Kapittel 22

Første avsnitt: Vitner til den fjerneste del av jorden

Dette er det første av fem avsnitt i et kapittel som forteller hvordan Jehovas vitners virksomhet har nådd ut til hele jorden. Første avsnitt, som omfatter perioden fra 1870-årene til 1914, står på sidene 404 til 422. Verden er aldri blitt den samme etter de omveltningene som ble forårsaket av den første verdenskrig, som begynte i 1914. Bibelstudentene hadde i lang tid pekt på at hedningenes tider kom til å utløpe det året.

FØR Jesus Kristus fór opp til himmelen, sa han til apostlene: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apg. 1: 8) Han hadde også forutsagt at «dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». (Matt. 24: 14) Dette arbeidet ble ikke fullført i det første århundre. En vesentlig del av det er blitt utført i nyere tid. Og beretningen om det som er blitt utrettet fra 1870-årene av og fram til nå, er virkelig spennende lesning.

Selv om Charles Taze Russell ble kjent vidt og bredt for sine vel annonserte bibelske foredrag, var det ikke først og fremst store forsamlinger, men mennesker han var interessert i. Kort tid etter at han begynte å utgi Watch Tower i 1879, la han derfor ut på omfattende reiser for å besøke små grupper av bladets lesere og drøfte Bibelen med dem.

C. T. Russell oppfordret dem som trodde på Guds Ords dyrebare løfter, til å fortelle andre om dem. De som i sitt hjerte ble grepet av det de lærte, viste stor iver med hensyn til nettopp det. Som en hjelp i dette arbeidet fikk de forskjellige trykksaker. I begynnelsen av 1881 ble det utgitt en rekke traktater. Stoff fra disse traktatene ble så slått sammen med andre opplysninger og utgitt i brosjyren Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne), som det ble trykt 1,2 millioner eksemplarer av med tanke på utdeling blant offentligheten. Men hvordan skulle den lille gruppen bibelstudenter (som kanskje bare talte 100 på den tiden) kunne dele ut alt dette?

 Kirkegjengere kontaktet

Noen brosjyrer gav de til slekt og venner. En rekke aviser gikk med på å sende et eksemplar til hver av sine abonnenter. (Det ble lagt særlig vekt på å få en slik ordning med aviser som kom ut én gang i uken eller måneden, slik at så mange som mulig i landdistriktene kunne få brosjyren.) Men en god del av utdelingen fant sted en rekke søndager på rad utenfor kirker i De forente stater og Storbritannia. Bibelstudentene var ikke mange nok til å klare dette alene, så de leide andre til å hjelpe seg.

Bror Russell sendte to av sine medarbeidere, J. C. Sunderlin og J. J. Bender, til Storbritannia for at de skulle føre tilsyn med utdelingen av 300 000 eksemplarer der. Bror Sunderlin drog til London, mens bror Bender drog nordover, til Skottland, og så arbeidet seg sørover. Spesielt de store byene ble viet oppmerksomhet. Ved hjelp av annonser i avisene kom de i kontakt med menn som kunne være med på dette arbeidet, og det ble avtalt med dem at de skulle skaffe mange nok hjelpere til å få delt ut det antallet de fikk tildelt. Bare i London ble det rekruttert nesten 500 personer. Arbeidet ble utført raskt, to søndager på rad.

Det samme året ble det truffet tiltak for at bibelstudenter som kunne bruke halvparten eller mer av sin tid utelukkende i Herrens gjerning,  kunne bli kolportører; de skulle levere bibelsk litteratur. Disse forløperne for dem som vi i dag kaller pionerer, gjorde en stor innsats for å utbre det gode budskap.

I de tiårene som fulgte, utarbeidet bror Russell en rekke traktater som det var lett for dem å bruke når de skulle utbre noen av de grunnleggende bibelske sannhetene som de hadde fått klarhet i. Han skrev også flere bind av Millenniets Daggry (senere kjent som Studier i Skriften). Så begynte han selv å foreta reiser til andre land for å fremme evangeliseringsarbeidet.

Russell reiser utenlands

I 1891 besøkte han Canada, hvor interessen var blitt så stor siden 1880 at det nå ble holdt et stevne i Toronto med 700 til stede. Han reiste også til Europa i 1891 for å se hva som kunne gjøres for å utbre sannheten der. På denne reisen kom han til Irland, Skottland, England, Russland (det området som nå er kjent som Moldova) og mange andre europeiske land foruten Midtøsten.

Hvilken konklusjon kom han til etter denne reisen? «Vi fant ingen grobunn eller lydhørhet for sannheten i Russland . . . Vi så ikke noe som kunne oppmuntre oss til å håpe på en høst i Italia eller Tyrkia eller Østerrike eller Tyskland,» skrev han. «Men Norge, Sverige, Danmark, Sveits og særlig England, Irland og Skottland er modne marker som venter på å bli høstet. Det er som om disse markene roper: Kom over og hjelp oss!» Dette var en tid da den katolske kirke fremdeles forbød folk å lese Bibelen, da mange protestanter forlot sine kirkesamfunn, og da mange som var skuffet over kirkesamfunnene, forkastet Bibelen.

Etter bror Russells reise i 1891 gikk man med større iherdighet inn for å oversette litteratur til europeiske språk for å hjelpe dem som hungret åndelig sett. Det ble også ordnet slik at man kunne trykke litteratur i London og ha et litteraturlager der, slik at det ville bli lettere for britene å skaffe seg litteratur. Det var virkelig sant at de britiske marker var rede for innhøstning. I 1900 var det allerede ni menigheter og til sammen 138 bibelstudenter, blant dem noen ivrige kolportører, i Storbritannia. Da bror Russell besøkte landet igjen i 1903, var det omkring 1000 som hørte ham holde foredraget «Forhåpninger og muligheter knyttet til tusenårsriket» i Glasgow, 800 i London og forsamlinger på mellom 500 og 600 i andre byer.

Som en bekreftelse på at bror Russells vurderinger var riktige, gikk det 17 år fra hans besøk i Italia til den første menigheten av bibelstudenter ble opprettet der, nemlig i Pinerolo. Og hva med Tyrkia? I slutten av 1880-årene hadde Basil Stephanoff forkynt i Makedonia, i det som da var den europeiske delen av Tyrkia. Selv om enkelte tilsynelatende hadde vist en viss interesse, var det noen som gav seg ut for å være brødre, som kom med falske rapporter, noe som førte til at Stephanoff ble kastet i fengsel. Først i 1909 kom det et brev fra en greker i Smyrna (nå Izmir) i Tyrkia  som fortalte at det var en gruppe der som satte pris på å studere Vakttårnets publikasjoner. Når det gjaldt Østerrike, reiste bror Russell tilbake dit i 1911 for å holde et foredrag i Wien, bare for å oppleve at møtet ble stanset av en pøbelflokk. Også i Tyskland lot den positive reaksjonen vente på seg. Men befolkningen i de nordiske landene viste at de var klar over sitt åndelige behov.

Folk fra de nordiske land forkynner for hverandre

Mange svensker hadde bosatt seg i Amerika. I 1883 ble et prøveeksemplar av Watch Tower oversatt til svensk og delt ut blant dem. Mange sendte eksemplarer i posten til venner og slektninger i Sverige. Det hadde ennå ikke kommet noen litteratur på norsk. Men i 1892, året etter bror Russells Europa-reise, drog Knud Pederson Hammer, en nordmann som hadde lært sannheten å kjenne i Amerika, tilbake til Norge for å forkynne for sine slektninger.

I 1894, da det begynte å bli oversatt litteratur til dansk-norsk, ble Sophus Winter, en 25 år gammel danskamerikaner, sendt til Danmark med en forsyning litteratur. Våren etter hadde han levert 500 bind av Millenniets Daggry. Det gikk ikke lang tid før noen som hadde lest disse publikasjonene, begynte å delta i arbeidet sammen med ham. Senere mistet han  imidlertid sin verdsettelse av det dyrebare privilegium han hadde fått; men det var andre som fortsatte å la lyset skinne.

Før Winter sluttet i tjenesten, hadde han virket som kolportør i Sverige. Kort tid etter dette kom August Lundborg, en ung kaptein i Frelsesarmeen, på besøk til en venn av seg på øya Sturkö. Der fikk han øye på to bind av Millenniets Daggry. Han lånte dem, leste dem med begeistring, forlot Frelsesarmeen og begynte å fortelle andre om det han hadde lært. En annen ung mann, P. J. Johansson, fikk sine øyne åpnet etter at han hadde lest en traktat som han fant på en benk i en park.

Etter hvert som flere sluttet seg til den svenske gruppen, drog noen av dem over grensen til Norge for å levere bibelsk litteratur. Allerede før det hadde mange nordmenn fått litteratur i posten fra slektninger i Amerika. Det var dette som førte til at Rasmus Blindheim kom i gang i tjenesten for Jehova. En annen nordmann som fikk sannheten i disse første årene, var Theodor Simonsen, som var predikant i Frimisjonen. Han begynte å tilbakevise helveteslæren i sine taler i Frimisjonen. Tilhørerne reiste seg av begeistring for det glederike budskapet; men da det ble kjent at han hadde kommet borti «Millenniets Daggry», ble han kastet ut av Frimisjonen. Han fortsatte ikke desto mindre å snakke om de gode tingene han hadde lært. En annen ung mann som mottok noe litteratur, var Andreas Øiseth. Så snart han var blitt overbevist om at han hadde funnet sannheten, forlot han farsgården og drog ut som kolportør. Han arbeidet seg systematisk nordover, og på veien sørover igjen gjennomarbeidet han alle fjordstrøkene og gikk ikke utenom en eneste by eller bygd. Om vinteren fraktet han alt det han trengte — mat, klær og litteratur — på en sparkstøtting, og gjestfrie mennesker gav ham husly underveis. På en reise som varte sammenhengende i åtte år, gjennomarbeidet han så å si hele landet med det gode budskap.

August Lundborgs kone, Ebba, reiste fra Sverige til Finland som kolportør i 1906. Omtrent samtidig var det noen finner som kom tilbake fra Amerika med noe av Vakttårnets litteratur, og de begynte å fortelle andre om det de hadde lest. Emil Österman, som søkte etter noe bedre enn det kirkesamfunnene hadde å tilby, kom i besittelse av Tidsaldrenes Plan. Han gav boken til sin venn Kaarlo Harteva, som også søkte etter sannheten. De forstod hvilken skatt de hadde funnet. Harteva oversatte boken til finsk og  ordnet det slik at den kunne bli utgitt, mens Österman hjalp til med finansieringen. Sammen begynte de å levere boken til offentligheten. De viste seg som sanne evangelister. De snakket med folk på offentlige steder, foretok besøk fra hus til hus og holdt foredrag i store lokaler som ble overfylt. Under et foredrag i Helsinki avslørte bror Harteva kristenhetens falske læresetninger og utfordret tilhørerne til å bruke Bibelen til å forsvare læren om menneskesjelens udødelighet, hvis de kunne det. Alles øyne var rettet mot de prestene som var til stede. Ingen sa et ord; ingen hadde noe å si til den klare uttalelsen som står i Esekiel 18: 4. (Se NW.) Noen av tilhørerne sa at de nesten ikke fikk sove den natten på grunn av det de hadde hørt.

En ydmyk gartner blir evangelist i Europa

Oppmuntret av en eldre venn av seg som tilhørte anabaptistene, hadde Adolf Weber reist fra Sveits til Amerika i sin søken etter en mer fullstendig forståelse av Bibelen. Der svarte han på en annonse og ble gartner hos bror Russell. Ved hjelp av Tidsaldrenes Plan (som da forelå på tysk) og møter som ble ledet av bror Russell, fikk Adolf den bibelkunnskap han hadde søkt, og han ble døpt i 1890. ’Hans hjertes øyne ble opplyst’, så han virkelig verdsatte den store muligheten som var blitt åpnet for ham. (Ef. 1: 18) Etter at han en tid hadde forkynt iherdig i Amerika, reiste han i midten av 1890-årene tilbake til sitt hjemland, Sveits, for å arbeide «i Herrens vingård» der og forkynne Bibelens sannhet for dem som hadde et velvillig hjerte.

Adolf tjente til livets opphold som gartner og skogvokter, men det han først og fremst var interessert i, var evangeliseringsarbeidet. Han forkynte for dem han arbeidet sammen med, og for folk i byer og landsbyer i nærheten. Han behersket flere språk og begynte å oversette Selskapets publikasjoner til fransk. Når vinteren kom, fylte han ryggsekken med bibelsk litteratur og gikk til fots til Frankrike. Noen ganger drog han også nordvestover til Belgia og sørover til Italia.

For å få kontakt med mennesker som han ikke kunne nå personlig, satte han inn annonser i aviser og tidsskrifter for å gjøre folk oppmerksom på litteratur som var velegnet for bibelstudium. Elie Thérond i Midt-Frankrike  svarte på en av annonsene, forstod at det han leste, var sannheten, og begynte snart å utbre budskapet. Jean-Baptiste Tilmant sr. i Belgia så også en av annonsene i 1901 og skaffet seg to bind av Millenniets Daggry. Så begeistret han ble for å se Bibelens sannhet framstilt på en så klar måte! Hvordan skulle han kunne la være å snakke med sine venner om dette? Året etter kom en studiegruppe regelmessig sammen hjemme hos ham. Kort tid senere bar denne lille gruppens virksomhet frukt til og med i Nord-Frankrike. Bror Weber holdt kontakten med dem og besøkte av og til de forskjellige gruppene som ble dannet, for å bygge dem opp åndelig sett og lære dem hvordan de skulle forkynne det gode budskap for andre.

Da det gode budskap kom til Tyskland

Kort tid etter at noen av publikasjonene hadde kommet ut på tysk, i midten av 1880-årene, begynte tyskamerikanere som satte pris på dem, å sende eksemplarer til sine slektninger i sitt hjemland. En sykepleier som arbeidet på et sykehus i Hamburg, viste noen bind av Millenniets Daggry til andre på sykehuset. I 1896 satte Adolf Weber, som da var i Sveits, inn annonser i tyskspråklige aviser og sendte traktater til Tyskland. Året etter ble det åpnet et litteraturlager i Tyskland som skulle stå for utsendelsen av den tyske utgaven av Vakttårnet, men resultatene lot vente på seg. I 1902 flyttet imidlertid Margarethe Demut, som hadde lært sannheten å kjenne i Sveits, til Tailfingen, øst for Schwarzwald. Hennes iherdige forkynnelse bidrog til at grunnlaget ble lagt for opprettelsen av en av de første gruppene av bibelstudenter i Tyskland. Samuel Lauper fra Sveits flyttet til Bergisches Land, nordøst for Köln, for å utbre det gode budskap i det området. I 1904 ble det holdt møter der i Wermelskirchen. En av dem som var til stede, var en 80 år gammel mann, Gottlieb Paas, som hadde søkt etter sannheten. På sitt dødsleie like etter at disse møtene hadde kommet i gang, holdt Paas opp Vakttårnet og sa: «Dette er sannheten; hold fast ved den.»

Litt etter litt var det flere som viste interesse for disse bibelske sannhetene. Selv om det var kostbart, ble det ordnet slik at gratis prøvenumre av Vakttårnet kom ut som innlegg i aviser i Tyskland. En rapport fra 1905 sier at det var blitt delt ut over halvannen million eksemplarer av disse numrene. Det var en stor bedrift for en liten gruppe bibelstudenter.

Bibelstudentene var overhodet ikke av den oppfatning at de hadde gjort nok, når de hadde kontaktet folk omkring der de bodde. Så tidlig som i 1907 foretok bror Erler fra Tyskland reiser til Böhmen, som lå i det daværende Østerrike-Ungarn (senere en del av Tsjekkoslovakia). Han leverte litteratur som fortalte om Harmageddon og om de velsignelsene som deretter ville bli menneskeheten til del. Før 1912 hadde en annen bibelstudent levert bibelsk litteratur i Memel-området i det nåværende Litauen. Mange tok med begeistring imot budskapet, og det ble raskt opprettet en rekke forholdsvis store grupper av bibelstudenter der. Men da de fikk vite  at de sanne kristne også må være vitner, ble det færre av dem. Det var ikke desto mindre noen som viste seg å være sanne etterfølgere av Kristus, «det trofaste og sanne vitne». — Åp. 3: 14.

Da Nikolaus von Tornow, en tysk baron med store eiendommer i Russland, befant seg i Sveits omkring 1907, var det noen som gav ham en av Selskapet Vakttårnets traktater. To år senere dukket han opp i menigheten i Berlin i Tyskland kledd i sin fineste stas og fulgt av sin private tjener. Det tok ham en tid å forstå at Gud kunne betro dyrebare sannheter til slike enkle og beskjedne mennesker, men det hjalp at han leste det som står i 1. Korinter 1: 26—29: «Dere ser hans kallelse av dere, brødre, at ikke mange vise i kjødelig forstand ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av fornem byrd . . . , for at ikke noe kjød skulle rose seg overfor Gud.» Da von Tornow var blitt overbevist om at han hadde funnet sannheten, solgte han eiendommene sine i Russland og viet seg og sine midler til å fremme den rene tilbedelse.

I 1911, da et ungt tysk par, bror og søster Herkendell, giftet seg, bad bruden sin far om å gi henne penger til en uvanlig bryllupsreise som medgift. Hun og hennes mann hadde planlagt å foreta en anstrengende reise som ville ta mange måneder. Deres bryllupsreise førte dem til mange steder i Russland, hvor de forkynte for den tysktalende del av befolkningen. Vi ser av dette at alle slags mennesker på mange forskjellige måter gikk inn for å gjøre andre kjent med det de hadde lært om Guds kjærlige hensikt.

Vekst i Storbritannia

Etter den intensive utdelingen av litteratur i Storbritannia i 1881 var det noen kirkegjengere som forstod at de måtte gjøre noe med det de hadde lært. Tom Hart fra Islington i London var en av dem som merket seg den bibelske oppfordringen som Vakttårnet kom med: «Gå ut fra henne, mitt folk» — det vil si, gå ut fra kristenhetens babylonske kirkesamfunn og følg Bibelens lære. (Åp. 18: 4) Han meldte seg ut av kirken i 1884, og flere andre fulgte hans eksempel.

Mange av dem som sluttet seg til studiegruppene, ble etter hvert dyktige evangelister. Noen tilbød bibelsk litteratur i parkene i London og andre steder hvor folk koblet av. Andre konsentrerte seg om forretningsstrøk. Den mest alminnelige måten var imidlertid å foreta besøk fra hus til hus.

Sarah Ferrie, som hadde abonnert på Vakttårnet, skrev til bror Russell og sa at hun og noen venner av henne i Glasgow kunne tenke seg å dele ut  traktater. Hvor overrasket må hun ikke ha blitt da en lastebil kjørte opp utenfor døren hennes med 30 000 trykksaker som skulle deles ut gratis! Så gikk de til aksjon. Minnie Greenlees og hennes tre små sønner drog med hest og vogn for å dele ut bibelsk litteratur i landdistriktene. Senere delte Alfred Greenlees og Alexander MacGillivray ut traktater i store deler av Skottland. De tok seg fram på sykkel. I stedet for at andre ble betalt for å dele ut litteraturen, tok innviede frivillige seg nå av arbeidet selv.

Deres hjerte drev dem

I en av sine lignelser hadde Jesus sagt at de som ’hørte Guds ord med et fint og godt hjerte’, skulle bære frukt. Oppriktig verdsettelse av Guds kjærlige gaver skulle anspore dem til å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike. (Luk. 8: 8, 11, 15) Uansett hvilke forhold de levde under, ville de finne en eller annen måte å gjøre det på.

Det var for eksempel en italiensk sjømann som gav en argentinsk reisende en del av brosjyren Food for Thinking Christians. Mens denne reisende gjorde et opphold i Peru, skrev han etter mer litteratur. Hans interesse ble skjerpet, så i 1885 skrev han igjen, denne gang fra Argentina, til redaktøren av Vakttårnet for å be om enda mer litteratur. Det samme året tok en mann i den britiske marine som ble sendt med sitt batteri til Singapore, med seg Vakttårnet. Han frydet seg over det han leste i bladet, og brukte det ofte i Singapore for å fortelle hva Bibelen sier om spørsmål som var vanlige samtaleemner blant folk. I 1910 gjorde en båt med to kristne kvinner om bord et opphold i Colombo på Ceylon (nå Sri Lanka). De  benyttet anledningen til å forkynne for Van Twest, sjefen for hyrekontoret. De snakket inntrengende med ham om alt det fine de hadde lært ved å lese boken Tidsaldrenes Plan. Dette førte til at Van Twest ble en bibelstudent, og at forkynnelsen av det gode budskap kom i gang på Sri Lanka.

Også de som ikke hadde mulighet til å reise noe sted, gjorde seg anstrengelser for å gjøre folk i andre land kjent med Bibelens sannheter. Som det framgår av et takkebrev som ble offentliggjort i 1905, var det noen i De forente stater som hadde sendt Tidsaldrenes Plan til en mann på St. Thomas, i det som da var Dansk Vestindia. Da denne mannen hadde lest boken, falt han på kne og gav uttrykk for sitt oppriktige ønske om å bli brukt av Gud til å gjøre hans vilje. I 1911 omtalte Bellona Ferguson i Brasil sitt tilfelle som «et sikkert, levende bevis for at ingen er for langt borte til å bli nådd» med sannhetens vann. Hun hadde øyensynlig mottatt Selskapets publikasjoner i posten siden 1899. Før den første verdenskrig fant en tysk immigrant i Paraguay en av Selskapets traktater i postkassen. Han bestilte mer litteratur og brøt snart forbindelsen med kristenhetens kirkesamfunn. Han og hans svoger bestemte seg for å døpe hverandre, ettersom det ikke var noen andre i landet som kunne døpe dem. Ja, budskapet begynte å bli brakt ut til de fjerneste deler av jorden, og det bar frukt.

Andre bibelstudenter følte at de måtte reise til det stedet hvor de eller deres foreldre var født, for å fortelle slekt og venner om Jehovas vidunderlige hensikt og hvordan de kunne få del i den. I 1895 drog bror Oleszynski til Polen med det gode budskap om «gjenløsningen, gjenopprettelsen og kallet ovenfra»; dessverre holdt han ikke ut i denne tjenesten. I 1898 reiste en tidligere professor, en ungarer, fra Canada for å utbre Bibelens viktige budskap i sitt hjemland. I 1905 reiste en greker som var blitt en bibelstudent i De forente stater, tilbake til Hellas for å forkynne. Og i 1913 tok en ung mann Bibelens sannhet med seg fra New York tilbake til familiens hjemby, Ramallah, ikke så langt fra Jerusalem.

Arbeidet begynner i Karibia

Samtidig som tallet på evangelister økte i De forente stater, Canada og Europa, begynte Bibelens sannhet også å få fotfeste i Panama, Costa Rica, Nederlandsk Guyana (nå Surinam) og Britisk Guiana (nå Guyana). Joseph Brathwaite, som befant seg i Britisk Guiana da han ble hjulpet til å forstå Guds hensikt, reiste til Barbados i 1905 for å vie hele sin tid til å forkynne for befolkningen der. Louis Facey og H. P. Clarke, som var fra Jamaica, fikk høre det gode  budskap mens de arbeidet i Costa Rica, og i 1897 reiste de tilbake til Jamaica for å fortelle sitt eget folk om sin nyfunne tro. De som tok imot sannheten der, var iherdige forkynnere. Bare i 1906 leverte gruppen på Jamaica omkring 1,2 millioner traktater og andre stykker litteratur. En gjestearbeider som hadde fått lære sannheten å kjenne, brakte Bibelens budskap om håp tilbake til sitt hjemsted, Grenada.

Revolusjonen i Mexico i 1910/1911 var en annen faktor som bidrog til at mennesker som hungret etter sannheten, kom i kontakt med budskapet om Guds rike. Mange flyktet nordover, til De forente stater. Der kom noen av dem i forbindelse med bibelstudentene. De fikk høre at det er Jehovas hensikt å skape varig fred blant menneskene, og sendte litteratur hjem til Mexico. Dette var imidlertid ikke første gang Mexico var blitt nådd med det gode budskap. Allerede i 1893 gjengav Watch Tower et brev fra F. de P. Stephenson i Mexico, som hadde lest noen av Vakttårnets publikasjoner og ville ha flere som han kunne gi til sine venner i Mexico og i Europa.

For at forkynnelsen av Bibelens sannhet skulle komme i gang i flere land i Karibia, og for at det skulle bli organisert regelmessige studiemøter i dette området, sendte bror Russell E. J. Coward til Panama i 1911 og deretter ut til øyene. Bror Coward var en levende og fargerik foredragsholder, og folk strømmet ofte til i hundretalls for å høre foredrag hvor han motbeviste helveteslæren og læren om menneskesjelens udødelighet og fortalte om jordens herlige framtid. Han flyttet fra by til by og fra øy til øy — St. Lucia, Dominica, Saint Christopher (St. Kitts), Barbados, Grenada og Trinidad — for å nå så mange mennesker som mulig. Han holdt også foredrag i Britisk Guiana. Mens han oppholdt seg i Panama, traff han W. R. Brown, en iherdig ung bror fra Jamaica, som deretter tjente sammen med bror Coward på en rekke av de karibiske øyene. Senere var bror Brown med på å få forkynnelsesarbeidet i gang i andre områder.

I 1913 holdt bror Russell foredrag i Panama, på Cuba og på Jamaica. Han holdt et offentlig foredrag for to fullsatte saler i Kingston på Jamaica, og 2000 måtte gå igjen fordi det ikke var plass. Pressen merket seg at foredragsholderen ikke sa noe om penger, og at det ikke ble opptatt kollekt.

Sannhetens lys når Afrika

Sannhetens lys trengte også igjennom i Afrika i denne perioden. Et brev som ble sendt fra Liberia i 1884, viste at en bibelleser der hadde kommet over et eksemplar av Food for Thinking Christians og ville ha flere for  å dele dem ut til andre. Noen få år etter ble det meldt at en prest i Liberia hadde trukket seg fra sin stilling for å være fri til å forkynne de bibelske sannhetene han lærte ved hjelp av Vakttårnet, og at en gruppe bibelstudenter holdt regelmessige møter der.

En prest i den nederlandske reformerte kirke tok noen av C. T. Russells skrifter med seg da han ble sendt fra Nederland til Sør-Afrika i 1902. Selv hadde han ikke varig utbytte av dem, men det var to andre som hadde det, nemlig Frans Ebersohn og Stoffel Fourie, som fikk se denne litteraturen i biblioteket hans. Noen få år senere fikk de forsterkninger da to iherdige bibelstudenter emigrerte fra Skottland til Durban i Sør-Afrika.

Blant dem som skaffet seg litteratur skrevet av bror Russell og så lærte andre noe av det som stod der, var det dessverre noen, deriblant Joseph Booth og Elliott Kamwana, som blandet inn sine egne ideer for å agitere for sosiale omveltninger. I Sør-Afrika og Nyasaland (senere Malawi) bidrog dette til å skape forvirring med hensyn til hvem som var de sanne bibelstudentene. Ikke desto mindre var det mange som hørte og verdsatte det budskapet som pekte på Guds rike som løsningen på menneskehetens problemer.

En omfattende forkynnelse i Afrika hørte imidlertid framtiden til.

Til Østen og stillehavsøyene

Kort tid etter at bibelske publikasjoner utarbeidet av C. T. Russell første gang ble distribuert i Storbritannia, kom de også til Østen. I 1883 mottok frøken C. B. Downing, en presbyteriansk misjonær i Chefoo (Yantai) i Kina, et eksemplar av Vakttårnet. Hun likte det hun leste om gjenopprettelsen, og viste det til andre misjonærer, deriblant Horace Randle, som var knyttet til baptistenes misjonsråd. Senere ble hans interesse skjerpet av en annonse for Millenniets Daggry som stod i London-avisen Times, og ytterligere av at han fikk tilsendt to eksemplarer av boken, ett fra frøken Downing og ett fra sin mor i England. Først ble han rystet over det han leste. Men så snart han var blitt overbevist om at treenighetslæren ikke er en bibelsk lære, meldte han seg ut av baptistkirken og gikk i gang med å fortelle andre misjonærer om det han hadde lært. I 1900 rapporterte han at han hadde sendt ut 2324 brev og omkring 5000 traktater til misjonærer i Kina, Japan, Korea og Siam (Thailand). På dette tidspunkt  var det i alt vesentlig kristenhetens misjonærer det ble avlagt et vitnesbyrd for i Østen.

Omtrent på samme tid ble sannhetens såkorn også sådd i Australia og New Zealand. De første såkornene kan ha kommet til Australia i 1884 eller kort tid senere med en mann som en av bibelstudentene hadde henvendt seg til i en park i England. Andre såkorn kom i posten fra venner og slektninger i andre land.

Noen få år etter at Australsambandet var blitt opprettet i 1901, var det hundrevis av personer der som abonnerte på Vakttårnet. Noen av disse så det som et privilegium å kunne fortelle andre om sannheten, og som følge av deres virksomhet ble det sendt tusenvis av traktater til dem som stod i valgmanntallet. Det ble også delt ut traktater på gatene, og bunker med traktater som var buntet sammen, ble kastet ut fra togvinduer til arbeidere og folk som bodde avsides langs jernbanen. Folk ble gjort oppmerksom på at hedningenes tider ville utløpe i 1914. Arthur Williams sr. i Western Australia snakket om dette med alle kundene som kom til forretningen hans, og innbød interesserte hjem til seg for å fortsette samtalene.

Vi vet ikke hvem det var som først brakte Bibelens sannhet til New Zealand. Men i 1898 hadde Andrew Anderson, som bodde der, lest så mye i Vakttårnets publikasjoner at han begynte å utbre sannheten som kolportør. I 1904 fikk han hjelp av andre kolportører, som kom fra De forente stater og fra Selskapets avdelingskontor, som var blitt opprettet samme år i Australia. En fru Barry i Christchurch tok imot seks bind av Studier i Skriften som hun ble tilbudt av en av kolportørene. Hennes sønn Bill leste dem i 1909 på en seks ukers båtreise til England og forstod at de inneholdt sannheten. Mange år senere ble hans sønn Lloyd medlem av Jehovas vitners styrende råd.

En av de nidkjære arbeiderne på denne tiden var Ed Nelson, som ikke akkurat var kjent for å være spesielt taktfull, men som i 50 år brukte hele sin tid til å utbre budskapet om Riket over hele New Zealand, fra nord til sør. Etter noen år fikk han selskap av Frank Grove, som kompenserte sitt dårlige syn med en glimrende hukommelse, og som også var pioner i over 50 år, helt til sin død.

Jorden rundt for å fremme forkynnelsen av det gode budskap

I 1911/1912 ble det truffet et viktig tiltak med tanke på å hjelpe Østens folk. Den Internasjonale Bibelstudieforening sendte et utvalg på sju menn ledet av C. T. Russell til Østen for at de skulle skaffe seg førstehånds kjennskap til forholdene der. Overalt hvor de kom, forkynte de at det messianske rike ifølge Guds hensikt skal bringe velsignelser til menneskeheten. Noen steder hadde de bare noen få tilhørere, men i Filippinene og i India var det tusener som hørte på dem. De gav ikke sin tilslutning til kristenhetens da så populære kampanje for å samle inn penger med tanke på å  omvende verden. De registrerte at kristenhetens misjonærer la størst vekt på å fremme verdslig undervisning og utdannelse. Men bror Russell var overbevist om at det folk trengte, var «evangeliet om Guds kjærlige foranstaltning i Messias’ kommende rike». Bibelstudentene forstod ut fra Bibelen at de ikke kunne regne med å omvende verden, men at det som skulle gjøres da, var å avlegge et vitnesbyrd, og at det ville bidra til «å utta noen få utvalgte fra alle folkeslag, tungemål og slekter til å bli medlemmer av [Kristi] brudeklasse — til å sitte med ham på hans trone i løpet av de tusen år og medvirke i arbeidet på å oppløfte slekten som et hele». * — Åp. 5: 9, 10; 14: 1—5.

Etter å ha besøkt Japan, Kina, Filippinene og andre steder tilbakela utvalget ytterligere 640 mil i India. Noen indere hadde lest Selskapets litteratur og hadde så tidlig som i 1887 skrevet brev hvor de gav uttrykk for at de likte den godt. Siden 1905 hadde en ung mann forkynt blant den tamiltalende del av befolkningen. Han hadde vært student i De forente stater, og der hadde han truffet bror Russell og var blitt kjent med sannheten. Denne unge mannen var med på å opprette omkring 40 bibelstudiegrupper  i det sørlige India. Men etter at han hadde forkynt for andre, ble han selv forkastet fordi han forlot kristne normer. — Jevnfør 1. Korinter 9: 26, 27.

Omtrent samtidig hadde A. J. Joseph i Travancore (Kerala) skrevet og stilt et spørsmål til en fremtredende adventist, og denne hadde som svar på spørsmålet sendt ham et bind av Studier i Skriften. Her fant han tilfredsstillende svar fra Bibelen på sine spørsmål om treenigheten. Snart gikk han og andre i hans familie omkring på rismarkene og kokosplantasjene i det sørlige India for å fortelle andre om sin nyfunne tro. Etter bror Russells besøk i 1912 tok bror Joseph opp heltidstjenesten. Foruten at han gikk lange strekninger til fots, reiste han omkring med tog, med oksekjerre og med lektere for å levere bibelsk litteratur. Når han holdt offentlige foredrag, ble han ofte avbrutt av prester og deres tilhengere. I Kundara fikk en «kristen» prest sine tilhengere til å avbryte et slikt møte og kaste møkk på bror Joseph. En innflytelsesrik hindu kom for å se hva som var årsaken til all støyen. Han spurte presten: ’Er dette Kristi eksempel, som de kristne skulle følge, eller er det du gjør, lik det fariseerne på Jesu tid gjorde?’ Presten gjorde da retrett.

Før utvalgets fire måneder lange reise jorden rundt ble avsluttet, ordnet bror Russell det slik at R. R. Hollister skulle være Selskapets representant i Østen og sørge for at budskapet om det messianske rike ble utbredt der. Det ble utgitt spesielle traktater på ti språk, og millioner av disse ble delt ut i India, Kina, Japan og Korea av innfødte. Så ble det oversatt bøker til fire av disse språkene for at de som hadde vist interesse, skulle få mer åndelig føde. Dette var et enormt felt, og det var mye arbeid som gjenstod. Men det som var blitt utrettet så langt, var også imponerende.

Et stort vitnesbyrd

Det var blitt avlagt et omfattende vitnesbyrd over hele verden før den første verdenskrig. Bror Russell hadde foretatt foredragsreiser til hundrevis av byer i De forente stater og Canada og gjentatte reiser til Europa; han hadde også talt i Panama og på Jamaica og Cuba og i de største byene i Østen. Titusener hadde personlig hørt hans fengslende bibelske foredrag og hadde sett hvordan han offentlig brukte Bibelen for å besvare spørsmål som ble stilt av både venner og fiender. På denne måten var det  blitt skapt stor interesse, og tusener av aviser i Canada, De forente stater, Europa, Sør-Afrika og Australia gjengav regelmessig bror Russells prekener. Bibelstudentene hadde distribuert millioner av bøker foruten hundrevis av millioner traktater og andre stykker litteratur på 35 språk.

Selv om bror Russell spilte en fremtredende rolle, var det ikke bare han som forkynte. Også andre, som var spredt rundt om på jorden, opplot i forening sin røst som vitner for Jehova og for hans Sønn, Jesus Kristus. Ikke alle som deltok i dette arbeidet, holdt offentlige foredrag. De kom fra alle samfunnslag, og de benyttet seg av alle egnede midler som de hadde til rådighet, for å utbre det gode budskap.

I januar 1914, mindre enn et år før hedningenes tider utløp, ble det satt i gang enda et prosjekt for at det skulle bli avlagt et omfattende vitnesbyrd. Det var «Skapelsens fotodrama», som på en ny måte framhevet Guds hensikt med jorden. Det gjorde det ved hjelp av vakkert håndkolorerte lysbilder og levende bilder, synkronisert med lyd. Det bestod av fire deler, hver på to timer. Avisene i De forente stater meldte at det hver uke var hundretusener over hele landet som så Fotodramaet. Etter det første året hadde nesten åtte millioner amerikanere og kanadiere sett det. I London kom det flere enn det var plass til i Operaen og i Royal Albert Hall. I løpet av et halvt år hadde over 1 226 000 sett det i 98 britiske byer. Det ble også vist for fulle hus i Tyskland og Sveits. Og store skarer i de nordiske land og på stillehavsøyene strømmet til for å se det.

For et bemerkelsesverdig, intensivt, verdensomfattende vitnesbyrd som ble avlagt i de første tiårene av Jehovas vitners historie i nyere tid! Men dette var bare begynnelsen.

I begynnelsen av 1880-årene var det bare noen få hundre som hadde hatt en aktiv andel i å utbre Bibelens sannhet. Ifølge tilgjengelige rapporter var det omkring 5100 som deltok i arbeidet i 1914. Andre kan ha delt ut traktater mer tilfeldig. Arbeiderne var forholdsvis få.

Denne lille gruppen evangelister hadde på forskjellige måter allerede gjort Guds rike kjent i 68 land innen utgangen av 1914. Og i 30 av disse landene hadde forkynnelses- og undervisningsarbeidet kommet godt i gang på forholdsvis regelmessig basis.

Før hedningenes tider utløp, var det blitt levert millioner av bøker og hundrevis av millioner traktater. I 1913 var det hele 2000 aviser som regelmessig gjengav prekener som var skrevet av C. T. Russell, og i 1914 var det over ni millioner i tre verdensdeler som så «Skapelsens fotodrama».

Det var i sannhet blitt avlagt et stort vitnesbyrd! Men det var mye mer som skulle skje.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 405]

C. T. Russell holdt bibelske foredrag i over 300 byer (i de områdene som er avmerket med punkter) i Nord-Amerika og Karibia — noen steder mellom 10 og 15 ganger

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

[Kart på side 407]

(Se den trykte publikasjonen)

Russells foredragsreiser til Europa, i de fleste tilfelle via England

1891

1903

1908

1909

1910 (to ganger)

1911 (to ganger)

1912 (to ganger)

1913

1914

[Kart/bilde på side 408]

Etter at Andreas Øiseth var blitt overbevist om at han hadde funnet sannheten, leverte han iherdig bibelsk litteratur i så godt som hver eneste by og bygd i Norge

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

NORWAY

Polarsirkelen

[Kart/bilde på side 409]

Adolf Weber, en ydmyk gartner, brakte det gode budskap fra Sveits til andre land i Europa

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

BELGIA

TYSKLAND

SVEITS

ITALIA

FRANKRIKE

[Kart/bilde på side 413]

Bellona Ferguson i Brasil — ’ingen er for langt borte til å bli nådd med sannheten’

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

BRASIL

 [Kart på side 415]

(Se den trykte publikasjonen)

ALASKA

CANADA

GRØNLAND

SAINT-PIERRE-ET-MIQUELON

AMERIKAS FORENTE STATER

BERMUDA

BAHAMAS

TURKS- OG CAICOSØYENE

CUBA

MEXICO

BELIZE

JAMAICA

HAITI

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKKEN

PUERTO RICO

CAYMANØYENE

GUATEMALA

EL SALVADOR

HONDURAS

NICARAGUA

COSTA RICA

PANAMA

VENEZUELA

GUYANA

SURINAM

FRANSK GUYANA

COLOMBIA

ECUADOR

PERU

BRASIL

BOLIVIA

PARAGUAY

CHILE

ARGENTINA

URUGUAY

FALKLANDSØYENE

JOMFRUØYENE (USA)

JOMFRUØYENE (STORBR.)

ANGUILLA

SAINT-MARTIN

SABA

SAINT EUSTATIUS

SAINT CHRISTOPHER

NEVIS

ANTIGUA

MONTSERRAT

GUADELOUPE

DOMINICA

MARTINIQUE

SAINT LUCIA

SAINT VINCENT

BARBADOS

GRENADA

TRINIDAD

ARUBA

BONAIRE

CURAÇAO

ATLANTERHAVET

KARIBHAVET

STILLEHAVET

 [Kart på sidene 416 og 417]

(Se den trykte publikasjonen)

GRØNLAND

SVERIGE

ISLAND

NORGE

FÆRØYENE

FINLAND

RUSSLAND

ESTLAND

LATVIA

LITAUEN

HVITERUSSLAND

UKRAINA

MOLDOVA

GEORGIA

ARMENIA

ASERBAJDSJAN

TURKMENISTAN

USBEKISTAN

KASAKHSTAN

TADSJIKISTAN

KIRGISIA

POLEN

TYSKLAND

NEDERLAND

DANMARK

STORBRITANNIA

IRLAND

BELGIA

LUXEMBOURG

LIECHTENSTEIN

SVEITS

TSJEKKOSLOVAKIA

ØSTERRIKE

UNGARN

ROMANIA

JUGOSLAVIA

SLOVENIA

KROATIA

BOSNIA-HERCEGOVINA

BULGARIA

ALBANIA

ITALIA

GIBRALTAR

SPANIA

PORTUGAL

MADEIRA

MAROKKO

VEST-SAHARA

SENEGAL

ALGERIE

LIBYA

EGYPT

LIBANON

ISRAEL

KYPROS

SYRIA

TYRKIA

IRAK

IRAN

BAHRAIN

KUWAIT

JORDAN

SAUDI-ARABIA

QATAR

DE FORENTE ARABISKE EMIRATENE

OMAN

YEMEN

DJIBOUTI

SOMALIA

ETIOPIA

SUDAN

TCHAD

NIGER

MALI

MAURITANIA

GAMBIA

GUINEA

SIERRA LEONE

LIBERIA

ELFENBEINSKYSTEN

GHANA

TOGO

BENIN

EKVATORIAL-GUINEA

ST. HELENA

GUINEA

BURKINA FASO

NIGERIA

DEN SENTRALAFR. REPUBLIKKEN

KAMERUN

SÃO TOMÉ

KONGO

GABON

ZAÏRE

ANGOLA

ZAMBIA

NAMIBIA

BOTSWANA

SØR-AFRIKA

LESOTHO

SWAZILAND

MOSAMBIK

MADAGASKAR

RÉUNION

MAURITIUS

RODRIGUES

ZIMBABWE

MAYOTTE

KOMORENE

SEYCHELLENE

MALAWI

TANZANIA

BURUNDI

RWANDA

UGANDA

FRANKRIKE

PAKISTAN

AFGHANISTAN

NEPAL

BHUTAN

MYANMAR

BANGLADESH

INDIA

SRI LANKA

HELLAS

MALTA

TUNISIA

KENYA

ATLANTERHAVET

INDIAHAVET

 ALASKA

MONGOLIA

NORD-KOREA

JAPAN

SØR-KOREA

KINA

MACAO

TAIWAN

HONGKONG

LAOS

THAILAND

VIETNAM

KAMBODSJA

FILIPPINENE

BRUNEI

MALAYSIA

SINGAPORE

INDONESIA

SAIPAN

ROTA

GUAM

YAP

PALAU

TRUK

POHNPEI

KOSRAE

MARSHALLØYENE

NAURU

PAPUA NY-GUINEA

AUSTRALIA

NEW ZEALAND

NORFOLKØYA

NY-CALEDONIA

WALLIS OG FUTUNA

VANUATU

TUVALU

FIJI

KIRIBATI

TOKELAU

HAWAII

VEST-SAMOA

AMERIKANSK SAMOA

NIUE

TONGA

COOKØYENE

TAHITI

SALOMONØYENE

STILLEHAVET

[Kart/bilde på side 421]

A. J. Joseph i India sammen med sin datter Gracie, som gjennomgikk Gilead og tjente som misjonær

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

INDIA

[Bilde på side 411]

Hermann Herkendell tok sin brud med på en mange måneder lang bryllupsreise til Russland for å forkynne for den tysktalende del av befolkningen der

[Bilder på side 412]

Kolportørene i England og Skottland bestrebet seg på å gi alle en anledning til å få et vitnesbyrd; også barna var med på å dele ut traktater

[Bilde på side 414]

E. J. Coward gikk iherdig inn for å utbre Bibelens sannhet i Karibia

[Bilde på side 418]

Frank Grove (til venstre) og Ed Nelson (her sammen med sine koner) brukte begge over 50 år på heltid på å utbre budskapet om Riket på New Zealand

[Bilder på side 420]

C. T. Russell og seks av hans medarbeidere reiste jorden rundt i 1911/1912 for å fremme forkynnelsen av det gode budskap