Kapittel 3

Kristne vitner for Jehova i det første århundre

«DERE skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apg. 1: 8) Med disse avskjedsordene gav Jesus sine disipler i oppdrag å være vitner. Men vitner om hvem? «Vitner om meg,» sa Jesus. Betydde dette at de ikke skulle vitne om Jehova? Slett ikke!

Jesu disipler fikk i virkeligheten et privilegium som ingen før hadde hatt — de skulle vitne om både Jehova og Jesus. Som troende jøder var Jesu første disipler allerede Jehovas vitner. (Jes. 43: 10—12) Men nå skulle de også vitne om den viktige rollen Jesus spilte i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn; de skulle gjøre kjent at Guds messianske rike er det middel han bruker for å helliggjøre dette navnet. De skulle være vitner om Jesus for å herliggjøre Jehova. (Rom. 16: 25—27; Fil. 2: 9—11) De vitnet om at Jehova ikke hadde løyet, at han etter over 4000 år endelig hadde oppreist den lenge lovte Messias, eller Kristus.

De kristne vitner for Jehova i det første århundre fikk også et enestående ansvar — et ansvar som har vært pålagt sanne kristne fram til denne dag.

«Gå . . . og gjør disipler»

Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, viste han seg for disiplene, som var samlet på et fjell i Galilea. Der redegjorde han nærmere for det arbeidet de var pålagt: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 19, 20) Tenk over hva dette omfattende oppdraget egentlig innebar.

«Gå,» sa Jesus. Men til hvem? Til «mennesker av alle nasjonene». Dette var en ny befaling, en befaling som særlig utgjorde en utfordring for jødiske troende. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 10: 9—16, 28.) Før Jesu tid ble hedninger, ikke-jøder, ønsket velkommen når de kom til Israel fordi de var interessert i den sanne tilbedelse. (1. Kong. 8: 41—43) Tidligere hadde Jesus sagt til apostlene at de skulle ’gå av sted og forkynne’, men bare for «de  bortkomne sauene av Israels hus». (Matt. 10: 1, 6, 7) Nå fikk de befaling om å gå til mennesker av alle nasjoner. Hvorfor?

«Gjør disipler,» befalte Jesus. Ja, hans disipler skulle gjøre andre til disipler. Hva innebærer det? En disippel er en som lærer, en som blir undervist — men ikke bare en elev; han er også en tilhenger. En disippel godtar Jesu myndighet ikke bare i sitt indre, ved å tro på ham, men også i det ytre, ved å adlyde ham. En ordbok sier om det greske ordet som er gjengitt med «disippel» (ma·the·tesʹ), at det «innebærer tilstedeværelsen av en personlig hengivenhet som former hele livet til den som blir omtalt som [en disippel]». — Theological Dictionary of the New Testament.

«Og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere,» sa Jesus videre. For å framelske personlig hengivenhet for Jesus må en lære å «holde alt det» Jesus har befalt, deriblant å forkynne det «gode budskap om riket». (Matt. 24: 14) Bare på den måten kan en bli en disippel i ordets egentlige betydning. Og det er bare de som godtar læren og blir sanne disipler, som blir døpt.

Jesus kom med denne forsikringen: «Jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» Jesu lære er alltid aktuell. Den blir aldri avleggs. De kristne er derfor fram til denne dag forpliktet til å gjøre andre til disipler.

Kristi etterfølgere fikk følgelig et ansvarsfullt oppdrag, nemlig å gjøre disipler blant alle nasjoner. For å gjøre mennesker til Kristi disipler måtte de imidlertid vitne om Jehovas navn og rike, for det var det deres Forbilde, Jesus Kristus, hadde gjort. (Luk. 4: 43; Joh. 17: 26) De som godtok Kristi lære og ble disipler, ble dermed kristne vitner for Jehova. Det var ikke lenger tale om å bli et vitne for Jehova ved fødselen, ved at man ble født inn i den jødiske nasjon; det var noe man selv valgte å bli. De som ble vitner, ble det av kjærlighet til Jehova og fordi de hadde et oppriktig ønske om å underordne seg under hans overherredømme. — 1. Joh. 5: 3.

Men vi kan spørre: Oppfylte de kristne vitner for Jehova i det første århundre sitt oppdrag? Vitnet de om Gud og Kristus, og gjorde de ’disipler av mennesker av alle nasjoner’?

«Til den fjerneste del av jorden»

Kort tid etter at Jesus hadde gitt disiplene deres oppdrag, vendte han tilbake til sin Far i himmelen. (Apg. 1: 9—11) Ti dager senere, på pinsedagen i år 33, fikk det omfattende arbeidet som gikk ut på å  gjøre disipler, sin start. Jesus utgjøt den hellige ånd, som var lovt, over sine ventende disipler. (Apg. 2: 1—4; jevnfør Lukas 24: 49 og Apostlenes gjerninger 1: 4, 5.) Det førte til at de ble fylt med iver etter å forkynne om den oppstandne Kristus og hans framtidige gjenkomst som konge i Guds rike.

Disse disiplene i det første århundre begynte å vitne om Gud og Kristus der i Jerusalem, i samsvar med det Jesus hadde befalt. (Apg. 1: 8) På pinsedagen tok apostelen Peter ledelsen og «avla . . . et grundig vitnesbyrd» for tusener av jøder som hadde kommet fra mange land for å delta i høytiden. (Apg. 2: 5—11, 40) Ikke lenge etter hadde tallet på troende menn kommet opp i omkring 5000. (Apg. 4: 4; 6: 7) Senere forkynte Filip «det gode budskap om Guds rike og om Jesu Kristi navn» for samaritanene. — Apg. 8: 12.

Men det var mye mer arbeid som skulle utføres. Fra og med år 36, da Kornelius, en uomskåren hedning, ble omvendt, ble det gode budskap utbredt til ikke-jødiske mennesker av alle nasjoner. (Apg., kap. 10) Ja, budskapet ble utbredt så hurtig at apostelen Paulus omkring år 60 kunne si at det gode budskap var «blitt forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». (Kol. 1: 23) Ved slutten av det første århundre hadde Jesu trofaste etterfølgere gjort mennesker til disipler over hele Romerriket — i Asia, Europa og Afrika.

Ettersom de kristne vitner for Jehova i det første århundre utrettet så mye i løpet av så kort tid, oppstår spørsmålet: Var de organisert? I tilfelle hvordan?

Den kristne menighets organisasjon

Fra Moses’ tid av befant det jødiske folk seg i en enestående stilling — det tjente som Guds menighet. Denne menigheten var godt organisert av Gud under ledelse av eldste, høvdinger, dommere og tilsynsmenn. (Jos. 23: 1, 2) Men det jødiske folk mistet sin privilegerte stilling da det forkastet Jehovas Sønn. (Matt. 21: 42, 43; 23: 37, 38; Apg. 4: 24—28) På pinsedagen i år 33 tok Guds kristne menighet den plassen som Israels menighet hadde hatt. * Hvordan var denne kristne menighet organisert?

Det fortelles at disiplene allerede på pinsedagen viet seg «til apostlenes lære», noe som viser at de helt fra begynnelsen av var forent i lærespørsmål. Helt fra den første dagen kom de sammen «i samstemmighet». (Apg. 2: 42, 46) Etter hvert som tallet på disipler økte, begynte det å bli dannet menigheter av troende, først i Jerusalem og siden andre steder. (Apg. 8: 1; 9: 31; 11: 19—21; 14: 21—23) De hadde for vane å samles både på offentlige steder og i private hjem. — Apg. 19: 8, 9; Rom. 16: 3, 5; Kol. 4: 15.

 Hva var det som gjorde at den stadig voksende kristne menighet ikke ble en organisasjon av frie, uavhengige lokale menigheter? De var forent under én Leder. Jesus Kristus var helt fra begynnelsen av menighetens utnevnte Herre og Hode, og han ble anerkjent som det av alle menighetene. (Apg. 2: 34—36; Ef. 1: 22) Fra himmelen ledet Kristus på en aktiv måte sin menighet på jorden. Hvordan? Ved hjelp av den hellige ånd og av engler, som Jehova har stilt til hans disposisjon. — Apg. 2: 33; jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 19, 20; 8: 26; 1. Peter 3: 22.

Kristus hadde også noe annet til disposisjon som hjalp ham til å bevare den kristne menighets enhet — et synlig styrende råd. I begynnelsen var det Jesu trofaste apostler som utgjorde det styrende råd. Senere kom det til å omfatte de eldste i menigheten i Jerusalem og apostelen Paulus, selv om han ikke bodde i Jerusalem. Hver menighet anerkjente den myndighet som ble utøvd av dette sentrale råd av eldste, og vendte seg til det for å få veiledning når det oppstod stridsspørsmål som gjaldt organisasjon eller lærespørsmål. (Apg. 2: 42; 6: 1—6; 8: 14—17; 11: 22; 15: 1—31) Hva førte det til? «Derfor fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag.» — Apg. 16: 4, 5.

Under ledelse av den hellige ånd førte det styrende råd tilsyn med utnevnelsen av tilsynsmenn og deres assistenter, menighetstjenere, for at hver menighet skulle få den nødvendige omsorg. Dette var menn som hadde de åndelige kvalifikasjonene som krevdes i alle menighetene; det var ikke kvalifikasjoner som var basert på normer som ble fastsatt på hvert enkelt sted. (1. Tim. 3: 1—13; Tit. 1: 5—9; 1. Pet. 5: 1—3) Tilsynsmennene ble oppfordret til å følge Skriftene og underkaste seg den hellige ånds ledelse. (Apg. 20: 28; Tit. 1: 9) Alle i menigheten ble oppfordret til å ’være lydige mot dem som tar ledelsen’. (Hebr. 13: 17) På den måten ble enheten bevart, ikke bare innen den enkelte menighet, men i den kristne menighet som et hele.

Selv om det var noen menn som innehadde ansvarsfulle stillinger, var ikke Jehovas vitner i det første århundre inndelt i presteskap og lekfolk. De var alle brødre; det var bare én Leder, Kristus. — Matt. 23: 8, 10.

Kjent på sin hellige ferd og sin kjærlighet

Jehovas vitner i det første århundre begrenset ikke sitt vitnesbyrd til å frambære «frukt av lepper». (Hebr. 13: 15) For et kristent vitne dreide hele livet seg om det å være en disippel. Det var derfor ikke slik at disse kristne bare forkynte sin tro; deres tro formet hele deres liv. De la av den gamle personlighet med dens syndige gjerninger og bestrebet seg på å ikle seg den nye personlighet, som er skapt i samsvar med Guds vilje. (Kol. 3: 5—10) De var sannferdige og ærlige, arbeidsomme og pålitelige. (Ef. 4: 25, 28) De var moralsk rene — seksuell umoral var strengt forbudt. Drukkenskap og  avgudsdyrkelse var også forbudt. (Gal. 5: 19—21) Kristendommen ble derfor med god grunn kjent som «Veien» — en måte å leve på som dreide seg om troen på Jesus. De som fulgte «Veien», fulgte nøye i Jesu fotspor. — Apg. 9: 1, 2; 1. Pet. 2: 21, 22.

Én egenskap skiller seg klart ut — kjærlighet. De første kristne hadde kjærlig omsorg for sine medtroende. (Rom. 15: 26; Gal. 2: 10) De elsket dem, ikke som seg selv, men høyere enn seg selv. (Jevnfør Filipperne 2: 25—30.) De var til og med villige til å dø for hverandre. Men det burde ikke overraske noen. Var ikke Jesus villig til å dø for dem? (Joh. 15: 13; jevnfør Lukas 6: 40.) Han kunne si til sine disipler: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35) Jesus sa at hans etterfølgere skulle ha en slik selvoppofrende kjærlighet. Hans disipler i det første århundre var nøye med å følge denne befalingen. — Matt. 28: 20.

’Ikke en del av verden’

Hvis de kristne i det første århundre skulle oppfylle sine forpliktelser, nemlig å gjøre disipler og være vitner for Gud og Kristus, kunne de ikke la seg distrahere av de ting som hørte verden til; de måtte fokusere på det oppdraget de hadde fått. Jesus hadde gjort det. Han sa til Pilatus: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» (Joh. 18: 36) Og til disiplene sa han rett ut: «Dere [er ikke] en del av verden.» (Joh. 15: 19) I likhet med Jesus holdt følgelig de første kristne seg atskilt fra verden; de engasjerte seg ikke i politikk eller kriger. (Jevnfør Johannes 6: 15.) De lot seg heller ikke innvikle i verdens veier — dens trakting etter materielle goder og dens overdrevne sans for nytelser. — Luk. 12: 29—31; Rom. 12: 2; 1. Pet. 4: 3, 4.

Fordi det første århundres kristne vitner holdt seg atskilt fra verden, skilte de seg ut fra andre. Historikeren E. G. Hardy skriver: «De kristne var fremmede og pilegrimer i verden; deres borgerskap var i himmelen; det riket de så hen til, var ikke av denne verden. Den mangel på interesse for samfunnsmessige spørsmål som var en følge av dette, kom således helt fra begynnelsen av til å bli et bemerkelsesverdig trekk ved de kristne.» — Christianity and the Roman Government.

Forfulgt for rettferdighetens skyld

«En slave er ikke større enn sin herre,» sa Jesus. «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh. 15: 20) Før Jesus døde på torturpælen, hadde han vært utsatt for hard forfølgelse. (Matt. 26: 67; 27: 26—31, 38—44) Og som Jesus hadde forutsagt,  varte det ikke lenge før hans disipler fikk en lignende behandling. (Matt. 10: 22, 23) Men hvorfor?

Det gikk ikke lang tid før de første kristne ble lagt merke til av andre. Det var mennesker med høye prinsipper når det gjaldt moral og integritet. De arbeidet frimodig og iherdig for å gjøre disipler; som følge av det var det bokstavelig talt tusener som forlot falsk religion og ble kristne. De nektet å engasjere seg i verdens anliggender. De ville ikke være med på å tilbe keiseren. Det er derfor ikke overraskende at de snart ble offer for en voldsom forfølgelse som ble satt i gang av den falske religions ledere og av feilinformerte politiske herskere. (Apg. 12: 1—5; 13: 45, 50; 14: 1—7; 16: 19—24) Disse var imidlertid bare jordiske redskaper for den egentlige forfølgeren — «den opprinnelige slange», Satan. (Åp. 12: 9; jevnfør Åpenbaringen 12: 12, 17.) Hva var det han ønsket å oppnå? Å undertrykke kristendommen og sette en stopper for de kristnes frimodige forkynnelse.

Men ingen forfølgelse, uansett hvor hard den måtte være, kunne bringe de kristne vitner for Jehova i det første århundre til taushet. De hadde fått sitt forkynnelsesoppdrag fra Gud gjennom Kristus, og de var fast besluttet på å adlyde Gud mer enn mennesker. (Apg. 4: 19, 20, 29;  5: 27—32) De stolte på at de ville få styrke fra Jehova, og at han ville lønne sine lojale vitner for deres utholdenhet. — Matt. 5: 10; Rom. 8: 35—39; 15: 5.

Historien bekrefter at de romerske myndighetene ikke klarte å utrydde de første kristne vitnene for Jehova ved sin forfølgelse. Josefus, en jødisk historieskriver som levde i det første århundre etter vår tidsregning, skriver: «Og den gruppen som kalles de kristne etter [Jesus], har til denne dag [omkring år 93] ikke forsvunnet.» — Jewish Antiquities, XVIII, 64 (iii, 3).

Historien om det vitnesbyrd som ble avlagt av de kristne vitner for Jehova i det første århundre, åpenbarer en rekke tydelige kjennetegn: De gikk med frimodighet og iver inn for å vitne om Gud og Kristus og å gjøre disipler; de hadde en organisasjonsmessig oppbygning hvor alle var brødre, uten noen inndeling i presteskap og lekfolk; de hadde høye moralnormer og elsket hverandre; de tok avstand fra verdens veier og verdens anliggender; de ble forfulgt for rettferdighetens skyld.

Men ved århundreskiftet tok utviklingen en ny vending: Den ene, forente kristne menighet ble truet av en alvorlig, snikende fare.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 26]

Nye disipler skulle ikke være passive troende, men lydige etterfølgere

[Uthevet tekst på side 27]

Ingen ble lenger født som et vitne for Jehova; det var noe man selv valgte å bli

[Uthevet tekst på side 28]

Ved slutten av det første århundre hadde de kristne vitner for Jehova gjort mennesker til disipler i Asia, Europa og Afrika

[Uthevet tekst på side 29]

De kristne i det første århundre var ikke inndelt i presteskap og lekfolk

[Ramme på side 27]

Kristendommen ble utbredt som følge av iherdig forkynnelse

Oppglødet av en uslokkelig nidkjærhet gjorde de første kristne vitnene for Jehova seg de største anstrengelser for å gi det gode budskap størst mulig utbredelse. Edward Gibbon skriver at «de kristnes nidkjærhet . . . drev dem ut til alle provinser og til nesten hver eneste by i [Romer]riket». («The Decline and Fall of the Roman Empire») Og professor J. W. Thompson skriver: «Kristendommen hadde spredt seg i et bemerkelsesverdig raskt tempo i hele den romerske verden. I år 100 hadde sannsynligvis hver eneste provins som grenset til Middelhavet, et kristent samfunn.» — «History of the Middle Ages».

[Ramme på side 30]

«Kristendommens seirer»

Ikke-bibelske kilder bekrefter at de første kristne utmerket seg ved sin livsførsel og sin kjærlighet. Historikeren John Lord skrev: «Kristendommens seirer bestod i virkeligheten i at den gjorde dem som bekjente seg til dens lære, til gode mennesker . . . Vi har vitnesbyrd om at de levde et ulastelig liv, hadde en uklanderlig moral, var gode borgere og la kristne dyder for dagen.» — «The Old Roman World».

[Bilde på side 31]

Et sentralt styrende råd var med på å gi menighetene veiledning, men det var Kristus alle så hen til som sin eneste Leder

[Bilde på side 32]

De første kristne ble utsatt for en voldsom forfølgelse