Kapittel 30

’Det gode budskap blir forsvart og juridisk sett grunnfestet’

DEN intense forfølgelsen Jehovas vitner har vært utsatt for, har ført til at de overalt i verden er blitt framstilt for politi, dommere og herskere. Det er blitt ført mange tusen rettssaker hvor Jehovas vitner har vært innblandet, og hundrevis av disse sakene er blitt anket til høyere domstoler. Dette har hatt stor innvirkning på selve fortolkningen av loven og har i mange tilfelle styrket rettssikkerheten for folk i sin alminnelighet. Det er imidlertid ikke dette som har vært Jehovas vitners viktigste motiv.

Det Jehovas vitner først og fremst ønsker, er å kunngjøre det gode budskap om Guds rike. Når de tar rettslige skritt, gjør de ikke det for å gjennomtvinge sosiale eller juridiske reformer. Nei, de gjør det for å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap», akkurat som apostelen Paulus. (Fil. 1: 7) Når Jehovas vitner er blitt forhørt av myndighetspersoner, enten fordi de selv har bedt om det, eller fordi de er blitt arrestert på grunn av sin kristne virksomhet, har de også betraktet det som en anledning til å avlegge et vitnesbyrd. Jesus Kristus sa til sine etterfølgere: «Dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» — Matt. 10: 18.

En rekke saker i mange land

Lenge før den første verdenskrig hadde prester prøvd å legge hindringer i veien for utbredelsen av bibelstudentenes litteratur ved å øve press på lokale myndigheter. Etter den første verdenskrig ble motstanden forsterket. I det ene landet etter det andre fant man juridiske påskudd av enhver tenkelig art for å prøve å hindre dem som ville adlyde Kristi profetiske befaling om å forkynne det gode budskap om Guds rike til et vitnesbyrd. — Matt. 24: 14.

Da bibelstudentene reiste hjem fra stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922, var de fylt av begeistring for vitnesbyrdene om oppfyllelsen av Bibelens profetier, og de var fast besluttet på at hele verden skulle få vite at hedningenes tider var utløpt, og at Herren hadde tatt sin store makt og regjerte fra  himmelen som konge. «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» var deres slagord. Det samme året agiterte prester i Tyskland for at politiet skulle arrestere noen av bibelstudentene mens de delte ut bibelsk litteratur. Og det hendte ikke bare én gang. I 1926 var det 897 slike saker som ventet på å bli avgjort ved tyske domstoler. Dette medførte så mye juridisk arbeid at Selskapet Vakttårnet i 1926 ble nødt til å opprette en juridisk avdeling ved avdelingskontoret i Magdeburg. I 1928 ble det bare i Tyskland anlagt 1660 saker mot bibelstudentene, og presset økte for hvert år som gikk. De religiøse lederne var besluttet på å få satt en stopper for bibelstudentenes arbeid, og de gledet seg hver gang utfallet av en rettssak tydet på at de hadde et visst hell med seg.

I 1928 ble bibelstudenter arrestert for å ha forkynt fra hus til hus i South Amboy i New Jersey i De forente stater. Mindre enn ti år senere var det årlige antall arrestasjoner på landsbasis kommet opp i over 500, og i 1936 ble hele 1149 arrestert. For å kunne gi nødvendig veiledning måtte man nå også opprette en juridisk avdeling ved Selskapets hovedkontor.

Også i Romania ble den iherdige forkynnelsen møtt med kraftig motstand fra dem som da hadde makten. Det hendte ofte at Jehovas vitner ble arrestert og banket opp når de leverte bibelsk litteratur. Fra 1933 til 1939 ble det anlagt 530 saker mot Jehovas vitner i Romania. Men fordi landets lov garanterte visse friheter, ble mange saker anket til høyesterett og avgjort i vitnenes favør. Da politiet begynte å innse dette, gikk de over til bare å beslaglegge litteraturen og gi vitnene en hard medfart, men prøvde å unngå  rettssaker. Da Selskapet omsider fikk tillatelse til å la seg registrere i Romania, prøvde motstanderne å forpurre formålet med denne lovformelige registreringen ved å skaffe seg en rettskjennelse som forbød utbredelse av Vakttårnets litteratur. Denne kjennelsen ble omstøtt av en høyere instans, men så fikk presteskapet kirkeministeren til å gripe inn og trekke tillatelsen tilbake.

Politiet under de daværende regjeringene i Italia og Ungarn beslagla også Jehovas vitners bibelske publikasjoner. Det samme skjedde i Japan, Korea og Gullkysten (nå Ghana). I Frankrike måtte Jehovas vitner som hadde kommet fra andre land, forlate landet. I Sovjetunionen var det i en årrekke umulig for Jehovas vitner å få innreisetillatelse for å forkynne om Guds rike.

Etter hvert som nasjonalismen feide over verden fra 1933 av og inn i 1940-årene, ble Jehovas vitners arbeid forbudt av regjeringene i det ene landet etter det andre. Tusener av vitner ble i denne perioden stilt for retten fordi de av samvittighetsgrunner nektet å hilse flagget og holdt fast ved sin kristne nøytralitet. I 1950 ble det meldt at det bare i De forente stater hadde vært over 10 000 arrestasjoner av Jehovas vitner i de foregående 15 årene.

I løpet av en kort periode i 1946 ble over 400 Jehovas vitner stilt for retten i Hellas. Dette var ikke noe nytt. Greske vitner var blitt stilt for retten i årevis. Brødrene ble ikke bare idømt fengselsstraffer, men også store bøter, som ble en alvorlig økonomisk belastning for dem. Men selv betraktet de situasjonen på denne måten: «Herren åpnet veien for at forkynnelsesarbeidet skulle nå greske myndighetspersoner, som fikk høre om rettferdsrikets opprettelse; dommerne i rettssalene fikk den samme anledning.» Jehovas vitner hadde tydeligvis den innstilling som Jesus hadde sagt at hans etterfølgere skulle ha. — Luk. 21: 12, 13.

En tilsynelatende håpløs kamp

I 1940- og 1950-årene ble den kanadiske provinsen Quebec en veritabel slagmark. Helt siden 1924 var forkynnere i Quebec blitt arrestert fordi de utbredte det gode budskap. Vinteren 1931 var det noen vitner som ble innbrakt på politistasjonen hver eneste dag, og noen av dem ble innbrakt to ganger på samme dag. Jehovas vitner i Canada hadde store utgifter til rettssaker. I begynnelsen av 1947 var det hele 1300 saker mot Jehovas vitner som ventet på å bli avgjort ved domstoler i Quebec, trass i at det bare var en liten gruppe vitner der.

På denne tiden hadde den romersk-katolske kirke så stor makt at hver eneste politiker og hver eneste dommer i provinsen måtte regne med den. Prestene nøt generelt stor anseelse i Quebec, og folk var som regel snare til å gjøre det som den lokale presten sa. Situasjonen ble beskrevet på denne måten: «I den lovgivende forsamlings sal hadde Quebecs kardinal en tronstol stående like ved siden av den som var reservert for viseguvernøren. Store  deler av Quebec var på den ene eller den andre måten direkte underlagt kirkens kontroll . . . Kirkens misjon var i virkeligheten å få Quebecs politiske liv innrettet etter den katolske oppfatning som går ut på at sannhet er katolisisme, villfarelse er alt som ikke er katolsk, og frihet er friheten til å tale og leve etter den katolske sannhet.» — State and Salvation, 1989.

Etter menneskelig målestokk stod Jehovas vitner overfor en overveldende overmakt, ikke bare i Quebec, men over hele verden.

Anklager av enhver tenkelig art

Jehovas vitners motstandere finkjemmet lovbøkene for å finne ethvert tenkelig påskudd for å sette en stopper for vitnenes virksomhet. Ofte anklaget de forkynnerne for å drive salg uten polititillatelse og hevdet dermed at arbeidet var kommersielt. Andre steder ble noen av pionerene anklaget for det stikk motsatte. Det ble hevdet at de ikke hadde lønnet arbeid og derfor kunne anklages for løsgjengeri.

I noen av kantonene i Sveits arbeidet myndighetspersoner i flere årtier for å få klassifisert Jehovas vitners distribuering av bibelsk litteratur som salgsvirksomhet. Særlig den offentlige anklageren i den franskspråklige kantonen Vaud var fast besluttet på å sørge for at enhver avgjørelse som ble truffet i vitnenes favør ved lavere domstoler, ble omgjort.

Det ene stedet etter det andre fikk Jehovas vitner beskjed om at de måtte ha tillatelse til å distribuere litteratur og til å holde bibelske møter. Men var det virkelig nødvendig å ha tillatelse? Jehovas vitner svarte nei! På hvilket grunnlag?

De forklarte: ’Jehova Gud har befalt sine vitner å forkynne evangeliet om hans rike, og Guds bud står over alt annet og må adlydes av hans vitner. Ingen lovgivende organer og ingen lovens håndhevere på jorden har rett til å gripe inn overfor Jehovas lov. Ettersom ingen styremakter på jorden har rett til å forby forkynnelsen av evangeliet, kan slike verdslige myndigheter eller makter heller ikke gi tillatelse til at evangeliet blir forkynt. Verdslige makter har ikke myndighet til noen av delene. Å be mennesker om tillatelse til å gjøre noe som Gud har påbudt, ville være en fornærmelse mot Gud.’

 De anklagene som ble rettet mot Jehovas vitner, bar ofte et sterkt preg av religiøst fiendskap. I 1939, da brosjyrene Se kjensgjerningene i øinene og Lægedom ble delt ut, ble Selskapets avdelingstilsynsmann i Nederland innstevnet for retten i Haarlem; anklagen lød på at vitnene hadde krenket en del av den nederlandske befolkning. Anklageren pekte blant annet på at Selskapet Vakttårnets publikasjoner sa at det romersk-katolske presteskap hadde gjort seg skyldig i bedrageri og lokket penger fra folk ved å påstå at det kunne utfri de døde fra et sted hvor de døde ikke er — fra skjærsilden, et sted som kirken ifølge vitnenes skrifter ikke kunne bevise eksisterer.

Presteskapets kronvitne, «fader» Henri de Greeve, stod fram i vitneboksen og beklaget seg: «Mitt viktigste klagepunkt er at utenforstående kunne få inntrykk av at vi prester bare er en gruppe kjeltringer og svindlere.» Da Selskapets avdelingstilsynsmann ble avhørt, slo han opp i den katolske bibelen og viste retten at det som stod i brosjyren om katolske læresetninger, var i samsvar med katolikkenes egen bibel. Da Selskapets advokat spurte de Greeve om han kunne bevise læren om et brennende helvete og om skjærsilden, svarte han: «Jeg kan ikke bevise det; jeg bare tror på det.» Dommeren så straks at det var nettopp det brosjyren hadde påpekt. Saken ble hevet, og presten forlot tinghuset i voldsomt sinne!

I den østlige delen av det daværende Tsjekkoslovakia hisset prestene seg opp over Jehovas vitners tiltagende virksomhet og anklaget dem for å være spioner. Det minnet om det apostelen Paulus opplevde i det første århundre, da det jødiske presteskap anklaget ham for å egge til opprør. (Apg. 24: 5) Hundrevis av saker ble brakt inn for domstolene i 1933/1934, helt til myndighetene var blitt overbevist om at beskyldningene var grunnløse. Også i den kanadiske provinsen Quebec ble Jehovas vitner i 1930- og 1940-årene stilt for retten, anklaget for sammensvergelse med tanke på opprør. Noen geistlige — både katolske og protestantiske, men særlig katolske — møtte selv opp i vitneboksen for å vitne mot dem. Hva hadde Jehovas vitner gjort? Prestene hevdet at de hadde brakt den nasjonale enhet i fare ved å utgi skrifter som kunne skape motvilje mot den katolske kirke. Vitnene svarte at de bare hadde utgitt litteratur som gav de ydmyke trøst fra Guds Ord, men at prestene ble opphisset på grunn av dette fordi deres ubibelske læresetninger og skikker ble avslørt.

Hva var det som gjorde det mulig for Jehovas vitner å holde ut under denne vedvarende motstanden? Det var deres tro på Gud og på hans inspirerte Ord, deres uselviske hengivenhet for Jehova og hans rike og den styrke som Guds ånd gir. Som Bibelen sier: «Den kraft som er over det normale, [er] Guds og ikke fra oss selv.» — 2. Kor. 4: 7.

En juridisk offensiv fra Jehovas vitner

I flere årtier før den første verdenskrig hadde bibelstudentene delt ut store mengder bibelsk litteratur gratis på gaten i nærheten av kirkene og fra  hus til hus. Men så ble det innført vedtekter i mange større og mindre amerikanske byer som la store hindringer i veien for dette arbeidet. Hva kunne gjøres?

The Watch Tower for 15. desember 1919 forklarte: «Da vi ser det som vår plikt å gjøre oss enhver mulig anstrengelse for å avlegge vitnesbyrd om Herrens rike og ikke la hendene synke fordi vi støter på hindringer, og i betraktning av at det har vært en så systematisk motstand mot det frivillige arbeidet, har vi truffet tiltak for å bruke et blad, . . . THE GOLDEN AGE [Den Gylne Tidsalder].» *

Etter hvert som arbeidet fra hus til hus ble utført med større intensitet, ble det også gjort stadig flere forsøk på å bremse det eller forby det med lovens hjelp. Det er ikke alle land som har lover som kan beskytte minoriteters rettigheter når de møter motstand fra offentlige instanser. Men Jehovas vitner visste at religionsfriheten, talefriheten og trykkefriheten er grunnlovfestet i De forente stater. Når dommere fortolket lokale vedtekter på en slik måte at de hindret forkynnelsen av Guds Ord, anket derfor vitnene saken til en høyere instans. *

Hayden C. Covington, som nedla et stort arbeid for Selskapet Vakttårnet på det juridiske område, sa senere om det som hadde skjedd: «Hvis de tusener av dommer som ble avsagt av fredsdommere, politidomstoler og andre lavere domstoler, ikke var blitt anket, ville det ha hopet seg opp et berg av presedenser som ville ha utgjort en enorm hindring for vår gudsdyrkelse. Ved å anke dommene har vi sørget for at det ikke har oppstått en slik hindring. Vår måte å dyrke Gud på er blitt innskrevet i De forente staters og i andre lands lover fordi vi stadig har anket ugunstige dommer.» I De forente stater ble en rekke saker ført helt fram til landets høyesterett.

Borgernes rettigheter styrket

En av de første sakene som gjaldt Jehovas vitners forkynnelse, og som nådde helt fram til De forente staters høyesterett, oppstod i Georgia og kom opp i høyesterett 4. februar 1938. I byretten i Griffin i Georgia var Alma Lovell blitt dømt for å ha overtrådt en vedtekt som forbød utdeling av  enhver form for litteratur uten tillatelse fra rådmannen. Søster Lovell hadde blant annet tilbudt folk bladet Den Gylne Tidsalder. Den 28. mars 1938 avgjorde De forente staters høyesterett at den lokale vedtekten var ugyldig, fordi den innebar at trykkefriheten ble underlagt krav om tillatelse og sensur. *

Året etter møtte J. F. Rutherford i høyesterett som advokat for den ankende part i saken mellom Clara Schneider og staten New Jersey. * I 1940 fulgte saken mellom Cantwell og staten Connecticut, * hvor J. F. Rutherford stod for den skriftlige saksforberedelsen og Hayden Covington prosederte saken for høyesterett. Det gunstige utfallet av disse sakene styrket religionsfriheten, talefriheten og trykkefriheten, som var garantert i grunnloven. Men vitnene opplevde også nederlag.

Alvorlige nederlag ved domstolene

I 1935 kom spørsmålet om flagghilsen i forbindelse med skoleelever som var barn av Jehovas vitner, for første gang opp for amerikanske domstoler. Det skjedde i saken Carlton B. Nicholls v. Mayor and School Committee of Lynn (Massachusetts). * Saken ble henvist til høyesterett i staten Massachusetts. I 1937 avgjorde denne domstolen at uansett hva Carleton Nichols jr. og hans foreldre sa at de trodde på, var det ikke nødvendig å ta hensyn til deres religiøse overbevisning, for, som domstolen erklærte: «Det finnes ingen rimelig grunn til å knytte den flagghilsen og  den troskapsed det her er tale om, til religion. . . . De angår ikke de synspunkter noen måtte ha med hensyn til Skaperen. De berører ikke noe menneskes forhold til sin Skaper.» Da spørsmålet om tvungen flagghilsen ble anket til De forente staters høyesterett i saken Leoles v. Landers * i 1937 og igjen i saken Hering v. State Board of Education⁠ * i 1938, avviste domstolen disse sakene fordi de etter dens oppfatning ikke berørte noen viktige konstitusjonelle spørsmål. I 1939 avviste domstolen igjen en anke som gjaldt det samme spørsmålet, i saken Gabrielli v. Knickerbocker. * Og samme dag stadfestet høyesterett, uten muntlig bevisførsel, en ugunstig dom som en lavere domstol hadde avsagt i saken Johnson v. Town of Deerfield. *

I 1940 gikk høyesterett omsider med på å behandle en sak av denne art, nemlig saken Minersville School District v. Gobitis. * På begge sider var man representert ved en rekke berømte advokater. J. F. Rutherford førte saken for Walter Gobitas og hans barn. En lærer fra det juridiske fakultet ved Harvard universitet som representerte den amerikanske advokatforening og borgerrettsforeningen, talte imot tvungen flagghilsen. Deres argumenter ble imidlertid avvist, og 3. juni avgjorde høyesterett med bare én dommers dissens at barn som ikke ville hilse flagget, kunne utvises fra offentlige skoler.

I løpet av de neste tre årene avsa høyesterett dommer som gikk i Jehovas vitners disfavør, i 19 saker. Den av disse sakene som fikk størst betydning, var saken Jones v. City of Opelika i 1942. * Rosco Jones var blitt dømt for at han hadde delt ut litteratur på gaten i Opelika i Alabama uten å ha betalt den avgiften som var pålagt dem som drev omførselshandel. Høyesterett stadfestet dommen og erklærte at myndighetsinstanser har rett til å innkreve et rimelig gebyr for kolportasje, og at det ikke kunne reises innvendinger mot slike lover, selv om lokale myndigheter på eget initiativ opphevet gebyret. Det var et hardt slag, for nå kunne enhver kommune på foranledning av prester eller andre motstandere av Jehovas vitner med loven i hånd pålegge dem begrensninger, og motstandere kunne tro at Jehovas vitners forkynnelse kunne stanses på den måten. Men så skjedde det noe uventet.

Situasjonen forandrer seg

I saken Jones v. Opelika, hvor dommen ble et hardt slag for Jehovas  vitners offentlige forkynnelse, erklærte tre av dommerne at de ikke bare var uenige med dommerflertallet i den foreliggende sak, men også at de mente at de hadde vært med på å legge grunnlaget for avgjørelsen i den i forbindelse med Gobitis-saken. De tilføyde: «Ettersom vi var med på avgjørelsen i Gobitis-saken, anser vi dette for å være en passende anledning til å erklære at vi nå mener at det også var en gal avgjørelse.» Jehovas vitner tok det som et vink om at tiden var inne til igjen å legge stridsspørsmålene fram for høyesterett.

Man begjærte derfor ny behandling av saken Jones v. Opelika. Sterke juridiske argumenter ble lagt fram i begjæringen. Man erklærte også: «Denne domstol må ta den særdeles viktige kjensgjerning i betraktning at den dømmer  den allmektige Guds tjenere.» Det ble lagt fram noen bibelske eksempler som viste hva dette innebar. Det rådet lovlæreren Gamaliel gav den jødiske høyesterett i det første århundre, ble trukket fram: «Befatt dere ikke med disse mennene, men la dem være . . . ; ellers kan dere kanskje bli funnet å være slike som i virkeligheten strider mot Gud.» — Apg. 5: 34—39.

Endelig, 3. mai 1943, endret høyesterett sin rettsoppfatning i forhold til den avgjørelsen den hadde truffet i saken Jones v. Opelika. Det skjedde i den skjellsettende saken Murdock v. Commonwealth of Pennsylvania. * Retten erklærte at det var i strid med grunnloven å kreve avgift av mennesker som ville utnytte sin religionsfrihet til å dele ut religiøse skrifter. Denne avgjørelsen førte til at døren for alvor ble åpnet for Jehovas vitner i De forente stater, og siden har man kunnet vise til den som presedens i hundrevis av saker. Den 3. mai 1943 ble en minneverdig dag for Jehovas vitner i forbindelse med alle de sakene de har ført for De forente staters høyesterett. Den ene dagen ble 12 av 13 saker (samlet til rettsforhandling og domsavsigelse under fire avgjørelser) avgjort til deres fordel. *

Omkring en måned senere — på den amerikanske «flaggets dag», 14. juni — endret høyesterett igjen standpunkt, denne gang i forhold til den avgjørelsen som var blitt truffet i Gobitis-saken. Det skjedde i saken West Virginia State Board of Education v. Barnette. * I avgjørelsen het det at «ingen offentlig tjenestemann, verken høy eller lav, kan bestemme hva som skal være ortodokst når det gjelder politikk, nasjonalisme, religion eller andre meningsspørsmål, eller tvinge borgere til å bekjenne sin tro på dette i ord eller gjerning». Mange av de argumentene som lå til grunn for avgjørelsen i denne saken, ble senere brukt i Canada av ankedomstolen i Ontario i saken  Donald v. Hamilton Board of Education. Canadas høyesterett nektet å underkjenne den avgjørelsen som ble truffet i denne saken.

I samsvar med den avgjørelsen som ble truffet i Barnette-saken, og endatil samme dag, avgjorde De forente staters høyesterett i saken Taylor v. State of Mississippi * at man ikke med rette kan anklage Jehovas vitner for å tilskynde til opprør når de forklarer hvorfor de ikke hilser flagget, og når de sier at alle nasjoner vil stå som tapere fordi de stiller seg i opposisjon til Guds rike. Disse avgjørelsene banet også veien for gunstige avgjørelser ved andre domstoler, både i saker hvor Jehovas vitners barn hadde nektet å hilse flagget på skolen, og i saker som gjaldt ansettelse og foreldreansvar. Situasjonen hadde avgjort forandret seg. *

Endelig frihet i Quebec

Jehovas vitner gjorde seg også store anstrengelser for å få religionsfrihet i Canada. Fra 1944 til 1946 var hundrevis av vitner blitt arrestert i Quebec mens de utførte sin offentlige forkynnelse. Ifølge kanadisk lov var det religionsfrihet i landet, men det skjedde stadig at en pøbelflokk avbrøt møter hvor Bibelen ble drøftet. Politiet etterkom det katolske presteskaps krav om at Jehovas vitner skulle stanses. Byrettsdommerne overhøvlet forkynnerne, mens de som deltok i pøbelhandlingene, gikk fri. Hva kunne gjøres?

Selskapet arrangerte et spesielt stevne i Montreal 2. og 3. november 1946. Talerne redegjorde for Jehovas vitners standpunkt, både bibelsk sett og i lys av landets lov. Deretter ble det opplyst at det skulle arrangeres en 16 dagers kampanje hvor traktaten Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada (Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skamplett på Canada) skulle deles ut over hele landet på engelsk, fransk og ukrainsk. Den inneholdt en detaljert rapport om pøbelvold og andre overgrep mot Jehovas vitner i Quebec. Senere fulgte en annen traktat, Quebec, You Have Failed Your People! (Quebec, du har sviktet ditt folk!)

 Tallet på arrestasjoner i Quebec steg dramatisk. For å ta seg av situasjonen opprettet Selskapet Vakttårnets kanadiske avdelingskontor en juridisk avdeling med representanter i både Toronto og Montreal. Da det kom fram i pressen at Maurice Duplessis, Quebecs statsminister, med overlegg hadde ruinert Frank Roncarelli, et av Jehovas vitner som drev en restaurant, fordi han hadde stilt kausjon for sine trosfeller, kom det høylytte protester fra offentligheten. Den 2. mars 1947 satte Jehovas vitner i gang en landsomfattende kampanje hvor de oppfordret Canadas befolkning til å anmode regjeringen om å få en kanadisk lov som ville sikre borgernes rettigheter. Det ble samlet inn over 500 000 underskrifter. Parlamentet var aldri før blitt forelagt en petisjon som var underskrevet av så mange. Året etter fulgte en ny petisjon med enda flere underskrifter til støtte for den første.

I mellomtiden hadde Selskapet utvalgt to saker som skulle ankes og føres som prinsippsaker ved Canadas høyesterett. Den ene saken, Aimé Boucher v. His Majesty The King, dreide seg om den anklagen som ofte var blitt rettet mot Jehovas vitner, nemlig at de tilskyndte til opprør.

Boucher-saken var basert på at Aimé Boucher, en rolig og sindig bonde, hadde vært med på å dele ut traktaten Quebec’s Burning Hate. Var det ensbetydende med å tilskynde til opprør at han gjorde kjent hvilke pøbelhandlinger Jehovas vitner i Quebec var blitt utsatt for, og hvilken ringeakt embetsmenn hadde vist for loven når de behandlet sakene, og at han la fram vitnesbyrd om at det var den katolske biskopen og andre katolske geistlige som stod bak alt dette?

En av høyesterettsdommerne sa om den traktaten som var blitt delt ut: «Dokumentet hadde tittelen ’Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skamplett på Canada’; det inneholdt for det første en oppfordring til rolig og nøkternt å overveie det materiale som ble lagt fram til støtte for overskriften; for det andre en generell omtale av den hatefulle forfølgelse Jehovas vitner i Quebec har vært utsatt for som medbrødre i Kristus; en detaljert beretning om nærmere angitte tilfelle av forfølgelse; og til slutt, i protest mot pøbelveldet og gestapometodene, en appell til provinsens befolkning om at det ved studium av Guds Ord og lydighet mot dets bud må bli frambrakt ’en rik høst av de gode frukter som består av kjærlighet til Gud og Kristus og menneskets frihet’.»

Høyesterett opphevet domfellelsen av Aimé Boucher, men tre av de fem dommerne nøyde seg med å gi ordre om fornyet saksbehandling. Kunne man nå regne med at det ville bli truffet en upartisk avgjørelse ved de lavere domstolene? Jehovas vitners advokat bad om at høyesterett selv måtte gjenoppta saken. Og forbausende nok ble denne begjæringen etterkommet.  Mens den var under overveielse, ble det bestemt at retten skulle settes med flere høyesterettsdommere, og en av de opprinnelige dommerne skiftet mening. Resultatet ble at bror Boucher i desember 1950 ble fullstendig frikjent med fem mot fire stemmer.

I begynnelsen kom både riksadvokaten og statsministeren, som også var regjeringsadvokat, i provinsen Quebec med innsigelser mot denne avgjørelsen, men litt etter litt ble den stadfestet gjennom rettsinstansene. På denne måten fikk man satt en effektiv stopper for den stadige anklagen om at Jehovas vitner i Canada tilskyndte til opprør.

En annen prinsippsak som ble anket til Canadas høyesterett, var saken Laurier Saumur v. The City of Quebec. Den var rettet mot de lokale vedtektene om polititillatelse, som lå til grunn for at mange var blitt dømt ved de lavere domstolene. I Saumur-saken prøvde Selskapet å få vedtatt en varig bestemmelse om at myndighetene i byen Quebec ikke måtte hindre Jehovas vitner i å distribuere religiøs litteratur. Den 6. oktober 1953 falt høyesteretts dom. Svaret var et ja til Jehovas vitner og et nei til provinsen Quebec. Denne avgjørelsen førte også til seier i tusen andre saker hvor prinsippet om religionsfrihet var hovedspørsmålet. En ny tid var begynt for Jehovas vitner i Quebec.

Forkynnerne får undervisning i juridiske spørsmål

I slutten av 1920-årene og i tiden etter ble det stadig flere rettssaker, og det ble derfor nødvendig å lære Jehovas vitner hvordan de skulle opptre under en rettssak. Ettersom J. F. Rutherford selv var advokat og fra tid til annen hadde virket som dommer, forstod han at forkynnerne trengte veiledning i slike spørsmål. Særlig siden 1926 hadde Jehovas vitner lagt vekt på å forkynne fra hus til hus om søndagene og tilby bøker som forklarte Bibelen. Men da distribueringen av bibelsk litteratur om søndagen møtte motstand, utarbeidet bror Rutherford en liten trykksak, Liberty to Preach (Frihet til å forkynne), som skulle hjelpe forkynnerne i De forente stater til å forstå hvilke rettigheter de hadde ifølge loven. Han kunne naturligvis ikke makte å ta seg av alt det juridiske arbeidet selv, så han innlemmet andre advokater i staben ved Selskapets hovedkontor. De hadde dessuten et nært samarbeid med en rekke advokater som var spredt rundt om i landet.

Det var umulig for advokatene å være til stede ved alle de tusener av rettssaker som gjaldt Jehovas vitners forkynnelse, men de kunne gi verdifulle råd. Det ble  sørget for at alle Jehovas vitner fikk elementær opplæring i hvordan de skulle opptre i forbindelse med rettssaker. Dette skjedde ved spesielle stevner som ble arrangert i De forente stater i 1932, og senere på de ordinære tjenestemøtene i alle menighetene. Jehovas vitners årbok for 1933 inneholdt en detaljert «Framgangsmåte under rettssaker» (som senere ble trykt på et eget ark). Denne veiledningen ble senere ajourført når omstendighetene gjorde det nødvendig. Consolation for 3. november 1937 inneholdt ytterligere veiledning i hvordan forkynnerne rent juridisk kunne gå fram i bestemte situasjoner som oppstod.

Ved hjelp av disse opplysningene kunne Jehovas vitner som oftest forsvare seg på egen hånd ved de lokale domstolene, uten å bruke advokat. Det viste seg at de dermed ofte fikk anledning til å avlegge et vitnesbyrd i retten og legge fram saken på en klar og direkte måte for dommeren, i stedet for at sakene deres skulle bli avgjort på grunnlag av juridiske formaliteter. Når en dom gikk vitnene imot, ble den nesten alltid anket. Men noen vitner gikk i fengsel i stedet for å skaffe seg en advokat, noe de trengte hvis saken kom opp for en ankedomstol.

Etter hvert som det oppstod nye situasjoner og nye rettsavgjørelser dannet presedens, ble det sendt ut flere opplysninger, så forkynnerne hele tiden kunne følge med i utviklingen. I 1939 trykte Selskapet brosjyren Advice for Kingdom Publishers (Veiledning til Rikets forkynnere) for å hjelpe brødrene i kampen ved domstolene. To år senere kom det en mer omfattende redegjørelse i brosjyren Jehovah’s Servants Defended (Forsvar for Jehovas tjenere). Den siterte eller kommenterte 50 forskjellige rettsavgjørelser fra amerikanske saker som gjaldt Jehovas vitner, foruten tallrike andre saker, og forklarte hvordan man kunne henvise til disse som presedenser. I 1943 fikk hver forkynner et eksemplar av brosjyren Freedom of Worship (Religionsfrihet), som ble studert inngående på tjenestemøtene i menighetene. I tillegg til at denne brosjyren inneholdt en verdifull redegjørelse for en rekke saker, forklarte den også detaljert det bibelske grunnlaget for å gå fram på bestemte måter. I 1950 kom så den ajourførte brosjyren Defending and Legally Establishing the Good News (Det gode budskap blir forsvart og juridisk sett grunnfestet).

Alt dette var fremadskridende undervisning i juridiske spørsmål. Målet var imidlertid ikke å gjøre Jehovas vitner til jurister, men å holde døren åpen så de kunne fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike offentlig og fra hus til hus.

 Som en gresshoppesverm

Der hvor myndighetene anså seg for å være hevet over loven, behandlet de noen ganger Jehovas vitner på en hensynsløs måte. Men uansett hvilke metoder slike motstandere brukte, fulgte Jehovas vitner veiledningen fra Guds Ord: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» (Rom. 12: 19) Ikke desto mindre følte de seg forpliktet til å avlegge et vitnesbyrd. Hvordan fikk de gjort det når de ble møtt med motstand fra myndighetenes side?

I 1930-årene var de enkelte menigheter av Jehovas vitner som oftest ganske små, men det var et sterkt samhold mellom dem. Når det oppstod alvorlige vanskeligheter ett sted, var forkynnerne fra menighetene i nærheten snare til å komme til unnsetning. I 1933 var for eksempel 12 600 vitner i De forente stater organisert i 78 «divisjoner». Når det ble foretatt gjentatte arrestasjoner i et område, eller når motstanderne øvde press på radiostasjonene og klarte å få dem til å bryte kontrakter om å sende programmer som Jehovas vitner hadde laget, ble det gitt beskjed til Selskapets kontor i Brooklyn. Innen en uke ble det sendt forsterkninger til området, og det ble avlagt et intensivt vitnesbyrd.

Mellom 50 og 1000 forkynnere, alt etter behov, møttes på et avtalt tidspunkt, som oftest ute på landet i nærheten av det distriktet som skulle gjennomarbeides. Alle hadde meldt seg frivillig, og noen hadde reist over 30 mil. De enkelte grupper fikk tildelt et distrikt som de kunne gjennomarbeide på mellom en halv time og to timer. Samtidig med at hver bilgruppe begynte å gjennomarbeide sitt tildelte distrikt, avla et utvalg av brødre et besøk hos politiet for å si fra om det arbeidet som ble gjort, og for å avlevere en liste med navnene på alle de forkynnerne som arbeidet i distriktet den formiddagen. Når politifolkene ble klar over hvor liten deres egen styrke var i forhold til det store antallet forkynnere, lot de i de fleste tilfelle arbeidet gå sin gang uten å legge hindringer i veien for det. Noen steder fylte de fengselet, men så var det ikke mer de kunne gjøre. For å hjelpe dem som ble arrestert, hadde forkynnerne advokater med seg som var klar til å betale kausjon. Det hele minnet om virkningen av de symbolske gresshoppesvermene som er omtalt i Bibelen i  Joel 2: 7—11 og Åpenbaringen 9: 1—11. På denne måten var det mulig å fortsette forkynnelsen av det gode budskap trass i intens motstand.

Egenmektige embetsmenn blir avslørt for offentligheten

Noen steder mente man at det ville være en fordel å gjøre befolkningen kjent med hva de lokale myndighetspersoner foretok seg. Da domstolene i Quebec behandlet Jehovas vitner på en måte som brakte tankene hen på inkvisisjonsdomstolene, ble det sendt et brev til alle medlemmer av provinsens lovgivende forsamling hvor de faktiske forhold ble lagt fram. Da det ikke førte til noen reaksjon, sendte Selskapet en kopi av brevet til 14 000 forretningsfolk over hele provinsen. Deretter gikk man til avisene med disse opplysningene.

I den østlige delen av De forente stater ble offentligheten informert gjennom radioen. På Brooklyn Betel dannet en rekke forkynnere som var dyktige skuespillere og flinke til å imitere, noe som ble kalt The King’s Theater (Kongens teater). Når egenmektige myndighetspersoner anla sak mot Jehovas vitner, ble det tatt et fullstendig stenografisk referat av det som foregikk i rettssalen. Aktørene var til stede for å merke seg nøyaktig hvordan politiet, anklageren og dommeren snakket. Så lot man The King’s Theater oppføre hele hendelsesforløpet i radioen etter omfattende avertering. Hørespillene var utrolig realistiske, og de hjalp lytterne til å bli oppmerksom på nøyaktig hva folk i offentlige stillinger foretok seg. På grunn av den store publisiteten dette fikk, ble noen av disse embetsmennene mer forsiktige med hvordan de behandlet saker som gjaldt Jehovas vitner.

Forent aksjon trass i nazistisk undertrykkelse

Da regjeringen i Nazi-Tyskland satte i gang en kampanje for å stanse Jehovas vitners virksomhet der i landet, gjorde vitnene gjentatte forsøk på å få de tyske myndigheter i tale. Men det var til ingen nytte. Sommeren 1933 var arbeidet blitt forbudt i de fleste av de tyske delstatene. Den 25. juni 1933 vedtok Jehovas vitner på et stevne i Berlin en erklæring angående sin forkynnelse og formålet med den. Det ble sendt eksemplarer av den til alle høytstående embetsmenn, og millioner av eksemplarer ble delt ut til offentligheten. Men i juli 1933 nektet domstolene å behandle spørsmålet om å oppheve forbudet. Tidlig året etter skrev J. F. Rutherford et personlig brev om situasjonen til Adolf Hitler. Brevet ble levert til Hitler av en spesiell budbringer. Så gikk hele det verdensomspennende samfunnet av brødre til aksjon.

Søndag 7. oktober 1934, klokken ni om morgenen, kom hver eneste gruppe av Jehovas vitner i Tyskland sammen. De bad en bønn om Jehovas ledelse og velsignelse. Deretter sendte hver gruppe et brev til tyske embetsmenn hvor de erklærte at de var fast besluttet på å fortsette å tjene Jehova. Før de skiltes, drøftet de Herren Jesu Kristi ord i Matteus 10: 16—24. Så  gikk de ut for å avlegge et vitnesbyrd for sine medmennesker om Jehova og hans rike med Kristus som konge.

Den samme dagen kom Jehovas vitner over hele verden sammen i sine menigheter. Etter at de hadde bedt en bønn til Jehova, sendte de et telegram med denne advarselen til Hitlers regjering: «Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.» Men det var ikke alt.

Gestapo intensiverte sine forsøk på å knuse Jehovas vitner. Etter massearrestasjoner i 1936 trodde de at de kanskje hadde lykkes. Men så, 12. desember 1936, foretok omkring 3450 vitner som fortsatt var på frifot, et «lynangrep»; over hele landet delte de ut en trykt resolusjon som tydelig forklarte Jehovas hensikt og gjentok Jehovas vitners beslutning om å adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker. Motstanderne kunne ikke forstå hvordan det lot seg gjøre å gjennomføre en slik utdeling. Noen måneder senere, da Gestapo prøvde å bagatellisere de anklagene som ble rettet mot dem i resolusjonen, utarbeidet Jehovas vitner et åpent brev hvor de uten skånsel nevnte navnene på de nazioffiserene som hadde mishandlet Jehovas vitner. I 1937 ble også dette brevet delt ut vidt og bredt i Tyskland. På denne måten ble alle gjort oppmerksom på de ondes handlinger. Dette gav også landets borgere en mulighet til å avgjøre hvordan de selv ville stille seg til disse tjenerne for Den høyeste. — Jevnfør Matteus 25: 31—46.

Overgrep gjøres kjent over hele verden

Også i andre land har myndighetene gitt Jehovas vitner en hard medfart  og forbudt møtene deres og den offentlige forkynnelsen. I noen tilfelle har myndighetene vært årsak til at Jehovas vitner har mistet arbeidet, og at deres barn er blitt utvist fra skolen. I mange land har myndighetene benyttet fysisk vold. Likevel har de samme landene som oftest en grunnlov som garanterer religionsfrihet. For å hjelpe sine forfulgte brødre har Selskapet Vakttårnet mange ganger sørget for at en detaljert rapport om det som har skjedd, har fått verdensomfattende publisitet. Det har skjedd gjennom bladene Vakttårnet og Våkn opp!, og pressen har ofte gjengitt disse rapportene. Deretter strømmer tusenvis av brev fra hele verden med appeller til støtte for Jehovas vitner inn til kontorene til regjeringsmedlemmene i de aktuelle landene.

Under en slik kampanje i 1937 mottok guvernøren i Georgia i De forente stater på bare to dager omkring 7000 brev fra fire land, samtidig som borgermesteren i La Grange i Georgia også ble oversvømt av tusener av brev. Lignende kampanjer ble gjennomført til støtte for Jehovas vitner i Argentina i 1978 og 1979, Benin i 1976, Burundi i 1989, Den dominikanske republikken i 1950 og 1957, Etiopia i 1957, Gabon i 1971, Hellas i 1963 og 1966, Jordan i 1959, Kamerun i 1970, Malawi i 1968, 1972, 1975 og igjen i 1976, Malaya i 1952, Mosambik i 1976, Portugal i 1964 og 1966, Singapore i 1972, Spania i 1961 og igjen i 1962 og Swaziland i 1983.

I forbindelse med situasjonen i Hellas har vi et eksempel fra nyere tid på hvordan Jehovas vitner fra hele verden prøver å hjelpe sine brødre når de blir undertrykt. På grunn av den voldsomme forfølgelsen av Jehovas vitner som det gresk-ortodokse presteskap i Hellas stod bak, offentliggjorde både Vakttårnet og Våkn opp! (med et samlet opplag på over 22 millioner) detaljerte rapporter om forfølgelsen i 1986. Jehovas vitner i andre land ble oppfordret til å støtte sine brødre ved å skrive til greske regjeringsmedlemmer. Og det gjorde de. Aten-avisen Vradyni meldte at justisministeren mottok en flom av brev — 200 000 fra over 200 land og på 106 språk.

Året etter, da en sak som gjaldt Jehovas vitner, ble behandlet ved ankedomstolen i Kania på Kreta, var representanter for Jehovas vitner fra sju andre land (De forente stater, England, Frankrike, Italia, Japan, Spania og Tyskland) til stede som parter i saken og for å støtte sine kristne brødre. Etter at den greske høyesterett i 1988 hadde truffet en avgjørelse som gikk i vitnenes disfavør i en annen sak, ble det levert en appell til Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Her ble 16 jurister fra nesten alle deler av Europa 7. desember 1990 forelagt en fortegnelse over 2000 arrestasjoner og flere hundre rettssaker hvor Jehovas vitner i Hellas var blitt dømt fordi de hadde snakket om Bibelen. (Det ble i virkeligheten foretatt 19 147 slike arrestasjoner i Hellas fra 1938 til 1992.) Kommisjonen avgjorde enstemmig at saken skulle komme opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

I enkelte tilfelle er forholdene blitt noe bedre etter at brudd på menneskerettighetene er blitt avslørt på denne måten. Men uansett hvilke skritt  dommere eller herskere vil ta, vil Jehovas vitner fortsette å adlyde Gud som sin høyeste Hersker.

Juridisk anerkjennelse

Myndigheten til å utøve den sanne tilbedelse skriver seg naturligvis ikke fra noe menneske eller noen jordisk regjering. Den skriver seg fra Jehova Gud selv. Men i mange land har det vist seg å være en fordel for Jehovas vitner å bli registrert hos myndighetene som et trossamfunn, for dermed kan de sikre seg den beskyttelse som verdslige lover gir. Hvis vitnene har planer om å kjøpe tomt til et avdelingskontor eller trykke store mengder bibelsk litteratur, lar det seg kanskje lettere gjøre når de oppretter et lovlig registrert selskap i det aktuelle landet. Jehovas vitner gjør dette og etterligner dermed apostelen Paulus, som ’juridisk sett grunnfestet det gode budskap’ i det gamle Filippi. — Fil. 1: 7.

Noen ganger har det vært svært vanskelig å få gjennomført dette. I Østerrike er det for eksempel slik at et konkordat med Vatikanet sikrer den katolske kirke statsstøtte. I begynnelsen fikk derfor Jehovas vitner avslag når de prøvde å oppnå juridisk anerkjennelse, med denne begrunnelse: ’Deres formål er å danne en religiøs organisasjon, og en organisasjon av det slaget kan ikke dannes ifølge østerriksk lov.’ I 1930 fikk de imidlertid registrert en forening som skulle distribuere bibler og bibelsk litteratur.

I Spania kom Jehovas vitners arbeid i det 20. århundre i gang omkring den første verdenskrig. Helt siden inkvisisjonens første år på 1400-tallet hadde imidlertid den katolske kirke og den spanske stat med noen få unntak arbeidet hånd i hånd. Forandringer i det politiske og det religiøse klima førte til at enkeltpersoner fikk tillatelse til å utøve en annen religion, men de fikk ikke lov til å gi uttrykk for sin tro offentlig. Likevel søkte Jehovas vitner i 1956 og igjen i 1965 om å bli et anerkjent trossamfunn i Spania. Men man kunne egentlig ikke komme noen vei før det spanske parlamentet vedtok loven om religionsfrihet i 1967. Endelig, 10. juli 1970, oppnådde Jehovas vitner i Spania juridisk anerkjennelse. Det var da allerede over 11 000 av dem.

I 1948 søkte Selskapet Vakttårnet den franske guvernøren i Dahomey (nå Benin) om å bli registrert i samsvar med lovene der i landet. Men det var først i 1966, seks år etter at landet var blitt en selvstendig republikk, at Selskapet ble registrert. Denne status ble inndratt i 1976, men gitt tilbake i 1990, i samsvar med de forandringene det politiske klima og den offisielle holdningen til religionsfriheten gjennomgikk.

I Canada hadde Jehovas vitner vært juridisk anerkjent i mange år, men den annen verdenskrig gav deres motstandere et påskudd til å overtale den nye generalguvernøren til å nedlegge forbud mot Jehovas vitner. Det skjedde 4. juli 1940. To år senere, da representanter for vitnene fikk anledning til å møte for et utvalg i Underhuset, anbefalte dette utvalget på det  kraftigste at forbudet mot Jehovas vitner og deres selskaper ble opphevet. Likevel var det først etter at det var blitt ført gjentatte og langvarige debatter i Underhuset, og etter at forkynnerne hadde gjort seg store anstrengelser for å gjennomføre to landsomfattende underskriftskampanjer, at justisministeren, som var katolikk, følte seg tvunget til å oppheve forbudet fullstendig.

I de østeuropeiske landene måtte det skje grunnleggende forandringer i styre og stell før Jehovas vitner kunne oppnå juridisk anerkjennelse. Etter årtiers kamp for religionsfriheten oppnådde de omsider juridisk anerkjennelse i Polen og Ungarn i 1989, i Romania og Øst-Tyskland (før gjenforeningen med Vest-Tyskland) i 1990, i Bulgaria og det daværende Sovjetunionen i 1991 og i Albania i 1992.

Jehovas vitner bestreber seg på å arbeide innenfor rammene av ethvert lands lover. De lærer, med støtte i Bibelen, at verdslige myndigheter skal respekteres. Men når menneskers lover er i strid med Guds klart uttrykte bud, svarer de: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apg. 5: 29.

Når frykt får folk til å glemme grunnleggende friheter

På grunn av det stigende stoffmisbruket og på grunn av inflasjonen, som har ført til at både mann og kone må arbeide utenfor hjemmet, har Jehovas vitner i De forente stater møtt nye situasjoner i forkynnelsesarbeidet. Mange boligområder er praktisk talt forlatt i løpet av dagen, og innbrudd skjer stadig oftere. Folk er fryktsomme. I slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene kom det derfor en ny bølge av vedtekter om at folk som gikk fra dør til dør, måtte ha spesiell polititillatelse, slik at man kunne ha oversikt over fremmede som oppholdt seg i området. I noen byer ble Jehovas vitner truet med arrestasjon hvis de ikke skaffet seg polititillatelse. Men det var allerede blitt lagt et godt juridisk grunnlag for å løse problemene uten å gå rettens vei.

Når det oppstår problemer, kan lokale eldste henvende seg til byens myndigheter for å finne fram til en løsning. Jehovas vitner står fast ved at de ikke vil be om tillatelse til å utføre det arbeidet Gud har pålagt dem, og den amerikanske grunnlov, støttet av avgjørelser fra høyesterett, garanterer  religionsfrihet og trykkefrihet og sier at disse frihetene ikke er avhengig av at det er betalt noen avgift. Men Jehovas vitner forstår godt at folk er engstelige, og hvis det er nødvendig, kan de gå med på å si fra til politiet før de begynner å forkynne i et bestemt område. Hvis det ikke lar seg gjøre å komme fram til noe akseptabelt kompromiss, skriver en advokat fra Selskapets hovedkontor til de lokale myndigheter og forklarer Jehovas vitners arbeid, idet han viser til at grunnloven støtter deres rett til å forkynne, og nevner at de kan forsvare denne retten ved å anlegge erstatningssak mot kommunen og dens ansvarlige embetsmenn. *

I noen land har det også vist seg å være nødvendig å gå rettens vei for å få stadfestet grunnleggende friheter som lenge har vært tatt for gitt. Det skjedde i Finland i 1976 og igjen i 1983. Angivelig for å beskytte privatlivets fred hadde lokale myndigheter en rekke steder innført vedtekter som forbød religiøst arbeid som innbefatter det å gå fra hus til hus. Under rettssaker som ble holdt i byene Loviisa og Rauma, ble det imidlertid påpekt at forkynnelse fra hus til hus er en del av Jehovas vitners gudsdyrkelse, og at staten hadde godkjent denne formen for evangelisering da den anerkjente den religiøse foreningen Jehovas vitner. Det ble også vist at mange er glad for å få besøk av Jehovas vitner, og at det ville være å innskrenke friheten å forby en slik virksomhet bare fordi ikke alle setter pris på den. Etter at Jehovas vitner hadde fått medhold i disse sakene, var det mange byer som opphevet vedtekten.

Innflytelse på rettsutviklingen

I noen land har Jehovas vitners virksomhet vært en sterkt medvirkende faktor til utformingen av rettsreglene. Enhver amerikansk jusstudent er godt kjent med de bidrag Jehovas vitner har ytet til forsvar av borgerrettighetene i De forente stater. Dette bidragets omfang er blitt belyst i slike artikler som følgende: «Den gjeld statsforfatningsretten står i til Jehovas vitner» (Minnesota Law Review, mars 1944) og «En katalysator for rettsutviklingen: Jehovas vitner i høyesterett» (University of Cincinnati Law Review, 1987).

De gunstige dommene de har oppnådd, utgjør nå en betydelig del av rettsgrunnlaget for religionsfriheten,  talefriheten og trykkefriheten i De forente stater. Disse sakene har bidratt mye til å forsvare disse frihetene, ikke bare for Jehovas vitner, men for hele befolkningen. Den kjente forfatteren og redaktøren Irving Dilliard sa i en tale han holdt på Drake universitet: «Uansett hva man måtte synes om den saken, er det i hvert fall et faktum at Jehovas vitner har gjort mer for å bevare våre friheter enn noen annen religiøs gruppe.»

Med hensyn til situasjonen i Canada står det i forordet til en bok om Jehovas vitner og deres kamp for borgerrettighetene (State and Salvation—The Jehovah’s Witnesses and Their Fight for Civil Rights): «Jehovas vitner lærte staten og det kanadiske folk hva den juridiske beskyttelse av dissentere rent praktisk bør omfatte. Dessuten førte . . . forfølgelsen [av Jehovas vitner i provinsen Quebec] til en rekke rettssaker som i 1940- og 1950-årene fant veien helt opp til Canadas høyesterett. Disse sakene gav også et viktig bidrag til formingen av den kanadiske holdning til borgerrettigheter, og de utgjør nå fundamentet for våre dagers rettslære når det gjelder borgerrettigheter i Canada.» Et av resultatene av den kampen for religionsfriheten som Jehovas vitner kjempet i rettssalene, var ifølge denne boken «den lange diskusjons- og debattprosess som førte fram til erklæringen om rettigheter», som nå hører med til selve lovgrunnlaget i Canada.

Guds lov er den høyeste

Jehovas vitners kamp ved domstolene har framfor alt vært et vitnesbyrd om deres overbevisning om at Guds lov er den høyeste. Grunnlaget for det standpunkt de har inntatt, er deres forståelse av stridsspørsmålet om det universelle overherredømme. De anerkjenner Jehova som den eneste sanne Gud og som universets rettmessige, suverene Hersker. De holder derfor fast ved det standpunkt at enhver lov eller rettsavgjørelse som forbyr dem å gjøre det som Jehova har befalt dem å gjøre, er ugyldig, og at den jordiske instans som har innført slike restriksjoner, har gått ut over sin myndighet. De inntar det samme standpunkt som Jesu Kristi apostler, som erklærte: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apg. 5: 29.

Jehovas vitner er fast besluttet på, med Guds hjelp, å forkynne det gode budskap om Guds rike over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner før enden kommer. — Matt. 24: 14.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 680]

Myndighetene i det ene landet etter det andre forbød Jehovas vitners arbeid

[Uthevet tekst på side 682]

Saken ble hevet, og presten forlot tinghuset i voldsomt sinne!

[Uthevet tekst på side 693]

Noen embetsmenn ble mer forsiktige med hvordan de behandlet saker som gjaldt Jehovas vitner

[Ramme på side 684]

Et vitnesbyrd for USAs høyesterett

Joseph F. Rutherford, som hadde advokatbevilling i staten New York og var president for Selskapet Vakttårnet, møtte i De forente staters høyesterett som advokat i Gobitis-saken. Her understreket han betydningen av å underkaste seg under Jehova Guds suverenitet. Han sa:

«Jehovas vitner er de som bærer vitnesbyrd om den allmektige Gud, han som alene har navnet JEHOVA. . . .

Jeg vil henlede oppmerksomheten på det faktum at Jehova Gud for over 6000 år siden lovte at han gjennom Messias skulle opprette en rettferdsregjering. Dette løftet vil han oppfylle når hans tid er inne. Forholdene i vår tid, sett i lys av profetiene, viser at den er nær. . . .

Gud, Jehova, er den eneste kilde til liv. Ingen annen kan gi liv. Staten Pennsylvania kan ikke gi liv. Den amerikanske regjering kan det heller ikke. Som Paulus uttrykker det, har Gud gitt denne loven [forbudet mot billeddyrkelse] for å beskytte sitt folk mot avgudsdyrkelse. Det er bare en liten ting, sier De. At Adam spiste av den forbudte frukt, var også bare en liten ting. Det avgjørende var ikke det eplet Adam spiste, men den handling at han var ulydig mot Gud. Spørsmålet er om mennesket vil adlyde Gud eller adlyde en menneskelig institusjon. . . .

Jeg vil (skjønt det neppe er nødvendig) minne denne domstol om at den i saken ’Church v. United States’ fastholdt at Amerika er en kristen nasjon; og det betyr at Amerika må adlyde Guds lov. Det betyr også at denne domstol juridisk sett tar til etterretning at Guds lov er den høyeste. Og hvis et menneskes samvittighet sier ham at Guds lov er den høyeste, og han samvittighetsfullt lever i samsvar med det, kan ingen jordisk myndighet gjøre seg til herre over hans samvittighet eller gripe inn overfor den. . . .

Tillat meg å henlede oppmerksomheten på følgende: Hver gang et rettsmøte blir åpnet ved denne domstol, roper rettsbetjenten ut: ’Gud bevare De forente stater og denne ærverdige domstol.’ Og nå sier jeg: Gud bevare denne ærverdige domstol mot å begå en feil som vil bringe De forente staters folk i samme kategori som de totalitære og utslette alle de rettigheter som grunnloven garanterer. Dette dreier seg om noe som er hellig for enhver amerikaner som elsker Gud og hans Ord.»

[Ramme på side 687]

Hvordan det gikk til at høyesterett endret standpunkt

I saken «Minersville School District v. Gobitis» i 1940 avgjorde De forente staters høyesterett med åtte dommerstemmer mot én at det kunne forlanges at skolebarn skulle hilse flagget. Det var bare dommer Stone som avgav dissens. Men to år senere, i saken «Jones v. Opelika», var det tre dommere til (Black, Douglas og Murphy) som avgav dissens, og de benyttet anledningen til å si at de mente det var blitt truffet en gal avgjørelse i Gobitis-saken, fordi religionsfriheten var blitt tillagt underordnet betydning. Det betydde at fire av de ni dommerne nå var stemt for å treffe en annen avgjørelse enn den som var blitt truffet i Gobitis-saken. To av de andre fem dommerne, som hadde tillagt religionsfriheten mindre betydning, hadde nå gått av med pensjon. To nye dommere (Rutledge og Jackson) var blitt utnevnt da den neste flagghilsningssaken kom opp for høyesterett. I saken «West Virginia State Board of Education v. Barnette» i 1943 stemte begge disse dommerne til fordel for religionsfriheten og imot tvungen flagghilsen. Slik gikk det til at domstolen med seks mot tre stemmer endret standpunkt i forhold til det standpunkt den hadde tatt i fem tidligere saker («Gobitis», «Leoles», «Hering», «Gabrielli» og «Johnson») som var blitt anket til den.

Det er interessant å merke seg hva dommer Frankfurter, som avgav dissenterende votum i Barnette-saken, sa: «Domstolen vil fra tid til annen endre sin rettsoppfatning. Det har skjedd før. Men jeg tror at før denne domstolen behandlet disse sakene vedrørende Jehovas vitner, hadde den aldri (bortsett fra i noen mindre betydningsfulle tilfelle som senere ble korrigert) overprøvd og endret avgjørelser for å begrense demokratiske instansers makt.»

[Ramme på side 688]

«En eldgammel misjonsform»

I 1943 erklærte De forente staters høyesterett blant annet følgende i saken «Murdock v. Pennsylvania»:

«Den personlige utdeling av religiøse skrifter er en eldgammel misjonsform — like gammel som trykkemaskinen. I årenes løp har den utgjort en sterk drivkraft for mange religiøse bevegelser. Denne formen for evangelisering brukes i dag i stor utstrekning av forskjellige religiøse sekter, hvis kolportører bringer evangeliet ut til tusener og atter tusener av hjem for å vinne tilhengere for sin tro ved personlige besøk. Det dreier seg ikke bare om forkynnelse; det dreier seg heller ikke bare om utdeling av religiøse skrifter. Det er en kombinasjon av begge deler. Formålet er like evangelisk som et vekkelsesmøte. Denne formen for religiøs virksomhet har ifølge den første tilleggslov like høy status som gudsdyrkelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene. Den har samme krav på beskyttelse som de mer ortodokse og konvensjonelle former for religionsutøvelse. Den har også samme krav som de andre på å nyte godt av talefriheten og trykkefriheten.»

[Ramme på side 690]

«Like rettigheter for alle»

I 1953 skrev en kanadisk spaltist som på det tidspunkt var godt kjent, følgende under ovenstående overskrift: «Den avgjørelsen Canadas høyesterett traff i Saumur-saken [som Jehovas vitner hadde anket til høyesterett], burde feires med et stort bål på Parliament Hill, et bål som var en stor begivenhet verdig. Få avgjørelser i den kanadiske rettshistorie kan ha vært viktigere. Få domstoler kan ha gjort Canada en større tjeneste enn denne. Ingen har stilt kanadiere som verdsetter sin frihetsarv, i større takknemlighetsgjeld enn denne. . . . Det er umulig å feire denne befrielsen med de bål som den fortjener.»

[Ramme på side 694]

En erklæring til den nazistiske stat

Den 7. oktober 1934 sendte alle menigheter av Jehovas vitner i Tyskland følgende brev til den tyske regjering:

«TIL REGJERINGENS EMBETSMENN

Jehova Guds Ord, Bibelen, er den høyeste lov, og for oss er den vår eneste rettesnor, fordi vi har innviet oss til Gud og er sanne og oppriktige etterfølgere av Kristus Jesus.

I det året som har gått, har De krenket Guds lov og våre rettigheter ved å forby oss som Jehovas vitner å komme sammen for å studere Guds Ord og tilbe og tjene ham. I sitt Ord har han befalt at vi ikke skal unnlate å komme sammen. (Hebreerne 10: 25) Jehova befaler oss: ’Dere er mine vitner om at jeg er Gud. Gå ut og gjør folk kjent med mitt budskap.’ (Jesaja 43: 10, 12; Jesaja 6: 9; Matteus 24: 14) Deres lov er direkte i konflikt med Guds lov, og fordi vi følger de trofaste apostlenes eksempel, ’bør vi adlyde Gud mer enn mennesker’, og det vil vi gjøre. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Vi vil derfor hermed underrette Dem om at vi for enhver pris vil adlyde Guds befalinger, komme sammen for å studere hans Ord og tilbe og tjene ham slik som han har befalt. Hvis Deres regjering eller Deres embetsmenn øver vold mot oss fordi vi adlyder Gud, vil vårt blod komme over Dem, og De vil bli krevd til regnskap av den allmektige Gud.

Vi er ikke interessert i politikk, men er fullstendig viet til Guds rike med Kristus som konge. Vi ønsker ikke å krenke eller skade noen. Det ville glede oss å kunne leve i fred og gjøre godt mot alle i den grad vi har anledning til det, men ettersom Deres regjering og dens embetsmenn fortsetter å prøve å tvinge oss til å være ulydige mot universets høyeste lov, er vi nå tvunget til å la Dem få vite at vi, ved Jehova Guds nåde, vil adlyde ham og sette vår fulle lit til at han vil utfri oss av all undertrykkelse og alle undertrykkere.»

[Ramme på side 697]

Jehovas vitner gir klart uttrykk for sin holdning trass i forbud

I 1940 ble Jehovas vitners organisasjon i Canada forbudt av landets regjering. I tiden deretter ble det anlagt over 500 søksmål mot Jehovas vitner. Hvilket forsvar kunne de framføre? Respektfullt, men uten å vakle, avgav de sin forklaring i retten. Den kunne lyde omtrent slik:

’Jeg ber ikke om unnskyldning for disse bøkene. De viser hva som er veien til evig liv. Jeg tror oppriktig at de forklarer den allmektige Guds hensikt, som går ut på at han skal opprette et rettferdsrike på jorden. For mitt vedkommende har de vært den største velsignelse i mitt liv. Etter min oppfatning ville det være en synd mot Den allmektige å ødelegge disse bøkene og det Guds budskap de inneholder, akkurat som det ville være en synd å brenne selve Bibelen. Enhver må selv velge om han vil risikere å utsette seg for menneskers mishag eller den allmektige Guds mishag. Jeg for min del har stilt meg på Herrens og hans rikes side, og jeg ønsker å ære Den høyestes navn, som er Jehova. Hvis jeg blir straffet for det, må de som tildeler en slik straff, stå til regnskap overfor Gud.’

[Ramme på side 698]

Hvordan kanadiske parlamentsmedlemmer så på saken

Her følger noen uttalelser som medlemmer av det kanadiske Underhuset kom med i 1943, da de oppfordret justisministeren til å oppheve forbudet mot Jehovas vitner og deres registrerte selskaper:

«Justisdepartementet har aldri forelagt utvalget noe vitnesbyrd som viser at Jehovas vitner på noe som helst tidspunkt burde ha vært erklært for å være en ulovlig organisasjon . . . Det er en skam for den kanadiske dominion at folk skal bli stilt for retten på grunn av sin religiøse overbevisning, slik som disse stakkars menneskene er blitt det.» «Etter min oppfatning er det rett og slett religiøse fordommer som gjør at forbudet blir opprettholdt.» — Angus MacInnis.

«De fleste av oss har erfart at dette er harmløse mennesker som ikke på noen måte har til hensikt å skade staten. . . . Hvorfor er ikke forbudet blitt opphevet? Det kan ikke være av frykt for at denne organisasjonen skal skade statens ve og vel, eller at dens virksomhet skal undergrave krigsinnsatsen. Det har aldri vært noe som helst som har tydet på at den har gjort det.» — John G. Diefenbaker.

«Man spør seg unektelig om ikke aksjonen mot Jehovas vitner først og fremst skyldes deres holdning til katolikkene, snarere enn at deres holdning skulle være statsfiendtlig.» — Victor Quelch.

[Ramme på side 699]

’De har tjent religionsfrihetens sak’

«Det ville ikke være riktig å avslutte denne korte oversikten over de problemene Jehovas vitner har hatt med staten, uten å nevne at de ved sin standhaftighet har tjent vår grunnlovfestede religionsfrihets sak. I de senere år har de mer enn noen annen religiøs gruppe lagt beslag på domstolenes tid, og i offentlighetens øyne har de vært sneversynte, men de har vært tro mot sin samvittighets overbevisning, og det har ført til at forbundsdomstolene har truffet en rekke avgjørelser som har sikret og utvidet amerikanske borgeres garanterte religionsfrihet og beskyttet og utvidet deres borgerrettigheter. I de fem årene fra 1938 til 1943 kom minst 31 saker hvor de var innblandet, opp i høyesterett, og de avgjørelsene som ble truffet i disse og senere saker, har i høy grad fremmet de frihetene som er nevnt i Bill of Rights [loven om borgernes rettigheter], i sin alminnelighet og beskyttet religionsfriheten i særdeleshet.» — «Church and State in the United States» av Anson Phelps Stokes, bind III, 1950, side 546.

 [Ramme/bilder på sidene 700 og 701]

De gleder seg over religionsfriheten

I mange land hvor Jehovas vitner tidligere ikke har kunnet virke fritt, har de nå frihet til å komme sammen på møter og til å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike.

Quebec, Canada

I 1940-årene ble de få vitnene her i Châteauguay overfalt av en pøbelflokk. I 1992 kunne de over 21 000 vitnene i provinsen Quebec komme fritt sammen i sine Rikets saler

St. Petersburg, Russland

I 1992 ble hele 3256 døpt på det første internasjonale stevnet Jehovas vitner holdt i Russland

Palma, Spania

Etter at Jehovas vitner i Spania hadde oppnådd juridisk anerkjennelse i 1970, viste de sin glede over å kunne komme åpenlyst sammen ved å sette opp store skilt der hvor de holdt møtene

Tartu, Estland

Vitnene i Estland er takknemlige for at de siden 1990 har fått bibelsk litteratur uten problemer

Maputo, Mosambik

Mindre enn et år etter at Jehovas vitner var blitt juridisk anerkjent her i 1991, var over 50 menigheter av begeistrede vitner opptatt i forkynnelsesarbeidet i og omkring hovedstaden

 Cotonou, Benin

Mange ble overrasket da de kom på et møte en gang i 1990 og fikk se et banner som offentlig ønsket Jehovas vitner velkommen. Her fikk de vite at forbudet mot deres gudsdyrkelse var blitt opphevet

Praha, Tsjekkoslovakia

Nedenfor er noen få av dem som tjente Jehova under det 40 år lange forbudet. I 1991 gledet de seg over å være sammen på et internasjonalt stevne som Jehovas vitner holdt i Praha

Luanda, Angola

Da forbudet ble opphevet i 1992, var det over 50 000 enkeltpersoner og familier som ville at Jehovas vitner skulle studere Bibelen med dem

Kiev, Ukraina

I dette landet er det mange til stede på møtene (som ofte blir holdt i leide lokaler), særlig siden Jehovas vitner ble juridisk anerkjent i 1991

[Bilder på side 679]

De forente staters høyesterett er blitt forelagt kjæremål og anker i til sammen 138 saker som har berørt Jehovas vitner. I 111 av disse sakene, fra 1939 til 1963, var Hayden Covington (på bildet) Selskapets advokat

[Bilde på side 681]

Maurice Duplessis, Quebecs statsminister, kneler her offentlig for kardinal Villeneuve i slutten av 1930-årene og setter en ring på fingeren hans som et uttrykk for det nære båndet mellom kirke og stat. Forfølgelsen av Jehovas vitner var spesielt intens i Quebec

[Bilde på side 683]

W. K. Jackson, som tjente i den juridiske avdeling ved Selskapets hovedkontor, var medlem av Jehovas vitners styrende råd i ti år

[Bilde på side 685]

Rosco Jones; hans sak i forbindelse med Jehovas vitners forkynnelse kom opp i De forente staters høyesterett to ganger

[Bilder på side 686]

Dommerne i De forente staters høyesterett, som i Barnette-saken avviste tvungen flagghilsen til fordel for religionsfriheten med seks mot tre stemmer. Dermed endret høyesterett sin rettsoppfatning i forhold til den avgjørelsen den hadde truffet i Gobitis-saken

Disse var involvert i rettssakene

Lillian og William Gobitas

Marie og Gathie Barnette

[Bilde på side 689]

Aimé Boucher, som ble frikjent av Canadas høyesterett ved en dom som avviste anklagene om at Jehovas vitner tilskyndte til opprør

[Bilder på side 691]

Denne traktaten, som kom ut på tre språk, gjorde hele Canada kjent med hva Jehovas vitner var blitt utsatt for i Quebec

[Bilder på side 692]

For at Jehovas vitner skulle vite hvordan de skulle reagere på motstand de møtte i forkynnelsen, var det nødvendig å undervise dem i juridiske forhold; her er noen av de publikasjonene som ble brukt til dette