Kapittel 21

Hvordan blir det hele finansiert?

DET sier seg selv at det arbeidet Jehovas vitner utfører, krever penger. Det trengs penger til å bygge Rikets saler, stevnehaller, avdelingskontorer, trykkerier og Betel-hjem. Det trengs også penger til å holde alle disse bygningene ved like. Og det koster noe å trykke og utgi bibelsk litteratur. Hvordan blir alt dette finansiert?

Personer som motarbeider Jehovas vitner, har kommet med ugrunnede påstander hva dette angår. Men når en undersøker de faktiske forhold, ser en at det svaret vitnene selv gir, er riktig. Og hvilket svar er det? Størsteparten av arbeidet blir utført av frivillige, som verken venter eller ønsker å tjene noe på det de gjør, og organisasjonens utgifter blir dekket av frivillige bidrag.

«Fri adgang. Ingen kollekt»

Allerede i det andre nummeret av Watch Tower, i nummeret for august 1879, skrev bror Russell: «Vi tror at ’Sions Vakttårn’ har JEHOVA som sin støtte, og fordi det er slik, vil det aldri tigge eller be mennesker om økonomisk støtte. Når Han som sier: ’Meg hører sølvet, og meg hører gullet til’, ikke lenger tilveiebringer de nødvendige midler, vil vi forstå det slik at tiden er inne til å slutte å utgi bladet.» I samsvar med dette synet blir det aldri tigget om penger i Jehovas vitners litteratur.

Det samme gjelder møtene. I menighetene og på stevnene er det aldri noen som kommer med følelsesladede oppfordringer til å gi. Det blir aldri tatt opp kollekt; det blir aldri sendt rundt konvolutter som det skal legges penger i; det blir aldri sendt brev til menighetens medlemmer hvor man ber om penger. Menighetene arrangerer aldri bingo eller basarer for å skaffe penger. Allerede i 1894, da Selskapet Vakttårnet sendte ut reisende foredragsholdere, ble denne opplysningen offentliggjort: «La det helt fra begynnelsen av være klart at dette selskap verken tillater eller godkjenner kollekt eller andre anmodninger om penger.»

Helt fra begynnelsen av Jehovas vitners historie i nyere tid har det derfor stått følgende på løpesedler og andre trykte innbydelser til møtene som har vært delt ut til offentligheten: «Fri adgang. Ingen kollekt.»

Tidlig i 1914 begynte bibelstudentene å leie teatre og andre auditorier og innby offentligheten til å komme og se «Skapelsens fotodrama». Det var  en forestilling i fire deler, åtte timer alt i alt, som bestod av lysbilder og film synkronisert med lyd. Bare i løpet av det første året var det millioner av mennesker som så denne forestillingen i Nord-Amerika, Europa, Australia og New Zealand. Selv om noen av dem som eide teatrene, tok betaling for reserverte sitteplasser, tok bibelstudentene aldri inngangspenger. Og det ble aldri opptatt kollekt.

Senere drev Selskapet Vakttårnet radiostasjonen WBBR i New York i over 30 år. Jehovas vitner benyttet også hundrevis av andre radiostasjoner for å kringkaste bibelske undervisningsprogrammer. Men de tigget aldri om penger i disse programmene.

Hvor kommer så de pengene fra som blir brukt til å finansiere deres arbeid?

Støttet av frivillige bidrag

Bibelen har fastsatt mønsteret. Under Moseloven var det visse bidrag som var frivillige. Andre var folket pålagt å gi. Det var for eksempel et krav at de skulle gi tiende. (2. Mos. 25: 2; 30: 11—16; 4. Mos. 15: 17—21; 18: 25—32) Men Bibelen viser også at Kristus oppfylte Moseloven, og at Gud brakte den til opphør; de kristne er følgelig ikke bundet av dens bestemmelser. De gir ikke tiende, og de er heller ikke forpliktet til å gi bidrag av en bestemt størrelse eller til en bestemt tid. — Matt. 5: 17; Rom. 7: 6; Kol. 2: 13, 14.

De kristne blir i stedet oppfordret til å framelske en gavmildhetens ånd og dermed følge det enestående eksempel som Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, har foregått med. (2. Kor. 8: 7, 9; 9: 8—15; 1. Joh. 3: 16—18) Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i Korint om det å gi: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» Paulus forklarte at «ektheten av deres kjærlighet» ble prøvd når de ble gjort kjent med et spesielt behov. Han sa også: «For når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det en har, ikke etter det en ikke har.» — 2. Kor. 8: 8, 12; 9: 7.

I lys av dette er det interessant å se hva Tertullianus skrev om de møtene som ble holdt av dem som bestrebet seg på å leve som kristne på hans tid (fra cirka 155 til etter 220): «Om der også er et slags kasse, så dannes den ikke av noe beløp som til betaling for en kjøpt religion. Enhver bringer der sin skjerv på en dag i hver måned eller, når han vil, og om han vil, og om han kan. Ti ingen tvinges, men han gir frivillig sitt  bidrag.» (Forsvarsskrift for de kristne mod hedningerne, kapittel 39, side 102) Men i de århundrene som har gått siden den tid, har kristenhetens kirkesamfunn engasjert seg i alle tenkelige foretagender for å finansiere sin virksomhet.

Charles Taze Russell ville ikke etterligne kirkesamfunnene. Han skrev: «Etter vår oppfatning er penger som er samlet inn ved de ulike tiggerpåfunnene i Herrens navn, frastøtende og uakseptable for ham. Og de fører ikke til hans velsignelse, verken for giverne eller for det arbeidet som blir utrettet.»

Bror Russell prøvde ikke å innsmigre seg hos de rike, men sa klart og tydelig, i samsvar med Bibelen, at flertallet av Herrens folk ville være fattige på denne verdens gods, men rike i troen. (Matt. 19: 23, 24; 1. Kor. 1: 26—29; Jak. 2: 5) I stedet for å legge vekt på at det trengtes penger til å utbre Bibelens sannhet, la han vekt på at det er viktig å framelske kjærlighetens ånd, ønsket om å gi og ønsket om å hjelpe andre, særlig ved å gjøre dem kjent med sannheten. Til dem som hadde mulighet til å tjene penger, og som tenkte at de ville ha mer å gi økonomisk hvis de først og fremst gikk inn for å tjene penger, sa han at det ville være bedre å begrense den slags virksomhet og heller gi av seg selv og av sin tid for å utbre sannheten. Dette er også den holdning Jehovas vitners styrende råd har i dag. *

Hvor mye er det egentlig folk gir? Det er noe den enkelte avgjør. Men når det gjelder det å gi, bør vi merke oss at Jehovas vitner ikke bare tenker på materielle ting. På områdestevnene i 1985/1986 drøftet de emnet «La oss ære Jehova med det vi eier». (Ordsp. 3: 9) Det ble understreket at det vi eier, ikke bare omfatter materielle ting, men også fysiske, mentale og åndelige aktiva.

I 1904 pekte bror Russell på at en som har foretatt en fullstendig innvielse til Gud, «har allerede gitt alt hva han har, til Herren». Enhver slik person «bør anse seg selv som ansatt av Herren som husholder over sin egen tid, sin innflytelse, sine penger osv., og . . . enhver må søke å anvende disse talenter, så godt han formår, til Mesterens ære». Russell tilføyde at «når han da blir ledet av visdommen ovenfra, oppdager han at etterhånden som hans kjærlighet og nidkjærhet overfor Herren dag for dag tar til ved at han stadig lærer sannheten bedre å kjenne og blir mer fylt av dens ånd, vil han gi mer og mer av sin tid i sannhetens tjeneste, mer og mer av sin innflytelse og mer og mer av de midler som står til hans rådighet». — Studier i Skriften, «Den nye Skabning», s. 385.

I disse første årene hadde Selskapet Vakttårnet noe som ble kalt Traktatfondet. Hva var det? Følgende interessante opplysninger stod på baksiden av noe brevpapir som bror Russell brukte av og til: «Dette fondet består av frivillige gaver fra dem som er blitt mettet og styrket av den ’mat i rette tid’  som de ovennevnte publikasjonene [som var skaffet til veie av Selskapet Vakttårnet] nå som Guds redskaper legger fram for de innviede hellige verden over.»

Det stod videre: «Dette fondet blir hele tiden benyttet ved den gratis utsendelsen av tusener av eksemplarer av ’SIONS VAKTTÅRN’ og ’GAMMELTEOLOGISKE TRAKTATER’ som egner seg YPPERLIG for nye lesere. Det bidrar også til utbredelsen av heftede utgaver av DAGGRY-serien ved å hjelpe dem som føler for det — kolportører og andre — til å utbre dem. Det utgjør også et ’fattigfond’ som gjør det mulig for dem av Herrens barn som på grunn av høy alder, sykdom eller av andre grunner ikke kan abonnere på ’VAKTTÅRNET’, å få bladet tilsendt gratis, på den betingelse at de ved hvert årsskifte sender et brev eller et kort hvor de sier fra om sitt ønske og sin manglende evne.

Ingen blir noen gang bedt om å gi bidrag til dette fondet; alle bidrag må være frivillige. Vi minner våre lesere om apostelens ord (1. Kor. 16: 1, 2) og støtter dem ved å si at de som kan gi og gir for at sannheten skal bli utbredt, vil få igjen i form av åndelige velsignelser.»

Jehovas vitners verdensomspennende forkynnelse av det gode budskap om Guds rike blir fremdeles støttet av frivillige bidrag. I tillegg til at vitnene selv støtter arbeidet, er det mange interesserte som regner det som et privilegium å støtte dette kristne arbeidet med frivillige bidrag.

Finansiering av møtelokaler

Alle Jehovas vitners menigheter har bidragsbøsser hvor folk kan legge sine bidrag — når de ønsker å gjøre det, og hvis de har anledning til det. Dette blir ordnet på en diskré måte; som oftest er det bare giveren selv som vet hva han gir. Det er en sak mellom ham og Gud.

Det er ingen lønninger som skal utbetales, men det koster naturligvis penger å ha et møtelokale. Menighetens medlemmer blir informert om behovet. Men for over 70 år siden gjorde Vagttaarnet det klart at man aldri skulle komme med inntrengende anmodninger om bidrag — bare på en klar og enkel måte legge fram de faktiske forhold. I samsvar med dette synspunktet er det ikke ofte at økonomiske spørsmål blir drøftet på menighetens møter.

Det hender imidlertid at det oppstår spesielle behov. Det kan være at menigheten har planer om å pusse opp eller utvide en Rikets sal eller kanskje bygge en ny. For å finne ut hvilke midler som vil være tilgjengelige, kan det være at de eldste ber forkynnerne i menigheten om å skrive på en lapp hva de som enkeltpersoner regner med å kunne gi eller eventuelt stille til disposisjon for flere år. Det kan også være at de eldste ber enkeltpersoner eller familier om å skrive på en lapp hva de mener at de vil kunne gi hver uke eller hver måned med Jehovas velsignelse. Det er ingen som skriver  navnet sitt på dette papiret. Dette er ikke veksler, men disse lappene gir de eldste et grunnlag for å legge realistiske planer. — Luk. 14: 28—30.

I Tarma i Liberia skaffet menigheten seg de nødvendige midler på en litt annerledes måte. Noen i menigheten tok seg av risdyrkingen for en av brødrene, som dermed kunne bruke et helt år til å felle trær og sage dem opp til planker med håndsag; menigheten fikk så penger til sitt byggeprosjekt ved å selge plankene. En menighet i Paramaribo i Surinam måtte riktignok kjøpe materialer, men trengte ikke å skaffe penger til tomt, for en søster i menigheten gav bort eiendommen sin, så det kunne bygges en Rikets sal der; hun bad bare om at huset hennes måtte bli flyttet til den ene enden av tomten. De ekstremt høye prisene på fast eiendom i Tokyo i Japan har gjort det vanskelig for menighetene der å skaffe seg tomter til Rikets sal. For å hjelpe til med å løse dette problemet har flere familier tilbudt menighetene å bruke den tomten som deres hus har stått på. De har bare bedt om at de måtte få en leilighet ovenpå etter at det var blitt bygd en ny Rikets sal der hvor huset deres stod.

Etter hvert som menighetene mange steder vokste og ble delt, prøvde ofte menigheter innenfor samme område å hjelpe hverandre med å skaffe egnede Rikets saler. Trass i brødrenes gavmilde ånd var det også behov for noe mer. Tomteprisene og byggekostnadene steg kolossalt, og det var ofte umulig for de enkelte menigheter å skaffe nok penger. Hva kunne gjøres?

I 1983 innførte det styrende råd en ordning som i første omgang bare skulle gjelde for De forente stater og Canada. Ordningen ble gjort kjent på områdestevnet «Enhet under Riket» i disse landene. Man anvendte det prinsippet som kommer til uttrykk i 2. Korinter 8: 14, 15, og som oppfordrer dem som har overflod, til å avhjelpe den mangel andre lider, «slik at det kan finne sted en utjevning». På den måten vil de som har lite, ikke ha så lite at de blir hindret i sine bestrebelser for å tjene Jehova.

Hver menighet ble oppfordret til å sette opp en bidragsbøsse som ble merket «Bidrag til Selskapets Rikets sal-fond». Alt som kom inn på denne bøssen, skulle brukes til det formålet. Pengene ville bli brukt til å hjelpe menigheter som hadde stort behov for en Rikets sal, men som ikke hadde noen muligheter for å oppfylle bankenes lånebetingelser. Etter at Selskapet hadde foretatt en grundig undersøkelse for å finne ut hvor behovet var størst, begynte det å stille pengene fra fondet til disposisjon for menigheter som trengte å bygge eller på andre måter skaffe seg nye Rikets saler. Etter hvert som det kom inn flere bidrag og lånene ble tilbakebetalt (i de landene hvor det lot seg gjøre), kunne flere menigheter få hjelp.

Denne ordningen trådte som nevnt først i kraft i De forente stater og Canada, og siden er den blitt innført i over 30 land i Europa, Afrika, Latin-Amerika og Det fjerne østen. * I 1992 var det i bare åtte av disse landene  allerede blitt skaffet midler til 2737 Rikets saler som blir brukt av 3840 menigheter.

I land hvor denne ordningen ikke var innført, men hvor det var et presserende behov for Rikets saler som de lokale brødrene ikke kunne finansiere, ordnet det styrende råd det slik at brødrene fikk hjelp på en annen måte. Dermed fant det sted en utjevning, slik at de som hadde lite, ikke hadde for lite.

Utvidelsene ved hovedkontoret

Driften ved hovedkontoret har også kostet penger. Etter den første verdenskrig, da Selskapet Vakttårnet fant at det var fordelaktig å trykke og binde inn bøkene selv, ble det ordnet slik at det nødvendige utstyr ble kjøpt i privatpersoners navn, i navnene til tjenere for Jehova. Som følge av at Selskapet ikke brukte et kommersielt firma, som ville måtte ha fortjeneste på trykkingen av bøkene, sparte Selskapet penger som det hver måned kunne bruke til å redusere gjelden på utstyret. Dette førte etter hvert til at prisen på mye av litteraturen til offentligheten ble satt ned til omtrent det halve. Hensikten med det som ble gjort, var å fremme forkynnelsen av det gode budskap, ikke å berike Selskapet Vakttårnet.

Etter noen år ble det klart at det var behov for å foreta utvidelser ved hovedkontoret for at det skulle kunne ta hånd om det verdensomspennende forkynnelsesarbeidet. Om og om igjen etter hvert som organisasjonen har vokst og forkynnelsesarbeidet er blitt intensivert, er det blitt nødvendig med utvidelser. I stedet for å henvende seg til bankene for å låne penger til å foreta utvidelser og kjøpe inn utstyr ved kontorene og trykkeriene i og omkring New York foruten å holde driften i gang har Selskapet forklart behovet for brødrene. Det er blitt gjort, ikke ofte, men bare 12 ganger i løpet av en periode på 65 år.

Selskapet har aldri tigget om penger. De som har hatt lyst til å gi bidrag, er blitt oppmuntret til å gjøre det. De som har valgt å låne Selskapet penger, har fått forsikring om at hvis det skulle oppstå et uventet eller presserende behov, vil lånet bli betalt tilbake straks de ber om det. Selskapet har bestrebet seg på å gå fram på en måte som ikke skal skape vanskeligheter for enkeltpersoner eller menigheter som har vært så vennlige å stille midler til disposisjon. Den støtte Jehovas vitner har gitt ved sine bidrag, har alltid satt Selskapet i stand til å betale tilbake alle lån. De bidragene som blir sendt til Selskapet, blir ikke tatt som en selvfølge. I den grad det lar seg gjøre, erkjenner Selskapet mottagelsen av bidragene pr. brev og på andre måter for å gi uttrykk for sin verdsettelse.

Det er ikke gaver fra en gruppe velstående givere som holder organisasjonens arbeid i gang. De fleste bidragene blir gitt av enkeltpersoner som bare har beskjedne midler — mange av dem har svært lite jordisk gods.  Noen av dem som gir bidrag, er barn som på den måten vil være med på å støtte Rikets arbeid. Det er dyp verdsettelse av Jehovas godhet og et ønske om å hjelpe andre til å få høre om hans gavmilde foranstaltninger som ansporer alle disse til å gi. — Jevnfør Markus 12: 42—44.

Hvordan utvidelsene ved avdelingskontorene finansieres

Etter hvert som forkynnelsesarbeidet har antatt større dimensjoner forskjellige steder i verden, har det vært nødvendig å foreta utvidelser ved organisasjonens avdelingskontorer. Det blir gjort under ledelse av det styrende råd.

Etter at det styrende råd hadde gjennomgått anbefalinger fra avdelingskontoret i Tyskland, gav det i 1978 kontoret beskjed om å finne en passende tomt og bygge et helt nytt kompleks. Ville de tyske vitnene kunne dekke omkostningene? Muligheten ble lagt fram for dem. Da dette prosjektet var fullført i 1984 i Selters i de vestlige Taunus-fjellene, meldte avdelingskontoret: «Titusener av Jehovas vitner — rike og fattige, unge og gamle — bidrog med millioner til finansieringen av de nye bygningene. På grunn av deres gavmildhet kunne hele prosjektet gjennomføres uten at det ble nødvendig å låne penger av verdslige kredittinstitusjoner eller stifte gjeld.» Dessuten hadde omtrent hvert sjuende vitne i Forbundsrepublikken Tyskland vært med på selve byggearbeidet i Selters/Taunus.

I andre land har landets økonomi eller den økonomiske stilling blant Jehovas vitner gjort det svært vanskelig, for ikke å si umulig, for dem å bygge et avdelingskontor som kan føre tilsyn med arbeidet, eller et trykkeri som kan framstille bibelsk litteratur på landets språk. Vitnene i landet har fått mulighet til å gjøre det de kan. (2. Kor. 8: 11, 12) Men det at vitnene i ett land mangler midler, får ikke hindre utbredelsen av budskapet om Riket der hvis det finnes tilstrekkelige midler andre steder.

De lokale vitnene gjør naturligvis det de kan, men i store deler av verden er det slik at en betydelig del av de pengene som trengs til å bygge avdelingskontorer, blir skaffet til veie ved bidrag fra Jehovas vitner i andre land. Det var tilfellet når det gjaldt de store kompleksene som ble fullført i Sør-Afrika i 1987, i Nigeria i 1990 og i Filippinene i 1991. Det var også tilfellet i Zambia, hvor et anlegg var under oppføring i 1992. Og det har vært tilfellet når det gjelder mange mindre prosjekter, deriblant det som ble fullført i India i 1985, i Chile i 1986, i Costa Rica, Ecuador, Guyana, Haiti og Papua Ny-Guinea i 1987, i Ghana i 1988 og i Honduras i 1989.

I noen land er brødrene imidlertid blitt overrasket over å se hva de har kunnet utrette på det lokale plan når Jehova har velsignet deres forente anstrengelser. I begynnelsen av 1980-årene var avdelingskontoret i Spania i ferd med å planlegge større utvidelser. Avdelingskontoret bad det styrende råd om å skaffe til veie de nødvendige midler. Men fordi Selskapet på det  tidspunkt måtte foreta store utbetalinger andre steder, var det ikke mulig å yte slik hjelp da. Spørsmålet var: Kunne de spanske vitnene, med sine forholdsvis lave lønninger, klare å skaffe til veie midler til et slikt prosjekt hvis de fikk mulighet til det?

Situasjonen ble forklart for de spanske vitnene. De gav med glede ringer, armbånd og andre smykker i bidrag, slik at disse kunne selges. Da en eldre søster ble spurt om hun var sikker på at hun ville gi bort et tungt gullarmbånd som hun kom med, svarte hun: «Bror, det kommer til å utrette mye mer godt ved å betale for et nytt Betel enn det vil gjøre rundt håndleddet mitt!» En annen eldre søster kom med en bunke mugne pengesedler som hun i årenes løp hadde lagt til side og gjemt under gulvet i huset sitt. Noen ektepar bidrog med penger som de hadde tenkt å bruke til reiser. Barn sendte sparepengene sine. En gutt som sparte til gitar, gav bort pengene til Betel-prosjektet. Det viste seg at de spanske vitnene gavmildt og villig skaffet til veie alt det som trengtes materielt sett, lik israelittene på den tiden da tabernaklet skulle bygges i ørkenen. (2. Mos. 35: 4—9, 21, 22) Deretter gav de av seg selv. Noen brukte hele sin tid til å delta i arbeidet; andre brukte ferie og helger. De kom fra hele Spania — tusener av dem. Andre vitner kom fra Tyskland, Sverige, Storbritannia, Hellas og De forente stater, for å nevne noen få. Sammen med de lokale brødrene fullførte de det som først hadde fortont seg som en umulig oppgave.

Er det noen fortjeneste på litteraturen?

I 1992 ble det framstilt bibelsk litteratur ved hovedkontoret og ved 32 avdelingskontorer. Store mengder av denne litteraturen ble skaffet til veie for  at Jehovas vitner skulle levere den videre. Men ikke noe av dette ble gjort med tanke på økonomisk fortjeneste. Når det ble avgjort hvilke språk litteraturen skulle trykkes på, og hvilke land den skulle sendes til, ble det ikke tatt hensyn til hva som svarte seg økonomisk, men utelukkende til at det oppdraget Jesus Kristus gav sine etterfølgere, må fullføres.

I det aller første nummeret av Watch Tower, nummeret for juli 1879, stod det en notis om at de som ikke hadde råd til å betale for et abonnement (som da kostet 50 cent for et år), kunne få det gratis hvis de bare ville skrive og be om det. Formålet var at folk skulle få lære Jehovas storslåtte hensikt å kjenne.

Siden 1879 er enorme mengder bibelsk litteratur blitt delt ut gratis til offentligheten for samme formål. I 1881 og en tid deretter ble cirka 1,2 millioner eksemplarer av Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne) utdelt gratis. Mange av disse forelå i form av en 162-siders bok; andre var i avisformat. I årene som fulgte, ble det utgitt en rekke traktater av varierende størrelse. De aller fleste av dem (bokstavelig talt hundrevis av millioner eksemplarer) ble delt ut gratis. Og det ble stadig utgitt flere traktater og andre publikasjoner. Bare i 1915 viste rapporten at det over hele verden var blitt delt ut over 50 millioner gratis traktater på cirka 30 språk. Hvor kom pengene til alt dette fra? De kom i det store og hele fra frivillige bidrag som var sendt inn til Selskapets traktatfond.

I de første årtiene av Selskapets historie ble det også levert litteratur mot et bidrag, men det foreslåtte bidraget ble holdt så lavt som mulig. Denne litteraturen omfattet innbundne bøker på mellom 350 og 744 sider. Når Selskapets kolportører (som heltidsforkynnerne var kjent som den gangen) tilbød offentligheten disse bøkene, nevnte de den summen som var foreslått som bidrag. De var imidlertid ikke ute for å tjene penger, men for å sørge for at folk ble kjent med viktige bibelske sannheter. De ville at folk skulle lese litteraturen og høste gagn av den.

Kolportørene var mer enn villige til å gi bort litteratur (og betale et bidrag for den selv) hvis beboeren ikke hadde penger. Men det viste seg at mange var mer innstilt på å lese en publikasjon som de hadde betalt noe for, og bidraget kunne naturligvis brukes til å trykke mer litteratur for. Men Selskapets tjenesteinstrukser i Bulletin (engelsk) for 1. oktober 1920 understreket at bibelstudentene ikke var ute etter økonomisk vinning. Der stod det: «Ti dager etter at du har levert boken [en liten bok på 128 sider], bør du gå tilbake til dem du har levert den til, og høre om de har lest den. Hvis de ikke har lest den, så be dem om å levere den tilbake, og gi dem pengene igjen. Si til dem at du ikke er noen bokselger, men at du er interessert i å bringe dette trøstens og gledens budskap ut til alle, og si at hvis de ikke er tilstrekkelig interessert i noe som har så stor betydning for dem . . . , ønsker du å levere boken til noen som vil være interessert.» Jehovas vitner har ikke  fortsatt å benytte denne metoden, for de har oppdaget at det hender at andre i familien begynner å lese i litteraturen og høster gagn av den. Men det som ble gjort på den tiden, understreker hva som er formålet med det arbeidet vitnene utfører.

I mange år omtalte Jehovas vitner det at de leverte litteratur, som «å selge». Men denne benevnelsen skapte en del forvirring, så fra og med 1929 gikk de litt etter litt bort fra den. Benevnelsen passet egentlig ikke på det de gjorde, for deres arbeid var ikke kommersielt. Deres formål var ikke å tjene penger. Det eneste de ønsket, var å forkynne det gode budskap om Guds rike. På grunn av dette uttalte De forente staters høyesterett i 1943 at det ikke kunne forlanges at Jehovas vitner skulle skaffe seg polititillatelse til å distribuere sin litteratur. Og det resonnementet som De forente staters høyesterett fulgte i denne avgjørelsen, vant bifall blant kanadiske dommere, som senere henviste til det. *

I mange land har Jehovas vitner pleid å tilby litteratur mot et bidrag. Det foreslåtte bidraget har vært så lavt, sammenlignet med hva andre bøker og tidsskrifter koster, at mange har ønsket å gi et større bidrag. Men organisasjonen har gjort seg store anstrengelser for å holde det foreslåtte bidraget så lavt at det er overkommelig for de mange millioner som har svært lite materielt sett, men som er takknemlige for å få en bibel eller bibelsk litteratur. Hensikten med å foreslå et bidrag har imidlertid ikke vært å berike Jehovas vitners organisasjon.

I land hvor det ifølge loven regnes som salg hvis noen leverer bibelsk litteratur og antyder et bidrag for litteraturen, gir Jehovas vitner med glede bort litteratur til enhver som viser oppriktig interesse og lover å lese den. De som ønsker å gi et beløp til fremme av det bibelske undervisningsarbeidet Jehovas vitner utfører, kan gi det beløpet de ønsker. Slik blir det for eksempel gjort i Japan. I Sveits var det inntil ganske nylig slik at forkynnerne tok imot bidrag for litteraturen, men bare opp til en viss sum; hvis det var en beboer som ønsket å gi mer, leverte forkynnerne penger tilbake eller lot beboeren få mer litteratur. De hadde ikke noe ønske om å samle inn penger, men de var ute for å forkynne det gode budskap om Guds rike.

I 1990 foretok Jehovas vitner visse forandringer for å unngå enhver misforståelse. Økonomiske skandaler i noen av kristenhetens religionssamfunn hadde fått stor publisitet, og myndighetene viste en økende tendens til å klassifisere religiøs virksomhet som salgsvirksomhet. Det styrende råd bestemte derfor at Jehovas vitner i De forente stater skulle levere all litteratur — bibler, traktater, brosjyrer, blad og innbundne bøker som forklarte Bibelen — til folk utelukkende på den betingelse at de ville lese den, uten å antyde noe bidrag. Jehovas vitner driver ikke salg. Denne ordningen bidrog  til å skille dem enda sterkere ut fra religiøse grupper som har gjort religion til et handelsforetagende. De fleste mennesker er naturligvis klar over at det koster penger å trykke litteratur, og de som setter pris på den tjeneste Jehovas vitner utfører, ønsker kanskje å gi et bidrag til hjelp i arbeidet. Det blir forklart dem at det bibelske undervisningsarbeidet som Jehovas vitner utfører over hele verden, blir støttet av frivillige gaver. Gaver blir mottatt med glede, men det er ingen som ber om dem.

De som deltar i felttjenesten, gjør ikke det for å oppnå økonomisk fortjeneste. De gir av sin tid, og de dekker selv sine reiseutgifter. Når noen viser interesse, ordner de seg slik at de kan gå tilbake hver uke for å gi vedkommende bibelsk undervisning, helt gratis. Det er bare kjærlighet til Gud og nestekjærlighet som kan anspore noen til å fortsette å gjøre dette og ofte trosse likegyldighet og direkte motstand.

Penger som blir mottatt ved Jehovas vitners hovedkontor og avdelingskontorene, blir ikke brukt til å berike organisasjonen eller enkeltpersoner, men til å fremme forkynnelsen av det gode budskap. I 1922 stod det i The Watch Tower at på grunn av den økonomiske situasjonen i Europa ble de bøkene som ble trykt for Selskapet der, i det store og hele betalt av det amerikanske kontoret, og at de ofte ble levert til folk for mindre enn kostpris. Jehovas vitner har nå trykkerier i mange land, og noen av de landene som litteraturen blir sendt til, har ikke mulighet til å sende penger ut av landet for å dekke omkostningene. De frivillige bidragene som blir gitt av gavmilde Jehovas vitner i de landene hvor de har nok ressurser, bidrar til å avhjelpe mangelen i de landene hvor de har lite.

Selskapet Vakttårnet har alltid lagt vekt på å bruke alle de ressurser det har til rådighet, til å fremme forkynnelsen av det gode budskap. I 1915 sa Charles Taze Russell i egenskap av Selskapets president: «Vårt selskap har ikke gått inn for å legge seg opp jordiske rikdommer, men har snarere vært en institusjon som bruker pengene for å utrette ting. Det som Guds forsyn har sendt til oss uten at vi har tigget om det, har vi prøvd å bruke så klokt som mulig i harmoni med Herrens Ord og Ånd. Vi opplyste for lenge siden at hvis midlene avtok, ville Selskapets virksomhet avta tilsvarende; og hvis midlene økte, ville Selskapet utvide sin virksomhet.» Selskapet har fortsatt å gjøre nettopp det.

Fram til denne dag har organisasjonen brukt midler som den har til disposisjon, til å sende ut reisende tilsynsmenn som skal styrke menighetene og oppmuntre dem i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Den fortsetter å sende misjonærer og brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, til land hvor det er spesielt behov. Den bruker også tilgjengelige midler til å sende spesialpionerer til områder hvor budskapet om Riket har vært forkynt i liten utstrekning eller kanskje ikke i det hele tatt. Ifølge Jehovas vitners årbok for 1993 brukte Selskapet Vakttårnet i det foregående tjenesteåret 45 218 257,56 dollar til disse formålene.

 De utfører ikke sin tjeneste for å oppnå personlig vinning

Verken medlemmene av det styrende råd, representantene for de forskjellige registrerte selskapene eller andre fremtredende personer som er knyttet til organisasjonen, har noen økonomisk fortjeneste som følge av det arbeidet Jehovas vitner utfører.

Når det gjaldt C. T. Russell, som tjente som president for Selskapet Vakttårnet i over 30 år, skrev en av hans medarbeidere: «For å få klarhet over om han handlet i nøye overensstemmelse med Skriften, og også for derved å legge sin egen oppriktighet for dagen, besluttet han å søke Herrens billigelse på følgende måte: (1) ved å vie sitt liv til saken, (2) ved å bruke sin formue til arbeidets fremme, (3) ved å forby at det ved noe møte ble opptatt kollekt, (4) ved — etter at hans egen formue var oppbrukt — kun å fortsette arbeidet med de bidrag som fullstendig frivillig og uoppfordret ble innsendt dertil.»

Bror Russell betraktet ikke sin religiøse virksomhet som et middel til å samle seg materielle rikdommer, men brukte alle sine midler i Herrens gjerning. Etter hans død stod det i Vagt-Taarnet: «Han gav sin private formue helt hen til den sak han hadde viet sitt liv til. Han mottok en nominell sum på elleve dollar i måneden til personlige utgifter. Han døde uten å etterlate seg noen formue.»

Når det gjaldt dem som skulle føre Selskapets arbeid videre, uttalte bror Russell i sitt testament: «Med hensyn til lønn tror jeg det er klokest å fastholde det prinsipp Selskapet har fulgt hittil, nemlig at det ikke ytes noen lønn, at bare de nødvendige utgifter dekkes for dem som på den ene eller på den annen måte arbeider i Selskapets tjeneste.» De som tjente ved Selskapets Betel-hjem, kontorer og trykkerier, så vel som de reisende representantene, skulle få mat, husly og et beskjedent beløp til dekning av utgifter — nok til å dekke de grunnleggende behov, men «det [måtte] ikke gis dem leilighet til å kunne legge penger opp». Den samme normen gjelder i dag.

Alle de som nå begynner å utføre spesiell heltidstjeneste ved Jehovas vitners hovedkontor, underskriver et fattigdomsløfte. Det har både samtlige medlemmer av det styrende råd og alle de andre medlemmene av Betel-familien der gjort. Det betyr ikke at de lever et trist liv uten noen som helst gleder. Men det betyr at de uten forskjellsbehandling deler de beskjedne midlene som blir skaffet til veie for at alle som utfører en slik tjeneste, skal kunne ha mat og et sted å bo og kunne dekke sine personlige utgifter.

På denne måten utfører organisasjonen sitt arbeid i full tillit til den hjelp Gud gir. Som et åndelig brorskap som omfatter alle deler av jorden, bruker Jehovas vitner med glede, uten tvang, sine ressurser til å fullføre det arbeid som Jehova, deres store, himmelske Far, har gitt dem i oppdrag å utføre.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 340]

’Dette selskap verken tillater eller godkjenner anmodninger om penger’

[Uthevet tekst på side 342]

Hovedvekten blir lagt på det å gjøre andre kjent med sannheten

[Uthevet tekst på side 343]

De faktiske forhold blir lagt fram på en klar og enkel måte

[Uthevet tekst på side 344]

Menighetene hjelper hverandre med å skaffe seg Rikets saler

[Uthevet tekst på side 345]

De fleste bidragene blir gitt av enkeltpersoner som ikke har så mye å rutte med

[Uthevet tekst på side 348]

Mye litteratur blir levert gratis — hvem betaler for den?

[Uthevet tekst på side 349]

De gir med glede bort litteratur til enhver som viser oppriktig interesse og lover å lese den

[Uthevet tekst på side 350]

Hva skjer med de pengene som blir gitt som gave?

[Uthevet tekst på side 351]

«Han gav sin private formue helt hen til den sak han hadde viet sitt liv til»

[Ramme på side 341]

Gud tigger ikke

«Han som sa: ’Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe, for min er jorden og det som fyller den. . . . jeg tar ikke okser fra ditt hus eller bukker fra dine kveer. For mine er alle dyr i skogen og villdyrene på de tusen fjell’ (Sal. 50: 12, 9, 10), er i stand til å utføre sitt store arbeid uten å tigge om penger fra verden eller fra sine barn. Han vil heller ikke tvinge sine barn til å ofre noe i tjenesten for ham, heller ikke vil han ta imot noe fra dem hvis det ikke blir gitt med glede og av fri vilje.» — «Zion’s Watch Tower», september 1886, s. 6.

[Ramme på side 347]

Gavene har ikke alltid vært i form av penger

Jehovas vitner i den nordlige delen av staten Queensland i Australia gjorde klar og sendte til Vakttårnets byggeplass i Sydney førsteklasses tømmer som da hadde en anslått verdi av mellom 330 000 og 400 000 kroner, og som kunne fylle fire semitrailere.

Da Vakttårnets trykkeri i Elandsfontein i Sør-Afrika var under utvidelse, ringte en indisk bror og spurte om de kunne komme og hente en gave på 500 sekker sement (hver på 50 kilo) — og det i en tid da det var mangel på sement i landet. Andre tilbød Selskapet å bruke lastebilene deres. En afrikansk søster betalte et firma for å levere 15 kubikkmeter sand.

Under byggingen av det nye avdelingskontoret i Emmen i Nederland ble store mengder verktøy og arbeidsklær gitt i gave. En søster som var alvorlig syk, strikket et par ullstrømper til hver av arbeiderne som de kunne bruke om vinteren.

Da det skulle bygges et nytt avdelingskontor og eventuelt et trykkeri i Lusaka i Zambia, ble byggematerialene kjøpt ved hjelp av midler som var skaffet til veie av vitner i andre land. Materialer og annet utstyr som man ikke kunne få tak i i Zambia, ble gitt som gaver i andre land og kjørt med lastebil til Zambia.

I 1977 gav et av Jehovas vitner i Ecuador en tomt på 340 mål. Her ble det bygd en stevnehall og et nytt avdelingskontor.

Jehovas vitner i Panama åpnet sine hjem for å huse frivillige arbeidere; noen busseiere sørget for transport; andre var med på å lage til 30 000 måltider som ble servert på byggeplassen.

En menighet sendte 4500 hjemmebakte boller til dem som deltok i byggearbeidet i Arboga i Sverige. Andre sendte honning, frukt og syltetøy. En bonde like ved byggeplassen som ikke var et av Jehovas vitner, gav to tonn gulrøtter.