Kapittel 18

De ’søker riket først’

BIBELENS viktigste tema er helligelsen av Jehovas navn ved hjelp av Riket. Jesus Kristus lærte sine etterfølgere å søke Riket først, å sette det foran alle andre interesser i livet. Hvorfor?

Vakttårnet har ofte forklart at Jehova som Skaperen er den universelle Overherre. Han fortjener å bli vist den høyeste aktelse av sine skapninger. (Åp. 4: 11) Men på et svært tidlig tidspunkt i menneskenes historie var det en av Guds åndesønner som gjorde seg selv til Satan Djevelen, og som utfordret Jehovas overherredømme. (1. Mos. 3: 1—5) Satan påstod dessuten at alle som tjente Jehova, hadde selviske motiver. (Job 1: 9—11; 2: 4, 5; Åp. 12: 10) På denne måten ble freden i universet forstyrret.

Vakttårnets publikasjoner har i en rekke tiår forklart at Jehova har tatt skritt for å avgjøre disse stridsspørsmålene på en måte som ikke bare opphøyer hans allmakt, men også framhever storheten i hans visdom, hans rettferdighet og hans kjærlighet. Hans messianske rike spiller her en sentral rolle. Ved hjelp av dette riket får menneskeheten god anledning til å lære rettferdighetens veier å kjenne. Ved hjelp av dette riket vil de onde bli tilintetgjort, Jehovas overherredømme forsvart og hans hensikt gjennomført, den hensikt som går ut på å gjøre jorden til et paradis, hvor menneskene skal leve et liv i fullkommenhet i sann kjærlighet til Gud og til hverandre.

På grunn av dette rikets store betydning sa Jesus til sine etterfølgere: ’Fortsett derfor å søke riket først.’ (Matt. 6: 10, 33) Jehovas vitner i nyere tid har tydelig vist at de bestreber seg på å følge denne oppfordringen.

De oppgav alt for Rikets skyld

Bibelstudentene var på et tidlig tidspunkt opptatt av hva det ville si å søke Riket først. De drøftet den lignelsen hvor Jesus sammenlignet Riket med en perle som var av så stor verdi at en mann ’straks solgte alt han hadde, og kjøpte den’. (Matt. 13: 45, 46) De grunnet på hva Jesus kunne mene da han rådet en rik ung styresmann til å selge alt det han hadde, dele det ut til de fattige og så følge ham. (Mark. 10: 17—30) * De forstod at hvis de skulle kunne vise seg verdige til å få del i Guds rike, måtte de sette  Riket på førsteplassen og med glede bruke sitt liv, sine evner og sine ressurser i dets tjeneste. Alt annet i livet måtte komme i annen rekke.

Charles Taze Russell la seg denne oppfordringen på hjertet. Han solgte sin blomstrende herreekviperingsforretning og innskrenket litt etter litt andre forretningsinteresser og brukte deretter alle sine jordiske eiendeler til å hjelpe folk åndelig sett. (Jevnfør Matteus 6: 19—21.) Det var ikke noe han gjorde bare noen få år. Like til sin død brukte han alle sine ressurser — sine mentale evner, sin fysiske helse og sine materielle midler — for å gjøre andre kjent med det viktige budskapet om det messianske rike. I Russells begravelse sa en av hans medarbeidere, Joseph F. Rutherford: «Charles Taze Russell var tro imot Gud, tro imot Kristus, tro imot Messiasrikets sak.»

I april 1881 (da det bare var noen få hundre som overvar bibelstudentenes møter) hadde Watch Tower en artikkel med tittelen «Vi etterlyser 1000 forkynnere». Artikkelen oppfordret menn og kvinner som ikke hadde familie å forsørge, til å begynne som kolportørevangelister. Bladet brukte vendinger fra Jesu lignelse i Matteus 20: 1—16 og spurte: «Hvem har et brennende ønske om å gå og arbeide i vingården og har bedt om at Herren må åpne en mulighet til det?» De som kunne vie minst halvparten av sin tid til Herrens gjerning, ble oppfordret til å melde seg. For å hjelpe disse kolportørene med utgifter til reise, mat, klær og husly skaffet Sions Vakttårns Traktatselskap dem bibelsk litteratur som de kunne distribuere, fastsatte det beskjedne beløpet som de kunne be om for litteraturen, og sa at de kunne beholde en del av de beløpene de dermed fikk inn. Hvem var det som reagerte positivt på denne oppfordringen og begynte i kolportørtjenesten?

I 1885 var det cirka 300 kolportører som var knyttet til Selskapet. I 1914 kom tallet endelig over 1000. Å være kolportør var ikke noe lett arbeid. En av kolportørene skrev etter å ha besøkt hjemmene i fire småbyer og bare truffet tre—fire personer som viste en viss interesse: «Jeg må si at jeg følte meg temmelig ensom etter å ha reist så langt, truffet så mange og funnet så liten interesse for Guds plan og menighet. Be for meg om at jeg på den rette måte og uten frykt må holde fram sannheten og ikke gå trett av å gjøre det gode.»

De møtte villig fram

Disse kolportørene utførte et banebrytende arbeid. De tok seg fram til de mest utilgjengelige steder i en tid da det var dårlig med transportmidler, og da veiene stort sett ikke var annet enn kjerreveier. Søster Early på New Zealand var en slik kolportør. Hun drog ut flere år før den første verdenskrig og brukte 34 år i denne formen for heltidstjeneste før hun døde i 1943. Hun tok seg fram til de fleste stedene i landet på sykkel. Etter at hun hadde fått leddgikt og var blitt så ufør at hun ikke klarte å sykle, hadde hun  sykkelen med for å støtte seg til den og for å ha noe å lesse alle bøkene på som hun hadde med seg rundt i forretningsdistriktet i Christchurch. Hun klarte å gå i trapper, men når hun skulle ned, måtte hun gå baklengs på grunn av sin fysiske tilstand. Men så lenge hun hadde noen krefter i behold, brukte hun dem i tjenesten for Jehova.

Disse menneskene begynte ikke i dette arbeidet fordi de hadde så stor selvtillit. Noen var nokså forsagte av natur, men de hadde stor kjærlighet til Jehova. En slik søster bad hver enkelt av bibelstudentene der hun bodde, om å be for henne før hun skulle ut og forkynne i et forretningsdistrikt. Med tiden fikk hun stor erfaring og ble svært begeistret for dette arbeidet.

Da Malinda Keefer snakket med bror Russell i 1907 om sitt ønske om å begynne i heltidstjenesten, sa hun at hun følte at hun først måtte ha mer kunnskap. Det var faktisk bare et år siden hun hadde lest noe av bibelstudentenes litteratur for første gang. Bror Russell svarte: «Hvis du ønsker å vente til du vet alt, vil du aldri få begynt, men hvis du begynner, vil du lære mer etter hvert.» Uten å nøle begynte hun i staten Ohio. Hun tenkte ofte på det som står i Salme 110: 3: «Ditt folk møter villig fram.» Og hun gjorde nettopp det i de neste 76 årene. * Da hun begynte, var hun ugift. I 15 år tjente hun som gift. Og etter at mannen hennes var død, fortsatte hun å tjene, med Jehovas hjelp. Da hun så tilbake på de årene som hadde gått, sa hun: «Hvor lykkelig er jeg ikke for at jeg som ung pike var villig til å tjene som pioner, og for at jeg alltid har satt Rikets interesser på førsteplassen i mitt liv!»

Når det ble holdt generalstevner på denne tiden, ble det ofte holdt spesielle møter med kolportørene. Spørsmål ble besvart, de nye fikk opplæring, og alle ble oppmuntret.

Fra 1919 av var det mange flere av Jehovas tjenere som satte Guds rike så høyt at de gjorde det til det sentrale i sitt liv. Noen av dem var i stand til å skyve verdslige gjøremål til side og vie seg helt og fullt til tjenesten.

De materielle behov

Hvordan fikk de dekket sine materielle behov? Anna Petersen (senere Rømer), en heltidsevangelist i Danmark, fortalte: «Det vi leverte av litteratur, hjalp oss til å dekke de daglige utgifter, og vi hadde ikke så store behov. Når vi hadde større utgifter, ble de alltid dekket på en eller annen måte. Søstrene pleide å gi oss klær; vi fikk både kjoler og kåper som vi gikk rett inn i, så vi var velkledd. Noen vintrer tok jeg meg kontorarbeid noen måneder. . . . Jeg kjøpte klær på salg, og da kjøpte jeg det jeg trengte til  hele året. Det gikk fint. Vi led aldri noen nød.» Materielle ting var ikke det de var mest opptatt av. Kjærligheten til Jehova og hans veier var som en brennende ild i dem, og de kunne ikke la være å gi uttrykk for den.

Når de arbeidet i et område, leide de kanskje et beskjedent rom hvor de kunne sove. Noen av dem hadde en husvogn — ikke noen luksuriøs modell, men et sted hvor de kunne sove og spise. Andre overnattet i telt mens de flyttet fra sted til sted. Noen steder arrangerte brødrene «pionerleirer». Da kunne det være at vitnene i et område stilte et hjem til disposisjon, og at én person fikk i oppdrag å føre tilsyn med det. Pionerer som tjente i området, kunne benytte det utstyret som var der, og delte utgiftene.

Disse heltidstjenerne så ikke på det at folk ikke hadde penger, som noen hindring hvis de virkelig var interessert i å skaffe seg bibelsk litteratur. Pionerene leverte ofte litteratur i bytte mot slike produkter som poteter, smør, egg, fersk og hermetisk frukt, kyllinger, såpe og nær sagt hva som helst annet. De ble ikke rike; nei, dette var en måte å hjelpe oppriktige mennesker på for at de skulle bli kjent med budskapet om Riket, samtidig som de selv skaffet seg de nødvendige ting til livets opphold, så de kunne fortsette i pionertjenesten. De stolte på Jesu løfte om at de ville få det de trengte av mat og husly, hvis de ’fortsatte å søke riket og Guds rettferdighet først’. — Matt. 6: 33.

Villige til å tjene der hvor det var behov

Heltidstjenernes oppriktige ønske om å utføre det arbeidet Jesus hadde pålagt sine disipler, førte dem til nye distrikter og også til nye land. Da Frank Rice ble oppfordret til å forlate Australia for å starte forkynnelsen av det gode budskap på Java (nå en del av Indonesia) i 1931, hadde han ti års erfaring i heltidstjenesten bak seg. Men nå var det nye skikker foruten nye språk å venne seg til. Noen steder kunne han bruke engelsk når han forkynte  for dem som arbeidet i forretningene og på kontorene, men han ønsket å forkynne for andre også. Han studerte flittig, og etter tre måneder hadde han lært såpass mye nederlandsk at han kunne begynne å gå fra hus til hus. Deretter studerte han malayisk.

Frank var bare 26 år gammel da han drog til Java, og i mesteparten av de seks årene han var der og på Sumatra, arbeidet han alene. (I slutten av 1931 kom Clem Deschamp og Bill Hunter fra Australia for å hjelpe til med arbeidet. De la ut på en reise til innlandet for å forkynne, mens Frank arbeidet i og omkring hovedstaden på Java. Senere ble også Clem og Bill sendt ut hver for seg.) Det var ingen menighetsmøter som Frank kunne overvære. Noen ganger var han svært ensom, og mer enn én gang kjempet han med tankene på å gi opp og reise tilbake til Australia. Men han holdt det gående. Hvordan? Den åndelige føden i The Watch Tower styrket ham. I 1937 fikk han i oppdrag å tjene i Indokina, hvor han så vidt slapp fra det med livet i behold under de voldsomme opptøyene etter den annen verdenskrig. Han hadde fremdeles den samme villighet til å tjene mange år senere, i 1970-årene, da han i et brev gav uttrykk for sin glede over at hele familien hans tjente Jehova, og sa at han og hans kone igjen forberedte seg på å flytte til et sted i Australia hvor det var større behov.

’De stolte på Jehova av hele sitt hjerte’

Claude Goodman bestemte seg for å ’stole på Jehova av hele sitt hjerte og ikke sette lit til sitt vett’; han valgte derfor kolportørtjenesten som en kristen evangelist framfor en verdslig karriere. (Ordsp. 3: 5, 6) Sammen med Ronald Tippin, som hadde hjulpet ham til å lære sannheten å kjenne, tjente han som kolportør i England i godt og vel et år. Så, i 1929, meldte de seg til å reise til India. * For en utfordring det innebar!

I årene som fulgte, reiste de ikke bare til fots og med passasjertog og buss, men også med godstog, oksekjerre, kamel, sampan, rickshaw og til og med fly og privattog. Noen ganger rullet de ut sengetøyet sitt på et venteværelse på en jernbanestasjon, i et fjøs, på gresset i jungelen eller på et hyttegulv som var tråkket til med kumøkk, men det hendte også at de overnattet på et luksushotell eller i en rajas slott. I likhet med apostelen Paulus fikk de lære hemmeligheten ved å være tilfreds enten de hadde lite eller overflod. (Fil. 4: 12, 13) Som oftest hadde de svært lite av materiell  verdi, men de var aldri uten det de absolutt trengte. De erfarte personlig oppfyllelsen av Jesu løfte om at de ville få de materielle behov dekket hvis de søkte Riket og Guds rettferdighet først.

De ble hardt rammet av sykdommer, som denguefeber, malaria og tyfoidfeber, men andre vitner tok seg av dem og pleide dem. De tjente blant skitt og elendighet i store byer, som Calcutta, og de forkynte på teplantasjene i fjellene på Ceylon (nå Sri Lanka). For å dekke folks åndelige behov tilbød de litteratur, de spilte grammofonplater på de lokale språkene, og de holdt foredrag. Etter hvert som arbeidet gikk framover, lærte Claude å betjene en trykkpresse og å ta hånd om arbeidet på Selskapets avdelingskontorer.

I sitt 87. år kunne han se tilbake på et liv rikt på opplevelser i tjenesten for Jehova i England, India, Pakistan, Ceylon, Burma (nå Myanmar), Malaya, Thailand og Australia. Både som ungkar og som ektemann og far satte han Riket på førsteplassen i sitt liv. Han begynte i heltidstjenesten mindre enn to år etter at han var blitt døpt, og han betraktet den som sin livsgjerning så lenge han levde.

Guds kraft blir fullkommengjort i svakhet

Ben Brickell var en annen av disse nidkjære vitnene — når det gjaldt behov og fysiske svakheter, var han på mange måter lik andre, men han skilte seg sterkt ut ved sin tro. I 1930 begynte han som kolportør på New Zealand, hvor han forkynte i distrikter som ikke ble gjennomarbeidet om igjen før flere tiår senere. To år senere, i Australia, la han ut på en fem måneders forkynnelsesreise gjennom ørkendistrikter hvor det aldri var blitt forkynt tidligere. Sykkelen hans var tungt lastet med ulltepper, klær, mat og innbundne bøker som han skulle levere. Andre menn hadde omkommet under forsøk på å ta seg fram gjennom dette området, men han fortsatte i tillit til Jehova. Deretter tjente han i Malaysia, hvor han fikk store problemer med hjertet. Han gav seg ikke. Etter en rekonvalesensperiode gjenopptok han heltidsforkynnelsen i Australia. Omkring ti år senere ble han innlagt på sykehus, alvorlig syk, og da han ble utskrevet, sa legen at han var «85 prosent arbeidsufør». Han kunne ikke engang gå bortover gaten for å handle uten at han måtte stoppe opp for å hvile en rekke ganger.

 Men Ben Brickell var fast besluttet på å komme i gang i tjenesten igjen, og han gjorde det og tok seg en pause for å hvile når det var nødvendig. Snart var han i gang med forkynnelsesarbeidet igjen i de barske distriktene i det indre av Australia. Han gjorde sitt ytterste for å ta vare på helsen, men tjenesten for Jehova var det viktigste i livet hans helt til han døde 30 år senere. Da var han i midten av 60-årene. * Han forstod at det som han ikke maktet på grunn av sin svakhet, kunne bli utrettet ved Jehovas kraft. Da han tjente i avdelingen for pionerinformasjon på et stevne i Melbourne i 1969, hadde han et stort merke på jakkeslaget hvor det stod: «Hvis du vil vite noe om pionertjenesten, så spør meg.» — Jevnfør 2. Korinter 12: 7—10.

I jungellandsbyer og blant gruvearbeidere i fjellene

Iver i tjenesten for Jehova fikk ikke bare menn, men også kvinner til å dra ut i jomfruelige distrikter. Freida Johnson var en av de salvede, og hun var en nokså liten kvinne i 50-årene da hun arbeidet alene gjennom deler av Mellom-Amerika og tilbakela blant annet nordkysten av Honduras på hesteryggen. Det krevde tro å arbeide helt alene i dette området og besøke de spredte bananplantasjene, byene La Ceiba, Tela og Trujillo og de isolerte landsbyene på øyer i Det karibiske havet. Hun forkynte der i 1930 og 1931, så igjen i 1934 og i 1940 og 1941 og leverte flere tusen stykker litteratur som forklarte Bibelens sannhet.

I disse årene var det også en annen iherdig arbeider som begynte i heltidstjenesten. Det var Kathe Palm, som var født i Tyskland. Det som virket så ansporende på henne, var at hun var til stede på stevnet i Columbus i Ohio i 1931, hvor bibelstudentene antok navnet Jehovas vitner. Det var da hun bestemte seg for å søke Riket først, og i 1992 var hun fremdeles opptatt med det i en alder av 89 år.

Hun begynte som pioner i byen New York. Senere, i Sør-Dakota, hadde hun en pionerpartner i noen måneder, men deretter fortsatte hun alene. Hun reiste på hesteryggen. Da hun ble innbudt til å tjene i Colombia i Sør-Amerika, tok hun straks imot innbydelsen og kom dit i slutten av 1934. Nå hadde hun også en pionerpartner en tid, men så ble hun alene igjen. Det fikk henne ikke til å tenke at hun burde gi seg.

 Et ektepar innbød henne til å slutte seg til dem i Chile. Her var det enda et stort distrikt, som strakte seg over 4270 kilometer langs vestkysten av det søramerikanske kontinent. Etter å ha forkynt i kontorbygninger i hovedstaden satte hun kursen mot det høye nord. Hun forkynte fra dør til dør i hver eneste leir i gruvedistriktene og i hver eneste klynge med arbeiderboliger, store og små. Arbeidere høyt oppe i Andesfjellene ble overrasket da en enslig kvinne kom dit, men hun var besluttet på ikke å gå forbi noen i det distriktet som hun var blitt tildelt. Senere flyttet hun sørover, hvor det fantes estanciaer (store sauefarmer) som kunne strekke seg over en million mål. Folkene der var vennlige og gjestfrie og inviterte henne ofte til å spise sammen med seg. På denne og andre måter sørget Jehova for henne, så hun alltid hadde det hun trengte til livets opphold.

Å forkynne det gode budskap om Guds rike var selve livet for henne. * Idet hun så tilbake på mange år i tjenesten, sa hun: «Jeg føler at jeg har levd et svært rikt liv. Hvert år når jeg er til stede på et stevne for Jehovas folk, får jeg en varm, tilfredsstillende følelse når jeg ser så mange som jeg har ledet bibelstudier med, forkynne det gode budskap og hjelpe andre til å komme til livets vann.» Hun har hatt den glede å oppleve at tallet på lovprisere av Jehova i Chile har økt fra omkring 50 til over 44 000.

«Se, her er jeg. Send meg!»

Etter at Martin Pötzinger i Tyskland hadde hørt et foredrag basert på Jehovas innbydelse til tjeneste i Jesaja 6: 8 og profetens positive svar: «Se, her er jeg. Send meg!», ble han døpt. To år senere, i 1930, begynte han i heltidstjenesten i Bayern. * Det gikk ikke lang tid før myndighetene der nedla forbud mot Jehovas vitners forkynnelsesarbeid, stengte møtesalene og beslagla litteraturen. Gestapo var stadig i virksomhet.

Men denne utviklingen i 1933 satte ikke en stopper for bror Pötzingers tjeneste. Han ble bedt om å tjene i Bulgaria. Han brukte vitnesbyrdskort på bulgarsk for å presentere den bibelske litteraturen. Men en stor del av befolkningen var analfabeter. Bror Pötzinger tok derfor timer i bulgarsk, som brukte det kyrilliske alfabetet. Når han hadde levert litteratur hos en familie, måtte ofte barna lese for foreldrene.

I størsteparten av det første året var bror Pötzinger alene, og han skrev: «Under minnehøytiden holdt jeg talen selv, bad selv og avsluttet møtet selv.» I 1934 ble alle utlendinger utvist, så da drog han til Ungarn.  Her måtte han også lære seg et nytt språk for å kunne forkynne det gode budskap. Fra Ungarn drog han til de landene som da var kjent som Tsjekkoslovakia og Jugoslavia.

Han hadde mange hyggelige opplevelser. På sin ferd gjennom landdistrikter og landsbyer med litteraturen i en sekk på ryggen traff han sannhetselskende mennesker, og han erfarte Jehovas omsorg når gjestfrie mennesker tilbød ham mat og en seng for natten. Noen kom til losjiet hans for å høre mer om det trøsterike budskapet om Riket, og samtalene kunne da strekke seg til sent på kveld.

Han ble også stilt på harde trosprøver. I et fremmed land og uten penger ble han alvorlig syk. Ingen lege var villig til å hjelpe ham. Men Jehova sørget for ham. Hvordan? Til slutt ble første reservelege ved det lokale sykehuset kontaktet. Denne mannen hadde en sterk tro på Bibelen, og han tok seg av bror Pötzinger som om han skulle ha vært hans egen sønn, uten å ta betaling. Det gjorde sterkt inntrykk på legen å se denne unge mannens selvoppofrende ånd, som kom til uttrykk i det arbeidet han utførte, og han tok imot flere av Selskapets bøker som gave.

En annen hard prøve kom fire måneder etter at bror Pötzinger hadde giftet seg. Han ble arrestert i desember 1936 og sendt til først én konsentrasjonsleir og deretter til en annen, mens hans kone ble sendt til enda en leir. De traff ikke hverandre igjen på ni år. Jehova satte ikke en stopper for denne grusomme forfølgelsen, men han gav Martin, hans kone, Gertrud, og tusener av andre styrke til å holde ut.

Etter at bror Pötzinger og hans kone var blitt løslatt, tjente han i mange år som reisende tilsynsmann i Tyskland. Han var til stede på store stevner som ble holdt etter krigen på Hitlers tidligere paradeplass i Nürnberg. Nå var plassen fylt av en stor skare lojale tilhengere av Guds rike. Han var til stede på uforglemmelige stevner på Yankee Stadium i New York. Han gledet seg over å få opplæring ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Og i 1977 ble han medlem av Jehovas vitners styrende råd. Hans holdning helt fram til han fullførte sitt jordiske løp i 1988, kan best uttrykkes med ordene: ’Ett gjør jeg — jeg søker Riket først.’

Hva det egentlig innebærer

En selvoppofrende ånd er ikke noe nytt blant Jehovas vitner. Da det første bindet av Millenniets Daggry ble utgitt i 1886 (på engelsk), ble spørsmålet om innvielse drøftet. Det ble vist ut fra Bibelen at sanne kristne vier alt til Gud; det omfatter deres evner, deres materielle eiendeler, ja,  selve livet deres. De kristne blir på den måten forvaltere av det som er blitt viet til Gud, og som forvaltere må de stå til regnskap — ikke for mennesker, men for Gud.

Det var stadig flere bibelstudenter som virkelig gav av seg selv i tjenesten for Gud. De brukte alle sine evner og krefter og sine eiendeler i tjenesten for ham. På den annen side var det noen som mente at det viktigste var å utvikle det de kalte en kristen karakter, slik at de kunne bli kvalifisert til å arve Riket sammen med Kristus.

Bror Russell hadde ofte snakket om at den enkelte kristne var forpliktet til å forkynne for andre om Guds rike, men etter den første verdenskrig ble det lagt enda større vekt på dette. Artikkelen «Karakter eller pakt — hvilket?» i Vagttaarnet for 1. juni 1926 er et slående eksempel på det. Den redegjorde på en direkte måte for de skadelige virkningene av det som ble kalt karakterutvikling, og understreket deretter betydningen av å oppfylle sine forpliktelser overfor Gud ved handlinger.

Tidligere, i nummeret for oktober 1920, hadde Vagt-Taarnet drøftet Jesu store profeti om tegnet på hans nærvær og verdens ende. (Matt. 24: 3) Artikkelen fokuserte oppmerksomheten på det forkynnelsesarbeidet som må utføres som en oppfyllelse av Matteus 24: 14, og viste hvilket budskap det var som skulle forkynnes: «De gode budskaper her dreier seg om den gamle samfunnsordens ende og messiasrikets opprettelse.» Vagt-Taarnet forklarte at man ut fra den rekkefølge Jesus nevnte dette i i forhold til andre trekk ved tegnet, måtte trekke den slutning at dette arbeidet skulle bli utført «mellom den store verdenskrig [den første verdenskrig] og tiden for den ’store trengsel’, som Mesteren omtalte i Matteus 24, 21. 22». Arbeidet var presserende. Hvem ville utføre det?

Dette ansvaret hvilte naturligvis på medlemmene av «menigheten», den sanne kristne menighet. Men i 1932, i Vagttaarnet for 1. oktober, ble de rådet til å oppfordre «jonadabskaren» til å delta i arbeidet sammen med dem, i samsvar med ånden i Åpenbaringen 22: 17. Jonadabskaren — som hadde håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord — reagerte positivt, og mange av dem var svært nidkjære.

Det er blitt kraftig understreket hvor viktig dette arbeidet er: «Det er like så nødvendig å ta del i Herrens gjerning som det er å være med på et møte,» sa Vagttaarnet i 1921. «Enhver av oss må være en forkynner av evangeliet,» sa det i 1922. «Jehova har gjort forkynnelsen til det viktigste arbeid noen av oss kan utføre i denne verden,» ble det sagt i 1950. Apostelen Paulus’ ord i 1. Korinter 9: 16 er ofte blitt sitert: «Det er en nødvendighet som er pålagt meg. Ja, ve meg om jeg ikke forkynte det gode budskap!» Dette skriftstedet er blitt anvendt på hver og en av Jehovas vitner.

 Hvor mange forkynner? I hvilken utstrekning? Hvorfor?

Er det noen som er blitt tvunget til å delta i dette arbeidet, til å gjøre det mot sin vilje? «Nei,» svarte Vagt-Taarnet for oktober 1919, «ikke en eneste tvinges til å gjøre noe som helst. Det er alt sammen en frivillig tjeneste, som utføres av kjærlighet til Herren og hans rettferdige sak. Herren tvinger aldri noen.» Med hensyn til hva som skulle være motivet for en slik tjeneste, skrev Vagttaarnet for desember 1922: «Den som virkelig har takknemlighet i sitt hjerte og verdsetter hva Gud har gjort for ham, vil også ønske å gjøre noe til gjengjeld; og jo mer hans verdsettelse av Guds godhet mot ham øker, desto større vil hans kjærlighet bli; og jo større hans kjærlighet er, desto større vil hans ønske være om å tjene ham.» Det ble videre forklart at kjærligheten til Gud kommer til uttrykk i at en holder hans bud, og et av disse budene går ut på at vi skal forkynne det gode budskap om Guds rike. — Jes. 61: 1, 2; 1. Joh. 5: 3.

De som har gått i gang med dette arbeidet, er ikke blitt forespeilet noen mulighet til å tilfredsstille verdslig ærgjerrighet. De er blitt forberedt på at når de går fra hus til hus eller tilbyr litteratur på et gatehjørne, vil de bli betraktet som «dåraktige, svake, ringe og betydningsløse» og ikke ’bli aktet for å være noe særlig fra et verdslig synspunkt’. De må regne med å bli forfulgt. Men de vet at Jesus og hans disipler i det første århundre ble behandlet på samme måte. — Joh. 15: 18—20; 1. Kor. 1: 18—31.

Mener Jehovas vitner at de ved sin forkynnervirksomhet på en eller annen måte gjør seg fortjent til å bli frelst? Overhodet ikke! Boken Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud, som de har brukt siden 1983 for å hjelpe dem som studerer Bibelen, til å gå framover til kristen modenhet, tar opp dette spørsmålet. Den sier: «Jesu offer har også gitt oss mulighet til å oppnå evig liv . . . Dette er ikke en lønn som vi gjør oss fortjent til. Uansett hvor mye vi gjør i tjenesten for Jehova, vil vi aldri komme dit hen at Gud skylder oss livet. Evig liv er ’Guds gave i Kristus Jesus, vår Herre’. (Rom. 6: 23; Ef. 2: 8—10) Men hvis vi tror på denne gaven og verdsetter den måten den er blitt skaffet til veie på, vil vi gi uttrykk for det. Når vi forstår på hvilken enestående måte Jehova har brukt Jesus for å gjennomføre sin vilje, og hvor viktig det er at vi følger nøye i Jesu fotspor, vil vi gjøre den kristne tjeneste til noe av det viktigste i vårt liv.»

Kan det sies at alle Jehovas vitner er forkynnere av Guds rike? Ja! Det er det det vil si å være et av Jehovas vitner. For godt og vel 50 år siden var det noen som mente at det ikke var nødvendig at de deltok i felttjenesten, at de gikk ut på offentlige steder og fra hus til hus. Men i dag er det ingen av Jehovas vitner som mener at de kan bli fritatt for en slik tjeneste på grunn av den stilling de har i den lokale menighet eller i den verdensomspennende organisasjonen. Menn og kvinner, unge og gamle deltar. De betrakter det som et dyrebart privilegium, en hellig tjeneste. Mange utfører  en slik tjeneste til tross for alvorlige fysiske skrøpeligheter. Og de som simpelthen ikke er i stand til å gå fra hus til hus, finner andre måter å komme i kontakt med folk på for å avlegge et personlig vitnesbyrd.

Det har noen ganger vært en tendens til å la nye delta i felttjenesten for tidlig. Men i de senere tiårene er det blitt lagt større vekt på at de må være kvalifisert før de blir innbudt til å delta i felttjenesten. Hva betyr det? Det betyr ikke at de må kunne forklare alt mulig som står i Bibelen. Men som boken Organisert for å fullføre vår tjeneste forklarer, må de kjenne og tro på Bibelens grunnleggende læresetninger. De må også leve et rent liv, et liv som er i harmoni med Bibelens normer. Den enkelte må virkelig ønske å være et av Jehovas vitner.

Det blir ikke ventet at alle Jehovas vitner skal forkynne i samme grad. De enkeltes situasjon og personlige forhold varierer. Alder, helse, familieforpliktelser og graden av verdsettelse er alt sammen faktorer som spiller inn. Det har man alltid vært klar over. Det ble understreket i Vakttårnet for 15. mai 1951, som drøftet «den gode jord» i Jesu lignelse om såmannen i Lukas 8: 4—15. Kurs i Rikets tjeneste, som ble tilrettelagt for de eldste i 1972 (på engelsk), analyserte kravet om å ’elske Jehova av hele sin sjel’ og forklarte at «det som har betydning, [er ikke] hvor mye en utretter i forhold til det en annen utretter, men at en gjør det en kan». (Mark. 14: 6—8) Læreboken oppmuntret imidlertid den enkelte til nøkternt å analysere sin egen situasjon, for den viste også at «det å tjene Gud i kjærlighet omfatter hele ens eksistens; ikke noen virksomhet, ikke noen evne eller noe ønske i livet er unntatt». Alle våre evner og krefter, hele vår sjel, må mobiliseres i tjenesten for Gud. Læreboken understreket at «Gud krever ikke at vi bare skal ta del i tjenesten, men at vi tjener av hele vår sjel». — Mark. 12: 30.

Ufullkomne mennesker har dessverre lett for å gå til ytterligheter og legge stor vekt på én ting, mens de forsømmer en annen. I 1906 fant bror Russell det derfor nødvendig å komme med noen advarende ord. Han påpekte at det å være selvoppofrende ikke vil si å ofre andre. Det vil ikke si å unnlate å forsørge sin kone, sine mindreårige barn eller sine gamle foreldre for å være fri til å forkynne for andre. Siden da har det fra tid til annen kommet lignende påminnelser i Vakttårnets publikasjoner.

Ved hjelp av Guds Ord har hele organisasjonen gradvis bestrebet seg på å oppnå kristen likevekt — å vise nidkjærhet i tjenesten for Gud og samtidig vie alt det som det innebærer å være en sann kristen, den nødvendige oppmerksomhet. Selv om ideen om «karakterutvikling» var bygd på en feilaktig forståelse, har Vakttårnet vist at åndens frukter og kristen livsførsel ikke er noe som må undervurderes. I 1942 stod det i Vakttårnet: «Noen . . . har dratt den slutning at når bare de er opptatt av vitnearbeidet, kan de ellers ustraffet følge sin egen vei. Vi bør legge oss på sinne at det ikke er nok å være aktiv i vitnearbeidet.» — 1. Kor. 9: 27.

 Å sette det viktigste på førsteplassen

Jehovas vitner har innsett at det å ’søke riket og Guds rettferdighet først’ er et spørsmål om å prioritere riktig. Det innebærer å sette av nok tid til personlig studium av Guds Ord og regelmessig møtedeltagelse og ikke la andre gjøremål komme foran dette. Det innebærer å treffe avgjørelser som gjenspeiler et oppriktig ønske om å oppfylle de kravene som Bibelen stiller til Guds rikes undersåtter. Det igjen innebærer å bruke bibelske prinsipper som grunnlag for avgjørelser som dreier seg om familieliv, atspredelser, utdannelse, arbeid, forretninger og forholdet til ens medmennesker.

Å søke Riket først innebærer mer enn bare å ha en viss andel i å snakke med andre om Guds hensikt hver måned. Det betyr å sette Rikets interesser på førsteplassen i hele sitt liv, samtidig som en tar hånd om andre bibelske forpliktelser.

Nidkjære vitner for Jehova fremmer Rikets interesser på mange måter.

Det privilegium å tjene på Betel

Noen tjener som medlemmer av den internasjonale Betel-familien. Det er heltidsforkynnere som har sagt seg villig til å utføre den oppgaven de blir satt til — det være seg å trykke eller sende ut bibelsk litteratur, utføre nødvendig kontorarbeid, lage mat, gjøre rent, og så videre. Dette er ikke et arbeid som gir dem fremtredende stillinger eller materielle eiendeler. De ønsker å ære Jehova, og de er tilfreds med at de får mat, losji og en beskjeden sum til dekning av personlige utgifter. På grunn av den måten Betel-familien lever på, betrakter for eksempel verdslige myndigheter i De forente stater dem som medlemmer av en religiøs orden som har avlagt et fattigdomsløfte. De som er på Betel, finner glede i å kunne bruke sitt liv fullt ut i tjenesten for Jehova og utføre et arbeid som er til gagn for mange av deres kristne brødre og for nyinteresserte, noen ganger i flere land. I likhet med alle andre Jehovas vitner tar de også regelmessig del i felttjenesten.

Den første Betel-familien (eller Bibelhus-familien, som den da ble kalt) holdt til i Allegheny i Pennsylvania. I 1896 bestod den av 12 medlemmer. I 1992 hadde Betel-familien over 12 900 medlemmer i 99 land. I tillegg er det hundrevis av andre frivillige som har bodd utenfor Betel, og som har reist fram og tilbake hver dag for å arbeide i Betel-hjemmene eller på trykkeriene, fordi Selskapet ikke har hatt plass til å huse dem i sine bygninger. De har regnet det som et privilegium å ha en andel i det arbeidet som blir utført på Betel. Etter hvert som behovene oppstår, er det tusener av andre vitner som tar seg fri fra verdslig arbeid og annen virksomhet i kortere eller lengre tid for å hjelpe til med oppføringen av nye bygninger som Selskapet trenger i forbindelse med den verdensomspennende forkynnelsen av budskapet om Riket.

 Mange av medlemmene av den internasjonale Betel-familien har gjort tjenesten på Betel til sin livsgjerning. Frederick W. Franz, som ble Selskapet Vakttårnets fjerde president i 1977, hadde på det tidspunkt allerede vært medlem av Betel-familien i New York i 57 år, og han fortsatte å tjene på Betel i 15 år til, fram til sin død i 1992. Heinrich Dwenger begynte å tjene på Betel i Tyskland i 1911. Senere utførte denne beskjedne broren ydmykt alle de oppgavene han ble satt til. I 1983, det året han døde, tjente han fremdeles på Betel i Thun i Sveits. George Phillips fra Skottland fikk i oppdrag å tjene ved avdelingskontoret i Sør-Afrika i 1924 (da det førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet fra Cape Town til Kenya) og fortsatte å tjene i Sør-Afrika fram til sin død i 1982 (da det samme området omfattet sju avdelingskontorer og cirka 160 000 aktive vitner). Kristne søstre, deriblant Kathryn Bogard, Grace DeCecca, Irma Friend, Alice Berner og Mary Hannan, viet også hele sitt voksne liv til tjenesten på Betel og tjente til sin død. Mange andre medlemmer av Betel-familien har tjent i 10, 30, 50, 70 og enda flere år. *

Selvoppofrende reisende tilsynsmenn

På verdensbasis er det over 3900 krets- og områdetilsynsmenn som sammen med sine koner tjener der hvor det er behov for dem, vanligvis i sitt hjemland. Mange av dem har forlatt hus og hjem og er hver uke eller med visse ukers mellomrom på flyttefot for å tjene de menighetene de er blitt tildelt. De mottar ingen lønn, men er takknemlige for å få mat og husly der de tjener, sammen med en beskjeden sum til dekning av personlige utgifter. I De forente stater, hvor det i 1992 var 499 krets- og områdetilsynsmenn,  hadde disse reisende eldste en gjennomsnittsalder på 54 år, og noen av dem hadde tjent som reisende tilsynsmenn i 30, 40 eller flere år. I en rekke land reiser disse tilsynsmennene med bil. Distriktet i stillehavsområdet krever ofte at de bruker fly og båt. Mange steder tar kretstilsynsmannen seg fram til fjerntliggende menigheter på hesteryggen eller til fots.

Pionerer dekker et viktig behov

For å komme i gang med forkynnelsen av det gode budskap på steder hvor det ikke er noen vitner, eller for å skaffe hjelp til steder hvor det er spesielle behov, sender det styrende råd ut spesialpionerer. Det er heltidsevangelister som bruker minst 140 timer i måneden i felttjenesten. De sier seg villig til å tjene hvor som helst hvor det er behov for dem i deres eget land eller, i noen tilfelle, i naboland. Ettersom de kravene som stilles til dem, gjør at de får liten eller ingen tid til å utføre verdslig arbeid for å dekke sine materielle behov, får de en beskjeden godtgjørelse til dekning av husleie og andre nødvendige utgifter. I 1992 var det over 14 500 spesialpionerer i verden.

Da de første spesialpionerene ble sendt ut i 1937, førte de an i det arbeidet som gikk ut på å spille innspilte bibelske foredrag for folk ved dørene og å bruke grammofonplater som grunnlag for bibelske samtaler på gjenbesøk. Dette ble gjort i store byer hvor det allerede fantes menigheter. Etter noen år begynte man å sende spesialpionerene ut til områder hvor det ikke fantes menigheter, eller hvor menighetene hadde stort behov for hjelp. Som et resultat av deres iherdige arbeid ble det opprettet hundrevis av nye menigheter.

I stedet for å gjennomarbeide et distrikt og så flytte videre gjennomarbeidet de et bestemt område om og om igjen og fulgte opp all interesse og ledet bibelstudier. De arrangerte møter med interesserte. En spesialpioner som ble sendt til Lesotho i det sørlige Afrika, innbød alle han traff den første uken han var der, til å komme og se hvordan Jehovas vitner leder den teokratiske tjenesteskolen. Han og hans familie gjennomførte et fullt program. Deretter innbød han alle til Vakttårn-studiet. Etter at den første nysgjerrigheten var tilfredsstilt, var det 30 som fortsatte å komme på Vakttårn-studiet, og gjennomsnittlig 20 overvar tjenesteskolen. I land hvor misjonærer som var blitt opplært ved Gilead, gjorde mye for å få forkynnelsen av det gode budskap i gang, foregikk veksten noen ganger raskere når innfødte vitner begynte å kvalifisere seg til spesialpionertjenesten, for de kunne ofte arbeide enda mer effektivt blant lokalbefolkningen.

I tillegg til disse nidkjære arbeiderne finnes det hundretusener av andre Jehovas vitner som også iherdig fremmer Rikets interesser. Blant disse er det unge og gamle, menn og kvinner, gifte og ugifte. De alminnelige  pionerene bruker minst 90 timer hver måned i felttjenesten; hjelpepionerene bruker minst 60. De bestemmer selv hvor de skal forkynne. De fleste av dem samarbeider med etablerte menigheter; noen flytter til isolerte steder. De dekker sine fysiske behov ved å utføre noe verdslig arbeid. Mange får økonomisk eller materiell hjelp fra sin familie. I 1992 var det over 914 500 som tjente som alminnelige pionerer eller hjelpepionerer i hvert fall i en del av året.

Skoler med spesielle formål

For at de som melder seg til å utføre forskjellige former for tjeneste, skal få den nødvendige opplæring, er det blitt opprettet spesielle skoler. Siden 1943 har misjonærskolen Gilead utdannet tusener av erfarne forkynnere med tanke på misjonærtjenesten, og de som har gjennomgått skolen, er blitt sendt til alle deler av verden. I 1987 ble tjenesteopplæringsskolen opprettet. Den skal bidra til å dekke spesielle behov, deriblant menighetenes behov for omsorg. Skolen blir holdt forskjellige steder, noe som gjør at elevene ikke behøver å reise så langt eller å lære et nytt språk for å gjennomgå den. Alle som blir innbudt til å gjennomgå denne skolen, er eldste eller menighetstjenere som har vist at de virkelig setter Riket først. Mange har stilt seg til disposisjon for tjeneste i andre land. De legger for dagen den samme ånd som profeten Jesaja, som sa: «Se, her er jeg. Send meg!» — Jes. 6: 8.

For at de som allerede tjener som alminnelige pionerer og spesialpionerer, skal få hjelp til å dyktiggjøre seg ytterligere, ble pionertjenesteskolen opprettet i 1977. Skolen ble arrangert i hver eneste krets over hele verden der hvor det var mulig. Alle pionerene ble innbudt til å gjennomgå dette toukers kurset. Senere har nye pionerer fått den samme opplæringen etter at de har tjent i ett år. Fram til 1992 var over 100 000 pionerer blitt opplært ved denne skolen bare i De forente stater; over 10 000 ble opplært hvert år. Ytterligere 55 000 var blitt opplært i Japan, 38 000 i Mexico, 25 000 i Brasil og 25 000 i Italia. Når kretstilsynsmannen besøker menighetene to ganger om året, har han dessuten et spesielt møte med pionerene, og i forbindelse med det årlige kretsstevnet har både kretstilsynsmannen og områdetilsynsmannen et annet spesielt møte med pionerene. De som utgjør den store hæren av pionerer, er følgelig ikke bare villige arbeidere, men også godt opplærte Ordets tjenere.

Tjeneste der hvor behovet er større

Tusener av Jehovas vitner — hvorav noen er pionerer, andre ikke — har stilt seg til disposisjon for å  tjene ikke bare på sitt hjemsted, men også på steder hvor det er stort behov for forkynnere av det gode budskap. Hvert år er det tusener som bruker noen uker eller måneder, alt etter hvordan de kan ordne seg, i distrikter som ligger et godt stykke fra deres hjemsted, for å forkynne for folk som ikke får regelmessig besøk av Jehovas vitner. Tusener av andre har flyttet til nye steder for å hjelpe til i lengre tid. Mange av dem er ektepar eller familier med barn. De har kanskje ikke flyttet så langt, men noen har flyttet en rekke ganger i årenes løp. Mange av disse nidkjære vitnene har også flyttet til fremmede land — noen for noen år, andre for godt. De utfører det verdslige arbeidet som må til for at de skal kunne dekke sine behov, og de dekker selv utgiftene i forbindelse med flyttingen. De har ett ønske — å ha så stor andel i å ubre budskapet om Riket som deres situasjon tillater.

Noen ganger flytter en familie på grunn av mannens arbeid. Selv om mannen kanskje ikke er et av Jehovas vitner, kan de i familien som er det, se dette som en anledning til å utbre budskapet om Riket. Det gjorde to vitner fra De forente stater som bodde på en byggeplass i jungelen i Surinam i slutten av 1970-årene. To ganger i uken stod de opp klokken fire om morgenen, reiste en time på humpete veier med en av firmaets busser til en landsby og tilbrakte så hele dagen der i forkynnelsesarbeidet. Det tok ikke lang tid før de ledet 30 bibelstudier hver uke med mennesker som hungret etter sannheten. I dag er det en menighet i dette regnskogsområdet, hvor det ikke var blitt forkynt tidligere.

De benytter alle anledninger til å forkynne

Det er naturligvis ikke alle Jehovas vitner som flytter til et annet land eller til et annet sted for å forkynne. Og ikke alle har anledning til å være pionerer. Men alle er godt kjent med at Bibelen oppfordrer dem til å gjøre seg «enhver oppriktig anstrengelse» og ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (2. Pet. 1: 5—8; 1. Kor. 15: 58) De viser at de søker Riket først, når de setter dets interesser foran verdslig arbeid og atspredelser. De som er fylt av verdsettelse av Guds rike, deltar regelmessig i felttjenesten i den grad deres situasjon tillater det, og mange av dem foretar forandringer for å kunne ha en større andel i forkynnelsen. De er dessuten stadig på utkikk etter passende anledninger til å fortelle andre om Guds rike.

Som et eksempel kan vi nevne John Furgala, som eide en jernvarehandel i Guayaquil i Ecuador. Han satte opp en tiltalende utstilling av bibelsk litteratur i forretningen. Mens assistenten fant fram varene til kunden, benyttet John anledningen til å forkynne for ham.

En nidkjær forkynner i Nigeria som forsørget familien som elektriker, var fast besluttet på å gjøre god bruk av sine kontakter for å avlegge et vitnesbyrd. Ettersom han var innehaver av et elektrisk firma, var det han som bestemte timeplanen på arbeidsplassen. Hver morgen, før arbeidet  begynte, samlet han sin kone, sine barn og de ansatte, deriblant en rekke læregutter, til en drøftelse av dagsteksten og høytlesning fra Jehovas vitners årbok. Ved hvert årsskifte gav han kundene en av Selskapet Vakttårnets kalendere sammen med to blad. Dette har ført til at noen av hans ansatte og noen kunder har begynt å tilbe Jehova sammen med ham.

Det er mange Jehovas vitner som har lagt den samme ånd for dagen. Uansett hva de gjør, er de stadig på utkikk etter muligheter til å forkynne det gode budskap for andre.

En stor hær av lykkelige heltidsforkynnere

Jehovas vitners nidkjærhet i forkynnelsesarbeidet har ikke avtatt med årene. Selv om mange av dem de oppsøker, sier bestemt fra at de ikke er interessert, er det mange andre som er takknemlige for at vitnene hjelper dem til å forstå Bibelen. Jehovas vitner er fast besluttet på å fortsette å forkynne til Jehova selv gir et klart signal om at arbeidet er fullført.

I stedet for å sette ned tempoet har Jehovas vitners verdensomfattende samfunn intensivert forkynnelsen. I 1982 viste årsrapporten at det var blitt brukt 384 856 662 timer i felttjenesten. Ti år senere (i 1992) var det blitt brukt 1 024 910 434 timer i dette arbeidet. Hva var forklaringen på denne store økningen?

Det er sant at det var blitt flere Jehovas vitner. Men økningen i antall vitner stod ikke i forhold til økningen i antall timer. I løpet av denne perioden økte antall vitner med 80 prosent, mens antall pionerer økte med hele 250 prosent. Som et månedlig gjennomsnitt for verden var nesten hvert sjuende Jehovas vitne opptatt i en eller annen form for heltidsforkynnelse.

Hvem var disse pionerene? I Sør-Korea er mange av vitnene husmødre. På grunn av sine familieforpliktelser er det ikke alle som har anledning til å være pioner fast, men svært mange benytter de lange skoleferiene om vinteren som en anledning til å være hjelpepioner. Det førte til at 53 prosent av vitnene i Sør-Korea var opptatt i en eller annen gren av heltidstjenesten i januar 1990.

I de første årene det ble forkynt i Filippinene, var det de filippinske brødrenes nidkjære pionerånd som gjorde at hundrevis av bebodde øyer ble nådd med budskapet om Riket. Og iveren har langt fra avtatt. I 1992 var det hver måned gjennomsnittlig 22 205 forkynnere som deltok i felttjenesten som pionerer i Filippinene. Blant dem var det mange ungdommer som hadde valgt å ’tenke på sin skaper’ og bruke ungdommens krefter i tjenesten for ham. (Fork. 12: 1) Etter å ha vært pioner i ti år sa en slik ungdom: «Jeg har lært å være tålmodig, å leve et enkelt liv, å stole på Jehova og å være ydmyk. Jeg har naturligvis også opplevd vanskeligheter og skuffelser, men det er for ingenting å regne sammenlignet med de velsignelsene  pionertjenesten har gitt meg.»

I april og mai 1989 inneholdt Vakttårnet en artikkelserie som avslørte Babylon den store, den falske religion i dens mange avskygninger over hele verden. Artiklene kom ut samtidig på 39 språk og fikk stor utbredelse. I Japan, hvor det ofte har vært over 40 prosent av vitnene som har vært pionerer, var det et høydepunkt på 41 055 hjelpepionerer i april det året. I Otsuka menighet i Takatsuki i prefekturet Osaka var 73 av de 77 døpte forkynnerne opptatt i en eller annen form for pionertjeneste den måneden. Den 8. april, da alle forkynnerne i Japan ble oppfordret til å være med på å bringe ut dette viktige budskapet, var det hundrevis av menigheter, deriblant Ushioda menighet i Yokohama, som arrangerte forkynnelse på gaten og fra hus til hus hele dagen, fra klokken sju om morgenen til klokken åtte om kvelden, for å nå så mange som mulig i sitt distrikt.

Jehovas vitner i Mexico, som overalt ellers, arbeider for å dekke sine materielle behov. Men hver måned i 1992 var det også gjennomsnittlig 50 095 Jehovas vitner der i landet som gav rom for pionertjenesten for å gjøre sannhetssøkende mennesker kjent med Guds rike. I noen familier samarbeidet alle medlemmene for at hele gruppen eller i hvert fall noen av dem skulle kunne være pioner. Tjenesten i Mexico bærer god frukt. I 1992 ledet vitnene der i landet regelmessig over 502 017 hjemmebibelstudier med enkeltpersoner og familiegrupper.

De eldste, som skal dekke menighetenes behov, har et tungt ansvar. I Nigeria er de fleste av de eldste familieforsørgere, og det er de eldste mange andre steder også. Men noen av dem er pionerer ved siden av at de bruker mye tid på å forberede seg på å lede eller delta i menighetens møter og på å vokte Guds hjord. Hvordan klarer de det? En omhyggelig planlegging av tiden og godt samarbeid i familien er ofte viktige faktorer.

Det er tydelig at Jehovas vitner verden over har lagt seg Jesu ord om å ’fortsette å søke riket først’ på hjertet. (Matt. 6: 33) Det de gjør, vitner om deres inderlige kjærlighet til Jehova og deres verdsettelse av hans overherredømme. De sier med salmisten David: «Jeg vil lovsynge deg, min Gud og konge, og velsigne ditt navn til evig tid.» — Sal. 145: 1.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 292]

Større vekt på plikten til å forkynne

[Uthevet tekst på side 293]

De ser på det å forkynne fra hus til hus som et dyrebart privilegium

[Uthevet tekst på side 294]

Forståelse av hva helhjertet tjeneste vil si

[Uthevet tekst på side 295]

Hva det virkelig innebærer å ’søke riket først’

[Uthevet tekst på side 301]

Ivrige vitner setter Rikets interesser foran verdslig arbeid og avkobling

[Ramme/bilde på side 288]

«Hvor er de ni?»

Da Claude Goodman overvar feiringen av minnet om Kristi død i 1928, fikk han, sammen med alle de andre som var til stede, en traktat med tittelen «Hvor er de ni?» Den redegjorde for Lukas 17: 11—19. Traktaten fikk Claude til å begynne som kolportør, eller pioner, og holde ut i den tjenesten.

 [Ramme/bilder på sidene 296 og 297]

Betel-tjeneste

I 1992 var det 12 974 som utførte Betel-tjeneste i 99 land

[Bilder]

Personlig studium er viktig for medlemmene av Betel-familien

Spania

På alle Betel-hjem begynner dagen med en drøftelse av et skriftsted

Finland

 Akkurat som alle andre Jehovas vitner tar Betel-familiens medlemmer del i felttjenesten

Sveits

Hver mandag kveld studerer Betel-familien «Vakttårnet» sammen

Italia

Arbeidet er variert, men alt blir gjort for å støtte forkynnelsen av Guds rike

Frankrike

Papua Ny-Guinea

De forente stater

Tyskland

Filippinene

Mexico

Storbritannia

Nigeria

Nederland

Brasil

Japan

Sør-Afrika

[Ramme/bilder på side 298]

Noen som har tjent lenge på Betel

F. W. Franz — De forente stater (1920—1992)

Heinrich Dwenger — Tyskland (omkring 15 år i tiden 1911—1933), Ungarn (1933—1935), Tsjekkoslovakia (1936—1939), Sveits (1939—1983)

George Phillips — Sør-Afrika (1924—1966, 1976—1982)

To kjødelige søstre (Kathryn Bogard og Grace DeCecca) som til sammen tjente 136 år på Betel — De forente stater

[Diagram på side 303]

(Se den trykte publikasjonen)

Pionerene på frammarsj!

Pionerer

Menighetsforkynnere

Prosentvis økning siden 1982

250%

200%

150%

100%

50%

1982 1984 1986 1988 1990 1992

[Bilde på side 284]

Søster Early syklet gjennom store deler av New Zealand for å forkynne budskapet om Riket

[Bilde på side 285]

Malinda Keefer viet 76 år av sitt liv — som ugift, som gift og deretter som enke — til heltidstjenesten

[Bilder på side 286]

Pionerene bodde i enkle husvogner når de flyttet fra sted til sted

Canada

India

[Bilde på side 287]

Frank Rice (stående til høyre), Clem Deschamp (sittende foran Frank, og Clems kone, Jean, ved siden av dem) og en gruppe forkynnere og nyinteresserte på Java

[Bilder på side 288]

I sitt lange liv i heltidstjenesten kom Claude Goodman til India og sju andre land

[Bilde på side 289]

I den tiden da Ben Brickell hadde god helse, fant han stor glede i tjenesten for Jehova; alvorlige helseproblemer i senere år fikk ham ikke til å gi opp

[Bilde på side 290]

Kathe Palm forkynte i alle slags distrikter, fra kontorbygninger i storbyene til de mest fjerntliggende gruvedistrikter og sauefarmer i Chile

[Bilde på side 291]

Martin og Gertrud Pötzingers beslutning kan uttrykkes med ordene: ’Ett gjør jeg — jeg søker Riket først’

[Bilde på side 300]

Pionertjenesteskolen (her i Japan) har gitt titusener av nidkjære arbeidere spesiell opplæring