Denne gjengivelsen av det hebraiske uttrykket ʽasẹreth haddevarịm, som bare forekommer i Mosebøkene, betegner de ti grunnleggende lovene i lovpakten, vanligvis kalt De ti bud. (2Mo 34: 28; 5Mo 4: 13; 10: 4) Denne spesielle lovsamlingen blir også omtalt som «disse Ord» (5Mo 5: 22) og som «paktens ord». (2Mo 34: 28) Den greske oversettelsen Septuaginta (2Mo 34: 28; 5Mo 10: 4) har ordlyden dẹka (ti) lọgous (ord), som er grunnlaget for betegnelsen «dekalogen».

Tavlenes opprinnelse. De ti ord ble først gitt muntlig på Sinai-fjellet av Jehovas engel. (2Mo 20: 1; 31: 18; 5Mo 5: 22; 9: 10; Apg 7: 38, 53; se også Ga 3: 19; He 2: 2.) Deretter gikk Moses opp på fjellet for å motta De ti ord skriftlig på to steintavler, sammen med andre bud og instrukser. Under hans 40 dager lange opphold på fjellet ble israelittene rastløse og laget en støpt kalv som de begynte å tilbe. Da Moses kom ned fra fjellet og så denne avgudsdyrkelsen, kastet han fra seg «tavlene [som] var Guds verk», de tavlene som De ti ord var skrevet på, slik at de ble knust. – 2Mo 24: 12; 31: 18 til 32: 19; 5Mo 9: 8–17; jf. Lu 11: 20.

Senere sa Jehova til Moses: «Hogg deg ut to steintavler lik de første, og jeg skal skrive på tavlene de ord som stod på de første tavlene, som du knuste.» (2Mo 34: 1–4) Etter ytterligere 40 dager på fjellet fikk Moses på den måten en kopi av De ti ord. Han la disse tavlene i en ark av akasietre. (5Mo 10: 1–5) De ble kalt «paktens tavler». (5Mo 9: 9, 11, 15) Det var tydeligvis derfor den gullkledde arken som senere ble laget av Besalel, og som tavlene deretter ble oppbevart i, ble kalt «paktens ark». (Jos 3: 6, 11; 8: 33; Dom 20: 27; He 9: 4) De ti ord eller bud ble også kalt «Vitnesbyrdet» (2Mo 25: 16, 21; 40: 20) og ’Vitnesbyrdets tavler’ (2Mo 31: 18; 34: 29); det er bakgrunnen for uttrykket «vitnesbyrdets ark» (2Mo 25: 22; 4Mo 4: 5) og også uttrykket «Vitnesbyrdets tabernakel», det vil si det teltet hvor Arken ble oppbevart. – 2Mo 38: 21.

Om de første to tavlene blir det ikke bare sagt at de var laget av Jehova, men også at det var ’skrevet på dem med Guds finger’, som uten tvil stod for Guds ånd. (2Mo 31: 18; 5Mo 4: 13; 5: 22; 9: 10) De neste to tavlene ble hogd ut av Moses, men det var Jehova som skrev også på dem. Befalingen til Moses i 2. Mosebok 34: 27: «Skriv du ned disse ord», gjaldt ikke De ti ord, men, som ved en tidligere anledning (2Mo 24: 3, 4), andre detaljer i forbindelse med bestemmelser i pakten. Pronomenet «han» i 2. Mosebok 34: 28b, hvor det sies: «Og han begynte å skrive paktens ord på tavlene, De ti ord», refererer derfor til Jehova, ikke til Moses. Dette framgår av vers 1. Da Moses senere minnet israelittene om disse begivenhetene, bekreftet han også at det var Jehova som skrev på de nye tavlene. – 5Mo 10: 1–4.

Budenes innhold. Innledningen til De ti ord består av denne tydelige erklæringen i første person: «Jeg er Jehova din Gud, som har ført deg ut av Egypts land, ut av slavehuset.» (2Mo 20: 2) Her blir det ikke bare opplyst om hvem som snakker til hvem, men også hvorfor dekalogen spesielt ble gitt til jødene på det tidspunktet. Den var ikke blitt gitt til Abraham. – 5Mo 5: 2, 3.

Det første budet: «Du skal ikke ha noen andre guder imot mitt ansikt», satte Jehova på førsteplassen. (2Mo 20: 3) Det dreide seg om hans høye og enestående stilling som Den Allmektige Gud, Den Høyeste, den suverene Overherre. Dette budet viste israelittene at de ikke måtte ha noen andre guder som rivaler til Jehova.

 Det andre budet var en naturlig følge av det første idet det forbød enhver form for avgudsdyrkelse eller billeddyrkelse, ettersom det ville være en åpenlys krenkelse av Jehovas person og herlighet. ’Du skal ikke lage deg et utskåret bilde eller noe som er formet som noe i himmelen, på jorden, eller i vannene under jorden, og du skal ikke bøye deg for dem eller tjene dem.’ Forbudet ble understreket med erklæringen: «For jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» – 2Mo 20: 4–6.

Det tredje budet fulgte også logisk etter med denne erklæringen: «Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte.» (2Mo 20: 7) Dette er i samsvar med den store betydning Jehovas navn blir tillagt overalt i De hebraiske skrifter (hvor det forekommer 6979 ganger i NV; se JEHOVA [Viktig å bruke navnet]). Bare i disse få versene som inneholder De ti ord (2Mo 20: 2–17), forekommer navnet åtte ganger. Ordet «bruke» (bokst.: «løfte [opp]; ta opp; bære») innebærer her tanken om å «uttale» eller å «bære». Å bruke eller bære Guds navn «på en uverdig måte» ville være det samme som å bruke eller bære det i forbindelse med noe som var usant, meningsløst eller verdiløst. De israelittene som hadde det privilegium å bære Jehovas navn som hans vitner, men som ble frafalne, brukte eller bar i virkeligheten Jehovas navn på en verdiløs måte. – Jes 43: 10; Ese 36: 20, 21.

Det fjerde budet lød: «Idet du kommer sabbatsdagen i hu for å holde den hellig, skal du utføre tjeneste og gjøre alt ditt arbeid i seks dager. Men den sjuende dagen er en sabbat for Jehova din Gud. Du skal ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din slave eller din slavekvinne eller ditt husdyr eller din fastboende utlending som er innenfor dine porter.» (2Mo 20: 8–10) Ved at israelittene holdt denne dagen hellig for Jehova, ville alle, selv slavene og husdyrene, få anledning til å hvile og samle krefter. Sabbatsdagen var også en anledning til å konsentrere seg om åndelige spørsmål uten å bli distrahert.

Det femte budet: «Ær din far og din mor» kan betraktes som en overgang mellom de fire første, som dreier seg om menneskets forpliktelser overfor Gud, og de gjenstående budene, som handler om menneskets forpliktelser overfor sine medmennesker. Ettersom foreldrene representerer Gud i forholdet til sine barn, kan en ved å holde det femte budet ære og adlyde både Skaperen og de mennesker som Gud har gitt myndighet. Dette budet var det eneste av de ti som det var knyttet et løfte til – «så dine dager kan bli mange på den jord som Jehova din Gud gir deg». – 2Mo 20: 12; 5Mo 5: 16; Ef 6: 2, 3.

De neste budene var korte og konsise. Det sjette lød: «Du skal ikke myrde»; det sjuende: «Du skal ikke begå ekteskapsbrudd»; det åttende: «Du skal ikke stjele.» (2Mo 20: 13–15) Slik er rekkefølgen i den massoretiske tekst – fra lover mot de forbrytelser som volder den største skade, til en lov mot det som volder den minste skade. I noen greske håndskrifter (Codex Alexandrinus, Codex Ambrosianus) er rekkefølgen «mord, tyveri, ekteskapsbrudd»; Filon har «ekteskapsbrudd, mord, tyveri» (The Decalogue, XII, 51); Codex Vaticanus har «ekteskapsbrudd, tyveri, mord». Etter synder som gjelder gjerninger, dreier det seg i neste omgang om synder med tungen. Det niende budet lyder: «Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd som vitne mot din neste.» – 2Mo 20: 16.

Det tiende budet (2Mo 20: 17) stod i en særklasse ettersom det forbød begjær, det vil si et urett ønske om det som tilhører ens neste, hans hustru innbefattet. Ingen menneskelige lovgivere har uttenkt eller framsatt en slik lov, for det ville ikke være mulig for mennesker å håndheve den. Ved det tiende budet gjorde imidlertid Jehova enhver direkte ansvarlig overfor ham som den som ser og kjenner menneskehjertets innerste tanker. – 1Sa 16: 7; Ord 21: 2; Jer 17: 10.

Andre inndelinger av budene. Den ovenstående inndelingen av De ti ord slik de kan leses i 2. Mosebok 20: 2–17, er den naturlige. Den stemmer med den inndelingen den jødiske historieskriveren Josefus (1. årh. e.v.t.) har i sin oldtidshistorie (Jewish Antiquities, III, 91, 92 [v, 5]), og med den jødiske filosofen Filons inndeling (også det 1. årh. e.v.t.; The Decalogue, XII, 51). Andre, deriblant Augustin, slo imidlertid sammen de to budene mot fremmede guder og mot bilder (2Mo 20: 3–6; 5Mo 5: 7–10) til ett bud, og for fremdeles å ha ti bud delte de så 2. Mosebok 20: 17 (5Mo 5: 21) i to bud – et niende mot å begjære sin nestes hustru og et tiende mot å begjære hans hus og så videre. Augustin forsøkte å finne støtte for sin teoretiske inndeling i den senere parallelle gjengivelsen av dekalogen i 5. Mosebok 5: 6–21, hvor det blir brukt to forskjellige hebraiske ord i vers 21 («Og du skal ikke begjære» [en form av det hebr. chamạdh] . . . «Og du skal ikke selvisk trakte etter [en form av det hebr. ʼawạh]»), i stedet for å gå ut fra den tidligere teksten, i 2. Mosebok 20: 17, hvor det samme verbet (begjære) er brukt to ganger.

Det er flere mindre forskjeller i ordlyden mellom de to parallelle gjengivelsene av De ti bud i 2. Mosebok og 5. Mosebok, men de berører på ingen  måte budenes kraft eller betydning. Mens budene i den første gjengivelsen er formulert i en formell lovstil, er de den andre gangen gjengitt i en mer fortellende form, for her repeterte Moses bare Guds bud som en påminnelse. De ti ord er også gjengitt andre steder med avvikende ordlyd, for både de som skrev De hebraiske skrifter, og de som skrev De kristne greske skrifter, siterte ofte fra dem eller henviste til dem i forbindelse med annen veiledning. – 2Mo 31: 14; 34: 14, 17, 21; 3Mo 19: 3, 11, 12; 5Mo 4: 15–19; 6: 14, 15; Mt 5: 27; 15: 4; Lu 18: 20; Ro 13: 9; Ef 6: 2, 3.

De ti ord kom fra Gud og utgjorde følgelig en fullkommen lov. Da en mann som var «kyndig i Loven», spurte Jesus Kristus: «Lærer, hvilket bud er det største i Loven?», siterte Jesus et bud som i virkeligheten var en sammenfatning av de første fire (eller kanskje fem) av De ti bud, idet han sa: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.» Resten av dekalogen oppsummerte han deretter i et annet kort bud: «Du skal elske din neste som deg selv.» – Mt 22: 35–40; 5Mo 6: 5; 3Mo 19: 18.

De kristne er ikke underlagt dekalogen. Jesus var født under Loven, og han holdt den til fullkommenhet og gav til slutt sitt liv som en løsepenge for menneskeheten. (Ga 4: 4; 1Jo 2: 2) Dessuten utfridde han ved sin død på torturpælen dem som var underlagt Loven (med dens grunnleggende Ti ord eller bud), ved å «bli en forbannelse i stedet for» dem. Da Jesus døde, ’ble det håndskrevne dokument strøket ut’ ved at det ble naglet til torturpælen. – Ga 3: 13; Kol 2: 13, 14.

Det er ikke desto mindre viktig at de kristne studerer Loven med dens Ti ord, for den åpenbarer hvordan Gud ser på mange ting, og den inneholdt «en skygge av de kommende goder», av den virkelighet som hører Kristus til. (He 10: 1; Kol 2: 17; Ga 6: 2) De kristne er «ikke . . . uten lov overfor Gud, men under lov overfor Kristus». (1Kt 9: 21) Kristi lov fordømmer dem imidlertid ikke som syndere, for ved Guds ufortjente godhet gjennom Kristus blir de feil de begår på grunn av kjødets svakhet, tilgitt. – Ro 3: 23, 24.