Kapittel 4

Det store frafallet

«ÉN Herre, én tro.» (Ef. 4: 5) Da apostelen Paulus skrev disse ordene under inspirasjon (omkring 60—61), fantes det bare én kristen tro. I dag finnes det imidlertid en mangfoldighet av trossamfunn, sekter og kultuser som hevder at de er kristne, men som forkynner motstridende læresetninger og følger ulike normer for oppførsel. Hvor annerledes er ikke situasjonen i dag enn den var på pinsedagen i år 33, da den ene, forente kristne menighet ble dannet! Hvordan har denne splittelsen oppstått? For å få svar på det må vi gå tilbake til det første århundre etter vår tidsregning.

Motstanderen, Satan, prøvde helt fra begynnelsen av å bringe de kristne vitner for Jehova til taushet ved å sørge for at de ble forfulgt av dem som var utenfor menigheten. (1. Pet. 5: 8) Forfølgelsen kom først fra jødene og deretter fra det hedenske Romerriket. De første kristne utholdt trofast alle former for forfølgelse. (Jevnfør Åpenbaringen 1: 9; 2: 3, 19.) Men Motstanderen gav ikke opp. Hvis han ikke kunne bringe dem til taushet ved å øve press på dem utenfra, kunne han prøve en annen framgangsmåte. Hva med å forderve dem innenfra? Mens den kristne menighet ennå befant seg i sin barndom, ble dens eksistens truet av en fiende som angrep innenfra — frafall *.

Menigheten var imidlertid ikke uforberedt på frafallet. Som menighetens Hode hadde Kristus sørget for å advare den. — Kol. 1: 18.

«Det . . . kommer til å være falske lærere blant dere»

«Vær på vakt mot de falske profeter, som kommer til dere i saueham,» advarte Jesus. (Matt. 7: 15) Jesus visste at Satan ville prøve å splitte og forderve hans etterfølgere. Helt fra begynnelsen av sin tjeneste advarte han dem derfor mot falske lærere.

Hvor skulle disse falske lærerne komme fra? Omkring år 56 sa apostelen Paulus til tilsynsmennene i Efesos: «Blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» (Apg. 20: 29, 30) Ja, de skulle komme fra menigheten. Slike egoistiske frafalne ville ikke være tilfreds med å vinne sine egne disipler; de ville prøve å «trekke disiplene», det vil si Kristi disipler, bort.

 Apostelen Peter forutsa også (omkring år 64) at det skulle finne sted et forderv innenfra. Han beskrev hvordan de frafalne ville gå fram: «Det . . . kommer til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter . . . med begjærlighet skal de utnytte dere med falske ord.» (2. Pet. 2: 1, 3) De falske lærerne ville være som spioner eller forrædere i en fiendes leir. De ville riktignok komme innenfra, fra menigheten, men de ville infiltrere den med sine fordervede synspunkter på en fordekt eller kamuflert måte.

De advarslene Jesus og apostlene kom med, var ikke grunnløse. Motstanden innenfra begynte i det små, men den kom på et tidlig tidspunkt opp til overflaten i den kristne menighet.

«Allerede i virksomhet»

Mindre enn 20 år etter Jesu død viste apostelen Paulus at Satan ’allerede var i virksomhet’ når det gjaldt å skape splittelse og vende mennesker bort fra den sanne tro. (2. Tess. 2: 7) Allerede omkring år 49 skrev det styrende råd i et brev som ble sendt ut til menighetene: «Vi har hørt at noen fra oss har gjort dere urolige med sine taler og forsøkt å forstyrre deres sjeler, enda vi ikke har gitt dem noen instrukser.» (Apg. 15: 24) Ja, det var noen i menigheten som gav uttrykk for opponerende synspunkter — i dette tilfellet tydeligvis i forbindelse med stridsspørsmålet om hvorvidt hedningkristne trengte å bli omskåret og holde Moseloven. — Apg. 15: 1, 5.

Etter hvert som man kom lenger inn i det første århundre, spredte en splittende tankegang seg som koldbrann. (Jevnfør 2. Timoteus 2: 17.) Omkring år 51 var det noen i Tessalonika som med urette forkynte at Herren Jesu «nærvær» var nær forestående. (2. Tess. 2: 1, 2) Omkring år 55 var det noen i Korint som hadde forkastet den klare kristne lære om de dødes oppstandelse. (1. Kor. 15: 12) Omkring år 65 var det noen som sa at oppstandelsen allerede hadde funnet sted, og at det dreide seg om en symbolsk oppstandelse som levende kristne erfarte. — 2. Tim. 2: 16—18.

Vi har ingen inspirert beretning om hva som fant sted i den kristne menighet i løpet av de neste 30 årene. Men på den tiden da apostelen Johannes skrev sine brev (omkring år 98), var det «mange antikrister» — personer som fornektet at «Jesus er Kristus», og at Jesus er Guds Sønn, som kom «i kjødet». — 1. Joh. 2: 18, 22; 4: 2, 3.

I over 60 år hadde apostlene ’virket som en tilbakeholdende kraft’ og prøvd å forhindre at en frafallen tankegang fikk innpass i menigheten. (2. Tess. 2: 7; jevnfør 2. Johannes 9, 10.) Men ved overgangen til det andre århundre døde den siste av apostlene, Johannes. Det var omkring år 100. Det frafallet som hadde begynt å gjøre seg gjeldende i det små, var nå rede til å slå ut i full blomst, med katastrofale følger for organisasjonen og læren.

 Presteskap og lekfolk

«Dere alle er brødre,» hadde Jesus sagt til disiplene. «Én er deres Leder, Kristus.» (Matt. 23: 8, 10) Det fantes ingen presteklasse i de kristne menighetene i det første århundre. Som åndssalvede Kristi brødre hadde alle de første kristne utsikter til å bli prester i himmelen sammen med Kristus. (1. Pet. 1: 3, 4; 2: 5, 9) Med hensyn til organiseringen hadde hver menighet en gruppe tilsynsmenn, menn som i åndelig forstand var eldste, som førte tilsyn med den. * Alle de eldste hadde den samme myndighet, og ingen av dem var satt til å ’råde som herrer over’ den hjorden som var i deres varetekt. (Apg. 20: 17; Fil. 1: 1; 1. Pet. 5: 2, 3) Men etter hvert som frafallet utviklet seg, begynte tingene å skje raskt.

Et av de første avvikene fra den opprinnelige norm var at det ble innført et skille mellom uttrykkene «tilsynsmann» (gresk: e·piʹsko·pos) og «eldste» (gresk: pre·sbyʹte·ros), slik at de ikke lenger ble brukt om den samme ansvarsfulle stillingen. Bare cirka ti år etter apostelen Johannes’ død skrev Ignatius, som var «biskop» i Antiokia, i sitt brev til innbyggerne i Smyrna: «Sørg for at dere alle følger biskopen [tilsynsmannen], slik Jesus Kristus følger Faderen, og presbyteriet [eldsterådet] som om det var Apostlene.» Ignatius gjorde seg dermed til talsmann for at hver menighet skulle bli styrt av en biskop *, eller tilsynsmann, som skulle ha en annen funksjon og større myndighet enn presbyterne, de eldste.

Men hvordan kom dette skillet i stand? August Neander forklarer hva som skjedde: «I det andre århundre . . . må det faste embetet til presbyternes formann ha blitt opprettet, og fordi særlig han hadde tilsyn med alle ting, fikk han tittelen [e·piʹsko·pos], og han ble dermed skilt ut fra resten av presbyterne.» — The History of the Christian Religion and Church, During the Three First Centuries.

Dermed var grunnlaget lagt for at det litt etter litt skulle framstå en presteklasse. Omkring hundre år senere var Cyprianus, som var «biskop» i Kartago i Nord-Afrika, en ivrig talsmann for biskopenes myndighet — biskopene skulle være en gruppe som var skilt fra presbyterne (som senere ble kalt prester *), diakonene og lekfolket. Men han tok ikke til orde for at én biskop skulle ha større myndighet enn de andre. *

 Mens biskopene og presbyterne klatret oppover den hierarkiske rangstigen, ble resten av de troende i menigheten stående igjen. Det førte til at det oppstod et skille mellom presteskap (de som tok ledelsen) og lekfolk (de passive troende). Et oppslagsverk forklarer: «I tiden etter Cyprianus, det hierarkiske systems far [som døde omkring år 258], ble skillet mellom presteskap og lekfolk fremtredende, og snart ble det innført overalt. Ja, fra og med det tredje århundre ble uttrykket clerus . . . nesten utelukkende anvendt om prestestanden for å skille den fra lekfolket. Etter hvert som det romerske hierarki utviklet seg, kom prestene ikke bare til å utgjøre en bestemt stand . . . , men de ble også anerkjent som det eneste presteskap.» — McClintock og Strongs Cyclopedia.

I løpet av de omkring første 150 årene etter den siste av apostlenes død var det følgelig to vesentlige organisasjonsmessige forandringer som fant sted i menigheten: For det første oppstod det et skille mellom biskopen og presbyterne, med biskopen på toppen av den hierarkiske rangstigen. For det andre ble menigheten inndelt i presteskap og lekfolk. I stedet for at alle de åndsavlede troende utgjorde «et kongelig presteskap», ble prestene nå «anerkjent som det eneste presteskap». * — 1. Pet. 2: 9.

Slike forandringer markerte et avvik fra den bibelske måten menighetene ble styrt på på apostlenes tid. Men organisasjonsmessige forandringer var ikke de eneste følgene av frafallet.

Hedenske lærdommer trenger inn i menigheten

Jesu Kristi rene lære er bevart i de  hellige skrifter. Jesus lærte for eksempel at Jehova er «den eneste sanne Gud», og at menneskesjelen er dødelig. (Joh. 17: 3; Matt. 10: 28) Men etter at apostlene var døde og den organisasjonsmessige oppbygning var blitt svekket, ble slike klare læresetninger fordervet. Hedenske læresetninger infiltrerte den kristne lære. Hvordan kunne noe slikt skje?

En vesentlig faktor var den snikende påvirkningen fra gresk filosofi. Et oppslagsverk skriver: «Fra midten av det andre århundre begynte kristne som hadde fått en viss opplæring i gresk filosofi, å føle behov for å uttrykke sin tro i filosofiske vendinger, både for å tilfredsstille sitt eget intellekt og for å omvende skolerte hedninger.» (The New Encyclopædia Britannica) Så snart personer med filosofiske interesser var blitt kristne, tok det ikke lang tid før gresk filosofi og «kristendommen» var blitt uløselig knyttet til hverandre.

Som et resultat av denne sammensmeltningen fikk slike hedenske læresetninger som treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet innpass i den frafalne kristendom. Men disse læresetningenes røtter strekker seg mye lengre tilbake enn til de greske filosofene. Grekerne fikk dem fra eldre kulturer, for det finnes vitnesbyrd om slike læresetninger i gamle egyptiske og babylonske religioner.

Etter hvert som hedenske lærdommer fortsatte å trenge inn i kristendommen, ble også andre bibelske læresetninger forvrengt eller forlatt.

Håpet om Riket blekner

Jesu disipler var fullt klar over at de hele tiden måtte være årvåkne for å forstå når Jesu lovte «nærvær» begynte og hans rike kom. Med tiden fikk de forståelse av at dette riket skal herske over jorden i tusen år og forvandle jorden til et paradis. (Matt. 24: 3; 2. Tim. 4: 18; Åp. 20: 4, 6) De kristne bibelskribentene oppfordret på det sterkeste det første århundres vitner til å holde seg åndelig våkne og atskilt fra verden. (Jak. 1: 27; 4: 4; 5: 7, 8; 1. Pet. 4: 7) Men så snart apostlene var døde, bleknet de kristnes forventninger med hensyn til Kristi nærvær og hans rikes komme. Hvorfor?

Én faktor var det åndelige forderv som skyldtes den greske læren om sjelens udødelighet. Etter hvert som den vant innpass blant de kristne, oppgav de håpet om tusenårsriket. Hvorfor? En teologisk ordbok sier: «Læren om sjelens udødelighet kom til å innta plassen til Det nye testamentes eskatologi [læren om «de siste ting»] med dens håp om de dødes oppstandelse og den nye skapning (Åp. 21 f.), slik at sjelen blir dømt etter døden og kommer til et paradis som nå ikke lenger oppfattes som noe som er av denne verden.» (The New International Dictionary of New Testament Theology) De frafalne kristne trodde med andre ord at sjelen lever videre etter legemets  død, og at de velsignelsene som Kristi tusenårige rike skal bringe, derfor må høre åndeverdenen til. De overførte på denne måten paradiset fra jorden til himmelen, som de trodde frelste sjeler kommer til ved døden. Det var følgelig ingen grunn til å våke med tanke på Kristi nærvær og hans rikes komme, for alle håpet på å slutte seg til Kristus i himmelen når de døde. *

Det var imidlertid en annen faktor som førte til at det virket nytteløst å vente på Kristi rikes komme. Et oppslagsverk (The New Encyclopædia Britannica) forklarer: «Det at Parousia [tilsynelatende] lot vente på seg, førte til at forventningene om at det var nær forestående, ble svekket i oldkirken. I løpet av denne ’de-eskatologiserings’-prosessen [en prosess hvor læren om «de siste ting» ble svekket] kom den institusjonelle kirke etter hvert til å tre i stedet for det ventede Guds rike. Det at den katolske kirke ble dannet som en hierarkisk institusjon, har direkte forbindelse med at forventningene om et nær forestående Parousia ble svekket.» (Uthevet av oss) Det var altså ikke bare tusenårsrikets velsignelser som ble overført fra jorden til himmelen; Guds rike ble også overført fra himmelen til jorden. Denne «omplasseringen» ble fullført av Augustinus (354—430). I sitt berømte verk De civitate Dei (Om Guds stat) skrev han: «Kirken er allerede nå både Kristi rike og himmelriket.»

I mellomtiden, omkring år 313, i keiser Konstantins regjeringstid, oppnådde kristendommen juridisk anerkjennelse. På dette tidspunkt hadde den for en stor del antatt en frafallen tankegang. Religiøse ledere var villige til å tre i statens tjeneste, og i begynnelsen var det staten som styrte det religiøse liv. (Det gikk ikke lang tid før det var religionen som styrte statens anliggender.) På denne måten fikk kristenheten * sin begynnelse, og en gren av den (den katolske religion) ble med tiden Romerrikets offisielle statsreligion. Nå var «Guds rike» ikke bare i verden, men også en del av verden. Det var noe helt annet enn det riket Kristus hadde forkynt om! — Joh. 18: 36.

Reformasjonen — tilbake til den sanne kristendom?

Lik ugress som trives blant hvete som det holder på å kvele, hadde romerkirken med sin pave dominert verdslige forhold i flere hundre år. (Matt. 13: 24—30, 37—43) Etter hvert som kirken i stadig sterkere grad ble en del av verden, fjernet den seg mer og mer fra det første århundres kristendom. I århundrenes løp oppstod det «kjetterske» sekter som etterlyste  reformer innen kirken, men kirken fortsatte sitt maktmisbruk og sin oppsamling av rikdommer. Så, på 1500-tallet, blusset den protestantiske reformasjonen, et religiøst opprør, opp for fullt.

Reformatorer som Martin Luther (1483—1546), Ulrich Zwingli (1484—1531) og Jean Calvin (1509—1564) angrep kirken av forskjellige grunner: Luther på grunn av avlatshandelen, Zwingli på grunn av prestenes sølibat og mariadyrkelsen og Calvin fordi han mente at kirken trengte å vende tilbake til kristendommens opprinnelige prinsipper. Hva fikk de utrettet?

Det er ingen tvil om at reformasjonen utrettet en del gode ting. Noe som særlig bør framheves, er at Bibelen ble oversatt til alminnelige menneskers eget språk. Den frie ånd som preget reformasjonen, førte til en mer objektiv bibelforskning og økt forståelse av Bibelens språk. Men reformasjonen betydde ikke at den sanne tilbedelse og lære ble gjeninnført. * Hvorfor ikke?

Virkningene av frafallet var dyptgående. De trengte helt ned til kristenhetens grunnvoller. Selv om forskjellige protestantiske grupper rev seg løs fra paven og Roma, tok de med seg noen av romerkirkens grunnleggende feil, trekk som var resultatet av at den sanne kristendom var forlatt. De protestantiske kirkesamfunnene ble for eksempel styrt på litt forskjellige måter,  men det grunnleggende skillet mellom en herskende presteklasse og et lekfolk som var underlagt den, ble beholdt. De beholdt også slike ubibelske læresetninger som treenighetslæren, læren om sjelens udødelighet og læren om evig pine etter døden. Og de protestantiske kirkesamfunnene fortsatte, i likhet med romerkirken, å være en del av verden. De hadde nære forbindelser med de politiske systemene og med de herskende eliteklassene.

Og hva med de kristnes forventning? Var det noen som årvåkent speidet etter Jesu nærvær og hans rikes komme? I århundrer etter reformasjonen var kirkesamfunnene — både de katolske og de protestantiske — sterkt opptatt av å sikre seg verdslig makt og hadde en tendens til å skyve fra seg forventningene i forbindelse med Kristi rikes komme.

En gryende årvåkenhet

På 1800-tallet resulterte imidlertid det religiøse klima i en gryende årvåkenhet blant enkelte kristne. Prester og andre lærde som drev bibelforskning, tok slike læresetninger som læren om en udødelig sjel, læren om pine etter døden, predestinasjonslæren og treenighetslæren opp til ny vurdering. Noen bibelstudenter gransket dessuten nøye bibelske profetier om de siste dager. Det var følgelig en rekke grupper som begynte å tenke alvorlig på Herrens lovte gjenkomst. — Matt. 24: 3.

I De forente stater forutsa William Miller at Kristus skulle komme synlig tilbake i 1843 eller 1844. Den tyske teologen J. A. Bengel fastsatte årstallet til 1836; irvingianerne i England så først fram til 1835, så til 1838, 1864 og 1866. Det var en gruppe mennonitter i Russland som først så fram til 1889 og deretter til 1891.

Slike bestrebelser på å våke bidrog til å vekke mange og gjøre dem oppmerksom på utsiktene til vår Herres gjenkomst. De nevnte bestrebelsene endte imidlertid med skuffelse. Hvorfor? Først og fremst fordi disse gruppene stolte for mye på mennesker og ikke nok på Bibelen. De fleste av dem forsvant etter noen få tiår.

I denne perioden fant det også sted en annen utvikling som hadde stor innvirkning på menneskenes håp og forventninger.

«Opplysningens» og industrialiseringens tidsalder

I 1848 offentliggjorde Karl Marx og Friedrich Engels Det kommunistiske manifest. De forfektet ateismen i stedet for religionen, som Marx kalte «opium for folket». Selv om de angivelig var imot all religion,  fremmet de i virkeligheten tilbedelsen av staten og dens ledere som en religion.

Omkring et tiår senere, i 1859, ble Charles Darwins bok om artenes opprinnelse utgitt; den øvde stor innflytelse på tidens vitenskapelige og religiøse tenkning. Teoriene om en utvikling førte til at Bibelens beretning om skapelsen og om hvordan synden kom inn i verden ved det første menneskepars ulydighet, ble dratt i tvil. (1. Mos., kap. 1—3) Som følge av dette ble manges tro på Bibelen undergravd.

I mellomtiden var den industrielle revolusjon i ferd med å vinne terreng. Industri og maskiner skjøv jordbruket i bakgrunnen. Utviklingen av damplokomotivet (tidlig på 1800-tallet) førte til at det ble bygd omfattende jernbanenett. I siste halvdel av det samme århundret ble telefonen, fonografen og glødelampen oppfunnet (i henholdsvis 1876, 1877 og 1878/1879), og fra 1884 ble det ved hjelp av linotype framstilt boksats med typer støpt sammen i hele linjer.

Menneskeheten var på vei inn i en epoke med historiens største utvikling med hensyn til hurtig transport og kommunikasjon. Selv om disse godene ville bli brukt til å fremme kommersielle og politiske mål, ville de også være tilgjengelige på det religiøse område. Tiden var nå inne til at en liten gruppe bibelstudenter skulle ta et beskjedent initiativ som ville få verdensomfattende følger.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 33]

Mens den kristne menighet fremdeles befant seg i sin barndom, ble den truet av frafall

[Uthevet tekst på side 34]

Motstanden innenfra begynte i det små

[Uthevet tekst på side 37]

De frafalne ikke bare overførte tusenårsrikets velsignelser fra jorden til himmelen, men de overførte også Guds rike fra himmelen til jorden

[Ramme på side 36]

Platon og «kristendommen»

Den greske filosofen Platon (som ble født omkring 428 f.v.t.) hadde ingen forutsetning for å vite at hans lære med tiden ville få innpass i den frafalne kristendom. Platons viktigste bidrag til «kristendommen» hadde å gjøre med treenigheten og læren om sjelens udødelighet.

Platons tanker om Gud og tingenes vesen øvde innflytelse på kristenhetens treenighetslære. Et leksikon forklarer: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — «Nouveau Dictionnaire Universel», bind 2, side 1467.

Et annet leksikon sier om læren om sjelens udødelighet: «Den kristne forestilling om en åndelig sjel som er skapt av Gud og inngitt i legemet ved unnfangelsen for at mennesket skal bli til et levende hele, er frukten av en langvarig utvikling innen kristen filosofi. Først med Origenes [som døde omkring 254 e.v.t.] i Østen og St. Augustinus [som døde i 430 e.v.t.] i Vesten ble det fastslått at sjelen er en åndelig substans og et filosofisk begrep dannet av sin natur. . . . [Augustinus’] lære . . . hadde fått mye (også visse feil) fra nyplatonismen.» — «New Catholic Encyclopedia», bind XIII, sidene 452, 454.

[Bilde på side 35]

Cyprianus, «biskopen» i Kartago, oppfattet biskopene som en egen klasse, atskilt fra presbyterne, diakonene og lekfolket

[Bilde på side 38]

«Kirken er allerede nå både Kristi rike og himmelriket» (Augustinus)

[Bilder på side 39]

Reformatorer som angrep kirken i forskjellige stridsspørsmål

Martin Luther

Jean Calvin

Ulrich Zwingli

[Bilder på side 40]

Karl Marx’ «kommunistiske manifest» fremmet i virkeligheten tilbedelsen av staten. Charles Darwins bok om artenes opprinnelse øvde stor innflytelse på tidens vitenskapelige og religiøse tenkning

[Bilde på side 41]

Damplokomotivet

[Bilde på side 41]

Glødelampen

[Bilde på side 41]

Den første telefonen

[Bilde på side 41]

Linotype av tidlig dato

[Bilde på side 41]

Fonografen