Kapittel 22

Fjerde avsnitt: Vitner til den fjerneste del av jorden

Mens den annen verdenskrig raste, la Jehovas vitner planer med tanke på å intensivere virksomheten etter krigen. Rapporten på sidene 462 til 501 inneholder mange fengslende detaljer om hva som fant sted fra 1945 til 1975, en periode da vitnene hadde stor økning, nådde ut til mange flere land og forkynte og underviste ut fra Guds Ord på en grundigere måte enn tidligere.

BUDSKAPET om Riket hadde nådd ut til de fleste av øyene i Vestindia før 1945. Men det trengte å bli avlagt et grundigere vitnesbyrd. Misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead, skulle komme til å spille en viktig rolle.

Misjonærer intensiverer forkynnelsen i Vestindia

I 1960 hadde misjonærer tjent på 27 øyer eller øygrupper i Karibia. På halvparten av disse stedene var det ingen menighet av Jehovas vitner da misjonærene kom dit. Misjonærene gikk i gang med å lede hjemmebibelstudier med interesserte og organiserte faste møter. Der hvor det allerede fantes menigheter, gav de de lokale forkynnerne verdifull opplæring. Dette bidrog til å høyne møtenes kvalitet og førte til at forkynnelsen ble mye mer effektiv.

 Bibelstudentene hadde forkynt på Trinidad siden før den første verdenskrig, men etter at det hadde kommet misjonærer fra Gilead dit i 1946, kom det virkelig fart i hjemmebibelstudiearbeidet. På Jamaica var det gode budskap blitt forkynt i nesten et halvt århundre, og da den første misjonæren kom dit, var det allerede tusen lokale vitner der; disse var imidlertid glad for å få hjelp til å komme i kontakt med den mer skolerte del av befolkningen, særlig i forstedene til hovedstaden. På Aruba derimot var det allerede blitt forkynt mye blant den engelsktalende del av befolkningen, så der konsentrerte misjonærene seg særlig om de innfødte. Alle trengte å få høre det gode budskap.

For at folk på alle øyene i denne delen av verden skulle få mulighet til å høre om Guds rike, utstyrte Selskapet Vakttårnet i 1948 den 59-fots skonnerten «Sibia» som et flytende misjonærhjem. Mannskapets oppgave var å bringe det gode budskap om Riket til hver eneste øy i Vestindia hvor det ikke var noen aktive forkynnere. Gust Maki var skipper, og sammen med ham var Stanley Carter, Ronald Parkin og Arthur Worsley. De begynte med øygruppen Bahamas og arbeidet seg så sørøstover og besøkte Leewardøyene og Windwardøyene. Hvilken virkning hadde disse besøkene? På Saint-Martin var det en forretningsmann som sa til dem: «Folk har aldri pleid å snakke om Bibelen, men siden dere kom, snakker alle om Bibelen.» Senere ble «Sibia» byttet ut med en større båt, «Light». Mannskapet var heller ikke det samme hele tiden. I løpet av en tiårsperiode var det spesielle arbeidet som skulle utrettes ved hjelp av disse båtene, fullført, og fastboende forkynnere fulgte opp interessen.

Forkynnelse først i de store byene

Som i Vestindia var det også i Mellom- og Sør-Amerika mange steder hvor folk hadde noe av Selskapet Vakttårnets litteratur allerede før misjonærene fra Gilead kom dit. Men for at alle skulle bli nådd med det gode budskap, og for at de oppriktige skulle få hjelp til å bli sanne disipler, måtte arbeidet organiseres bedre.

Da den annen verdenskrig var slutt i 1945, var det hundrevis av Jehovas vitner i Argentina og Brasil; cirka 3000 i Mexico; noen få og ganske små menigheter i Britisk Guiana (nå Guyana), Chile, Nederlandsk Guyana (nå Surinam), Paraguay og Uruguay; en håndfull forkynnere i Colombia, Guatemala og Venezuela. Men i Bolivia, Ecuador, El Salvador, Honduras og Nicaragua hadde Jehovas vitners arbeid ikke kommet ordentlig i gang før det kom misjonærer fra Gilead dit.

Misjonærene konsentrerte seg først om de største befolkningssentrene. Det er interessant å se at apostelen Paulus i det første århundre forkynte en god del i byene langs hovedferdselsårene i Lilleasia og i Hellas. I Korint, en av de viktigste byene i det gamle Hellas, underviste Paulus  ut fra Guds Ord i 18 måneder. (Apg. 18: 1—11) I Efesos, et knutepunkt for handel og samferdsel i oldtidens verden, forkynte han om Guds rike i over to år. — Apg. 19: 8—10; 20: 31.

Edward Michalec og Harold Morris fulgte dette eksemplet da de kom til Bolivia fra Gilead i 1945. De oppsøkte ikke et sted hvor klimaet var mest behagelig. Nei, de drog først til hovedstaden, La Paz, som ligger i Andesfjellene, 3700 meter over havet. Det er en kamp for nykommere å bevege seg oppover de bratte gatene i en slik høyde; ofte hamrer hjertet i brystet på dem. Men misjonærene traff mange som var interessert i Bibelens budskap. Der i hovedstaden var det ikke uvanlig at folk sa til dem: «Jeg er katolikk, men jeg liker ikke prestene.» Etter bare to måneder ledet de to misjonærene 41 hjemmebibelstudier.

I løpet av de neste ti årene kom det flere misjonærer, og tallet på lokale vitner økte. Arbeidet ble da utvidet til å omfatte også andre bolivianske byer: Cochabamba, Oruro, Santa Cruz, Sucre, Potosí og Tarija. Deretter ble oppmerksomheten også rettet mot mindre byer og tettsteder og landdistriktene.

I Colombia gikk misjonærene fram på samme måte. De begynte sin organiserte forkynnelse i hovedstaden, Bogotá, i 1945 og i kystbyen Barranquilla året etter. Deretter drog de etter hvert til Cartagena, Santa Marta, Cali og Medellín. De kunne nå flere mennesker i løpet av kort tid ved å arbeide i de store byene først. Med hjelp fra dem som tok i mot sannheten der, kunne budskapet så bli brakt ut til andre steder.

Hvis det ble funnet svært lite interesse i en by, ble misjonærene flyttet til andre steder. Dette skjedde for eksempel i Ecuador i midten av 1950-årene. Etter tre års arbeid var det ikke en eneste én i den fanatisk religiøse byen Cuenca som hadde hatt mot til å ta standpunkt for sannheten. Carl Dochow ble derfor flyttet til Machala, en by hvor befolkningen var mer fordomsfri og tolerant. Men cirka ti år senere fikk befolkningen i Cuenca en ny mulighet. Det viste seg da at innstillingen var en annen. Hindringer ble overvunnet, og i 1992 var det over 1200 Jehovas vitner i og omkring Cuenca, organisert i 25 menigheter.

 Tålmodig leting etter sauelignende mennesker

Det har krevd stor tålmodighet å lete etter dem som virkelig er sauelignende. I Surinam har Jehovas vitner forkynt blant indianere, kinesere, indonesiere, jøder og libanesere, blant etterkommere etter nederlandske innvandrere og blant jungelstammer med busknegrer, som er etterkommere etter rømte slaver. Blant disse folkegruppene har de funnet hundrevis som virkelig hungret etter sannheten. Noen av dem har vært sterkt engasjert i animisme og spiritisme. En av disse var heksedoktoren Paitu, som virkelig la seg Bibelens budskap på hjertet og kastet gudebildene, amulettene og miksturene sine i elven. (Jevnfør 5. Mosebok 7: 25; 18: 9—14; Apostlenes gjerninger 19: 19, 20.) I 1975 innviet han seg til Jehova, den sanne Gud.

En god del av befolkningen i Peru bor i små landsbyer som ligger spredt oppover i Andesfjellene, og i jungelen ved Amazonas’ kildeelver. Hvordan kunne disse menneskene bli nådd? I 1971 reiste et amerikansk ektepar som var Jehovas vitner, til Peru for å besøke sønnen, Joe Leydig, som var misjonær der. Da de ble oppmerksom på alle landsbyene i dalførene oppe i fjellene, følte de omsorg for dem som bodde der, og fikk lyst til å gjøre noe. Først sørget de for at det ble skaffet til veie én husvogn, og så skaffet de to til, i tillegg til terrengsykler som kunne brukes for at det skulle bli avlagt et grundig vitnesbyrd i disse fjerntliggende områdene.

Mange steder var det bare noen få som viste interesse for Bibelens budskap, trass i alle de anstrengelsene forkynnerne gjorde seg. Du kan sikkert forestille deg hvordan seks unge misjonærer i Barquisimeto i Venezuela følte det i begynnelsen av 1950-årene da de omtrent ikke kunne spore noen som helst framgang etter å ha forkynt iherdig i et helt år. Folk var vennlige nok, men de fleste var svært overtroiske og mente at bare det å lese et skriftsted ville være synd. Hvis noen viste interesse, tok det ikke lang tid før familie eller naboer kom og forsøkte å få dem på andre tanker. (Matt. 13: 19—21) Men misjonærene fortsatte å gå fra hus til hus i tillit til at det måtte finnes noen sauelignende mennesker i Barquisimeto, og at Jehova ville samle dem inn når hans tid var inne til det. Tenk på hvor glad Penny Gavette må ha blitt da hun en dag traff en gråhåret kvinne som hørte på henne og så sa:

«Senorita, helt siden jeg var en ung pike, har jeg ventet på at det skulle komme noen til døren  min og forklare meg det som du nettopp har fortalt. Du skjønner at da jeg var barn, pleide jeg å gjøre rent hjemme hos presten, og han hadde en bibel i biblioteket. Jeg visste at vi ikke hadde lov til å lese den, men jeg var så nysgjerrig etter å få vite hvorfor vi ikke skulle gjøre det, at en dag da det ikke var noen som så meg, tok jeg bibelen med hjem og leste i den i all hemmelighet. Det jeg leste, fikk meg til å se at den katolske kirke ikke hadde lært oss sannheten, og at den derfor ikke er den sanne religion. Jeg var redd for å si det til noen, men jeg var sikker på at de som forkynte den sanne religion, en vakker dag ville komme til vår by. Da protestantene kom, trodde jeg først at det måtte være de, men jeg oppdaget snart at de forkynte mange av de samme usannhetene som den katolske kirke forkynte. Det som du nettopp har fortalt meg, er det samme som det jeg leste i den bibelen for så mange år siden.» Hun gikk begeistret med på å studere Bibelen og ble et av Jehovas vitner. Trass i motstand fra familien tjente hun Jehova trofast til sin død.

Forkynnerne måtte ofte gjøre seg store anstrengelser for å få de sauelignende menneskene til menighetene og lære dem opp i tjenesten for Jehova. Vi kan nevne et eksempel fra Argentina: Rosendo Ojeda reiste regelmessig seks mil fra General San Martín i Chaco for å lede et møte hjemme hos Alejandro Sozoñiuk, en interessert. Reisen tok ofte ti timer; en del av strekningen kunne han bruke sykkel, mens andre deler av den ble tilbakelagt til fots, og noen ganger måtte han vasse i vann til oppunder armene. Én gang i måneden i fem år foretok han denne reisen, og hver gang oppholdt han seg en uke i området for å forkynne. Var det verdt det? Ja, uten tvil, for det er nå en lykkelig menighet av lovprisere av Jehova på dette stedet.

Undervisning som fører til liv

I Mexico har Jehovas vitner utført sitt arbeid i samsvar med lovene for kulturelle organisasjoner der. Vitnene ønsket å gjøre mer enn bare å holde møter hvor det ble holdt foredrag. De ville at folk skulle bli lik dem som bodde i Berøa på apostelen Paulus’ tid, de som ’undersøkte Skriftene nøye for å se om det de lærte, virkelig forholdt seg slik’. (Apg. 17: 11) I Mexico som i mange andre land har dette ofte betydd at vitnene har måttet gi spesiell hjelp til mennesker som ikke har fått noen skolegang, men som har lyst til å lære å lese Guds inspirerte Ord på egen hånd.

Jehovas vitner i Mexico har arrangert kurser hvor de har hjulpet titusener av mennesker til å lære å lese og skrive. Dette arbeidet blir verdsatt av undervisningsdepartementet i Mexico, og i 1974 skrev en direktør for kontoret for voksenopplæring et brev til La Torre del Vigía de México, et selskap Jehovas vitner bruker, hvor han sa: «Jeg vil benytte denne anledningen til å komplimentere dere . . . med den rosverdige samarbeidsvilje  deres selskap har vist år etter år til gagn for vårt folk.»

I tillegg til at den undervisning vitnene gir, forbereder folk til evig liv som Guds rikes undersåtter, hjelper den dem også til å oppnå et bedre familieliv nå. Etter at en dommer i El Salto i delstaten Durango ved flere anledninger hadde viet Jehovas vitner, sa han i 1952: «Vi hevder at vi er så gode patrioter og borgere, men Jehovas vitner gjør skam på oss. De er et eksempel for oss, for de tillater ikke en eneste én som lever i konkubinat og ikke har legalisert sitt forhold, å være i sin organisasjon. Og, dere katolikker, nesten alle dere lever et umoralsk liv og har ikke legalisert deres ekteskap.»

Dette undervisningsprogrammet hjelper også folk til å lære å leve sammen i fred, til å elske hverandre i stedet for å hate og drepe hverandre. Da et av Jehovas vitner begynte å forkynne i Venado i delstaten Guanajuato, fant han at befolkningen var bevæpnet med geværer og pistoler. De hadde feider som førte til at hele familier ble utslettet. Men den bibelske undervisningen de fikk, medførte store forandringer. De solgte geværene sine for å få penger til å kjøpe bibler. I løpet av kort tid var det over 150 i dette området som ble Jehovas vitner. De hadde billedlig talt ’smidd sine sverd om til plogskjær’ og begynt å vandre på fredens veier. — Mi. 4: 3.

Mange gudfryktige meksikanere har lagt seg det Jehovas vitner har lært dem fra Guds Ord, på hjertet. Det har ført til at de få tusen forkynnerne i Mexico etter den annen verdenskrig snart ble til 10 000, så til 20 000, 40 000, 80 000 og enda flere etter hvert som vitnene viste andre hvordan de kan anvende Guds Ords veiledning, og hvordan de kan forkynne Guds Ord for andre.

Stevner under vanskelige forhold

Etter hvert som det ble flere Jehovas vitner, viste det seg imidlertid at det i det ene landet etter det andre ofte var store vanskeligheter som måtte overvinnes før det kunne holdes stevner hvor det ble gitt kristen undervisning. I Argentina ble arbeidet forbudt i 1950. Men i lydighet mot Gud sluttet ikke vitnene å forkynne, og de unnlot heller ikke å komme  sammen. Det var ikke fullt så enkelt som tidligere å arrangere stevner, men det ble gjort.

I slutten av 1953 besøkte bror Knorr og bror Henschel Argentina for å delta i stevneprogrammer over hele landet. Bror Knorr reiste inn i landet fra vest, og bror Henschel begynte sine besøk i sør. De talte til grupper som var samlet på gårder, i en frukthage, ved en fjellbekk og i private hjem. Ofte måtte de reise lange strekninger for å komme fra én gruppe til en annen. Da de var kommet til Buenos Aires, deltok begge to i stevneprogrammet i ni forskjellige hjem én dag og i 11 hjem dagen etter. Alt i alt talte de til 56 grupper med en samlet tilhørerskare på 2505. De fulgte en streng timeplan, men de var glad for å kunne tjene sine brødre på denne måten.

Under forberedelsene til stevnet «Det triumferende rike» i Colombia i 1955 inngikk Jehovas vitner kontrakt om å bruke en hall i Barranquilla. Men borgermesteren og guvernøren grep inn under press fra biskopen, og kontrakten ble brutt. På bare én dags varsel fant brødrene et annet sted å holde stevnet, nemlig på eiendommen til Selskapets avdelingskontor. Men idet programmet skulle til å starte den første kvelden, dukket det opp bevæpnet politi med instruks om å oppløse stevnet. Brødrene ville ikke gi seg uten videre. Neste dag appellerte de til borgermesteren og fikk en unnskyldning fra hans sekretær, og nesten tusen personer presset seg sammen på Selskapets eiendom den siste stevnedagen. På denne måten fikk brødrene nødvendig åndelig veiledning og ble styrket, trass i de vanskelige forholdene.

Tjeneste der hvor behovet er større

Feltet var stort, og det samme var behovet for arbeidere, i Latin-Amerika som mange andre steder. På de stevnene som ble holdt verden over i 1957, ble enkeltpersoner og familier som var modne vitner for Jehova, oppfordret til å tenke over om de hadde mulighet til å flytte til steder hvor behovet var større, for å bosette seg der og utføre sin tjeneste der. Lignende oppfordringer kom senere. De minnet om den innbydelsen Gud gav apostelen Paulus, som i et syn fikk se en mann som bad ham inntrengende: «Kom over til Makedonia og hjelp oss.» (Apg. 16: 9, 10) Hvordan reagerte Jehovas tjenere i nyere tid på denne innbydelsen? De møtte villig fram. — Sal. 110: 3.

For en familie med små barn skal det stor tro til for å bryte opp, forlate sine slektninger og sitt hjem og sitt verdslige arbeid og flytte til et helt nytt sted. Flyttingen kan innebære at de må tilpasse seg en helt  annen levestandard og i noen tilfelle også lære et nytt språk. Likevel har tusener av vitner som enkeltpersoner og familier tatt dette skrittet for å hjelpe andre til å bli kjent med de kjærlige tiltak Jehova har truffet for at menneskene skal kunne oppnå evig liv.

En rekke Jehovas vitner reagerte raskt og flyttet i slutten av 1950-årene; andre flyttet i 1960-årene og enda flere i 1970-årene. Helt fram til denne dag er det stadig noen vitner som flytter til steder hvor det er større behov.

Hvor har de kommet fra? Store antall har flyttet fra Australia, Canada, De forente stater og New Zealand. Mange har flyttet fra Frankrike, Storbritannia og Tyskland og også fra Belgia, Danmark, Finland, Italia, Japan, Norge, Spania, Sveits, Sverige, Sør-Korea og Østerrike, for å nevne noen. Etter hvert som det er blitt mange Jehovas vitner i Argentina, Brasil, Mexico og andre latinamerikanske land, har også noen fra disse landene sagt seg villig til å tjene i andre land, hvor behovet er stort. Også i Afrika har nidkjære forkynnere flyttet fra ett land til et annet for å hjelpe til.

Hvilke områder har de flyttet til? Land som Afghanistan, Malaysia og Senegal og øyer som Réunion og St. Lucia. Omkring 1000 flyttet til Irland, hvor de tjente i kortere eller lengre tid. Et betydelig antall drog til Island og trosset de lange, mørke vintrene der. Noen ble værende der og ble støtter i menighetene som gav kjærlig hjelp til de nye. Særlig i Mellom- og Sør-Amerika er det blitt utrettet mye godt. Over 1000 vitner har flyttet til Colombia, over 870 til Ecuador og over 110 til El Salvador.

Et av de ekteparene som har flyttet, er Harold og Anne Zimmerman. De hadde allerede tjent som misjonærer i Etiopia, samtidig som de arbeidet som skolelærere. I 1959, da de forberedte seg på å flytte fra De forente stater til Colombia for å hjelpe til med å utbre budskapet om Riket der, hadde de fire barn i aldersgruppen fem måneder til fem år. Harold reiste i forveien for å finne arbeid. Da han kom til landet, ble han urolig da han fikk høre de lokale nyhetene. En uerklært borgerkrig var i gang, og i det indre av landet var mange mennesker blitt drept. ’Ønsker jeg virkelig å flytte min familie ned hit og la den leve under slike forhold?’ spurte han seg selv. Han ransaket hjernen for å finne noen eksempler eller prinsipper i Bibelen som kunne hjelpe ham. Og han kom til å tenke på Bibelens beretning om de fryktsomme speiderne som kom tilbake til israelittenes leir med en dårlig rapport om det lovte  land. (4. Mos. 13: 25 til 14: 4, 11) Det avgjorde saken; han ville ikke være lik dem! Han sendte straks bud etter resten av familien. Først da de ikke hadde mer enn tre dollar igjen å leve av, fant han seg verdslig arbeid, men de hadde det som egentlig var nødvendig. Hvor mye verdslig arbeid han har måttet utføre i årenes løp for å forsørge familien, har variert, men han har alltid bestrebet seg på å sette Rikets interesser på førsteplassen. Da de flyttet til Colombia, var det omkring 1400 Jehovas vitner i landet. For en fantastisk vekst de har opplevd siden da!

Det er ikke alltid nødvendig å flytte til et annet land for å tjene der hvor behovet for vitner er større. Tusener av enkeltpersoner og familier blant Jehovas vitner har flyttet til andre steder i sitt eget land. En familie i delstaten Bahia i Brasil flyttet til byen Prado, hvor det ikke fantes noen vitner. Trass i innvendinger fra presteskapets side bodde de i denne byen og forkynte der og i byens omland i tre år. De kjøpte en tidligere kirke og gjorde den om til en Rikets sal. Etter kort tid var det over hundre aktive vitner i området. Og det var bare begynnelsen.

Det er stadig flere rettferdselskende mennesker i Latin-Amerika som reagerer positivt på oppfordringen i Salme 148: ’Lovpris Jah! Lovpris Jehova fra jorden, alle dere folkegrupper.’ (V. 1, 7—11, NW) I 1975 fantes det lovprisere av Jehova i hvert eneste land i Latin-Amerika. Rapporten for det året viste at det var 80 481 forkynnere organisert i 2998 menigheter som tjente i Mexico. Ytterligere 24 703 fordelt på 462 menigheter talte om Jehovas kongedømme i Mellom-Amerika. Og i Sør-Amerika var det 206 457 lovprisere av Jehova fordelt på 3620 menigheter.

Arbeidet på stillehavsøyene

Samtidig som arbeidet gikk raskt framover i Sør-Amerika, rettet Jehovas vitner også oppmerksomheten mot øyene i Stillehavet. Det finnes hundrevis av disse øyene spredt mellom Australia og de amerikanske kontinentene. Mange av dem er så små at de så vidt stikker opp over havflaten. På noen av dem bor det bare noen få familier; på andre bor det titusener. Tidlig i 1950-årene var det umulig for Selskapet Vakttårnet å sende misjonærer til mange av disse øyene på grunn av fordommer hos myndighetene. Men de som bodde der, trengte også å høre om Jehova og hans rike. Det er i samsvar med den profetien som står i Jesaja 42: 10—12 (EN): «Syng [Jehova] en ny sang, hans pris fra jordens ende . . . De skal gi [Jehova] ære og forkynne hans pris på øyene.» På et stevne i Sydney i Australia i 1951 ble følgelig pionerer og kretstilsynsmenn som var interessert i å være med på å utbre budskapet om Riket til disse øyene, innbudt til et møte med bror Knorr. Det var da omkring 30 som meldte seg til å forkynne på disse tropiske øyene.

 Blant dem var Tom og Rowena Kitto, som kort tid senere befant seg i Papua, hvor det på det tidspunkt ikke var noen andre vitner. De begynte å arbeide blant europeerne i Port Moresby. Snart tilbrakte de kveldene i Hanuabada, «den store landsbyen», hvor det var en gruppe på mellom 30 og 40 papuanere som hungret etter sannheten. Gjennom dem spredte ryktet seg til andre landsbyer. Ikke lenge etter sendte keremafolket en delegasjon som bad om at det måtte bli ledet et bibelstudium med dem. Så kom en høvding fra Haima og sa: «Vær så snill og kom og lær mitt folk om sannheten!» Og slik ble sannheten utbredt.

Et annet par, John og Ellen Hubler, drog til Ny-Caledonia i 1954 for å få arbeidet i gang der. Da de kom dit, hadde de bare turistvisum for én måned. Men John skaffet seg verdslig arbeid, og det hjalp dem til å få forlenget oppholdstillatelsen. Med tiden kom flere vitner — i alt 31 — flyttende. I begynnelsen forkynte de i utkantstrøkene for ikke å tiltrekke seg så mye oppmerksomhet. Senere begynte de å forkynne i hovedstaden, Nouméa. Det ble opprettet en menighet. Så, i 1959, fikk et medlem av Katolsk aksjon en viktig stilling på guvernørens kontor. Vitnene fikk ikke lenger fornyet sine oppholdstillatelser. Ekteparet Hubler måtte reise. Vakttårnets publikasjoner ble forbudt. Men det gode budskap hadde fått fotfeste, og tallet på vitner fortsatte å øke.

Det var mange på Tahiti som hadde vist interesse for Jehovas vitners arbeid når brødrene oppholdt seg der i kortere tid. I 1957 fantes det imidlertid ingen lokale vitner der, arbeidet var forbudt, og Vakttårnets misjonærer ble nektet adgang. Men Agnes Schenck, en tahitisk statsborger som da bodde i De forente stater, var blitt et av Jehovas vitner. Etter at hun og hennes mann hadde fått høre om behovet for forkynnere på Tahiti, reiste de og sønnen deres fra California i mai 1958. Kort tid etter sluttet to andre familier seg til dem, selv om de bare hadde fått turistvisum for tre måneder. Året etter ble det opprettet en menighet i Papeete. Og i 1960 ble en lokalt organisert forening av Jehovas vitner anerkjent av myndighetene.

 To misjonærsøstre som hadde vært ute på en reise og var på vei tilbake til sitt distrikt, gjorde et opphold på øya Niue for å besøke en slektning og samtidig utbre budskapet om Riket. Den måneden de var der, var svært fruktbringende; de fant mye interesse. Men neste gang en båt anløp øya, måtte de reise videre. Ikke lenge etter ble bror Seremaia Raibe fra Fiji ansatt på kontrakt hos arbeidsdepartementet på Niue, og han brukte all sin fritid til å forkynne. Men som følge av press fra presteskapet ble bror Raibes oppholdstillatelse inndratt etter noen måneder, og i september 1961 bestemte nasjonalforsamlingen at ingen Jehovas vitner skulle få komme til øya. Ikke desto mindre fortsatte forkynnelsen av det gode budskap der. Hvordan? De lokale vitnene, som riktignok var nye, fortsatte å tjene Jehova. Den lokale regjeringen hadde dessuten allerede ansatt William Lovini, en innfødt niueaner som hadde bodd på New Zealand. Hvorfor var han så ivrig etter å reise tilbake til Niue? Fordi han var blitt et av Jehovas vitner og ville tjene der hvor behovet var større. I 1964 hadde tallet på vitner steget til 34.

I 1973 bodde David Wolfgramm, en tongansk statsborger, sammen med sin kone og sine åtte barn i et komfortabelt hus på New Zealand. Men de forlot det de hadde der, og flyttet til Tonga for å fremme Rikets interesser. De var med på å bringe budskapet ut til Tongaøyene, hvorav omkring 30 er bebodd.

Jehovas vitner har brukt tid, krefter og penger på å nå ut til øyene i Stillehavet med budskapet. Men de betrakter sine medmenneskers liv som noe dyrebart og sparer seg ikke for å hjelpe dem til å høste gagn av Jehovas kjærlige foranstaltning for evig liv i hans nye verden.

En familie som solgte farmen sin i Australia og flyttet til en av stillehavsøyene, gav uttrykk for hva de følte, på denne måten: «Tenk bare det å kunne høre disse øyboerne si at de har lært Jehova å kjenne, å høre dem kalle våre barn sine barn, dette fordi de er så glad i dem på grunn av sannheten, å se Rikets interesser ha framgang og antall til stede på møtene vokse, å høre disse elskelige menneskene si: ’Mine barn vil bare gifte seg i Herren’, og det etter at de har vært bundet av århundregamle tradisjoner og Østens ekteskapsformer, å se dem ordne opp i ekteskapelige floker . . . å se dem studere mens de vokter buskapen som beiter langs veikanten, eller etter anstrengende arbeid på rismarken, å vite at de diskuterer avgudsdyrkelsens villfarelse og Jehovas navns storhet hos kjøpmannen og andre steder, å høre en gammel indisk mor kalle deg bror eller søster og spørre om hun kan få bli med deg for å fortelle menneskene om den sanne Gud . . . Alt dette utgjør til sammen en uvurderlig belønning for at vi tok det skrittet som vi gjorde, som svar på kallet fra sydhavsøyene.»

 Det var naturligvis ikke bare stillehavsøyene som ble viet oppmerksomhet. Fra og med 1964 ble erfarne pionerer fra Filippinene sendt for å samarbeide med nidkjære misjonærer som allerede var i virksomhet i Hongkong, Indonesia, Sør-Korea, Laos, Malaysia, Taiwan, Thailand og Vietnam.

Press fra familien og samfunnet

Når noen blir et av Jehovas vitner, blir ikke dette alltid godtatt som en privatsak av familien og av samfunnet. — Matt. 10: 34—36; 1. Pet. 4: 4.

De fleste av dem som er blitt Jehovas vitner i Hongkong, har vært ungdommer. Disse unge menneskene har vært utsatt for et kolossalt stort press i et system hvor høyere utdannelse og godt betalte stillinger har høy prioritet. Foreldre betrakter barna sine som en investering som skal sikre dem en trygg alderdom. Da foreldrene til en ung mann i Kwun Tong ble klar over at sønnens bibelstudium, møtedeltagelse og felttjeneste ville ha innvirkning på hans inntekter, motarbeidet de ham intenst. Faren løp etter ham med en kjøttøks; moren spyttet på ham i andres påsyn. Skjellsordene haglet i månedsvis. En gang spurte han foreldrene: «Er det ikke av kjærlighet dere har oppdratt meg?» Og de svarte: «Nei, for penger!» Den unge mannen fortsatte ikke desto mindre å sette tilbedelsen av Jehova på førsteplassen. Etter at han hadde flyttet hjemmefra, fortsatte han å hjelpe foreldrene økonomisk etter beste evne, for han visste at det ville behage Jehova. — Matt. 15: 3—9; 19: 19.

I samfunn hvor folk er godt sammensveist, kommer ofte presset fra flere enn den nærmeste familie. Fuaiupolu Pele i Vest-Samoa erfarte det. Det var utenkelig blant folket der at en samoaner skulle forkaste sine forfedres skikker og religion, og Pele visste at han kom til å måtte forklare seg. Han studerte iherdig og bad inntrengende til Jehova. En dag ble han så innkalt av familiens overhode til et møte i Faleasiu, og da han kom, måtte han forklare seg for seks høvdinger, tre dyktige talere, ti prester, to lærere i teologi, familieoverhodet, som ledet det hele, og eldre menn og kvinner i familien. De forbannet og fordømte både ham og en annen i familien som hadde vist interesse for Jehovas vitner. Det ble en debatt; den varte til klokken fire om morgenen. Noen av dem som var der, ble irritert over at Pele brukte Bibelen, og ropte: «Ikke bruk Bibelen!» Men til slutt sa familieoverhodet med svak stemme: «Du vant, Pele.» Pele svarte: «Unnskyld meg, sir, jeg vant ikke. I natt har dere fått høre budskapet om Riket. Det er mitt oppriktige ønske at dere vil gi akt på det.»

 Intens motstand fra presteskapet

Kristenhetens misjonærer hadde kommet til stillehavsøyene på 1800-tallet. Mange steder hadde ankomsten foregått på en fredelig måte; andre steder hadde de hatt militære styrker med seg. Noen steder hadde de delt øyene seg imellom ved en vennskapelig overenskomst. Men det var også blitt utkjempet religionskriger, hvor katolikker og protestanter hadde kjempet mot hverandre for å få herredømmet. Disse religiøse «hyrdene», prestene, brukte nå alle de midler de hadde til rådighet, for å holde Jehovas vitner utenfor det de betraktet som sitt område. Noen ganger øvde de press på myndighetspersoner for å få vitnene utvist fra noen av øyene. Andre ganger grep de til selvtekt.

I landsbyen Vunabal på øya New Britain var det en gruppe fra sulkastammen som viste oppriktig interesse for Bibelens sannhet. Men en søndag i 1959, mens John Davison var i ferd med å lede et bibelstudium med dem, kom en pøbelflokk som bestod av katolikker anført av den katolske kateketen, og trengte seg inn i huset og ropte og skrek slik at studiet måtte avbrytes. Dette ble anmeldt til politiet i Kokopo.

Vitnene hadde ingen planer om å forlate «sauene», så uken etter kom de tilbake for å fortsette å gi de interesserte i Vunabal åndelig hjelp. Den katolske presten var der også, uten at landsbyboerne hadde bedt ham om å komme, og han hadde med seg flere hundre katolikker fra en annen stamme. Opphisset av presten lot disse det regne med eder og forbannelser over vitnene, og de spyttet på dem, hyttet med nevene etter dem og rev i stykker landsbyboernes bibler, mens presten stod smilende og så på med korslagte armer. De politimennene som prøvde å få situasjonen under kontroll, var synlig sjokkert. Og mange av landsbyboerne ble redde. Men etter en tid var det i hvert fall én av dem som hadde mot nok til å ta standpunkt for det han visste var sannheten. Nå er det hundrevis av andre på denne øya som har gjort det samme.

Det var imidlertid ikke alle religiøse lærere som hadde en fiendtlig holdning til Jehovas vitner. Shem Irofa’alu på Salomonøyene følte et oppriktig ansvar for dem som så hen til ham som sin religiøse leder. Etter at han hadde lest Selskapet Vakttårnets bok Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, forstod han at noen hadde løyet for ham. Han og de religiøse lederne som stod under ham, hørte på samtaler med vitnene, stilte spørsmål og slo opp skriftstedene i Bibelen. De bestemte seg for at de ville bli Jehovas vitner, og de gikk så i gang med å gjøre kirkene i sine 28 landsbyer om til Rikets saler.

Sannhetens vann veller inn i Afrika

Særlig fra begynnelsen av 1920-årene ble det gjort mye for at folk i alle deler av Afrika skulle få anledning til å lære Jehova, den sanne Gud, å kjenne og høste gagn av hans kjærlige foranstaltninger. Da den annen verdenskrig var slutt, fantes det aktive vitner for Jehova i 14 land på det afrikanske kontinent. Fjorten andre afrikanske land var blitt nådd med budskapet om Riket, men det var ingen vitner der som rapporterte virksomhet i 1945. I de neste 30 årene, fram til slutten av 1975, ble det gode budskap forkynt i ytterligere 19 land i Afrika. I nesten alle disse landene og på flere øyer begynte det å bli opprettet menigheter — noen få i noen land, over 1000 i Zambia og nesten 2000 i Nigeria. Hvordan gikk alt dette til?

Budskapet om Riket var som en stri strøm som fosset fram. Vannet følger vanligvis elveleiene, men noen ganger går elvene over sine bredder; hvis vannet støter på en hindring, finner det en annen vei, eller det stiger til det har dannet seg en stor vannmasse som med full kraft veller over hindringen.

Selskapet Vakttårnet benyttet sine vanlige organisasjonsmessige kanaler når det sendte heltidsforkynnere — alminnelige pionerer, spesialpionerer og misjonærer — til land hvor budskapet var blitt forkynt i liten grad eller kanskje ikke i det hele tatt. Overalt hvor de kom, oppfordret de folk til å «ta livets vann for intet». (Åp. 22: 17) Fire spesialpionerer fra Frankrike rettet denne innbydelsen til befolkningen i Algerie i Nord-Afrika i 1952. Etter kort tid var det en spåkvinne der som tok imot sannheten. Hun forstod at hun måtte gi opp sitt yrke for å behage Jehova, og begynte å forkynne for sine tidligere kunder. (5. Mos. 18: 10—12) Pionerene gjorde god bruk av boken «Gud er sanndru» for å hjelpe oppriktige mennesker til å se forskjellen mellom Bibelen og religiøse tradisjoner. Denne boken viste seg å være et så effektivt middel til å frigjøre folk fra falske religiøse skikker at en prest holdt opp boken fra prekestolen og uttalte en forbannelse over den, over dem som leverte den, og over dem som leste den.

I 1954 ble en misjonær utvist fra det katolske Spania fordi han hadde undervist ut fra Bibelen uten presteskapets godkjennelse; året etter begynte derfor han og hans pionerpartner å forkynne i Marokko. De fikk snart selskap av en familie på fem som var Jehovas vitner, og som var blitt utvist fra Tunisia, hvor sinnene hadde kommet i kok etter at et jødisk ektepar hadde tatt imot Jesus som Messias og begynt å fortelle andre om sin nye tro. Lenger sør ble pionerer fra Ghana sendt til Mali i 1962. Senere ble også franske pionerer som tjente i Algerie, bedt om å hjelpe til i Mali. En god del av dem som senere ble vitner der, sluttet seg med tiden til heltidstjenernes  rekker. I 1966 begynte åtte spesialpionerer fra Nigeria å tjene i Niger, et tynt befolket land som omfatter en del av Sahara. Burundi fikk høre budskapet om Riket da to spesialpionerer ble sendt dit fra Nord-Rhodesia (nå Zambia) i 1963, fulgt av fire misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead.

Det var også misjonærer i Etiopia tidlig i 1950-årene. De etiopiske myndigheter forlangte at de opprettet en vanlig misjonsstasjon og drev skole der, og det gjorde de. Men i tillegg til det var de travelt opptatt med å undervise ut fra Bibelen, og snart kom det en jevn strøm av mennesker til misjonærhjemmet; hver eneste dag kom det noen nye som bad om at noen måtte hjelpe dem til å forstå Bibelen. I de første 30 årene etter den annen verdenskrig var det 39 land i Afrika som fikk hjelp av misjonærer fra Gilead.

Samtidig vellet sannhetens vann i strie strømmer inn i åndelig uttørkede områder ved at Jehovas vitner kom i kontakt med andre gjennom sitt verdslige arbeid. Et ektepar fra Egypt som måtte flytte til Libya i 1950 på grunn av mannens arbeid, forkynte iherdig i fritiden. Det samme året var det et av Jehovas vitner som drev handel med ull, som sammen med sin familie flyttet fra Egypt til Khartoum i Sudan. Han gjorde det til en vane å forkynne for kundene før han gjorde forretninger med dem. En av de første forkynnerne i Senegal (som da tilhørte Fransk Vest-Afrika) kom dit i 1951 som representant for et handelsselskap. Han var også oppmerksom på det ansvar han hadde som et vitne for Den høyeste. I 1959 var det et vitne som reiste til Fort-Lamy (nå Ndjamena) i det som senere ble Tchad, i forbindelse med sitt verdslige arbeid, og han benyttet anledningen til å utbre budskapet om Riket i det landet. I de landene som grenset til Niger, fantes det handelsmenn som var Jehovas vitner; samtidig som spesialpionerene forkynte i Niger fra 1966 av, forkynte disse handelsmennene for nigerere som de gjorde forretninger med. Og to kvinnelige vitner som kom til Mauritania i 1966 på grunn av sine ektefellers arbeid, benyttet anledningen til å forkynne der.

De som følte seg forfrisket av «livets vann», delte det med andre. Som et eksempel kan vi nevne en mann som hadde vært  på noen møter, men som ikke var et av Jehovas vitner. I 1947 flyttet han fra Kamerun til Ubangi-Chari (nå Den sentralafrikanske republikken). Da han fikk høre om en mann i Bangui som var veldig interessert i Bibelen, ordnet han det slik at Selskapet Vakttårnets kontor i Sveits sendte en bok til ham. Etienne Nkounkou, han som fikk boken, ble overlykkelig da han fikk se hvilken rik, åndelig føde den inneholdt, og hver uke leste han fra den for en gruppe av andre interesserte. De satte seg i forbindelse med Selskapets hovedkontor. Etter hvert som de som tilhørte denne studiegruppen, fikk større kunnskap, begynte de også å forkynne. Trass i at myndighetene forbød Vakttårnets litteratur etter press fra presteskapet, fortsatte disse nye vitnene å forkynne, men brukte bare Bibelen. Folk i dette landet elsker å høre fra Bibelen, så da forbudet mot noen av Selskapets publikasjoner ble opphevet i 1957, var det allerede over 500 vitner der.

Hindringer som ble overvunnet

Når noe hindret det livgivende vann i å strømme fritt, fant det snart andre veier. Ayité Sessi, en pioner fra Dahomey (nå Benin), hadde bare forkynt i Fransk Togo (nå Togo) en kort tid da myndighetene tvang ham til å reise derfra i 1949. Men året etter reiste Akakpo Agbetor, en tidligere bokser fra Togo som hadde bodd i utlandet, tilbake til sitt hjemland sammen med sin bror. Fordi han var født der i landet, kunne han forkynne  forholdsvis fritt og til og med holde møter. Fernando Póo (nå en del av Ekvatorial-Guinea) hadde fått noen pionerer omkring 1950 som var blitt utvist etter kort tid som følge av religiøs intoleranse, men senere var det andre vitner som klarte å skaffe seg arbeidskontrakter som gjorde at de kunne bo der. Og de forkynte, i samsvar med Jesu befaling. — Mark. 13: 10.

Emmanuel Mama, en kretstilsynsmann fra Ghana, ble sendt til Øvre Volta (nå Burkina Faso) noen uker i 1959, og det lyktes ham å forkynne en god del i hovedstaden, Ouagadougou. Men det var ingen vitner som bodde i landet. Fire år senere flyttet sju vitner til Ouagadougou fra Togo, Dahomey (nå Benin) og Kongo og fikk seg arbeid, så de kunne tjene i området. Noen måneder senere sluttet flere spesialpionerer fra Ghana seg til dem. Men som følge av at presteskapet øvde press på myndighetene, ble vitnene arrestert i 1964, etter at de hadde vært der i mindre enn et år; de ble holdt innesperret i 13 dager og ble så utvist. Hadde arbeidet deres brakt resultater? Emmanuel Johnson, som bodde i landet, hadde fått vite hvor han kunne finne Bibelens sannhet. Han fortsatte å studere med Jehovas vitner pr. brev og ble døpt i 1969. Ja, forkynnelsesarbeidet hadde fått fotfeste i enda et land.

Da det ble søkt om oppholdstillatelse for misjonærer fra Gilead i Elfenbeinskysten, sørget franske tjenestemenn for at søknaden ikke ble innvilget. I 1950 ble så Alfred Shooter fra Gullkysten (nå Ghana) sendt til hovedstaden i Elfenbeinskysten som pioner. Så snart han hadde etablert seg, kom hans kone etter; og noen måneder senere kom et misjonærpar, Gabriel og Florence Paterson. Det oppstod problemer. En dag ble litteraturen deres beslaglagt fordi den ikke var blitt godkjent av regjeringen, og brødrene ble bøtelagt. Senere oppdaget de at bøkene deres var til salgs på torget, så de kjøpte dem tilbake og gjorde god bruk av dem.

I mellomtiden besøkte disse brødrene en rekke regjeringskontorer for å prøve å få varig oppholdstillatelse. Félix Houphouët-Boigny, som senere ble president i Elfenbeinskysten, tilbød seg å hjelpe dem. Han sa: «Sannheten kjenner ingen hindring. Den er som en mektig elv; dem den opp, så flommer den over demningen.» Da en katolsk prest og en metodistprest prøvde å skape vanskeligheter, sa en representant for regjeringen, Ouezzin Coulibaly: «Jeg representerer folket her i landet. Vi er folket, og vi liker Jehovas vitner og vil at de skal bli her i landet.»

Disipler som virkelig forstår

Da Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’, sa han også at de som ble disipler — de som trodde på Kristi lære og anvendte den — skulle bli døpt. (Matt. 28: 19, 20) Det er derfor blitt ordnet slik at nye disipler kan bli døpt på de stevnene Jehovas  vitner holder med jevne mellomrom. Noen ganger er det forholdsvis få som blir døpt. Men på et stevne som ble holdt i Nigeria i 1970, var det 3775 som ble døpt. Målet er imidlertid ikke å få døpt så mange som mulig.

Da det i 1956 viste seg at noen av dem som var blitt døpt i Gullkysten, ikke hadde en tro som var bygd på det rette grunnlag, ble det innført en ordning som gikk ut på at dåpskandidatene måtte kunne besvare visse spørsmål. Tilsynsmennene i menighetene i Gullkysten ble pålagt det ansvar å gjennomgå spørsmålene med hver enkelt dåpskandidat for å forvisse seg om at han kjente Bibelens grunnleggende sannheter, at han levde i harmoni med Bibelens normer, og at han hadde en klar forståelse av hvilke plikter som følger med det å være et innviet, døpt vitne for Jehova. Med tiden ble en lignende ordning innført over hele verden. I 1967 kom det en detaljert disposisjon som skulle brukes til å gjennomgå grunnleggende bibelske lærespørsmål med dåpskandidater, i boken «Ditt ord er en lykte for min fot» (utgitt på norsk i 1969). En revidert utgave av disposisjonen ble utgitt i 1983 i boken Organisert for å fullføre vår tjeneste.

Men hva med dem som hadde fått liten eller ingen skolegang? Var det blitt tatt hensyn til deres behov?

Der hvor analfabetisme er et problem

I 1957 anslo UNESCO (FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur) at 44 prosent av verdens befolkning fra 15 år og oppover ikke kunne lese eller skrive. Det ble meldt at i 42 land i Afrika, to land i Latin-Amerika, 28 land i Asia og fire land i Oseania var 75 prosent av den voksne befolkning analfabeter. Men også disse måtte få anledning til å lære Guds lov å kjenne, så de kunne forberede seg på å bli Guds rikes undersåtter. Mange av dem som ikke kunne lese, hadde et våkent sinn og kunne  huske mye av det de hadde hørt, men de kunne likevel ikke lese Guds Ord selv og dra nytte av alle de trykte hjelpemidlene til bibelstudium.

Jehovas vitner som enkeltpersoner hadde i en årrekke hjulpet folk som ønsket å lære å lese. Men i 1949 og 1950 startet Jehovas vitner i mange afrikanske land kurser i hver menighet hvor det ble gitt lese- og skriveundervisning. Kursene ble som oftest holdt i Rikets sal, og noen steder ble hele landsbyen innbudt til å delta.

Der hvor myndighetene satte i gang et slikt undervisningsprogram, støttet Jehovas vitner med glede opp om det. Men mange steder måtte vitnene utarbeide og ta i bruk sine egne lærebøker. Titusener av mennesker, deriblant tusenvis av kvinner og eldre, har lært å lese og skrive ved å delta i de kursene som Jehovas vitner har holdt. Undervisningen har vært lagt opp på den måten at de ikke bare har lært å lese og skrive, men at de også samtidig er blitt kjent med grunnleggende sannheter i Guds hellige Ord. Dette har hjulpet dem til å kvalifisere seg til å være med på å gjøre andre til disipler, i samsvar med Jesu befaling. Ønsket om å kunne delta fullt ut i dette arbeidet har ansporet mange til å gjøre seg alvorlige anstrengelser for å lære å lese.

Da en ny forkynner i Dahomey (nå Benin) i Vest-Afrika ble avvist av en mann fordi han ikke kunne lese, bestemte han seg for å overvinne det problemet. I tillegg til at han deltok i det kurset menigheten arrangerte, studerte han på egen hånd. Seks uker senere oppsøkte han den samme mannen; mannen ble så forbauset over å høre en som for kort tid siden hadde vært analfabet, lese fra Guds Ord for ham, at han også ble interessert i det han sa. Noen av dem som har deltatt i disse kursene, er til og med med tiden blitt reisende tilsynsmenn og underviser en rekke menigheter. Det var tilfellet med Ezekiel Ovbiagele i Nigeria.

Undervisning ved hjelp av filmer og lysbilder

For at de som viste interesse for Bibelen, bedre skulle forstå hvor stor Jehovas synlige organisasjon egentlig er, ble filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» vist fra 1954 av. Den bidrog også til å fjerne fordommer i forskjellige lokalsamfunn.

I det som nå er Zambia, var det ofte behov for en transportabel dynamo når filmen skulle vises. En hvit presenning som ble strukket mellom to trær, tjente som lerret. I provinsen Barotse så den øverste høvdingen filmen sammen med sin kongelige familie, og deretter ville han at den skulle vises for offentligheten. Det førte til at det var 2500 som så filmen kvelden etter. I løpet av en 17-årsperiode var det over en million som så filmen i Zambia. Alle frydet seg over det de fikk se. Fra Tanganyika (nå en del av Tanzania) ble det meldt at etter filmframvisningen kunne man høre publikum rope: «Ndaka, ndaka» (Takk, takk).

 Etter filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» fulgte andre filmer: «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær», «’Det evige gode budskap’ forkynnes jorden rundt», «Gud kan ikke lyve» og «Heritage» (Vår arv). Det har også vært lysbildeprogrammer, med kommentarer, som har vist at Bibelen er praktisk anvendelig i vår tid, at mange av kristenhetens læresetninger og skikker har hedenske røtter, og hva forholdene i verden betyr i lys av Bibelens profetier, foruten lysbildeprogrammer om Jehovas vitner som organisasjon, med slike temaer som et besøk ved deres internasjonale administrasjonssenter, store stevner i land hvor deres arbeid tidligere var forbudt, og et tilbakeblikk på deres historie i nyere tid. Alle disse filmene og lysbildeprogrammene har hjulpet folk til å innse at Jehova virkelig har et folk på jorden i dag, og at Bibelen er hans inspirerte Ord.

Hvem som virkelig er Jesu «sauer»

I noen land hendte det at folk som bare hadde noen av Vakttårnets publikasjoner, hevdet at de var Jehovas vitner, eller brukte navnet Vakttårnet. Men hadde de forandret sine trosoppfatninger og sin livsstil i samsvar med Bibelens normer? Ville de vise at de virkelig var sauelignende mennesker som lyttet til Herrens, Jesu Kristi, røst, når de fikk den nødvendige undervisning? — Joh. 10: 4, 5.

I 1954 mottok Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika et brev med et overraskende innhold fra en gruppe afrikanere i Baía dos Tigres, en straffekoloni i det sørlige Angola. I brevet stod det: «Gruppen av Jehovas vitner i Angola består av 1000 medlemmer. Disse har Simão Gonçalves Toco som leder.» Brevet var undertegnet av João Mancoca. Hvem var denne Toco? Var hans tilhengere virkelig Jehovas vitner?

Det ble ordnet slik at John Cooke, en misjonær som kunne portugisisk, skulle besøke Angola. Etter en lang samtale med en offentlig tjenestemann fikk bror Cooke tillatelse til å besøke Mancoca. Bror Cooke fikk vite at i 1940-årene, da Toco var knyttet til en av baptistenes misjonsstasjoner i Belgisk Kongo (nå Zaïre), hadde han fått tak i noe av Vakttårnets litteratur og fortalt sine nærmeste  medarbeidere om det han lærte. Men så ble gruppen påvirket av spiritister, og etter en tid sluttet Toco helt å bruke Vakttårnets litteratur og Bibelen. I stedet søkte han veiledning gjennom spiritistiske medier. Hans tilhengere ble sendt hjem til Angola av myndighetene og ble så spredt ut over landet.

Mancoca hadde vært en av Tocos medarbeidere, men Mancoca prøvde å overtale de andre til å slutte med spiritisme og heller følge Bibelen. Noen av Tocos tilhengere likte ikke dette og rettet falske anklager mot Mancoca overfor de portugisiske myndighetene. Det førte til at Mancoca og de som delte hans synspunkter, ble deportert til en straffekoloni. Derfra satte Mancoca seg i forbindelse med Selskapet Vakttårnet og skaffet seg mer bibelsk litteratur. Han var ydmyk og åndeligsinnet og sterkt interessert i å ha et nært samarbeid med den organisasjonen som han hadde lært sannheten gjennom. Etter at bror Cooke i mange timer hadde drøftet Bibelens sannheter med denne gruppen, var det ikke tvil i hans sinn om at João Mancoca virkelig var en av Herrens sauer. Bror Mancoca har bevist det i mange år nå under de vanskeligste forhold.

Det ble også ført samtaler med Toco og noen av hans tilhengere. Men med unntak av noen få sa eller gjorde de ingenting som viste at de hadde Kristi etterfølgeres sauelignende egenskaper. På dette tidspunkt var det derfor ikke 1000 vitner for Jehova i Angola, men bare omkring 25.

I mellomtiden hadde det også oppstått visse problemer med hensyn til vitnenes identitet i Belgisk Kongo (nå Zaïre). Der fantes det en religiøs/politisk bevegelse kjent som Kitawala, som noen ganger også brukte navnet Vakttårnet. Noen av dens medlemmer hadde Jehovas vitners publikasjoner hjemme hos seg; de hadde fått dem i posten. Men det som Kitawala trodde og praktiserte (deriblant rasisme, grov seksuell umoral i religionens navn og undergravningsvirksomhet i den hensikt å innføre politiske eller sosiale forandringer), var på ingen måte representativt for Jehovas vitner. Likevel prøvde noen offentliggjorte rapporter å forbinde Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner med Kitawala.

Gjentatte forsøk fra Jehovas vitners side på å sende noen erfarne menn til landet for å ta seg av saken ble avvist av belgiske tjenestemenn. Katolske og protestantiske grupper frydet seg over det. Særlig fra og med 1949 ble det truffet grusomme tiltak mot dem som prøvde å studere Bibelen ved hjelp av Vakttårnets litteratur. Men en av de trofaste forkynnerne der sa: «Vi er som en sekk  med afrikansk korn. Uansett hvor de vil føre oss, vil Ordet falle i jorden ett for ett, helt til regnet kommer, og de vil få se oss vokse overalt.» Og slik gikk det. Til tross for de vanskelige forholdene fra 1949 til 1960 rapporterte Jehovas vitner en økning fra 48 til 1528 forkynnere.

Litt etter litt ble myndighetene klar over at Jehovas vitner er helt annerledes enn Kitawala. Når vitnene fikk en viss frihet til å komme sammen, bemerket ofte representanter for myndighetene deres gode oppførsel og orden. Når noen satte i gang voldelige demonstrasjoner og krevde politisk uavhengighet, visste folk at Jehovas vitner ikke var innblandet. I 1961 fikk endelig en kvalifisert tilsynsmann, Ernest Heuse jr. fra Belgia, innreisetillatelse. Med mye strev ble brødrene litt etter litt hjulpet til å bringe menighetene og sin livsførsel mer i harmoni med Guds Ord. Det var mye de måtte lære, og det krevde stor tålmodighet.

Fra noen områder sendte Kitawala lange lister over sine tilhengere som ønsket å bli anerkjent som Jehovas vitner, i den tro at det ville styrke deres stilling. Bror Heuse sendte kvalifiserte brødre til disse områdene for å finne ut hva slags mennesker dette var. I stedet for å ta imot store grupper ledet de bibelstudier med enkeltpersoner.

Etter hvert ble det klart hvem som virkelig var «sauer», slike som virkelig så hen til Jesus Kristus som sin Hyrde. Og det var mange av dem. Disse underviste andre igjen. I årenes løp kom en rekke av Vakttårnets misjonærer fra andre land for å samarbeide med dem, hjelpe dem med å tilegne seg mer nøyaktig kunnskap fra Guds Ord og gi dem nødvendig opplæring. I 1975 var det 17 477 Jehovas vitner i Zaïre, og disse var organisert i 526 menigheter, travelt opptatt med å forkynne for andre og undervise dem ut fra Guds Ord.

Kampen mot fetisjdyrkelsen

Vest for Nigeria ligger landet Benin (tidligere Dahomey), med en befolkning som er inndelt i 60 etniske grupper, og som taler omkring 50 språk og dialekter. Som i store deler av Afrika er animismen den tradisjonelle religionen. Fedredyrkelse er også utbredt. Et slikt religiøst miljø formørker folks liv med overtro og frykt. Også mange av dem som kaller seg kristne, praktiserer animisme.

 Fra slutten av 1920-årene og fram til 1940-årene sådde Jehovas vitner fra Nigeria sannhetens såkorn i Dahomey når de fra tid til annen besøkte landet og leverte bibelsk litteratur. Mange av disse såkornene trengte bare litt vanning for å spire. Det ble ordnet i 1948, da Nouru Akintoundé, som opprinnelig var fra Dahomey, men som hadde bodd i Nigeria, reiste tilbake til Dahomey for å være pioner der. I løpet av fire måneder var det 300 personer som tok imot sannheten og begynte å delta i felttjenesten sammen med ham. Denne positive reaksjonen overgikk alle rimelige forventninger.

Denne virksomheten skapte stor uro, ikke bare blant kristenhetens presteskap, men også blant animistene. Da sekretæren for fetisjklostret i Porto-Novo viste interesse for sannheten, erklærte fetisjhøvdingen at hun kom til å dø innen sju dager. Men hun sa besluttsomt: «Hvis det er fetisjen som har skapt Jehova, skal jeg dø; men hvis Jehova er den høyeste Gud, vil han seire over fetisjen.» (Jevnfør 5. Mosebok 4: 35; Johannes 17: 3.) Om natten det sjette døgnet gjorde fetisjhøvdingen alle slags trolldomskunster for å få sine spådommer til å gå i oppfyllelse, og så erklærte han at den tidligere sekretæren var død. Det vakte stor bestyrtelse blant fetisjdyrkerne da hun dagen etter, i høyeste grad levende, kom til markedsplassen i Cotonou. Senere leide en av brødrene en bil og kjørte henne gjennom hele Porto-Novo for at alle skulle få se med egne øyne at hun var i live. Etter dette var det mange andre fetisjdyrkere som tok et fast standpunkt for sannheten. — Jevnfør Jeremia 10: 5.

Kort tid senere ble Vakttårnets publikasjoner forbudt i Dahomey etter intenst press fra religiøst hold. Men i lydighet mot Jehova Gud fortsatte vitnene å forkynne, ofte bare ved hjelp av Bibelen. Noen ganger gikk de fra dør til dør med alle slags varer som de solgte. Hvis de fikk i gang en fin samtale, kom de inn på Bibelen, og det kunne også hende at de var i stand til å trylle fram et stykke bibelsk litteratur fra en stor innerlomme.

Når politiet skapte store vanskeligheter for dem i byene, forkynte de i landdistriktene. (Jevnfør Matteus 10: 23.) Og når de ble kastet i fengsel, forkynte de der. I 1955 fant vitner som satt i fengsel, minst 18 interesserte blant fangene og fengselsbetjentene i Abomey.

Bare ti år etter at den omtalte pionerbroren hadde reist tilbake til sitt hjemland, Dahomey, for å forkynne, var det 1426 som deltok i tjenesten der — og det trass i at myndighetene hadde forbudt arbeidet!

Flere arbeidere deltar i innhøstningen

Det var tydelig at det var mange mennesker over hele Afrika som hungret etter sannheten. Høsten var stor, men arbeiderne var få. Det var derfor oppmuntrende for brødrene å se hvordan høstens Herre, Jesus Kristus,  besvarte deres bønner om flere arbeidere som kunne hjelpe til med den åndelige innhøstningen. — Matt. 9: 37, 38.

Reisende pionerer hadde levert mye litteratur i Kenya i 1930-årene, men det var blitt gjort lite for å følge opp interessen. I 1949 emigrerte imidlertid Mary Whittington med sine tre små barn fra Storbritannia for å bosette seg i Nairobi, hvor hennes mann arbeidet. Søster Whittington hadde bare vært døpt i knapt et år, men hun hadde pionerånd. Hun visste ikke om noen andre vitner i Kenya, men hun gikk i gang med å hjelpe andre i dette store distriktet til å bli kjent med sannheten. Til tross for hindringer gav hun ikke opp. Det kom også andre vitner — fra Australia, Canada, De forente stater, Storbritannia, Sverige, Sør-Afrika og Zambia. Det var vitner som på eget initiativ ordnet seg slik at de kunne flytte dit for å gjøre befolkningen kjent med håpet om Riket.

Det ble også sendt en rekke misjonærektepar som skulle hjelpe til med innhøstningen. I begynnelsen måtte mennene utføre verdslig arbeid for å få bli i landet, og det var derfor begrenset hvor mye tid de kunne bruke i tjenesten. Men konene kunne tjene som pionerer. Med tiden kom det over hundre misjonærer fra Gilead til Kenya. Da den tiden nærmet seg da landet skulle oppnå uavhengighet og det skulle bli slutt på det raseskillet som det britiske kolonistyret hadde opprettholdt, lærte de europeiske vitnene seg swahili og begynte snart å forkynne blant de innfødte. Det gav hurtig vekst i denne delen av verden.

I 1972 fikk også Botswana hjelp med den åndelige innhøstningen da vitner fra Kenya, Storbritannia og Sør-Afrika kom flyttende til de større byene. Tre år senere kom det misjonærer fra Gilead. I Botswana bor befolkningen stort sett spredt i små landsbyer. For å komme i kontakt med dem har Jehovas vitner fra Sør-Afrika krysset Kalahariørkenen. I isolerte distrikter har de forkynt for landsbyhøvdinger, for skolelærere og ofte for grupper på mellom 10 og 20 takknemlige tilhørere. En eldre mann sa: «Har dere kommet hele denne lange veien for å snakke med oss om dette? Det er veldig, veldig snilt.»

«Bibel-Brown» hadde holdt mektige bibelske foredrag i Liberia i 1920-årene, men arbeidet hadde møtt betydelig motstand. Den åndelige  innhøstningen der hadde egentlig ikke særlig framgang før det kom misjonærer fra Gilead. Harry Behannan var den første. Han kom i 1946. Året etter kom det mange flere. Innfødte liberianere sluttet seg litt etter litt til dem, og i 1975 var det over tusen lovprisere av Jehova her.

«Bibel-Brown» hadde forkynt enda mer i Nigeria. Det var et land som var inndelt i en rekke riker, bystater og sosiale systemer, og det var over 250 språk og dialekter i landet. Religionen var enda en splittende faktor. De første vitnene der avslørte presteskapet og dets falske læresetninger, kanskje ikke med så mye takt, men med kraftfulle bibelske argumenter. Da litteraturen ble forbudt under den annen verdenskrig, brukte brødrene bare Bibelen i forkynnelsesarbeidet. Folk som hadde kjærlighet til sannheten, reagerte positivt. De forlot kirkesamfunnene, sluttet å leve i polygami og kvittet seg med amulettene sine, som kirkesamfunnene hadde tolerert. I 1950 var det 8370 Jehovas vitner som forkynte budskapet om Guds rike i Nigeria. I 1970 var det over ti ganger så mange.

For at de interesserte i Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe) skulle få åndelig hjelp, var det nødvendig å overvinne vedvarende juridiske hindringer. Arbeidet for å oppnå juridisk anerkjennelse hadde begynt i midten av 1920-årene. I 1932 ble pionerer fra Sør-Afrika bedt om å forlate landet, og de fikk beskjed om at det ikke var mulig å appellere avgjørelsen. Men de appellerte likevel. Påstander om at Vakttårnets litteratur var statsfiendtlig, måtte behandles av domstolene. I begynnelsen av 1940-årene kom noen brødre i fengsel fordi de hadde levert publikasjoner som forklarte Bibelen. Først i 1966 oppnådde Jehovas vitner i Zimbabwe full juridisk anerkjennelse som en religiøs organisasjon. I over 40 år var det åndelige innhøstningsarbeidet blitt utført under store vanskeligheter, men i løpet av denne tiden hadde modige arbeidere hjulpet over 11 000 til å bli tjenere for Jehova Gud.

Vitnesbyrd for guvernører og konger

Jesus visste at hans disipler ville møte motstand i sitt forkynnelsesarbeid. Han sa til dem at de ville bli overgitt til «lokale domstoler» og bli ført fram for «stattholdere og konger», og at det skulle være «til et vitnesbyrd for dem og nasjonene». (Matt. 10: 17, 18) Jehovas vitner har opplevd nøyaktig det Jesus forutsa, og i overensstemmelse med det han sa, har de bestrebet seg på å benytte disse mulighetene for å avlegge et vitnesbyrd.

Noen offentlige tjenestemenn har latt frykt hindre seg i å gjøre godt mot Kristi etterfølgere. (Joh. 12: 42, 43) Llewelyn Phillips opplevde det i 1948, da han hadde private samtaler med en rekke offentlige tjenestemenn i Belgisk Kongo for å prøve å lette situasjonen for vitner som ble forfulgt der i landet. Han forklarte Jehovas vitners tro og virksomhet for disse  mennene. Men i samtalens løp sa generalguvernøren med et sukk: «Og hvis jeg hjelper dere, hvordan skal det da gå med meg?» Han visste at den katolske kirke hadde stor innflytelse i landet.

Men den øverste høvdingen for swazifolket, kong Sobhuza II, brydde seg ikke om hva presteskapet mente. Han hadde ofte snakket med Jehovas vitner, hadde skaffet seg mye av litteraturen deres og var vennligsinnet overfor dem. Hvert år på langfredag inviterte han de afrikanske prestene til sin kongelige kraal. Han lot dem snakke, men han bad også et av Jehovas vitner om å ta ordet. I 1956 talte det vitnet som var der, om læren om menneskesjelens udødelighet og det å gi religiøse ledere fine titler. Da han var ferdig, spurte høvdingen prestene: «Er det som Jehovas vitner sier her, riktig eller galt? Hvis det er galt, så si hva som er galt.» Prestene var ikke i stand til å motbevise det som var blitt sagt. En gang brast høvdingen ut i latter da han så hvor forferdet presteskapet ble over det et av Jehovas vitner sa.

Det var ofte politiet som fikk i oppgave å forhøre vitnene om deres virksomhet. Forkynnere fra menigheten i Tanger i Marokko reiste regelmessig til Ceuta, en spansk havneby som ligger på den marokkanske middelhavskysten. En gang i 1967 da vitnene ble stanset av politiet og forhørt i to timer, fikk de avlagt et utmerket vitnesbyrd. I samtalens løp spurte to politibetjenter om vitnene trodde på «jomfru Maria». Da de fikk vite at evangeliene viser at Maria fikk flere barn etter at hun som jomfru hadde født Jesus, og at disse var Jesu halvsøsken, gav betjentene fra seg et gisp av overraskelse og sa at det sikkert ikke stod noe slikt i Bibelen. Da de fikk se Johannes 7: 3—5, så den ene av dem lenge på skriftstedet uten å si et ord; så sa den andre: «La meg få den bibelen. Jeg skal forklare skriftstedet!» Den første sa: «Det er ikke nødvendig. Dette skriftstedet er tydelig nok.» Mange andre spørsmål ble stilt og besvart i en avslappet atmosfære. Etter dette ble Jehovas vitner sjelden plaget av myndighetene når de forkynte i det området.

Menn i fremtredende politiske stillinger er blitt godt kjent med Jehovas vitner og deres forkynnelsesarbeid. Noen av dem er klar over at det arbeidet vitnene utfører, virkelig er til gagn for befolkningen. I slutten av  1959, da det ble gjort forberedelser til markeringen av Nigerias uavhengighet, uttrykte generalguvernøren, dr. Nnamdi Azikiwe, ønske om at W. R. Brown skulle være til stede som en representant for Jehovas vitner. Han sa til sine ministere: «Hvis alle trossamfunn var lik Jehovas vitner, ville vi ikke ha mord, innbrudd, kriminalitet, fanger og atombomber. Det hadde ikke vært nødvendig å låse dørene hele tiden.»

Det har vært en stor åndelig innhøstning i Afrika. I 1975 var det 312 754 vitner som forkynte det gode budskap i 44 land i denne verdensdelen. I ni av disse landene var det færre enn 50 som hadde tatt standpunkt for Bibelens sannhet og deltok i evangeliseringsarbeidet. Men Jehovas vitner betrakter livet til hver og én av disse som noe dyrebart. I 19 av de afrikanske landene var det tusener som deltok i forkynnelsen fra hus til hus som Jehovas vitner. Noen steder ble det rapportert en oppsiktsvekkende økning. I Angola økte for eksempel antall vitner fra 355 til 3055 fra 1970 til 1975. I Nigeria var det 112 164 Jehovas vitner i 1975. Dette var ikke mennesker som bare likte å lese Vakttårnets litteratur, eller som en gang iblant kom på noen møter i en Rikets sal. Alle sammen var aktive forkynnere av Guds rike.

Østen frambringer lovprisere av Jehova

Som så mange andre steder gikk Jehovas vitners virksomhet i Filippinene hurtig framover etter den annen verdenskrig. Etter at Joseph Dos Santos hadde kommet ut av fengselet 13. mars 1945, satte han seg så snart som mulig i kontakt med Selskapet Vakttårnets kontor i New York. Han bad om å få tilsendt alt det bibelske studiemateriale og alle de organisasjonsinstrukser som brødrene i Filippinene ikke hadde fått i krigsårene. Så besøkte han menighetene for å forene og styrke dem. Det samme året ble  det holdt et landsstevne i Lingayen i Pangasinan, og de som deltok, fikk lære hvordan de skulle undervise mennesker som hungret etter sannheten, ved å lede hjemmebibelstudier med dem. I de årene som fulgte, ble det nedlagt et stort arbeid for å oversette og utgi mer litteratur på de lokale språkene — tagalog, iloko (ilocano) og cebuano. Grunnlaget for vekst var blitt lagt, og veksten kom raskt.

I løpet av de første ti årene etter krigen økte tallet på vitner i Filippinene fra cirka 2000 til over 24 000. Etter 20 år til var det godt over 78 000 lovprisere av Jehova der.

Et av de første landene i Østen som det ble sendt misjonærer til fra Gilead, var Kina. Harold King og Stanley Jones kom til Shanghai i 1947; Lew Ti Himm i 1949. De ble mottatt av de tre tyske pionerene som hadde begynt å arbeide der i 1939. Dette var et land hvor flertallet av befolkningen var buddhister, og det var ikke så lett å få i gang en samtale om Bibelen. Folk hadde sine egne husaltere, og over døråpningene hadde  de speil som skulle skremme bort onde ånder. Røde sedler med lykkeønskninger og skremmende bilder av buddhistiske guder smykket inngangene. Men dette var tider med store omveltninger i Kina. Under kommunistenes styre ble det forlangt at alle skulle studere Mao Tse-tungs tanker. Etter arbeidstid måtte folk overvære lange møter hvor kommunismen ble utredet. Midt oppe i alt dette var våre brødre opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike.

Mange av dem som var villige til å studere med Jehovas vitner, hadde før hatt en viss forbindelse med Bibelen gjennom kristenhetens kirkesamfunn. Det gjaldt for eksempel Nancy Yuen, en husmor som deltok aktivt i kirkelig arbeid. Hun var takknemlig for det vitnene viste henne i Bibelen. Snart deltok hun iherdig i arbeidet fra hus til hus og ledet selv bibelstudier. Andre som de forkynte for, hadde en typisk kinesisk og buddhistisk bakgrunn og hadde ingen bibelkunnskap fra før. I 1956 ble det nådd et høydepunkt på 57 forkynnere. Men det samme året ble Nancy Yuen satt i fengsel, etter at hun var blitt arrestert seks ganger fordi hun forkynte. Andre ble enten arrestert eller tvunget til å forlate landet. Stanley Jones og Harold King ble arrestert 14. oktober 1958. Før rettssaken mot dem kom opp, ble de holdt i varetekt i to år. I denne tiden ble de utsatt for stadige forhør. Da saken omsider kom opp, i 1960, fikk de lange fengselsstraffer. I oktober 1958 ble det derfor satt en stopper for Jehovas vitners offentlige virksomhet i Kina. Men forkynnelsen opphørte aldri fullstendig. Også i fengsler og i arbeidsleirer var det muligheter til å forkynne. Ville det bli utrettet mer i dette store landet i framtiden? Det ville tiden vise.

Hvordan gikk det i mellomtiden i Japan? Det hadde bare vært omkring hundre Jehovas vitner der før den annen verdenskrig. Mange av disse inngikk kompromiss som følge av de brutale tvangstiltakene som ble truffet i krigsårene. Noen få bevarte sin ulastelighet, men den organiserte offentlige forkynnelsen stanset. Forkynnelsen av budskapet om Jehovas rike fikk imidlertid en ny start i denne delen av verden da Don Haslett, en misjonær fra Gilead, kom til Tokyo i januar 1949. To måneder senere kunne hans kone, Mabel, komme etter. Her var det mange som hungret etter sannheten. Keiseren hadde nylig kunngjort at han ikke var guddommelig. Shinto, buddhismen, katolisismen og kyodan (som bestod av en rekke protestantiske grupper i landet) hadde alle tapt ansikt overfor folket fordi de hadde støttet Japans deltagelse i krigen, som hadde endt med nederlag.

 I slutten av 1949 var 13 misjonærer fra Gilead i virksomhet i Japan. Senere kom det flere — over 160 til sammen. De hadde svært lite litteratur å arbeide med. Noen av misjonærene hadde snakket en eldre form av japansk på Hawaii, men nå måtte de lære moderne japansk. De andre hadde lært noen få, grunnleggende ord og uttrykk, men måtte ofte slå opp i sine japansk-engelske ordbøker før de ble bedre kjent med det nye språket. Familiene Ishii og Miura, som ikke hadde sviktet sin tro i krigsårene, tok snart kontakt med organisasjonen og begynte igjen å forkynne offentlig.

Etter hvert ble det opprettet misjonærhjem i Kobe, Nagoya, Osaka, Yokohama, Kyoto og Sendai. Fra 1949 til 1957 ble det lagt størst vekt på å få i gang Rikets arbeid i de store byene på den største av de japanske øyene. Så stod andre byer for tur. Feltet var stort. Det var innlysende at det var behov for mange pionerforkynnere hvis det skulle bli avlagt et grundig vitnesbyrd i hele Japan. Dette ble stadig understreket, og det var mange som meldte seg. Og for noen resultater disse hardt arbeidende forkynnerne oppnådde ved sine forente anstrengelser! De første ti årene ble det 1390 nye lovprisere av Jehova. I midten av 1970-årene var det 33 480 iherdige lovprisere av Jehova i Japan. Og innsamlingen foregikk stadig raskere.

Det året Don Haslett kom til Japan, i 1949, ble det også satt fart i Rikets arbeid i Sør-Korea. Landet hadde vært under japansk herredømme under krigen, og vitnene var blitt skånselsløst forfulgt. Selv om en liten gruppe kom sammen etter krigen for å studere, hadde de ingen kontakt med den internasjonale organisasjonen før etter at Choi Young-won i 1948 så en rapport om Jehovas vitner i en avis for den amerikanske hæren (Stars and Stripes). Året etter ble det opprettet en menighet på 12 forkynnere i Seoul. Senere samme år kom de første misjonærene fra Gilead, Don og Earlene Steele. Sju måneder senere kom seks misjonærer til.

De oppnådde store resultater — de ledet gjennomsnittlig 20 bibelstudier hver, og det var opptil 336 til stede på møtene. Så brøt Koreakrigen ut. Bare litt over tre måneder etter at den siste gruppen av misjonærer hadde kommet, ble alle evakuert til Japan. Det gikk over et år før Don Steele kunne vende tilbake til Seoul, og enda et år før Earlene kunne komme etter. I mellomtiden hadde de koreanske brødrene stått fast og forkynt iherdig, trass i at mange hadde mistet sine hjem og var blitt flyktninger. Men nå, da krigen var over, var det viktig å få mer litteratur på koreansk. Stevner  som ble holdt, og det at det kom flere misjonærer til landet, virket som en kraftig spore for arbeidet. I 1975 var det 32 693 Jehovas vitner i Sør-Korea — nesten like mange som i Japan — og det var gode muligheter for vekst, for det ble ledet over 32 000 hjemmebibelstudier.

Hvordan var situasjonen i Europa?

Den annen verdenskrigs slutt i Europa førte ikke til at Jehovas vitner der fikk full frihet til å utføre sitt bibelske undervisningsarbeid uten motstand. Noen steder viste myndighetspersoner stor respekt for dem på grunn av det faste standpunkt de hadde inntatt under krigen. Men andre steder førte mektige bølger av nasjonalisme og religiøst fiendskap til at de ble forfulgt enda mer.

Blant vitnene i Belgia var det noen som hadde kommet fra Tyskland for å være med på å forkynne det gode budskap. Fordi de ikke ville støtte naziregimet, hadde Gestapo forfulgt dem som ville dyr. Men nå anklaget belgiske myndigheter noen av disse samme vitnene for å være nazister og fikk dem kastet i fengsel og utvist. Trass i alt dette ble tallet på vitner som deltok i felttjenesten i Belgia, mer enn tredoblet i de fem første årene etter krigen.

Hvem var det som stod bak mye av forfølgelsen? Den katolske kirke. Der hvor den hadde makt til det, førte den en ubarmhjertig krig mot Jehovas vitner for å utrydde dem.

Mange i de vestlige land fryktet kommunismen, og det katolske presteskap i den irske byen Cork utnyttet dette i 1948 og pisket opp motstand mot Jehovas vitner ved stadig å omtale dem som «kommunistdjevler». En gang da Fred Metcalfe deltok i felttjenesten, støtte han på en pøbelflokk som slo og sparket ham og slengte den bibelske litteraturen han hadde med seg, utover på gaten. Heldigvis kom en politimann gående og fikk spredt pøbelen. Under alt dette holdt vitnene ut. Ikke alle irer var enige i voldshandlingene. Og noen av dem som deltok i dem, ønsket senere at de ikke hadde gjort det. De fleste katolikker i Irland hadde aldri sett en bibel. Men noen av dem ble med kjærlig tålmodighet hjulpet til å gripe den sannhet som gjør fri. — Joh. 8: 32.

 I 1946 var det bare omkring hundre vitner i Italia, men tre år senere hadde de 64 menigheter — de var riktignok små, men de arbeidet hardt. Det katolske presteskap var bekymret. Ettersom de ikke var i stand til å motbevise de bibelske sannhetene Jehovas vitner forkynte, øvde de press på myndighetene i et forsøk på å bli kvitt vitnene. I 1949 ble så vitnenes misjonærer utvist av landet.

Det katolske presteskap i Italia prøvde gjentatte ganger å forstyrre eller forhindre vitnenes stevner. I 1948 brukt de bråkmakere for å prøve å avbryte et stevne i Sulmona. I Milano øvde de press på politimesteren og fikk ham til å annullere tillatelsen til å holde et stevne i Teatro dell’Arte i 1950. Og i 1951 fikk de politiet til å trekke tilbake tillatelsen til å holde et stevne i Cerignola. Men da politiet i 1957 gav ordre om at et stevne som vitnene holdt i Milano, skulle stanses, kom den italienske pressen med innvendinger, og det ble stilt spørsmål i parlamentet. I en artikkel i en Roma-avis (Il Mondo) 30. juli 1957 stod det rett ut at disse tiltakene var blitt truffet «for å tilfredsstille erkebiskopen», Giovanni Battista Montini, som senere ble pave Paul VI. Det var en kjent sak at den katolske kirke i århundrer hadde nedlagt forbud mot å utbre Bibelen på vanlige folks språk. Men Jehovas vitner fortsatte å vise oppriktige katolikker hva Bibelen sier. Forskjellen mellom Bibelen og kirkens dogmer var innlysende. Tusener forlot den katolske kirke, trass i kirkens intense bestrebelser for å  forhindre det, og i 1975 var det 51 248 Jehovas vitner i Italia. Alle disse var aktive evangelister, og deres antall økte raskt.

I det katolske Spania, hvor Jehovas vitners organiserte virksomhet litt etter litt ble gjenopplivet etter 1946, kom det ikke som noen overraskelse at presteskapet også der øvde press på myndighetene for å få stanset vitnene. Jehovas vitners menighetsmøter ble avbrutt. Misjonærer ble tvunget til å forlate landet. Vitner ble arrestert bare fordi de hadde en bibel eller bibelsk litteratur. Ofte ble de holdt innesperret i skitne fengsler i opptil tre døgn og så løslatt bare for å bli arrestert, forhørt og kastet i fengsel igjen. Mange ble idømt fengselsstraff på én eller flere måneder. Prestene oppfordret verdslige myndigheter til å oppspore alle som studerte Bibelen med Jehovas vitner. Selv etter at loven om religionsfrihet var blitt vedtatt i 1967, kom forandringene sakte. Men i 1970, da Jehovas vitner endelig oppnådde juridisk anerkjennelse i Spania, var det allerede 11 000 av dem der. Og fem år senere var det over 30 000, som alle var aktive evangelister.

Og hva med Portugal? Også her ble misjonærene utvist av landet. Oppildnet av det katolske presteskap ransaket politiet Jehovas vitners hjem, beslagla litteraturen og avbrøt møtene. I januar 1963 utstedte til og med sjefen for det offentlige sikkerhetspolitiet i Caldas da Rainha en skriftlig ordre som forbød dem å lese Bibelen. Men vitnene sluttet ikke å tjene Gud. I 1974, da de oppnådde juridisk anerkjennelse i Portugal, var det over 13 000 av dem der.

Andre steder i Europa skapte de verdslige myndigheter vanskeligheter for forkynnelsen av det gode budskap ved å stemple leveringen av bibelsk litteratur som salg, som virksomhet som var underlagt handelslovene. I en rekke av de sveitsiske kantonene mente myndighetene at Jehovas vitner som leverte litteratur mot frivillige bidrag, var selgere som måtte overholde bestemmelsene for kjøp og salg. Vitner som var ute i tjenesten, ble stadig arrestert og ført fram for domstolene. Men da sakene kom opp, var det noen domstoler, deriblant lagmannsretten i kantonen Vaud i 1953, som fastslo at Jehovas vitners virksomhet ikke kunne betraktes som salg. I Danmark ble det lagt hindringer i veien for forkynnernes virksomhet, idet det ble forlangt at de blant annet skulle overholde loven om  åpningstider. Denne saken måtte også kjempes ved domstolene. Til tross for de hindringene Jehovas vitner støtte på, fortsatte de å forkynne at Guds rike er menneskenes eneste håp.

Et annet stridsspørsmål som berørte Jehovas vitner i Europa og også andre steder i verden, var spørsmålet om kristen nøytralitet. Fordi vitnenes kristne samvittighet ikke tillater dem å engasjere seg i konflikter mellom verdens stridende parter, ble de idømt fengselsstraffer i det ene landet etter det andre. (Jes. 2: 2—4) Det førte til at unge menn ble hindret i å utføre vanlig forkynnelse fra hus til hus. Men én fordel ved dette var at det ble avlagt et omfattende vitnesbyrd for advokater, dommere, høytstående militære og fangevoktere. Selv i fengslene fant vitnene måter å forkynne på. I noen fengsler fikk de brutal behandling. Men de vitnene som var i Santa Catalina-fengselet i Cádiz i Spania, fikk bruke noe av tiden til å forkynne pr. brev. Og i Sverige fikk behandlingen av saker som gjaldt Jehovas vitners nøytrale holdning, stor publisitet. Folk ble dermed på mange måter gjort oppmerksom på at Jehova har vitner på jorden, og at disse holder fast ved bibelske prinsipper.

Det var også noe annet som gjorde at offentlighetens øyne var rettet mot vitnene. Og det var noe som virket sterkt ansporende på deres evangeliseringsarbeid.

Stevnene bidrar til at det blir avlagt et vitnesbyrd

Da Jehovas vitner holdt et internasjonalt stevne i Paris i 1955, sørget fjernsynet for at hele det franske folk fikk se glimt av det som foregikk. I 1969 ble det holdt et nytt stevne i nærheten av Paris, og det var da tydelig at vitnenes forkynnelsesarbeid hadde båret frukt. Det var 3619 som ble døpt på stevnet, omkring ti prosent av det gjennomsnittlige antall til stede. En populær kveldsavis som kommer ut i Paris (France-Soir), skrev 6. august 1969: «Det som bekymrer prestene i andre religionssamfunn, er ikke de metodene Jehovas vitner benytter til sin iøynefallende distribuering av publikasjoner, men snarere det at de vinner tilhengere. Hvert enkelt Jehovas vitne er forpliktet til å vitne eller forkynne om sin tro ved å bruke Bibelen fra hus til hus.»

I løpet av en periode på tre uker den samme sommeren, 1969, ble det holdt fire andre store internasjonale stevner i Europa — i London,  i København, i Roma og i Nürnberg. På stevnet i Nürnberg var det 150 645 til stede fra 78 land. Stevnedeltagerne kom med om lag 20 000 biler, 250 busser og 40 spesielt oppsatte tog foruten med fly og båt.

Stevnene ikke bare styrket og dyktiggjorde Jehovas vitner med tanke på deres forkynnelse, men de gav også lokalbefolkningen på stevnestedene mulighet til å se med egne øyne hva slags mennesker Jehovas vitner er. Da det ble planlagt å holde et internasjonalt stevne i Dublin i 1965, ble det gjort iherdige forsøk fra religiøst hold på å få avlyst arrangementet. Men stevnet ble holdt, og mange av Dublins innbyggere hadde stevnedeltagere boende hos seg. Hva førte det til? «Vi har ikke fått vite sannheten om dere,» sa noen av vertinnene etter stevnet. «Prestene løy for oss, men nå når vi kjenner dere, vil vi alltid være glad for å kunne ta imot dere igjen.»

Når folk snakker et annet språk

I de senere tiårene har Jehovas vitner i Europa erfart at det å kommunisere med mennesker av andre nasjonaliteter er en spesiell utfordring. Store folkemengder har flyttet fra ett land til et annet for å søke arbeid.  Noen europeiske byer er blitt sete for store internasjonale institusjoner med ansatte som ikke alltid taler landets språk.

Noen land har hatt en mangespråklig befolkning i århundrer. I India tales det for eksempel 14 hovedspråk og kanskje så mye som 1000 mindre språk og dialekter. Papua Ny-Guinea har over 700 språk. Men det var særlig i 1960- og 1970-årene at Jehovas vitner i Luxembourg fant at de hadde mennesker av over 30 nasjonaliteter i sitt distrikt — og etter det har det kommet minst 70 nasjonaliteter til. Fra Sverige meldes det at dette landet, hvor det før var slik at så godt som alle snakket samme språk, nå utgjør et samfunn hvor det brukes 100 ulike språk. Hvordan har Jehovas vitner håndtert denne situasjonen?

Først prøvde de som oftest bare å finne ut hvilket språk den de henvendte seg til, snakket, og så forsøkte de å få tak i noe litteratur han kunne lese. I Danmark laget brødrene kassettinnspillinger for at oppriktige tyrkere skulle få høre budskapet på sitt språk. Sveits har hatt en stor kontingent av gjestearbeidere fra Italia og Spania. Den opplevelsen som Rudolf Wiederkehr hadde da han prøvde å hjelpe noen av disse, er typisk for hvordan det hele kom i gang. Han forsøkte å forkynne for en italiener, men verken han eller italieneren kjente noe særlig til den andres språk. Hva kunne gjøres? Broren leverte et italiensk eksemplar av Vakttårnet til mannen. Og til tross for språkproblemet gikk han tilbake på gjenbesøk. Det ble startet et bibelstudium med mannen, hans kone og deres 12 år gamle sønn. Bror Wiederkehr brukte en tysk studiebok, men han skaffet italienske bøker til familien. Når de manglet ord, gestikulerte de desto mer. Av og til fungerte gutten, som lærte tysk på skolen, som tolk. Hele denne familien tok imot sannheten og begynte snart å forkynne for andre.

Bokstavelig talt millioner av gjestearbeidere fra Hellas, Italia, Jugoslavia, Portugal, Spania og Tyrkia flyttet til Tyskland og andre land. Det var best å yte dem åndelig hjelp på deres eget språk. Snart begynte noen av de lokale vitnene å lære seg deres språk. I Tyskland ble det til og med arrangert kurser i tyrkisk ved avdelingskontoret. Vitner i andre land som kunne de aktuelle språkene, ble oppfordret til å flytte til steder hvor det var spesielt behov for hjelp.

Noen av de utenlandske arbeiderne hadde aldri truffet Jehovas vitner før og hungret virkelig etter åndelige sannheter. De var takknemlige for alt det som ble gjort for å hjelpe dem. Det ble opprettet mange fremmedspråklige menigheter. Med tiden reiste noen av disse gjestearbeiderne tilbake til sine hjemland for å tjene i distrikter hvor det ikke var blitt avlagt et grundig vitnesbyrd om Guds rike tidligere.

 En rik høst trass i hindringer

Jehovas vitner benytter de samme forkynnelsesmetodene over hele jorden. I Nord-Amerika har de forkynt i over hundre år. Det er derfor ikke overraskende at den åndelige innhøstningen der har vært stor. I 1975 var det 624 097 aktive vitner for Jehova i De forente staters fastlandsområder og Canada. Men det var ikke dermed sagt at forkynnelsesarbeidet i Nord-Amerika var blitt utført uten motstand.

Den kanadiske regjering hadde opphevet forbudet mot Jehovas vitner og deres juridiske selskaper i 1945, men i provinsen Quebec merket man ikke mye til det i begynnelsen. I september 1945 ble Jehovas vitner i Châteauguay og Lachine overfalt av katolsk pøbel. Vitnene ble arrestert og anklaget for oppvigleri fordi den litteraturen de leverte, kritiserte den katolske kirke. Andre ble kastet i fengsel fordi de distribuerte bibelsk litteratur som ikke var blitt godkjent av politimesteren. I 1947 var det 1700 saker mot vitnene som skulle avgjøres ved domstolene i Quebec.

Samtidig som man gjorde seg spesielle anstrengelser for å få behandlet saker som ville få prinsipiell betydning for andre saker, ble vitnene oppfordret til å forkynne evangeliet ved hjelp av det talte ord og ved utelukkende å bruke Bibelen — fortrinnsvis den katolske Douay-oversettelsen. Heltidsforkynnere fra andre deler av Canada lærte seg fransk og flyttet til Quebec for å være med på å utbre den sanne tilbedelse der.

Det var mange oppriktige katolikker som inviterte vitnene inn og stilte dem spørsmål, men de sa ofte: ’Jeg er katolikk og kommer aldri til å bli noe annet.’ Men når de fikk se med egne øyne hva Bibelen sier, var det titusener av dem som ’ble noe annet’, fordi de hadde kjærlighet til sannheten og ønsket å behage Gud.

 Også i De forente stater var det nødvendig å kjempe ved domstolene for å få fastslått Jehovas vitners rett til å forkynne offentlig og fra hus til hus. Fra 1937 til 1953 var det 59 slike saker som ble ført helt fram til høyesterett i Washington, D.C.

De som bor i ledig distrikt

Jehovas vitners mål er ikke bare å utrette noe i forkynnelsen av det gode budskap, men å nå alle, så sant det overhodet er mulig, med budskapet. Jehovas vitners styrende råd har derfor gitt det enkelte avdelingskontor ansvar for en bestemt del av verden. Etter hvert som det blir opprettet menigheter i avdelingskontorets distrikt, får hver menighet en del av distriktet å forkynne i. Dette distriktet deler så menighetene opp i mindre deler som kan tildeles grupper eller de enkelte forkynnere i menighetene. Disse bestreber seg på å komme i kontakt med hver eneste husstand med jevne mellomrom. Men hva med de områdene som ikke er tildelt noen bestemt menighet?

I 1951 satte man opp en liste over alle fylker (counties) i De forente stater for å finne ut hvilke som ikke fikk regelmessig besøk av Jehovas vitner. Det viste seg da at nesten 50 prosent ikke ble gjennomarbeidet i det hele tatt eller ble gjennomarbeidet bare delvis. Det ble ordnet slik at noen vitner forkynte i disse distriktene i sommermånedene og til andre passende tider med tanke på å opprette menigheter. Der hvor det ikke var noen hjemme, la de noen ganger igjen et trykt budskap sammen med et stykke bibelsk litteratur. Det ble ledet bibelstudier pr. brev. Senere ble det sendt spesialpionerer til slike distrikter for at de skulle ta seg av den interessen som var blitt funnet.

Denne virksomheten ble ikke begrenset til 1950-årene. I land over hele verden hvor det blir forkynt i de viktigste byene, men hvor det er en del ledig distrikt, gjør forkynnerne seg stadig iherdige bestrebelser for å få kontakt med mennesker som ikke får besøk regelmessig. I 1970-årene bodde omkring 20 prosent av befolkningen i Alaska i små, avsidesliggende lokalsamfunn. Mange av disse menneskene var det lettest å treffe om vinteren, når fisket omtrent er innstilt. Men det er også på den tiden det er farligst å reise med fly på grunn av ising og såkalte whiteouts (spesielle lysforhold som opptrer i overskyet vær over et ubrutt snødekke). Eskimoene, indianerne og befolkningen på Aleutene trengte imidlertid også å få høre om hvordan de kan oppnå evig liv under Guds rikes styre. For å komme i kontakt med dem reiste en gruppe på 11 vitner i løpet av en toårsperiode med småfly til omkring 200 bosetninger som var spredt ut over et område på omtrent 850 000 kvadratkilometer. All denne virksomheten ble finansiert ved hjelp av frivillige bidrag fra de lokale vitnene.

 Modne vitner er også blitt oppfordret til å tenke over om de kan flytte til steder i sitt eget land hvor det er større behov for forkynnere av Riket. Tusener har reagert positivt på oppfordringen. Blant de amerikanske vitnene som har gjort det, er Eugene og Delia Shuster, som reiste fra Illinois i 1958 for å tjene i Hope i Arkansas. Der har de vært i over 30 år for å finne interesserte, organisere dem til en menighet og hjelpe dem til å vokse til kristen modenhet.

Alexander B. Green og hans kone reiste fra Dayton i Ohio i 1957 for å tjene i Mississippi på oppfordring fra kretstilsynsmannen. Først ble de sendt til Jackson og to år senere til Clarksdale. Med tiden tjente bror Green også på fem andre steder. Alle disse stedene var det små menigheter som trengte hjelp. Bror Green forsørget seg selv ved blant annet å arbeide som vaktmester, gartner, møbelrenser og bilmekaniker. Men det han først og fremst var opptatt av, var å forkynne det gode budskap. Han hjalp de lokale vitnene til å vokse åndelig sett, samarbeidet med dem for å nå folk i distriktet og hjalp dem i flere tilfelle med å bygge en Rikets sal før han flyttet videre.

I 1967, da Gerald Cain ble et vitne i en av de vestlige statene, forstod han og hans familie at evangeliseringsarbeidet var presserende. Allerede før noen av dem var blitt døpt, begynte de å legge planer for å forkynne et sted hvor behovet var større. I fire år samarbeidet de med menigheten i Needles i California, som hadde ansvaret for et distrikt som omfattet deler av tre stater. Da det ble nødvendig for dem å flytte av helsemessige grunner, valgte de igjen et sted hvor det var spesielt behov for hjelp, og de gjorde en del av huset sitt om til en Rikets sal. Senere har de flyttet flere ganger, men de har alltid passet på å flytte til et sted hvor de har kunnet gjøre størst mulig nytte for seg i forkynnelsesarbeidet.

Etter hvert som det er blitt opprettet flere menigheter, har det noen steder oppstått stort behov for kvalifiserte eldste. For å dekke dette behovet har tusener av eldste sagt seg villig til regelmessig å pendle til menigheter utenfor sitt distrikt (og de har dekket utgiftene selv). De reiser til menighetens distrikt tre, fire, fem eller flere ganger i uken — for å være med på møtene og delta i felttjenesten og også for å vokte hjorden. Dette har vært gjort, ikke bare i De forente stater, men også i El Salvador, Japan, Nederland, Spania og mange andre land. I noen tilfelle har de eldste og deres familie flyttet for å dekke et slikt behov.

Hvordan har resultatene vært? La oss undersøke ett land, De forente stater. I 1951, da det første gang ble opplyst om arbeidet i ledig distrikt, var det cirka 3000 menigheter der og gjennomsnittlig 45 forkynnere i hver menighet. I 1975 var det 7117 menigheter i landet, og det gjennomsnittlige antall aktive vitner i hver menighet hadde steget til nesten 80.

 Det vitnesbyrdet som ble avlagt om Jehovas navn og rike fra 1945 til 1975, var langt større enn det som var blitt avlagt i alle årene fram til da.

Tallet på vitner verden over hadde økt fra 156 299 i 1945 til 2 179 256 i 1975. Hver enkelt av disse hadde en personlig andel i å forkynne offentlig om Guds rike.

I 1975 var Jehovas vitner i virksomhet i 212 land (regnet etter grensene i begynnelsen av 1990-årene). I De forente staters fastlandsområder og Canada var det 624 097 som forkynte. I Europa var det, utenom det daværende Sovjetunionen, 614 826. Afrika fikk høre sannhetens budskap av de 312 754 vitnene der. I Mexico, Mellom-Amerika og Sør-Amerika var det 311 641 vitner; i Asia 161 598; i Australia og på de mange øyene jorden over 131 707.

I de 30 årene fra 1945 til 1975 brukte Jehovas vitner 4 635 265 939 timer til offentlig forkynnelse og undervisning. De leverte 3 914 971 158 bøker, brosjyrer og blad til interesserte for å hjelpe dem til å forstå hvordan de kan høste gagn av det som er Jehovas kjærlige hensikt. I overensstemmelse med Jesu befaling om å gjøre disipler foretok de 1 788 147 329 gjenbesøk hos interesserte, og i 1975 ledet de gjennomsnittlig 1 411 256 gratis hjemmebibelstudier med enkeltpersoner og familier.

I 1975 var det gode budskap blitt forkynt i 225 land. I over 80 land hvor det var blitt forkynt før 1945, men hvor det på det tidspunkt ikke fantes noen menigheter, var det blomstrende menigheter med iherdige vitner i 1975. Vi kan nevne Sør-Korea med 470 menigheter, Spania med 513, Zaïre med 526, Japan med 787 og Italia med 1031.

Det store flertall av dem som ble Jehovas vitner mellom 1945 og 1975, var personer som ikke gav uttrykk for at de var salvet med Guds ånd og hadde et himmelsk håp. Våren 1935 var det hele 93 prosent av dem som deltok i felttjenesten, som forsynte seg av symbolene ved Herrens aftensmåltid. (Senere det samme året ble det vist at den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9 er mennesker som skal leve i all evighet på jorden.) I 1945 hadde tallet på vitner som så fram til å leve på en paradisisk jord, økt så mye at de utgjorde 86 prosent av dem som deltok i forkynnelsen av det gode budskap. I 1975 utgjorde de som hevdet at de var åndssalvede kristne, under en halv prosent av tallet på Jehovas vitner verden over. Selv om disse salvede var spredt i omkring 115 land på den tiden, fortsatte de å tjene som en forent gruppe under Jesu Kristi ledelse.

[Uthevet tekst på side 463]

«Siden dere kom, snakker alle om Bibelen»

[Uthevet tekst på side 466]

«Det som du nettopp har fortalt meg, er det samme som det jeg leste i den bibelen for så mange år siden»

[Uthevet tekst på side 470]

Tusener har flyttet til områder i sitt hjemland hvor det har vært større behov for vitner

[Uthevet tekst på side 472]

«En uvurderlig belønning»

 [Uthevet tekst på side 475]

Det ble sendt kvalifiserte forkynnere til land hvor det var et spesielt behov

[Uthevet tekst på side 486]

Med kraftfulle bibelske argumenter avslørte de første vitnene i Nigeria presteskapet og dets falske læresetninger

[Uthevet tekst på side 497]

Når de manglet ord, gestikulerte de desto mer

[Uthevet tekst på side 499]

Målet? Å nå alle, så sant det overhodet er mulig, med budskapet

[Ramme/bilde på side 489]

Det ble gjort mye for å nå folk i Kina med det gode budskap om Jehovas rike

Fra Yantai ble det sendt ut tusenvis av brev, traktater og bøker mellom 1891 og 1900

C. T. Russell talte i Shanghai og besøkte 15 byer og landsbyer i 1912

Kolportører leverte mye litteratur langs kysten og foretok også reiser til innlandet i perioden 1912—1918

Japanske kolportører tjente her i 1930/1931

Radioprogrammer ble kringkastet på kinesisk fra Shanghai, Peking og Tianjin i 1930-årene; det førte til at det kom brev fra mange deler av Kina med forespørsel om litteratur

Pionerer fra Australia og Europa forkynte i Shanghai, Peking, Tianjin, Qingdao, Beitaihe, Yantai, Weihai, Guangzhou, Shantou, Xiamen, Fuzhou, Hankou og Nanjing i 1930- og 1940-årene. Andre kom inn i landet via Burmaveien og forkynte i Paoshan, Chongqing og Chengdu. Lokale pionerer tjente i Shaanxi og Ningbo

[Bilde]

Misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead, som Stanley Jones (til venstre) og Harold King (til høyre), tjente her fra 1947 til 1958 sammen med nidkjære lokale vitner

[Kart]

KINA

[Kart/bilder på side 462]

«Sibia» tjente som et flytende misjonærhjem i Vestindia

G. Maki

S. Carter

R. Parkin

A. Worsley

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

BAHAMAS

LEEWARDØYENE

JOMFRUØYENE (USA)

JOMFRUØYENE (STORBR.)

WINDWARDØYENE

[Kart på side 477]

(Se den trykte publikasjonen)

Livgivende sannhetens vann vellet over landegrensene i Afrika i mange retninger

EGYPT

SENEGAL

KENYA

SØR-AFRIKA

GHANA

MALAWI

NIGERIA

SIERRA LEONE

ZAMBIA

[Bilder på side 464]

Som misjonærer i Bolivia forkynte Edward Michalec (til venstre) og Harold Morris (til høyre) først her i La Paz

[Bilde på side 465]

Båten «El Refugio», bygd av vitner i Peru, ble brukt til å bringe budskapet om Riket til befolkningen langs elvene ved Amazonas’ øvre løp

[Bilde på side 467]

Jehovas vitner i Mexico har lært titusener å lese og skrive, så de kan studere Guds Ord

[Bilde på side 468]

Bror Knorr (foran til høyre) kom sammen med vitner i Argentina på små stevner som ble holdt på gårder og oppe i fjellene i den tiden da det var forbudt å samles mer åpenlyst

[Bilde på side 469]

Blant de tusener av vitner som har flyttet til andre land for å tjene der hvor behovet er større, har det vært mange familier, som Harold og Anne Zimmerman og deres fire små barn (Colombia)

[Bilde på side 471]

Tom og Rowena Kitto flyttet til Papua for å gjøre folk kjent med Bibelens sannhet

[Bilde på side 471]

John og Ellen Hubler, fulgt av 31 andre vitner, flyttet til NyCaledonia. Før de måtte reise igjen, var det blitt en grunnfestet menighet der

[Bilde på side 473]

Fuaiupolu Pele i Vest-Samoa møtte intens motstand fra familien og andre da han som ung mann bestemte seg for å bli et av Jehovas vitner

[Bilde på side 474]

Etter at Shem Irofa’alu og hans medarbeidere var blitt overbevist om at det Jehovas vitner lærer, er sannheten, ble kirkene i 28 landsbyer på Salomonøyene gjort om til Rikets saler

[Bilder på side 476]

I begynnelsen av 1950-årene måtte Jehovas vitner i Etiopia opprette en misjonsstasjon og drive skole for å få lov til å forkynne der

[Bilde på side 478]

Da Gabriel Paterson ble truet med utvisning, fikk han denne forsikringen av en framstående politiker: ’Sannheten er som en mektig elv; dem den opp, så flommer den over demningen’

[Bilder på side 479]

På et stevne i Nigeria i 1970 ble 3775 nye vitner døpt; man hadde forvisset seg om at hver enkelt virkelig var kvalifisert

[Bilder på side 481]

Filmframvisninger (i Afrika og overalt ellers i verden) gav tilskuerne et innblikk i hvor stor Jehovas synlige organisasjon er

[Bilde på side 482]

João Mancoca (her sammen med sin kone, Mary) har tjent Jehova lojalt i flere tiår under svært vanskelige forhold

[Bilde på side 483]

I 1961 reiste Ernest Heuse jr. sammen med sin familie til Zaïre (det daværende Kongo) for å være med på å gi åndelig veiledning til dem som virkelig ønsket å tjene Jehova

[Bilder på side 485]

Til tross for at Mary Whittington hadde vært døpt i bare et år og ikke visste om noen andre vitner i Kenya, gikk hun i gang med å gjøre andre kjent med sannheten

[Bilde på side 487]

Mary Nisbet (foran i midten), flankert av sine sønner Robert og George, som var pionerer i Øst-Afrika i 1930-årene; bak står hennes sønn William og hans kone, Muriel, som tjente i Øst-Afrika fra 1956 til 1973

[Bilder på side 488]

På et stevne i Filippinene i 1945 ble det vist hvordan forkynnerne kunne undervise ved å lede hjemmebibelstudier

[Bilder på side 490]

Don og Mabel Haslett, de første misjonærene i Japan etter krigen, forkynner på gaten

[Bilde på side 491]

Lloyd Barry (til høyre) tjente i Japan i 25 år, først som misjonær og så som avdelingstilsynsmann

[Bilde på side 491]

Don og Earlene Steele, de første av mange misjonærer som har tjent i Sør-Korea

[Bilde på side 492]

Fred Metcalfe ble av og til jaget av pøbelflokker når han prøvde å forkynne fra Bibelen i Irland; men senere, etter hvert som folk tok seg tid til å lytte, var det tusener som ble Jehovas vitner

[Bilde på side 493]

Trass i motstand fra presteskapet strømmet tusener til vitnenes stevner i Italia (Roma, 1969)

[Bilde på side 494]

Mens arbeidet var forbudt, ble menighetsmøtene ofte arrangert som en landtur, som her i Portugal

[Bilder på side 495]

Vitnene i fengselet i Cádiz i Spania forkynte pr. brev

[Bilder på side 496]

Store stevner gav lokalbefolkningen anledning til selv å se og høre hva slags mennesker vitnene er

Paris, Frankrike (1955)

Nürnberg, Tyskland (1955)

[Bilder på side 498]

For at alle som bor i Luxembourg, skal bli nådd med det gode budskap, har Jehovas vitner måttet bruke litteratur på minst hundre språk