Kapittel 26

Framstilling av bibelsk litteratur til bruk i den kristne tjeneste

DET skrevne ord har spilt en viktig rolle i den sanne tilbedelse. Jehova gav israelittene De ti bud, først muntlig og så skriftlig. (2. Mos. 20: 1—17; 31: 18; Gal. 3: 19) For å sikre seg at hans Ord ble nøyaktig overlevert, befalte han Moses og en lang rekke profeter og apostler etter ham å skrive det ned. — 2. Mos. 34: 27; Jer. 30: 2; Hab. 2: 2; Åp. 1: 11.

Det meste av det som ble skrevet i begynnelsen, ble skrevet på bokruller. Men i det andre århundre etter vår tidsregning var kodeksen, bokformen med blad, blitt oppfunnet. Den var mer økonomisk og lettere å bruke. Det var i første rekke de kristne som gjorde bruk av den, for de så hvor nyttig den var for utbredelsen av det gode budskap om Guds messianske rike. Professor E. J. Goodspeed sier om de første kristne som bokutgivere: «De ikke bare fulgte med tiden hva dette angår, men de var forut for sin tid, og forleggerne i de påfølgende århundrer har tatt etter dem.» — Christianity Goes to Press (1940), s. 78.

Det er derfor ikke overraskende at Jehovas vitner i vår tid som forkynnere av Guds rike i visse henseender har vært langt framme når det gjelder trykking.

Hvordan de første bibelstudentene fikk litteratur

En av de første artiklene C. T. Russell skrev, ble trykt i 1876 i bladet Bible Examiner (Bibelgranskeren), som ble redigert av George Storrs i Brooklyn i New York. Etter at bror Russell hadde begynt å samarbeide med N. H. Barbour i Rochester i New York, stilte han midler til rådighet for å få utgitt boken Three Worlds (Tre verdener) og bladet Herald of the Morning (Morgenens budbærer). Han var medredaktør av dette bladet, og i 1877 brukte han bladets produksjonsapparat til å utgi brosjyren The Object and Manner of Our Lord’s Return (Hensikten med og måten for vår Herres gjenkomst). Bror Russell var både åndeligsinnet og forretningskyndig,  mens det var Barbour som forstod seg på typografi og trykking.

Da Barbour fornektet læren om Jesu Kristi gjenløsningsoffers sonende verdi, brøt imidlertid bror Russell forbindelsen med ham. Da Russell så i 1879 begynte å utgi Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær), måtte han derfor benytte kommersielle trykkerier.

Året etter ble den første av en lang rekke traktater som tok sikte på å vekke folks interesse for Bibelens sannheter, utarbeidet. Traktatarbeidet antok snart store dimensjoner. Den 16. februar 1881 ble derfor Zion’s Watch Tower Tract Society (Sions Vakttårns traktatselskap) * opprettet, med W. H. Conley som president og C. T. Russell som sekretær og kasserer. Kommersielle firmaer i forskjellige byer i de amerikanske delstatene Pennsylvania, New York og Ohio og i Storbritannia skulle stå for trykkingen. I 1884 ble Zion’s Watch Tower Tract Society registrert, med C. T. Russell som president, og som det framgikk av vedtektene, skulle selskapet være mer enn et forlag. Selskapets egentlige formål var religiøst; det var opprettet for «å utbre Bibelens sannheter på forskjellige språk».

Med iver og glød tok man fatt på dette arbeidet. I 1881 ble det på bare fire måneder utgitt 1,2 millioner traktater på til sammen cirka 200 millioner sider. (Mange av disse «traktatene» var i virkeligheten små bøker.) Deretter ble det år etter år framstilt titalls millioner bibelske traktater til gratis utdeling. Traktatene ble trykt på omkring 30 språk og ble ikke bare delt ut i Amerika, men også i Europa, Sør-Afrika, Australia og andre steder.

Arbeidet fikk et nytt aspekt i 1886, da bror Russell var ferdig med å skrive Tidsaldrenes Plan, det første av seks bind i en bokserie som han var forfatteren til. For å utgi de fire første bindene i denne serien (1886—1897), foruten traktater og Watch Tower fra 1887 til 1898, gjorde han bruk av Tower Publishing Company (Tårnets forlag). * Etter hvert var det brødrene i Bibelhuset i Pittsburgh som stod for settingen og ombrekkingen.  For å holde utgiftene nede kjøpte de også papiret til trykkingen selv. Trykkingen og innbindingen fikk bror Russell i mange tilfelle bestilt hos mer enn ett firma. Han planla nøye og bestilte opplagene såpass lang tid i forveien at han fikk gunstige priser. Fra C. T. Russells første bok ble utgitt, og fram til 1916 ble det trykt og distribuert i alt 9 384 000 eksemplarer av disse seks bindene.

Utgivelsen av bibelsk litteratur stanset ikke med bror Russells død. Året etter ble det sjuende bindet i Studier i Skriften trykt. Det ble frigitt for Betel-familien 17. juli 1917. Etterspørselen etter dette bindet var så stor at Selskapet ved utgangen av det året hadde bestilt 850 000 eksemplarer av det (på engelsk) hos kommersielle trykkerier og bokbindere. I Europa ble det trykt på andre språk. Samme år ble det dessuten trykt omkring 38 millioner traktater.

Men så kom den harde forfølgelsen i 1918, da flere av Selskapets ledere ble fengslet på grunn av falske anklager og hovedkontoret (som lå i Brooklyn i New York) ble stengt. Trykkplatene ble ødelagt. Den sterkt reduserte staben flyttet kontoret tilbake til Pittsburgh, til tredje etasje i en bygning i 119 Federal Street. Betydde dette slutten på deres framstilling av bibelsk litteratur?

Skulle de trykke selv?

Etter at Selskapets president, J. F. Rutherford, og hans medarbeidere var blitt løslatt fra fengselet, kom bibelstudentene sammen i Cedar Point i Ohio i 1919. De drøftet det Gud hadde tillatt å skje i året som var gått, og hva hans Ord viste at de skulle gjøre i tiden som lå foran dem. Det ble opplyst at det skulle bli utgitt et nytt blad, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder), som de skulle bruke for å gjøre folk oppmerksom på at Guds rike er menneskehetens eneste håp.

Som før fikk Selskapet et kommersielt firma til å stå for trykkingen. Men tidene hadde forandret seg. Det var arbeidskonflikter på trykkeriene og problemer på papirmarkedet. Det var behov for en mer pålitelig ordning. Brødrene la saken fram for Herren i bønn og ventet på hans ledelse.

Det første spørsmålet var: Hvor skulle Selskapets kontorer ligge? Skulle de flytte hovedkontoret tilbake til Brooklyn? Selskapets styre vurderte saken, og det ble nedsatt et utvalg som skulle foreta nødvendige undersøkelser.

Bror Rutherford gav C. A. Wise, Selskapets visepresident, i oppdrag å dra til Brooklyn og undersøke om det var mulig å åpne Betel-hjemmet igjen og leie lokaler hvor Selskapet kunne begynne å trykke. Med et ønske om å få vite hvilken kurs Gud ville velsigne, sa bror Rutherford: «Reis til  New York og se om det er Herrens vilje at vi skal flytte tilbake til Brooklyn.»

«Hvordan kan jeg vite om det er Herrens vilje at vi skal flytte tilbake eller ikke?» spurte bror Wise.

«Det var det at vi ikke fikk kull i 1918, som tvang oss til å flytte fra Brooklyn tilbake til Pittsburgh,» * svarte bror Rutherford. «La oss gjøre kull til prøvestein. Dra av sted og bestill noe kull.»

«Hvor mange tonn synes du jeg burde bestille for at det skal være en prøve?»

«Det skal være en ordentlig prøve,» sa bror Rutherford. «Bestill 500 tonn.»

Det var akkurat det bror Wise gjorde. Og hvordan gikk det? Da han søkte myndighetene, fikk han tillatelse til å kjøpe 500 tonn kull — nok til flere år! Men hvor skulle de gjøre av det? En stor del av kjelleren i Betel-hjemmet ble gjort om til kullager.

Denne vellykkede prøven ble oppfattet som et tydelig tegn på hva som var Guds vilje. Den 1. oktober 1919 var brødrene tilbake i Brooklyn og i gang med arbeidet der.

Skulle de nå begynne å trykke selv? De prøvde å få kjøpt en rotasjonspresse de kunne trykke bladene på, men fikk vite at det bare fantes noen få slike presser i De forente stater, og at det ikke ville være mulig å få skaffet en på mange måneder. Men de stolte på at hvis det var Herrens vilje, ville han sørge for en utvei. Og det gjorde han!

Bare få måneder etter at brødrene hadde flyttet tilbake til Brooklyn, lyktes det dem å få kjøpt en rotasjonspresse. Åtte kvartaler fra Betel-hjemmet, i 35 Myrtle Avenue, leide de tre etasjer i en bygning. I begynnelsen av 1920 hadde Selskapet altså sitt eget trykkeri — lite, men velutstyrt. Brødre som hadde tilstrekkelig erfaring i å betjene presser, tilbød seg å hjelpe til med arbeidet.

The Watch Tower for 1. februar det året ble trykt på Selskapets egen trykkpresse. I april ble også The Golden Age trykt på Selskapets eget trykkeri. I årsrapporten for det året kunne Vagttaarnet komme med denne gledelige meldingen: «Alt arbeidet med The Watch-Tower, The Golden Age og mange av småbøkene [er] det meste av året . . . blitt utført av innviede brødre, hvis handlinger kun ble ledet av ett motiv, nemlig kjærlighet til Herren og hans rettferdige sak. . . . Når andre blad og tidsskrifter var nødt til å stanse på grunn av papirmangel eller arbeidervanskeligheter, kunne vi fortsette uten vanskelighet.»

 Trykkeriet var ikke særlig stort, men produksjonen var forbløffende. The Watch Tower hadde et fast opplag på 60 000. Men The Golden Age ble også trykt der, og det første året var nummeret for 29. september et spesielt nummer. Det inneholdt en detaljert avsløring av dem som stod bak forfølgelsen av bibelstudentene fra 1917 til 1920. Det ble trykt i et opplag på fire millioner! En av trykkerne sa senere: ’Alle bortsett fra kokken var med på å få ut det nummeret.’

Det første året brødrene trykte blad på rotasjonspressen, spurte bror Rutherford om de ikke også kunne trykke brosjyrer på den. Først så det ut til å være umulig. Produsenten sa at det ikke lot seg gjøre. Men brødrene forsøkte, og de klarte det. De oppfant også sin egen falsemaskin og reduserte dermed behovet for arbeidskraft til denne delen av produksjonen fra 12 til 2 mann. Hva var grunnen til at de lyktes? «Erfaring og Herrens velsignelse,» lød trykkeritilsynsmannens forklaring.

Det var ikke bare i Brooklyn Selskapet trykte litteratur. Noe av det fremmedspråklige arbeidet ble ledet fra et kontor i Michigan. I forbindelse med dette arbeidet installerte Selskapet i 1921 en linotype-settemaskin, noen trykkpresser og annet nødvendig utstyr i Detroit i Michigan. Der ble det trykt litteratur på polsk, russisk, ukrainsk og noen andre språk.

Samme år utgav Selskapet boken Guds Harpe (på engelsk), som var skrevet som en bibelstudiebok for nybegynnere. Fram til 1921 hadde Selskapet ennå ikke prøvd å trykke og binde inn bøker selv. Skulle brødrene prøve seg på dette også? Ennå en gang søkte de Herrens ledelse.

Innviede brødre trykker og binder inn bøker

I 1920 hadde Vagt-Taarnet meldt at mange kolportører hadde vært nødt til å slutte i kolportørtjenesten fordi trykkerier og bokbinderier ikke hadde kunnet effektuere Selskapets ordrer. Brødrene på hovedkontoret mente at de ville kunne avlegge et større vitnesbyrd om Guds hensikt med menneskene hvis de ikke var avhengig av kommersielle firmaer med alle deres arbeidskonflikter. Hvis de trykte og bandt inn bøkene selv, ville det også bli vanskeligere for motstandere å legge hindringer i veien for arbeidet. Dessuten håpet de at de med tiden ville kunne skjære ned på utgiftene, så det ville bli lettere for folk å skaffe seg bøkene.

 Men dette ville kreve mer plass og utstyr, og brødrene måtte lære seg hvordan arbeidet skulle gjøres. Kunne de det? Trykkeritilsynsmannen, Robert J. Martin, tenkte på det som hadde skjedd på Moses’ tid, da Jehova hadde ’utrustet Besalel og Oholiab med dyktighet til å utføre alt slags arbeid’ som var nødvendig for å få oppført det hellige tabernaklet. (2. Mos. 35: 30—35) Med denne bibelske beretningen i tankene var bror Martin overbevist om at Jehova også ville gjøre det som skulle til for at hans tjenere skulle kunne framstille litteratur til bruk i forkynnelsen av Riket.

Etter mye meditasjon og mange bønner begynte planene å ta form. Bror Martin skrev senere til bror Rutherford, idet han tok et tilbakeblikk på det som hadde skjedd: «Den største av alle dager var den dagen da du ville vite om det var noen god grunn til at vi ikke skulle trykke og binde inn alle bøkene våre selv. Tanken tok rent pusten fra oss, for det ville bety at vi måtte få et komplett utstyrt trykkeri med setteri, galvaniseringsutstyr, trykkpresser og bokbinderi, at vi skulle betjene en hel del maskiner som vi ikke kjente, ja, som vi knapt nok visste fantes, og at vi måtte lære oss et titall nye fag. Men det så likevel ut til å være den beste måten å komme utenom etterkrigstidens høye bokpriser på.

Du leide den seksetasjes bygningen i 18 Concord Street (hvor det var leieboere i to av etasjene), og 1. mars 1922 flyttet vi inn. Du kjøpte komplett utstyr til oss som omfattet settemaskiner, galvaniseringsutstyr, trykkpresser og bokbindingsmaskiner, det meste nytt, men også noe brukt, og vi tok fatt på arbeidet.

Da et av de store trykkeriene som hadde trykt mye for oss, fikk høre hva vi holdt på med, kom direktøren i egen høye person for å besøke oss. Han fikk se det nye utstyret og bemerket tørt: ’Her har dere deres eget, førsteklasses trykkeri, og så er det ingen her som aner hvordan det skal brukes! Om seks måneder kommer alt sammen til å være en skraphaug, og da finner dere ut at de som er de rette til å trykke for dere, er de som alltid har gjort det, og som har forstand på det.’

Det hørtes logisk ut, men han tok ikke Herren i betraktning, og Han har alltid vært med oss. Da vi skulle begynne å binde inn bøker, sendte Han oss en bror som hele sitt liv har drevet med bokbinding. Denne broren var til stor nytte akkurat da vi trengte ham mest. Takket være ham og takket være Herrens ånd, som virket gjennom de brødrene som prøvde å lære, tok det ikke lang tid før vi var i gang med å framstille bøker.»

Ettersom det var god plass på trykkeriet i Concord Street, ble trykkingen i Detroit overført til Brooklyn. Det andre året dette  trykkeriet var i drift, framstilte brødrene 70 prosent av de bøkene og brosjyrene som trengtes, i tillegg til blad, traktater og løpesedler. Året etter var arbeidet blitt så omfattende at det var nødvendig å ta i bruk de to siste etasjene i bygningen.

Kunne de øke produksjonen av bøker? De fikk bygd en rotasjonspresse i Tyskland med det for øye og fikk sendt den til Amerika og satt den i drift i 1926. Så vidt de visste, var dette den første rotasjonspressen som ble brukt i Amerika til trykking av bøker.

Men det var ikke bare i Amerika bibelstudentene trykte litteratur.

Trykking i andre land i de første årene

Så tidlig som i 1881 hadde bror Russell fått trykt litteratur i Storbritannia ved hjelp av kommersielle firmaer. Det ble også brukt kommersielle trykkerier i Tyskland i 1903, i Hellas i 1906, i Finland i 1910 og i Japan i  1913. I årene etter den første verdenskrig ble det trykt store mengder bøker, brosjyrer, blad og traktater i Storbritannia, Skandinavia, Tyskland og Polen, og en del ble trykt i Brasil og India.

I 1920, samme år som Selskapet selv begynte å trykke blad i Brooklyn, ble det ordnet slik at brødrene i Europa også skulle gjøre noe av dette arbeidet. En gruppe brødre i Sveits opprettet et trykkeri i Bern. Det var deres eget firma. Alle som arbeidet der, var bibelstudenter, og de framstilte litteratur for Selskapet på europeiske språk til svært rimelige priser. Med tiden overtok Selskapet dette trykkeriet og utvidet det. På grunn av det påtrengende behovet i noen av de økonomisk utarmede landene i Europa på den tiden ble det framstilt store mengder gratis litteratur der. I slutten av 1920-årene ble det sendt ut publikasjoner på over ti språk fra dette trykkeriet.

Samtidig var det stor interesse for budskapet om Riket i Romania. Til tross for hard motstand mot arbeidet der opprettet Selskapet et trykkeri i Cluj for å kunne framstille litteraturen billigere og for lettere å kunne få den ut til de sannhetshungrende menneskene i Romania og nabolandene. I 1924 framstilte dette trykkeriet nesten en kvart million innbundne bøker, foruten blad og brosjyrer, på rumensk og ungarsk. En av dem som førte tilsyn med arbeidet der, ble imidlertid troløs og foretok seg ting som førte til at Selskapet mistet både eiendommen og utstyret. Men de trofaste brødrene i Romania fortsatte å gjøre det de kunne for å utbre Bibelens sannheter.

I Tyskland strømmet folk til bibelstudentenes møter etter den første verdenskrig. Men det tyske folk hadde store økonomiske vanskeligheter. For å holde prisen på den bibelske litteraturen nede utviklet Selskapet sin egen trykkerivirksomhet også her. I 1922 ble det trykt litteratur på Betel-hjemmet i Barmen, hvor det stod en flattrykkpresse på trappeavsatsen og en i vedskjulet. Året etter flyttet brødrene til bedre lokaler i Magdeburg. Bygningene her var velegnet, og senere fikk de flere. Det ble installert utstyr til trykking og innbinding. Ved utgangen av 1925 ble det rapportert at dette trykkeriets kapasitet ville bli minst like stor som på trykkeriet ved hovedkontoret i Brooklyn.

De fleste av de stedene hvor brødrene begynte å trykke selv, begynte de i det små. Det gjaldt for eksempel i Korea, hvor Selskapet i 1922 opprettet et lite trykkeri for å trykke litteratur på koreansk, japansk og kinesisk. Etter noen få år ble utstyret flyttet til Japan.

 I 1924 ble det også framstilt mindre trykksaker i Canada og i Sør-Afrika. I 1925 ble det installert en mindre trykkpresse i Australia og en annen i Brasil. Brødrene i Brasil begynte snart å trykke den portugisiske utgaven av Vakttårnet. Selskapets avdelingskontor i England fikk sitt første trykkeutstyr i 1926. I 1929 ble ydmyke menneskers åndelige sult i Spania stilt ved at Vakttårnet ble trykt på en liten presse der. To år senere var en presse i drift i kjelleren på avdelingskontoret i Finland.

I mellomtiden ble det foretatt utvidelser ved hovedkontoret.

Trykkeri i egne lokaler ved hovedkontoret

Siden 1920 hadde Selskapet leid trykkerilokaler i Brooklyn. Den bygningen som ble brukt fra 1922 av, var ikke i så god stand; hele bygningen ristet voldsomt når rotasjonspressen gikk nede i kjelleren. Dessuten var det behov for større plass på grunn av den voksende arbeidsbyrden. Brødrene mente at de midlene de hadde til rådighet, kunne anvendes bedre hvis de hadde sitt eget trykkeri i egne lokaler.

Bare noen kvartaler fra Betel-hjemmet var det en tomt som så ut til å ligge svært gunstig til, så brødrene bød på den. Det farmasøytiske firmaet Squibb bød høyere; men før dette firmaet kunne bygge på tomten, måtte det ramme ned 1167 pæler for å få et solid fundament til bygningene. (Mange år senere kjøpte Selskapet Vakttårnet disse godt fundamenterte bygningene av Squibb.) Den tomten som Selskapet kjøpte i 1926, hadde imidlertid en solid grunn med god bæreevne.

 I februar 1927 flyttet brødrene inn i den nyoppførte bygningen, som lå i 117 Adams Street i Brooklyn. Her hadde de nesten dobbelt så stor plass som før, og bygningen var praktisk innrettet; produksjonen begynte i de øverste etasjene og beveget seg så nedover gjennom de forskjellige avdelingene, til arbeidet sluttet i ekspedisjonsavdelingen i første etasje.

Men veksten stanset ikke. Før det hadde gått ti år, måtte dette trykkeriet utvides, og senere måtte det utvides igjen og igjen. I tillegg til at det ble trykt millioner av blad og brosjyrer her hvert år, ble det framstilt hele 10 000 innbundne bøker om dagen. Og da Selskapet Vakttårnet i 1942 også begynte å framstille hele Bibelen, utførte det igjen et banebrytende arbeid innen trykking. Brødrene prøvde seg fram til de klarte å kjøre det tynne bibelpapiret på rotasjonspresser — noe som andre trykkerier først prøvde mange år senere.

Selv om det ble satset på storproduksjon, ble ikke små grupper som hadde spesielle behov, oversett. Allerede i 1910 samarbeidet en bibelstudent i Boston i Massachusetts og en i Canada om å framstille Selskapets litteratur i blindeskrift. I hvert fall fra 1924 av sendte Selskapet ut publikasjoner til blinde fra et kontor i Logansport i staten Indiana. Men fordi etterspørselen på den tiden ikke var særlig stor, ble dette arbeidet innstilt i 1936, og det ble lagt vekt på å hjelpe de blinde ved å bruke grammofonplater og ved å vie dem personlig oppmerksomhet. Senere, i 1960, ble det igjen framstilt publikasjoner i blindeskrift — denne gang i et mer variert utvalg. Etterspørselen ble stadig større.

Til tross for hard motstand

I en rekke land ble litteraturen trykt under svært vanskelige forhold. Brødrene var utholdende; de forstod at det var Jehova Gud som gjennom sin Sønn hadde befalt dem å forkynne det gode budskap om Riket. (Jes. 61: 1, 2; Mark. 13: 10) I Hellas hadde brødrene etablert et trykkeri i 1936, men de fikk bare brukt det noen få måneder, for så ble det regjeringsskifte, og myndighetene stengte trykkeriet. I India arbeidet Claude Goodman i 1940 i månedsvis med å montere en presse og lære seg å betjene den, bare for å oppleve at politiet, utsendt av maharajaen, kom farende inn, kjørte pressen vekk og kastet alle de omhyggelig sorterte typene oppi store blikkbokser.

Mange andre steder var det lover om import av litteratur som førte til at brødrene måtte overlate trykkingen til lokale kommersielle trykkerier,  selv om Selskapet hadde et trykkeri i et land i nærheten som var i stand til å utføre arbeidet. Slik var det for eksempel i midten av 1930-årene i Danmark, Latvia og Ungarn.

I 1933 fikk presteskapet de tyske myndigheter til å stenge Jehovas vitners trykkeri i Tyskland. Politiet beslagla Selskapet Vakttårnets trykkeri i Magdeburg og stengte det i april, men da de ikke fant noe de kunne anklage brødrene for, trakk de seg tilbake. Men i juni slo de til igjen. For å kunne fortsette å utbre budskapet om Riket opprettet Selskapet et trykkeri i Praha, og en god del maskiner fra Magdeburg ble flyttet dit. Der ble det de neste få årene trykt blad på to språk og brosjyrer på seks språk.

I 1939 marsjerte så Hitlers tropper mot Praha, og brødrene demonterte raskt alt utstyret og sendte det ut av landet. Noe av det kom til Nederland. Dette viste seg å passe godt, for det var blitt vanskeligere for de nederlandske brødrene å holde kontakten med Sveits. Så nå leide de et lokale og trykte selv, på sine nyervervede trykkpresser. Det varte imidlertid ikke lenge før nazistene kom og beslagla trykkeriet. Men brødrene hadde brukt maskinene så lenge det hadde vært mulig.

Da en vilkårlig inngripen fra de finske myndigheters side satte en stopper for utgivelsen av Vakttårnet under krigen, begynte brødrene i Finland å stensilere hovedartiklene og sende dem ut med kurerer. Etter at Østerrike var kommet under nazistisk herredømme i 1938, ble Vakttårnet stensilert på en maskin som hele tiden måtte flyttes fra sted til sted for at Gestapo ikke skulle få tak i den. Under krigstidens forbud i Canada måtte utstyret også flyttes mange ganger for at brødrene skulle kunne fortsette å få åndelig føde.

Da Jehovas vitners arbeid var forbudt i Australia, trykte brødrene selv sine blad og trykte til og med bøker som de bandt inn — noe de ikke hadde gjort der før, selv under mer gunstige forhold. De måtte flytte bokbinderiet 16 ganger for at utstyret ikke skulle bli beslaglagt, men de klarte likevel å framstille 20 000 innbundne bøker tidsnok til et stevne som de holdt i 1941 til tross for enorme hindringer.

Utvidelser etter den annen verdenskrig

Etter at krigen var slutt, i 1946, holdt Jehovas vitner et internasjonalt stevne i Cleveland i Ohio. Der talte Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets  daværende president, om gjenoppbygging og utvidelser. Siden krigens utbrudd hadde antall Jehovas vitner økt med over 157 prosent, og misjonærene fikk raskt i gang forkynnelsen i nye distrikter. På grunn av den store etterspørselen etter bibelsk litteratur verden over skisserte bror Knorr planer om utvidelser ved hovedkontoret. Planene gikk ut på at trykkeriet skulle gjøres over dobbelt så stort som det opprinnelige fra 1927, og at Betel-hjemmet skulle bli betraktelig større, så det skulle bli plass til alle de frivillige arbeiderne. Disse bygningene ble fullført og tatt i bruk i begynnelsen av 1950.

Siden 1950 har det vært nødvendig å utvide trykkeriet og kontorene i Brooklyn gang på gang. I 1992 omfattet disse bygningene omkring åtte kvartaler som hadde et samlet gulvareal på 230 071 kvadratmeter. Dette er ikke bare bygninger hvor det framstilles bøker. Det er bygninger  som er innviet til Jehova, og som skal brukes til framstilling av litteratur som skal lære folk hvilke krav de må oppfylle for å oppnå evig liv.

Noen steder var det vanskelig å få Selskapets trykkerier i gang igjen etter den annen verdenskrig. Selskapets trykkeri- og kontorkompleks i Magdeburg lå i den kommunistkontrollerte sonen. De tyske vitnene flyttet inn der igjen, men de fikk bare drevet virksomheten en kort tid før eiendommen ble beslaglagt på nytt. For å dekke behovet i Vest-Tyskland måtte man opprette et trykkeri der. Byene lå i ruiner som følge av all bombingen. Men det tok ikke lang tid før brødrene fikk lov til å bruke et lite trykkeri i Karlsruhe som var blitt drevet av nazistene. I 1948 hadde de to flattrykkpresser som gikk dag og natt i en bygning i Wiesbaden som var blitt stilt til deres rådighet. Året etter utvidet de lokalene i Wiesbaden og  firedoblet antall presser for å dekke behovet blant det stadig voksende antall forkynnere av Riket i den delen av verden.

Da Selskapet begynte å trykke åpenlyst i Hellas igjen i 1946, var strømforsyningen langt fra pålitelig. Det hendte at strømmen var borte i flere timer om gangen. I Nigeria hadde brødrene det samme problemet i 1977. Før trykkeriet der fikk sin egen generator, gikk trykkeriarbeiderne på jobb når strømmen kom på, uansett når på døgnet det måtte være. På grunn av denne innstillingen kom hvert eneste nummer av Vakttårnet ut.

Etter at bror Knorr hadde besøkt Sør-Afrika i 1948, ble det kjøpt en tomt i Elandsfontein, og i begynnelsen av 1952 kunne brødrene ta i bruk et nytt trykkeri der — det første som Selskapet selv hadde bygd i Sør-Afrika. På en ny flattrykkpresse ble det trykt blad på åtte språk som tales i Afrika. I 1954 ble avdelingskontoret i Sverige i stand til å trykke sine blad på en flattrykkpresse, og i 1957 kunne Danmark gjøre det samme.

Etter hvert som behovet for litteratur vokste, ble det skaffet hurtiggående rotasjonspresser som trykte i bokttrykk (høytrykk), først til ett  avdelingskontor og så til et annet. Canada fikk sin første i 1958 og England i 1959. I 1975 hadde Selskapet Vakttårnet 70 store rotasjonspresser på sine trykkerier verden over.

Et globalt nettverk av trykkerier

Fra og med slutten av 1960-årene gikk man sterkt inn for å desentralisere Selskapet Vakttårnets trykking ytterligere. Antall Jehovas vitner økte raskt. Det var behov for større og flere trykkerier for at det skulle bli framstilt bibelsk litteratur til forkynnernes eget bruk og til offentligheten. Men utvidelsene i Brooklyn ville gå tregt på grunn av mangel på ledige eiendommer og offentlig byråkrati. Det ble lagt planer om å trykke mer andre steder.

I 1969 begynte man derfor å prosjektere et nytt trykkeri, som skulle oppføres i nærheten av Wallkill i staten New York, cirka 15 mil nordvest for Brooklyn. Dermed ville hovedkontorets fasiliteter bli utvidet og spredt, og med tiden ville nesten hele opplaget av Vakttårnet og Våkn opp! for De forente stater komme fra Wallkill. Tre år senere var et trykkeri nummer to som skulle oppføres i Wallkill, på tegnebrettet, et som var  mye større enn det første. I 1977 produserte rotasjonspressene der mer enn 18 millioner blad i måneden. I 1992 var store offsetpresser av typen MAN-Roland og Hantscho (bare fire offsetpresser i stedet for de tidligere 15 boktrykkpressene) i bruk, og produksjonskapasiteten var på godt over en million blad om dagen.

Da trykkeriet i Wallkill var på planleggingsstadiet, framstilte trykkeriet i Brooklyn Vakttårnet på 32 av de 72 språkene som det da kom ut på, og Våkn opp! på 14 av dets 26 språk. Omkring 60 prosent av det samlede opplag for hele verden ble trykt i Brooklyn. Det ville være praktisk om mer av dette arbeidet ble gjort i land utenfor De forente stater og av våre egne brødre der framfor av kommersielle firmaer. På den måten ville den viktige åndelige føden fortsatt bli skaffet til veie, selv om virksomheten skulle bli hindret i noen land ved at det inntraff verdenskriser, eller ved at regjeringer traff tiltak mot Jehovas vitners arbeid.

I 1971, nesten to år før det første trykkeriet i Wallkill kom i drift, begynte man derfor å oppføre et trykkeri i Numazu i Japan. Antall forkynnere av Riket i Japan var blitt mer enn femdoblet de foregående ti årene, noe som tydet på at det ville bli bruk for mye bibelsk litteratur der. Samtidig ble avdelingskontoret i Brasil utvidet. Det samme skjedde i Sør-Afrika, hvor det ble trykt bibelsk litteratur på langt over 20 språk. Året etter, i 1972, ble størrelsen på Selskapets kontor og trykkeri i Australia mer enn firdoblet, for at hvert nummer av Vakttårnet og Våkn opp! skulle nå ut i den delen av verden uten store forsinkelser i frakten. Det ble også oppført nye trykkerier i Frankrike og i Filippinene.

I begynnelsen av 1972 reiste N. H. Knorr og tilsynsmannen for trykkeriet i Brooklyn, M. H. Larson, rundt til mange land for å se på det arbeidet som ble gjort. Hensikten var å organisere arbeidet slik at trykkeriene ble utnyttet best mulig, og legge grunnlaget for ytterligere utvidelser. Reisen førte dem til 16 land i Sør-Amerika, Afrika og Det fjerne østen.

Kort tid senere framstilte avdelingskontoret i Japan selv de japanske bladene som trengtes der i landet, og var ikke lenger avhengig av et kommersielt trykkeri. Samme år, i 1972, begynte avdelingskontoret i Ghana å trykke Vakttårnet på tre av de lokale språkene i stedet for å vente på å få bladene tilsendt fra De forente stater og Nigeria. Deretter begynte avdelingskontoret i Filippinene selv å sette og trykke Vakttårnet og Våkn opp! på åtte lokale språk (i tillegg til at det trykte de engelske bladene det var behov for). Dette var enda et stort skritt framover i desentraliseringen av Selskapet Vakttårnets trykkerivirksomhet.

Ved utgangen av 1975 framstilte Selskapet Vakttårnet bibelsk litteratur på sine egne trykkerier i 23 land — bøker i tre land og brosjyrer eller blad  eller begge deler i alle de 23 landene. I 25 andre land produserte Selskapet mindre trykksaker på egne maskiner.

Selskapet fikk også større kapasitet til å framstille innbundne bøker. Brødrene hadde allerede i midten av 1920-årene bundet inn bøker i Sveits og Tyskland. Etter den annen verdenskrig, i 1948, begynte brødrene i Finland å binde inn bøker (mest for hånd til å begynne med), i første rekke for å dekke behovet der i landet. To år senere hadde avdelingskontoret i Tyskland igjen et bokbinderi, som etter hvert overtok bokbinderarbeidet for Sveits.

I 1967, da det var blitt over en million Jehovas vitner verden over og Selskapet begynte å framstille bøker i lommeformat til bruk i tjenesten, steg etterspørselen etter denne typen bibelsk litteratur drastisk. På ni år ble antall bokbinderlinjer i Brooklyn mer enn seksdoblet. I 1992 hadde Selskapet Vakttårnet i alt 28 bokbinderlinjer i drift i åtte forskjellige land.

I 1992 trykte Selskapet Vakttårnet bibelsk litteratur på 180 språk i De forente stater, mens fire av Selskapets store trykkerier i Latin-Amerika produserte mye av den litteraturen som det var behov for lokalt og i andre land i den delen av verden. Elleve andre trykkerier framstilte litteratur i Europa, og alle disse var med på å dekke behovet i andre land. Et av dem, trykkeriet i Frankrike, sendte regelmessig ut litteratur til 14 land, og Tyskland, som trykte på over 40 språk, sendte store mengder til 20 land og mindre forsyninger til mange andre land. I Afrika produserte seks trykkerier bibelsk litteratur på til sammen 46 språk. Elleve andre trykkerier — noen store, noen små — forsynte Midtøsten og Det fjerne østen, stillehavsøyene, Canada og andre områder med litteratur til bruk i utbredelsen av det viktige budskapet om Guds rike. I ytterligere 27 land trykte Selskapet mindre trykksaker til internt bruk i menighetene.

Nye metoder, nytt utstyr

I 1960- og 1970-årene feide en revolusjon gjennom den grafiske industrien. I et forbløffende tempo ble boktrykk erstattet med offset. * Selskapet Vakttårnet hoppet ikke straks på karusellen. De trykkplatene som fantes til offsetpresser, egnet seg ikke noe særlig til de store opplagene Selskapet trykte. En slik overgang ville dessuten kreve helt nye metoder for setting og ombrekking. Det måtte anskaffes nye presser. Man måtte lære seg ny teknikk. Praktisk talt alt trykkeutstyret på Selskapets trykkerier måtte skiftes ut. Omkostningene ville være enorme.

 Etter hvert viste det seg imidlertid at det ikke ville være mulig å få tak i utstyr til boktrykk stort lenger. Og offsetplatenes holdbarhet ble hurtig forbedret. Utskiftningen var uunngåelig.

Allerede i 1972 hadde tre medlemmer av Betel-familien i Sør-Afrika vært så interessert i utviklingen innen offset at de hadde kjøpt en liten, brukt arkoffsetmaskin. De fikk litt erfaring ved å framstille mindre trykksaker på den. I 1974 brukte de så denne pressen til å trykke en bok i lommeformat, Den sannhet som fører til evig liv, på språket ronga. Det at de klarte å få dette raskt unna, gjorde det mulig å få verdifull bibelsk veiledning ut til tusener av sannhetshungrende mennesker før Jehovas vitners arbeid på nytt ble forbudt i det området hvor disse bodde. En annen arkoffsetmaskin, som ble gitt til Selskapets avdelingskontor i Sør-Afrika kort tid etter at brødrene hadde kjøpt den første, ble sendt til Zambia og tatt i bruk der.

Selskapets trykkeri i Tyskland kom også tidlig i gang med offsettrykk. I april 1975 begynte brødrene der å bruke en arkoffsetmaskin til å trykke blad på bibelpapir til Jehovas vitner i Øst-Tyskland, hvor vitnenes arbeid den gangen var forbudt og brødrene ble forfulgt. Året etter ble det trykt bøker på denne offsetpressen til de østtyske brødrene.

Omtrent samtidig, i 1975, tok Selskapet Vakttårnet i bruk sin første offsetrotasjonspresse. Den ble brukt til trykking av blad i Argentina. Men  den gikk bare i litt over et år før den argentinske regjering forbød Jehovas vitners arbeid og forseglet trykkeriet. Andre land gikk imidlertid også over til offset. I begynnelsen av 1978 var en offsetrotasjonspresse på hovedkontorets trykkeri i Brooklyn i gang med å trykke bøker i trefargetrykk. * Samme år ble maskin nummer to kjøpt inn. Men skulle Selskapet gå helt over til offset, måtte det langt mer utstyr til.

Det styrende råd hadde tillit til at Jehova ville skaffe til veie det som trengtes for at det arbeidet han ønsket gjort, skulle bli fullført. I april 1979 og januar 1980 ble det sendt ut brev til en del av menighetene i De forente stater som forklarte situasjonen. Bidragene kom inn — langsomt til å begynne med, men etter hvert nok til å kunne utstyre hele det verdensomspennende nettverk av Selskapet Vakttårnets trykkerier med henblikk på trykking i offset.

For å utnytte noe av det utstyret Selskapet hadde, og for å framskynde overgangen ble det i mellomtiden inngått en avtale om å få de nyeste MAN-pressene ombygd, så de kunne brukes til offsettrykk. De ombygde pressene ble installert i 12 land, deriblant seks land som før ikke hadde trykt bladene selv.

Firefargetrykk

Det første av Selskapets trykkerier som brukte offsetmetoden til å trykke hvert nummer av bladene i fire farger, var trykkeriet i Finland, som begynte med en enkel teknikk i januar 1981 og så gradvis forbedret den. Deretter brukte Japan firefargetrykk til en innbunden bok. Andre av Vakttårnets trykkerier har også begynt med fire farger etter hvert som de har fått det nødvendige utstyr. Noen av pressene er blitt innkjøpt av hovedkontoret og sendt ut derfra. Andre er blitt finansiert av Jehovas vitner i det landet hvor trykkeriet ligger. Og i andre tilfelle igjen har Jehovas vitner i ett land gitt det nødvendige utstyret til sine brødre i et annet land som gave.

Etter den annen verdenskrig ble verden svært bildeorientert, og bruken av naturtro farger har bidratt mye til å gjøre publikasjonene mer tiltalende for øyet. Det har gitt større leselyst. Mange steder viste det seg at det ble levert betraktelig flere numre av Vakttårnet og Våkn opp! etter at bladenes utseende var blitt forbedret på denne måten.

Hensiktsmessige datasystemer utvikles

På grunn av trykkingen i fire farger måtte det utvikles et databasert system som tok hånd om det arbeidet som gikk forut for selve trykkingen,  og beslutningen om å gå i gang med dette ble truffet i 1977. Jehovas vitner som var eksperter på området, tilbød seg å komme og arbeide på hovedkontoret for å hjelpe Selskapet med å gjennomføre dette raskt. (Kort tid senere, i 1979, begynte et team i Japan som etter hvert kom til å bestå av omkring 50 Jehovas vitner, å utvikle dataprogrammer som trengtes til det japanske språk.) De brukte kommersiell maskinvare, men utviklet egne programmer, slik at Selskapets behov lettere kunne bli dekket både på det administrative område og i forbindelse med den flerspråklige utgivervirksomheten. For å opprettholde den høye standarden og oppnå den nødvendige fleksibilitet måtte de utvikle spesialiserte programmer for ombrekking og fotosetting. Mange av de 167 språkene som Selskapet Vakttårnet trykte litteratur på den gangen, hadde ikke noen kommersielle programmer for inntasting av tekst og fotosetting, så vitnene måtte utvikle sine egne.

På den tiden så den kommersielle verden ingen fortjeneste i språk som ble talt av mindre befolkningsgrupper eller av personer med svært beskjeden inntekt, men Jehovas vitner er interessert i menneskeliv. Etter forholdsvis kort tid brukte de de programmene de hadde utviklet, til å framstille litteratur på over 90 språk. Et ansett tidsskrift sa om deres arbeid: «Vi kan ikke annet enn rose Vakttårnets folk for den foretaksomhet, det initiativ og den innsikt de viser. Det er få i dag som er enten ærgjerrige nok eller modige nok til å gi seg i kast med en slik oppgave, særlig når de må begynne helt fra bunnen av.» — Seybold Report on Publishing Systems, 12. årgang, nr. 1, 13. september 1982.

Både trykkingen og vedlikeholdet ville bli langt lettere hvis det utstyret man brukte rundt om i verden, var helt kompatibelt, eller samsvarende. I 1979 ble det derfor bestemt at Selskapet Vakttårnet skulle utvikle sitt eget fotosatssystem. Den gruppen som arbeidet med dette, skulle framstille den viktigste maskinvaren, så man ikke skulle være så avhengig av kommersielt utstyr.

Slik gikk det til at en gruppe Jehovas vitner, med operasjonsbase ved Watchtower Farms i Wallkill i staten New York, i 1979 begynte å utvikle og produsere et fotosatssystem de kalte MEPS (Multilanguage Electronic Phototypesetting System, flerspråklig elektronisk fotosatssystem). I mai 1986 hadde den gruppen som arbeidet med dette prosjektet, ikke bare framstilt MEPS datamaskiner, fotosettere og grafiske terminaler, men også — noe som var viktigere — utviklet den programvare som var nødvendig for å kunne behandle materiale som skulle trykkes og utgis på 186 språk.

Samordnet med denne utviklingen av programvaren ble det foretatt en omfattende digitalisering av fonter (skrifttyper eller tegnsett). Det  betydde at man måtte studere de enkelte skriftspråkenes særtrekk inngående. Deretter måtte hvert skrifttegn i et språk tegnes, for eksempel både små og store bokstaver, diakritiske (uttalemarkerende) tegn og skilletegn — alt i forskjellige størrelser, og det måtte lages separate tegninger for hver skriftsort (som mager, kursiv, halvfet og fet), kanskje i en rekke forskjellige fonter. Hver font til det latinske alfabetet trengte 202 skrifttegn. De 369 fontene til dette alfabetet har derfor krevd i alt 74 538 tegn. Til kinesisk måtte det tegnes 8364 tegn for hver font til å begynne med, og flere tegn ble føyd til etter hvert.

Etter at tegnearbeidet var gjort, ble det utviklet programvare som ville gjøre det mulig å trykke skrifttegnene slik at de framstod rene og skarpe. Programmene skulle ikke bare kunne behandle språk som bruker det latinske alfabetet, men også slike språk som bengali, gresk, hindi, kambodsjansk, koreansk og russisk, som alle har forskjellig alfabet, foruten arabisk og hebraisk (som begge leses fra høyre mot venstre) og japansk og kinesisk (som er ikke-alfabetiske skriftsystemer). I 1992 hadde Selskapet programvare som kunne behandle tekst på over 200 språk, og det ble fortsatt utviklet programmer til andre språk som tales av millioner av mennesker.

Innføringen av den nye teknikken på avdelingskontorene krevde nye prosedyrer og nye ferdigheter. Personale ble sendt til hovedkontoret for å lære seg å installere, betjene og vedlikeholde store offsetrotasjonspresser. Noen lærte seg å utføre fargeseparasjon ved hjelp av en laserskanner. Andre fikk opplæring i å betjene og vedlikeholde datautstyr. På den måten kunne produksjonsvanskeligheter hvor som helst i verden raskt bli løst, slik at arbeidet kunne gå videre.

Det styrende råd var klar over at det ville ha en sterkt forenende virkning hvis Jehovas vitner i hele verden kunne studere samme stoff samtidig på sine ukentlige møter og levere samme litteratur i felttjenesten. Tidligere hadde litteratur som var blitt utgitt på engelsk, som regel ikke kommet ut  på andre språk før minst fire måneder senere og for mange språks vedkommende først et år eller til og med flere år senere. Men nå var det mulig å forandre på dette. At man hadde helt kompatibelt utstyr på trykkeriene, var en viktig forutsetning for å kunne utgi litteratur samtidig på en rekke forskjellige språk. I 1984 kom Vakttårnet ut på 20 språk samtidig. I 1989, da boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! med sitt kraftfulle budskap ble tilbudt offentligheten bare noen få måneder etter at den hadde kommet ut, forelå den på 25 språk. I 1992 var antall språk som Vakttårnet kom ut på samtidig, kommet opp i 66. Det vil si at en vesentlig del av verdens befolkning kunne lese det samme stoffet samtidig.

Siden MEPS-prosjektet ble satt i gang i 1979, har det skjedd en enorm utvikling innen dataindustrien. Kraftige personlige datamaskiner med mange anvendelsesmuligheter kan nå fås for en brøkdel av den prisen man måtte betale tidligere. For å holde tritt med sine behov bestemte Selskapet Vakttårnet seg for å bruke disse datamaskinene sammen med sin egen programvare. Dette satte stor fart i produksjonsprosessen. Det gjorde det også mulig å la flere av Selskapets avdelingskontorer få gagn av dataprogrammene. Snart var det 83 avdelingskontorer som brukte disse programmene. I 1992 hadde Selskapet Vakttårnet over 3800 terminaler verden over som brukte Selskapets egen programvare. Ikke alle disse avdelingskontorene har trykkerier, men de som  har en liten datamaskin med Selskapets programvare og en liten laserskriver, kan selv gjøre det arbeidet som går forut for trykkingen — enten det gjelder traktater, blad, bøker eller hva det ellers måtte være behov for å trykke.

Oversettere får større nytte av datamaskinene

Kunne datamaskinene også komme oversetterne til gode? De fleste som oversetter Vakttårnets publikasjoner, gjør det nå ved dataterminaler. Mange av dem arbeider på Selskapets avdelingskontorer. Andre, som oversetter hjemme, og som kanskje i en årrekke har brukt skrivemaskin eller til og med har skrevet sin oversettelse for hånd, har nå lært å skrive inn oversettelsen på en vanlig datamaskin eller en bærbar datamaskin som Selskapet har kjøpt. Endringer i oversettelsen kan lett foretas rett på dataskjermen. Hvis oversetteren ikke arbeider på samme sted som trykkeriet ligger, trenger han bare å overføre teksten til en tynn diskett og sende den til det avdelingskontoret som står for trykkingen, for videre bearbeiding.

I 1989/1990, da det skjedde store omveltninger i mange lands styresett, ble den internasjonale kommunikasjon lettere. Jehovas vitner holdt straks et seminar for sine østeuropeiske oversettere. Målet var å hjelpe dem til å forbedre kvaliteten av sitt arbeid, å lære dem å benytte det datautstyret som var tilgjengelig, og å åpne muligheten for å få utgitt Vakttårnet på deres språk samtidig med de fleste andre språk. Oversetterne i Sørøst-Asia fikk lignende hjelp.

Men kunne datamaskinene også brukes til å sette fart i oversettelsesarbeidet eller forbedre kvaliteten av det? Ja. I 1989 begynte Jehovas vitner å utnytte kraftige datasystemer ved oversettelse av Bibelen. Etter et omfattende forberedende arbeid hadde man laget elektroniske filer som gjorde det mulig for oversetteren raskt å få fram på dataskjermen et gitt ord på Bibelens grunnspråk sammen med en oversikt over alle de måtene det er gjengitt på i den engelske oversettelsen New World Translation, alt etter hvilken sammenheng det står i. Oversetteren kan også velge et engelsk nøkkelord og få  fram alle de ordene på grunnspråket som dette ordet (og eventuelt ord med beslektet betydning) er blitt oversatt fra. Han ser da at ett ord på grunnspråket i mange tilfelle er uttrykt ved hjelp av flere ord på engelsk. På denne måten kan oversetteren raskt få et godt innblikk i det han oversetter. Det hjelper ham til å finne ut hvilken betydning som ligger i ordet på grunnspråket, og hva det betyr i nettopp den sammenheng det står i. Dermed vil han kunne uttrykke meningen nøyaktig på sitt eget språk.

Ved hjelp av disse datafilene kan erfarne oversettere undersøke alle de gangene et gitt ord forekommer i Bibelen, og i hvert enkelt tilfelle velge den gjengivelsen på sitt eget språk som sammenhengen tilsier. Det vil sikre at oversettelsen blir så konsekvent som mulig. Hver oversetters arbeid blir deretter gjennomgått av andre oversettere i den gruppen han samarbeider med, slik at oversettelsen vil bære preg av hele gruppens undersøkelser og erfaring. Etter at dette er gjort, kan oversetteren hente fram på dataskjermen en gitt passasje i Bibelen som viser alle ordene i den engelske teksten med tall som representerer de ordene som er brukt på grunnspråket, foruten de gjengivelsene som er valgt på det lokale språket. Men arbeidet er fremdeles ikke gjort. Oversetteren må konstruere setningen og få teksten til å lyde godt på sitt eget språk. I denne delen av arbeidsprosessen er det svært viktig at han har en klar forståelse av skriftstedet. Som en hjelp til dette kan han på datamaskinen få direkte adgang til de kommentarene som Selskapet Vakttårnet har gitt til det aktuelle skriftstedet eller til ord og uttrykk som forekommer i det.

På denne måten kan den tid som går med til å foreta undersøkelser, begrenses, og det kan bidra til at oversettelsen i høy grad blir konkordant. Med en videreutvikling av dette systemet er det håp om at flere verdifulle publikasjoner skal kunne utgis raskt, også på språk som bare få kan oversette til. Bruken av dette redskapet til framstilling av litteratur som kan brukes i forkynnelsen av Riket, har åpnet enorme muligheter for Selskapets utgivervirksomhet.

Jehovas vitner i moderne tid bruker altså de nyeste metodene for å utbre Guds Ord, slik også deres forgjengere i den første kristne tid gjorde. For å kunne nå så mange som mulig med det gode budskap har de vært villige til å ta imot nye utfordringer i sin utgivervirksomhet.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 578]

«La oss gjøre kull til prøvestein»

[Uthevet tekst på side 595]

Hele det verdensomspennende nettverk av Vakttårnets trykkerier fikk utstyr til trykking i offset

[Uthevet tekst på side 596]

«Vi kan ikke annet enn rose Vakttårnets folk»

[Ramme/bilder på side 581]

Setting av tekst

Til å begynne med ble én og én bokstav satt for hånd

Sør-Afrika

Fra 1920 til 1980-årene brukte man linjestøpemaskiner (linotype)

De forente stater

Noen steder ble satsen framstilt på en maskin som støpte typene enkeltvis (monotype)

Japan

Nå blir det brukt datastyrt fotosetting

Tyskland

 [Ramme/bilder på side 582]

Framstilling av trykkplater

Fra 1920-årene til 1980-årene ble det framstilt blyplater til boktrykk

[Bilder]

1. Satslinjer til de trykte sidene ble sluttet inn i formrammer av metall

2. Under trykk ble det laget et avtrykk av satsen på et materiale som kunne brukes som støpeform

3. Smeltet bly ble helt på støpeformen (matrisen) til framstilling av buede trykkplater av metall

4. Uønsket metall ble fjernet fra platens overside

5. Platene ble forniklet for at de skulle bli mer holdbare

Senere ble negativer til fotosatte sider montert, og bilder ble plassert. Grupper av sider ble overført fotografisk til bøyelige offsettrykkplater

[Ramme/bilde på side 585]

’Vitnesbyrd om Jehovas ånd’

«At det lyktes noen som hadde bare liten eller ingen erfaring, å trykke bøker og bibler på rotasjonspresser [og det på et tidspunkt da andre ennå ikke hadde gjort det], er et vitnesbyrd om Jehovas tilsyn og hans ånds ledelse,» sa Charles Fekel. Bror Fekel visste hva han snakket om, for han hadde selv vært med på utviklingen av Selskapets trykkemetoder ved hovedkontoret i over et halvt århundre. De siste årene av sitt liv tjente han som medlem av det styrende råd.

[Bilde]

Charles Fekel

[Ramme/bilde på side 586]

De stolte på den allmektige Gud

Hugo Riemer, som tidligere stod for Selskapet Vakttårnets innkjøpsavdeling, fortalte om en hendelse som avspeiler hvordan Selskapet driver sin virksomhet.

Under den annen verdenskrig var det rasjonering på trykkpapir i De forente stater. Søknader om tillatelse til å kjøpe papir skulle rettes til et utvalg som var nedsatt av myndighetene. En gang hadde et av de fremtredende bibelselskapene sendt advokater, finansfolk, prester og andre dit som sine representanter. De fikk langt mindre enn de ønsket. Etter at utvalget hadde hørt deres anmodning, kalte det fram Selskapet Vakttårnets representanter. Da Hugo Riemer og Max Larson trådte fram, spurte formannen: «Bare dere to?» De svarte: «Ja. Vi håper at den allmektige Gud også er med oss.» De fikk alt det papiret de trengte.

[Bilde]

Hugo Riemer

 [Bilder på side 587]

Trykkpresser

Selskapet Vakttårnet har brukt mange slags presser til trykking av litteratur

[Bilder]

I en årrekke ble det brukt mange slags flattrykkpresser (Tyskland)

Aksidenspresser er ikke bare blitt brukt til trykking av skjemaer og løpesedler, men også til trykking av blad (USA)

På de forskjellige trykkeriene ble det brukt 58 tyskproduserte MAN-rotasjonspresser for boktrykk (Canada)

Selskapets største trykkerier bruker nå hurtiggående, firefargers offsetrotasjonspresser som er produsert i forskjellige land

Italia

Tyskland

[Bilder på sidene 588 og 589]

Bokbinding

Til å begynne med ble en del av innbindingen på Vakttårnets trykkerier gjort for hånd (Sveits)

Storproduksjonen i De forente stater krevde mange atskilte operasjoner

1. Trykkarkene samles

2. Arkene heftes med tråd

3. Forsatsbladene limes på

4. Bøkene beskjæres

5. Permene påtrykkes tittel

6. Permene settes på bøkene

7. Bøkene legges i press til limet har tørket

Nå blir bøkene ofte limt i stedet for sydd, og hurtiggående maskiner kan binde inn minst 20 000 bøker hver om dagen

[Ramme/bilder på side 594]

For å utbre kunnskapen om Guds rike

Selskapet Vakttårnet har til tider framstilt litteratur på over 290 forskjellige språk. I 1992 utgav det litteratur på omkring 210 språk. Alt dette ble gjort for at folk skulle få hjelp til å lære om Guds rike og hva det betyr for dem. Noen av Vakttårnets hjelpemidler til bibelstudium som hittil har fått størst utbredelse, er:

«Den sannhet som fører til evig liv» (på engelsk i 1968): 107 553 888 eksemplarer på 117 språk

«Du kan få leve evig på en paradisisk jord» (1982): 62 428 231 eksemplarer på 115 språk

«Du kan få leve evig på jorden!» (1982): 76 203 646 eksemplarer på 200 språk

Tallene ovenfor er fra 1992.

[Ramme/bilder på side 598]

Kassettinnspillinger

I tillegg til å bruke det trykte ord i evangeliseringsarbeidet har Selskapet Vakttårnet siden 1978 framstilt lydkassetter — over 65 millioner — med sitt eget utstyr i De forente stater og Tyskland.

Hele «Ny verden-oversettelsen» er lest inn på kassett på engelsk, fransk, italiensk, japansk, spansk og tysk. I 1992 forelå også deler av denne bibeloversettelsen på kassett på åtte andre språk.

Til undervisning av mindre barn har man lest inn bøkene «Min bok med fortellinger fra Bibelen» og «Lytt til den store Lærer», bøker som er spesielt beregnet på barn.

I noen land framstilles det lydbånd til radiosendinger.

Et orkester som utelukkende består av Jehovas vitner, har spilt inn musikk. Disse innspillingene brukes som akkompagnement til sangen ved Jehovas vitners stevner. Kassetter med disse vakre orkesterarrangementene kan også fås til privat bruk.

Når vitnene framførerer skuespill (med handling fra bibelsk tid og/eller moderne tid) på områdestevnene for å hjelpe forsamlingen til å se for seg forskjellige begivenheter, er lyddelen innspilt på kassett. Noen av disse skuespillene kan senere fås som lærerike og underholdende hørespill på kassett.

Både «Vakttårnet» og «Våkn opp!» blir lest inn på kassett på engelsk og finsk, og «Vakttårnet» er også å få på dansk, fransk, norsk, spansk, svensk og tysk. Disse båndene var opprinnelig beregnet på blinde og svaksynte, men mange tusen andre setter også pris på dem.

[Bilde]

J. E. Barr i lydstudio

 [Ramme/bilder på sidene 600 og 601]

Forkynnelse ved hjelp av videokassetter

I 1990 beveget Selskapet Vakttårnet seg inn på et nytt område ved å utgi sin første videokassett som var beregnet på offentlig distribusjon.

Det året ble det anslått at over 200 millioner hjem verden over hadde videospillere av forskjellige slag. Selv i land hvor det ikke fantes TV-stasjoner, hadde folk videospillere. Bruk av videokassetter i undervisningsøyemed åpnet følgelig nye muligheter til å nå ut til et stort publikum.

Allerede i 1985 hadde Selskapet begynt å lage en videopresentasjon som skulle vise dem som kom for å bese hovedkontoret, noe av den virksomhet som foregår der. Senere ble videofilmer brukt som tidsbesparende hjelpemidler når nye medlemmer av Betel-familien skulle orienteres om livet på Betel. Kunne dette undervisningsmaterialet også brukes i det verdensomfattende  forkynnelsesarbeidet? Noen av brødrene mente det.

Et resultat av dette var videokassetten «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet», som kom i oktober 1990 (på engelsk). Responsen var enestående. Anmodninger om flere videoer av samme slag strømmet inn. Det ble opprettet en egen videoavdeling.

Jehovas vitner med erfaring på området tilbød med glede sin hjelp. Utstyr ble skaffet, og studioer ble innredet. En gruppe filmfotografer begynte å reise til forskjellige land for å filme mennesker og ting som kunne brukes i videofilmer beregnet på å styrke troen. Jehovas vitners orkester med musikere fra mange land, som flere ganger hadde medvirket ved spesielle prosjekter, spilte inn musikk som skulle understreke filmenes handling.

Planene innbefattet utgaver på flere språk. I midten av 1992 ble videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» sendt ut på over et titall språk. Den var blitt innspilt på 25 språk, deriblant noen østeuropeiske språk. Dessuten var forberedelsene i gang til innspilling for kinesere, på mandarin og kantonesisk. Selskapet hadde også kjøpt rettighetene til å reprodusere og distribuere «Purple Triangles» (Fiolette trekanter), en video som handler om en familie i Nazi-Tyskland som bevarte sin ulastelighet mot Jehova. På to år var det blitt framstilt godt over en million videokassetter som Jehovas vitner kunne bruke i sin tjeneste.

De døves behov ble viet spesiell oppmerksomhet. «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» kom ut på amerikansk tegnspråk. Og man begynte å undersøke hvordan man kunne framstille flere videoer som ville egne seg for døve i andre land.

Samtidig var man i gang med å produsere en serie videoer som skulle styrke troen på Bibelen, som jo er selve grunnlaget for den kristne tro. I september 1992 ble den første delen av dette programmet, som handler om Bibelens nøyaktige historiske beretning og dens pålitelige profetier, ferdig på engelsk, og utgaver på andre språk var under forberedelse.

Videokassetter vil på ingen måte erstatte det trykte ord eller det personlige vitnesbyrd. Selskapets publikasjoner spiller fortsatt en viktig rolle i utbredelsen av det gode budskap. Jehovas vitners forkynnelse fra hus til hus, som har et solid bibelsk grunnlag, er fremdeles et fremtredende trekk ved deres tjeneste. Men som et verdifullt ekstra hjelpemiddel har de nå også videokassetter som kan bygge opp troen på Jehovas dyrebare løfter og skape verdsettelse av det han lar bli gjort i vår tid.

[Bilder]

1. Etter at hovedinnholdet er bestemt, blir manuskriptet utarbeidet, mens filmopptakene pågår

2. Bilder velges ut, og rekkefølgen bestemmes ved redigering

3. Orkestermusikk som er komponert for videofilmen, spilles inn for å understreke innholdet

4. Den digitale musikken og lydeffektene synkroniseres med talen og bildene

5. Lyd og bilder redigeres for siste gang

[Bilder på side 576]

Det var kommersielle trykkerier som stod for selve trykkingen av disse publikasjonene, som kom ut i den første tiden

[Bilde på side 577]

C. A. Wise foretok en prøve for å finne ut om bibelstudentene skulle flytte hovedkontoret tilbake til Brooklyn

[Bilder på side 579]

Selskapets første rotasjonspresse trykte fire millioner eksemplarer av «The Golden Age» nr. 27, som inneholdt avslørende opplysninger

[Bilde på side 580]

R. J. Martin (til høyre), Selskapets første trykkeritilsynsmann i Brooklyn, rådfører seg med bror Rutherford

[Bilde på side 583]

Et av Selskapets første trykkerier i Europa (Bern, Sveits)

[Bilder på side 584]

I 1920-årene opprettet Selskapet et trykkeri i Magdeburg i Tyskland

[Bilde på sidene 590 og 591]

Elandsfontein, Sør-Afrika (1972)

[Bilde på side 590]

Numazu, Japan (1972)

[Bilde på side 590]

Strathfield, Australia (1972)

[Bilde på side 590]

São Paulo, Brasil (1973)

[Bilde på side 591]

Lagos, Nigeria (1974)

[Bilde på side 591]

Wiesbaden, Tyskland (1975)

[Bilde på side 591]

Toronto, Canada (1975)

[Bilde på side 597]

Jehovas vitner har digitalisert mange fonter for å dekke behovet for bibelsk litteratur på mange språk (Brooklyn)

[Bilde på side 599]

De som behandler billedmaterialet på arbeidsstasjoner med fargeskjermer, kan plassere, beskjære og justere bildene elektronisk

[Bilde på side 602]

Jehovas vitner bruker datasystemer for å framskynde og forbedre oversettingen av Bibelen (Sør-Korea)