Kapittel 17

Stevnene — vitnesbyrd om vårt brorskap

STEVNENE er et fast trekk ved Jehovas vitners organisasjon i vår tid. Men Jehovas tilbedere kom sammen på nasjonale og internasjonale sammenkomster lenge før det 20. århundre.

Jehova påla alle gutter og menn i det gamle Israel å samles i Jerusalem til tre store høytider hvert år. Noen av mennene tok med seg hele familien. Moseloven krevde faktisk at alle i familien — både menn, kvinner og barn — var til stede ved bestemte anledninger. (2. Mos. 23: 14—17; 5. Mos. 31: 10—13; Luk. 2: 41—43) Til å begynne med var det de som bodde innenfor Israels grenser, som var med på høytidene. Senere, da jødene var blitt spredt vidt omkring, kom deltagerne fra mange nasjoner. (Apg. 2: 1, 5—11) Det var ikke bare det at Israel og Abraham var deres forfedre, som motiverte dem til å komme sammen, men først og fremst det at de var klar over at Jehova var deres himmelske Far. (Jes. 63: 16) Disse høytidene var gledelige anledninger. De hjalp også alle som var til stede, til å ha Guds ord i tankene og til ikke å bli så oppslukt av dagliglivets gjøremål at de glemte de viktigere ting, de åndelige ting.

Jehovas vitners stevner i vår tid legger også vekt på åndelige interesser. Disse stevnene gir oppriktige utenforstående ubestridelige vitnesbyrd om at Jehovas vitner er forent i et kristent brorskap med sterke bånd.

De første stevnene som bibelstudentene holdt

Det at bibelstudenter fra forskjellige byer og land kom sammen, var en ordning som kom i stand litt etter litt. I motsetning til medlemmene av tradisjonelle kirkesamfunn ble bibelstudentene fort kjent med sine trosfeller andre steder på grunn av stevnene sine. Til å begynne med ble disse stevnene (eller konventene, som man kalte dem) holdt i Allegheny i Pennsylvania i forbindelse med den årlige feiringen av minnet om Herrens død. I 1891 ble det opplyst at det ville bli holdt et «stevne hvor man vil studere Bibelen og feire Herrens aftensmåltid». Året etter hadde Watch Tower en stor overskrift som lød: «DE TROENDES STEVNE, I ALLEGHENY I PENNSYLVANIA, . . . FRA OG MED 7. TIL OG MED 14. APRIL 1892.»

Allmennheten ble ikke innbudt til disse første stevnene. Men i 1892 var omkring 400 som hadde vist at de trodde på gjenløsningen og var oppriktig  interessert i Herrens gjerning, til stede. Programmet bestod i et fem dagers intensivt bibelstudium og to dager med nyttig veiledning til kolportørene.

En som var på et av disse stevnene for første gang, sa: «Jeg har vært på mange stevner, men aldri et som dette, hvor Guds vilje og plan er det eneste og vedvarende emnet fra morgen til kveld; i huset, på gaten, på møtene, under lunsjen og overalt.» En mann som kom fra Wisconsin i De forente stater, skrev om den ånd som stevnedeltagerne la for dagen: «Den kjærlighet og broderlige vennlighet som ble vist ved alle anledninger, gjorde sterkt inntrykk på meg.»

I 1893 ble det en forandring med hensyn til det årlige stevnet. Bibelstudentene benyttet seg av at togbillettene var rimelige i forbindelse med verdensutstillingen i Chicago i Illinois den sommeren, og kom sammen i Chicago fra 20. til 24. august. Dette var deres første stevne utenfor Pittsburgh-området. Men så tok det noen år før det ble holdt flere generalstevner (eller generalkonventer), for man ville bruke tiden og pengene på den best mulige måten i Herrens gjerning.

Fra og med 1898 begynte så bibelstudentene forskjellige steder å ta initiativet til å arrangere mindre, lokale stevner. I 1900 arrangerte Selskapet tre generalstevner, men det ble også holdt 13 andre stevner i De forente stater og Canada. De fleste av disse varte bare én dag og ble gjerne holdt i forbindelse med at en av pilegrimene kom på besøk. Antall stevner fortsatte å øke. I 1909 ble det holdt minst 45 lokale stevner i Nord-Amerika i tillegg til de stevnene hvor bror Russell talte på spesielle reiser han foretok  til forskjellige deler av De forente stater og Canada. En stor del av programmet på éndagsstevnene tok spesielt sikte på å vekke offentlighetens interesse. Det kunne være fra hundre til flere tusen på disse stevnene.

Generalstevnene derimot, hvor det stort sett var bibelstudenter til stede, la vekt på undervisning av dem som var forholdsvis fast forankret i sannheten. Det ble satt opp ekstratog som fraktet stevnedeltagere fra større byer til disse stevnene. Noen ganger var det hele 4000 til stede, til og med noen fra Europa. Dette var anledninger da Jehovas folk virkelig ble åndelig oppkvikket, noe som førte til at de la større nidkjærhet og kjærlighet for dagen. En bror sa etter et slikt stevne i 1903: «Jeg ville ikke ha tatt imot 1000 dollar i bytte for de godene jeg har fått på dette stevnet — enda jeg er en fattig mann.»

Pilegrimsbrødre som befant seg i området, talte på stevnene. Bror Russell bestrebet seg også på å komme på de lokale stevnene og delta i programmet, i tillegg til at han overvar større stevner i De forente stater og ofte også i Canada. Det betydde at han måtte reise mye. Stort sett reiste han i helgene. Men i 1909 leide en bror i Chicago flere jernbanevogner til bruk for stevnedeltagere som var med bror Russell på en rundreise fra det ene stevnet til det andre. I 1911 og 1913 leide den samme broren hele tog som fraktet hundrevis av brødre og søstre til stevner i den vestlige delen av De forente stater og Canada på en reise som varte omkring en måned.

Å reise med et slikt stevnetog var en minneverdig opplevelse. I 1913 var Malinda Keefer med et slikt tog fra Chicago. Flere år senere sa hun: «Vi skjønte snart at vi var én stor familie . . . og toget var hjemmet vårt i en måned.» Idet toget gled ut fra stasjonen, sang de som hadde kommet for å ta farvel: «Måtte Gud være med dere til vi ses igjen», mens de viftet med hatter og lommetørklær helt til toget var ute av syne. Søster Keefer tilføyde: «Hvert sted vi stoppet underveis, ble det holdt et stevne — de fleste varte i tre dager, og vi ble én dag på hvert stevne. På disse stevnene holdt bror Russell to foredrag, ett til vennene om ettermiddagen og ett til offentligheten om kvelden over emnet ’Hinsides graven’.»

 Også i andre land ble det holdt stadig flere stevner. Mange av dem var små. På det første som ble holdt i Norge, i 1905, var det cirka 15 til stede, men det var jo en begynnelse. Da bror Russell besøkte Norge seks år senere, gikk man spesielt inn for å innby offentligheten, og antall til stede ble anslått til 1200. I 1909, da Russell overvar stevner i Skottland, talte han til cirka 2000 i Glasgow og til 2500 i Edinburgh over det interessevekkende emnet «Røveren i paradis, den rike mann i helvete og Lasarus i Abrahams skjød».

I den første tiden hadde brødrene noe de kalte et «kjærlighetsmåltid», ved slutten av hvert stevne som et utslag av det de følte for sitt kristne brorskap. Hva var dette kjærlighetsmåltidet? Det kunne foregå på denne måten: Talerne stilte seg på rad og rekke med tallerkener med brød skåret i terninger, og så gikk alle de andre som var til stede, forbi én etter én og forsynte seg av brødet, tok talerne i hånden og sang: «Velsignet være det bånd som forener våre hjerter i kristen kjærlighet.» Ofte rant tårene mens de sang. Senere, da de var blitt flere, sluttet de med å ta talerne i hånden og å forsyne seg av brødet. De avsluttet med sang og bønn og ofte med langvarig applaus som et uttrykk for sin takknemlighet.

En verdensomfattende forkynnelseskampanje settes i gang

Det første store stevnet som ble holdt etter den første verdenskrig, var det som ble holdt i Cedar Point i Ohio (ved Erie-sjøen cirka ti mil vest for Cleveland) fra 1. til 8. september 1919. Etter bror Russells død hadde noen av dem som hadde hatt fremtredende stillinger i organisasjonen, forlatt sannheten. Brødrene hadde gjennomgått alvorlige prøvelser. Tidligere i 1919 var Selskapets president og hans medarbeidere blitt løslatt fra fengselet og renvasket. Det lå spent forventning i luften. Det var ikke særlig mange til stede den første stevnedagen, men senere på dagen kom det flere med ekstratog. De hotellene som hadde tilbudt seg å ta imot stevnedeltagerne, fikk problemer med den store tilstrømningen. R. J. Martin og A. H. Macmillan (to av dem som nylig var blitt løslatt fra fengselet) tilbød seg å hjelpe til. De anviste rom til over midnatt, og bror Rutherford og mange av de andre syntes det var morsomt å fungere som pikkoloer der de bar vennenes bagasje og fulgte dem til rommene deres. Det var en smittende begeistring blant dem alle.

Man regnet med at det ville komme omkring 2500. Men det viste seg at stevnet overgikk all forventning. Da den andre stevnedagen begynte, var hovedsalen allerede overfylt, og ekstra saler ble tatt i bruk. Da det viste seg at det likevel ikke var nok plass, ble programmet holdt utendørs i en lund i stedet. Omkring 6000 bibelstudenter fra De forente stater og Canada var til stede.

Minst tusen interesserte kom til hovedforedraget om søndagen, så foredragsholderen talte til hele 7000 mennesker under åpen himmel, og  det foregikk uten hjelp av mikrofon og høyttaleranlegg. I dette foredraget, som het «Håp for den nødlidende menneskehet», gjorde J. F. Rutherford det klart at Guds messianske rike er løsningen på menneskehetens problemer, og han viste også at Folkeforbundet (som da var i ferd med å bli opprettet, og som presteskapet allerede hadde gitt sin støtte) på ingen måte var et politisk uttrykk for Guds rike. En lokalavis (Sandusky-avisen Register) gav et fyldig referat av dette offentlige foredraget foruten en oversikt over bibelstudentenes virksomhet. Eksemplarer av denne avisen ble sendt til aviser over hele De forente stater og Canada. Men det var også andre ting som førte til at budskapet ble bedre kjent som følge av dette stevnet.

Det store høydepunktet under hele stevnet var bror Rutherfords tale «til medarbeiderne», som senere ble trykt under tittelen «Forkynnelsen av budskapet om Riket». Denne talen var rettet til bibelstudentene. Under talen ble det klart hva bokstavene G A stod for, som hadde stått på stevneprogrammet og forskjellige steder på stevneplassen. Det ble opplyst at det skulle bli utgitt et nytt blad, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder), som skulle brukes for å henlede folks oppmerksomhet på det messianske rike. Etter at bror Rutherford hadde skissert det arbeidet som skulle utføres, sa han til forsamlingen: «Mulighetens dør åpner seg nå foran deg. Gå hurtig inn gjennom den. Husk på, når du går ut i dette arbeidet, at du ikke løper omkring som en alminnelig bladagent, men at du er kongers Konges og herrers Herres representant, som på denne opphøyde måten forkynner folket  den kommende gylne tidsalder, vår Herres og Mesters herlige rike, som de sanne kristne har håpet på og bedt om i mange århundrer.» (Se Åpenbaringen 3: 8.) Da taleren spurte hvor mange det var som ville delta i arbeidet, var det inspirerende å se den begeistrede responsen. De 6000 som var til stede, reiste seg alle som én. Året etter var det over 10 000 som deltok i felttjenesten. Hele stevnet hadde en forenende og forfriskende virkning på alle som var der.

Tre år senere, i 1922, ble det holdt et annet minneverdig stevne i Cedar Point. Det varte i ni dager, fra 5. til 13. september. I tillegg til dem som kom fra De forente stater og Canada, kom det også noen fra Europa. Møtene ble holdt på ti språk. Hver dag var det gjennomsnittlig omkring 10 000 til stede, men under foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» kom det så mange fra offentligheten at tallet ble nesten dobbelt så stort.

Bibelstudentene kom ikke sammen på dette stevnet for å planlegge et arbeid her på jorden som skulle strekke seg flere tiår inn i framtiden. De sa faktisk at det godt kunne være at dette var det siste generalstevnet de var på, før «menigheten ville bli utfridd . . . og komme til Guds rikes himmelske område og tre fram for vår Herres og vår Guds virkelige og sanne åsyn». Men uansett hvor kort tid det måtte være igjen, var det å gjøre Guds  vilje det de var mest opptatt av. Med det i tankene holdt bror Rutherford det minneverdige foredraget «Riket» fredag 8. september.

Før dette var store bannere med bokstavene A D V blitt hengt opp forskjellige steder på stevnestedet. Under foredraget ble det klart hva disse bokstavene stod for, da taleren kom med oppfordringen: «Vær trofaste og sanne vitner for Herren! Gå på i kampen til de siste rester av Babylon er ødelagt! Forkynn budskapet vidt og bredt! Verden må få vite at Jehova er Gud, og at Jesus Kristus er kongers Konge og herrers Herre. Dette er den mest betydningsfulle av alle tider. Se, Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» I samme stund ble et 11 meter langt banner foldet ut for øynene på tilhørerne. Der stod det ansporende slagordet: «Forkynn [engelsk: «advertise», derfor bokstavene A D V] om Kongen og Riket.» Det var et dramatisk øyeblikk. Forsamlingen applauderte begeistret. Bror Pfannebecker, en eldre bror som spilte i stevneorkestret, svingte fiolinen over hodet og sa høyt med kraftig tysk aksent: «Å ja, og nå skal vi gjøre det, ikke sant?» Og det gjorde de.

Fire dager senere, mens stevnet fortsatt varte, var bror Rutherford selv med på å forkynne om Riket fra hus til hus sammen med andre stevnedeltagere. De forkynte innenfor en radius av omkring sju mil fra stevneplassen. Men det tok ikke slutt med det. Det var nå virkelig blitt satt fart i forkynnelsen av Riket, og arbeidet skulle bre seg utover hele jorden. Det året var det over 17 000 ivrige arbeidere i 58 land som var med på å avlegge vitnesbyrdet. Flere tiår senere sa George Gangas, som var på dette stevnet, og som senere ble medlem av det styrende råd, om dette programmet i Cedar Point: «Det var noe som uutslettelig ble skrevet i mitt sinn og hjerte; jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever.»

Milepæler i den åndelige vekst

Alle stevnene har gitt dem som har vært til stede, ny styrke og undervisning i Guds Ord. Men noen av dem er blitt husket som åndelige milepæler i flere tiår.

Sju av disse stevnene ble holdt i de sju årene fra 1922 til 1928 i De forente stater, Canada og Storbritannia. Én av grunnene til at de er betydningsfulle, er de kraftfulle resolusjonene som ble vedtatt der. Alle sju er oppført i rammen på neste side. Selv om det var forholdsvis få vitner på den tiden, leverte de hele 45 millioner eksemplarer av en av resolusjonene og 50 millioner av flere andre på mange språk verden over. Noen av dem ble lest opp i radioen og kringkastet over mange radiostasjoner samtidig til forskjellige deler av verden. På den måten ble det avlagt et bemerkelsesverdig vitnesbyrd.

Det ble holdt et historisk stevne til i Columbus i Ohio, nemlig i 1931. Etter å ha hørt de bibelske begrunnelsene for det antok bibelstudentene  søndag 26. juli et nytt navn — Jehovas vitner. Så passende dette navnet er! Dette er et navn som i første rekke henleder oppmerksomheten på Skaperen, og som tydelig viser hvilket ansvar de som tilber ham, er pålagt. (Jes. 43: 10—12) Det at brødrene antok dette navnet, fikk dem til å gå på med enda større iver enn før i kunngjøringen av Guds navn og rike. Et brev som et dansk vitne skrev det året, uttrykker det slik: «Å, for et prektig navn, Jehovas vitner, ja, måtte vi alle sammen i sannhet være det.»

I 1935 ble det holdt enda et minneverdig stevne, denne gangen i Washington, D.C. Den andre stevnedagen, fredag 31. mai, talte bror Rutherford om den store skare som det står om i Åpenbaringen 7: 9—17. I over et halvt århundre hadde bibelstudentene forgjeves forsøkt å få klarhet i hvem denne gruppen er. Nå som Jehovas tid var inne til det, ble det i lys av begivenheter som allerede var i ferd med å finne sted, påpekt at dette er mennesker som har utsikter til å leve evig her på jorden. Denne forståelsen fikk dem til å se på evangeliseringsarbeidet med nye øyne og gav dem en bibelsk forklaring på en vesentlig forandring som da så vidt hadde begynt å finne sted med hensyn til den måten Jehovas vitners organisasjon i nyere tid er sammensatt på.

Stevnet i St. Louis i Missouri i 1941 blir husket av mange som hørte foredraget «Ustraffelighet», som bror Rutherford holdt den første dagen. Han redegjorde der for det  store stridsspørsmålet som alle fornuftutstyrte skapninger står overfor. Helt siden foredraget «En hersker for folket» var blitt holdt i 1928, hadde man lagt stor vekt på de stridsspørsmålene som var blitt reist i og med Satans opprør. Men nå ble det påpekt at «det som stridsspørsmålet som Satan reiste ved sin trassige utfordring, først og fremst gjaldt og stadig gjelder, er herredømmet over universet». Det at Jehovas tjenere forstår dette stridsspørsmålet og vet hvor viktig det er at de bevarer sin ulastelighet mot Jehova som den universelle Overherre, har vært en viktig drivkraft i deres liv.

Midt under den annen verdenskrig, i 1942, da noen lurte på om forkynnelsesarbeidet kanskje var så godt som fullført, holdt N. H. Knorr, som nylig var blitt utnevnt til Selskapet Vakttårnets president, stevneforedraget «Freden — blir den varig?» Den forklaringen han gav på det symbolske ’skarlagenrøde villdyret’ i Åpenbaringen, kapittel 17, gjorde det klart for Jehovas vitner at det etter den annen verdenskrig ville komme en periode hvor det ville bli anledning til å lede enda flere mennesker til Guds rike. Dette brakte nytt liv i den verdensomfattende forkynnelseskampanjen, som i årenes løp har nådd mer enn 235 land og øysamfunn og ennå ikke er over.

En annen milepæl ble nådd 2. august 1950 under et stevne på Yankee Stadium i New York. Da mottok en overrasket og ytterst begeistret forsamling Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på engelsk. Resten av Ny verden-oversettelsen ble utgitt (på engelsk) i løpet av de neste ti årene, noen bibelske bøker om gangen. Denne gjengivelsen av de hellige skrifter i moderne språkdrakt gjeninnførte Guds personlige navn og gav det den plass det med rette har i hans Ord. Det at denne oversettelsen er så tro mot  det som stod på Bibelens grunnspråk, har gjort den til et verdifullt hjelpemiddel for Jehovas vitner både i deres personlige studium av Bibelen og i deres evangeliseringsarbeid.

Den nest siste stevnedagen talte F. W. Franz, som da var Selskapet Vakttårnets visepresident, til forsamlingen over emnet «Nye tingenes ordninger». Jehovas vitner hadde i mange år trodd at noen av Jehovas førkristne vitner ville bli oppreist fra de døde allerede før Harmageddon for å være den nye verdens fyrster, som en oppfyllelse av Salme 45: 17 (EN). Det er derfor lett å forestille seg hvordan den store forsamlingen reagerte da taleren spurte: «Vil det glede dette internasjonale stevnet å få vite at vi her, i aften, midt iblant oss, har en hel del av dem som skal bli den nye jords fyrster?» Det brøt løs en tordnende applaus som nesten ikke tok slutt, og mange kom med gledesrop. Deretter viste taleren at Bibelens bruk av det ordet som blir oversatt med «fyrste», og den trofasthet som mange av de «andre sauer» i vår tid legger for dagen, gir rom for den oppfatning at det godt kan være at Jesus Kristus velger ut noen som lever nå, til å tjene som fyrster. Men han pekte også på at de som blir betrodd en slik tjeneste, ikke får noen tittel. Han avsluttet foredraget med oppfordringen: «La oss derfor i forening stadig gå framover som en ny verdens samfunn!»

Det er også blitt holdt mange andre betydningsfulle foredrag på Jehovas vitners stevner: I foredraget «Den nye verdens samfunn angrepet fra det ytterste Norden», som ble holdt i 1953, ble det gitt en fengslende forklaring på hva det betyr at Gog av Magog går til angrep, som det står om i Esekiel, kapitlene 38 og 39. Det samme året ble stevnedeltagerne begeistret over å høre foredraget «Huset fylles med herlighet», for like for sine  øyne kunne de se konkrete beviser for at Jehovas løfte i Haggai 2: 7 ble oppfylt; alle folkeslagenes skatter ble ført inn i Jehovas hus.

Det stevnet i nyere tid som virkelig står i en klasse for seg, var det som ble holdt i New York i 1958, da over en kvart million mennesker overfylte de største stadionene som var tilgjengelige, for å høre foredraget «Guds rike hersker — er verdens ende nær?» Deltagerne kom fra 123 land, og de rapportene som forsamlingen fikk høre fra disse landene, bidrog til å styrke det internasjonale brorskapet. For at de som var til stede, skulle få hjelp til å vokse åndelig sett og til å undervise andre, ble det frigitt publikasjoner på 54 språk under dette spesielle stevnet.

I 1962 ble det holdt en serie foredrag om det å underordne seg under de høyere myndigheter, hvor den forståelsen som vitnene hadde av Romerne 13: 1—7, ble korrigert. I 1964 førte foredragene «Å gå over fra døden til livet» og «Ut av gravene til en oppstandelse» til økt verdsettelse av Jehovas store barmhjertighet, som kommer til uttrykk i den foranstaltning som oppstandelsen er. Det kunne også nevnes en mengde andre slike høydepunkter fra stevnene.

Hvert år er det titusener, ja, hundretusener av nye til stede på stevnene. Selv om det som kommer fram, ikke alltid er nytt for organisasjonen som et hele, gir det ofte de nye økt forståelse av Guds vilje, og det gjør dem virkelig begeistret. Det kan være at de får øynene opp for muligheter til å tjene, og at de blir ansporet til å benytte seg av disse mulighetene, som kanskje forandrer hele deres liv.

På mange stevner er det blitt lagt vekt på bestemte bøker i Bibelen. I 1958 og igjen i 1977 ble det for eksempel frigitt innbundne bøker som var viet en drøftelse av de profetiene Daniel nedskrev om at det ifølge Guds hensikt skal være én verdensregjering, som har Kristus som konge. I 1971 var det Esekiels bok som ble viet oppmerksomhet; den legger vekt på Jehovas erklæring om at nasjonene vil måtte sanne at han er Jehova. (Esek. 36: 23) I 1972 ble det gitt en detaljert redegjørelse for de profetiene som Sakarja og Haggai nedskrev. I 1963, 1969 og 1988 kom det utførlige drøftelser av de spennende profetiene i Åpenbaringen, som på en levende måte beskriver Babylon den stores fall og Guds strålende nye himler og nye jord.

 Stevnene har framhevet hvert sitt tema — «Teokratiets økning», «Ren tilbedelse», «Forente tilbedere», «Modige forkynnere», «Åndens frukt», «Gjør disipler!», «Et godt budskap for alle folkeslag», «Guds navn», «Guds overherredømme», «Hellig tjeneste», «Den tro som seirer», «Lojalitet mot Riket», «Bevar din ulastelighet», «Stol på Jehova», «Gudhengivenhet», «Lysbærere» og mange flere. Hvert av stevnene har bidratt til åndelig vekst både for organisasjonen og for dem som er knyttet til den.

En fin spore i evangeliseringsarbeidet

Både store og små stevner har virket inspirerende for forkynnelsen av det gode budskap. Foredrag og demonstrasjoner har inneholdt praktisk veiledning. Opplevelser som noen har hatt i felttjenesten, og opplevelser som blir fortalt av noen som nylig er blitt hjulpet til å lære Bibelens sannhet å kjenne, er alltid en del av programmet. Og den felttjeneste som det gjennom en årrekke var avsatt tid til under stevnene, var svært gagnlig. Den førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd i stevnebyen, og var til stor oppmuntring for vitnene selv.

Felttjeneste ble en del av stevneprogrammet i Winnipeg i Manitoba i Canada i januar 1922. Det ble også lagt vekt på felttjenesten under det generalstevnet som ble holdt i Cedar Point i Ohio senere det året. Siden ble det fast praksis å sette av en dag, en del av en dag eller deler av flere dager hvor stevnedeltagerne skulle samarbeide i forkynnelsen i og omkring stevnebyen. I store byer førte dette til at mennesker som kanskje sjelden ble kontaktet av Jehovas vitner, fikk anledning til å høre det gode budskap om at Gud har til hensikt å gi dem som elsker rettferdighet, evig liv.

I Danmark ble den første av disse «arbeidsdagene» med felttjeneste på programmet arrangert i 1925, da mellom 400 og 500 kom sammen på Nørrevold i København. Mange av de 275 som deltok i felttjenesten under dette stevnet,  gjorde det for første gang. Noen av dem grudde seg litt. Men da de først hadde fått smaken på det, ble de ivrige evangelister i sine hjemlige distrikter også. Etter dette stevnet og fram til slutten av den annen verdenskrig ble det holdt mange «arbeidsstevner» i Danmark som varte én dag, og brødrene i omkringliggende byer ble innbudt til å komme. Man kunne lett se at nidkjærheten økte når de samarbeidet i tjenesten og så kom sammen for å høre talene. Lignende stevner som innbefattet felttjeneste, ble holdt i Storbritannia og De forente stater, men der varte de i to dager.

På større stevner antok felttjenesten ofte store dimensjoner. Fra og med 1936 ble stevnets offentlige foredrag bekjentgjort ved at vitner gikk i opptog gjennom gatene med plakater og delte ut løpesedler. (Disse plakatene ble til å begynne med kalt «sandwichplakater», for forkynnerne hadde én på ryggen og én på brystet.) På enkelte stevner var det tusen eller flere vitner som var med i opptoget. Andre deltok i vanlig tjeneste fra hus til hus og innbød alle til å komme og høre programmet. Det var svært oppmuntrende for de enkelte vitnene å gå ut sammen med andre og se hundrevis, ja, tusenvis av andre vitner delta i tjenesten sammen med dem. Samtidig fikk folk innenfor et betydelig område vite at Jehovas vitner var i byen; folk fikk anledning til selv å undersøke hva vitnene lærer, og med egne øyne se hvordan de oppfører seg.

Ofte var det mange flere enn den forsamlingen man kunne se, som hørte stevneforedragene. Foredraget «Frihet for folkene», som bror Rutherford holdt på stevnet i Toronto i Canada i 1927, ble på grunn av en epokegjørende sammenkobling av 53 radiostasjoner hørt av en enorm tilhørerskare over en stor del av verden. Året etter ble foredraget «En hersker for folket», som ble holdt i Detroit i Michigan i De forente stater, kringkastet av dobbelt så mange radiostasjoner, og på kortbølgen kunne foredraget høres så langt unna som i Australia, New Zealand og Sør-Afrika.

 I 1931 nektet noen store radioselskaper å kringkaste et stevneforedrag som bror Rutherford skulle holde. Selskapet Vakttårnet dannet derfor i samarbeid med telekommunikasjonsselskapet American Telephone and Telegraph Company sitt eget nett av radiostasjoner for å sende ut budskapet «Riket — verdens håp». Hele 163 stasjoner var knyttet sammen ved hjelp av det største telefonnett som noensinne hadde vært brukt til kringkasting. I tillegg sendte over 300 andre stasjoner i mange deler av verden grammofonopptak av programmet.

Under stevnet i Washington, D.C., i 1935 talte bror Rutherford over emnet «Framtidens regjering». Han la fram overbevisende argumenter for at Jehovas rike med Kristus som konge om kort tid skal tre i stedet for menneskelagde regjeringer. Over 20 000 hørte foredraget i Washington Auditorium, og via radio og telefonlinjer ble det overført til hele verden, helt til Mellom- og Sør-Amerika, Europa, Sør-Afrika, stillehavsøyene og Østen. Det kan godt ha vært flere millioner som hørte foredraget på denne måten. To ledende Washington-aviser som hadde gått med på å trykke foredraget, brøt kontrakten. Men brødrene hadde høyttalerbiler tre steder i byen og 40 andre steder omkring byen, og disse bilene hadde utstyr som mottok sendingen av foredraget og sendte den videre over høyttalerne til enda flere, anslagsvis 120 000.

I 1938 ble så det omsvøpsfrie foredraget «Se kjensgjerningene i øynene» holdt i Royal Albert Hall i London og overført til cirka 50 andre stevnebyer verden over med et samlet antall til stede på omkring 200 000. I tillegg var det en hel del som hørte foredraget på radio.

Selv om Jehovas vitner var forholdsvis få i antall, spilte altså stevnene deres en viktig rolle i den offentlige kunngjøringen av budskapet om Riket.

Stevner i Europa rett etter krigen

Noen stevner skiller seg klart ut fra alle de andre for dem som var til stede. Det kan sies om de stevnene som ble holdt i Europa like etter den annen verdenskrig.

Et av stevnene ble holdt i Amsterdam 5. august 1945, mindre enn fire måneder etter at Jehovas vitner var blitt løslatt fra de tyske konsentrasjonsleirene. Man hadde regnet med at det ville komme omkring 2500; 2000 av dem ville trenge losji. For å skaffe de tilreisende et sted å sove la de lokale vitnene halm utover gulvet hjemme hos seg selv. Fra alle retninger kom stevnedeltagerne med alle mulige framkomstmidler — med båt, med lastebil og på sykkel, mens noen haiket.

De som var på dette stevnet, lo og gråt, sang og takket Jehova for hans godhet. Som en av dem sa, følte de ’den ubeskrivelige glede det gir å tilhøre en teokratisk organisasjon som nettopp er blitt fri fra lenkene’. Før  krigen hadde det vært færre enn 500 Jehovas vitner i Nederland. Hele 426 ble arrestert og fengslet, og 117 av disse døde på grunn av forfølgelsen. For en glede det var når noen på stevnet traff noen av sine kjære som de hadde trodd var døde! Andre felte tårer fordi de lette forgjeves. Den kvelden var det 4000 som lyttet oppmerksomt til det offentlige foredraget som forklarte hvorfor Jehovas vitner var blitt utsatt for en slik intens forfølgelse. Til tross for det de hadde lidd, gikk de nå inn for å bli organisert med tanke på å fortsette sitt gudgitte arbeid.

Året etter, i 1946, arrangerte brødrene i Tyskland et stevne i Nürnberg. De fikk bruke Zeppelinwiese, Hitlers tidligere paradeplass. Den andre stevnedagen holdt Erich Frost, som selv hadde erfart Gestapos brutale behandling og hadde sittet flere år i en av nazistenes konsentrasjonsleirer, det offentlige foredraget «Kristne i smeltedigelen». Foruten de 6000 vitnene var det 3000 andre fra Nürnberg til stede ved den anledningen.

Det viste seg at den siste stevnedagen var en dag da det skulle avsies dommer i Nürnbergprosessen, rettssaken mot krigsforbryterne. De militære myndigheter erklærte at det skulle være portforbud den dagen, men etter lange forhandlinger gikk de med på at det ville være upassende å hindre Jehovas vitner i å avslutte sitt stevne i fred, i betraktning av det standpunkt de hadde inntatt til tross for nazistenes motstand. Denne siste stevnedagen kom så brødrene sammen for å høre det ansporende foredraget «Fryktløse til tross for verdens sammensvergelse».

De kunne se Jehovas hånd i det som fant sted. Akkurat samtidig med at menn som representerte et regime som hadde forsøkt å utslette Jehovas vitner, ble dømt, kom vitnene sammen for å tilbe Jehova på et sted hvor  Hitler hadde hatt noen av sine mest pompøse framvisninger av nazistenes makt. Stevnets ordstyrer sa: «Bare det å få oppleve denne dagen, som bare er et forhåndsglimt av den seier Guds folk vil vinne over sine fiender i Harmageddon-slaget, var verdt ni år i konsentrasjonsleir.»

Andre minneverdige stevner

Etter hvert som Jehovas vitners virksomhet har økt, er det blitt holdt stevner verden over. Alle har hatt noe spesielt ved seg for dem som har vært til stede.

I 1952 ble det holdt et stevne i Kitwe i Nord-Rhodesia (nå Zambia), midt i kobberbeltet, i forbindelse med at Selskapet Vakttårnets president kom på besøk. Stevnestedet var et stort område i utkanten av en av gruvearbeidernes leirer, på et sted som nå heter Chamboli. Toppen på en stor, forlatt termittue ble planert, og oppå ble det bygd et podium med stråtekt tak. Stråtekte skur, hvorav noen var på to etasjer, ble brukt til overnatting. De var 180 meter lange og strakte seg utover fra den store forsamlingsplassen som eikene på et hjul. Menn og gutter lå i noen av dem, mens kvinner og piker overnattet i de andre. Noen av stevnedeltagerne hadde syklet i to uker for å komme hit. Andre hadde gått i dagevis og så reist det siste stykket med en primitiv buss.

Under programmet lyttet alle oppmerksomt, selv om de satt på harde bambusbenker under åpen himmel. De hadde jo kommet for å lytte, og de ville ikke gå glipp av et eneste ord. Sangen til disse 20 000 fikk tårene til å sprette — det var så vakkert. Det var ikke noe musikkakkompagnement, men stemmenes samklang var helt fortreffelig. Det var ikke bare sangen som viste at det var enhet blant disse vitnene; det kom til uttrykk på alle måter, selv om de kom fra mange forskjellige stammer og hadde ulik bakgrunn.

Og kan du forestille deg hvordan Jehovas vitner i Portugal følte det da de 18. desember 1974 ble juridisk anerkjent etter at kampen for religionsfriheten hadde pågått i nesten 50 år? De var bare omkring 14 000 den gangen. Innen få dager var 7586 av dem samlet i en fullsatt idrettshall i Porto. Dagen etter ble et fotballstadion i Lisboa overfylt da 39 284 strømmet til. Bror Knorr og bror Franz var sammen med dem ved denne gledelige anledningen, som mange aldri kommer til å glemme.

 Internasjonale stevner

I over et halvt århundre har Jehovas vitner holdt store stevner samtidig i mange forskjellige byer i mange land. Ved disse anledningene, da de alle har kunnet høre viktige foredrag fra en hovedby, har de spesielt merket at de tilhører et internasjonalt brorskap.

Men det var ikke før i 1946 at et stort internasjonalt stevne samlet vitner fra mange deler av verden i én by. Det var i Cleveland i Ohio. Selv om det var vanskelig å reise i etterkrigstiden, var det hele 80 000 til stede, deriblant 302 fra 32 land utenom De forente stater. Programmet ble holdt på  20 språk og inneholdt mye praktisk veiledning med tanke på at evangeliseringsarbeidet skulle utvides. Et av høydepunktene under stevnet var bror Knorrs tale om problemer i forbindelse med gjenoppbygging og utvidelse. Tilhørerne applauderte begeistret da de fikk høre om hvilke planer man hadde lagt for å utvide Selskapets kontorer og trykkeri i Brooklyn samt radiostudioene, for å opprette avdelingskontorer i flere større land og for å trappe opp misjonsarbeidet. Rett etter dette stevnet ble det ordnet slik at bror Knorr og bror Henschel kunne dra ut på en reise jorden rundt for å sette det som hadde vært drøftet, ut i livet.

 I årene som fulgte, ble det holdt historiske stevner på Yankee Stadium i New York. På det første, som ble holdt fra 30. juli til 6. august 1950, var 67 land representert. Programmet innbefattet korte rapporter fra avdelingstjenere, misjonærer og andre. De gav alle stevnedeltagerne et spennende innblikk i det omfattende evangeliseringsarbeidet som ble utført i alle de landene de hadde kommet fra. Den siste dagen, da foredraget «Kan du få leve evig i lykke her på jorden?» ble holdt, økte antall til stede til 123 707. Stevnets tema var «Teokratiets økning». Oppmerksomheten ble henledet på den store økningen i antall vitner. Men som ordstyreren, Grant Suiter, understreket, ble ikke det gjort for å hylle noen fremragende dyktige personer i den synlige organisasjonen. Nei, som han sa: «Den nye, tallmessige styrke gir vi Jehova æren for. Det er slik det bør være, og vi vil ikke ha det på noen annen måte.»

I 1953 ble det igjen holdt et stevne på Yankee Stadium i New York. Denne gangen var det høyeste antall til stede 165 829. Som på det første stevnet der var programmet spekket med drøftelser av spennende bibelske profetier, praktisk veiledning i hvordan forkynnelsen av det gode budskap kan fullføres, og rapporter fra mange land. Selv om programmet begynte omkring kl. 9.30, varte det som regel helt til kl. 21 eller 21.30. Det var et glederikt åndelig festmåltid som varte i åtte hele dager.

Det største stevnet var det som ble holdt i New York i 1958. I tillegg til Yankee Stadium måtte man bruke Polo Grounds like i nærheten foruten telt utenfor stadionene for å få plass til de store folkemengdene. Den siste dagen, da det ikke var en eneste sitteplass igjen, ble det gitt spesiell tillatelse til å bruke selve gressbanen på Yankee Stadium. For et betagende syn å se tusenvis av mennesker strømme inn på banen, ta av seg skoene og sette seg på gresset! Det var 253 922 som hørte det offentlige foredraget. Man fikk enda et vitnesbyrd om at Jehova velsignet sine tjeneres arbeid, da 7136 på  dette stevnet symboliserte sin innvielse ved å bli døpt i vann — godt over dobbelt så mange som ble døpt ved den historiske anledningen på pinsedagen i år 33, som Bibelen forteller om. — Apg. 2: 41.

Hele stevnearrangementet ved disse anledningene vitnet om langt mer enn effektiv organisering. Dette var en tilkjennegivelse av at Guds ånd var i virksomhet blant hans folk. Overalt kunne man se broderkjærlighet som var grunnlagt på kjærlighet til Gud. Det var ingen høytlønnede administratorer. Alle avdelingene var bemannet av ulønnede frivillige. Kristne brødre og søstre, deriblant hele familier, arbeidet i forfriskningsavdelingen. De tilberedte også varme måltider, og i store telt utenfor stadionet serverte de opptil tusen stevnedeltagere i minuttet. Titusener — som alle var glad for å gjøre en innsats — var ordensvakter, tok seg av alt det nødvendige byggearbeidet, matlagingen, serveringen, renholdet og mye annet.

Enda flere frivillige brukte hundretusener av timer på å finne losji til de tilreisende. Noen år ble det anlagt campingplasser så store som byer, hvor i hvert fall noen av stevnedeltagerne kunne bo i telt og campingvogner. I 1953 fikk Jehovas vitner leie 160 mål med åkerland av en bonde i New Jersey for å ha campingplassen der. Men først måtte de høste inn alt kornet, og det gjorde de uten å ta betalt for det. Det ble ordnet med toaletter, belysning, dusjer, vaskerom, kafeteria og dagligvarebutikker for de over 45 000 som bodde der. Etter hvert som de flyttet inn, vokste det fram en by fra den ene dagen til den andre. Tusenvis av andre bodde på hotell og i private hjem i og omkring New York. Det var et gigantisk foretagende. Med Jehovas velsignelse ble det vellykket.

På stevne fra sted til sted

De som tilhører dette internasjonale brorskapet, er sterkt interessert i sine trosfeller i andre land. De har derfor benyttet seg av muligheter til å overvære stevner utenfor sitt hjemland.

Da det første av stevnene med temaet «Ren tilbedelse» ble holdt på Wembley stadion i London i 1951, var det vitner fra 40 land til stede. Programmet la vekt på den praktiske siden av den rene tilbedelse og at de kristne bør gjøre tjenesten til sin livsgjerning. Mange av vitnene reiste så fra England til kontinentet, hvor det skulle holdes ni stevner til i løpet av de to neste månedene. Det største av dem var det som ble holdt i Frankfurt am Main, hvor 47 432 fra 24 land var til stede. Brødrenes hengivenhet kom tydelig til uttrykk ved slutten av programmet, da orkestret begynte å spille og de tyske brødrene spontant stemte i med en avskjedssang hvor de overlot dem som hadde kommet fra andre land for å være sammen med dem, i Guds varetekt. Det ble viftet med lommetørklær, og mange hundre strømmet ut på gressbanen for å gi uttrykk for sin takknemlighet for dette storslagne teokratiske stevnet.

 I 1955 var det flere Jehovas vitner som ordnet seg slik at de kunne besøke sine kristne brødre i utlandet ved stevnetider. Stevnedeltagere fra De forente stater og Canada drog til Europa med to chartrede skip (som hvert hadde 700 passasjerer) og 42 chartrede fly. Den europeiske utgaven av en amerikansk avis som kom ut i Tyskland (The Stars and Stripes), beskrev tilstrømningen av vitner som «sannsynligvis den største mengde amerikanere som har reist samlet gjennom Europa siden de alliertes invasjon under den annen verdenskrig». Andre kom fra Mellom- og Sør-Amerika, Asia, Afrika og Australia. Til tross for at kristenhetens presteskap prøvde å hindre vitnene i å holde stevnene i Roma og Nürnberg, ble disse to stevnene og seks andre holdt i Europa den sommeren. Antall til stede varierte — fra 4351 i Roma til 107 423 i Nürnberg. En gruppe på 17 729 kom sammen på Waldbühne i det som da het Vest-Berlin, som det var litt mindre risikabelt å reise til for brødre fra østsonen. Mange av disse hadde sittet i fengsel for sin tros skyld eller hadde noen i familien som da satt inne, men de var fortsatt faste i troen. Så passende stevnets tema var — «Det triumferende rike»!

Selv om det allerede hadde vært mange internasjonale stevner, representerte det som fant sted i 1963, noe nytt. Da ble stevnet holdt på det ene stedet etter det andre jorden over, og 583 fra cirka 20 land reiste jorden rundt for å overvære stevnene i land etter land. Det første stevnet ble holdt i Milwaukee i Wisconsin i De forente stater; så fulgte stevnet i New York, deretter i fire større byer i Europa, så i Midtøsten og videre i India, Burma (nå Myanmar), Thailand, Hongkong, Singapore, Filippinene, Indonesia, Australia, Taiwan, Japan, New Zealand, Fiji og Sør-Korea og på Hawaii og så på det nordamerikanske fastland igjen. Til sammen var over 580 000 fra 161 land til stede. Spesielle sightseeingturer gav dem som reiste jorden rundt, anledning til å se steder av religiøs interesse, og de ble også med de lokale brødrene og søstrene i tjenesten fra hus til hus. De dekket sine utgifter selv.

Latin-Amerika hadde vært godt representert på de fleste internasjonale stevnene. I 1966/1967 var det så latinamerikanernes tur til å arrangere stevner. De som var der, kommer aldri til å glemme skuespillet, som levendegjorde Bibelens beretning om Jeremia, og som hjalp alle til å forstå hva den betyr for vår tid. * Kjærlighetens bånd ble styrket da de besøkende selv fikk se bakgrunnen for den store kampanjen for bibelsk undervisning som pågår i Latin-Amerika. Det gjorde dypt inntrykk på dem å se den sterke tro deres trosfeller hadde. Mange av dem hadde overvunnet tilsynelatende uoverstigelige hindringer — motstand fra familien, flomkatastrofer, tap av eiendeler — for å kunne være til stede. Deltagerne ble svært oppmuntret av slike opplevelser som dem som ble fortalt av en skrøpelig uruguayansk spesialpioner som ble intervjuet, og som hadde med seg opp på plattformen  mange av de 80 personene hun allerede hadde hjulpet fram til den kristne dåp. (I 1992 hadde hun hjulpet over 105 personer fram til dåpen. Hun var fortsatt skrøpelig og fortsatt spesialpioner!) Det gjorde en også varm om hjertet å treffe misjonærer fra de aller første Gilead-klassene som fremdeles holdt det gående i sine tildelte distrikter. Disse stevnene var en fin spore for det arbeidet som blir utført i den delen av verden. I mange av disse landene er det nå 10, 15 eller til og med 20 ganger så mange lovprisere av Jehova som det var den gangen.

Få år senere, i 1970/1971, var det mulig for Jehovas vitner fra andre land å komme sammen med sine brødre på internasjonale stevner i Afrika. Det største av disse stevnene var det som ble holdt i Lagos i Nigeria, hvor hele stevneanlegget måtte bygges opp fra grunnen av. For at stevnedeltagerne skulle bli beskyttet mot den varme solen, ble det oppført en bambusby — sitteplasser, sovesaler, kafeteria og andre avdelinger. Det trengtes  100 000 bambuspåler og 36 000 store, vevde sivmatter, og brødrene og søstrene skaffet begge deler. Programmet ble holdt på 17 språk samtidig. Antall til stede kom opp i 121 128, og 3775 nye vitner ble døpt. Atskillige stammegrupper var representert, og mange av dem som var til stede, hadde tidligere vært i krig med hverandre. Men for en glede det var å se at de nå var forent i et ekte kristent brorskap!

Etter stevnet drog noen av de utenlandske deltagerne med buss inn i igboenes område, som var det området som var blitt alvorligst rammet av borgerkrigen kort tid tidligere. Det skapte stor sensasjon i by etter by da de besøkende ble hilst velkommen og omfavnet av de lokale vitnene. Folk skyndte seg ut i gatene for å se. En slik kjærlighet og enhet mellom svarte og hvite var noe de aldri hadde sett før.

I noen land er Jehovas vitner så mange at det er umulig for alle å komme sammen på ett sted. Men fra tid til annen er det blitt holdt flere store stevner samtidig, uke etter uke. I 1969 ble den enhetsfølelsen som slike stevner vekker, forsterket ved at noen av hovedtalerne reiste fram og tilbake med fly mellom stevnene og på den måten talte ved alle stevnene. I 1983 og 1988 følte man enheten på lignende måte da en rekke store stevner hvor det ble talt samme språk, ble knyttet sammen ved at hovedforedrag som medlemmer av det styrende råd holdt, ble overført via telefon, til og med til andre land. Det egentlige grunnlaget for enheten blant Jehovas vitner er imidlertid det at de alle tilber Jehova som den eneste sanne Gud, at de alle har Bibelen som sin rettesnor, at de alle nyter godt av det samme åndelige undervisningsprogram, at de alle ser hen til Jesus Kristus som sin Leder, at de alle bestreber seg på å legge Guds ånds frukter for dagen, at de alle setter sin lit til Guds rike, og at de alle er med på å forkynne det gode budskap om dette riket for andre.

Organisert med tanke på internasjonal lovprisning av Jehova

Jehovas vitner er blitt så mange at de teller flere enn befolkningen i en rekke individuelle nasjoner. For at stevnene deres skal utrette så mye godt som mulig, må det nøye planlegging til. Men som regel er det nok bare å anmode vitner som bor bestemte steder, om å overvære et bestemt stevne, for at det skal bli plass til alle. Når det styrende råd planlegger internasjonale stevner, er det nå ofte nødvendig at det ikke bare tar i betraktning hvor mange vitner fra andre land som kan tenke seg å dra, og som er i stand til det, men også størrelsen på tilgjengelige stevneanlegg, antall lokale vitner som kommer, og mulighetene for losji; deretter kan hvert land få vite hvor mange som i høyden kan komme fra deres land. Slik var det med de tre stevnene med temaet «Gudhengivenhet» som ble holdt i Polen i 1989.

Man regnet med at det ville komme omkring 90 000 Jehovas vitner fra Polen i tillegg til tusenvis av nyinteresserte til disse stevnene. Det ble også  innbudt mange fra Storbritannia, Canada og De forente stater. Store grupper ble ønsket velkommen fra Italia, Frankrike og Japan. Andre kom fra Skandinavia og Hellas. Minst 37 land var representert. Visse deler av programmet måtte tolkes fra polsk eller engelsk til hele 16 andre språk. I alt var det 166 518 til stede.

Store grupper av vitner hadde kommet fra det daværende Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia til disse stevnene; betydelige grupper kom også fra andre østeuropeiske land. Hoteller og sovesaler på skolene hadde ikke plass til alle. De polske vitnene åpnet gjestfritt sine hjerter og hjem og delte med glede det de hadde, med de besøkende. Én menighet på 146 forkynnere innkvarterte over 1200. Noen av dem som var på disse stevnene, var sammen med en stor gruppe av Jehovas folk for første gang; tidligere hadde de bare vært 15—20 samlet. Deres hjerter strømmet over av takknemlighet når de så ut over de titusener som satt på stadionene, bad sammen med dem og samstemt sang lovsanger for Jehova. Når de blandet seg med hverandre i pausene, omfavnet de hverandre varmt, selv om de i mange tilfelle ikke fikk sagt med ord hva de følte innerst inne, siden de snakket hvert sitt språk.

Da stevnet var slutt, var de fylt av takknemlighet mot Jehova, som hadde gjort alt dette mulig. Etter ordstyrerens avskjedsbemerkninger i Warszawa brøt det løs en applaus som ikke gav seg før det hadde gått minst  ti minutter. Etter den siste sangen og bønnen fortsatte applausen, og forsamlingen ble lenge igjen på tribunene. De hadde ventet på denne anledningen i årevis, og de ville ikke at den skulle ta slutt.

Året etter, i 1990, mindre enn fem måneder etter at det 40 år lange forbudet mot Jehovas vitner i det som da var Øst-Tyskland, var opphevet, ble det holdt et storslått internasjonalt stevne til, denne gangen i Berlin. De 44 532 som var til stede, kom fra 65 forskjellige land. Fra noen av landene var det bare noen få som hadde kommet, mens det fra Polen var omkring 4500. Ord kunne ikke beskrive de dype følelsene til dem som aldri før hadde hatt frihet til å overvære et slikt stevne. Når hele forsamlingen sang lovsanger for Jehova, klarte de ikke å holde gledestårene tilbake.

 Senere det året ble det holdt et lignende stevne i São Paulo i Brasil. Da måtte det to stadioner til for at det skulle bli plass til de 134 406 som hadde kommet sammen fra mange forskjellige land. Deretter ble det holdt et stevne i Argentina, hvor det også ble brukt to stadioner samtidig til det internasjonale stevnet. På nyåret 1991 ble det holdt internasjonale stevner i Filippinene, på Taiwan og i Thailand. Det året var det også store tilhørerskarer fra mange land på stevner i Øst-Europa — i Ungarn, det daværende Tsjekkoslovakia og det som nå er Kroatia. Og i 1992 så tilreisende fra 28 land det som et spesielt privilegium å få være blant de 46 214 som overvar det første virkelig internasjonale stevnet som Jehovas vitner holdt i Russland, nemlig stevnet i St. Petersburg.

Anledninger til regelmessig åndelig fornyelse

Det er ikke alle stevnene Jehovas vitner holder, som er internasjonale. Det styrende råd organiserer imidlertid større stevner en gang hvert år, og det samme programmet blir holdt verden over på mange språk. Disse stevnene kan være temmelig store og gi deltagere fra mange steder anledning til å nyte fellesskapet, eller de kan være mindre og bli holdt i mange byer, slik at det blir lettere for nye å komme, og slik at offentligheten i hundrevis av mindre byer får se et stort representativt utvalg av Jehovas vitner på nært hold.

I tillegg til dette kommer menighetene i hver krets (kanskje 20 menigheter) sammen en gang i året til et todagers program med åndelig veiledning og oppmuntring. * Siden september 1987 er det dessuten blitt holdt en spesiell stevnedag med et oppbyggende éndagsprogram for hver krets en gang i året. Der det er mulig, blir et medlem av staben ved Selskapets hovedkontor eller en fra det lokale avdelingskontoret sendt ut for å delta i programmet. Jehovas vitner setter stor pris på disse programmene. Mange steder er det nokså greit å komme til stevnene. Men det er ikke slik alle steder. En reisende tilsynsmann husker et eldre ektepar som gikk 76 kilometer med kofferter og tepper for å overvære et kretsstevne i Zimbabwe.

Felttjenesten er ikke lenger et trekk ved alle disse stevnene, men det er ikke fordi vitnene på noen måte betrakter den som mindre viktig enn før. I de fleste tilfelle får folk som bor i nærheten av stevnestedene, regelmessig besøk av de lokale vitnene — i noen tilfelle med bare noen ukers mellomrom. Stevnedeltagerne er våkne for anledninger til å forkynne uformelt, og de avlegger også et mektig vitnesbyrd ved sin kristne oppførsel.

Vitnesbyrd om ekte brorskap

Det er lett for utenforstående å se brorskapet blant vitnene på stevnene. De kan se at de ikke gjør forskjell på noen, og at det er en kjærlig ånd  selv blant dem som treffer hverandre for første gang. Da det internasjonale stevnet «Guds vilje» ble holdt i New York i 1958, skrev en New York-avis (Amsterdam News, 2. august): «Overalt kunne en se glade negrer, hvite og orientalere fra alle samfunnslag og alle deler av verden utvungent omgås hverandre. . . . Gudfryktige vitner fra 120 land har på en fredelig måte levd sammen og tilbedt sammen og vist amerikanerne hvor lett det kan gjøres. . . . Stevnet er et strålende eksempel på hvordan mennesker kan arbeide og leve sammen.»

I 1985 holdt Jehovas vitner stevner i Durban og Johannesburg i Sør-Afrika samtidig. Stevnedeltagerne representerte de største etniske gruppene og de mest utbredte språkene i Sør-Afrika og kom også fra 23 andre land. Det var tydelig at det var et varmt fellesskap blant alle de 77 830 som var til stede. «Dette er vakkert,» sa en ung indisk kvinne. «Å se både fargede, indere, hvite og svarte omgås hverandre har forandret hele mitt livssyn.»

Denne broderlige hengivenheten gir seg ikke bare utslag i smil, håndtrykk og bruk av tiltaleformene «bror» og «søster». Et eksempel på det er noe som skjedde i forbindelse med stevnene «Det evige gode budskap», som skulle holdes verden over i 1963. Under planleggingen ble Jehovas vitner underrettet om at hvis de ville gi andre økonomisk hjelp til å komme til et stevne, ville Selskapet med glede sørge for at midlene kom brødre i alle deler av verden til gode. Det var ingen tigging, og det ble ikke tatt noe for å dekke administrasjonsutgifter. Pengene gikk uavkortet til det erklærte formålet. På den måten fikk 8179 hjelp til å komme på stevnet. Atskillige fra hvert land i Mellom- og Sør-Amerika fikk hjelp, og det samme gjaldt tusener fra Afrika og mange fra Midtøsten og Det fjerne østen. En god del av dem som fikk hjelp, var brødre og søstre som hadde viet mange år til heltidstjenesten.

Mot slutten av 1978 skulle det holdes et stevne i Auckland på New Zealand. Vitnene på Cookøyene visste om det og ønsket inderlig å komme. Men økonomien på øyene var slik at det ville ha kostet den enkelte en liten formue å reise. Kjærlige brødre og søstre på New Zealand spanderte da tur-retur-billetter på cirka 60 av øyboerne. Så glade disse var for å være med på det åndelige festmåltidet sammen med maorier, samoanere, niueanere og hvite!

Typisk for den ånd som rår blant Jehovas vitner, var det som skjedde ved slutten av områdestevnet «Guds rettferdighet» i Montreal i Canada i 1988. I fire dager hadde stevnedeltagere som hadde arabisk, engelsk, fransk, gresk, italiensk, portugisisk og spansk som morsmål, gledet seg over samme program, men på hvert sitt språk. Etter det siste foredraget samlet så alle de 45 000 seg på olympiastadionet, og det var gripende å se brorskapet og enheten. På hvert sitt språk sang de sammen: «Kom, syng med oss . . . ’Jehova rår. Fryd deg, du jord.’»

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 255]

’Den kjærlighet og broderlige vennlighet som ble vist, gjorde sterkt inntrykk på meg’

[Uthevet tekst på side 256]

Stevnetog — ta plass!

[Uthevet tekst på side 275]

Ikke høytlønnede administratorer, men ulønnede frivillige

[Uthevet tekst på side 278]

Enhet mellom svarte og hvite

[Ramme/bilde på side 261]

Sju viktige resolusjoner vedtatt på stevner

I 1922 ble resolusjonen «Et oprop til de ledende i verden» vedtatt. De ledende ble oppfordret til å bevise at mennesker har den visdom som skal til for å styre verden, eller til å innrømme at fred, liv, frihet og evig lykke bare kan komme fra Jehova gjennom Jesus Kristus.

I 1923 lød det «En advarsel til alle kristne» om at det hastet med å flykte fra organisasjoner som med urette hevdet at de representerte Gud og Kristus.

I 1924 avslørte resolusjonen «Geistligheten anklaget» kristenhetens prester og deres ubibelske læresetninger og skikker.

I 1925 viste «Et håpets budskap» hvorfor de som hevder at de er verdens lyskilder, ikke har dekket de viktigste behov mennesket har, og at bare Guds rike kan gjøre det.

I 1926 gjorde «Et vitnesbyrd til denne verdens herskere» oppmerksom på at Jehova er den eneste sanne Gud, og at Jesus Kristus nå hersker som jordens rettmessige konge. Resolusjonen oppfordret herskerne til å bruke sin innflytelse til å vende folks hjerter til den sanne Gud for ikke å bli rammet av ulykke.

I 1927 avslørte «Resolusjon til folkene i kristenheten» den sammenslutning som består av storfinansen, politikken og religionen, og som undertrykker menneskeheten. Den oppfordret folk til å forlate kristenheten og sette sin lit til Jehova og hans rike med Kristus som konge.

I 1928 gjorde «En erklæring imot Satan og for Jehova» det klart at Jehovas salvede konge, Jesus Kristus, om kort tid vil binde Satan og tilintetgjøre hans onde organisasjon, og den oppfordret alle som elsker rettferdighet, til å stille seg på Jehovas side.

 [Ramme/bilder på sidene 272 og 273]

Trekk ved noen av de store stevnene

Hundrevis av begeistrede stevnedeltagere kom med båt, tusener med fly, titusener med bil og buss

God organisering og innsats fra utallige villige arbeidere måtte til for at alle skulle få losji

Under disse åtte dager lange stevnene ble det regelmessig servert titusener av varme måltider

 I 1953 bodde over 45 000 stevnedeltagere på en stor campingplass som ble anlagt for anledningen

I New York i 1958 ble 7136 døpt — flere enn på pinsedagen i år 33 og noen gang siden

I New York i 1953 var det satt opp skilt med hilsener fra mange land, og programmet ble holdt på 21 språk

[Bilde på side 256]

Deltagere på stevnet i Winnipeg i Manitoba i Canada i 1917

[Bilder på side 258]

J. F. Rutherford taler i Cedar Point i Ohio i 1919. Han oppfordret alle til nidkjært å forkynne om Guds rike ved å bruke «Den Gylne Tidsalder»

[Bilde på side 259]

Stevnet i Cedar Point i 1922. Oppfordringen lød: «Forkynn om Kongen og Riket»

[Bilde på side 260]

George Gangas var i Cedar Point i 1922. I over 70 år siden den gang har han nidkjært forkynt om Guds rike

[Bilde på sidene 262 og 263]

Deltagere på stevnet i Columbus i Ohio i 1931, som begeistret antok navnet Jehovas vitner

[Bilde på side 264]

N. H. Knorr frigir «Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter» på engelsk i 1950

[Bilde på side 264]

Foredragene av F. W. Franz om oppfyllelsen av Bibelens profetier var et høydepunkt på stevnet i New York i 1958

[Bilde på side 265]

I mange år var felttjenesten et vesentlig trekk ved hvert stevne.

Los Angeles, 1939 (nederst); Stockholm, 1963 (innfelt)

[Bilder på side 266]

Da J. F. Rutherford talte i Washington, D.C., i 1935, ble budskapet overført via radio og telefonlinjer til seks kontinenter

[Bilder på side 268]

I Nürnberg i 1946 holdt Erich Frost det oppildnende foredraget «Kristne i smeltedigelen»

[Bilde på side 269]

Stevne under åpen himmel i Kitwe i Nord-Rhodesia under N. H. Knorrs besøk i 1952

[Bilder på sidene 270 og 271]

I 1958 hørte 253 922 på to fullsatte stadioner i New York budskapet «Guds rike hersker — er verdens ende nær?»

Polo Grounds

Yankee Stadium

[Bilde på side 274]

Grant Suiter, stevnets ordstyrer på Yankee Stadium i 1950

[Bilde på side 274]

John Groh (til venstre) drøfter organiseringen av stevnet med George Couch i 1958

[Bilder på side 277]

I 1963 ble det arrangert en stevnereise jorden rundt med deltagere fra omkring 20 land

Kyoto i Japan (nederst til venstre) var en av de 27 stevnebyene. Stevnedeltagere i Sør-Korea stiftet nye bekjentskaper (midten). En maorihilsen på New Zealand (nederst til høyre)

[Bilder på side 279]

I en bambusby oppført for anledningen ble det holdt et stevne på 17 språk samtidig (Lagos, Nigeria, 1970)

[Bilder på side 280]

I 1989 ble det holdt tre store stevner i Polen med deltagere fra 37 land

Flere tusen ble døpt i Chorzów (Katowice)

Forsamlingen applauderte lenge og vel i Warszawa

T. Jaracz (til høyre) talte til deltagerne i Poznań

Stevnedeltagere fra det som da var Sovjetunionen (under)

Deler av programmet i Chorzów ble oversatt til 15 språk