Kapittel 33

De fortsetter å holde seg våkne

«JESUS sa jo uttrykkelig at ikke noe menneske skulle ha kjennskap til ’den dag’ eller ’time’ da Faderen skulle befale sin Sønn å ’komme’ mot Satans onde tingenes ordning. Derfor vil noen kanskje stille dette spørsmålet: ’Hvorfor er det da så viktig å leve i forventning om enden?’ Det er viktig fordi Jesus praktisk talt i samme åndedrag tilføyde: ’Vær på vakt og våk! . . . Våk da!’ (Markus 13: 32—35)» — Vakttårnet for 15. juli 1985.

Jehovas vitner har nå vært på vakt og holdt seg våkne i mange tiår. Hva har de så årvåkent ventet på? Jo, på at Jesus skal komme som konge i Riket for å fullbyrde dommen over Satans onde tingenes ordning og for å la sitt rikes styre bringe velsignelser i fullt mål over hele jorden. (Matt. 6: 9, 10; 24: 30; Luk. 21: 28; 2. Tess. 1: 7—10) Fordi de holder seg våkne, vet de at «tegnet» på Jesu nærvær har vært synlig siden 1914, og at den nåværende tingenes ordning gikk inn i sine siste dager det året. — Matt. 24: 3 til 25: 46.

Men Jesus har ennå ikke kommet som domsfullbyrder og befrier. Hvordan betrakter så Jehovas vitner sin nåværende situasjon?

’Full visshet’ i sin forståelse

Som en verdensomfattende menighet har de «den fulle visshet i [sin] forståelse». (Kol. 2: 2) De mener ikke dermed at de forstår alle detaljer ved Jehovas hensikter. De fortsetter å undersøke Bibelen med et åpent sinn, og de fortsetter å lære. Men det de lærer, forandrer ikke deres grunnsyn når det gjelder de grunnleggende sannheter i Guds Ord. De har ’full visshet’ med hensyn til disse grunnsannhetene; de har forstått og godtatt dem i mange tiår nå. Det de lærer, gir dem imidlertid en stadig bedre forståelse av hvordan bestemte skriftsteder passer inn i helheten i den bibelske sannhet, og hvordan de i større utstrekning kan anvende Guds Ords veiledning i sitt eget liv.

Jehovas vitner har også ’full visshet’ når det gjelder Guds løfter. De har fullstendig tillit til at alle hans løfter vil bli oppfylt selv til minste detalj, og at de alle vil bli innfridd til hans fastsatte tid. Bibelske profetier som de både har sett og erfart oppfyllelsen av, gir dem full visshet om at denne verden befinner seg i «endetiden», og at Guds løfte om en rettferdig, ny verden snart vil bli til virkelighet. — Dan. 12: 4, 9; Åp. 21: 1—5.

 Hva bør de derfor gjøre? «Vær aktpågivende, våk,» befalte Jesus, «for dere vet ikke når den fastsatte tid er. Hold dere derfor våkne, . . . for at [Herren], når han plutselig kommer, ikke skal finne dere sovende. Men det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Hold dere våkne.» (Mark. 13: 33, 35—37) Jehovas vitner er fullstendig klar over hvor viktig det er å holde seg våken.

Den overdrevne iver de noen ganger har vist i forbindelse med oppfyllelsen av enkelte profetier, forandrer ikke de mange vitnesbyrd som siden den første verdenskrig har vist at vi befinner oss i avslutningen på tingenes ordning. Det er uten tvil mye bedre å være ivrig — til og med for ivrig — etter å se Guds vilje bli gjennomført enn å sove åndelig sett med hensyn til oppfyllelsen av hans hensikter. — Jevnfør Lukas 19: 11; Apostlenes gjerninger 1: 6; 1. Tessaloniker 5: 1, 2, 6.

Hva innebærer det å holde seg våken?

Hvordan holder de seg våkne?

Årvåkne kristne sitter ikke bare med hendene i fanget og venter. Slett ikke! De må holde seg sunne og friske i åndelig forstand, for at Jesus, når han kommer som domsfullbyrder, også vil vise seg å være deres befrier. (Luk. 21: 28) Jesus sa: «Gi akt på dere selv, så deres hjerter aldri blir nedtynget av fråtsing og drukkenskap og livets bekymringer og den dagen plutselig, på et øyeblikk, kommer over dere som en snare. . . . Våk derfor.» (Luk. 21: 34—36) Våkne kristne må følgelig først ’gi akt på seg selv’ og hver dag anstrenge seg for å leve slik som de kristne bør. De må holde seg lys våkne med hensyn til sine kristne forpliktelser, og de må sky den ukristne oppførsel som kjennetegner denne verden, som «ligger i den ondes makt». (1. Joh. 5: 19; Rom. 13: 11—14) Når Kristus kommer, må de være rede.

Hvem har virkelig holdt seg lys våkne og vært sunne og friske i åndelig forstand? De historiske opplysningene som er lagt fram i tidligere kapitler i denne boken, viser at det er Jehovas vitner. Det er tydelig at de tar alvorlig det ansvar som er forbundet med det å være en kristen. I krigstid har de for eksempel vært villige til å risikere fengsling og dødsstraff fordi de har vært lys våkne med hensyn til den plikt de har til ikke å være en del av verden og til å vise hverandre selvoppofrende kjærlighet. (Joh. 13: 34, 35; 17: 14, 16) Deres ’gode oppførsel’ i Rikets sal, på store stevner og også på arbeidsplassen gjør inntrykk på andre. (1. Pet. 2: 12) I denne verden, som «har mistet all moralsk sans», er de kjent for å leve et rettskaffent, moralsk rent liv. — Ef. 4: 19—24; 5: 3—5.

Å være på vakt og holde seg våken innebærer imidlertid mer enn å ’gi akt på seg selv’. En vaktmann må fortelle andre hva han ser. Nå i endens tid må årvåkne kristne som tydelig ser tegnet på Kristi nærvær, forkynne  det «gode budskap om riket» for andre og advare dem om at Kristus snart vil komme og fullbyrde dommen over denne onde tingenes ordning. (Matt. 24: 14, 30, 44) På den måten hjelper de andre til å få håp om «utfrielse». — Luk. 21: 28.

Hvem har vist seg å være våkne ved å la advarselen lyde? Jehovas vitner er verden over kjent for at de nidkjært forkynner om Guds navn og rike. De overlater ikke forkynnelsen til en utvalgt presteklasse. De forstår at forkynnelsen er et ansvar som påhviler alle troende. De betrakter den som en vesentlig del av sin tilbedelse. (Rom. 10: 9, 10; 1. Kor. 9: 16) Hva har dette ført til?

De utgjør nå en voksende menighet med millioner av aktive medlemmer i over 220 land over hele jorden. (Jes. 60: 22; jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 47; 6: 7; 16: 5.) Noen av de mektigste regjeringer i menneskehetens historie har nedlagt forbud mot deres virksomhet og drevet klappjakt på dem og fengslet dem. Men Jehovas vitner har fortsatt å forkynne om Guds rike! De inntar den samme faste holdning som apostlene, som, da de fikk ordre om å slutte å forkynne, erklærte: «Vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apg. 4: 18—20; 5: 27—29.

«Fortsett å nære forventning om det»

Jehovas vitners situasjon i dag ligner den situasjon som de kristne i Judea i det første århundre befant seg i. Jesus hadde gitt dem et tegn som skulle vise dem når tiden var inne til å flykte fra Jerusalem for å unnslippe ødeleggelsen av byen. «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, . . . må de som er i Judea, begynne å flykte,» sa Jesus. (Luk. 21: 20—23) Litt over 30 år senere, i år 66, ble Jerusalem omringet av romerske hæravdelinger. Da de romerske styrkene plutselig og tilsynelatende uten grunn trakk seg tilbake, fulgte de judeiske kristne Jesu veiledning og flyktet — ikke bare fra Jerusalem, men fra hele Judea — til en by i Perea som het Pella.

Der ventet de i sikkerhet. År 67 kom og gikk. Så ble år 68 avløst av år 69. Men Jerusalem var fremdeles fritt. Skulle de dra tilbake? Jesus hadde jo ikke sagt hvor lenge de skulle vente. Men de som eventuelt drog tilbake, fikk angre på det, for i år 70 kom de romerske hærstyrkene tilbake i et antall som gjorde at de ble som en flom som ikke kunne stanses, og denne gangen trakk de seg ikke tilbake. I stedet ødela de byen og drepte over en million mennesker. Hvor glade må ikke de judeiske kristne i Pella ha vært for at de hadde fortsatt å vente på Jehovas fastsatte tid for fullbyrdelsen av dommen!

Det forholder seg på lignende måte med dem som i dag holder seg våkne. De er fullt klar over at jo lenger ut i endens tid vi kommer, jo  større utfordring vil det være å fortsette å nære forventning om Jesu komme. Men de har ikke mistet troen på Jesu ord: «Jeg sier dere i sannhet at denne generasjon slett ikke skal forsvinne før alt dette skjer.» (Matt. 24: 34) Uttrykket «alt dette» sikter til de forskjellige trekkene ved det sammensatte «tegnet». Dette tegnet har vært synlig siden 1914 og vil kulminere i den ’store trengsel’. (Matt. 24: 21) Den «generasjon» som levde i 1914, skrumper raskt inn. Enden kan ikke være langt borte.

I mellomtiden er Jehovas vitner fast bestemt på å holde seg våkne, i full tillit til at Gud vil oppfylle alle sine løfter når hans tid er inne! De legger seg på sinne Jehovas ord til profeten Habakkuk. Det kunne se ut til at Jehova tolererte ondskapen i Juda rike i slutten av det sjuende århundre før vår tidsregning, men Jehova sa til profeten: «Skriv synet [angående slutten på de tyngende forholdene] opp, riss det inn på tavler, så folk kan lese det lett! For synet venter på sin tid [den fastsatte tid, NW], det jager mot enden og slår ikke feil. Om det [tilsynelatende] dryger, så bare vent [fortsett å nære forventning om det, NW]! Det kommer sikkert og uteblir ikke.» (Hab. 1: 2, 3; 2: 2, 3) Jehovas vitner har tillit til Jehovas rettferdighet, og det hjelper dem til å være likevektige og vente på Jehovas «fastsatte tid».

F. W. Franz, som ble døpt i 1913, uttrykte på en fin måte hvordan Jehovas vitner føler det. Som president for Selskapet Vakttårnet sa han i 1991:

«Vårt håp er sikkert, og det vil bli fullstendig oppfylt for hver eneste en av de 144 000 medlemmer av den lille hjord langt utover det vi i det hele tatt har forestilt oss. Vi av den salvede rest som opplevde 1914, da vi ventet at vi alle skulle komme til himmelen, ser ikke på dette håpet som noe mindre verdifullt enn før. Det er et like solid håp for oss som det noen gang har vært, og vi setter større pris på det jo lenger vi må vente på oppfyllelsen av det. Det er noe det er verdt å vente på, selv om det skulle ta en million år. Jeg setter vårt håp høyere enn noen gang før, og jeg ønsker aldri å miste verdsettelsen av det. Det håpet som den lille hjord har, er også en forsikring om at de forventninger som den store skare av andre sauer gjør seg, uten noen som helst tvil vil bli innfridd langt utover det vi kan forestille oss. Det er grunnen til at vi har stått fast helt fram til nå, og vi kommer til å stå fast til Gud har bevist at han oppfyller sine ’dyrebare og meget storslagne løfter’.» — 2. Pet. 1: 4; 4. Mos. 23: 19; Rom. 5: 5.

Den tid da Kristi nærvær som konge i Riket skal bli tydelig tilkjennegitt for hele menneskeheten, nærmer seg raskt. Da vil de som har holdt seg våkne, «få del i oppfyllelsen av løftet». (Hebr. 10: 36) Ja, deres forventninger vil bli innfridd langt utover ’det de noensinne kunne ha forestilt seg’. Hvor glade og takknemlige vil de ikke da være for at de i de siste dager for denne onde tingenes ordning var de som fortsatte å holde seg våkne, og som nidkjært forkynte om Guds rike!

[Uthevet tekst på side 713]

De har full visshet om at denne verden befinner seg i «endetiden»

[Uthevet tekst på side 714]

De anstrenger seg hver dag for å leve slik som de kristne bør

[Uthevet tekst på side 715]

Hvem har vist seg å være våkne ved å la advarselen lyde?

[Uthevet tekst på side 716]

«Jeg setter vårt håp høyere enn noen gang før, og jeg ønsker aldri å miste verdsettelsen av det» — F. W. Franz

 [Ramme/bilde på side 717]

Forkynnelsesarbeidet verden over

År Land

1920 ....... 46

1925 ....... 83

1930 ....... 87

1935 ...... 115

1940 ...... 112

1945 ...... 107

1950 ...... 147

1955 ...... 164

1960 ...... 187

1965 ...... 201

1970 ...... 208

1975 ...... 212

1980 ...... 217

1985 ...... 222

1992 ...... 229

Antall land

Antall land er beregnet ut fra den måten verden var inndelt på i begynnelsen av 1990-årene, og ikke ut fra politiske inndelinger som for eksempel fantes da tidligere imperier hadde herredømme over områder som nå er delt i en rekke selvstendige stater.

År Menigh.

1940 ...... 5 130

1945 ...... 7 218

1950 ..... 13 238

1955 ..... 16 044

1960 ..... 21 008

1965 ..... 24 158

1970 ..... 26 524

1975 ..... 38 256

1980 ..... 43 181

1985 ..... 49 716

1992 ..... 69 557

Antall menigheter

Før 1938 ble det ikke ført konsekvente internasjonale opptegnelser over det totale antall menigheter.

År Fork.

1935 .. ... 56 153

1940 ...... 96 418

1945 ..... 156 299

1950 ..... 373 430

1955 ..... 642 929

1960 ..... 916 332

1965 ... 1,109 806

1970 ... 1 483 430

1975 ... 2 179 256

1980 ... 2 272 278

1985 ... 3 024 131

1992 ... 4 472 787

Forkynnere av Riket

Måten å regne forkynnere på ble forandret flere ganger i 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Menighetene sendte rapporter til Selskapet hver uke og ikke hver måned. (Det var først i oktober 1932 man begynte å rapportere på månedlig basis.) For å bli regnet som klassearbeider (menighetsforkynner) måtte en bruke minst tre timer i uken (eller 12 timer i måneden) i felttjenesten, ifølge «Bulletin» for 1. januar 1929. Isolerte forkynnere skulle vie minst to timer i uken til forkynnelsen.

År Pionerer

1920 ......... 480

1925 ....... 1 435

1930 ....... 2 897

1935 ....... 4 655

1940 ....... 5 251

1945 ....... 6 721

1950 ...... 14 093

1955 ...... 17 011

1960 ...... 30 584

1965 ...... 47 853

1970 ...... 88 871

1975 ..... 130 225

1980 ..... 137 861

1985 ..... 322 821

1992 ..... 605 610

Pionerer

Tallene her innbefatter alminnelige pionerer, hjelpepionerer, spesialpionerer, misjonærer, kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn. Pionerene ble tidligere kalt kolportører, og hjelpepionerene ble kalt hjelpekolportører. De fleste tallene er månedlige gjennomsnitt.

År Bi. st.

1945 ....... 104 814

1950 ....... 234 952

1955 ....... 337 456

1960 ....... 646 108

1965 ....... 770 595

1970 ..... 1 146 378

1975 ..... 1 411 256

1980 ..... 1 371 584

1985 ..... 2 379 146

1992 ..... 4 278 086

Hjemmebibelstudier

I 1930-årene ble det ledet en del studier med enkeltpersoner, men man la spesielt vekt på å lære folk å studere på egen hånd og på å organisere studier som andre interesserte i området kunne overvære. Senere ledet man studier med enkeltpersoner som viste oppriktig interesse, til de ble døpt. Enda senere ble forkynnerne oppmuntret til å fortsette studiet til eleven hadde fått tilstrekkelig hjelp til å bli en moden kristen.

År Timer

1930-35 ....... 42 205 307

1936-40 ....... 63 026 188

1941-45 ...... 149 043 097

1946-50 ...... 240 385 017

1951-55 ...... 370 550 156

1956-60 ...... 555 859 540

1961-65 ...... 760 049 417

1966-70 .... 1 070 677 035

1971-75 .... 1 637 744 774

1976-80 .... 1 646 356 541

1981-85 .... 2 276 287 442

1986-92 .... 5 912 814 412

Timer

Det var først i slutten av 1920-årene at forkynnerne i sin alminnelighet begynte å rapportere hvor mye tid de brukte i tjenesten. Måten å regne tiden på ble forandret flere ganger. I begynnelsen av 1930-årene regnet man bare den tiden man brukte i tjenesten fra hus til hus — ikke den tiden man brukte på gjenbesøk. Rapporten her er imponerende, men den gir i virkeligheten bare et omtrentlig bilde av all den tiden Jehovas vitner har brukt i forkynnelsen av Guds rike.

År Publ. lev.

1920-25 ....... 38 757 639

1926-30 ....... 64 878 399

1931-35 ...... 144 073 004

1936-40 ...... 164 788 909

1941-45 ...... 178 265 670

1946-50 ...... 160 027 404

1951-55 ...... 237 151 701

1956-60 ...... 493 202 895

1961-65 ...... 681 903 850

1966-70 ...... 935 106 627

1971-75 .... 1 407 578 681

1976-80 .... 1 380 850 717

1981-85 .... 1 504 980 839

1986-92 .... 2 715 998 934

Antall publikasjoner levert

Med få unntak innbefatter tallene for årene før 1940 ikke blad, selv om det ble levert millioner av eksemplarer. Tallene fra 1940 og framover omfatter bøker, brosjyrer og blad, men ikke de mange hundre millioner traktater som også er blitt brukt for å vekke interesse for budskapet om Riket. Det samlede antall på 10 107 565 269 publikasjoner som er blitt levert fra 1920 til 1992 på over 290 språk, vitner om at det er blitt avlagt et enestående vitnesbyrd over hele jorden.

År Tilstede Deltakere

1935 ...... 63 146 ... 52 465

1940 ...... 96 989 ... 27 711

1945 ..... 186 247 ... 22 328

1950 ..... 511 203 ... 22 723

1955 ..... 878 303 ... 16 815

1960 ... 1 519 821 ... 13 911

1965 ... 1 933 089 ... 11 550

1970 ... 3 226 168 ... 10 526

1975 ... 4 925 643 ... 10 550

1980 ... 5 726 656 .... 9 564

1985 ... 7 792 109 .... 9 051

1992 ...11 431 171 .... 8 683

Minnehøytiden: Tilstedeværende og deltagere

Mange av tallene fra minnehøytiden før 1932 er ufullstendige. Noen ganger ble bare grupper på 15, 20, 30 eller flere regnet med i det samlede, offentliggjorte tallet. Interessant nok viser rapportene fra de fleste årene som det foreligger tall fra, at det i hvert fall var noen av de tilstedeværende som ikke forsynte seg av symbolene. I 1933 dreide det seg om cirka 3000.