Måter de gjør det kjent på

De kristne har fått befaling om å ’vinne disipler blant alle folkene’, men det betyr ikke at de skal øve press på noen eller prøve å omvende andre med makt. Jesu oppgave gikk ut på å «forkynne et gledesbudskap for de arme», å «lege dem som har et knust hjerte», og å «trøste alle som sørger». (Matteus 28: 19, LB; Jesaja 61: 1, 2; Lukas 4: 18, 19) Jehovas vitner prøver å gjøre det samme ved å forkynne det gode budskap fra Bibelen. I likhet med profeten Esekiel prøver de å finne dem «som sukker og stønner over all den styggedom som foregår». — Esekiel 9: 4.

Den best kjente fremgangsmåten Jehovas vitner benytter for å finne dem som er bekymret på grunn av forholdene, er å gå fra hus til hus. På den måten utfører de et oppsøkende arbeid. Det fortelles om Jesus at han «forkynte i byer og landsbyer, og bar fram det glade budskap om Guds rike». Hans disipler gjorde det samme. (Lukas 8: 1; 9: 1—6; 10: 1—9) Der hvor det er mulig, prøver Jehovas vitner å besøke alle hjem flere ganger om året for å få en kort samtale med beboerne om et emne av lokal eller internasjonal interesse. Ett eller to skriftsteder blir drøftet, og hvis beboeren viser interesse, prøver vitnet å treffe en avtale om å komme tilbake og fortsette drøftelsen. Vitnene kan tilby bibler og litteratur som forklarer Bibelen, og hvis beboeren ønsker det, kan det bli ledet et gratis bibelstudium i hans hjem. I 1988 ble det gjennomsnittlig ledet cirka 3 250 000 slike bibelstudier regelmessig.

«Dette gode budskap om riket» blir også kunngjort under de møtene som blir holdt i vitnenes møtelokaler, som kalles Rikets sal. Det blir holdt flere møter hver uke. Ett møte er et offentlig foredrag over et  aktuelt emne, fulgt av et studium av et bibelsk emne eller en profeti med bladet Vakttårnet som studiemateriale. Et annet møte er en skole som lærer opp vitnene til å bli dyktigere forkynnere av det gode budskap, fulgt av et program hvor forkynnelsen i menighetens distrikt blir drøftet. Vitnene kommer dessuten sammen en gang i uken i små grupper i private hjem for å studere Bibelen.

Alle disse møtene er åpne for offentligheten. Det blir aldri opptatt kollekt. Møtene er til gagn for alle som er til stede. Bibelen sier: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» Privat studium og gransking er nødvendig, men det er stimulerende å komme sammen med andre: «Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre.» — Hebreerne 10: 24, 25; Ordspråkene 27: 17.

Vitnene benytter også anlendingen til å snakke om  det gode budskap når de kommer i kontakt med andre i det daglige liv. De veksler kanskje noen få ord med en nabo eller en medpassasjer på en buss eller et tog, har en litt lengre samtale med en venn eller en slektning eller drøfter et spørsmål med en arbeidskamerat i lunsjpausen. Jesus utførte en god del forkynnelse på denne måten da han var på jorden — han forkynte når han gikk langs stranden, når han satt i en skråning, når han spiste hjemme hos noen, i et bryllup og ute i en båt på Gennesaret-sjøen. Han underviste i synagogene og i templet i Jerusalem. Uansett hvor han var, fant han anledninger til å snakke om Guds rike. Også på dette punkt prøver Jehovas vitner å følge i hans spor. — 1. Peter 2: 21.

 DE AVLEGGER VITNESBYRD VED SIN LIVSFØRSEL

Ingen av disse måtene å forkynne det gode budskap på ville ha noen virkning hvis ikke forkynnerne anvendte det de lærer, på seg selv. Det er hykleri å si én ting og gjøre noe annet, og religiøst hykleri har fått milioner til å ta avstand fra Bibelen. Men det er ikke riktig å legge skylden på Bibelen. De skriftlærde og fariseerne hadde de hebraiske skrifter og leste fra Moseloven, men Jesus fordømte dem som hyklere. Han sa til disiplene: «Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» (Matteus 23: 3) En kristen kan utrette mye mer ved å ha en eksemplarisk livsførsel enn ved mange timers forkynnelse. Dette ble påpekt overfor kristne kvinner som hadde ikke-troende menn: «Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel.» — 1. Peter 3: 1, 2.

Jehovas vitner prøver derfor å anbefale det gode budskap for andre ved å være et godt eksempel når det gjelder kristen livsførsel. De prøver å ’gjøre mot andre det de vil at andre skal skal gjøre mot dem’. (Matteus 7: 12) De prøver å gjøre det overfor alle, ikke bare overfor sine trosfeller eller venner eller slektninger eller naboer. Ettersom de er ufullkomne, lykkes de ikke alltid hundre prosent. Men de ønsker av hele sitt hjerte å gjøre godt mot alle, ikke bare ved å snakke med dem om det gode budskap om Riket, men også ved å rekke dem en hjelpende hånd når de har mulighet til det. — Jakob 2: 14—17.

[Uthevet tekst på side 21]

Vunnet uten ord

[Bilde på side 20]

Bibelen blir drøftet i praktisk innredede Rikets saler

 [Bilder på side 22]

Vitnene bestreber seg på å leve i samsvar med det de anbefaler andre, både i sitt eget hjem og når de kommer i kontakt med andre