Kapittel 22

Andre avsnitt: Vitner til den fjerneste del av jorden

Det arbeidet som ble utført for å forkynne om Riket fra 1914 til 1935, blir drøftet på sidene 423 til 443. Jehovas vitner lærer at Jesus Kristus ble innsatt på tronen som konge i himmelen i 1914 med myndighet over nasjonene. Da Jesus var på jorden, forutsa han at budskapet om Riket skulle bli forkynt over hele verden trass i intens forfølgelse, og at dette skulle være en del av tegnet på at han var nærværende som konge i Riket. Hva var det som egentlig fant sted i årene etter 1914?

I 1914 ble Europa i løpet av kort tid styrtet ut i den første verdenskrig. Med tiden var land som omfattet anslagsvis 90 prosent av jordens befolkning, innblandet i krigen. Hvilken virkning hadde krigen og det som fulgte med den, på Jehovas tjeneres forkynnervirksomhet?

De dystre årene under den første verdenskrig

I de første krigsårene var det lite som hindret arbeidet, bortsett fra i Tyskland og Frankrike. Det ble delt ut traktater mange steder uten restriksjoner, og «Skapelsens fotodrama» ble fortsatt vist, selv om det skjedde i langt mer begrenset målestokk etter 1914. Etter hvert som krigsfeberen ble mer intens, satte presteskapet i Britisk Vestindia ut rykter om at E. J. Coward, som representerte Selskapet Vakttårnet, var tysk spion, så han ble bedt om å forlate området.

Da forkynnerne kom i gang med å levere boken Den fuldbyrdede Hemmelighed i 1917, grep motstanden om seg. Folk var ivrige etter å skaffe seg boken. Selskapets opprinnelige bestilling hos trykkeriene måtte mer enn tidobles i løpet av bare noen få måneder. Men kristenhetens prester var rasende over at deres falske læresetninger ble avslørt. Det voldsomme krigshysteriet gav dem en fin anledning til å anmelde bibelstudentene til myndighetene. Overalt i De forente stater ble menn og kvinner som distribuerte bibelstudentenes litteratur,  utsatt for pøbelaksjoner og også rullet i tjære og fjær. I Canada ble det foretatt husundersøkelser, og der hvor det ble funnet visse publikasjoner som var utgitt av Den Internasjonale Bibelstudieforening, ble beboerne ilagt store bøter eller kastet i fengsel. Men Thomas J. Sullivan, som da befant seg i Port Arthur i Ontario, fortalte at en gang da han ble satt i fengsel for en natt, tok politiet i byen med seg eksemplarer av den forbudte litteraturen hjem til seg og sine venner og sørget dermed for at hele boklageret, mellom 500 og 600 bøker, ble distribuert.

Heller ikke de som arbeidet ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor, gikk fri; flere medlemmer av administrasjonsstaben ble dømt til mange års fengsel. For bibelstudentenes fiender så det ut til at de hadde gitt dem dødsstøtet. Det ble så godt som helt slutt på at bibelstudentene forkynte på en måte som tiltrakk seg stor offentlig oppmerksomhet.

Men også i fengsel fant bibelstudentene muligheter til å snakke med andre om Guds hensikter. Da Selskapets ledere og deres nære medarbeidere kom til fengselet i Atlanta i Georgia, fikk de først forbud mot å forkynne. Men de drøftet Bibelen seg imellom, og andre følte seg tiltrukket av deres vesen og deres væremåte. Etter noen måneder gav fengselsinspektøren dem i oppdrag å gi andre innsatte religiøs undervisning. Etter en tid var det opptil 90 som var til stede i disse undervisningstimene.

Andre lojale kristne fant også forskjellige måter å forkynne på i disse krigsårene. Noen ganger førte det til at budskapet om Riket ble gjort kjent i land hvor det ikke var blitt forkynt fram til da. I 1915 var det for eksempel en colombiansk bibelstudent i New York som sendte den spanske utgaven av Tidsaldrenes Plan til en mann i Bogotá i Colombia. Etter cirka seks måneder fikk han svar fra Ramón Salgar. Han hadde studert boken grundig og likte den godt, og nå ville han ha 200 eksemplarer som han kunne levere til andre. Bror J. L. Mayer i Brooklyn i New York sendte også ut mange eksemplarer av Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift) på spansk. En god del av disse ble sendt til Spania. Og da Alfred Joseph reiste fra Barbados for å arbeide på kontrakt i Sierra Leone, benyttet han de mulighetene han hadde der, til å forkynne om de bibelske sannhetene han nylig hadde lært.

Det var ofte vanskeligere for kolportørene, som besøkte folk i deres hjem og på ulike arbeidsplasser. Men i 1916 var en rekke kolportører som hadde dratt til El Salvador, Honduras og Guatemala, travelt opptatt med å gjøre befolkningen kjent med Bibelens livgivende sannheter. På denne tiden foretok Fanny Mackenzie, en kolportør av britisk nasjonalitet, to båtreiser til Østen og gjorde opphold i Kina, Japan og Korea for å levere bibelsk litteratur. Siden fulgte hun opp interessen ved å skrive brev.

Ifølge de fortegnelsene som foreligger, gikk tallet på bibelstudenter som rapporterte at de hadde en viss andel i forkynnelsen av det gode budskap  i 1918, ikke desto mindre tilbake med 20 prosent på verdensbasis sammenlignet med rapporten for 1914. Ville de holde det gående i tjenesten etter den brutale behandlingen de hadde fått i krigsårene?

Nytt pågangsmot

Den 26. mars 1919 ble Selskapet Vakttårnets president og hans medarbeidere løslatt fra fengselet. Det ble straks lagt planer med tanke på fornyet innsats i den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike.

På et generalstevne i Cedar Point i Ohio i september det året holdt J. F. Rutherford, som da var Selskapets president, et foredrag hvor han la vekt på at forkynnelsen av Guds messianske rikes herlige komme var det viktigste arbeidet Jehovas tjenere kunne være opptatt med.

Det var imidlertid ikke så mange som tok del i dette arbeidet på den tiden. Noen som av frykt hadde latt være å forkynne i 1918, ble aktive igjen, og noen flere sluttet seg til dem. Men ifølge tilgjengelige opplysninger var det bare omkring 5700 som deltok aktivt i forkynnelsesarbeidet i 43 land i 1919. Jesus hadde imidlertid forutsagt: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene.» (Matt. 24: 14) Hvordan skulle det gå til? Det visste de ikke, og de visste heller ikke hvor lenge forkynnelsesarbeidet skulle fortsette. Men de som var lojale tjenere for Gud, var arbeidsvillige og ivrige etter å komme i gang. De hadde tillit til at Jehova ville lede utviklingen i samsvar med sin vilje.

Fylt av nidkjærhet for den veien som var staket ut for dem i Guds Ord, gikk de i gang med arbeidet. I løpet av tre år ble tallet på dem som deltok i den offentlige forkynnelsen av Guds rike, nesten tredoblet, ifølge tilgjengelige rapporter, og i 1922 forkynte de i 15 flere land enn i 1919.

Et spennende emne

For et fengslende budskap de forkynte — «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø»! Bror Rutherford hadde holdt et foredrag over dette emnet i 1918. Det var også tittelen på en 128-siders brosjyre som ble utgitt på engelsk i 1920. Fra 1920 til 1925 ble det redegjort for det samme emnet om og om igjen på offentlige møter rundt om i verden på over 30 språk, overalt hvor det fantes foredragsholdere. I stedet for å si, slik kristenheten gjør, at alle gode mennesker kommer til himmelen, rettet dette foredraget oppmerksomheten mot det bibelske håpet om evig liv på en paradisisk jord for lydige mennesker. (Jes. 45: 18, EN; Åp. 21: 1—5) Og det ble gitt uttrykk for den overbevisning at den tiden da dette håpet skulle bli virkeliggjort, var meget nær.

Foredraget ble bekjentgjort gjennom avisannonser og plakater. Det var et spennende emne. Den 26. februar 1922 var det minst 70 000 som hørte  foredraget på 121 steder bare i Tyskland. Det var ikke uvanlig at det ble holdt for en enkelt forsamling på flere tusen. I Cape Town i Sør-Afrika var det for eksempel 2000 til stede da foredraget ble holdt i Operahuset. Her i landet leide brødrene Universitetets aula i Kristiania, og ikke bare ble aulaen fullsatt, men det stod så mange igjen utenfor at foredraget ble holdt om igjen halvannen time senere — også denne gang for fullpakket sal.

I Klagenfurt i Østerrike sa Richard Heide til sin far: «Det foredraget skal jeg høre, uansett hva andre kommer til å si. Jeg vil vite om det bare er bløff, eller om det er noe sant i det.» Han ble dypt grepet av det han hørte, og det gikk ikke lang tid før han og søsteren hans og foreldrene deres var opptatt med å fortelle andre om det.

Men Bibelens budskap var ikke bare beregnet på mennesker som kom og hørte på offentlige foredrag. Også andre måtte gjøres kjent med det. Ikke bare offentligheten, men også de politiske og de religiøse ledere trengte å få høre det. Hvordan skulle det bli ordnet?

Utdeling av kraftfulle resolusjoner

Det trykte ord ble benyttet for å nå millioner av mennesker som før bare hadde hørt om bibelstudentene og det budskapet de forkynte, gjennom andre. Fra 1922 til 1928 ble det avlagt et virkningsfullt vitnesbyrd ved hjelp av sju kraftfulle erklæringer, resolusjoner som ble vedtatt på bibelstudentenes årlige stevner. Etter disse stevnene ble det delt ut trykte eksemplarer av de enkelte resolusjonene, de fleste av dem i et antall av mellom 45 og 50 millioner — litt av en bragd for den lille gruppen av forkynnere som da tjente!

Den resolusjonen som ble vedtatt i 1922, hadde tittelen «Et oprop til de ledende i verden». Den utfordret verdens ledere til å bevise sin påstand  om at de kan innføre fred og framgang på jorden og bringe folkene lykke, eller, når det viser seg at de ikke er i stand til det, å erkjenne at det bare er Guds rike med Messias som konge som kan utrette dette. I Tyskland ble denne resolusjonen sendt rekommandert til den tyske keiseren, som hadde abdisert og gått i eksil, til presidenten og til alle medlemmene av Riksdagen; cirka 4,5 millioner eksemplarer ble delt ut til offentligheten. Med litteraturen i en sekk på ryggen og med en kjepp i hånden for å holde sinte hunder på avstand besøkte Edwin Scott i Sør-Afrika 64 byer og leverte personlig 50 000 eksemplarer. Når nederlandske prester i Sør-Afrika senere oppsøkte sine sognebarn for å samle inn kollekten, var det mange av sognebarna som holdt et eksemplar av resolusjonen opp foran ansiktet på presten og sa: «Du skulle lese denne her, så ville du ikke mer gå rundt for å få penger av oss.»

Resolusjonen «Geistligheten anklaget» i 1924 avslørte presteskapets ubibelske læresetninger og skikker og den rolle det hadde spilt under verdenskrigen; den oppfordret folk til å studere Bibelen for selv å se hvilke vidunderlige foranstaltninger Gud har truffet for å velsigne menneskeheten. I Italia var det slik på den tiden at trykkeriene måtte sette navnet sitt på alt det de trykte, og de ble så holdt ansvarlig for innholdet. Den bibelstudenten som førte tilsyn med arbeidet i Italia, leverte et eksemplar av resolusjonen til representanter for myndighetene, som studerte den og uten innsigelser gav tillatelse til at den kunne trykkes og distribueres. Trykkeriet gikk også med på å utgi den. Brødrene i Italia leverte 100 000 eksemplarer. De la spesielt vekt på at paven og høye embetsmenn i Vatikanet skulle få hvert sitt eksemplar.

I Frankrike forårsaket distribueringen av denne resolusjonen en voldsom reaksjon hos presteskapet. Og en prest i Pommern i Tyskland ble så desperat at han anla sak mot Selskapet og den som forestod driften ved Selskapets kontor, men han tapte saken da retten fikk høre hele resolusjonen. For å unngå at de som ikke ville at folk skulle få høre sannheten, skulle forstyrre arbeidet, leverte bibelstudentene i provinsen Quebec i Canada resolusjonene i folks hjem tidlig om morgenen, fra klokken tre. Det var spennende tider!

 Takknemlighet for tilfredsstillende svar

Under den første verdenskrig ble mange armenere ubarmhjertig drevet fra sine hjem og sitt hjemland. Bare 20 år tidligere var hundretusener av armenere blitt slaktet ned, og andre hadde flyktet for sitt liv. Noen av disse hadde lest Selskapet Vakttårnets publikasjoner i sitt hjemland. Men langt flere av dem fikk et vitnesbyrd i de landene de kom til som flyktninger.

Etter alt det de hadde gjennomgått, var det mange av dem som hadde alvorlige spørsmål i forbindelse med hvorfor Gud tillater det onde. Hvor lenge ville det fortsette? Når ville det ta slutt? Noen av dem var takknemlige for å få høre de tilfredsstillende svarene som Bibelen gir. I løpet av kort tid ble det dannet en rekke grupper av armenske bibelstudenter i forskjellige byer i Midtøsten. Deres nidkjærhet for Bibelens sannhet fikk betydning for andres liv også. I Etiopia, i Argentina og i De forente stater tok andre armenere imot det gode budskap og gikk med glede inn for å fortelle andre igjen om det. En av disse var Krikor Hatzakortzian, en pioner som utbredte Rikets budskap i Etiopia helt alene i midten av 1930-årene. En gang da motstandere hadde rettet falske anklager mot ham, fikk han til og med anledning til å avlegge et vitnesbyrd for keiseren, Haile Selassie.

Tilbake til hjemlandet for å forkynne sannheten

Et brennende ønske om å gjøre flere kjent med Bibelens livgivende sannheter fikk mange til å dra tilbake til sine hjemland for å forkynne. De  reagerte omtrent på samme måte som de folkene som hadde kommet til Jerusalem fra mange land i år 33, og som ble troende da den hellige ånd fikk apostlene og deres medarbeidere til å fortelle «om Guds storslåtte gjerninger» på mange tungemål. (Apg. 2: 1—11) Disse troende i det første århundre tok sannheten med tilbake til sine hjemland, og mange disipler i vår tid har gjort det samme.

Både menn og kvinner fra Italia som ble kjent med sannheten i andre land, drog tilbake til hjemlandet. De reiste fra De forente stater, Belgia og Frankrike og forkynte iherdig budskapet om Riket der hvor de bosatte seg. Kolportører fra den sveitsiske kantonen Ticino, hvor flertallet av befolkningen var italiensktalende, flyttet også til Italia og fortsatte arbeidet der. Selv om de ikke var så mange, hadde de snart ved forente anstrengelser besøkt nesten alle de større byene og mange av landsbyene i Italia. De holdt ikke regnskap med hvor mange timer de brukte i dette arbeidet. De var overbevist om at de forkynte sannheter som Gud ville at folk skulle få høre, og arbeidet ofte fra tidlig om morgenen til sent på kvelden for å komme i kontakt med så mange som mulig.

Grekere som var blitt bibelstudenter i Albania og så langt borte som i Amerika, viet også sitt hjemland oppmerksomhet. De ble begeistret når de fikk lære at det er ubibelsk å tilbe ikoner (2. Mos. 20: 4, 5; 1. Joh. 5: 21), at syndere ikke blir pint i et brennende helvete (Fork. 9: 5, 10; Esek. 18: 4, NW; Åp. 21: 8), og at Guds rike er menneskenes sanne og eneste håp (Dan. 2: 44; Matt. 6: 9, 10). De var ivrige etter å gjøre sine landsmenn kjent med disse sannhetene — ved å besøke dem eller ved å skrive til dem. Det førte til at det etter hvert ble dannet grupper av Jehovas vitner i Hellas og på de greske øyene.

Etter den første verdenskrig flyttet tusener av polakker til Frankrike for å arbeide i kullgruvene der. De franske menighetene unnlot ikke å forkynne for polakkene fordi de talte et annet språk. De fant måter å forkynne på for disse gruvearbeiderne og deres familier, og det var snart flere polakker som reagerte positivt, enn det fantes franske vitner. Da 280 av dem måtte reise tilbake til Polen i 1935 som følge av en utvisningsordre fra myndighetene, bidrog det bare til at budskapet om Riket ble enda mer utbredt der. I 1935 var det dermed 1090 som forkynte om Riket i Polen.

Andre var villige til å forlate sitt hjemland for å begynne å tjene i fremmede land.

Nidkjære europeiske evangelister hjelper til i fremmede land

De baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) fikk høre sannheten om Guds rike som følge av internasjonalt samarbeid. I 1920- og 1930-årene utførte iherdige brødre og søstre fra Danmark, England, Finland og Tyskland et omfattende forkynnelsesarbeid i dette området. De leverte mye  litteratur, og det var tusener som hørte de bibelske foredragene som ble holdt. Faste radiosendinger fra Estland med bibelske programmer på en rekke språk ble til og med hørt i det daværende Sovjetunionen.

Fra Tyskland reiste villige arbeidere i 1920- og 1930-årene ut for å tjene i land som Belgia, Bulgaria, Frankrike, Jugoslavia, Luxembourg, Nederland, Spania, Tsjekkoslovakia og Østerrike. Willy Unglaube var en av dem. Etter å ha tjent en tid på Betel i Magdeburg i Tyskland drog han ut som heltidsevangelist til Frankrike, Algerie, Spania, Singapore, Malaysia og Thailand.

Da det kom et rop om hjelp fra Frankrike i 1930-årene, viste kolportører i Storbritannia at de forstod at det kristne forkynnelsesoppdraget ikke bare krevde at de virket i sitt eget land, men også andre steder i verden. (Mark. 13: 10) John Cooke var en av de nidkjære arbeiderne som svarte på «ropet fra Makedonia». (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 9, 10.) I løpet av de neste 60 årene tjente han i Frankrike, Spania, Irland, Portugal, Angola, Mosambik og Sør-Afrika. Hans bror Eric sa opp sin stilling i Barclay’s Bank og sluttet seg til ham i heltidstjenesten i Frankrike; senere tjente også han i Spania og Irland og var misjonær i Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe) og Sør-Afrika.

I mai 1926 tok George Wright og Edwin Skinner i England imot en innbydelse til å hjelpe til med å utbre det gode budskap i India. Det var et enormt distrikt de fikk tildelt! Det omfattet hele Afghanistan, Burma (nå Myanmar), Ceylon (nå Sri Lanka), India og Persia (nå Iran). Da de kom til Bombay, ble de møtt av monsunregnet. De var imidlertid ikke overdrevent opptatt av personlig komfort eller bekvemmelighet; snart var de på vei til de fjerneste avkrokene i landet for å finne bibelstudenter de visste om, og oppmuntre dem. De leverte også store mengder litteratur for å stimulere interessen hos andre. De arbeidet iherdig og energisk. I løpet av 1928 arrangerte de 54 forkynnerne i Travancore (Kerala) i det sørlige India 550 offentlige møter som omkring 40 000 overvar. I 1929 flyttet også fire andre pionerer fra England til India for å hjelpe til med arbeidet. Og i 1931 kom det enda tre fra England til Bombay. De gjorde seg gjentatte anstrengelser for å nå forskjellige deler av dette store landet og leverte litteratur ikke bare på engelsk, men også på indiske språk.

Men hvordan var utviklingen i Øst-Europa?

En åndelig innhøstning

Sannhetens sæd var blitt sådd i Øst-Europa før den første verdenskrig, og noe av den hadde slått rot.  I 1908 hadde Andrásné Benedek, en beskjeden ungarsk kvinne, reist tilbake til Østerrike-Ungarn for å gjøre andre kjent med de gode tingene hun hadde lært. To år senere hadde også Károly Szabó og József Kiss kommet tilbake til dette landet, og de forkynte Bibelens sannhet spesielt i det som senere ble kjent som Romania og Tsjekkoslovakia. Trass i voldsom motstand fra et rasende presteskap ble det opprettet flere studiegrupper, og det ble utført et omfattende forkynnelsesarbeid. Det var også andre som ønsket å komme med en offentlig kunngjøring av sin tro, og som derfor sluttet seg til dem, og i 1935 var det 348 som forkynte om Guds rike i Ungarn.

Romania ble nesten dobbelt så stort som tidligere da seierherrene etter den første verdenskrig trakk opp de nye grensene på europakartet. I 1920 ble det rapportert at 1700 personer var tilsluttet omkring 150 grupper av bibelstudenter i dette landet. Året etter, ved feiringen av Herrens aftensmåltid, var det nesten 2000 som forsynte seg av symbolene som et uttrykk for at de tilhørte Kristi åndssalvede brødre. De neste fire årene var det en oppsiktsvekkende økning. I 1925 var det 4185 som overvar minnehøytiden, og de fleste av dem forsynte seg sikkert av symbolene, slik det var vanlig på den tiden. Deres tro ville imidlertid bli prøvd. Ville de vise seg å være ekte ’hvete’ eller bare en etterligning? (Matt. 13: 24—30, 36—43) Ville de virkelig utføre det forkynnelsesarbeidet som Jesus hadde pålagt sine etterfølgere å gjøre? Ville de holde ut i dette arbeidet under hard motstand? Ville de være trofaste selv om andre viste en ånd lik den Judas Iskariot la for dagen?

Rapporten for 1935 viser at ikke alle hadde den slags tro som satte dem i stand til å holde ut. Det året var det bare 1188 som hadde en viss andel i forkynnelsesarbeidet i Romania, skjønt det var over dobbelt så mange som forsynte seg av symbolene under minnehøytiden. De trofaste fortsatte ikke desto mindre å være travelt opptatt i Herrens tjeneste. De gjorde andre ydmyke mennesker kjent med de bibelske sannhetene som hadde gitt dem selv så stor glede. De gjorde det i helt spesiell grad ved sine litteraturleveringer. Mellom 1924 og 1935 hadde de allerede levert minst 800 000 bøker og brosjyrer i tillegg til traktater til interesserte.

Hva med Tsjekkoslovakia, som var blitt en nasjon i 1918 etter keiserdømmet Østerrike-Ungarns sammenbrudd? Her ble det utført en enda mer intens forkynnelse, som naturligvis bidrog til åndelig vekst. I begynnelsen var det blitt forkynt på ungarsk, russisk, rumensk og tysk. I 1922 kom så en rekke bibelstudenter hjem fra Amerika for å konsentrere seg om den slovakisktalende del av befolkningen, og året etter  begynte et ektepar fra Tyskland å konsentrere seg om det tsjekkiske distriktet. Det ble holdt regelmessige stevner, som riktignok var små, men som bidrog til å oppmuntre og forene brødrene. Etter at menighetene var blitt bedre organisert med tanke på hus-til-hus-forkynnelse i 1927, ble veksten mer merkbar. Et internasjonalt stevne som ble holdt i Praha i 1932, var en kraftig spore for arbeidet; omkring 1500 fra Tsjekkoslovakia og nabolandene deltok. Det var også store folkemengder som så en firetimers versjon av «Skapelsens fotodrama» som ble vist over hele landet. I løpet av en tiårsperiode ble det levert over 2,7 millioner stykker bibelsk litteratur på forskjellige språk i dette landet. All denne åndelige plantingen, kultiveringen og vanningen bidrog til en høst som 1198 forkynnere deltok i i 1935.

Jugoslavia (som først var kjent som serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike) var blitt til da europakartet ble forandret etter den første verdenskrig. Så tidlig som i 1923 ble det rapportert at en gruppe bibelstudenter forkynte i Beograd. Senere ble «Skapelsens fotodrama» vist for store forsamlinger rundt om i landet. Da Jehovas vitner ble utsatt for stor forfølgelse i Tyskland, drog mange tyske pionerer til Jugoslavia. Uten tanke på personlig komfort drog de ut til de mest avsidesliggende delene av dette fjellandet for å forkynne. Andre av disse pionerene drog til Bulgaria. Det ble også gjort en innsats for at det gode budskap skulle bli forkynt i Albania. Alle disse stedene ble sannhetens sæd sådd. Noe av sæden bar frukt.  Men først mange år senere skulle tiden være moden for en større innhøstning.

Mye lenger sør, på det afrikanske kontinent, ble også det gode budskap utbredt av mennesker som hadde dyp verdsettelse av det privilegium å være vitner for Den høyeste.

Det åndelige lys skinner i Vest-Afrika

Omkring sju år etter at en bibelstudent fra Barbados hadde dratt til Vest-Afrika for å arbeide på kontrakt, skrev han til Selskapet Vakttårnets kontor i New York for å underrette det om at det var en god del personer som viste interesse for Bibelen. Bare noen måneder senere drog W. R. Brown, som hadde tjent på Trinidad, på bror Rutherfords oppfordring til Sierra Leone med sin familie og kom fram til Freetown 14. april 1923.

Det ble straks ordnet slik at bror Brown skulle holde et foredrag i Wilberforce Memorial Hall. Den 19. april var cirka 500 til stede, deriblant de fleste prestene i Freetown. Søndagen etter holdt han et nytt foredrag. Han talte over et emne som C. T. Russell ofte hadde talt over: «Til helvete og tilbake igjen! Hvem er der?» Bror Brown pleide å vise bibelsitater ved hjelp av lysbilder under foredragene sine. Mens han talte, sa han om og om igjen: «Ikke ’Brown sier’, men ’Bibelen sier’.» På grunn av dette ble han kjent som «Bibel-Brown». Og som et resultat av hans logiske, bibelske redegjørelser var det noen fremtredende kirkemedlemmer som meldte seg ut av sine kirkesamfunn og begynte å tjene Jehova.

Brown foretok omfattende reiser for å få forkynnelsesarbeidet i gang andre steder. Han holdt utallige bibelske foredrag og leverte store mengder litteratur, og han oppfordret andre til å gjøre det samme. I sitt evangeliseringsarbeid kom han til Gullkysten (nå Ghana), Liberia, Gambia og Nigeria. Fra Nigeria var det andre som tok budskapet om Riket med til Benin (da kjent som Dahomey) og Kamerun. Bror Brown var klar over at folk flest hadde lite til overs for det de kalte «den hvite manns religion», så i et foredrag han holdt i Glover Memorial Hall i Lagos, talte han om hvordan kristenhetens religion har kommet til kort. Etter møtet skaffet de begeistrede tilhørerne seg 3900 bøker som de skulle lese selv eller levere til andre.

Da bror Brown først kom til Vest-Afrika, var det bare en håndfull personer der som hadde hørt budskapet om Riket. Da han reiste derfra 27 år senere, var det godt og vel 11 000 aktive vitner for Jehova i det samme området. Religiøse løgner var blitt avslørt; den sanne tilbedelse hadde slått rot og bredte seg raskt.

 Langs Afrikas østkyst

Nokså tidlig på 1900-tallet hadde noen av C. T. Russells publikasjoner vært i omløp i Sørøst-Afrika. De var blitt brakt dit av personer som var enige i noe av det som stod i bøkene, men som så hadde blandet det med sine egne filosofier. Resultatet var at det oppstod en rekke såkalte Vakttårn-bevegelser som ikke hadde noen som helst forbindelse med Jehovas vitner. Noen av dem var politisk orientert og skapte mye uro blant innfødte afrikanere. Det dårlige omdømmet disse gruppene hadde fått, utgjorde i mange år en hindring for Jehovas vitners arbeid.

Det var imidlertid en rekke afrikanere som så forskjellen mellom det som var ekte, og det som var falskt. Arbeidere som reiste fra sted til sted, tok det gode budskap om Guds rike med til flere land og presenterte det for folk som talte afrikanske språk. Den engelsktalende del av befolkningen i Sørøst-Afrika fikk hovedsakelig høre budskapet gjennom forbindelser med Sør-Afrika. I noen land var det imidlertid umulig for europeiske vitner å forkynne blant de afrikanskspråklige. Det skyldtes sterk motstand fra offentlige tjenestemenn som kristenhetens presteskap stod bak. Sannheten ble ikke desto mindre utbredt, selv om mange av dem som viste interesse for Bibelens budskap, trengte mer hjelp til å anvende det de lærte.

Enkelte fordomsfrie myndighetspersoner godtok ikke uten videre de ondsinnete anklagene kristenhetens presteskap rettet mot vitnene. Det var tilfellet med en politimester i Nyasaland (nå Malawi). Han forkledte seg og gikk på de innfødte vitnenes møter for selv å finne ut hva slags mennesker de var. Det han så og hørte, gjorde et godt inntrykk på ham. Da myndighetene gav Selskapet tillatelse til å ha en fastboende europeisk representant i landet, ble Bert McLuckie og senere hans bror Bill sendt dit i midten av 1930-årene. De stod i kontakt med politiet rundt om i distriktene, slik at politiet hele tiden var klar over hva virksomheten gikk ut på, og ikke forvekslet Jehovas vitner med noen av de bevegelsene som med urette ble kalt Vakttårnet. Samtidig arbeidet de sammen med Gresham Kwazizirah, et modent lokalt vitne, for å hjelpe de flere hundre som ønsket å slutte seg til menighetene,  til å forstå at seksuell umoral, alkoholmisbruk og overtro ikke kan ha noen plass i Jehovas vitners liv. Det var et arbeid som krevde stor tålmodighet. — 1. Kor. 5: 9—13; 2. Kor. 7: 1; Åp. 22: 15.

I 1930 var det bare omkring hundre Jehovas vitner i hele det sørlige Afrika. Disse hadde et distrikt som grovt regnet omfattet hele Afrika sør for ekvator og også noen distrikter som strakte seg nord for ekvator. Det trengtes sanne pionerer til å gjennomarbeide et slikt enormt distrikt med budskapet om Riket.

Frank og Gray Smith var den slags pionerer. De reiste 480 mil med båt østover og nordover fra Cape Town og deretter fire dager med bil på humpete veier til Nairobi i Kenya (i Britisk Øst-Afrika). På under en måned leverte de 40 kartonger med bibelsk litteratur. Men på hjemreisen døde Frank av malaria. Til tross for dette drog Robert Nisbet og David Norman kort tid senere av sted for å forkynne for så mange som mulig i Kenya og Uganda og også i Tanganyika og Zanzibar (begge de to siste områdene er nå en del av Tanzania) — denne gang med 200 kartonger litteratur. Andre, lignende ekspedisjoner gjorde budskapet om Riket kjent på øyene Mauritius og Madagaskar i Indiahavet og på St. Helena i Atlanterhavet. Sannhetens sæd ble sådd, men den spirte ikke alltid med en gang; mange steder lot veksten vente på seg.

Allerede i 1925 spredte forkynnelsen av det gode budskap seg fra Sør-Afrika til Basutoland (nå Lesotho), Bechuanaland (nå Botswana) og Swaziland. Omkring åtte år senere, da det igjen var pionerer som forkynte i Swaziland, gav kong Sobhuza II dem en fyrstelig velkomst. Han samlet sin personlige livvakt på 100 krigere, hørte på et omfattende vitnesbyrd som brødrene avla, og skaffet seg så alle de Selskapets publikasjoner som brødrene hadde med seg.

Litt etter litt ble det flere Jehovas vitner i denne delen av verden. Andre sluttet seg til de få som hadde gått foran i arbeidet i Afrika tidlig på 1900-tallet, og i 1935 var det 1407 på det afrikanske kontinent som rapporterte at de hadde hatt en andel i forkynnelsesarbeidet. En god del av disse befant seg i Sør-Afrika og Nigeria. I Nyasaland (nå Malawi), Nord-Rhodesia (nå Zambia)  og Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe) var det også store grupper av Jehovas vitner.

I denne samme perioden ble oppmerksomheten også rettet mot spansk- og portugisisktalende land.

Forkynnelsen i spansk- og portugisisktalende områder

Mens den første verdenskrig ennå raste, ble det første spanske nummeret av Vakttårnet utgitt. Det oppgav adressen til et kontor i Los Angeles i California, som var blitt opprettet for å vie spansktalende områder spesiell oppmerksomhet. Brødre fra dette kontoret gav mye personlig hjelp til interesserte både i De forente stater og i landene lenger sør.

Juan Muñiz, som var blitt en av Jehovas tjenere i 1917, ble i 1920 oppfordret av bror Rutherford til å forlate De forente stater og reise tilbake til sitt hjemland, Spania, for å organisere forkynnelsen av Riket der. Han oppnådde imidlertid begrensede resultater, ikke på grunn av manglende iver fra hans side, men fordi politiet stadig var i hælene på ham; etter noen få år ble han derfor overført til Argentina.

I Brasil var det allerede noen få tilbedere av Jehova som forkynte. Åtte beskjedne sjømenn var blitt kjent med sannheten en gang da de hadde landlov mens båten deres lå i New York. I begynnelsen av 1920 var de tilbake i Brasil og i full gang med å forkynne Bibelens budskap for andre.

Kanadieren George Young ble sendt til Brasil i 1923. Han gjorde i høy grad sitt for å stimulere arbeidet. Ved hjelp av tolk holdt han en rekke offentlige foredrag, hvor han viste hva Bibelen sier om de dødes tilstand, avslørte spiritismen som demonisme og forklarte hva Gud vil gjøre for å velsigne alle jordens slekter. Noe som særlig bidrog til å gjøre foredragene overbevisende, var at han ved hjelp av lysbilder viste de skriftstedene som ble drøftet, på et stort lerret på de tilstedeværendes eget språk. Mens han var i Brasil, fikk Bellona Ferguson fra São Paulo endelig anledning til å bli døpt sammen med fire av barna sine. Hun hadde ventet i 25 år på det. Noen av dem som tok imot sannheten, stilte seg nå til disposisjon for å hjelpe til med å oversette litteraturen til portugisisk. Snart forelå en rekke publikasjoner på det språket.

I 1924 reiste bror Young fra Brasil videre til Argentina og organiserte en gratis utdeling av 300 000 stykker litteratur på spansk i 25 av de største byene. Det samme året reiste han også til Chile, Peru og Bolivia for å dele ut traktater.

Snart var bror Young på vei til et nytt distrikt. Denne gang var det Spania og Portugal. Etter at han var blitt introdusert for lokale representanter for myndighetene av den britiske ambassadøren, fikk han ordnet det slik at bror Rutherford holdt foredrag i Barcelona og Madrid og i den portugisiske hovedstaden. Etter disse foredragene var det over 2350 som leverte inn  navn og adresse for å få flere opplysninger. Deretter ble foredraget gjengitt i en av Spanias store aviser, og i traktatform ble det sendt i posten til folk over hele landet. Det ble også gjengitt i den portugisiske pressen.

På denne måten nådde budskapet langt utenfor Spanias og Portugals grenser. Ved utløpet av 1925 hadde det gode budskap nådd Kapp Verde, Madeira, Portugisisk Øst-Afrika (nå Mosambik), Portugisisk Vest-Afrika (nå Angola) og øyene i Indiahavet.

Året etter ble den kraftfulle resolusjonen «Et vitnesbyrd til denne verdens herskere» trykt i en spansk avis (La Libertad). Radioprogrammer og distribueringen av bøker, brosjyrer og traktater foruten framvisninger av «Skapelsens fotodrama» bidrog til at det ble avlagt et stort vitnesbyrd. I 1932 tok en rekke engelske pionerer imot innbydelsen til å hjelpe til i dette området, og de gjennomarbeidet systematisk store deler av Spania med bibelsk litteratur, helt til den spanske borgerkrigen tvang dem til å forlate landet.

I mellomtiden hadde bror Muñiz kommet til Argentina og straks begynt å forkynne. Han forsørget seg selv som urmaker. I tillegg til at han tjente i Argentina, viet han også Chile, Paraguay og Uruguay oppmerksomhet. På hans forespørsel kom noen brødre fra Europa for å forkynne for den tysktalende del av befolkningen. Mange år senere fortalte Carlos Ott at de begynte dagens tjeneste klokken fire om morgenen med å stikke traktater inn under hver eneste dør i et distrikt. Senere samme dag gikk de tilbake for å avlegge et ytterligere vitnesbyrd og tilby mer bibelsk litteratur til interesserte. De som deltok i heltidstjenesten, spredte seg utover i landet fra Buenos Aires. Først fulgte de jernbanelinjene, som gikk hundrevis av kilometer ut fra hovedstaden i forskjellige retninger. Deretter benyttet de de transportmidlene de kunne finne. De hadde lite materielt sett og utholdt mange vanskeligheter, men de var rike åndelig sett.

En av disse iherdige arbeiderne i Argentina var grekeren Nicolás Argyrós. Tidlig i 1930 hadde han fått tak i noe litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet, og noe som særlig gjorde inntrykk på ham, var en brosjyre med tittelen «Helvete» og undertitler som stilte spørsmålene: «Hva er det? Hvem er der? Kan de slippe ut?» Han ble forbauset over å se at denne brosjyren ikke sa at syndere skulle bli pint i ild. Hvor overrasket ble han ikke da det gikk opp for ham at et brennende helvete var en religiøs løgn som var blitt oppfunnet for å skremme folk, akkurat som den hadde skremt ham! Han gikk straks i gang med å fortelle andre om sannheten — først grekere og så andre, etter hvert som han ble flinkere i spansk. Hver måned brukte han mellom 200 og 300 timer til å gjøre andre kjent med det gode budskap. Til fots og ved hjelp av de transportmidlene som fantes, utbredte han Bibelens sannheter i 14 av de 22 provinsene i Argentina. Når han gikk fra sted til sted, sov han der hvor gjestfrie mennesker tilbød ham  en seng, og ofte sov han under åpen himmel eller i en stall hvor et esel tjente som «vekkerklokke».

En annen som hadde sann pionerånd, var Richard Traub, som var blitt kjent med sannheten i Buenos Aires. Han var ivrig etter å bringe det gode budskap ut til folk på den andre siden av Andesfjellene, i Chile. I 1930, fem år etter at han var blitt døpt, kom han til Chile, som den eneste forkynneren i et land med fire millioner innbyggere. Til å begynne med hadde han bare Bibelen han kunne bruke i arbeidet, men han begynte å gå fra hus til hus. Det var ikke noen menighetsmøter han kunne være til stede på, så til vanlig møtetid om søndagene gikk han opp på San Cristóbal-høyden og satte seg i skyggen av et tre, hvor han fordypet seg i personlig studium og bønn. Senere leide han en leilighet og begynte å innby folk til møter der. Den eneste som dukket opp til det første møtet, var Juan Flores, som spurte: «Og de andre, når kommer de?» Bror Traub svarte: «De kommer.» Og komme gjorde de. På mindre enn et år var det 13 som ble døpte tjenere for Jehova.

Fire år senere var det to kvinnelige vitner som aldri hadde truffet hverandre før, som slo seg sammen for å forkynne det gode budskap i Colombia. Etter et produktivt år måtte den ene, Hilma Sjoberg, reise tilbake til De forente stater. Men den andre, Kathe Palm, gikk om bord i et skip som skulle til Chile, og under den 17 dager lange sjøreisen forkynte hun for både mannskap og passasjerer. I de neste ti årene arbeidet hun fra den nordligste havnebyen i Chile, Arica, til det aller sørligste området, Ildlandet. Hun besøkte forretningsbygg og forkynte for offentlige tjenestemenn. Med en saltaske som var full av litteratur, over skuldrene og bærende på blant annet et teppe som hun kunne tulle rundt seg når hun skulle sove, tok hun seg fram til de fjerneste sauefarmer og leirer i gruvedistriktene. Slik artet livet til en sann pioner seg. Og det var andre som hadde en lignende ånd — noen enslige, noen gifte, unge og gamle.

I 1932 gjorde vitnene seg spesielle anstrengelser for å utbre budskapet om Riket i latinamerikanske land hvor det fram til da ikke hadde vært forkynt noe særlig. Det året fikk brosjyren Riket — verdens håp en bemerkelsesverdig utbredelse. Denne brosjyren inneholdt et foredrag som allerede var blitt kringkastet til mange land. Nå ble cirka 40 000 eksemplarer av foredraget i trykt form distribuert i Chile, 25 000 eksemplarer i Bolivia, 25 000 i Peru, 15 000 i Ecuador, 20 000 i Colombia, 10 000 i Santo Domingo (nå Den dominikanske republikken) og 10 000 i Puerto Rico. Ja, budskapet om Riket ble forkynt, og det med stor intensitet.

 I 1935 var det ikke flere enn 247 i hele Sør-Amerika som forkynte at det bare er Guds rike som vil bringe menneskeheten sann lykke. Men for et vitnesbyrd de avla!

Folk på enda mer avsidesliggende steder blir nådd

Jehovas vitner var på ingen måte av den oppfatning at de hadde oppfylt sine forpliktelser overfor Gud hvis de bare snakket med noen få som tilfeldigvis var deres naboer. De bestrebet seg på å nå alle og enhver med det gode budskap.

Folk som bodde på steder som vitnene ikke kunne dra til personlig, kunne nås på andre måter.  I slutten av 1920-årene sendte Jehovas vitner i Cape Town i Sør-Afrika ut 50 000 brosjyrer til alle bønder, fyrvoktere, skogforvaltere og andre som bodde utenfor allfarvei. Man fikk også tak i en ajourført adressebok for hele Sørvest-Afrika (nå kjent som Namibia), og det ble sendt et eksemplar av brosjyren Folkets Venn til alle som stod i boken.

I 1929 fikk F. J. Franske ansvaret for Selskapet Vakttårnets skonnert «Morton» og fikk sammen med Jimmy James i oppdrag å kontakte folk på Labrador-halvøya og i alle uthavnene på Newfoundland. Om vinteren reiste bror Franske ofte langs kysten med hundespann. Eskimoene og newfoundlenderne gav ham blant annet skinnvarer og fisk for å dekke omkostningene for den bibelske litteraturen han leverte til dem. Noen år senere bestrebet han seg på å besøke gruvearbeiderne, skogsarbeiderne, pelsjegerne, rancharbeiderne og indianerne i det barske Cariboo-området i Britisk Columbia. På disse reisene gikk han på jakt for å skaffe seg kjøtt, han plukket ville bær, og han bakte brød over åpen ild på en stekepanne. En annen gang tok han og partneren hans seg fram med en båt som ble brukt til laksefiske, for å bringe budskapet om Riket til alle øyer, viker, leirer for skogsarbeidere, fyrhus og bosetninger langs den kanadiske vestkysten. Han var bare én av mange som gjorde seg spesielle anstrengelser for å kontakte folk som bodde på avsidesliggende steder.

I slutten av 1920-årene begynte Frank Day å arbeide seg nordover gjennom småbyene i Alaska mens han forkynte og leverte litteratur. For å dekke sine materielle behov solgte han briller. Til tross for at han humpet rundt på et kunstig ben, gjennomarbeidet han et distrikt som strakte seg fra Ketchikan til Nome, en strekning på omkring 190 mil. Så tidlig som i 1897 hadde en gullgraver som hadde skaffet seg noen eksemplarer av Millenniets Daggry og Vakttårnet mens han var i California, lagt planer om å ta denne litteraturen med seg til Alaska. Og i 1910 hadde kaptein Beams, skipperen på en hvalbåt, levert litteratur i de havnene han hadde vært innom i Alaska. Men det var bror Days reise til Alaska hver sommer i over 12 år som førte til at budskapet fikk større utbredelse.

To norske vitner reiste med en 40-fots motorbåt som hadde fått navnet «Ester», langs norskekysten til lengst nord i landet. De forkynte på øyene, for dem som betjente fyrtårnene, i småbyer langs kysten og i bortgjemte fjellbygder. Det var mange som tok godt imot dem. På et års tid hadde de levert mellom 10 000 og 15 000 bøker og brosjyrer som forklarte hva som er Guds hensikt med menneskeheten.

Øyene får høre budskapet

Det var ikke bare på de øyene som lå i nærheten av fastlandet, det ble avlagt et vitnesbyrd. I begynnelsen av 1930-årene reiste Sydney Shepherd omkring på Stillehavet i to år for å forkynne på Cookøyene og Tahiti. Lenger vest besøkte George Winton Ny-Hebridene (nå Vanuatu) med det gode budskap.

Omtrent på samme tid drog også Joseph Dos Santos, en amerikaner av portugisisk herkomst, av sted for å forkynne i jomfruelig distrikt. Først forkynte han på de minst sentrale Hawaii-øyene; deretter la han ut på en  forkynnelsesreise som etter planen skulle bringe ham verden rundt. Men da han kom til Filippinene, fikk han et brev fra bror Rutherford hvor han ble bedt om å bli der og bygge opp og organisere forkynnelsesarbeidet. Han ble der i 15 år.

På denne tiden begynte Selskapets avdelingskontor i Australia å rette oppmerksomheten mot arbeidet på og omkring sydhavsøyene. To pionerer som ble sendt derfra, avla et omfattende vitnesbyrd i Fiji i 1930/1931. Samoa ble nådd med budskapet i 1931 og Ny-Caledonia i 1932. Et pionerektepar fra Australia begynte også å tjene i Kina i 1933 og forkynte i 13 av de større byene der i løpet av de neste årene.

Brødrene i Australia innså at de ville kunne utrette mer hvis de hadde en båt. Etter en tid innredet de en 52-fots ketsj som de kalte «Lightbearer» (Lysbærer), og fra og med 1935 brukte de den i en årrekke som operasjonsbase for en gruppe nidkjære brødre som forkynte i Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia), Singapore og Malaya. Båtens ankomst vakte stor oppmerksomhet overalt, og det skapte ofte muligheter for brødrene til å forkynne og levere mye litteratur.

På den andre siden av jorden bestemte to pionersøstre fra Danmark seg for å reise på ferie til Færøyene i 1935. Men de reiste ikke bare for å beundre naturen. De utstyrte seg med flere tusen stykker litteratur, og de brukte litteraturen godt. De trosset vær og vind og et fiendtlig innstilt presteskap og gjennomarbeidet så store deler av øyene som de klarte mens de var der.

Georg Lindal, en kanadier av islandsk herkomst, påtok seg et oppdrag lenger vest som kom til å vare mye lenger. Etter forslag fra bror Rutherford flyttet han til Island i 1929 for å tjene som pioner. For en utholdenhet han la for dagen! I størsteparten av de neste 18 årene tjente han der helt alene. Han besøkte byene og tettstedene om og om igjen. Han leverte titusener av stykker litteratur, men i hele denne tiden var det ikke en eneste islending som sluttet seg til ham i tjenesten for Jehova. Bortsett fra i ett år hadde han ingen vitner å være sammen med på Island før i 1947, da det kom to misjonærer dit fra Gilead.

Når mennesker forbyr det Gud har befalt

Særlig fra 1920-årene av og opp gjennom 1940-årene var det slett ikke uvanlig at vitnene møtte motstand når de deltok i forkynnelsesarbeidet. Ofte var det lokale prester og noen ganger offentlige tjenestemenn som stod bak motstanden.

En gang da noen østerrikske vitner skulle forkynne i et landdistrikt nord for Wien, møtte de en fiendtlig innstilt folkemengde fra en av landsbyene som presten på stedet hadde hisset opp. De hadde også noen politimenn med seg. Prestene ville ikke ha noe av at Jehovas vitner forkynte i deres landsbyer. Men vitnene var fast besluttet på å utføre sitt gudgitte  oppdrag. De kom tilbake en annen dag og tok omveier for å komme inn i landsbyene.

Uansett hva mennesker måtte true med eller forlange, visste Jehovas vitner at de overfor Gud var forpliktet til å forkynne om hans rike. De valgte å adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker. (Apg. 5: 29) Når lokale tjenestemenn prøvde å nekte Jehovas vitner religionsfrihet, tilkalte vitnene ganske enkelt forsterkninger.

Etter gjentatte arrestasjoner av vitner i en bestemt del av Bayern i Tyskland i 1929 leide vitnene to ekstratog — ett som skulle starte i Berlin, og ett som skulle starte i Dresden. Togene ble koblet sammen i Reichenbach, og klokken to om natten kom toget til Regensburg-området med 1200 passasjerer som var ivrige etter å få avlagt et vitnesbyrd. Reisen var dyr, og alle hadde betalt billetten selv. På hver jernbanestasjon ble noen satt av. En hel del av dem hadde tatt med seg sykler, så de kunne nå ut til landdistriktene. Hele distriktet ble gjennomarbeidet på én dag. Da de så resultatene av sine forente anstrengelser, kunne de ikke la være å tenke på det løftet Gud har gitt sine tjenere: «De våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen.» — Jes. 54: 17.

Så ivrige var vitnene i Tyskland at det er anslått at de mellom 1919 og 1933 leverte minst 125 millioner bøker, brosjyrer og blad foruten millioner av traktater. Og det var bare omkring 15 millioner husstander i Tyskland på den tiden. I denne perioden ble det avlagt et like grundig vitnesbyrd i Tyskland som i noe annet land på jorden. I denne delen av verden fantes også en av de største konsentrasjoner av personer som gav uttrykk for at de tilhørte Kristi åndssalvede etterfølgere. Men i årene som fulgte, skulle deres ulastelighet også bli prøvd til det ytterste. — Åp. 14: 12.

I 1933 ble den offentlige motstanden mot Jehovas vitner i Tyskland sterkt intensivert. Gestapo foretok stadige razziaer i vitnenes hjem og på Selskapets avdelingskontor. Vitnenes arbeid ble forbudt i de fleste av de tyske delstatene, og noen ble arrestert. Tonnevis av deres bibler og bibelske litteratur ble brent offentlig. Den 1. april 1935 ble det vedtatt en lov som gjaldt hele landet, og som forbød Jehovas vitner (kalt Ernste Bibelforscher, oppriktige bibelforskere), og det ble gjort systematiske forsøk på å frata dem levebrødet. Vitnene begynte å holde alle møtene i små grupper, gav sitt bibelske studiemateriale stadig nytt utseende for at det ikke skulle være så lett for Gestapo å gjenkjenne det, og benyttet forkynnelsesmetoder som ikke var så iøynefallende.

Allerede før dette, siden 1925, hadde brødrene i Italia levd under et fascistisk diktatur, og i 1929 var det blitt undertegnet et konkordat mellom den katolske kirke og den fascistiske stat. Det ble drevet en nådeløs jakt på de sanne kristne. Noen av dem kom sammen på låver og høyloft for ikke å bli arrestert. Det var ikke så mange Jehovas vitner i Italia på den tiden;  men i 1932 fikk de forsterkninger i sine bestrebelser for å utbre budskapet om Riket, da 20 vitner fra Sveits krysset grensen til Italia og under en lynkampanje delte ut 300 000 eksemplarer av brosjyren Riket — verdens håp.

Også i Det fjerne østen økte presset. Noen Jehovas vitner i Japan ble arrestert. Store mengder av vitnenes bibelske litteratur ble ødelagt av offentlige tjenestemenn i Seoul (i det som nå er Sør-Korea) og Pyongyang (i det nåværende Nord-Korea).

Midt under dette tiltagende presset, i 1935, fikk Jehovas vitner en klar forståelse ut fra Bibelen av hvem den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9—17 er. Denne forståelsen åpnet deres øyne for at et presserende arbeid som de ikke hadde ventet, lå foran dem. (Jes. 55: 5) De forstod det ikke lenger slik at alle som ikke tilhørte den «lille hjord» av arvinger til det himmelske rike, en eller annen gang i framtiden ville få anledning til å bringe sitt liv i harmoni med Jehovas krav. (Luk. 12: 32) De forstod at de måtte gjøre slike mennesker til disipler nå, for at disse skulle kunne få overleve og komme inn i Guds nye verden. De visste ikke hvor lenge innsamlingen av denne store skare fra alle folkeslag skulle fortsette, men de følte at enden for den onde ordning måtte være svært nær. De visste heller ikke nøyaktig hvordan arbeidet skulle bli utført under den forfølgelsen som stadig tiltok og ble stadig grusommere. Men dette var de helt overbevist om: Ettersom ’Jehovas hånd ikke er for kort’, ville Jehova sørge for at de fikk mulighet til å gjøre det som er hans vilje. — Jes. 59: 1.

I 1935 var Jehovas vitner relativt få i antall — bare 56 153 over hele verden.

De forkynte i 115 land det året; men i nesten halvparten av disse landene var det færre enn ti vitner. Bare to land hadde 10 000 eller flere aktive vitner for Jehova (De forente stater med 23 808 og Tyskland med anslagsvis 10 000 av de 19 268 som hadde kunnet rapportere to år tidligere). Sju andre land (Australia, Canada, Frankrike, Polen, Romania, Storbritannia og Tsjekkoslovakia) rapporterte hvert over 1000, men færre enn 6000 vitner. Oversikten over virksomheten i 21 andre land viser at det var mellom 100 og 1000 vitner i hvert av disse. Men i dette ene året brukte denne nidkjære gruppen av vitner verden over 8 161 424 timer til å forkynne om Guds rike som menneskenes eneste håp.

I tillegg til de landene hvor Jehovas vitner var aktive i 1935, var det andre steder hvor det også var blitt forkynt, så fram til 1935 var det 149 land og øygrupper som var blitt nådd med budskapet om Riket.

[Uthevet tekst på side 424]

Også i fengsel fant de muligheter til å forkynne

[Uthevet tekst på side 425]

Arbeidsvillige og ivrige etter å komme i gang

[Uthevet tekst på side 441]

De trosset vær og vind og et fiendtlig innstilt presteskap

[Uthevet tekst på side 442]

Før bibelforskernes arbeid ble forbudt i Tyskland, ble det avlagt et vitnesbyrd der i landet av usedvanlige dimensjoner

[Kart/bilder på side 423]

Mens verden var opptatt med å krige, var R. R. Hollister og Fanny Mackenzie opptatt med å bringe et fredens budskap til befolkningen i Kina, Japan og Korea

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

KOREA

JAPAN

KINA

STILLEHAVET

[Kart på side 428]

(Se den trykte publikasjonen)

Da emigranter fra landene på dette kartet ble kjent med at det er Guds vidunderlige hensikt å velsigne menneskeheten, følte de at de måtte reise tilbake til sitt hjemland med dette budskapet

NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

↓ ↓

BULGARIA

DANMARK

FINLAND

HELLAS

ITALIA

JUGOSLAVIA

KYPROS

NEDERLAND

NORGE

POLEN

PORTUGAL

ROMANIA

SPANIA

SVEITS

SVERIGE

TSJEKKOSLOVAKIA

TYRKIA

TYSKALND

UNGARN

ØSTERRIKE

[Kart på side 432]

(Se den trykte publikasjonen)

I 1920- og 1930-årene flyttet evangelister fra Tyskland til mange land for å forkynne

TYSKLAND

↓ ↑

SØR-AMERIKA

NORD-AFRIKA

ASIA

[Kart/bilder på side 435]

Nidkjære pionerer som Frank Smith og hans bror Gray (på det øverste bildet) forkynte det gode budskap langs Afrikas østkyst

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

UGANDA

KENYA

TANZANIA

SØR-AFRIKA

[Kart/bilde på side 439]

I 1928 fikk folk overalt i Sørvest-Afrika (nå Namibia) denne brosjyren i posten

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

NAMIBIA

[Kart/bilder på side 440]

Ivrige pionerer utbredte budskapet om Riket i Sørøst-Asia med båten «Lightbearer»

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

MALAYA

BORNEO

CELEBES

SUMATRA

JAVA

TIMOR

NY-GUINEA

AUSTRALIA

STILLEHAVET

[Bilder på side 426]

I mange land kom store skarer for å høre foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø»

[Bilder på side 427]

Edwin Scott i Sør-Afrika delte personlig ut 50 000 eksemplarer av «Et oprop til de ledende i verden»

[Bilde på side 429]

Willy Unglaube reagerte positivt på kallet til evangelister og tjente i Europa, Afrika og Østen

[Bilde på side 430]

I 1992 hadde Eric Cooke og hans bror John (sittende) vært i heltidstjenesten i over 60 år hver; de har hatt mange spennende opplevelser i Europa og Afrika

[Bilde på side 431]

Da Edwin Skinner reiste til India i 1926, hadde han fått et distrikt som omfattet fem land; han fortsatte trofast å forkynne der i 64 år

[Bilde på side 433]

Alfred og Frieda Tuček, utrustet med de nødvendige ting til livets opphold og litteratur til bruk i forkynnelsesarbeidet, tjente som pionerer i det gamle Jugoslavia

[Bilder på side 434]

«Bibel-Brown» avslørte iherdig falsk tilbedelse over hele Vest-Afrika

[Bilde på side 436]

George Young deltok i en omfattende forkynnelse av Guds rike i Sør-Amerika, Spania og Portugal

[Bilde på side 437]

Juan Muñiz (til venstre), som hadde forkynt i Sør-Amerika siden 1924, var på plass for å ta imot N. H. Knorr da han besøkte Argentina for første gang, over 20 år senere

[Bilde på side 438]

Nicolás Argyrós gjorde Bibelens frigjørende sannhet kjent i 14 av Argentinas provinser

[Bilder på side 439]

F. J. Franske reiste til lands og til vanns for å nå fjerne bosetninger med Bibelens sannhet