Kapittel 14

«De er ikke en del av verden»

RELIGIONEN i vår tid er for det meste i høy grad en del av verden, og den setter derfor sitt preg på verdens høytider og gjenspeiler verdens nasjonalistiske ånd. Prestene erkjenner ofte det, og mange av dem liker at det er slik. Som en skarp kontrast til dette sa Jesus om sine sanne etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — Joh. 17: 16.

Hva viser Jehovas vitners historie hva dette angår? Har de tilveiebrakt overbevisende vitnesbyrd om at de ikke er en del av verden?

Deres holdning til sine medmennesker

De første bibelstudentene var godt kjent med at de sanne kristne ikke skulle være en del av verden. The Watch Tower forklarte at i og med at Gud hadde helliget Kristi salvede etterfølgere og avlet dem ved den hellige ånd for at de skulle få del i det himmelske riket, hadde han skilt dem ut fra verden. Bladet pekte videre på at de var forpliktet til å sky verdens ånd — verdens mål, ambisjoner og forhåpninger foruten dens selviske veier. — 1. Joh. 2: 15—17.

Hadde dette noen innvirkning på bibelstudentenes holdning til mennesker som ikke hadde samme tro som dem? Det førte så avgjort ikke til at de isolerte seg. Men de som virkelig anvendte det de lærte ut fra Bibelen, søkte heller ikke fellesskap med verdslige mennesker på en slik måte at de levde på samme måte som dem. The Watch Tower siterte Bibelens ord om at Guds tjenere må «gjøre det som er godt, mot alle». Det gav også det rådet at de måtte prøve å sky hevngjerrighet når de ble forfulgt, og i stedet, som Jesus hadde sagt, ’elske sine fiender’. (Gal. 6: 10; Matt. 5: 44—48) Det oppfordret dem i særlig grad til å prøve å gjøre andre kjent med de dyrebare sannhetene om Guds foranstaltning for frelse.

Når de var opptatt med slike ting, er det forståelig at verden ville se på dem som annerledes. Men det at de kristne ikke skal være en del av verden, innebærer mer, mye mer.

Atskilt fra Babylon den store

For ikke å være en del av verden kunne de ikke være en del av religiøse systemer som var sterkt engasjert i verdens anliggender, og som hadde hentet  læresetninger og skikker fra det gamle Babylon, en gammel fiende av den sanne tilbedelse. (Jer. 50: 29) Da den første verdenskrig brøt ut, hadde bibelstudentene i flere tiår avslørt de hedenske røttene til mange av kristenhetens læresetninger, for eksempel treenighetslæren, læren om menneskesjelens udødelighet og læren om et brennende helvete. De hadde også avslørt hvordan kirkesamfunnene opp gjennom historien hadde prøvd å manipulere regjeringene for å nå sine egne selviske mål. På grunn av kristenhetens læresetninger og skikker hadde bibelstudentene identifisert den med «Babylon den store». (Åp. 18: 2) De pekte på at den blandet sannhet med løgn, lunken kristendom med regelrett verdslighet, og at den bibelske benevnelsen «Babylon» (som betyr «forvirring») var en god beskrivelse av den tilstanden. De oppfordret dem som elsket Gud, til å gå ut fra «Babylon». (Åp. 18: 4) Som et ledd i dette arbeidet distribuerte de i slutten av desember 1917 og i begynnelsen av 1918 ti millioner eksemplarer av et nummer av The Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift) som redegjorde for emnet «Babylons fall». Det var en kraftig avsløring av kristenheten. Dette førte til bittert fiendskap fra presteskapets side, og prestene utnyttet krigshysteriet i et forsøk på å knuse Jehovas vitners arbeid.

Å gå ut fra Babylon den store innebar nødvendigvis å melde seg ut av organisasjoner som fremmet dens falske læresetninger. Bibelstudentene gjorde det, men i mange år betraktet de enkeltpersoner i kirkesamfunnene som sa at de hadde foretatt en fullstendig innvielse og trodde på gjenløsningen, som sine kristne brødre. Bibelstudentene nøyde seg imidlertid ikke med å skrive utmeldelsesbrev til kristenhetens kirkesamfunn. I kirker hvor det var vanlig at medlemmene tok ordet, leste noen av dem utmeldelsen høyt under møtene. Hvis ikke det lot seg gjøre, sendte noen av dem en kopi av utmeldelsesbrevet — et vennlig brev som inneholdt et passende vitnesbyrd — til hvert eneste medlem av den menigheten de hadde tilhørt.

Forvisset de seg også om at de ikke tok med seg noen av de ugudelige skikkene fra disse organisasjonene? Hvordan var situasjonen i perioden fram til den første verdenskrig?

Bør religion ha noe med politikk å gjøre?

På grunn av sine forbindelser med et katolsk eller et protestantisk kirkesamfunn hadde herskerne i mange ledende nasjoner lenge hevdet at de hersket ’ved guddommelig rett’, som representanter for Guds rike og som følge av Guds nåde. Kirken velsignet de styrende; til gjengjeld gav de styrende sin støtte til kirken. Var bibelstudentene med på dette?

I stedet for å etterligne kristenhetens kirkesamfunn prøvde de å etterligne Jesu Kristi og hans apostlers lære og eksempel. Hva kom de til ut fra  sitt studium av Bibelen? De tidligste av Vakttårnets publikasjoner viser at de var oppmerksom på hva Jesus svarte da han ble forhørt av den romerske stattholderen Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» Som svar på et spørsmål om hvilken oppgave Jesus hadde, sa Jesus til stattholderen: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» (Joh. 18: 36, 37) Bibelstudentene var klar over at Jesus holdt seg til denne oppgaven uten å vike av. Da Djevelen tilbød ham alle verdens riker og deres herlighet, avslo han. Da folket ville gjøre ham til konge, gikk han fra dem. (Matt. 4: 8—10; Joh. 6: 15) Bibelstudentene ignorerte ikke det faktum at Jesus omtalte Djevelen som «verdens hersker» og sa at Djevelen ’ikke hadde noe tak på ham’. (Joh. 14: 30) De så at Jesus ikke prøvde å få noen stilling for seg eller sine tilhengere i Romerrikets politiske system, men at han brukte hele sin tid på å forkynne «det gode budskap om Guds rike». — Luk. 4: 43.

Var det at de trodde disse tingene, som var nedskrevet i Guds Ord, ensbetydende med at de oppfordret til ringeakt for de styrendes myndighet? Slett ikke. Det hjalp dem snarere til å forstå hvorfor de som styrer, har så store problemer, hvorfor det er så mye lovløshet, og hvorfor myndighetenes programmer for å bedre folks situasjon ofte slår feil. Deres tro fikk dem til å være tålmodige under vanskeligheter, for de hadde tillit til at Gud til sin fastsatte tid vil bringe varig lindring ved hjelp av sitt rike. På den tiden forstod de det slik at «de foresatte øvrigheter» som er omtalt i Romerne 13: 1—7 (EN), var de verdslige herskere. I samsvar med den forståelsen oppfordret de til å vise respekt for myndighetenes representanter. I boken Den nye Skabning (utgitt på engelsk i 1904) drøftet C. T. Russell Romerne 13: 7 og sa at de sanne kristne vil «oppriktig anerkjenne de store i denne verden og være fullt ut villige til å adlyde lovens bud og fordringer, unntatt hvor disse kommer i strid med de himmelske befalinger. Kun få eller ingen av de jordiske herskere i vår tid vil finne noe å innvende imot anerkjennelsen av en høyeste Skaper og en første plikt overfor hans bud. Derfor bør [de sanne kristne] høre til de mest lovlydige nå i tiden. De skal ikke agitere, strides eller søke å finne feil ved det bestående».

Som kristne visste bibelstudentene at det arbeidet de skulle vie seg til, var forkynnelsen av Guds rike. Som det ble sagt i det første bindet av Studier i Skriften: «Dersom dette blir utført med troskap, vil det verken være tid eller lyst til å fuske i de nåværende regjeringers politikk.»

Hva dette angikk, var de i betydelig grad lik de første kristne, som August Neander beskrev: «De kristne stod over staten, . . . og det lot til at kristendommen bare kunne påvirke det borgerlige liv på den måten som ganske visst er den reneste, nemlig ved å bestrebe seg på å utbre et stadig mer hellig sinnelag blant statens borgere.» — The History of the Christian Religion and Church, During the Three First Centuries.

 Da verden gikk i krig

Over hele verden ble de som bekjente seg til kristendommen, satt på en hard prøve da den første verdenskrig brøt ut. Det var den uhyggeligste krigen som var blitt utkjempet fram til da; så godt som hele verdens befolkning var innblandet på en eller annen måte.

Til tross for Vatikanets sympatier for sentralmaktene gjorde pave Benedikt XV alt han kunne for å bevare et skinn av nøytralitet. Men verken det katolske eller det protestantiske presteskap i de stridende landene inntok noen nøytral holdning. Dr. Ray Abrams skrev om hvordan situasjonen var i De forente stater: «Kirkesamfunnene viste en felles målbevissthet som inntil nå har vært ukjent i religiøse krøniker. . . . [Kirkens] ledere lot ingen tid gå til spille når det gjaldt å bli grundig organisert på krigstidsbasis. Innen 24 timer etter krigserklæringen la Kristi kirkers fellesråd i Amerika planer med tanke på best mulig samarbeid. . . . Den romersk-katolske kirke, som var organisert med tanke på en lignende tjeneste under det amerikanske katolske krigskonsil, ledet av 14 erkebiskoper og med kardinal Gibbons som formann, gikk inn for saken med stor begeistring. . . . Mange av kirkesamfunnene gikk mye lenger enn de ble bedt om. De ble rekrutteringsstasjoner for verving av tropper.» (Preachers Present Arms) Hva gjorde bibelstudentene?

De bestrebet seg på å gjøre det de mente behaget Gud, men de inntok ikke alltid en strengt nøytral holdning. De lot seg lede av den oppfatning at «de foresatte øvrigheter» var «innsatt av Gud», en oppfatning de delte med andre som bekjente seg til kristendommen. (Rom. 13: 1, EN) I samsvar med en kunngjøring fra De forente staters president oppfordret The Watch Tower bibelstudentene til å slutte opp om en spesiell bønnedag, 30. mai 1918, og be for utfallet av verdenskrigen. *

I krigsårene levde de enkelte bibelstudentene under forskjellige omstendigheter. Og de taklet dem på forskjellige måter. Noen av dem mente at de måtte være lydige mot ’de øvrigheter som er’, som de gjerne kalte de verdslige herskere, og de drog ut til skyttergravene ved fronten med geværer og bajonetter. Men ettersom de visste at det er et skriftsted som sier: «Du skal ikke slå i hjel», skjøt de bare opp i luften eller prøvde å slå våpenet ut av motstanderens hånd. (2. Mos. 20: 13) Noen få, deriblant Remigio Cuminetti i Italia, nektet å iføre seg uniform. De italienske myndigheter gjorde ikke noe unntak på den tiden for noen som nektet å bære våpen  av samvittighetsgrunner. Bror Cuminetti ble stilt for retten fem ganger og ble innesperret i fengsler og på et psykiatrisk sykehus, men han var urokkelig i sin tro og sin beslutning. I England ble noen som søkte om å bli fritatt, satt til å utføre arbeid av nasjonal betydning eller til å tjene i ikke-stridende avdelinger. Andre, som Pryce Hughes, inntok en strengt nøytral holdning, uten hensyn til hvilke følger det fikk for dem personlig.

I hvert fall hva dette angikk, var det tydelig at bibelstudentene generelt ikke inntok helt den samme holdning som de første kristne, som ble beskrevet av E. W. Barnes: «En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at det fram til Marcus Aurelius’ tid [romersk keiser fra 161 til 180 e.v.t.] ikke var noen kristen som ble soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.» — The Rise of Christianity.

Men så, etter den første verdenskrig, oppstod det en annen situasjon som krevde at religiøse grupper viste hva de ville være lojale mot.

Et politisk uttrykk for Guds rike?

Den 28. juni 1919 ble en fredstraktat som omfattet Folkeforbundets pakt, undertegnet i Versailles i Frankrike. Allerede før fredstraktaten var undertegnet, kunngjorde Kristi kirkers fellesråd i Amerika at Folkeforbundet ville bli «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Og det amerikanske senatet mottok en mengde post fra religiøse grupper som oppfordret det til å ratifisere forbundspakten.

Jehovas vitner sluttet seg ikke til dem som støttet Folkeforbundet. Allerede før fredstraktaten var ratifisert (noe som skjedde i oktober), holdt J. F. Rutherford et foredrag i Cedar Point i Ohio 7. september 1919 hvor han viste at det ikke er Folkeforbundet, men Guds rike som er den nødlidende menneskehets eneste håp. Bibelstudentene erkjente at mye godt kunne bli utrettet av et menneskelig forbund som var opprettet for å bedre forholdene, men de vendte ikke Guds eget rike ryggen til fordel for et politisk forbund som var opprettet av politikerne og velsignet av presteskapet. De gikk i stedet i gang med å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om Guds rike med Jesus Kristus som konge. (Åp. 11: 15; 12: 10) I Vagt-Taarnet for oktober 1920 ble det forklart at det var dette arbeidet Jesus hadde forutsagt i Matteus 24: 14.

Etter den annen verdenskrig ble de kristne stilt overfor et lignende stridsspørsmål. Denne gang gjaldt det De forente nasjoner, Folkeforbundets etterfølger. I 1942, mens den annen verdenskrig ennå raste, hadde Jehovas vitner allerede sett ut fra Bibelen, i Åpenbaringen 17: 8, at fredsorganisasjonen skulle oppstå igjen, og også at den ikke kunne bringe varig fred. Dette ble forklart av N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende  president, i stevneforedraget «Freden — blir den varig?» Jehovas vitner kunngjorde frimodig dette synet på utviklingen av forholdene i verden. Katolske, protestantiske og jødiske ledere derimot deltok i forhandlingene i San Francisco i 1945 hvor FN-pakten ble utarbeidet. For dem som iakttok denne utviklingen, var det tydelig hvem det var som ville være «en venn av verden», og hvem som bestrebet seg på ’ikke å være en del av verden’, i samsvar med det Jesus hadde sagt om sine disipler. — Jak. 4: 4; Joh. 17: 14.

Kristen nøytralitet i praksis

Når det gjaldt spørsmål som dreide seg om en kristens forhold til verden, kom Jehovas vitner raskt til klarhet i noen av disse, mens de i andre tilfelle trengte mer tid for å forstå hvordan de skulle forholde seg. Mens den annen verdenskrig utviklet seg i Europa, kom det en viktig artikkel i The Watchtower for 1. november 1939 (Vagttaarnet for 1. januar 1940) som hjalp dem til å forstå hva kristen nøytralitet innebar. Artikkelen viste at de som følger Jesus Kristus, overfor Gud er forpliktet til å vie seg helt til ham og hans rike, Teokratiet. De skulle be for Guds rike, ikke for verden. (Matt. 6: 10, 33) Hvordan kan en som er viet til Guds rike, ta parti i en av verdens konflikter, i betraktning av hvem som ifølge Jesus Kristus er verdens usynlige hersker? (Joh. 12: 31; 14: 30) Hadde ikke Jesus sagt til sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden»? (Joh. 17: 16) Verden i sin alminnelighet ville ikke forstå de kristnes nøytralitet. Men ville Jehovas vitner virkelig leve opp til den?

 Deres nøytralitet ble stilt på store prøver under den annen verdenskrig, særlig i Tyskland. Historikeren Brian Dunn sa: ’Jehovas vitner og nazismen var uforlikelige. Nazistenes viktigste innvendinger mot dem var deres politiske nøytralitet. Det innebar at ingen troende ville bære våpen, ha et offentlig verv, delta i offentlige festligheter eller gjøre noe som ble oppfattet som ensbetydende med å avlegge et troskapsløfte.’ (The Churches’ Response to the Holocaust, 1986) Paul Johnson skrev: «Mange ble dømt til døden fordi de nektet å utføre militærtjeneste . . . eller de endte i Dachau eller på sinnssykehus.» (A History of Christianity) Hvor mange tyske vitner ble fengslet? Jehovas vitner i Tyskland rapporterte senere at 6262 var blitt arrestert, og at 2074 av disse var blitt sendt til konsentrasjonsleirer. De fleste verdslige skribenter opererer med høyere tall.

I Storbritannia, hvor både menn og kvinner ble innkalt til militærtjeneste, gav loven rom for fritagelse. Men mange domstoler nektet Jehovas vitner å bli fritatt, og de ble idømt fengselsstraffer på over 600 år til sammen. I De forente stater ble hundrevis av Jehovas vitner i egenskap av kristne Ordets tjenere fritatt for militærtjeneste. Over 4000 andre, som ble nektet den fritagelse som loven om verneplikt gav rom for, ble arrestert og fengslet for opptil fem år. I hvert eneste land på jorden inntok Jehovas vitner den samme kristne, nøytrale holdning.

Prøven på deres nøytralitet var imidlertid ikke over i og med krigens slutt. Selv om de kritiske årene 1939—1945 var tilbakelagt, oppstod det andre konflikter; til og med i perioder da det var forholdsvis fredelig i verden, var det mange land som valgte å opprettholde tvungen militærtjeneste. Som kristne Ordets tjenere fortsatte Jehovas vitner å bli kastet i fengsel der de ikke ble fritatt. I 1949, da John Tsukaris og George Orphanidis nektet å gå i krig mot sine medmennesker, gav de greske myndigheter ordre om at de skulle henrettes. Den behandlingen (av ulike slag) som Jehovas vitner har fått i Hellas, har gjentatte ganger vært så brutal at Europarådet (menneskerettighetskomiteen) har prøvd å tale deres sak, men som følge av press fra den gresk-ortodokse kirke var rådets henstillinger fram til 1992 med noen få unntak blitt omgått. Noen lands myndigheter har imidlertid kommet til at det er for galt at de skal fortsette å straffe Jehovas vitner fordi de ønsker å følge sin samvittighet. I 1990-årene var situasjonen den at myndighetene i land som Sverige, Finland, Polen, Nederland og Argentina ikke prøvde å tvinge aktive vitner til å utføre militærtjeneste eller alternativ tjeneste, selv om hvert enkelt tilfelle ble nøye gransket.

På det ene stedet etter det andre har det oppstått situasjoner som har ført til at Jehovas vitners kristne nøytralitet er blitt utfordret. Regjeringer i Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten, Nord-Irland og andre steder har møtt voldsom motstand fra revolusjonsbevegelser. Dette har ført til at både regjeringene og motstandsgruppene har øvd press på Jehovas vitner for å få  deres aktive støtte. Men Jehovas vitner har holdt seg helt nøytrale. Noen er blitt brutalt slått og til og med henrettet på grunn av sitt standpunkt. Men i mange tilfelle har Jehovas vitners ekte, kristne nøytralitet vunnet respekt på begge sider, og de har fått tillatelse til å fortsette å forkynne det gode budskap om Jehovas rike uten å bli forulempet.

I 1960- og 1970-årene ble Jehovas vitner i Malawi stilt på store prøver som gjaldt deres nøytralitet. Myndighetene forlangte at samtlige av landets borgere skulle kjøpe et kort som viste at de var medlemmer av det regjerende politiske partiet. Jehovas vitner hevdet at det var i strid med deres kristne tro å gjøre det. Som følge av det ble de utsatt for en forfølgelse som savner sidestykke hva sadistisk grusomhet angår. Titusener ble tvunget til å flykte fra landet, og mange ble med tiden tvangssendt tilbake til sitt hjemland og ble utsatt for ytterligere brutal behandling.

Selv om Jehovas vitner er blitt utsatt for voldsom forfølgelse, har de ikke reagert med å legge en opprørsk ånd for dagen. Deres tro utgjør ikke noen trussel for noen regjering. På den annen side har Kirkenes Verdensråd finansiert revolusjoner, og katolske prester har støttet geriljagrupper. Men hvis et av Jehovas vitner skulle delta i undergravningsvirksomhet, ville det være ensbetydende med at han fornektet sin tro.

Det stemmer at Jehovas vitner tror at Guds rike skal fjerne alle jordiske regjeringer. Det er det Bibelen sier i Daniel 2: 44. Men som vitnene påpeker, sier ikke skriftstedet at det er mennesker som skal opprette dette riket; det står at «himmelens Gud [skal] opprette et rike». Skriftstedet sier heller ikke at mennesker har fått myndighet av Gud til å bane veien for dette riket ved å fjerne menneskelige styreformer. Jehovas vitner er klar over at de sanne kristnes arbeid består i å forkynne og undervise. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Deres historie viser at de har respekt for Guds Ord, og at ingen av dem noen gang har prøvd å styrte en regjering noe sted i verden eller sammensverget seg for å skade en offentlig tjenestemann.  Den italienske avisen La Stampa sa om Jehovas vitner: «De er de mest lojale borgere noen kunne ønske seg: De snyter ikke på skatten og prøver ikke å omgå ubehagelige lover av hensyn til seg selv.» Fordi Jehovas vitner er klar over at dette er noe som Gud ser svært alvorlig på, er hver og en av dem fast besluttet på ikke å bli «en del av verden». — Joh. 15: 19; Jak. 4: 4.

Når nasjonale symboler blir gjenstand for hengivenhet

Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland, feide en bølge av patriotisk hysteri over verden. For å ensrette befolkningen vedtok man tvungen deltagelse i patriotiske seremonier. I Tyskland ble det forlangt at alle skulle foreta en bestemt hilsen og rope «Heil Hitler!» Dette var ensbetydende med å hylle Hitler som frelser; meningen var å overbringe den tanke at alle folkets forhåpninger var knyttet til hans lederskap. Men Jehovas vitner kunne ikke slutte seg til den oppfatningen. De visste at det bare er Jehova de må tilbe, og at Jehova har oppreist Jesus Kristus som menneskehetens store Frelser. — Luk. 4: 8; 1. Joh. 4: 14.

Allerede før Hitler ble diktator i Tyskland, hadde Jehovas vitner ved hjelp av brosjyren Riket — verdens håp (utgitt på engelsk i 1931) gjennomgått den bibelske beretningen om profeten Daniels tre modige hebraiske venner i Babylon. Da kongen gav befaling om at alle skulle falle ned foran en billedstøtte så snart de hørte lyden av en bestemt slags musikk, nektet disse trofaste hebreerne å inngå kompromiss, og Jehova viste at han godkjente det, ved å utfri dem. (Dan. 3: 1—26) Brosjyren viste at patriotiske seremonier utgjør en lignende trosprøve for Jehovas vitner i nyere tid.

Etter hvert ble det drevet agitasjon for at deltagelse i patriotiske seremonier skulle være obligatorisk, også i andre land enn Tyskland. Under et stevne som ble holdt i Washington, D.C., ble J. F. Rutherford 3. juni 1935 bedt om å kommentere flagghilsen i skolene. Han understreket nødvendigheten av å være trofast mot Gud. Noen måneder senere, da den åtte år gamle Carleton B. Nichols jr. i Lynn i Massachusetts nektet å hilse det amerikanske flagget og å være med på å synge en patriotisk sang, ble det omtalt i avisene over hele De forente stater.

For å forklare saken holdt bror Rutherford et radioforedrag 6. oktober over emnet «Flagghilsen», hvor han sa: «For mange er det å hilse flagget bare en formsak som betyr lite eller ingenting. For dem som oppriktig betrakter dette spørsmålet fra Bibelens synspunkt, betyr det en hel del.

Flagget står for de synlige herskende makter. Å prøve med hjemmel i loven å tvinge en borger eller et barn av en borger til å hilse en gjenstand eller en ting eller til å synge såkalte patriotiske sanger er fullstendig urettferdig  og galt. Lovene blir laget og håndhevet for å forhindre at det blir begått åpenlyse handlinger som skader en annen; de blir ikke laget for å tvinge noen til å krenke sin samvittighet, særlig ikke når denne samvittigheten blir ledet av Jehova Guds Ord.

Det kan ikke skade noen at en person nekter å hilse flagget og står taus, slik denne gutten gjorde. Hvis en person oppriktig tror at Guds bud er imot flagghilsen, vil det at en slik person blir tvunget til å hilse flagget i strid med Guds Ord og i strid med sin samvittighet, være til stor skade for vedkommende. Verken lovverket eller noe annet gir staten rett til å skade folket.»

I brosjyren Lojalitet, som ble utgitt på engelsk det samme året, ble grunnlaget for den holdning Jehovas vitner inntok, forklart ytterligere. Oppmerksomheten ble henledet på slike skriftsteder som følgende: 2. Mosebok 20: 3—7, hvor det står at tilbedelsen skal rettes mot Jehova alene, og at hans tjenere ikke skulle lage eller tilbe noe gudebilde eller noen etterligning av noe i himmelen eller på jorden; Lukas 20: 25, hvor Jesus Kristus sa at vi ikke bare skulle betale tilbake til keiseren det som keiserens er, men også betale tilbake til Gud det som Guds er; Apostlenes gjerninger 5: 29, hvor apostlene besluttsomt sa: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.»

I De forente stater ble spørsmålet om hvorvidt man hadde rett til å tvinge noen til å hilse flagget, brakt inn for domstolene. Den 14. juni 1943 endret De forente staters høyesterett sin rettsoppfatning i forhold til en avgjørelse den tidligere hadde truffet. I saken mellom skolestyret i staten West Virginia og Barnette (West Virginia State Board of Education v. Barnette) avsa retten dom for at tvungen flagghilsen var i strid med den frihetsgarantien som landets egen grunnlov inneholdt. *

Det er ikke bare i Tyskland og De forente stater at nasjonalistiske seremonier har skapt stridsspørsmål. Både i Nord- og Sør-Amerika, Europa, Afrika og Asia er Jehovas vitner blitt utsatt for grusom forfølgelse fordi de ikke har villet delta i flagghilsen eller lignende seremonier, selv om de står respektfullt under seremonien. Barn er blitt slått; mange er blitt utvist fra skolen. En rekke saker er blitt utkjempet ved domstolene.

Utenforstående har imidlertid måttet innrømme at Jehovas vitner i slike som i andre spørsmål har vist seg å være lik de første kristne. Men som en forfatter skrev: «For det overveldende flertall . . . var vitnenes innvendinger like uforståelige som innvendingene til de kristne [i Romerriket] mot å frambære et seremonielt offer for den guddommelige keiser var for Trajan og  Plinius.» (The American Character) Dette var hva en kunne vente, for i likhet med de første kristne har ikke Jehovas vitner samme syn på tingene som verden; deres syn er basert på bibelske prinsipper.

Deres standpunkt blir klart uttrykt

Etter at Jehovas vitner i mange år hadde utholdt harde prøver på sin kristne nøytralitet, ble deres standpunkt stadfestet i Vakttårnet for 1. mars 1980 (på engelsk 1. november 1979). Bladet forklarte også hva som lå til grunn for den holdning det enkelte vitne hadde inntatt: «Fordi disse unge kristne mennene omhyggelig studerte Guds Ord, kunne de treffe en avgjørelse. Det var ingen andre som traff avgjørelsen for dem. Hver og en av dem traff sin egen avgjørelse ved å følge sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen. Den avgjørelsen de traff, gikk ut på at de ikke skulle delta i voldshandlinger mot sine medmennesker i andre land. Ja, de trodde på Jesajas velkjente profeti og ønsket å være med på å oppfylle den: ’De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.’ (Jes. 2: 4) Disse unge mennene fra mange nasjoner ønsket å leve i samsvar med dette.»

I de årene da vitnenes kristne nøytralitet ble satt på prøve, ble det Bibelen sier i Romerne 13: 1—7 om de «høyere myndigheter», gransket på nytt, og det førte til at det ble gitt en klarere utredning av vitnenes forhold til de verdslige myndigheter. Den ble offentliggjort i Vakttårnet for 1. mai, 15. mai og 1. juni 1963 (i de engelske utgavene for 1. november, 15. november og 1. desember 1962). Og den ble stadfestet i Vakttårnet for 1. november 1990. Artiklene understreket Jehova Guds stilling som ’Den høyeste’ og viste også at de verdslige herskere er «høyere myndigheter» bare i forhold til andre mennesker og innenfor det virkeområdet som Gud tillater dem å ha i den nåværende tingenes ordning. Artiklene framholdt at sanne kristne på en samvittighetsfull måte må ære de verdslige herskere og adlyde dem i alle spørsmål som ikke kommer i konflikt med Guds lov og deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. — Dan. 7: 18; Matt. 22: 21; Apg. 5: 29; Rom. 13: 5.

Det at Jehovas vitner holder fast ved disse bibelske normene og holder seg atskilt fra verden, har gitt dem et ry som minner folk om de første kristne.

Når verden hadde sine høytider

Etter hvert som Jehovas vitner tok avstand fra religiøse læresetninger som hadde hedenske røtter, tok de også avstand fra mange skikker som hadde hedensk opprinnelse. Men visse høytider ble ikke gransket så nøye som de egentlig burde. Det gjaldt for eksempel julen.

 Også de som arbeidet ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor ved Betel-hjemmet i New York, feiret jul hvert år. De hadde i mange år vært klar over at 25. desember ikke var den riktige datoen for Frelserens fødsel, men de resonnerte som så at datoen i lang tid hadde vært knyttet til denne begivenheten, og at det var riktig å gjøre godt mot andre på en hvilken som helst dag. Men etter å ha undersøkt emnet nærmere bestemte staben ved Selskapets hovedkontor foruten ved avdelingskontorene i England og i Sveits seg for å slutte å feire jul, og etter 1926 gjorde de det ikke mer.

R. H. Barber, som arbeidet ved hovedkontoret, foretok en grundig undersøkelse av juleskikkenes opprinnelse og de fruktene julefeiringen frambrakte, og presenterte resultatene i et radioprogram. Disse opplysningene ble også gjengitt i The Golden Age for 12. desember 1928. (En forkortet redegjørelse stod i Den Gylne Tidsalder for desember 1929.) Dette var en grundig avsløring av julens røtter, som vanæret Gud. Siden da er folk flest blitt oppmerksom på at juleskikkene er av hedensk opprinnelse, men det er få som har foretatt noen forandringer i sitt liv som følge av det. Jehovas vitner var på den annen side villige til å foreta de nødvendige forandringer for å kunne bli mer antagelige tjenere for Jehova.

Blant det som ble trukket fram, var at folk i virkeligheten viste større interesse for feiringen av Jesu fødsel enn for den løsepengen som ble tilveiebrakt ved Jesu død; at den løsslupne festingen og den ånden som mange av gavene ble gitt i, ikke æret Gud; «at de hellige tre konger», som har vært brukt som et forbilde på det å gi gaver, i virkeligheten var astrologer under demoners innflytelse; at foreldrene lærte barna å lyve ved det de fortalte dem om julenissen; at St. Nikolaus (julenissen) var et annet navn for Djevelen; at slike høytider var, som også kardinal Newman innrømmet (i Essay on the Development of Christian Doctrine), en del av «selve hjelpemidlene og tilbehøret til demontilbedelsen» som kirkesamfunnene hadde gjort bruk av. Da Jehovas vitner ble gjort oppmerksom på dette, sluttet de straks å feire jul, og de har aldri gjort det siden.

Jehovas vitner liker å hygge seg sammen med familie og venner. Men de deltar ikke i feiringer som er knyttet til hedenske guder (for eksempel påskefeiring, nyttårsfeiring, valborgsmesse og morsdagsfeiring). (2. Kor. 6: 14—17) I likhet med de første kristne * feirer de heller ikke fødselsdager. De avstår også respektfullt fra å feire nasjonale helligdager til minne om politiske eller militære begivenheter og avstår fra å vise nasjonale helter en ære som er ensbetydende med tilbedelse. Hvorfor? Fordi Jehovas vitner ikke er en del av verden.

De hjelper sine medmennesker

Det sosiale og kulturelle liv i Romerriket dreide seg om å vise ærefrykt  for gudene. Ettersom de kristne holdt seg borte fra alt som hadde med hedenske guder å gjøre, så folk på kristendommen som en fornærmelse mot deres livsstil. Historieskriveren Tacitus forteller at man mente at de kristne hatet menneskeheten. Minucius Felix nevner noe lignende. I sine skrifter siterer han en romer som sa til en kristen bekjent av seg: «Dere er ikke til stede under oppvisningene; dere deltar ikke i opptogene . . . avskyr de hellige lekene.» Befolkningen i den romerske verden skjønte seg ikke på de kristne.

Mange verdslige mennesker i vår tid skjønner seg heller ikke på Jehovas vitner. Folk beundrer kanskje vitnenes høye moralnormer, men de synes at vitnene kunne delta litt mer i det som skjer omkring dem, og engasjere seg i å forbedre verden. Men de som skaffer seg førstehånds kjennskap  til Jehovas vitner og det de står for, vet at vitnene har en bibelsk grunn for alt det de gjør.

Jehovas vitner har så visst ikke noe ønske om å isolere seg fra resten av menneskeheten; de vier sitt liv til å hjelpe sine medmennesker, på samme måte som Jesus Kristus gjorde. De hjelper folk ved å lære dem hvordan de kan håndtere livets problemer nå, ved å gjøre dem kjent med Skaperen og de levereglene som hans inspirerte Ord inneholder. De gjør villig sine medmennesker kjent med bibelske sannheter som kan forandre hele deres syn på livet. Noe av kjernen i det de tror på, er at «verden forsvinner», at Gud snart vil gripe inn for å fjerne den nåværende onde ordning, og at en herlig framtid venter dem som ikke er en del av verden, men som setter sin hele og fulle lit til Guds rike. — 1. Joh. 2: 17.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 188]

De isolerer seg ikke, men de antar heller ikke verdens livsstil

[Uthevet tekst på side 189]

De meldte seg ut av kristenhetens kirkesamfunn

[Uthevet tekst på side 190]

«De kristne stod over staten»

[Uthevet tekst på side 194]

Kristen nøytralitet stilt på prøve

[Uthevet tekst på side 198]

«Det var ingen andre som traff avgjørelsen for dem»

[Uthevet tekst på side 199]

Hvorfor de sluttet å feire jul

[Ramme på side 195]

Ingen trussel mot noen regjering

◆ En lederartikkel i en avis som kommer ut i Omaha i Nebraska i De forente stater («World-Herald»), skrev om behandlingen av Jehovas vitner i et latinamerikansk land: «Man må ha en skinnhellig og paranoid forestillingsevne for å tro at Jehovas vitner utgjør noen som helst slags trussel mot noe politisk regime; de er så lite statsfiendtlige og så fredselskende som en religiøs gruppe kan være, og det eneste de ber om, er å få fred til å utøve sin tro på sin måte.»

◆ En italiensk avis («Il Corriere di Trieste») skrev: «Jehovas vitner fortjener beundring for sin fasthet og sin konsekvente handlemåte. I motsetning til andre religionssamfunn er de forent som folk betraktet. Dette forhindrer at de ber til den samme Gud i den samme Kristi navn, samtidig som de tar parti for to stridende parter i en konflikt. Det hindrer dem også i å blande politikk og religion for å tjene statsoverhoders eller politiske partiers interesser. Og sist, men ikke minst, er de rede til å gå i døden framfor å overtre den grunnleggende rettesnor for menneskenes frelse: budet DU SKAL IKKE SLÅ I HJEL!»

◆ I 1990, etter at Jehovas vitner i det daværende Tsjekkoslovakia hadde holdt ut i de 40 årene arbeidet hadde vært forbudt der i landet, sa en avis («Nová Svoboda»): «Ifølge Jehovas vitners tro er det forbudt å bruke våpen mot mennesker, og de som nektet å utføre militær førstegangstjeneste og ikke arbeidet i kullgruvene, havnet i fengsel, hvor de ble sittende i fire år. Det skulle være tydelig bare ut fra dette at de har en veldig moralsk styrke. Vi kunne ha bruk for slike uselviske mennesker også i de høyeste politiske stillinger — men vi kommer aldri til å få dem dit. . . . De respekterer naturligvis myndighetene, men de tror at bare Guds rike kan løse alle menneskelige problemer. Men trekk ikke forhastede slutninger — de er ikke fanatikere. De er folk som er helt igjennom menneskelige.»

[Ramme/bilder på sidene 200, 201]

Skikker og oppfatninger som er blitt forlatt

Denne julefeiringen på Brooklyn Betel i 1926 var den siste der; etter hvert forstod bibelstudentene at verken julens opprinnelse eller de skikkene som var knyttet til den, brakte ære til Gud

I mange år brukte bibelstudentene et lite emblem som var formet som et kors og en krone, som sitt kjennetegn, og dette symbolet stod lenge på forsiden av «Vagttaarnet» (i den engelske utgaven fra 1891 til 1931). Men i 1928 ble det understreket at det ikke var et symbol, men ens virksomhet som et vitne som viste at en var en kristen. I 1936 ble det påpekt at Kristus ifølge vitnesbyrdene døde på en pæl, ikke på et kors

I sin bok «Daglig Manna» førte bibelstudentene fortegnelser over fødselsdager. Men etter at de hadde sluttet å feire jul, og da de ble klar over at det å feire fødselsdager var å vise skapninger utilbørlig ære (noe som var en av grunnene til at de første kristne ikke feiret fødselsdager), sluttet de å føre slike fortegnelser

I om lag 35 år trodde pastor Russell at Kheopspyramiden ved Giza var Guds steinvitne, som stadfestet bibelske tidsperioder. (Jes. 19: 19, 20, EN) Men Jehovas vitner har forlatt den tanke at en egyptisk pyramide skulle ha noe som helst med den sanne tilbedelse å gjøre. (Se «Vagttaarnet» for 1. januar og 15. januar 1929.)

[Bilde på side 189]

Ti millioner eksemplarer ble distribuert

[Bilde på side 191]

Noen drog ut i skyttergravene med geværer, men andre, som A. P. Hughes i England og R. Cuminetti i Italia, nektet å delta

[Bilde på side 193]

Jehovas vitner nektet å gi sin tilslutning til Folkeforbundet og FN som noe som var fra Gud, men forkynte utelukkende Guds rike med Kristus som konge

[Bilde på side 197]

Carleton og Flora Nichols. Da deres sønn nektet å hilse flagget, ble det nyhetsstoff over hele De forente stater