, med hensyn til vår Herre Jesu Kristi nærvær og vår samling hos ham anmoder vi dere om ikke hurtig å bli brakt ut av fatning eller å bli oppspilt, verken av en inspirert uttalelse eller av et muntlig budskap eller av et brev, som om det var fra oss, om at Jehovas dag er her. La ingen forlede dere på noen måte, for den vil ikke komme uten at frafallet først kommer og lovløshetens menneske, tilintetgjørelsens sønn, blir åpenbart.» – 2Te 2: 1–3.

«Den siste dag.» I Bibelen fortelles det også om en «siste dag» da de døde skal bli oppreist. (Joh 6: 39, 40, 44; 11: 24; jf. Da 12: 13.) I Johannes 12: 48 blir denne «siste dag» forbundet med en tid med dom. Det er derfor tydelig at denne «siste dag» må være en tid som lå mye lenger inn i framtiden enn enden på aposteltiden. – Jf. 1Te 4: 15–17; 2Te 2: 1–3; Åp 20: 4–6, 12.