Kapittel 31

Utvalgt og ledet av Gud

«DET er bare logisk at det skulle finnes én sann religion. Det er i overensstemmelse med den kjensgjerning at den sanne Gud ’ikke [er] uordens Gud, men fredens Gud’. (1. Korinter 14: 33) Ja, Bibelen sier at det er bare ’én tro’. (Efeserne 4: 5) Hvem er så de sanne tilbedere i vår tid? Vi nøler ikke med å si at det er Jehovas vitner,» erklærer boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. *

’Hvordan kan dere være så sikre på at det er dere som har den sanne religion?’ er det kanskje noen som spør. ’Dere har ikke overnaturlige vitnesbyrd — som mirakuløse gaver. Og har dere ikke i årenes løp måttet gjøre forandringer i det dere tror og lærer? Hvordan kan dere da være så sikre på at dere blir ledet av Gud?’

For å besvare disse spørsmålene vil det være nyttig først å se på hvordan Jehova utvalgte og ledet sitt folk i fortiden.

Hvordan Gud utvalgte sitt folk i bibelsk tid

I det 16. århundre før vår tidsregning samlet Jehova israelittene på Sinai-fjellet og innbød dem til å bli hans utvalgte folk. Men først gjorde han det klart for dem at det var bestemte krav de måtte oppfylle. Han sa til dem: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord . . . så skal dere være min eiendom.» (2. Mos. 19: 5) Gjennom Moses framsatte Jehova kravene klart og tydelig, og deretter svarte folket: «Vi vil være lydige og gjøre alt det [Jehova] har sagt.» Jehova sluttet så en pakt med israelittene og gav dem sin lov. — 2. Mos. 24: 3—8, 12.

Utvalgt av Gud — for et ærefryktinngytende privilegium! Men dette privilegiet medførte ansvar — israelittene skulle nøye adlyde Guds lov. Hvis de ikke gjorde det, ville de bli forkastet som nasjon betraktet. For at de skulle få en sunn frykt som fikk dem til å adlyde ham, gjorde han noen bemerkelsesverdige, overnaturlige tegn — det brøt løs «med torden og lyn», og «hele fjellet skalv». (2. Mos. 19: 9, 16—18; 20: 18, 20) I omkring 1500 år fra da av inntok israelittene en særstilling — de var Guds utvalgte folk.

I det første århundre etter vår tidsregning forandret så situasjonen seg drastisk.  Israelittene mistet sin begunstigede stilling. De ble forkastet av Jehova fordi de hadde vraket hans Sønn. (Matt. 21: 43; 23: 37, 38; Apg. 4: 24—28) Jehova frambrakte så den første kristne menighet, som var grunnlagt på Kristus. På pinsedagen i år 33 utøste Jehova sin hellige ånd over Jesu etterfølgere i Jerusalem og gjorde dem til «en utvalgt slekt, . . . en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». (1. Pet. 2: 9; Apg. 2: 1—4; Ef. 2: 19, 20) De ble «Guds utvalgte». — Kol. 3: 12.

Det var knyttet betingelser til det å tilhøre denne utvalgte nasjon. Jehova fastsatte strenge moralske og åndelige krav som måtte oppfylles. (Gal. 5: 19—24) De som oppfylte kravene, fikk mulighet til å bli utvalgt av ham. Men når de var blitt utvalgt, var det absolutt nødvendig at de forble lydige mot hans lover. Det var bare ’de som adlød ham som hersker’, som ville fortsette å få hans hellige ånd. (Apg. 5: 32) De som ikke adlød ham, risikerte å bli bortvist fra menigheten og å miste sin arv i Guds rike. — 1. Kor. 5: 11—13; 6: 9, 10.

Men hvordan kunne andre med sikkerhet vite at Gud hadde utvalgt denne kristne menighet til å ta Israels plass som «Guds menighet»? (Apg. 20: 28) Guds valg var ikke til å ta feil av. Etter Jesu død skjenket han dem som tilhørte den første kristne menighet, mirakuløse gaver for å vise at det var de som nå var Guds utvalgte. — Hebr. 2: 3, 4.

Var det alltid nødvendig med overnaturlige tegn, eller mirakler, for at det skulle være klart hvem som var utvalgt og ledet av Gud i bibelsk tid? Nei, slett ikke. Mirakuløse gjerninger var ikke vanlige i bibelsk tid. De fleste som levde på den tiden, var aldri vitne til et mirakel. De fleste av de miraklene Bibelen forteller om, fant sted på Moses’ og Josvas tid (i det 16. og 15. århundre før vår tidsregning), på Elias og Elisjas tid (i det tiende og niende århundre før vår tidsregning) og på Jesu og apostlenes tid (i det første århundre etter vår tidsregning). Andre trofaste personer som ble utvalgt av Gud i en særlig hensikt, som Abraham og David, så eller erfarte tilkjennegivelser av Guds makt, men det er ikke noe som tyder på at de selv gjorde mirakler. (1. Mos. 18: 14; 19: 27—29; 21: 1—3; jevnfør 2. Samuelsbok 6: 21; Nehemja 9: 7.) Bibelen forutsa at de mirakuløse gavene i det første århundre skulle bli «avskaffet». (1. Kor. 13: 8) Det skjedde da den siste av de 12 apostlene og de som hadde fått de mirakuløse gaver gjennom dem, døde. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 14—20.

Hvordan utvelger Gud sitt folk i dag?

Etter det første århundre fikk det forutsagte frafallet fritt løp. (Apg. 20: 29, 30; 2. Tess. 2: 7—12) I mange århundrer brant den sanne kristendoms lampe svært svakt. (Jevnfør Matteus 5: 14—16.) Men i en illustrasjon viste Jesus at det skulle bli et klart skille mellom «hveten» (de sanne kristne) og «ugresset» (de falske kristne) i «avslutningen på tingenes  ordning». Hveten, ’de utvalgte’, skulle bli samlet i én sann kristen menighet, som i det første århundre. (Matt. 13: 24—30, 36—43; 24: 31) Jesus omtalte også de salvede medlemmene av denne menigheten som «den tro og kloke slave» og sa at de skulle dele ut åndelig føde i endens tid. (Matt. 24: 3, 45—47) «En stor skare» av sanne tilbedere fra alle nasjoner skulle slutte seg til denne trofaste slave. — Åp. 7: 9, 10; jevnfør Mika 4: 1—4.

Hvordan skulle man vite hvem som var de sanne tilbedere i endens tid? Ville de alltid ha den rette forståelse? Ville de være ufeilbarlige i sine vurderinger? Jesu apostler måtte la seg korrigere fra tid til annen. (Luk. 22: 24—27; Gal. 2: 11—14) I likhet med apostlene må Kristi sanne etterfølgere i vår tid være ydmyke og villige til å ta imot tukt og, når det er nødvendig, foreta justeringer for å bringe sin tankegang i stadig større overensstemmelse med Guds syn på tingene. — 1. Pet. 5: 5, 6.

Hvilken gruppe var det som viste seg å være den eneste sanne kristne organisasjon da verden gikk inn i sine siste dager i 1914? Kristenheten var full av trossamfunn som hevdet at de representerte Kristus. Men spørsmålet er: Levde noen av dem opp til Bibelens krav?

Den eneste sanne kristne menighet måtte være en organisasjon som holder fast ved Bibelen som den høyeste autoritet, ikke en som siterer spredte skriftsteder og forkaster resten av Bibelen når den ikke stemmer med den teologi den for tiden har. (Joh. 17: 17; 2. Tim. 3: 16, 17) Den måtte være en organisasjon hvor medlemmene — ikke noen, men alle — etterligner Kristus ved ikke å være en del av verden. Hvordan kunne de da blande seg opp i politikk, som kristenhetens trossamfunn har gjort til stadighet? (Joh. 15: 19; 17: 16) Den sanne kristne organisasjon måtte vitne om Guds navn, Jehova, og utføre det arbeidet som Jesus gav befaling om, nemlig forkynne det gode budskap om Guds rike. Som i det første århundre måtte ikke bare noen få i menigheten, men alle, være helhjertete evangelister. (Jes. 43: 10—12; Matt. 24: 14; 28: 19, 20; Kol. 3: 23) De sanne tilbedere skulle også kunne kjennes på sin selvoppofrende kjærlighet til hverandre, en kjærlighet som ikke skulle la seg stanse av landegrenser og rasemessige barrierer, men forene dem i et verdensomfattende brorskap. Denne kjærligheten skulle ikke bare komme til uttrykk i enkeltstående tilfelle, men på en måte som virkelig skilte dem ut som organisasjon betraktet. — Joh. 13: 34, 35.

Da endens tid begynte i 1914, var det tydelig at ingen av kristenhetens trossamfunn oppfylte disse bibelske kravene til den ene, sanne kristne menighet. Hva så med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen?

Deres søken etter sannheten ble belønnet

Som ung mann kom C. T. Russell til at kristenheten hadde gitt et helt galt bilde av Bibelen. Han mente også at tiden var inne til at Guds Ord  skulle bli forstått, og til at de som oppriktig studerte Bibelen og levde etter den, skulle forstå den.

En biografi om Russell som ble utgitt kort tid etter hans død, forklarte: «Han var ikke grunnlegger av noen ny religion og påstod aldri å være det. Han gjenopptok de store sannheter som Jesus og apostlene lærte, og lot det 20. århundres lys bestråle dem. Han påstod ikke at han hadde fått noen særlig åpenbaring fra Gud, men holdt fast ved at Guds beleilige tid til at Bibelen skulle forstås, nå var inne, og at han som en som var fullt innviet til Herren og hans tjeneste, fikk lov til å forstå den. Fordi han gav seg selv hen til i seg å få utviklet den hellige ånds frukter, ble Herrens løfte oppfylt på ham: ’For når dette finnes hos eder og er tiltagende, lar det eder ikke stå ørkesløse eller ufruktbare i erkjennelsen av vår Herre Jesus Kristus.’» (2. Pet. 1: 5—8) — Vagt-Taarnet, januar 1917, s. 4.

C. T. Russells og hans venners søken etter forståelse av Bibelen ble belønnet. Som sannhetselskende mennesker trodde de at Bibelen er Guds inspirerte Ord. (2. Tim. 3: 16, 17) De forkastet Darwins utviklingsteori og den historisk-kritiske bibelforsknings synspunkter, som brøt ned troen. Fordi de godtok Bibelen som den høyeste autoritet, forkastet de også treenighetslæren, læren om sjelens udødelighet og læren om evig pine som ubibelske læresetninger av hedensk opprinnelse. «De store sannheter» som de anerkjente, var blant annet sannheten om at Jehova er Skaperen av alle ting, at Jesus Kristus er Guds Sønn, som gav sitt liv som en løsepenge for andre, og at Jesus ved sin gjenkomst skulle være usynlig nærværende som åndeskapning. (Matt. 20: 28; Joh. 3: 16; 14: 19; Åp. 4: 11) De forstod også klart at mennesket er en dødelig sjel. — 1. Kor. 15: 45; Jak. 5: 20.

Det er ikke slik å forstå at det var Russell og bibelstudentene som fant fram til alle disse sannhetene; mange av dem var blitt forstått tidligere av oppriktige personer som regnet seg som kristne. Noen av disse holdt fast ved sin overbevisning også når slike oppfatninger ikke var populære. Men rettet de seg etter alle Bibelens krav til sanne tilbedere? Holdt de seg for eksempel atskilt fra verden, som Jesus sa at hans etterfølgere skulle gjøre?

På hvilke andre måter foruten ved sitt bibelsyn var de bibelstudentene som hadde sluttet seg til Russell, annerledes enn andre? De skilte seg så avgjort ut ved den iver de viste når de fortalte andre om sin tro og spesielt la vekt på å forkynne om Guds navn og rike. Selv om de var forholdsvis få, nådde de raskt ut til atskillige land med det gode budskap. Fulgte de også Jesu eksempel ved å holde seg klart atskilt fra verden? I visse henseender, ja. Men siden den første verdenskrig er de blitt stadig bedre klar over hvilket ansvar dette innebærer, og dette er nå et tydelig kjennetegn på Jehovas  vitner. Man må ikke glemme at mens andre religiøse grupper hyllet Folkeforbundet og senere De forente nasjoner, forkynte Jehovas vitner at det er Guds rike — ikke noen organisasjon som mennesker har opprettet — som er menneskehetens eneste håp.

Men er det ikke så at noen av Jehovas vitners trosoppfatninger er blitt forandret i årenes løp? Hvordan kan det ha seg at det var behov for justeringer, hvis de virkelig var utvalgt av Gud og ble ledet av ham, og hvis deres lære fra begynnelsen av var basert på Bibelen?

Hvordan Jehova leder sitt folk

De som utgjør den ene sanne kristne organisasjon i dag, får ikke åpenbaringer fra engler og er ikke inspirert av Gud. Men de har de inspirerte hellige skrifter, som inneholder åpenbaringer av Guds tanker og vilje. Som organisasjon og som enkeltpersoner må de anerkjenne Bibelen som Guds sannhetsord, studere den grundig og la den virke på seg. (1. Tess. 2: 13) Men hvordan kommer de fram til den rette forståelsen av Guds Ord?

Bibelen selv sier: «Hører ikke tydninger Gud til?» (1. Mos. 40: 8, NW) Hvis de i sitt studium av Bibelen støter på en passasje som det er vanskelig å forstå, må de prøve å finne andre inspirerte passasjer som kaster lys over emnet. På den måten lar de Bibelen tolke seg selv, og ut fra dette bestreber de seg på å forstå «det mønster» av sannhet som finnes i Guds Ord. (2. Tim. 1: 13) Jehova leder dem til denne forståelsen ved hjelp av sin hellige ånd. Men for å bli ledet av den hellige ånd må de framelske dens frukter og være mottagelige for dens påvirkning, og de må unnlate å bedrøve den og motarbeide den. (Gal. 5: 22, 23; Ef. 4: 30) Ved at de samvittighetsfullt går inn for å leve etter det de lærer, bygger de dessuten hele tiden opp troen, som er grunnlaget for å få en klarere og klarere forståelse av hvordan de må gjøre Guds vilje i den verden de ikke er en del av. — Luk. 17: 5; Fil. 1: 9, 10.

Jehova har alltid ledet sitt folk til en klarere forståelse av sin vilje. (Sal. 43: 3) Den måten han har ledet dem på, kan illustreres med følgende eksempel: Hvis en har vært lenge i et mørkt rom, er det ikke da best at en gradvis utsettes for lys? Jehova har litt etter litt opplyst sitt folk med sannhetens lys. (Jevnfør Johannes 16: 12, 13.) Det har vært som ordspråket sier: «Rettferdiges sti er som morgenens lysskjær, det vokser til det blir høylys dag.» — Ordsp. 4: 18.

Den måten Jehova handlet med sine utvalgte tjenere på i bibelsk tid, bekrefter at en klar forståelse av hans vilje og hensikter ofte kommer gradvis. Abraham forstod for eksempel ikke fullt ut hvordan Jehovas hensikt i forbindelse med ’ætten’ skulle bli gjennomført. (1. Mos. 12: 1—3, 7; 15: 2—4; jevnfør Hebreerne 11: 8.) Daniel skjønte ikke hva det endelige utfall ville bli av de profetiene han nedskrev. (Dan. 12: 8, 9) Da Jesus var på  jorden, sa han at han ikke kjente dagen og timen for når den nåværende tingenes ordning ville ta slutt. (Matt. 24: 36) Til å begynne med forstod ikke apostlene at Jesu rike skulle være et himmelsk rike, at det ikke skulle opprettes i det første århundre, og at til og med hedninger kunne arve det. — Luk. 19: 11; Apg. 1: 6, 7; 10: 9—16, 34, 35; 2. Tim. 4: 18; Åp. 5: 9, 10.

Det skulle ikke overraske oss at Jehova også i nyere tid ofte har ledet sitt folk på en fremadskridende måte ved å kaste lys over Bibelens sannheter litt etter litt. Det er ikke selve sannhetene som blir forandret. Det som er sant, er og blir sant. Jehovas vilje og hensikt, som er beskrevet i Bibelen, forandrer seg ikke. (Jes. 46: 10) Men hans tjeneres forståelse av disse sannhetene blir stadig klarere «i rette tid», når Jehovas tid er inne. (Matt. 24: 45; jevnfør Daniel 12: 4, 9.) På gunn av menneskelige feil eller misforstått iver kan det være at deres oppfatninger må justeres fra tid til annen.

På forskjellige tidspunkter i Jehovas vitners historie i nyere tid har for eksempel deres iver etter å få oppleve at Jehova hevder sitt overherredømme, ført til forhastede forventninger med hensyn til når Satans onde tingenes ordning vil ende. (Esek. 38: 21—23) Men Jehova har ikke på forhånd åpenbart det nøyaktige tidspunktet. (Apg. 1: 7) Jehovas folk har derfor måttet justere sine oppfatninger i dette spørsmålet.

Slike justeringer i synspunkter betyr ikke at Guds hensikt er blitt forandret. Det betyr heller ikke at det nødvendigvis er lenge til denne tingenes ordning ender. Oppfyllelsen av Bibelens profetier om «avslutningen på tingenes ordning» bekrefter tvert imot at enden er nær. (Matt. 24: 3) Betyr så det at Jehovas vitner har hatt noen feilaktige forventninger, at de ikke blir ledet av Gud? Nei, like lite som det at disiplene spurte om Guds rike var nær forestående på deres tid, betydde at de ikke var utvalgt av Gud og ble ledet av ham. — Apg. 1: 6; jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 47; 6: 7.

Hvorfor er Jehovas vitner så sikre på at de har den sanne religion? Fordi de tror på og godtar det Bibelen sier om det som skulle kjennetegne de sanne tilbedere. Deres historie i nyere tid, som det er redegjort for i tidligere kapitler i denne boken, viser at de ikke bare som enkeltpersoner, men også som organisasjon, lever opp til kravene: De forsvarer lojalt Bibelen som Guds hellige sannhetsord (Joh. 17: 17); de holder seg fullstendig atskilt fra verden (Jak. 1: 27; 4: 4); de vitner om Guds navn, Jehova, og forkynner at Guds rike er menneskehetens eneste håp (Matt. 6: 9; 24: 14; Joh. 17: 26); de har ekte kjærlighet til hverandre. — Joh. 13: 34, 35.

Hvorfor er det først og fremst kjærlighet som skal kjennetegne den sanne Guds tilbedere? Hva slags kjærlighet er det som kjennetegner de sanne kristne?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 705]

Når de var blitt utvalgt av Gud, var det absolutt nødvendig at de forble lydige mot hans lover

[Uthevet tekst på side 706]

Hvordan skulle man vite hvem som var de sanne tilbedere i endens tid?

[Uthevet tekst på side 707]

«Han påstod ikke at han hadde fått noen særlig åpenbaring fra Gud»

[Uthevet tekst på side 708]

De lar Bibelen tolke seg selv

[Uthevet tekst på side 709]

Jehova har ledet sitt folk på en fremadskridende måte ved å kaste lys over Bibelens sannheter litt etter litt