Kapittel 7

Forkynn om Kongen og Riket! (1919—1941)

«Tror dere at herlighetens konge har begynt å regjere? Gå da tilbake til feltet, dere den høyeste Guds sønner! Ta rustningen på! Vær nøkterne, vær årvåkne, vær aktive, vær tapre! Vær trofaste og sanne vitner for Herren! Gå på i kampen til de siste rester av Babylon er ødelagt! Forkynn budskapet vidt og bredt! Verden må få vite at Jehova er Gud, og at Jesus Kristus er kongers Konge og herrers Herre. Dette er den mest betydningsfulle av alle tider. Se, Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!»

DET var J. F. Rutherford som kom med denne dramatiske oppfordringen under det internasjonale stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922, og den hadde stor innvirkning på dem som var til stede. Bibelstudentene forlot stevnet fylt av et brennende ønske om å forkynne om Riket. Men bare noen få år tidligere hadde det tilsynelatende vært små utsikter til at de skulle forkynne offentlig om Riket. J. F. Rutherford og sju av hans medarbeidere befant seg da i fengsel, og det var usikkert hvilken rolle de ville spille i organisasjonen i framtiden. Hvordan var disse problemene blitt overvunnet?

’Jeg vet litt om de lojales lov’

Det skulle holdes et stevne i Pittsburgh i Pennsylvania 2.—5. januar 1919, mens Rutherford og hans medarbeidere satt i fengsel. Men dette var ikke noe vanlig stevne — det falt sammen med årsmøtet for Selskapet Vakttårnet, som skulle holdes lørdag 4. januar. Bror Rutherford var helt på det rene med dette møtets betydning. Denne lørdag ettermiddagen så han etter bror Macmillan og fant ham på fengselets tennisbane. Macmillan gjengav den samtalen som utspant seg:

«Rutherford kom ut til meg og sa: ’Mac — jeg vil gjerne snakke med deg.’

’Om hva da?’

’Om det som skjer i Pittsburgh.’

 ’Jeg vil heller være med i turneringen her ute.’

’Er du ikke interessert i hva som skjer? Vet du ikke at de velger en leder i dag? Kanskje blir du utelukket og må bli her for bestandig.’

’Bror Rutherford,’ sa jeg, ’la meg fortelle deg noe du kanskje ikke har tenkt på. Dette er første gang siden Selskapet ble opprettet, at det kan bli helt åpenbart hvem Jehova ønsker som president.’

’Hva mener du med det?’

’Jeg mener at bror Russell som øverste myndighet i virkeligheten kontrollerte valget, og at han selv utpekte de forskjellige lederne. Nå som vi tilsynelatende er ute av spillet, er saken en helt annen. Men hvis vi slapp ut i tide til å nå fram til valgmøtene, ville vi tre inn og som en selvfølge overta bror Russells plass og de samme æresbevisninger som han mottok. Det kunne se ut som om det mer var menneskeverk enn Guds verk.’

Rutherford så bare tankefull ut og gikk bort.»

Stemningen var spent under det møtet som ble holdt i Pittsburgh den dagen. «En stund var det forvirring, uoverensstemmelser og diskusjoner,» fortalte Sara C. Kaelin, som vokste opp i Pittsburgh-området. «Noen ville utsette møtet i seks måneder; andre tvilte på om det var lovhjemmel for å velge ledere som satt i fengsel; andre igjen foreslo at det skulle velges helt nye ledere.»

Etter en langvarig diskusjon leste W. F. Hudgings, en av direktørene for Peoples Pulpit Association * (Foreningen Folkets talerstol), opp et brev for forsamlingen fra bror Rutherford. Rutherford sendte sine kjærligste hilsener til dem som var samlet. «Satans fremste våpen er STOLTHET, ÆRGJERRIGHET og FRYKT,» advarte han. Som et uttrykk for sitt ønske om å underkaste seg under Jehovas vilje foreslo han ydmykt visse egnede menn i tilfelle aksjonærene skulle bestemme seg for å velge nye ledere for Selskapet.

Debatten fortsatte en stund til, og så tok E. D. Sexton, som var blitt utnevnt til ordstyrer for et nominasjonsutvalg, ordet. Han sa:

«Jeg er nettopp kommet. Toget mitt var 48 timer forsinket, fordi det ble stående fast i snøen. Jeg har noe å si, og for min egen del er det best jeg sier det nå. Mine kjære brødre, jeg har kommet hit, i likhet med dere, med visse oppfatninger — for og imot. . . . Det er ingen juridiske hindringer i veien. Hvis vi ønsker å gjenvelge våre brødre i sør til en stilling de kan ha, kan jeg ikke, ut fra de [juridiske] råd jeg har fått, se eller forstå at dette på noen måte vil ha noen innvirkning på deres sak for den føderale domstol eller i offentlighetens øyne.

 Jeg tror at den største ære vi kan vise vår kjære bror Rutherford, er å gjenvelge ham til president for Selskapet Vakttårnet. Jeg tror ikke det er noen tvil hos offentligheten om hvor vi står med hensyn til dette forslaget. Hvis våre brødre har gjort en eller annen formell feil ved å bryte en lov de ikke har forstått, vet vi at deres motiver er gode. Og for Den allmektiges [Guds] åsyn har de ikke brutt noen lov, verken Guds eller menneskers. Vi kunne vise den største tillit hvis vi gjenvalgte bror Rutherford til president for Foreningen.

Jeg har ikke noe greie på jus, men når det gjelder situasjonens lovgyldighet, vet jeg litt om de lojales lov. Lojalitet er det Gud krever. Jeg kan ikke forestille meg at vi kunne vise noe større tillit enn å holde et valg OG GJENVELGE BROR RUTHERFORD TIL PRESIDENT.»

Det var tydelig at bror Sexton gav uttrykk for det de fleste av de tilstedeværende følte. Det ble foretatt nominasjoner, det ble avgitt stemmer, og J. F. Rutherford ble valgt til president, C. A. Wise til visepresident og W. E. Van Amburgh til sekretær-kasserer.

Dagen etter banket bror Rutherford i celleveggen til Macmillan og sa: «Rekk fram hånden.» Han gav så Macmillan et telegram hvor det stod at han var blitt gjenvalgt til president. Macmillan fortalte senere: «Han var lykkelig for denne forvissning om at det var Jehova som ledet Selskapet.»

Så var valget over, men bror Rutherford og de sju andre befant seg fremdeles i fengsel.

«En landsomfattende bevegelse» for å få løslatt fangene

«I løpet av de siste ukene er det blitt reist en landsomfattende bevegelse til fordel for disse brødrene,» stod det i The Watch Tower for 1. april 1919 (Vagt-Taarnet for juni 1919). Enkelte aviser krevde at J. F. Rutherford og hans medarbeidere skulle løslates. Bibelstudentene over hele De forente stater tilkjennegav sin støtte ved å skrive brev til redaktører, kongressmedlemmer, senatorer og guvernører og oppfordret dem til å gripe inn til fordel for de åtte fangene. Det var tydelig at bibelstudentene ikke ville gi seg før deres åtte brødre var sluppet fri.

I mars 1919 var en petisjon i omløp blant brødrene hvor de bad president Woodrow Wilson om å bruke sin innflytelse til å utrette ett av følgende for de fengslede brødrene:

«1) Full benådning, hvis det nå er mulig, ELLER

2) At De gir justisdepartementet beskjed om å avslutte rettsforfølgelsen mot dem, og at de blir løslatt, ELLER

3) At de straks blir løslatt mot kausjon i påvente av at høyere domstoler treffer en endelig avgjørelse i saken.»

 I løpet av to uker fikk bibelstudentene 700 000 underskrifter. Petisjonen ble imidlertid aldri lagt fram for presidenten eller regjeringen. Hvorfor ikke? Fordi de åtte mennene ble løslatt mot kausjon før man kom så langt. Hva ble så utrettet ved petisjonen? The Watch Tower for 1. juli 1919 skrev: «Vi har overveldende vitnesbyrd om at Herren ville at dette arbeidet skulle utføres, ikke så mye for å få brødrene ut av fengselet, men for at det skulle bli vitnet om sannheten.»

«Velkommen hjem, brødre»

Tirsdag 25. mars forlot de åtte brødrene Atlanta med kurs for Brooklyn. Nyheten om løslatelsen spredte seg raskt. Det var virkelig mange rørende scener — bibelstudentene samlet seg på jernbanestasjonene langs ruten i håp om å få se dem og gi uttrykk for sin glede over løslatelsen. Andre skyndte seg til Betel-hjemmet i Brooklyn, som hadde vært stengt, for å arrangere et festmåltid som de ville feire hjemkomsten med. Den 26. mars, da brødrene var vel tilbake i Brooklyn, fikk de adgang til å stille en kausjon på 10 000 dollar hver, og de ble løslatt.

«Straks deretter ble de ledsaget av et antall venner til Betel-hjemmet, hvor mellom 500 og 600 venner hadde samlet seg for å hilse dem velkommen,» skrev Vagt-Taarnet for juni 1919. I spisesalen var det hengt opp et stort banner, hvor det stod: «Velkommen hjem, brødre.» Nesten 50 år senere fortalte Mabel Haslett, som deltok i festmåltidet: «Jeg husker at vi laget hundre smultringer, som det så ut til at brødrene satte stor pris på etter å ha levd på fangekost i ni måneder. Jeg kan fremdeles se for meg bror Rutherford idet han forsynte seg. Det var en uforglemmelig stund da han og de andre fortalte hva de hadde opplevd. Jeg husker også at den kortvokste bror DeCecca stod på en stol for at alle skulle se og høre ham.»

Tirsdag morgen 1. april kom bror Rutherford til Pittsburgh, hvor hovedkontoret lå nå. Også her hadde brødrene stelt i stand et festmåltid da de fikk høre at han skulle komme, og det ble holdt samme kveld på Chatham hotell. Forholdene i fengselet hadde imidlertid satt sine spor. Bror Rutherfords lungekapasitet var blitt svekket, og som følge av det fikk han et alvorlig tilfelle av lungebetennelse etter at han var kommet ut av fengselet. Av helsemessige grunner fant han det derfor nødvendig å dra til California kort tid etter. Der hadde han noen slektninger.

Sonderingsmøtet i Los Angeles

Nå da bror Rutherford og de andre var satt fri, oppstod spørsmålet: Hva med det arbeidet som består i å forkynne om Guds rike? Mens brødrene var i fengsel, var det stort sett ikke blitt ført noe organisert tilsyn med forkynnelsesarbeidet. Brooklyn-tabernaklet var blitt solgt, og Betel-hjemmet var blitt stengt. Kontorene i Pittsburgh var små, og man hadde bare  begrensede pengemidler. Og hvor stor interesse var det egentlig for budskapet om Riket? I California bestemte bror Rutherford seg for å sondere terrenget.

Det ble arrangert et møte i Clunes auditorium i Los Angeles søndag 4. mai 1919. «Håp for den nødlidende menneskehet» var tittelen på det foredraget som offentligheten ble innbudt til. Men foredraget skulle holdes av J. F. Rutherford, en mann som nettopp hadde kommet ut fra fengsel. Gjennom omfattende annonsering i avisene lovte Rutherford å presentere de faktiske forhold og forklare bakgrunnen for at Selskapets ledere var blitt domfelt på lovstridig grunnlag. Ville noen være så interessert at de møtte opp?

Reaksjonen var overveldende. Det var hele 3500 som hørte foredraget, og omkring 600 andre måtte avvises fordi det ikke var plass. Bror Rutherford var overbegeistret! Han gikk med på å tale til dem som ikke hadde fått plass, om mandagskvelden, og da kom det 1500. Men da var han så syk at han ikke klarte å fullføre foredraget. Etter en time måtte en annen overta. Sonderingsmøtet i Los Angeles var likevel en suksess. Bror Rutherford var overbevist om at det var betydelig interesse for budskapet om Riket, og han var fast besluttet på å sørge for at det ble forkynt.

Gå på i arbeidet!

I juli 1919 hadde bror Rutherford gjenopptatt arbeidet ved hovedkontoret i Pittsburgh. I løpet av de neste månedene skjedde utviklingen raskt. Det ble planlagt et stevne for bibelstudentene i Cedar Point i Ohio 1.—8.  september 1919. Selskapets kontorer ble flyttet tilbake til Brooklyn og var i drift der fra 1. oktober.

Hva skulle de gjøre nå? På stevnet i Cedar Point ble det tydelig understreket hva deres oppdrag gikk ut på. Tirsdag 2. september forklarte bror Rutherford: «Den kristnes misjon på jorden er å forkynne budskapet om Kristi rettferdsrike, som vil bringe velsignelse til hele den sukkende skapning.» Tre dager senere, fredag 5. september, som ble kalt Medarbeidernes dag, sa bror Rutherford: «I rolige øyeblikk spør en kristen ganske naturlig seg selv: Hvorfor er jeg her på jorden? Og svaret må da nødvendigvis bli: Herren har i sin nåde gjort meg til sitt sendebud, for at jeg skal frambære forlikelsens budskap til verden, og det er mitt privilegium og min plikt å forkynne dette budskapet.»

Ja, tiden var inne til å gå på i forkynnelsen av Guds rike. Og bror Rutherford opplyste at det ville komme et nytt hjelpemiddel i dette arbeidet: «Resultatet er at vi ved Herrens ledelse har truffet foranstaltninger for å utgi et nytt tidsskrift, som bærer navnet ’The Golden Age’ [Den Gylne Tidsalder].» Stevnedeltagerne hadde liten anelse om hvilket modig blad dette skulle komme til å bli.

«Dette første stevnet etter den første verdenskrig var en kraftig stimulans for oss alle sammen,» sa Herman L. Philbrick, som reiste til stevnet fra sin hjemby, Boston i Massachusetts. Ja, dette stevnet i Cedar Point ansporet bibelstudentene til handling. De var rede til å gå på i forkynnelsen av det gode budskap. Det var som om de hadde stått opp fra de døde. — Jevnfør Esekiel 37: 1—14; Åpenbaringen 11: 11, 12.

I mellomtiden skjedde det store ting ute i verden. Versailles-traktaten ble undertegnet 28. juni 1919 og trådte i kraft 10. januar 1920. Traktaten satte en offisiell stopper for de militære aksjoner mot Tyskland under den første verdenskrig og la grunnlaget for opprettelsen av Folkeforbundet — et internasjonalt forbund som skulle bevare freden i verden.

’Forkynn om Kongen og Riket’

I 1922 kom bibelstudentene tilbake til Cedar Point for å holde et ni dager langt stevne, fra 5. til 13. september. Stemningen steg etter hvert som deltagerne kom for å overvære dette internasjonale stevnet. Høydepunktet ble nådd fredag 8. september, da bror Rutherford holdt foredraget «Riket».

Thomas J. Sullivan fortalte senere: «De som fikk det privilegium å overvære dette møtet, kan ennå se for seg hvor alvorlig bror Rutherford var da han bad de få rastløse menneskene som gikk omkring på grunn av den intense heten, om å ’SETTE SEG’ og ’HØRE ETTER’, uansett hvor vanskelig de syntes det var.» De som gjorde det, ble ikke skuffet, for dette  var det historiske foredraget hvor bror Rutherford inntrengende oppfordret sine tilhørere til å ’forkynne om Kongen og Riket’.

De som var til stede, viste stor begeistring. Vagttaarnet skrev: «Alle de tilstedeværende hadde et sterkt og mektig inntrykk av at den plikt som påhviler enhver av de innviede fra dette tidspunkt av, er å være med på å forkynne om Herren og Riket.» Bibelstudentene drog hjem fra dette stevnet med en brennende nidkjærhet for forkynnelsesarbeidet. Som søster Ethel Bennecoff, en kolportør som da var i slutten av 20-årene, sa det: «Vi ble ansporet til å ’forkynne, forkynne, forkynne om Kongen og hans rike’ — ja, med større nidkjærhet og kjærlighet i våre hjerter enn noen gang før.»

Etter hvert som det åndelige lys av forståelse ble klarere, begynte bibelstudentene å få øynene opp for spennende bibelske sannheter. (Ordsp. 4: 18) Forståelsen av disse dyrebare sannhetene satte fart i forkynnelsesarbeidet. Samtidig måtte de korrigere sin tankegang — og for noen utgjorde det en stor prøve.

’Uinnfridde forventninger er ikke noe spesielt for vår tid’

I 1920 stod det i brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø: «[Vi har] lov til å vente at år 1925 vil bli vitne til at Abraham, Isak og Jakob og fortidens trofaste profeter vender tilbake», at de vil «bli oppreist som fullkomne mennesker». Man ventet ikke bare at fortidens trofaste skulle bli oppreist i 1925, men noen håpet også at de salvede kristne skulle få sin himmelske belønning det året. *

Året 1925 kom og gikk. Noen oppgav håpet. Men det store flertall av bibelstudentene holdt fast ved troen. Herald Toutjian, hvis besteforeldre var blitt bibelstudenter ved århundreskiftet, fortalte: «Vår familie innså at uinnfridde forventninger ikke er noe spesielt for vår tid. Selv apostlene hadde lignende feilaktige forventninger. . . . Jehova fortjener lojal tjeneste og pris uansett om vi får den endelige belønning eller ikke.» — Jevnfør Apostlenes gjerninger 1: 6, 7.

Hvilken organisasjon — Jehovas eller Satans?

«Den nye nasjons fødsel» — det var tittelen på en oppsiktsvekkende artikkel som stod i Vagttaarnet for mai 1925 (i den engelske utgaven for 1. mars 1925). Den presenterte en klarere forståelse av Åpenbaringen, kapittel 12, en forklaring som noen syntes det var vanskelig å godta.

Det ble forklart hva de symbolske skikkelsene som er nevnt i dette kapitlet i Åpenbaringen, var et bilde på: Kvinnen som føder (versene 1, 2), var et bilde på «Guds [himmelske] organisasjon»; dragen (vers 3) på «Djevelens organisasjon»; guttebarnet (vers 5) på «det nye riket, den nye regjering».  På bakgrunn av dette var det noe som for første gang ble tydelig forklart: Det finnes to klart atskilte organisasjoner som står imot hverandre — Jehovas og Satans. Og etter striden i himmelen (vers 7) ble Satan og demonene, som støttet ham, kastet ut av himmelen og ned til jorden.

«Vi satt og studerte det hele natten, helt til jeg forstod det helt klart,» skrev Earl E. Newell, som senere tjente som reisende representant for Selskapet Vakttårnet. «Vi reiste til et stevne i Portland i Oregon, og der viste det seg at vennene var helt oppbrakt, og noen av dem ville kaste Vakttårnet på grunn av denne artikkelen.» Hvorfor hadde noen så vondt for å godta denne forklaringen av Åpenbaringen, kapittel 12?

En viktig grunn var at den var helt annerledes enn det som hadde stått i Den fuldbyrdede Hemmelighed, og som i det store og hele var et sammendrag av ting som bror Russell hadde skrevet. * Walter J. Thorn, som tjente som reisende pilegrim, fortalte: «Artikkelen om ’Den nye nasjons fødsel’ var . . . vanskelig å akseptere på grunn av vår kjære bror Russells tidligere fortolkninger, som vi hadde trodd skulle bli det siste som ble sagt om Åpenbaringen.» Det var derfor ikke så rart at noen tok anstøt av den nye forklaringen. «Denne fortolkningen kommer nok til å sikte oss,» bemerket J. A. Bohnet, en annen pilegrim, «men de som virkelig er ærlige og oppriktige i troen, vil stå fast og glede seg.»

De som virkelig var ærlige og oppriktige, gledet seg over den nye forklaringen. Det stod nå helt klart for dem at alle tilhører enten Jehovas organisasjon eller Satans organisasjon. Artikkelen «Den nye nasjons fødsel» sa: «Kom i hu at vi har den forrett . . . å kjempe tappert for vår Konges sak ved å forkynne hans budskap, som han har gitt oss å forkynne.»

Etter hvert som man kom inn i 1920- og 1930-årene, kom det flere lynglimt i form av forståelse av Bibelen. Bibelstudentene sluttet å feire verdslige helligdager og høytider, for eksempel julen. De tok også avstand fra andre skikker og trosoppfatninger etter hvert som de fikk forståelse av at de hadde gudsbespottelige røtter. * Men de nøyde seg ikke med å forlate urette skikker og trosoppfatninger; de fortsatte også å se hen til Jehova for at han stadig skulle åpenbare nye sannheter for dem.

«Dere er mine vitner»

«Dere er mine vitner, sier [Jehova]. Jeg er Gud.» (Jes. 43: 12) Fra 1920-årene av ble bibelstudentene stadig mer oppmerksom på den dype mening som ligger i disse ordene av profeten Jesaja. Gjennom Vagttaarnet ble de stadig minnet om at de var forpliktet til å vitne om Jehovas navn og  rike. En milepæl i så måte ble nådd på et stevne som ble holdt i Columbus i Ohio i 1931.

Klokken 12 søndag 26. juli holdt bror Rutherford det offentlige foredraget «Riket — verdens håp». Det ble kringkastet samtidig over en lang rekke radiostasjoner som var sammenkoblet, og senere ble det kringkastet over ytterligere 300 stasjoner. I slutten av foredraget advarte bror Rutherford kristenheten ved å lese en sviende resolusjon som hadde tittelen «Advarsel fra Jehova», og som var rettet «til herskerne og til folket». Da han oppfordret dem som var til stede, til å vedta resolusjonen, reiste alle som én seg og ropte «Ja!» Telegrammer som senere kom inn, kunne fortelle at mange av dem som hadde hørt på foredraget i radioen, også hadde gitt sin tilslutning.

Fra klokken 13, da det offentlige foredraget var ferdig, og til klokken 16, da bror Rutherford igjen kom opp på podiet, var atmosfæren ladet med spenning. Bror Rutherford hadde spesielt anmodet alle som virkelig var interessert i den advarselen til kristenheten som var blitt lest opp, om å sitte på plassene sine klokken 16.

På slaget 16 begynte bror Rutherford med å si at han regnet det han nå skulle si, for å være av største betydning for alle som kunne høre stemmen hans. Tilhørerne var spent. Under dette foredraget presenterte han enda en resolusjon, som hadde tittelen «Et nytt navn». Resolusjonens høydepunkt var erklæringen: «Vi ønsker å bli kjent under og kalt med dette navn, nemlig Jehovas vitner.» De begeistrede tilhørerne spratt opp og ropte et rungende «Ja!» Heretter ville de være kjent som Jehovas vitner!

«Jehovas ånd gjorde oss fryktløse»

I 1927 ble Jehovas folk oppfordret til å bruke en del av hver søndag til gruppevitning. Det oppstod straks juridiske problemer. Det ble foretatt stadig flere arrestasjoner etter som årene gikk — 268 bare i De forente stater i 1933, 340 i 1934, 478 i 1935 og 1149 i 1936. Hva gikk anklagene ut på? De omfattet egentlig en rekke punkter, deriblant salg uten polititillatelse, forstyrrelse av den offentlige orden og brudd på helligdagslovene. De enkelte gruppene av vitner hadde ingen erfaring i hvordan de skulle opptre overfor politi og domstoler. Å skaffe juridisk assistanse på det lokale plan var enten for dyrt eller umulig på grunn av fordommer. Selskapet Vakttårnet opprettet derfor en juridisk avdeling i Brooklyn som skulle gi veiledning.

Et sterkt juridisk forsvar var imidlertid ikke nok. Disse oppriktige vitnene for Jehova var besluttet på å leve i samsvar med det navnet de hadde antatt. I begynnelsen av 1930-årene slo de derfor tilbake ved å ta offensiven. Hvordan? Ved hjelp av en spesiell form for forkynnervirksomhet som ble kalt divisjonskampanjer. Tusener av frivillige overalt i De forente  stater ble organisert i divisjoner. Når noen vitner i én by ble arrestert fordi de hadde forkynt fra hus til hus, kom en divisjon av frivillige fra andre områder og «beleiret» byen ved å avlegge et grundig vitnesbyrd. *

Disse divisjonskampanjene bidrog mye til å styrke vitnene på de enkelte steder. I hver divisjon var det kvalifiserte brødre som hadde fått opplæring i hvordan de skulle opptre overfor myndighetspersoner. Det var til stor oppmuntring for de brødrene som bodde i et problemfylt område, kanskje på et lite tettsted, å vite at de ikke var alene om å forkynne om Gud rike.

Det krevde stort mot å delta i divisjonskampanjene i 1930-årene. Dette var midt i den store depresjonstiden, og det kunne være vanskelig å skaffe seg arbeid. Men Nicholas Kovalak jr., som var reisende tilsynsmann i omkring 40 år, forteller: «Når oppfordringen kom til å gjennomarbeide et urosentrum, pleide ’arbeidsdirektøren’ å spørre etter frivillige. Det ble sagt at ingen som var redd for å miste jobben, måtte melde seg. . . . Men vi kunne alltid glede oss over 100 prosents oppslutning!» John Dulchinos, en tilsynsmann fra Springfield i Massachusetts, sa: «Ja, dette var spennende år, og vi tenker tilbake på dem med glede. Jehovas ånd gjorde oss fryktløse.»

I mellomtiden var man i ferd med å få en klarere forståelse av visse avsnitt i Bibelen, en forståelse som skulle komme til å få stor betydning for arbeidet.

Hva med jonadabene?

I 1932 ble det forklart at Jonadab, kong Jehus medarbeider, var et forbilde på en klasse mennesker som skulle oppnå evig liv på jorden. * (2. Kong. 10: 15—28) De som utgjorde denne klassen, ble kalt jonadaber eller jonadabvenner. De regnet det som et privilegium å være knyttet til Jehovas salvede tjenere og forkynne om Riket sammen med dem. Men på dette tidspunkt gjorde man seg ikke noen spesielle anstrengelser for å samle inn og organisere dem som hadde et jordisk håp.

Jonadabene fikk imidlertid en virkelig oppmuntring i Vagttaarnet for 15. oktober 1934 (i den engelske utgaven for 15. august 1934). I artikkelen «Jehovas miskunnhet» stod det: «Bør de som hører med til Jonadab-skaren, innvie seg til Herren og bli døpt? Svar: Ganske avgjort er det rett av enhver som hører Jonadab-skaren til, å innvie seg til å gjøre Guds vilje. Ingen vil noensinne oppnå liv dersom han ikke gjør dette. Vanndåpen er bare et symbolsk uttrykk for at man har innviet seg til å gjøre Guds vilje, og det vil derfor ikke være urett å foreta den.» Gleden var stor blant jonadabene!

 Og de hadde enda større glede i vente. Våren etter stod følgende opplysning i en rekke numre av The Watchtower, fra og med nummeret for 1. april 1935: «The Watchtower vil igjen minne sine lesere om at det vil bli holdt et stevne for Jehovas vitner og jonadaber * i Washington, D.C., i tiden fra 30. mai til 3. juni 1935.» Jonadabene så spent fram til stevnet.

Den ’store skare’ som er profetisk omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, var emnet for det foredraget bror Rutherford holdt den andre ettermiddagen under stevnet. Han forklarte der at den store skare består av vår tids jonadaber, og at disse jonadaber må vise samme grad av trofasthet mot Jehova som de salvede. Tilhørerne var overbegeistret! Foredragsholderen bad dem som var jonadaber, om å reise seg. «Først var det helt stille, så kom det et gledefylt rop, og bifallet var høyt og langvarig,» fortalte Mildred Cobb, som var blitt døpt sommeren 1908.

Denne nye forståelsen fikk stor innvirkning på Jehovas vitners virksomhet. Sadie Carpenter, som var heltidsforkynner i over 60 år, fortalte: «Fylt av begeistring drog vi tilbake til distriktene for å lete etter disse sauelignende menneskene som ennå ikke var samlet inn.» I Jehovas vitners årbok for 1936 stod det: «Denne åpenbaringen oppildnet brødrene og ansporet dem til fornyet virksomhet, og fra hele verden kommer det rapporter om glede over det faktum at den salvede rest nå har det privilegium å bringe budskapet ut til den store skare, og disse arbeider sammen til ære for Herrens navn.» Boken Rikdom (som ble utgitt på engelsk i 1936) inneholdt en omfattende redegjørelse for de utsiktene som Bibelen holder fram for den store skare, og den var et viktig hjelpemiddel i dette arbeidet.

Endelig hadde de innviede, døpte medlemmene av den store skare funnet sin rette plass sammen med de salvede i forkynnelsen av Guds rike.

’Den gamle damen får på pukkelen’

I 1930-årene omfattet disse nidkjære vitnenes budskap en sviende avsløring av falsk religion. Et nyttig hjelpemiddel i denne forbindelse ble frigitt under Jehovas vitners stevne i Columbus i Ohio 15.—20. september 1937.

Etter å ha holdt et foredrag om formiddagen lørdag 18. september frigav bror Rutherford boken Fiender (på engelsk). Den fordømte falsk religion som «en sterk fiende som alltid gjør menneskeheten skade». Utøverne av falsk religion ble omtalt som «Djevelens redskaper, enten de er seg det bevisst eller ikke». Da bror Rutherford presenterte boken for forsamlingen,  sa han: «Vi skal la den gamle damen * få på pukkelen med den.» Forsamlingen gav sitt høylytte og begeistrede bifall.

I noen år hadde grammofonen vært brukt som et redskap til å ’gi den gamle damen på pukkelen’ med. Men på stevnet i 1937 fikk de som var til stede, en overraskelse i den forbindelse. «På dette stevnet ble bruken av reisegrammofonen utenfor inngangsdørene introdusert,» forteller Elwood Lunstrum, som var bare 12 år den gangen. «Vi hadde båret med oss grammofonen i tjenesten før også, men vi hadde ikke spilt på den før vi ble bedt inn. . . . På stevnet i Columbus ble det opplyst at en organisasjon av ’spesialpionerer’ skulle ta ledelsen i å bruke grammofonen utenfor inngangsdørene og i å følge opp interessen (foreta gjenbesøk) og lede bibelstudier ved hjelp av en ordning som ble kalt ’modellstudium’.»

Jehovas folk reiste hjem fra stevnet vel utrustet for det arbeidet som består i å forkynne om Guds rike. De trengte virkelig all den oppmuntring de kunne få. Den tiltagende nasjonalismen i 1930-årene medførte motstand, i noen tilfelle pøbelangrep, fra personer som var fast besluttet på å sette en stopper for at Jehovas vitner forkynte og kom sammen på møter.

«En gangsterbande»

Vitnene møtte sterk motstand fra visse grupper innen Katolsk aksjon. Bror Rutherford uttalte seg temmelig direkte i foredraget «Fascisme eller frihet», som han holdt 2. oktober 1938, og som senere ble utgitt i brosjyreform og levert i millioner av eksemplarer. Han fortalte utførlig om en rekke tilfelle av lovstridige handlinger som åpenbart var avtalt spill mellom visse embetsmenn og representanter for den romersk-katolske kirke.

Etter at Rutherford hadde lagt fram de faktiske forhold, sa han: «Når folket får vite fakta om en sammensluttet hop som arbeider under religionens maske for å stjele fra dem deres rettigheter, hyler hierarkiet og sier: ’Det er løgn! Stopp munnen på disse menneskene, og la dem ikke få lov å tale.’» Han spurte så: «Er det uriktig å kunngjøre sannheten om en gangsterbande som plyndrer folket? Nei! . . . Skal ærlige mennesker påsettes munnkurv og tvinges til å holde seg stille, mens denne gangsterbande tilintetgjør folkets frihet? Hva mer er, skal folket nektes sine gudgitte privilegier å samles i fred og fritt få tilbe Gud, Den allmektige, og fritt tale om hans rike og om dem som motstår det?»

Etter denne skarpe talen fortsatte motstanden fra Katolsk aksjon over hele De forente stater. Jehovas vitner utkjempet en juridisk kamp for religionsfriheten og retten til å forkynne om Guds rike. Men situasjonen  forverret seg da verdenskrigen brøt ut. Også i det ene landet etter det andre i Europa, Afrika og Asia ble Jehovas vitner pålagt juridiske restriksjoner og kastet i fengsel.

«Alle ville til St. Louis»

«I 1941 hadde vi alle følelsen av at vi hadde en vanskelig tid foran oss, med krigen som raste i Europa,» forteller Norman Larson, som nettopp hadde begynt i heltidstjenesten. «Så alle ville til St. Louis.» Hva var det som skulle skje der? Jo, Jehovas vitner skulle holde sitt teokratiske stevne i St. Louis i Missouri 6.—10. august 1941. Og «alle» kom. Stevneområdet ble fylt til trengsel. Politiet anslo at det på det meste var 115 000 til stede.

Helt fra den første dagen ble det gitt betimelig oppmuntring i stevneprogrammet. Bror Rutherfords innledende foredrag, «Ustraffelighet», anslo grunntonen for stevnet. «Vi forstod bedre enn noen gang hvorfor Jehova tillot at hans folk ble utsatt for en slik intens forfølgelse over hele verden,» sa Hazel Burford, som tjente som misjonær i nesten 40 år, til sin død i 1983. Jehovas vitners årbok for 1942 skrev om dette stevnet: «Alle kunne tydelig se at det lå et stort forkynnelsesarbeid foran dem, og at de ved å utføre det ville bevare sin ustraffelighet, selv om de ville bli hatet av alle mennesker og verdslige organisasjoner.»

En rørende scene utspant seg om søndagen, 10. august. Dette var «Barnas dag». Da formiddagens program begynte, var 15 000 barn og unge mellom 5 og 18 år samlet rett foran plattformen i den store stevnehallen og på et tilsvarende sted på en stor campingplass hvor de som ikke hadde fått plass på selve stevnestedet, lyttet til programmet. Da bror Rutherford, som nå var i begynnelsen av 70-årene, gikk opp på plattformen, hilste barna ham med bifallsrop og applaus. Han vinket med lommetørkleet, og barna vinket tilbake. Så, med klar, vennlig stemme, talte han til hele forsamlingen over temaet «Kongens barn». Etter å ha snakket i over en time til forsamlingen generelt henvendte han seg direkte til barna, som satt på reserverte plasser.

«Alle dere barn,» sa han, og så ned på de strålende ansiktene foran seg, «som har gått med på å gjøre Guds vilje, og som har tatt standpunkt for hans teokratiske regjering ved Kristus Jesus og besluttet å lyde Gud og hans Konge, reis dere!» Barna reiste seg alle som én. «Se,» utbrøt foredragsholderen begeistret, «mer enn 15 000 nye vitner for Riket!» Det var stor applaus. «Alle dere som vil gjøre deres beste for å fortelle andre om Guds rike og de velsignelser det vil bringe, må svare ja.» Og det lød et tordnende «Ja!»

Som et høydepunkt frigav bror Rutherford en ny bok, Children (Børn), som ble mottatt med gledesrop og stor applaus. Deretter var han med på å dele ut gratis eksemplarer av boken til barna, som kom opp på  plattformen i rekke og rad forbi ham. Mange av dem som så på, var rørt til tårer.

Mange av de barna som var til stede denne søndag formiddagen, har virkelig levd opp til sitt «ja»-rop. LaVonne Krebs, Merton Campbell og Eugene og Camilla Rosam var blant dem som var til stede og fikk en bok den gangen. I 1992 tjente de ved Selskapets hovedkontor og hadde brukt henholdsvis 51, 49, 49 og 48 år i heltidstjenesten. Noen av barna ble misjonærer i fremmede land, deriblant Eldon Deane (Bolivia), Richard og Peggy Kelsey (Tyskland), Ramon Templeton (Tyskland) og Jennie Klukowski (Brasil). Ja, programmet søndag formiddag i St. Louis gjorde et varig inntrykk på mange unge.

Søndag ettermiddag hadde bror Rutherford noen avskjedsord til stevnedeltagerne. Han oppmuntret dem til å gå på i det arbeidet som består i å forkynne om Guds rike. Han sa: «Jeg er absolutt overbevist om at heretter . . . vil antallet på den store skare vokse med veldig fart.» Han oppfordret dem deretter til å dra tilbake til sine respektive hjemsteder og bruke «enda litt mer energi . . . anvend all den tid dere kan!» Hans siste ord lød: «Ja, mine kjære brødre, må Herren velsigne dere. Jeg vil ikke si farvel, for jeg venter å få se dere igjen om en tid.»

Men for mange ble det siste gang de så bror Rutherford.

 J. F. Rutherfords siste dager

Bror Rutherford hadde fått kreft i tykktarmen og var ikke frisk under stevnet i St. Louis. Likevel klarte han å holde fem ansporende foredrag. Etter stevnet forverret tilstanden seg, og han måtte få utlagt tarm. Arthur Worsley minnes den dagen bror Rutherford tok farvel med Betel-familien. «Han fortalte at han skulle gjennomgå en alvorlig operasjon, og sa at han var overbevist om at vi ville fortsette å gjøre kjent Jehovas navn, enten han overlevde eller ikke. Han . . . avsluttet med å si: ’Så hvis Gud vil, skal jeg få se dere igjen. Hvis ikke, så gå på i kampen.’ Det var ikke et tørt øye i salen.»

Bror Rutherford, som da var 72 år, overlevde operasjonen. Kort tid etter drog han til California, til et hus som han hadde gitt navnet Beth-Sarim. Det var tydelig for hans nærmeste og for legene at han ikke kom til å bli frisk. Han hadde i virkeligheten behov for å gjennomgå en ny operasjon.

Omkring midten av desember kom Nathan H. Knorr, Frederick W. Franz og Hayden C. Covington fra Brooklyn. Hazel Burford, som stelte bror Rutherford i denne vanskelige tiden, fortalte senere: «De var hos ham i flere dager og gjennomgikk årsrapporten til årboken og andre organisasjonsmessige spørsmål. Da de var reist, ble bror Rutherford stadig svakere, og om lag tre uker senere, torsdag 8. januar 1942, fullførte han trofast sitt jordiske løp.» *

Hvordan ble meldingen om bror Rutherfords død mottatt på Betel? «Jeg kommer aldri til å glemme den dagen vi fikk vite at bror Rutherford var gått bort,» sa William A. Elrod, som hadde vært medlem av Betel-familien i ni år. «Det var omkring klokken 12, da familien var samlet til lunsj. Opplysningen var kort. Det var ingen taler. Ingen tok seg fri for å sørge. Vi gikk tvert imot tilbake til trykkeriet og arbeidet hardere enn noen gang.»

Dette var en svært vanskelig tid for Jehovas vitner. Krigen hadde utviklet seg til en verdensomfattende konflikt, idet kamphandlingene spredte seg fra Europa til Afrika og deretter til det som da var kjent som Sovjetunionen. Den 7. desember 1941, bare en måned før bror Rutherfords død, var De forente stater blitt trukket inn i krigen etter Japans angrep på Pearl Harbor. Mange steder ble Jehovas vitner utsatt for pøbelangrep og andre former for intens forfølgelse.

Hva ville skje nå?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 73]

«Satans fremste våpen er STOLTHET, ÆRGJERRIGHET og FRYKT»

[Uthevet tekst på side 74]

«Forvissning om at det var Jehova som ledet Selskapet»

[Uthevet tekst på side 75]

’Ut av fengselet, ikke så mye for deres egen del, men for at det skulle bli vitnet om sannheten’

[Uthevet tekst på side 77]

«Den kristnes misjon på jorden er å forkynne budskapet om Kristi rettferdsrike»

[Uthevet tekst på side 78]

’Forkynn om Riket med større nidkjærhet og kjærlighet enn noen gang før’

[Uthevet tekst på side 82]

’Vi ønsker å bli kjent som Jehovas vitner’

[Uthevet tekst på side 83]

Ja! Jonadabene burde la seg døpe

[Uthevet tekst på side 84]

’På leting etter sauelignende mennesker som ennå ikke var samlet inn’

[Uthevet tekst på side 85]

Rutherford uttalte seg temmelig direkte når han gikk i rette med religiøse motstandere

[Uthevet tekst på side 86]

15 000 barn tar standpunkt for Guds rike

[Uthevet tekst på side 89]

«Så hvis Gud vil, skal jeg få se dere igjen. Hvis ikke, så gå på i kampen»

[Ramme/bilde på side 76]

«Fyrstenes hus»

Bror Rutherford fikk et alvorlig tilfelle av lungebetennelse etter at han var blitt løslatt fra fengselet i 1919. Etter det hadde han bare én frisk lunge. I 1920-årene reiste han til San Diego i California i forbindelse med at han fikk legebehandling, og legen rådet ham til å være der så mye som mulig. Fra og med 1929 arbeidet derfor bror Rutherford i San Diego om vinteren i et hus han hadde gitt navnet Beth-Sarim. Beth-Sarim ble bygd for midler som ble gitt direkte til det formålet. Skjøtet, som ble offentliggjort i sin helhet i «The Golden Age» [Den Gylne Tidsalder] for 19. mars 1930, overdrog denne eiendommen til J. F. Rutherford og etter hans død til Selskapet Vakttårnet.

Boken «Frelse», som ble utgitt på engelsk i 1939, skrev om Beth-Sarim: «De hebraiske ordene ’Beth Sarim’ betyr ’Fyrstenes hus’. Formålet med å erverve denne grunn og bygge huset var at det skulle være et synlig bevis på at det lever noen på jorden nå som fullt ut tror på Gud og Kristus Jesus og hans rike, og som tror at fortidens trofaste menn snart skal bli oppreist av Herren, komme tilbake til jorden og overta ledelsen av alle synlige forhold og anliggender på jorden.»

Noen år etter bror Rutherfords død bestemte Selskapets styre at Beth-Sarim skulle selges. Hvorfor? «Vakttårnet» for 15. april 1948 forklarte: «Fordi det fullt ut hadde tjent sin hensikt og nå bare tjente som et monument og var ganske kostbart å holde ved like. Vår tro på at fortidens menn skal komme tilbake, disse som Kristus Jesus vil gjøre til fyrster på HELE jorden (ikke bare i California), er ikke basert på huset Beth-Sarim, men på løftene i Guds Ord.» *

[Fotnote]

 [Ramme/bilder på sidene 80 og 81]

Budskapet om Riket kringkastet

Innen to år etter at man begynte å sende kommersielle radioprogrammer i De forente stater, var radioen tatt i bruk til å formidle budskapet om Riket. Bror Rutherford holdt sitt første radioforedrag i California 26. februar 1922. To år senere, 24. februar 1924, begynte Selskapet Vakttårnets egen radiostasjon, WBBR på Staten Island i New York, å sende sine programmer. Med tiden hadde Selskapet organisert verdensomspennende nettverk som kringkastet bibelske programmer og foredrag. I rekordåret 1933 var det 408 stasjoner som brakte Rikets budskap ut til seks kontinenter!

[Bilder]

WBBR i New York ble drevet av Selskapet Vakttårnet fra 1924 til 1957

WBBRs orkester i 1926

J. F. Rutherford holder foredraget «Se kjensgjerningene i øynene» i Royal Albert Hall i London 11. september 1938; over 10 000 fylte salen til trengsel (under), mens millioner av andre hørte foredraget i radioen

Programmet ved WBBRs åpning

 De ansatte ved stasjonen 2HD i Newcastle i New South Wales i Australia

Radiostasjonen CHCY i Edmonton i Alberta var én av en rekke stasjoner som Selskapet eide og drev i Canada

Sending til Finland via en radiostasjon i Estland

Kringkastingsutstyr ved stasjonen WORD i nærheten av Chicago i Illinois; eid og drevet av Selskapet

 [Ramme/bilder på side 87]

Forkynnelse ved hjelp av grammofon

I 1933 tok Jehovas vitner i bruk en ny metode i forkynnelsesarbeidet. En bærbar grammofon med forsterker og høyttaler ble brukt til å spille av grammofonplater med 33 1/3 omdreininger i minuttet med bror Rutherfords radioforedrag i forsamlingslokaler, i parker og på andre offentlige steder. Det ble også brukt høyttalerbiler og høyttalerbåter for å bringe ut budskapet om Riket.

Senere gikk man over til å forkynne fra hus til hus ved hjelp av en lett grammofon. I 1934 begynte Selskapet å produsere reisegrammofoner og en serie med 78-plater som inneholdt fire og et halvt minutts foredrag. Med tiden var grammofonplater som redegjorde for 92 ulike emner, i bruk. Alt i alt produserte Selskapet over 47 000 grammofoner som ble brukt til å utbre Rikets budskap. Senere ble det imidlertid lagt større vekt på muntlige presentasjoner av budskapet, og grammofonarbeidet ble trappet ned.

[Bilder]

Når høyttalerbilen ble parkert på en høyde, kunne budskapet om Riket høres mange kilometer borte (over)

Grammofon i bruk i Mexico (til høyre)

En høyttalerbåt på Themsen i London (over)

Grammofon blir brukt i felttjenesten (til venstre)

Demonstrasjon av bruken av en grammofon av vertikal type i 1940 (til høyre)

[Bilde på side 79]

J. A. Bohnet

[Bilde på side 88]

Fra 1917, da J. F. Rutherford ble president, til 1941 produserte Selskapet Vakttårnet en flom av publikasjoner, deriblant 24 bøker, 86 brosjyrer og årbøker, foruten artikler til bladene