Kapittel 22

Tredje avsnitt: Vitner til den fjerneste del av jorden

På sidene 444 til 461 blir det gitt en rapport over det forkynnelsesarbeidet som ble utført over hele verden fra 1935 til 1945. Året 1935 har en spesiell betydning, for det var det året man fikk klarhet i hvem den store skare i Åpenbaringen 7: 9 er. I forbindelse med innsamlingen av denne gruppen begynte Jehovas vitner å forstå at de ifølge Bibelen hadde et arbeid foran seg av større dimensjoner enn noe de noen gang før hadde gitt seg i kast med. Hva gjorde de da nasjonene ble trukket inn i den annen verdenskrig og de fleste land nedla forbud mot deres arbeid eller deres bibelske litteratur?

I 1930-ÅRENE hadde Jehovas vitner som mål å nå så mange som mulig med budskapet om Riket. Når de traff noen som hungret åndelig sett og viste ualminnelig stor interesse, hendte det at de satt oppe omtrent hele natten for å forklare bibelske sannheter og besvare spørsmål. Men i de fleste tilfelle benyttet vitnene korte presentasjoner som tok sikte på å skape interesse hos dem de henvendte seg til, og så lot de litteraturen eller offentlige bibelske foredrag gjøre resten. De deltok i et opplysningsarbeid og var ute for å så sannhetens sæd.

Iherdige forsøk på å nå mange med det gode budskap

Forkynnerne arbeidet med en følelse av at tiden var kort. Som et eksempel kan vi nevne Armando Menazzi i Córdoba i Argentina. Da han tidlig i 1930-årene hadde lest den klare redegjørelsen for Bibelens sannhet i brosjyrene Helvete og Hvor er de døde?, handlet han raskt og besluttsomt. (Sal. 145: 20; Fork. 9: 5; Apg. 24: 15) Ansporet av det han lærte, og av den nidkjærhet som ble vist av Nicolás Argyrós, solgte han bilverkstedet sitt for å gå helt inn for å forkynne sannheten som pioner. I begynnelsen av 1940-årene fikk han vitnene i Córdoba til å kjøpe en gammel buss som de innredet med sengeplasser, og med den drog ti eller flere personer ut på forkynnelsesekspedisjoner som kunne vare én uke, to uker og helt opptil tre måneder. Disse turene ble lagt opp slik at forskjellige brødre og søstre fra menigheten fikk anledning til å bli med. Hver enkelt i gruppen  hadde sin oppgave — å gjøre rent, lage mat eller å fiske eller gå på jakt for å skaffe noe å spise. Disse iherdige gruppene forkynte fra hus til hus, gjennomarbeidet byer og landsbyer og besøkte avsidesliggende gårder i minst ti argentinske provinser.

En lignende ånd ble lagt for dagen i Australia. De tett befolkede byene langs kysten ble godt gjennomarbeidet med budskapet. Men vitnene i Australia prøvde også å komme i kontakt med folk som bodde isolert. Den 31. mars 1936 la Arthur Willis og Bill Newlands ut på en reise som skulle komme til å strekke seg over 2000 mil. Hensikten var å nå folk på sauefarmene og kvegstasjonene som var spredt omkring i det indre av landet. Det fantes omtrent ikke veier. De tok seg stort sett fram på ujevne stier og tråkk gjennom den treløse ørkenen i trykkende hete mens sandstormene ulte. Men de stod på. Når de traff noen som viste interesse, spilte de bibelske foredrag på grammofon og leverte litteratur. Noen ganger var John E. (Ted) Sewell med dem; han meldte seg senere til å tjene i Sørøst-Asia.

Det distriktet som Selskapets avdelingskontor i Australia førte tilsyn med, strakte seg langt utenfor Australias grenser. Det omfattet Kina og øygruppene og landene fra Tahiti i øst til Burma (nå Myanmar) i vest, en strekning på 1370 mil. Mellom disse to ytterpunktene lå Hongkong, Indokina (nå Kambodsja, Laos og Vietnam), Nederlandsk Ostindia (som blant annet omfattet øyene Sumatra, Java og Borneo), New Zealand, Siam (nå Thailand) og Malaya. Det var ikke uvanlig at avdelingstilsynsmannen, Alexander MacGillivray, som var fra Skottland, inviterte en ivrig ung pioner inn på kontoret, viste ham et kart over avdelingskontorets distrikt og spurte: ’Har du lyst til å bli misjonær?’ Så pekte han på et område hvor det hadde vært utført lite, om i det hele tatt noe, forkynnelse, og spurte: ’Kunne du tenke deg å få i gang arbeidet i dette distriktet?’

 I begynnelsen av 1930-årene hadde noen av disse pionerene allerede utført et stort arbeid i Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia) og Singapore. I 1935 reiste Frank Dewar, som var fra New Zealand, sammen med en gruppe av disse pionerene med båten «Lightbearer» helt til Singapore. Akkurat da båten skulle til å dra videre mot nordvestkysten av Malaya, sa Eric Ewins, som var den som førte båten: «Vel, Frank, her er vi. Lenger kommer du ikke med oss. Du valgte å dra til Siam. Så, av sted med deg!» Men Frank hadde nesten glemt det han hadde sagt om Siam. Han hadde trivdes så godt i tjenesten sammen med gruppen på båten. Nå var han helt alene.

Han gjorde et opphold i Kuala Lumpur til han hadde klart å skaffe nok penger til resten av reisen, men mens han var der, ble han utsatt for en trafikkulykke — han ble påkjørt av en lastebil mens han var ute og syklet. Da han hadde kommet seg etter dette, gikk han om bord på et tog som skulle fra Singapore til Bangkok. Han hadde bare fem dollar i lommen. Men han hadde tro på Jehovas evne til å sørge for sine tjenere og gikk i gang med arbeidet. Claude Goodman hadde forkynt i Bangkok en kort periode i 1931; men da Frank kom dit i juli 1936, var det ingen vitner der som kunne ta imot ham. I de neste årene var det imidlertid også andre som deltok i arbeidet — Willy Unglaube, Hans Thomas og Kurt Gruber fra Tyskland og Ted Sewell fra Australia. De leverte mye litteratur, men størsteparten av den var på engelsk, kinesisk og japansk.

 Da brødrene sendte et brev til Selskapets hovedkontor og sa at de trengte litteratur på thai, men at de ikke hadde noen som kunne oversette, svarte bror Rutherford: «Det er dere som er i Thailand, ikke jeg. Tro på Jehova og arbeid iherdig, så vil dere finne en oversetter.» Og det gjorde de. Chomchai Inthaphan, en tidligere bestyrerinne på den presbyterianske pikeskolen i Chiengmai, tok imot sannheten, og fra 1941 oversatte hun bibelsk litteratur til thai.

En uke etter at Frank Dewar hadde begynt å forkynne i Bangkok, kom Frank Rice, som hadde vært en foregangsmann for Rikets gjerning på Java (nå en del av Indonesia), på gjennomreise på vei til sitt nye distrikt i det daværende Fransk Indokina. Som han hadde gjort i sitt forrige distrikt, forkynte han for dem som snakket engelsk, mens han lærte seg det lokale språket. Etter at han hadde gjennomarbeidet Saigon (nå Ho Chi Minh-byen), gav han timer i engelsk for å kunne kjøpe seg en gammel bil, så han kunne ta seg fram til den nordlige delen av landet. Det var ikke materiell komfort, men Rikets interesser han var opptatt av. (Hebr. 13: 5) Han drog nordover med bilen og forkynte i byer og landsbyer og på isolerte steder hele veien til Hanoi.

Iøynefallende metoder

For å vekke interesse for budskapet om Riket og for å vise folk at det var nødvendig å gå til handling, benyttet vitnene i mange land iøynefallende metoder. I 1936 tok Jehovas vitner i Glasgow i Skottland i bruk en ny metode når de skulle bekjentgjøre stevneforedrag. De gikk gjennom forretningsstrøkene med plakater som de bar både på brystet og på ryggen (sandwichplakater), samtidig som de delte ut løpesedler. To år senere, i 1938, ble en lignende framgangsmåte fulgt i forbindelse med et stevne i London. Nathan H. Knorr og Albert D. Schroeder, som senere tjente sammen i det styrende råd, gikk i spissen for et opptog på nesten tusen vitner som marsjerte gjennom forretningsdistriktet i London sentrum. Annenhver av de marsjerende bar en sandwichplakat som bekjentgjorde det offentlige foredraget «Se kjensgjerningene i øynene», som skulle holdes av J. F. Rutherford i Royal Albert Hall. Og annenhver holdt en vanlig plakat hvor det stod «Religionen er en snare og et bedrag». (På den tiden forstod de det slik at religion var all form for gudsdyrkelse som ikke var i harmoni med Guds Ord, Bibelen.) For å nøytralisere den fiendtlige reaksjonen hos enkelte ble plakater hvor det stod «Tjen Gud og kongen Kristus», senere i uken båret innimellom de andre. For mange av Jehovas vitner var det ikke lett å delta i denne virksomheten, men de betraktet den som enda en måte å tjene Jehova på, som enda en prøve på sin lojalitet mot ham.

 Ikke alle satte pris på de iøynefallende metodene Jehovas vitner brukte for å gjøre kjent sitt budskap. Presteskapet i Australia og New Zealand øvde press på dem som drev radiostasjonene, for å få dem til å stanse alle sendinger som var betalt av Jehovas vitner. I april 1938, da bror Rutherford var på vei til Australia for å holde et radioforedrag, gav offentlige tjenestemenn etter for press og gav beskjed om at Rutherford likevel ikke kunne få bruke rådhuset i Sydney og radioutstyret der, som avtalt. Brødrene skyndte seg da å leie en stor idrettsplass i Sydney, og den publisiteten som motstanden mot bror Rutherfords besøk fikk, førte bare til at enda flere kom for å høre foredraget. Andre ganger når vitnene ble nektet å sende foredrag i radioen, arrangerte de møter hvor bror Rutherfords foredrag ble spilt på grammofon, og sørget for at disse møtene fikk stor publisitet.

I Belgia sendte presteskapet ut barna for at de skulle kaste stein på vitnene, og prestene gikk personlig hjem til folk for å samle inn den litteraturen de hadde tatt imot. Men det var noen som likte det de lærte av Jehovas vitner. Folk i landsbyene sa ofte til brødrene: «Gi meg noen flere brosjyrer. Når presten kommer, kan jeg gi ham én for å tilfredsstille ham, og så beholder jeg resten selv og leser dem.»

I de årene som fulgte, møtte Jehovas vitner imidlertid enda sterkere motstand i sitt forkynnelsesarbeid.

Forkynnelse i Europa under krigen trass i forfølgelse

Tusener av Jehovas vitner i Belgia, Frankrike, Nederland, Tyskland og Østerrike ble kastet i fengsel eller sendt til nazistenes konsentrasjonsleirer fordi de ikke ville gi avkall på sin tro og la være å forkynne. I fengslene og leirene hørte brutal behandling til dagens orden. De som ennå ikke var arrestert, fortsatte å forkynne, men de var forsiktige. Ofte brukte de bare Bibelen og tilbød annen litteratur først når de foretok gjenbesøk hos interesserte. For ikke å bli arrestert kunne de ringe på én dør i én leiegård og så kanskje gå videre til en annen gård, eller de besøkte ett hus og gikk så til en annen gate før de besøkte et nytt hus. Men de var på ingen måte fryktsomme når det gjaldt å avlegge et vitnesbyrd.

Den 12. desember 1936, bare noen måneder etter at Gestapo hadde arrestert tusener av vitner og interesserte i et forsøk på å stanse arbeidet i hele Tyskland, arrangerte vitnene en spesiell kampanje. Med lynets hastighet la de titusener av eksemplarer av en trykt resolusjon i postkassene og under dørene til folk over hele landet. Resolusjonen protesterte mot den grusomme behandlingen deres kristne brødre og søstre fikk. Utdelingen hadde knapt vart en time før politiet drev en hektisk  jakt på dem som hadde deltatt, men de fikk bare tak i ti—tolv stykker i hele landet.

Offentlige tjenestemenn var rystet over at det lot seg gjøre å gjennomføre en slik kampanje etter alt det den nazistiske regjeringen hadde gjort for å stanse arbeidet. De begynte dessuten å frykte befolkningen. Hvorfor? Jo, når politiet og andre uniformerte tjenestemenn kom til folk og spurte om de hadde mottatt en slik trykksak, svarte de fleste benektende. De fleste av dem hadde nemlig ikke fått noen. Det var bare blitt levert resolusjoner til to—tre familier i hver leiegård. Men det visste ikke politiet. De gikk ut fra at det var blitt levert en ved hver eneste dør.

I de månedene som fulgte, avviste nazistiske tjenestemenn høylytt de anklagene som ble framholdt i den trykte resolusjonen. De vitnene som fremdeles var på frifot, distribuerte derfor et nytt budskap, et åpent brev som ikke sparte på noen detaljer når det gjaldt forfølgelsen, et dokument som navngav tjenestemenn og oppgav tidspunkter og steder. Distribueringen skjedde 20. juni 1937. Stor var forferdelsen blant Gestapo over denne avsløringen og over at vitnene var i stand til å foreta en slik distribuering.

Utallige opplevelser som familien Kusserow fra Bad Lippspringe i Tyskland hadde, vitnet om den samme besluttsomhet med hensyn til å avlegge et vitnesbyrd. Et eksempel er det som skjedde etter at Wilhelm Kusserow var blitt offentlig henrettet i Münster av nazistene fordi han nektet å fraskrive seg sin tro. Wilhelms mor, Hilda, drog straks til fengselet og bad om å få utlevert liket for å få ham begravet. Hun sa til familien: «Vi skal sørge for at de som kjente ham, får et stort vitnesbyrd.» I begravelsen bad Wilhelms far, Franz, en bønn hvor han gav uttrykk for tro på Jehovas kjærlige foranstaltninger. Ved graven leste Wilhelms bror Karl-Heinz noen trøstende ord fra Bibelen. De slapp ikke ustraffet fra dette, men det viktigste for dem var å bringe ære til Jehova ved å avlegge et vitnesbyrd om hans navn og hans rike.

Etter hvert som krigen utviklet seg i Nederland, forandret vitnene der klokelig sine møtevaner. De begynte å holde møter for grupper på ti eller færre i private hjem. Møtestedene ble ofte flyttet. Hvert enkelt vitne deltok  bare i møter sammen med sin gruppe, og ingen røpet adressen, ikke engang til sine nærmeste venner. Store folkegrupper ble drevet fra hus og hjem som følge av krigen, og Jehovas vitner visste at det folk trengte, var det trøstende budskapet som bare finnes i Guds Ord, og de gjorde dem kjent med det på en fryktløs måte. Men et brev fra avdelingskontoret minnet dem om at Jesus hadde gått fram med forsiktighet når han ved forskjellige anledninger møtte motstand. (Matt. 10: 16; 22: 15—22) Når de traff en som var fiendtlig innstilt, noterte de derfor adressen, slik at de som senere skulle arbeide i det distriktet, kunne ta sine forholdsregler.

I Hellas led befolkningen mye under den tyske okkupasjonen. Den særdeles brutale behandlingen Jehovas vitner fikk, skyldtes imidlertid at det gresk-ortodokse presteskap hadde gitt et galt bilde av dem og insistert på at politiet og domstolene skulle gå til aksjon mot dem. Mange av vitnene ble kastet i fengsel eller forvist fra sine hjemsteder og sendt til fjerntliggende landsbyer eller til ufruktbare, ugjestmilde øyer. Men de fortsatte å forkynne. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 1, 4.) Ofte forkynte de ved å sette seg ved siden av folk på benker i parker og offentlige hager og fortelle dem om Guds rike. Når noen viste ekte interesse, lånte de dem noe bibelsk litteratur, som var svært dyrebar for dem. Litteraturen ble senere levert tilbake og brukt om og om igjen. Mange sannhetselskende mennesker tok takknemlig imot den hjelpen de fikk av Jehovas vitner, og sluttet seg til dem i forkynnelsen av det gode budskap, selv om det førte til at de også ble forfulgt.

En faktor som i særlig grad bidrog til at vitnene var så modige og utholdende, var at de fikk åndelig føde som bygde dem opp. Noen steder i Europa fantes det omtrent ikke litteratur som kunne leveres til andre, etter hvert som  krigen gikk sin gang, men vitnene klarte likevel å holde trosstyrkende lesestoff som var blitt tilrettelagt av Selskapet for studium over hele verden, i sirkulasjon seg imellom. August Kraft, Peter Gölles, Ludwig Cyranek, Therese Schreiber og mange andre risikerte livet for å mangfoldiggjøre og distribuere studiemateriale som ble smuglet inn i Østerrike fra Tsjekkoslovakia, Italia og Sveits. I Nederland var det en vennligsinnet fangevokter som skaffet en bibel til Arthur Winkler. Trass i alle de forholdsreglene fienden tok, fant bibelske sannheters forfriskende vann fra Vakttårnet til og med veien inn i de tyske konsentrasjonsleirene og sirkulerte blant vitnene der.

Jehovas vitner sluttet ikke å være vitner når de ble kastet i fengsler og konsentrasjonsleirer. Da apostelen Paulus var fange i Roma, skrev han: «Jeg [lider] ondt, like til det å være i lenker . . . Men Guds ord er ikke bundet.» (2. Tim. 2: 9) Det samme viste seg å være tilfellet med Jehovas vitner i Europa under den annen verdenskrig. Vokterne så deres oppførsel; noen stilte spørsmål, og noen få av dem ble selv troende, trass i at det førte til at de da mistet friheten. Mange av de fangene som var i leirene sammen med vitnene, hadde kommet fra land hvor det gode budskap var blitt forkynt i svært liten utstrekning, deriblant Russland. Etter krigen vendte noen av disse tilbake til sitt hjemland som Jehovas vitner, ivrige etter å utbre budskapet om Riket der.

Brutal forfølgelse og virkningene av total krig kunne ikke hindre den forutsagte innsamlingen av mennesker til Jehovas store, åndelige hus for tilbedelse.  (Jes. 2: 2—4) Fra 1938 til 1945 hadde de fleste landene i Europa en vesentlig økning i tallet på dem som deltok i den sanne tilbedelse ved å forkynne offentlig om Guds rike. Finland, Frankrike, Storbritannia og Sveits hadde en økning på omkring hundre prosent. I Hellas ble tallet på vitner nesten sjudoblet. I Nederland ble det 12 ganger så mange vitner. Ved utløpet av 1945 forelå det ennå ikke detaljerte rapporter fra Tyskland eller Romania, og det forelå også bare ufullstendige rapporter fra en rekke andre land.

Landene utenfor Europa i krigsårene

Også i Østen skapte verdenskrigen ekstreme vanskeligheter for Jehovas vitner. I Japan og Korea ble de arrestert og slått og torturert fordi de forkynte om Guds rike og ikke ville tilbe den japanske keiseren. Med tiden ble de avskåret fra enhver kontakt med vitner i andre land. Den eneste muligheten mange av dem hadde til å avlegge et vitnesbyrd, var når de ble forhørt eller ført fram for en domstol. Da krigen var over, hadde Jehovas vitners offentlige forkynnelse i disse landene praktisk talt opphørt.

Da krigen nådde Filippinene, ble vitnene der mishandlet av både japanerne og motstandsstyrkene fordi de ikke ville støtte noen av dem. For ikke å bli grepet var det mange vitner som forlot hjemmene sine. Etter hvert som de flyttet fra sted til sted, forkynte de — når de hadde noe litteratur, lånte de den ut, og senere brukte de bare Bibelen. Da japanerne begynte å kjempe på vikende front, utstyrte vitnene også en rekke båter slik at de kunne frakte store grupper vitner til øyer hvor det fram til da var blitt forkynt lite, om i det hele tatt noe.

I Burma (nå Myanmar) var det ikke den japanske invasjonen som førte til at Jehovas vitners litteratur ble forbudt i mai 1941; forbudet skyldtes press fra prester i den anglikanske kirke, metodistkirken, den katolske kirke og amerikanske baptistkirker. To vitner som arbeidet på telegrafkontoret, så et telegram som varslet dem om det som skulle komme, så brødrene skyndte seg å flytte litteraturen fra Selskapets lager for å forhindre at den ble beslaglagt. Deretter prøvde de å få sendt en god del av litteraturen til Kina.

På den tiden benyttet amerikanske myndigheter Burmaveien til transport av store mengder krigsmateriell som skulle til den kinesiske nasjonalistregjeringen. Brødrene prøvde å få plass til noe litteratur på en av lastebilene, men ble avvist. De klarte heller ikke å skaffe et kjøretøy i Singapore. Mick Engel, som hadde ansvaret for Selskapets litteraturlager i Rangoon (nå Yangon), henvendte seg imidlertid til en høytstående amerikansk tjenestemann og fikk tillatelse til å sende litteraturen med militære lastebiler.

Men da Fred Paton og Hector Oates deretter henvendte seg til den offiseren som hadde overoppsyn med lastebilkolonnen til Kina, og bad om  plass, fikk offiseren et voldsomt raserianfall. «Hva?» skrek han. «Hvordan kan jeg gi dere den dyrebare plassen i lastebilene mine til de elendige traktatene deres, når jeg overhodet ikke har plass til hardt tiltrengt militært og medisinsk utstyr som ligger her og råtner under åpen himmel?» Fred gjorde en pause, stakk hånden ned i dokumentmappen og viste ham brevet med tillatelsen, og så nevnte han at det ville være en svært alvorlig sak å ignorere direktiver fra tjenestemenn i Rangoon. Dette førte til at offiseren ikke bare gikk med på at to tonn bøker skulle transporteres, men han stilte også en liten lastebil med sjåfør og utstyr til brødrenes disposisjon. De kjørte mot nordøst over den farlige fjellveien til Kina med den dyrebare lasten. Etter at de hadde forkynt i Baoshan, drog de videre til Chongqing (Pahsien). Det året de var i Kina, leverte de tusener av stykker litteratur som fortalte om Jehovas rike. En av dem som de personlig avla et vitnesbyrd for, var Chiang Kai-shek, presidenten i den kinesiske nasjonalistregjeringen.

I mellomtiden ble bombingen i Burma trappet opp, og alle vitnene der så nær som tre forlot landet. De fleste drog til India. Det var nødvendigvis begrenset hva de tre som ble igjen, fikk utrettet. Men de fortsatte å forkynne uformelt, og deres arbeid bar frukt etter krigen.

Også i Nord-Amerika møtte Jehovas vitner alvorlige hindringer under krigen. Forkynnelsesarbeidet ble vanskeliggjort av utbredte pøbelaksjoner og som følge av at lokale lover ble anvendt på en måte som var i strid med grunnloven. Tusener ble kastet i fengsel fordi de ville bevare sin kristne nøytralitet. Men dette fikk ikke vitnene til å sette ned tempoet i tjenesten  fra hus til hus. Fra og med februar 1940 ble det dessuten vanlig å se dem stå på gatene i forretningsdistriktene og tilby bladene. Deres nidkjærhet ble enda sterkere. Trass i at vitnene i De forente stater og Canada gjennomgikk noe av den verste forfølgelsen de noen gang er blitt utsatt for i den delen av verden, ble deres antall mer enn fordoblet fra 1938 til 1945, og de tredoblet den tiden de brukte i den offentlige forkynnelsen.

I mange av de britiske samveldelandene (i Nord-Amerika, Afrika, Asia, Karibia og stillehavsområdet) ble enten Jehovas vitner eller deres litteratur forbudt av myndighetene. Et av de landene hvor dette skjedde, var Australia. Den 17. januar 1941 ble det ifølge en offisiell kunngjøring som generalguvernøren stod bak, forbudt for Jehovas vitner å komme sammen for å utøve sin gudsdyrkelse, å utbre noe av sin litteratur og til og med å ha noe av denne litteraturen i sin besittelse. I henhold til loven var det anledning til å prøve forbudet ved en domstol, og det ble straks tatt skritt for å gjøre det. Men det tok over to år før høyesterettsdommer Starke erklærte at de bestemmelsene som forbudet var basert på, var «vilkårlige, umotiverte og tyngende». Høyesterett opphevet så forbudet. Hva gjorde Jehovas vitner i mellomtiden?

De etterlignet Jesu Kristi apostler, som ’adlød Gud som sin hersker mer enn mennesker’. (Apg. 4: 19, 20; 5: 29) De fortsatte å forkynne. Trass i utallige hindringer arrangerte de til og med et stevne i Hargrave Park i nærheten av Sydney 25.—29. desember 1941. Da myndighetene i Western Australia nektet stevnedeltagerne der transport med jernbanen, utstyrte en gruppe forkynnere bilene sine med trekullfyrte gassgeneratorer og la ut på en 14 dager lang bilreise tvers over landet, hvorav en uke gikk med til å krysse den ugjestmilde Nullarborsletten. De kom trygt fram og gledet seg over programmet sammen med de 6000 andre deltagerne. Året etter ble det også holdt et stevne, men denne gangen ble det delt opp i 150 mindre grupper i sju større byer over hele landet. Foredragsholderne reiste fra sted til sted og framførte de samme talene.

I 1939 hadde forholdene forverret seg betraktelig i Europa, og noen pionerforkynnere meldte seg til å tjene i andre distrikter. (Jevnfør Matteus 10: 23; Apostlenes gjerninger 8: 4.) Tre tyske pionerer ble sendt fra Sveits til Shanghai i Kina. En rekke andre pionerer ble sendt til Sør-Amerika. To av dem som ble sendt til Brasil, var Otto Estelmann, som hadde besøkt og hjulpet menigheter i Tsjekkoslovakia, og Erich Kattner, som hadde tjent ved Selskapet Vakttårnets kontor i Praha. Det nye distriktet de fikk, var på ingen måte lett. I noen områder hvor det var mange gårder, pleide vitnene å stå tidlig opp og forkynne fram til klokken sju om morgenen, og så utførte de mer felttjeneste sent på kvelden. Bror Kattner forteller at han ofte sov under åpen himmel når han flyttet fra sted til sted. Feltvesken gjorde nytten som hodepute. — Jevnfør Matteus 8: 20.

 Både bror Estelmann og bror Kattner var blitt jaget av nazistenes hemmelige politi i Europa. Slapp de unna forfølgelsen ved at de flyttet til Brasil? Nei, tvert imot. Etter bare et år sørget tjenestemenn som tydeligvis sympatiserte med nazistene, for at de ble satt i langvarig husarrest og kastet i fengsel. Vitnene møtte også motstand fra det katolske presteskap, men de holdt ut i sitt gudgitte arbeid. De kom stadig til byer og tettsteder i Brasil hvor budskapet om Riket ennå ikke var blitt forkynt.

Når vi ser på situasjonen for verden som et hele, ser vi at Jehovas vitners organisasjon eller litteraturen ble forbudt av myndighetene i de fleste av de landene hvor det var vitner under den annen verdenskrig. I 1938 hadde de forkynt i 117 land, og i over 60 av disse landene ble organisasjonen eller litteraturen forbudt eller forkynnere utvist i krigsårene (1939—1945). Selv i land hvor det ikke var noen forbud, var det pøbelaksjoner og hyppige arrestasjoner. Men til tross for alt dette stanset ikke forkynnelsen av det gode budskap.

Den store skare begynner å komme til syne i Latin-Amerika

Midt under krigen, i februar 1943, ble det lagt planer med tanke på det arbeidet som skulle utføres etter krigens slutt. Selskapet Vakttårnet opprettet da skolen Gilead i staten New York for å gi opplæring til misjonærer som skulle tjene i fremmede land. Før året var omme, hadde 12 av disse misjonærene allerede begynt å tjene på Cuba. Det viste seg å være et svært fruktbringende distrikt.

Allerede i 1910 var sannhetens sæd blitt sådd på Cuba. C. T. Russell hadde holdt et foredrag der i 1913. J. F. Rutherford hadde talt i radioen i  Havanna i 1932, og foredraget var senere blitt oversatt til spansk og kringkastet på nytt. Men veksten foregikk langsomt. Det var mange analfabeter i landet på den tiden, og folk hadde store religiøse fordommer. I begynnelsen var det stort sett den engelsktalende befolkningen, som hadde kommet fra Jamaica og andre steder, som viste interesse. I 1936 var det bare 40 forkynnere på Cuba. Men så begynte sannhetens sæd å bære mer frukt som følge av at den ble bearbeidet.

I 1934 var de første kubanerne blitt døpt; senere ble det flere. Fra og med 1940 ble tjenesten fra hus til hus bakket opp av daglige radioprogrammer og frimodige vitnesbyrd som ble avlagt på gaten. Allerede før de første misjonærene som hadde fått opplæring ved Gilead, kom til Cuba i 1943, var det 950 kubanere som hadde tatt imot det gode budskap og forkynte for andre, skjønt ikke alle forkynte regelmessig. I de to første årene etter at misjonærene hadde kommet, foregikk veksten enda hurtigere. I 1945 var det 1894 Jehovas vitner på Cuba. De fleste av dem var opplært i en religion som gikk ut på at alle som trofast støttet kirken, ville komme til himmelen, men det store flertall av dem som ble Jehovas vitner, gledet seg over utsiktene til å leve evig i et gjenopprettet paradis på jorden. (1. Mos. 1: 28; 2: 15; Sal. 37: 9, 29, NW; Åp. 21: 3, 4) Bare 1,4 prosent av dem gav uttrykk for at de tilhørte Kristi åndssalvede brødre.

Også på en annen måte fikk brødrene i Latin-Amerika hjelp fra Selskapets hovedkontor. I begynnelsen av 1944 var N. H. Knorr, F. W. Franz, W. E. Van Amburgh og M. G. Henschel ti dager på Cuba for å styrke brødrene der åndelig sett. Det ble holdt et stevne i Havanna, og det ble truffet tiltak for at forkynnelsesarbeidet skulle bli bedre koordinert. I samme forbindelse besøkte bror Knorr og bror Henschel Costa Rica, Guatemala og Mexico for å hjelpe Jehovas vitner i disse landene.

I 1945 og 1946 foretok N. H. Knorr og F. W. Franz reiser som gjorde det mulig for dem å snakke med og samarbeide med vitner i 24 land fra Mexico til sørspissen av Sør-Amerika foruten i Karibia. De tilbrakte fem måneder i denne delen av verden for å gi kjærlig hjelp og rettledning. Noen steder traff de bare en håndfull interesserte. De hjalp personlig til med å organisere de første menighetene i Lima i Peru og i Carácas i Venezuela, slik  at disse regelmessig holdt møter og utførte felttjeneste. Der hvor det allerede ble holdt menighetsmøter, overvar de disse, og av og til gav de veiledning i hvordan møtene kunne gjøres mer praktiske i forbindelse med evangeliseringsarbeidet.

Der hvor det lot seg gjøre, ble det arrangert offentlige bibelske foredrag under disse besøkene. Foredragene ble gitt stor publisitet ved at vitnene gikk med plakater og leverte løpesedler på gatene. Dette førte til at det var 765 til stede på det stevnet som de 394 vitnene i Brasil arrangerte i São Paulo. I Chile, hvor det var 83 forkynnere, var det 340 som kom for å høre det spesielt averterte foredraget. I Costa Rica kunne de 253 lokale vitnene glede seg over at det var til sammen 849 til stede på de to stevnene deres. Dette var anledninger da brødrene hadde et nært og varmt fellesskap.

Formålet var imidlertid ikke bare å holde minneverdige stevner. På disse reisene la brødrene fra hovedkontoret spesiell vekt på betydningen av å foreta gjenbesøk hos interesserte og lede hjemmebibelstudier med dem.  Hvis folk virkelig skulle bli disipler, måtte de få regelmessig veiledning fra Guds Ord. Resultatet var at tallet på hjemmebibelstudier økte raskt i denne delen av verden.

Mens bror Knorr og bror Franz var ute på disse tjenestereisene, ankom flere misjonærer fra Gilead til sine nye distrikter. I slutten av 1944 var det misjonærer i Costa Rica, Mexico og Puerto Rico. I 1945 hjalp misjonærer til med å organisere forkynnelsesarbeidet bedre i Barbados, Brasil, Britisk Honduras (nå Belize), Chile, Colombia, El Salvador, Guatemala, Haiti, Jamaica, Nicaragua, Panama og Uruguay. Da de to første misjonærene kom til Den dominikanske republikken i 1945, var de de eneste vitnene der i landet. Den tjenesten disse første misjonærene utførte, gav raskt resultater. Trinidad Paniagua sa om de første misjonærene som ble sendt til Guatemala: «Det var akkurat dette vi trengte — noen som kunne undervise oss fra Guds Ord og hjelpe oss til å forstå hvordan vi skulle utføre arbeidet.»

På denne måten ble grunnlaget lagt for framtidig vekst i denne delen av verden. På øyene i Karibhavet var det 3394 forkynnere i slutten av 1945. I Mexico var det 3276, og i Mellom-Amerika var det 404. I Sør-Amerika var det 1042. Det betyr at det i løpet av sju år var en økning på 386 prosent i denne delen av verden i en høyst urolig tidsperiode. Men dette var bare begynnelsen. En eksplosjonsartet vekst lå foran dem. Bibelen hadde forutsagt at «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» skulle bli samlet inn som tilbedere av Jehova før den store trengsel. — Åp. 7: 9, 10, 14.

Da den annen verdenskrig begynte i 1939, var det bare 72 475 Jehovas vitner som forkynte i 115 land (regnet etter grensene i begynnelsen av 1990-årene). Til tross for den intense forfølgelsen de var blitt utsatt for over hele verden, var tallet på vitner mer enn fordoblet ved krigens slutt. Rapporten for 1945 viste at 156 299 vitner var aktive i de 107 landene som det har vært mulig å få rapporter fra. På det tidspunkt hadde imidlertid 163 land fått høre budskapet om Riket.

Det var et imponerende vitnesbyrd som ble avlagt fra 1936 til 1945. I disse ti urolige årene brukte disse iherdige vitnene for Jehova til sammen 212 069 285 timer til å forkynne for verden at Guds rike er menneskehetens eneste håp. De leverte også 343 054 579 bøker, brosjyrer og blad for å hjelpe folk til å forstå hvilket bibelsk grunnlag de hadde for å tro dette. For å gi ytterligere hjelp til dem som var oppriktig interessert, ledet de i 1945 gjennomsnittlig 104 814 gratis hjemmebibelstudier.

[Uthevet tekst på side 455]

Selv om de måtte flykte på grunn av krigen, fortsatte de å forkynne

 [Ramme/bilder på sidene 451 til 453]

De nektet å slutte å forkynne, trass i at de ble kastet i fengsel

Her ser vi noen få av de mange tusen som led for sin tros skyld i fengsler og konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig

1. Adrian Thompson, New Zealand. Fengslet i Australia i 1941; hans søknad om å bli fritatt for militærtjeneste ble avvist da Jehovas vitners organisasjon ble forbudt i Australia. Etter løslatelsen tjente han som reisende tilsynsmann og styrket menighetene i deres offentlige forkynnelse. Han ble misjonær og den første reisende tilsynsmann i Japan etter krigen; han fortsatte å forkynne iherdig like til sin død i 1976.

2. Alois Moser, Østerrike. I sju fengsler og konsentrasjonsleirer. Fremdeles en aktiv forkynner i 1992 i en alder av 92 år.

3. Franz Wohlfahrt, Østerrike. Franz lot seg ikke skremme av at hans far og hans bror ble henrettet. Satt i leiren Rollwald i Tyskland i fem år. Forkynte fortsatt i 1992 i en alder av 70 år.[3]

4. Thomas Jones, Canada. Fengslet i 1944; var deretter i to arbeidsleirer. Etter 34 års heltidstjeneste ble han i 1977 utnevnt til å tjene som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Canada, som fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet i hele landet.

5. Maria Hombach, Tyskland. Arrestert gjentatte ganger; i enecelle i tre og et halvt år. Som kurer satte hun livet på spill for å bringe bibelsk litteratur til sine trosfeller. I 1992 tjente hun, 90 år gammel, som et trofast medlem av Betel-familien.

6. Max og Konrad Franke, Tyskland. Far og sønn, som begge ble fengslet gjentatte ganger og satt inne i mange år. Konrads kone, Gertrud, satt også i fengsel. Alle tre forble lojale og nidkjære tjenere for Jehova; Konrad gikk i spissen for reorganiseringen av vitnenes forkynnelsesarbeid i Tyskland i etterkrigstiden.

7. A. Pryce Hughes, England. Ble to ganger sendt til Wormwood Scrubs, et fengsel i London; ble også fengslet for sin tros skyld under den første verdenskrig. Var en foregangsmann i forkynnelsesarbeidet i Storbritannia fram til sin død i 1978.

8. Adolphe og Emma Arnold, med datteren Simone, Frankrike. Etter at Adolphe var blitt kastet i fengsel, fortsatte Emma og Simone å forkynne og å skaffe andre vitner litteratur. Mens Emma var i fengsel, ble hun satt i enecelle fordi hun stadig forkynte for andre fanger. Simone ble sendt til en forbedringsanstalt. Alle tre fortsatte å forkynne iherdig.

 9. Ernst og Hildegard Seliger, Tyskland. Til sammen tilbrakte de over 40 år i fengsler og konsentrasjonsleirer for sin tros skyld. Også i fengselet fortalte de andre om Bibelens sannheter. Når de hadde friheten, brukte de hele sin tid til å forkynne det gode budskap. Bror Seliger døde som en trofast tjener for Gud i 1985; søster Seliger i 1992.

10. Carl Johnson, De forente stater. Fengslet sammen med hundrevis av andre vitner i Ashland i Kentucky to år etter at han var blitt døpt. Har tjent som pioner og som kretstilsynsmann; i 1992 tok han fremdeles ledelsen i felttjenesten som en eldste.

11. August Peters, Tyskland. Satt i fengsel i 1936/1937 og også i 1937—1945 og var dermed skilt fra sin kone og sine fire barn. Etter at han var blitt løslatt, forkynte han ikke mindre, men mer, som heltidstjener. I 1992 tjente han i en alder av 99 år fremdeles som medlem av Betel-familien og hadde opplevd at tallet på Jehovas vitner i Tyskland hadde steget til 163 095.

12. Gertrud Ott, Tyskland. Fengslet i Lódź i Polen og sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz; siden i Gross-Rosen og Bergen-Belsen i Tyskland. Etter krigen tjente hun iherdig som misjonær i Indonesia, Iran og Luxembourg.

13. Katsuo Miura, Japan. Sju år etter at han var blitt arrestert og kastet i fengsel i Hiroshima, ble store deler av det fengselet han satt i, ødelagt av atombomben. Legene fant imidlertid ikke noen tegn på at han hadde tatt skade av strålingen. Han brukte de siste årene av sitt liv som pioner.

14. Martin og Gertrud Pötzinger, Tyskland. Noen få måneder etter at de hadde giftet seg, ble de arrestert og var fra hverandre i ni år. Martin ble sendt til Dachau og Mauthausen; Gertrud til Ravensbrück. Til tross for brutal behandling ble deres tro ikke rokket. Etter at de ble løslatt, brukte de alle sine krefter i tjenesten for Jehova. Han tjente i 29 år som reisende tilsynsmann i Tyskland; deretter som medlem av det styrende råd fram til sin død i 1988. I 1992 var Gertrud fremdeles en nidkjær evangelist.

15. Jizo og Matsue Ishii, Japan. Etter å ha levert bibelsk litteratur over hele Japan i omkring ti år ble de kastet i fengsel. Jehovas vitners arbeid i Japan ble stanset under krigen, men bror og søster Ishii forkynte iherdig igjen etter krigen. I 1992 hadde Matsue Ishii opplevd å se at tallet på aktive vitner i Japan hadde økt til over 171 000.

16. Victor Bruch, Luxembourg. Satt i Buchenwald, Lublin, Auschwitz og Ravensbrück. I en alder av 90 år fremdeles en aktiv eldste blant Jehovas vitner.

17. Karl Schurstein, Tyskland. Reisende tilsynsmann før Hitler kom til makten. Satt inne i åtte år og ble så drept av SS i Dachau i 1944. Også mens han var i konsentrasjonsleiren, fortsatte han å bygge opp andre i åndelig henseende.

 18. Kim Bong-nyu, Korea. I fengsel i seks år. I en alder av 72 år fortalte hun fremdeles andre om Guds rike.

19. Pamfil Albu, Romania. Etter å ha blitt brutalt mishandlet ble han sendt til en arbeidsleir i Jugoslavia, hvor han var i to og et halvt år. Etter krigen ble han fengslet to ganger til og satt inne i enda 12 år. Han sluttet ikke å forkynne om Guds hensikt. Før sin død hadde han hjulpet tusener i Romania til å tjene sammen med Jehovas vitners verdensomspennende organisasjon.

20. Wilhelm Scheider, Polen. I nazistiske konsentrasjonsleirer 1939—1945. I kommunistiske fengsler 1950—1956 og 1960—1964. Fram til sin død i 1971 viet han alle sine krefter til forkynnelsen av Guds rike.

21. Harald og Elsa Abt, Polen. Under og etter krigen tilbrakte Harald 14 år i fengsel og i konsentrasjonsleirer for sin tros skyld, men også der fortsatte han å forkynne. Elsa ble fratatt deres lille datter og var deretter i seks leirer i Polen, Tyskland og Østerrike. Til tross for at Jehovas vitners arbeid var forbudt i Polen i 40 år etter krigen, fortsatte alle tre å tjene Jehova trofast.

22. Ádám Szinger, Ungarn. Under seks rettssaker fikk han dommer på 23 år, og åtte og et halvt år av disse var han i fengsel og i konsentrasjonsleirer. Har tjent som reisende tilsynsmann i til sammen 30 år. I en alder av 69 år var han fortsatt en lojal eldste i menigheten.

23. Joseph Dos Santos, Filippinene. Hadde vært heltidsforkynner av budskapet om Riket i 12 år før han ble fengslet i 1942. Satte nytt liv i Jehovas vitners arbeid i Filippinene etter krigen og fortsatte som pioner til sin død i 1983.

24. Rudolph Sunal, De forente stater. Fengslet i Mill Point i West Virginia. Etter at han ble løslatt, brukte han hele sin tid til å utbre budskapet om Guds rike — som pioner, som medlem av Betel-familien og som kretstilsynsmann. I 1992 var han fremdeles pioner, 78 år gammel.

25. Martin Magyarosi, Romania. Etter å ha vært fengslet fra 1942 til 1944 fortsatte han å lede forkynnelsen av det gode budskap i Transilvania. Etter løslatelsen foretok han omfattende reiser for å oppmuntre sine trosfeller i forkynnelsesarbeidet; han var selv et fryktløst vitne. Han ble fengslet igjen i 1950 og døde i en arbeidsleir i 1953 som en lojal tjener for Jehova.

26. R. Arthur Winkler, Tyskland og Nederland. Først sendt til Esterwegen konsentrasjonsleir; fortsatte å forkynne i leiren. Senere, i Nederland, ble han slått av Gestapo til det ugjenkjennelige og så sendt til Sachsenhausen. Et lojalt, nidkjært vitne til sin død i 1972.

27. Park Ock-hi, Sør-Korea. Tre år i Sodaemun fengsel i Seoul; utsatt for ubeskrivelig tortur. I 1992, 91 år gammel, forkynte hun fremdeles iherdig som spesialpioner.

[Kart/bilde på side 446]

Som avdelingstilsynsmann i Australia var Alexander MacGillivray med på å planlegge forkynnelsesreiser til mange land og øyer

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

AUSTRALIA

NEW ZEALAND

TAHITI

TONGAØYENE

FIDSJIØYENE

NY GUINEA

JAVA

BORNEO

SUMATRA

BURMA

HONG KONG

MALAYA

SIAM

INDOCHINA

CHINA

STILLEHAVET

Navnene er de som var i bruk i 1930-årene

[Kart/bilder på side 460]

Ved utgangen av 1945 hadde misjonærer fra Gilead allerede begynt å tjene i 18 land i denne delen av verden

Charles og Lorene Eisenhower

Cuba

John og Adda Parker

Guatemala

Emil Van Daalen

Puerto Rico

Olaf Olson

Colombia

Don Burt

Costa Rica

Gladys Wilson

El Salvador

Hazel Burford

Panama

Louise Stubbs

Chile

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

CUBA

COSTA RICA

MEXICO

PUERTO RICO

BARBADOS

BELIZE

BRASIL

BOLIVIA

CHILE

COLOMBIA

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIK

EL SALVADOR

GUATEMALA

HAITI

JAMAICA

NICARAGUA

PANAMA

URUGUAY

[Bilde på side 444]

Noen kolportører leverte mange kartonger med litteratur; beboerne mottok en rekke bibelske prekener i hver bok

[Bilde på side 445]

Armando Menazzi (foran i midten) og en lykkelig gruppe som reiste sammen med ham på en forkynnelsesreise med sitt «pionerhjem på hjul»

[Bilde på side 445]

Arthur Willis, Ted Sewell og Bill Newlands — tre brødre som brakte budskapet om Riket til det indre av Australia

[Bilde på side 447]

Frank Dewar (her med sin kone og deres to døtre) drog til Thailand som den eneste pioneren i 1936 og tjente fremdeles som spesialpioner i 1992

[Bilde på side 447]

Chomchai Inthaphan gjorde bruk av sine evner som oversetter for å nå thaifolket med Bibelens gode budskap

[Bilde på side 448]

I Tyskland sørget Jehovas vitner for at dette åpne brevet fikk stor offentlig utbredelse i 1937, trass i at myndighetene hadde forbudt deres gudsdyrkelse

[Bilde på side 449]

Familien til Franz og Hilda Kusserow — hver eneste én et trofast vitne for Jehova, trass i at alle i familien (bortsett fra en sønn som omkom i en ulykke) ble kastet i konsentrasjonsleirer eller fengsler eller sendt til forbedringsanstalter for sin tros skyld

[Bilder på side 450]

Noen av dem i Østerrike og Tyskland som satte livet på spill for å mangfoldiggjøre eller distribuere dyrebart bibelstudiemateriale som det som er vist i bakgrunnen

Therese Schreiber

Peter Gölles

Elfriede Löhr

Albert Wandres

August Kraft

Ilse Unterdörfer

[Bilde på side 454]

Vitner på et stevne i Shanghai i Kina i 1936; ni i denne gruppen ble døpt ved denne anledningen

[Bilde på side 456]

Til tross for at Jehovas vitners gudsdyrkelse var forbudt i Australia, holdt disse vitnene et stevne i Hargrave Park i nærheten av Sydney i 1941

[Bilde på side 458]

Kubanske vitner på et stevne i Cienfuegos i 1939

[Bilde på side 459]

N. H. Knorr (til venstre) taler på stevnet i São Paulo i 1945 med Erich Kattner som tolk