Kapittel 8

Det gode budskap forkynnes uten opphold (1942—1975)

«TIL ALLE SOM ELSKER TEOKRATIET

Den 8. januar 1942 fullførte vår kjære bror, J. F. Rutherford, trofast sitt jordiske løp . . . Det var en glede og en trøst for ham å se og vite at alle Herrens vitner følger Kongen, Kristus Jesus, og ikke et menneske som sin Leder, og at de vil gå på i arbeidet i fullstendig enhet.» — Et brev som opplyste om bror Rutherfords død. *

NYHETEN om bror Rutherfords død kom som et sjokk på Jehovas vitner over hele verden. Mange hadde visst at han var syk, men de hadde ikke trodd at han skulle dø så snart. De var bedrøvet over å ha mistet sin bror, men var fast besluttet på å «gå på i arbeidet» — det arbeidet som bestod i å forkynne om Guds rike. De så ikke på J. F. Rutherford som sin leder. Charles E. Wagner, som hadde arbeidet på bror Rutherfords kontor, sa: «Brødrene overalt hadde utviklet en sterk overbevisning om at Jehovas gjerning ikke var avhengig av noe menneske.» Ikke desto mindre trengtes det noen til å påta seg det ansvaret bror Rutherford hadde hatt som president for Selskapet Vakttårnet.

«Vi er besluttet på å holde oss nær til Herren»

Det var bror Rutherfords inderlige ønske at Jehovas vitner skulle forkynne det gode budskap uten opphold. I midten av desember 1941, flere måneder før sin død, kalte han derfor sammen fire medlemmer av styret for de to viktigste registrerte selskapene som Jehovas vitner benyttet, og foreslo at samtlige medlemmer av de to selskapenes styre så snart som mulig etter hans død skulle kalles sammen og velge president og visepresident.

Om ettermiddagen 13. januar 1942, bare fem dager etter Rutherfords død, kom alle styremedlemmene i de to selskapene sammen til et møte på Brooklyn Betel. Flere dager tidligere hadde Selskapets visepresident, den 36 år gamle Nathan H. Knorr, foreslått at de skulle søke Guds veiledning gjennom bønn og meditasjon. Styremedlemmene var oppmerksom på at den  broren som ble valgt til president, ikke bare ville komme til å føre tilsyn med Selskapet Vakttårnets juridiske saker, men at han også ville være den som i første rekke førte tilsyn med organisasjonen. Hvem hadde de nødvendige åndelige kvalifikasjoner til dette store ansvaret? Møtet ble innledet med bønn, og etter nøye overveielse ble bror Knorr enstemmig valgt til president for de to selskapene og den 30 år gamle Hayden C. Covington, Selskapet Vakttårnets advokat, til visepresident. *

Senere samme dag fortalte W. E. Van Amburgh, Selskapets sekretær-kasserer, Betel-familien om resultatene av valget. R. E. Abrahamson, som var til stede ved denne anledningen, forteller at Van Amburgh sa: ’Jeg kan huske da C. T. Russell døde og ble erstattet av J. F. Rutherford. Herren fortsatte å lede sitt arbeid og gi det framgang. Nå regner jeg absolutt med at arbeidet vil gå framover med Nathan H. Knorr som president, for dette er Herrens arbeid, ikke et menneskes.’

Hvordan reagerte Betel-familien i Brooklyn på valgresultatene? Et rørende brev fra den datert 14. januar 1942, dagen etter valget, viser det: «Hans [Rutherfords] forvandling [skal] ikke få lov til å få oss til å sette ned tempoet i fullførelsen av den oppgave Herren har betrodd oss. Vi er besluttet på å holde oss nær til Herren og til hverandre og fast og målbevisst drive krigen tilbake til portene, idet vi kjemper skulder ved skulder. . . . Det nære samarbeid som vi har hatt i cirka 20 år med bror Knorr . . .  setter oss i stand til å innse og verdsette Herrens ledelse ved valget av bror Knorr til president og Herrens kjærlighetsfulle og omsorgsfulle omhu for sitt folk som derigjennom er kommet til uttrykk.» Snart strømmet det inn brev og telegrammer til hovedkontoret fra hele verden hvor brødrene gav uttrykk for sin støtte.

Det hersket ikke noen usikkerhet med hensyn til hva som skulle gjøres. Det ble utarbeidet en spesiell artikkel til The Watchtower for 1. februar 1942, det nummeret som opplyste om J. F. Rutherfords død. «Herrens avsluttende arbeid med å samle de rettsindige [utføres nå],» ble det sagt. «Måtte intet for et øyeblikk avbryte hans paktsfolks frammarsj i hans tjeneste. . . . At vi nå holder fast ved vår ustraffelighet innfor den allmektige Gud, er det viktigste av alt.» (Vagttaarnet for 15. september 1942) Jehovas vitner ble oppfordret til å fortsette å forkynne det gode budskap med nidkjærhet.

’Å holde fast ved sin ustraffelighet’ innebar imidlertid en stor utfordring i begynnelsen av 1940-årene. Verden var fortsatt i krig. Restriksjoner mange steder som følge av krigen gjorde det vanskelig for Jehovas vitner å forkynne. Arrestasjoner av vitner og pøbelangrep mot dem fortsatte med uforminsket styrke. I egenskap av Selskapets juridiske rådgiver ledet Hayden Covington den juridiske kampen, noen ganger fra sitt kontor i Brooklyn og noen ganger fra toget mens han var på vei til en eller annen rettssak. I samarbeid med lokale advokater, deriblant Victor Schmidt, Grover Powell og Victor Blackwell, gjorde bror Covington seg iherdige anstrengelser for å fastslå Jehovas vitners konstitusjonelle rett til å forkynne fra hus til hus og til å levere bibelsk litteratur uten at lokale myndigheter la hindringer i veien for dem. *

Signalet til å «gå på» lyder

Til tross for at det var rasjonering på mat og bensin, ble det tidlig i mars 1942 opplyst at Den nye verdens teokratiske stevne var planlagt å holdes i tiden 18.—20. september. For å gjøre det lettere for brødrene å komme til stevnet ble det utvalgt 52 stevnebyer rundt om i De forente stater, og til mange av disse ble programmet overført pr. telefon fra hovedbyen, Cleveland i Ohio. Samtidig kom Jehovas vitner sammen i 33 andre byer rundt om i verden. Hva var formålet med dette stevnet?

’Vi er ikke samlet her for å grunne på det som har vært, eller på det enkeltpersoner har gjort,’ sa ordstyreren, bror Covington, i sine innledende ord. Han introduserte så det foredraget som skulle utdype stevnets tema, «Det eneste lys», basert på Jesaja, kapitlene 59 og 60. Det ble holdt av bror Franz. Idet bror Franz henviste til Jehovas profetiske befaling gjennom Jesaja, erklærte han med kraftig røst: «Her har vi altså signalet fra den høyeste Autoritet til å gå på, befalingen om å fortsette i hans [gjerning] og avlegge  vitnesbyrdet, hva som enn skjer, innen slaget ved Harmageddon.» (Jes. 6: 1—12) Dette var ingen tid til å la hendene synke og ta det med ro.

«Det er mer arbeid som skal gjøres; mye arbeid!» kunngjorde N. H. Knorr i det neste foredraget. Tilhørerne skulle få hjelp til å «gå på». Bror Knorr opplyste at det nå var frigitt en utgave av bibeloversettelsen King James Version som var trykt på Selskapets egne presser, og som hadde en bibelordbok spesielt beregnet på at Jehovas vitner skulle bruke den i felttjenesten. Denne frigivelsen vitnet om bror Knorrs sterke interesse for å trykke og distribuere Bibelen. Ja, kort tid etter at han tidligere samme år var blitt Selskapets president, hadde han handlet raskt for å sikre Selskapet rettighetene til å trykke denne oversettelsen og for å koordinere utarbeidelsen av bibelordboken og andre trekk ved denne spesielle utgaven. Bare noen måneder senere kunne den så bli frigitt på stevnet.

Den siste stevnedagen holdt bror Knorr foredraget «Freden — blir den varig?» Der framholdt han ut fra Åpenbaringen 17: 8 sterke beviser for at den annen verdenskrig, som da raste, ikke ville gå over i Harmageddon, som noen hadde trodd, men at krigen ville ende og bli fulgt av en fredsperiode. Det var fortsatt arbeid å gjøre i forbindelse med forkynnelsen av Guds rike. Stevnedeltagerne fikk vite at Selskapet fra og med måneden etter skulle sende «tjenere for brødrene» til menighetene. De skulle samarbeide med menighetene om å ta seg av den forventede veksten i organisasjonen. Hver menighet ville få besøk hver sjette måned.

«Den nye verdens teokratiske stevne bidrog til at Jehovas organisasjon ble skikkelig sammensveist med tanke på det arbeidet som lå foran den,» sier Marie Gibbard, som overvar stevnet i Dallas i Texas sammen med sine foreldre. Og det var mye arbeid å gjøre. Jehovas vitner så fram til at det skulle komme en fredsperiode. De var besluttet på å gå på trass i motstand og forfølgelse og forkynne det gode budskap uten opphold.

En tid med økt undervisning

Jehovas vitner hadde hittil brukt vitnesbyrdskortet og grammofonen i forkynnelsen fra hus til hus. Men kunne hvert enkelt vitne for Jehova bli flinkere til å forklare grunnlaget for sitt håp ut fra Bibelen? Selskapets tredje president, N. H. Knorr, mente det. C. James Woodworth, hvis far i en årrekke var redaktør for The Golden Age (Den Gylne Tidsalder) og Consolation (Ny Verden), uttrykte det på denne måten:  «I bror Rutherfords tid ble det lagt vekt på at ’Religionen er en snare og et bedrag’, men nå var en tid med verdensomspennende utvidelser i emning, og det ble lagt vekt på undervisning — bibelsk og organisasjonsmessig — i et omfang som hittil hadde vært helt ukjent for Jehovas folk.»

Undervisningsprogrammet kom i gang nesten øyeblikkelig. Den 9. februar 1942, omkring en måned etter at N. H. Knorr var blitt valgt til president for Selskapet, ble det gitt en opplysning på Brooklyn Betel som skulle få vidtrekkende følger. Det ble opplyst at det skulle startes en spesiell skole på Betel — videregående kurs i teokratisk tjeneste — som skulle legge vekt på bibelforskning og kunsten å tale offentlig.

Året etter var grunnlaget lagt for å innføre en lignende skole i Jehovas vitners menigheter. På stevnet «Oppfordring til virksomhet», som ble holdt en rekke steder i De forente stater 17. og 18. april 1943, ble brosjyren Kursus i teokratisk tjeneste frigitt (på engelsk). Hver menighet ble oppfordret til å sette i gang den nye skolen, og Selskapet utnevnte lærere som skulle være ordstyrere og gi oppbyggende veiledning til elevene. Det var bare menn som fikk være tilmeldt skolen og holde elevtaler. Kurset ble så snart som mulig oversatt til andre språk og satt i gang i andre land også.

Dette førte til at kvalifiserte foredragsholdere som hadde fått opplæring ved denne tjenesteskolen, begynte å delta i en verdensomspennende offentlig foredragskampanje for å utbre budskapet om Riket. Mange av disse fikk senere god bruk for den opplæringen de hadde fått, når de fikk i oppdrag å holde foredrag ved store stevner eller ble pålagt stort ansvar i organisasjonen.

En av dem var Angelo C. Manera jr., som har vært reisende tilsynsmann i om lag 40 år. Han var en av de første som meldte seg inn på skolen i sin menighet, og han fortalte: «De av oss som hadde gått på møtene og deltatt i felttjenesten i en årrekke uten denne foranstaltningen, ser på den som et viktig ledd i vår personlige og organisasjonsmessige framgang.»

George Gangas, som på den tiden var gresk oversetter, sa senere om den opplæringen han fikk ved den skolen som ble startet på Brooklyn Betel i 1942: «Jeg minnes den gangen jeg skulle holde min første elevtale på seks minutter. Jeg var ikke så scenevant, så jeg hadde skrevet alt ned. Men da jeg gikk fram for å holde den, ble jeg grepet av frykt for forsamlingen, og jeg stotret og stammet og glemte hva jeg skulle si. Så bestemte jeg meg for å lese fra manuskriptet. Men jeg skalv sånn på hendene at linjene danset opp og ned!» Han gav imidlertid ikke opp. Med tiden holdt han foredrag for store forsamlinger på stevner og ble til og med medlem av Jehovas vitners styrende råd.

En skole grunnlagt på tro

Den 24. september 1942 ble det tatt et stort skritt videre framover når det gjaldt undervisning. På et felles møte som ble holdt for styremedlemmene  av begge de to registrerte selskapene, foreslo bror Knorr at Selskapet skulle opprette enda en skole og bruke en bygning som var blitt oppført på Kingdom Farm ved South Lansing i staten New York, godt og vel 40 mil nordvest for New York by. Formålet med denne skolen skulle være å lære opp misjonærer som kunne tjene i fremmede land hvor det var stort behov for forkynnere av Riket. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Albert D. Schroeder, som da var 31 år, ble utnevnt til skolens sekretær og tjente som ordstyrer for det utvalget som ble nedsatt for å organisere den nye skolen. «Spør om vårt hjerte hoppet av glede over dette overraskende nye oppdraget!» sier han. Lærerne fikk det straks travelt. De hadde bare fire måneder på seg til å tilrettelegge skolens pensum, utarbeide forelesninger og bygge opp et bibliotek. «Den avanserte kristne opplæringen strakte seg over 20 uker, og undervisningen var først og fremst basert på Bibelen,» forteller bror Schroeder, som nå tjener som medlem av det styrende råd.

Mandag 1. februar 1943, en kald vinterdag, begynte den første klassen, med 100 elever. Dette var en skole som virkelig var grunnlagt på tro. Midt under den annen verdenskrig var det bare noen få områder i verden som det gikk an å sende misjonærer til. Ikke desto mindre ble vordende misjonærer lært opp, i full tillit til at det ville komme en fredsperiode som kunne utnyttes.

Reorganisering etter krigen

I mai 1945 sluttet krigshandlingene i Europa. Fire måneder senere, i september, var det slutt på krigen i Stillehavet. Den annen verdenskrig var over. Den 24. oktober 1945, litt over tre år etter at Selskapets president hadde holdt foredraget «Freden — blir den varig?», trådte De forente nasjoners pakt i kraft.

Rapporter om Jehovas vitners virksomhet i Europa var allerede litt etter litt blitt kjent. Trass i krigen hadde forkynnelsesarbeidet gått framover i europeiske land i en grad som forbløffet brødrene og søstrene rundt om i verden. The Watchtower for 15. juli 1945 skrev: «I 1940 var det 400 forkynnere i Frankrike; nå er det 1100 der som snakker om Riket. . . . I 1940 hadde Nederland 800 forkynnere. Av disse ble 400 sendt av gårde til konsentrasjonsleirer i Tyskland. De som ble igjen, snakket om Riket. Resultatet? I det landet er det nå 2000 som forkynner om Riket.» Friheten var en åpen dør til flere muligheter til å forkynne det gode budskap, ikke bare i Europa, men  over hele verden. Først var det imidlertid nødvendig med en god del gjenreisning og reorganisering.

Selskapets president var sterkt interessert i å finne ut hvilke behov Jehovas vitner i de krigsherjede landene hadde, og sammen med sin sekretær, Milton G. Henschel, la han i november 1945 ut på en reise til Storbritannia, Frankrike, Sveits, Belgia, Nederland og Norden for å oppmuntre brødrene og inspisere Selskapets avdelingskontorer. * Formålet med reisen var å reorganisere  arbeidet nå da krigen var slutt. Det ble ordnet slik at det ble sendt forsyninger av litteratur foruten mat og klær til de brødrene som trengte det. Flere avdelingskontorer ble åpnet igjen.

Bror Knorr var klar over at det var nødvendig å ha godt organiserte avdelingskontorer for å holde tritt med det fremadskridende forkynnelsesarbeidet. Hans medfødte anlegg for organisering var til stor nytte i forbindelse med opprettelsen av nye avdelingskontorer verden over. I 1942, da han ble president, var det 25 avdelingskontorer. I 1946 var det avdelingskontorer i 57 land, trass i forbud og hindringer som følge av krigen. I løpet av de neste 30 årene, fram til 1976, økte tallet på avdelingskontorer til 97.

Dyktiggjort til å undervise

Etter at Selskapets president hadde besøkt en rekke land kort tid etter krigen, var det klart for ham at Jehovas vitner trengte å bli dyktigere til å undervise ut fra Guds Ord. De trengte ytterligere bibelsk undervisning og egnede hjelpemidler i felttjenesten. Disse behovene ble dekket i de første årene etter krigen.

På Glade nasjoners teokratiske stevne, som ble holdt i Cleveland i Ohio 4.—11. august 1946, holdt bror Knorr foredraget «Dyktiggjort til all god gjerning». Hele forsamlingen lyttet med spent interesse da han stilte slike spørsmål som: «Ville det ikke være til kolossalt stor hjelp å ha opplysninger om hver av Bibelens 66 bøker? Ville det ikke hjelpe oss til å forstå Skriftene hvis vi visste hvem som har skrevet hver av Bibelens bøker, når hver bok ble skrevet, og hvor den ble skrevet?» Forventningene steg da han sa: «Brødre, dere har alle disse opplysningene og mye mer i den nye boken ’Equipped for Every Good Work’ [’Dygtiggjort til al god Gerning’]!» Denne opplysningen ble mottatt med stor applaus. Den nye publikasjonen skulle tjene som lærebok ved den tjenesteskolen som ble holdt i menighetene.

Jehovas vitner fikk ikke bare en bok som ville hjelpe dem til å tilegne seg større bibelkunnskap, men de fikk også noen ypperlige hjelpemidler til bruk i felttjenesten. Det stevnet som ble holdt i 1946, vil bli husket lenge som det stevnet hvor Awake! (Våkn opp!) ble frigitt. Dette nye bladet erstattet Consolation (Ny Verden; tidligere kjent som The Golden Age [Den Gylne Tidsalder]). Boken «Gud er sanndru» * ble også frigitt på dette stevnet (på engelsk). Henry A. Cantwell, som senere tjente som reisende tilsynsmann, forteller: «Vi hadde lenge hatt stort behov for en bok som kunne brukes til å lede virkningsfulle studier med nyinteresserte, en bok som behandlet de  grunnleggende bibelske læresetninger og sannheter. Nå da vi fikk ’Gud er sanndru’, hadde vi akkurat det vi trengte.»

Utrustet med slike gode hjelpemidler i undervisningen regnet Jehovas vitner med ytterligere hurtig vekst. I stevneforedraget «Problemer i forbindelse med gjenoppbyggingen og utvidelsen» fortalte bror Knorr at forkynnelsesarbeidet på ingen måte hadde stått stille i krigsårene. Fra 1939 til 1946 hadde tallet på forkynnere av Riket økt med over 110 000. For å dekke den stigende etterspørselen etter bibelsk litteratur over hele verden la Selskapet planer om å utvide trykkeriet og Betel-hjemmet i Brooklyn.

Den forventede perioden med fred i verden hadde satt inn. Verdensomspennende utvidelser og et storstilt bibelsk undervisningsprogram var godt i gang. Jehovas vitner kom hjem fra Glade nasjoners teokratiske stevne bedre utrustet til å undervise.

Forkynnelsesarbeidet går hurtig framover

Med tanke på verdensomspennende utvidelser la Selskapets president og hans sekretær, Milton G. Henschel, 6. februar 1947 ut på en tjenestereise som skulle strekke seg over 7700 mil. De besøkte stillehavsøyene, New Zealand, Australia, Sørøst-Asia, India, Midtøsten, middelhavsområdet, Mellom-Europa, Vest-Europa, Norden, Storbritannia og Newfoundland. Det var første gang siden 1933 at representanter for hovedkontoret i Brooklyn hadde kunnet besøke sine brødre i Tyskland. Jehovas vitner over hele verden fulgte med i rapportene fra reisen, som ble gjengitt i Vakttårnet i løpet av 1947 og 1948. *

«Det var første gang vi fikk anledning til å bli kjent med brødrene i Asia og andre steder og se hvilke behov som var til stede,» forteller bror Henschel, som nå er medlem av Jehovas vitners styrende råd. «Vi hadde planer om å sende ut misjonærer, så vi måtte vite hvilke forhold de ville komme til, og hva de ville trenge.» Etter denne reisen drog en jevn strøm av misjonærer som var blitt opplært ved Gilead, til fremmede land for å gå foran i forkynnelsesarbeidet. Og det ble oppnådd imponerende resultater. I de neste fem årene (1947—1952) ble tallet på forkynnere av Riket mer enn fordoblet, fra 207 552 til 456 265.

Teokratiets vekst

Den 25. juni 1950 gikk militære styrker fra Nord-Korea inn i Sør-Korea. Med tiden ble det sendt tropper fra 16 andre land. Men mens krigen satte stormakter opp mot hverandre, forberedte Jehovas vitner et internasjonalt  stevne som ikke bare skulle være et vitnesbyrd om deres verdensomspennende enhet, men også om at Jehova velsignet dem med økning. — Jes. 60: 22.

Stevnet med temaet «Teokratiets økning» skulle holdes i New York i tiden fra 30. juli til 6. august 1950. Det ville bli det absolutt største stevnet som Jehovas vitner hadde holdt inntil da på ett sted. Om lag 10 000 stevnedeltagere fra Europa, Afrika, Asia, Latin-Amerika og stillehavsøyene — fra 67 forskjellige land i alt — strømmet til Yankee Stadium. Det høyeste antall til stede var over 123 000, som hørte det offentlige foredraget. Det var et imponerende vitnesbyrd om økning, for på Glade nasjoners teokratiske stevne bare fire år tidligere hadde høydepunktet vært 80 000.

Trykking og distribuering av Guds Ord har vært en sterkt medvirkende faktor til den økningen Jehovas vitner har opplevd. Det ble nådd en milepæl hva dette angår, 2. august 1950, da bror Knorr frigav New World Translation of the Christian Greek Scriptures (Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter). Stevnedeltagerne var svært begeistret for å høre at denne nye oversettelsen hadde gjeninnført Guds navn, Jehova, 237 ganger i selve teksten fra Matteus til Åpenbaringen. I sitt foredrag kom bror Knorr med denne sterke oppfordringen: «Ta imot denne oversettelsen. Les den igjennom. Studer den, for den vil hjelpe dere til å forstå Guds Ord bedre. Levér den til andre.» I løpet av de neste ti årene ville resten av Bibelen bli utgitt, noen bøker om gangen, og med tiden ville Jehovas vitner ha en nøyaktig, lettlest utgave av hele Bibelen i en moderne språkdrakt som de med begeistring kunne tilby andre.

Før stevnedeltagerne forlot stevnebyen, ble de innbudt til å bese den nye administrasjonsbygningen med Betel-hjemmet i 124 Columbia Heights og det sterkt utvidede trykkeriet i 117 Adams Street. Byggearbeidet var blitt finansiert av Jehovas vitner i en rekke land og fullførte det store utvidelsesprogrammet som ble kunngjort og fikk begeistret tilslutning på stevnet i Cleveland i 1946. Lite visste Jehovas vitner på dette tidspunkt hvilke store utvidelser som ennå lå foran dem, ikke bare i Brooklyn, men over hele verden. De ville trenge flere og større trykkerier for å dekke behovene til Rikets forkynnere, som stadig ble flere.

Intensivert opplæring i hus-til-hus-arbeidet

På stevnet med temaet «Den nye verdens samfunn», som ble holdt i New York 19.—26. juli 1953, fikk Jehovas vitner nye publikasjoner til eget bruk og særlig til bruk  i forkynnelsen fra hus til hus. «Forviss dere om alle ting» ble frigitt (på engelsk) under tordnende applaus fra de 125 040 som var til stede om mandagen, 20. juli. Denne 416-siders boken i lommeformat med over 4500 skriftsteder samlet under 70 hovedemner var et hendig redskap til bruk i felttjenesten. Jehovas vitner kunne nå ha for hånden de bibelske svarene på spørsmål som de fikk når de forkynte fra hus til hus.

Onsdag formiddag, i foredraget «Alle tjenernes viktigste arbeid», opplyste bror Knorr om et nytt trekk ved opplæringen av Jehovas vitner — et omfattende program for opplæring i arbeidet fra hus til hus som skulle settes i gang i alle menighetene. Mer erfarne forkynnere ble bedt om å hjelpe mindre erfarne til å bli regelmessige forkynnere som utførte et virkningsfullt arbeid fra hus til hus. Dette omfattende programmet ble satt i gang 1. september 1953. Jesse L. Cantwell, en reisende tilsynsmann som tok del i opplæringsprogrammet, fortalte: «Dette programmet hjalp virkelig forkynnerne til å bli mer effektive.»

I månedene etter juli 1953 ble det holdt «ekkostevner» på alle de fem kontinentene, og det samme programmet ble tilpasset de lokale forhold. På denne måten kom den intensiverte opplæringen i hus-til-hus-arbeidet i gang i Jehovas vitners menigheter over hele verden. Det samme året nådde tallet på forkynnere et høydepunkt på 519 982.

Behovene for utvidelser på verdensbasis dekkes

I midten av 1950-årene ble det truffet ytterligere tiltak for å ta hånd om den hurtige veksten i organisasjonen. I over ti år hadde N. H. Knorr reist jorden rundt for å inspisere avdelingskontorene. Disse reisene bidrog mye til å sikre at det ble ført tilbørlig tilsyn med arbeidet i hvert land og til å styrke Jehovas vitners verdensomspennende enhet. Bror Knorr hadde sterk kjærlighet til misjonærene og dem som arbeidet ved avdelingskontorene  rundt om i verden. Overalt hvor han kom, tok han seg tid til å snakke med dem om deres problemer og behov og til å oppmuntre dem i tjenesten. Men i 1955 hadde Selskapet Vakttårnet 77 avdelingskontorer, og det var 1814 misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead og nå tjente i 100 forskjellige land. Bror Knorr innså at dette var mer enn han kunne ta seg av alene, så han tok skritt for å innlemme andre i det viktige arbeidet som bestod i å besøke avdelingskontorer og misjonærhjem.

Hele verden ble inndelt i ti soner. Hver sone skulle omfatte en rekke av Selskapets avdelingskontorer. Kvalifiserte brødre fra kontoret i Brooklyn og erfarne avdelingstilsynsmenn ble utnevnt til sonetjenere (som nå blir kalt sonetilsynsmenn) og ble opplært i dette arbeidet av bror Knorr. Den 1. januar 1956 begynte den første av disse sonetjenerne i denne tjenesten og reiste rundt og besøkte en rekke avdelingskontorer. I 1992 var det over 30 brødre, deriblant medlemmer av det styrende råd, som tjente som sonetilsynsmenn.

Opplæring i å gjøre Guds vilje

Sommeren 1958 var Midtøsten truet av krig. Men til tross for de spente internasjonale forholdene gjorde Jehovas vitner forberedelser til å samles til et internasjonalt stevne som skulle gi dem ytterligere opplæring i å gjøre Guds vilje. Det skulle også vise seg å bli det største stevnet de noen gang hadde holdt i én by.

Et høydepunkt på 253 922 stevnedeltagere fra 123 land strømmet til Yankee Stadium og Polo Grounds i New York for å overvære det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» i tiden fra 27. juli til 3. august. «Jehovas vitner fyller stadioner,» skrev en New York-avis. «Åtte ekstratog, 500 chartrede busser og 18 000 fulle biler kommer med medlemmer, foruten to chartrede båter og 65 chartrede fly.» — Daily News, 26. juli 1958.

Misjonærer som hadde gjennomgått Gilead, hadde rapportert til Selskapets hovedkontor at det var en stor utfordring å skulle undervise mennesker som ikke var kjent med kristenhetens trosoppfatninger og læresetninger, i Bibelens sannhet. Hadde de bare hatt en bok som ganske enkelt ville redegjøre for Bibelens sanne lære, og som samtidig var lett å lese og forstå! Til stor glede for de 145 488 som var på stevnet om ettermiddagen torsdag 31. juli, opplyste bror Knorr at det var frigitt en ny bok, Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis (på engelsk).

Bror Knorr oppfordret alle til å bruke den nye boken i felttjenesten. Han mente også at foreldre ville ha stor nytte av den når de skulle lære sine barn Bibelens sannhet. Mange foreldre la seg dette forslaget på hjertet. Grace A. Estep, en skolelærer som hadde vokst opp i en småby i nærheten av Pittsburgh i Pennsylvania, sa: «Det har vokst opp en hel generasjon av barn som har bladd i ’Paradis-boken’, hatt den med seg på møtene, vist den  til sine små lekekamerater og kunnet gjenfortelle en hel rekke bibelske beretninger bare ved å se på bildene lenge før de har vært gamle nok til å lese.»

Det ble også skaffet til veie solid åndelig føde for dem som hadde kommet langt i sitt studium av Guds Ord. I avslutningen på det fengslende foredraget «Skje din vilje» skapte bror Knorr stor begeistring i forsamlingen da han frigav en ny bok, ’Skje din vilje på jorden’ (på engelsk). Denne boken, som inneholdt en grundig redegjørelse for Daniels bok, ville vise sine lesere hvordan Guds vilje har skjedd og skjer nå. «Dere kommer til å sette enormt stor pris på denne boken!» sa foredragsholderen. Med tordnende applaus gav de 175 441 tilhørerne uttrykk for sin begeistring over å ha fått et nytt hjelpemiddel til å utdype sin forståelse av Guds vilje.

I sine avsluttende bemerkninger opplyste bror Knorr at det ville bli startet flere spesielle undervisningsprogrammer til gagn for hele den verdensomspennende organisasjonen. «Undervisningsarbeidet er ikke i tilbakegang,» sa han, «nei, det går framover.» Han skisserte planene for et ti måneders kurs i Brooklyn for tilsynsmenn fra Selskapets avdelingskontorer over hele verden. Og i mange land skulle det arrangeres opplæringskurs på én måned for reisende tilsynsmenn og dem som førte tilsyn i menighetene. Hva skulle all denne undervisningen tjene til? «Vi ønsker å nå et høyere nivå når det gjelder forståelse,» forklarte han, «slik at vi kan trenge dypere inn i Jehovas tanker, som han har uttrykt i sitt Ord.»

Arbeidet med å forberede disse opplæringsprogrammene begynte umiddelbart. Sju måneder senere, 9. mars 1959, begynte første klasse ved en ny skole, Rikets tjenesteskole, i South Lansing i staten New York, der Gilead lå. Etter hvert ble det arrangert kurs ved denne skolen forskjellige steder i verden for å lære opp dem som førte tilsyn med menighetene.

 Styrket til å «stå fast i troen»

I 1960-årene inntraff det store religiøse og sosiale forandringer. Prester stemplet deler av Bibelen som mytiske eller avleggs. «Gud er død»-ideologien ble stadig mer populær. Samfunnet sank dypere og dypere når det gjaldt seksuell umoral. Gjennom Vakttårnet og andre publikasjoner foruten stevneprogrammer ble Jehovas folk styrket til å «stå fast i troen» i dette urolige tiåret. — 1. Kor. 16: 13.

På en serie stevner som ble holdt over hele verden i 1963, ble Bibelen forsvart mot sine kritikere i foredraget «Boken med ’det evige gode budskap’ er nyttig». «Bibelkritikere behøver ikke å påpeke at det er mennesker som har skrevet denne boken,» sa foredragsholderen. «Bibelen selv sier rett ut at det er det. Men det som gjør Bibelen så forskjellig fra alle andre bøker som er skrevet av mennesker, er at den er ’inspirert av Gud’.» (2. Tim. 3: 16, 17) Dette ansporende foredraget ble avsluttet med at boken «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig» ble frigitt (på engelsk). Denne nye publikasjonen omfattet en redegjørelse for hver av Bibelens bøker. Den fortalte om bokens bakgrunn, for eksempel hvem som skrev den, og når og hvor den ble skrevet, og gjengav vitnesbyrd om bokens autentisitet. Så fulgte et sammendrag av den bibelske boken, fulgt av et underavsnitt som het «Hvorfor den er nyttig», og som viste hvorfor denne bestemte bibelske boken har stor verdi for leseren. Denne publikasjonen viste seg å være et verdifullt hjelpemiddel i den vedvarende undervisningen av Jehovas vitner, og den blir fremdeles, cirka 30 år etter at den kom ut på engelsk, brukt som lærebok ved den teokratiske tjenesteskolen. *

Jehovas vitner forble ikke uberørt av den seksuelle revolusjon i 1960-årene. Flere tusen — riktignok en liten prosentdel av det totale antall vitner — måtte utstøtes hvert år, de fleste på grunn av seksuell umoral. Det var derfor med god grunn Jehovas folk fikk direkte veiledning på en serie områdestevner som ble holdt i 1964. Lyle Reusch, en reisende tilsynsmann som opprinnelig kommer fra Saskatchewan i Canada, minnes foredraget «Hvordan organisasjonen av offentlige tjenere kan bevares ren». Reusch sa: «Moralske spørsmål ble tydelig forklart i et åpenhjertig og direkte språk.»

Foredragets innhold ble gjengitt i Vakttårnet for 1. mai 1965. Det ble blant annet sagt: «Dere piker, gjør dere ikke selv til et skittent håndkle til offentlig bruk, et håndkle som blir brukt av en hvilken som helst horejeger, en hvilken som helst symbolsk ’hund’!» — Jevnfør Åpenbaringen 22: 15.

En slik direkte veiledning tok sikte på å hjelpe Jehovas vitner som folk betraktet til å holde seg moralsk rene, så de kunne fortsette å forkynne budskapet om Riket. — Jevnfør Romerne 2: 21—23.

 «Si meg, hva betyr dette med 1975?»

Jehovas vitner hadde lenge vært av den oppfatning at Kristi tusenårige styre skulle følge etter at det var gått 6000 år av menneskenes historie. Men når ville de 6000 årene utløpe? Boken Evig liv — i Guds barns frihet, som ble frigitt (på engelsk) på en serie områdestevner som ble holdt i 1966, pekte fram mot 1975. Allerede på stevnet ble det mye snakk om 1975 etter hvert som brødrene gransket den nye bokens innhold.

F. W. Franz holdt det avsluttende foredraget på det stevnet som ble holdt i Baltimore i Maryland. Han begynte med å si: «Like før jeg gikk opp på plattformen, kom en ung mann bort til meg og sa: ’Si meg, hva betyr dette med 1975?’» Bror Franz henviste så til alle de spørsmålene som var blitt stilt med hensyn til om det som stod i den nye boken, betydde at Harmageddon ville være over og Satan ville være bundet innen 1975. Han svarte, i korte trekk: ’Det kan være slik. Men vi sier ikke det. Alt er mulig for Gud. Men vi sier ikke det. Og ingen av dere bør si noe bestemt om det som skal skje fra nå av og fram til 1975. Men det viktigste av det hele er dette, kjære venner: Tiden er kort. Tiden er i ferd med å løpe ut, det er ingen tvil om det.’

Mange Jehovas vitner handlet i samsvar med ånden i denne veiledningen i årene etter 1966. Men det ble også offentliggjort andre uttalelser om dette emnet, og noen av dem var mer bastante enn det som godt var. Vakttårnet for 1. august 1980 (side 17) erkjente det. Men Jehovas vitner ble også oppfordret til å konsentrere seg om å gjøre Guds vilje og ikke være overdrevent opptatt av tidspunkter og forventninger om en tidlig frelse. *

En hjelp til å få fart i arbeidet

I slutten av 1960-årene forkynte Jehovas vitner det gode budskap med en følelse av forventning og av at tiden var kort. I 1968 hadde tallet på forkynnere av Riket økt til 1 221 504 i 193 land. Likevel var det ikke uvanlig at noen studerte Bibelen år ut og år inn uten å handle i samsvar med den kunnskapen de tilegnet seg. Var det noe man kunne gjøre for å få fart i det arbeidet som bestod i å gjøre disipler?

Svaret kom i 1968, da et nytt hjelpemiddel til studium av Bibelen, Den sannhet som fører til evig liv, ble frigitt (på engelsk). Denne 192-siders boken i lommeformat var beregnet på nyinteresserte. Den inneholdt 22 fengslende kapitler, som tok opp slike emner som «Hvorfor du bør granske din religion», «Hvorfor vi blir gamle og dør», «Hvor er de døde?», «Hvorfor har  Gud tillatt det onde helt fram til vår tid?», «Hvem utøver den sanne religion i vår tid?» og «Bygg opp et lykkelig familieliv». Boken tok sikte på å oppmuntre den som studerte Bibelen, til å resonnere over stoffet og anvende det i sitt liv.

Denne nye boken skulle brukes i forbindelse med et seks måneders program for bibelstudium. Forkynnerne ble oppfordret til å prøve å gjennomgå et helt kapittel i boken hver uke, selv om det kanskje ikke ville la seg gjøre med alle interesserte og med alle kapitlene i boken. I Rikets tjeneste for november 1968 stod det: «Hvis de imidlertid etter at vi i seks måneder har ledet et regelmessig, effektivt studium med dem, ennå ikke har begynt å overvære møtene, til tross for at vi har gjort bevisste anstrengelser for å hjelpe dem til det, vil det nok være best at vi ser oss om etter andre å studere med, noen som virkelig ønsker å lære sannheten å kjenne, og som gjør de nødvendige framskritt. La oss derfor bestrebe oss på å undervise dem vi studerer med, på en slik måte at de i løpet av seks måneder vil kunne handle i overensstemmelse med det de har lært.»

Og handle gjorde de! Programmet for et seks måneders bibelstudium hadde stor suksess i løpet av kort tid. I løpet av de tre tjenesteårene som begynte 1. september 1968 og sluttet 31. august 1971, var det til sammen 434 906 som ble døpt — over dobbelt så mange som i løpet av de foregående tre tjenesteårene! Ettersom boken Den sannhet som fører til evig liv og kampanjen med et seks måneders bibelstudium kom på en tid da Jehovas vitner hadde store forventninger og en sterk følelse av at tiden var kort, bidrog dette i høy grad til å få fart i det arbeidet som består i å gjøre disipler. — Matt. 28: 19, 20.

«Det kan ikke mislykkes; det kommer fra Jehova»

I mange år var Jehovas vitners menigheter organisert på den måten at én åndelig kvalifisert mann ble utnevnt av Selskapet til å være menighetstjener, eller «tilsynsmann», og han ble assistert av andre utnevnte ’tjenere’. * (1. Tim. 3: 1—10, 12, 13) Disse mennene skulle tjene hjorden, ikke herske over den. (1. Pet. 5: 1—4) Men kunne menighetene komme nærmere den oppbygning som de kristne menighetene i det første århundre hadde?

På en rekke stevner som ble holdt over hele verden i 1971, ble foredraget «En teokratisk organisasjon midt iblant demokratiske og kommunistiske styreformer» framført. F. W. Franz holdt dette foredraget på Yankee  Stadium i New York 2. juli. Han gjorde oppmerksom på at menighetene i det første århundre hadde mer enn én tilsynsmann hvis det fantes flere som var kvalifisert. (Fil. 1: 1) «Menighetens tilsynsmenn utgjorde en ’gruppe av eldste’,» sa han. «Samtlige medlemmer av en slik ’gruppe [eller et råd] av eldste’ var likestilt. De hadde alle den samme offisielle status. Ingen av dem var det viktigste, mest fremtredende eller mektigste medlem av menigheten.» (1. Tim. 4: 14) Foredraget reiste mange spørsmål blant stevnedeltagerne. Hvilken virkning ville disse opplysningene ha på Jehovas vitners menigheter verden over?

Svaret kom to dager senere, i N. H. Knorrs avsluttende foredrag. Fra og med 1. oktober 1972 skulle forandringene med hensyn til menighetenes tilsyn tre i kraft over hele verden. Det skulle ikke lenger være bare én menighetstjener eller tilsynsmann. I løpet av månedene forut for 1. oktober 1972 skulle ansvarsbevisste, modne menn i hver menighet anbefale for Selskapet menn som kunne utnevnes til å tjene som et råd av eldste (og navnene på dem som kunne tjene som menighetstjenere). Én eldste skulle være ordstyrer, * men alle de eldste skulle ha den samme myndighet og dele ansvaret for de avgjørelsene som ble truffet. Bror Knorr sa: «Disse forandringene innen organisasjonen vil bidra til at menighetene i enda høyere grad vil virke i samsvar med Guds Ord, og dette vil uten tvil føre til at de i enda større utstrekning blir velsignet av Jehova.»

Hvordan ble opplysningene om disse organisasjonsmessige forandringene mottatt blant stevnedeltagerne? En reisende tilsynsmann sa: «Det kan ikke mislykkes; det kommer fra Jehova.» En annen forkynner med lang erfaring sa: «Det vil oppmuntre alle modne menn til å påta seg ansvar.» Ja, alle menn som var kvalifisert, kunne nå ’trakte etter’ en «stilling som tilsynsmann» og bli utnevnt. (1. Tim. 3: 1) Det var dermed flere brødre som kunne skaffe seg verdifull erfaring når det gjaldt å påta seg ansvar i menigheten. Etter hvert ville det bli behov for alle disse som hyrder for alle de nye som ville strømme til i de årene som skulle komme, men det var de ikke klar over den gangen.

De opplysningene som ble presentert på stevnet, medførte også en klargjøring og visse forandringer når det gjaldt det styrende råd. Den 6. september 1971 ble det bestemt at stillingen som ordstyrer for det styrende råd skulle gå på omgang blant medlemmene i alfabetisk rekkefølge. Noen uker senere, 1. oktober 1971, begynte F. W. Franz å tjene som ordstyrer for det styrende råd for ett år.

 Året etter, i september 1972, begynte for første gang skiftingen av ansvarsoppgaver i menighetene, og innen 1. oktober var dette gjort i de fleste menigheter. I de tre årene som fulgte, opplevde Jehovas vitner en imponerende vekst — over trekvart million mennesker ble døpt. Men nå nærmet de seg høsten 1975. Sett at alle forventningene angående 1975 ikke ble innfridd. Hvordan ville det berøre deres nidkjærhet i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet foruten deres verdensomspennende enhet?

I flere tiår hadde dessuten Nathan H. Knorr spilt en nøkkelrolle med hensyn til å fremme undervisningen i organisasjonen og få Bibelen inn i folks hjem og hjelpe dem til å forstå den. Han var en mann med en dynamisk personlighet og fremragende evner som organisator. Hvordan ville dette arbeidet bli berørt av at det nå i større utstrekning var det styrende råd som skulle føre tilsyn med det?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 92]

De forkynte trass i arrestasjoner og pøbelaksjoner

[Uthevet tekst på side 94]

’Verdensomspennende utvidelser og undervisning i et omfang som hittil har vært ukjent’

[Uthevet tekst på side 103]

Bibelen forsvart mot sine kritikere

[Uthevet tekst på side 104]

’Det viktigste av det hele er dette, kjære venner: Tiden er kort’

[Uthevet tekst på side 106]

«Det vil oppmuntre alle modne menn til å påta seg ansvar»

[Ramme på side 91]

N. H. Knorrs bakgrunn

Nathan Homer Knorr ble født i Bethlehem i Pennsylvania i De forente stater 23. april 1905. Da han var 16 år, sluttet han seg til bibelstudentenes menighet i Allentown. I 1922 overvar han stevnet i Cedar Point i Ohio, og han bestemte seg da for å melde seg ut av den reformerte kirke. Året etter, 4. juli 1923, overvar den 18 år gamle Nathan en dåpstale som ble holdt av Frederick W. Franz fra Brooklyn Betel, og han var en av dem som ble døpt i elven Little Lehigh i det østlige Pennsylvania. Bror Knorr ble medlem av Betel-familien i Brooklyn 6. september 1923.

Bror Knorr arbeidet flittig i ekspedisjonsavdelingen, og det gikk ikke lang tid før hans medfødte anlegg for organisering ble lagt merke til. Da Robert J. Martin, som hadde ansvaret for Selskapets trykkeri, døde 23. september 1932, ble bror Knorr utnevnt til å ta hans plass. Den 11. januar 1934 ble bror Knorr valgt inn i styret for Peoples Pulpit Association (Foreningen Folkets talerstol; nå Watchtower Bible and Tract Society of New York, Inc.), og året etter ble han foreningens visepresident. Den 10. juni 1940 ble han visepresident for Watch Tower Bible and Tract Society (et selskap som var registrert i Pennsylvania). I januar 1942 ble han valgt til president for begge selskapene og for det britiske selskapet, International Bible Students Association (Internasjonal Bibelstudieforening).

En av bror Knorrs nærmeste medarbeidere og mest betrodde rådgivere i de årene som fulgte, var Frederick W. Franz, en mann som var eldre av år, og hvis språkkunnskaper og bakgrunn som bibelforsker allerede hadde vist seg å være av stor verdi for organisasjonen.

[Ramme på side 93]

En oppmuntrende framtidsvisjon

De som var til stede ved Den nye verdens teokratiske stevne i Cleveland i Ohio i september 1942, hadde den glede å høre Selskapets sekretærkasserer, W. E. Van Amburgh, som da var en mann langt oppe i årene, tale. Bror Van Amburgh nevnte det første stevnet han var til stede ved. Det ble holdt i Chicago i 1900 og var et «stort» stevne — det var omkring 250 til stede. Etter å ha nevnt en rekke andre «store» stevner opp gjennom årene, avsluttet han med denne oppmuntrende framtidsvisjonen: «Vi synes at dette stevnet * er stort nå, men akkurat som dette stevnet er stort sammenlignet med dem jeg har vært til stede ved tidligere, regner jeg med at dette stevnet vil være svært lite sammenlignet med dem som vil bli holdt i framtiden, når Herren begynner å samle sitt folk fra alle verdenshjørner.»

[Fotnote]

[Ramme/kart på side 96]

N. H. Knorrs tjenestereiser 1945—1956

1945/1946: Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Europa, Karibia

1947/1948: Nord-Amerika, stillehavsøyene, Østen, Midtøsten, Europa, Afrika

1949/1950: Nord-Amerika, Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Karibia

1951/1952: Nord-Amerika, stillehavsøyene, Østen, Europa, Midtøsten, Afrika

1953/1954: Sør-Amerika, Karibia, Nord-Amerika, Mellom-Amerika

1955/1956: Europa, stillehavsøyene, Østen, Nord-Amerika, Midtøsten, Nord-Afrika

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

[Ramme på side 105]

«I dag begynte jeg å tenke igjen»

Boken «Den sannhet som fører til evig liv» ble utgitt i 1968 (på norsk i 1969) og er blitt brukt i stor utstrekning av Jehovas vitner når de har ledet bibelstudier med interesserte. Denne aktuelle boken har hjulpet hundretusener av tenkende mennesker til å tilegne seg nøyaktig kunnskap fra Bibelen. I 1973 mottok Selskapet et brev fra en takknemlig leser i De forente stater, som skrev: «I dag kom en svært hyggelig dame til døren min og gav meg en bok som heter ’Den sannhet som fører til evig liv’. Jeg er akkurat ferdig med å lese den. Det er første gang i hele mitt liv at jeg har lest 190 sider på én dag. Den 29. juni 1967 sluttet jeg å tro på Gud. I dag begynte jeg å tenke igjen.»

[Bilde på side 95]

Misjonærskolen Gilead i South Lansing i staten New York

[Bilde på side 97]

Bror Knorr, som her besøker Cuba, reiste jorden rundt mange ganger

[Bilder på side 98]

Bror Knorr mente at hver eneste en av Jehovas vitner burde kunne forkynne fra hus til hus

England

Libanon

[Bilde på side 99]

Som president for Selskapet hadde bror Knorr et nært samarbeid med bror Franz i over 35 år

[Bilde på side 100]

Styret for Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania i midten av 1950-årene. (Fra venstre mot høyre) Lyman A. Swingle, Thomas J. Sullivan, Grant Suiter, Hugo H. Riemer, Nathan H. Knorr, Frederick W. Franz, Milton G. Henschel

[Bilder på side 102]

I 1958 var stevnedeltagere fra 123 land samlet på Yankee Stadium til det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje»

[Bilde på side 107]

Publikasjoner som har dyktiggjort Jehovas vitner til tjenesten

[Bilde på side 107]

Noen av de publikasjonene som er blitt brukt i felttjenesten

[Bilde på side 107]

Bøker som inneholder fast føde som har styrket Jehovas folk i åndelig henseende

[Bilde på side 107]

Hjelpemidler til grundig studium av Bibelen