Kapittel 20

Samarbeid på byggefronten verden over

JEHOVAS VITNER føler at de tilhører et ekte brorskap. Det gir seg mange utslag. De som overværer møtene deres, legger merke til det. På stevnene deres viser det seg i større målestokk. Det er også lett å se det når de samarbeider om å skaffe menighetene egnede steder å komme sammen på.

Ved inngangen til 1990-årene hadde Jehovas vitner over 60 000 menigheter verden over. I 1980-årene var det blitt opprettet gjennomsnittlig 1759 menigheter hvert år. I begynnelsen av 1990-årene hadde dette tallet økt til over 3000 i året. Å skaffe alle disse menighetene et egnet møtelokale har vært en enorm oppgave.

Rikets saler

I likhet med de kristne i det første århundre brukte mange menigheter av Jehovas vitner til å begynne med private hjem til de fleste av møtene sine. De få som først holdt faste møter i Stockholm, leide et snekkerverksted som de brukte etter at arbeiderne der hadde gått for dagen. På grunn av forfølgelse måtte en liten gruppe i provinsen La Coruña i Spania holde sine første møter i et lite kornkammer.

Etter hvert som det ble behov for større plass, pleide Jehovas vitners menigheter å leie et sted hvor de kunne ha møtene sine, hvis det var frihet til å gjøre det i det landet. Men hvis dette var et lokale som også andre organisasjoner brukte, måtte utstyret settes på plass for hvert møte, og i mange tilfelle var det en konstant tobakksrøyk der. Når det var mulig, leide brødrene et forretningslokale som ikke var i bruk, eller et rom over en butikk for at menigheten skulle ha sitt eget lokale. Men høy leie og  problemer med å finne egnede lokaler førte etter hvert til at det mange steder ble nødvendig å finne fram til andre løsninger. Noen menigheter kjøpte bygninger som de pusset opp.

Før den annen verdenskrig var det noen få menigheter som bygde forsamlingslokaler spesielt beregnet på sin bruk. Allerede i 1890 hadde en gruppe bibelstudenter i Mount Lookout i West Virginia i De forente stater bygd sitt eget forsamlingshus. * Men det var ikke før i 1950-årene at det ble vanlig å bygge Rikets saler.

Navnet Rikets sal ble foreslått i 1935 av J. F. Rutherford, som da var Selskapet Vakttårnets president. Han fikk brødrene til å bygge en forsamlingssal i tilknytning til Selskapets avdelingskontor i Honolulu på Hawaii. Da James Harrub spurte hva bror Rutherford hadde tenkt å kalle stedet, svarte han: «Synes du ikke at vi skulle kalle det ’Rikets sal’? Det er jo forkynnelsen av det gode budskap om Riket vi er opptatt med!» Fra da av begynte man der det var mulig, å henge opp skilt hvor det stod «Rikets sal», ved saler som vitnene brukte fast. Da London-tabernaklet ble pusset opp i 1937/1938, fikk det navnet Rikets sal. Med tiden ble de enkelte menighetenes viktigste forsamlingslokale verden over kjent som Jehovas vitners Rikets sal.

Ikke bare én måte å gjøre det på

Den enkelte menighet avgjør selv om det skal leies et lokale eller bygges en Rikets sal. Den betaler også selv utgiftene til bygging og vedlikehold. For å få midlene til å strekke til går de aller fleste menighetene som trenger å bygge, inn for at så mye av byggearbeidet som mulig skal bli utført uten hjelp fra kommersielle entreprenører.

Bygningene blir oppført i murstein, stein, tre eller andre materialer,  avhengig av prisen og hva som er å få på stedet. I Katima Mulilo i Namibia ble det brukt strå til å tekke taket med, og leire fra termittuer (som blir spesielt hard) ble brukt til veggene og gulvet. Vitner i Segovia i Colombia laget sine egne betongblokker. I Colfax i California ble det brukt utilhogd lava fra Mount Lassen.

I 1972 var det ofte over 200 til stede på møtene i menigheten i Maseru i Lesotho, og det var derfor behov for å få bygd en egnet Rikets sal. Alle hjalp til. Eldre brødre gikk opptil tre mil for å være med. Barn trillet vanntønner til byggeplassen. Søstre laget i stand måltider. De stampet også bakken med føttene og bearbeidet den på den måten før gulvet skulle støpes, mens de hele tiden sang Rikets sanger og trampet taktfast. Til veggene ble det brukt sandstein, som brødrene bare kunne dra og hente fra fjellene omkring. Resultatet ble en Rikets sal som hadde plass til cirka 250.

Mange ganger har vitner fra menigheter omkring kommet for å hjelpe til med byggearbeidet. I 1985, da Jehovas vitner i den svarte bydelen Imbali utenfor Pietermaritzburg i Sør-Afrika bygde en sal hvor det fint ville være plass til 400, kom det vitner fra Pietermaritzburg og Durban for å gi dem en hjelpende hånd. Kan du forestille deg hvor forbauset naboene ble da de i en tid med raseuroligheter i Sør-Afrika fikk se en mengde hvite, fargede og indiske Jehovas vitner strømme inn til bydelen for å arbeide side om side med sine svarte afrikanske brødre? Som ordføreren sa: «Det kan bare gjøres med kjærlighet.»

Selv om innsatsviljen har vært aldri så stor, har menighetene erfart at de lokale omstendigheter har begrenset det brødrene har kunnet gjøre. Menn i menigheten har hatt familie å forsørge og har vanligvis kunnet delta i et slikt prosjekt bare i helgene og kanskje litt om kveldene. Mange menigheter har hatt få, om i det hele tatt noen, faglærte bygningsarbeidere. Likevel har en forholdsvis enkel, nokså åpen bygning som passer i tropene, kunnet bli oppført i slike strøk på bare noen dager eller kanskje noen uker. Med hjelp fra vitner i menigheter i nærheten er mer solide bygninger blitt oppført andre steder på fem—seks måneder. I andre tilfelle har det tatt et år eller to.

I begynnelsen av 1970-årene var det så stor økning blant Jehovas vitner verden over at det gjennomsnittlig ble opprettet to—tre nye menigheter hver dag. Ved inngangen til 1990-årene skjedde økningen med opptil ni menigheter om dagen. Kunne det presserende behovet for nye Rikets saler bli dekket?

Hurtigbyggemetoden

Tidlig i 1970-årene skulle det bygges en ny Rikets sal i Carterville i Missouri i De forente stater for den gruppen som hadde holdt møter i Webb City. Over 50 vitner fra menigheter i nærheten stilte opp for å  hjelpe til. På én helg fikk de opp bindingsverket og fikk gjort en hel del på taket. Det var fortsatt mye som gjenstod, og det tok flere måneder å få fullført bygget, men en viktig del av arbeidet var blitt gjort på svært kort tid.

I løpet av de neste ti årene, da brødrene samarbeidet om å bygge cirka 60 saler, overvant de forskjellige hindringer og fikk utviklet flere effektive metoder. Etter hvert ble de klar over at de kanskje kunne greie å oppføre en hel Rikets sal på én helg hvis fundamentet var ferdig på forhånd.

Noen tilsynsmenn — alle fra Midtvesten — begynte å arbeide med det for øye. Når menigheter bad om hjelp til å bygge sine Rikets saler, drøftet én eller flere av disse brødrene prosjektet med dem og forklarte hvilke forberedelser de selv måtte gjøre før byggingen kunne begynne. Blant annet måtte byggetillatelse innhentes, fundamentet og gulvet måtte støpes, strøm måtte være tilgjengelig, rørene under bakken måtte være på plass, og det måtte treffes pålitelige avtaler om levering av byggematerialer. Deretter kunne det bestemmes når selve salen skulle settes opp. Bygningen skulle ikke være prefabrikkert; den skulle bygges fra grunnen av der den skulle stå.

Hvem skulle utføre selve byggearbeidet? I den grad det var mulig, ble det brukt dugnadsarbeidere. Ofte var hele familier med på det. De som organiserte prosjektet, kontaktet vitner som var håndverkere, og som hadde sagt seg villig til å delta i disse prosjektene. Mange av dem gledet seg til hvert nytt prosjekt. Andre vitner som fikk vite om prosjektene, ville også være med; hundrevis fra steder i nærheten — og fra steder lenger unna — strømmet til byggeplassene, ivrige etter å stå til tjeneste på den måten de måtte være til nytte på. De fleste av dem var ikke bygningsarbeidere av yrke, men de viste så avgjort at de passer til den beskrivelsen Salme 110: 3 gir av dem som skulle støtte Jehovas messianske konge: «Ditt folk møter villig fram.»

Torsdagskvelden før den store innsatsen skulle begynne, pleide de som ledet prosjektet, å komme sammen for å planlegge de siste detaljene. Neste kveld fikk arbeiderne se lysbilder som viste hvordan arbeidet skulle foregå. Det ble lagt vekt på betydningen av gudlignende egenskaper. Brødrene ble oppmuntret til å samarbeide i kjærlighet, til å være vennlige og tålmodige og til å vise hensyn. Alle ble oppmuntret til å arbeide i et jevnt tempo, men ikke slurve og ikke nøle med å avse noen minutter til å fortelle noen en oppbyggende opplevelse. Tidlig neste morgen begynte byggearbeidet.

Til fastsatt tid tidlig lørdag morgen holdt alle opp med det de drev med, for å lytte til en drøftelse av dagsteksten. Det ble så bedt en bønn, for man visste godt at hele prosjektet var avhengig av Jehovas velsignelse for at det skulle lykkes. — Sal. 127: 1.

 Når arbeidet begynte, gikk det raskt framover. På en time var bindingsverket oppe. Så kom takstolene, og veggene ble kledd utvendig. Elektrikerne begynte å legge ledninger. Rørene til ventilasjon og varme ble installert. Skap ble bygd og satt på plass. Noen ganger regnet det hele helgen, eller det ble surt og kaldt eller stekende varmt, men arbeidet gikk videre. Det var ingen konkurranse, ingen rivalisering mellom håndverkerne.

Ofte var salen ferdig før solnedgang den andre dagen — pent innredet og kanskje også med et pent anlagt uteareal. Når det var mer praktisk, la man byggingen til tre dager eller kanskje to helger. Når prosjektet var fullført, ble mange av arbeiderne værende, slitne, men lykkelige, for å overvære det første menighetsmøtet, et studium av Vakttårnet.

Da det skulle bygges en Rikets sal i Guymon i Oklahoma i De forente stater, var det flere i byen som tvilte på at kvalitetsarbeid kunne utføres så raskt, så de kontaktet bygningsinspektøren. «Jeg sa til dem at hvis de hadde lyst til å se noe som var riktig gjort, burde de besøke salen!» sa inspektøren da han senere fortalte vitnene om hendelsen. «Dere gjør også det som er skjult og ikke synes, på rette måte!»

Etter hvert ble det større behov for Rikets saler, og de brødrene som hadde utviklet mange av metodene for hurtigbygging, lærte opp andre. Andre land fikk høre om hva som ble gjort. Kunne man bruke slike byggemetoder der også?

Hurtigbyggemetoden tas i bruk i flere land

I Canada lå man langt etter med byggingen av Rikets saler i forhold til behovet. Vitnene i Canada bad dem som stod for hurtigbyggeprosjekter i De forente stater, forklare hvordan de fikk det til. Til å begynne med tvilte kanadierne på at det kunne gjøres i Canada, men de bestemte seg for å prøve. Den første Rikets sal som ble bygd på den måten i Canada, ble oppført i Elmira i Ontario i 1982. I 1992 var det 306 hurtigbygde Rikets saler i Canada.

Vitnene i Northampton i England mente at de også kunne klare det. Deres prosjekt, som ble gjennomført i 1983, var det første i Europa. Brødre som hadde erfaring i den slags bygging, reiste fra De forente stater og Canada for å føre tilsyn med prosjektet og hjelpe de engelske vitnene med å lære hvordan det kunne gjøres. Andre frivillige kom helt fra Japan, India, Frankrike og Tyskland. De var der som dugnadsarbeidere, ikke for å tjene noe på det. Hvordan var alt dette mulig? Byggelederen for en gruppe irske vitner som deltok i et slikt prosjekt, sa: ’Det er vellykket fordi alle brødrene og søstrene arbeider sammen under Jehovas ånds ledelse.’

Noen ganger ser det ut til at det er umulig å gjennomføre slike prosjekter på grunn av lokale lover og forskrifter. Selv i mange slike tilfelle har  vitnene erfart at myndighetene gjerne samarbeider når detaljerte opplysninger om byggingen blir forelagt dem.

Etter et hurtigbyggeprosjekt ved Kirkenes skrev avisen Finnmarken: «Helt fantastisk. Det er det eneste uttrykket vi kan finne som dekker det Jehovas Vitner gjorde i helgen.» Og da Jehovas vitner på North Island i New Zealand oppførte en pen Rikets sal på to og en halv dag, lød overskriften på lokalavisens førsteside: «Nærmest et mirakel.» I selve artikkelen stod det: «Det mest forbløffende ved arbeidet var kanskje den måten det ble organisert på, og det at det gikk så rolig og fredelig for seg.»

Det at det stedet hvor det er behov for en Rikets sal, ligger avsides eller langt fra der hvor bygningsarbeiderne bor, utgjør tydeligvis ingen uoverstigelig hindring. I Belize ble det oppført en hurtigbygd sal, selv om det betydde at alle materialene måtte fraktes til en øy seks mil fra Belize by. Da en Rikets sal med klimaanlegg ble oppført i Port Hedland i Western Australia i løpet av en helg, kom så å si alle materialene og arbeiderne fra steder som lå 160 mil eller enda lenger unna. Arbeiderne betalte reisen selv. De færreste av dem som var med, kjente vitnene i Port Hedland menighet, og svært få av dem ville noen gang komme til å overvære møter der. Men det hindret dem ikke i å gi uttrykk for sin kjærlighet på denne måten.

Det at det er få vitner på stedet, er heller ingen hindring for at det blir bygd en sal etter hurtigbyggemetoden. Rundt 800 vitner fra Trinidad stilte opp for å hjelpe sine 84 kristne brødre og søstre på Tobago med å bygge en sal i Scarborough i 1985. De 17 vitnene (for det meste kvinner og barn) i Goose Bay i Labrador i Canada trengte så avgjort hjelp hvis de noen gang skulle få sin egen Rikets sal. I 1985 chartret vitner fra andre deler av landet tre fly som fraktet 450 av dem til Goose Bay. Etter to dagers hardt arbeid hadde de et innvielsesprogram i den ferdige salen søndag kveld.

Det er ikke dermed sagt at alle Rikets saler nå blir oppført etter hurtigbyggemetoden. Men det er stadig flere som blir det.

Regionale byggeutvalg

I midten av 1986 hadde behovet for nye Rikets saler økt kraftig. Året før var det blitt opprettet 2461 nye menigheter verden over; 207 av dem var blitt opprettet i De forente stater. Noen Rikets saler ble brukt av tre, fire og til og med fem menigheter. Som Bibelen hadde forutsagt, satte Jehova virkelig fart i innsamlingsarbeidet. — Jes. 60: 22.

For å sikre best mulig bruk av mannskap og gjøre det mulig for alle som bygde Rikets saler, å dra nytte av den erfaring man hadde tilegnet seg, begynte Selskapet å koordinere virksomheten. Som en begynnelse ble det i 1987 opprettet 60 regionale byggeutvalg over hele De forente stater. De hadde alle fullt opp å gjøre; noen av dem hadde snart prosjekter  å planlegge et helt år framover eller enda lenger. De som ble utnevnt til å tjene i disse utvalgene, var menn som først og fremst hadde åndelige kvalifikasjoner — eldste i menighetene som var gode eksempler når det gjaldt å legge Guds ånds frukter for dagen. (Gal. 5: 22, 23) Mange av dem hadde også erfaring i eiendomsbransjen, ingeniørarbeid, bygg- og anleggsvirksomhet, bedriftsledelse og vernearbeid og fra beslektede områder.

Menighetene ble oppfordret til å rådføre seg med det regionale byggeutvalget før de bestemte hvor de skulle bygge en ny Rikets sal. Der det var mer enn én menighet i en by, ble de også oppfordret til å rådføre seg med kretstilsynsmannen, bytilsynsmannen og de eldste i menigheter i nærheten. Menigheter som planla større ombygging eller oppføring av en ny Rikets sal, ble rådet til å dra nytte av den erfaring som brødrene i deres regionale byggeutvalg hadde, og av de retningslinjer som Selskapet hadde gitt dem. Dette utvalget ville koordinere utvelgingen av de nødvendige fagfolk blant brødre og søstre som allerede hadde sagt seg villig til å være med på slike prosjekter, og som representerte omkring 65 forskjellige yrkesgrupper.

Etter hvert som ordningen ble finpusset, lot det seg gjøre å redusere antall arbeidere til hvert prosjekt. Det var ikke nødvendig å ha tusen arbeidere på byggeplassen som enten så på eller tilbød sine tjenester; nå var det sjelden flere enn 200 på byggeplassen til enhver tid. Og i stedet for å bli der hele helgen kunne de nøye seg med å være der bare når det var behov for nettopp dem. Dermed fikk de vært mer sammen med familien og kunne delta mer i sin egen menighets virksomhet. Når lokale brødre kunne utføre visse typer arbeid på forholdsvis kort tid, viste det seg ofte å være mest praktisk at den tilreisende gruppen bare kom og utførte den delen av arbeidet som den trengtes mest til.

Selv om det hele foregikk i et forbløffende tempo, var det ikke det som telte mest. Det var viktigere at det var kvalitet over det som ble gjort, og at det ble oppført beskjedne Rikets saler som kunne dekke de lokale behov. Alt ble nøye planlagt for at man skulle oppnå dette og likevel holde utgiftene på et minimum. Sikkerhetstiltakene ble prioritert høyt — det ble tatt hensyn til sikkerheten til både arbeiderne, naboene, forbipasserende og dem som senere skulle bruke salen.

Rapportene fra denne måten å bygge Rikets saler på nådde andre land, og de avdelingskontorene som mente at denne ordningen ville fungere bra i deres land, fikk den nødvendige informasjon. I 1992 hadde Selskapet utnevnt regionale byggeutvalg i en rekke land som kunne yte assistanse ved bygging av Rikets saler, blant annet i Argentina, Australia, Canada, Frankrike, Japan, Mexico, Norge, Spania, Storbritannia, Sør-Afrika og Tyskland. Byggemåten ble tilpasset lokale forhold. Når det var behov for hjelp fra  avdelingskontoret i et annet land til bygging av en Rikets sal, ble dette ordnet gjennom Selskapets hovedkontor. I noen deler av verden ble salene oppført på bare noen dager, mens de andre steder ble bygd på noen uker eller kanskje noen måneder. Med nøye planlegging og god organisering ble den tiden det tok å oppføre en ny Rikets sal, sterkt redusert.

Det er ikke bare Rikets saler Jehovas vitner har bygd. Det er behov for større lokaler når flere menigheter kommer sammen til årlige kretsstevner og spesielle stevnedager.

Behovet for stevnehaller dekkes

I årenes løp har Jehovas vitner brukt mange forskjellige slags lokaler til kretsstevner. De har for eksempel leid samfunnshus, skoler, teatre, våpenlagre, idrettshaller og markedsplasser. Noen få steder har de fått leid ypperlige lokaler til en rimelig pris. Som oftest har det imidlertid krevd mye tid og arbeid å gjøre rent, rigge til høyttaleranlegget, sette opp en plattform og få alle stolene på plass. Noen ganger er leiekontrakten blitt annullert i siste liten. Etter hvert som antall menigheter har økt, er det blitt vanskeligere å finne mange nok egnede steder. Hva kunne gjøres med det?

Nok en gang var løsningen at Jehovas vitner fikk sitt eget — at de pusset opp egnede bygninger eller bygde nytt. Den første stevnehallen i De forente stater var et teater i Long Island City i New York som Jehovas vitner pusset opp og tok i bruk i slutten av 1965.

Omtrent samtidig laget Jehovas vitner på den karibiske øya Guadeloupe tegninger til en stevnehall som skulle dekke deres spesielle behov. De mente at det ville være best om de kunne holde kretsstevnene på mange forskjellige steder. Men i de fleste byene var det umulig å finne noen hall som var stor nok til dem. Vitnene bygde derfor en flyttbar «stevnehall» av stålrør med aluminiumstak. Den kunne romme 700 mennesker og kunne settes opp på et hvilket som helst tilgjengelig sted hvor det var forholdsvis flatt. De måtte utvide hallen om og om igjen, til den til slutt hadde plass til 5000. Tenk hvordan det må ha vært å flytte, sette opp og demontere 30 tonn materialer for hvert stevne! Denne flyttbare stevnehallen ble satt opp og revet ned flere ganger i året i 13 år, helt til det ble vanskelig å finne et sted å sette den opp. Det ble nødvendig å kjøpe en tomt og oppføre en permanent stevnehall, som nå blir brukt til både kretsstevner og områdestevner.

En rekke steder er eksisterende bygninger blitt tatt i bruk som stevnehaller. I Hays Bridge i Surrey i England ble det kjøpt en 50 år gammel skole som ble pusset opp. Den ligger på en tomt på 110 mål i vakre, landlige omgivelser. Nedlagte kinoer og en lagerbygning er blitt bygd om og tatt i bruk i Spania; en nedlagt tekstilfabrikk i Australia; en dansesal i Quebec i Canada; en bowlinghall i Japan; et lager i Sør-Korea. Alt dette er  blitt bygd om til tiltalende stevnehaller som kan fungere godt som store sentre for bibelsk undervisning.

Andre stevnehaller er blitt oppført helt fra grunnen av. Den spesielle, åttekantete formen på hallen i Hellaby i South Yorkshire i England og det at mye av arbeidet ble gjort på dugnad, fikk et fagtidsskrift for bygningsingeniører til å skrive en artikkel om hallen. Stevnehallen i Saskatoon i Saskatchewan i Canada har 1200 sitteplasser, men når innerveggene skyves på plass, kan bygningen brukes som fire Rikets saler som ligger vegg i vegg. Stevnehallen på Haiti (prefabrikkert og sendt fra De forente stater) er åpen på to av sidene, slik at de som er inne, hele tiden blir avkjølt av den stadige vinden, som gir behagelig lindring i den intense heten. Hallen i Port Moresby i Papua Ny-Guinea ble laget slik at deler av veggene kan åpnes som dører for at enda flere skal kunne følge med i programmet.

Avgjørelsen om at det skal bygges en stevnehall, blir ikke truffet av en liten gruppe tilsynsmenn som så venter at alle andre skal støtte opp om den. Før det bygges en ny stevnehall, sørger Selskapet for at det blir foretatt en grundig analyse av behovet for den og av hvor mye den vil bli brukt. Det blir ikke bare tatt hensyn til de lokale brødrenes begeistring for planene, men også til distriktets generelle behov. Planene blir drøftet med alle de menighetene som eventuelt kommer til å bruke hallen, så det kan bli brakt på det rene om brødrene ønsker en hall og er i stand til å støtte prosjektet.

Når arbeidet så kommer i gang, har det helhjertet støtte fra Jehovas vitner i området. Hvert prosjekt blir finansiert av vitnene selv. Det blir gjort rede for de finansielle behovene, men bidragene blir gitt frivillig og anonymt. Prosjektet blir nøye planlagt, og man drar nytte av den erfaring man allerede har fått fra Rikets sal-bygging og i mange tilfelle også fra  stevnehallprosjekter andre steder. Der det er nødvendig, kan det være at visse deler av arbeidet blir satt bort til kommersielle entreprenører, men som regel blir det meste av arbeidet utført av begeistrede vitner. Det kan føre til at kostnadene kommer på det halve av hva de ellers ville ha gjort.

Med en arbeidsstyrke som består av fagarbeidere og andre som tilbyr sin tid og sine evner, går hele prosjektet vanligvis fort framover. Noen prosjekter tar kanskje over et år. Men i 1985 fullførte omkring 4500 dugnadsarbeidere på Vancouver Island i Canada en stevnehall på 2300 kvadratmeter på bare ni dager. Bygningen rommer også en Rikets sal med 200 sitteplasser som de lokale menighetene bruker. I Ny-Caledonia innførte myndighetene portforbud i 1984 på grunn av politiske uroligheter. Likevel arbeidet opptil 400 frivillige på stevnehallen om gangen, og hallen ble fullført på bare fire måneder. I nærheten av Stockholm ble en vakker, praktisk stevnehall med 900 polstrede eikestoler bygd på sju måneder.

Noen ganger har det vært nødvendig å benytte seg av rettsapparatet for å innhente tillatelse til å bygge disse stevnehallene. Det var tilfellet i Canada, nærmere bestemt i Surrey i Britisk Columbia. Da tomten ble kjøpt, tillot reguleringsbestemmelsene at det ble bygd et slikt sted for tilbedelse. Men etter at byggetegningene var levert inn, i 1974, vedtok Surrey kommuneråd at kirker og større forsamlingssaler bare kunne bygges i sone P-3 — en sone som ikke fantes! Men det var tidligere blitt bygd 79 kirker i kommunen uten noen som helst problemer. Saken ble brakt for retten. Gjentatte rettsavgjørelser gikk i Jehovas vitners favør. De hindringer som fordomsfulle myndighetspersoner hadde forårsaket, ble omsider ryddet av veien, og dugnadsarbeiderne gikk så ivrig til verks at de fullførte hallen på bare sju måneder. De følte at ’Gud holdt sin hånd over dem’, slik at arbeidet ble fullført, akkurat som Nehemja følte det da han gjenoppbygde det gamle Jerusalems murer. — Neh. 2: 18.

Da Jehovas vitner i De forente stater kjøpte Stanley Theater i Jersey City i New Jersey, kjøpte de en bygning som stod oppført i statens register over historisk verdifulle steder. Selv om teatret var temmelig forfallent, hadde det i seg muligheten til å bli en ypperlig stevnehall. Men da vitnene ønsket å utføre nødvendig restaureringsarbeid, ble de nektet tillatelse av byens myndigheter. Borgermesteren ville ikke ha Jehovas vitner i det området; han hadde andre planer for eiendommen. Vitnene måtte gå rettens vei for å hindre offentlige tjenestemenn i å bruke sin myndighet på lovstridig måte. Retten avgjorde saken i vitnenes favør. Like etterpå stemte lokalbefolkningen imot gjenvalg av borgermesteren. Arbeidet gikk fort framover. Resultatet ble en vakker stevnehall med over 4000 sitteplasser. Hallen er et sted som både forretningsfolk og lokalbefolkningen er stolte av.

 De siste 27 årene har Jehovas vitner i mange deler av verden bygd tiltalende og praktiske stevnehaller som skal tjene som sentre for bibelsk undervisning. Slike haller finnes det nå stadig flere av i Nord- og Sør-Amerika, Europa, Afrika og Østen foruten på mange øyer. I noen land — for eksempel Nigeria, Italia og Danmark — har Jehovas vitner til og med bygd store, permanente utendørsanlegg som kan brukes til områdestevner.

Men stevnehaller og Rikets saler er ikke det eneste Jehovas vitner bygger for å fremme forkynnelsen av Guds rike.

Kontorer, trykkerier og Betel-hjem verden over

I 1992 hadde Selskapet Vakttårnet 99 avdelingskontorer som koordinerte Jehovas vitners virksomhet i hver sin del av verden. Over halvparten av disse avdelingskontorene hadde større eller mindre trykkerier som virket til fremme av det bibelske undervisningsarbeidet. De aller fleste som arbeider på avdelingskontorene, bor som en stor familie i hjem som kalles Betel, som betyr «Guds hus». Fordi Jehovas vitner stadig øker i antall og deres forkynnervirksomhet hele tiden antar større dimensjoner, har det vært nødvendig å utvide avdelingskontorene og å bygge nye.

Organisasjonen har vokst så raskt at utvidelse ofte har vært under planlegging eller i full gang ved mellom 20 og 40 avdelingskontorer samtidig. Det har krevd et enormt internasjonalt byggeprogram.

På grunn av det uhyre omfattende byggearbeidet verden over har Selskapet Vakttårnet opprettet sin egen prosjekteringsavdeling ved hovedkontoret i New York. Ingeniører med mange års erfaring har sagt opp sitt verdslige arbeid for på heltid å hjelpe til med byggeprosjekter som er direkte knyttet til Rikets virksomhet. De med erfaring har dessuten gitt andre menn og kvinner opplæring i ingeniørarbeid og i å lage arkitekttegninger og tekniske tegninger. Ved at arbeidet blir koordinert gjennom denne avdelingen, kan erfaring fra bygging av et avdelingskontor et hvilket som helst sted i verden komme dem til gode som arbeider med prosjekter i andre land.

Etter hvert førte den store arbeidsmengden til at det lønte seg å opprette et regionalt prosjekteringskontor i Japan som kunne hjelpe til med prosjekteringen for Østen. I Europa og Australia er det også regionale prosjekteringskontorer, med arbeidere fra en rekke forskjellige land. Disse kontorene har et nært samarbeid med hovedkontoret, og på grunn av deres arbeid og bruk av datateknologi holder det med en liten prosjekteringsstab på den enkelte byggeplass.

Noen prosjekter er forholdsvis små. Det gjaldt for eksempel det avdelingskontoret som ble bygd på Tahiti i 1983, og som rommet kontorer, lagerrom  og boligrom til åtte arbeidere. Det gjaldt også det fireetasjes avdelingskontoret som ble oppført på den karibiske øya Martinique fra 1982 til 1984. Storbyboere i andre land synes kanskje ikke det er noe spesielt ved disse bygningene, men bygningene har vakt oppsikt der hvor de er oppført. En avis (France-Antilles) erklærte at avdelingskontoret på Martinique var «et arkitektonisk mesterverk» og vitnet om «stor kjærlighet til godt utført arbeid».

Som en kontrast når det gjelder størrelse, kan vi nevne de bygningene som ble fullført i Canada i 1981, og som innbefattet et trykkeri på over 9300 kvadratmeter og en boligbygning for 250 arbeidere. Samme år ble Vakttårnets bygningskompleks i Cesario Lange i Brasil fullført. Det bestod av åtte bygninger med en samlet gulvflate på 46 000 kvadratmeter. Det hadde gått med 10 000 vognlass med sement, stein og sand, og hvis betongpælene var blitt plassert oppå hverandre, ville de ha nådd dobbelt så høyt som Mount Everest! I 1991, da et stort, nytt trykkeri var ferdig i Filippinene, var det også nødvendig å oppføre en 11-etasjes boligbygning.

Fordi antall forkynnere av Riket i Nigeria stadig økte, ble det satt i gang et stort byggeprosjekt i Igieduma i 1984. Det skulle bygges et trykkeri, en rommelig kontorbygning, fire sammenhengende boligbygninger og andre nødvendige fasiliteter. Planene gikk ut på at hele trykkeriet skulle prefabrikkeres og så sendes fra De forente stater. Men så støtte brødrene på tidsfrister for import som det virket umulig å overholde. Da fristene likevel ble overholdt og alt kom trygt fram til byggeplassen, tok ikke vitnene æren for det, men takket Jehova for hans velsignelse.

Rask vekst over hele jorden

Forkynnelsen av Riket har imidlertid hatt en så rask vekst at selv etter at det har vært foretatt omfattende utvidelser ved et avdelingskontor, har det ofte vært nødvendig å begynne å bygge igjen etter forholdsvis kort tid. Vi skal nevne noen eksempler.

I Peru ble et pent, nytt avdelingskontor — med kontorer, 22 boligrom foruten andre grunnleggende fasiliteter for Betel-familien og en Rikets sal — fullført i slutten av 1984. Men responsen på budskapet om Riket i dette søramerikanske landet var mye større enn man hadde regnet med. Fire år senere var det nødvendig å utvide det eksisterende anlegget så det ble dobbelt så stort, og denne gangen bygde man jordskjelvsikkert.

I Colombia ble et nytt, rommelig avdelingskontor fullført i 1979. Det så ut til at det ville være mer enn nok plass i mange år framover. Men før det hadde gått sju år, var det nesten blitt dobbelt så mange Jehovas vitner i landet, og avdelingskontoret trykte nå bladene La Atalaya og ¡Despertad! ikke bare for Colombia, men også for fire naboland. De måtte begynne å  bygge igjen i 1987 — denne gangen på en tomt som det var mer plass å utvide på.

I 1980 brukte Jehovas vitner i Brasil omkring 14 millioner timer i den offentlige forkynnelsen av budskapet om Riket. Tallet økte til nærmere 50 millioner i 1989. Flere mennesker enn før viste at de ønsket å få stilt sin åndelige sult. Det store avdelingskontoret som var blitt innviet i 1981, var ikke lenger stort nok. Allerede i september 1988 var grunnarbeidet til et nytt trykkeri i gang. Dette trykkeriet ville ha 80 prosent større gulvflate enn det eksisterende trykkeriet, og siden Betel-familien vokste, var det selvsagt også behov for å utvide Betel-hjemmet.

Selskapet Vakttårnets nest største trykkerikompleks ble innviet i Selters/Taunus i Tyskland i 1984. På grunn av økningen i Tyskland og muligheten til å utvide forkynnelsesarbeidet i land som avdelingskontoret der trykker litteratur for, ble det fem år senere lagt planer om å utvide trykkeriet med over 85 prosent og å oppføre andre bygninger som det dermed ble behov for.

Avdelingskontoret i Japan hadde flyttet fra Tokyo til nye og større lokaler i Numazu i 1972. I 1975 ble det foretatt større utvidelser igjen. I 1978 hadde brødrene kjøpt en ny tomt, i Ebina, og de gikk snart i gang med å bygge et trykkeri som var over tre ganger så stort som det i Numazu. Det stod ferdig i 1982. Likevel var det ikke nok; i 1989 var enda flere bygninger blitt oppført. Kunne man ikke ha bygd stort nok med én gang? Nei. Antall forkynnere av Riket i Japan var blitt fordoblet gang på gang på en måte som ikke noe menneske kunne ha forestilt seg. Det hadde vært en økning i deres rekker fra 14 199 i 1972 til 137 941 i 1989, og en stor del av disse var heltidstjenere.

Vi kan se et lignende mønster andre steder i verden. Bare ti år — og noen ganger få år — etter at store avdelingskontorer med trykkerier er blitt bygd, har det vært nødvendig å foreta betydelige utvidelser. Det har blant annet vært tilfellet i Mexico, Canada, Sør-Afrika og Sør-Korea.

Hvem er det som utfører selve byggearbeidet? Hvordan foregår det hele?

Mange tusen er ivrige etter å hjelpe til

Av de 17 000 Jehovas vitner som bodde i Sverige da avdelingskontoret ble bygd i Arboga, var det 5000 som stilte opp for å være med på arbeidet. De fleste var villige hjelpearbeidere, men det var også nok av dyktige fagfolk som kunne se til at alt gikk riktig for seg. Motivet? Kjærlighet til Jehova.

Da Jehovas vitner i Danmark skulle bygge sitt avdelingskontor i Holbæk, gav en saksbehandler fra bygningskontrollen uttrykk for at han var betenkt over at Jehovas vitner skulle utføre alt arbeidet selv. Men de vitnene  som tilbød sin hjelp, satt inne med all den nødvendige fagkunnskapen. Ville det likevel ha vært best om de hadde satt kommersielle firmaer på jobben? Da prosjektet var fullført, fikk eksperter fra bygningskontrollen omvisning på området. De kommenterte den gode kvaliteten på arbeidet — noe de sjelden ser hos kommersielle firmaer nå for tiden. Han som tidligere hadde vært betenkt, smilte og sa: «Den gangen kjente jeg jo ikke organisasjonen deres.»

Ettersom byene og bebyggelsene i Australia ligger svært spredt, måtte de fleste av de 3000 dugnadsarbeiderne som deltok i byggingen av avdelingskontoret i Ingleburn mellom 1978 og 1983, reise minst 160 mil. Men det ble arrangert bussreiser for grupper av frivillige, og menighetene langs ruten viste stor gjestfrihet. De serverte måltider og sørget for at brødrene fikk hyggelig samvær der de rastet underveis. Noen av brødrene solgte huset sitt, stengte forretningen sin, brukte ferien eller brakte andre ofre for å kunne være med på arbeidet. Arbeidslag som bestod av erfarne håndverkere, kom — noen av dem mer enn én gang — for å støpe, henge opp himling og sette opp gjerder. Andre gav materialer som gave.

De fleste som var med på disse prosjektene, var ufaglærte, men med litt opplæring påtok noen av dem seg stort ansvar og utførte et glimrende arbeid. De lærte seg å lage vinduer, kjøre traktor, blande betong og mure. De hadde så avgjort en fordel framfor personer som ikke er Jehovas vitner, som utfører samme slags arbeid kommersielt. På hvilken måte? De som hadde erfaring, var villige til å lære opp andre. Ingen var redd for at noen skulle ta jobben fra dem; det var rikelig å gjøre for alle sammen. Og alle var sterkt motivert til å utføre kvalitetsarbeid, for arbeidet ble utført som et uttrykk for kjærlighet til Gud.

På alle byggeplassene er det noen vitner som utgjør «byggefamiliens» kjerne. Under arbeidet i Selters/Taunus fra 1979 til 1984 var det vanligvis flere hundre i denne kjernen av arbeidere. Tusenvis av andre sluttet seg til dem for kortere eller lengre tid, mange i helgene. Alt ble nøye planlagt, så når arbeiderne kom, var det mer enn nok for dem å gjøre.

Så lenge vi er ufullkomne, vil det oppstå problemer, men de som deltar i disse prosjektene, prøver å løse problemene på grunnlag av bibelske prinsipper. De vet at det er viktigere å gjøre tingene på en kristen måte enn at alt skal gå effektivt for seg. På byggeplassen i Ebina i Japan ble det som en påminnelse hengt opp store skilt med bilder av arbeidere med hjelm, og på hver hjelm var en av Guds ånds frukter skrevet med japanske tegn: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. (Gal. 5: 22, 23) De som besøker byggeplassene, kan se og høre forskjellen fra andre byggeplasser. En journalist som fikk omvisning på byggeplassen i Brasil, fortalte om det han hadde sett: «Det finnes ingen uorden eller mangel på samarbeid . . . Den kristne atmosfæren gjør  det annerledes her enn det en er vant til å se i brasiliansk byggevirksomhet.»

Hele tiden utvidelser ved hovedkontoret

Det er ikke bare Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer som har måttet utvide; det har også vært nødvendig å utvide ved det internasjonale hovedkontoret. Over ti ganger siden den annen verdenskrig har det vært foretatt betydelige utvidelser ved trykkeriet og kontorene i Brooklyn og andre steder i staten New York. For at personalet skal ha et sted å bo, har det vært nødvendig å bygge eller å kjøpe og pusse opp en rekke bygninger, både store og små. I august 1990 og januar 1991 ble det opplyst om større utvidelser i Brooklyn nok en gang — enda byggingen av Vakttårnets store undervisningssenter nord for New York, som hadde begynt i 1989, fremdeles pågikk. Når dette undervisningssentret blir ferdig, skal det kunne bo 1200 personer der, både Betel-arbeidere og elever.

Siden 1972 har byggevirksomheten pågått uavbrutt ved hovedkontoret i Brooklyn, i andre deler av staten New York og i New Jersey. Etter hvert ble det klart at selv om det var hundrevis av faste bygningsarbeidere, klarte de ikke å holde tritt med arbeidet. I 1984 ble det derfor satt i gang et program for midlertidige arbeidere. De 8000 menighetene som da var i De forente stater, fikk brev hvor kvalifiserte brødre ble innbudt til å komme en uke eller lenger for å hjelpe til. (Et lignende opplegg hadde allerede fungert bra ved noen avdelingskontorer, deriblant Australia, hvor de som kunne bli i to uker, ble innbudt til å komme.) Arbeiderne ville få kost og losji, men måtte betale reisen selv og kom ikke til å få lønn for arbeidet. Hvem ville komme?

Innen 1992 var godt over 24 000 søknader blitt behandlet. Minst 3900 av disse var fra personer som kom for andre, tredje eller til og med tiende eller tjuende gang. De fleste var eldste, menighetstjenere eller pionerer — mennesker med gode åndelige egenskaper. Alle sa seg villig til å gjøre hva som helst det var behov for, enten de ble satt til noe innenfor sitt fagområde eller ikke. Arbeidet var ofte tungt og skittent. Men de så det som et privilegium å få være med på å fremme Rikets interesser på den måten. Noen syntes at det hjalp dem til å sette større pris på den selvoppofrende ånd arbeidet ved hovedkontoret blir utført i. Alle følte seg rikt belønnet som følge av at de fikk overvære Betel-familiens drøftelse av dagsteksten ved frokosten og familiens ukentlige Vakttårn-studium.

Internasjonale frivillige arbeidere

Etter hvert som behovet for raske utvidelser økte, ble det innført en ordning for internasjonale frivillige arbeidere i 1985. Det var på ingen måte begynnelsen til internasjonalt samarbeid på byggefronten, men ordningen  ble nå nøye koordinert fra hovedkontoret. Alle som deltar, er Jehovas vitner som melder seg frivillig til å hjelpe til med bygging utenfor sitt hjemland. De er fagarbeidere samt ektefeller som blir med for å hjelpe der de kan. De fleste betaler reisen selv, og ingen får lønn for det de gjør. Noen av dem er korttidsarbeidere og blir vanligvis fra to uker til tre måneder. Andre er langtidsarbeidere og blir et år eller lenger, kanskje helt til prosjektet er fullført. Over 3000 Jehovas vitner fra 30 forskjellige land deltok i dette de fem første årene, og enda flere var ivrige etter å være med når det ble behov for noen som kunne deres fag. De regner det som et privilegium å få gi av seg selv og sine midler til fremme av Guds rikes interesser på denne måten.

De internasjonale frivillige arbeiderne får et sted å bo og får alle måltider. Komforten er det ofte så som så med. De lokale vitnene setter stor pris på det deres besøkende brødre gjør, og der det er mulig, lar de dem få bo hjemme hos seg, uansett hvor enkelt de måtte ha det. Måltidene blir som regel inntatt på arbeidsplassen.

Brødrene fra utlandet kommer ikke for å stå for hele arbeidet. De har som mål å samarbeide med de lokale bygningsarbeiderne. Og hundrevis, ja, tusenvis, av andre i landet kommer kanskje for å hjelpe til i helger eller en uke eller lenger om gangen. I Argentina arbeidet 259 frivillige fra andre land sammen med flere tusen lokale brødre, som enten var på jobb hver dag, var der noen uker eller, som i de fleste tilfelle, kom i helgene. I Colombia var det over 830 internasjonale frivillige arbeidere som hjalp til i kortere eller lengre tid. Det var også over 200 lokale frivillige som deltok  i prosjektet på heltid, mens ytterligere 250 eller flere hjalp til hver helg. Til sammen var det over 3600 forskjellige som var med.

Språkbarrieren kan by på problemer, men det hindrer ikke de internasjonale gruppene i å arbeide sammen. En kommer langt med fingerspråk, ansiktsuttrykk, humoristisk sans og et ønske om å fullføre et arbeid som vil være til ære for Jehova.

I noen av de landene hvor organisasjonen erfarer en bemerkelsesverdig vekst — og følgelig trenger et større avdelingskontor — er det forholdsvis få faglærte bygningsarbeidere. Men dette er ingen hindring blant Jehovas vitner, som gjerne hjelper hverandre. De samarbeider som en del av en internasjonal familie som ikke er splittet på grunn av nasjonalitet, hudfarge eller språk.

De frivillige arbeiderne som kom til Papua Ny-Guinea fra Australia og New Zealand, rettet seg etter arbeidsdepartementets krav og lærte opp hver sin papuaner i sitt fag. På den måten fikk de lokale vitnene lært seg et fag som kunne hjelpe dem til å forsørge seg selv og sin familie, samtidig som de gav av seg selv.

Da det ble behov for et nytt avdelingskontor i El Salvador, fikk de lokale brødrene hjelp av 326 frivillige fra andre land. Under byggingen i Ecuador arbeidet 270 vitner fra 14 land side om side med sine ecuadorianske brødre og søstre. Noen internasjonale frivillige arbeidere hjalp til med flere prosjekter som var i gang samtidig. De reiste fram og tilbake mellom byggeplasser i Europa og Afrika, alt etter hvor det var behov for deres fagkunnskap.

I 1992 var det blitt sendt internasjonale frivillige arbeidere til 49 land som skulle hjelpe lokale bygningsarbeidere med bygging av avdelingskontorer. I noen tilfelle har de som har fått hjelp gjennom dette programmet, selv kunnet hjelpe andre igjen. Brødrene i Filippinene fikk for eksempel hjelp av rundt 60 internasjonale langtidsarbeidere og over 230 utenlandske korttidsarbeidere under byggingen av sitt avdelingskontor, og da prosjektet var fullført, stilte filippinere seg til disposisjon for å hjelpe til med bygging i andre deler av Sørøst-Asia.

Det er på grunn av de nåværende behov i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap Jehovas vitner bygger. Med Jehovas ånds hjelp ønsker de å avlegge et så stort vitnesbyrd som mulig i den tiden som er igjen før Harmageddon. De er overbevist om at Guds nye verden er svært nær, og de har tro på at de vil få overleve som et organisert folk og komme inn i denne nye verden under Guds messianske rikes styre. De har også håp om at mange av de fine bygningene de har oppført og innviet til Jehova, kanskje vil fortsette å bli brukt etter Harmageddon som sentre for tilbedelsen av den eneste sanne Gud, og at kunnskapen om ham vil spre seg derfra og fylle hele jorden. — Jes. 11: 9.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 322]

Vitner fra omkringliggende menigheter hjalp til med arbeidet

[Uthevet tekst på side 323]

Bygningene ble reist på dugnad

[Uthevet tekst på side 324]

Det ble lagt vekt på åndelige egenskaper

[Uthevet tekst på side 326]

Kvalitetsarbeid, sikkerhet, minimale kostnader, tempo

[Uthevet tekst på side 328]

En flyttbar stevnehall!

[Uthevet tekst på side 331]

Hjelp fra domstolene

[Uthevet tekst på side 332]

Storstilte utvidelser over hele verden

[Uthevet tekst på side 333]

Arbeiderne gav Jehova, ikke seg selv, æren

[Uthevet tekst på side 334]

Vekst i et tempo som ikke noe menneske kunne ha forutsett

[Uthevet tekst på side 336]

De så det som et privilegium å få hjelpe til med byggingen ved hovedkontoret

[Uthevet tekst på side 339]

De arbeider som en internasjonal familie som ikke er splittet på grunn av nasjonalitet, hudfarge eller språk

 [Bilder på sidene 320 og 321]

Samarbeid om hurtigbygging av Rikets saler

Hvert år blir det opprettet tusenvis av nye menigheter. I de fleste tilfelle bygger vitnene sine nye Rikets saler selv. Disse bildene ble tatt under byggingen av en Rikets sal i Connecticut i De forente stater i 1991

Fredag kl. 7.40

Fredag kl. 12

 Lørdag kl. 19.41

Så å si ferdig, søndag kl. 18.10

De ser hen til Jehova for å få hans velsignelse, og de tar seg tid til å drøfte veiledning fra hans Ord

Ulønnede arbeidere, glad for å arbeide side om side

 [Ramme/bilder på side 327]

Rikets saler i en del land

Jehovas vitners forsamlingshus er vanligvis beskjedne. De er rene og komfortable og passer godt inn i omgivelsene

Peru

Filippinene

Frankrike

Sør-Korea

Japan

Papua Ny-Guinea

Irland

Colombia

Norge

Lesotho

 [Ramme/bilder på side 330]

Jehovas vitners stevnehaller

Noen steder har Jehovas vitner funnet det praktisk å bygge sine egne stevnehaller til de stevnene de holder med jevne mellomrom. Mye av byggearbeidet blir utført av lokale vitner. Her er noen få av de hallene som var i bruk i begynnelsen av 1990-årene

Storbritannia

Venezuela

Italia

Tyskland

Canada

Japan

 [Ramme/bilder på side 338]

Det internasjonale byggeprogrammet dekker et presserende behov

Organisasjonens raske vekst har krevd stadige utvidelser av kontorer, trykkerier og Betel-hjem verden over

Internasjonale frivillige arbeidere hjelper lokale vitner

Spania

De byggemetodene som blir brukt, gjør det mulig for mange dugnadsarbeidere med begrenset erfaring å utføre verdifullt arbeid

Puerto Rico

Fagarbeidere er glad for å kunne stå til tjeneste

New Zealand

Hellas

Brasil

Bruk av holdbare materialer bidrar til at vedlikeholdsutgiftene holdes nede på lang sikt

Storbritannia

De som er med på arbeidet, er interessert i at det skal være av høy kvalitet; det er et utslag av deres kjærlighet til Jehova

Canada

Disse prosjektene bidrar til at mange varige vennskapsbånd blir knyttet

Colombia

I Japan minnet disse skiltene arbeiderne om sikkerhetstiltak og om behovet for å legge Guds ånds frukter for dagen

[Bilde på side 318]

Den første bygningen som ble kalt Rikets sal, var denne på Hawaii

[Bilder på side 319]

Mange Rikets saler var til å begynne med bygninger som ble leid, eller rett og slett rom over butikker; noen få var bygd av vitnene selv

[Bilder på side 329]

To av de første stevnehallene

New York

Guadeloupe

[Bilder på side 337]

Nyankomne midlertidige bygningsarbeidere ved det internasjonale hovedkontoret i New York

Hver gruppe blir minnet om at det er viktigere å være åndeligsinnet og utføre kvalitetsarbeid enn å jobbe raskt