Kapittel 11

Hvordan det gikk til at vi ble kjent som Jehovas vitner

I DE første tiårene av deres historie i nyere tid ble de ofte ganske enkelt omtalt som bibelstudenter. Når andre spurte om navnet på organisasjonen, svarte brødrene gjerne: «Vi er kristne.» Bror Russell besvarte et slikt spørsmål i Watch Tower: «Vi skiller oss ikke ut fra andre kristne ved å anta et spesielt eller særegent navn. Vi er tilfreds med benevnelsen ’kristne’, som de første hellige var kjent ved.» — Nummeret for september 1888.

Hvordan gikk det da til at vi ble kjent som Jehovas vitner?

Benevnelsen «kristne»

Jesu Kristi sanne etterfølgere, både i det første århundre og i nyere tid, har omtalt seg selv og sine medtroende som «brødrene», «vennene» og «Guds menighet». (Apg. 11: 29; 3. Joh. 14; 1. Kor. 1: 2) De har også omtalt Kristus som «Herren» og seg selv som «Kristi Jesu slaver» og «slaver for Gud». (Kol. 3: 24; Fil. 1: 1; 1. Pet. 2: 16) Slike benevnelser er blitt mye brukt i menigheten, og der er de blitt forstått.

I det første århundre ble den livsstil som dreide seg om troen på Jesus Kristus (og også selve menigheten), omtalt som «Veien». (Apg. 9: 2; 19: 9) En rekke oversettelser av Apostlenes gjerninger 18: 25 antyder at den også ble kalt «Jehovas vei». * På den annen side var det noen utenfor menigheten som brukte den nedsettende benevnelsen «nasareernes sekt». — Apg. 24: 5.

Innen år 44 eller ikke lenge etter begynte Jesu Kristi trofaste etterfølgere å bli kjent som «de kristne». Noen hevder at det var utenforstående som gav dem denne benevnelsen, og at de brukte den på en nedsettende måte. En rekke bibelkommentatorer og forfattere av bibelordbøker sier imidlertid at et verb som er brukt i Apostlenes gjerninger 11: 26,  innebærer tanken om guddommelig ledelse eller åpenbaring. Ny verden-oversettelsen gjengir skriftstedet på denne måten: «Det var i Antiokia at disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne.» (Skriftstedet er gjengitt på lignende måte i Robert Youngs Literal Translation of the Holy Bible, revidert utgave av 1898; The Simple English Bible av 1981; Hugo McCords New Testament av 1988.) Omkring år 58 var benevnelsen «kristen» godt kjent også blant romerske øvrighetspersoner. — Apg. 26: 28.

Så lenge Kristi apostler levde, skilte benevnelsen «kristen» Kristi etterfølgere ut fra alle andre. (1. Pet. 4: 16) Alle som kalte seg kristne, men som ved sin tro eller sin oppførsel viste at de ikke var det, ble utelukket fra det kristne fellesskap. Etter apostlenes død sådde så Satan frø som ble til falske kristne, slik Jesus hadde forutsagt. De kalte seg også kristne. (Matt. 13: 24, 25, 37—39) Da den frafalne kristendom begynte å tvangsomvende folk, var det mange som sa at de var kristne, for å slippe å bli forfulgt. Med tiden ble enhver europeer som ikke bekjente seg til jødedommen, islam eller ateismen, regnet for å være kristen, uansett hva han trodde, eller hvordan han oppførte seg.

Økenavn

Fra og med 1500-tallet utgjorde denne situasjonen et problem for reformatorene. Hvordan kunne de skille seg ut fra andre som kalte seg kristne, når benevnelsen «kristen» ble brukt om alle og enhver?

I mange tilfelle godtok de rett og slett stilltiende et økenavn som deres fiender hadde gitt dem. De første som brukte benevnelsen «lutheranere» om Martin Luthers tilhengere, var hans teologiske motstandere. De som var knyttet til John Wesley i England, ble kalt «metodister» fordi de var ualminnelig nøyaktige og metodiske når det gjaldt å overholde religiøse plikter. I begynnelsen motsatte baptistene seg økenavnet «anabaptister» (som betyr «gjendøpere»), men litt etter litt antok de benevnelsen «baptister» som et slags kompromiss.

Men hva med bibelstudentene? De ble kalt «russellitter» og «rutherfordianere» av presteskapet. Men å anta et slikt navn ville ha skapt grobunn for en sekterisk ånd. Det ville ikke ha vært i samsvar med den irettesettelsen apostelen Paulus gav noen av de første kristne da han skrev: «For når én sier: ’Jeg hører til Paulus’, men en annen sier: ’Jeg til Apollos’, er dere ikke da bare mennesker [det vil si kjødelige og ikke åndelige i deres syn på tingene]?» (1. Kor. 3: 4) Noen kalte dem «millennister»; læren om Kristi tusenårige styre (millennium, tusenårsrike) var imidlertid bare én av deres læresetninger. Andre kalte dem «Vakttårn-folkene»; men det var også en lite dekkende benevnelse, for Vakttårnet var bare en av de publikasjonene de brukte for å utbre Bibelens sannhet.

 Behovet for et særegent navn

Med tiden ble det stadig mer innlysende at menigheten av Jehovas tjenere trengte et navn som kunne skille den ut fra alle andre. Folk flest hadde dannet seg et skjevt bilde av hva det ville si å være en kristen, fordi de som kalte seg kristne, i mange tilfelle hadde liten eller ingen anelse om hvem Jesus Kristus var, hva han lærte, og hva de måtte gjøre hvis de virkelig var hans etterfølgere. Etter hvert som brødrene gikk framover i forståelsen av Guds Ord, så de dessuten klart at det var nødvendig at de skilte seg tydelig ut fra de religiøse systemene som med urette kalte seg kristne.

Det stemmer at brødrene ofte omtalte seg selv som bibelstudentene, og fra og med 1910 brukte de navnet Den internasjonale bibelstudieforening i forbindelse med møtene. For å unngå forveksling med det registrerte selskapet som de nylig hadde opprettet, International Bible Students Association (Den Internasjonale Bibelstudieforening), begynte de å kalle sine lokale grupper Forente bibelstudenter. Men deres gudsdyrkelse omfattet mye mer enn bibelstudium. Det var dessuten også andre som studerte Bibelen — noen som et utslag av gudsfrykt, andre med en kritisk holdning; og en god del betraktet Bibelen simpelthen som god litteratur. Etter bror Russells død var det dessuten noen som hadde vært knyttet til bibelstudentene, men som nå nektet å samarbeide med Selskapet Vakttårnet og Den Internasjonale Bibelstudieforening, og som til og med motarbeidet disse selskapene.  Disse gruppene brukte en rekke forskjellige navn, og noen av dem holdt fast ved benevnelsen Forente bibelstudenter. Det skapte ytterligere forvirring.

Men så, i 1931, antok vi navnet Jehovas vitner, som virkelig skilte oss ut fra alle andre. Forfatteren Chandler W. Sterling omtaler dette som «den største genistrek» av J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. Ifølge denne forfatteren var dette et smart trekk som ikke bare gav gruppen et offisielt navn, men som også gjorde det lett for den å fortolke alt det som står i Bibelen om «vitner» og «forkynnelse», og anvende det spesielt på Jehovas vitner. Som en kontrast kan vi se hva A. H. Macmillan, som samarbeidet med tre av Selskapet Vakttårnets presidenter, sa om den opplysningen bror Rutherford kom med om det nye navnet: «Det er ingen tvil i mitt sinn — det var ikke det den gang, og det er det heller ikke nå — om at Herren ledet ham i dette, og at det er det navnet Jehova vil at vi skal ha, og vi er svært lykkelige og svært glade over å ha fått det.» Hvilket syn støtter de faktiske forhold? Var navnet ’en genistrek’ fra bror Rutherfords side, eller ble det gitt ved guddommelig forsyn?

Utviklingen

I det åttende århundre før vår tidsregning fikk Jehova Jesaja til å skrive: «Dere er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og innse at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme. . . . Dere er mine vitner, sier [Jehova]. Jeg er Gud.» (Jes. 43: 10, 12) Som det framgår av de kristne greske skrifter, er det mange av de profetiene som ble nedskrevet av Jesaja, som blir oppfylt i forbindelse med den kristne menighet. (Jevnfør Jesaja 8: 18 med Hebreerne 2: 10—13; Jesaja 66: 22 med Åpenbaringen 21: 1, 2.) Men Jesaja 43: 10, 12 ble ikke drøftet på noen detaljert måte i The Watch Tower i de første 40 årene bladet kom ut.

Gjennom sitt studium av Bibelen ble Jehovas tjenere imidlertid oppmerksom på en betydningsfull ny utvikling. Guds rike med Jesus som den messianske konge var blitt født i himmelen i 1914. I 1925, det året da dette ble forklart i Vagttaarnet, ble den profetiske befalingen i Jesaja, kapittel 43, om å være vitner for Jehova behandlet i ni ulike numre (11 i den engelske utgaven).

Hovedartikkelen i Vagttaarnet for 1. februar 1926 redegjorde for det utfordrende spørsmålet: «Hvem vil ære Jehova?» Fra det året og omkring fem år framover drøftet bladet en del av Jesaja 43: 10—12 i 46 forskjellige  numre, og hver gang ble skriftstedet anvendt på de sanne kristne. * I 1929 ble det vist at det store stridsspørsmål som hele den fornuftutstyrte skapning står overfor, har tilknytning til det å ære Jehovas navn. Og i forbindelse med det ansvar Jehovas tjenere har med hensyn til dette stridsspørsmålet, ble Jesaja 43: 10—12 gjentatte ganger tatt opp til drøftelse.

 De faktiske forhold viser altså at oppmerksomheten som følge av et fremadskridende studium av Bibelen gjentatte ganger ble rettet mot deres plikt til å være vitner for Jehova. Det var ikke navnet på en gruppe som ble drøftet, men det arbeidet de skulle utføre.

Men hvilket navn skulle disse vitnene være kjent ved? Hvilket navn ville være passende, i betraktning av det arbeidet de utførte? Hvilken slutning var det naturlig å trekke ut fra det som stod i Guds Ord? Det spørsmålet ble drøftet på et stevne i Columbus i Ohio 24.—30. juli 1931.

Et nytt navn

Foran på stevneprogrammet stod det JW med store bokstaver. Hva betydde disse bokstavene? Først om søndagen, 26. juli, ble de forklart. Den dagen holdt bror Rutherford det offentlige foredraget «Riket — verdens håp». Der brukte han navnet Jehovah’s Witnesses (Jehovas vitner) om dem som forkynner om Guds rike.

Senere samme dag utdypet bror Rutherford dette i et annet foredrag, hvor han redegjorde for grunnene til at det var behov for et spesielt navn. * Hvilket navn pekte Bibelen i retning av? Foredragsholderen siterte Apostlenes gjerninger 15: 14, som viser at det var Guds hensikt å ta ut «et folk for sitt navn» fra nasjonene. Han understreket det som står i Åpenbaringen 3: 14, nemlig at Jesus Kristus er «det trofaste og sanne vitne». Han henviste til Johannes 18: 37, hvor Jesus sa: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» Han henledet oppmerksomheten på 1. Peter 2: 9, 10, hvor det står at Guds tjenere ’vidt og bredt skal forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’. Han analyserte en rekke skriftsteder fra Jesaja. Noen av disse ble ikke forstått fullt ut den gangen. Men som et høydepunkt i foredraget leste han Jesaja 43: 8—12, som omfatter det guddommelige oppdraget: «Dere er mine vitner, sier [Jehova]. Jeg er Gud.» Hvilken slutning ledet Jehovas eget Ord dem til? Hvilket navn ville være i overensstemmelse med den måten Gud brukte dem på?

 Det åpenbare svaret ble tatt med i en resolusjon som ble vedtatt med begeistring ved denne anledningen. * I resolusjonen het det blant annet:

«For å gjøre vår sanne stilling kjent og fordi vi tror det er i overensstemmelse med Guds vilje, som den er uttrykt i hans Ord, beslutter og vedtar vi derfor følgende:

Vi nærer stor kjærlighet til bror Charles T. Russell for hans gjernings skyld, og med glede erkjenner vi at Herren brukte ham og storlig velsignet hans gjerning. Dog forbyr Guds Ord oss å la oss kalle ’russellitter’. Watch Tower Bible & Tract Society, International Bible Students Association og Peoples Pulpit Association er kun navn på de korporasjoner eller organisasjoner vi som en skare kristne benytter oss av for å utføre vårt arbeid i lydighet mot Guds befalinger, og intet av disse navnene kan med rette knyttes til oss eller anvendes på oss som en skare kristne som følger i Mesterens fotspor. Skjønt vi studerer vår bibel, vil vi dog ikke som en skare betraktet kalles med navnet ’bibelstudenter’ eller andre, lignende navn som uttrykk for vår stilling innfor Herren. Vi ønsker ikke å kalles med eller å bære noe menneskes navn.

Vi erklærer at vi er blitt kjøpt med vår Herres og Gjenløsers, Jesu Kristi, dyrebare blod, rettferdiggjort og født på ny av Jehova Gud og kalt til hans rike. Vi ønsker derfor at alle skal forstå at vi har stilt oss uforbeholdent på Guds og hans rikes side og viet oss helt til ham, at vi er Jehovas tjenere, som har fått betrodd en gjerning i hans navn, og i lydighet mot hans befaling forkynner vi Jesu Kristi vitnesbyrd og kunngjør for folkene at Jehova er den sanne Gud, Den allmektige. Vi tar derfor med glede imot det navn Herrens munn har nevnt, og vi ønsker å bli kjent under og kalt med dette navn, nemlig Jehovas vitner. — Jes. 43: 10—12.» *

Etter at hele resolusjonen var lest opp, viste en kraftig, vedvarende applaus at forsamlingen gav den sin fulle tilslutning.

De påtok seg ansvaret

For en ære det er å bære navnet til den eneste sanne Gud, universets Overherre! Men det følger ansvar med å bære dette navnet. Det er et ansvar som andre religiøse grupper ikke ønsker å påta seg. Som bror Rutherford sa i sitt foredrag: «Lykkelige  er de som kan ta imot et navn som ingen andre under solen ville ønske å bruke, uten nettopp de som helt og fullt er viet til Jehova.» Ja, hvor godt passer det ikke at Jehovas tjenere bærer Guds personlige navn, at de gjør det kjent, og at det på en fremtredende måte er knyttet til kunngjøringen av hans hensikt!

En gruppe eller enkeltpersoner som taler i Jehovas navn, forplikter seg til å tale hans ord i sannhet. (Jer. 23: 26—28) De må ikke bare gjøre kjent de foranstaltninger Jehova har truffet for å velsigne dem som elsker rettferdighet, men også hans dommer over dem som praktiserer urettferdighet. Det Jehova sa til sine profeter i gammel tid, gjelder også i dag: Hans vitner må ikke ta noe bort fra hans ord ved å unnlate å gjøre det kjent. (Jer. 1: 17; 26: 2; Esek. 3: 1—11) De må kunngjøre både «et nådens år fra [Jehova]» og «en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud». (Jes. 61: 1, 2) De som vedtok den ovenstående resolusjonen, erkjente dette ansvaret, og senere i resolusjonen erklærte de:

«Som Jehovas vitner er det vårt eneste ønske å være helt og fullt lydige mot hans befalinger. Derfor forkynner vi at han er den eneste sanne Gud, Den allmektige, at hans Ord er sannhet, og at hans navn fortjener all ære og opphøyelse, at Kristus er Guds konge, som han har satt på sin trone, og at hans rike nå er kommet. I lydighet mot Herrens befalinger må vi nå forkynne dette gode budskap som et godt vitnesbyrd for folkeslagene og for å underrette herskerne og folket om Satans fryktelige og onde organisasjon, som ’kristenheten’ er en del av, og om at Gud snart vil tilintetgjøre hele Satans organisasjon, hvoretter Kristus, den nye kongen, vil føre de lydige på jorden fram til fred, framgang, frihet, sunnhet, lykke og evig liv. Gudsriket er det eneste verden har å håpe på, ethvert annet håp er dømt til å slå feil. Dette budskap skal nå forkynnes av dem som er Jehovas vitner.

Vi oppfordrer inntrengende alle som har viet seg til Jehova og hans rike, til å forene seg med oss i den gjerning å forkynne dette gode budskap for andre, for at Herrens rettferdige banner således må bli reist og menneskene få vite hvor de kan finne sannheten og håp om befrielse, men framfor alt for at Jehovas store og hellige navn må bli renset, æret og opphøyd.»

Det var ikke bare i Columbus i Ohio at forsamlingen mottok opplysningen om det nye navnet med spontan applaus. Reaksjonen var den samme en rekke steder og så langt borte som i Australia. I Japan klarte en liten gruppe etter å ha strevd i mange timer bare å oppfange en liten del av programmet på en kortbølgeradio midt på natten. Dette ble straks oversatt. De fikk dermed høre resolusjonen og den tordnende applausen. Matsue Ishii var én av dem som var til stede, og som hun senere skrev, ’ropte de av glede sammen med sine brødre i Amerika’. Etter stevnet i Columbus  fikk resolusjonen full tilslutning fra Jehovas vitners stevner og menigheter i alle de landene hvor de utførte sin tjeneste. Fra Norge ble det meldt: «Ved vårt årskonvent . . . i Oslo reiste vi oss alle opp på våre føtter, og med stor begeistring ropte vi ’ja’ da vi antok vårt nye navn ’Jehovas vitner’.»

Ikke bare en benevnelse

Ville verden i sin alminnelighet oppfatte at brødrene hadde antatt dette nye navnet? Ja, så absolutt! Det foredraget hvor opplysningen om navnet først ble gitt, ble overført til en lang rekke steder ved hjelp av den største sammenkobling av radiostasjoner fram til da. Den resolusjonen som introduserte det nye navnet, ble dessuten tatt med i brosjyren Riket — verdens håp. I tiden etter stevnet leverte Jehovas vitner millioner av eksemplarer av denne brosjyren på mange språk i Nord- og Sør-Amerika, Europa, Afrika, Asia og Oseania. Foruten at de tilbød den fra hus til hus, gjorde de seg spesielle anstrengelser for å levere et eksemplar til alle politikere, fremtredende forretningsmenn og prester. I 1992 var det fremdeles noen som godt kunne huske at de deltok i denne viktige kampanjen.

Det var ikke alle som tok imot brosjyren med særlig velvilje. Eva Abbott i De forente stater minnes at en gang da hun var på vei tilbake fra huset til en prest, kom brosjyren susende forbi henne og havnet på bakken. Hun ville ikke at den skulle bli liggende der, så hun bøyde seg for å ta den opp, men i det samme kom en stor hund knurrende, snappet brosjyren ut av hånden hennes og løp tilbake til sin herre, presten, med den. Hun sa: «Om ikke jeg klarte å levere den, klarte hunden det!»

Martin Pötzinger, som senere tjente som medlem av Jehovas vitners styrende råd, fortalte: «Forbausede ansikter møtte oss ved hver dør når vi presenterte oss med ordene: ’Jeg kommer hit i dag som et av Jehovas vitner.’ Folk ristet på hodet eller spurte: ’Men dere er vel fortsatt bibelstudenter? Eller er dere blitt med i en ny sekt?’» Litt etter litt forandret situasjonen seg. Flere tiår etter at de hadde begynt å bruke navnet, skrev bror Pötzinger: «For en forandring! Før jeg får sagt et ord, sier folk: ’Du må være et av Jehovas vitner.’» Ja, nå kjenner de navnet!

Dette navnet er ikke bare en benevnelse. Alle Jehovas vitner, unge og gamle, menn og kvinner, er med på å vitne om Jehova og hans storslagne hensikt. Som følge av det skrev C. S. Braden, professor i religionshistorie: «Jehovas vitner har bokstavelig talt avlagt sitt vitnesbyrd over hele jorden.» — These Also Believe.

Våre brødre utførte et verdensomspennende forkynnelsesarbeid før de antok navnet Jehovas vitner, men når vi ser tilbake på det som har skjedd, kan vi se at Jehova forberedte dem på et enda større arbeid — innsamlingen av en stor skare som skulle bli bevart i live gjennom Harmageddon og ha mulighet til å leve evig på en paradisisk jord.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 149]

’Disiplene ble ved guddommelig forsyn kalt kristne’

[Uthevet tekst på side 150]

Folk flest fikk en feilaktig oppfatning av hva det vil si å være en kristen

[Uthevet tekst på side 151]

De var mer enn bibelstudenter

[Uthevet tekst på side 157]

«Dere er mine vitner,» sier Jehova. «Jeg er Gud»

[Ramme på side 151]

Navnet Jehovas vitner i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Arabisk ش‍هود ‍ي‍هوه‍

Armensk Եհովայի Վկաներ

Kinesisk 耶和華見證人

Engelsk Jehovah’s Witnesses

Fransk Témoins de Jéhovah

Gresk Μάρτυρες του Ιεχωβά

Grønlandsk Jehovap Nalunaajaasui

Italiensk Testimoni di Geova

Japansk エホバの証人

Koreansk 여호와의 증인

Papiamento Testigonan di Jehova

Polsk Świadkowie Jehowy

Portugisisk Testemunhas de Jeová

Samoansk Molimau a Ieova

Spansk Testigos de Jehová

Sranan Jehovah Kotoigi

Tagalog Mga Saksi ni Jehova

Vietnamesisk Nhân-chứng Giê-hô-va

[Ramme på side 152]

Også andre har sett det

Det er ikke bare «Vakttårnet» som har vist ut fra Bibelen at Jehova skulle ha sine vitner på jorden. Som et eksempel kan vi nevne at H. A. Ironside (i en bok med tittelen «Lectures on Daniel the Prophet» [Prekener om profeten Daniel], utgitt første gang i 1911) viste til dem som de dyrebare løftene i Jesaja, kapittel 43, skulle bli oppfylt på, og sa: «De skal være Jehovas vitner og vitne om den eneste sanne Guds makt og herlighet når den frafalne kristenhet vil ha hengitt seg til den kraftige villfarelse å tro på Antikrists løgn.»

[Ramme på side 153]

Navnet Jehovas vitner i Østen og på stillehavsøyene

Bengali যিহোবার সাক্ষিরা

Bikol, cebuano, hiligaynon,

samarleyte, tagalog Mga Saksi ni Jehova

Bislama Ol Wetnes blong Jeova

Kinesisk 耶和華見證人

Engelsk Jehovah’s Witnesses

Fiji Vakadinadina i Jiova

Gujarati યહોવાહના સાક્ષીઓ

Hindi यहोवा के साक्षी

Hiri motu Iehova ena Witness Taudia

Iloko Dagiti Saksi ni Jehova

Indonesisk Saksi-Saksi Yehuwa

Japansk エホバの証人

Kannada ಯೆಹೋವನ ಸಾಕ್ಷಿಗಳು

Koreansk 여호와의 증인

Malayalam യഹോവയുടെ സാക്ഷികൾ

Marathi यहोवाचे साक्षीदार

Marshallesisk Dri Kennan ro an Jeova

Burmansk ယေဟောဝါသက်သေမျာ

Nepali यहोवाका साक्षीहरू

Ny-Guineas pidgin Ol Witnes Bilong Jehova

Niueansk Tau Fakamoli a Iehova

Palauisk reSioning er a Jehovah

Pangasinan Saray Tasi nen Jehova

Ponapisk Sounkadehde kan en Siohwa

Rarotongansk Au Kite o Iehova

Russisk Свидетели Иеговы

Samoansk, tuvalsk Molimau a Ieova

Singalesisk යෙහෝවාගේ සාක්ෂිකරුවෝ

Salomonøyenes pidgin all’gether Jehovah’s Witness

Tahitisk Ite no Iehova

Tamil யெகோவாவின் சாட்சிகள்

Telugu యెహోవాసాక్షులు

Thai พยาน​พระ​ยะโฮวา

Tongansk Fakamo‘oni ‘a Sihova

Trukesisk Ekkewe Chon Pwarata Jiowa

Urdu

Vietnamesisk Nhân-chứng Giê-hô-va

Yap Pi Mich Rok Jehovah

 [Ramme på side 154]

(Se den trykte publikasjonen)

Navnet Jehovas vitner i Afrika

Afrikaans Jehovah se Getuies

Amharisk የይሖዋ ምሥክሮች

Arabisk ش‍هود ‍ي‍هوه‍

Chichewa Mboni za Yehova

Cibemba Inte sha kwa Yehova

Efik Mme Ntiense Jehovah

Engelsk Jehovah’s Witnesses

Ewe Yehowa Ðasefowo

Fransk Témoins de Jéhovah

Ga Yehowa Odasefoi

Gun Kunnudetọ Jehovah tọn lẹ

Hausa Shaidun Jehovah

Ibo Ndịàmà Jehova

Kiluba Ba Tumoni twa Yehova

Kinyarwanda Abahamya ba Yehova

Kirundi Ivyabona vya Yehova

Kissi Seiyaa Jɛhowaa

Kwanyama Eendombwedi daJehova

Lingala Batemwe ya Jéhovah

Luganda Abajulirwa ba Yakuwa

Madagassisk Vavolombelon’i Jehovah

Moore A Zeova Kaset rãmba

Ndonga Oonzapo dhaJehova

Portugisisk Testemunhas de Jeová

Sango A-Témoin ti Jéhovah

Sepedi Dihlatse tša Jehofa

Sesotho Lipaki tsa Jehova

Shona Zvapupu zvaJehovha

Silozi Lipaki za Jehova

Swahili Mashahidi wa Yehova

Tigrinja ናይ የሆዋ መሰኻኽር

Tshiluba Bantemu ba Yehowa

Tsonga Timbhoni ta Yehova

Tswana Basupi ba ga Jehofa

Twi Yehowa Adansefo

Venda Ṱhanzi dza Yehova

Xhosa amaNgqina kaYehova

Yoruba Ẹlẹ́rìí Jehofa

Zulu oFakazi BakaJehova

Navnet Jehovas vitner i Europa og Midtøsten

Albansk Dëshmitarët e Jehovait

Arabisk ش‍هود ‍ي‍هوه‍

Armensk Եհովայի Վկաներ

Bulgarsk Свидетелите на Йехова

Kroatisk Jehovini svjedoci

Tsjekkisk svĕdkové Jehovovi

Dansk Jehovas Vidner

Nederlandsk Jehovah’s Getuigen

Engelsk Jehovah’s Witnesses

Estisk Jehoova tunnistajad

Finsk Jehovan todistajat

Fransk Témoins de Jéhovah

Tysk Jehovas Zeugen

Gresk Μάρτυρες του Ιεχωβά

Hebraisk עדי־יהוה

Ungarsk Jehova Tanúi

Islandsk Vottar Jehóva

Italiensk Testimoni di Geova

Makedonisk, serbisk Јеховини сведоци

Maltesisk Xhieda ta’ Jehovah

Norsk Jehovas vitner

Polsk Świadkowie Jehowy

Portugisisk Testemunhas de Jeová

Rumensk Martorii lui Iehova

Russisk Свидетели Иеговы

Slovakisk Jehovovi svedkovia

Slovensk Jehovove priče

Spansk Testigos de Jehová

Svensk Jehovas vittnen

Tyrkisk Yehova’nın Şahitleri

Ukrainsk Свідки Єгови

[Bilder på side 155]

Bokstavene J W (uten noen forklaring) hadde en fremtredende plass under stevnet i 1931. I et spennende foredrag om det nye navnet ble det vist hva de stod for

[Bilder på side 156]

De var stolte over å la andre få vite at de var Jehovas vitner