DE FØRSTE kristne var spesielt modige. Under den harde forfølgelsen i de tre første århundrene ble mange av dem drept av hedenske romere fordi de nektet å tilbe keiseren. Noen ganger ble det satt opp et alter på en arena. Det eneste de kristne trengte å gjøre for å få friheten, var å brenne litt røkelse som en erkjennelse av at keiseren  var guddommelig. Men det var få som inngikk kompromiss. De aller fleste ville heller dø enn å fornekte sin tro.

I vår tid har kristne vitner for Jehova tatt et lignende standpunkt i forbindelse med politisk nøytralitet. Et eksempel er den faste holdningen de viste overfor nazismen, noe som er godt dokumentert av historiske vitnesbyrd. Omkring en fjerdedel av de tyske vitnene mistet livet før og under den annen verdenskrig, hovedsakelig i konsentrasjonsleirene, fordi de holdt seg nøytrale og nektet å si «Heil Hitler». Små barn av Jehovas vitner ble ved tvang skilt fra foreldrene. De unge stod fast trass i det presset de ble utsatt for, og de lot seg ikke besmitte av de ubibelske oppfatningene som andre forsøkte å påtvinge dem.

Jehovas vitner blir vanligvis ikke utsatt for en slik bitter forfølgelse i dag. Men av og til oppstår det misforståelser fordi unge vitner av samvittighetsgrunner velger å la være å delta i patriotiske seremonier, for eksempel flagghilsen.

Barn av Jehovas vitner blir lært opp til at de ikke skal oppmuntre andre til ikke å hilse flagget; den enkelte må selv bestemme hva han eller hun skal gjøre. Vitnenes eget syn er imidlertid klart: De hilser ikke noen nasjons flagg. Dette er så visst ikke ment som et uttrykk for respektløshet. De har respekt for flagget til det landet de bor i, uansett hvilket, og de viser det ved å følge  landets lover. De deltar aldri i statsfiendtlig virksomhet av noe slag. Nei, Jehovas vitner mener at de nåværende menneskelige regjeringer utgjør en «Guds ordning» som Gud tillater å eksistere. De anser derfor seg selv for å være underlagt Guds befaling om å betale skatt og respektere myndighetene. (Romerne 13: 1—7) Det er i tråd med Kristi berømte uttalelse: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» — Matteus 22: 21.

«Men hvorfor kan ikke Jehovas vitner ære flagget ved å hilse det?» spør kanskje noen. Det er fordi vitnene betrakter flagghilsen som en tilbedelseshandling, og tilbedelse er noe som tilhører Gud; de kan ikke med god samvittighet tilbe noe annet eller noen annen enn Gud. (Matteus 4: 10; Apostlenes gjerninger 5: 29) De setter derfor pris på at lærerne respekterer denne overbevisningen og lar barna deres handle i samsvar med sine trosoppfatninger.

Jehovas vitner er ikke de eneste som mener at flagghilsen er knyttet til tilbedelse. Disse uttalelsene viser det:

«De første flaggene var nesten utelukkende av religiøs karakter. . . . Det ser i virkeligheten ut til at en alltid har søkt religionens hjelp for å gi de nasjonale flagg hellighet.» (Uthevet av oss.) — Encyclopædia Britannica.

«Flagget er i likhet med korset hellig. . . . I regler og forskrifter angående menneskenes holdning til nasjonenes flagg blir det benyttet kraftige og uttrykksfulle ord, for eksempel ’tjeneste for flagget’, . . . ’ærbødighet for flagget’, ’hengivenhet for flagget’.» (Uthevet av oss.) — The Encyclopedia Americana.

«De kristne nektet å . . . ofre til [den romerske] keiserens skytsånd — noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget eller å avlegge troskapseden.» — Those About to Die (1958) av Daniel P. Mannix, side 135.

Igjen vil vi presisere at Jehovas vitner ikke ønsker å være respektløse overfor noen regjering eller myndighetsperson ved å nekte å hilse flagget. De vil bare ikke foreta den tilbedelseshandling å bøye seg ned for eller hilse et symbol som representerer staten. Dette sammenligner de med det standpunktet som tre unge hebreere tok i bibelsk tid. De nektet å bøye seg ned for en statue som babylonerkongen Nebukadnesar hadde reist i Duradalen.  (Daniel, kapittel 3) Så mens andre hilser flagget og sverger det troskap, er barn av Jehovas vitner blitt lært opp til å følge sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. Derfor avholder de seg stille og respektfullt fra å delta. Av lignende grunner velger barn av Jehovas vitner å la være å delta når nasjonalsangen blir sunget eller spilt.

De fleste land i vår tid respekterer foreldrenes rett til å gi barna sine religiøs opplæring i samsvar med sin egen overbevisning. Alle religionssamfunn forsvarer denne retten, noe som blir illustrert ved den kanoniske rett som fremdeles gjelder i den katolske kirke: «Foreldrene er underlagt den meget alvorlige forpliktelse å undervise barna sine, ettersom de har gitt dem livet, og de har rett til å gjøre det. Det er derfor det først og fremst påhviler foreldrene å gi sine barn en kristen oppdragelse i samsvar med kirkens lære.» — Kanon 226.

Jehovas vitner ber ikke om noe mer enn det. Som omsorgsfulle foreldre prøver de å lære barna ekte kristne verdier og innprente dem kjærlighet til sine medmennesker og respekt for andres eiendom. De ønsker å følge det rådet apostelen Paulus gav til kristne foreldre i Efesos: «Vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» — Efeserne 6: 4.

I noen familier er bare den ene av foreldrene et av Jehovas vitner. Han eller hun blir i en slik situasjon oppfordret til å anerkjenne den andres rett til også å undervise barna i samsvar med sin religiøse overbevisning.  Barn tar liten eller ingen skade av å bli utsatt for påvirkning av forskjellige religiøse syn. * I praksis må alle barn velge hvilket religionssamfunn de skal tilhøre. Det er naturligvis ikke alle ungdommer som følger foreldrene når det gjelder valg av religion. Slik er det både blant Jehovas vitner og andre.

Du bør også vite at Jehovas vitner legger stor vekt på den enkeltes kristne samvittighet. (Romerne, kapittel 14) FNs konvensjon om barnets rettigheter, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, anerkjenner et barns rett til «tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» og til «fritt å gi uttrykk for [sine] synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og [partene i konvensjonen skal] gi barnets synspunkter behørig vekt».

Det finnes ikke to barn som er helt like. Du kan derfor med god grunn vente at unge Jehovas vitner eller andre elever treffer litt forskjellige avgjørelser når det gjelder visse aktiviteter eller oppgaver på skolen. Vi har tillit til at du også samtykker i prinsippet om samvittighetsfrihet.