Kapittel 16

Møtene — tilbedelse, undervisning og oppmuntring

MENIGHETENS møter spiller en viktig rolle i Jehovas vitners liv. Selv når det er forbundet med store vanskeligheter, prøver de å overvære møtene regelmessig, i samsvar med den bibelske formaningen: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebr. 10: 24, 25) Der hvor det lar seg gjøre, holder hver menighet møter tre ganger i uken på til sammen fire timer og 45 minutter. Men selve opplegget for møtene og hvor ofte de har vært holdt, har variert opp gjennom tidene, alt etter hva det har vært behov for.

I det første århundre var tilkjennegivelser av åndens mirakuløse gaver et fremtredende trekk ved kristne møter. Hvorfor? Fordi Gud ved hjelp av disse gavene vitnet om at han ikke lenger brukte det jødiske religiøse system, men at hans ånd nå hvilte over den nyopprettede kristne menighet. (Apg. 2: 1—21; Hebr. 2: 2—4) Når de første kristne holdt møter, bad de bønner, sang lovsanger for Gud og la stor vekt på å profetere (det vil si å gjøre kjent åpenbaringer av Guds vilje og hensikt) og på å gi undervisning som ville bygge opp dem som hørte på. De levde i en tid da det fant sted en bemerkelsesverdig utvikling i forbindelse med Guds hensikt. De trengte å forstå denne utviklingen og vite hvordan de skulle opptre i samsvar med den. Det var imidlertid noen som opptrådte på en ulikevektig måte ved avviklingen av møtene, og som Bibelen viser, var det nødvendig med veiledning for at alt skulle gå for seg på en måte som var oppbyggende. — 1. Kor. 14: 1—40.

Kunne man finne de trekkene som kjennetegnet møtene til de første kristne, igjen i de møtene bibelstudentene holdt i 1870-årene og i tiden deretter?

Bibelstudentenes åndelige behov blir dekket

Charles Taze Russell og en liten gruppe av hans medarbeidere i og omkring Allegheny i Pennsylvania opprettet en bibelstudiegruppe i 1870. De møtene de holdt, førte til at de fikk stadig sterkere kjærlighet til Gud og til  hans Ord, og til at de litt etter litt fikk kjennskap til hva Bibelen lærer. Det var ikke noen mirakuløs tungetale på disse møtene. Hvorfor ikke? De mirakuløse gavene hadde tjent sin hensikt i det første århundre, og som Bibelen hadde forutsagt, hadde de opphørt. Bror Russell forklarte: «Det neste fremadskridende trinn var åpenbarelse av åndens frukter, som Paulus så klart påpeker.» (1. Kor. 13: 4—10) Som i det første århundre var det dessuten et presserende evangeliseringsarbeid som måtte utføres, og de trengte oppmuntring for å kunne utføre det. (Hebr. 10: 24, 25) Det gikk ikke lang tid før de holdt to faste møter hver uke.

Bror Russell var klar over at det var viktig for Jehovas tjenere å være et forent folk, uansett hvor på jorden de befant seg. I 1879, kort tid etter at Watch Tower hadde begynt å komme ut, ble bladets lesere derfor oppfordret til å anmode bror Russell eller en av hans medarbeidere om å besøke dem. Besøkene skulle være gratis. Etter at det hadde kommet inn en rekke anmodninger, la bror Russell ut på en månedslang reise som førte ham helt til Lynn i Massachusetts. På hvert sted hvor han stoppet, ble det holdt møter i mellom fire og seks timer hver dag. Det emnet som ble drøftet, var «De ting som hører Guds rike til».

I begynnelsen av 1881 kom bror Russell med denne oppfordringen til dem av bladets lesere som ennå ikke holdt regelmessige møter i sitt distrikt: «[Jeg vil] anbefale at dere holder et i deres eget hjem sammen med familien eller noen interesserte. Les, studer, lovpris og tilbe sammen, og hvor to eller tre er samlet i Herrens navn, vil han — deres lærer — være midt iblant dere. Slik var noen av de møtene menigheten holdt på apostlenes tid. (Se Filemon 2.)»

Møtenes program ble utviklet litt etter litt. Det ble fremmet forskjellige forslag, men det var opp til den enkelte lokale gruppe å avgjøre hva som passet best for den. Det hendte at én stod fram og holdt en tale, men det ble lagt større vekt på møter hvor alle kunne delta fritt. Noen av bibelstudentenes klasser (menigheter) gjorde i begynnelsen ikke særlig bruk av Selskapets publikasjoner under møtene, men reisende tilsynsmenn, pilegrimene, hjalp dem til å forstå verdien av å gjøre det.

Etter at noen av bindene av Millenniets Daggry var blitt utgitt, begynte de å bli brukt som grunnlag for studium. I 1895 ble studiegruppene kjent som Daggry-kretser for bibelstudium. * Her i Norge var det noen som senere kalte disse møtene «opplesnings- og samtalemøter». De fortalte: «Utdrag fra bror Russells bøker ble lest høyt, og når noen ville kommentere eller spørre om noe, rakte de opp hånden.» Bror Russell anbefalte  at de som deltok i slike studiemøter, brukte forskjellige bibeloversettelser, randbemerkninger i Bibelen og bibelordbøker. Det var som oftest forholdsvis små grupper som kom sammen til disse studiemøtene i et privat hjem på en kveld som passet for gruppen. Disse møtene var forløpere for vår tids menighetsbokstudium.

Bror Russell forstod at det ikke var nok å studere lærespørsmål. Det var også viktig å gi uttrykk for sin gudhengivenhet, slik at andres hjerte kunne bli ansporet av verdsettelse av Guds kjærlighet og av et ønske om å ære og tjene Gud. Klassene ble oppfordret til å arrangere et spesielt møte med tanke på dette en gang i uken. Det ble noen ganger omtalt som «husmøtet» fordi det ble holdt i private hjem. Programmet omfattet bønn, lovsanger og vitnesbyrd som de som var til stede, kom med. * Vitnesbyrdene kunne være oppmuntrende opplevelser; de dreide seg også om deres prøvelser og vanskeligheter og den usikkerhet de ofte kunne føle i denne tiden. Noen steder kom man helt bort fra det som var selve formålet med møtene, fordi noen personer framhevet seg selv i altfor sterk grad. The Watch Tower kom med vennlige forslag til forbedringer.

Edith Brenisen, som var gift med en av pilegrimene i De forente stater i denne første tiden, fortalte om disse møtene: «Dette var en kveld da vi mediterte over Jehovas kjærlige omsorg og gledet oss over et nært samvær med våre brødre og søstre. Når vi hørte på noen av opplevelsene deres, lærte vi dem bedre å kjenne. Når vi så deres trofasthet og så hvordan de overvant vanskeligheter, hjalp det ofte oss til å løse noen av våre egne problemer.» Med tiden viste det seg imidlertid at det var større behov for møter som la vekt på å dyktiggjøre den enkelte til å delta i evangeliseringsarbeidet.

Den måten søndagsmøtet ble ledet på noen steder, vakte bekymring hos brødrene. Noen klasser prøvde å drøfte Bibelen vers for vers. Men noen ganger hadde de så ulike oppfatninger av hva versene betydde, at møtene ble langt fra oppbyggende. For å bedre situasjonen var det noen i menigheten i Los Angeles i California som satte opp disposisjoner for studium av bibelske emner med spørsmål og henvisninger som hele klassen kunne undersøke før de kom på møtet. I 1902 skaffet Selskapet til veie en utgave av Bibelen som inneholdt «Hjelp til Berøa-studium av Bibelen», deriblant et emneregister. * Fra og med 1. mars 1905 inneholdt Watch Tower disposisjoner for drøftelser i menigheten foruten spørsmål og henvisninger til Bibelen og til Selskapets publikasjoner, noe som forenklet  tingene ytterligere. Denne ordningen fortsatte fram til 1914. Da ble spørsmålene til Studier i Skriften utgitt som grunnlag for Berøa-studier.

Alle klassene hadde adgang til det samme materialet, men tallet på ukentlige møter varierte fra ett til fire eller flere, alt etter hvordan det ble ordnet lokalt. I Colombo på Ceylon (nå Sri Lanka) ble det faktisk holdt møter sju dager i uken fra 1914 av.

 Bibelstudentene ble oppmuntret til å lære seg å studere og granske, til å ’forvisse seg om alle ting’ og til å gi uttrykk for sine tanker med egne ord. (1. Tess. 5: 21) Bror Russell oppfordret dem til å drøfte studiematerialet fritt og grundig. Han kom også med noen advarende ord: «Glem aldri at Bibelen er vår Norm, og at hvor gudgitte våre hjelpemidler enn måtte være, er de ’hjelpemidler’ og ikke erstatninger for Bibelen.»

 Feiringen av minnet om Herrens død

Fra omkring 1876 ble det ordnet slik at bibelstudentene hvert år kom sammen og feiret minnet om Herrens død. * Gruppen i Pittsburgh-området i Pennsylvania kom først sammen hjemme hos en av vennene. I 1883 var de blitt så mange som omkring hundre der, og de brukte da et leid lokale. For å få plass til alle dem som de regnet med ville komme til Pittsburgh i 1905, bestemte de seg for å leie den store Carnegie Hall.

Bibelstudentene forstod at minnet om Jesu død skulle feires én gang om året, ikke hver uke. Den dagen de feiret denne høytiden, svarte til 14. nisan ifølge den jødiske kalender, den datoen Jesus døde. I årenes løp kom det visse forandringer med hensyn til hvordan man skulle regne seg fram til den riktige datoen. * Men det som ble tillagt størst vekt, var hva selve begivenheten betydde.

Selv om bibelstudentene kom sammen for å feire minnet om Jesu død i større og mindre grupper mange steder, var alle velkommen til å komme sammen med brødrene i Pittsburgh. Fra 1886 til 1893 ble de som leste Watch Tower, spesielt innbudt til å komme til Pittsburgh hvis de hadde mulighet til det, og det var mange som drog dit fra forskjellige deler av De forente stater og fra Canada. Dette førte ikke bare til at de kunne feire minnehøytiden sammen, men også til at de ble knyttet sammen med den åndelige enhetens bånd. Men etter hvert som det ble flere klasser både i De forente stater og andre steder i verden, var det ikke lenger praktisk å prøve å samles på ett sted. Det kunne utrettes mer godt ved at de troende kom sammen på sine hjemsteder.

Som Watch Tower viste, var det mange som hevdet at de trodde på gjenløsningen, og ingen av disse ble avvist  ved den årlige feiringen av minnet om Jesu død. Men denne anledningen hadde en spesiell betydning for dem som virkelig tilhørte Kristi «lille hjord». Det er de som skal arve det himmelske rike sammen med Kristus. Det var til dem som har fått dette håpet, Jesus sa følgende natten før han døde, da han innstiftet denne høytiden: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» — Luk. 12: 32; 22: 19, 20, 28—30.

Særlig fra og med 1930-årene begynte de vordende medlemmene av den ’store skare’ av andre sauer å komme til syne. (Åp. 7: 9, 10; Joh. 10: 16) De ble på den tiden omtalt som jonadaber eller jonadabvenner. I Vagttaarnet for 1. mars 1938 ble de for første gang spesielt innbudt til å overvære minnehøytiden. Der stod det: «Den 15. april etter kl. 18.00 bør enhver krets [menighet] av de salvede samles og feire minnehøytiden, og deres medarbeidere, jonadabvennene, bør også komme til stede.» De var til stede, ikke som deltagere, men som iakttagere. Og etter at de begynte å komme, økte tallet på dem som overvar feiringen av minnet om Kristi død, betraktelig. I 1938 var det totale antall til stede 73 420, mens det var 39 225 som forsynte seg av symbolene, av brødet og vinen. I årene som fulgte, begynte også mange nyinteresserte og andre som ennå ikke var blitt aktive vitner for Jehova, å være til stede som iakttagere. I 1992, da det på det meste var 4 472 787 som deltok i felttjenesten, var det 11 431 171 til stede på minnehøytiden, og de som forsynte seg av symbolene, var bare 8683. I noen land har det vært over fem eller seks ganger så mange til stede som det finnes aktive vitner.

Fordi Jehovas vitner har så stor aktelse for betydningen av Kristi død, feirer de minnet om den også når forholdene omkring dem er svært vanskelige. I 1970-årene var det ofte portforbud i Rhodesia (nå Zimbabwe) på grunn av krigshandlingene, og det var umulig å gå ut om kvelden. Noen steder samlet alle brødrene i ett område seg hjemme hos en av dem i løpet av dagen og feiret så minnehøytiden om kvelden. De kunne naturligvis ikke dra hjem etter møtet, så de måtte overnatte. Resten av kvelden brukte de til å synge Rikets sanger og fortelle opplevelser, noe som var til stor oppmuntring for alle.

Brødre som satt i konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig, feiret minnehøytiden, selv om det kunne ha medført strenge straffer hvis vaktene hadde oppdaget dem. Da Harold King satt i enecelle i Kommunist-Kina fra 1958 til 1963 på grunn av sin kristne tro, feiret han minnehøytiden så godt som det lot seg gjøre etter omstendighetene. Han fortalte senere: «Fra vinduet mitt i fengselet fulgte jeg med månen og så når det ble fullmåne tidlig på våren. Jeg regnet ut datoen for feiringen så nøyaktig jeg kunne.» Som  symboler laget han litt vin av solbær og brukte ris, som er usyret, som brød. Han fortalte også: «Jeg sang og bad og holdt en passende tale for anledningen, akkurat som det ville bli gjort i enhver menighet av Jehovas folk. Så jeg følte at jeg hvert år var forent med mine brødre over hele verden ved denne svært viktige anledningen.»

Hva med barna og de unge?

I begynnelsen ble bibelstudentenes publikasjoner og møter ikke spesielt tilrettelagt med tanke på de unge. Barn og unge kunne overvære møtene, og noen av dem gjorde det og fulgte ivrig med. Men det ble ikke gjort noe spesielt for å engasjere dem i det som fant sted. Hvorfor ikke?

Brødrene på den tiden forstod det slik at det bare var svært kort tid igjen til alle de som utgjorde Kristi brud, ville bli forent med Kristus i himmelsk herlighet. Watch Tower forklarte i 1883: «Vi som blir utdannet for det høye kall, kan ikke vike av fra det spesielle arbeid for denne tiden — det arbeid som består i å gjøre rede ’bruden, Lammets hustru’. Bruden skal gjøre seg rede; og akkurat nå, når pryden finpusses som en siste forberedelse til bryllupet, er hvert eneste medlems tjeneste påkrevd i dette arbeidet, som er viktigere enn alt annet.»

Foreldre ble sterkt oppfordret til å påta seg sitt gudgitte ansvar og gi sine barn åndelig veiledning. Det ble ikke oppmuntret til å arrangere spesielle søndagsskoler for de unge. Det var innlysende at kristenhetens bruk av søndagsskoler hadde gjort stor skade. Foreldre som sendte barna sine på  slike skoler, hadde ofte den oppfatning at denne ordningen fritok dem for det ansvar å gi barna religiøs opplæring. Barna på sin side ble ikke ansporet til å hedre sine foreldre og adlyde dem slik som de skulle, for det var ikke de som i første rekke lærte dem om Gud.

Fra 1892 til 1927 satte Watch Tower likevel av plass til kommentarer til skriftsteder som stod i «International Sunday School Lessons» (Internasjonale søndagsskolelektier), som på den tiden var populære i mange protestantiske kirkesamfunn. Disse skriftstedene ble i mange år utvalgt av F. N. Peloubet, en kongregasjonalistisk prest, og hans medarbeidere. Watch Tower drøftet disse skriftstedene på bakgrunn av bibelstudentenes fremskredne forståelse av Bibelen, uavhengig av kristenhetens trosbekjennelser. Man håpet at Watch Tower på denne måten kunne finne veien inn i noen av kirkene, at sannheten dermed ville bli presentert, og at noen av kirkesamfunnenes medlemmer ville ta imot den. Forskjellen var naturligvis åpenbar, og det protestantiske presteskap ble oppbrakt.

Året 1918 kom, og den salvede rest befant seg fremdeles på jorden. Det var også mange flere barn til stede på møtene. Ofte fikk barna lov til å leke omkring mens foreldrene studerte. Men også de unge trengte å lære å ’legge vinn på rettferd og ydmykhet’ for å bli «spart på [Jehovas] vredesdag». (Sef. 2: 3) I 1918 oppfordret derfor Selskapet menighetene til å arrangere spesielle studiemøter for barn mellom 8 og 15 år. Noen steder hadde de også undervisningstimer for yngre barn. Samtidig ble foreldrenes ansvar overfor barna igjen understreket.

Dette førte til en annen utvikling. I 1920 hadde The Golden Age en spalte med tittelen «Bibelstudium for barn og unge». Den inneholdt spørsmål fulgt av henvisninger til skriftsteder som besvarte dem. Det samme året ble The Golden Age ABC (Den Gylne Tidsalders ABC) utgitt; det var en illustrert brosjyre som foreldre kunne bruke når de skulle lære barna grunnleggende bibelske sannheter og kristne egenskaper. I 1924 kom en bok med tittelen «Veien til paradiset», som var skrevet av W. E. Van Amburgh. Den var beregnet på «litt viderekomne bibelstudenter». En tid ble den brukt på møter som ble holdt for yngre deltagere. Og i De forente stater hadde «juniorvitner» sine egne frammøter til felttjeneste. I Sveits ble foreningen «Jehovas ungdom» dannet for ungdommer mellom 13 og 25 år. De hadde sin egen sekretær med eget kontor i Bern og et spesielt blad med tittelen «Jehovas ungdom» som ble redigert der og trykt på Selskapets trykkpresser. Disse ungdommene holdt sine egne møter og framførte til og med bibelske skuespill; en gang framførte de et skuespill i Folkets hus i Zürich for en forsamling på 1500.

Det som skjedde, var at det var i ferd med å oppstå en organisasjon innenfor Jehovas tjeneres organisasjon. Det ville ikke bidra til enhet, og det  ble slutt på denne ordningen i 1936. Under et besøk i Australia i april 1938 oppdaget Selskapets president, J. F. Rutherford, at barna ble undervist på et møte for seg, atskilt fra de voksnes stevne. Han ordnet det straks slik at alle barna fikk være med på selve stevnet, noe de hadde stort utbytte av.

Det samme året ble spørsmålet om å holde egne møter for de unge i menigheten drøftet i sin helhet i Vakttårnet. Det ble igjen understreket at det er foreldrenes ansvar å undervise barna. (Ef. 6: 4; jevnfør 5. Mosebok 4: 9, 10; Jeremia 35: 6—10.) Bladet viste også at Bibelen ikke inneholder noen eksempler på at barna ble undervist for seg. De skulle være til stede sammen med foreldrene og høre Guds Ord. (5. Mos. 31: 12, 13; Jos. 8: 34, 35) Når de trengte å få forklart noe av det som ble studert, kunne foreldrene ta seg av det hjemme. Artiklene forklarte videre at ordningen med slike atskilte møter i virkeligheten ledet oppmerksomheten bort fra forkynnelsen av det gode budskap fra hus til hus. Hvordan det? Ved at de som skulle undervise, brukte tiden til å forberede seg til disse møtene og til å lede dem i stedet for å delta i felttjenesten. Det ble følgelig slutt på å holde egne møter for barn og unge.

Fram til denne dag har det vært skikk og bruk blant Jehovas vitner at hele familien overværer menighetens møter sammen. Foreldrene hjelper barna med å forberede seg, slik at de kan delta på passende måter. Det er dessuten blitt utgitt en rekke fine publikasjoner som foreldrene kan bruke når de skal undervise barna hjemme. Blant disse kan vi nevne bøkene Børn (utgitt på engelsk i 1941), Lytt til den store Lærer (utgitt på engelsk i 1971), Ungdomstiden — benytt den på beste måte (utgitt på engelsk i 1976), Min bok med fortellinger fra Bibelen (utgitt på engelsk i 1978) og De unge spør — tilfredsstillende svar (utgitt på engelsk og norsk i 1989).

Alle blir utrustet til å være aktive evangelister

Helt siden de første numrene av Vakttårnet kom ut, er bladets lesere regelmessig blitt minnet om at alle sanne kristne har det privilegium og det ansvar å forkynne det gode budskap om Guds hensikt. Menighetens møter har forberedt deres hjerte og sinn på denne virksomheten ved å bygge opp deres kjærlighet til Jehova og deres kunnskap om hans hensikt. Særlig etter stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922 ble det lagt mye større vekt på hva som ble utrettet i felttjenesten, og hvordan forkynnerne kunne utføre en virkningsfull felttjeneste.

Bulletin, * en folder med opplysninger om felttjenesten, inneholdt et  kort vitnesbyrd som forkynnerne kunne lære utenat og så bruke når de forkynte for folk. For at menighetens medlemmer skulle bli ansporet til å gjøre seg forente anstrengelser i forkynnelsesarbeidet, ble halvparten av bønne-, lovprisnings- og vitnesbyrdsmøtet den første onsdagen i hver måned i størsteparten av 1923 satt av til vitnesbyrd fra felttjenesten.

I hvert fall fra 1926 av ble månedlige møter hvor felttjenesten ble drøftet, kalt arbeidsmøter. Det var som oftest de som deltok i denne tjenesten, som var til stede. På disse møtene ble det drøftet hvilke metoder som ble brukt for å forkynne for andre, og det ble lagt planer for framtidig virksomhet. I 1928 oppfordret Selskapet menighetene til å holde et slikt møte hver uke. Omkring fire år senere begynte menighetene å erstatte vitnesbyrdsmøtet med arbeidsmøtet, og Selskapet oppfordret alle til å være til stede. Dette ukentlige møtet, som nå heter tjenestemøtet, er blitt holdt av menighetene i over 60 år. Ved hjelp av taler, drøftelser hvor forsamlingen deltar, demonstrasjoner og intervjuer får de som er til stede, hjelp i forbindelse med alle trekk ved den kristne tjeneste.

Denne typen møter i det 20. århundre representerte ikke noe nytt. Jesus gav disiplene detaljert veiledning før han sendte dem ut for å forkynne. (Matt. 10: 5 til 11: 1; Luk. 10: 1—16) Senere bygde de hverandre opp ved å komme sammen for å fortelle hva de hadde opplevd i tjenesten. — Apg. 4: 21—31; 15: 3.

Når det gjaldt opplæringen av dem som skulle holde offentlige foredrag, foregikk ikke den på menighetens faste møter i disse første årene. Men i hvert fall i 1916 ble det foreslått at de som følte at de hadde visse evner som foredragsholdere, kunne holde møter for seg selv, kanskje med en eldste til å høre på dem og gi dem veiledning i hvordan de kunne forbedre innholdet og framføringen. Disse møtene, som bare var for mannlige medlemmer av menigheten, ble senere kjent som «profetenes skole». Grant Suiter fortalte om denne tiden: «Den konstruktive kritikk jeg fikk på denne skolen, var for ingenting å regne mot den kritikk min far gav meg etter at han hadde vært til stede ved et av disse møtene for å høre meg gjøre et forsøk på å holde en tale.» For å hjelpe dem som prøvde å gjøre framskritt, fikk brødrene på privat initiativ utarbeidet og trykt en lærebok med veiledning i talekunst sammen med disposisjoner til en rekke taler. Men med tiden ble profetenes skole avviklet. Av hensyn til det spesielle behovet på den tiden ble den hele og fulle oppmerksomhet viet det  å utruste hvert medlem av menigheten til å delta fullt ut i forkynnelsen fra hus til hus.

Var det mulig å dyktiggjøre hvert eneste medlem av denne voksende internasjonale organisasjonen til ikke bare å avlegge et kort vitnesbyrd og tilby bibelsk litteratur, men også til å tale på en virkningsfull måte og undervise ut fra Guds Ord? Det var formålet med en spesiell skole som ble opprettet i alle Jehovas vitners menigheter fra 1943 av. Den hadde allerede vært i gang ved Jehovas vitners hovedkontor siden februar 1942. Hver uke ble det holdt en forelesning, og elevene framførte taler og fikk veiledning etterpå. I begynnelsen var det bare brødre som holdt taler på skolen, men hele menigheten ble oppfordret til å være til stede, forberede seg til leksjonene og delta i repetisjonen. I 1959 fikk også søstrene det privilegium å melde seg inn på tjenesteskolen; de får opplæring i å føre samtaler over bibelske emner.

Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika skrev om de resultatene som er blitt oppnådd ved denne skolen: «Denne svært fine ordningen klarte i løpet av kort tid å hjelpe mange brødre som aldri hadde trodd at de skulle kunne tale offentlig, til å bli svært dyktige på podiet og mer effektive på feltet. Brødrene i hele Sør-Afrika hilste denne nye foranstaltningen fra Jehova velkommen og satte den ut i livet med stor begeistring. Dette ble gjort til tross for at noen hadde store språkvanskeligheter og manglet skolegang.»

Den teokratiske tjenesteskolen er fremdeles et viktig møte i Jehovas vitners menigheter. Nesten alle som er i stand til det, er tilmeldt. Unge og gamle, nye forkynnere og de med stor erfaring deltar. Det er et vedvarende undervisningsprogram.

Offentligheten blir innbudt til å komme og se og høre

Jehovas vitner er på ingen måte noen hemmelig forening. Deres tro er bygd på Bibelen og blir utførlig forklart i publikasjoner som alle kan skaffe seg. De gjør seg dessuten spesielle anstrengelser for å innby offentligheten til å komme på møter og selv se og høre hva som skjer.

Jesus Kristus gav sine disipler personlig undervisning, men han talte også offentlig — ved stranden, i en fjellside, i synagogene, på tempelområdet i Jerusalem — der hvor store folkemengder kunne høre ham. (Matt. 5: 1, 2; 13: 1—9; Joh. 18: 20) Bibelstudentene fulgte Jesu eksempel. Allerede  i 1870-årene begynte de å arrangere møter hvor deres venner og naboer og andre som kunne være interessert, fikk høre et foredrag om Guds hensikt med menneskeheten.

Man gjorde seg spesielle anstrengelser for å holde disse foredragene på steder hvor det ville passe for offentligheten å komme. Dette arbeidet ble kalt «klasseutvidelsesarbeidet». I 1911 ble de menighetene som hadde mange nok kvalifiserte foredragsholdere, oppfordret til å ordne det slik at noen av disse drog til andre byer og tettsteder for å holde møter i offentlige lokaler. Der hvor det lot seg gjøre, arrangerte de en serie på seks foredrag. Etter det siste foredraget spurte foredragsholderen hvor mange det var i forsamlingen som var så interessert i å studere Bibelen at de ønsket å komme sammen regelmessig. Det første året ble det holdt over 3000 slike foredrag.

Fra og med 1914 ble «Skapelsens fotodrama» også vist for offentligheten. Brødrene tok ingen inngangspenger. Senere har de arrangert andre film- og lysbildeframvisninger. Fra og med 1920-årene gjorde Selskapet Vakttårnet utstrakt bruk av radioen, slik at folk kunne høre bibelske foredrag hjemme i sin egen stue. I 1930-årene ble foredrag av J. F. Rutherford innspilt på grammofonplater og avspilt under tusenvis av offentlige møter.

I 1945 var det mange brødre som hadde fått opplæring på den teokratiske tjenesteskolen til å holde offentlige foredrag. I januar det året ble det satt i gang en velorganisert kampanje med offentlige møter. Selskapet skaffet disposisjoner til en serie på åtte aktuelle foredrag. Foredragene ble bekjentgjort ved hjelp av løpesedler og av og til plakater. I tillegg til at foredragene ble holdt på menighetenes faste møtesteder, gjorde brødrene seg spesielle anstrengelser for å arrangere foredrag i distrikter hvor det ikke var noen menighet. Alle i menighetene kunne delta — ved å bekjentgjøre møtene, ved å støtte opp om dem personlig og ved å hilse på nye og besvare deres spørsmål. I løpet av det første året med denne spesielle virksomheten ble det holdt 18 646 offentlige møter i De forente stater med til sammen 917 352 til stede. Året etter økte tallet på offentlige møter i De forente stater til 28 703. Og i Canada, hvor det ble holdt 2552 slike møter i 1945, ble det året etter holdt 4645.

I de aller fleste av Jehovas vitners menigheter er de offentlige møtene nå et fast trekk ved ukens program. De blir holdt i form av et foredrag hvor alle blir oppfordret til å slå opp i Bibelen etter hvert som nøkkelskriftsteder  blir lest og drøftet. Disse møtene er en rik kilde til åndelig veiledning for både menigheten og nye.

Folk som er til stede på Jehovas vitners møter for første gang, blir ofte behagelig overrasket. En fremtredende politiker i Zimbabwe gikk til en Rikets sal for å finne ut hva det var som foregikk der. Han var en mann med et voldsomt temperament, og han gikk med overlegg uten å barbere seg og uten å gre håret. Han regnet med at vitnene ville jage ham. I stedet viste de oppriktig interesse for ham og oppfordret ham til å ta imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. Nå er han et ydmykt og fredsommelig kristent vitne.

Det finnes millioner av mennesker som etter å ha overvært Jehovas vitners møter har følt seg ansporet til å si: «Gud er virkelig iblant dere.» — 1. Kor. 14: 25.

Velegnede møtesteder

På Jesu Kristi apostlers tid holdt de kristne ofte sine møter i private hjem. Noen steder fikk de tale i jødenes synagoger. I Efesos holdt apostelen Paulus foredrag i auditoriet på en skole i to år. (Apg. 19: 8—10; 1. Kor. 16: 19; Filem. 1, 2) Bibelstudentene i slutten av det 19. århundre fulgte det samme mønsteret; de kom sammen i private hjem, av og til talte de i forsamlingslokaler som tilhørte ulike kirkesamfunn, og de brukte andre lokaler som de fikk leie. Senere hendte det at de kjøpte bygninger som var blitt brukt av andre religiøse grupper, og brukte dem regelmessig. Det var tilfellet med Brooklyn-tabernaklet og London-tabernaklet.

Men de verken trengte eller ville ha overdrevent utsmykte bygninger til å holde møter i. Noen få menigheter kjøpte egnede hus som de pusset opp; andre bygde nye møtelokaler. Etter 1935 ble navnet Rikets sal etter hvert brukt om de stedene hvor menighetene holdt sine møter. De er vanligvis pene og tiltalende å se på, men ikke overdådige på noen måte. Arkitekturen varierer fra sted til sted, men det blir først og fremst tatt hensyn til at bygningen skal være praktisk.

Et ensartet undervisningsprogram

I slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20. varierte den åndelige vekst og virksomhet betraktelig fra den ene menigheten til den andre. Det de hadde til felles, var visse grunnleggende trosoppfatninger som skilte dem ut fra kristenheten. Men mens noen av brødrene hadde en dyp verdsettelse av de midlene Jehova benyttet for å gi sitt folk åndelig føde, var det andre som lett lot seg påvirke av enkeltpersoner som hadde sterke personlige oppfatninger av tingene.

Før sin død bad Jesus om at hans etterfølgere ’alle måtte være ett’ — i forening med Gud og Kristus og med hverandre. (Joh. 17: 20, 21) Dette  skulle ikke være en enhet som ble tvunget igjennom. Den skulle være et resultat av et ensartet program for undervisning som mottagelige hjerter reagerte positivt på. Som det var blitt forutsagt for lang tid siden: «Alle dine barn skal bli opplært av [Jehova], og stor blir freden for dine sønner.» (Jes. 54: 13) For å kunne glede seg over denne freden i fullt mål måtte alle få mulighet til å dra nytte av den fremadskridende undervisningen som Jehova gav gjennom sin synlige kanal for meddelelse.

I mange år brukte bibelstudentene de forskjellige bindene av Studier i Skriften sammen med Bibelen som grunnlag for drøftelser. De inneholdt i sannhet åndelig «mat i rette tid». (Matt. 24: 45) Etter hvert som man fortsatte å granske Skriftene under ledelse av Guds ånd, ble det imidlertid klart at det var mer å lære, og at Jehovas tjenere trengte å gjennomgå en omfattende åndelig renselse. (Mal. 3: 1—3; Jes. 6: 1—8) Etter at Guds rike var blitt opprettet i 1914, var det mange profetier som ble oppfylt i rask rekkefølge, og de pekte fram til et presserende arbeid som alle sanne kristne skulle delta i. Disse betimelige bibelske opplysningene ble regelmessig gitt i artikler i Vagttaarnet.

Noen av de reisende representantene for Selskapet la merke til at ikke alle i menighetene høstet gagn av disse artiklene. De nevnte derfor for hovedkontoret at det hadde vært en fordel om det ble holdt faste ukentlige møter hvor alle menighetene studerte Vagttaarnet. Denne anbefalingen ble videresendt til menighetene, og fra og med sommeren 1922 ble «Berøa-spørsmål» til hovedartiklene et fast trekk ved den utgaven av bladet som ble brukt her i landet. De fleste menighetene hadde et slikt studium én eller flere ganger i uken, men i hvilken grad de virkelig studerte det som stod i bladet, varierte. Noen steder hadde studielederen så mye å si at studiet kunne vare i to timer eller lenger.

I løpet av 1930-årene ble imidlertid en demokratisk framgangsmåte erstattet med en teokratisk. Det hadde stor innvirkning på hvordan man så på studiet av Vagttaarnet. Det ble lagt større vekt på å forstå det som stod i det studiematerialet som Selskapet hadde skaffet til veie. De som hadde brukt møtene som et forum for sine personlige synspunkter, og som ikke ville påta seg det ansvar å delta i felttjenesten, trakk seg gradvis tilbake. Med tålmodig hjelp lærte brødrene å begrense studiet til en time. Dette førte til at flere deltok; møtene ble livligere. Menighetene ble også etter hvert fylt av en ekte enhetens ånd, basert på et ensartet undervisningsprogram med Guds Ord som normen for hva som var sannhet.

I 1938 kom Vakttårnet ut på omkring 20 språk. Alt stoffet kom først ut på engelsk, og vanligvis tok det flere måneder eller kanskje et helt år før det samme stoffet var tilgjengelig på andre språk, på grunn av den  tiden det tok å oversette og trykke det. Men etter at nye metoder for trykking ble tatt i bruk, begynte bladet å komme ut samtidig på mange språk i 1980-årene. I 1992 kunne menigheter som forstod ett av 66 språk, hver uke studere det samme stoffet samtidig. På denne måten får det store flertall av Jehovas vitner verden over den samme åndelige føde samtidig. I hele Nord- og Sør-Amerika, i størsteparten av Europa, i en rekke land i Østen, mange steder i Afrika og på en lang rekke øyer over hele verden nyter Jehovas folk den samme åndelige føde til samme tid. De er virkelig «fast forent i samme sinn og i samme tankegang». — 1. Kor. 1: 10.

Jehovas vitner tar sine møter alvorlig. Det framgår av tallene på dem som er til stede på møtene i menighetene. I Italia, hvor det var omkring 172 000 aktive vitner i 1989, var det ukentlige antall til stede på møtene i Rikets sal 220 458. Som en kontrast til dette opplyser et katolsk nyhetsbyrå at 80 prosent av italienerne sier at de er katolikker, men bare omkring 30 prosent av dem går noenlunde regelmessig i kirken. Forholdstallet er omtrent det samme i Brasil. I Danmark var 89,7 prosent av befolkningen medlemmer av folkekirken i 1989, men bare to prosent gikk i kirken en gang i uken! Jehovas vitner i Danmark hadde på den tiden en ukentlig møtedeltagelse på 94,7 prosent. En undersøkelse foretatt av Allensbach meningsmålingsinstitutt i 1989 viste at fem prosent av lutheranerne og 25 prosent av katolikkene i Forbundsrepublikken Tyskland gikk regelmessig i kirken. Men i Jehovas vitners Rikets saler var det flere til stede på de ukentlige møtene enn det var vitner tilsluttet menighetene.

Mange gjør seg store anstrengelser for å komme på møtene. I 1980-årene var det en 70 år gammel kvinne i Kenya som gikk ti kilometer og vasset over en elv for å komme på møtene hver uke. Et koreansk vitne i De forente stater reiste regelmessig tre timer hver vei med buss, tog og båt foruten at hun måtte gå et stykke, for å overvære møter på sitt eget språk. En familie i Surinam med liten inntekt brukte en hel daglønn på å reise med buss for å komme til møtene hver uke. En familie i Argentina reiste regelmessig 50 kilometer og brukte en fjerdedel av familiens inntekt på å komme på møtene og studere Bibelen. Noen er forhindret fra å komme på menighetens møter på grunn av sykdom, men da blir det ofte ordnet slik at de kan få programmet overført via telefon eller høre et opptak av det.

Bibelens ord om ikke å unnlate å komme sammen for å oppmuntre hverandre åndelig sett er en formaning Jehovas vitner tar alvorlig. (Hebr. 10: 24, 25) Og de kommer ikke bare sammen på møter i sine lokale menigheter. De ser også fram til stevnene, som hører med til årets store begivenheter.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 237]

Møter hvor de som var til stede, deltok

[Uthevet tekst på side 238]

Ikke bare en mental filosofi, men ytringer som appellerte til hjertet

[Uthevet tekst på side 246]

Alle i familien blir oppfordret til å overvære møtene sammen

[Uthevet tekst på side 252]

Et ensartet undervisningsprogram

[Uthevet tekst på side 253]

Jehovas vitner tar sine møter alvorlig

 [Ramme/bilder på side 239]

Noen av de første menighetene

I 1916 var det cirka 1200 grupper av bibelstudenter over hele verden

Durban, Sør-Afrika, 1915 (øverst til høyre); Britisk Guiana (Guyana), 1915 (i midten til høyre); Trondheim, Norge, 1915 (nederst til høyre); Hamilton, Ontario, Canada, 1912 (aller nederst); Ceylon (Sri Lanka), 1915 (nederst til venstre); India, 1915 (øverst til venstre)

[Ramme/bilder på sidene 240 og 241]

Jehova blir lovprist i sang

Israelittene i gammel tid og også Jesus brukte sang i tilbedelsen, og det samme gjør Jehovas vitner i vår tid. (Neh. 12: 46; Mark. 14: 26) Disse sangene har lovprist Jehova og bidratt til å innprente bibelske sannheter i hjerte og sinn.

Jehovas vitner har brukt mange sangbøker i årenes løp. Teksten er blitt revidert i samsvar med den fremadskridende forståelsen av Guds Ord. (Alle årstallene nedenfor gjelder utgivelsen på engelsk.)

1879: «Songs of the Bride»

(Brudens sanger; 144 sanger som gav uttrykk for Kristi bruds ønsker og forhåpninger)

1890: «Poems and Hymns of Millennial Dawn»

(Daggry-dikt og -sanger; 151 dikt og 333 sanger, utgitt uten noter. De fleste var verker av kjente diktere)

1896: «Watch Tower» for 1. februar var viet «Zion’s Glad Songs of the Morning»

(Sions glade morgensanger; tekst og noter til 11 sanger; tekstene var skrevet av bibelstudenter)

1900: «Zion’s Glad Songs»

(Sions glade sanger; 82 sanger, mange av dem skrevet av én og samme bibelstudent; et supplement til tidligere samlinger)

1905: «Hymns of the Millennial Dawn»

(Daggry-sanger; de 333 sangene som ble utgitt i 1890, med noter. I sin tid ble det også laget en «Norsk Daggry-sangbok»)

1925: «Kingdom Hymns»

(Rikets sanger; 80 sanger med noter, spesielt beregnet på barn)

1928: «Lovsanger til Jehova»

(337 sanger [i den engelske utgaven], noen nye, skrevet av bibelstudenter, og noen gamle. I teksten ble det lagt spesiell vekt på å komme bort fra synspunkter som kjennetegnet falsk religion, og fra tilbedelse av skapninger)

1944: «Sangbok for Rikets forkynnere»

(62 sanger. Tilpasset forkynnernes behov på den tiden. Navn på tekstforfattere og komponister ble ikke oppgitt)

1950: «Sanger til Jehovas pris»

(91 sanger. Denne sangboken tok opp mer aktuelle temaer. Den ble oversatt til 18 språk)

1966: «Syng og akkompagner dere selv med musikk i deres hjerter»

(119 sanger som tok opp enhver side ved kristen livsførsel og tilbedelse. Melodier som man visste skrev seg fra verdslige kilder eller falsk religion, ble skiftet ut. Alle melodiene ble spilt inn av et orkester, og disse innspillingene ble i stor utstrekning brukt til å akkompagnere sangen på menighetens møter. Noen av sangene ble også sunget inn. Fra og med 1980 ble det produsert innspillinger av orkesterarrangementer, kalt «Rikets melodier», som folk kunne lytte til hjemme hos seg selv)

1984: «Syng lovsanger for Jehova»

(225 Rikets sanger med tekst og melodier forfattet og komponert utelukkende av innviede tjenere for Jehova fra alle deler av jorden. Det ble laget grammofonplater og kassetter som kunne akkompagnere sangen)

I den første tiden pleide bibelstudentene å synge lovsanger under husmøtene. Sang ble også et fast trekk ved stevnene. I noen hjem ble en av sangene sunget før frokost, i forbindelse med behandlingen av dagsteksten, slik det i mange år ble gjort i Bibelhuset. Omkring 1938 sluttet Jehovas vitner å synge i de lokale menighetene, men de begynte med det igjen i 1944, og sang er nå et fremtredende trekk ved deres menighetsmøter og stevner.

[Bilde]

Karl Klein leder et stevneorkester i 1947

[Diagram på side 242]

(Se den trykte publikasjonen)

Høytiden til minne om Kristi død

Aktive vitner

Antall til stede

11 000 000

10 000 000

9 000 000

8 000 000

7 000 000

6 000 000

5 000 000

4 000 000

3 000 000

2 000 000

1 000 000

1935 1945 1955 1965 1975 1985 1992

[Bilde på side 243]

Selv om Harold King satt i enecelle i et kinesisk fengsel, fortsatte han å feire minnehøytiden

[Bilde på side 244]

Bibeltime for barn og unge i Tyskland i begynnelsen av 1930-årene

[Bilde på side 244]

I midten av 1930-årene utgav unge vitner i Sveits dette bladet (under) og oppførte bibelske skuespill (som vist under i midten) for store forsamlinger

[Bilder på side 247]

«Bulletin» (1919—1935), «Riksbefalinger» (1935—1936), «Budbringer» (1936—1956) og nå «Vår tjeneste for Riket», som kommer ut på 100 språk — alle har regelmessig kommet med retningslinjer og bidratt til at Jehovas vitner har utført en ensartet felttjeneste

[Bilde på side 248]

Demonstrasjonene på tjenestemøtene hjelper vitnene til å forbedre sin personlige felttjeneste (Sverige)

[Bilde på side 249]

En ung forkynner i Kenya får erfaring ved å holde en tale for sin far på den teokratiske tjenesteskolen

 [Bilde på side 250]

I 1992 ble bibelsk studiemateriale som ble brukt av Jehovas vitners menigheter, utgitt samtidig på 66 språk, og flere språk kommer stadig til