Kapittel 5

Forkynnelsen av Herrens gjenkomst (1870—1914)

«Den følgende beretning blir fortalt, ikke bare fordi jeg er blitt inntrengende oppfordret til å redegjøre for hvordan Gud har ledet oss på lysets sti, men særlig fordi jeg mener det er nødvendig at sannheten blir fortalt på en beskjeden og ydmyk måte, slik at misforståelser og skadelige, uriktige framstillinger kan bli avsannet, og slik at våre lesere kan se hvordan Herren hittil har hjulpet og ledet oss.» *

ETTER å ha kommet med denne uttalelsen redegjorde Charles Taze Russell for den utviklingen som hadde ført til at han utgav Millenniets Daggry, som senere ble kalt «Studier i Skriften», og Zions Vagt-Taarn og Forkynder af Kristi Nærværelse, nå kjent som Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike. * Denne beretningen er av spesiell interesse for Jehovas vitner. Hvorfor det? Fordi deres nåværende forståelse av Bibelens sannheter og deres virksomhet kan spores tilbake til 1870-årene og det arbeidet som ble utført av C. T. Russell og hans medarbeidere, og derfra tilbake til Bibelen og kristendommen i det første århundre.

Hvem var Charles Taze Russell? Viser beretningen om det arbeidet han utførte, at han ble hjulpet og ledet av Herren?

Søken etter sannheten

C. T. Russell ble født i De forente stater, i Allegheny (som nå er en del av Pittsburgh) i Pennsylvania, 16. februar 1852. Han var nest eldste sønn av Joseph L. og Ann Eliza (Birney) Russell, som var presbyterianere av skotsk-irsk herkomst. Charles’ mor døde da han var bare ni år gammel, men Charles var helt fra ung alder av blitt påvirket av begge sine religiøse foreldre. Som  en senere medarbeider av C. T. Russell uttrykte det: «De pleide den spede planten, og den vokste opp til Herren.» Selv om Charles ble oppdratt som presbyterianer, sluttet han seg med tiden til kongregasjonalismen fordi han likte dens synspunkter bedre.

Den unge Charles var åpenbart litt av en forretningsmann. I en alder av bare 11 år ble han sin fars kompanjong i en blomstrende herreekviperingsforretning. Charles utvidet forretningen, og med tiden drev han selv en rekke filialer. Men selv om han gjorde det godt i forretningslivet, var han lite tilfreds åndelig sett. Hva kom det av?

Charles’ foreldre trodde oppriktig på trosbekjennelsene til kristenhetens kirkesamfunn, og de lærte også sin sønn å tro på dem. Den unge Charles lærte følgelig at Gud er kjærlighet, men at han likevel har skapt menneskene med en iboende udødelighet og har et sted med ild og svovel hvor alle som ikke er forutbestemt til frelse, skal pines i all evighet. Tenåringen Charles følte seg frastøtt i sitt innerste av en slik tanke. Han resonnerte som så: «En Gud som ville bruke sin makt til å skape mennesker som han forut visste og forut bestemte skulle lide evig pine, kunne verken være vis, rettferdig eller kjærlig. Hans normer ville være lavere enn mange menneskers.»

Den unge Russell var imidlertid ikke ateist; han kunne bare ikke få seg til å tro på kirkesamfunnenes alminnelig anerkjente læresetninger. Han forklarte: «Litt etter litt ble jeg ledet til å se at selv om det var visse elementer av sannhet i hver trosbekjennelse, var bekjennelsene i sin helhet villedende og i strid med Guds Ord.» Ja, i kirkesamfunnenes trosbekjennelser var «elementer av sannhet» begravd i en myr av hedenske læresetninger som hadde infiltrert den besudlede kristendom under det flere århundrer lange frafallet. Russell tok avstand fra disse trosbekjennelsene, og i sin søken etter sannheten undersøkte han så noen av Østens ledende religioner, men kom til at alle sammen var utilfredsstillende.

Fast i troen igjen

«Den spede planten» var imidlertid blitt ’pleid’ av gudfryktige foreldre; den var vendt «til Herren». En kveld i 1869, mens Charles ennå var på søken etter sannheten, hendte det noe som styrket hans vaklende tro. Han var ute og spaserte i nærheten av familiens forretning i Federal Street, da han hørte noen synge religiøse sanger i et kjellerlokale. Han forteller selv hva som skjedde:

«Tilsynelatende ved en tilfeldighet stakk jeg en kveld innom et støvet og dystert lokale hvor jeg hadde hørt at de holdt religiøse møter, for å se om den lille håndfull som møttes der, hadde noe mer fornuftig å fare med enn de store kirkesamfunnenes trosbekjennelser. Der fikk jeg for første gang høre noen av de synspunktene som blir forfektet av adventistene [Advent  Christian Church]. Predikanten var Jonas Wendell . . . Jeg erkjenner derfor min gjeld til adventistene og til andre trossamfunn. Til tross for at hans utlegning av Skriften ikke var helt klar, . . . var det [han sa] ved Guds hjelp nok til å gjenopprette min vaklende tro på Bibelens guddommelige inspirasjon og til å vise at apostlenes og profetenes beretninger er uløselig knyttet til hverandre. Det jeg hørte, fikk meg til å vende meg til Bibelen for å studere med større nidkjærhet og omhu enn noen gang før, og jeg er Herren evig takknemlig for denne ledelsen; for selv om adventismen ikke hjalp meg til å finne fram til en enkelt sannhet, var den til stor hjelp for meg når det gjaldt å få villfarelser ut av hodet og dermed forberede meg på Sannheten.»

Dette møtet fornyet den unge Russells beslutning om å søke etter Bibelens sannhet. Det fikk ham til å studere Bibelen med større iherdighet enn noen gang før. Russell ble snart overbevist om at den tid var nær da de som tjente Herren, skulle komme fram til en klar forståelse av Hans hensikt. Oppglødet av begeistring kom derfor han og noen av hans bekjente i Pittsburgh og det nærliggende Allegheny sammen i 1870 og dannet en bibelstudiegruppe. En av Russells senere medarbeidere forteller at den lille bibelstudiegruppen ble ledet på denne måten: «En av dem stilte et spørsmål. De drøftet det. De slo opp alle skriftsteder om emnet, og når de hadde fått disse skriftstedene til å harmonere, la de fram sin endelige konklusjon og skrev den ned.» Russell erkjente senere at perioden «fra 1870 til 1875 var en tid med konstant vekst i nåde og kunnskap og kjærlighet til Gud og hans Ord».

Etter hvert som disse oppriktige, sannhetssøkende menneskene gransket Skriftene, fikk de en klarere forståelse  av en rekke ting. De fikk klarhet i de bibelske sannhetene angående menneskesjelen, at den er dødelig, og at udødelighet er en gave som blir dem til del som blir Kristi medarvinger i hans himmelske rike. (Esek. 18: 20, NW; Rom. 2: 6, 7) De begynte å forstå læren om Jesu Kristi gjenløsningsoffer og den muligheten som denne foranstaltningen betyr for menneskeheten. (Matt. 20: 28) De ble klar over at selv om Jesus først kom til jorden som et menneske, i kjødet, ville han ved sin gjenkomst være usynlig nærværende som en ånd. (Joh. 14: 19) De forstod videre at Jesus ikke skulle komme tilbake for å tilintetgjøre alle mennesker, men for å velsigne lydige slekter på jorden. (Gal. 3: 8) Russell skrev: «Vi var svært bedrøvet på grunn av den urette oppfatning hos adventistene, som ventet Kristus i kjødet, og som lærte at verden og alle i den så nær som adventistene ville bli brent opp.»

De bibelske sannhetene som denne lille bibelgruppen fikk klarhet i, utgjorde så avgjort et avvik fra de hedenske læresetningene som hadde infiltrert kristendommen i løpet av det mange århundrer lange frafallet. Men kom Russell og hans åndeligsinnete venner fram til disse bibelske sannhetene uten hjelp fra andre?

Påvirkning fra andre

Russell henviste helt åpenlyst til den hjelp han mottok fra andre i sitt studium av Bibelen. Han ikke bare erkjente at han stod i gjeld til adventisten Jonas Wendell, men han talte også varmt om to andre som hadde hjulpet ham i hans bibelstudium. Russell sa om dem: «Studiet av Guds Ord sammen med disse kjære brødrene førte oss trinn for trinn inn på grønnere enger.» Den ene, George W. Stetson, var en oppriktig bibelstudent og pastor i en adventistmenighet (Advent Christian Church) i Edinboro i Pennsylvania.

Den andre, George Storrs, var utgiveren av bladet Bible Examiner (Bibelgranskeren), som kom ut i Brooklyn i New York. Storrs var født 13. desember 1796. Hans interesse for å undersøke hva Bibelen sier om de dødes tilstand, var blitt vakt da han leste noe som var utgitt (på det tidspunkt anonymt) av Henry Grew i Philadelphia i Pennsylvania, en mann som hadde studert Bibelen grundig. Storrs ble en ivrig talsmann for det som ble kalt betinget udødelighet — en lære som går ut på at sjelen er dødelig, og at udødelighet er en gave til trofaste kristne. Han trakk også den slutning at ettersom de onde ikke har udødelighet, kan det ikke finnes noen evig pine.  Storrs reiste på omfattende foredragsturneer hvor han framholdt at de onde ikke har udødelighet. Blant de skriftene han fikk utgitt, kan nevnes Six Sermons (Seks prekener), som ble levert i 200 000 eksemplarer. Storrs’ sterke, bibelske synspunkter om sjelens dødelighet og om soning og gjenopprettelse (gjenopprettelse av det som gikk tapt som følge av Adams synd; Apg. 3: 21) øvde uten tvil en sterk, positiv innflytelse på den unge Charles T. Russell.

Det var imidlertid enda en mann som fikk stor betydning for Russell. Han var dessuten årsak til at Russells lojalitet mot Bibelens sannhet ble satt på prøve.

Tidsprofetier og Herrens nærvær

En formiddag i januar 1876 mottok den 23 år gamle Russell et eksemplar av et religiøst tidsskrift som het «Herald of the Morning» (Morgenens budbærer). Av bildet på forsiden kunne han se at det ble utgitt av adventistene. Redaktøren, Nelson H. Barbour fra Rochester i staten New York, forfektet det syn at hensikten med at Kristus skulle komme igjen, ikke var at han skulle ødelegge jordens slekter, men at han skulle velsigne dem, og at han ikke skulle komme i kjødet, men som en ånd. Dette stemte jo med det Russell og hans venner i Allegheny hadde trodd en tid! * Barbour hadde imidlertid tolket Bibelens tidsprofetier dit hen at Kristus allerede var nærværende (usynlig), og at tiden allerede var inne for innhøstningsarbeidet, innsamlingen av «hveten» (de sanne kristne, som utgjorde Guds rike-klassen). — Matt., kap. 13.

Russell hadde unngått de bibelske tidsprofetiene. Men nå undret han: «Kan det være at meningen med de tidsprofetiene som jeg så lenge har foraktet fordi de ble misbrukt av adventistene, var å vise når Herren skulle være usynlig nærværende for å opprette sitt rike?» Med sin uslokkelige tørst etter Bibelens sannhet måtte Russell få vite mer. Han avtalte et møte med Barbour i Philadelphia. Møtet brakte på det rene at de var enige om en rekke  bibelske læresetninger, og gav dem anledning til å utveksle synspunkter. Russell fortalte senere: «Første gang vi møttes, hadde han mye å lære av meg om gjenopprettelsens fylde basert på at den løsepenge som ble betalt for alle, var tilstrekkelig, og jeg hadde mye å lære av ham om tiden.» Det lyktes Barbour å overbevise Russell om at Kristi usynlige nærvær hadde begynt i 1874. *

«En iherdig kampanje for Sannheten»

C. T. Russell var en mann som hadde en fast overbevisning. Da han var blitt overbevist om at Kristi usynlige nærvær hadde begynt, var han fast besluttet på å forkynne det for andre. Han sa senere: «Kjennskapen til det faktum at vi allerede befant oss i høsttiden, ansporet meg til å utbre Sannheten på en måte som aldri før. Jeg besluttet derfor straks å gå i gang med en iherdig kampanje for Sannheten.» Russell bestemte seg nå for å innskrenke sin forretningsvirksomhet for å vie seg til forkynnelsen.

For å imøtegå urette synspunkter angående Herrens gjenkomst skrev Russell brosjyren The Object and Manner of Our Lord’s Return (Hensikten med og måten for vår Herres gjenkomst). Den kom ut i 1877. Det samme året utgav Barbour og Russell i fellesskap Three Worlds, and the Harvest of This World (Tre verdener og denne verdens høst). Denne 196-siders boken redegjorde for gjenopprettelsen og bibelske tidsprofetier. Begge emnene var blitt behandlet av andre tidligere, men Russell mente at denne boken var «den første som forente tanken om gjenopprettelsen med tidsprofetier». Boken framholdt det syn at Jesu Kristi usynlige nærvær begynte høsten 1874.

På sine foredragsturneer ble Russell klar over at det var noe mer som måtte til for at den sannhetens sæd som han sådde, skulle bli vannet og holdt i live. Hva var det som trengtes? «Et månedsskrift,» mente Russell. Han og Barbour bestemte seg derfor for å gjenoppta utgivelsen av Herald of the Morning, som hadde gått inn på grunn av oppsagte abonnementer og mangel på kapital. Russell bidrog med egne midler og ble en av redaktørene.

En tid gikk alt godt — det vil si fram til 1878.

Russell bryter med Barbour

I augustnummeret 1878 av Herald of the Morning stod det en artikkel av Barbour som fornektet Kristi døds stedfortredende verdi. Russell, som var nesten 30 år yngre enn Barbour, innså at dette i virkeligheten var ensbetydende med at Barbour fornektet den viktigste delen av læren om gjenløsningen. Allerede i nummeret etter (september 1878) skrev derfor Russell en artikkel med tittelen «Forsoningen», hvor han forsvarte gjenløsningen og imøtegikk Barbours uttalelser. Striden fortsatte i bladet i de nærmeste månedene. Til slutt bestemte Russell seg for å trekke seg fra ethvert samarbeid  med Barbour og stanset sin økonomiske støtte av bladet.

C. T. Russell følte imidlertid at det ikke var nok å trekke seg fra Herald of the Morning; det var nødvendig å forsvare læren om gjenløsningen og å forkynne Kristi nærvær. I juli 1879 begynte han derfor å utgi Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær). * Russell var redaktør og utgiver, og opprinnelig skulle fem andre bidra med artikler. Det første nummeret ble trykt i 6000 eksemplarer. I 1914 hadde opplagstallet kommet opp i cirka 50 000.

«Ikke som nye, ikke som våre egne, men som Herrens»

Gjennom Watch Tower og andre publikasjoner forsvarte C. T. Russell Bibelens sannheter og gjendrev falske religiøse læresetninger og menneskelige filosofier som var i strid med Bibelen. Han hevdet imidlertid ikke at han hadde oppdaget noen nye sannheter.

Fra slutten av det 18. århundre var det mange prester og predikanter og bibelforskere som hadde avslørt de falske læresetningene om sjelens udødelighet og evig pine for de onde. Det var blitt grundig redegjort for denne avsløringen i boken Bible Vs. Tradition (Bibelen kontra tradisjonen) av Aaron Ellis. Den hadde først kommet ut i England, og senere, i 1853, var den blitt utgitt i De forente stater av George Storrs. Men det var ingen på den tiden som gjorde mer enn C. T. Russell og hans medarbeidere for å bekjentgjøre denne sannheten.

Hva med andre bibelske læresetninger som ble drøftet i Watch Tower og andre publikasjoner? Tok Russell all æren for at disse sannhetens perler var  blitt avdekket? Russell forklarte: «Vi fant at forskjellige sekter og grupper i århundrenes løp hadde delt Bibelens læresetninger seg imellom og i større eller mindre grad tilført dem menneskelige spekulasjoner og feil . . . Vi fant at den viktige læren om rettferdiggjørelse ved tro og ikke ved gjerninger var blitt klart formulert av Luther og senere av mange andre kristne; at Guds rettferdighet og makt og visdom ble omhyggelig voktet, skjønt ikke helt tydelig forstått, av presbyterianerne; at metodistene forstod og opphøyde Guds kjærlighet og medfølelse; at adventistene holdt den dyrebare læren om Herrens gjenkomst i hevd; at baptistene blant en rekke ting hadde en riktig oppfatning av læren om dåpen som et symbol, skjønt de hadde kommet bort fra forståelsen av den virkelige dåp; at noen universalister i lengre tid på en litt ubestemmelig måte hadde framholdt visse tanker om ’gjenopprettelse’. Og dermed vitnet nær sagt alle trossamfunnene om at deres grunnleggere hadde vært på søken etter sannheten, men det var tydelig at den store Motstander hadde kjempet mot dem og på en gal måte utdelt Guds Ord, som han ikke kunne ødelegge fullstendig.»

Russell sa om den tidsregningen som han ofte la fram: «Når vi sier ’vår’ tidsregning, sikter vi bare til den tidsregningen vi bruker, til Bibelens tidsregning, som tilhører alle av Guds folk som godtar den. Den ble i virkeligheten brukt i praktisk talt samme form som den vi presenterer den i, lenge før vår tid, akkurat som forskjellige profetier som vi bruker, ble brukt til et annet formål av adventistene, og akkurat som forskjellige læresetninger som vi framholder, og som virker så nye og friske og annerledes, ble framholdt i en eller annen form for lang tid siden, for eksempel Utvelgelsen, Den frie nåde, Gjenopprettelsen, Rettferdiggjørelsen, Helliggjørelsen, Herliggjørelsen, Oppstandelsen.»

Hvordan oppfattet så Russell den rolle han og hans medarbeidere spilte når det gjaldt å offentliggjøre Bibelens sannhet? Han sa: «Vårt arbeid . . . har gått ut på å samle disse bruddstykkene av sannheten som så lenge har vært spredt, og presentere dem for Herrens folk — ikke som nye, ikke som våre egne, men som Herrens. . . . Vi må fraskrive oss all ære for å ha funnet og omordnet sannhetens perler.» Han sa videre: «Det arbeid som det har behaget Herren å bruke våre beskjedne evner i, har ikke så mye bestått i å skape som i å rekonstruere, tilpasse, bringe i harmoni.»

Vi ser at Russell hadde et beskjedent syn på det han utrettet. De «bruddstykkene av sannheten» som han samlet og presenterte for Herrens folk, var ikke desto mindre fri for slike gudsbespottelige hedenske læresetninger som treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet, som var blitt fast forankret i kristenhetens kirkesamfunn som følge av det store frafallet. Som ingen andre på den tiden kunngjorde Russell og hans medarbeidere betydningen av Herrens gjenkomst og av Guds hensikt og det den innebar, over hele verden.

 ’Å oppbygge hverandre i den høyhellige tro’

Oppriktige mennesker var snare til å reagere positivt på de frigjørende sannhetene som C. T. Russell og hans medarbeidere forkynte både ved det trykte ord og i foredrag. Russell, som ennå ikke hadde fylt 30 år, innså snart at de som leste Watch Tower, hadde behov for å bli kjent med sine medtroende, så de kunne oppmuntre hverandre. Bibelstudentene i Pittsburgh kom regelmessig sammen, men hva kunne gjøres for å hjelpe bladets lesere andre steder?

Svaret kom i Watch Tower for mai og juni 1880. Russell opplyste der at han hadde planer om å besøke en rekke større og mindre byer i Pennsylvania, New Jersey, Massachusetts og New York. Hva var formålet med disse besøkene? Det ble forklart på denne måten: «Våre lesere er svært spredt, noen steder to og tre og videre opp til 50. Mange steder kjenner de hverandre overhodet ikke, og dermed går de glipp av den velvilje og trøst som det var vår Fars hensikt at de skulle få del i ved å ’komme sammen slik noen har for skikk’. Det er Hans hensikt at vi skal ’oppbygge hverandre i den høyhellige tro’. Vi håper at de foreslåtte møtene kan bidra til personlige bekjentskaper.» — Hebr. 10: 24, 25.

De «foreslåtte møtene» ble holdt under Russells reise, og de viste seg å være svært vellykkede. De som leste Watch Tower, ble knyttet nærmere sammen. Disse og andre besøksreiser til «små grupper av ventende» førte snart til at det ble dannet en rekke klasser eller ecclesiaer (senere kalt menigheter) i de tidligere nevnte områdene, foruten i Ohio og Michigan. Disse klassene ble oppmuntret til å holde regelmessige møter. Men hva slags møter?

Pittsburgh-klassen hadde gjort det til en vane å møtes minst to ganger i uken. Et av disse møtene omfattet ofte en tale som ble holdt for hele forsamlingen av en kvalifisert foredragsholder, gjerne i et leid lokale. Men på de andre møtene, som vanligvis ble holdt i hjemmene, ble de tilstedeværende oppfordret til å ta med seg bibel, bibelordbok, papir og blyant — og til å delta.

 Det varme, åndelige fellesskapet på disse ukentlige møtene utgjorde en forfriskende kontrast til den kalde, upersonlige atmosfæren under møtene og gudstjenestene i mange av kristenhetens kirkesamfunn. Men det var ikke Russell og hans medarbeidere som kom på den ideen at de troende skulle komme regelmessig sammen. Allerede i det første århundre gjorde de kristne det til en vane å komme sammen, også i hjemmene. — Rom. 16: 3, 5; Kol. 4: 15.

«Forkynner du?»

C. T. Russell og hans medarbeidere var sterkt overbevist om at de befant seg i en høsttid, og at folk trengte å få høre den sannhet som kunne frigjøre dem. Men de var få. Watch Tower dekket et viktig behov, men kunne det gjøres mer? Russell og hans medarbeidere mente det. I 1880 begynte de å utarbeide traktatserien Bible Students’ Tracts (Bibelstudentenes traktater), senere også kalt «Old Theology Quarterly» (Gammelteologisk kvartalsskrift), og disse traktatene ble sendt ut til leserne av Watch Tower for at de skulle dele dem ut gratis til offentligheten.

Ja, de som leste Watch Tower, ble oppfordret til å gjøre andre kjent med de dyrebare sannhetene de lærte. «Forkynner du?» var spørsmålet som ble stilt i dobbeltnummeret av Watch Tower for juli og august 1881. Hvor viktig var det for dem å forkynne? Artikkelen sa: «Vi tror at ingen som ikke forkynner, vil tilhøre den lille hjord. . . . Ja, vi ble kalt til å lide med ham og til å forkynne dette gode budskap nå, for at vi i sin tid kan bli herliggjort og gjøre de ting som det nå blir forkynt om. Vi ble ikke kalt, heller ikke salvet til å motta ære og samle oss rikdommer, men til å ofre tid og krefter og til å forkynne det gode budskap.»

Det er naturlig at disse bibelstudentene var sterkt opptatt av behovet for å forkynne det gode budskap. De kristne i det første århundre fikk i oppdrag å forkynne; det er et ansvar som hviler på alle sanne kristne den dag i dag. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20; Apg. 1: 8) Men hva var formålet med den forkynnelsen som ble utført av Russell og leserne av Watch Tower i den første tiden? Var det bare å levere bibelsk litteratur og å gjøre kirkegjengere oppmerksom på bibelske sannheter?

’Dere må forlate henne’

«Gå ut fra henne, mitt folk,» oppfordret Bibelen for lang tid siden. Ut fra hva? «Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden.» (Åp. 17: 5; 18: 4) Hvorfor skulle de gå ut fra Babylon? «For hennes synder har hopet seg opp, helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger.» (Åp. 18: 5) Hvem er denne mor og skjøge som folk skulle gå ut fra?

Martin Luther og andre reformasjonsledere hevdet at det var den katolske kirke og pavedømmet som var Babylon den store. Hva så med de protestantiske kirkesamfunnene som oppstod som følge av reformasjonen?  Faktum er at en del av dem ikke skilte seg særlig ut fra den katolske kirke når det gjaldt organisasjon og oppbygning, bortsett fra at de forkastet pavens overhøyhet. De beholdt ubibelske læresetninger, for eksempel treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet og om evig pine. Noen predikanter oppfordret derfor folk til ikke bare å gå ut fra den katolske kirke, men også fra de viktigste protestantiske kirkesystemene.

C. T. Russell og hans medarbeidere forstod også at denne beryktede skjøgen ikke bare var den katolske kirke. En artikkel i Watch Tower for november 1879 identifiserte riktignok Babylon den store med «pavedømmet som SYSTEM», men tilføyde: «Vi må gå lenger og vise at det også sikter til andre kirkesamfunn (ikke de enkelte medlemmene, men kirkesystemene) som er forent med jordens riker. Enhver kirke som hevder at den er en ren jomfru som er trolovet med Kristus, men som i virkeligheten er forent med og blir støttet av verden (dyret), må vi fordømme som en, sagt med Bibelens språk, skjøgekirke.»

Hva ble derfor leserne av Watch Tower oppfordret til å gjøre? Russell skrev: «Hvis den kirken du er knyttet til, lever i en utuktig forbindelse med verden, må du, hvis du vil bevare dine klær hvite, forlate den.» Russell og hans medarbeidere forstod ikke på det daværende tidspunkt den fulle rekkevidde av Babylon den stores innflytelse. Leserne av Watch Tower ble ikke desto mindre oppfordret til å gå ut fra religiøse systemer som var korrupte og verdslige. — Joh. 18: 36.

«Dens sannhet erobret mitt hjerte med en gang»

Utbredelsen av Bibelens sannheter gjorde et betydelig framskritt i 1886. Da ble første bind av den lovte bokserien Millenniets Daggry, skrevet av C. T. Russell, utgitt (på engelsk). Bind I  ble kalt «Tidsaldrenes Plan». * Boken hadde 16 kapitler, som redegjorde for slike emner som «Tilværelsen av et høyeste fornuftvesen som Skaper fastslått», «Bibelen som en guddommelig åpenbaring, sett i fornuftens lys», «Vår Herres gjenkomst og dens formål: alle tings gjenopprettelse» og «Tillatelsen av det onde og dets forhold til Guds plan». C. T. Russell skrev senere fem andre bøker i Millenniets Daggry-serien. *

Russell levde ikke så lenge at han rakk å skrive et planlagt sjuende bind i serien, men de seks bindene som han fullførte, fikk stor utbredelse og ble godt mottatt blant oppriktige mennesker. «Jeg fikk Deres bok MILLENNIETS DAGGRY sist høst,» skrev en kvinne i 1889. «Det var første gang jeg ble klar over at det finnes et slikt verk. Jeg fikk boken en lørdagskveld og begynte straks å lese den og la den ikke fra meg, unntatt når jeg var helt nødt, før jeg hadde lest den ut. Dens sannhet erobret mitt hjerte med en gang; jeg meldte meg omgående ut av den presbyterianske kirke, hvor jeg så lenge hadde famlet omkring i mørke på leting etter sannheten uten å finne den.»

På den tiden krevde det virkelig mot å melde seg ut av en kirke. Det en kvinne i Manitoba i Canada opplevde, illustrerer det. Hun kom i besittelse av Millenniets Daggry i 1897. Først forsøkte hun å bli i sin kirke og undervise på søndagsskolene på sitt hjemsted. Så kom den dagen i 1903 da hun bestemte seg for å melde seg ut. Hun reiste seg og fortalte alle de tilstedeværende hvorfor hun følte at hun måtte melde seg ut av kirken. Hennes nærmeste nabo (den nærmeste naboen var en person som var høyt verdsatt på små steder i de dager) forsøkte å overtale henne til å komme tilbake til kirken. Men hun stod fast, selv om det ikke fantes noen menighet av  bibelstudenter i nærheten. Som hennes sønn senere beskrev situasjonen: «Ingen studietjener [eldste] å støtte seg til. Ingen møter. Et sønderknust hjerte. En velbrukt bibel. Lange timer i bønn.»

Hva var det ved Millenniets Daggry, Watch Tower og andre av Selskapets publikasjoner som appellerte til folks hjerte og fikk dem til å gå til et slikt skritt? C. T. Russell hadde en måte å forklare bibelske læresetninger på som skilte seg ut fra den måten mange skribenter på den tiden gjorde det på. Han trodde at Bibelen er Guds ufeilbarlige Ord, og at dens lære må være harmonisk. Han var derfor av den oppfatning at hvis en del av Bibelen er vanskelig å forstå, vil en annen del av det inspirerte Ord klargjøre og fortolke den. Han forsøkte ikke å finne støtte for de forklaringene han la fram, i vitnesbyrd fra tidens teologer eller fra de såkalte kirkefedrene. Som han skrev i bind I i Millenniets Daggry: «Vi tror at det er en alminnelig svakhet hos mennesker både i nåtid og fortid å tro visse læresetninger fordi andre, som de har tillit til, gjorde det. . . . Sannhetssøkere skulle tømme sine kar for overleveringens mudrede vann og fylle dem ved sannhetens kildevell — Guds Ord.»

Etter hvert som stadig flere sannhetssøkende mennesker reagerte positivt på det de leste i Selskapet Vakttårnets publikasjoner, ble det nødvendig med visse uventede forandringer i Allegheny.

Hovedkontor i Bibelhuset

Bibelstudentene i Allegheny, som var knyttet til utgivelsen av Watch Tower, ble regnet for å være de som hadde størst erfaring i Herrens gjerning, og alle ecclesiaene, eller menighetene, så hen til dem som de som tok ledelsen. I begynnelsen hadde de sitt hovedkontor i 101 Fifth Avenue i Pittsburgh og senere i 44 Federal Street i Allegheny. Men i slutten av 1880-årene ble det nødvendig med utvidelser. Russell traff derfor tiltak for å bygge større lokaler. I 1889 ble et fireetasjes mursteinshus fullført i 56-60 Arch Street i Allegheny. Det ble taksert til 34 000 dollar og ble kjent som Bibelhuset. Det tjente som Selskapets hovedkontor i omkring 19 år.

I 1890 dekket den lille bibelhusfamilien behovene til flere hundre aktive som var knyttet til Selskapet Vakttårnet. Men etter hvert som man kom lenger inn i 1890-årene, var det flere som viste interesse for det disse holdt på med. Ja, ifølge en ufullstendig rapport som stod i Watch Tower for 26. mars  1899, ble minnet om Kristi død feiret på 339 forskjellige møter hvor det var i alt 2501 til stede. Hva ville så bidra til å holde det stadig voksende antall bibelstudenter forent?

Den voksende hjorden forenes

C. T. Russell oppfordret alle lesere av Watch Tower til å komme sammen der hvor det var mulig, og danne små eller store grupper som kunne bygge hverandre opp i åndelig henseende. Gjennom Watch Tower ble det gitt åndelig veiledning. Reisende representanter for Selskapet Vakttårnet ble også sendt ut fra hovedkontoret for å holde kontakten med de ulike gruppene og bygge dem opp åndelig sett.

Med jevne mellomrom ble det arrangert spesielle stevner som bibelstudenter fra mange forskjellige steder overvar. «Dette er en SPESIELL INNBYDELSE til enhver leser som kan komme,» stod det i Watch Tower for mars 1886. Hvilken anledning gjaldt det? Det var den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, som skulle holdes søndag 18. april 1886 i Allegheny. Men det var mer som var planlagt: Om kveldene i den etterfølgende uken skulle det holdes en rekke spesielle møter. Bibelstudentene i Allegheny åpnet sine hjem — og sine hjerter — for de besøkende uten å ta betaling. I årene som fulgte, ble det holdt lignende stevner i Allegheny i tiden omkring feiringen av minnet om Herrens død.

I slutten av 1890-årene begynte man å arrangere stevner mange steder. C. T. Russell holdt ofte foredrag ved slike anledninger. Hvordan var det å høre på ham?

Ralph Leffler, som hørte C. T. Russell tale, fortalte: «Når han stod på podiet foran en forsamling, var han alltid iført en lang, svart frakk og hvitt slips. Stemmen var ikke kraftig, og han brukte aldri mikrofon eller høyttaler, for den slags var ikke oppfunnet; men på en eller annen måte bar alltid stemmen hans til den fjerneste delen av salen. Han kunne holde på en stor forsamlings oppmerksomhet ikke bare i én time, men noen ganger i både to og tre timer. Han begynte alltid sitt foredrag med et vennlig bukk for tilhørerne. Mens han talte, stod han ikke rett opp og ned som en statue, men var alltid i bevegelse og gestikulerte og gikk fra den ene siden av podiet til den andre eller fram og tilbake. Jeg så ham aldri med notater eller med et manuskript i hånden — bare Bibelen, som han brukte flittig. Han talte fra hjertet og på en svært overbevisende måte. Som oftest var det eneste som befant seg på podiet i de dager, et lite bord hvor det lå en bibel og stod en mugge med vann og et glass som foredragsholderen fra tid til annen tok en slurk av.»

Disse første stevnene var tider med et varmt fellesskap og åndelig forfriskning. De bidrog til å styrke enheten blant alle bibelstudentene og til å gjøre Bibelens sannheter kjent. Etter hvert som 1890-årene var i ferd med å gå over i historien, ble det imidlertid klart for bibelstudentene at det var mye mer som måtte til for å utbre Bibelens sannheter. Men bibelstudentene var fremdeles forholdsvis få. Fantes det en måte å gå fram på som ville gjøre det  mulig å nå mange flere millioner enn dem som ble kontaktet ved hjelp av de metodene som hittil var blitt benyttet? Ja, det gjorde det!

Forkynnelse ved hjelp av avisene

Ved århundreskiftet gikk det telegraflinjer på kryss og tvers over kontinentene. Telegrafisk kommunikasjon var rimelig og hurtig; den revolusjonerte pressen. Nyheter kunne overføres hurtig over lange avstander og trykkes i avisene. I begynnelsen av det 20. århundre betraktet C. T. Russell og hans medarbeidere avisene som et virkningsfullt middel til å nå mange mennesker med. Russell sa senere: «Avisen er blitt den store faktor i det daglige liv i den siviliserte verden.»

Watch Tower for 1. desember 1904 opplyste at tre aviser hadde begynt å gjengi prekener av C. T. Russell. Det neste nummeret av bladet skrev under overskriften «Avisevangelisering»: «Millioner av prekener er på denne måten blitt spredt fjern og nær; og i hvert fall noen har utrettet noe godt. Hvis det er Herrens vilje, vil vi kunne glede oss over at denne ’døren’ blir holdt åpen eller åpnet enda mer.» Døren til «avisevangelisering» ble åpnet enda mer. Ja, i 1913 ble det anslått at Russells prekener nådde ut til 15 millioner lesere gjennom 2000 aviser!

Men hvordan klarte Russell å få trykt en preken hver uke når han var på reisefot? Jo, hver uke telegraferte han en preken (som fylte  omkring to avisspalter) til et nyhetsbyrå, som så telegraferte den videre til aviser i De forente stater, Canada og Europa.

Russell var overbevist om at Herren hadde skjøvet døren til forkynnelse via avisene opp på vidt gap. I løpet av det første tiåret i det 20. århundre ble det bibelske budskapet som Russell og hans medarbeidere forkynte, kjent vidt og bredt gjennom slike prekener som ble trykt i avisene. Publikasjonen The Continent (Kontinentet) skrev en gang om Russell: «Det sies at hans skrifter får større utbredelse i avisene hver uke enn skriftene til noe annet menneske; uten tvil mye større utbredelse enn skriftene til alle prester og predikanter i Nord-Amerika til sammen.»

Hovedkontoret flyttes til Brooklyn

Mens forkynnelsen via avisene hadde framgang, var bibelstudentene på utkikk etter nye lokaler. Hvorfor? Bibelhuset i Allegheny var blitt for lite. Man var også av den oppfatning at Russells prekener ville bli trykt i flere aviser hvis de kom fra en større, bedre kjent by. Men hvilken by? Watch Tower for 15. desember 1908 skrev: «Etter å ha søkt Guds ledelse trakk vi den slutning at Brooklyn i New York, som har en stor befolkning som tilhører middelklassen, og som er kjent som ’Kirkenes by’, av disse grunner vil være vårt best egnede senter for innhøstningsarbeidet i de få årene som er igjen.»

I 1908 ble derfor en rekke representanter for Selskapet Vakttårnet, deriblant Selskapets juridiske rådgiver, Joseph F. Rutherford, sendt til New York. Hva var formålet med reisen? Å kjøpe en eiendom som C. T. Russell hadde kommet over på en tidligere reise, nemlig det gamle «Plymouth Bethel», som lå i 13-17 Hicks Street i Brooklyn. Denne eiendommen hadde tjent som misjonshus for Plymouth kongregasjonalistkirke i nærheten, hvor Henry Ward Beecher en gang hadde vært pastor. Selskapets representanter kjøpte også Beechers tidligere bolig, en fireetasjes bygning oppført i rødbrun sandstein i 124 Columbia Heights, noen kvartaler unna.

Bygningen i Hicks Street ble bygd om og fikk navnet «Brooklyn-tabernaklet». Den rommet Selskapets kontorer og en møtesal. Etter en god del ombygging ble Beechers tidligere bolig i 124 Columbia Heights det nye hjemmet for staben ved Selskapets hovedkontor. Hva skulle det kalles? The Watch Tower for 1. mars 1909 skrev: «Vi skal kalle det nye hjemmet ’Betel’ [som betyr «Guds hus»].» *

Den såkalte avisevangeliseringen hadde framgang etter flyttingen til Brooklyn. Men dette var ikke den eneste måten store folkemengder ble nådd på.

Forkynnelsen av det gode budskap utvides

I 1912 gikk Russell og hans medarbeidere modig i gang med et undervisningsprosjekt  som var langt forut for sin tid. Det tok sikte på å nå millioner av mennesker over hele verden. Det var «Skapelsens fotodrama» — en kombinert film- og lysbildeframvisning, synkronisert med musikk og foredrag innspilt på grammofon. Dramaet tok åtte timer og ble delt i fire forestillinger. I tillegg til det vanlige «Skapelsens fotodrama» kunne man også tilby «Heureka-dramaet», som bestod enten av opptakene av foredrag og musikk eller av opptakene pluss lysbildene. Selv om det ikke omfattet de levende bildene, var det en stor suksess på steder med mer spredt befolkning.

Prøv å forestille deg denne historiske scenen: I januar 1914, i stumfilmens dager, * var en forsamling på 5000 samlet i Templet, en bygning på West 63rd Street i New York. Mange andre var blitt avvist fordi det ikke var plass. I hvilken anledning var de her? Jo, det var New York-premieren på «Skapelsens fotodrama»! Foran forsamlingen hang et stort filmlerret. Mens de satt der og så — og hørte — skjedde det noe merkelig. C. T. Russell, som da var i begynnelsen av 60-årene, viste seg på lerretet. Han begynte å bevege leppene, og de hørte hva han sa! Framvisningen fortsatte, og ved hjelp av ord, musikk og film og lysbilder i farger ble de tilstedeværende tatt med fra jordens skapelse til slutten på Kristi tusenårige styre. Under forestillingen fikk de også se (ved hjelp av intervallfotografering) andre ting som forundret dem — en blomst springe ut og en kylling komme ut av egget. De var virkelig imponert!

I slutten av 1914 var «Skapelsens fotodrama» blitt vist for millioner av mennesker i Nord-Amerika, Europa, New Zealand og Australia. Det viste seg virkelig å være et effektivt hjelpemiddel til å nå store menneskemengder i løpet av forholdsvis kort tid.

Men hva med oktober 1914? I flere tiår hadde Russell og hans medarbeidere forkynt at hedningenes tider skulle utløpe i 1914. Forventningene var store. C. T. Russell hadde stilt seg kritisk til dem som hadde fastsatt forskjellige årstall for Herrens gjenkomst, deriblant William Miller og enkelte adventistgrupper. Men helt siden hans samarbeid med Nelson Barbour begynte, hadde han vært overbevist om at det fantes en pålitelig tidsregning, basert på Bibelen, og at den pekte fram til 1914 som det året da hedningenes tider skulle utløpe.

Etter hvert som dette betydningsfulle året nærmet seg, var forventningene store blant bibelstudentene, men ikke alt det de ventet, hadde stått direkte i Bibelen. Hva ville skje?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 51]

’Kalt til å forkynne det gode budskap’

[Ramme/bilde på side 44]

«La begge deler vokse sammen inntil høsten»

Hva skjedde med den sanne kristendom etter det første århundre? I en illustrasjon hadde Jesus forutsagt at Djevelen skulle så «ugress», falske kristne, blant «hveten», de sanne kristne, «rikets sønner». «Ugresset» og «hveten» skulle vokse sammen inntil «høsten», ’avslutningen på en tingenes ordning’. (Matt. 13: 24—30, 36—43) I løpet av det store frafallet som gradvis oppstod etter apostlenes død, var «ugresset» framherskende i mange hundre år.

Men hva med «hveten»? Hvem tilhørte «rikets sønner» under det flere hundre år lange frafallet? Det kan vi ikke si med sikkerhet. Det er en alminnelig oppfatning at det bokstavelige ugresset Jesus siktet til da han fortalte sin illustrasjon, var svimling, som har stor likhet med hvete før det er blitt modent; når det er blitt modent, er det lett å skille det fra hveten på de mindre, svarte frøene. På lignende måte var det først i «høsttiden» det skulle være et tydelig skille mellom de falske kristne og de sanne kristne, «rikets sønner». Men vi kan merke oss at Jesus sa: «La begge deler vokse sammen inntil høsten.» Den sanne kristendom ble følgelig aldri helt utryddet.

Opp gjennom århundrene har det alltid vært noen som har hatt kjærlighet til sannheten. For å nevne noen få: John Wycliffe (ca. 1330—1384) og William Tyndale (ca. 1494—1536) arbeidet for å få Bibelen oversatt, med fare for å miste livet eller friheten. Wolfgang Fabricius Capito (1478—1541), Martin Cellarius (1499—1564), Johannes Campanus (ca. 1500—1575) og Thomas Emlyn (1663—ca. 1741) godtok Bibelen som Guds Ord og forkastet treenighetslæren. Henry Grew (1781—1862) og George Storrs (1796—1879) ikke bare godtok Bibelen og forkastet treenighetslæren, men de gav også uttrykk for verdsettelse av Kristi gjenløsningsoffer.

Selv om vi ikke kan si med sikkerhet at noen av disse tilhørte «hveten» i Jesu illustrasjon, vet vi i hvert fall at «Jehova kjenner dem som hører ham til». — 2. Tim. 2: 19.

[Ramme på side 45]

George W. Stetson — «en bemerkelsesverdig dyktig mann»

C. T. Russell erkjente i takknemlighet den hjelp han hadde fått av George W. Stetson fra Edinboro i Pennsylvania når det gjaldt studium av Skriften. Stetson døde 9. oktober 1879, 64 år gammel. Måneden etter inneholdt «Watch Tower» en opplysning om hans død som vitnet om den 27 år gamle Russells dype respekt for ham. «Vår bror var en bemerkelsesverdig dyktig mann,» skrev Russell, «og han gav avkall på strålende utsikter til verdslig og politisk ære for å få forkynne Kristus.» Stetsons siste ønske var at C. T. Russell skulle holde begravelsestalen hans; Russell etterkom det ønsket. Russell skrev: «Omkring 1200 var til stede ved begravelsen og gav dermed uttrykk for hvor høyt vår bror var aktet.» — «Watch Tower», november 1879.

[Ramme/bilde på side 46]

George Storrs — «en venn og en bror»

C. T. Russell følte at han stod i gjeld til George Storrs, som var om lag 56 år eldre enn ham. Russell hadde lært mye av Storrs om sjelen og at sjelen dør. Da Storrs lå alvorlig syk i slutten av 1879, tilbød derfor Russell seg å trykke en uttalelse om Storrs’ tilstand i «Watch Tower». Han skrev: «Vår bror, som i lang tid har vært redaktør av ’The Bible Examiner’ [Bibelgranskeren], er kjent for de fleste av våre lesere; det er også kjent at han har måttet innstille bladet på grunn av alvorlig sykdom.» Ifølge Russell hadde Storrs «gode grunner til å takke Gud for at han hadde fått det privilegium å bruke et så langt liv viet til Mesteren». Storrs døde 28. desember 1879 i en alder av 83 år. «Watch Tower» for februar 1880 hadde en melding om hans død og skrev blant annet: «Vi sørger over tapet av en venn og en bror i Kristus, men ’ikke slik som de som ikke har noe håp’.»

[Bilde]

George Storrs

[Ramme/bilde på side 48]

’Jeg overlater bladet til deg’

Våren 1879 trakk C. T. Russell all støtte tilbake fra bladet «Herald of the Morning», som han hadde utgitt sammen med N. H. Barbour. I et brev til Barbour datert 3. mai 1879 forklarte Russell hvorfor: «Det har oppstått en meningsforskjell mellom oss med hensyn til læren om vår Fars ord [om gjenløsningens stedfortredende verdi], og selv om jeg vil gi deg anerkjennelse for at du framholder dine synspunkter i all ærlighet og oppriktighet, på samme måte som jeg gjør når det gjelder mine motsatte synspunkter, må jeg la meg lede av min egen forståelse av vår Fars ord og følgelig tro at du tar feil. . . . De punktene vi er uenige om, forekommer meg å være så grunnleggende og viktige at det fullstendige fellesskap og den fullstendige sympati som bør gjøre seg gjeldende blant utgivere og redaktører av samme blad eller tidsskrift, ikke lenger er til stede mellom deg og meg, og fordi det forholder seg slik, mener jeg at vår forbindelse bør opphøre.»

I et senere brev, datert 22. mai 1879, skrev Russell: «Nå overlater jeg ’Herald’ til deg. Jeg trekker meg helt ut og ber ikke om noe av deg . . . Vennligst opplys om oppløsningen i neste nummer av ’Herald’ og ta mitt navn ut.» Fra og med nummeret for juni 1879 stod ikke Russell lenger oppført som medredaktør av «Herald».

Barbour fortsatte å utgi «Herald» til 1903, da det gikk inn, ifølge de opplysninger som foreligger. Barbour døde noen år senere, i 1906.

[Bilde]

Nelson H. Barbour

[Ramme på side 54]

Hvorfor Russell ble kalt pastor

Charles Taze Russell ble omtalt som pastor Russell av sine medarbeidere. Hvorfor? På grunn av det arbeidet han utførte som hyrde for Guds hjord. («Pastor» betyr «hyrde».) I Efeserne 4: 11 står det at Kristus skulle gi menigheten noen som «hyrder», eller «pastorer» (ifølge den engelske autoriserte oversettelsen av 1611). Bror Russell tjente så avgjort som en åndelig hyrde i den kristne menighet.

I betraktning av det hyrdearbeidet Russell utførte under ledelse av Overhyrden, Jesus Kristus, var det noen menigheter som valgte ham til sin pastor ved stemmeavgivning. Det var ikke en tittel han tok selv. Den første gruppen som valgte ham til pastor, var menigheten i Pittsburgh i Pennsylvania, som gjorde det i 1882. Deretter ble han valgt til pastor av cirka 500 andre menigheter i De forente stater og Storbritannia.

På den tiden var det vanlig at menighetene hvert år valgte dem som skulle ta ledelsen blant dem. I dag blir de kristne eldste blant Jehovas vitner ikke innsatt ved valg i de lokale menigheter, men de blir utnevnt av Jehovas vitners styrende råd. Man er også omhyggelig med ikke å bruke slike uttrykk som «pastor» og «eldste» som titler.

 [Ramme/bilder på sidene 56 og 57]

«Skapelsens fotodrama»

«Skapelsens fotodrama» kombinerte levende bilder og lysbilder, synkronisert med lyd. Under denne bemerkelsesverdige forestillingen ble publikum tatt med fra tiden for skapelsen og fram til slutten av tusenårsriket.

Det ble laget minst 20 sett som hvert bestod av fire deler, og det gjorde at en del av Fotodramaet kunne bli vist i 80 forskjellige byer hver dag. Det var litt av en utfordring å følge dette programmet. Det var ikke alltid togrutene passet. Menighetene klarte ikke alltid å få leid lokaler til de ønskede datoene. Men innen utgangen av 1914 hadde over ni millioner mennesker i Nord-Amerika, Europa og Australia sett «Skapelsens fotodrama».

[Bilder]

Tekstbok til Fotodramaet med tekststykkene og mange illustrasjoner

«Skapelsens fotodrama» ble vist kontinuerlig i mange teaterbygninger

Chicago

New York

Filmframviser

Lysbildeframviser

Grammofonplater

 Lysbilder fra Fotodramaet

Folder som annonserer Fotodramaet

[Ramme på side 60]

«Se opp for 1914!»

Da den første verdenskrig brøt ut i 1914, skrev «The World» (Verden), som da var en av de ledende avisene i New York, i sitt bilag: «Det forferdelige krigsutbruddet i Europa har oppfylt en usedvanlig profeti. . . .  ’Se opp for 1914!’ er blitt ropt ut av hundrevis av reisende evangelister. Som representanter for denne underlige trosretning [knyttet til Russell] har de reist rundt omkring i landet og forkynt læren om at ’Guds rike er kommet nær’.» — «The World Magazine», 30. august 1914.

[Bilde på side 42]

Charles Taze Russell

[Bilde på side 43]

Joseph L. Russell, Charles’ far, tilhørte bibelstudiegruppen i Allegheny og hadde et nært samarbeid med sin sønn i Selskapet Vakttårnets virksomhet til sin død i 1897

[Bilder på side 50]

Bibelstudentene leverte titalls millioner traktater som avslørte religiøse villfarelser, forklarte bibelske sannheter og henledet oppmerksomheten på det betydningsfulle året 1914

[Bilde på side 52]

C. T. Russell skrev seks bind av «Millenniets Daggry» (fra 1886 til 1904) foruten traktater, brosjyrer og artikler i «Watch Tower» i løpet av omkring 37 år

[Bilde på side 53]

Når bror Russell holdt offentlige foredrag, brukte han ikke notater, og han var hele tiden i bevegelse — han gestikulerte og gikk omkring på podiet

[Bilde på side 58]

Et år ble det anslått at C. T. Russells prekener nådde ut til omkring 15 millioner lesere gjennom 2000 aviser