Kapittel 10

Vekst i nøyaktig kunnskap om sannheten

JEHOVAS VITNER har ikke satt seg fore å innføre nye læresetninger, en ny tilbedelsesform, en ny religion. Deres historie i nyere tid viser at de har gjort seg samvittighetsfulle anstrengelser for å framholde det som står i Bibelen, Guds inspirerte Ord. De viser til den som grunnlaget for alt det de tror på, og for sin livsførsel. I stedet for å utvikle trosoppfatninger som gjenspeiler normløsheten i den moderne verden, har de bestrebet seg på å komme enda nærmere de bibelske læresetninger og skikker som kjennetegnet kristendommen i det første århundre.

I begynnelsen av 1870-årene gav Charles Taze Russell og hans medarbeidere seg i kast med et grundig studium av Bibelen. De ble oppmerksom på at kristenheten hadde kommet langt bort fra den første kristendoms lære og atferd. Bror Russell hevdet ikke at han var den første som ble klar over dette, og han erkjente åpent at han stod i gjeld til andre for den hjelp han hadde fått av dem i de første årene han studerte Bibelen. Han uttrykte sin verdsettelse av det gode arbeidet forskjellige bevegelser under reformasjonen hadde nedlagt for at sannhetens lys skulle skinne klarere. Han nevnte ved navn menn som var eldre av år enn ham selv, deriblant Jonas Wendell, George Stetson, George Storrs og Nelson Barbour, som på ulike måter bidrog til hans forståelse av Guds Ord. *

Han sa også: «Forskjellige læresetninger som vi framholder, og som virker så nye og friske og annerledes, ble framholdt i en eller annen form for lang tid siden, for eksempel Utvelgelsen, Den frie nåde, Gjenopprettelsen, Rettferdiggjørelsen, Helliggjørelsen, Herliggjørelsen, Oppstandelsen.» Men det var ofte slik at én religiøs gruppe skilte seg ut ved en klarere forståelse av én bibelsk sannhet, mens en annen gruppe skilte seg ut ved en annen sannhet. Videre framgang ble ofte hemmet av at de var lenket til læresetninger og trosbekjennelser som rommet oppfatninger som florerte i det gamle Babylon og Egypt, eller som var lånt fra de greske filosofene.

Men hvilken gruppe ville med Guds ånds hjelp litt etter litt igjen gripe fatt i hele «det mønster av sunne ord» som de kristne i det første århundre  hadde satt så stor pris på? (2. Tim. 1: 13) For hvem ville det vise seg at deres sti var «som morgenens lysskjær», som «vokser til det blir høylys dag»? (Ordsp. 4: 18) Hvem ville virkelig utføre det arbeidet som Jesus gav befaling om da han sa: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden»? Hvem ville ikke bare gjøre mennesker til disipler, men også ’lære dem å holde alt’ det som Jesus hadde gitt befaling om? (Apg. 1: 8; Matt. 28: 19, 20) Ja, var tiden inne til at Herren skulle gjøre et tydelig skille mellom de sanne kristne, som han sammenlignet med hvete, og de falske kristne, som han omtalte som ugress (i virkeligheten en type ugress som ligner veldig på hvete helt til det er modent)? * (Matt. 13: 24—30, 36—43) Hvem ville vise seg å være «den tro og kloke slave», som Herren, Jesus Kristus, i egenskap av konge i Guds rike under sitt nærvær ville betro ytterligere ansvar i forbindelse med det arbeid som det var forutsagt skulle utføres i avslutningen på denne tingenes ordning? — Matt. 24: 3, 45—47.

De lot lyset skinne

Jesus sa til disiplene at de skulle dele det lys av guddommelig sannhet som de hadde mottatt fra ham, med andre. «Dere er verdens lys,» sa han. «La deres lys skinne for menneskene.» (Matt. 5: 14—16; Apg. 13: 47) Charles Taze Russell og hans medarbeidere forstod at de var forpliktet til å gjøre det.

Trodde de at de visste alt, at de hadde det hele og fulle sannhetens lys? Bror Russell besvarte det spørsmålet direkte: «Absolutt ikke; det vil vi heller ikke ha før den ’fullkomne dag’.» (Ordsp. 4: 18, King James Version) De omtalte ofte sin bibelsk begrunnede tro som «den nærværende sannhet» — ikke så å forstå at de mente at sannheten i seg selv forandrer seg; de mente at deres forståelse av den var fremadskridende.

Disse oppriktige bibelstudentene vek ikke tilbake for tanken på at det finnes noe slikt som sannhet hva religion angår. De erkjente at Jehova er «sannhetens Gud», og at Bibelen er hans sannhetsord. (Sal. 31: 6, NW; Jos. 21: 45; Joh. 17: 17) De erkjente at det fremdeles var mye de ikke visste, men de avstod ikke fra å framholde det de hadde lært ut fra Bibelen, med overbevisning. Og når tradisjonelle religiøse læresetninger og skikker var i strid med det de så var klart uttrykt i Guds inspirerte Ord, fulgte de Jesu Kristi eksempel og avslørte  løgn og usannhet, selv om det førte til at de ble spottet og hatet av presteskapet. — Matt. 15: 3—9.

For å komme i kontakt med andre og gi dem åndelig føde begynte C. T. Russell i juli 1879 å utgi bladet Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær).

Bibelen — i sannhet Guds Ord

Charles Taze Russells tillit til Bibelen var ikke bare et utslag av at han godtok et tradisjonelt syn som var utbredt på den tiden. Tvert imot var det mange på den tiden som var tilhengere av historisk-kritisk bibelforskning. De satte spørsmålstegn ved den bibelske beretnings pålitelighet.

Som ung mann hadde Russell sluttet seg til den kongregasjonalistiske kirke og deltatt aktivt i dens arbeid, men han syntes at de tradisjonelle dogmene var fornuftstridige, og det gjorde ham til skeptiker. Han kom til at det han hadde lært, ikke kunne forsvares ut fra Bibelen på en tilfredsstillende måte. Han forkastet derfor dogmene i kirkens trosbekjennelser og med dem Bibelen. Så undersøkte han Østens ledende religioner, men de viste seg heller ikke å være tilfredsstillende. Deretter begynte han å lure på om det kanskje var kristenhetens trosbekjennelser som hadde gitt en feilaktig framstilling av Bibelen. Han ble oppmuntret av det han hørte en kveld på et adventistmøte, og gikk i gang med et systematisk studium av Skriftene. Det som da åpnet seg for ham, var i sannhet Guds inspirerte Ord.

Bibelens indre harmoni og det at Bibelen harmonerer slik med personligheten til Ham som omtales som Bibelens guddommelige Forfatter, gjorde etter hvert et enormt sterkt inntrykk på ham. For å hjelpe andre til å høste gagn av dette skrev han senere boken Tidsaldrenes Plan, som han utgav i 1886 (på engelsk). Her drøftet han inngående «Bibelen som en guddommelig åpenbaring, sett i fornuftens lys». I slutten av det kapitlet som hadde denne tittelen, kom han med følgende utvetydige uttalelse: «De bibelske vitnesbyrds dybde og kraft, visdom og omfang [overbeviser] oss om at dens planer og åpenbaringer ikke er utgått fra mennesker, men fra den allmektige Gud.»

Tilliten til hele Bibelen som Guds Ord er fortsatt en hjørnestein i Jehovas vitners tro. Over hele verden har de hjelpemidler til studium som setter dem i stand til personlig å undersøke bevisene for at Bibelen er inspirert. Forskjellige sider av denne saken blir ofte behandlet i bladene deres. I 1969 utgav de boken Er Bibelen virkelig Guds Ord? Tjue år senere kom boken Bibelen — Guds eller menneskers ord?, som igjen redegjorde for spørsmålet om Bibelens autentisitet, henledet oppmerksomheten på ytterligere vitnesbyrd og kom til samme konklusjon: Bibelen er i sannhet Guds inspirerte Ord. En annen av deres bøker, som kom ut for første gang (på engelsk) i 1963 og i  revidert utgave i 1990, er «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig». Enda flere detaljer er nevnt i deres bibelleksikon Insight on the Scriptures (Innsikt i Skriftene), som ble utgitt i 1988.

På bakgrunn av sitt studium av slike publikasjoner, både privat og i menigheten, er Jehovas vitner overbevist om at Gud aktivt ledet nedskrivningen av Bibelens 66 bøker ved sin ånd, selv om cirka 40 mennesker i løpet av en periode på 1600 år ble brukt til å skrive. Apostelen Paulus skrev: «Hele Skriften er inspirert av Gud.» (2. Tim. 3: 16; 2. Pet. 1: 20, 21) Denne overbevisningen er en mektig faktor i Jehovas vitners liv. En britisk avis skrev i den forbindelse: «Det finnes et bibelsk grunnlag for alt det et vitne gjør. Ja, deres grunnsetning går ut på at Bibelen er . . . absolutt sann.»

Å lære den sanne Gud å kjenne

Etter hvert som bror Russell og hans medarbeidere studerte Bibelen, tok det ikke lang tid før de ble klar over at den Gud som blir beskrevet i Bibelen, ikke er kristenhetens gud. Dette var viktig, for som Jesus Kristus sa, er folks utsikter til å oppnå evig liv avhengig av at de kjenner den eneste sanne Gud og ham som han har utsendt, frelsens Hovedformidler. (Joh. 17: 3; Hebr. 2: 10) C. T. Russell og den gruppen som studerte Bibelen sammen med ham, forstod at det er fullkommen likevekt mellom Guds rettferdighet og Guds visdom, kjærlighet og makt, og at disse egenskapene kommer til uttrykk i alle Guds gjerninger. På bakgrunn av den kunnskap de på det tidspunkt hadde om Guds hensikt, utarbeidet de en redegjørelse for hvorfor det onde blir tillatt. Denne tok de med i en av sine første og mest utbredte publikasjoner, den 162-siders brosjyren Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne), som først ble utgitt som et spesielt nummer av Zion’s Watch Tower i september 1881.

Deres studium av Guds Ord hjalp dem til å innse at Skaperen har et personlig navn, og at han gjør det mulig for mennesker å kjenne ham og stå i et nært forhold til ham. (1. Krøn. 28: 9; Jes. 55: 6; Jak. 4: 8) I Watch Tower for oktober—november 1881 stod det: «Alle bør bli gjort kjent med at navnet JEHOVA bare tilhører det høyeste Vesen — vår Far, ham som Jesus kalte Far og Gud.» — Sal. 83: 19, NW; Joh. 20: 17.

«Hevder dere at Bibelen ikke lærer at det er tre personer i én Gud?» I 1882 ble følgende svar gitt på dette spørsmålet: «Ja. Den lærer tvert imot at det er én Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, av hvem alle ting er (eller som har skapt alle ting). Vi tror således på én Gud og Far og også på én Herre, Jesus Kristus . . . Men disse er to, ikke én. De er ett bare i den forstand at de er i harmoni med hverandre. Vi tror også på en Guds ånd . . . Men den er ikke en person, like lite som djevlenes ånd og Verdens ånd og Antikrists ånd er det.» — Zion’s Watch Tower, juni 1882; Joh. 17: 20—22.

 Stadig større verdsettelse av Guds navn

Med tiden ble bibelstudentene mer og mer oppmerksom på at Guds personlige navn blir tillagt en fremtredende rolle i de inspirerte skrifter. Navnet var blitt holdt skjult i den romersk-katolske Douay-oversettelsen av Bibelen og den protestantiske King James Version, slik det senere er blitt gjort i de fleste oversettelser til en lang rekke språk i det 20. århundre. Men en rekke ulike oversettelser foruten bibelske oppslagsverk viste at navnet Jehova forekom i den opprinnelige tekst tusener av ganger — i virkeligheten langt oftere enn noe annet navn, og oftere enn alle de gangene slike titler som Gud og Herren forekom til sammen. Som ’et folk for hans navn’ fikk de større verdsettelse av Guds navn. (Apg. 15: 14) I Vagttaarnet for 1. februar 1926 presenterte de et spørsmål som de mente alle må ta stilling til, nemlig: «Hvem vil ære Jehova?»

Det at de la så stor vekt på Guds navn, var ikke bare et spørsmål om religiøs viten. Som det ble forklart i boken Profetierne (som ble utgitt på engelsk i 1929), står hele den fornuftutstyrte skapning overfor et altoverskyggende stridsspørsmål som gjelder Jehova Guds navn og ord. Jehovas vitner understreker at Bibelen viser at alle må kjenne Guds navn og behandle det som noe hellig. (Matt. 6: 9; Esek. 39: 7) Det må bli renset for all vanære som har vært ført over det, ikke bare av dem som åpent har trosset Jehova, men også av dem som har gitt et galt bilde av ham ved sine læresetninger og sine gjerninger. (Esek. 38: 23; Rom. 2: 24) På grunnlag av Bibelen erkjenner Jehovas vitner at hele universets og dets beboeres ve og vel er avhengig av at Jehovas navn blir helliget.

De erkjenner at før Jehova går til handling for å tilintetgjøre alle de onde, er det hans vitners plikt og privilegium å gjøre andre kjent med sannheten om ham. Jehovas vitner har gjort det over hele verden. De har vist så stor iver i dette arbeidet at når noen fritt og utvungent bruker navnet Jehova, blir de, uansett hvor i verden de befinner seg, straks tatt for å være Jehovas vitner.

Treenighetslæren avslørt

Som vitner for Jehova følte C. T. Russell og hans medarbeidere at de hadde et stort ansvar når det gjaldt å avsløre læresetninger som gav et galt bilde av Gud. Dermed kunne de hjelpe sannhetssøkende mennesker  til å forstå at disse ikke er basert på Bibelen. De var ikke de første som forstod at treenighetslæren er ubibelsk, * men de var klar over at de måtte gjøre kjent sannheten om dette hvis de skulle være trofaste tjenere for Gud. Modig og til gagn for alle som har kjærlighet til sannheten, avslørte de at denne kristenhetens sentrale lære har hedenske røtter.

Watch Tower for juni 1882 skrev: «Mange hedenske filosofer som kom til at det ville være klok politikk å slutte seg til den nye religionen [en frafallen form for kristendom som de romerske keiserne i det fjerde århundre støttet], gikk i gang med å gjøre det lett for folk å slutte seg til den ved å prøve å finne felles trekk ved kristendommen og hedensk religion og så blande disse to. De lyktes bare så altfor godt. . . . Ettersom den gamle teologien hadde en rekke hovedguder, med mange halvguder av begge kjønn, gikk de hedensk-kristne (hvis vi kan lage et slikt ord) i gang med å rekonstruere listen for den nye teologien. Det var derfor på denne tiden læren om tre Guder ble oppfunnet — Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd.»

Noen prester prøvde å gi sin lære et bibelsk anstrøk ved å henvise til slike skriftsteder som 1. Johannes 5: 7, men bror Russell la fram vitnesbyrd som viste at det var en kjent sak blant de lærde at en del av dette skriftstedet var en interpolasjon, en senere tilføyelse, som var blitt foretatt av en skriftlærd for å støtte en lære som ikke finnes i Bibelen. Andre som forsvarte treenighetslæren, henviste til Johannes 1: 1, men Watch Tower analyserte skriftstedet på grunnlag av både innholdet og sammenhengen for å vise at det på ingen måte støttet troen på treenigheten. I overensstemmelse med dette stod det i Watch Tower for juli 1883: «Mer bibel-teologi og mindre salmebok-teologi ville ha gjort emnet klarere for alle. Treenighetslæren er fullstendig i strid med Bibelen.»

 Bror Russell avslørte åpenhjertig hvor meningsløst det var å hevde at en trodde på Bibelen, og samtidig framholde en slik lære som treenighetslæren, som motsier det Bibelen sier. Han skrev: «For et virvar av motsigelser og forvirring de befinner seg i som sier at Jesus og Faderen er én Gud! Dette ville innbefatte den tanke at vår Herre Jesus var en hykler da han var her på jorden, og kun foregav å vende seg til Gud i bønn, når han selv var den samme Gud. . . . Faderen har alltid vært udødelig og kunne derfor ikke dø. Hvorledes kunne Jesus da dø? Apostlene er alle falske vitner når de beretter om Jesu død og oppstandelse, dersom han ikke døde. Bibelen erklærer imidlertid at han døde.» *

Vi ser her at Jehovas vitner på et tidlig stadium i sin historie i nyere tid bestemt avviste kristenhetens treenighetsdogme til fordel for Bibelens fornuftige lære. * Det arbeidet de har utført for å offentliggjøre disse sannhetene og sørge for at folk overalt har fått anledning til å høre dem, har antatt dimensjoner som ingen annen enkeltperson eller gruppe, før eller nå, har kunnet oppvise maken til.

Hvilken tilstand befinner de døde seg i?

C. T. Russell var helt fra sine unge dager sterkt opptatt av hva framtiden vil bringe dem som ikke har tatt imot Guds foranstaltning for frelse. Som ung gutt trodde han på det prestene sa om et brennende helvete; han trodde at de forkynte det som stod i Guds Ord. Han pleide å gå ut om kveldene med et kritt og skrive skriftsteder på lett synlige steder for å advare folk som gikk forbi, så de kunne bli frelst fra evig pine.

Senere, etter at han med egne øyne hadde sett hva Bibelen egentlig lærer, sa han, ifølge en av sine medarbeidere: «Hvis Bibelen lærer at evig pine er den skjebne som vil ramme alle med unntagelse av de hellige, bør det forkynnes, ja, tordnes ut fra hustakene, hver uke, hver dag, hver time; hvis Bibelen ikke lærer det, bør alle gjøres kjent med det, og denne skamplett, som er så vanærende for Guds hellige navn, bør fjernes.»

På et tidlig tidspunkt i sitt studium av Bibelen så C. T. Russell klart at «helvete» ikke er et sted hvor sjeler ble pint etter døden. Han fikk sannsynligvis hjelp til å komme fram til et slikt syn av George Storrs, redaktøren av Bible Examiner (Bibelgranskeren), som bror Russell omtalte med hengivenhet  i sine skrifter, og som selv hadde skrevet mye om det han ut fra Bibelen forstod var de dødes tilstand.

Men hva med sjelen? Støttet bibelstudentene den oppfatning at sjelen er en åndelig del av mennesket, noe som lever videre etter legemets død? Tvert imot. I 1903 stod det i Watch Tower: «Vi må legge nøye merke til at det vi lærer, ikke er at mennesket har en sjel, men at mennesket er en sjel, et vesen. La oss hente en illustrasjon fra naturen — luften vi puster i: Den er sammensatt av oksygen og nitrogen, og verken oksygenet eller nitrogenet er atmosfære eller luft; men når disse to blir forent i de rette kjemiske proporsjoner, blir resultatet atmosfære. Det er på samme måte med sjelen. Gud taler til oss fra dette synspunkt, at hver og en av oss er en sjel. Han taler ikke til vårt legeme eller vår livsånde, men han taler til oss som fornuftutstyrte vesener eller sjeler. Da han uttalte straffen for å bryte hans lov, talte han ikke til Adams legeme for seg, men til mannen, sjelen, det fornuftutstyrte vesenet: ’Du!’ ’På den dag du spiser av det, skal du visselig dø.’ ’Den sjel som synder, den skal dø.’» (1. Mos. 2: 17; Esek. 18: 20; se norsk oversettelse av 1904.) Dette var i overensstemmelse med det som hadde stått i Watch Tower så tidlig som i april 1881. *

Hvordan oppstod så troen på menneskesjelens iboende udødelighet? Hvem var denne lærens opphavsmann? Etter å ha foretatt et grundig studium av både Bibelen og religionshistorien skrev bror Russell i Watch Tower for 15. april 1894: «Det var tydelig at den ikke skrev seg fra Bibelen . . . Bibelen sier klart at mennesket er dødelig, at det kan dø. . . . Når vi undersøker historien, finner vi at selv om Guds inspirerte vitner ikke lærer at mennesket er udødelig, er dette selve kjernen i alle hedenske religioner. . . . Det er derfor ikke sant at Sokrates og Platon var de første som framholdt denne læren; den hadde en talsmann før noen av dem stod fram, en som var dyktigere enn dem. . . . Vi finner den første beretning om denne falske læren i den eldste historie mennesket kjenner — Bibelen. Den løgnaktige talsmannen var Satan.» *

«Brannslangen» rettes mot helvete

I samsvar med sitt sterke ønske om å fjerne den vanære helveteslæren  hadde ført over Guds navn, skrev bror Russell en traktat over emnet «Lærer Bibelen at evig pine er syndens lønn?» (Den gamle Theologie, utgitt på engelsk i 1889) Der sa han:

«Læren om evig pine har en hedensk opprinnelse; dog, lært og trodd som den ble av disse hedninger, var den ikke den ubarmhjertige lærdom den siden ble, da den litt etter litt begynte å dra den såkalte kristenhets oppmerksomhet på seg, gjennom dennes oppblanding med hedensk filosofi i løpet av det annet århundre etter Kristus. Det var forbeholdt det store frafall av hedensk filosofi å sammenflikke denne skrekkelige framstilling som nå så alminnelig blir lært og trodd; å male den på kirkeveggene, slik som det ble gjort i Europa, å innføre den i trosbekjennelser og salmer og å fordreie Guds Ord, så dette tilsynelatende gav en guddommelig støtte for denne skjendige gudsbespottelse. Således har nåtidens lettroenhet derfor dette som et testamentert gods, ikke fra Herren eller apostlene eller profetene, men fra den kompromisserende ånd som ofret sannhet og forstand; som i vanhellig ærgjerrighet, i higen etter makt, velde, antall og innflytelse skammelig fordreide den kristelige lære. Evig pine som syndens straff var ukjent for patriarkene fra de forgagne tidsaldere; den var ukjent for profetene i den jødiske tidsalder; den var ukjent for Herren og apostlene; men den er blitt en hovedlære i den såkalte kristenhet etter det store frafall; den er blitt en svøpe hvormed de lettroende, uvitende og overtroiske i verden er blitt tuktet til streng underkastelse under tyranni. Evig pine ble tildømt enhver som  gjorde motstand, som våget å forkaste den romerske kirkes myndighet, og avstraffelsen begynte i dette liv så langt som den hadde makt til.»

Bror Russell var fullt på det rene med at det store flertall av fornuftige mennesker egentlig ikke trodde på helveteslæren. Men som han påpekte i brosjyren Hvad siger Skriften om Helvede? (utgitt på engelsk i 1896): «Da de imidlertid tror at Bibelen lærer den, blir hvert framskritt i virkelig intelligens og menneskekjærlighet . . . i de fleste tilfelle et skritt bort fra Guds Ord, som med urette får skylden for denne lære.»

For å lede slike tenkende mennesker tilbake til Guds Ord presenterte han (i den engelske utgaven av brosjyren) hvert eneste skriftsted hvor ordet «helvete» forekommer i bibeloversettelsen King James Version, slik at de selv kunne se hva som stod der, og så sa han: «Lovet være Gud, vi finner ikke noe slikt evig pinested som det trosbekjennelser og salme- og sangbøker forkynner. Dog har vi funnet et ’helvete’ eller ’dødsrike’, nemlig sjeol eller hades, hvortil hele menneskeslekten ble dømt på grunn av Adams synd, og hvorfra alle er blitt gjenløst ved Jesu død. Dette ’helvete’ er graven, dødstilstanden. Og vi finner et annet ’helvete’ — Gehenna — den annen død, evig tilintetgjørelse — framstilt i Skriften som den endelige straff for alle som etter at de er blitt gjenløst og har fått full kunnskap om sannheten og fullkommen evne til å adlyde den, allikevel velger døden ved å framture i motstand mot Gud og rettferdigheten. Og til dette sier våre hjerter: Amen! ’Rettferdige og sanne er dine veier, du folkeslagenes konge! Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og prise ditt navn? For du alene er hellig; ja, alle folkeslagene skal komme og tilbe for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart.’ — Åp. 15: 3, 4.»

Det han lærte, var en kilde til irritasjon og forlegenhet blant kristenhetens presteskap. I 1903 ble han utfordret til å delta i en offentlig debatt. De dødes tilstand var ett av de stridsspørsmålene som ble tatt opp i en rekke debatter som fulgte mellom C. T. Russell og dr. E. L. Eaton, som tjente som talsmann for et uoffisielt forbund mellom protestantiske prester i den vestlige delen av Pennsylvania.

I disse debattene holdt bror Russell fast ved at «døden er døden, og at våre kjære som har forlatt oss, virkelig er døde, at de verken lever hos englene eller hos demonene på et fortvilelsens sted». Til støtte for dette henviste han til slike skriftsteder som Forkynneren 9: 5, 10; Romerne 5: 12; 6: 23 og 1. Mosebok 2: 17. Han sa også: «Bibelen er i full overensstemmelse med det De og jeg og ethvert annet normalt, fornuftig menneske i verden må innrømme er vår Guds rimelige og sanne karakter. Hva blir sagt om vår himmelske Far? At han er rettferdig, at han er vis, at han er kjærlig, at han er mektig. Alle kristne vil erkjenne disse egenskapene ved Guds karakter. Hvis dette er tilfellet, kan vi da tenke oss at vi i noen betydning av ordet kan oppfatte Gud som rettferdig og likevel som en som straffer en som han  selv har skapt, i all evighet, uansett hvilken synd han hadde begått? Jeg unnskylder ikke synd; jeg lever ikke i synd, og jeg preker ikke synd. . . . Men jeg sier dere at alle disse menneskene her som vår bror [dr. Eaton] sier taler uærbødig med sin spott mot Gud og mot Jesu Kristi hellige navn, alle sammen er mennesker som er blitt undervist i denne læren om evig pine. Og alle morderne, tyvene og ugjerningsmennene i fengslene er blitt undervist i denne læren. . . . Dette er dårlige læresetninger; de har vært til skade for verden i hele denne tiden; de er overhodet ikke en del av Herrens lære, og vår kjære bror har ennå ikke fått gnidd røyken fra den mørke middelalder ut av øynene.»

Det fortelles at en prest som var til stede, kom bort til Russell etter debatten og sa: «Det gleder meg å se at De retter brannslangen mot helvete og slokker ilden.»

For å gi sannheten om de dødes tilstand enda større publisitet deltok bror Russell i en omfattende serie med endagsstevner fra 1905 til 1907. På disse stevnene holdt han det offentlige foredraget «Til helvete og tilbake igjen! Hvem er der? Håp om at mange skal vende tilbake». Tittelen var interessevekkende og tiltrakk seg stor oppmerksomhet. Forsamlingssaler i store og små byer i De forente stater og Canada var fullstappet av folk som ville høre foredraget.

En av dem som det gjorde sterkt inntrykk på å få vite hva Bibelen sier om de dødes tilstand, var en universitetsstudent i Cincinnati i Ohio som tok sikte på å bli prest i den presbyterianske kirke. I 1913 fikk han en brosjyre med tittelen «Where Are the Dead?» (Hvor er de døde?) av sin kjødelige bror. Brosjyren var skrevet av John Edgar, en bibelstudent som også virket som lege i Skottland. Den studenten som fikk brosjyren, var Frederick Franz. Da han hadde lest den nøye igjennom, sa han bestemt: «Dette er sannheten.» Uten å nøle forandret han sine mål i livet og begynte i heltidstjenesten som kolportørevangelist. I 1920 begynte han å arbeide på Selskapet Vakttårnets hovedkontor. Mange år senere ble han medlem av Jehovas vitners styrende råd og senere president for Selskapet Vakttårnet.

Jesu Kristi gjenløsningsoffer

I forbindelse med sitt studium av Skriftene tok bror Russell og hans medarbeidere i 1872 spørsmålet om gjenopprettelse opp til ny vurdering på  bakgrunn av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. (Apg. 3: 21) Bror Russell ble begeistret da han leste i Hebreerne 2: 9 at ’Jesus ved Guds nåde smakte døden for hvert menneske’. Det fikk ham ikke til å tro på universell frelse, for han visste at Bibelen også sier at en må vise tro på Jesus Kristus for å bli frelst. (Apg. 4: 12; 16: 31) Men det begynte å gå opp for ham — om enn ikke fullstendig med en gang — hvilken fantastisk mulighet Jesu Kristi gjenløsningsoffer har åpnet for menneskeheten. Det åpnet veien for å vinne tilbake det Adam tapte, nemlig utsiktene til evig liv i menneskelig fullkommenhet. Bror Russell forholdt seg ikke passiv til dette; han forstod hvilken enorm betydning gjenløsningen har, og støttet den energisk, selv da nære medarbeidere av ham lot sin tenkning bli fordervet av filosofiske synspunkter.

Fram til midten av 1878 hadde bror Russell i cirka halvannet år vært medredaktør av bladet Herald of the Morning (Morgenens budbærer), som N. H. Barbour var sjefredaktør for. Men da Barbour bagatelliserte betydningen av den bibelske læren om gjenløsningen i augustnummeret 1878, reagerte Russell ved å komme med et kraftig forsvar av denne viktige bibelske sannheten.

Under overskriften «Forsoningen» hadde Barbour illustrert sitt syn på denne læren ved å si: «Jeg sier til boyen min, til en av tjenerne, at når James plager søsteren sin, kan du fange en flue, stikke en nål gjennom den og feste den til veggen, så skal jeg tilgi James. Dette illustrerer læren om at en annen skulle dø i vårt sted.» Selv om Barbour hevdet at han trodde på gjenløsningen, omtalte han den tanke at Kristus ved sin død betalte straffen for synd for Adams etterkommere, som «ubibelsk og støtende for alle våre tanker om rettferdighet». *

I det etterfølgende nummeret av Herald of the Morning (september 1878) tok Russell sterk avstand fra det Barbour hadde skrevet. Russell analyserte det Skriftene egentlig sier, og framholdt at det var i overensstemmelse med «[Guds] fullkomne rettferdighet og endelig med hans store barmhjertighet og kjærlighet», som kommer til uttrykk ved at han tilveiebrakte en gjenløsning. (1. Kor. 15: 3; 2. Kor. 5: 18, 19; 1. Pet. 2: 24; 3: 18; 1. Joh. 2: 2) Våren etter, etter at Russell hadde gjort gjentatte forsøk på å hjelpe Barbour til å få et bibelsk syn på tingene, trakk han tilbake sin støtte fra Herald of the Morning. Fra og med nummeret for juni 1879 stod han ikke lenger oppført som medredaktør av bladet. Hans modige, kompromissløse standpunkt i forbindelse med denne sentrale bibelske læren fikk vidtrekkende følger.

Gjennom hele sin historie i nyere tid har Jehovas vitner konsekvent forsvart Bibelens lære om gjenløsningen. Det aller første nummeret av Zion’s  Watch Tower (juli 1879) understreket at «fortjeneste hos Gud oppnås . . . ved Kristi fullkomne offer». På et stevne som Den Internasjonale Bibelstudieforening arrangerte i Cedar Point i Ohio i 1919, stod det i det trykte programmet: «Velkommen, alle som tror på det store gjenløsningsofferet!» Vakttårnet henleder fremdeles oppmerksomheten på gjenløsningen. På side 2 i hvert nummer av bladet står det om bladets formål: «Det oppfordrer sine lesere til å vise tro på Guds regjerende konge, Jesus Kristus, som utøste sitt blod for at menneskene skulle kunne oppnå evig liv.»

Fremadskridende, ikke bundet av trosbekjennelser

Bibelstudentene kom ikke fram til en klar forståelse av Guds Ord helt plutselig. I mange tilfelle forstod de én detalj ved sannhetens mønster, men kunne ennå ikke se hele bildet. De var imidlertid lærvillige. De var ikke bundet av trosbekjennelser; de gikk framover. Det de lærte, lot de andre få del i. De tok ikke æren for det de lærte andre; de bestrebet seg på å bli «lært av Jehova». (Joh. 6: 45) Og de ble etter hvert klar over at Jehova gjør det mulig å forstå detaljene ved hans hensikt når hans tid er inne til det, og på den måten han vil. — Dan. 12: 9; jevnfør Johannes 16: 12, 13.

Når man skal lære noe nytt, må man ofte justere sine synspunkter. Det krever ydmykhet å innrømme feil og foreta gagnlige forandringer. Denne egenskapen og dens frukter behager Jehova og appellerer til dem som har kjærlighet til sannheten. (Sef. 3: 12) Men den blir spottet av dem som er stolte av trosbekjennelser som har vært uforandret i mange hundre år, trass i at det i sin tid var ufullkomne mennesker som utformet dem.

Den måten Herren skulle komme igjen på

Det var i midten av 1870-årene at bror Russell og de som iherdig studerte Bibelen sammen med ham, ble klar over at Herren ville være usynlig for mennesker når han kom tilbake. — Joh. 14: 3, 19.

Bror Russell sa senere: «Vi var svært bedrøvet på grunn av den urette oppfatning hos adventistene, som ventet Kristus i kjødet, og som lærte at verden og alle i den så nær som adventistene ville bli brent opp i 1873 eller 1874. Deres tidsangivelser og skuffelser og naive oppfatninger generelt med hensyn til hensikten med hans komme og den måten det skulle finne sted på, førte mer eller mindre vanære over oss og over alle som lengtet etter og forkynte om hans kommende rike. Disse utbredte, urette oppfatningene med hensyn til både hensikten med og måten for Herrens gjenkomst fikk meg til å skrive en liten brosjyre — ’The Object and Manner of Our Lord’s Return’ [Hensikten med og måten for vår Herres gjenkomst].» Denne brosjyren ble utgitt i 1877. Bror Russell fikk trykt og distribuert cirka 50 000 eksemplarer av den.

I denne brosjyren skrev han: «Vi tror at Skriftene lærer at Han vil forbli usynlig ved sitt komme og en tid etter at Han har kommet; siden vil  Han tilkjennegi eller vise seg i dommer og ulike former, slik at ’hvert øye skal se Ham’.» Til støtte for dette redegjorde han for slike skriftsteder som Apostlenes gjerninger 1: 11 (’han skal komme på samme måte som dere har sett ham fare opp’ — det vil si usett av verden) og Johannes 14: 19 («en liten stund, og verden skal ikke se meg mer»). Bror Russell henviste også til at bibeloversettelsen The Emphatic Diaglott, som første gang ble utgitt i sin fullstendige form i 1864 med en interlineær ord-for-ord-oversettelse til engelsk, viste at det greske ordet pa·rou·siʹa betydde «nærvær». Russell analyserte hvordan dette ordet er brukt i Bibelen, og forklarte i brosjyren: «Det greske ordet som vanligvis blir brukt om Jesu gjenkomst — Parousia, ofte oversatt med komme — betegner alltid personlig nærvær, at en er kommet, ankommet, og betegner aldri å være på vei, slik vi bruker ordet komme.»

I sin redegjørelse for hensikten med Kristi nærvær gjorde Russell det klart at den ikke ville bli gjennomført på et øyeblikk, med en begivenhet som ville ryste verden. Han skrev: «Det annet komme omfatter i likhet med det første en tidsperiode og er ikke et øyeblikks begivenhet.» I løpet av denne tiden, skrev han, ville den «lille hjord» motta sin belønning hos Herren som medarvinger i hans rike; andre, kanskje milliarder, ville få mulighet til å oppnå liv i fullkommenhet på en jord hvor paradisets skjønnhet var gjenopprettet. — Luk. 12: 32.

På grunnlag av videre studier av Skriftene forstod Russell etter noen få år at Kristus ikke bare skulle komme tilbake usynlig, men at han også skulle forbli usynlig, også når han tilkjennegav sitt nærvær ved å fullbyrde dommen over de ugudelige.

I 1876, da Russell første gang leste et eksemplar av Herald of the Morning (Morgenens budbærer), fikk han vite at det fantes en annen gruppe på den tiden som trodde at Kristi gjenkomst skulle være usynlig, og som satte denne gjenkomst i forbindelse med at alle jordens slekter skulle velsignes. Under påvirkning av Barbour, redaktøren av denne publikasjonen, ble Russell også overbevist om at Kristi usynlige nærvær hadde begynt i 1874. *  Senere ble oppmerksomheten henledet på dette ved undertittelen «Forkynder af Kristi nærværelse» på forsiden av Zions Vagt-Taarn.

Forståelsen av at Kristi nærvær skulle være usynlig, ble et viktig grunnlag for forståelsen av mange bibelske profetier. Bibelstudentene på denne tiden innså at Herrens nærvær var noe av det som alle sanne kristne skulle være mest opptatt av. (Mark. 13: 33—37) De var sterkt interessert i Herrens gjenkomst og var våkne for det faktum at de var forpliktet til å gjøre den kjent, men de hadde ennå ikke full klarhet i alle detaljer. Det var ikke desto mindre bemerkelsesverdig hva Guds ånd satte dem i stand til å forstå på et svært tidlig tidspunkt. En av disse sannhetene hadde å gjøre med et viktig årstall som Bibelens profetier pekte fram til.

Slutten på hedningenes tider

Bibelstudentene hadde lenge vært interessert i Bibelens tidsregning. Bibelkommentatorer hadde lansert en rekke ulike synspunkter når det gjaldt Jesu profeti om «hedningenes tider» og profeten Daniels beretning om Nebukadnesars drøm om trestubben som ble stående bundet i «sju tider». — Luk. 21: 24, King James Version; Dan. 4: 10—17.

Allerede i 1823 hadde John A. Brown, som fikk sitt verk offentliggjort i London, regnet ut at de «sju tider» i Daniel, kapittel 4, var på 2520 år. Han hadde imidlertid ikke klart for seg når denne profetiske tidsperioden begynte, eller når den skulle utløpe. Men han satte disse «sju tider» i forbindelse med hedningenes tider i Lukas 21: 24. I 1844 henledet den britiske presten E. B. Elliott oppmerksomheten på 1914 som et mulig årstall for slutten på de «sju tider» i Daniel, men han framholdt også et alternativt syn, som pekte fram til tidspunktet for den franske revolusjon. I 1849 behandlet Robert Seeley i London spørsmålet på lignende måte. I hvert fall innen 1870 kom en publikasjon som var redigert av Joseph Seiss og hans medarbeidere og trykt i Philadelphia i Pennsylvania, med beregninger som pekte fram til 1914 som et betydningsfullt årstall. Resonnementet var riktignok basert på en tidsregning som C. T. Russell senere tok avstand fra.

Så, i Herald of the Morning for august, september og oktober 1875, bidrog N. H. Barbour til å samordne detaljer som andre hadde påpekt. Ved hjelp av en tidsregning som var blitt utarbeidet av den engelske presten Christopher Bowen og utgitt av E. B. Elliott, viste Barbour at hedningenes tider begynte da kong Sidkia ble avsatt som konge, slik det var forutsagt i Esekiel 21: 25, 26, og han pekte fram til 1914 som det året da hedningenes tider skulle utløpe.

Tidlig i 1876 mottok C. T. Russell et eksemplar av Herald of the Morning. Han skrev straks til Barbour og tilbrakte deretter en del av sommeren sammen med ham i Philadelphia. Blant de tingene de drøftet, var profetiske tidsperioder. Kort tid senere, i en artikkel som het «Hedningenes tider  — når utløper de?», redegjorde også Russell for spørsmålet ut fra Bibelen og sa at vitnesbyrdene viste at «de sju tider vil ende i 1914». Denne artikkelen ble trykt i Bible Examiner (Bibelgranskeren) * for oktober 1876. Boken Three Worlds, and the Harvest of This World (Tre verdener og denne verdens høst), som ble utgitt i 1877 av N. H. Barbour i samarbeid med C. T. Russell, viste til samme konklusjon. Og tidlige numre av Watch Tower, for eksempel numrene for desember 1879 og juli 1880, henledet deretter oppmerksomheten på 1914 som et meget betydningsfullt årstall ifølge Bibelens profetier. I 1889 ble hele det fjerde kapitlet i bind II av Millenniets Daggry (senere Studier i Skriften) viet «hedningenes tider». Men hva ville det innebære at hedningenes tider utløp?

Bibelstudentene var ikke helt sikre på hva som skulle skje. Men de var overbevist om at det ikke ville føre til at jorden ble brent opp, og at alle mennesker ble utslettet. Og de visste at det ville avmerke et viktig punkt med hensyn til Guds herredømme. Først trodde de at Guds rike innen da ville ha overtatt det hele og fulle herredømme i hele universet. Da det ikke skjedde, ble ikke deres tillit til de bibelske profetiene som pekte fram til det årstallet, rokket. De trakk den slutning at årstallet i stedet bare hadde markert en begynnelse på Guds rikes styre.

På lignende måte trodde de først at det forut for dette året ville inntreffe verdensomfattende problemer som ville føre til anarki (og de forstod det slik at dette ville ha forbindelse med krigen på «Guds, Den allmektiges, store dag»). (Åp. 16: 14) Men så, ti år før 1914, antydet Watch Tower at de verdensomfattende urolighetene som ville føre til at menneskelige institusjoner ble tilintetgjort, ville komme rett etter at hedningenes tider hadde utløpt. Bibelstudentene ventet at året 1914 skulle avmerke et viktig vendepunkt for Jerusalem, ettersom profetien sa at ’Jerusalem skulle bli nedtrådt’ inntil hedningenes tider var til ende. Da de så at 1914 nærmet seg og de ennå ikke hadde lidd døden i kjødet og ennå ikke var blitt ’rykket opp i skyene’ for å møte Herren — i samsvar med tidligere forventninger — håpet de oppriktig at deres forvandling ville finne sted når hedningenes tider utløp. — 1. Tess. 4: 17.

Etter hvert som årene gikk og de gransket Skriftene om og om igjen, fortsatte de å ha en sterk tro på profetiene, og de unnlot ikke å fortelle hva de ventet skulle skje. De bestrebet seg på ikke å være dogmatiske — og lyktes i varierende grad — når det gjaldt detaljer som ikke var direkte nevnt i Bibelen.

Ringte vekkeruret for tidlig?

Det inntraff så avgjort store uroligheter i verden i 1914 i og med utbruddet av den første verdenskrig, som i mange år bare ble omtalt som Den  store krigen. Men den førte ikke til at alle de eksisterende styreformer umiddelbart ble omstyrtet. På bakgrunn av den retning begivenhetene i forbindelse med Palestina tok etter 1914, mente bibelstudentene at de så beviser for at det var i ferd med å finne sted betydelige forandringer for Israel. Men det gikk både måneder og år uten at de fikk sin himmelske belønning, som de hadde sett fram til. Hvordan reagerte de på det?

Vagt-Taarnet for april 1916 henledet spesielt oppmerksomheten på 1. oktober 1914 og skrev så: «Dette var det siste tidspunkt som bibelkronologien påpekte for oss med hensyn til menighetens erfaringer. Sa Herren at vi ville bli borttatt [til himmelen] da? Nei. Hva sa han? Hans Ord og profetienes oppfyllelse syntes bestemt å peke på at denne dato avmerket hedningetidenes avslutning. Vi drog derfor den slutning at menighetens ’forvandling’ ville finne sted omkring eller før den dato. Men Gud sa oss ikke at det ville være slik. Han tillot oss å dra den slutning; og vi tror at det har vist seg å være en nødvendig prøve for Guds kjære hellige overalt.» Men var denne utviklingen et bevis for at deres strålende håp hadde vært fåfengt? Nei. Det betydde bare at ikke alt skjedde så snart som de hadde ventet.

Flere år før 1914 hadde Russell skrevet: «Kronologi (tidsprofeti i sin alminnelighet) var øyensynlig ikke bestemt til å gi Guds folk nøyaktig kronologisk underretning hele veien ned gjennom århundrene. Den er øyensynlig mer bestemt til å tjene som et vekkerur til å vekke og stimulere Herrens folk på den rette tid. . . . Men la oss f. eks. tenke oss at oktober 1914 skulle gå hen uten at hedningemaktenes fall fant sted. Hva ville dette bevise eller motbevise? Det ville ikke motbevise noe trekk i den guddommelige tidsaldrenes plan. Gjenløsningsprisen, som ble fullbrakt på Golgata, ville dog stadig stå som sikkerhet for den endelige fullførelse av Guds plan for menneskenes gjenopprettelse. Menighetens ’kall herovenfra’ til å lide med gjenløseren og bli herliggjort med ham som hans lemmer eller hans brud ville også stadig være det samme. . . . Det eneste som ville bli berørt ved kronologien, ville være tiden for oppfyllelsen av disse herlige forhåpninger for menigheten og for verden. . . . Og dersom den bestemte tid går forbi, ville det kun bevise at vår kronologi, vårt ’vekkerur’, gikk litt for fort. Ville vi betrakte det som en stor ulykke dersom vårt vekkerur vekket oss noen få minutter tidligere om morgenen til en stor dag full av glede og fryd? Sikkert ikke!» — Vagt-Taarnet, mars 1911.

Men ’vekkeruret’ ringte ikke for tidlig. Det var bare det at de opplevelsene som ’uret’ vekket dem til, ikke var akkurat det de hadde ventet.

Noen år senere, da lyset var blitt klarere, innrømmet de: «Mange av de kjære hellige trodde at alt arbeidet nå var utført. . . . De gledet seg over det avgjørende bevis for at verdens ende var kommet, at himmerikes rike var nær, og at deres forløsning stundet til. Men de hadde oversett noe annet,  som også måtte gjøres. Det glade budskap, som de hadde mottatt, måtte forkynnes for andre; for Jesus hadde befalt: ’Dette rikets evangelium skal predikes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslagene; og da skal enden komme.’ (Matteus 24, 14)» — Vagttaarnet, juni 1925.

Når bibelstudentene sammenlignet det som skjedde etter 1914, med det Herren hadde forutsagt, gikk det litt etter litt opp for dem at de levde i de siste dager for den gamle ordning, og at de hadde gjort det siden 1914. De forstod også at det var i 1914 Kristi usynlige nærvær hadde begynt, og at det ikke hadde skjedd ved at han personlig vendte tilbake (ikke engang usynlig) til jordens nærhet, men ved at han som regjerende konge rettet oppmerksomheten mot jorden. De forstod og aksepterte at de var pålagt det store ansvar å forkynne «dette gode budskap om riket» til et vitnesbyrd for alle nasjoner i denne kritiske tiden i menneskenes historie. — Matt. 24: 3—14.

Nøyaktig hva gikk budskapet om Riket, som de skulle forkynne, ut på? Var det på noen måte annerledes enn det budskapet de kristne i det første århundre hadde forkynt?

 Guds rike, menneskehetens eneste håp

Ved å foreta et omhyggelig studium av Guds Ord ble de bibelstudentene som var knyttet til bror Russell, klar over at Guds rike var den regjering som Jehova hadde lovt å opprette med sin Sønn som konge til velsignelse for menneskeheten. I himmelen skulle Jesus Kristus ha en ’liten hjord’ som Gud skulle utvelge blant menneskene, som sine medregenter. De forstod at denne regjeringen skulle være representert av trofaste menn fra gammel tid som skulle tjene som fyrster over hele jorden. Disse ble omtalt som «fortidens verdige». — Luk. 12: 32; Dan. 7: 27; Åp. 20: 6; Sal. 45: 17, EN.

Kristenheten hadde i lang tid framholdt læren om ’kongers guddommelige rett’ for å kunne undertrykke befolkningen. Men bibelstudentene leste i Bibelen at Gud på ingen måte hadde sikret de jordiske regjeringers framtid. I overensstemmelse med det de lærte, stod det i Watch Tower for desember 1881: «Opprettelsen av dette riket vil naturligvis innebære at alle jordens riker blir omstyrtet, ettersom de alle sammen — til og med de beste av dem — er grunnlagt på urettferdighet, ulike rettigheter og undertrykkelse av mange, mens et fåtall blir begunstiget. Vi leser: ’Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.’» — Dan. 2: 44.

Med hensyn til hvordan disse undertrykkende rikene skulle bli knust, var det fremdeles mye bibelstudentene ikke visste. De hadde ennå ikke noen klar forståelse av hvordan Guds rikes velsignelser ville bli hele menneskeheten til del. Men de hadde ikke den feilaktige oppfatning at Guds rike er en ubestemmelig følelse i menneskers hjerte, eller at det står for et styre utøvd av et religiøst hierarki som bruker den verdslige stat som sitt redskap.

I 1914 var Guds førkristne, trofaste vitner ikke blitt oppreist som den messianske konges fyrstelige representanter på jorden, slik man hadde ventet, og de gjenlevende medlemmene av den ’lille hjord’ hadde heller ikke sluttet seg til Kristus i det himmelske riket det året. Ikke desto mindre skrev Vagt-Taarnet for april 1915 tillitsfullt at 1914 var den tid da «timen var kommet for Herren til å tilta seg sin store makt og regjere» og dermed sette en stopper for de hedenske folkeslagenes uavbrutte herredømme gjennom årtusener. I nummeret for oktober 1920 stadfestet Vagt-Taarnet denne forståelsen og satte den i forbindelse med det gode budskap som Jesus hadde forutsagt skulle forkynnes over hele jorden før enden kom. (Matt. 24: 14) På bibelstudentenes stevne i Cedar Point i Ohio i 1922 ble denne forståelsen ytterligere stadfestet i en resolusjon, og bror Rutherford kom med følgende oppfordring til stevnedeltagerne: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!»

 Bibelstudentene på denne tiden var imidlertid av den oppfatning at Guds rike ikke ville bli fullstendig opprettet i himmelen før de siste medlemmene av Kristi brud var blitt herliggjort. Det ble derfor nådd en virkelig milepæl i 1925, da Vagttaarnet for mai kom med artikkelen «Den nye nasjons fødsel» (den engelske utgaven for 1. mars 1925). Den inneholdt en klargjørende redegjørelse for Åpenbaringen, kapittel 12. Den la fram beviser for at det messianske rike var blitt født — opprettet — i 1914, at Kristus da hadde begynt å regjere fra sin himmelske trone, og at Satan deretter var blitt kastet ut av himmelen og ned til jordens nærhet. Dette var det gode budskap som skulle forkynnes, budskapet om at Guds rike allerede var i virksomhet. Denne opplyste forståelsen ansporet i høy grad disse Rikets forkynnere til å utbre budskapet like til jordens ender!

Jehovas folk benyttet seg av alle hensiktsmessige midler for å utbre budskapet om at det bare er Guds rike som kan bringe varig lindring og løse de dyptgripende problemene som menneskeheten er hjemsøkt av. I 1931 holdt J. F. Rutherford et foredrag over dette emnet som ble kringkastet ved hjelp av den største internasjonale sammenkobling av radiostasjoner fram til da. Radioforedraget ble også gjengitt på mange språk i brosjyren Riket — verdens håp. I løpet av noen få måneder ble det levert millioner av eksemplarer av den. Mange eksemplarer ble naturligvis levert til offentligheten generelt, men man gjorde seg også spesielle anstrengelser for å få levert den til politikere, prester og fremtredende forretningsmenn.

Brosjyren sa blant annet: «Verdens urettferdige regjeringer har ikke noe håp å by folkene. Guds dom over dem sier at de skal gå til grunne. Det eneste håp for verden er derfor Guds rettferdige regjering med Kristus Jesus som den usynlige konge.» Bibelstudentene forstod at dette riket skal bringe menneskeheten virkelig fred og sikkerhet. Under dets styre skal jorden bli et virkelig paradis, og sykdom og død skal ikke være mer. — Åp. 21: 4, 5.

Det gode budskap om Guds rike står fremdeles sentralt i Jehovas vitners lære. Siden 1939 har deres viktigste blad, som nå kommer ut på over 110 språk, hatt tittelen «Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike».

Men før Guds rikes styre kunne forvandle jorden til et paradis, ville den nåværende, onde ordning måtte forsvinne. Hvordan skulle det gå til?

Krigen på Guds, Den allmektiges, store dag

Den verdenskrigen som brøt ut i 1914, rystet den bestående tingenes ordning i dens grunnvoller. En tid så det ut til at begivenhetene ville utvikle seg slik som bibelstudentene hadde ventet.

I august 1880 hadde bror Russell skrevet: «Vi forstår at før menneskeslekten blir gjenreist eller endog begynner å bli velsignet, må alle de nåværende rikene på jorden, som nå binder og undertrykker menneskeheten, bli  omstyrtet, og at Guds rike vil overta herredømmet, og at velsignelsen og gjenopprettelsen vil komme gjennom dette nye riket.» Hvordan ville disse ’rikene bli omstyrtet’? Ut fra de tilstandene som Russell på det tidspunkt kunne se var under utvikling i verden, trodde han at Gud i Harmageddon-krigen ville bruke stridende fraksjoner blant menneskene til å omstyrte eksisterende institusjoner. Han sa: «Det arbeid som går ut på å omstyrte menneskenes riker, er i ferd med å begynne. Den makt som skal omstyrte dem, er nå i virksomhet. Folket organiserer allerede sine styrker under navnet kommunister, sosialister, nihilister og så videre.»

Boken Hævnens Dag (senere Slaget ved Harmagedon), som ble utgitt på engelsk i 1897, utdypet bibelstudentenes daværende forståelse av emnet. Den sa: «Herren vil betjene seg av denne store hær av utilfredse, [— patrioter, reformatorer, sosialister, moralister, anarkister,] uvitende og fortvilte [—] og bruke deres drømmer, frykt, dårskap og selviskhet for i overensstemmelse med sin visdom å omstyrte de nåværende institusjoner og berede menneskene for rettferdsriket.» (Innskuddet ifølge den engelske utgaven) De satte med andre ord Harmageddon-krigen i forbindelse med en voldelig sosial revolusjon.

Men skulle Harmageddon bare bli en kamp mellom stridende fraksjoner blant menneskene, en sosial revolusjon som Gud gjorde bruk av for å omstyrte eksisterende institusjoner? De skriftstedene som hadde tilknytning til dette spørsmålet, ble viet ytterligere oppmerksomhet, og Vagttaarnet for 1. september 1925 viste til Sakarja 14: 1—3 og sa: «Vi vil forstå dette således at alle jordens nasjoner under Satans ledelse vil samle seg til kamp imot Jerusalemklassen, det vil si dem som har stilt seg på Herrens side . . . Åpenbaringen 16, 14. 16.»

I boken Verdensbefrielsen, som kom ut på engelsk året etter, ble oppmerksomheten henledet på det egentlige formålet med denne krigen: «Nå vil Jehova ifølge sitt Ord legge sin makt så klart og uimotsigelig for dagen at det vil kunne vekke menneskene til erkjennelse av at de har handlet ugudelig, og bringe dem til å forstå at Jehova er Gud. Det var av samme grunn at Gud i sin tid lot den store syndflod komme, hindret fullførelsen av Babelstårnet, tilintetgjorde den assyriske konge, Sankeribs, hær og lot egypterne oppslukes av havet. Og det er også av denne grunn at han nå vil la en ny stor trengsel komme over verden. De tidligere ulykker var kun skygger av dem som nå forestår. Det er til Guds den Allmektiges store dag hærene samles. Det er ’Herrens dag, den store og forferdelige’ (Joel 3: 4), på hvilken Gud vil gjøre seg et navn. I denne store endelige kamp vil menneskene av alle folkeslag og tungemål lære at Jehova er den allmektige, allvise og rettferdige Gud.» Jehovas tjenere på jorden fikk imidlertid en viktig påminnelse: «I denne store krig vil ingen av de kristne slå et eneste slag. Grunnen hertil er den at Jehova har latt si: ’Krigen er ikke eders, men  Guds.’» Den krigen som ble drøftet her, var så avgjort ikke den som ble utkjempet blant nasjonene fra og med 1914. Det var en krig som hørte framtiden til.

Det var også andre spørsmål som man trengte å få klarhet i på grunnlag av Skriftene. Et av dem dreide seg om hva det Jerusalem var som skulle ligge nedtrådt inntil hedningenes tider var til ende, ifølge Lukas 21: 24. Nær knyttet til dette var også spørsmålet om hvilket Israel det var som var omtalt så mange ganger i profetiene om gjenopprettelsen.

Ville Gud føre jødene tilbake til Palestina?

Bibelstudentene var oppmerksom på de mange profetiene om gjenopprettelse som Guds profeter hadde overbrakt det gamle Israel. (Jer. 30: 18; 31: 8—10; Am. 9: 14, 15; Rom. 11: 25, 26) Helt fram til 1932 forstod de det slik at disse profetiene spesielt fikk sin anvendelse på de kjødelige jøder. De trodde følgelig at Gud igjen ville begunstige Israel og gradvis føre jødene tilbake til Palestina, åpne deres øyne for sannheten om Jesus som gjenløser og messiansk konge og bruke dem som et redskap til å velsigne alle folkeslag med. Med utgangspunkt i denne forståelsen talte bror Russell til store jødiske forsamlinger i New York og Europa om emnet «Sionismen i profetiene», og i 1925 skrev bror Rutherford boken Comfort for the Jews (Trøst for jødene).

Men litt etter litt ble det klart at det som fant sted i Palestina i forbindelse med jødene, ikke var oppfyllelsen av Jehovas storslagne profetier om gjenopprettelse. I det første århundre var Jerusalem blitt ødelagt fordi jødene hadde forkastet Guds Sønn, Messias, han som var sendt i Jehovas navn. (Dan. 9: 25—27; Matt. 23: 38, 39) Det ble stadig mer åpenbart at jødene som folk betraktet ikke hadde forandret holdning. De tok ikke avstand fra den urette handling deres forfedre hadde begått. Noen vendte riktignok tilbake til Palestina, men motivet var ikke kjærlighet til Gud eller et ønske om at Guds navn skulle bli opphøyd ved at hans Ord ble oppfylt. Dette ble tydelig forklart i det andre bindet av Det store Opgør, som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet i 1932 (på engelsk). * At dette var det rette standpunkt, ble bekreftet i 1949. Da ble staten Israel, som nylig var blitt opprettet som nasjon og som hjemland for jødene, medlem av De forente nasjoner, noe som viste at det ikke var Jehova den satte sin lit til, men verdens politiske nasjoner.

Det som hadde skjedd som en oppfyllelse av profetiene om gjenopprettelsen, pekte i en annen retning. Jehovas tjenere begynte å forstå at det  Israel som hadde fred med Gud gjennom Jesus Kristus, i samsvar med Guds hensikt, var det åndelige Israel, «Guds Israel», som bestod av åndssalvede kristne. (Gal. 6: 16) Nå ble deres øyne åpnet, så de så den åndelige oppfyllelsen av disse løftene om en gjenopprettelse i den måten Gud handlet med slike sanne kristne på. Med tiden ble de også klar over at det Jerusalem som ble opphøyd da hedningenes tider utløp, ikke var en jordisk by eller et folk på jorden som representerte denne byen, men «det himmelske Jerusalem», hvor Jehova gav sin Sønn, Jesus Kristus, regjeringsmakten i 1914. — Hebr. 12: 22.

Da nå dette var blitt klargjort, var Jehovas vitner bedre rustet til å forkynne det gode budskap om Riket «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene» uten å gjøre forskjell på noen. — Matt. 24: 14.

Hvem skal ha æren for alle disse forklaringene av Bibelen som har stått i Vakttårnets publikasjoner?

Hvordan Jehovas tjenere får sin opplæring

Jesus Kristus forutsa at han skulle sende disiplene den hellige ånd etter at han hadde vendt tilbake til himmelen. Den skulle tjene som en hjelper og lede dem «til hele sannheten». (Joh. 14: 26; 16: 7, 13) Jesus sa også at han som de sanne kristnes Herre skulle ha en ’tro og klok slave’, en ’trofast forvalter’, som skulle gi tjenestefolkene, troens husfolk, «mat i rette tid». (Matt. 24: 45—47; Luk. 12: 42) Hvem er denne tro og kloke slave?

Det aller første nummeret av Watch Tower hentydet til Matteus 24: 45—47 da det opplyste at utgivernes mål var å være våkne for ting som skjedde i forbindelse med Kristi nærvær, og å gi troens husfolk åndelig «mat i rette tid». Men bladets redaktør hevdet ikke at han var den tro og kloke slave.

I nummeret for oktober—november 1881 skrev C. T. Russell: «Vi tror at ethvert medlem av Kristi legeme enten direkte eller indirekte er opptatt i det velsignede arbeid som består i å gi mat i rette tid til troens husfolk. ’Hvem er da den tro og kloke tjener som Herren har satt til å styre sitt husfolk’ for å gi dem mat i rette tid? Er det ikke den ’lille hjord’ av innviede tjenere som trofast innfrir sine innvielsesløfter — Kristi legeme — og gir ikke hele gruppen, individuelt og kollektivt, mat i rette tid til troens husfolk — den store gruppe av troende? Velsignet er den tjener (hele Kristi legeme) som hans Herre skal finne i ferd med å gjøre det når han har kommet  (gresk: elthon). ’Sannelig, jeg sier dere at han skal sette ham over alt det han eier.’»

Over ti år senere gav imidlertid bror Russells kone offentlig uttrykk for den oppfatning at Russell selv var den tro og kloke tjener. * Bibelstudentene i sin alminnelighet holdt fast ved denne oppfatningen i om lag 30 år. Bror Russell avviste ikke deres oppfatning, men han personlig unngikk å anvende skriftstedet på den måten og understreket at han var imot tanken om en presteklasse som hadde fått i oppdrag å undervise i Guds Ord, som en motsetning til en lekmannsklasse som ikke hadde fått et slikt oppdrag. Den forståelsen som bror Russell gav uttrykk for i 1881, at den tro og kloke tjener i virkeligheten var en kollektiv tjener og bestod av samtlige medlemmer av Kristi åndssalvede legeme på jorden, ble stadfestet i Vagttaarnet for 15. mars 1927. — Jevnfør Jesaja 43: 10.

Hvordan så bror Russell på sin rolle? Hevdet han å ha fått en spesiell åpenbaring fra Gud? I Watch Tower for 15. juli 1906 (side 229) skrev han ydmykt: «Nei, kjære venner, jeg gjør ikke krav på noe fortrinn, noen overnaturlig evne, verdighet eller myndighet; jeg trakter heller ikke etter å opphøye meg selv og øke min anseelse hos mine brødre blant troens husfolk, bortsett fra i den forstand som Herren oppfordret til da han sa: ’La den som vil være stor blant dere, være deres tjener.’ (Matt. 20: 27) . . . De sannheter jeg framholder som Guds talerør, ble ikke åpenbart i syner eller drømmer, heller ikke ved Guds hørbare røst, heller ikke alle på én gang, men gradvis . . . Denne klare åpenbaring av sannheten skyldes heller ikke menneskelig kløkt eller en skarp oppfatningsevne, men den enkle kjensgjerning at Guds fastsatte tid er inne; og hvis ikke jeg talte eller det ikke fantes noe annet redskap, ville steinene rope.»

De som leste Watch Tower, ble oppfordret til å se hen til Jehova som sin store Lærer, og det samme blir alle Jehovas vitner oppfordret til i dag. (Jes. 30: 20, NW) Dette ble sterkt understreket i Vagttaarnet for 1. januar 1932 i artikkelen «Opplært av Gud», hvor det stod: «Vagttaarnet erkjenner at sannheten tilhører Jehova og ikke noen skapning. Vagttaarnet er ikke redskap for et menneske eller en krets av mennesker, og det utgis heller ikke ifølge menneskers luner. . . . Jehova Gud er den store Lærer, som selv underviser sine barn. Ganske visst blir disse sannheter brakt videre til andre av ufullkomne mennesker, og det er grunnen til at de ikke framstilles i en absolutt fullkommen form; men de framføres dog på en slik måte at det gjenspeiler Guds sannhet, som han lærer sine barn.»

I det første århundre var det slik at spørsmål som oppstod med hensyn til læren eller visse framgangsmåter, ble lagt fram for et sentralt styrende råd som bestod av menn som i åndelig forstand var eldste. Avgjørelsene ble  truffet etter at de hadde rådført seg med de inspirerte skrifter og iakttatt virksomhet som var i samsvar med disse skriftene, og som hadde framgang som følge av den hellige ånds ledelse. Avgjørelsene ble sendt i skriftlig form til menighetene. — Apg. 15: 1 til 16: 5.

Den samme framgangsmåten blir fulgt av Jehovas vitner i dag. Gjennom artikler i bladene, bøker, stevneprogrammer og foredragsdisposisjoner — som alt sammen blir tilrettelagt under ledelse av den tro og kloke slaves styrende råd — blir det skaffet til veie åndelig føde. Innholdet viser tydelig at det Jesus forutsa, er tilfellet i dag: at han virkelig har en tro og klok slave-klasse som lojalt lærer ’alt det han har befalt’; at dette redskap ’holder seg våkent’ for begivenheter som finner sted som en oppfyllelse av Bibelens profetier, særlig når det gjelder Kristi nærvær; at det hjelper gudfryktige mennesker til å forstå hva det innebærer å «holde» det Jesus har befalt, og derved vise at de virkelig er hans disipler. — Matt. 24: 42; 28: 20; Joh. 8: 31, 32.

Etter hvert som årene har gått, har man også forlatt framgangsmåter som kunne føre til at visse personer fikk utilbørlig oppmerksomhet i forbindelse med at den åndelige føde ble tilberedt. Helt fram til C. T. Russells død stod han oppført som redaktør i så godt som hvert nummer av Vagt-Taarnet. Navnene eller initialene til andre bidragsytere stod ofte i slutten av artikler som de hadde skrevet. Fra og med det engelske nummeret for 1. desember 1916 stod så navnene på medlemmene av et redaksjonsutvalg i stedet for navnet på én redaktør. Fra og med nummeret for 15. oktober 1931 (på engelsk) ble heller ikke disse navnene oppgitt lenger, og i stedet var Jesaja 54: 13 sitert (fra American Standard Version): «Alle dine barn skal være lært av Jehova, og dine barns fred skal være stor.» Siden 1942 har det vært en alminnelig regel at den litteraturen som blir utgitt av Selskapet Vakttårnet, ikke skal henlede oppmerksomheten på noen enkeltperson som forfatter. * Under tilsyn av det styrende råd har innviede kristne i Nord- og Sør-Amerika, Europa, Afrika, Asia og Oseania hatt en andel i å tilrettelegge det stoffet som har vært brukt av Jehovas vitners menigheter over hele jorden. Men all æren går til Jehova Gud.

Lyset skinner klarere og klarere

Jehovas vitner i nyere tid har erfart det som står i Ordspråkene 4: 18: «Rettferdiges sti er som morgenens lysskjær, det vokser til det blir høylys dag.» Lyset har skint klarere og klarere. Fordi de har betraktet tingene ved hjelp av det lyset som har vært tilgjengelig, har de noen ganger hatt en ufullstendig og til og med unøyaktig forståelse. Uansett hvor hardt de har prøvd, er det visse profetier de simpelthen ikke har kunnet forstå før disse  har begynt å gå i oppfyllelse. Etter hvert som Jehova har kastet mer lys over sitt Ord ved hjelp av sin ånd, har hans tjenere ydmykt vært villige til å foreta de nødvendige forandringer.

En slik fremadskridende forståelse var ikke begrenset til den første tiden av deres historie i nyere tid. Den fortsetter den dag i dag. I 1962 fikk de for eksempel en ny forståelse av det som står i Romerne 13: 1—7 om «de høyere myndigheter».

I mange år hadde bibelstudentene lært at «de foresatte øvrigheter» (EN) var Jehova Gud og Jesus Kristus. Hvorfor det? I Vagttaarnet for 15. juli og 1. august 1929 ble det henvist til en rekke verdslige lover, og det ble vist at noe som var tillatt i ett land, var forbudt i et annet. Det ble også pekt på verdslige lover som krever at folk skal gjøre noe som Gud forbyr, eller som forbyr noe som Gud har påbudt sine tjenere å gjøre. Fordi bibelstudentene hadde et oppriktig ønske om å vise respekt for Gud som den høyeste myndighet, mente de at «de foresatte øvrigheter» måtte være Jehova Gud og Jesus Kristus. De adlød verdslige lover, men det ble lagt vekt på at lydigheten mot Gud måtte komme først. Det var et viktig poeng, noe som styrket dem i de vanskelige årene som kom. Men de hadde ikke en klar forståelse av det som stod i Romerne 13: 1—7.

Flere år senere ble disse versene omhyggelig gransket på nytt, i lys av den sammenhengen de står i, og det som står i Bibelen for øvrig. Som følge av dette ble det i 1962 erkjent at «de høyere myndigheter» er de verdslige herskere, men ved hjelp av Ny verden-oversettelsen fikk man en klar forståelse av prinsippet om å underordne seg i relativ forstand. * Dette førte ikke til noen vesentlig endring i Jehovas vitners holdning til verdslige styresmakter, men det korrigerte deres forståelse av en viktig del av Bibelen. Det gav vitnene som enkeltpersoner anledning til å tenke nøye over om de virkelig oppfylte sine forpliktelser overfor både Gud og de verdslige myndigheter. Denne klare forståelsen av hvem «de høyere myndigheter» er, har tjent som en beskyttelse for Jehovas vitner, særlig i de landene hvor en sterk nasjonalisme og høylytte krav om større frihet har ført til voldsutbrudd og maktskifte.

Året etter, i 1963, ble en utvidet anvendelse av Bibelens ord om «Babylon den store» lagt fram. * (Åp. 17: 5) En gjennomgåelse av den verdslige og den religiøse historie viste at det gamle Babylons innflytelse hadde gjennomsyret ikke bare kristenheten, men alle deler av jorden. Man forstod følgelig at Babylon den store er hele den falske religions verdensrike. Det at Jehovas vitner ble oppmerksom på det, har satt dem i stand til å hjelpe mange flere mennesker med ulik bakgrunn til å følge Bibelens befaling: «Gå ut fra henne, mitt folk.» — Åp. 18: 4.

 Ja, etter hvert som begivenheter som er forutsagt i hele Åpenbaringen, har funnet sted, har det ført til en overflod av åndelig opplysning. En redegjørelse for Åpenbaringen ble offentliggjort i boken Den fuldbyrdede Hemmelighed, som ble utgitt på engelsk i 1917. Men «Herrens dag», som er omtalt i Åpenbaringen 1: 10, hadde så vidt begynt da; mye av det som var forutsagt, hadde ennå ikke skjedd og ble ikke klart forstått. Utviklingen i årene som fulgte, kastet imidlertid større lys over den delen av Bibelen, og det som skjedde, hadde stor innvirkning på den svært klargjørende redegjørelsen for Åpenbaringen som ble gitt i de to bindene av boken Lys, som ble utgitt på engelsk i 1930. I 1960-årene ble forståelsen ytterligere oppdatert i bøkene «Babylon den store har falt!» Guds rike hersker! og «Da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet». Tjue år senere ble det foretatt enda et dyptgående studium av den delen av Bibelen. Det symbolske språket i Åpenbaringen ble omhyggelig analysert i lys av lignende uttrykk andre steder i Bibelen. (1. Kor. 2: 10—13) Ting som hadde skjedd i det 20. århundre som en oppfyllelse av profetiene, ble gjennomgått. Resultatene ble offentliggjort i 1988 i den spennende boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær!

Grunnlaget ble lagt i de første årene av Jehovas tjeneres historie i nyere tid. Det ble skaffet til veie mye åndelig føde. I de senere år har det kommet bibelsk studiemateriale som omfatter et videre spekter, og som dekker behovene til både modne kristne og nye med mange forskjellige slags bakgrunn. Et vedvarende studium av Bibelen og oppfyllelsen av Guds profetier har i mange tilfelle gjort det mulig å redegjøre for bibelske læresetninger på en klarere måte. Fordi Jehovas vitners studium av Guds Ord er fremadskridende, har de rikelig med åndelig føde. Bibelen har forutsagt at Guds sanne tjenere skulle ha det. (Jes. 65: 13, 14) Synspunkter blir aldri korrigert for at de skal bli mer akseptable for verden og være i samsvar med dens fordervede moralnormer. Jehovas vitners historie viser tvert imot at forandringer blir foretatt for at man skal komme nærmere opp til Bibelen og være mer lik de kristne i det første århundre og dermed mer antagelige i Guds øyne.

Det Jehovas vitner har erfart, er følgelig i overensstemmelse med det apostelen Paulus bad om. Han skrev til sine medkristne: «Vi . . . [har ikke] holdt opp med å be for dere og anmode om at dere må bli fylt med den nøyaktige kunnskap om hans vilje i all visdom og åndelig forståelse, så dere kan vandre verdig for Jehova for fullt ut å behage ham, mens dere fortsetter å bære frukt i enhver god gjerning og vokser i den nøyaktige kunnskap om Gud.» — Kol. 1: 9, 10.

Denne vekst i nøyaktig kunnskap om Gud har også hatt betydning for det navnet de bærer — Jehovas vitner.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 120]

C. T. Russell erkjente åpent at han hadde fått hjelp fra andre i de første årene han studerte Bibelen

[Uthevet tekst på side 122]

De har personlig undersøkt bevisene for at Bibelen er Guds Ord

[Uthevet tekst på side 123]

Bibelstudentene forstod at det er fullkommen likevekt mellom Guds rettferdighet og hans visdom, kjærlighet og makt

[Uthevet tekst på side 127]

Russell så klart at «helvete» ikke er et sted hvor de døde pines

[Uthevet tekst på side 129]

De fleste fornuftige mennesker trodde ikke på helveteslæren

[Uthevet tekst på side 132]

Russells faste standpunkt i spørsmålet om gjenløsningen fikk vidtrekkende følger

[Uthevet tekst på side 134]

De forstod at Bibelens profetier tydelig pekte fram til 1914

[Uthevet tekst på side 136]

Ikke alt skjedde like snart som de hadde ventet

[Uthevet tekst på side 139]

Et godt budskap skulle forkynnes: Guds rike er allerede i virksomhet!

[Uthevet tekst på side 140]

Skulle Harmageddon bare være en sosial revolusjon?

[Uthevet tekst på side 141]

I 1932 ble det endelig klargjort hvem «Guds Israel» er

[Uthevet tekst på side 143]

«Den tro og kloke slave» — en person eller en klasse?

[Uthevet tekst på side 146]

Framgangsmåter som kunne føre til at visse personer ble vist utilbørlig oppmerksomhet, er etter hvert blitt forlatt

[Uthevet tekst på side 148]

Når det blir foretatt forandringer, er det for å komme enda mer i harmoni med Guds Ord

[Ramme på side 124]

Guds navn blir gjort kjent

◆ Siden 1931 er navnet Jehovas vitner blitt brukt om dem som tilber og tjener Jehova som den eneste sanne Gud.

◆ Siden 1931 har Guds personlige navn, Jehova, stått på forsiden av hvert nummer av «Vakttårnet».

◆ I en tid da Guds personlige navn ble utelatt i de fleste moderne bibeloversettelser, begynte Jehovas vitner å utgi «Ny verden-oversettelsen» (på engelsk fra 1950), som bruker Guds navn der det hører hjemme.

◆ Foruten selve Bibelen har Selskapet Vakttårnet utgitt mye litteratur for spesielt å henlede oppmerksomheten på Guds navn. Vi kan nevne bøkene «Jehova» (engelsk 1934), «’La ditt navn bli helliget’» (engelsk 1961) og «’Nasjonene skal kjenne at jeg er Jehova’ — hvordan?» (engelsk 1971) og brosjyren «Guds navn består til evig tid» (engelsk og norsk 1984).

[Ramme på side 126]

’Skal vi motsi Kristus selv?’

Etter å ha avslørt treenighetslæren som ubibelsk og ulogisk gav C. T. Russell uttrykk for rettferdig harme ved å spørre: «Skal vi på den måten motsi apostlene og profetene og Jesus selv og tilsidesette fornuft og sunn sans for å fastholde et dogme som er kommet til oss fra en forvendt og frafallen kirkes mørke, overtroiske fortid? Nei! ’Til Loven og til vitnesbyrdet! Dersom de ikke taler i overensstemmelse med dette ord, er det fordi det intet lys er i dem.’» — «Vagt-Taarnet», oktober 1915.

[Ramme på side 133]

Fremadskridende åpenbaring av sannheten

I 1882 skrev C. T. Russell: «Bibelen er vår eneste norm, og dens lære er vår eneste trosbekjennelse, og fordi vi erkjenner at de bibelske sannheter blir åpenbart på en fremadskridende måte, er vi rede og beredt til å utvide eller forandre vår trosbekjennelse (tro) etter hvert som vi får mer lys fra vår Norm.» — «Watch Tower», april 1882, s. 7.

 [Ramme på sidene 144 og 145]

Hva Jehovas vitner tror

◆ Bibelen er Guds inspirerte Ord. (2. Tim. 3: 16, 17)

Det den inneholder, er ikke bare historie eller menneskers oppfatninger, men Guds ord, som er nedskrevet til gagn for oss. (2. Pet. 1: 21; Rom. 15: 4; 1. Kor. 10: 11)

◆ Jehova er den eneste sanne Gud. (Sal. 83: 19, NW; 5. Mos. 4: 39, NW)

Jehova er Skaperen av alle ting og er derfor den eneste som fortjener å bli tilbedt. (Åp. 4: 11; Luk. 4: 8)

Jehova er universets Overherre, den som vi må vise fullstendig lydighet. (Apg. 4: 24; Dan. 4: 17; Apg. 5: 29)

◆ Jesus Kristus er Guds enbårne Sønn, den eneste som er skapt direkte av Gud selv. (1. Joh. 4: 9; Kol. 1: 13—16)

Jesus var den første av Guds skapninger; før han ble unnfanget og født som menneske, levde han i himmelen. (Åp. 3: 14; Joh. 8: 23, 58)

Jesus tilber sin Far som den eneste sanne Gud; Jesus hevdet aldri at han var likestilt med Gud. (Joh. 17: 3; 20: 17; 14: 28)

Jesus gav sitt fullkomne menneskeliv som en løsepenge for menneskeheten. Hans offer gjør det mulig for alle som virkelig viser tro på det, å oppnå evig liv. (Mark. 10: 45; Joh. 3: 16, 36)

Jesus ble oppreist fra de døde som en udødelig ånd. (1. Pet. 3: 18; Rom. 6: 9)

Jesus har kommet igjen (idet han som konge har rettet sin oppmerksomhet mot jorden) og er nå nærværende som en herlig ånd. (Matt. 24: 3, 23—27; 25: 31—33; Joh. 14: 19)

◆ Satan er denne verdens usynlige hersker. (Joh. 12: 31; 1. Joh. 5: 19)

Han var opprinnelig en fullkommen sønn av Gud, men han fikk for høye tanker om seg selv og gjorde krav på den tilbedelse som bare tilkom Jehova; han forledet Adam og Eva til å lyde ham i stedet for å høre på Gud. På den måten gjorde han seg selv til Satan, som betyr «motstander» eller «fiende». (Joh. 8: 44; 1. Mos. 3: 1—5; jevnfør 5. Mosebok 32: 4, 5; Jakob 1: 14, 15; Lukas 4: 5—7.)

Satan «villeder hele den bebodde jord»; han og hans demoner er ansvarlige for den tiltagende nøden på jorden nå i endens tid. (Åp. 12: 7—9, 12)

Til Guds fastsatte tid vil Satan og hans demoner bli tilintetgjort for bestandig. (Åp. 20: 10; 21: 8)

◆ Guds rike med Kristus som konge vil tre i stedet for alle jordiske regjeringer og bli hele menneskehetens ene regjering. (Dan. 7: 13, 14)

Den nåværende, onde tingenes ordning vil bli fullstendig tilintetgjort. (Dan. 2: 44; Åp. 16: 14, 16; Jes. 34: 2)

Guds rike vil regjere med rettferdighet og bringe sine undersåtter sann fred. (Jes. 9: 6, 7; 11: 1—5; 32: 17; Sal. 85: 11—13)

De onde og ugudelige vil bli utryddet for bestandig, og de som tilber Jehova, vil kunne glede seg over varige trygge forhold. (Ordsp. 2: 21, 22; Sal. 37: 9—11; Matt. 25: 41—46; 2. Tess. 1: 6—9; Mi. 4: 3—5)

◆ Siden 1914 * har vi levd i «endetiden» for denne onde verden. (Matt. 24: 3—14; 2. Tim. 3: 1—5; Dan. 12: 4)

I denne tidsperioden blir det avlagt et vitnesbyrd for alle nasjoner; deretter vil enden komme, ikke for jordkloden, men for det onde systemet og for de ugudelige. (Matt. 24: 3, 14; 2. Pet. 3: 7; Fork. 1: 4, EN)

◆ Det finnes bare én vei som fører til livet; Gud godkjenner ikke alle religioner eller religiøse handlinger. (Matt. 7: 13, 14; Joh. 4: 23, 24; Ef. 4: 4, 5)

Den sanne tilbedelse legger ikke vekt på ritualer og andre ytre ting, men på sann kjærlighet til Gud, som kommer til uttrykk i lydighet mot hans bud og nestekjærlighet. (Matt. 15: 8, 9; 1. Joh. 5: 3; 3: 10—18; 4: 21; Joh. 13: 34, 35)

Mennesker av alle nasjoner, raser og språkgrupper kan tjene Jehova og ha hans godkjennelse. (Apg. 10: 34, 35; Åp. 7: 9—17)

Alle bønner skal rettes direkte til Jehova gjennom Jesus; bilder skal verken vises hengivenhet eller brukes som hjelpemidler i tilbedelsen. (Matt. 6: 9; Joh. 14: 6, 13, 14; 1. Joh. 5: 21; 2. Kor. 5: 7; 6: 16; Jes. 42: 8)

Vi må ta fullstendig avstand fra spiritisme. (Gal. 5: 19—21; 5. Mos. 18: 10—12; Åp. 21: 8)

 De sanne kristne er ikke inndelt i presteskap og lekfolk. (Matt. 20: 25—27; 23: 8—12)

Sann kristendom krever ikke at vi skal holde en ukentlig sabbat eller følge andre av kravene i Moseloven for å bli frelst; hvis vi gjorde det, ville det innebære at vi forkastet Kristus, som oppfylte Loven. (Gal. 5: 4; Rom. 10: 4; Kol. 2: 13—17)

De som utøver den sanne tilbedelse, deltar ikke i felleskirkelig virksomhet. (2. Kor. 6: 14—17; Åp. 18: 4)

Alle som virkelig er Jesu disipler, blir døpt ved fullstendig nedsenking i vann. (Matt. 28: 19, 20; Mark. 1: 9, 10; Apg. 8: 36—38)

Alle som følger Jesu eksempel og adlyder hans bud, forkynner om Guds rike for andre. (Luk. 4: 43; 8: 1; Matt. 10: 7; 24: 14)

◆ Døden er en følge av at vi har arvet synden fra Adam. (Rom. 5: 12; 6: 23)

Når døden inntreffer, er det sjelen som dør. (Jak. 5: 20)

De døde er uten bevissthet. (Sal. 146: 4; Fork. 9: 5, 10)

Dødsriket (sjeol, hades) er menneskehetens felles grav. (Job 14: 13; Åp. 20: 13, 14)

’Ildsjøen’, som de uforbederlig onde blir kastet i, betegner, som Bibelen selv sier, «den annen død», evig død. (Åp. 21: 8)

Oppstandelsen er håpet for de døde og for dem som har mistet sine kjære i døden. (1. Kor. 15: 20—22; Joh. 5: 28, 29; jevnfør Johannes 11: 25, 26, 38—44; Markus 5: 35—42.)

Den død som skyldes Adams synd, skal ikke være mer. (1. Kor. 15: 26; Jes. 25: 8; Åp. 21: 4)

◆ Bare en ’liten hjord’, 144 000, kommer til himmelen. (Luk. 12: 32; Åp. 14: 1, 3)

Det er de som blir «født på ny» som Guds åndelige sønner. (Joh. 3: 3; 1. Pet. 1: 3, 4)

Gud utvelger dem av alle folk og nasjoner til å regjere som konger sammen med Kristus i Riket. (Åp. 5: 9, 10; 20: 6)

◆ Andre som har Guds godkjennelse, vil få leve evig på jorden. (Sal. 37: 29; Matt. 5: 5; 2. Pet. 3: 13)

Jorden vil aldri bli ødelagt eller avfolket. (Sal. 104: 5; Jes. 45: 18, EN)

I overensstemmelse med det som var Guds opprinnelige hensikt, vil hele jorden bli et paradis. (1. Mos. 1: 27, 28; 2: 8, 9; Luk. 23: 42, 43)

Alle vil få et passende sted å bo og rikelig med mat. (Jes. 65: 21—23; Sal. 72: 16, EN)

Sykdom, alle former for uførhet og selv døden vil høre fortiden til. (Åp. 21: 3, 4; Jes. 35: 5, 6)

◆ Verdslige myndigheter skal behandles med tilbørlig respekt. (Rom. 13: 1—7; Tit. 3: 1, 2)

Sanne kristne er ikke med på å gjøre opprør mot myndighetene. (Ordsp. 24: 21, 22; Rom. 13: 1)

De adlyder alle lover som ikke er i strid med Guds lov, men lydighet mot Gud kommer først. (Apg. 5: 29)

De etterligner Jesus ved å forholde seg nøytrale til verdens politiske anliggender. (Matt. 22: 15—21; Joh. 6: 15)

◆ De kristne må følge Bibelens normer med hensyn til blod og kjønnsmoral. (Apg. 15: 28, 29)

Å føre blod inn i kroppen gjennom munnen eller årene er et brudd på Guds lov. (1. Mos. 9: 3—6; Apg. 15: 19, 20)

De kristne må være moralsk rene; utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger må ikke ha noen plass i deres liv; det må heller ikke drukkenskap og narkotikamisbruk. (1. Kor. 6: 9—11; 2. Kor. 7: 1)

◆ Det er viktig for de kristne å være ærlige i alt og å være trofaste og pliktoppfyllende i ekteskapet og familien. (1. Tim. 5: 8; Kol. 3: 18—21; Hebr. 13: 4)

En kristen kan ikke være uærlig i tale eller i arbeidslivet eller opptre på en hyklersk måte. (Ordsp. 6: 16—19; Ef. 4: 25; Matt. 6: 5; Sal. 26: 4)

◆ For å tilbe Jehova på en måte som han godkjenner, må vi elske ham høyere enn alt annet. (Luk. 10: 27; 5. Mos. 5: 9, NW)

Det viktigste i en sann kristens liv er å gjøre Jehovas vilje og dermed bringe ære til hans navn. (Joh. 4: 34; Kol. 3: 23; 1. Pet. 2: 12)

Selv om de kristne gjør godt mot alle mennesker i den utstrekning de er i stand til det, er de klar over at de har spesielle forpliktelser overfor sine medtjenere; det er derfor særlig dem de hjelper under sykdom og katastrofer. (Gal. 6: 10; 1. Joh. 3: 16—18)

Kjærligheten til Gud krever ikke bare at de sanne kristne skal følge hans bud om å elske sin neste, men også at de ikke skal elske verdens umoralske og materialistiske levesett. De sanne kristne er ingen del av verden, og de deltar derfor ikke i noe som ville gi inntrykk av at de har verdens ånd. (Rom. 13: 8, 9; 1. Joh. 2: 15—17; Joh. 15: 19; Jak. 4: 4)

[Fotnote]

[Bilde på side 121]

C. T. Russell begynte å utgi «Zion’s Watch Tower» i 1879, da han var 27 år gammel

[Bilde på side 125]

Sir Isaac Newton og Henry Grew var blant dem som tidligere hadde forkastet treenighetslæren som ubibelsk

[Bilder på side 128]

Russell hevdet i offentlige debatter at de døde virkelig er døde, at de verken lever hos englene eller på et fortvilelsens sted hos demonene

Carnegie Hall i Allegheny i Pennsylvania, hvor debatten ble holdt

[Bilde på side 130]

Russell reiste til store og små byer for å gjøre kjent sannheten om helvete

[Bilde på side 131]

Da Frederick Franz, en universitetsstudent, ble kjent med sannheten om de dødes tilstand, forandret han sine mål i livet

[Bilde på side 135]

Bibelstudentene kunngjorde vidt og bredt at hedningenes tider ville utløpe i 1914, som i denne traktaten, som ble delt ut det året

[Bilder på side 137]

Via den største sammenkobling av radiostasjoner fram til da viste J. F. Rutherford i 1931 at det bare er Guds rike som kan bringe menneskeheten varig lindring

Foredraget «Riket — verdens håp» ble kringkastet av 163 radiostasjoner samtidig og ble senere sendt over ytterligere 340 radiostasjoner

[Bilde på side 142]

A. H. Macmillan fikk i oppdrag å reise til Palestina i 1925 fordi man var spesielt interessert i den rolle jødene spilte i forbindelse med Bibelens profetier