Den kristne menighet i det første århundre

På pinsedagen i år 33 e.Kr. ble den hellige ånd utøst over 120 av Jesu disipler, og de begynte å tale om Guds storverk på mange språk. Dermed ble den kristne menighet grunnlagt. Den dagen ble cirka 3000 nye disipler døpt. — Apostlenes gjerninger, kapittel 2.

Menighetene vokste i antall etter hvert som apostlene og andre fortsatte å tale Guds ord med frimodighet. Som vi kan lese i Apostlenes gjerninger, spredte forkynnelsen seg raskt over hele middelhavsområdet, fra Babylon og Nord-Afrika til Roma og kanskje helt til Spania. — Romerne 15: 18—29; Kolosserne 1: 23; 1. Peter 5: 13, EN.

Overalt hvor folk ble disipler, opprettet de menigheter. Kvalifiserte, modne menn ble utnevnt til eldste eller tilsynsmenn for å opprettholde normen for den rette lære og oppførsel i menighetene. Men de utgjorde ikke noen presteklasse; de var tjenere og medarbeidere for Guds rike. — Apostlenes gjerninger 14: 23; 20: 28; 1. Korinter 3: 5; 5: 13; Kolosserne 4: 11; 1. Timoteus 3: 1—15; Hebreerne 13: 17; 1. Peter 5: 1—4.

Apostlene og noen nære medarbeidere av dem tjente som et styrende råd. De tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet. De løste problemer i menigheten i Jerusalem. De sendte kvalifiserte brødre til Samaria og Antiokia for å styrke nye troende der. De behandlet et stridsspørsmål som oppstod i forbindelse med omskjærelsen, og sendte ut et brev til alle menighetene hvor de redegjorde for sin avgjørelse, så de kunne følge den. Men disse mennene var ikke herrer over andre; de var hele menighetens tjenere og medarbeidere. — Apostlenes gjerninger 4: 33; 6: 1—7; 8: 14—25; 11: 22—24; 15: 1—32; 16: 4, 5; 1. Korinter 3: 5—9; 4: 1, 2; 2. Korinter 1: 24.

De første disiplene ble kalt kristne. De hadde også en spesiell lære, som skilte dem ut fra andre; den ble omtalt som apostlenes lære og et forbilde av sunne ord. Denne bibelske lære var også kjent som sannheten. — Johannes 17: 17; Apostlenes gjerninger 2: 42; 11: 26; Romerne 6: 17; 1. Timoteus 4: 6;  6: 1, 3; 2. Timoteus 1: 13; 2. Peter 2: 2; 2. Johannes 1, 4, 9.

De utgjorde et verdensomfattende samfunn av brødre som var forent i kjærlighet. De var interessert i sine medtroende i andre land. Når de var på reise i utlandet, ble de tatt imot i sine medtroendes hjem. De fulgte høye moralnormer og var et hellig folk som var atskilt fra verden. De hadde alltid Jehovas dags nærvær i tankene og kunngjorde nidkjært sin tro offentlig. — Johannes 13: 34, 35; 15: 17—19; Apostlenes gjerninger 5: 42; 11: 28, 29; Romerne 10: 9, 10, 13—15; Titus 2: 11—14; Hebreerne 10: 23; 13: 15; 1. Peter 1: 14—16; 2: 9—12; 5: 9; 2. Peter 3: 11—14; 3. Johannes 5—8.

Men som det var forutsagt, begynte et stort frafall å finne sted i det annet og det tredje århundre. Det førte til at det ble dannet store kirkesystemer som ikke bevarte den første kristne menighets renhet når det gjaldt lære, oppførsel, organisasjon og holdning til verden. — Matteus 13: 24—30, 37—43; 2. Tessaloniker, kapittel 2.

Jesus forutsa imidlertid at den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet i avslutningen på tingenes ordning. Jehovas vitner tror at deres verdensomspennende virksomhet i vår tid, 1900 år etter at Jesus kom med sin profeti, er et vitnesbyrd om at denne gjenopprettelsen har funnet sted. På de neste sidene skal vi forklare hvorfor.

• Hvordan ble den kristne menighet opprettet, og hvordan vokste den?

• Hvordan ble det ført tilsyn med menigheten?

• Hva var det som tydelig kjennetegnet de kristne i det første århundre?

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Svartehavet

Kaspihavet

Storhavet

Rødehavet

Persiabukta

Utbredelsen av det gode budskap i det første århundre

ITALIA

Roma

HELLAS

MALTA

KRETA

KYPROS

BITYNIA

GALATIA

ASIA

KAPPADOKIA

KILIKIA

SYRIA

ISRAEL

Jerusalem

MESOPOTAMIA

Babylon

Noen fra disse områdene ble troende

ILLYRIA

MEDIA

PARTIA

ELAM

ARABIA

LIBYA

EGYPT

ETIOPIA

[Bilder på side 7]

De første kristne forkynte Guds ord med frimodighet

De kristne ble tatt imot i sine medtroendes hjem der hvor de kom