Kapittel 9

Jehovas ord fortsetter å ha rask framgang (1976—1992)

«Til slutt, brødre: Fortsett å be for oss, at Jehovas ord må fortsette å ha rask framgang [eller ’løpe’] og bli herliggjort, slik som det jo forholder seg hos dere.» — 2. Tess. 3: 1; se «Kingdom Interlinear».

MED disse ordene oppfordret apostelen Paulus sine medtroende i Tessalonika til å be om at han og hans medarbeidere måtte lykkes i å forkynne Jehovas ord uten hindring. Jehova besvarte den bønnen. Men det betyr ikke at apostelen førte en problemfri tilværelse. Han møtte hard motstand fra verden og måtte hanskes med falske brødre som fór med svik. (2. Kor. 11: 23—27; Gal. 2: 4, 5) Men til tross for dette kunne Paulus omkring ti år senere skrive at det gode budskap som følge av Guds velsignelse ’bar frukt og vokste i hele verden’. — Kol. 1: 6.

Også i vår tid bærer det gode budskap frukt — og det i en målestokk som savner sidestykke. Det er flere enn noen gang tidligere som får høre det gode budskap og tar imot det. Oppfyllelsen av det Guds Ord har forutsagt, har rask framgang, som en løper som deltar i et løp. — Jes. 60: 22.

Organisasjonsmessige forandringer

Fram til 1976 hadde bror Knorr arbeidet iherdig som president for Selskapet Vakttårnet i over 30 år. Han hadde reist verden rundt mange ganger for å besøke og oppmuntre misjonærer og undervise og lære opp dem som arbeidet ved avdelingskontorene. Han opplevde den glede å se at tallet på aktive vitner økte fra 117 209 i 1942 til 2 248 390 i 1976.

Sommeren 1976 hadde den 71 år gamle N. H. Knorr merket at han hadde en tendens til å støte borti ting. Undersøkelser som ble foretatt, viste at han led av en hjernesvulst som ikke kunne opereres bort. I noen måneder kjempet han for å fortsette å bære arbeidsbyrden, men den fysiske prognosen var dårlig. Ville hans sviktende helse komme til å hindre arbeidets framgang?

Allerede i 1971 hadde man begynt å ta flere medlemmer inn i det styrende råd. I 1975 hadde det 17 medlemmer. Gjennom store deler av det året  hadde det styrende råds medlemmer under bønn tenkt alvorlig over hvordan de best kunne ta seg av alt det som det globale forkynnelses- og undervisningsarbeidet omfatter i vår tid. (Matt. 28: 19, 20) Den 4. desember 1975 hadde det styrende råd enstemmig godkjent en av de mest betydningsfulle organisasjonsmessige forandringer i Jehovas vitners historie i nyere tid.

Fra og med 1. januar 1976 var all virksomhet som ble utført av Selskapet Vakttårnet og av Jehovas vitners menigheter rundt om på jorden, blitt underlagt seks administrative utvalg som bestod av medlemmer av det styrende råd. I overensstemmelse med denne ordningen hadde visse forandringer trådt i kraft ved alle avdelingskontorene rundt om i verden 1. februar 1976. Det var ikke lenger én avdelingstilsynsmann som førte tilsyn med avdelingskontoret. Tre eller flere modne menn utgjorde et utvalg, og ett av medlemmene av utvalget skulle tjene permanent som koordinator. * Etter at disse utvalgene hadde vært i virksomhet i noen måneder, kommenterte det styrende råd: «Det har vist seg å være en fordel at en rekke brødre rådslår med hverandre når de skal vurdere det arbeidet som blir utført for å fremme Rikets interesser. — Ordsp. 11: 14; 15: 22; 24: 6.»

Til tross for at bror Knorrs helsetilstand fortsatt var dårlig, var han høsten 1976 med på å undervise på de møtene som ble holdt ved hovedkontoret med medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene og andre ansatte fra avdelingskontorene rundt om i verden. I tillegg til å delta i møtene i løpet av dagen inviterte bror Knorr disse brødrene i små grupper til rommet sitt om kveldene. På denne måten kunne han og hans kone, Audrey, glede seg over fellesskapet med menn som kjente ham og satte pris på ham, og som han hadde hatt et nært samarbeid med i årenes løp. Bror Knorrs helse ble imidlertid stadig dårligere, og 8. juni 1977 døde han.

Den 22. juni 1977, to uker etter bror Knorrs død, ble den 83 år gamle Frederick W. Franz valgt til president for Selskapet Vakttårnet. Vakttårnet for 1. november 1977 skrev om bror Franz: «Hans ry som en fremragende bibelforsker og hans utrettelige arbeid for Rikets interesser har gjort at han overalt har Jehovas vitners tillit og lojale støtte.»

På det tidspunkt da denne forandringen fant  sted, hadde den nye organisasjonsmessige ordningen allerede trådt i funksjon, noe som sikret arbeidets framgang.

Bibelsk litteratur dekker åndelige behov

Jehovas vitner fikk rikelig med åndelig føde i tiden fram til 1976. Men når vi ser på det som har skjedd siden da under ledelse av det styrende råd og dets redaksjonsutvalg, ser vi at sannhetens vann har strømmet ut i stadig større mengder og i ulike former.

Mange av publikasjonene har dekket bestemte behov hos Jehovas vitner selv. De unge er blitt vist spesiell omsorg. Som en hjelp for dem til å anvende bibelske prinsipper i forskjellige situasjoner de møter i livet, ble boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte utgitt i 1976 (på engelsk) og De unge spør — tilfredsstillende svar i 1989 (samtidig på engelsk og norsk). Den rikt illustrerte publikasjonen Min bok med fortellinger fra Bibelen var spesielt beregnet på barn og kom ut i 1978 (på engelsk). Praktisk veiledning med tanke på å styrke familiene ble gitt i boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv, som også ble utgitt det året (på engelsk).

Fra tid til annen har det kommet betimelig veiledning i Vakttårnet i forbindelse med spesielle behov som har oppstått blant Jehovas folk. Vi kan nevne et eksempel. Verdensrapporten for Jehovas vitners virksomhet i 1977/1978 viste at forkynnerantallet hadde gått ned. Var en del av forklaringen på denne nedgangen at noen hadde hatt for store forventninger til 1975? Kanskje det. Men det var også andre faktorer inne i bildet. Hva kunne gjøres?

 Det styrende råd tok skritt for å styrke Jehovas vitners overbevisning om at det var nødvendig å fortsette å forkynne om Guds rike fra hus til hus med iver. Vakttårnet for 1. desember 1979 inneholdt artiklene «Brennende iver for Jehovas hus», «Forkynnelse i en lovløs verden», «Å foreta husbesøk — en ’apostolisk forkynnelsesmetode’» og «De forkynte fra hus til hus». Disse og andre artikler stadfestet at forkynnelsen fra hus til hus har et solid bibelsk grunnlag, og oppfordret leserne til å delta i dette viktige arbeidet på en helhjertet måte. * — Apg. 20: 20; Kol. 3: 23.

Det var også en annen situasjon som måtte vies oppmerksomhet. Fram til 1980 hadde en rekke personer som i noen år hadde deltatt i Jehovas vitners virksomhet, deriblant noen som hadde hatt fremtredende stillinger i organisasjonen, på forskjellige måter prøvd å skape splittelse og motarbeide virksomheten. For å styrke Jehovas folk til å motstå disse frafalnes innflytelse kom Vakttårnet med slike artikler som «Fortsett å være ’faste i troen’» (1. desember 1980), «’I stillhet innføres ødeleggende sekter’» (1. februar 1984) og «Ta avstand fra frafall! Hold fast ved sannheten!» (15. august 1983) Boken «La ditt rike komme» (1981) understreket den realitet at Guds rike er nær, og at det var blitt opprettet i himmelen i 1914. Det styrende råd lot ikke motstandernes bestrebelser lede oppmerksomheten bort fra det som er Jehovas vitners viktigste oppgave — å forkynne om Guds rike.

Men hva med Jehovas vitners behov for å fortsette å utdype sin kunnskap om Bibelens sannhet? I 1984 ble det utgitt en revidert utgave av Ny verden-oversettelsen (på engelsk). Den inneholdt omfattende henvisninger i margen, fotnoter og tilleggsstoff. Fire år senere, i 1988, mottok Jehovas folk til sin store begeistring en ajourført kommentar til alle versene i Åpenbaringen i boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær!, foruten et  bibelsk oppslagsverk i to bind, Insight on the Scriptures (Innsikt i Skriftene). I 1991 kom den vakkert illustrerte boken Det største menneske som noen gang har levd, som er en grundig redegjørelse for Jesu Kristi liv og lære.

Hva så med behovene til dem som ikke er Jehovas vitner? Som en hjelp til å lære opp nyinteresserte ble boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord utgitt i 1982. Den tar sikte på å hjelpe dem som studerer Bibelen, til å oppfylle de kravene Jehova stiller til dem som får leve i det jordiske paradiset. Med tanke på folk som har spørsmål om livets opprinnelse og meningen med livet her på jorden, ble boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? utgitt i 1985. I 1989 kom så den trosstyrkende boken Bibelen — Guds eller menneskers ord?

Ydmyke mennesker som kanskje har behov for spesiell hjelp på grunn av sin kulturelle eller religiøse bakgrunn, ble ikke glemt. For at analfabeter og slike som leser dårlig, skal få hjelp til å lære sannheten om Jehovas rike, ble den 32-siders brosjyren Du kan få leve evig på jorden! utgitt i 1982. I 1992 var det blitt trykt over 76 millioner eksemplarer av den på 200 språk. Den er dermed den av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som er blitt oversatt til flest språk.

I 1983 ble det utgitt tre brosjyrer (på engelsk) som spesielt tok sikte på å hjelpe muslimer, buddhister og hinduer. Når man ønsker å nå folk med en slik eller en annen religiøs bakgrunn, er det nyttig å vite litt om deres religion — dens historie og hva den går ut på. For at dette behovet skulle bli dekket, ble boken Menneskets søken etter Gud utgitt i 1990.

Det styrende råd var sterkt interessert i å nå så mange som mulig med budskapet om Riket — mennesker «av alle nasjoner og stammer og . . . tungemål». (Åp. 7: 9) Det ble derfor truffet tiltak for å oversette litteraturen til mange flere språk. Fra 1976 til 1992 ble Vakttårnet utgitt på mange flere språk; økningen i antall språk var på omkring 42 prosent. I oktober 1992 kom det ut på 111 språk. For at litteraturen skulle bli oversatt så raskt som mulig, var det samme år over 800 oversettere som var opptatt i dette arbeidet.

Utvidede programmer for undervisning

Under ledelse av det styrende råd og dets undervisningsutvalg ble programmene for undervisning  av dem som tjente på hovedkontoret og på avdelingskontorene rundt om i verden, gjort mer variert. I tillegg til at de hadde høytlesning fra Bibelen eller fra årboken etter drøftelsen av dagsteksten ved frokostbordet, begynte de å analysere den delen av Bibelen som var blitt lest foregående uke, og anvende stoffet på dem som tjente på Betel. På hovedkontoret begynte man dessuten med regelmessige rapporter fra forskjellige avdelinger på Betel foruten hyppigere rapporter fra sonetilsynsmenn.

Det ble også tilrettelagt og satt ut i livet undervisningsprogrammer for dem som hadde større ansvar i organisasjonen. I 1977 ble det ordnet slik at alle de eldste fikk gjennomgå et 15-timers Kurs i Rikets tjeneste. (Apg. 20: 28) Siden da har det vært arrangert lignende kurs av varierende lengde med noen års mellomrom; fra og med 1984 fikk også menighetstjenere opplæring ved Kurs i Rikets tjeneste. I desember 1977 begynte et spesielt, fem-ukers kurs i Brooklyn for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene.

De som utførte heltidstjeneste som pionerer, ble også vist spesiell omsorg. I desember 1977 begynte pionertjenesteskolen, et toukers kurs for pionerforkynnere, i De forente stater, og med tiden ble den holdt over hele verden. I løpet av de neste 14 årene ble tallet på pionerer mer enn femdoblet — fra 115 389 til 605 610!

Høsten 1987 ble det opprettet en ny skole — tjenesteopplæringsskolen. Denne skolen tok sikte på å lære opp kvalifiserte enslige brødre som hadde en viss erfaring som eldste eller menighetstjenere, og som var villige til å tjene hvor som helst i verden hvor det var behov. I 1992 hadde skolen hatt klasser i Australia, De forente stater, El Salvador, Frankrike, Italia, Mexico, Nigeria, Spania, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Østerrike. Dette har ikke ført til at det er blitt en gruppe i menigheten som går for å være de andre overlegen, men til at det er blitt flere menn som er godt kvalifisert til å tjene sine brødre.

Til fremme av det bibelske undervisningsarbeidet over hele verden ble det holdt internasjonale stevner i strategisk beliggende byer — noen av dem i land hvor Jehovas vitners arbeid hadde vært forbudt. Disse stevnene bidrog til å styrke brødrene i disse landene og gav dem en kraftig  spore til å forkynne det gode budskap. *

Utvidelser med tanke på veksten

Etter hvert som Jehovas ord fortsatte å ha rask framgang, skjedde det en spennende utvikling innen bygge- og trykkerivirksomheten under tilsyn av det styrende råd og dets utgiverutvalg.

Jehovas vitner med erfaring fra byggearbeid stilte seg til disposisjon, og deres innsats ble koordinert slik at de kunne yte assistanse ved byggingen av nye og større avdelingskontorer rundt om i verden. Fra 1976 til 1992 gikk man i gang med å bygge helt nye avdelingskontorer i omkring 60 land. Man gikk dessuten i gang med å utvide avdelingskontorene og/eller trykkeriene i 30 land. Den måten arbeidet ble utført på (med frivillige arbeidere som kom fra mange menigheter — noen ganger fra andre land), bidrog til å styrke kjærlighetens og enhetens bånd blant Jehovas folk. *

For å dekke Selskapets behov for å trykke litteratur på stadig flere språk utviklet Jehovas vitner med erfaring innen datateknologi et datastyrt system, MEPS (Multilanguage Electronic Phototypesetting System, flerspråklig elektronisk fotosatssystem). Prosjektet ble fullført i 1986. Dette førte til at Vakttårnet i 1992 kom ut samtidig på 66 språk. Det store flertall av Jehovas vitner får følgelig den samme åndelige føde samtidig. *

Etter hvert som utvidelsene fortsatte, ble det behov for flere frivillige arbeidere både på hovedkontoret i Brooklyn og på avdelingskontorene rundt om i verden. Fra 1976 til 1992 ble den internasjonale Betel-familien tre ganger så stor; den økte fra cirka 4000 til over 12 900 medlemmer. Det styrende råd og dets personalutvalg har ivaretatt denne store skaren av heltidstjeneres personlige og åndelige interesser.

Omsorgen for menighetene og evangeliseringsarbeidet

Etter hvert som Jehovas ord fortsatte å ha rask framgang, engasjerte det styrende råd og dets tjenesteutvalg seg sterkt i å bygge opp menighetene  over hele verden og utvide det verdensomspennende evangeliseringsarbeidet.

Kunne det gjøres mer for å hjelpe de mange nye som ble døpt hvert år? Tidlig i 1977 ble det truffet tiltak for å styrke de nye vitnene i åndelig henseende. Vår tjeneste for Riket skrev: «Vi tror at vi bør studere minst to bøker med alle som kommer i sannheten. . . . Studiet bør derfor fortsette etter dåpen helt til bok nummer to er blitt gjennomgått.» På denne måten fikk nydøpte vitner bedre anledning til å tilegne seg kunnskap og forståelse og til å øke sin verdsettelse av dåpen. Denne nye ordningen oppmuntret også til et nærere fellesskap mellom de nye og dem som studerte Bibelen med dem.

For at alle de som strømmet til Jehovas organisasjon, skulle bli tatt hånd om, ble det opprettet over 29 000 nye menigheter mellom 1976 og 1992. (Mi. 4: 1) Flere krets- og områdetilsynsmenn ble utnevnt av det styrende råd og sendt ut for å hjelpe. Fra 1976 til 1992 økte tallet på reisende tilsynsmenn fra cirka 2600 til cirka 3900.

Etter hvert som det ble opprettet flere menigheter, ble det også et stigende behov for flere møtesaler. Fantes det en raskere måte å bygge Rikets saler på? I 1970-årene organiserte Jehovas vitner i De forente stater et byggeprogram hvor faglærte bygningsarbeidere fra ett område reiste til et naboområde for å hjelpe vitnene der med å bygge en Rikets sal. Med hjelp fra hundrevis av assistenter kunne de fullføre salen på kort tid — ofte på to—tre dager. I 1980-årene ble det oppført hurtigbygde Rikets saler også andre steder i verden.

De politiske forandringene i Øst-Europa berørte også Jehovas vitner. Det var en ubeskrivelig stor glede for brødrene i slike land som Polen, Romania, det som da ble kalt Sovjetunionen, Ungarn og Øst-Tyskland (som det het den gang), å få vite at de hadde oppnådd juridisk anerkjennelse, i noen tilfelle etter at arbeidet hadde vært forbudt i 40 år! Den økte friheten i disse landene gjorde det lettere for brødrene der å nå cirka 380 millioner mennesker med det gode budskap. Jehovas vitner kastet ikke bort tiden. De var snare til å benytte sin nyvunne frihet i det offentlige forkynnelsesarbeidet.

Hva har dette ført til? Jehovas ord har hatt rask framgang! I april 1992 var det for eksempel 106 915 i Polen som forkynte om Guds  rike. Og utsiktene til framtidig vekst var enestående: Den samme måneden var det 214 218 som overvar høytiden til minne om Kristi død. Og i de landene som tidligere utgjorde Sovjetunionen, var det hele 173 473 til stede på minnehøytiden, en økning på 60 prosent i forhold til året før.

Men i noen land har brødrene møtt hindringer på grunn av vedvarende forfølgelse eller naturkatastrofer. I 1992 var det fremdeles 24 land hvor myndighetene hadde pålagt Jehovas vitners arbeid restriksjoner. Gjennom ordstyrerens utvalg gjør det styrende råd det som er mulig, for å hjelpe brødrene i disse landene og informere det internasjonale brorskapet om hvordan de på forskjellige måter kan hjelpe sine trosfeller som har det vanskelig. (Jevnfør 1. Korinter 12: 12—26.) Verken forfølgelseskampanjer eller naturkatastrofer har kunnet stanse forkynnelsen av Jehovas ord.

«Et folk som er helt hans eget»

I årene fra 1976 til 1992 hadde følgelig Jehovas ord rask framgang. Organisasjonen ble nesten dobbelt så stor; forkynnerantallet økte til over 4 470 000!

Jehovas folk har fortsatt å forkynne med nidkjærhet om Guds rike, og de forkynner nå på flere språk enn noen gang tidligere. Ved hjelp av de publikasjonene de har fått, har de tilegnet seg en dypere forståelse av Bibelen og hjulpet interesserte til å lære Bibelens sannhet å kjenne. De har høstet gagn av de undervisningsprogrammene som har vært satt i gang for dem som har større ansvar innen organisasjonen. Det er ingen tvil om at Jehova har velsignet deres forkynnelse av hans rike.

Fra 1870-årene og fram til i dag har noen menn i særlig grad bidratt til å fremme Rikets arbeid, menn som Charles T. Russell, Joseph F. Rutherford, Nathan H. Knorr og Frederick W. Franz, foruten andre som har tjent som medlemmer av det styrende råd. Men Jehovas vitner er på ingen måte blitt en sekt som har vært sentrert om noen av disse mennenes personlighet. De har bare én leder, Kristus. (Matt. 23: 10) Han er Hodet for disse organiserte vitnene for Jehova og den som har fått «all myndighet» til å lede dette arbeidet «inntil avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 28: 18—20) De er besluttet på å underordne seg under Kristus som Hode, holde seg nær til Guds Ord og følge den hellige ånds ledelse, slik at de kan fortsette å gå på i tilbedelsen av den eneste sanne Gud og vise at de er «et folk som er helt hans eget, nidkjært til gode gjerninger». — Tit. 2: 14.

Men hvilke grunnleggende læresetninger og normer for livsførsel er det som skiller Jehovas vitner ut fra alle andre religioner? Hvordan har det gått til at de er blitt kjent som Jehovas vitner? Hvordan blir arbeidet deres finansiert? Hvorfor holder de seg strengt atskilt fra andre religionssamfunn og fra verden i sin alminnelighet? Hvorfor er de blitt utsatt for voldsom forfølgelse mange steder i verden? Disse og mange andre spørsmål vil bli besvart i de neste kapitlene.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 117]

Ikke en sekt sentrert om noe menneskes personlighet

[Ramme/diagram på side 110]

Fra 1976 til 1992 økte antall språk som «Vakttårnet» blir utgitt på, med cirka 42 prosent

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

111

 

78

 

1976 1992

[Ramme på side 111]

F. W. Franz’ bakgrunn

Frederick William Franz ble født i Covington i Kentucky i De forente stater 12. september 1893. I 1899 flyttet familien til Cincinnati i Ohio, hvor Frederick gikk ut av high school i 1911. Han begynte så å studere allmennfag ved Cincinnati universitet. Han hadde bestemt seg for å bli prest i den presbyterianske kirke, så han gikk iherdig inn for studiene av nytestamentlig gresk. Mens Frederick gikk på universitetet, ble han valgt ut til å motta Rhodes-stipendiet, som åpnet veien for studier ved Oxford universitet i England. Men før dette ble offentliggjort, mistet Frederick all interesse for stipendiet og bad om å bli strøket av listen over aktuelle kandidater.

Hans bror Albert hadde tidligere sendt ham en brosjyre som han hadde fått fra de internasjonale bibelstudenter. Senere gav Albert ham de tre første bindene av «Studier i Skriften». Frederick var henrykt over det han lærte, og bestemte seg for å bryte forbindelsen med den presbyterianske kirke og slutte seg til bibelstudentenes menighet. Han ble døpt 30. november 1913. I mai 1914 sluttet han ved universitetet, og han begynte straks å gjøre forberedelser med tanke på å begynne som kolportør (pioner).

I juni 1920 ble han medlem av Betel-familien i Brooklyn. Etter N. H. Knorrs død i juni 1977 ble bror Franz valgt til president for Selskapet Vakttårnet. Han tjente trofast som medlem av det styrende råd til han døde 22. desember 1992, 99 år gammel.

[Diagram på side 112]

(Se den trykte publikasjonen)

Stadig flere slutter seg til pionerenes rekker

1992

600 000

400 000

1986

200 000

1981

1976

[Diagram på side 113]

(Se den trykte publikasjonen)

Den internasjonale Betel-familiens vekst

1992

12 000

9000

1986

6000

1981

1976

3000

[Diagram på side 114]

(Se den trykte publikasjonen)

Stadig flere menigheter

80 000

1992

60 000

1986

1981

1976

40 000

20 000

[Diagram på side 115]

(Se den trykte publikasjonen)

Økningen i antall forkynnere

1992

4 000 000

1986

3 000 000

1981

1976

2 000 000

1 000 000

[Bilde på side 109]

Hvert av Selskapets avdelingskontorer har et tilsynsførende utvalg; utvalget nedenfor fører tilsyn med arbeidet i Nigeria

 [Bilder på side 116]

Jehovas vitners styrende råd — Januar 1992

Carey W. Barber

John E. Barr

W. Lloyd Barry

John C. Booth

Frederick W. Franz

George D. Gangas

Milton G. Henschel

Theodore Jaracz

Karl F. Klein

Albert D. Schroeder

Lyman A. Swingle

Daniel Sydlik