Da templet ble bygd i Salomos regjeringstid, ble det transportable vaskekaret av kobber som var blitt brukt i tabernaklet, erstattet med ’et støpt hav’. (2Mo 30: 17–21; 1Kg 7: 23, 40, 44) Det ble laget av Hiram, en mann av hebraisk-fønikisk herkomst, og ble tydeligvis kalt et «hav» på grunn av den store mengden vann det kunne romme. Dette karet, som også var laget av kobber, var «ti alen [4,5 m] fra den ene randen til den andre randen, helt sirkelrundt; og det var fem alen [ca. 2,2 m] høyt, og det trengtes en snor på tretti alen [13,4 m] til å nå rundt det». – 1Kg 7: 23.

Omkrets. Den oppgitte omkretsen, 30 alen, er tydeligvis et rundt tall, for den må mer nøyaktig ha vært 31,4 alen. I denne forbindelse trekker bibelkommentatoren Christopher Wordsworth fram en interessant iakttagelse som en viss Rennie har gjort: «Fram til Arkhimedes’ tid [200-tallet f.v.t.] målte en alltid en sirkels omkrets i rette linjer ved hjelp av radien, og det var naturlig for Hiram å si at havet var tretti alen i omkrets, for han målte det slik en alltid gjorde på den tiden, nemlig ved hjelp av radien – eller halve diameteren – som var fem alen og kunne settes av seks ganger rundt omkretsen, eller ’randen’, noe som ville gi tretti alen, slik som det står. Man hadde tydeligvis ingen annen hensikt med denne framstillingen enn å oppgi ’havets’ mål ved hjelp av alminnelige uttrykk som  alle ville forstå, idet man målte omkretsen på den måten alle dyktige arbeidere på den tiden – slike som Hiram – målte en sirkels omkrets på. Han visste uten tvil at ettersom den sekskanten som på denne måten ble tegnet ved hjelp av radien, var tretti alen i omkrets, måtte den egentlige, runde omkretsen være noe større.» (The Holy Bible with Notes and Introductions, London 1887, bd. III, s. 26, 27) Det ser altså ut til at det var normalt å bruke forholdet tre til én (å uttrykke omkretsen som tre ganger diameteren), og at resultatet bare skulle oppfattes som et omtrentlig tall.

Av kobber. Kobberhavet var prydet med «gresskarformede ornamenter», og det stod på tolv okser som i grupper på tre var vendt mot nord, sør, øst og vest. Randen var formet som en liljeblomst. Dette karet var «en håndsbredd [7,4 cm] tykt». (1Kg 7: 24–26) Denne store mengden kobber kom fra de forsyningene kong David hadde fått tak i under sine erobringer i Syria. (1Kr 18: 6–8) Støpingen, som skjedde i en leirform i nærheten av elven Jordan, var virkelig en bemerkelsesverdig bedrift. – 1Kg 7: 44–46.

Rominnhold. Ifølge beretningen i 1. Kongebok 7: 26 inneholdt havet «to tusen bat-mål», mens det i den parallelle beretningen i 2. Krønikebok 4: 5 står «tre tusen bat-mål». Noen mener at denne forskjellen skyldes en skrivefeil i beretningen i 2. Krønikebok. I begge tilfellene er det samme hebraiske verbet, som betyr «inneholde», brukt, men det kan likevel oversettes på litt forskjellige måter. Noen oversettelser sier derfor i 1. Kongebok 7: 26 at karet «tok» eller ’pleide å inneholde’ 2000 bat-mål, mens de i 2. Krønikebok 4: 5 sier at det «kunne ta» eller ’kunne inneholde’ 3000 bat-mål. (AT, JB, NV ) Det er altså mulig at beretningen i 1. Kongebok opplyser hvor mye vann det vanligvis var i dette karet, mens beretningen i 2. Krønikebok opplyser hvor mye det kunne romme hvis det ble fylt til randen.

Et bat-mål svarte antagelig til ca. 22 l. Det vil si at hvis «havet» ble fylt to tredjedeler opp, ville det inneholde omkring 44 000 l. Med et slikt rominnhold kan det ikke ha hatt rette sider, men sidene under randen må ha vært buet, slik at karet ble løkformet. Et kar med denne fasongen og med de tidligere omtalte målene ville kunne romme 66 000 l. Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre e.v.t., sier at «havet» hadde «form som en halvkule». Han sier også at det stod mellom brennofferalteret og selve templet, litt mot sør. – Jewish Antiquities, VIII, 79 (iii, 5); VIII, 86 (iii, 6).

Foruten kobberhavet fantes det ti mindre kobberkar, som stod på vogner, og som tydeligvis ble fylt med vann fra kobberhavet. (1Kg 7: 38, 39) Ifølge rabbinsk tradisjon var «havet» forsynt med tappekraner. De ti karene ble brukt til å skylle visse ofre i og sannsynligvis også til å vaske andre ting i, men «havet skulle prestene vaske seg i». (2Kr 4: 6) Noen rabbinere har hevdet at prestene senket seg helt ned i vannet i kobberhavet, men Josefus sier at det var «til prestene, for at de skulle vaske hendene og føttene i det». (Jewish Antiquities, VIII, 87 [iii, 6]) Hvordan kobberhavet enn ble brukt, er det ingen tvil om at det hadde forbindelse med prestenes renselse.

I profetien. Dette kan muligens bidra til å forklare det som sies i Åpenbaringen om det «glasshavet» som apostelen Johannes i sitt syn så foran Guds trone. (Åp 4: 6; 15: 2) Det var «likt krystall», kanskje i den forstand at det hadde gjennomsiktige sider (jf. Åp 21: 18, 21), slik at innholdet kunne ses. De som stod ved dette «glasshavet» – mennesker som hadde seiret over «villdyret» og «dets bilde» – svarer til «de kalte og utvalgte og trofaste» som blir beskrevet i Åpenbaringen 17: 14; 20: 4–6. De tjener som «Guds og Kristi prester» og hersker som konger sammen med Kristus under hans tusenårige styre. (Jf. 1Pe 2: 9.) Det at denne presteklassen befinner seg ved siden av «glasshavet» foran Guds trone, henleder tanken på apostelen Paulus’ ord om at den kristne menighet er ’renset med vannbadet ved hjelp av ordet’. (Ef 5: 25–27) Jesus talte også om at Guds ord, som han forkynte, hadde rensende kraft. (Joh 15: 3) Det at vannet i glasshavet var «blandet med ild» (Åp 15: 2), sikter uten tvil til Guds dommer, for ild blir ofte omtalt i forbindelse med fullbyrdelsen av Guds dommer, og det sies om Gud selv at han er som «en fortærende ild» overfor dem som motstår hans vilje. – He 12: 25, 29.

Det symbolske «glasshavet» i Johannes’ syn bekrefter således Paulus’ inspirerte forklaring som viser at det jordiske tabernaklet og templet med deres utstyr og prestelige funksjoner tjente som et bilde på himmelske ting. (Jf. He 8: 4, 5; 9: 9, 11, 23, 24; 10: 1.) Angående betydningen av de kobberoksene som kobberhavet i Salomos tempel hvilte på, se OKSE.