Kapittel 28

Guds folk blir prøvd og siktet

UNDER den utvikling Jehovas vitners organisasjon har gjennomgått i nyere tid, har det oppstått mange situasjoner som har utgjort en alvorlig trosprøve for noen. Disse situasjonene har tjent til å vise hvem det er som virkelig er kristne, akkurat som hveten blir skilt fra agnene når kornet blir tresket og renset. (Jevnfør Lukas 3: 17.) De som har vært knyttet til organisasjonen, har måttet vise hva som har bodd i deres hjerte. Har de tjent bare for personlig vinnings skyld? Har de bare fulgt et ufullkomment menneske? Eller har de vært ydmyke, ivrige etter å bli kjent med og gjøre Jehovas vilje, fullstendig hengitt til ham? — Jevnfør 2. Krønikebok 16: 9.

De som fulgte Jesus Kristus i det første århundre, ble også stilt på trosprøver. Jesus sa til dem at hvis de var trofaste, skulle de få del i hans rike sammen med ham. (Matt. 5: 3, 10; 7: 21; 18: 3; 19: 28) Men han sa ikke når de skulle få denne belønningen. Hva ville de gjøre når deres forkynnelse ble møtt med likegyldighet og kanskje åpenlyst fiendskap? Ville de likevel lojalt fortsette å sette hans rikes interesser på førsteplassen i sitt liv? Ikke alle gjorde det. — 2. Tim. 4: 10.

Den måten Jesus underviste på, var en prøve for noen. Fariseerne tok anstøt da han direkte avviste deres tradisjoner. (Matt. 15: 1—14) Selv mange av dem som gikk for å være Jesu disipler, tok anstøt av den måten han underviste på. En gang da han drøftet betydningen av å vise tro på verdien av hans kjød og blod, som han skulle ofre, ble mange av disiplene rystet over det billedspråket han benyttet. Uten å vente på en videre forklaring gikk de «til de ting som lå bak dem, og ville ikke lenger gå sammen med ham». — Joh. 6: 48—66.

Men det var ikke alle som forlot ham. Som Simon Peter sa: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord; og vi har trodd og fått vite at du er Guds Hellige.» (Joh. 6: 67—69) De hadde sett og hørt nok til å bli overbevist om at Jesus var den som Gud brukte til å gjøre kjent sannheten om seg selv og sin hensikt. (Joh. 1: 14; 14: 6) Ikke desto mindre fortsatte trosprøvene.

Etter sin død og oppstandelse brukte Jesus apostlene og andre som hyrder i menigheten. De var ufullkomne mennesker, og av og til kunne deres ufullkommenheter være en prøvelse for deres omgivelser. (Jevnfør Apostlenes  gjerninger 15: 36—41; Galaterne 2: 11—14.) På den annen side var det noen som gikk for langt i sin beundring av fremtredende kristne, og som sa: «Jeg hører til Paulus», eller: ’Jeg hører til Apollos.’ (1. Kor. 3: 4) Alle trengte å være på vakt, så de ikke tapte av syne hva det ville si å være en etterfølger av Jesus Kristus.

Apostelen Paulus forutsa andre alvorlige problemer. Han sa at det til og med innenfor den kristne menighet skulle ’stå fram menn som skulle tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv’. (Apg. 20: 29, 30) Og apostelen Peter forutsa at falske lærere blant Guds tjenere skulle prøve å utnytte andre med «falske ord». (2. Pet. 2: 1—3) De kristnes tro og lojalitet ville tydeligvis komme til å bli stilt på store prøver.

De prøvelser og den sikting som er en del av Jehovas vitners historie i nyere tid, har derfor ikke kommet som noen overraskelse. Men ikke så rent få er blitt overrasket over hvem det er som har tatt anstøt, og hva de har tatt anstøt av.

Verdsatte de virkelig gjenløsningen?

I begynnelsen av 1870-årene gikk bror Russell og hans medarbeidere stadig framover i kunnskap om Guds hensikt og verdsettelse av den. Det var en tid da de ble åndelig styrket. Men så, i 1878, ble deres tro og deres lojalitet mot Guds Ord stilt på en stor prøve. Det striden dreide seg om, var verdien av Jesu ofrede kjød og blod — nøyaktig den samme læren som den som hadde fått mange av Jesu disipler i det første århundre til å ta anstøt.

Bare to år tidligere, i 1876, hadde C. T. Russell inngått et samarbeid med N. H. Barbour fra Rochester i staten New York. Deres studiegrupper var blitt slått sammen. Russell hadde stilt midler til rådighet for at Barbours tidsskrift Herald of the Morning (Morgenens budbærer) skulle bli utgitt på nytt, med Barbour som redaktør og Russell som medredaktør. Sammen hadde de også utgitt boken Three Worlds, and the Harvest of This World (Tre verdener og denne verdens høst).

Så eksploderte bomben! I Herald of the Morning for august 1878 skrev Barbour en artikkel hvor han avfeide slike skriftsteder som 1. Peter 3: 18 og Jesaja 53: 5, 6 foruten Hebreerne 9: 22 og erklærte at hele den tanke at Kristus døde for å gjøre soning for våre synder, var frastøtende. Russell skrev senere: «Til vår smertelige overraskelse skrev Barbour . . . en artikkel i Herald som fornektet forsoningslæren — fornektet at Kristi død var gjenløsningsprisen for Adam og hans slekt, idet han sa at Kristi død ikke kunne bidra mer til soning av straffen for menneskenes synder enn det å stikke en nål gjennom en flue og la den lide og dø kunne betraktes av en jordisk far som et rettferdig oppgjør for sitt barns forseelser.» *

 Dette var et spørsmål av største betydning. Ville bror Russell lojalt holde fast ved det Bibelen tydelig sa om Guds foranstaltning for å frelse menneskene? Eller ville han la seg påvirke av menneskelig filosofi? Trass i at han var bare 26 år gammel den gangen og Barbour var mye eldre, skrev han modig en artikkel i det neste nummeret av Herald hvor han på det sterkeste forsvarte læren om Kristi blods sonende verdi og betegnet den som «en av Guds Ords viktigste læresetninger».

Deretter oppfordret han J. H. Paton, bladets andre medredaktør, til å skrive en artikkel til støtte for troen på Kristi blod som grunnlaget for soning for synd. Paton skrev den artikkelen, og den ble trykt i desembernummeret. Etter gjentatte mislykte forsøk på å resonnere med Barbour om saken ut fra Bibelen brøt Russell forbindelsen med ham og trakk sin støtte av bladet tilbake. I juli 1879 begynte Russell å utgi et nytt blad — Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær) — som helt fra begynnelsen av kom med et sterkt forsvar av gjenløsningen. Men dette var ikke slutten på problemene.

To år senere begynte også Paton, som da tjente som en reisende representant for Watch Tower, å gå sine egne veier. Deretter utgav han en bok (sin andre bok, Day Dawn [Daggry]) hvor han forkastet troen på at Adam falt i synd, og følgelig på behovet for en gjenløser. Han resonnerte som så at Herren selv var et ufullkomment menneske som ved sitt liv ganske enkelt viste andre hvordan de kunne korsfeste sine syndige tilbøyeligheter.  I 1881 begynte en annen av Russells medarbeidere, A. D. Jones, å utgi et blad (Zion’s Day Star [Sions dagstjerne]), som hadde mye til felles med Watch Tower, men som skulle redegjøre for de enklere sidene av Guds hensikt. I begynnelsen så det ut til at alt var såre vel. Men før det hadde gått et år, hadde Jones’ blad fornektet Kristi sonoffer, og før det hadde gått et år til, hadde det forkastet hele resten av Bibelen. Hva var det som hadde skjedd med disse mennene? De hadde latt personlige teorier og begeistring for populære filosofiske oppfatninger føre seg bort fra Guds Ord. (Jevnfør Kolosserne 2: 8.) Det bladet som ble utgitt av A. D. Jones, fortsatte bare å komme ut en kort tid og gikk deretter inn. J. H. Paton bestemte seg for å utgi et blad hvor han framstilte evangeliet slik han så det, men det fikk en temmelig begrenset utbredelse.

Bror Russell var opptatt av hvilken virkning alt dette ville ha på dem som leste Watch Tower. Han erkjente at det satte den enkeltes tro på prøve. Han var klar over at noen tolket hans kritikk av ubibelske læresetninger som et utslag av en rivaliseringens ånd. Men bror Russell var ikke ute etter å vinne tilhengere. Han skrev om det som skjedde: «Hensikten med denne prøvelsen og siktingen er øyensynlig å velge ut alle hvis hjertes ønsker er uselviske, alle som fullt ut og uforbeholdent har innviet seg til Herren, og som er så ivrige etter at Herrens vilje skal skje, og som har så stor tillit til hans visdom, hans veier og hans Ord at de nekter å la seg lede bort fra Herrens Ord ved andres ordkløveri eller ved planer og ideer de selv måtte ha.»

Brukte Gud en synlig kanal?

Det finnes som kjent mange religiøse organisasjoner, og en god del av disse bruker Bibelen til en viss grad. Gjorde Gud spesiell bruk av Charles Taze Russell? Og sluttet Gud i så fall å ha en synlig kanal da bror Russell døde? Dette ble avgjørende stridsspørsmål og førte til ytterligere prøvelser og sikting.

Man kunne naturligvis ikke vente at Gud skulle bruke C. T. Russell hvis han ikke holdt seg lojalt til Guds Ord. (Jer. 23: 28; 2. Tim. 3: 16, 17) Gud ville ikke bruke en mann som av frykt unnlot å forkynne det som han så stod klart skrevet i Bibelen. (Esek. 2: 6—8) Gud ville heller ikke bruke en som utnyttet sin bibelkunnskap til å bringe ære til seg selv. (Joh. 5: 44) Hva viser så de faktiske forhold?

Når Jehovas vitner i dag ser tilbake på det arbeidet Charles Taze Russell utførte, den lære han framholdt, grunnen til at han gjorde det, og det som det førte til, er de ikke i tvil om at han virkelig ble brukt av Gud på en spesiell måte og i en betydningsfull tid.

Denne oppfatningen bygger ikke bare på det faste standpunkt bror Russell inntok i forbindelse med læren om gjenløsningen. Den bygger også på det faktum at han fryktløst forkastet trosbekjennelser som inneholdt  noen av kristenhetens grunnleggende læresetninger, fordi disse var i strid med de inspirerte skrifter. Det dreide seg blant annet om treenighetslæren (som har sine røtter i det gamle Babylon og ikke ble antatt av de såkalte kristne før lenge etter at nedskrivningen av Bibelen var fullført) og læren om menneskesjelens iboende udødelighet (som var blitt antatt av mennesker med stor ærefrykt for Platons filosofi, og som banet vei for læren om at sjeler lider evig pine i et brennende helvete). Mange av kristenhetens lærde er også klar over at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for disse læresetningene, * men som oftest er det ikke det prestene og predikantene sier fra prekestolene. Bror Russell derimot gikk i gang med en iherdig kampanje for å fortelle alle som ville høre, hva Bibelen virkelig sier.

Det er også verdt å merke seg hva bror Russell gjorde med andre betydningsfulle sannheter han lærte fra Guds Ord. Han forstod at Kristus skulle komme igjen som en herliggjort ånd, usynlig for det menneskelige øye. Allerede i 1876 forstod han at året 1914 ville avmerke utløpet av hedningenes tider. (Luk. 21: 24, King James Version) Også andre bibelforskere hadde forstått noen av disse tingene og snakket om dem. Men bror Russell brukte alle sine krefter og alle sine midler på å gjøre dem kjent i internasjonalt omfang i en målestokk som ingen enkeltperson eller gruppe før hadde gjort.

Han oppfordret andre til omhyggelig å sammenligne det han skrev, med Bibelen, så de kunne være sikre på at det de lærte, var i full overensstemmelse med Guds inspirerte Ord. Som svar til en som skrev og stilte et spørsmål, skrev bror Russell: «Hvis det var riktig av de første kristne å prøve det de mottok av apostlene, som var og som hevdet at de var inspirert, må det være mye viktigere at du fullt ut forvisser deg om at disse lærepunktene er i nøye overensstemmelse med deres og vår Herres belæring — ettersom forfatteren ikke hevder at han er inspirert, men bare ledet av Herren, som en som blir brukt av Ham til å fø Hans hjord.»

Bror Russell hevdet ikke at han var i besittelse av overnaturlige evner, eller at han hadde fått guddommelige åpenbaringer. Han tok ikke æren for det han framholdt. Han var en usedvanlig bibelstudent. Men han forklarte at hans bemerkelsesverdige forståelse av Bibelen ganske enkelt skyldtes ’den enkle kjensgjerning at Guds fastsatte tid var inne’. Han sa: «Hvis ikke jeg  talte eller det ikke fantes noe annet redskap, ville steinene rope.» Han omtalte seg selv som en pekefinger som viste til det som stod skrevet i Guds Ord.

Charles Taze Russell ønsket ingen ære fra mennesker. For å få enhver som var tilbøyelig til å vise ham for stor ære, på andre tanker, skrev han i 1896: «Da vi ved Guds nåde i en viss grad er blitt brukt i evangeliets tjeneste, kan det ikke være upassende å si her det vi ofte har sagt privat og tidligere i disse spalter — nemlig at selv om vi verdsetter den kjærlighet, sympati og tillit som blir vist av våre medtjenere og av hele troens husstand, og fellesskapet med dem, ønsker vi ingen ære eller ærbødighet for oss selv eller våre skrifter; vi ønsker heller ikke å bli kalt Deres velærverdighet eller rabbi. Vi ønsker heller ikke at noen skal bli oppkalt etter oss.»

Da hans død nærmet seg, antok han ikke det syn at det ikke var noe mer å lære eller noe mer å gjøre. Han hadde ofte snakket om å utarbeide et sjuende bind av Studier i Skriften. Da han ble spurt om dette før sin død, sa han til bror Menta Sturgeon, som reiste sammen med ham: «Det kan en annen skrive.» I sitt testament gav han uttrykk for ønsket om at The Watch Tower måtte fortsette å komme ut under ledelse av et utvalg av menn som var fullt hengitt til Herren. Han skrev at de skulle være menn som var «fullt ut trofaste mot Skriftens lære, spesielt mot læren om gjenløsningen — at ingen kan bli antatt hos Gud og finne frelse til evig liv uten å ha tro på Kristus og være lydig mot hans Ord og dets ånd».

Bror Russell innså at det var mye arbeid som gjenstod når det gjaldt forkynnelsen av det gode budskap. På et såkalt spørsmålsmøte i Vancouver i Britisk Columbia i Canada i 1915 ble han spurt om når de av Kristi åndssalvede etterfølgere som levde da, kunne regne med å oppnå sin himmelske belønning. Han svarte: «Jeg vet ikke, men det er et stort arbeid som skal utføres. Og det vil kreve tusener av brødre og millioner av dollar å gjøre det. Hvor de skal komme fra, vet jeg ikke — Herren kjenner sin egen gjerning.» Og i 1916, kort tid før han la ut på den foredragsreisen som han døde under, kalte han en av sine assistenter, A. H. Macmillan, inn på kontoret sitt og sa til ham: «Jeg er ikke i stand til å fortsette arbeidet lenger, og likevel er det et stort arbeid som skal utføres.» I tre timer beskrev han for bror Macmillan det omfattende forkynnelsesarbeidet som han ut fra Bibelen så skulle utføres. Da bror Macmillan kom med innvendinger, svarte han: «Dette er ikke menneskers verk.»

Forandring i administrasjonen medfører prøver

Mange av bror Russells medarbeidere var fast overbevist om at Herren hadde tingene under kontroll. I bror Russells begravelse sa W. E. Van Amburgh: «Gud brukte mange tjenere i fortiden, og han vil uten tvil bruke mange i framtiden. Vi har ikke innviet oss til et menneske eller til et menneskes gjerning, men til å gjøre Guds vilje, slik han vil åpenbare den for oss  gjennom sitt Ord og sin ledelse. Gud står fremdeles ved roret.» Bror Van Amburgh holdt fast ved den overbevisningen til sin død.

Det var dessverre noen som foregav å beundre Russell, men som la en helt annen ånd for dagen enn Van Amburgh. De endrede forholdene etter Russells død førte derfor til prøvelse og sikting. Frafalne grupper brøt ut, ikke bare i De forente stater, men også i København, i Belfast, i Vancouver og Victoria i Britisk Columbia i Canada og andre steder. I Helsinki var det noen som mente at det etter Russells død ikke lenger fantes noen kanal som det kom åndelig opplysning gjennom. På oppfordring fra visse fremtredende bibelstudenter var det 164 der som forlot organisasjonen. Hadde dette Guds velsignelse? En tid gav de ut et eget blad og holdt egne møter. Men etter hvert ble gruppen splittet opp, og den syknet hen og opphørte å eksistere; mange av dens medlemmer var glad for å kunne vende tilbake til bibelstudentenes møter. Men ikke alle vendte tilbake.

Bror Russells død og utviklingen i tiden deretter utgjorde også en prøve for R. E. B. Nicholson, sekretæren ved avdelingskontoret i Australia, og fikk ham til å åpenbare hva som bodde i hans hjerte. Etter Russells død skrev han: «I over et kvart århundre har jeg holdt av ham, ikke bare for hans arbeids skyld, men også for hans tiltalende karakter; jeg har gledet meg over de sannheter han har utsendt som ’mat i rette tid’, og over hans veiledning; jeg har beundret hans sympatiske, vennlige og kjærlige vesen, som på en så storslått måte var blandet med sjelsstyrke og en sterk beslutning om å gjøre og våge hva som helst for å utføre det som han mente var Guds vilje eller oppfyllelsen av Guds Ord. . . . En føler seg ensom når det går opp for en at denne sterke støtte er borte.»

Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets nye president, var ikke den mennesketype Nicholson mente burde overta bror Russells tilsynsgjerning. Nicholson begynte å kritisere åpenlyst den likeframme måten falsk religion ble fordømt på i det nye bibelstudiematerialet. Det varte ikke lenge før han forlot organisasjonen, og han tok med seg en god del av det som var Selskapets eiendom (som han hadde registrert i sitt navn), foruten dem i menigheten i Melbourne som hadde vært tilbøyelige til å se opp til ham. Hvordan kunne dette skje? Nicholson var tydeligvis blitt en som fulgte et menneske; da dette mennesket ble borte, ble Nicholsons ærlighet svekket, og hans iver etter å tjene Herren kjølnet. Ingen av dem som brøt ut den gangen, hadde åndelig framgang. Det bør imidlertid nevnes at Nicholsons kone, Jane, en liten, spinkel kvinne, ikke fulgte sin mann i hans frafall. Hennes hengivenhet gjaldt først og fremst Jehova Gud, og hun fortsatte å tjene ham som en heltidsforkynner helt til sin død i 1951.

Mange oppfattet det som skjedde i årene etter bror Russells død, som noe som bidrog til å fremme det som var Herrens vilje. En av Jehovas tjenere i Canada skrev om dette til bror Rutherford:

 «Misforstå meg ikke, kjære bror, når jeg nå skriver det jeg gjør. Ditt gemytt er like så forskjellig fra bror Russells som dagen er fra natten. Mange, akk, svært mange, holdt av bror Russell på grunn av hans personlighet, hans gemytt osv., og meget, meget få sa ham imot. Mange tok imot sannheten bare fordi bror Russell forkynte den. Derfor kom mange til å tilbe mannen . . . Du husker kanskje den gang da bror Russell på et konvent holdt en åpenhjertig tale om dette feilgrep hos mange velmenende brødre og lot sin tale støtte seg til Åpenbaringen 22, 8. 9, som omhandler Johannes og engelen. Vi vet alle hva som skjedde da han døde.

Men du, bror Rutherford, har et gemytt som ikke kan sammenlignes med bror Russells. Endog deres utseende er forskjellig. Men det er ikke din skyld. Det var din fødselsdagsgave, og du kunne ikke avslå den. . . . Helt siden du ble satt til å lede Selskapet, har du vært gjenstand for urettferdig kritikk og baktalelse av verste sort, og alt dette er kommet fra brødrene. Men til tross for alt dette har du vært tro mot den kjære Herre, og du har med hengivenhet utrettet hans gjerning, slik som den er beskrevet i Jesaja 61, 1—3. Visste Herren hva han gjorde, da han satte deg til å lede arbeidet? Ja, så absolutt. Før var vi alle tilbøyelige til å tilbe skapningen framfor Skaperen. Herren visste dette. Derfor satte han en skapning med et helt annet gemytt i spissen for arbeidet, eller skal jeg si, til å ivareta arbeidet, høst arbeidet. Du ønsker ikke at noen skal tilbe deg. Det vet jeg; men jeg vet også at du ønsker at alle som har den samme dyrebare tro, skal glede seg ved det lys som nå skinner på de rettferdiges sti, etter hvert som Herren anser det som godt å la det skinne. Og det er nettopp det Herren vil ha gjort.»

Hvem var «den tro og kloke tjener»?

Mange av dem som ble siktet fra på den tiden, holdt fast ved at en enkeltperson, Charles Taze Russell, var den «tro og kloke tjener» (EN) eller «slave» som Jesus talte om i Matteus 24: 45—47, den tjener som skulle dele ut åndelig føde til troens husstand. Særlig etter hans død ble denne oppfatningen framholdt i en årrekke også i Vakttårnet. På bakgrunn av den fremtredende rolle bror Russell hadde spilt, mente bibelstudentene på den tiden at det måtte være slik. Russell selv fremmet ikke denne tanken, men han erkjente at de argumentene som ble framført til støtte for den, hørtes rimelige ut. * Han understreket imidlertid at uansett hvem det var Herren brukte i en slik rolle, måtte vedkommende være både ydmyk og ivrig etter å bringe ære til Herren, og at den som Herren hadde utvalgt, ville bli erstattet av en annen hvis han sviktet.

Etter hvert som sannhetens lys ble stadig klarere etter bror Russells død, og etter hvert som det forkynnelsesarbeidet Jesus hadde forutsagt, ble mer omfattende, ble det imidlertid tydelig at den «tro og kloke tjener» ikke hadde forlatt skueplassen da bror Russell døde. I 1881 hadde bror Russell selv gitt uttrykk for den oppfatning at ’tjeneren’ bestod av hele gruppen av trofaste, åndssalvede kristne. Han oppfattet den som en kollektiv tjener, en klasse mennesker som var forent i å gjøre Guds vilje. (Jevnfør Jesaja 43: 10.) Denne forståelsen ble bekreftet av bibelstudentene i 1927. Jehovas vitner i vår tid anerkjenner bladet Vakttårnet og beslektede publikasjoner som de redskaper som den tro og kloke slave benytter til å dele ut åndelig føde gjennom. De påstår ikke at denne slaveklassen er ufeilbarlig, men de betrakter den som den ene kanal som Herren bruker nå i de siste dager for denne tingenes ordning.

Da stolthet ble en hindring

Det har imidlertid forekommet at enkeltpersoner i ansvarsfulle stillinger har begynt å betrakte seg selv som kanalen for åndelig lys, med den følge at de har avvist det som har kommet fra organisasjonen. Andre har ganske enkelt falt for trangen til å øve større personlig innflytelse. De har prøvd å få andre til å følge seg, eller, som apostelen Paulus uttrykte det, «å trekke disiplene bort, etter seg selv». (Apg. 20: 29, 30) Dette har naturlig vis vært en prøve på motivene til dem som de har prøvd å få med seg, og på deres åndelige stabilitet. Se på disse eksemplene:

Bibelstudentene i Allegheny i Pennsylvania mottok et spesielt brev hvor de ble innbudt til et møte 5. april 1894. Bror og søster Russell ble ikke innbudt og var heller ikke til stede, men omkring 40 andre møtte fram. I brevet, som var undertegnet av E. Bryan, S. D. Rogers, J. B. Adamson og O. von Zech, stod det at møtet ville dreie seg om noe som ’i høyeste grad angikk deres ve og vel’. Det viste seg imidlertid å være et ondsinnet forsøk fra brevskrivernes side på å forgifte andres sinn ved å «avsløre» det de antok var urettmessig i bror Russells forretningsførsel (skjønt de faktiske forhold viste at alt var i den skjønneste orden), ved å hevde at bror Russell hadde for stor myndighet (en myndighet som de selv ville ha), og ved å klage over at han gikk inn for at evangeliet skulle utbres ved hjelp av det trykte ord og bibelstudiemøter i stedet for bare ved foredrag (hvor de lettere kunne dosere sine personlige synspunkter). Dette førte til stor uro i menigheten, og det var mange som tok anstøt. Men de som gikk sin vei, ble ikke dermed mer åndeligsinnet eller mer nidkjære i Herrens gjerning.

Over 20 år senere, kort tid før sin død, gav bror Russell uttrykk for at han ville sende Paul S. L. Johnson, en dyktig foredragsholder, til England for å styrke bibelstudentene der. Av respekt for bror Russells ønske sendte Selskapet Johnson til England i november 1916. Men så snart han hadde kommet dit, avsatte han to av Selskapets ledere. Han anså seg selv for å være en betydningsfull person og hevdet i foredrag og i brev at det han gjorde, var forbilledlig framstilt i Bibelen ved Esra, Nehemja og Mordekai. Han hevdet at han var den forvalteren (eller betrodde mann) som Jesus talte om i sin lignelse i Matteus 20: 8. Han forsøkte å få kontroll over Selskapets penger, og for å nå sine mål brakte han en sak inn for lagmannsretten i London.

Planene hans ble imidlertid forpurret, og han reiste tilbake til New York. Der prøvde han å vinne støtte hos noen av Selskapets styremedlemmer. De som lot seg overtale til å ta hans parti, forsøkte å nå sine mål ved å prøve å få vedtatt en resolusjon som opphevet bestemmelser i Selskapets vedtekter om at presidenten hadde den ledende myndighet. De ville ha myndighet til selv å treffe alle avgjørelser. Bror Rutherford tok rettslige skritt for å beskytte Selskapets interesser, og de som prøvde å skape splittelse, ble bedt om å forlate Betel-hjemmet. På årsmøtet for Selskapets aksjonærer tidlig året etter, hvor styremedlemmene og lederne for det kommende året skulle velges, ble urostifterne avvist med overveldende flertall. Noen av dem mente kanskje at de hadde rett, men det store flertall av deres åndelige brødre gjorde det helt klart at de mente noe annet. Ville de ta imot denne irettesettelsen?

 I tiden deretter dukket P. S. L. Johnson opp på bibelstudentenes møter og gav inntrykk av at han var enig i deres tro og virksomhet. Men etter at han hadde vunnet noens tillit, begynte han å så tvil. Hvis noen foreslo at de skulle bryte med Selskapet, frarådet han hyklersk det — inntil hele gruppens lojalitet var blitt grundig undergravd. Gjennom brev og ved reiser som han foretok, prøvde han å påvirke brødrene ikke bare i De forente stater, men også i Canada, på Jamaica, i Europa og i Australia. Lyktes han i sitt forsett?

Det kunne se slik ut når flertallet i en menighet stemte for å bryte forbindelsen med Selskapet. Men de var som en gren som blir skåret av et tre — den holder seg grønn en tid, men så visner den og dør. Da motstanderne holdt et stevne i 1918, kom uoverensstemmelser opp til overflaten, og det oppstod splittelse. Motsetningene tiltok. Noen fortsatte en tid som små sekter med en leder som de beundret. Men ingen av dem viet seg til det arbeid som består i å avlegge et offentlig vitnesbyrd om Guds rike på hele den bebodde jord, som var det arbeidet Jesus påla sine etterfølgere å utføre.

Mens alt dette pågikk, minnet brødrene hverandre om det som står i 1. Peter 4: 12: «Dere elskede, undre dere ikke over den ild som brenner blant dere, den som rammer dere som en prøve, som om det hendte dere noe merkelig.»

De som er nevnt ovenfor, var ikke de eneste som lot stolthet undergrave sin tro. Det var også andre som gjorde det. En av dem var Alexandre Freytag, som hadde ansvaret for Selskapets kontor i Genève i Sveits. Han likte å henlede oppmerksomheten på seg selv. Når han oversatte Selskapets publikasjoner til fransk, flettet han inn sine egne oppfatninger, og han brukte Selskapets utstyr til å utgi sine egne skrifter. I Canada begynte W. F. Salter, en av de ansvarlige ved avdelingskontoret der, å erklære seg uenig med det som stod i Selskapets publikasjoner. Han gav uttrykk for at han regnet med å bli Selskapet Vakttårnets neste president, og etter at han var blitt avsatt, skrev han brev til menighetene i Canada og i andre land på papir med Selskapets brevhode og oppfordret dem til å studere stoff som han selv hadde skrevet. G. M. Ukoli i Nigeria var først nidkjær for sannheten, men siden begynte han å se den som et middel til å oppnå posisjon og materiell vinning. Da han ble stanset, begynte han å kritisere trofaste brødre i pressen. Og flere andre kunne ha vært nevnt.

Også i de senere år har noen som har hatt fremtredende tilsynsoppgaver, lagt en slik ånd for dagen.

Disse personene har naturligvis hatt frihet til å tro det de vil. Men enhver som offentlig eller privat fremmer synspunkter som avviker fra det som står i en organisasjons publikasjoner, og som samtidig hevder at han representerer denne organisasjonen, skaper splittelse.

 Hvordan taklet Jehovas vitner disse situasjonene? De startet ikke noen forfølgelseskampanje mot disse personene (selv om de som hadde forlatt dem, ofte gav seg til å æreskjelle sine tidligere åndelige brødre), og de prøvde heller ikke å skade dem fysisk (slik den katolske kirke gjorde med annerledestenkende under inkvisisjonen). De fulgte i stedet apostelen Paulus’ inspirerte råd: «[Hold] øye med dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært, og unngå dem. For den slags mennesker er slaver, ikke for vår Herre Kristus . . . og ved glatt tale og smiger forleder de de uskyldiges hjerter.» — Rom. 16: 17, 18.

Andre, som så det som skjedde, fikk dermed anledning til å vise hva som bodde i deres hjerte.

Lærepunkter som måtte justeres

Jehovas vitner legger ikke skjul på at deres forståelse av Guds hensikt har måttet justeres mange ganger i årenes løp. Kunnskapen om Guds hensikt er fremadskridende, og det må nødvendigvis skje forandringer underveis. Guds hensikt blir ikke forandret, men det lys som han lar skinne for sine tjenere, blir stadig sterkere, og det gjør at de av og til må forandre oppfatning.

Jehovas vitner viser til at dette ifølge Bibelen også var nødvendig for Guds trofaste vitner i fortiden. Abraham stod i et nært forhold til Jehova. Men da denne troens mann reiste ut fra Ur, visste han ikke hva slags land det var Gud ledet ham til, og i mange år var han slett ikke sikker på hvordan Gud ville oppfylle sitt løfte til ham om å gjøre ham til et stort folk. (1. Mos. 12: 1—3; 15: 3; 17: 15—21; Hebr. 11: 8) Gud åpenbarte mange sannheter for profetene, men det var også ting de ikke forstod. (Dan. 12: 8, 9; 1. Pet. 1: 10—12) Og Jesus forklarte mange ting for sine apostler, men selv da hans jordiske liv nærmet seg slutten, sa han til dem at de ennå hadde mye å lære. (Joh. 16: 12) Noe av dette, for eksempel at det var Guds hensikt å føre hedninger inn i menigheten, forstod ikke apostlene før det begynte å skje som en oppfyllelse av profetien. — Apg. 11: 1—18.

Når forandringene har gjort det nødvendig å forlate tidligere synspunkter som man var begeistret for, har det, som ventelig kunne være, vært en prøve for noen. Og det har ikke alltid vært slik at forståelsen av et lærepunkt er blitt justert bare én gang. På grunn av ufullkommenheten har det noen ganger vært en tendens til å gå fra den ene ytterlighet til den andre før man har kommet fram til den rette forståelse. Det kan ha tatt tid. Noen, som er tilbøyelige til å være kritiske, har tatt anstøt av dette. Vi skal nevne et eksempel:

Så tidlig som i 1880 behandlet Vakttårnets publikasjoner forskjellige detaljer i forbindelse med Abrahamspakten, lovpakten og den nye pakt.  Kristenheten skjenket ikke Guds løfte om at alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom Abrahams ætt, en tanke. (1. Mos. 22: 18) Men bror Russell var sterkt interessert i å finne ut av hvordan Gud ville gjennomføre dette. Han mente at han i Bibelens beskrivelse av den jødiske soningsdagen så visse ting som tydet på hvordan dette kunne skje i forbindelse med den nye pakt. I 1907, da de samme paktene ble behandlet igjen, denne gang med spesiell vekt på den rolle Kristi medarvinger spiller med hensyn til at menneskeheten får del i de velsignelsene som er forutsagt i Abrahamspakten, kom noen av bibelstudentene med kraftige innvendinger.

Det var flere ting som hindret en klar forståelse på det tidspunkt. Bibelstudentene hadde ennå ikke forstått hvor det kjødelige Israel da stod i forhold til Guds hensikt. Denne hindringen ble ikke fjernet før det med overveldende tydelighet viste seg at jødene som folk betraktet ikke var interessert i å bli brukt av Gud i oppfyllelsen av hans profetiske ord. En annen hindring var at bibelstudentene ennå ikke hadde den rette forståelse av hvem den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9, 10 er. De forstod ikke det før den store skare begynte å stå fram som en oppfyllelse av profetien. De som rettet alvorlig kritikk mot bror Russell, forstod heller ikke dette.

Noen av dem som foregav å være kristne brødre, rettet imidlertid falske beskyldninger mot Vakttårnet og hevdet at det hadde benektet at Jesus er mellommannen mellom Gud og mennesker, og at det hadde forkastet gjenløsningen og avvist at forsoningen var nødvendig og hadde funnet sted. Ikke noe av dette var sant. Men noen av dem som sa det, var fremtredende personligheter, og de fikk andre med seg som sine disipler. De hadde kanskje rett i noen detaljer de framholdt i forbindelse med den nye pakt, men velsignet Herren det de gjorde? Noen av dem holdt møter en tid, men etter hvert døde gruppene ut.

Bibelstudentene derimot fortsatte å forkynne det gode budskap, slik Jesus hadde befalt sine disipler. Samtidig fortsatte de å studere Guds Ord og å følge begivenhetenes utvikling, som ville kaste lys over det. I 1930-årene ble de største hindringene for en klar forståelse av paktene omsider fjernet, og en korrigert forklaring av tingene ble gitt i Selskapets publikasjoner. * For en glede dette var for dem som hadde ventet tålmodig!

Var deres forventninger riktige?

Bibelstudentene gjorde seg til sine tider forhåpninger og forventninger som deres kritikere har latterliggjort. Men alle deres forhåpninger og forventninger hadde sitt utspring i et oppriktig ønske om å se det som de anerkjente som Guds ufeilbarlige løfter, gå i oppfyllelse.

 Ut fra sitt studium av de inspirerte skrifter visste de at Jehova hadde lovt å velsigne alle jordens nasjoner gjennom Abrahams ætt. (1. Mos. 12: 1—3; 22: 15—18) De så i Guds Ord et løfte om at Menneskesønnen som konge i himmelen skulle herske over hele jorden, at en liten hjord av trofaste skulle bli tatt fra jorden for å få del i Riket sammen med ham, og at de skulle herske som konger i tusen år. (Dan. 7: 13, 14; Luk. 12: 32; Åp. 5: 9, 10; 14: 1—5; 20: 6) De kjente Jesu løfte om at han skulle komme igjen og ta med seg dem som han hadde beredt et sted for i himmelen. (Joh. 14: 1—3) De var kjent med løftet om at Messias skulle utvelge noen av sine trofaste forfedre til å tjene som fyrster på hele jorden. (Sal. 45: 17, EN) De så at Bibelen forutsa enden for den onde, gamle verdensordning, og de forstod at den ble satt i forbindelse med krigen på Guds, Den allmektiges, store dag i Harmageddon. (Matt. 24: 3; Åp. 16: 14, 16) Det gjorde dypt inntrykk på dem å lese i Bibelen at jorden er skapt til å være bebodd i all evighet, at de som bor på den, skal få oppleve sann fred, og at alle som viser tro på Jesu fullkomne offer, kan oppnå evig liv i paradiset. — Jes. 2: 4; 45: 18, EN; Luk. 23: 42, 43; Joh. 3: 16.

Det var bare naturlig at de lurte på når og hvordan dette skulle skje. Kunne de finne noen holdepunkter i Bibelen?

På grunnlag av den bibelske tidsregning som første gang var blitt lagt fram av Christopher Bowen i England, mente de at 6000 år av menneskenes historie hadde utløpt i 1873, at de deretter hadde befunnet seg i den sjuende tusenårsperiode av menneskenes historie, og at de måtte ha nærmet seg det forutsagte millenniets eller tusenårsrikets daggry. Bokserien Millenniets Daggry (senere kalt Studier i Skriften), som ble skrevet av C. T. Russell, henledet oppmerksomheten på hva dette måtte bety i samsvar med den forståelsen bibelstudentene da hadde av Skriftene.

Noe annet som ble sett på som en mulig tidsangivelse, hadde å gjøre med den ordningen som Gud innførte i det gamle Israel med et jubelår, et frigivelsesår, hvert 50. år. Jubelåret inntraff etter sju sjuårsperioder, som hver endte med et sabbatsår. I jubelåret ble hebraiske slaver gitt fri, og odelsjord som var blitt solgt, ble gitt tilbake. (3. Mos. 25: 8—10) Beregninger som var basert på denne årssyklusen, førte til den konklusjon at kanskje et større jubelår for hele jorden hadde begynt høsten 1874, at Herren øyensynlig hadde kommet igjen det året og var usynlig nærværende, og at den tid da alle ting skulle gjenopprettes, hadde kommet. — Apg. 3: 19—21.

Ut fra den antagelse at begivenhetene i det første århundre kunne ha paralleller i beslektede begivenheter senere, trakk de også den slutning at hvis Jesu dåp og salvelse høsten i år 29 hadde sin parallell i begynnelsen på et usynlig nærvær i 1874, ville hans inntog i Jerusalem som konge om våren i år 33 peke fram til våren 1878 som det tidspunkt da han skulle ta sin makt  som konge i himmelen. * De trodde også at de skulle få sin himmelske belønning på det tidspunkt. Da det ikke skjedde, trakk de den slutning at ettersom Jesu salvede etterfølgere skulle ha del med ham i Riket, måtte oppstandelsen til et liv som åndeskapninger for dem som allerede sov i døden, ha begynt da. De trakk også den slutning at det at Gud sluttet å vise det kjødelige Israel spesiell gunst i år 36, kunne peke fram til 1881 som det året da den spesielle muligheten til å bli en del av det åndelige Israel ville opphøre. *

I foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», som J. F. Rutherford holdt 21. mars 1920 i Hippodromen i New York, ble oppmerksomheten henledet på året 1925. På hvilket grunnlag mente man at dette var et betydningsfullt årstall? I en brosjyre som ble utgitt det samme året, i 1920, ble det påpekt at hvis man regnet 70 hele jubelår fra det som man mente var det året da Israel gikk inn i det lovte land (i stedet for å begynne etter det siste forbilledlige jubelåret før det babylonske fangenskap og så regne til begynnelsen av det jubelåret som inntraff ved slutten av den 50. syklus), kunne dette peke fram til året 1925. På grunnlag av det som stod i denne brosjyren, var det mange som håpet at de som var igjen av den lille hjord, skulle få sin himmelske belønning innen 1925. Dette året ble knyttet til forventningene om at trofaste førkristne tjenere for Gud skulle bli oppreist fra de døde for å tjene på jorden som fyrstelige representanter for det himmelske riket. Hvis det virkelig skjedde, ville det bety at menneskeheten hadde kommet inn i en tidsperiode da døden ikke skulle herske lenger, og at millioner som levde da, kunne gjøre seg håp om aldri å dø. For noen gledelige utsikter! Skjønt de var feilaktige, forkynte bibelstudentene dem ivrig for andre.

Senere, i årene fra 1935 til 1944, avslørte en gjennomgang av de grunnleggende trekk ved den bibelske tidsregning at en dårlig oversettelse av Apostlenes gjerninger 13: 19, 20 i King James Version * sammen med visse andre faktorer hadde ført til en feil i tidsregningen med over hundre år. *  Dette førte senere til den tanke — som noen ganger ble framsatt som en mulighet, andre ganger mer bestemt — at ettersom det sjuende årtusen av menneskenes historie ville begynne i 1975, ville de begivenheter som var knyttet til begynnelsen på Kristi tusenårige styre, kanskje begynne å finne sted da.

Vil dette si at Jehovas vitner tok feil i sin oppfatning av disse tingene? De tok naturligvis ikke feil når de mente at Gud med sikkerhet vil gjøre det han har lovt. Men noen av deres tidsberegninger og de forventninger de knyttet til dem, førte til alvorlige skuffelser.

Etter 1925 falt møtedeltagelsen drastisk i noen av menighetene i Frankrike og Sveits. Og i 1975 kom en ny skuffelse, da forventningene om tusenårsrikets begynnelse ikke ble innfridd. Det førte til at noen forlot organisasjonen. Andre ble utstøtt fordi de prøvde å undergrave troen hos sine trosfeller. Skuffelsen i forbindelse med årstallet var uten tvil en medvirkende faktor, men i noen tilfelle stakk røttene dypere. Noen argumenterte også mot at det var nødvendig å forkynne fra hus til hus. Visse personer nøyde seg ikke med å gå sin vei; de ble aggressive og begynte å motarbeide den organisasjon som de hadde vært knyttet til, og de luftet sine synspunkter i pressen og i fjernsynet. Likevel var det forholdsvis få som falt fra.

Selv om disse prøvene medførte en sikting og noen blåste bort som agner når hveten blir kastet i været, var det mange som stod fast. Hvorfor? Jules Feller sa om det han selv og andre erfarte i 1925: «De som hadde satt sin lit til Jehova, stod fast og fortsatte å forkynne.» De erkjente at det var gjort en feil, men de forstod at Guds Ord på ingen måte hadde sviktet, og at det derfor ikke var noen grunn til å miste håpet eller sette ned tempoet når det gjaldt å vise folk at Guds rike er menneskehetens eneste håp.

Noen forventninger var ikke blitt innfridd, men det betydde ikke at den bibelske tidsregning var verdiløs. Daniels profeti om at Messias skulle stå fram 69 årsuker etter at ordet «om å gjenreise og ombygge Jerusalem» hadde utgått, ble oppfylt til fastsatt tid, i år 29 e.v.t. * (Dan. 9: 24—27, EN) Året 1914 var også avmerket i Bibelens profetier.

1914 — forventninger og realiteter

I 1876 skrev C. T. Russell den første av mange artikler hvor han pekte på 1914 som det året da hedningenes tider, som Jesus Kristus hadde talt om, skulle utløpe. (Luk. 21: 24, King James Version) I bind II av Millenniets  Daggry, som ble utgitt på engelsk i 1889, la bror Russell på en logisk måte fram opplysninger som ville sette leserne i stand til å se det bibelske grunnlaget for det som ble sagt, og selv undersøke det. I nesten 40 år før 1914 leverte bibelstudentene millioner av eksemplarer av publikasjoner som henledet oppmerksomheten på utløpet av hedningenes tider. Det var også noen få andre religiøse publikasjoner som merket seg at Bibelens tidsregning pekte fram til 1914. Men hvilken annen gruppe enn bibelstudentene var det som gav dette en vedvarende internasjonal omtale og levde på en måte som viste at de trodde at hedningenes tider skulle ende det året?

Forventningene steg etter hvert som 1914 nærmet seg. Hva ville året bringe? I The Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift, sjette årgang, nr. 1, utgitt tidlig i 1914) skrev bror Russell: «Hvis vi har det rette årstall og den rette tidsregning, vil hedningenes tider utløpe i år — i 1914. Hva vil det bety? Det vet vi ikke med sikkerhet. Det er vår forventning at Messias’ aktive styre vil begynne omkring den tiden da hedningene blir fratatt tillatelsen til å utøve sin makt. Det er vår forventning, enten den er riktig eller gal, at det vil komme vidunderlige tilkjennegivelser av Guds dommer over all urettferdighet, og at det vil bety at mange av de nåværende institusjonene, om ikke alle, vil bli oppløst.» Han understreket at han ikke ventet «verdens ende» i 1914, og at jorden står i all evighet, men at den nåværende tingenes ordning, som Satan hersker over, skal forgå.

I Vagt-Taarnet for desember 1913 hadde det stått: «Ifølge den beste kronologiske beregning som vi er i stand til å foreta, er det på det nærmeste dette tidspunkt — hva enten det blir oktober 1914 eller senere. Uten å slå noe fast ser vi oss om etter visse begivenheter: 1) avslutningen av hedningenes tider — hedningeveldet i verden — og 2) innføringen av Messias’ rike i verden.»

Hvordan skulle dette finne sted? Bibelstudentene på den tiden mente at det måtte være rimelig at det ville innebære at de som ennå var tilbake på jorden av dem som Gud hadde utvalgt til å få del i det himmelske riket sammen med Kristus, ble herliggjort. Men hva tenkte de da dette ikke skjedde i 1914? I The Watch Tower for 15. april 1916 stod det: «Vi tror at årstallene har vist seg å være helt riktige. Vi tror at hedningenes tider er utløpt.» Men bladet tilføyde oppriktig: «Herren sa ikke at hele menigheten skulle være herliggjort i 1914. Det var bare en slutning vi trakk, og vi tok åpenbart feil.»

På dette punkt var de på en måte lik Jesu apostler. Apostlene kjente profetiene om Guds rike og mente at de trodde på dem. Men til tider hadde de likevel urette forventninger med hensyn til hvordan og når profetiene skulle bli oppfylt. Det førte til skuffelse for noen. — Luk. 19: 11; 24: 19—24; Apg. 1: 6.

 Da oktober 1914 kom og gikk uten den forventede forvandling til himmelsk liv, visste bror Russell at det ville komme alvorlige selvransakelser. I Vagt-Taarnet for 1. januar 1915 skrev han: «La oss huske at vi befinner oss i en prøveperiode. Apostlene opplevde en lignende tid i mellomrommet mellom Herrens død og pinsedagen. Etter sin oppstandelse viste Herren seg noen få ganger for sine disipler, og derpå så de ham ikke i mange dager. De ble motløse og sa: ’Det er ingen grunn til å vente lenger.’ ’Jeg vil dra ut og fiske,’ var det en som sa. To andre svarte: ’Vi vil gå med deg.’ De var i ferd med å vende tilbake til sitt fiske og oppgi å fiske etter mennesker. Det var en prøvetid for disiplene. En slik [prøvetid] er det også nå. Hvis det finnes noen grunn som kunne få en til å slippe Herren og hans sannhet og høre opp med å ofre for Herrens sak, da er det ikke kjærlighet til Gud i hjertet som har gitt en slik interesse for Herren og hans sak, men noe annet, sannsynligvis håpet om at tiden kun var kort, at innvielsen kun skulle vare en viss tid.»

Dette var tydeligvis tilfellet med noen. Deres tanker og ønsker hadde hovedsakelig dreid seg om utsiktene til å bli forvandlet og oppnå liv i himmelen. Da dette ikke skjedde til den tid de hadde ventet, lukket de øynene for betydningen av de forbløffende tingene som tross alt hadde inntruffet i 1914. De glemte alle de dyrebare sannhetene de hadde lært ut fra Guds Ord, og de begynte å gjøre narr av dem som hadde hjulpet dem til å forstå dem.

Ydmykt begynte bibelstudentene igjen å granske Skriftene for å la Guds Ord justere deres oppfatning. De holdt fast ved sin overbevisning om at hedningenes tider hadde endt i 1914. Litt etter litt begynte de å se mer klart hvordan det messianske rike var blitt opprettet — at det var blitt opprettet i himmelen da Jehova gav myndigheten til sin Sønn, Jesus Kristus, og at han ikke behøvde å vente med det til Jesu medarvinger var blitt oppreist til himmelsk liv, men at de ville bli herliggjort sammen med ham senere. De ble dessuten klar over at utbredelsen av Rikets innflytelse ikke var avhengig av at fortidens trofaste profeter først ble oppreist, men at Kongen ville bruke lojale nålevende kristne som sine representanter og la dem holde fram for mennesker av alle nasjoner muligheten til å leve evig på jorden som Rikets undersåtter.

Etter hvert som dette storslåtte bildet foldet seg ut for øynene på dem, ble de ytterligere prøvd og siktet. Men de som virkelig elsket Jehova og gledet seg over å tjene ham, var svært takknemlige for de tjenesteprivilegiene som ble lagt fram for dem. — Åp. 3: 7, 8.

En av disse var A. H. Macmillan. Han skrev senere: «Skjønt våre forventninger om å bli tatt opp til himmelen ikke ble innfridd i 1914, endte hedningenes tider det året . . . Vi var ikke spesielt foruroliget over at ikke  alt skjedde slik som vi hadde ventet, for vi hadde det så travelt med Fotodramaet og med de problemene som krigen skapte.» Han holdt seg travelt opptatt i tjenesten for Jehova og frydet seg over å se tallet på forkynnere av Riket øke til over en million i hans levetid.

Da han så tilbake på sine erfaringer i de 66 årene han hadde vært tilsluttet organisasjonen, sa han: «Jeg har sett organisasjonen bli utsatt for mange alvorlige trengsler og dens medlemmers tro bli prøvd. Med Guds ånds hjelp har den kommet igjennom alt dette og har fortsatt å vokse.» Med hensyn til de justeringene av forståelsen han hadde opplevd, sa han: «De grunnleggende sannheter som vi hadde lært ut fra Bibelen, var de samme. Så jeg lærte at vi må innrømme våre feil og fortsette å granske Guds Ord for å bli mer opplyst. Uansett hvilke justeringer vi fra tid til annen vil måtte gjøre hva våre synspunkter angår, vil ikke det forandre den nåderike foranstaltningen som gjenløsningen er, og Guds løfte om evig liv.»

Blant de spørsmålene som bror Macmillan så bli til trosprøver, var det særlig to som viste hva som bodde i den enkeltes hjerte, nemlig spørsmålet om villigheten til å forkynne og spørsmålet om verdsettelse av teokratisk organisasjon. Hvordan hadde det seg?

Felttjenesten og organisasjonen blir stridsspørsmål

I det aller første nummeret av Zion’s Watch Tower ble hver og en av de sanne kristne oppfordret til å bringe sannheten videre til andre. Dette var noe som det ble lagt stadig større vekt på. Senere ble bladets lesere ofte oppfordret til å verdsette det privilegium det var å forkynne det gode budskap for andre, og til å innse at det også var et ansvar som var pålagt dem. Mange deltok i begrenset målestokk, mens det var forholdsvis få som var med i forreste rekke og gikk fra hus til hus for å gi alle anledning til å høre budskapet om Riket.

Fra og med 1919 ble det imidlertid lagt større vekt på det å delta i felttjenesten. Bror Rutherford framhevet felttjenesten sterkt i et foredrag som han holdt i Cedar Point i Ohio det året. I hver menighet som anmodet Selskapet om å bli organisert med tanke på tjeneste, utnevnte Selskapet en arbeidsdirektør som skulle ta hånd om arbeidet. Han skulle selv gå foran og sørge for at menigheten hadde de nødvendige forsyninger.

I 1922 hadde Vagttaarnet en artikkel med tittelen «Tjeneste er betydningsfull». Den pekte på hvor stort behov folk har for å høre det gode budskap om Riket, henviste til Jesu profetiske befaling i Matteus 24: 14 og sa til de eldste i menighetene: «Ingen bør tro at fordi han er eldste i en  menighet, skal all hans tjeneste bestå i å preke med munnens ord. Hvis det byr seg anledninger for ham til å gå omkring blant folk og bringe det trykte budskap til dem, så er det et stort privilegium, og det er å forkynne evangeliet; ofte er dette til og med den mest virkningsfulle måten å forkynne evangeliet på.» Artikkelen stilte så spørsmålet: «Kan noen som virkelig er innviet til Herren, framføre noen rettferdig grunn til å være lat og likegyldig i denne tiden?»

Noen stilte seg avventende. De kom med alle mulige innvendinger. De syntes ikke det passet seg å «selge bøker», selv om arbeidet ikke ble utført for å oppnå fortjeneste, og selv om det var gjennom de samme publikasjonene de selv hadde lært sannheten om Guds rike å kjenne. Da man fra 1926 av ble oppfordret til å gå fra hus til hus med bøkene om søndagene, var det noen som var imot det, selv om søndagen var den dagen mange pleide å sette av til sin gudsdyrkelse. Det som egentlig var problemet, var at de syntes at det var under deres verdighet å forkynne fra hus til hus. Men Bibelen sier klart at Jesus sendte disiplene ut til folks hjem for at de skulle forkynne for dem, og apostelen Paulus forkynte «offentlig og fra hus til hus». — Apg. 20: 20; Matt. 10: 5—14.

De som i sitt hjerte ikke følte seg ansporet til å etterligne Jesus og hans apostler som vitner, trakk seg litt etter litt, etter hvert som det ble lagt større vekt på forkynnelsen. Menigheten i Skive i Danmark ble nesten halvert, og det samme skjedde med andre menigheter. Av de omkring hundre som var tilsluttet menigheten i Dublin i Irland, var det bare fire som ble igjen. En tilsvarende sikting fant sted i Norge, Canada, De forente stater og andre land. Det førte til at menighetene ble renset.

De som virkelig ønsket å etterligne Guds Sønn, reagerte positivt på oppfordringene fra Bibelen. Men det var ikke nødvendigvis lett for dem å begynne å gå fra hus til hus, selv om de var villige. Noen syntes det var svært vanskelig å komme i gang. Men det var en stor oppmuntring for dem da det ble arrangert gruppevitning og spesielle arbeidsstevner. To søstre i Nordjylland glemte sent sin første dag i felttjenesten. De kom sammen med gruppen, hørte instruksene og drog ut til distriktet, men så brast de i gråt. To av brødrene så hva som skjedde, og spurte søstrene om de hadde lyst til å samarbeide med dem. Snart skinte solen igjen. Etter å ha fått smaken på felttjenesten var de fleste glade og begeistret og ivrige etter å gjøre mer.

Så, i 1932, hadde Vagttaarnet en artikkel i to deler med tittelen «Jehovas organisasjon». (Numrene for 15. oktober og 1. november) Den viste at ordningen med valgte eldste i menighetene var ubibelsk. Menighetene ble oppfordret til bare å la menn som var aktive i felttjenesten, menn som levde opp til det ansvar som lå i navnet Jehovas vitner, få ha ansvarsfulle  stillinger. Disse skulle fungere som et arbeidsutvalg, og en av dem, som ble foreslått av menigheten, skulle utnevnes av Selskapet til arbeidsdirektør. I Belfast i Irland førte dette til at flere som heller ville ha en fremtredende stilling enn å utføre en ydmyk tjeneste, ble siktet ut.

I Tyskland hadde de fleste av dem som prøvde å legge en demper på felttjenesten, trukket seg fra menighetene i begynnelsen av 1930-årene. Andre trakk seg av frykt i 1933, da arbeidet ble forbudt i mange av de tyske delstatene. Men tusener utholdt disse trosprøvene og viste at de var villige til å forkynne uansett hvilke farer det ville medføre.

Rundt om på jorden ble det større fart i forkynnelsen av Riket. Felttjenesten ble et viktig trekk ved livet til alle Jehovas vitner. Menigheten i Oslo leide for eksempel busser i helgene for å kjøre forkynnerne ut til byene i nærheten. De møttes tidlig om morgenen, var ute i distriktet ved ni- eller titiden og arbeidet flittig i tjenesten i sju—åtte timer før de traff resten av gruppen igjen og vendte nesen hjemover. Andre syklet ut i landdistriktene med feltvesker og kartonger med ekstra bøker. Jehovas vitner var lykkelige, nidkjære og forent i å gjøre Guds vilje.

I 1938, da oppmerksomheten igjen ble rettet mot utnevnelsen av ansvarlige menn i menighetene, * ble det at lokale valg av tjenere ble fullstendig avskaffet, møtt med alminnelig bifall. Menighetene vedtok med glede resolusjoner hvor de viste at de verdsatte den teokratiske organisasjon, og bad «Selskapet» (som de oppfattet som den salvede rest, eller den tro og kloke slave) om å organisere menigheten til tjeneste og utnevne alle dens tjenere. Deretter gikk det synlige styrende råd i gang med å foreta de nødvendige utnevnelser og å organisere menighetene med tanke på forent og produktiv virksomhet. Det var bare noen få grupper som ikke fulgte opp, men forlot organisasjonen på dette tidspunkt.

 Fullstendig viet til forkynnelsen av budskapet om Riket

For at organisasjonen skal kunne fortsette å ha Jehovas godkjennelse, må den utelukkende være viet til det arbeidet som hans Ord har befalt skal utføres i vår tid. Det er det arbeid som består i å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matt. 24: 14) Det har imidlertid hendt i noen få tilfelle at personer som har arbeidet hardt og samarbeidet med organisasjonen, også har prøvd å bruke den til å fremme virksomhet som har hatt en tendens til å avlede deres medarbeideres oppmerksomhet fra det som er deres egentlige oppgave. Når de er blitt irettesatt, har det vært en prøve for dem, særlig når de har ment at de har hatt edle og oppriktige motiver.

Dette skjedde i Finland i 1915, da noen brødre opprettet en kooperativ forening som de kalte Ararat, og gjennom den finske utgaven av Vakttårnet oppfordret leserne til å slutte seg til dette foretaket. Han som hadde tatt initiativet til dette, reagerte på en ydmyk måte da bror Russell påpekte at han og hans medarbeidere hadde latt seg lede «bort fra evangeliets viktige arbeid». En annen bror, en som hadde vært aktiv i tjenesten for Jehova i Norge i over ti år, var imidlertid for stolt til å ta imot den samme veiledningen.

I 1930-årene oppstod et lignende problem i De forente stater. En rekke menigheter utgav egne månedlige tjenesteinstrukser, som omfattet påminnelser fra Selskapets Bulletin og opplevelser og opplysninger om lokale tjenestearrangementer. Tjenesteinstrukser som ble utgitt i Baltimore i Maryland, støttet begeistret opp om forkynnelsesarbeidet, men ble også brukt til å fremme forretningsforetagender. Til å begynne med godkjente bror Rutherford stilltiende noen av disse. Men da det viste seg hva det kunne føre til å engasjere seg i slike foretagender, ble det opplyst i den engelske utgaven av Vakttårnet at Selskapet ikke gikk inn for dem. Det ble en stor prøve for Anton Koerber, for han hadde ment å hjelpe brødrene. Men med tiden gikk han igjen helt og fullt inn for å fremme det forkynnelsesarbeidet som Jehovas vitner utfører.

Et problem av lignende art oppstod i Australia i 1938 og tiltok i den tiden Selskapet var forbudt (fra januar 1941 til juni 1943). For å dekke noen behov som man den gang mente var berettigede, lot Selskapets avdelingskontor  seg direkte engasjere i forskjellige former for kommersiell virksomhet. Dermed ble det begått en stor feil. Avdelingskontoret drev sagbruk, over 20 gårdsbruk, et ingeniørfirma, et bakeri og andre bedrifter. To kommersielle trykkerier gav kamuflasje for fortsatt framstilling av Selskapets publikasjoner under forbudet. Men noe av forretningsvirksomheten førte til brudd på den kristne nøytralitet. Påskuddet var å skaffe midler og støtte til pionerene under forbudet. Noens samvittighet reagerte imidlertid sterkt. Selv om de fleste ble værende i organisasjonen, begynte forkynnelsesarbeidet generelt sett å stagnere. Hva var det som gjorde at Jehova holdt sin velsignelse tilbake?

Da forbudet mot arbeidet ble opphevet i 1943, forstod de brødrene som da tjente ved avdelingskontoret, at disse foretakene måtte avvikles, slik at oppmerksomheten kunne konsentreres om forkynnelsen av Riket, som var viktigere enn alt annet. Dette ble gjort i løpet av tre år, og Betel-familien ble redusert til normal størrelse. Men det var fortsatt behov for å få renset luften og dermed gjenopprette fullstendig tillit til organisasjonen.

I 1947 reiste Selskapets president, Nathan H. Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel, ens ærend til Australia for å ta seg av denne situasjonen. Vakttårnet for 1. august 1947 skrev om den forretningsvirksomheten som hadde pågått: «Det var ikke brødrenes vanlige arbeid for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold det gjaldt, med det var den kjensgjerning at Selskapets avdelingskontor startet forskjellige slags industrivirksomhet og kalte inn forkynnere fra alle deler av landet, særlig pionerer, til arbeid i disse industrier heller enn å forkynne evangeliet.» Dette hadde til og med ført til at noen var blitt indirekte engasjert i krigen. Ved stevner som ble holdt i de store byene, talte bror Knorr på en direkte måte til brødrene om situasjonen. På hvert stevne ble det vedtatt en resolusjon hvor de australske brødrene erkjente sin feil og bad Jehova om å vise barmhjertighet og tilgi dem gjennom Jesus Kristus. Det har således krevd årvåkenhet og medført prøver å sikre at organisasjonen fortsetter å vie seg utelukkende til utbredelsen av budskapet om Guds rike.

Når Jehovas vitner ser tilbake på sin historie i nyere tid, ser de mange vitnesbyrd om at Jehova har lutret sitt folk. (Mal. 3: 1—3) Urette holdninger, oppfatninger og handlinger er litt etter litt blitt fjernet, og de som har valgt å holde fast ved dem, har forsvunnet sammen med dem. De som er tilbake, er mennesker som ikke er villige til å gå på akkord med Bibelens sannhet av hensyn til menneskelige filosofier. De følger ikke mennesker, men er innviede og ivrige tjenere for Jehova Gud. De følger med glede organisasjonens veiledning, fordi de ser umiskjennelige vitnesbyrd om at den tilhører Jehova. De fryder seg over det tiltagende sannhetens lys. (Ordsp. 4: 18) De ser det som et storslagent privilegium å være aktive vitner for Jehova, forkynnere av Guds rike.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 619]

Det har ikke kommet som noen overraskelse at Jehovas folk er blitt prøvd og siktet

[Uthevet tekst på side 621]

«De nekter å la seg lede bort fra Herrens Ord»

[Uthevet tekst på side 623]

’Vi ønsker ingen ære eller ærbødighet for oss selv eller våre skrifter’

[Uthevet tekst på side 624]

«Gud står fremdeles ved roret»

[Uthevet tekst på side 626]

Den «tro og kloke tjener» hadde ikke forlatt skueplassen da bror Russell døde

[Uthevet tekst på side 627]

Et ondsinnet forsøk på å forgifte andres sinn

[Uthevet tekst på side 628]

Noen lot stolthet undergrave sin tro

[Uthevet tekst på side 629]

’Hold øye med dem som volder splittelser, og unngå dem’

[Uthevet tekst på side 630]

Noen hevdet at «Vakttårnet» hadde forkastet gjenløsningen

[Uthevet tekst på side 635]

«Det var bare en slutning vi trakk, og vi tok åpenbart feil»

[Uthevet tekst på side 636]

De som virkelig elsket Jehova, var takknemlige for de tjenesteprivilegiene som ble lagt fram for dem

[Uthevet tekst på side 638]

«Kan noen som virkelig er innviet til Herren, framføre noen rettferdig grunn til å være lat og likegyldig i denne tiden?»

[Uthevet tekst på side 641]

Urette holdninger, oppfatninger og handlinger er litt etter litt blitt fjernet

[Ramme/bilde på side 622]

W. E. Van Amburgh

I 1916 erklærte W. E. Van Amburgh: «Dette store, verdensomfattende verk er ikke et menneskes verk. . . . Det er Guds verk.» Selv om han så andre forlate organisasjonen, bevarte han denne overbevisningen fram til sin død i 1947, da han var 83 år gammel.

[Ramme/bilde på side 633]

Jules Feller

I sine unge dager var Jules Feller vitne til alvorlige trosprøver. Noen av menighetene i Sveits skrumpet inn til halvparten eller enda mindre. Men han skrev senere: «De som hadde satt sin lit til Jehova, stod fast og fortsatte å forkynne.» Bror Feller bestemte seg for å gjøre det samme, og fram til 1992 hadde han tjent 68 år på Betel.

 [Ramme/bilde på side 634]

C. J. Woodworth

C. J. Woodworth skrev følgende til en som sluttet å tjene Jehova fordi Jesu Kristi salvede etterfølgere ikke ble tatt opp til himmelen i 1914:

«For 20 år siden trodde du og jeg på barnedåpen, på prestenes guddommelige rett til å forrette denne dåp, på at dåpen var nødvendig for å unnslippe evig pine, på at Gud er kjærlighet, på at Gud har skapt og fortsetter å skape milliarder av vesener i sitt bilde som skal tilbringe utallige evigheter i brennende, kvelende svoveldamp mens de forgjeves trygler om en eneste vanndråpe til å lindre sine pinsler med . . .

Vi trodde at når et menneske dør, lever det; vi trodde at Jesus Kristus aldri døde, at han ikke kunne dø, at det aldri ble betalt eller noen gang vil bli betalt en løsesum, at Jehova Gud og Kristus Jesus, hans Sønn, er én og samme person, at Kristus var sin egen Far, at Jesus var sin egen Sønn, at den hellige ånd er en person, at én pluss én pluss én er én, at Jesus bare snakket med seg selv da han hang på korset og sa: ’Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’, . . . at de nåværende riker er en del av Kristi rike, at Djevelen har oppholdt seg langt borte i et helvete som aldri er blitt funnet, i stedet for å utøver herredømme over denne verdens riker . . .

Jeg priser Gud for den dagen den nærværende sannhet ble brakt til min dør. Den var så forfriskende, så velgjørende for sinn og hjerte, at jeg raskt forlot fortidens humbug og høyttravende sludder og ble brukt av Gud til også å åpne dine forblindede øyne. Vi gledet oss sammen over sannheten og arbeidet side om side i 15 år. Herren viste deg den store ære å bruke deg som talerør; jeg har aldri kjent noen som kunne få Babylons dårskap til å virke så latterlige som du. I ditt brev spør du: ’Hva blir det neste?’ Her kommer vi til det sørgelige ved situasjonen! Det neste blir at du lar ditt hjerte bli bittert mot den som ved sine kjærlighetsgjerninger og ved sine velsignelser fra det høye brakte sannheten til våre hjerter. Du gikk din vei og tok flere av sauene med deg. . . .

Jeg virker kanskje latterlig i dine øyne fordi jeg ikke ble tatt opp til himmelen 1. oktober 1914, men du virker ikke latterlig i min øyne — nei, langt ifra!

Nå da ti av verdens største nasjoner vrir seg i dødskvaler, forekommer det meg å være et særdeles upassende tidspunkt å prøve å latterliggjøre den mann, den eneste, som i 40 år har framholdt at hedningenes tider skulle utløpe i 1914.»

Bror Woodworths tro ble ikke rokket da det ikke gikk som forventet i 1914. Han erkjente bare at det var mer å lære. På grunn av sin tillit til Guds hensikt satt han ni måneder i fengsel i 1918/1919. Senere tjente han som redaktør av bladene «The Golden rAge» (Den Gylne Tidsalder) og «Consolation» (Ny Verden). Han stod fast i troen og var lojal mot Jehovas organisasjon like til sin død i 1951, da han var 81 år gammel.

[Ramme/bilde på side 637]

A. H. Macmillan

«Jeg har sett den visdom som ligger i å vente tålmodig på at Jehova skal gi oss en bedre forståelse av bibelske ting, i stedet for å bli oppbrakt over en ny tanke. Noen ganger hadde vi større forventninger til et bestemt årstall enn Bibelen gav rom for. Da disse forventningene ikke ble innfridd, forandret ikke det Guds hensikter.»

[Bilder på side 620]

En vesentlig trosprøve dreide seg om anerkjennelsen av Jesu offers sonende verdi

[Bilder på side 625]

Den måten noen av dem som beundret Russell, reagerte på Rutherfords personlighet på, avslørte hvem de i virkeligheten tjente

[Bilder på side 639]

Da det ble lagt større vekt på felttjenesten, var det mange som trakk seg; andre viste større iver

«Watch Tower», 15. august 1922

«Watch Tower», 1. april 1928

«Watch Tower», 15. juni 1927

[Bilder på side 640]

Etter hvert som den teokratiske organisasjon kom i forgrunnen, ble de som gjerne ville være fremtredende, siktet ut