Kapittel 22

Femte avsnitt: Vitner til den fjerneste del av jorden

I 1975 ble det truffet viktige avgjørelser som gjaldt den måten Selskapet Vakttårnets hovedkontor skulle føre tilsyn med Jehovas vitners arbeid på. På det tidspunkt hadde vitnene ingen anelse om hvilke distrikter det ennå ville bli mulig å avlegge et omfattende vitnesbyrd i før enden kom for den nåværende verdensordning, eller hvor stort forkynnelsesarbeid som ennå ville bli utført i de landene hvor de allerede hadde forkynt åpenlyst i mange år. Men de ønsket å utnytte alle muligheter maksimalt. På sidene 502 til 520 blir det fortalt litt om den spennende utviklingen.

I SØR-AMERIKA har det funnet sted store forandringer. Det er ikke mange år siden Jehovas vitner i Ecuador ble møtt av katolske pøbelflokker, siden katolske prester i Mexico regjerte som konger i mange landsbyer, og siden Jehovas vitners arbeid var forbudt i Argentina og Brasil. Men forholdene har forandret seg radikalt. Mange av dem som hadde lært å frykte eller å hate Jehovas vitner, er nå selv vitner. Andre lytter med glede når vitnene besøker dem for å gjøre dem kjent med Bibelens budskap om fred. Jehovas vitner er godt kjent og nyter mange steder stor respekt.

Størrelsen på stevnene deres og den kristne måten stevnedeltagerne har oppført seg på, har tiltrukket seg oppmerksomhet. På to slike stevner som ble holdt samtidig i São Paulo og Rio de Janeiro i Brasil i 1985, var det høyeste antall til stede 249 351. Senere ble det holdt 23 stevner til for interesserte andre steder i Brasil, og det førte til at det totale antall til stede på stevnene der i landet kom opp i 389 387. Som et resultat av det bibelske undervisningsarbeidet Jehovas vitner har utført i Brasil, var det 4825 som symboliserte sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann under denne serien med stevner. Bare fem år senere, i 1990, var det nødvendig å holde 110 stevner i Brasil for å få plass til alle de 548 517 som var til stede. Denne gangen var det 13 448 som ble døpt. Over hele landet var det hundretusener, enkeltpersoner og familier, som var glad for at Jehovas vitner ville undervise dem ut fra Guds Ord.

Og hva med Argentina? Etter at Jehovas vitners arbeid i flere tiår hadde vært underlagt restriksjoner fra myndighetenes side, kunne de igjen komme fritt sammen i 1985. For en glede det var for 97 167 å overvære den første serien med stevner! Under overskriften «Et rike i vekst — Jehovas vitners rike» undret en av lokalavisene (Ahora) seg over den orden som preget stevnedeltagerne i Buenos Aires, deres fullstendige mangel på rasefordommer og sosiale fordommer, deres fredsommelighet og den  kjærlighet de viste. Avisen konkluderte på denne måten: «Enten vi er enige i deres oppfatninger og læresetninger eller ikke, fortjener hele denne skaren vår største respekt.» Men mange argentinere gikk lenger enn til å vise respekt. De begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og de kom på møtene i Rikets sal for å se hvordan vitnene anvender Bibelens prinsipper i sitt liv. Så traff de en avgjørelse. I løpet av de neste sju årene var det titusener som innviet sitt liv til Jehova, og tallet på vitner i Argentina økte med 71 prosent!

Meksikanerne har reagert på en enda mer overveldende måte på det gode budskap om Guds rike. I tidligere år ble Jehovas vitner der ofte overfalt av pøbelflokker som ble hisset opp av prestene. Men det gjorde dypt inntrykk på oppriktige mennesker at vitnene ikke tok igjen eller prøvde å ta hevn. (Rom. 12: 17—19) De la også merke til at vitnene baserte alt de trodde på, på Bibelen, Guds inspirerte Ord, og ikke på menneskers tradisjoner. (Matt. 15: 7—9; 2. Tim. 3: 16, 17) De kunne se at vitnene hadde en tro som holdt dem oppe når de møtte motgang. Flere og flere familier tok med glede imot Jehovas vitners tilbud om å lede et gratis hjemmebibelstudium med dem. Ja, i 1992 ble 12 prosent av de bibelstudiene som Jehovas vitner ledet på verdensbasis, ledet i Mexico, og et betraktelig antall av disse ble ledet med store familier. Det førte til at tallet på Jehovas vitner i Mexico — ikke bare slike som kommer på møtene, men de som er aktive forkynnere av Guds rike — økte fra 80 481 i 1975 til 354 023 i 1992!

Også i Europa bidrog en ekstraordinær utvikling til at budskapet om Riket ble utbredt.

En forbløffende utvikling i Polen

Jehovas vitners arbeid hadde vært forbudt i Polen fra 1939 til 1945 (under nazistisk og sovjetisk styre) og igjen fra juli 1950 (under sovjetisk kontroll), men Jehovas vitner i Polen hadde ikke sluttet å forkynne. I 1939 var det bare 1039 av dem, men i 1950 var de 18 116, og disse fortsatte å være iherdige (men forsiktige) evangelister. (Matt. 10: 16) Stevnene måtte holdes skjult for offentlighetens øyne — på landet, på låver, i  skogen. Men fra og med 1982 tillot de polske myndigheter at de leide haller og stadioner til endagsstevner av moderat størrelse.

I 1985 ble så de største stadionene i Polen stilt til disposisjon for Jehovas vitner til fire store stevner i august. Da en stevnedeltager fra Østerrike landet med fly, ble han overrasket over å høre en opplysning over høyttaleren som ønsket Jehovas vitner velkommen til stevnet i Polen. En eldre polsk forkynner som var der for å ta imot ham, var klar over hvilken forandring i myndighetenes holdning dette var et tegn på, og kunne ikke la være å felle noen gledestårer. På disse stevnene var det 94 134 til stede, deriblant grupper fra 16 andre land. Visste folk flest hva som fant sted? Ja, så absolutt. Under og etter disse stevnene kunne de lese reportasjer i de største avisene, se bilder av stevnedeltagerne på fjernsynet og høre deler av programmet i radioen. Mange av dem likte godt det de så og hørte.

Enda større stevner i Polen var allerede planlagt da myndighetene 12. mai 1989 gav Jehovas vitner juridisk anerkjennelse som en religiøs forening. Før det hadde gått tre måneder, var tre internasjonale stevner i gang — i Chorzów (Katowice), Poznań og Warszawa — med et samlet antall tilhørere på 166 518. Tusener av vitner fra det daværende Sovjetunionen (SSSR) og Tsjekkoslovakia hadde klart å skaffe seg den nødvendige utreisetillatelse og var til stede. Hadde Jehovas vitners undervisningsarbeid  båret frukt i disse landene, hvor staten i en rekke tiår hadde fremmet ateismen så sterkt? Svaret gav seg selv da 6093, deriblant mange ungdommer, ble døpt i vann på disse stevnene.

Folk måtte nødvendigvis legge merke til at vitnene var annerledes — på en svært fordelaktig måte. I avisene kunne de lese slike uttalelser som denne: «De som tilber Jehova Gud — som de selv sier — verdsetter høyt sine sammenkomster, som virkelig er en demonstrasjon av enhet . . . Og noe annet — når det gjelder orden, fred og renslighet, er stevnedeltagerne et eksempel til etterfølgelse.» (Życie Warszawy) Noen polakker bestemte seg for å gjøre mer enn bare å iaktta stevnedeltagerne. De ville at Jehovas vitner skulle studere Bibelen med dem. Som følge av denne bibelske undervisningen økte tallet på Jehovas vitner i Polen fra 72 887 i 1985 til 107 876 i 1992; og i 1992 brukte de over 16,8 millioner timer til å fortelle andre igjen om det storslagne håpet Bibelen holder fram for menneskene.

Det var imidlertid ikke bare i Polen spennende forandringer fant sted.

Flere land i Øst-Europa åpner dørene

Ungarn gav Jehovas vitner juridisk anerkjennelse i 1989. Det daværende Øst-Tyskland (DDR) opphevet sitt 40 år lange forbud mot vitnenes arbeid i 1990, bare fire måneder etter at rivingen av Berlinmuren hadde begynt. Måneden etter ble Jehovas vitners kristne forening i Romania offisielt anerkjent av den nye rumenske regjeringen. I 1991 erklærte justisdepartementet i Moskva at vedtektene til «den religiøse organisasjonen Jehovas vitner i SSSR» var blitt offisielt registrert. Det samme året oppnådde Jehovas vitners arbeid i Bulgaria juridisk anerkjennelse. Og i 1992 ble Jehovas vitner i Albania juridisk anerkjent.

Hva gjorde Jehovas vitner med den friheten de nå hadde fått? En journalist spurte Helmut Martin, koordinatoren for Jehovas vitners arbeid i DDR: «Skal dere engasjere dere i politikk?» Det var jo det mange av kristenhetens prester gjorde. «Nei,» svarte bror Martin, «Jesus gav sine disipler et bibelsk oppdrag, og vi ser dette oppdraget som vårt viktigste arbeid.» — Matt. 24: 14; 28: 19, 20.

Men dette var på ingen måte noe som Jehovas vitner først nå skulle begynne å ta seg av i denne delen av verden. Selv om de i mange år hadde måttet utføre sitt arbeid under svært vanskelige forhold, hadde menigheter (som kom sammen i små grupper) vært i gang i de fleste av disse landene, og det var blitt forkynt. Men nå åpnet det seg nye muligheter. De kunne holde møter som de fritt kunne innby offentligheten til. De kunne forkynne åpenlyst fra hus til hus, uten å være redd for å bli fengslet. Dette var land med en samlet befolkning på over 390 millioner, så det var mye  å gjøre. Jehovas vitner gikk raskt til handling, i full visshet om at vi lever i de siste dager for denne tingenes ordning.

Allerede før det var blitt oppnådd juridisk anerkjennelse, hadde medlemmer av det styrende råd besøkt en rekke land for å se hva som kunne gjøres for å hjelpe deres kristne brødre. Etter at forbudene var blitt opphevet, reiste de til enda flere steder for å hjelpe til med organiseringen av arbeidet. I løpet av noen få år hadde de personlig truffet og snakket med vitner i Polen, Ungarn, Romania, Tsjekkoslovakia, Russland, Ukraina, Estland og Hviterussland.

Det ble arrangert stevner som skulle styrke vitnene i disse landene og gjøre befolkningen i sin alminnelighet oppmerksom på budskapet om Guds rike. Under fem måneder etter at forbudet var blitt opphevet i det daværende DDR, ble det  holdt et slikt stevne på Olympiastadion i Berlin. Vitner fra 64 andre land var snare til å ta imot innbydelsen til å overvære dette stevnet. De så det som et privilegium å få være sammen med sine kristne brødre og søstre som i mange tiår hadde bevist sin lojalitet mot Jehova under intens forfølgelse.

Både i 1990 og 1991 ble det holdt andre stevner over hele Øst-Europa. Etter at det var blitt holdt fire lokale stevner i Ungarn i 1990, ble det lagt planer om å holde et internasjonalt stevne på Népstadion i Budapest i 1991. Det var 40 601 til stede fra 35 land. For første gang på over 40 år kunne Jehovas vitner i 1990 holde offentlige stevner i Romania. Det året ble det først holdt en rekke mindre stevner rundt om i landet og senere to større stevner. I 1991 ble det holdt åtte stevner, med 34 808 til stede. I 1990 i det daværende Jugoslavia ble det holdt stevner i samtlige av de republikkene som landet bestod av. Året etter, trass i at landet var truet av borgerkrig, kom 14 684 Jehovas vitner sammen til et internasjonalt stevne i Zagreb, hovedstaden i Kroatia. Politiet var forbløffet over å se folk fra Kroatia, Montenegro, Serbia, Slovenia og andre steder samlet i fred for å høre på programmet.

Også i det som da var Tsjekkoslovakia, ble det hurtig arrangert stevner. På et landsstevne i Praha i 1990 var det 23 876 til stede. De som drev stadionet, var så fornøyd med det de så, at de sørget for at vitnene fikk leie det største stadionet i landet til sitt neste stevne. Ved denne historiske anledningen, i 1991, fylte 74 587 begeistrede stevnedeltagere Strahov stadion i Praha. Tsjekkiske og slovakiske stevnedeltagere klappet entusiastisk da hele Ny verden-oversettelsen ble frigitt på deres egne språk; de så fram til å bruke den i forkynnelsesarbeidet og ved sitt studium hjemme og i menigheten.

Det var også i 1991 at Jehovas vitner for første gang i historien kunne holde stevner åpenlyst på steder som befant seg i det daværende Sovjetunionen. Etter et stevne i Tallinn i Estland ble det holdt et stevne i Sibir. Det ble holdt fire stevner i store byer i Ukraina og ett i Kasakhstan. Det var til sammen 74 252 til stede. Og som et resultat av Jehovas vitners anstrengelser for å gjøre disipler i disse områdene ble 7820 døpt. Dette var ikke en plutselig innskytelse de fikk i begeistringens rus. Dåpskandidatene hadde omhyggelig forberedt seg i flere måneder, i noen tilfelle i flere år.

Hvor kom så alle disse menneskene fra? Det var tydelig at det ikke var nå nettopp Jehovas vitners arbeid hadde kommet i gang i denne delen av verden. Vakttårnets publikasjoner var faktisk blitt sendt i posten til en interessert person i Russland så langt tilbake som i 1887. Selskapet Vakttårnets første president besøkte Kisjinjov (nå i Moldova) i 1891. Noen bibelstudenter  hadde reist til Russland for å forkynne i 1920-årene. Men de hadde møtt sterk motstand fra myndighetene, og de få gruppene som viste interesse for Bibelens budskap, var små. Situasjonen forandret seg imidlertid under og etter den annen verdenskrig. Det ble trukket opp nye grenser mellom landene, og store folkemengder ble tvangsflyttet. Over tusen ukrainsktalende vitner fra det som hadde vært det østlige Polen, ble flyttet langt inn i Sovjetunionen. Og vitner som hadde bodd i Romania og Tsjekkoslovakia, fant at deres hjemsted nå var blitt en del av Sovjetunionen. Dessuten var det mange russere som var blitt Jehovas vitner mens de befant seg i tyske konsentrasjonsleirer, og som hadde tatt det gode budskap om Guds rike med seg da de vendte tilbake til sitt hjemland. I 1946 var det 4797 aktive vitner i Sovjetunionen. Mange av disse ble flyttet fra sted til sted av myndighetene i årenes løp. Noen ble sendt til fangeleirer. De forkynte der hvor de kom, og det ble stadig flere av dem. Allerede før myndighetene hadde gitt dem juridisk anerkjennelse, var grupper av dem aktive helt fra Lviv i vest til Vladivostok i øst, ved Japanhavet.

Mange er nå villige til å lytte

Da Jehovas vitner holdt stevner i det daværende SSSR i 1991, fikk andre mennesker anledning til å ta dem nærmere i øyesyn. Hvordan reagerte de? I Lviv i Ukraina sa en polititjenestemann til en av stevnedeltagerne: «Dere utmerker dere når det gjelder å lære andre hva som er godt, dere snakker om Gud, og dere øver ikke vold. Vi diskuterte hvorfor vi har forfulgt dere, og vi kom fram til at vi ikke hadde hørt på dere og ikke hadde visst noe om dere.» Men nå var det mange som ville høre, og Jehovas vitner ville gjerne hjelpe dem.

For at forkynnelsesarbeidet skulle bli utført på den mest mulig effektive måten i disse landene, trengtes det bibelsk litteratur. Det ble nedlagt et stort arbeid for at dette skulle bli ordnet raskt. I Selters/Taunus i Tyskland ble trykkeriene utvidet til omtrent det dobbelte. Omkring to uker etter at forbudet var opphevet i det daværende Øst-Tyskland, ble 21 tonn litteratur sendt dit fra trykkeriet i Selters, selv om utvidelsene ennå ikke var fullført. Fra arbeidet ble fritt i de østeuropeiske landene, og fram til 1992 ble nesten 10 000 tonn litteratur på 14 hovedspråk sendt til disse forskjellige landene fra Tyskland og 633 tonn fra Italia. Det ble også sendt mye litteratur fra Finland.

Vitnene i noen av landene trengte også hjelp når det gjaldt tilsyn med menighetene og organisasjonsmessig administrasjon, etter at de hadde vært mer eller mindre isolert i en årrekke. Med tanke på dette presserende behovet ble erfarne eldste i Tyskland, De forente stater, Canada og andre steder kontaktet — om mulig slike som kunne det aktuelle landets språk.  Ville de være villige til å flytte til et av disse landene i Øst-Europa for å hjelpe til med å dekke behovet? Reaksjonen var svært oppmuntrende. Eldste som er blitt opplært ved Gilead, eller som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, er også blitt sendt.

I 1992 ble det så holdt et bemerkelsesverdig internasjonalt stevne i St. Petersburg, den nest største byen i Russland. Omkring 17 000 av stevnedeltagerne kom fra 27 andre land. Stevnet ble bekjentgjort vidt og bredt. Noen av de russerne som kom, hadde aldri før hørt om Jehovas vitner. Det høyeste antall til stede var 46 214. Alle deler av Russland var representert; noen kom så langt bortefra som fra Sakhalinøyene, i nærheten av Japan. Store grupper kom fra Ukraina, Moldova og andre land som før hadde tilhørt Sovjetunionen. De kunne fortelle gode nyheter. Rapportene viste at det i enkelte menigheter i slike byer som Kiev, Moskva og St. Petersburg var minst dobbelt så mange til stede på møtene som det fantes antall vitner. Mange av dem som ville at Jehovas vitner skulle studere Bibelen med dem, måtte settes på venteliste. Fra Latvia kom det cirka 600 deltagere, og enda flere kom fra Estland. En menighet i St. Petersburg hadde over hundre som var rede til å bli døpt på stevnet. Mange av dem som viser interesse, er yngre mennesker eller personer med god utdannelse. Ja, en stor åndelig innhøstning er i gang i dette enorme området, som verden lenge betraktet som ateismens høyborg.

Markene er hvite til innhøstning

Etter hvert som holdningene til religionsfrihet har forandret seg, har også andre land opphevet de restriksjonene de hadde pålagt Jehovas vitner, eller gitt dem den juridiske anerkjennelse som de lenge var blitt nektet. Mange av disse stedene var en rik åndelig høst rede til å bli samlet inn. Forholdene var lik de forholdene Jesus beskrev for disiplene: «Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning.» (Joh. 4: 35) La oss se på noen steder i Afrika hvor dette har vært tilfellet.

I 1969 ble Jehovas vitners forkynnelse fra hus til hus i Zambia forbudt. Det førte til at vitnene der brukte mer tid til å lede hjemmebibelstudier med interesserte. Andre begynte å oppsøke vitnene for å få undervisning. Litt etter litt lempet myndighetene på restriksjonene, og møtedeltagelsen økte. I 1992 var det 365 828 som overvar Herrens aftensmåltid i Zambia, én av hver 23 zambiere!

Nord for Zambia, i Zaïre, var det tusener av andre som gjerne ville vite hva Jehovas vitner lærer om kristen livsførsel og om Guds hensikt med menneskeheten. I 1990, da omstendighetene tillot vitnene å gjenåpne sine Rikets saler, strømmet opptil 500 til møtene noen steder. To år senere ledet de 67 917 vitnene i Zaïre 141 859 hjemmebibelstudier med slike personer.

 Restriksjonene ble opphevet i det ene landet etter det andre. I 1990 fikk Vakttårnets misjonærer, som var blitt utvist fra Benin 14 år tidligere, offisiell tillatelse til å komme tilbake, og døren ble også åpnet for andre. Det samme året undertegnet justisministeren i Kapp Verde et dekret som godkjente statuttene til den lokale Foreningen av Jehovas vitner, og gav den dermed juridisk anerkjennelse. I 1991 ble Jehovas vitners arbeid igjen tillatt i Mosambik (hvor vitnene var blitt utsatt for hard forfølgelse fra tidligere herskere), i Ghana (hvor deres virksomhet hadde vært pålagt offisielle restriksjoner) og i Etiopia (hvor det ikke hadde vært mulig å forkynne åpenlyst eller å holde stevner på 34 år). Før året var omme, hadde også Niger og Kongo gitt dem juridisk anerkjennelse. Tidlig i 1992 ble forbud opphevet eller juridisk anerkjennelse gitt i Tchad, Kenya, Rwanda, Togo og Angola.

Her var marker som var rede for en stor, åndelig innhøstning. I Angola oppnådde vitnene raskt 31 prosents økning; de nesten 19 000 forkynnerne der ledet dessuten nærmere 53 000 hjemmebibelstudier. Kvalifiserte eldste fra Portugal og Brasil ble oppfordret til å flytte til Afrika for å fortsette sin tjeneste der og gi nødvendig administrativ hjelp i det omfattende, bibelske undervisningsarbeidet i Angola og også i Mosambik (hvor mange snakker portugisisk). Portugisisktalende misjonærer ble sendt til Guinea-Bissau, hvor distriktet nylig var blitt åpnet. Og dyktige vitner i Frankrike og i andre land ble oppfordret til å hjelpe til med å forkynne og gjøre disipler i Benin, Tchad og Togo, hvor det er mange som snakker fransk.

Noen av de områdene som særlig har produsert mange nye lovprisere av Jehova, er områder hvor den katolske kirke før stod sterkt. Foruten i Latin-Amerika har dette vist seg å være tilfellet i Frankrike (hvor det i 1992 var 119 674 forkynnere), Spania (hvor det var 92 282), Filippinene (hvor det var 114 335), Irland (hvor vitnene har hatt en vekst på mellom åtte og ti prosent pr. år) og Portugal.

Da Jehovas vitner holdt et stevne i Lisboa i Portugal i 1978 med 37 567 til stede, skrev et nyhetsmagasin (Opção): «For en som har vært til stede i Fátima i pilegrimstiden, er dette virkelig noe helt annet. . . . Her [på Jehovas vitners stevne] er det ikke noe mystisisme, men det blir holdt et møte hvor de troende i fellesskap drøfter sine problemer, sin tro og sin åndelige innstilling. Den måten de oppfører seg på overfor hverandre, viser at de virkelig bryr seg om hverandre.» I løpet av de neste ti årene økte tallet på vitner i Portugal med nesten 70 prosent.

Og hvordan har det gått i Italia? Noen katolske seminarer har vært nødt til å stenge på grunn av alvorlig mangel på kandidater til presteembetet. Mange menigheter har ikke lenger en sogneprest. Mange tidligere kirkebygninger  er nå omgjort til forretninger eller kontorer. Til tross for alt dette har kirken kjempet en hard kamp for å stanse Jehovas vitner. For noen år siden øvde den press på myndighetene for å få dem til å utvise vitnenes misjonærer og forlangte at politiet skulle forby møtene. I 1980-årene fikk sogneprestene noen steder satt opp klistremerker på dørene til alle husstander (også til noen som viste seg å være Jehovas vitner) hvor det stod: «Ikke bank på her. Vi er katolikker.» Avisene hadde disse overskriftene: «Kirkens varsku mot Jehovas vitner» og «’Hellig krig’ mot Jehovas vitner».

Da det jødiske presteskap i det første århundre prøvde å bringe apostlene til taushet, sa lovlæreren Gamaliel disse kloke ordene: «Hvis dette forehavende eller dette verk er av mennesker, vil det bli gjort til intet; men hvis det er av Gud, vil dere ikke kunne gjøre dem til intet.» (Apg. 5: 38, 39) Hva ble utfallet da det katolske presteskap i det 20. århundre prøvde å bringe Jehovas vitner til taushet? Arbeidet til de 120 vitnene i Italia i 1946 ble ikke gjort til intet. I 1992 var det 194 013 aktive vitner knyttet til 2462 menigheter der i landet. De har fylt Italia med sin lære fra Guds Ord. Mellom 1946 og 1992 brukte de over 550 millioner timer til å snakke med andre italienere om Guds rike. Og de har levert millioner av eksemplarer av Bibelen og over 400 millioner bøker, brosjyrer og blad som forklarer Bibelen. De vil forvisse seg om at italienerne får full anledning til å stille seg på Jehovas side før Harmageddon kommer. Og mens de gjør det, har de i tankene det apostelen Paulus skrev i 2. Korinter 10: 4, 5: «Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å rive ned sterkt befestede ting. For vi river ned resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud.»

Det er ikke bare tidligere katolske høyborger Jehovas vitner retter oppmerksomheten mot. De vet at Jesus Kristus sa: «Det gode budskap må . . . bli forkynt blant alle nasjonene.» (Mark. 13: 10) Og det er nettopp det arbeidet Jehovas vitner utfører. I 1992 var det 12 168 av dem som fortalte folk i India om Guds rike, og 71 428 forkynte i Sør-Korea. I Japan var det 171 438, og tallet økte for hver måned. De fortsatte også å forkynne i områder hvor det omtrent ikke var blitt forkynt før.

I slutten av 1970-årene fikk de for første gang brakt budskapet om Riket ut til dem som bor på Marquesasøyene og Kusaie i Stillehavet. De kom også til Bhutan, som i nord grenser til Kina, og til Komorene, utenfor Afrikas østkyst. I 1980-årene kom det for  første gang rapporter fra øyene Wallis og Futuna, Nauru og Rota, som alle ligger i det sørvestlige Stillehavet. Noen av disse stedene er forholdsvis små; men det bor noen der, og alle menneskers liv er dyrebart. Jehovas vitner har hele tiden i tankene at Jesus profeterte at budskapet om Riket skulle forkynnes «på hele den bebodde jord» før enden kom. — Matt. 24: 14.

Folk kontaktes der hvor det er mulig, når det er mulig

Selv om det fremdeles i første rekke er ved å forkynne fra hus til hus at Jehovas vitner kommer i kontakt med folk, er de klar over at ikke engang denne systematiske metoden gjør det mulig for dem å komme i kontakt med alle mennesker. Fordi de vet at tiden er kort, gjør de seg store anstrengelser for å kontakte folk der de er å finne. — Jevnfør Johannes 4: 5—42; Apostlenes gjerninger 16: 13, 14.

Når båter ligger i dokk i tyske havner, bestreber Jehovas vitner seg på å besøke dem, og i Nederland har de det samme opplegget også for båter som bare gjør kortere opphold. De forkynner da først for kapteinen og så for mannskapet. De har med seg bibelsk litteratur på mange språk. På de innfødtes markeder i Tchad i det sentrale Afrika er det ikke uvanlig å se grupper på mellom 15 og 20 personer flokke seg rundt et av Jehovas vitner som snakker med dem om håpet om Guds rike. Og på loppemarkedene i Auckland på New Zealand forkynner vitnene på skift for dem som eier salgsboder, og de mange tusen som er ute lørdag morgen for å gjøre innkjøp. Vitnene i Guayaquil i Ecuador henvender seg til folk på bussterminalene — mange av dem kommer langveisfra — og tilbyr dem en aktuell brosjyre eller La Atalaya og ¡Despertad! (Vakttårnet og Våkn opp!) De som jobber nattskift i døgnåpne dagligvareforretninger i New York, får besøk på jobben av Jehovas vitner, slik at de også  kan få mulighet til å høre det gode budskap.

Mange Jehovas vitner som reiser med fly, tog, buss og undergrunnsbane, prøver å snakke med sine medpassasjerer om dyrebare bibelske sannheter. De benytter anledninger til å forkynne i spisepausene på arbeidsplassen og på skolen og når folk kommer hjem til dem i ulike ærend. De vet at mange av disse kanskje ikke er hjemme når Jehovas vitner foretar sine faste besøk fra hus til hus.

Selv om Jehovas vitner bruker mye tid til å forkynne for utenforstående, glemmer de ikke sin nærmeste familie og andre slektninger. Da Maria Caamano, et av Jehovas vitner i Argentina, forsøkte å fortelle sin familie hvor glad hun var for det hun hadde lært ut fra Bibelen, gjorde noen av dem narr av henne, mens andre var likegyldige. Hun gav ikke opp, men reiste nesten 200 mil for å forkynne for andre slektninger. Noen av dem reagerte positivt. Litt etter litt var også andre villige til å høre. Det har ført til at det nå er over 80 voksne og 40 barn blant hennes slektninger som har tatt imot Bibelens sannhet og forteller andre om den.

Michael Regan flyttet til sin hjemby, Boyle, i grevskapet Roscommon i Irland for å hjelpe sine slektninger. Han forkynte for alle sammen. Det gjorde inntrykk på niesen hans å se hvor lykkelige og harmoniske barna hans var. Snart gikk hun og mannen hennes med på å ha et bibelstudium. Da de ble døpt, sa faren hennes at han aldri ville se henne hjemme hos seg mer. Men litt etter litt ble han mildere stemt, og han tok imot noe litteratur — under påskudd av at han skulle avsløre vitnenes «villfarelser». Men det tok ikke lang tid før han forstod at det han leste, var sannheten, og med tiden ble han døpt. Over 20 medlemmer av familien er nå knyttet til menigheten, og de fleste av dem er allerede døpt.

Hva med dem som sitter i fengsel? Trenger de å få høre budskapet om Guds rike? Jehovas vitner overser ikke slike mennesker. I et fengsel i Nord-Amerika ble det ledet personlige bibelstudier med en rekke av de innsatte, og de var regelmessig til stede på møter som Jehovas vitner holdt i fengselet. Dette gav så gode resultater at fengselets ledelse gav tillatelse til at det ble holdt stevner i fengselet. Ikke bare innsatte, men også tusener av vitner utenfra var til stede. Også i andre land har det vært  nedlagt et stort arbeid for å forkynne for menn og kvinner som sitter i fengsel.

Jehovas vitner tror ikke at alle som sitter i fengsel, vil bli bedre mennesker av å studere Bibelen. Men de vet av erfaring at noen kan bli hjulpet, og de vil at disse skal få mulighet til å ta imot håpet om Guds rike.

Gjentatte bestrebelser for å nå folks hjerte

Jehovas vitner besøker folk om og om igjen. I likhet med Jesu første disipler går de «hele tiden» til folk i sitt tildelte distrikt for å prøve å skape interesse for Guds rike hos dem. (Matt. 10: 6, 7) Noen steder rekker de ikke å besøke alle husstandene i distriktet mer enn én gang om året; andre steder foretar de sine besøk med noen måneders mellomrom. I Stor-Lisboa i Portugal, hvor det er et gjennomsnitt på én forkynner for hver 160 innbyggere, får folk besøk av Jehovas vitner omtrent hver uke. I noen byer i Venezuela finnes det distrikter som blir regelmessig gjennomarbeidet oftere enn én gang i uken.

Når Jehovas vitner kommer om og om igjen, er det ikke fordi de vil prøve å tvinge Bibelens budskap på folk. De prøver ganske enkelt å gi folk anledning til å treffe en velbegrunnet avgjørelse. Mange mennesker i dag sier at de ikke er interessert; men store forandringer i deres liv eller ute i verden kan gjøre at de blir mer mottagelige en annen gang. Mange har egentlig aldri hørt hva Jehovas vitner lærer, kanskje på grunn av fordommer eller fordi de rett og slett har det for travelt. Men gjentatte vennlige besøk kan få dem til å lytte. Folk som har Jehovas vitner i nabolaget eller på arbeidsplassen, legger ofte merke til Jehovas vitners ærlighet og høye moral. Som følge av det hender det at noen med tiden blir så interessert at de vil finne ut hva budskapet dreier seg om. En slik kvinne i Venezuela sa etter at hun hadde tatt imot litteratur og tilbudet om et gratis hjemmebibelstudium: «Det har aldri vært noen andre som har forklart meg dette.»

Jehovas vitner prøver på en vennlig måte å nå hjertet til dem de snakker med. I Guadeloupe, hvor det var én forkynner for hver 57 innbyggere i 1992, er det ikke uvanlig at folk de henvender seg til, sier: «Jeg er ikke interessert.» Til det pleide Eric Dodote å svare: «Jeg forstår deg, og jeg prøver å sette meg i ditt sted.» Så  tilføyde han: «Men jeg vil spørre deg: Kunne du ha lyst til å leve under bedre forhold enn dem vi har i dag?» Etter å ha hørt på hva beboeren sa, viste han ut fra Bibelen hvordan Gud skal innføre bedre forhold i sin nye verden.

Distriktene blir gjennomarbeidet enda grundigere

I noen land er det i de senere år blitt stadig vanskeligere å treffe folk hjemme. Både mann og kone er ofte i arbeid utenfor hjemmet, og i helgene reiser de gjerne bort. I mange land utfører Jehovas vitner derfor nå stadig mer av sin forkynnelse fra dør til dør om kveldene. Noen vitner i Storbritannia går tilbake der hvor det ikke har vært noen hjemme, mellom klokken seks og klokken åtte om kveldene, mens andre prøver å treffe folk før de går på jobb, og foretar slike besøk før klokken åtte om morgenen.

Mange steder hvor folk er hjemme, kan det likevel bli svært vanskelig å treffe dem uten å være invitert på forhånd, fordi det er truffet strenge sikkerhetstiltak på grunn av den utbredte kriminaliteten. Folk i Rio de Janeiro som det kan være vanskelig å treffe der de bor, tar seg kanskje en spasertur tidlig om morgenen langs stranden Copacabana, og der kan de møte en iherdig forkynner som er ute like tidlig for å snakke med andre om hvordan Guds rike vil løse menneskenes problemer. Når folk i Paris kommer hjem sent på ettermiddagen, treffer de kanskje et vennlig ektepar ved inngangen til leiegården; det er Jehovas vitner som står der og venter og spør om de er villige til å avse et par minutter til å høre om hva Gud vil gjøre for å innføre virkelig sikkerhet. I Honolulu, i New York og mange andre steder prøver vitnene å treffe folk som bor i bygninger med strenge sikkerhetstiltak, pr. telefon.

Når Jehovas vitner har truffet noen i hvert hjem, føler de ikke dermed at de har fullført sitt oppdrag. De ønsker å treffe så mange som mulig i hver husstand. Noen ganger oppnår de det ved å komme på forskjellige dager eller til forskjellige tider på dagen. Da en kvinne i Puerto Rico som fikk besøk, sa at hun ikke var interessert, spurte forkynneren om det var noen andre i huset hun kunne snakke med. Det førte til at hun fikk en samtale med mannen i huset, som hadde vært syk i 14 år og for det meste var sengeliggende. Han ble svært glad for å høre om det håpet Guds Ord holder fram. Etter at han hadde fått nytt livsmot, tok det ikke lang tid før han kom seg opp av sengen og begynte å overvære møtene i Rikets sal, og snart fortalte han andre om sitt nyfunne håp.

Forkynnelsesarbeidet intensiveres etter hvert som enden nærmer seg

Det er også en annen faktor som har bidratt mye til at forkynnelsesarbeidet er blitt intensivert i de senere år — det er så mange flere vitner som  tjener som pionerer. Fordi de har et sterkt ønske om å bruke så mye tid som mulig i tjenesten for Gud, og fordi de har kjærlig omsorg for sine medmennesker, ordner de seg slik at de kan bruke 60, 90, 140 eller flere timer hver måned i felttjenesten. De som tar opp pionertjenesten, erfarer det samme som apostelen Paulus erfarte da han forkynte i Korint; de blir «sterkt opptatt med ordet» og prøver å forkynne for så mange som mulig om det messianske rike. — Apg. 18: 5.

I 1975 var det 130 225 pionerer verden over. I 1992 var det gjennomsnittlig 605 610 hver måned (alminnelige pionerer, hjelpepionerer og spesialpionerer). I løpet av en periode da tallet på vitner økte med 105 prosent på verdensbasis, økte altså tallet på dem som gav rom for heltidsforkynnelsen, med 365 prosent! Det resulterte i en enorm økning i antall timer brukt i forkynnelsesarbeidet, fra 382 millioner til over en milliard timer i året.

’Den minste er blitt til tusen’

Jesus Kristus sa til sine etterfølgere at de skulle være vitner om ham til den fjerneste del av jorden. (Apg. 1: 8) Gjennom profeten Jesaja hadde Jehova forutsagt: «Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» (Jes. 60: 22) Historien viser klart at Jehovas vitner utfører det arbeidet Jesus forutsa skulle utføres, og at de har erfart den slags vekst som Gud gav løfte om.

Ved slutten av den annen verdenskrig befant de fleste Jehovas vitner seg i Nord-Amerika og Europa; det var også noen i Afrika; andre var spredt rundt om på jorden i mindre grupper. De hadde på ingen måte nådd hvert eneste land med budskapet om Riket, og de hadde heller ikke nådd alle deler av de landene som de da forkynte i. Men dette bildet har forandret seg raskt.

Ta for eksempel Nord-Amerika. Fastlandsområdet strekker seg fra Canada i nord til Panama i sør med ni land imellom. I 1945 var det 81 410 vitner i dette store området. Fire av landene rapporterte færre enn 20 vitner hver, og i ett land ble det ikke utført noen organisert form for forkynnelse. Siden da er det blitt avlagt et omfattende og vedvarende vitnesbyrd i alle disse landene. I 1992 var det 1 440 165 Jehovas vitner i denne delen av verden. I de fleste av disse landene har hvert vitne nå bare gjennomsnittlig noen hundre personer å forkynne for. En stor del av befolkningen får besøk av Jehovas vitner med noen måneders mellomrom; mange får besøk hver uke. Det blir regelmessig ledet over 1 240 000 hjemmebibelstudier med interesserte enkeltpersoner og grupper.

Hva med Europa? Denne delen av jorden strekker seg fra de nordiske land til Middelhavet i sør. Når vi ser bort fra størsteparten av det området  som tilhørte det tidligere Sovjetunionen, var det allerede blitt avlagt et omfattende vitnesbyrd før den annen verdenskrig. Siden den tid har nye generasjoner vokst opp, og de har også fått se ut fra Bibelen at Guds rike snart skal tre i stedet for alle jordiske regjeringer. (Dan. 2: 44) I krigsårene var det noen få tusen vitner som forkynte under strenge restriksjoner, mens det i 1992 var 1 176 259 som rapporterte i de 47 landene som det ble offentliggjort rapporter fra, deriblant land i både Europa og Asia som hørte med til det tidligere SSSR. Fem land — Frankrike, Italia, Polen, Storbritannia og Tyskland — rapporterte over 100 000 nidkjære forkynnere hver. Og hva utrettet alle disse forkynnerne? Rapporten for 1992 viser at de det året brukte over 230 millioner timer til å forkynne offentlig, foreta besøk fra hus til hus og lede hjemmebibelstudier. Og disse vitnene ignorerte på ingen måte den lille republikken San Marino, fyrstedømmene Andorra og Liechtenstein eller Gibraltar. Det ble virkelig avlagt et grundig vitnesbyrd, som forutsagt.

Også i Afrika blir det avlagt et omfattende vitnesbyrd. Rapportene viser at det gode budskap hadde nådd 28 land i denne verdensdelen fram til 1945, men i de fleste av disse landene var det ikke blitt utført noe særlig egentlig forkynnelse. Siden den tid er det imidlertid blitt utrettet mye. I 1992 var det 545 044 iherdige vitner som forkynte det gode budskap i 45 land på det afrikanske kontinent. Hele 1 834 863 var til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid det året. I tillegg til at det har vært en fantastisk vekst, er det følgelig også store muligheter for framtidig økning!

Rapporten for Sør-Amerika er ikke mindre bemerkelsesverdig. Selv om alle så nær som ett av de 13 landene var blitt nådd med Bibelens budskap før den annen verdenskrig, var det på det tidspunkt bare 29 menigheter i hele verdensdelen, og i noen av landene ble det ennå ikke utført noen organisert form for forkynnelse. Størsteparten av forkynnelsesarbeidet hørte framtiden til. Siden den tid har vitnene der arbeidet iherdig. De som er blitt forfrisket av livets vann, sier med glede til andre: ’Kom og ta livets vann for intet.’ (Åp. 22: 17) I 1992 var det 683 782 tjenere for Jehova i 10 399 menigheter i Sør-Amerika som fant stor glede i å delta i dette arbeidet. Noen av dem tok seg fram til områder hvor det aldri var blitt avlagt et grundig vitnesbyrd tidligere. Andre gikk tilbake om og om igjen der hvor det allerede var blitt avlagt et vitnesbyrd, for å oppmuntre folk til å ’smake og se at Jehova er god’. (Sal. 34: 9) De ledet 905 132 hjemmebibelstudier for å hjelpe interesserte til å begynne å vandre på Jehovas veier.

Tenk også på Asia og mange av øyene og øygruppene i verden. Hva er blitt utrettet der? Fram til den annen verdenskrigs slutt var det knapt blitt forkynt på mange av disse stedene. Men Jesus Kristus forutsa at dette  gode budskap om Riket skulle bli forkynt «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». (Matt. 24: 14) Ved krigens slutt hadde det gode budskap nådd 76 av disse landene, øyene og øygruppene. Men i overensstemmelse med Jesu ord er budskapet i tiårene etter krigen blitt spredt til ytterligere 40 land, øyer og øygrupper. Arbeidet er dessuten blitt intensivert på steder hvor det allerede var blitt forkynt. I 1992 var det 627 537 nidkjære vitner i dette enorme området som frydet seg over å fortelle om Jehovas ’velde og den strålende herlighet i hans rike’. (Sal. 145: 11, 12) Deres tjeneste var ikke lett. Noen steder måtte de reise i timevis med båt eller fly for å nå ut til avsidesliggende øyer i distriktet. Men i 1992 brukte de over 200 millioner timer i evangeliseringsarbeidet og ledet 685 211 regelmessige hjemmebibelstudier.

Løftet om at ’den minste skulle bli til en ætt på tusen’, har virkelig gått i oppfyllelse, og det i forbløffende grad! I hvert av de over 50 landene hvor man i 1919 ikke engang kunne finne «den minste» — hvor det ikke fantes noen Jehovas vitner, og hvor det ikke var blitt utført noe forkynnelse — er det i dag over 1000 lovprisere av Jehova. I noen av disse landene er det nå titusener, ja, over 100 000 Jehovas vitner som iherdig forkynner om Guds rike. Jehovas vitner er på verdensbasis så avgjort blitt «et mektig folk» — som en forent, verdensomspennende menighet er de flere enn folketallet i minst 80 selvstendige stater.

Hvor stort vitnesbyrd i «andre land»?

I 1992 var det fortsatt 24 «andre land» som er regnet med i alt det ovenstående — land hvor Jehovas vitners arbeid var underlagt strenge restriksjoner fra myndighetenes side, og som det ikke blir offentliggjort noen detaljerte rapporter fra. I noen av disse landene er det blitt avlagt et stort vitnesbyrd. Men i visse land finnes det bare et svært begrenset antall vitner. Det finnes fremdeles mennesker der som ikke har hørt budskapet om Riket. Men Jehovas vitner er forvisset om at det nødvendige vitnesbyrdet vil bli avlagt. Hvorfor?

Fordi Bibelen viser at Jesus Kristus selv fører tilsyn med arbeidet fra sin himmelske trone. (Matt. 25: 31—33) ’En engel som flyr i midthimmelen’ under hans ledelse, er betrodd det ansvar å forkynne et evig godt budskap og å oppfordre «hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk» til å ’frykte Gud og gi ham ære’. (Åp. 14: 6, 7) Det finnes ingen makt, verken i himmelen eller på jorden, som kan hindre Jehova i å dra til seg dem som er «rett innstilt for evig liv». — Apg. 13: 48; Joh. 6: 44.

Det finnes ikke noe sted på jorden som er så isolert at budskapet om Riket ikke kan nå det. Folks slektninger kommer på besøk. Nyheter blir  overbrakt pr. telefon og pr. brev. Forretningsfolk, arbeidere, studenter og turister kommer i kontakt med folk fra andre land. Det livsviktige budskapet om at Jehova har innsatt sin konge på tronen i himmelen og gitt ham myndighet over alle nasjonene, fortsetter nå som før å bli gjort kjent på slike måter. Englene kan sørge for at de som hungrer og tørster etter sannhet og rettferdighet, blir nådd.

Hvis det er Herrens vilje at det skal bli utført mer direkte forkynnelse av budskapet om Riket i noen av de områdene hvor myndighetene hittil har hindret dette, kan han sørge for at det oppstår forhold som får myndighetene til å forandre sin politikk. (Ordsp. 21: 1) Og der hvor mulighetenes dører måtte bli åpnet, vil Jehovas vitner med glede gi av seg selv for at folk i disse landene skal få så mye hjelp som mulig til å bli kjent med Jehovas kjærlige hensikt. De er fast besluttet på å fortsette å tjene uten stans til Jehova gjennom Jesus Kristus sier at arbeidet er gjort.

I 1992 forkynte Jehovas vitner i 229 land og områder. Fram til da var det gode budskap om Guds rike blitt forkynt på forskjellige måter i 235 land. I ti av disse landene hadde det ikke vært forkynt før 1975.

Hvor omfattende er det vitnesbyrdet som er blitt avlagt? I de første 30 årene etter den annen verdenskrig brukte Jehovas vitner 4 635 265 939 timer til å forkynne og undervise om Jehovas navn og rike. I de neste 15 årene (bare halvparten så mange år), da det var flere vitner og en større prosentdel av vitnene var opptatt i heltidstjenesten, brukte de 7 858 677 940 timer til å forkynne offentlig og fra hus til hus og til å lede hjemmebibelstudier. Og arbeidet fortsatte å ha framgang og bli utført med stor intensitet, for i 1990/1991 rapporterte de ytterligere 951 870 021 timer i denne virksomheten og året etter over en milliard timer.

De mengder bibelsk litteratur som Jehovas vitner har levert for å gjøre andre kjent med Guds rike, foruten det antall språk litteraturen har kommet ut på, savner ethvert sidestykke. Fortegnelsene er ufullstendige, men de rapportene som foreligger, viser at vitnene i årene mellom 1920 og 1992 leverte 10 107 565 269 bøker, store og små brosjyrer og blad, foruten utallige milliarder traktater, på 294 språk til interesserte mennesker.

Det verdensomfattende vitnesbyrdet er i skrivende stund ennå ikke fullført. Men det arbeidet som er blitt utrettet, og de forholdene det er blitt utrettet under, viser tydelig at det er Guds ånd som har vært i virksomhet.

[Uthevet tekst på side 502]

Store stevner og stevnedeltagernes kristne oppførsel har vakt oppmerksomhet

[Uthevet tekst på side 505]

«Når det gjelder orden, fred og renslighet, er stevnedeltagerne et eksempel til etterfølgelse»

[Uthevet tekst på side 507]

Historiske stevner ble holdt på steder hvor vitnenes arbeid hadde vært forbudt i flere årtier

[Uthevet tekst på side 508]

Tusener av tonn med bibelsk litteratur ble sendt til land i Øst-Europa

[Uthevet tekst på side 509]

Kvalifiserte eldste meldte seg frivillig til å flytte til land hvor det var et spesielt behov

[Uthevet tekst på side 516]

De ønsker å treffe så mange som mulig i hver husstand

[Uthevet tekst på side 518]

En fantastisk vekst og muligheter for framtidig økning

[Diagrammer/bilder på side 513]

(Se den trykte publikasjonen)

Økning i antall forkynnere i Østen fra 1950 til 1992

India

10 000

5 000

1950 1960 1970 1980 1992

Sør-Korea

60 000

30 000

1950 1960 1970 1980 1992

Japan

150 000

100 000

50 000

1950 1960 1970 1980 1992

[Bilde på side 503]

I Brasil ble Morumbi stadion i São Paulo (under) og Maracanã stadion i Rio de Janeiro brukt samtidig til Jehovas vitners stevne i 1985

[Bilder på side 504]

Noen av dåpskandidatene i Chorzów (Katowice) i Polen i 1989

[Bilder på side 506]

Noen historiske stevner i 1991

Praha, Tsjekkoslovakia

Tallinn, Estland (til høyre)

Zagreb, Kroatia (til høyre)

Budapest, Ungarn (over)

Baia Mare, Romania (til høyre)

Usolje-Sibirskoje, Russland (under)

Alma Ata, Kasakhstan (over)

Kiev, Ukraina (til venstre)

 [Bilder på side 511]

Jehovas vitners internasjonale stevne i St. Petersburg i Russland i 1992

En kjærlig, internasjonal ånd

Fra Russland

Fra Moldova

Fra Ukraina

Det var mange unge til stede

M. G. Henschel (til venstre) drøfter programmet med Stepan Kozhemba (i midten) ved hjelp av en tolk

tenlandske stevnedeltagere hadde med seg russiske bibler til vitnene i Russland

[Bilder på side 512]

I 1980-årene erklærte den katolske kirke vitnene krig, ifølge disse italienske avisutklippene

[Bilde på side 514]

Når båter ligger i dokk i Rotterdam, er Jehovas vitner på plass for å snakke med mannskapet om Guds rike

[Bilde på side 515]

Selv om distriktet blir ofte gjennomarbeidet, som her i Guadeloupe, fortsetter Jehovas vitner å prøve å nå sine medmenneskers hjerte med det gode budskap