Kapittel 23

Misjonærenes innsats gir større vekst

MISJONÆRER som har vært villige til å tjene hvor som helst hvor det har vært behov for dem, har utført en nidkjær tjeneste som har spilt en viktig rolle i den verdensomfattende forkynnelsen av Guds rike.

Lenge før Selskapet Vakttårnet opprettet en misjonærskole, ble det sendt misjonærer til andre land. Selskapets første president, C. T. Russell, var klar over at det var behov for kvalifiserte mennesker som kunne starte og gå i spissen for forkynnelsen av det gode budskap i fremmede land. Han sendte ut flere menn med det for øye — Adolf Weber til Europa, E. J. Coward til Karibia, Robert Hollister til Østen og Joseph Booth til det sørlige Afrika. Det viste seg dessverre at Booth var mer interessert i sine egne planer, så i 1910 ble William Johnston sendt fra Skottland til Nyasaland (nå Malawi), hvor Booths dårlige innflytelse hadde vært spesielt merkbar. Deretter fikk bror Johnston i oppdrag å opprette et avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet i Durban i Sør-Afrika, og senere tjente han som avdelingstilsynsmann i Australia.

Etter den første verdenskrig sendte J. F. Rutherford ut flere misjonærer. Han sendte for eksempel Thomas Walder og George Phillips fra Storbritannia til Sør-Afrika, W. R. Brown fra et tildelt distrikt på Trinidad til Vest-Afrika, George Young fra Canada til Sør-Amerika og Europa, Juan Muñiz først til Spania og så til Argentina og George Wright og Edwin Skinner til India, fulgt av Claude Goodman, Ron Tippin og noen flere. De var pionerer i ordets egentlige betydning — som foregangsmenn drog de ut til steder hvor det gode budskap omtrent ikke var blitt forkynt før, og la et solid grunnlag for organisasjonsmessig vekst i tiden som kom.

Det var også andre som hadde en misjonærånd som fikk dem til å dra utenlands for å forkynne. Vi kan for eksempel nevne Kate Goas og hennes datter Marion, som viet mange år til nidkjær tjeneste i Colombia og Venezuela. En annen var Joseph Dos Santos, som drog fra Hawaii på en forkynnelsesreise som førte til 15 års tjeneste i Filippinene. Vi kan også nevne Frank Rice, som reiste med lasteskip fra Australia for å få i gang forkynnelsen av det gode budskap på Java (nå i Indonesia).

 I 1942 tok så planene om en egen misjonærskole form. Det skulle opprettes en skole spesielt beregnet på å lære opp både menn og kvinner som var villige til å utføre misjonærtjeneste hvor som helst i verden hvor det ville være behov for dem.

Gilead-skolen

Midt under den annen verdenskrig kan nok planene om økt forkynnelse i fremmede land ha virket ugjennomførlige fra et menneskelig synspunkt. Men i tillit til Jehova vedtok styremedlemmene i to av Jehovas vitners viktigste registrerte selskaper i september 1942 N. H. Knorrs forslag om å opprette en skole som skulle lære opp misjonærer og andre i denne spesielle tjenesten. Den skulle hete Watchtower Bible College of Gilead. Senere ble navnet forandret til Watchtower Bible School of Gilead — Vakttårnets bibelskole Gilead. Det skulle ikke kreves studieavgift, og Selskapet skulle holde elevene med kost og losji under skolegangen.

En av dem som ble bedt om å være med på å tilrettelegge skolens pensum, var Albert D. Schroeder, som allerede hadde fått mye erfaring i Selskapets tjenesteavdeling ved hovedkontoret i Brooklyn og som Selskapets avdelingstilsynsmann i Storbritannia. Hans positive innstilling, den måten han gav av seg selv på, og hans oppriktige interesse for elevene gjorde at han ble avholdt av dem han underviste i de 17 årene han var lærer ved skolen og tjente som skolens sekretær. I 1974 ble han medlem av det styrende råd, og året etter fikk han i oppdrag å tjene i undervisningsutvalget.

 Bror Schroeder og de andre lærerne (Maxwell Friend, Eduardo Keller og Victor Blackwell) trakk opp hovedlinjene for et fem måneders kurs som la vekt på studium av selve Bibelen og teokratisk organisering. Videre ble det undervist i Bibelens lære, talekunst, felttjeneste, misjonærtjeneste, religionshistorie, Guds lov, opptreden overfor myndighetspersoner, folkerett, føring av opptegnelser og et fremmed språk. I årenes løp er pensumet blitt endret noe, men det er alltid blitt lagt størst vekt på studium av selve Bibelen og betydningen av evangeliseringsarbeidet. Formålet med kurset er å styrke elevenes tro og hjelpe dem til å framelske de åndelige egenskapene de trenger for å møte de utfordringene som misjonærtjenesten byr på. Det er blitt framhevet hvor viktig det er å stole fullt og fast på Jehova og å være lojal mot ham. (Sal. 146: 1—6; Ordsp. 3: 5, 6; Ef. 4: 24) Elevene får ikke ferdige svar på alt, men lærer å studere og finne svarene selv. De får hjelp til å forstå hvorfor Jehovas vitner tror det de tror, og hvorfor de følger bestemte framgangsmåter. De lærer å finne prinsipper de kan arbeide etter. På den måten legges det et grunnlag for ytterligere vekst.

Den 14. desember 1942 ble det sendt ut innbydelser til dem som skulle få gå i den første klassen. Litt senere på vinteren ankom de 100 elevene i denne klassen og ble innskrevet ved skolen, som lå i South Lansing i staten New York. De var lærelystne, ivrige og litt nervøse. Selv om det var undervisningen de var mest opptatt av, kunne de ikke la være å lure på hvor i den store verden de ville bli sendt etter uteksamineringen.

I den åpningstalen som bror Knorr holdt for denne første klassen 1. februar 1943, sa han: «Dere vil bli ytterligere forberedt med tanke på et arbeid som svarer til det arbeidet som ble utført av apostelen Paulus, Markus, Timoteus og andre som drog til alle deler av Romerriket for å forkynne budskapet om Riket. De måtte bli styrket av Guds Ord. De måtte ha en klar forståelse av Guds hensikter. Mange steder måtte de stå alene mot de høye og mektige i denne verden. Det kan være at dette også blir deres lodd; og Gud vil være deres styrke.

Det finnes mange steder hvor vitnesbyrdet om Riket bare er blitt avlagt i liten utstrekning. Befolkningen befinner seg i mørke, og det skyldes religionen. I noen av disse landene hvor det er noen få vitner, kan det konstateres at de rettsindige gjerne lytter og ville slutte seg til Herrens organisasjon hvis de fikk den rette undervisning. Det må fortsatt være hundrevis, ja, tusenvis, som kunne bli nådd hvis det fantes flere arbeidere i felten. Ved Herrens nåde vil det bli flere.

Formålet med denne skolen er IKKE å utdanne dere til ordinerte Ordets tjenere. Dere er allerede Ordets tjenere og har vært aktive i tjenesten i flere år. . . . Formålet med kurset er utelukkende å dyktiggjøre dere ytterligere med tanke på den tjenesten dere skal utføre i de områdene dere blir sendt til. . . .

 Deres viktigste oppgave er å forkynne evangeliet om Riket fra hus til hus, akkurat som Jesus og apostlene gjorde. Når dere finner mennesker som har et hørende øre, skal dere treffe avtale om gjenbesøk, opprette hjemmebibelstudier og organisere en krets [menighet] av alle slike mennesker som dere finner i en by eller landsby. Det vil ikke bare være deres forrett å organisere en krets, men dere må også hjelpe disse menneskene til å forstå Guds Ord, dere må styrke dem, holde taler for dem fra tid til annen og hjelpe dem med tjenestemøtene og organiseringen. Når de er blitt sterke og kan stå på egne ben og selv kan overta distriktet, kan dere reise til en annen by og forkynne budskapet om Riket der. Fra tid til annen kan det bli nødvendig at dere kommer tilbake for å bygge dem opp i den høyhellige tro og bringe klarhet i læren; deres arbeid vil følgelig bestå i å vokte Herrens ’andre sauer’ og ikke forsømme dem. (Joh. 10: 16) Deres egentlige arbeid består i å hjelpe velvillige mennesker. Dere må være initiativrike, men samtidig følge Guds ledelse.» *

Fem måneder senere hadde elevene i denne første klassen fullført sin spesielle utdannelse. Visa ble innhentet, reiseplaner ble lagt, og så drog de — til ni latinamerikanske land. De første misjonærene som forlot De forente stater, tre måneder etter uteksamineringen, var de som skulle til Cuba. I 1992 hadde over 6500 elever fra mer enn 110 land gjennomgått Gilead og deretter tjent i godt over 200 land og øygrupper.

Bror Knorr viste stor personlig interesse for misjonærenes arbeid helt fram til sin død, 34 år etter at Gilead startet. Hvert semester besøkte han den nye klassen en rekke ganger så sant det i det hele tatt lot seg gjøre. Da holdt han forelesninger og lot også andre fra hovedkontoret som han hadde med seg, holde taler til elevene. Etter at misjonærene hadde begynt sin tjeneste i andre land, besøkte han misjonærgruppene, hjalp dem med problemene deres og gav dem den oppmuntring de trengte. Etter hvert som det ble flere misjonærgrupper, sørget han for at andre velkvalifiserte brødre også foretok slike reiser, så alle misjonærene regelmessig skulle få personlig oppmerksomhet, uansett hvor de tjente.

 Disse misjonærene var annerledes

Kristenhetens misjonærer har opprettet sykehus, flyktningesentre og barnehjem for å yte materiell hjelp. Mange av dem har påtatt seg rollen som de fattiges talsmenn og har derfor oppildnet til revolusjon og deltatt i geriljakriger. De misjonærene som har gjennomgått Gilead, derimot, gir folk bibelsk undervisning. I stedet for å oppføre kirker og vente at folk skal komme til dem, går de fra hus til hus for å finne og undervise dem som hungrer og tørster etter rettferdighet.

Jehovas vitners misjonærer holder seg nøye til Guds Ord og viser folk hvorfor det er Guds rike som er den virkelige og varige løsningen på menneskehetens problemer. (Matt. 24: 14; Luk. 4: 43) At det er stor forskjell mellom dette arbeidet og det arbeidet som kristenhetens misjonærer utfører, fikk Peter Vanderhaegen erfare da han i 1951 var på vei til sitt tildelte distrikt i Indonesia. Den eneste andre passasjeren på lasteskipet var en baptistmisjonær. Bror Vanderhaegen prøvde å snakke med ham om det gode budskap om Guds rike, men baptisten gjorde det klart at det han var mest opptatt av, var å hjelpe Chiang Kai-shek på Taiwan tilbake til makten på fastlandet.

Det er imidlertid mange andre som er blitt klar over hvor verdifullt det som står i Guds Ord, er. I Barranquilla i Colombia forkynte Olaf Olson for Antonio Carvajalino, som hadde vært en ivrig tilhenger av en bestemt politisk bevegelse. Bror Olson stilte seg ikke på hans side og forsvarte heller ikke noen annen politisk ideologi. Han tilbød seg i stedet å studere Bibelen gratis med Antonio og søstrene hans. Antonio forstod snart at Guds rike virkelig er det eneste håpet for de fattige i Colombia og resten av verden. (Sal. 72: 1—4, 12—14; Dan. 2: 44) Antonio og søstrene hans ble nidkjære tjenere for Gud.

At Jehovas vitners misjonærer skiller seg ut fra kristenhetens religiøse system, ble tydelig vist på en annen måte ved noe som skjedde i Rhodesia (nå Zimbabwe). Da Donald Morrison kom til en av kristenhetens misjonærer der, klaget misjonæren over at Jehovas vitner ikke respekterte de fastsatte grensene. Hva slags grenser? Kristenhetens religionssamfunn  hadde delt landet inn i områder og fordelt disse seg imellom, slik at hvert religionssamfunn skulle få virke uforstyrret, uten innblanding fra de andre. Jehovas vitner kunne ikke gå med på en slik ordning. Jesus hadde sagt at budskapet om Riket skulle forkynnes på hele den bebodde jord. Kristenheten gjorde det i hvert fall ikke. Misjonærene fra Gilead var bestemt på å gå grundig til verks, i lydighet mot Kristus.

Disse misjonærene ble ikke sendt ut for at de skulle la seg tjene, men for at de selv skulle tjene. Det var mye som tydelig viste at det var nettopp det de bestrebet seg på å gjøre. Det er ikke galt av misjonærene å ta imot materielle gaver de blir tilbudt uoppfordret (og ikke som følge av anmodninger) som et uttrykk for takknemlighet for åndelig hjelp de har gitt. Men for å nå folks hjerter i Alaska kom John Errichetti og Hermon Woodard fram til at det var best å bruke i hvert fall noe tid på å arbeide med hendene for å dekke sine fysiske behov, akkurat som apostelen Paulus hadde gjort. (1. Kor. 9: 11, 12; 2. Tess. 3: 7, 8) Det de først og fremst var opptatt med, var å forkynne det gode budskap. Men når de ble vist gjestfrihet, var de også hjelpsomme når noe trengte å bli gjort. En gang tjærebredde de hustaket til en mann fordi de skjønte at han trengte hjelp. Og når de reiste fra sted til sted med båt, gav de en hjelpende hånd ved lossingen. Folk ble fort klar over at disse misjonærene var helt annerledes enn kristenhetens presteskap.

Noen steder har det vært nødvendig at Jehovas vitners misjonærer har tatt seg verdslig arbeid en tid for å bli etablert i et land, slik at de har kunnet  fortsette sin tjeneste der. Den første tiden Jesse Cantwell var i Colombia, underviste han i engelsk på et medisinsk fakultet til den politiske situasjonen forandret seg og de restriksjonene som religiøs virksomhet hadde vært underlagt, ble opphevet. Deretter fikk han brukt sin erfaring på heltid i tjenesten som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner.

Mange steder har misjonærene først måttet benytte et turistvisum som har tillatt dem å oppholde seg i et land en måned eller noen få måneder. Så har de måttet dra ut av landet for deretter å komme inn igjen. Men de har holdt det gående og gjentatt dette om og om igjen til de har kunnet få de nødvendige papirer. De har vært innstilt på å hjelpe folk i de landene de har fått i oppdrag å tjene i.

Disse misjonærene har ikke ment at de er bedre enn lokalbefolkningen. John Cutforth, som hadde vært skolelærer i Canada, besøkte menigheter og isolerte vitner i Papua Ny-Guinea som reisende tilsynsmann. Han satt på gulvet sammen med dem, spiste sammen med dem og tok imot innbydelser til å sove på en gulvmatte hjemme hos dem. Han gikk også sammen med dem i felttjenesten. Dette var noe som forundret utenforstående som så det, for europeiske prester fra kristenhetens misjonsselskaper hadde  ord på seg for å holde lokalbefolkningen på avstand; de blandet seg med sognebarna bare en stund, på noen av møtene sine, men de spiste aldri sammen med dem.

De som disse misjonærene har tjent blant, har kunnet merke den kjærlige interessen som de og den organisasjonen som har sendt dem, har for dem. Som svar på et brev fra João Mancoca, en ydmyk afrikaner i en straffekoloni i Portugisisk Vest-Afrika (nå Angola), sendte Selskapet Vakttårnet en misjonær til ham for å gi ham åndelig hjelp. Mancoca sa senere om dette besøket: «Jeg tvilte ikke lenger på at dette var den riktige organisasjonen, den som har Guds støtte. Jeg hadde aldri trodd at noen annen religiøs organisasjon ville gjøre noe slikt: sende en misjonær så langt for at han skulle besøke en ubetydelig person uten å ta betalt for det, bare fordi denne hadde skrevet et brev.»

Leveforhold og skikker

Levestandarden i de landene som misjonærene er blitt sendt til, har som regel ikke vært så høy som i de landene de har kommet fra. Da Robert Kirk kom til Burma (nå Myanmar) i begynnelsen av 1947, bar landet fortsatt spor av krigens herjinger, og det var få hjem som hadde elektrisk lys. I mange land fant misjonærene ut at klesvasken ble tatt plagg for plagg på et vaskebrett eller på steiner i en elv og ikke i noen elektrisk vaskemaskin. Men de hadde kommet for å lære andre Bibelens sannhet, så de tilpasset seg de nye forholdene og gikk inn for tjenesten.

I den første tiden var det nokså vanlig at det ikke var noen som møtte opp for å ta imot misjonærene når de kom til det nye landet. De måtte selv finne et sted å bo. Da Charles Eisenhower kom til Cuba i 1943 sammen med 11 andre, sov de på gulvet den første natten. Dagen etter kjøpte de senger og laget skap og kommoder av eplekasser. Hver gruppe av misjonærer brukte de bidragene de fikk for litteraturen, og den beskjedne godtgjørelsen Selskapet Vakttårnet gav spesialpionerer, for å betale husleie, kjøpe mat og dekke andre nødvendige utgifter, i tillit til at Jehova ville velsigne deres bestrebelser.

I mange tilfelle har misjonærene måttet lære å tenke i nye baner når de har skullet lage mat. Der de ikke har hatt kjøleskap, har de måttet gå på torget hver dag. I mange land har de måttet koke og steke maten på en vedovn eller over trekull i stedet for på en gasskomfyr eller en elektrisk komfyr. George og Willa Mae Watkins, som ble sendt til Liberia, brukte en  «ovn» som ikke var annet enn tre steiner som en jerngryte kunne stå på.

Hva med vann? Ruth McKay sa om sitt nye hjem i India: ’Dette er et hjem som ikke ligner noe annet jeg har sett. Det er ingen oppvaskkum på kjøkkenet, bare en kran borte i et hjørne og en betongkant som skal hindre at vannet renner utover hele gulvet. Det går ikke an å få vann når som helst på døgnet; vi må tappe vann og oppbevare det for å ha noe når vannet stenges av.’

Fordi misjonærene ikke har vært vant til forholdene i sitt nye distrikt, er noen av dem blitt syke de første månedene de har vært der. Russell Yeatts fikk den ene omgangen med dysenteri etter den andre etter at han hadde kommet til Curaçao i 1946. Men en lokal bror hadde bedt en så inderlig takkebønn til Jehova for at misjonærene hadde kommet, at de simpelthen ikke kunne tenke på å reise derfra. Da Brian og Elke Wise kom til Øvre Volta (nå Burkina Faso), kom de til et barskt klima som gikk ut over helsen. De måtte lære seg å tåle dagtemperaturer på 43 °C. Det første året var Elke syk flere uker om gangen på grunn av den intense varmen og malaria. Året etter fikk Brian et alvorlig tilfelle av hepatitt og måtte holde sengen i fem måneder. Men de erfarte snart at de hadde flere fine bibelstudier enn de kunne klare å ta hånd om. Kjærligheten til disse menneskene hjalp dem til å holde det gående. Det var også til hjelp for dem at de betraktet sitt tildelte oppdrag som et privilegium og som god trening for det oppdrag Jehova eventuelt ville gi dem senere.

Etter noen år kunne nye misjonærer ønskes velkommen av dem som hadde kommet før dem, eller av lokale vitner. Noen ble sendt til land hvor de største byene var nokså moderne. Fra og med 1946 gikk Selskapet Vakttårnet også inn for å skaffe hver gruppe av misjonærer et passende sted å bo og nødvendige møbler foruten penger til mat. Dermed slapp de å bekymre seg for dette og kunne konsentrere seg mer om forkynnelsesarbeidet.

En rekke steder har det vært en utholdenhetsprøve å komme seg fra ett sted til et annet. I Papua Ny-Guinea har mer enn én misjonærsøster strevd med å ta seg fram gjennom bushen etter et regnvær med sakene sine på ryggen; de glatte stiene har vært så gjørmete at skoene noen ganger er blitt stående igjen. I Sør-Amerika har atskillige misjonærer hatt noen nervepirrende bussturer på smale veier høyt oppe i Andesfjellene. En glemmer det  ikke så lett når en har sittet i en buss som har skullet passere et stort, motgående kjøretøy i en yttersving uten autovern, og en har kunnet merke at bussen har vært i ferd med å tippe utfor stupet!

Noen steder har politiske revolusjoner nærmest hørt hverdagslivet til, men Jehovas vitners misjonærer har husket Jesu ord om at hans disipler ’ikke skulle være en del av verden’, så de har forholdt seg nøytrale i slike konflikter. (Joh. 15: 19) De har lært å kvele enhver nysgjerrighet som vil utsette dem for unødig fare. Som oftest har det vært best bare å holde seg borte fra gatene til situasjonen har roet seg. Ni misjonærer i Vietnam bodde midt i Saigon (nå Ho Chi Minh-byen) da det ble full krig i byen. De kunne se bomber bli sluppet, branner over hele byen og tusenvis av mennesker som flyktet for livet. Men de tenkte på at Jehova hadde sendt dem for å hjelpe sannhetshungrende mennesker til å få livgivende kunnskap, og de så hen til ham for å få beskyttelse.

I noen bydeler i asiatiske byer har det vært vanskelig for misjonærene å utføre sin tjeneste, selv når det har vært forholdsvis fredelig. Bare det at en utlending viste seg i de smale gatene i en fattig bydel i Lahore i Pakistan, var nok til å tiltrekke en skokk med uvaskede, uflidde unger i alle aldere. De ropte og skrek og skumpet borti hverandre der de hang på slep etter misjonæren mens han gikk fra hus til hus. Rett som det var, kom de busende inn i huset til folk i hælene på forkynneren. Snart hadde hele gaten fått vite hvor mye bladene kostet, og at den fremmede ’ville gjøre folk til kristne’. Under slike forhold var det som regel best å forlate området. Tilbaketrekningen skjedde gjerne under roping og klappsalver, og det kunne hende at misjonæren fikk en skur av stein etter seg.

Lokale skikker har ofte krevd at misjonærene har måttet tilpasse seg. I Japan lærte de å sette fra seg skoene utenfor døren når de gikk inn i et hus. Og de måtte prøve å venne seg til å sitte på gulvet ved et lavt bord når de ledet bibelstudier. I noen deler av Afrika lærte de at det ble sett på som en fornærmelse hvis de gav noen noe med venstre hånd. Og de fant ut at det i den delen av verden var dårlig folkeskikk å prøve å forklare hvorfor en kom, før en hadde ført en lett samtale hvor begge parter forhørte seg om den andres helse, og hadde besvart spørsmål om hvor en kom fra, hvor mange barn en hadde, og så videre. I Brasil lærte misjonærene at de i stedet for å banke på døren til folk vanligvis måtte klappe i hendene ved porten for at det skulle komme noen ut.

I Libanon støtte misjonærene på andre slags skikker. Det var bare noen få av brødrene som tok med seg sin kone og sine døtre til møtene. Og de få kvinnene som kom, satt alltid bakerst, aldri sammen med mennene. Misjonærene, som ikke kjente til denne skikken, vakte en del oppstyr på det første møtet de var på. Et ektepar satte seg nokså langt framme, og de ugifte misjonærsøstrene satte seg der de fant en ledig plass. Men en drøftelse av kristne prinsipper etter møtet bidrog til å rense luften. (Jevnfør  5. Mosebok 31: 12; Galaterne 3: 28.) Brødrene og søstrene sluttet å sitte hver for seg. Det kom flere koner og døtre på møtene. De ble også med misjonærsøstrene ut i tjenesten fra hus til hus.

Et nytt språk — en utfordring

Den lille gruppen misjonærer som kom til Martinique i 1949, kunne svært lite fransk, men de visste at folk trengte budskapet om Riket. Med en sterk tro begynte de å gå fra dør til dør mens de prøvde å lese noen vers fra Bibelen eller et stykke i en publikasjon de tilbød. Med litt tålmodighet gikk det etter hvert bedre med fransken.

Selv om misjonærene har ønsket å hjelpe de lokale vitnene og andre interesserte, har det ofte vært de som har trengt hjelp først — med språket. De som ble sendt til Togo, fant ut at grammatikken i ewe, det viktigste afrikanske språket i landet, var helt annerledes enn grammatikken i europeiske språk, og at tonelaget ofte kan skille ellers likelydende ord fra hverandre. Når ordet to blir uttalt i et høyt tonelag, kan det bety øre, fjell, svigerfar eller stamme; når det blir uttalt i et lavt tonelag, betyr det bøffel. Misjonærer som ble sendt til Vietnam, skulle lære seg et språk som hadde seks forskjellige tonelag, noe som betydde at ett og samme ord kunne ha seks forskjellige betydninger, avhengig av tonelaget.

Edna Waterfall, som ble sendt til Peru, glemte ikke så fort det første huset hvor hun prøvde å forkynne på spansk. Nervøs som hun var, stotret hun seg igjennom den presentasjonen hun hadde lært seg utenat, tilbød litteratur og avtalte et bibelstudium med en eldre dame. Så sa kvinnen på perfekt engelsk: «Ja vel, det er helt i orden. Jeg skal studere med deg, og vi skal gjøre det på spansk, så du lettere lærer deg språket.» Edna ble helt forbløffet og sa: «Kan du engelsk? Og så lot du meg si alt det der på så ubehjelpelig spansk?» «Du hadde godt av det,» svarte kvinnen. Og det hadde hun! Edna erfarte snart at det å snakke på det nye språket er viktig for å lære det.

Da George Fredianelli kom til Italia og prøvde å snakke italiensk, oppdaget han at det han hadde trodd var italienske uttrykk (men som i virkeligheten var italianiserte  engelske ord), ikke ble forstått. For å løse problemet bestemte han seg for å skrive de talene han skulle holde i menigheten, ord for ord, og lese ut fra manuskriptet. Men det var mange i forsamlingen som sovnet. Så han kastet manuskriptet og talte fritt og bad heller forsamlingen hjelpe ham hvis han stod fast på et ord. Det holdt dem våkne, og han lærte språket lettere.

For at misjonærene skulle få lært litt av det nye språket før de kom til det nye landet, innbefattet pensumet på Gilead i de første årene språkundervisning, for eksempel i spansk, fransk, italiensk, portugisisk, japansk, arabisk og urdu. I årenes løp ble det undervist i over 30 språk. Men ettersom ikke alle elevene i en og samme klasse skulle til steder hvor det samme språket ble talt, ble denne språkundervisningen senere erstattet med intensivundervisning i det nye landet. Den første måneden fordypet de nyankomne seg i språkstudier 11 timer om dagen, og måneden etter brukte de halvparten av tiden på å studere språket hjemme, mens de brukte den andre halvparten på å bruke det de hadde lært, i felttjenesten.

Man la imidlertid merke til hvor viktig det var å bruke språket i felttjenesten for å gjøre framskritt, og det ble foretatt en forandring igjen. Nye misjonærer som ikke kunne det lokale språket, skulle de tre første månedene på det nye stedet bruke fire timer om dagen sammen med en kvalifisert lærer, og helt fra begynnelsen av skulle de anvende det de lærte, ved å forkynne for lokalbefolkningen om Guds rike.

I mange tilfelle har alle i en misjonærgruppe gått sammen om å prøve å få bedre tak på språket. De har tatt for seg noen få eller opptil 20 nye ord ved frokosten hver dag og så gått inn for å bruke dem i felttjenesten.

 Det at misjonærene har lært seg de lokale språkene, har i høy grad bidratt til at de har vunnet folks tillit. Noen steder er folk nokså mistroiske overfor utlendinger. Hugh og Carol Cormican har som ugifte og gifte tjent i fem afrikanske land. De kjenner godt til den mistro som afrikanere og europeere ofte har til hverandre. Men de sier: «Ved at en snakker det lokale språket, fjerner en straks denne følelsen. Og noen som nødig lytter til det gode budskap når deres landsmenn forkynner, lytter villig til oss, tar imot litteratur og studerer, fordi vi har anstrengt oss for å kunne snakke med dem på deres eget språk.» For å kunne gjøre det har bror Cormican lært seg fem språk utenom engelsk, og søster Cormican har lært seg seks.

Det kan selvfølgelig by på problemer å lære seg et nytt språk. En bror på Puerto Rico som tilbød seg å spille en plate med en bibelsk tale for folk, pleide å pakke sammen sakene og gå til neste dør når beboeren sa: «¡Como no!» Han syntes det hørtes ut som «nei», og det tok en stund før han fant ut at uttrykket betyr «hvorfor ikke?» På den annen side har det også hendt at misjonærene ikke har skjønt det når beboeren har sagt at han ikke er interessert, så de har bare fortsatt å forkynne. Noen velvillige beboere har høstet stort gagn av et slikt besøk.

Det har også oppstått morsomme situasjoner. Leslie Franks i Singapore lærte at han måtte passe på at han ikke snakket om en kokosnøtt (kelapa) når han mente et hode (kepala), og at han ikke sa gress (rumput) når han mente hår (rambut). En misjonær i Samoa uttalte et ord feil og kom derfor til å spørre en innfødt: «Hvordan står det til med skjegget ditt?» (den innfødte hadde ikke skjegg) da meningen var å være høflig og spørre hvordan det stod til med mannens kone. Zola Hoffman i Ecuador stod på en buss da sjåføren startet bussen med et rykk, med den følge at hun mistet balansen og havnet i fanget på en mann. Forlegen prøvde hun å be om unnskyldning. Men det hun sa, var: «Con su permiso.» (Får jeg lov?) Da mannen godmodig svarte: «Vær så god, frue», fikk de andre passasjerene seg en god latter.

Tjenesten har likevel brakt gode resultater, for misjonærene har gjort sitt beste. Lois Dyer, som kom til Japan i 1950, husker det rådet bror Knorr kom med: «Gjør så godt dere kan, og selv om dere gjør feil, så gjør noe!» Det gjorde hun, og det gjorde også mange andre. De neste 42 årene fikk de misjonærene som ble sendt til Japan, se at antall forkynnere av Riket der økte fra bare en håndfull til over 170 000, og økningen har bare fortsatt. For en rik belønning for at de etter å ha sett hen til Jehovas ledelse var villige til å prøve!

Misjonærene får arbeidet i gang i nye distrikter og bearbeider andre

I en rekke land og øygrupper var det misjonærene fra Gilead som enten påbegynte forkynnelsesarbeidet eller satte fart i det etter at andre hadde  forkynt der i mindre målestokk. Etter alt å dømme var det misjonærer som var de første Jehovas vitner som forkynte det gode budskap i Somalia, Sudan, Laos og en rekke øysamfunn verden over.

Noen av de landene hvor det hadde vært forkynt litt fra før, var Bolivia, Den dominikanske republikken, Ecuador, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Etiopia, Gambia, Liberia, Kambodsja, Øst-Pakistan (nå Bangladesh), Hongkong, Japan og Vietnam. Men det var ingen Jehovas vitner som rapporterte virksomhet i disse landene da de første misjonærene fra Gilead kom dit. Der det lot seg gjøre, begynte misjonærene å gjennomarbeide landet systematisk ved først å konsentrere seg om de større byene. De leverte ikke bare litteratur for så å reise videre, slik kolportørene hadde gjort før dem, men de gikk tålmodig tilbake til dem som viste interesse, ledet bibelstudier med dem og lærte dem opp i felttjenesten.

Andre land hadde bare omkring ti forkynnere av Riket (og i mange tilfelle færre) før misjonærene fra Gilead kom. Det gjaldt for eksempel Colombia, Guatemala, Haiti, Puerto Rico, Venezuela, Burundi, Elfenbeinskysten, Kenya, Mauritius, Senegal, Sørvest-Afrika (nå Namibia), Ceylon (nå Sri Lanka), Kina og Singapore og mange øygrupper. Misjonærene var gode eksempler ved sin iver i tjenesten. De hjalp de lokale vitnene til å bli dyktigere forkynnere, de organiserte menigheter, og de hjalp brødre til å kvalifisere seg til å ta ledelsen. I mange tilfelle startet de også forkynnelsesarbeidet i områder hvor det ikke var forkynt før.

Med denne hjelpen begynte antall Jehovas vitner å øke. I de fleste av disse landene er det nå tusener av aktive vitner for Jehova. I noen av dem er det titusener og til og med over 100 000 lovprisere av Jehova.

Noen var ivrige etter å høre

Noen steder fant misjonærene mange som gjerne ville høre. Da Ted og Doris Klein, som hadde gjennomgått Gileads første klasse, kom til Jomfruøyene i 1947, var det så mange som ville studere Bibelen, at det pleide å bli midnatt før de ble ferdige med sin dag i tjenesten. På det første offentlige foredraget som bror Klein holdt på torget i Charlotte Amalie, var det tusen til stede.

Joseph McGrath og Cyril Charles ble i 1949 sendt til det området på Taiwan hvor folkegruppen amis holdt til. Der ble de boende i stråtekte hus med leirgulv. Noen av amisene hadde skaffet seg noe av Vakttårnets litteratur, hadde gledet seg over det de hadde lest, og hadde fortalt andre om det gode budskap. Nå var misjonærene der for å hjelpe dem til å vokse åndelig sett. De fikk vite at 600 personer var interessert i sannheten, men det var i alt 1600 som kom på de møtene de holdt da de drog fra  landsby til landsby. Disse ydmyke menneskene var lærvillige, men de manglet nøyaktig kunnskap i mange spørsmål. Tålmodig begynte brødrene å undervise dem. De tok for seg ett emne om gangen og kunne godt bruke åtte timer eller mer i hver landsby på å drøfte et emne ved hjelp av spørsmål og svar. De 140 som gav uttrykk for at de ville delta i forkynnelsen fra hus til hus, fikk opplæring. For en glede dette var for misjonærene! Men det var fortsatt mye som måtte gjøres for at det skulle bli god åndelig vekst.

Omkring 12 år senere ble Harvey og Kathleen Logan, misjonærer fra Gilead som hadde tjent i Japan, sendt til Taiwan for å hjelpe amisbrødrene. Bror Logan brukte mye tid på å hjelpe dem til å forstå grunnleggende bibelske læresetninger og prinsipper foruten organisasjonsmessige spørsmål. Søster Logan samarbeidet med amissøstrene i felttjenesten hver dag, og etterpå studerte hun grunnleggende bibelske sannheter med dem. I 1963 arrangerte så Selskapet Vakttårnet et internasjonalt stevne i amislandsbyen Shou Feng hvor de lokale vitnene kom sammen med vitner fra 28 land som deltok i en stevnereise jorden rundt. Alt dette førte til at det begynte å bli lagt et solid grunnlag for videre vekst.

I 1948 kom to misjonærer, Harry Arnott og Ian Fergusson, til Nord-Rhodesia (nå Zambia). Det var allerede 252 menigheter av innfødte afrikanske vitner der, men nå skulle man også vie europeerne oppmerksomhet, europeere som hadde flyttet dit i forbindelse med arbeidet i kobbergruvene. Reaksjonen uteble ikke. Det ble levert mye litteratur, og de som studerte Bibelen, gjorde raske framskritt. Det året var det en økning på 61 prosent i antall Jehovas vitner som var aktive i felttjenesten.

 Mange steder har det ikke vært uvanlig at misjonærene har skrevet ventelister over dem som har villet studere Bibelen. Noen ganger har også slektninger, naboer og andre venner vært til stede på studiene. Det har hendt at noen har kommet regelmessig på møtene i Rikets sal allerede før noen har begynt å studere med dem.

I andre land har innhøstningen imidlertid vært begrenset, selv om misjonærene har gjort en iherdig innsats. Allerede i 1953 sendte Vakttårnet misjonærer til Øst-Pakistan (nå Bangladesh), hvor befolkningen, som nå teller over 115 millioner, hovedsakelig består av muslimer og hinduer. Selv om det er blitt gjort mye for å hjelpe disse menneskene, var det i 1992 bare 42 tilbedere av Jehova i dette landet. Men for de misjonærene som tjener på slike steder, er hver ny person som begynner å utøve den sanne tilbedelse, spesielt dyrebar — fordi det er så få av dem.

Kjærlig hjelp til trosfeller

Misjonærenes arbeid består først og fremst i å evangelisere, å forkynne det gode budskap om Guds rike. Men når de gjør dette, kan de også hjelpe lokale vitner på mange måter. Misjonærene lar dem få bli med dem ut i felttjenesten og kommer med forslag til hvordan de kan takle vanskelige situasjoner. Ved å merke seg hvordan misjonærene går fram, har lokale vitner ofte lært å utføre sin tjeneste på en mer organisert måte og å bli flinkere til å undervise. Misjonærene på sin side har fått hjelp av lokale vitner til å tilpasse seg skikkene på stedet.

Da John Cooke kom til Portugal i 1948, tok han skritt for å organisere systematisk forkynnelse fra hus til hus. Vitnene der var villige nok, men mange av dem trengte opplæring. Han sa senere: «Jeg kommer aldri til å glemme en av de aller første gangene jeg gikk ut i tjenesten med søstrene i Almada. Seks av dem gikk sammen til det første huset. Prøv å forestille deg en gruppe på seks kvinner som står rundt døren mens en av dem framfører en preken! Men litt etter litt ble det skikk på tingene, og det begynte å gå framover.»

Misjonærenes modige eksempel hjalp vitner på Leewardøyene til ikke å la seg skremme av motstandere som prøvde å hindre arbeidet. Den tro som en misjonær i Spania viste, hjalp brødrene der til å komme i gang med tjenesten fra hus til hus, til tross for at de levde under et katolsk fascistisk diktatur på den tiden. Misjonærer som tjente i Japan etter den annen verdenskrig, var gode eksempler når det gjaldt å være taktfulle — de gikk ikke rundt og snakket til stadighet om hvordan den nasjonale religionen hadde sviktet, etter at den japanske keiseren hadde erklært at han ikke var en guddom, men framla heller overbevisende vitnesbyrd om troen på Skaperen.

De lokale vitnene har iakttatt misjonærene, og det de har sett, har i mange tilfelle gjort dypt inntrykk på dem, kanskje på måter som misjonærene  ikke har vært klar over på det tidspunkt. På Trinidad blir det fortsatt, mange år senere, snakket om hendelser som viste hvor ydmyke misjonærene var, hvor villige de var til å tåle vanskelige forhold, og hvor hardt de arbeidet i tjenesten for Jehova til tross for det varme været. Det gjorde dypt inntrykk på vitnene i Sør-Korea å se hvor selvoppofrende misjonærene der var. Noen misjonærer ventet i ti år før de reiste ut av landet for å besøke familiene sine, fordi myndighetene ikke ville utstede ny innreisetillatelse bortsett fra i noen helt få nødstilfelle av «humanitære» grunner.

Under og etter oppholdet på Gilead har de fleste misjonærene fått se på nært hold hvordan hovedkontoret for Jehovas synlige organisasjon fungerer. De har ofte fått god anledning til å være sammen med medlemmer av det styrende råd. Senere, etter at de har kommet til sitt tildelte distrikt, har de ut fra det de selv har sett, kunnet fortelle de lokale vitnene og nyinteresserte hvordan organisasjonen virker, og gi uttrykk for den verdsettelse de har av den. Den dype verdsettelse av organisasjonens teokratiske virkemåte som de har formidlet til andre, har ofte spilt en viktig rolle i den vekst de har vært vitne til.

Mange misjonærer er blitt sendt til steder hvor det ikke ble holdt noen menighetsmøter da de kom dit. De har truffet de nødvendige tiltak, ledet møtene og holdt de fleste av postene på møtene til andre har kvalifisert seg til å få del i disse privilegiene. De har hele tiden lært opp andre brødre for at de skal bli kvalifisert til å overta ansvaret. (2. Tim. 2: 2) Det første møtestedet har som regel vært misjonærhjemmet. Senere er det blitt skaffet Rikets saler.

Der det har vært menigheter fra før, har misjonærene bidratt til å gjøre møtene mer interessante og lærerike. Deres godt forberedte kommentarer er blitt satt pris på og snart blitt et mønster som andre har prøvd å ta etter. Brødrene har brukt det de har lært på Gilead, og vært gode eksempler når det gjelder talekunst og undervisning. De har også med glede brukt tid på å hjelpe de lokale brødrene til å lære undervisningens kunst. I land hvor folk tradisjonelt tar lett på tingene og ikke er særlig tidsbevisste, har misjonærene tålmodig hjulpet dem til å forstå verdien av å begynne møtene presis og oppmuntret alle til å komme tidsnok.

Noen steder har det vært ting som har tydet på at det har vært behov for å hjelpe forkynnerne til å forstå hvor viktig det er å følge Jehovas rettferdige normer.  I Botswana oppdaget misjonærene for eksempel at noen av søstrene fremdeles hengte kjeder eller perlekranser på de små barna sine for å beskytte dem mot skade; de skjønte ikke ordentlig at denne skikken hadde sin rot i overtro og trolldom. I Portugal oppdaget misjonærene forhold som skapte splittelse. Med tålmodighet, kjærlig hjelp og også fasthet når det har vært nødvendig, har de bidratt til at den åndelige helsen er blitt bedre.

Misjonærer som fikk i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet i Finland, brukte mye tid og gjorde seg store anstrengelser for å lære de lokale brødrene å resonnere over problemer i lys av Bibelens prinsipper og på den måten komme til en konklusjon som er i samsvar med Guds eget syn. I Argentina lærte de også brødrene hvor nyttig det er å ha en timeplan, hvordan de kan føre opptegnelser, og hvor viktig det er å ha orden i papirene. I Tyskland hjalp misjonærene lojale brødre som hadde fått et nokså firkantet syn på enkelte ting etter kampen for tilværelsen i konsentrasjonsleirene, til bedre å etterligne Jesu Kristi milde vesen når de var hyrder for Guds hjord. — Matt. 11: 28—30; Apg. 20: 28.

For noen av misjonærene har arbeidet også bestått i å snakke med myndighetspersoner, besvare deres spørsmål og søke om å få Jehovas vitners arbeid juridisk anerkjent. I løpet av en periode på nesten fire år gjorde for eksempel bror Joly, som ble sendt til Kamerun sammen med sin kone, gjentatte forsøk på å få arbeidet juridisk anerkjent. Han snakket ofte med franske og afrikanske embetsmenn. Omsider, etter et regjeringsskifte, ble anerkjennelsen oppnådd. Da hadde Jehovas vitner vært aktive i Kamerun i 27 år og talte allerede over 6000.

Å være reisende tilsynsmann kan by på utfordringer

Noen av misjonærene er blitt sendt ut som reisende tilsynsmenn. Det var et spesielt behov for det i Australia, hvor noen av brødrene under den annen verdenskrig hadde latt Rikets interesser vike for verdslige gjøremål. Med tiden ble situasjonen korrigert, og under et besøk av bror Knorr i 1947 ble det framhevet hvor viktig det er å sette forkynnelsesarbeidet på førsteplassen. Misjonærer fra Gilead som tjente som krets- og områdetilsynsmenn, bidrog ved sin begeistring, sitt gode eksempel og sine undervisningsmetoder ytterligere til å skape en ekte åndelig atmosfære blant vitnene der.

Å være reisende tilsynsmann har ofte krevd stor innsatsvilje og mot til å møte farer. Wallace Liverance skulle besøke en familie som var isolerte forkynnere, i Volcán i Bolivia og fant ut at den eneste måten han kunne komme fram på, var å ta bena fatt og gå ni mil hver vei i steinete, goldt terreng i stekende sol omkring 3400 meter over havet mens han bar på sovepose, mat og vann foruten litteratur. For å tjene menigheter på landsbygda  i Filippinene pleide Neal Callaway å ta bussen, som vanligvis var overfylt, ikke bare av mennesker, men også av dyr og landbruksvarer. Richard Cotterill begynte sitt arbeid som reisende tilsynsmann i India i en tid da tusener ble drept på grunn av religiøst hat. Da han skulle tjene brødrene i et område hvor det var opptøyer, prøvde billettøren på jernbanen å overtale ham til å la være å reise dit. Reisen viste seg å bli et mareritt for de fleste passasjerene, men bror Cotterill hadde dyp kjærlighet til sine brødre, uansett hvor de bodde, eller hva slags språk de talte. Med tillit til Jehova resonnerte han som så: «Hvis det er Jehovas vilje, skal jeg prøve å komme meg dit.» — Jak. 4: 15.

De oppmuntrer andre til å begynne i heltidstjenesten

Som følge av misjonærenes nidkjærhet har mange av dem de har undervist, fulgt deres eksempel; de har begynt i heltidstjenesten. I Japan, hvor det har vært 168 misjonærer, var det 75 956 pionerer i 1992. Over 40 prosent av forkynnerne i Japan var opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste. I Sør-Korea var forholdstallet omtrent det samme.

I land hvor det er ganske mange Jehovas vitner i forhold til folketallet, er mange heltidstjenere blitt innbudt til å gjennomgå Gilead og er så blitt sendt ut for å tjene andre steder. En god del av misjonærene har kommet fra De forente stater og Canada, omkring 400 fra Storbritannia, over 240 fra Tyskland, over 150 fra Australia og mer enn 100 fra Sverige. Dessuten har et betydelig antall kommet fra Danmark, Finland, Hawaii, Nederland,  New Zealand og andre land. Noen land som selv har fått hjelp av misjonærer, har senere sendt misjonærer til andre land.

Behovene i den voksende organisasjonen dekkes

Etter hvert som organisasjonen har vokst, har misjonærene påtatt seg større ansvar. En god del av dem har tjent som eldste eller menighetstjenere i menigheter som de har hjulpet framover. I mange land har de vært de første krets- og områdetilsynsmennene. Etter hvert som utviklingen har gjort det fordelaktig for Selskapet å opprette nye avdelingskontorer, er en rekke misjonærer blitt betrodd ansvar i forbindelse med driften av disse kontorene. I noen tilfelle er de som har lært seg språket godt, blitt bedt om å hjelpe til med å oversette og korrekturlese bibelsk litteratur.

Misjonærene har imidlertid følt at de har fått spesielt stor lønn, når de som de har studert Guds Ord med, eller brødre som de har hjulpet til å vokse åndelig sett, er blitt kvalifisert til å påta seg slikt ansvar. Et ektepar i Peru erfarte den glede å se at noen som de hadde studert med, tjente som spesialpionerer og var med på å styrke nye menigheter og å få i gang forkynnelsen i et nytt distrikt. En misjonær på Sri Lanka ledet et studium med en familie hvor én av dem senere ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret i det landet. Mange andre misjonærer har erfart lignende gleder.

De har også møtt motstand.

Under motstand

Jesus sa til sine etterfølgere at de ville komme til å bli forfulgt, akkurat som han var blitt. (Joh. 15: 20) Når det har brutt ut intens forfølgelse i et land, har det ofte betydd at misjonærene er blitt utvist, ettersom de som oftest har kommet fra et annet land.

I 1967 ble Sona Haidostian og foreldrene hennes arrestert i Aleppo i Syria. De satt i fengsel i fem måneder og ble så utvist fra landet uten at de fikk med seg det de eide. Margarita Königer fra Tyskland fikk i oppdrag å tjene på Madagaskar, men den ene utvisningen etter den andre førte til at hun ble tildelt nye distrikter, i Kenya, Dahomey (Benin) og Øvre Volta (Burkina Faso). Domenick Piccone og hans kone, Elsa, ble utvist fra Spania i 1957 fordi de forkynte, så fra Portugal i 1962 og fra Marokko i 1969. Men i hvert av landene fikk de utrettet en del godt mens de prøvde å avverge utvisning. De fikk avlagt vitnesbyrd for embetsmenn. I Marokko fikk de for eksempel anledning til å forkynne for representanter for sikkerhetspolitiet, en høyesterettsdommer, politisjefen i Tanger og amerikanske konsuler i Tanger og Rabat.

Det at misjonærer er blitt utvist, har ikke satt en stopper for Jehovas vitners arbeid, slik noen hadde ventet. Ofte viser det seg at sannhetens  såkorn som allerede er blitt sådd, fortsetter å spire og gro. Fire misjonærer fikk for eksempel tjent bare noen måneder i Burundi før myndighetene tvang dem til å forlate landet i 1964. Men én av dem fortsatte å brevveksle med en interessert, som skrev at han studerte Bibelen med 26 personer. Et tanzanisk vitne som hadde flyttet til Burundi kort tid tidligere, var også travelt opptatt i forkynnelsen. De ble stadig flere, så etter hvert var det flere hundre som forkynte budskapet om Riket for enda flere igjen.

Andre steder har myndighetene brukt rå makt før de har utvist misjonærene, i et forsøk på å få alle til å rette seg etter deres krav. I 1963 omringet noen soldater 400 menn, kvinner og barn som overvar et kristent stevne i Gbarnga i Liberia. Soldatene befalte dem å gå til hærens avsperrede område, hvor de truet dem, slo dem og forlangte at alle — uansett nasjonalitet eller religiøs overbevisning — skulle hilse det liberiske flagget. En av dem som var der, var Milton Henschel fra De forente stater. Det var også noen misjonærer der, deriblant John Charuk fra Canada. En av de brødrene som hadde gjennomgått Gilead, inngikk kompromiss, noe han også hadde gjort ved en tidligere anledning (uten å fortelle om det), og det bidrog uten tvil til at andre som var på det stevnet, gjorde det samme. Det ble klart hvem det var som virkelig fryktet Gud, og hvem som ble overmannet av menneskefrykt. (Ordsp. 29: 25) Etter dette gav regjeringen ordre om at alle utenlandske misjonærer blant Jehovas vitner skulle forlate landet. Men senere samme år gav en forordning fra presidenten tillatelse til at de kom tilbake.

Når myndighetene har gått til aksjon mot misjonærene, har det ikke så rent sjelden stått prester bak. Noen ganger har de øvd press i det skjulte. I andre tilfelle har det vært kjent for alle og enhver hvem som har pisket opp motstanden. George Koivisto kommer aldri til å glemme den første formiddagen han var ute i felttjenesten i Medellín i Colombia. Med ett var det en huiende gjeng med skolebarn der som kastet stein og leirklumper etter ham. Den kvinnen han stod og forkynte for, som aldri hadde sett ham før, drog ham innenfor og tok for vinduslemmene, mens hun hele tiden bad om unnskyldning for pøbelflokkens oppførsel. Da politiet kom, var det noen som skyldte på skolelæreren, for han hadde sluppet ut elevene. Men en annen ropte: «Nei! Det var presten! Han snakket  over høyttaleranlegget og sa at elevene skulle sendes ut for å ’kaste stein på protestantene’.»

Misjonærene har måttet ha stort mot kombinert med kjærlighet til de sauelignende menneskene. Elfriede Löhr og Ilse Unterdörfer ble sendt til Gastein-dalen i Østerrike. På kort tid fikk de levert mye bibelsk litteratur til mennesker som hungret etter åndelig føde. Men så reagerte prestene. De fikk skolebarna til å rope etter misjonærene på gatene og til å løpe foran dem for å advare folk mot å høre på dem. Folk ble redde. Men fordi misjonærene viste kjærlighet og utholdenhet, fikk de startet noen få fine studier. Da det ble arrangert et offentlig bibelsk foredrag, stilte presten seg provoserende opp rett foran møtestedet. Men da misjonærene gikk ut på gaten for å ønske folk velkommen, forsvant presten. Han tilkalte en politimann og kom så tilbake i håp om å forstyrre møtet. Men det klarte han ikke. Med tiden ble det opprettet en fin menighet der.

I noen småbyer i nærheten av Ibarra i Ecuador støtte Unn Raunholm fra Norge og Julia Parsons fra Newfoundland stadig på pøbelflokker som presten hadde hisset opp. Fordi presten fikk i stand så stort spetakkel hver gang misjonærene viste seg i San Antonio, bestemte søstrene seg for å konsentrere seg om en annen liten by, som het Atuntaqui. Men en dag kom politimesteren på stedet nokså opphisset bort til søster Raunholm og bad dem inntrengende om å forlate byen straks. «Presten organiserer en demonstrasjon mot dere, og jeg har ikke nok folk til å beskytte dere,» sa han. Hun forteller levende om det som skjedde: «Folkemengden kom etter oss! Noen viftet med det vatikanske flagget i hvitt og gult foran gruppen mens presten ropte slagord som: ’Lenge leve den katolske kirke!’, ’Ned med protestantene!’, ’Lenge leve jomfruens jomfruelighet!’ og ’Lenge leve skriftemålet!’ Folkemengden gjentok hver gang slagordene etter presten, ord for ord.» Akkurat da kom det noen menn som bad misjonærene inn i det lokale ’Arbeidernes hus’, så de kom seg i sikkerhet. Der fikk de det travelt med å forkynne for nysgjerrige mennesker som kom inn for å se hva som foregikk. De leverte all den litteraturen de hadde.

Kurs beregnet på å dekke spesielle behov

Siden de første misjonærene ble sendt ut fra Gilead, har Jehovas vitners organisasjon erfart en bemerkelsesverdig vekst. I 1943, da skolen ble  åpnet, var det bare 129 070 vitner i 54 land (men 103 land ifølge den måten landegrensene var trukket opp på i begynnelsen av 1990-årene). I 1992 var det 4 472 787 i 229 land og øysamfunn. På grunn av denne veksten har organisasjonens behov forandret seg. Avdelingskontorer som en gang tok seg av mindre enn hundre vitner i noen få menigheter, fører nå tilsyn med titusener av vitners virksomhet, og mange av disse avdelingskontorene har funnet det nødvendig å trykke litteratur lokalt for å utruste dem som deltar i evangeliseringsarbeidet.

Atten år etter at Gilead-skolen ble åpnet, ble det av hensyn til de skiftende behovene tilrettelagt et ti måneders kurs ved Selskapets hovedkontor spesielt beregnet på brødre som bar tunge ansvarsbyrder ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Noen av dem hadde tidligere gjennomgått femmånederskurset for misjonærer ved Gilead; andre hadde ikke gjort det. De kunne alle høste gagn av spesialopplæring i sitt arbeid. Det hadde en forenende virkning på dem å drøfte hvordan de kunne håndtere forskjellige situasjoner og dekke organisasjonsmessige behov i samsvar med Bibelens prinsipper. Kurset innbefattet et analytisk studium av hele Bibelen vers for vers. De fikk også en oversikt over religionens historie; detaljert opplæring i driften av et avdelingskontor, et Betel-hjem og et trykkeri; retningslinjer for hvordan de kunne føre tilsyn med felttjenesten, organisere nye menigheter og få i gang forkynnelsen i nye distrikter. Disse kursene (deriblant et siste som ble redusert til åtte måneder) ble holdt ved hovedkontoret i Brooklyn i New York fra 1961 til 1965. Mange av kursdeltagerne ble sendt tilbake til de landene hvor de tidligere hadde tjent, mens noen ble sendt til andre land hvor de kunne yte et verdifullt bidrag til arbeidet.

Som en forberedelse til den ytterligere vekst man forventet i samsvar med bibelske profetier, ble det den 1. februar 1976 innført en ny ordning ved Selskapets avdelingskontorer. (Jes. 60: 8, 22) Det skulle ikke lenger være bare én avdelingstilsynsmann og en assistent som skulle føre tilsyn med hvert avdelingskontor; det styrende råd utnevnte tre eller flere kvalifiserte brødre til å tjene i et utvalg ved hvert avdelingskontor. Større avdelingskontorer kunne ha opptil sju utvalgsmedlemmer. For at alle disse brødrene skulle få opplæring, ble det arrangert et spesielt fem ukers Gilead-kurs i Brooklyn. Fjorten klasser med brødre som var medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene i alle deler av verden, fikk denne spesialopplæringen ved hovedkontoret fra slutten av 1977 til 1980. Det var en utmerket anledning til å samkjøre og forbedre driften.

Gilead-skolen fortsatte å lære opp forkynnere som hadde flere års erfaring i heltidstjenesten, og som var villige til og i stand til å bli sendt utenlands. Men det var flere som kunne bli brukt. For å sette fart i opplæringen opprettet man skoler i andre land som avdelinger av Gilead, slik at elevene ikke behøvde å lære seg engelsk for å kunne gjennomgå skolen. I 1980 og  1981 gav Gilead kulturskole i Mexico undervisning til spansktalende elever som kunne avhjelpe et umiddelbart behov for kvalifiserte arbeidere i Mellom- og Sør-Amerika. I 1981, 1982, 1984 og igjen i 1992 var det også klasser ved en avdeling av Gilead-skolen i Tyskland. Elevene derfra ble sendt til Afrika, Øst-Europa, Sør-Amerika og forskjellige øygrupper. I 1983 ble det holdt Gilead-kurs i India.

Fordi nidkjære lokale vitner sammen med misjonærene har gjort sitt til at det er blitt avlagt et større vitnesbyrd om Riket, har antall Jehovas vitner økt raskt, og det har ført til at det er blitt opprettet flere menigheter. Mellom 1980 og 1987 økte antall menigheter verden over med 27 prosent, til i alt 54 911. Noen steder hvor det riktignok kom mange på møtene og det var mange som deltok i felttjenesten, var de fleste brødrene forholdsvis nye. Det var et presserende behov for erfarne kristne menn som kunne tjene som åndelige hyrder og lærere og ta ledelsen i evangeliseringsarbeidet. For å dekke en del av dette behovet opprettet det styrende råd i 1987 tjenesteopplæringsskolen som en del av Gilead-skolens program for bibelsk undervisning. Det åtte uker lange kurset innbefatter et intenst studium av Bibelen, og hver elevs åndelige utvikling blir viet personlig oppmerksomhet. Organisasjonsmessige spørsmål, behandling av utvalgssaker og de eldstes og menighetstjenernes ansvar blir drøftet. Det blir dessuten gitt spesiell opplæring i talekunst. Denne skolen griper ikke forstyrrende inn i den ordinære undervisningen av misjonærer, for den er blitt holdt andre steder, også i andre land. De som har gjennomgått skolen, fyller nå viktige oppgaver i mange land.

 Vi ser altså at Vakttårnets bibelskole Gilead har gitt stadig mer omfattende undervisning og har holdt tritt med de skiftende behovene i den raskt voksende internasjonale organisasjonen.

«Se, her er jeg. Send meg!»

Misjonærene har samme innstilling som profeten Jesaja hadde. Da Jehova gjorde ham oppmerksom på en anledning til å utføre spesiell tjeneste, sa han: «Se, her er jeg. Send meg!» (Jes. 6: 8) Denne villigheten har fått tusenvis av unge menn og kvinner til å forlate kjente omgivelser og slektninger for å fremme Guds vilje der det har måttet være behov for dem.

Familiesituasjonen har medført forandringer i mange misjonærers liv. Noen har fått barn etter at de er blitt misjonærer, men en rekke av disse har kunnet bli i det landet de ble sendt til, hvor de så har funnet seg verdslig arbeid og har samarbeidet med menighetene. Noen har etter noen års tjeneste måttet reise tilbake til sitt hjemland for å ta seg av tilårskomne foreldre eller av andre grunner. Men de har sett det som et privilegium å ha fått delta i misjonærtjenesten så lenge de kunne det.

Andre har kunnet gjøre misjonærtjenesten til sin livsgjerning. For å gjøre det har de alle måttet hanskes med utfordrende situasjoner. Olaf Olson, som har en lang karriere bak seg som misjonær i Colombia, innrømmet: «Det første året var det tøffeste.» Det var først og fremst fordi han ikke klarte å uttrykke seg godt nok på det nye språket. Han tilføyde: «Hvis jeg hadde gått rundt og tenkt på det landet jeg hadde reist fra, hadde jeg ikke vært lykkelig, men jeg bestemte meg for at jeg skulle leve i Colombia, både fysisk og mentalt, at jeg skulle skaffe meg venner blant brødrene og søstrene i sannheten der, og at jeg skulle fylle livet mitt med tjenesten — og snart så jeg på mitt tildelte distrikt som hjemmet mitt.»

Det har ikke nødvendigvis vært fordi de har funnet de ytre forhold ideelle, at de har klart å holde det gående i det nye landet. Norman Barber, som tjente i Burma (nå Myanmar) og India fra 1947 til sin død i 1986, sa det på denne måten: «Hvis en fryder seg over å bli brukt av Jehova, er det ene stedet like bra som det andre. . . . Klimaet i tropene er ærlig talt ikke det ideelle etter min oppfatning. Den måten folk i tropene lever på, er heller ikke den måten jeg personlig ville ha valgt å leve på. Men det er viktigere ting å ta hensyn til enn slike uvesentlige ting. Å kunne hjelpe mennesker som virkelig er åndelig fattige, er et privilegium som er så stort at det ikke er mulig for mennesker å beskrive det med ord.»

Det er mange som deler hans syn, og denne selvoppofrende innstillingen har i høy grad bidratt til at Jesu profeti går i oppfyllelse — dette gode budskap om Riket vil bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner før enden kommer. — Matt. 24: 14.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 523]

Det blir framhevet hvor viktig det er å stole fullt og fast på Jehova og å være lojal mot ham

[Uthevet tekst på side 534]

Det var en stor hjelp å ha humoristisk sans!

[Uthevet tekst på side 539]

Tålmodighet, kjærlig hjelp og også fasthet om nødvendig

[Uthevet tekst på side 546]

’Å hjelpe mennesker som virkelig er åndelig fattige, er et ubeskrivelig stort privilegium’

[Ramme på side 533]

Gilead-klassene

1943—1960: I South Lansing i staten New York. I 35 klasser var det i alt 3639 elever fra 95 land som ble uteksaminert. De fleste ble sendt ut i misjonærtjenesten. Krets- og områdetilsynsmenn i De forente stater gjennomgikk også kurset.

1961—1965: I Brooklyn i New York. I fem klasser var det 514 elever som ble uteksaminert og sendt til land hvor Selskapet Vakttårnet hadde avdelingskontorer; de fleste av dem ble betrodd administrative oppgaver. Fire av disse klassene gjennomgikk et ti måneders kurs, mens én av dem hadde et åtte måneders kurs.

1965—1988: I Brooklyn i New York. I 45 klasser som hver gjennomgikk et 20 ukers kurs, fikk ytterligere 2198 elever opplæring, de fleste av dem med tanke på misjonærtjeneste.

1977—1980: I Brooklyn i New York. Fjorten klasser gjennomgikk et fem ukers Gilead-kurs for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene.

1980, 1981: Gilead kulturskole i Mexico; ti ukers kurs; tre klasser; 72 spansktalende forberedte seg til tjeneste i Latin-Amerika.

1981, 1982, 1984, 1992: Avdeling av Gilead-skolen i Tyskland; ti ukers kurs; fire klasser; 98 tysktalende elever fra europeiske land.

1983: Klasser i India; ti ukers kurs på engelsk; tre grupper; 70 elever.

1987— : Tjenesteopplæringsskolen, med et åtte ukers kurs, holdt sentrale steder i forskjellige deler av verden. I 1992 hadde elever fra denne skolen allerede tjent i over 35 fremmede land.

1988— : I Wallkill i staten New York. Der blir det for tiden holdt 20 ukers kurs for vordende misjonærer. Når Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York er ferdig, skal skolen etter planen flyttes dit.

[Ramme på side 538]

Elever fra hele verden

Gilead-skolens elever har representert atskillige nasjonaliteter og har kommet til skolen fra over 110 land.

Den første internasjonale gruppen var den sjette klassen, i 1945/1946.

Det ble søkt om tillatelse hos De forente staters myndigheter til å ta imot utenlandske elever i henhold til en visumordning for studerende som ikke var immigranter. Undervisningsdepartementet godkjente da Gilead som en skole som gir utdannelse på linje med colleger og andre utdanningsinstitusjoner. Siden 1953 har derfor De forente staters konsulater verden over hatt Vakttårnets bibelskole Gilead på sin liste over godkjente utdanningsinstitusjoner. Den 30. april 1954 kom skolen med i den publikasjonen som heter «Educational Institutions Approved by the Attorney General» (Utdanningsinstitusjoner godkjent av justisministeren).

[Bilder på side 522]

Elevene i Gileadskolens første klasse

[Bilde på side 524]

Albert Schroeder drøfter de forskjellige delene av tabernaklet med elevene

[Bilde på side 525]

Maxwell Friend foreleser i Gileads amfiteater

[Bilder på side 526]

Avslutningshøytideligheten har alltid vært et åndelig høydepunkt

. . . noen ganger på store stevner (New York, 1950)

. . . andre ganger på skolens område (hvor vi her ser N. H. Knorr tale foran skolens bibliotek i 1956)

[Bilde på side 527]

Gileads område i South Lansing i staten New York i 1950-årene

[Bilde på side 528]

Hermon Woodard (til venstre) og John Errichetti (til høyre) i Alaska

[Bilde på side 529]

John Cutforth bruker visuelle hjelpemidler i undervisningen i Papua Ny-Guinea

 [Bilde på side 530]

Misjonærer i Irland og områdetilsynsmannen i 1950

[Bilde på side 530]

Nyutdannede misjonærer på vei til sine distrikter i Østen i 1947

[Bilde på side 530]

Noen misjonærer og deres medarbeidere i Japan i 1969

[Bilder på side 530]

Misjonærer i Brasil i 1956

. . . i Uruguay i 1954

. . . i Italia i 1950

[Bilde på side 530]

De fire første misjonærene fra Gilead som ble sendt til Jamaica

[Bilde på side 530]

Det første misjonærhjemmet i Salisbury (nå Harare, Zimbabwe) i 1950

[Bilde på side 530]

Malcolm Vigo (Gilead 1956/1957) med sin kone, Linda Louise; sammen har de tjent i Malawi, Kenya og Nigeria

[Bilde på side 530]

Misjonærene Robert Tracy (til venstre) og Jesse Cantwell (til høyre) som reisende tilsynsmenn i Colombia i 1960 sammen med sine koner

[Bilde på side 532]

Språkundervisning i et misjonærhjem i Elfenbeinskysten

[Bilde på side 535]

Ted og Doris Klein, som fant mange som gjerne ville lytte til Bibelens sannhet på de amerikanske Jomfruøyene i 1947

[Bilde på side 536]

Harvey Logan (foran midt på bildet) sammen med vitner fra amisfolket foran en Rikets sal i 1960-årene

[Bilde på side 540]

Victor White, områdetilsynsmann utdannet ved Gilead, taler i Filippinene i 1949

[Bilde på side 542]

Margarita Königer leder et hjemmebibelstudium i Burkina Faso

[Bilde på side 543]

Unn Raunholm, misjonær i Ecuador siden 1958, ble møtt av pøbelflokker som presten hisset opp

[Bilder på side 545]

Tjenesteopplæringsskolen

Den første klassen, Pennsylvania, USA, 1987 (over)

Den tredje klassen i Storbritannia, 1991 (til høyre)