Kapittel 13

Kjent på vår oppførsel

VI LEVER i en tid da mange mennesker har forkastet moralnormer som lenge er blitt holdt i hevd. De fleste av kristenhetens religionssamfunn har gjort det samme, enten som et utslag av det de kaller toleranse, eller ut fra den holdning at tidene forandrer seg, og at tidligere generasjoners tabuforestillinger ikke gjelder lenger. Samuel Miller, dekanus ved det teologiske fakultet ved Harvard universitet, sa: «Kirken har simpelthen ikke noen skarp egg; den tar ikke ledelsen. Den har absorbert vår tids kultur.» Dette har hatt en ødeleggende virkning på dem som har sett hen til slike kirkesamfunn for å få veiledning.

Som en kontrast til dette kan vi nevne det som en ukentlig bulletin fra det katolske erkebispedømmet Montreal i Canada (L’Eglise de Montréal) skrev om Jehovas vitner: «De har bemerkelsesverdig høye moralnormer.» Utallige lærere, arbeidsgivere og offentlige tjenestemenn har sagt det samme. Hva er grunnen til at Jehovas vitner har fått et slikt omdømme?

Å være et av Jehovas vitner innebærer mye mer enn å holde seg til en bestemt lære og å forkynne om det en tror på, for andre. Kristendommen i det første århundre var kjent som «Veien», og Jehovas vitner er klar over at de sanne kristne må følge en bestemt vei; den sanne religion må være en levemåte. (Apg. 9: 2) Men som i så mange andre spørsmål tok det en viss tid før Jehovas vitner kom fram til et likevektig syn på hva dette egentlig innebærer.

«Karakter eller pakt — hvilket?»

Bibelstudentene fikk i utgangspunktet sunn, bibelsk veiledning som sa at de skulle etterligne Kristus, men den vekt som noen av dem i den første tiden la på det de kalte «karakterutvikling», bidrog til å trenge visse trekk ved den sanne kristendom i bakgrunnen. Noen av dem var tydeligvis av den oppfatning at hvis de alltid var elskverdige, vennlige og gode, talte på en mild måte, aldri gav uttrykk for vrede og daglig leste i Bibelen, ville de være sikret adgang til himmelen. Men de glemte at Kristus hadde gitt sine etterfølgere et arbeid å utføre.

Dette problemet ble grundig behandlet i artikkelen «Karakter eller pakt — hvilket?», som stod i Vagttaarnet for 1. juni 1926. * Den viste at bestrebelsene  for å utvikle ’en fullkommen karakter’ i kjødet hadde gjort noen mismodige og fått dem til å gi opp, mens andre hadde fått den holdning at de var helligere enn sine medmennesker, og lot til å ha glemt at de var avhengige av Kristi offer. Etter å ha framhevet troen på Kristi utgytte blod understreket artikkelen betydningen av å gjøre noe i aktiv tjeneste for Gud for å vise at en følger den vei som Gud godkjenner. (2. Pet. 1: 5—10) På den tiden, da en god del av kristenheten fremdeles foregav å følge Bibelens moralnormer, bidrog det at det ble lagt vekt på virksomhet, til å framheve forskjellen mellom Jehovas vitner og kristenheten. Forskjellen ble enda tydeligere etter hvert som alle som bekjente seg til kristendommen, ble nødt til å ta stilling til de moralske stridsspørsmålene som har kjennetegnet vår tid.

’Avhold dere fra utukt’

Den kristne norm for kjønnsmoral ble for lang tid siden framholdt i et tydelig språk i Bibelen. «Dette er hva Gud vil, deres helligelse, at dere avholder dere fra utukt . . . For Gud har ikke kalt oss med tillatelse til urenhet, men i forbindelse med helligelse. Derfor, den som viser ringeakt, ringeakter ikke et menneske, men Gud.» (1. Tess. 4: 3—8) «La ekteskapet holdes i ære blant alle og ektesengen være ubesmittet, for Gud skal dømme utuktige og ekteskapsbrytere.» (Hebr. 13: 4) «Vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke villedet. Verken utuktige . . . eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, . . . skal arve Guds rike.» — 1. Kor. 6: 9, 10.

Allerede i november 1879 viste Watch Tower at dette var normen for sanne kristne. Men det var ikke et spørsmål som ble tatt opp til stadighet, som om det skulle være et stort problem for bibelstudentene på den tiden. Etter hvert som verdens holdning ble mer ettergivende, ble dette kravet viet større oppmerksomhet, særlig i årene omkring den annen verdenskrig. Det var nødvendig, for det var noen blant Jehovas vitner som hadde fått den oppfatning at så lenge de var iherdige forkynnere, var det en personlig sak om de ikke var så strenge med moralen. Vagttaarnet for 1. mai 1935 hadde riktignok sagt i klare ordelag at deltagelse i felttjenesten ikke gav adgang til umoralsk oppførsel. Men det var ikke alle som la seg dette på hjertet. Vagttaarnet for 15. oktober 1941 tok derfor dette spørsmålet opp på nytt, denne gang i en omfattende artikkel med tittelen «Noahs dager».  Den viste at de seksuelle utskeielsene på Noahs tid var en av grunnene til at Gud ødela den daværende verden, og den viste at det Gud gjorde da, utgjør et mønster for hva han kommer til å gjøre i vår tid. I et enkelt språk pekte den på at en ulastelig tjener for Gud ikke kan vie en del av dagen til å gjøre Herrens vilje og så, «etter arbeidstid», gi seg av med «kjødets gjerninger». (Gal. 5: 17—21) Vagttaarnet for 15. november 1942 fulgte opp med enda en artikkel som fordømte oppførsel som ikke var i overensstemmelse med Bibelens moralnormer for enslige og gifte. Ingen måtte tro at det at noen deltok i den offentlige forkynnelsen av budskapet om Riket som Jehovas vitner, gav dem adgang til å ha en løsaktig livsførsel. (1. Kor. 9: 27) Med tiden skulle det bli truffet strengere forholdsregler for å beskytte organisasjonens moralske renhet.

Noen av dem som gav uttrykk for et ønske om å bli Jehovas vitner, hadde vokst opp i områder hvor prøveekteskap var godtatt, hvor seksuell omgang mellom to som var forlovet, ble tolerert, eller hvor det ble regnet som normalt at personer som ikke var lovformelig gift med hverandre, levde i konkubinat. Noen som var gift, prøvde å være seksuelt avholdende. Andre bodde hver for seg, selv om de ikke var skilt. For å gi nødvendig veiledning tok Vakttårnet i 1950-årene opp alle disse forholdene. Det redegjorde for de plikter som ekteskapet medfører, understreket Bibelens forbud mot utukt og forklarte hva utukt er, så det ikke skulle være noen misforståelser. * — Apg. 15: 19, 20; 1. Kor. 6: 18.

På steder hvor folk begynte å komme sammen med Jehovas organisasjon uten å ta Bibelens moralnormer alvorlig, ble dette viet spesiell oppmerksomhet. Da N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets tredje president, besøkte Costa Rica i 1945, holdt han derfor et foredrag om kristen moral. Han sa: «Jeg vil gjerne gi alle de av dere som er her i kveld, og som lever sammen med en kvinne som de ikke er lovformelig gift med, et godt råd. Gå til den katolske kirke og meld dere inn i den, for der kan dere praktisere slike ting. Men dette er Guds organisasjon, og dere kan ikke praktisere slike ting her.»

Fra og med 1960-årene, da de homoseksuelle begynte å stå mer åpent fram, var det mange kirkesamfunn som drøftet saken, og som så godtok dem som medlemmer. I noen kirkesamfunn blir nå homoseksuelle ordinert til prester. Jehovas vitners publikasjoner tok også opp slike emner for å hjelpe oppriktige mennesker som hadde spørsmål. Men blant Jehovas vitner var det aldri noen tvil om hvordan homoseksuelle handlinger skulle vurderes. Hvorfor ikke? Fordi Jehovas vitner ikke ser på Bibelens krav bare  som oppfatninger som menn som levde i en annen tid, gav uttrykk for. (1. Tess. 2: 13) De leder med glede bibelstudier med homoseksuelle for at de skal lære Jehovas krav å kjenne, og slike mennesker kan overvære Jehovas vitners møter for å høre, men ingen som fortsetter å praktisere homoseksuelle handlinger, kan bli et av Jehovas vitner. — 1. Kor. 6: 9—11; Jud. 7.

I de senere år er det blitt helt alminnelig i verden at ugifte har seksuelle forbindelser. Ungdommer blant Jehovas vitner merket presset, og noen begynte å følge verdens veier. Hva foretok organisasjonen seg i den anledning? I Vakttårnet og Våkn opp! kom det artikler som skulle hjelpe foreldre og unge til å ha et bibelsk syn på slike ting. På stevnene ble det framført skuespill basert på hendelser i det virkelige liv som skulle hjelpe alle til å være oppmerksom på hva det fører til å forkaste Bibelens moralnormer, og hvilke goder det medfører å adlyde Guds bud. Et av de første av disse skuespillene ble framført i 1969 og hadde tittelen «Torner og snarer er det på den uavhengiges vei». Det ble utgitt spesielle bøker som skulle hjelpe de unge til å verdsette visdommen i Bibelens veiledning, deriblant Ungdomstiden — benytt den på beste måte (utgitt på engelsk i 1976) og De unge spør — tilfredsstillende svar (utgitt i 1989). Eldste i de lokale menigheter gav enkeltpersoner og familier åndelig hjelp på det personlige plan. Jehovas vitners menigheter ble også beskyttet ved at overtredere som ikke angret, ble utstøtt.

Det moralske sammenbrudd i verden har ikke ført til at Jehovas vitner er blitt mer ettergivende. Jehovas vitners styrende råd har tvert imot lagt større vekt på at det ikke bare er viktig å ta avstand fra ulovlige seksuelle handlinger, men også fra påvirkning og situasjoner som undergraver moralnormene. I løpet av de siste 30 årene har det gitt veiledning med sikte på å styrke enkeltpersoner til å avstå fra slike «skjulte synder» som masturbasjon og gjøre dem oppmerksom på faren ved pornografi, såpeoperaer og visse former for musikk. Mens det har gått nedover med moralen i verden, er Jehovas vitners moral blitt høynet.

Guds normer for familielivet

Familier som er Jehovas vitner, har hatt stort gagn av å følge Bibelens normer for kjønnsmoral. Men det at en er et av Jehovas vitner, utgjør ikke noen garanti for at en ikke vil få problemer i familien. Jehovas vitner er imidlertid overbevist om at Guds Ord gir den beste veiledning i hvordan slike problemer kan løses. Organisasjonen har satt mye inn på å hjelpe dem til å følge denne veiledningen; og når de følger den, oppnår de virkelig gode resultater.

Så tidlig som i 1904 inneholdt sjette bind av Studier i Skriften en omfattende redegjørelse for gifte menneskers og foreldres ansvar og plikter.  Siden da er det blitt skrevet hundrevis av artikler og holdt utallige foredrag i hver eneste av Jehovas vitners menigheter for at hvert eneste familiemedlem skal få hjelp til å forstå sin gudgitte rolle. Denne undervisningen i hvordan man kan oppnå et lykkelig familieliv, blir ikke bare gitt til nygifte, men er et ledd i et vedvarende program som gjelder hele menigheten. — Ef. 5: 22 til 6: 4; Kol. 3: 18—21.

Kunne polygami godtas?

Skikk og bruk når det gjelder ekteskap og familieliv, varierer fra land til land, men Jehovas vitner erkjenner at de normene som er fastsatt i Bibelen, gjelder overalt. Da arbeidet kom i gang i Afrika i det 20. århundre, forkynte Jehovas vitner der, som overalt ellers, at en kristen kan ha bare én ektefelle. (Matt. 19: 4, 5; 1. Kor. 7: 2; 1. Tim. 3: 2) Det var imidlertid hundrevis av personer som aksepterte Bibelens avsløring av avgudsdyrkelse og med glede godtok det Jehovas vitner lærte om Guds rike, men som ble døpt uten å ha sluttet å leve i polygami. For å korrigere situasjonen understreket Vakttårnet for 15. april 1947 at kristendommen ikke gir rom for polygami, uansett hvordan de lokale skikker måtte være. Det ble sendt et brev til menighetene hvor det stod at de som kalte seg Jehovas vitner, men som levde i polygami, fikk seks måneder på seg til å bringe sine ekteskapelige forhold i samsvar med Bibelens norm. Dette ble gjentatt i et foredrag som bror Knorr holdt under et besøk i Afrika det samme året.

I Nigeria var det ikke så rent få verdslige som spådde at bestrebelsene for å avskaffe polygamiet blant Jehovas vitner ville medføre at mange forlot organisasjonen. Og det stemmer at ikke alle polygamister som var blitt døpt som Jehovas vitner, foretok de nødvendige forandringer i 1947. Asuquo Akpabio, en reisende tilsynsmann, forteller for eksempel at han overnattet hos et vitne i Ifiayong som vekket ham midt på natten og forlangte at han skulle forandre på det som var blitt sagt om at en må leve i monogami. Da bror Akpabio ikke ville gjøre det, ble han kastet ut i øsregnet.

Men kjærligheten til Jehova har gitt andre styrke til å adlyde hans bud. Her er noen eksempler. I Zaïre var det en mann som hadde vært både katolikk og polygamist, som sendte bort to av konene sine for å bli et av Jehovas vitner. Det var en stor trosprøve for ham å sende fra seg den konen som han elsket høyest, men som ikke var hans «ungdoms hustru». (Ordsp. 5: 18) I Dahomey (nå Benin) var det en tidligere metodist som fremdeles hadde fem koner. Han overvant innfløkte juridiske problemer for å få de nødvendige skilsmisser og bli kvalifisert for dåpen. Han fortsatte imidlertid å forsørge sine tidligere koner og deres barn, og det samme gjorde andre som sluttet å leve i polygami. Warigbani Whittington i Nigeria var den  andre av ektemannens to koner. Da hun kom til at det aller viktigste for henne var å behage Jehova, den sanne Gud, ble hun utsatt for mannens og sin egen families vrede. Mannen lot henne dra, sammen med de to barna deres, men uten å yte henne noen økonomisk bistand, ikke engang til reisen. Likevel sa hun: ’Ingen av de materielle godene jeg forlot, kan sammenlignes med det å behage Jehova.’

Hva med skilsmisse?

I de vestlige land er ikke polygami utbredt, men det finnes andre populære holdninger som er i strid med Bibelen. Én slik holdning går ut på at det er bedre å gå til skilsmisse enn å leve i et ulykkelig ekteskap. I de senere år har noen av Jehovas vitner begynt å etterligne denne ånden og har søkt skilsmisse av slike grunner som at de «ikke passer sammen». Hvordan har organisasjonen reagert på det? Med jevne mellomrom iverksetter den en iherdig undervisningskampanje for å framholde Jehovas syn på skilsmisse til gagn for slike som har vært vitner i lang tid, og for de hundretusener som slutter seg til deres rekker hvert år.

Hvilke bibelske retningslinjer har Vakttårnet henledet oppmerksomheten på? Blant annet følgende: I den bibelske beretning om det første ekteskap blir enheten mellom mann og kone understreket; det står: ’Mannen skal holde seg til sin hustru, og de skal være ett.’ (1. Mos. 2: 24) Senere, i Israel, forbød Loven ekteskapsbrudd og fastsatte dødsstraff for det. (5. Mos. 22: 22—24) Skilsmisse ble tillatt av andre grunner enn ekteskapsbrudd, men bare «av hensyn til deres hardhjertethet,» som Jesus forklarte. (Matt. 19: 7, 8) Hvordan så Jehova på det at noen forlot sin ektefelle for å gifte seg med en annen? I Malaki 2: 16 (EN) står det: «Jeg hater skilsmisse, sier [Jehova].» Likevel lot han dem som ble skilt, få være i Israels menighet. Hvis de tok imot den tukt Jehova gav sitt folk, kunne det være at deres steinhjerte med tiden ville bli skiftet ut med et mykere hjerte, et hjerte som kunne gi uttrykk for sann kjærlighet til hans veier. — Jevnfør Esekiel 11: 19, 20.

Vakttårnet har ofte påpekt at da Jesus drøftet skilsmisse slik det ble praktisert i det gamle Israel, viste han at det ville bli innført en høyere norm blant hans etterfølgere. Han sa at hvis noen skilte seg fra sin hustru av en annen grunn enn utukt (por·neiʹa, «ulovlig seksuell omgang») og giftet seg med en annen, ville han begå ekteskapsbrudd; og selv om han ikke giftet seg igjen, ville han utsette sin hustru for å begå ekteskapsbrudd. (Matt. 5: 32; 19: 9) Vakttårnet har derfor gjort oppmerksom på at en skilsmisse er en langt mer alvorlig sak for de kristne enn det var i Israel. Selv om Bibelen ikke sier at enhver som oppnår skilsmisse, skal vises bort fra menigheten, blir de som også begår ekteskapsbrudd, og som ikke angrer, utstøtt av Jehovas vitners menigheter. — 1. Kor. 6: 9, 10.

 Verdens syn på ekteskap og familieliv er blitt radikalt forandret i de senere år. Til tross for dette har Jehovas vitner fortsatt å følge de normene som Gud, han som innstiftet ekteskapet, har fastsatt i Bibelen. Med utgangspunkt i disse retningslinjene har de bestrebet seg på å hjelpe oppriktige mennesker til å mestre de vanskelige situasjonene mange av dem befinner seg i.

Dette har ført til at mange som har tatt imot bibelsk veiledning fra Jehovas vitner, har foretatt oppsiktsvekkende forandringer i sitt liv. Menn som før var konemishandlere, menn som unndrog seg sine forpliktelser, menn som forsørget familien materielt sett, men forsømte den i følelsesmessig og åndelig henseende — mange tusener av slike er blitt kjærlige ektemenn og fedre som tar seg av sin familie. Kvinner som var svært uavhengige, kvinner som forsømte barna sine og verken stelte seg selv eller huset — mange slike er blitt kvinner som respekterer lederskap og opptrer på en måte som gjør at deres mann og barn er inderlig glad i dem. Ungdommer som var ulydige mot sine foreldre og opprørske overfor samfunnet i sin alminnelighet, ungdommer som ødela livet sitt ved det de foretok seg, og dermed var til stor hjertesorg for sine foreldre — ikke så rent få slike har funnet en mening med livet ved å ta Gud i betraktning, og det har hjulpet dem til å forandre sin personlighet.

Noe som er viktig for et lykkelig familieliv, er naturligvis at partene er ærlige mot hverandre. Ærlighet er også viktig i andre forhold.

Hvor langt går kravet om ærlighet?

Jehovas vitner erkjenner at de må være ærlige i alt de foretar seg. Til støtte for det henviser de til slike skriftsteder som følgende: Jehova er «sannhetens Gud». (Sal. 31: 6, NW) Jesus sa på den annen side at Djevelen er «løgnens far». (Joh. 8: 44) Det er derfor lett å forstå at en av de ting Jehova hater, er en «svikefull tunge». (Ordsp. 6: 16, 17) Hans Ord sier: «Nå som dere har avlagt løgnen, så tal sannhet.» (Ef. 4: 25) De kristne må dessuten ikke bare tale sannhet; i likhet med apostelen Paulus må de ’oppføre seg ærlig i alle ting’. (Hebr. 13: 18) Ikke på noen av livets områder har Jehovas vitner hjemmel for å følge noen andre verdinormer.

Da Jesus var på besøk hos skatteoppkreveren Sakkeus, innrømmet Sakkeus at han ikke hadde gått riktig fram i forretningssaker, og han tok skritt for å gi kompensasjon til dem han hadde presset penger av. (Luk. 19: 8) I de senere år har det hendt at personer som har begynt å komme sammen med Jehovas vitner, har tatt lignende skritt for å kunne ha god samvittighet innfor Gud. I Spania begynte en «uforbederlig» tyv å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Snart begynte samvittigheten å plage ham; han leverte derfor tyvegods tilbake til sin tidligere arbeidsgiver og til naboene og tok andre ting med til politiet. Han ble ilagt en bot og måtte sone  en kort fengselsstraff, men nå har han ren samvittighet. I England begynte en diamanttyv å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner. Etter bare to måneders bibelstudium meldte han seg for politiet, som ble forbløffet; han hadde vært ettersøkt i seks måneder. I de to og et halvt årene han deretter satt i fengsel, studerte han Bibelen iherdig og begynte å fortelle andre om det han lærte ut fra Bibelen. Etter at han var blitt løslatt, ble han døpt som et av Jehovas vitner. — Ef. 4: 28.

Jehovas vitner er kjent som ærlige mennesker. Arbeidsgivere har erfart at vitner som er ansatt hos dem, ikke vil stjele fra dem, og at de heller ikke vil lyve eller avlegge falsk rapport hvis arbeidsgiveren ber dem om det, ikke engang hvis de blir truet med at de vil miste jobben. For Jehovas vitner er det langt viktigere å stå i et godt forhold til Gud enn å ha noe menneskes godkjennelse. Og de vet at uansett hvor de er, eller hva de holder på med, er alt «nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for». — Hebr. 4: 13; Ordsp. 15: 3.

Den italienske avisen La Stampa skrev om Jehovas vitner: «De praktiserer det de forkynner . . . De moralske idealene nestekjærlighet, avstandtagen fra bruk av makt, ikkevold og personlig ærlighet (som for de fleste kristne er ’søndagsregler’ som bare egner seg til å bli forkynt fra prekestolen) er en del av deres ’daglige’ levemåte.» Louis Cassels, som redigerte det religiøse stoffet for et internasjonalt nyhets- og billedbyrå (United Press International) i Washington, D.C., skrev: «Jehovas vitner holder standhaftig fast ved det de tror på, selv når det koster dem mye å gjøre det.»

Hvorfor lykkespill ikke har vært noe stridsspørsmål blant dem

Før i tiden ble ærlighet ofte forbundet med villighet til å arbeide hardt. Samfunnet i sin alminnelighet så ned på lykkespill, det vil si på at en satset en viss pengesum i et veddemål om utfallet av et spill eller en eller annen begivenhet. Men etter hvert som samfunnet i løpet av det 20. århundre ble gjennomsyret av en selvisk, grisk ånd, ble lykkespill — både lovlige og ulovlige — utbredt. De blir ikke bare sponset av  underverdenen, men ofte også av kirkesamfunn og verdslige myndigheter som ønsker å få inn penger til et eller annet. Hvordan har Jehovas vitner forholdt seg til denne utviklingen? De har fulgt Bibelens prinsipper.

Som det er blitt framholdt i deres publikasjoner, er det ikke noe bestemt bibelsk bud som sier: Du skal ikke spille om penger. Men lykkespill frambringer dårlige frukter, og disse dårlige fruktene er blitt avslørt av Vakttårnet og Våkn opp! i et halvt århundre. Disse bladene har dessuten vist at lykkespill i enhver form har tilknytning til holdninger som Bibelen advarer mot. For eksempel kjærlighet til penger: «Kjærligheten til penger er en rot til alle slags skadelige ting.» (1. Tim. 6: 10) Og selviskhet: «Du skal ikke begjære . . . noe . . . som hører din neste til.» (5. Mos. 5: 21; jevnfør 1. Korinter 10: 24.) Og griskhet: «Dere skal slutte med å omgås enhver som kalles en bror, og som er . . . grisk.» (1. Kor. 5: 11) Bibelen advarer dessuten mot å vende seg til «lykkeguden», som om det skulle være en slags overnaturlig kraft som kan bringe lykke. (Jes. 65: 11, NW) Fordi Jehovas vitner har lagt seg disse bibelske formaningene på hjertet, tar de avstand fra lykkespill. Og siden 1976 har de vært spesielt nøye med at ingen av dem har et verdslig arbeid som har nær tilknytning til et spilleforetagende.

Det har egentlig aldri vært noen tvil om hvordan Jehovas vitner skulle forholde seg til lykkespill. De vet at Bibelen ikke fremmer den ånd at en skal prøve å oppnå noe på andres bekostning, men at den oppfordrer de kristne til å arbeide med sine hender, trofast ta vare på det de er betrodd, være gavmilde og dele med dem som har det vanskelig. (Ef. 4: 28; Luk. 16: 10; Rom. 12: 13; 1. Tim. 6: 18) Er dette noe som folk som har med dem å gjøre, lett legger merke til? Ja, særlig de som de gjør forretninger med. Det har ikke vært uvanlig at verdslige arbeidsgivere har foretrukket Jehovas vitner til å arbeide for seg, fordi de vet at de er samvittighetsfulle og pålitelige. De vet at det er vitnenes religion som gjør dem til den slags mennesker de er.

Hva med tobakk og narkotika?

Bibelen sier ikke noe om tobakk, og den nevner heller ikke de andre rusmidlene som blir misbrukt i vår tid. Men den inneholder retningslinjer som har hjulpet Jehovas vitner til å forstå hva slags oppførsel det er som behager Gud. Allerede i 1895, da Watch Tower kommenterte bruken av tobakk, henledet bladet oppmerksomheten på det som står i 2. Korinter 7: 1: «Derfor, da vi har disse løftene, dere elskede, så la oss rense oss for enhver besmittelse av kjød og ånd, idet vi fullkommengjør hellighet i Guds frykt.»

I mange år så det ut til at denne veiledningen var tilstrekkelig. Men etter hvert som tobakksindustrien tok i bruk reklame for å glorifisere røykingen,  og etter hvert som narkotikamisbruket ble utbredt, ble det behov for mer veiledning. Andre bibelske prinsipper ble understreket: respekt for Jehova, livets Giver (Apg. 17: 24, 25); nestekjærlighet (Jak. 2: 8) og det faktum at en som ikke elsker sin neste, heller ikke elsker Gud (1. Joh. 4: 20); lydighet mot verdslige herskere (Tit. 3: 1). Det ble pekt på at bibelskribentene brukte det greske ordet far·ma·kiʹa, som har grunnbetydningen «bruk av legemidler, gift», om «utøvelse av spiritisme», fordi narkotiske stoffer ble misbrukt i forbindelse med spiritisme. — Gal. 5: 20.

I 1946 avslørte bladet Consolation (Ny Verden) at de som laget sigarettreklamer, ofte betalte folk for å komme med uttalelser om de såkalte godene ved å røyke. Etter hvert som vitenskapelige forskningsresultater er blitt tilgjengelige, har bladets etterfølger, Våkn opp!, gjengitt beviser for at tobakksrøyking forårsaker kreft og hjertesykdommer, forårsaker fosterskader og er skadelig for ikke-røykere som blir tvunget til å puste i røykluft, foruten at nikotin er vanedannende. Oppmerksomheten er blitt henledet på skadevirkningene av å bruke hasj og marihuana; beviser for at man kan pådra seg hjerneskade ved å bruke disse stoffene, er blitt trukket fram. Faren ved å bruke andre narkotiske stoffer er også blitt drøftet gjentatte ganger til gagn for dem som leser Vakttårnets publikasjoner.

Lenge før de forskjellige lands myndigheter bestemte seg for i hvilken grad de skulle gjøre folk oppmerksom på faren ved å bruke tobakk, gjorde Vagttaarnet det klart (i nummeret for 1. mai 1935) at ingen som brukte tobakk, kunne bli ansatt ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor eller tjene som en av Selskapets utnevnte representanter. Etter at alle tjenerne i Jehovas vitners menigheter begynte å bli utnevnt av Selskapet (fra 1938), skrev Vagttaarnet for 15. november 1942 at forbudet mot å bruke tobakk også gjaldt alle disse utnevnte tjenerne. Noen steder gikk det flere år før dette ble gjennomført. Det store flertall av Jehovas vitner reagerte imidlertid positivt på den bibelske veiledningen og det gode eksemplet de som tok ledelsen blant dem, foregikk med.

I 1973 ble det tatt enda et skritt framover for å anvende Bibelens veiledning på en konsekvent måte. Fra da av fikk ingen som fremdeles røykte, bli døpt. I månedene som fulgte, ble de som var aktivt engasjert i tobakksproduksjon eller i å fremme salg av tobakk, hjulpet til å forstå at de ikke kunne fortsette å være det og samtidig bli godkjent som Jehovas vitner. Guds Ords veiledning må følges konsekvent på alle livets områder. Denne anvendelsen av bibelske prinsipper når det gjelder bruken av tobakk, hasj og marihuana og såkalte harde narkotiske stoffer, har vært en beskyttelse for Jehovas vitner. Ved å bruke Bibelen har de også kunnet hjelpe tusener av andre som var i ferd med å ødelegge livet sitt med narkotika.

 Er det annerledes med alkohol?

Vakttårnets publikasjoner har ikke sidestilt bruken av alkohol med narkotikamisbruk. Hvorfor ikke? Det blir forklart på denne måten: Skaperen vet hvordan vi er skapt, og hans Ord tillater moderat bruk av alkohol. (Sal. 104: 15; 1. Tim. 5: 23) Men Bibelen advarer mot overdreven bruk av alkohol og fordømmer drukkenskap på det kraftigste. — Ordsp. 23: 20, 21, 29, 30; 1. Kor. 6: 9, 10; Ef. 5: 18.

Fordi mange menneskers liv ble ødelagt på grunn av alkoholmisbruk, var Charles Taze Russell tilhenger av totalavhold. Han erkjente imidlertid at Jesus brukte vin. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det mye offentlig agitasjon for å få et lovbestemt brennevinsforbud i De forente stater. Watch Tower gav ofte uttrykk for sympati med dem som prøvde å bekjempe skadevirkningene av bruken av brennevin, men sluttet seg ikke til deres kampanje for å få vedtatt forbudslover. Men bladet redegjorde for de skadene misbruk fører til, og uttalte ofte at det beste er å avholde seg fullstendig fra vin og brennevin. De som ønsket å bruke brennevin med måte, ble oppfordret til å tenke på det som står i Romerne 14: 21: «Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.»

Men da lederen for en amerikansk avholdsorganisasjon (Anti-Saloon League) i 1930 gikk så langt som til å hevde offentlig at hans organisasjon var «født av Gud», benyttet Selskapet Vakttårnets daværende president, J. F. Rutherford, anledningen til å holde noen radioforedrag som viste at det å komme med en slik påstand var ensbetydende med å bakvaske Gud. Hva begrunnet han det med? Guds Ord forbyr ikke enhver bruk av vin; forbudslovene satte ikke en stopper for drukkenskapen, som Gud fordømmer; forbudslovene fikk en rekke uheldige følger, som hjemmebrenning, smugling og korrupsjon blant myndighetspersoner.

Hvorvidt man skal nyte alkohol eller avholde seg fra det, blir sett på som en privatsak blant Jehovas vitner. Men de retter seg etter det bibelske kravet om at tilsynsmenn må være ’måteholdne i sine vaner’. Dette uttrykket er oversatt fra det greske ne·faʹli·on, som bokstavelig betyr ’nøktern, edruelig; avholdende fra vin, enten fullstendig eller i det minste fra en umåteholden bruk av den’. Menighetstjenerne må også være menn som ’ikke er henfalne til mye vin’. (1. Tim. 3: 2, 3, 8) En som drikker mye, er følgelig ikke kvalifisert for spesielle tjenesteprivilegier. Det faktum at de som tar ledelsen blant Jehovas vitner, er gode eksempler, gjør at de kan tale med frimodighet når de skal hjelpe noen som kanskje er tilbøyelige til å ty til alkohol når de føler seg stresset, eller som er nødt til å være totalavholdende for å holde seg edru. Hva fører det til?

Som et eksempel kan vi trekke fram en nyhetsmelding fra Afrika: «Alle rapporter viser at de områder hvor Jehovas vitner er sterkest representert  blant afrikanere, nå har færre uroligheter enn det som er vanlig. De har virkelig gått aktivt imot opprørsbevegelser, hekseri, drukkenskap og vold i enhver form.» — The Northern News (Zambia).

Et annet viktig område hvor Jehovas vitners oppførsel skiller seg ut fra verdens, har å gjøre med —

Respekten for livet

Jehovas vitners respekt for livet er grunnet på anerkjennelse av det faktum at livet er en gave fra Gud. (Sal. 36: 10; Apg. 17: 24, 25) Denne anerkjennelse omfatter forståelse av at også det ufødte liv er dyrebart i Guds øyne. (2. Mos. 21: 22—25; Sal. 139: 1, 16) Den tar med i betraktning at «hver enkelt av oss [skal] avlegge regnskap for seg selv overfor Gud». — Rom. 14: 12.

I overensstemmelse med disse bibelske prinsippene har Jehovas vitner konsekvent tatt avstand fra kunstig framkalt abort. Bladet Våkn opp! har gitt sine lesere sunn veiledning og hjulpet dem til å forstå at moralsk renhet er et guddommelig krav; det har redegjort inngående for alle de undere som er forbundet med at et barn blir til, foruten de psykologiske og fysiologiske faktorer som er knyttet til en barnefødsel. I tiden etter den annen verdenskrig, etter hvert som det er blitt mer og mer vanlig å avbryte uønskede svangerskap, har Vakttårnet tydelig vist at en slik praksis er i strid med Guds Ord. Nummeret for 1. september 1971 sa rett ut: «Det å foreta en abort utelukkende for å bli kvitt et uønsket barn er følgelig det samme som å ta et menneskeliv med fullt overlegg.»

Hvorfor Jehovas vitner nekter blodoverføring

Jehovas vitners respekt for livet har også berørt deres holdning til blodoverføring. Da blodoverføring ble et stridsspørsmål som vitnene måtte ta stilling til, kom The Watchtower for 1. juli 1945 (Vakttårnet for 1. mars 1947) med en detaljert redegjørelse for de kristnes syn på blodets hellighet. * Bladet viste at det guddommelige forbudet som var bindende for Noah og alle hans etterkommere, omfattet både dyreblod og menneskeblod. (1. Mos. 9: 3—6) Det viste til at dette kravet ble gjentatt i det første århundre i påbudet til de kristne om at de skulle ’avholde seg fra blod’. (Apg. 15: 28, 29) Den samme artikkelen viste ut fra Bibelen at den eneste bruk av blod som Gud noen gang har godkjent, er som offerblod, og at ettersom de dyreofrene som ble frambåret under Moseloven, var et bilde på Kristi offer, ville det å ringeakte kravet til de kristne om å ’avholde seg fra blod’ vitne om grov mangel på respekt for Jesu Kristi gjenløsningsoffer. (3. Mos. 17: 11, 12; Hebr. 9: 11—14, 22) I samsvar med denne  forståelsen har det siden 1961 vært slik at personer som har ignorert Guds krav, tatt imot blodoverføring og ikke angret, er blitt utstøtt av Jehovas vitners menigheter.

Fysiske bivirkninger av blodoverføring ble ikke drøftet i Vakttårnets publikasjoner den første tiden. Senere, da slike opplysninger ble tilgjengelige, ble de også offentliggjort — ikke fordi det er på grunn av slike bivirkninger Jehovas vitner nekter blodoverføring, men for å øke vitnenes verdsettelse av det forbudet Gud har kommet med mot å bruke blod. (Jes. 48: 17) Den veldokumenterte brosjyren Blod, legevitenskap og Guds lov ble utgitt i 1961 (på engelsk). I 1977 ble det utgitt en annen brosjyre, Jehovas vitner og spørsmålet om blod. Også den understreket at Jehovas vitners standpunkt er av religiøs art, basert på det Bibelen sier, og ikke avhengig av medisinske risikofaktorer. Enda en oppdatert redegjørelse for emnet kom i 1990 i form av brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv? Ved hjelp av disse publikasjonene har Jehovas vitner gjort seg store anstrengelser for å få i stand et samarbeid med legene og hjelpe dem til å forstå deres holdning. Blodoverføring har imidlertid i mange år vært en høyt ansett behandlingsmåte blant legestanden.

Selv om Jehovas vitner har sagt fra til legene om at de ikke har noen religiøse innvendinger mot alternativ behandling, har det ikke vært lett å nekte blodoverføring. Det er ofte blitt lagt sterkt press på vitner og deres familie for å få dem til å gå med på det som har vært vanlig medisinsk praksis. I november 1976 hadde den 45 år gamle Ana Paz de Rosario i Puerto Rico samtykket i å gjennomgå en operasjon og underkaste seg medisinsk behandling. På grunn av sin religiøse overbevisning hadde hun imidlertid bedt om at det ikke måtte bli brukt blod. Men like over midnatt kom fem politimenn og tre sykepleiere, utstyrt med en rettskjennelse, inn på rommet hennes på sykehuset, bandt henne til sengen og gav henne blodoverføring, stikk i strid med hennes og hennes manns og hennes barns vilje. Hun fikk sjokk og døde. Dette var på ingen måte et isolert tilfelle, og det er ikke bare i Puerto Rico at slike rystende hendelser har funnet sted.

I 1975 ble et ektepar i Danmark jaget av politiet fordi de motsatte seg at deres lille sønn skulle bli påtvunget blodoverføring i stedet for å få alternativ behandling. I 1982 ble et ektepar i Italia som hadde søkt medisinsk hjelp i fire land til sin uhelbredelig syke datter, dømt til 14 års fengsel for overlagt drap etter at datteren hadde dødd mens hun fikk en blodoverføring som en rettskjennelse hadde påtvunget henne.

I forbindelse med forsøk på å påtvinge barn av Jehovas vitner blodoverføring har pressen ofte pisket opp en fiendtlig stemning hos offentligheten. I noen tilfelle har dommere bestemt at barna skulle få blodoverføring, uten at det i det hele tatt er blitt holdt noe rettsmøte hvor foreldrene  har fått komme til orde. I over 40 tilfelle i Canada har foreldrene fått barna døde tilbake etter at de er blitt påtvunget blodoverføring.

Ikke alle leger og dommere har vært enige i disse egenrådige metodene. En del begynte å ta til orde for at de burde være mer innstilt på å hjelpe. Noen leger har gått med på å la være å bruke blod. Dermed har de skaffet seg nyttig erfaring i alle former for kirurgi uten bruk av blodoverføring. Litt etter litt er det blitt vist at alle slags operasjoner, både på voksne og barn, lar seg utføre med godt resultat uten blodoverføring. *

For å unngå unødige konfrontasjoner i krisesituasjoner begynte Jehovas vitner tidlig i 1960-årene å foreta spesielle besøk hos sine leger for å drøfte sitt standpunkt og skaffe legene aktuell litteratur. Senere bad de om at en skriftlig erklæring om at de ikke måtte få blodoverføring, måtte bli lagt sammen med deres personlige sykejournal. I 1970-årene ble det alminnelig praksis blant vitnene alltid å ha på seg et kort som gjorde leger og sykepleiere oppmerksom på at de ikke under noen omstendighet måtte få blod. I samråd med leger og advokater ble kortet så forandret, slik at det ble et juridisk dokument.

For å støtte Jehovas vitner i deres beslutning om ikke å ta imot blodoverføring, for å fjerne misforståelser blant leger og sykehuspersonale og for å skape et bedre samarbeid mellom medisinske institusjoner og vitner som er pasienter, har Jehovas vitners styrende råd sørget for at det er blitt opprettet sykehuskontaktutvalg. I 1979 fantes det bare en håndfull slike utvalg, mens det nå er over 800 i mer enn 70 land. Utvalgte eldste har fått opplæring og yter en slik tjeneste i Nord-Amerika, Det fjerne østen, stillehavsområdet, Europa og Latin-Amerika. I tillegg til at disse eldste forklarer Jehovas vitners syn, gjør de sykehuspersonalene oppmerksom på at det finnes gode alternativer til blodoverføring. I akutte situasjoner hjelper de til med å få i stand konsultasjoner mellom pasientens lege og kirurger som har behandlet lignende tilfelle uten å bruke blod. Når det har vært nødvendig, har disse utvalgene ikke bare oppsøkt sykehuspersonale, men også dommere og andre som har vært engasjert i saker hvor sykehus har prøvd å innhente juridisk tillatelse til å gi blodoverføring.

Når det ikke har lykkes Jehovas vitner å få sitt syn på blodets hellighet respektert på annen måte, har det hendt at de har anlagt sak mot leger og sykehus. Vanligvis har de begrenset sine søksmål til enkelte krav om midlertidig forføyning. Men i de senere år har de også reist erstatningssak mot leger og sykehus som har opptrådt egenmektig. I 1990 gav appelldomstolen i Ontario i Canada Jehovas vitner medhold i en slik erstatningssak,  fordi legen hadde ignorert et kort i pasientens lommebok hvor det tydelig stod at vedkommende ikke under noen omstendighet ville ta imot blodoverføring. Siden 1985 er det blitt reist minst ti slike erstatningssaker forskjellige steder i De forente stater, og de saksøkte har ofte gått med på en minnelig ordning og betalt en erstatningssum som partene er blitt enige om, i stedet for å risikere at en jury tilkjente saksøkeren enda større erstatning. Jehovas vitner er fullt og fast besluttet på å adlyde Guds forbud mot å bruke blod. De har ikke noe ønske om å anlegge sak mot leger, men de vil gå til et slikt skritt når det er nødvendig for å hindre at de blir påtvunget en behandling som er moralsk avskyelig i deres øyne.

Folk flest er blitt mer og mer oppmerksom på farene ved å ta imot blodoverføring. Det skyldes til dels frykten for AIDS. Det er imidlertid et oppriktig ønske om å behage Gud som ligger til grunn for vitnenes standpunkt. I 1987 skrev et fransk legetidsskrift (Le Quotidien du Médecin): «Kanskje Jehovas vitner gjør rett når de nekter å benytte seg av blodprodukter, for det er et faktum at et betydelig antall sykdomsframkallende stoffer kan overføres med blod.»

Den holdning Jehovas vitner inntar, er ikke basert på spesiell medisinsk viten som de har kommet fram til. De har ganske enkelt tillit til at Jehovas vei er rett, og at ’han ikke nekter sine trofaste tjenere noe godt’. (Sal. 19: 8, 12; 84: 12) Selv om et vitne skulle dø som følge av blodtap — og det har hendt — har Jehovas vitner full tillit til at Gud ikke vil glemme sine trofaste tjenere, men bringe dem tilbake til livet ved å gi dem en oppstandelse. — Apg. 24: 15.

Når enkeltpersoner velger å ignorere Bibelens normer

Det er millioner av mennesker som har studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, men ikke alle disse er blitt vitner. Når folk blir gjort kjent med Bibelens høye normer, er det noen som konkluderer at de ikke ønsker å leve i samsvar med dem. Alle som blir døpt, får først grundig innføring i Bibelens grunnleggende lære, og deretter (særlig siden 1967) gjennomgår eldste i menigheten slike lærespørsmål med hver dåpskandidat. Man gjør seg alle mulige anstrengelser for å forvisse seg om at de som blir døpt, ikke bare har en klar forståelse av selve læren, men også av hva kristen oppførsel innebærer. Men sett at noen av disse senere lar kjærlighet til verden lokke seg til å gjøre noe alvorlig galt. Hva da?

Allerede i boken Den nye Skabning, som kom ut på engelsk i 1904, kom man inn på behovet for å treffe nødvendige tiltak for at ikke noe skulle få bryte ned menighetens moral. Den forståelsen som bibelstudentene hadde på den tiden av den framgangsmåten som skulle følges overfor dem som handlet galt, slik den var beskrevet i Matteus 18: 15—17, ble drøftet. I overensstemmelse med dette hendte det en sjelden gang, i alvorlige  tilfelle, at det ble holdt ’rettssaker’ i menighetene hvor bevisene for den urette handlingen ble lagt fram for hele menigheten. Mange år senere redegjorde The Watchtower (for 15. mai 1944; Vagttaarnet for 1. februar 1945) for spørsmålet i lys av hele Bibelen og viste at saker av en slik art som angår menigheten, bør behandles av ansvarlige brødre som er pålagt å føre tilsyn med menigheten. (1. Kor. 5: 1—13; jevnfør 5. Mosebok 21: 18—21.) Vakttårnet for 1. juli 1952 fulgte opp med artikler som ikke bare viste hva som er den rette framgangsmåten, men også at det er nødvendig å gå til handling for å holde organisasjonen ren. Emnet er blitt behandlet gjentatte ganger siden da. Men formålet har alltid vært det samme: (1) å holde organisasjonen ren og (2) å få den som har handlet urett, til å forstå at han må vise oppriktig anger, i den hensikt å vinne ham tilbake.

I det første århundre var det noen som forlot troen på grunn av løsaktig oppførsel. Andre forlot den på grunn av frafalnes læresetninger. (1. Joh. 2: 19) Det samme skjer blant Jehovas vitner nå i vårt århundre. I den senere tid har det dessverre vært nødvendig å utstøte titusener hvert år som har handlet galt, og som ikke har angret. Noen av disse har vært fremtredende eldste. De samme bibelske kravene gjelder for alle. (Jak. 3: 17) Jehovas vitner er klar over at de må bevare organisasjonen ren i moralsk henseende for å kunne fortsette å ha Jehovas godkjennelse.

Den nye personlighet

Jesus oppfordret folk til ikke bare å være rene utenpå, men også innvendig. (Luk. 11: 38—41) Han viste at det vi sier og gjør, gjenspeiler det som bor i vårt hjerte. (Matt. 15: 18, 19) Som apostelen Paulus forklarte, er det slik at hvis vi virkelig er undervist av Kristus, vil vi ’bli gjort nye i vårt sinns drivkraft’ og ’ta på den nye personlighet, som er skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet’. (Ef. 4: 17—24) De som blir undervist av Kristus, prøver å tilegne seg «den samme sinnsinnstilling . . . som Kristus Jesus hadde», så de kan tenke og handle slik han gjorde. (Rom. 15: 5) Den måten Jehovas vitner som enkeltpersoner oppfører seg på, gjenspeiler i hvilken grad de virkelig har gjort det.

Jehovas vitner hevder ikke at de er feilfrie. Men de bestreber seg oppriktig på å etterligne Kristus når de følger Bibelens høye norm for oppførsel. De benekter ikke at det også finnes andre enkeltpersoner som følger høye moralnormer. Men i Jehovas vitners tilfelle er det ikke bare som enkeltpersoner, men som en internasjonal organisasjon de er kjent for å ha en oppførsel som er i samsvar med Bibelens normer. De er motivert av det inspirerte rådet som står i 1. Peter 2: 12: «Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene, for at de . . . kan ære Gud . . . som følge av deres gode gjerninger, som de er øyenvitner til.»

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 172]

«De har bemerkelsesverdig høye moralnormer»

[Uthevet tekst på side 174]

Har det noen gang vært noen tvil om hvordan man skulle betrakte homoseksuelle handlinger?

[Uthevet tekst på side 175]

Det moralske sammenbrudd i verden har ikke ført til at Jehovas vitner er blitt mer ettergivende

[Uthevet tekst på side 176]

Noen prøvde å være vitner uten å slutte å leve i polygami

[Uthevet tekst på side 177]

En iherdig undervisningskampanje som framholder Jehovas syn på skilsmisse

[Uthevet tekst på side 178]

Oppsiktsvekkende forandringer i folks liv

[Uthevet tekst på side 181]

Tobakk — nei!

[Uthevet tekst på side 182]

Alkohol — med måte, hvis i det hele tatt

[Uthevet tekst på side 183]

Fast besluttet på ikke å ta imot blod

[Uthevet tekst på side 187]

Utstøtelse blir praktisert for at organisasjonen skal holdes moralsk ren

[Ramme på side 173]

«Karakterutvikling» — fruktene var ikke alltid gode

En rapport fra Danmark: ’I sine oppriktige forsøk på å iføre seg en kristen personlighet var det mange, særlig blant de eldre vennene, som prøvde å sky alt som smakte av verdslighet, for på den måten å bli mer verdige til det himmelske rike. Det ble ofte sett på som upassende å smile under møtene, og en del av de eldre brødrene brukte bare svart dress, svarte sko, svart slips. De var ofte tilfreds med å leve et stille og rolig liv i Herren. Det var nok å holde møter, mente de; forkynnelsen kunne kolportørene ta seg av.’

[Ramme på side 179]

Hva andre ser i Jehovas vitner

◆ En tysk avis («Münchner Merkur») skrev om Jehovas vitner: «De er de ærligste og mest punktlige skattebetalere i Forbundsrepublikken. Deres lovlydighet kommer til uttrykk ved den måten de kjører på, og den framgår også av kriminalstatistikken. . . . De adlyder dem som har myndighet (foreldre, lærere, regjeringen). . . . De støtter seg til Bibelen, som er grunnlaget for alle deres handlinger.»

◆ Borgermesteren i Lens i Frankrike sa til Jehovas vitner etter at de hadde brukt et stadion i byen til et av sine stevner: «Det jeg liker, er at dere holder løfter og avtaler, og at dere på toppen av det hele er rene, veldisiplinerte og velorganiserte. Jeg liker samfunnet deres. Jeg er imot uorden, og jeg misliker folk som går omkring og skitner til og ødelegger ting.»

◆ En polsk kvinne som overlevde konsentrasjonsleirene Auschwitz og Ravensbrück, skrev i sine erindringer («Voices From the Holocaust»): «Jeg så mennesker som ble svært, svært gode, og mennesker som ble absolutt ondskapsfulle. Den hyggeligste gruppen var Jehovas vitner. Jeg tar hatten av for de menneskene. . . . De gjorde enestående ting for andre. De hjalp de syke, delte brødet sitt med andre og gav alle som var i nærheten av dem, åndelig trøst. Tyskerne hatet dem og respekterte dem på samme tid. De satte dem til det verste arbeidet, men de aksepterte situasjonen med løftet hode.»