Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Italia

Italia

Italia

ITALIA er ofte blitt beskrevet som den «vakre støvelen», fordi landet har form som en støvel fra det 18. århundre. Apulia utgjør hælen, mens Calabria danner tåen og Alpene den øverste delen av støvleskaftet. Italia er en lang halvøy som strekker seg ut i Middelhavet. Navnet Italia skriver seg fra den betegnelsen som de gamle romerne gav den sørlige delen av halvøya, og som ifølge en legende betyr «kveglandet». Det vakre italienske landskapet er velkjent. Det består av sletter, fjell, sjøer, sandstrender, olivenlunder, vingårder og fjellskråninger, som er dekket med sypresser. Italia har også to store øyer, Sicilia og Sardinia.

Befolkningen, som utgjør nesten 57 millioner, er overveiende katolsk, men deltagelsen i kirkens virksomhet er svært begrenset.

Hvordan slo den sanne kristendom først rot her, for senere bare å dø ut? Når og hvordan begynte Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i dette landet?

DE FØRSTE KRISTNE I ITALIA

I år 59 e. Kr. ble noen fanger, deriblant en middelaldrende mann, ledet av en offiser på en trettende og farefull reise. Etter at de på mirakuløst vis hadde overlevd et skibbrudd, kom de i land på Malta, en øy sør for Italia, og fortsatte reisen tre måneder senere. Skipet de gikk om bord i, het «Zeus’ sønner», til ære for Zeus’ tvillingsønner, sjømennenes skytsguder. En av fangene tilbad imidlertid ikke de gresk-romerske gudene. Han var en av Jesu Kristi disipler og het Paulus. De kom til Syrakus på Sicilia, hvor de oppholdt seg i tre dager, og deretter drog de opp gjennom Messinastredet og kom til Regium. Et par dager senere nådde de Puteoli, i nærheten av Napoli, hvor Paulus’ åndelige brødre bad dem om å bli en tid. Sju dager senere drog de videre mot Roma langs Via Appia, rikets lengste hovedvei, som var både militærvei og handelsvei. Brødrene i menigheten i Roma hadde fått høre at Paulus var på vei, og møtte ham ved Forum Appii og Tres Tabernæ, hvorfra de ledsaget de reisende til deres bestemmelsessted. — Apostlenes gjerninger 27: 1 til 28: 16.

Paulus satte stor pris på de kristne i Roma og hadde tidligere skrevet til dem: «I hele verden blir det talt om deres tro.» — Romerne 1: 8.

Etter at den sanne kristendom hadde hatt fremgang en tid, ble den imidlertid oppslukt på grunn av frafall, et frafall som Jesus Kristus hadde forutsagt. (Matteus 13: 26—30, 36—43) Den verdslige makt som ble utøvd av religiøse ledere, fortsatte å øke inntil religiøse og politiske elementer slo seg sammen på keiser Konstantins tid. Dette resulterte i grunnleggelsen av katolisismen og pavedømmet.

ÅNDELIG MØRKE DEKKER ITALIA

I den mørke middelalder gjorde den såkalte reformasjonen seg lite gjeldende i Italia, og det åndelige mørke som innbyggerne på halvøya var i, var fortsatt stort. Det var noen få enkeltpersoner som forsøkte å tilegne seg sann kunnskap fra Guds Ord, men de fleste av disse søkte tilflukt i utlandet, hvor de kunne dele sin nyfunne bibelske kunnskap med andre. De som ble igjen i Italia, ble fengslet og dømt til døden av inkvisisjonen.

I 1870 ble Kirkestaten, store landområder som stod under den katolske kirkes verdslige herredømme, innlemmet i kongeriket Italia, med unntagelse av det lille området som utgjør Vatikanstaten. Det var nå gode muligheter for at det skulle bli større religionsfrihet i landet. Disse forhåpningene brast imidlertid kort tid etter at Benito Mussolini kom til makten i 1922. I 1929 undertegnet han en overenskomst med den katolske kirke, en overenskomst som gav kirken og presteskapet enestående privilegier og åpnet veien for en ny tid med undertrykkelse. Vi kan derfor spørre: Hvordan begynte Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i vår tids Italia?

BEGYNNELSEN

Gjenfødelsen av den sanne kristendom går tilbake til slutten av det forrige århundre, til en liten by som heter Pinerolo, og som ligger 38 kilometer fra Torino i Piemonte i en av de vakre dalene i De cottiske alpene. Disse dalene er også kjent som «De valdensiske dalene». Navnet skriver seg fra etterfølgerne til Petrus Valdés, en kjøpmann i Lyon som verdsatte mange bibelske sannheter.

I 1891 gjorde en amerikaner et opphold i Pinerolo under et av sine første besøk i Europa. Det var Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president. I Pinerolo traff han professor Daniele Rivoire, en valdenser som underviste i språk ved det valdensiske kultursenter i Torre Pellice. Selv om professor Rivoire aldri ble et av Jehovas vitner, var han sterkt interessert i å spre det bibelske budskap som ble holdt fram i Selskapet Vakttårnets publikasjoner.

Det gikk noen år, og i mellomtiden mottok Fanny Lugli, en valdenser i San Germano Chisone, som ligger i nærheten av Pinerolo, en bok som het «Guds Verdensplan», fra noen slektninger i Amerika. I 1903 var hun blitt klar over at boken inneholdt sannheten, og ledet møter med en liten gruppe mennesker i sitt hjem.

Omkring 1903 oversatte dessuten professor Rivoire boken Guds Verdensplan til italiensk. Han fikk boken trykt på Tipografia Sociale i 1904 og dekket selv utgiftene. Dette var før den italienske utgaven av boken kom ut i De forente stater. I sin utgave fra 1904 skrev professor Rivoire følgende til bokens lesere: «Vi legger denne første italienske utgaven under Herrens beskyttelse. Måtte han velsigne den, slik at den, til tross for sine ufullkommenheter, kan bidra til å opphøye hans hellige navn og oppmuntre hans italiensktalende barn til større gudhengivenhet.» Jehova velsignet virkelig resultatene av utbredelsen av denne boken.

Professor Rivoire begynte også å oversette Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær) til italiensk. Det ble utgitt hvert kvartal i 1903 og ble trykt i Pinerolo. Det er interessant å merke seg at bladet ble distribuert gjennom de største avisselgernes vanlige kanaler i de viktigste sentrer i provinsen.

På denne tiden fikk også Clara Cerulli Lantaret og Giosuè Vittorio Paschetto kjennskap til sannheten, og noen få år senere sluttet Remigio Cuminetti seg til dem. Alle disse skal vi få høre mer om etter hvert som beretningen skrider fram.

EN MENIGHET BLIR OPPRETTET

I 1908 ble den første menighet av Jehovas tjenere i nyere tid opprettet i Italia. Møtene ble holdt torsdag kveld i Pinerolo, i Piazza Montebello 7, i hjemmet til søster Cerulli, og søndag ettermiddag i Gondini, i nærheten av San Germano Chisone, hos søster Lugli.

Da bror Russell kom tilbake til Italia i 1912 for å besøke den eneste menigheten i landet, var det omkring 40 personer til stede på møtene. På den tiden førte Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sveits tilsyn med arbeidet i Italia, og denne ordningen ble opprettholdt inntil 1945. Søster Cerulli, som snakket engelsk og fransk i tillegg til italiensk, representerte det sveitsiske avdelingskontor i Italia.

FORHÅPNINGER SOM IKKE BLE OPPFYLT

Under den første verdenskrig opplevde den lille gruppen av italienske brødre en tid med prøvelser og renselse i likhet med brødrene andre steder i verden. I 1914 ventet noen av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gang, å «bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren», og de trodde at deres forkynnelsesarbeid på jorden var avsluttet. (1. Tessaloniker 4: 17) I en beretning fra den tiden heter det: «En dag gikk noen av dem ut til et øde sted for å vente på at begivenheten skulle inntreffe. Da det ikke skjedde noe, ble de imidlertid nødt til å gå hjem igjen i en svært nedslått sinnsstemning. Som følge av dette var det flere av disse som falt fra troen.»

Omkring 15 personer var trofaste og fortsatte å gå på møtene og studere Selskapets publikasjoner. Bror Remigio Cuminetti sa om den tiden: «I stedet for den forventede herlighetens krone fikk vi et par solide støvler så vi kunne fortsette i forkynnelsesarbeidet.»

RETTSSAKEN MOT BROR CUMINETTI

Da Italia ble med i krigen, i mai 1915, begynte en svært vanskelig tid for et av menighetens medlemmer, bror Remigio Cuminetti. Han ble innkalt til militærtjeneste, men bestemte seg for å bevare sin nøytralitet. (Jesaja 2: 4; Johannes 15: 19) Det betydde at han ville bli brakt inn for en militærdomstol i Alessandria. Søster Clara Cerulli var til stede under rettssaken og sendte en detaljert rapport om den til bror Giovanni DeCecca ved Brooklyn Betel, fordi hun visste at han alltid var interessert i å høre hvordan det gikk med brødrene i Italia. Hennes brev, som er datert 19. september 1916, er en autentisk beretning om hva som fant sted:

«Min kjære bror i Kristus!

Jeg føler at jeg straks må skrive og fortelle deg det gode budskap om hvordan vår kjære bror Remigio Cuminetti inntok et fast standpunkt for troen og avla et godt vitnesbyrd under rettssaken i Alessandria.

Søster Fanny Lugli og jeg hadde det store privilegium å være til stede under rettssaken og bli oppbygd av den åpne bekjennelsen av vår brors faste tro.

Dommeren forsøkte gjentatte ganger å lokke vår bror i en felle for å få ham til å komme med en eller annen innrømmelse eller noe annet, men Remigio lot seg ikke forvirre. Her følger en gjengivelse av hva som ble sagt under rettssaken:

DOMMEREN: ’Jeg advarer deg om at du står foran denne domstol fordi det er rettet en alvorlig anklage mot deg, og likevel ser du ut som om du hadde noe å le av.’

BROR CUMINETTI: ’Jeg kan ikke noe for at jeg har et slikt uttrykk i ansiktet. Den gleden jeg føler i mitt hjerte, må gjenspeile seg i ansiktet mitt.’

DOMMEREN: ’Hvorfor nekter du å ta på deg militæruniform og forsvare ditt land?’

BROR CUMINETTI: ’Jeg står her for denne domstolen fordi jeg har nektet å trekke i militæruniform. Det er det hele. Jeg har ikke gjort meg skyldig i noen forseelse. Jeg finner det upassende at et av Guds barn bærer en uniform som representerer hat og krig. Av samme grunn nekter jeg å bære et armbind og arbeide på en fabrikk som er beskjeftiget i krigsberedskapen. Jeg foretrekker å bli stemplet som et av Guds barn ved å handle fredelig overfor min neste.’

DOMMEREN: ’Innrømmer du at du har kledd av deg inntil du stod i bare undertøyet, da du var i fengsel i Cuneo?’

BROR CUMINETTI: ’Ja, herr dommer, det er sant. Tre ganger ble jeg tvunget til å ta på meg en uniform, og tre ganger tok jeg den av igjen. Min samvittighet gjør opprør ved tanken på å skade min neste. Jeg er rede til å gi mitt liv til gagn for andre, men jeg vil aldri løfte en finger for å skade et medmenneske. Gud har gjennom sin hellige ånd påbudt oss å elske vår neste, ikke å hate ham.’

DOMMEREN: ’Hva slags utdannelse har du?’

BROR CUMINETTI: ’Det har liten betydning. Jeg har studert Bibelen!’

DOMMEREN: ’Besvar de spørsmålene jeg stiller. Hvor lenge har du gått på skolen?’

BROR CUMINETTI: ’I tre år, men jeg gjentar at det har liten betydning sammenlignet med den opplæring jeg har fått i Kristi skole.’

DOMMEREN: ’Det er beklagelig at du kom i kontakt med visse mennesker [en hentydning til søster Lugli og meg], som har ført deg inn på gale veier. [Med misbilligelse] Hvor lenge har du studert den boken du kaller «Bibelen»?’

BROR CUMINETTI: ’I seks år, og det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte tidligere.’

DOMMEREN: ’Hvem lærer deg denne nye religion?’

BROR CUMINETTI: ’Gud lærer selv sine egne. Mer modne bibelstudenter har hjulpet meg til å forstå Bibelens sannheter, men bare Gud kan åpne forstandens øyne på oss.’

DOMMEREN: ’Forstår du hvor alvorlig din ulydige handlemåte er? Vil du være sterk nok i din beslutning til å kunne ta konsekvensene av den?’

BROR CUMINETTI: ’Ja, det er jeg sikker på. Jeg er rede til å møte hva som måtte komme. Selv om jeg skulle bli dømt til døden, vil jeg aldri bryte det løfte jeg har gitt om å tjene Herren fullt ut.’

Den offentlige anklager nedla deretter påstand om en straff på fire år og fire måneder for bror Cuminetti, og så var det forsvarerens tur til å tale.

Advokaten reiste seg og avla et enestående vitnesbyrd om vår brors innstilling og sa at en slik mann burde beundres for sitt mot og for sin trofasthet overfor sin Gud i stedet for å bli idømt fengselsstraff. Det ble pekt på at den anklagede ikke ønsket å handle i strid med sin samvittighet ved å overtre Bibelens påbud om ikke å slå i hjel. Han handlet i lydighet mot Guds lov.

Deretter trakk dommerne seg tilbake i fem minutter og kom så inn i rettssalen igjen for å lese opp dommen. ’Remiglo Cuminetti blir dømt til fengsel i tre år og to måneder for forræderi mot kongen og landets lover.’

Vår bror takket dem med et strålende smil!

Så spurte dommeren ham om han hadde noe mer å si.

Remigio svarte: ’Jeg har mye å si om Guds kjærlighet og hans enestående hensikt med menneskene.’

Til dette svarte dommeren irritert: ’Vi har allerede hørt nok om det. Jeg gjentar spørsmålet. Har du noe mer å tilføye med hensyn til straffen?’

’Nei,’ svarte vår bror med iver og glød, ’jeg gjentar at jeg er rede til å gi mitt liv til gagn for andre, men jeg vil aldri løfte en finger for å skade min neste!’

Dette var slutten på rettssaken.

Søster Fanny Lugli og jeg hadde det privilegium å snakke med vår kjære bror. Alle beundret ham. Selv dommerne var forundret over hans ydmyke innstilling og det mot som lysets barn legger for dagen når de nekter å bøye seg for jordiske makter. De vil bare bøye seg for Gud når de ber til ham i ånd og sannhet.»

«EN MILITÆRNEKTERS ODYSSÉ»

Det som fulgte etter rettssaken, er en historie i seg selv. Denne rettssaken var så bemerkelsesverdig at den flere år senere ble gjenfortalt i tidsskriftet L’Incontro i nummeret for juli/august 1952. Følgende utdrag er fra denne artikkelen, som het «En militærnekters odyssé under den første verdenskrig»:

«Dette vitnet var Remigio Cuminetti, født i Porte di Pinerolo i 1890. . . .

Da krigen brøt ut, var maskinfabrikken [RIV i Villar Perosa] imidlertid innlemmet i krigsberedskapen, og det ble krevd av arbeiderne at de skulle bære et armbind og betrakte seg selv som underlagt de militære myndigheter. Cuminetti kunne ha godtatt dette og fortsatt å være sivilist. Hvis han hadde gjort det, ville han ha blitt spart for de rettssaker han senere ble utsatt for. Som spesialarbeider kunne han ha fått varig utsettelse av militærtjenesten, men han tenkte straks: ’Ettersom jeg har innviet mitt liv til Gud, kan jeg da fortsatt gjøre hans vilje og samtidig gjøre en innsats i krigsindustrien? Jeg ville indirekte vise ulydighet mot påbudet om «ikke å slå i hjel» og å «elske sin neste som seg selv». Er ikke tyskere og østerrikere min neste like mye som franskmenn, briter og russere?’ For denne ærlige mannen var svaret klart og tydelig . . .

Da hans aldersgruppe ble innkalt til militærtjeneste, holdt han fast ved sin overbevisning og nektet å gå inn i hæren. Som følge av dette ble han arrestert igjen og stilt for militærdomstolen i Alessandria. Han ble dømt til tre og et halvt års fengsel [i virkeligheten tre år og to måneder] og sendt til militærfengslet i Gaeta . . . De militære myndigheter mente imidlertid at det var utilbørlig at han skulle tilbringe tiden i fengslet i ro og mak, mens hans landsmenn satte livet på spill på slagmarken! . . . De bestemte seg derfor for å ta ham ut av fengslet og sende ham til militærregimentet, hvor han ville bli tvunget til å være soldat og kjempe for sitt land . . . Da han kom dit, nektet han å trekke i uniform og måtte stå ute i gården i bare skjorten.

Etter at han hadde tilbrakt en tid i denne tilstand og vært til alminnelig spott og spe, tenkte han over saken og kom til at bare det å ha på seg bestemte klær ikke ville gjøre ham til soldat. Han mente at ingen kunne betraktes som soldat eller underkastes militærdisiplin hvis han ikke festet stjernene på jakken. Han tok derfor uniformen på uten stjernene, og det lyktes aldri noen å få ham til å feste dem til kragen. De sendte ham tilbake til fengslet, og derfra ble han overført til et sinnssykehus, fordi myndighetene mente at han måtte ha gått fra forstanden. Ettersom han var i stand til å snakke like fornuftig som ethvert annet normalt menneske, kunne ikke overlegen ved sinnssykehuset klassifisere ham som mentalt forstyrret, og han sendte ham tilbake til regimentet. Ettersom han bestemt nektet å bære militære stjerner og å utføre noen form for militærtjeneste, varte det ikke lenge før han havnet i fengsel igjen. I løpet av flere måneder var han henholdsvis i fengsel og på sinnssykehus.

Til slutt ble han sendt tilbake til regimentet, og denne gangen var det en viss major i hæren som bestemte seg for å bryte ned hans motstand én gang for alle. Under trusel om å bruke makt gav han ham en dag ordre om å ta opp våpnene sine og gå i skyttergravene. Cuminetti . . . visste at denne majoren allerede hadde drept flere soldater for mye mindre forseelser, . . . så han var sikker på at hans tid var kommet. Ikke desto mindre nektet han rolig å ta opp våpnene. Så gav majoren to andre soldater ordre om å gjøre i stand en ryggsekk til ham, henge den på ryggen hans og spenne et bandolær, en sabel og så videre rundt livet hans. Da han hadde fått dette på seg, truet majoren ham igjen med sitt skytevåpen og befalte ham å gå ut til kamplinjen. Ettersom Cuminetti ikke rørte seg, fikk to soldater ordre om å ta ham i armer og ben og bære ham ut til skyttergravene. Da de førte ham bort, sa Cuminetti: ’Stakkars Italia! Hvordan skal landet greie å vinne krigen når soldatene må tvinges ut i skyttergravene med makt?’ Disse ordene fikk selv den bistre og uforsonlige majoren til å nøle, og han gav ordre om at det militære utstyret skulle tas av Cuminetti. Deretter ble han sendt tilbake til fengslet.

En tid senere sendte regimentets oberst bud etter ham. Denne offiseren hadde bestemt seg for å snakke vennlig med ham for å få ham til å ta på seg de militære stjernene. Han kalte ham inn på sitt kontor og forsikret ham om at hvis han ville adlyde, ville han ikke behøve å røre et skytevåpen, og det ville bli ordnet slik at han kunne gjøre tjeneste bak linjene. Cuminetti innrømmet senere . . . at dette var den hardeste prøven han hittil hadde gjennomgått. Da obersten så hans ydmyke og respektfulle holdning, trodde han et øyeblikk at han hadde vunnet slaget og sa i en faderlig tone: ’Stakkars mann, hvordan skal du helt alene kunne kjempe mot hele hærens store styrke? Du kan ikke annet enn bli overvunnet. Nå fester jeg stjernene på for deg, og du vil bære dem uten å gjøre opprør mer. Jeg gjør dette til ditt eget beste, og jeg sverger på at du ikke vil bli satt til å skyte andre, og at dine oppfatninger vil bli fullt ut respektert.’

Cuminetti svarte stille og rolig: ’Hvis De forsøker å feste stjernene til uniformen min, herr oberst, vil jeg la Dem gjøre det, men så snart jeg kommer utenfor, vil jeg ta dem av igjen!’ Da obersten ble stilt overfor en slik ubøyelig avgjørelse, gjorde han ikke flere forsøk og overlot ham til hans skjebne.

Denne enkle, ydmyke mannen ble stilt for retten fem ganger på grunn av sin tro. Han satt i fengsel i Regina Coeli, Roma, Piacenza og Gaeta og ble sendt til sinnssykehuset i Reggio nell’Emilia.»

Etter at bror Cuminetti hadde tilbrakt enda noen måneder i fengsel, ble han ført til fronten for å arbeide som sykebærer. Bladet forteller:

«En dag mens han gjorde tjeneste ved fronten, hørte han at det lå en såret offiser ute foran skyttergravene. Offiseren var for svak til selv å komme i dekning bak fronten. Det var ingen som ville gå ut og hente ham. Cuminetti tilbød seg straks å utføre dette farefulle oppdraget, og det lyktes ham å få offiseren brakt i sikkerhet, selv om det kostet ham et såret ben.»

Han ble belønnet med en krigsmedalje for dette, «men han nektet å ta imot utmerkelsen med den begrunnelse at han hadde handlet av nestekjærlighet og ikke med tanke på å få en medalje».

Den dommen som militærdomstolen i Alessandria avsa over ham den 18. august 1916, er registrert under nr. 10 419 i domsprotokollen i militærdomstolens arkiv i Torino. Bror Cuminetti var uten tvil det første italienske vitne som tok standpunkt for kristen nøytralitet, og han var antagelig den første miitærnekter i Italias historie i nyere tid.

ET ITALIENSK KONTOR BLIR ÅPNET

Krigen sluttet og etterlot seg mange døde og store ødeleggelser over hele halvøya. Arbeidet fortsatte under ledelse av det sveitsiske avdelingskontor, men etter 1919 ble det åpnet et kontor i Italia. Det lå i Pinerolo, i et hus som ble leid i Via Silvio Pellico 11.

I 1922 avløste bror Remigio Cuminetti søster Cerulli som Selskapets representant i Italia. Det ble ikke lenger ansett for å være passende at en kvinne hadde en slik ansvarsfull stilling, når den kunne besettes av en mann som fullt ut hadde bevist sin ulastelighet. Søster Cerulli ble imidlertid støtt over denne forandringen og forlot sannheten.

Etter krigen ble Selskapet Vakttårnets publikasjoner oversatt av professor Giuseppe Banchetti. Han var valdensisk prest, men han hadde studert sannheten og verdsatte den. Han hadde også forsøkt å innlemme visse læresetninger i sin egen religion ved å forkynne dem fra prekestolen, men uten hell. Han sådde imidlertid sannhetens sæd forskjellige steder i landet. Omkring 1913 var han i Cerignola i provinsen Foggia, hvor han regelmessig mottok forsendelser av litteratur fra Selskapet. Disse forsendelsene fortsatte å komme til den lokale valdensiske kirke selv etter professor Banchettis død. Det var noen som leste denne litteraturen, og dette førte senere til at en liten gruppe kom sammen for å studere Bibelen.

Foruten Vakttårnet oversatte professor Banchetti bøkene Guds Harpe og Verdensbefrielsen så vel som en rekke brosjyrer. I likhet med professor Rivoire brøt han imidlertid aldri fullstendig med den valdensiske kirke, selv om han trodde på Selskapet Vakttårnets forklaringer av Bibelen og var med på å utbre budskapet.

Da professor Banchetti døde i 1926, ble oversettelsesarbeidet en tid utført av en viss fru Courtial, som oversatte boken Skabelsen. I 1928 ble dette arbeidet imidlertid tildelt en innviet person, bror Giosuè Vittorio Paschetto, som fortsatte å oversette Selskapets litteratur inntil han ble arrestert av det fascistiske politi den 7. november 1939. I løpet av disse årene oversatte han bøkene Fremtidens Regering, Forligelse, Liv, Profetierne, Lys (to bind), Det store Opgør (tre bind), Krigsforberedelser, Beskyttelse, Jehova, Rikdom, Fiender og Frelse. Disse publikasjonene var virkelig «mat i rette tid» for Guds folk. (Matteus 24: 45) Det var særlig én av dem, boken Fiender, som førte til at den lille gruppen av brødre ble utsatt for en voldsom forfølgelse. Grunnen til dette var de uforbeholdne uttalelser den inneholdt angående spørsmålet om nøytralitet.

Da bror Paschetto ble løslatt fra fengslet den 23. august 1943, fortsatte han å arbeide sammen med andre oversettere inntil han fullførte sitt jordiske løp i 1956.

HJELP FRA UTLANDET

La oss nå gå tilbake til slutten av den første verdenskrig. Kort tid etter 1918 vendte bror Marcello Martinelli, som hadde fått kjennskap til sannheten i De forente stater, tilbake til Italia. Han var født i Valtellina, en av de vakre dalene i De rhätiske alpene, som førte ned til Comosjøen, og han gjennomarbeidet dette distriktet flere ganger med Rikets budskap. I 1923 ble han «kolportør», det vil si en heltidsforkynner av Riket. Han sluttet seg til bror Cuminetti i området ved Pinerolo. Bror Martinelli var høyt elsket for sin godhet og vennlighet, som i tider med sterk forfølgelse fikk ham til å skrive oppmuntrende brev til de få brødrene, som bodde langt fra hverandre. Han fortsatte i forkynnelsesarbeidet inntil 1960, da han avsluttet sin jordiske tjeneste. I provinsen Sondrio, hvor han arbeidet i Herrens gjerning, ble det dannet en liten gruppe av bibelstudenter.

I årene mellom 1920 og 1935 vendte andre utvandrere, som hadde tatt imot sannheten i Belgia, Frankrike og De forente stater, tilbake til Italia. Der hvor de bosatte seg, forkynte de nidkjært og fant mange hørende ører. På den måten ble det dannet andre grupper av bibelstudenter.

I 1923 innbød det sveitsiske avdelingskontor tre kolportører som arbeidet i den italiensktalende, sveitsiske kantonen Ticino, til å flytte til Italia. Det var Ignazio Protti og hans to søstre, Adele og Albina. Året etter sluttet søster Emma Hotz, en annen kolportør, seg til dem.

FEM KOLPORTØRERS NIDKJÆRE VIRKSOMHET

Disse nidkjære kolportørenes virksomhet er virkelig verd å nevne. De tre søstrene arbeidet i ett distrikt, og de to brødrene, Ignazio Protti og Marcello Martinelli, arbeidet i et annet distrikt. I årene fra 1923 til 1927 gjennomarbeidet de forskjellige steder i Piemonte og en del av Lombardia. Søster Adele Protti, som senere giftet seg med bror Brun fra Sveits, skrev for mange år siden:

«I 1924 ble det trykt 20 000 eksemplarer av brosjyren Den ideelle Regering i Pinerolo. Fra Bern hadde vi også mottatt 100 000 eksemplarer av traktaten Geistligheten anklaget. Denne traktaten inneholdt den anklagen som ble lest opp ved stevnet i Columbus i Ohio i 1924. Den var en kraftig fordømmelse av presteskapet. Den ble distribuert i alle større italienske byer.»

I en rapport i Vakttårnet for 1. desember 1925 (den engelske utgaven) stod det følgende om denne kampanjen: «Våre italienske brødre spredte 100 000 eksemplarer av ’Anklagen’, og de sørget spesielt for at paven og andre høye embetsmenn i Vatikanet fikk et eksemplar hver.»

En kan lett forestille seg hvor begeistret disse kolportørene var når de leverte dette kraftige budskapet! Søster Brun fortsetter:

«Bror Cuminetti, søster Hotz og jeg leverte 10 000 eksemplarer av ’Anklagen’ i Genova i løpet av én dag. Vi mottok 100 000 eksemplarer av den traktaten som het ’Et vitnesbyrd til verdens herskere’, fra Sveits, men de fleste av disse ble beslaglagt av myndighetene. Omtrent hver tredje måned pleide vi å besøke brødrene våre i San Germano Chisone for å bli åndelig oppbygd på møtene. Det er vanskelig å gi uttrykk for vår inderlige lengsel etter å komme sammen med brødrene en tid.

En dag arbeidet jeg i en landsby hele dagen og oppnådde svært gode resultater. Jeg var fylt av glede da jeg begynte på hjemveien langs den eneste mulige veien, som gikk gjennom en skog. Mens jeg gikk langs veien, fylt av glade tanker, ble jeg plutselig oppmerksom på en ung mann som gikk ved siden av meg og trillet en sykkel. Jeg ble ikke det minste skremt og begynte å vitne for ham om hvordan Riket vil bringe fred og rettferdighet. Det tok oss omkring to timer å tilbakelegge strekningen til Alessandria. Mot slutten av turen sa den unge mannen til meg:

’Signorina, jeg må fortelle Dem at De har hindret meg i å begå en forferdelig forbrytelse. Da jeg innhentet Dem, var det i den hensikt å øve vold mot Dem. Hvis De hadde gjort motstand, ville jeg kanskje til og med ha drept Dem. Men da jeg så Deres strålende ansikt og Deres tillitsfulle, uskyldige uttrykk, greide jeg ikke å misbruke Deres tillit. Så begynte De å snakke til meg om så mange vidunderlige ting som jeg aldri hadde hørt før. Disse to timene har vært nok til å forandre min innstilling til livet, og jeg ser nå hvor ussel jeg var. Jeg har lyst til å forandre min levemåte. Vær så snill å la meg få alt det De har av lesestoff om dette.’

Jeg gav ham all den litteraturen jeg hadde igjen i vesken min, og han betalte for den. Så tok han meg i hånden og sa farvel. Ved denne anledningen og ved andre anledninger ble jeg beskyttet på en enestående måte.»

Søster Brun fortsatte å være trofast like til hun døde i 1976 i Zürich etter 50 års oppofrende tjeneste. Hennes bror, Ignazio, en annen av de fem kolportørene, skrev i 1970:

«Vi holdt ikke engang regnskap med de timene vi brukte i tjenesten. Vi pleide bare å arbeide fra morgen til kveld. Vi ble ofte arrestert og så løslatt igjen etter kort tid. I Gallarate (i nærheten av Varese) ble bror Martinelli og jeg arrestert og satt i fengsel på grunn av falske beskyldninger som noen prester hadde kommet med. Vi fikk tillatelse til å gå ut i fengselsgården en time hver dag, og dette gav oss anledning til å vitne for de andre fangene. Vi ble ofte omringet av en hel gruppe tilhørere, og til og med vaktene stanset opp. En dag kom også fengselsdirektøren. Da fangene fikk høre at vi skulle løslates, omfavnet de oss og takket oss på det hjerteligste. Vi ble også sterkt beveget over dette og takket Gud for at han hadde gitt oss en mulighet til å nå disse menneskene.»

«En dag,» forteller bror Protti videre «da jeg gikk fra hus til hus, la jeg merke til en mann som fulgte etter meg. Litt senere stanset han meg da jeg kom ut fra et hus, og sa at han var fra sikkerhetspolitiet. Han bad om å få se mitt identifikasjonskort og ønsket å vite hva jeg gjorde. Med tanke på å presentere brosjyren med det samme temaet svarte jeg: ’Jeg kunngjør den ideelle regjerings komme.’ Han tok nesten anstøt og svarte at det allerede fantes en ideell regjering — han siktet tydeligvis til det fascistiske styre. Jeg sa: ’Den regjering De mener, er bare en midlertidig regjering. Den regjering jeg kunngjør, vil vare evig.’ Så tok jeg fram Bibelen og fikk ham til å lese Daniel 2: 44 og 7: 14. Dere skulle ha sett hvor omhyggelig han leste disse to versene. Han gav meg Bibelen tilbake, og i stedet for å arrestere meg, slik jeg hadde ventet, lot han meg gå. Etter alle disse årene lurer jeg fortsatt på om han husket vår samtale da det fascistiske styre falt.»

Bror Protti fortsatte trofast i tjenesten for Riket like til slutten. Han døde i Basel i 1977, 80 år gammel.

1925 — DET FØRSTE STEVNET

Arbeidet ble fortsatt utvidet til tross for mange vanskeligheter, og det første stevnet ble holdt i Pinerolo fra 23. til 26. april 1925. Bror A. H. Macmillan fra Selskapets hovedkontor besøkte forskjellige land, og han var til stede på dette stevnet. Det ble holdt i et stort rom på Corona Grossa hotell.

Det ville ha vært tåpelig å vente at de fascistiske myndighetene skulle gi tillatelse til at dette stevnet ble holdt. Brødrene gav det derfor utseende av at forsamlingen var der for å feire et bryllup. Under stevnet giftet bror Remigio Cuminetti seg med søster Albina Protti, en av de sveitsiske kolportørene. Ved dette historiske stevnet var det 70 til stede, og ti av disse ble døpt.

«Dagene var fulle av velsignelser, glede og lykke,» skrev søster Brun, som var til stede på stevnet. Hun tilføyer: «Hotelleieren førte sine andre gjester og besøkende inn i salen og sa: ’Kom og se alle sammen, vi har oldkirken under vårt tak!’ . . . Alt var godt organisert, og vi klarte vanligvis å rydde gulvet og sette stolene ut på et øyeblikk. Etterpå satte vi dem bort igjen og etterlot alt i orden. Vi var alle lykkelige og villige til å gi en hånd med. Det var et stort vitnesbyrd.»

Under dette første stevne oppstod det ikke desto mindre et nokså uvanlig problem. «Selv om vi var temmelig forskjellige på mange måter, greide vi å komme godt overens. Vi klarte imidlertid ikke å bli enige om hvordan sangene skulle synges. Brødrene fra Nord-Italia sang i et livlig tempo, mens brødrene fra Sør-Italia sang langsomt og med slik følelse at det ville være en skam å få dem til å forandre på det. Den presiderende broren bestemte derfor at brødrene fra Sør-Italia, skulle synge først, og deretter skulle brødrene fra Nord-Italia synge.»

ARBEIDET BEGYNNER Å AVTA

Forkynnelsesarbeidet lovte godt. I den rapporten som ble offentliggjort i Vakttårnet for 1. desember 1924 (den engelske utgaven), het det: «Det er blitt skaffet sykler til de tre kolportørene som reiser gjennom landet og distribuerer litteratur og selger bøker. Vi har store forhåpninger om at sannheten skal få en omfattende utbredelse i Italia i den nærmeste framtid.»

En tid før dette hadde bror Cuminetti arvet 10 000 lire, en ganske nett sum penger på den tiden. Han kunne derfor bruke all sin tid til vitnearbeidet og til å oppmuntre brødrene ved å besøke dem der hvor de bodde. Vakttårnet for 1. mai 1925 (den italienske utgaven) inneholdt en «Beretning om en reise gjennom Italia», som brødrene Cuminetti og Martinelli foretok i slutten av 1924. De reiste hele 5000 kilometer for å besøke brødre på isolerte steder og interesserte i forskjellige områder, like fra Lombardia til Sicilia. Beretningen forteller at det i Porto Sant’Elpidio (Mellom-Italia) ble søkt om tillatelse til å bruke et lokale til å holde et foredrag i, og «selv om myndighetene tygde på saken en stund, måtte de til slutt gi oss tillatelse fordi vi var så iherdige . . . Den dagen foredraget skulle holdes, kom over 200 mennesker for å høre ’De dødes oppstandelse er nær’». Det var avgjort en stor suksess.

Men så begynte arbeidet av forskjellige grunner langsomt å avta. Mellom 1926 og 1927 måtte tre av kolportørene reise tilbake til Sveits av helsemessige og andre grunner. Hovedårsaken til nedgangen var imidlertid det konkordat som ble inngått i 1929 mellom den katolske kirke og den fascistiske stat, et konkordat som gav kirken enestående privilegier. Det avmerket begynnelsen til en sørgelig tid med religiøs undertrykkelse.

Her og der brant det fortsatt noen få små lamper med sannhetens lys. Noen steder var det små grupper av brødre eller bare isolerte personer, og det var vanskelig å holde kontakten med dem og å holde dem forent. De var nærmest som glør som lå skjult under asken og når som helst kunne dø fullstendig ut. Ja, noen døde faktisk ut. Bror Cuminetti beskrev situasjonen slik i et av brevene sine:

«Vi har lyst til å gjøre mye mer, men vi er stadig under nøye overvåking . . . de snapper opp alt. Vi mottok Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) inntil mars. Siden da har bladet ikke kommet. Brooklyn har opplyst oss om at de har sendt flere pakker med de nyeste bøkene og brosjyrene, men vi har ikke mottatt noen av dem. Stadig færre eksemplarer av Vakttårnet når sitt bestemmelsessted, og alle brødre som viser sin nidkjærhet, blir arrestert av fienden . . . andre blir truet med å bli forvist til en annen del av landet og med alle former for mishandling.»

RIKETS ARBEID IKKE FULLSTENDIG UNDERTRYKT

Det ville ikke ha vært så vanskelig for prestene, støttet som de var av sine fascistiske håndlangere, å kontrollere virksomheten til noen få dusin mennesker og utrydde dem fullstendig, hadde det ikke vært fordi ’[Jehovas] hånd ikke er så kort at han ikke kan frelse, og hans øre ikke er så døvt at han ikke kan høre’. (Jesaja 59: 1) Han tillot ikke at hans lojale tjenere ble overvunnet.

Her og der var det små grupper av Rikets forkynnere som greide å overleve. Det faktum at de ble til og holdt ut, viser at Jehova beskyttet dem ved hjelp av sin mektige, virksomme kraft.

GRUPPEN I PRATOLA PELIGNA

Det gode budskap om Riket ble først brakt til Pratola Peligna i provinsen Aquila i 1919 av en utvandrer som hadde fått kjennskap til sannheten i De forente stater. Denne broren, Vincenzo Pizzoferrato, forble trofast mot sitt himmelske kall like til sin død i 1951. Han reiste omkring som fruktselger i de nærliggende byene Sulmona, Raiano og Popoli, hvor han ankom med sin dragkjerre, fullastet med frukt og litteratur som han skulle selge. Bøkene Guds Verdensplan, Guds Harpe og andre publikasjoner ble distribuert på denne måten, og det varte ikke lenge før en liten gruppe interesserte mennesker begynte å samle seg rundt ham.

I 1924, da han var i ferd med å avslutte utdelingen av en traktat som het «De dødes oppstandelse er nær forestående», i nærheten av kirkegården i Popoli (Pescara), avbrøt en prest ledsaget av fascistiske ungdommer hans virksomhet og drog av gårde med ham til politistasjonen for å få ham forhørt. Det viste seg imidlertid at maresciallo’en (politimesteren) var svært velvillig innstilt til budskapet. Han kalte sammen alle karabinierene (gendarmene) på stasjonen for at de skulle komme og høre på broren. Det ble på den måten avlagt et fint vitnesbyrd og levert litteratur. For å sikre at bror Pizzoferrato ikke skulle få flere vanskeligheter med fascistene, sørget maresciallo’en for at han ble eskortert til jernbanestasjonen av to politimenn.

I 1925, da det første stevnet ble holdt i Pinerolo, var bror Pizzoferrato til stede sammen med sin kone og en interessert, som senere ble en bror. På det tidspunkt var det allerede en gruppe på omkring 30 personer som kom sammen til møter i hans hjem, og senere, da en familie bygde nytt hus, ble et rom innredet til Rikets sal.

I 1939 greide prestene å skape uro ved å hisse opp myndighetene, og brødrene kom i alvorlige vanskeligheter. Litteraturen ble beslaglagt, og det ble forbudt å holde møter. Bror Pizzoferrato ble arrestert og forhørt av spesialdomstolen i Roma, hvor han ble idømt fengselsstraff. Det varte ikke lenge før han ble løslatt på grunn av dårlig helse, og han begynte straks å utbre det «gode budskap» igjen til tross for faren for å bli arrestert enda en gang. Denne gruppen av brødre ble derfor aldri fullstendig undertrykt.

GRUPPEN I ROSETO DEGLI ABRUZZI

Roseto degli Abruzzi er en landsby som ligger ved kysten, i provinsen Teramo. Innbyggerne i landsbyen fikk første gang høre sannheten av en søster som het Caterina Di Marco. Hun var født i Roseto og utvandret til De forente stater, hvor hun kom i kontakt med sannheten i 1921, i Philadelphia. Hun ble døpt et år senere og vendte tilbake til Roseto degli Abruzzi i 1925. Hva gjorde hun da hun kom tilbake? Søsteren forteller:

«Så snart jeg kom tilbake, begynte jeg å snakke med andre om min tro. Jeg pleide til og med å levere traktater og brosjyrer på stranden i nærheten av badekabinene. En mann fra stedet leste en av disse brosjyrene og utbrøt: ’Å! Det må være den nye religionen som Caterina har brakt med seg tilbake fra Amerika.’ Han ønsket å få lese resten av den litteraturen jeg hadde. Han gjorde det og ble overbevist om at det var sannheten.» Han var den første, og senere fulgte andre oppriktige personer etter. Bror DeCecca beskrev en gang søster Di Marco som «et virkelig sverd» som ble svingt mot de religiøse motstanderne. Denne søsteren, som nå er 86 år gammel og ufør, bevarer fortsatt sin ulastelighet og holder fast ved sitt håp.

Domenico Cimorosi, den første som kom i sannheten som et resultat av hennes forkynnelse, tjente som alminnelig pioner inntil han døde, 87 år gammel. Noen få år før sin død skrev han følgende beretning om hvordan arbeidet begynte i området:

«Jeg begynte å snakke om sannheten med min bror, min far og min fetter og med mine arbeidskamerater. Til slutt var det fem—seks av oss som leste den eneste lille brosjyren jeg hadde, en brosjyre som het ’Trøst for Folket’, og gransket skriftstedene i våre bibler. Vi bestemte oss for å gå og besøke Caterina Di Marco, den damen som hadde kommet tilbake fra Amerika. Vi forstod straks at de forklaringene hun gav oss, var fornuftige, og vi begynte å holde møter i hennes hjem. Selv om fascistene kort tid etter forsøkte å finne ut hvor vi holdt til, greide vi med Jehovas hjelp å holde vårt møtested hemmelig.»

Det varte ikke lenge før den lille gruppen av oppriktige personer ble utsatt for religiøs intoleranse. «Sognepresten anmeldte meg fordi jeg delte ut traktaten Geistligheten anklaget,» forteller Caterina Di Marco. «Jeg ble frifunnet, men vanskelighetene var ikke forbi. Senere ble jeg arrestert for første gang fordi jeg ikke gikk for å høre et foredrag som ble holdt av Il Duce [fascistlederen Mussolini]. Dommeren spurte hvorfor jeg ikke hadde gått. Jeg svarte ved å henvise til det tredje kapittel i Daniels bok, hvor det står om de tre hebreerne som nektet å bøye seg ned for billedstøtten. De dømte meg til fem års forvisning til en annen del av Italia.»

Vittorio Cimorosi, Domenicos sønn, husker at litteraturen ofte ble beslaglagt i 1930-årene. Noen få eksemplarer av Vakttårnet og en del annen litteratur nådde imidlertid fram til sitt bestemmelsessted. Han forteller: «Bror DeCecca skrev ofte til min far og andre interesserte og sendte dem åndelig føde. Han benyttet ofte indirekte uttrykk for å unngå å bringe oss i fare. En gang skrev han: ’Hvis du ikke har noen «fiender», kan du finne dem i Montone.’ Bror Guerino Castronà fulgte oppfordringen og drog til landsbyen Montone, hvor han fant en mann som hadde boken Fiender og annen litteratur.»

GRUPPEN I MALO

«Jeg kan aldri takke Jehova nok for den kostelige gaven jeg fikk del i ved å lære å frykte Gud fra ungdommen av.» Disse ordene ble skrevet av Girolamo Sbalchiero, en bror som trofast fortsatte i sin kristne tildeling inntil sin død i 1962. Hans historie er nøye knyttet til beretningen om en gruppe vitner som med tiden kom til å utgjøre en blomstrende menighet.

Bror Sbalchiero var opprinnelig en nidkjær katolikk. Han pleide å gå rundt med en snor med knuter på som var knyttet rundt hans bare midje. Den pisket han seg selv med for å speke sitt kjød som straff for sine synder. Han pleide å be mens han knelte på småstein, slik at han kunne frembære sine lidelser for Gud. Han tok også del i lange pilegrimsreiser til fots. En gang gikk han 50 kilometer. I 1924 fikk så Girolamo høre budskapet om Riket for første gang av en person som hadde vært i kontakt med Jehovas vitner i Amerika. Hvordan reagerte han? Denne gudfryktige tømmermannen fra Malo, en liten landsby som ligger i nærheten av Vicenza i Veneto, skrev:

«Jeg arbeidet om dagen og leste i Bibelen om kvelden. Min arbeidsgiver hadde gitt meg en bibel fordi han ikke brydde seg om å ha den, og selv om det var mye av det jeg leste, jeg ikke forstod, gjorde beretningen om Harmageddon-slaget stort inntrykk på meg, og jeg begynte straks å snakke med andre om det. Jeg skrev til bror Cuminetti, som arbeidet i Pinerolo, og hans brev var til stor hjelp for meg. Men ettersom jeg ikke fikk noen personlig hjelp, tok det meg likevel åtte år før jeg forstod sannheten fullt ut. Da jeg hadde forstått den, sluttet jeg å gå i kirken og ta del i nattverden, slik jeg hadde gjort hver morgen inntil da.»

Det varte ikke lenge før forfølgelsen kom. «Vi pleide å gjemme oss bak gjerder på isolerte steder for å studere Bibelen,» fortalte han. «En gang feiret vi til og med minnehøytiden i en hule. Andre ble interessert i budskapet og sluttet seg til meg. En søndag ettermiddag kom fem av oss sammen i et privat hjem for å studere Bibelen. Etter en stund kom landsbyens prest busende inn og begynte å håne oss. Han sa at vi var for uvitende til å forstå Bibelen. Han tilføyde at det bare er prestene som har makt til å redde sjeler.»

Etter en heftig diskusjon sendte presten, som ikke var i stand til å besvare et eneste av de spørsmålene vi stilte ham, bud etter politiet. Politimesteren kjente imidlertid denne broren og visste også at han var høyt respektert på stedet for sin godhet, så han grep ikke inn.

«En tid senere,» sier bror Sbalchiero videre i sin beretning, «bestemte Selskapet seg for å ha en kampanje med brosjyren Riket — Verdens håp. Jeg syklet ut fra Padua med 165 brosjyrer, men på veien ble jeg stanset av politiet og arrestert, og det ble gjort forberedelser for å få meg forvist til en annen del av Italia. Heldigvis fikk myndighetene på hjemstedet mitt høre om dette og grep inn til fordel for meg. Det lyktes dem til slutt å få meg løslatt og brakt hjem igjen. Da vi kom tilbake på torget, sa de til meg: ’Har du ikke hatt nok av alt dette?’ Jeg svarte: ’På ingen måte. Jeg føler meg mer besluttsom enn noensinne.’ Da de hørte dette, så de forundret på hverandre.»

Giuseppe Sbalchiero, Girolamos sønn, forteller: «En dag sa jeg til far: ’Hvordan skal vi greie å stå oss imot de tusener av mektige menn som motarbeider oss, og fortsette å avlegge et vitnesbyrd?’ Han svarte: ’Ikke vær redd, gutten min, for dette arbeidet er ikke «menneskeverk, men det er av Gud».’» — Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 33—40.

GRUPPEN I FAENZA

Husker du Ignazio Protti, den kolportøren som kom til Italia fra Sveits i 1923? I 1924 fikk han anledning til å forkynne i Marradi, en liten landsby som er omgitt av fjell og skoger med kastanjetrær, og hvor han var født. Sannhetens sæd falt i «god jord», og flere tok imot budskapet. (Matteus 13: 8) De delte senere denne kunnskapen med andre.

I Sarna i Faenza, ikke så langt fra Marradi, var det noen år senere en bonde som het Domenico Taroni, som fikk en del litteratur. Han tok villig imot det «gode budskap». I 1927 abonnerte han på Vakttårnet, men fikk bare tilsendt noen få eksemplarer. Noen av bladene unngikk antagelig myndighetenes oppmerksomhet ved et tilfelle, og andre kom fram ved hjelp av undergrunnsmetoder. Bror Taroni var et av de første vitner for Jehova i det fruktbare området Romagna. En av de første han kom i forbindelse med, var Vincenzo Artusi, som ble en trofast bror som senere tjente som eldste i en av de tre menighetene i Faenza like til han døde, i 1981. Vincenzo gjorde på sin side andre kjent med sannheten, deriblant Emilio Babini og hans bror Antonio. Begge disse var trofaste mot Jehova like til de døde.

Disse nidkjære brødrene kom sammen i private hjem. Så snart prestene ble oppmerksom på hva de var, ble de forfulgt. Noen få falt fra, men andre bevarte sin ulastelighet. De ni brødrene som var igjen i dette området i 1939, var mange nok til å sette i gang den omfattende virksomheten etter krigen.

GRUPPEN I ZORTEA

I 1931 og 1932 var det to utvandrere som kom hjem med sannheten i sitt hjerte. Det var Narciso Stefanon, som kom fra Belgia, og Albino Battisti, som kom hjem fra Frankrike. De begynte straks å forkynne. Den førstnevnte forkynte i Zortea, en liten landsby som ligger 1000 meter oppe i en fjellside, og hvor det bor noen få hundre mennesker. Den sistnevnte, som hadde hørt sannheten av en polsk bror, forkynte i Calliano, som ligger omkring 15 kilometer fra Trento.

Før Narciso Stefanon vendte hjem til Italia, hadde han bare så vidt hatt tid til å abonnere på bladet Vakttårnet og lese noen få andre av Selskapets publikasjoner. Da han kom tilbake til Zortea, fortsatte han en tid å gå i kirken, og det var nettopp der, i kirken, at han avla sitt første vitnesbyrd. En dag under messen holdt sognepresten en preken hvor han forklarte deler av evangeliet, men Narciso motbeviste offentlig det han hadde sagt, idet han gjorde bruk av Diodati-utgaven av Bibelen for å vise hvor presten tok feil.

Menigheten ble delt i to motstridende grupper. Den ene støttet Stefanon, og den andre støttet presten. Som følge av prestens innflytelse ble den første gruppen imidlertid gradvis mindre, og bare noen få tok imot Rikets budskap. Narciso Stefanon forlot den katolske kirke én gang for alle. Andre sluttet seg til ham og begynte å studere den ’tro og kloke tjeners’ publikasjoner. (Matteus 24: 45—47) De møttes på høyloft og låver og andre steder hvor de kunne unnslippe prestenes og fascistenes overvåking. På den tiden drev det fascistiske regime jakt på sanne kristne uten skånsel.

En av dem som hadde et ’hørende øre’, var Francesco Zortea. Han hadde samme etternavn som den landsbyen han bodde i. Da han hørte sannheten for første gang, i 1933, var han 25 år gammel. Han fortsatte å vise en urokkelig tro på Jehova like til han døde, i 1977.

I en beretning om sin kristne tjeneste skrev bror Zortea:

«Det ble spionert på oss; vi ble forfulgt og holdt under oppsikt i en slik grad at vi måtte skjule oss når vi ville lese i Bibelen. Jeg har selv opplevd mye av dette, og det tjente alt sammen til å styrke min tro i stedet for å svekke den. I april 1934 drog jeg til fots til Fonzaso (Belluno), omkring 20 kilometer fra mitt hjemsted, for å vitne der. Mens jeg gikk fra hus til hus med Rikets budskap, ble jeg stanset av karabinierer og tatt med til politistasjonen, hvor jeg ble forhørt. Den litteraturen jeg hadde, ble beslaglagt, og jeg ble satt i en celle inntil neste morgen.

Senere, i juli 1935, fikk jeg beskjed om å møte opp på politistasjonen i forbindelse med en presserende, offisiell melding. Da jeg kom dit, sa politimesteren til meg: ’Herr Zortea, vi må meddele Dem at Deres sak er blitt overført til pretura’en [den lokale domstol] i Trento, og den forlanger en uttalelse fra Dem om hva slags virksomhet De er opptatt i.’ Jeg sa til dem at jeg ’forkynte Guds rike’ for folk.

Kort tid etter, i august, fikk jeg beskjed om å komme på politistasjonen igjen. Denne gangen fikk jeg vite at domstolen i Trento ikke var fornøyd med min første uttalelse. De ønsket en ny forklaring med opplysninger om hva jeg mente med uttrykket ’forkynte Guds rike’. Jeg forklarte derfor den bibelske betydningen av dette uttrykket i harmoni med ordene ’la ditt rike komme’ i bønnen Fadervår. De hadde sannsynligvis feilaktig oppfattet Riket som en politisk regjering!» — Matteus 6: 9, 10.

Denne broren skulle imidlertid komme til å møte enda større vanskeligheter. I oktober 1935 erklærte Italia Etiopia krig, og da bror Zortea ble innkalt til militærtjeneste, bestemte han seg for å bevare sin nøytralitet. Han skrev: «Jeg nektet å trekke i uniform og kjempe mot mine medmennesker.» Som følge av dette ble han dømt til fem års forvisning til en annen del av Italia. Brødrene Stefanon og Battisti led samme skjebne.

Mens bror Zortea var forvist til Muro Lucano i provinsen Potenza, fortsatte han å forkynne. Han forteller: «Så snart jeg hadde fått ordnet meg, satte jeg meg i forbindelse med bror Remigio Cuminetti og bad om å få tilsendt litteratur, slik at jeg kunne fortsette forkynnelsesarbeidet. Det tok ikke lang tid før jeg fikk tilsendt en pakke med brosjyrer som jeg begynte å distribuere med stor forsiktighet. Jeg benyttet forskjellige metoder. Noen delte jeg ut personlig; andre etterlot jeg på offentlige benker langs veien eller i parkerte biler.»

Takket være myndighetenes amnesti kunne han vende hjem til Zortea i 1937, akkurat i tide til å bli vitne til en annen tildragelse som viste hvilken religiøs intoleranse presteskapet la for dagen overfor Jehovas vitner. En av søstrene på stedet døde, og presten ville ikke tillate at hun ble gravlagt på kirkegården, for hvis han gjorde det, ville han vanhellige et hellig sted, sa han. Det gikk tre dager, og situasjonen var fortsatt fastlåst. Sogneprestene i Zortea og i den nærliggende landsbyen Prade hadde så et møte med en representant fra kommunestyret og med borgermesteren, som representerte de fascistiske myndighetene. Det som deretter skjedde, kunne like godt ha vært hentet fra en beretning om de første kristne. Bror Zortea skrev:

«Først ved middagstider den tredje dagen fikk vi beskjed om at begravelsen skulle finne sted straks, og at liket måtte gravlegges i Prade, hvor kommunen eide et stykke jord på kirkegården. Vi begav oss i vei. Det var fire stykker av oss som var ledsaget av medlemmer av søsterens familie og andre interesserte. Vi ble også ledsaget av en embetsmann fra bystyret og hadde politieskorte. Langs veien ble vi møtt med latter og piping og var til spott og spe, og da vi kom til Prade, stod det en flokk og ventet på å få se den siste delen av komedien, som skulle bli det mest interessante.

Det var blitt bestemt at vi ikke kunne få lov til å gå inn på kirkegården gjennom porten, fordi den var blitt ’velsignet’. Vi måtte derfor bære kisten over muren ved hjelp av to stiger, den ene på innsiden av kirkemuren og den andre på utsiden. Flokken hadde kommet for å more seg over våre anstrengelser med å få kisten over muren. På dette tidspunkt grep representanten fra kommunen inn og spurte hvem som var ansvarlig for denne ordningen. Han fikk vite at det var den lokale presten som hadde bestemt dette. Han svarte da at borgermesteren hadde gitt beskjed om at begravelsesfølget skulle gå inn gjennom porten, og det fikk vi da tillatelse til å gjøre.»

GRUPPENE I MONTESILVANO, PIANELLA OG SPOLTORE

I begynnelsen av 1930-årene vendte Luigi D’Angelo tilbake til Spoltore i regionen Abruzzi. Han hadde fått kjennskap til sannheten i Frankrike, og da han kom tilbake, viste han sine slektninger, venner og naboer kristen kjærlighet ved å dele det han hadde fått kjennskap til, med dem. Brødre som fortsatt husker ham, forteller følgende:

«Han var svært aktiv og full av nidkjærhet. Han reiste ofte mange kilometer for å besøke brødre som bodde isolert, til tross for alle de vanskeligheter slike reiser kunne by på. Det vanligste transportmidlet på den tiden var sykkelen, og det er oppmuntrende for oss i dag å minnes en av hans lengste turer, da han syklet i alt nesten 600 kilometer over fjellkjeden Appenninene for å besøke en bror som bodde i Avellino. Før han drog, gikk han ut og lette etter en solid stokk som han bandt fast på sykkelen i tilfelle han skulle treffe ulver i fjellet. Han festet også en pute på setet og drog av sted full av begeistring og oppglødd av ønsket om å bygge opp en annen bror gjennom det kristne fellesskap som er så nødvendig for oss alle. Hans tjeneste ble dessverre av kort varighet. Han ble syk og døde i 1936.»

Den sannhetens sæd som denne broren sådde, døde imidlertid ikke ut. Den spirte i stedet i samsvar med Guds vilje, for det er Gud «som gir vekst». (1. Korinter 3: 7) Slik gikk det til at et enkelt vitnes virksomhet resulterte i at det ble dannet grupper av forkynnere i byene Montesilvano, Pianella og Spoltore i provinsen Pescara. Disse brødrene måtte også «ta opp sin torturpæl» og bli forfulgt som Jesu Kristi etterfølgere. — Lukas 9: 23NW.

Blant dem som tok imot Rikets budskap, var Di Censo-familien i Montesilvano. De kvittet seg med sine religiøse bilder, og kort tid senere ble deres hjem møtested for dem som ønsket å studere Bibelen. Hva skjedde da? Søster Mariantonia Di Censo, som fortsatt trofast går på sannhetens vei, forteller:

«Prestene begynte snart å motarbeide oss. De organiserte en imponerende prosesjon som hele landsbyen tok del i. De samlet seg rundt huset vårt, og så plantet de et kors i bakken og begynte å rope: ’Protestanter, kom dere ut! Gå tilbake til kirken!’ Vi var blitt et skuespill for verden. Vi måtte møte denne motstanden alene, og bare Jehova kunne holde oss oppe og gi oss den nødvendige styrke til å forsvare sannheten og fortsette å gå framover.»

Gerardo Di Felice, et annet medlem av gruppen i Montesilvano, fikk sin tro stilt på prøve ved en rekke anledninger. En gang mens han ledet et bibelstudium i sitt hjem, kom en flokk fanatiske fascister, ansporet av prestene, stormende inn i huset hans og slo ham og lot ham ligge bevisstløs på gulvet.

Senere holdt han bestemt og modig fast ved sin nøytralitet. Han skrev: «Først ble jeg sendt til Bari, til militærsykehuset, og derfra til sinnssykehuset i Bisceglie [hvor han ble utskrevet med den begrunnelse at han led av ’paranoia’]. En dag kom en nonne over meg da jeg lå og leste i Bibelen. Hun beslagla den og sa at det var en bok som var full av gift.»

Bror Francesco Di Giampaolo, som er urmaker i Montesilvano, forteller: «Jeg var opptatt med mitt arbeid, da en flokk pøbler, ansporet av presten, begynte å kaste tunge leirklumper mot det huset jeg bodde i. Mine naboer og andre leieboere løp straks ut og ropte: ’Vi er ikke protestanter!’ De ble truffet, men jeg var uskadd.»

EN OPPLYSNINGSKAMPANJE

La oss nå gå tilbake til året 1932. Bror Martin Harbeck, den sveitsiske avdelingstilsynsmannen, mente at det ville være en fordel for virksomheten i Italia hvis kontoret lå i en større by et mer sentralt sted i stedet for å ligge i Pinerolo. Det året ble det derfor åpnet et kontor i Milano. Bror Cuminetti mente at det ville være uklokt av ham å flytte til en annen by i en tid med hard forfølgelse. Han ble derfor boende i Pinerolo og fortsatte å holde kontakt med brødrene ved hjelp av hemmelige metoder.

Det nye kontoret ble åpnet i Corso di Porta Nuova 19. Det var en pen leilighet som var blitt innredet til velmøblerte kontorer. Søster Maria Pizzato fikk i oppdrag å arbeide der som bror Harbecks sekretær.

Hvordan søster Pizzato lærte sannheten å kjenne, er en interessant historie. Du husker kanskje at Vakttårnet i begynnelsen av århundret ble distribuert av ledende avisselgere i større byer i provinsen. I løpet av 1903 og 1904 kjøpte Maria Pizzatos mor noen eksemplarer av en avisselger i Piazza Vittorio Emanuele i Vicenza, en av de største aviskioskene i byen. Det var først mange år senere, i 1915, at Maria Pizzato leste disse bladene igjen med større oppmerksomhet. Denne gangen ble hennes interesse vakt, og hun bestemte seg for å skrive til Pinerolo. Daværende søster Clara Cerulli svarte henne og sendte henne noen publikasjoner. Slik gikk det til at Maria Pizzato begynte å verdsette den sanne, livgivende kunnskap.

Det nye kontoret i Milano ble registrert hos det lokale handelskammer under navnet «Società Watch Tower» — et selskap for trykking og distribuering av bibelske bøker og traktater. Bror Harbeck hadde ansvaret for virksomheten. Det ble åpnet en postgirokonto og leid en postboks. Alt var parat, og en hadde fullstendig tillit til at det nå ville bli utført en omfattende virksomhet over hele landet.

Arbeidet skulle begynne med en kampanje med brosjyren Riket — Verdens håp. Den skulle utføres så hurtig at den ville komme overraskende på det fryktede O.V.R.A. (det hemmelige politi som tok seg av antifascistisk virksomhet). Det var svært få italienske brødre på den tiden, neppe mer enn 50 alt i alt. For å unngå å skape vanskeligheter for de lokale brødrene ordnet kontoret i Bern med at 20 sveitsiske brødre skulle utføre selve arbeidet med å dele ut brosjyrene. Hver enkelt av de sveitsiske forkynnerne drog til hver sin by i Nord-Italia og Mellom-Italia, så langt ned som til Firenze, for å dele ut brosjyren fra dør til dør, på gaten og på torgene.

Et gratis eksemplar av brosjyren ble også sendt i posten til alle akademikere og skribenter i provinsen Milano. På den tiden var det ifølge loven forbudt å importere litteratur fra utlandet. Brosjyren ble derfor trykt av Archetipografia i Milano. Det ble levert tre eksemplarer til prefekturets pressekontor for å innhente den nødvendige tillatelse, og den ble gitt.

Hvordan ville de politiske og geistlige myndigheter reagere på denne teokratiske lynkrigen? Alt var parat flere dager før den datoen kampanjen skulle begynne, noen få dager før 19. mars, St. Josefs dag ifølge den katolske kalender. Søster Adele Brun, en av de 20 sveitsiske vitnene som tok del i denne spesielle kampanjen, skriver om den:

«Jeg ble sendt til Torino, hvor bror Boss fra Bern ventet på meg. Han hadde allerede funnet et værelse til meg, og 10 000 eksemplarer av brosjyren var blitt pakket i pakker og lagret i en lagerbygning. Broren sa til meg at jeg skulle ta kontakt med lokale avisselgere og få dem til å hjelpe meg med utdelingen av brosjyrene, fordi arbeidet skulle utføres så hurtig som mulig. Dette gjorde jeg. Så drog broren sin vei, og jeg ble overlatt til meg selv.

Jeg satte meg i forbindelse med 12 avisselgere, og vi ble enige om at de skulle få 20 lire hver for å dele ut brosjyren på den bestemte dagen. Jeg valgte den dyktigste av dem til å lede virksomheten og lovte henne ti lire ekstra hvis hun organiserte tingene godt. Jeg valgte også ut fire avisselgere som skulle fungere som forsyningssentrer hvor en kunne få tak i brosjyrene etter hvert som det ble nødvendig. Virksomheten var svært vellykket. Det ble etterlatt brosjyrer overalt, deriblant på restauranter og kontorer.

Ved middagstider kom eieren av den lagerbygningen hvor brosjyrene ble oppbevart, og fortalte meg at lageret ville være stengt neste dag, St. Josefs dag. Hva skulle jeg gjøre? Hvis jeg ventet til etter helligdagen, ville det gi prestene tid til å få litteraturen beslaglagt.

Omkring klokken tre om ettermiddagen begynte de 12 avisselgerne å komme tilbake, den ene etter den andre. De var svært trette og ville gå hjem fordi de ennå ikke hadde fått anledning til å spise. I stedet for å sende dem hjem gikk jeg ut og kjøpte noe mat, og så spiste vi et måltid sammen. Så sa jeg: ’Hvis dere gjør arbeidet ferdig i kveld, vil jeg gi dere ti lire ekstra.’ De samtykte i å fortsette, og etter at de hadde hvilt litt, begynte de å arbeide igjen. Da kvelden var over, hadde de delt ut alle brosjyrene.»

Søster Brun drog videre for å ta del i kampanjen i Novara, og deretter var tiden inne for henne til å reise hjem. Hun forteller: «Jeg reiste med tog til Milano, hvor 200 000 eksemplarer av brosjyren var blitt beslaglagt, og samme kveld drog jeg videre til Sveits, hvor mannen min ventet spent på meg. Virksomheten var blitt fullført så raskt og uventet at ingen av de 20 brødrene ble arrestert.»

Det ble anslått at til tross for at en del av litteraturen var blitt beslaglagt, ble det delt ut omkring 300 000 brosjyrer!

Det varte ikke lenge før virkningen gjorde seg gjeldende. «Bare totre dager etter kampanjen,» forteller søster Pizzato, «begynte avisene, særlig de som var under innflytelse av prestene, å rette et voldsomt angrep mot oss. Kontoret i Corso di Porta Nuova ble oversvømt med forespørsler, og det kom brev fra hele Italia med anmodninger om bøker eller forklaringer.

På dette tidspunkt kom to politimenn til kontoret og gav bror Harbeck og meg ordre om straks å melde oss på pressekontoret på hovedpolitistasjonen. Etter at bror Harbeck var blitt stilt en rekke spørsmål, fikk han ordre om å stenge kontoret. Det ble avtalt at vi kunne få de beslaglagte brosjyrene tilbake på den betingelse at de ble sendt til Sveits. Det ble sagt at disse forholdsreglene ble tatt i samsvar med Lateranoverenskomsten for å beskytte den katolske kirkes prestisje og verdighet.»

Da kontoret i Milano ble stengt bare noen få måneder etter at det var blitt åpnet, var bror Cuminetti alene om å fortsette sin tålmodige, hemmelige korrespondanse med brødrene. Han sendte dem av og til forskjellig litteratur eller personlige brev, og når det var mulig, besøkte han dem for å oppmuntre dem i Herrens gjerning.

I 1935 flyttet bror Cuminetti fra Pinerolo til Torino, til Via Borgone 18, hvor han fortsatte å utføre sin virksomhet under jorden. Denne ordningen ble opprettholdt inntil bror Cuminetti døde den 18. januar 1939 etter en operasjon. Han vitnet hele tiden for leger og sykepleiere, og selv om han bare ble cirka 50 år gammel, ble han ved sin død sannsynligvis spart for enda en «odyssé», under den annen verdenskrig. Andre vitner skulle få det privilegium å vise sin ulastelighet overfor Jehova under en tid med stor forfølgelse.

DEN STORE FORFØLGELSEN

Da Italia erklærte Etiopia krig i 1935 og trådte inn i den annen verdenskrig i juni 1940, bidrog dette i høy grad til å øke forfølgelsen av de få vitnene i landet. Etter hvert som tiden gikk, ble det mer og mer vanskelig for brødrene å bevare sin nøytralitet.

Det sveitsiske avdelingskontor gjorde sitt beste for å opprettholde forbindelsen med Rikets forkynnere, og i 1939 fikk søster Adele Brun i oppdrag å besøke brødrene i Nord- og Mellom-Italia. Hennes besøk strakte seg over tre uker. Noen av brødrene husker fortsatt hvor glederike og oppmuntrende disse besøkene var. Da søster Brun kom tilbake til Sveits, fortalte hennes søster, Albina, som altså nå var enke, at politiet stadig hadde vært på jakt etter henne.

Selv om det bare var få forkynnere og de bodde langt fra hverandre, ble det organisert hemmelig forkynnelse, særlig av bror Martinelli. Litteratur ble tatt med inn i landet av personer som arbeidet på den andre siden av grensen, i Sveits. De kom hjem om kvelden og hadde med seg litteratur som de holdt godt skjult.

Bror Harbeck hadde et hemmelig møte med søster Pizzato for å oppmuntre henne til å forsøke å komme i kontakt med brødre som hadde mistet forbindelsen med organisasjonen etter at bror Cuminetti døde. Avdelingskontoret i Bern gav henne omkring 50 adresser. Litteraturlageret befant seg i Milano, i hjemmet til en tilsynelatende interessert person, datteren til en avdød kristen søster. Denne kvinnen må imidlertid på en eller annen måte ha samarbeidet med politiet. Søster Pizzato forteller:

«Denne nye fasen i arbeidet var av svært kort varighet. I september 1939 begynte vi å sende ut pakker. De veide ikke over tre kilo, for ifølge postbestemmelsene på den tiden var det ikke nødvendig å oppgi avsenderens adresse på pakker av denne størrelsen. Jeg pleide å pakke litteraturen om kvelden, og for ikke å vekke mistanke sendte jeg pakkene fra forskjellige postkontorer om morgenen på vei til jobben.»

Det inntraff imidlertid et eller annet som satte i gang forfølgelsen av vitnene. Den 28. oktober 1939 ble en av disse pakkene uheldigvis åpnet av en postfunksjonær i Montesilvano. Pakken inneholdt en del brosjyrer og boken Fiender. Innholdet ble straks levert til politiet, og den undersøkelsen som deretter ble foretatt, avslørte snart hvor pakken hadde kommet fra, selv om det ikke stod noen avsender på den. Litteraturen var blitt adressert til søster Mariantonia Di Censo, og hun ble arrestert dagen etter. Den 1. november avla medlemmer av det fascistiske politi, O.V.R.A., søster Pizzato et besøk. Hun forteller:

«Grytidlig om morgenen trengte politiet inn i hjemmet mitt i Via Vincenzo Monti 28 i Milano. Det var sju stykker av dem — seks agenter og en commissario [politimester]. De stormet inn i rommet og gav meg bryskt ordre om å løfte hendene i været, som om jeg var en farlig forbryter. De fant snart det de betraktet som inkriminerende materiale — en bibel og bibelsk litteratur!»

O.V.R.A. hadde funnet adressene til forskjellige brødre i søster Pizzatos leilighet, og politiet foretok derfor razziaer i deres hjem. Fra oktober til begynnelsen av desember ble omkring 300 personer forhørt av politiet. Mange av disse var bare abonnenter på Vakttårnet eller hadde noen av Selskapets publikasjoner. Mellom 120 og 140 brødre og søstre ble arrestert og dømt. Av disse ble 26 betraktet som anførere og ført fram for spesialdomstolen.

En av disse var Guerino D’Angelo, som forteller hva som skjedde da han ble arrestert: «Jeg sådde mais for familien til en av brødrene. Mennene i denne familien satt allerede i fengsel. Det var bare de gamle og barna som var igjen hjemme. Politiet kom og gav meg ordre om å bli med og la såmaskinen stå hvor den stod. Så tok de meg med til fengslet, hvor jeg ble ubarmhjertig slått.»

Vincenzo Artusi fortalte: «Da jeg skulle gå på arbeid den 15. november 1939, stod to politimenn og ventet på meg nederst i trappen. De spurte om jeg var herr Artusi. Da jeg bekreftet dette, gav de meg beskjed om å gå inn i huset igjen og vente der mens de gjennomsøkte det fra kjeller til loft. De endevendte alt og trakk ut skuffer for å finne beviser mot meg. Til slutt greide de å legge hendene på det de lette etter — Bibelen og boken Fiender. De førte meg bort uten å la meg få tid til å si adjø til de tre barna mine. Jeg ble ført inn i et rom hvor det var flere politimenn til stede. Der ble jeg forhørt i tre timer.»

Søster Albina Cuminetti, som nettopp hadde mistet sin mann, ble arrestert og ført fram for spesialdomstolen. Hun skrev:

«Jeg ble arrestert og brakt til fengslet i bil. Det var to politimenn, en commissario og en høytstående embetsmann fra innenriksdepartementet i bilen sammen med meg. Jeg måtte smile da de førte meg bort, ved tanken på at det var nødvendig å sende fire menn, to av dem høytstående embetsmenn, for å arrestere en skrøpelig kvinne som meg. Jeg var ikke redd for dem. Jeg snakket tvert imot fryktløst med dem om Guds rike. De begynte å le, men jeg sa til dem at det ikke var meg de gjorde narr av, men Jehova Guds løfter, og det kan en ikke gjøre ustraffet. Jeg sa også at deres sarkasme ville bli til bitterhet. Det gikk faktisk slik at både commissario’en og embetsmannen døde i fengsel etter det fascistiske regimets fall.»

DEN FASCISTISKE REGJERING TREFFER SPESIELLE FORHOLDSREGLER

Vi har allerede vært inne på at forfølgelsen mot de sanne kristne ble hardere etter 1935. Hva var årsaken til det?

Den 9. april 1935 sendte innenriksdepartementets kulturavdeling ut et sirkulære om «Pinsebevegelser». På det tidspunkt hadde myndighetene ikke tilstrekkelig kjennskap til Jehovas vitner og mente at de hørte til pinsebevegelsen. I sirkulæret, som ble sendt til administrasjonssentrene i provinsen, het det at foreninger som utførte en virksomhet som var «i strid med vår samfunnsordning og skadelig for vår rases fysiske og mentale velferd», straks skulle oppløses.

Den 22. august 1939 ble det sendt ut et annet sirkulære (nr. 441/027713), som gjaldt «Religiøse sekter av pinsevenner og lignende». Der het det:

«I en rekke år nå har en i Italia kunnet iaktta visse evangeliske sekter som er blitt brakt inn fra utlandet, særlig fra Amerika. Deres lære er i strid med enhver bestående regjering. . . .

’Pinsevennene’ er svært aktive og iherdige propagandister, og etter de forholdsregler som nylig er blitt truffet mot dem, forsøker de å komme sammen hvor de kan, også under åpen himmel. Som oftest kommer de imidlertid sammen i hjemmet til en av sine tilhengere — om dagen eller om natten — for å unngå å bli lagt merke til av myndighetene. . . .

Det har nylig vært tilfelle da enkeltpersoner som har vært innkalt til militærtjeneste, har nektet å skyte, fordi de som ’pinsevenner’ av prinsipp er imot bruk av våpen. . . .

Det er derfor nødvendig å bekjempe disse sektene med den aller største besluttsomhet. . . .

Vi anmoder derfor om at det blir foretatt grundige undersøkelser i de forskjellige provinsene, slik at det kan bli brakt på det rene hvor det eventuelt finnes grupper av disse ’pinsevenner’ eller andre lignende sekter. Det bør reises rettslig tiltale mot alle som blir funnet å ta del i møter, religiøse ritualer eller propagandavirksomhet. Det bør innhentes instrukser fra departementet om hvordan en skal gå fram i andre tilfelle. Vi vil dessuten anbefale at alle kjente tilhengere av de omtalte sekter blir nøye overvåket, og at de og deres bosted regelmessig blir ransaket ved den minste mistanke, slik at det kan bli fastslått om de er i besittelse av trykksaker til propagandaformål, eller om kontakten blir opprettholdt med medtroende med tanke på religionsutøvelse. . . .

Alle de brosjyrene som hittil er blitt beslaglagt hos tilhengere av ’pinse’-sekten, er oversettelser av amerikanske publikasjoner som nesten alltid er skrevet av en viss J. F. Rutherford og trykt av ’Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap — Den internasjonale bibelstudieforening — Brooklyn, N.Y., USA’ . . . Brosjyrene har følgende titler . . . [en liste over Selskapet Vakttårnets publikasjoner fulgte].

Innføringen av slike brosjyrer i riket og den etterfølgende utbredelsen av dem må hindres.

Til slutt bør en være oppmerksom på at selv om det bare er ’pinsevennenes’ sekt som er klart identifisert, hentydes det her til sekter og ikke til en enkelt sekt, fordi de ovennevnte brosjyrene gir det inntrykk at andre sekter eller trosretninger har sitt utspring i de forskjellige evangeliske religioner som opprinnelig ble anerkjent . . .»

De forholdsregler som ble anbefalt i dette sirkulæret, var ansvarlig for den bølge av arrestasjoner som førte til den omfattende fengslingen av Jehovas vitner i slutten av 1939.

RAPPORT OM VITNENE

Dr. Pasquale Andriani, politimesteren i Avezzano (Abruzzi), foretok en undersøkelse i samsvar med de retningslinjer som ble gitt i det ovennevnte sirkulæret. Den 12. januar 1940 sendte han sin rapport til statsadvokaten ved spesialdomstolen for statens sikkerhet. Han sendte også en kopi til politisjefen. Rapporten het «Den religiøse sekten ’Jehovas vitner’». Her følger noen av hovedpunktene:

«I et sirkulære som ble sendt ut i august i fjor, gav innenriksdepartementet instrukser angående identifiseringen av medlemmer av de sekter som utvidet sin virksomhet til det politiske område. Disse sektene bør derfor betraktes og behandles på samme måte som politiske bevegelser av samfunnsfiendtlig karakter.

Vi mente at en effektiv utførelse av disse ordrene gjorde det nødvendig med en ytterligere undersøkelse for å kunne skjelne mellom de forskjellige sekter som i visse provinser i riket er representert av nokså sammensveisede grupper av tilhengere. . . .

Sekten [Jehovas vitner] er spesielt farlig fra et politisk synspunkt. . . .

Det kan i korthet sies at Il Duce [i brosjyren Advarsel] blir sammenlignet med kjempen Goliat, og at ’det avskyelige uhyret i dag er det totalitære regime under en absolutt og egenmektig diktator’ som blir støttet av kirken i Roma, ’den store skjøge’. Etter at dette regimet har underlagt seg det italienske folk, har det gitt seg i kast med å erobre Etiopia ’på bekostning av mange menneskeliv’. . . .

Den mest alvorlige siden ved dette spørsmålet oppstår imidlertid på grunn av deres respekt for det kristne bud ’du skal ikke slå i hjel’, og deres overbevisning om at de under ingen omstendigheter bør gripe til våpen overfor sine medmennesker.

De mener derfor at de bør fritas for enhver form for militærtjeneste. Deres unge menn nekter å være med på militærøvelser, og når de blir fengslet på grunn av sitt standpunkt, nekter de igjen å ta del når de har sont sin straff.»

Rapporten nevner også et rundskriv som søster Pizzato pleide å sende til brødrene, og noen få avsnitt ble sitert fra det. Rapporten sier: «Gjennom dette rundskriv, som vi vedlegger en av våre mange kopier av, . . . ble tilhengerne oppmuntret til ikke å berøve seg selv ’den åndelige føden som er så nødvendig i disse katastrofale tider’, og de ble opplyst om at det var blitt opprettet et depot i Milano hvorfra det kunne bestilles ’litteratur’, og hvor abonnementer på bladet ’Vakttårnet’ kunne fornyes. Mottagerne ble også opplyst om at det ’i betraktning av den vanskelige situasjonen i landet’ var nødvendig å være ’svært forsiktig’ når en bestilte litteratur. Bestillingene skulle skrives i en avtalt kode som gikk ut på å bruke tall og bokstaver for å vise hvilke bøker en ønsket: ’Fiender’ 1—33—1; ’Advarsel’ 2—44—2; ’Riket’ 3—55—3; ’Vakttårnet’ WT.»

OPPHAVSMENNENE BLIR AVSLØRT

Myndighetene nølte ikke med å gå til aksjon mot oss. Men hva var grunnen til det? Hvem var det som i virkeligheten stod bak arrestasjonene? Da den ovennevnte rapporten kom inn på stengingen av kontoret i Milano, het det: «Etter bare noen måneder ble kontoret stengt av politiet i Milano på grunn av den antifascistiske tonen i de bøkene som ble distribuert, og på grunn av det katolske presteskaps reaksjon.» (Uthevet av oss)

Rapporten kommer videre inn på den virksomheten som de 26 vitnene som ble arrestert, utførte, og omtaler dem som hovedansvarlige for denne religiøse bevegelsen i Italia.

Det faktum at det var presteskapet som hovedsakelig var ansvarlig for å hisse opp de fascistiske myndigheter, fremgår ytterligere av de falske beskyldninger som stod i en artikkel i det katolske tidsskriftet Fides for februar 1939. Denne artikkelen, som var skrevet av en anonym «prest og sjelesørger», sa:

«Rutherford [Selskapet Vakttårnets annen president] . . . undergraver de grunnleggende prinsipper som opprettholder nasjoner og folk. Hans tanke er å berede veien for en nær forestående verdensrevolusjon. Under den vil alle religioner, og særlig den katolske kirke, bli omstyrtet sammen med alle regjeringer og riker, slik at et utopisk system av ateistisk kommunisme kan bli innført. . . . Jehovas vitners bevegelse er et uttrykk for ateistisk kommunisme og et åpent angrep på statens sikkerhet.»

De fascistiske myndighetene kunne neppe ignorere disse beskyldningene fra det høyt respekterte presteskap. Jehovas vitner ble derfor forfulgt og anklaget for å ville ’omstyrte riker og regjeringer’ og arbeide for opprettelsen av et ’ateistisk, kommunistisk Utopia’.

ARBEIDET BLIR FULLSTENDIG FORBUDT

Etter at innenriksdepartementet hadde mottatt denne rapporten, sendte det ut et annet sirkulære, det siste i sitt slag, og i dette ble Jehovas vitner tydelig identifisert og deres virksomhet forbudt. Dette var sirkulære nr. 441/02977, datert 13. mars 1940. Det henviste til «den religiøse sekten ’Jehovas vitner’ eller ’Bibelstudentene’ og andre religiøse sekter med prinsipper som er i strid med våre institusjoner». Det lød:

«Etter utsendelsen av det ministerielle sirkulære nr. 441/027713, datert 22. august 1939, er det blitt foretatt en nærmere undersøkelse av de religiøse sekter som klart og tydelig skiller seg ut fra ’pinsebevegelsens’ sekt, og hvis lære er i strid med vårt statssystem.

På grunnlag av denne undersøkelsen er det blitt mulig å fastslå at ’Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap — Den internasjonale bibelstudieforening — Brooklyn, New York —  USA’ . . . er en uavhengig evangelisk sekt og kjent som ’Jehovas vitner’ eller ’Bibelstudentene’. En overveielse av uttalelser som mange av dens [medlemmer] har kommet med når de er blitt arrestert, og en undersøkelse av trykksaker som er blitt funnet i deres besittelse, har gjort det mulig for oss å gi en fremstilling av sektens særlige kjennetegn. . . .

Den eneste lov ’Jehovas vitner’ anerkjenner, er Guds lov. De holder imidlertid den verdslige lov når denne ikke en strid med Guds lov. . . .

’Jehovas vitner ’forkynner at både ’Il Duce’ og fascismen stammer fra Djevelen, og at disse fenomen ene etter en kort tid med fremgang uvegerlig vil gå sin undergang i møte, slik det blir forutsagt i Åpenbaringsboken. . . .

Det må derfor gjøres de største anstrengelser for å undertrykke den minste tilkjennegivelse av denne sektens virksomhet. Ettersom den støttes av trykksaker som er utgitt av ’Vakttårnet’, er dere bemyndiget til å treffe strenge forholdsregler for å beslaglegge denne litteraturen ved enhver anledning eller snappe den opp hvis den blir sendt i posten.» *

FORAN SPESIALDOMSTOLEN

Den fascistiske spesialdomstol ble opprettet etter drapsforsøket på Mussolini i Bologna i oktober 1926. Det var et av de mange tiltak som ble truffet for å kvele antifascistiske tendenser i fødselen. Den fikk offisielt betegnelsen «spesialdomstolen for statens sikkerhet» og var i virksomhet fra 1927 til 1943. I løpet av disse årene avsa den over 5000 dommer, deriblant 42 dødsdommer (hvorav 31 ble fullbyrdet). Den hadde sitt hovedsete i justispalasset i Roma.

Den 19. april 1940 satt dommerne på sin imponerende, halvsirkelformede benk i det dystre rettslokalet i justispalasset. Tringali Casanova, som var fryktet i vide kretser, presiderte. De anklagede satt i en rekke på den ene siden av rettslokalet under bevoktning av flere karabinierer (gendarmer). Det var fire kvinner og 22 menn. Mennene hadde håndjern på. Det hele var en gjentagelse av det som skjedde med de sanne kristne på det gamle Romas tid.

Søster Pizzato forteller: «Rettssaken var en farse. Den var unnagjort på én dag, og dommene var tydeligvis blitt bestemt på forhånd. Når jeg tenker tilbake på den etter alle disse årene, husker jeg en episode som nærmest var latterlig. Jeg var den første som ble tiltalt i retten, og fordi jeg var så nervøs, sprang jeg opp og styrtet bort mot rettsformannen. Gendarmene ventet tydeligvis at jeg skulle bli voldsom eller komme med en strøm av skjellsord. De løp etter meg og holdt meg på avstand. Fyrst Tringali Casanova, som fungerte som rettsformann, ble likblek.

Domstolen hadde gitt en rekke advokater i Roma i oppdrag å forsvare oss. Jeg må si at de forsvarte vår sak godt og talte med en slik varme at rettsformannen med tydelig sarkasme spurte en av dem om han tilfeldigvis var blitt omvendt til Jehovas vitners religion!»

De sju forsvarsadvokatene gjorde sitt beste, men brødrene ble funnet skyldige. En av advokatene var så modig at han kalte de 26 vitnene «blomsten av den italienske befolkning». En annen spurte: «Hvis fascistregimet er så sterkt som det hevder, hvorfor er det da redd for disse menneskene?» En tredje sa: «Denne rettssaken minner meg om en annen rettssak som ble holdt for 1900 år siden, da Pilatus stilte spørsmålet: ’Hva er sannhet?’» Han gjorde så en bevegelse mot brødrene og sa: «Disse menneskene forteller oss sannheten, og likevel vil dere sende dem i fengsel. Disse bra menneskene burde bli høyt respektert for sin tro. » En annen advokat sa: «Selv om det er 26 av dem, taler de som én mann fordi de alle har den samme Lærer.» — Johannes 18: 33—38.

Brødrene var modige og sterke da de ble stilt for retten, enda noen av dem var blitt truet under forhørene og fryktet for at de kanskje ville bli dømt til døden. Bror Guerino D’Angelo forteller:

«Bare én av de 26 i gruppen vår lot seg overvelde av menneskefrykt og inngikk kompromiss. Han undertegnet en erklæring om å underkaste seg den fascistiske stat, en erklæring som ble lest opp av en av dommerne. Han ble likevel dømt. Dommeren vendte seg mot brødrene og sa: ’Denne mannen er ikke til noen nytte for oss og heller ikke for dere.’ Senere forlot han sannheten og var en av de svært få som ikke bevarte sin ulastelighet.»

Disse brødrene ble dømt til fengsel i til sammen 186 år og ti måneder. De enkelte dommene lød på fra to til 11 år. Spesialdomstolens avgjørelse var endelig, og det var ingen mulighet for å appellere saken. De brødrene som ble dømt, satt i fengsel inntil det fascistiske regimet falt. Etter august 1943 ble alle bortsett fra noen få løslatt.

Et bind med tittelen «Aula IV — Tutti i processi del Tribunale Speciale fascista» (Rettssal IV — Alle rettssakene ved den fascistiske spesialdomstol) omtaler dom nr. 50, 19. april 1940, vedrørende de 26 Jehovas vitner og sier følgende:

«En religiøs bevegelse som hadde sin opprinnelse i USA, begynte å spre seg i Italia. Dens tilhengere, som ble kalt ’Jehovas vitner’, var utsatt for stadig forfølgelse fra fascistene. Likevel fortsatte de å bekjentgjøre sin avsky for krigen, nektet å gripe til våpen overfor sine medmennesker og betraktet det fascistiske regime som ’utgått fra Satan’. Den største bølgen av arrestasjoner fant sted høsten 1939. (Opprettelsen av en organisasjon som var i strid med landets interesser; medlemskap i den samme organisasjonen; propaganda; fornærmelse av ’Il Duce’ og paven.)»

En får en idé om hvilke anklager som ble rettet mot brødrene, når en leser det dokument som Procura del Re (statsadvokatens kontor) i Vicenza utstedte til søster Pizzato. Hun ble dømt på grunnlag av fem anklagepunkter: «Fem års fengsel for møtevirksomhet med tanke på å danne en politisk sammensvergelse. Ett års fengsel for å ha krenket verdigheten og prestisjen til fascismens ’Duce’, statsoverhodet. To års fengsel for å ha krenket paven. Ett års fengsel for å ha krenket verdigheten til overhodet for en utenlandsk stat [Hitler] og to års fengsel for å ha krenket kongens og keiserens prestisje.»

Ettersom 13 av de 26 anklagede vitnene var fra Abruzzi-regionen, sier boken Abruzzo, un profilo storico (En historisk oversikt over Abruzzi-regionen) av Raffaele Colapietra (utgitt av Rocco Carabba): «[I Abruzzi-regionen] kan ikke noe enkelt politisk parti, ikke engang kommunistene, skryte av en gruppe som var så tallrik og så hardt rammet som disse ydmyke, fredelige bøndene fra kystområdet.»

BRØDRE I FENGSEL

Det de brødrene som satt i fengsel under krigen, opplevde, er ikke bare et eksempel på deres mot og tro, men det viser også at Jehova alltid gav dem kjærlig hjelp. I fengslet fortsatte de nidkjært å snakke med andre om det «gode budskap», og selv der ble de utsatt for forfølgelse fra prestenes side.

Santina Cimorosi fra Roseto degli Abruzzi, som var 25 år gammel da hun ble arrestert, forteller:

«De tok oss med på politistasjonen og sa at vi var en fare for staten fordi vi var imot krigen. Min far [Domenico Cimorosi] ble satt i én celle, og jeg ble satt i en annen. Det var helt mørkt i cellene. Karabinieren tente fakkelen sin for å vise meg hvor det var en trebenk som jeg kunne sove på. Så lukket han meg inne. Da jeg hørte lyden av døren som ble låst, ble jeg grepet av en følelse av uhygge og frykt. Jeg begynte å gråte. Jeg knelte og bad høyt til Jehova. Litt etter litt forsvant frykten, og jeg sluttet å gråte. Jehova besvarte min bønn ved å gi meg styrke og mot, og jeg ble klar over at uten hans hjelp var jeg ingenting. Jeg bad hele natten, og neste morgen ble jeg ført til fengslet i Teramo, hvor jeg ble satt i samme celle som far, Caterina Di Marco og tre andre brødre. Vi var seks i alt.

Fra tid til annen ble vi forhørt. De ønsket å finne ut hvem våre ’ledere’ var. De stilte meg ofte spørsmålet: ’Er du fortsatt et av Jehovas vitner?’, og naturligvis svarte jeg alltid: ’Ja!’ De forsøkte å skremme meg ved å si at jeg aldri ville komme ut av fengslet igjen, men jeg stolte på Jehova og hans makt til å hjelpe meg. Senere ble det stilt opp et alter utenfor celledøren min. De satte det opp spesielt for meg, og i flere uker fortsatte presten å holde messe der. De lot døren til cellen min stå åpen, enten for å se om jeg ville gå tilbake til den katolske kirke, eller i håp om at jeg skulle forstyrre gudstjenesten og derved få lengre straff. Men jeg forholdt meg rolig i cellen, som om det ikke foregikk noe utenfor, og takket Jehova for at han hjalp meg til å handle forstandig. Da de så at jeg ikke reagerte, flyttet de alteret etter en tid, og presten kom ikke tilbake.»

Bror Dante Rioggi, som hadde lært sannheten å kjenne av bror Marcello Martinelli, fortalte: «I fengslet fikk jeg ikke lov til å skrive til mine slektninger eller til andre. Min litteratur, mine penger og mitt armbåndsur ble tatt fra meg. Fra november [1939] til slutten av februar skalv jeg av kulde, for cellen var ikke bare uoppvarmet, men det var ingen rute i vinduet. Jeg fikk ikke engang et ekstra sett klær, og snart var jeg redusert til en elendig, frastøtende skapning som var full av utøy. To—tre ganger fikk jeg besøk av prester som forsikret meg om at hvis jeg vendte tilbake til mine foreldres religion, ville jeg bli satt fri. Jeg appellerte til questura’et (politiets hovedkvarter) og fikk en bibel. I den hentet jeg mot ved å lese om trofaste menn som hadde bevart sin ulastelighet selv med fare for sitt liv, og som var blitt velsignet av Jehova. Bønn var også noe som styrket min tro på Jehovas løfter.»

Bror Domenico Giorgini, en bror som har vært trofast i tjenesten i over 40 år, og som fortsatt tjener som eldste i en menighet i provinsen Teramo, forteller: «Det var den 6. oktober 1939. Vi var ute i vingården for å høste druer, da jeg fikk se en lastebil med to karabinierer (gendarmer) kjøre opp foran huset mitt. De tok meg med til fengslet i Teramo, hvor jeg var i fem måneder. Så ble jeg dømt til tre års forvisning på øya Ventotene. Der befant jeg meg i selskap med fem andre brødre og omkring 600 politiske fanger. Blant disse var det mange kjente politikere, blant annet en mann som senere ble republikkens president, og jeg hadde det privilegium å forkynne for dem om Guds rike. Ettersom de fascistiske myndigheter betraktet mange av disse politiske fangene som spesielt farlige, ble øya holdt under streng bevoktning. Den ble patruljert med en motorbåt utstyrt med maskingevær, som ble holdt skuddklart og rettet mot enhver som forsøkte å flykte.»

SØSTRE I FENGSEL

Søster Mariantonia Di Censo, som spesialdomstolen dømte til 11 års fengsel, forteller: «Jeg kommer aldri til å glemme forhørsdommerens ord. Han sa: ’Jeg har lest deres litteratur for å finne ut hva det hele gikk ut på, og jeg har forhørt de 26 anklagede. De handler alle i samsvar med sin tro og er rede til selv å påta seg skylden for derved å redde sine trosfeller. Situasjonen er ikke så alvorlig som en mente den var. Prestene har laget altfor mye oppstyr om denne saken.’»

Søster Di Censo sonte sin straff i Perugia. En annen søster som også satt fengslet i Perugia, var Albina Cuminetti, som døde trofast mot det himmelske kall i 1962. I en skriftlig beretning leser vi dette: «En annen fange spurte Albina hva hun hadde gjort. Albina svarte: ’Jeg har ikke gjort noe. Vi er her fordi vi nekter å drepe våre medmennesker.’

’Hva!’ utbrøt kvinnen. ’Er du her fordi du nekter å drepe? Hvor mange år har de gitt deg?’

’Elleve år,’ svarte søster Cuminetti.

Da den andre hørte dette, utbrøt hun: ’Hva blir det neste? De har gitt deg 11 år fordi du nekter å drepe andre mennesker, og de har gitt meg ti år fordi jeg har drept min mann. Det er det verste jeg har hørt. Enten er jeg gal, eller også er de det!’»

I beretningen sies det videre: «En dag hadde Albina anledning til å forkynne for fengselsdirektøren i nærvær av en nonne som hadde ansvaret for oppsynet med fangene.»

ET BREV FRA FENGSELSDIREKTØREN

I 1953, da søster Cuminetti og de andre tre søstrene som hun hadde sittet i fengsel sammen med, traff hverandre på et stevne, skrev de et brev til fengselsdirektøren i Perugia. I mellomtiden var han blitt forflyttet til Alessandria, men han fikk til slutt brevet og sendte dette bemerkelsesverdige svaret, som er datert 28. januar 1954:

«Kjære frue!

Takk for de vennlige ordene De skrev om meg i Deres brev. Dere ble alle dømt for en ikke-eksisterende forbrytelse, og jeg er svært glad for å høre at dere har kunnet møtes igjen i Roma, i nettopp den byen hvor dere ble ført for retten, men denne gangen for å prise deres Gud, Jehova, på deres stevne.

Hvis De treffer de andre kvinnene som led så mye for den Gud som de trodde på og fortsatt tror på, eller korresponderer med dem, må De være så snill å hilse dem fra meg. Jeg vil alltid huske Dem, og jeg beundrer Dem for Deres tro og karakterstyrke.

Jeg takker for boken De sendte meg, og forblir

Deres dr. Antonio Paolorosso,

fengselsdirektør for Alessandria straffeanstalt»

«Den prøvde egenskap ved deres tro,» skrev apostelen Peter, «er av langt større verdi enn gull.» (1. Peter 1: 7, NW) De brødrene som bevarte sin ulastelighet under forfølgelse, er klar over at disse vanskelighetene tjente til å styrke dem.

NØYTRALITET — EN BESKYTTELSE

Det at brødrene i Italia så vel som i andre land bevarte sin nøytralitet, var til beskyttelse for dem. Aldo Fornerone, en trofast, 76 år gammel bror som ble fengslet og forvist under den annen verdenskrig, forteller denne opplevelsen: «Selv om nazistene var på tilbaketog, hadde de fortsatt kontrollen over det området hvor jeg bodde, og under en straffeekspedisjon trengte tre tyske soldater inn i huset vårt. Offiseren fikk straks øye på en bibel på bordet og et bilde på veggen med en ulv, et lam, en løve, en geit og en kalv sammen med et lite barn, som skulle være en gjengivelse av Jesaja 11: 6—9. Han spurte på tysk: ’Bibelforscher?’ (Bibelstudenter?) Jeg nikket.

Så bad han på fransk min kone om å gi dem noe å spise og gav mennene sine ordre om å lukke døren og bli inne i huset. Han fortsatte på fransk og sa: ’Jeg har sagt til mennene mine at det ikke vil hende oss noe her, fordi dere er Jehovas vitner, de eneste vi kan stole på.’ Han fortalte også at han hadde slektninger i Tyskland som var blitt sendt til en konsentrasjonsleir fordi de var vitner. Mens disse soldatene spiste, kunne vi høre skyting utenfor. Mange hus ble satt i brann, og mange av sivilbefolkningen ble drept. Da straffeekspedisjonen var over, forlot disse soldatene landsbyen, og offiseren tok oss i hånden da han sa farvel.

Kort tid deretter kom en gruppe på 16 mann fra den italienske motstandsbevegelsen sammen med sin leder. ’Hvorfor førte de ikke bort dere sammen med de andre sivilistene?’ spurte han. Han kjente meg, og han visste også at jeg hadde sittet i fengsel og vært forvist fordi jeg ikke ville ta del i krigen. Alle lyttet da jeg forkynte for dem, og de tok imot brosjyren Trøst for Folket. Da de hadde fått noe å spise og drikke, drog de også sin vei. Lederen sa: ’Hvis alle hadde vært som dere, ville vi ikke ha blitt jaget som ville dyr, og det ville ikke ha vært så mye uro i verden.’ Denne opplevelsen fikk meg mer enn noen gang til å verdsette verdien av å bevare sin nøytralitet.»

HJELP FRA BRØDRENE

Mange brødre som ble sendt i fengsel, måtte forlate kone og små barn. Var det noen som hjalp dem som ble sittende igjen alene på denne måten? Vincenzo Artusi fortalte:

«Da jeg ble forvist til en annen del av Italia i et år, var jeg sterkt bekymret for min kone og mine tre små, barn. Jeg var også redd for at prestene ville benytte seg av mitt fravær til å få min kone bort fra sannheten, for hun hadde bare vært interessert en kort tid. Men Jehova våket over henne og barna, og ved hjelp av brødre som fortsatt var fri, ble det sørget materielt og åndelig for min familie. Som et resultat av brødrenes besøk, som også var åndelig oppbyggende, brøt min kone til slutt med den katolske kirke.»

ARBEIDET FORTSETTER TIL TROSS FOR KRIGEN

Det fascistiske regime falt i 1943, og de fleste av brødrene ble deretter løslatt fra fengslet. Krigen raste imidlertid fortsatt i landet, og samtidig som de allierte rykket fram fra sør, trakk de nazistiske troppene seg langsomt tilbake nordover, mens de etterlot seg drepte og store ødeleggelser.

Også under krigens mørkeste periode ble det gjort forsøk på å gjenopprette kontakten med de brødre som fortsatt bodde i sine hjem, og som kunne bevege seg forholdsvis fritt. Agostino Fossati, en bror som var trofast like til han døde, i 1980, var blitt utvist fra Sveits på grunn av sannheten. I 1940 og 1941 gjorde han alt han kunne for å holde korrespondansen ved like med visse brødre. Han sendte dem forskjellige publikasjoner, deriblant Vakttårn-artikler som han oversatte fra fransk. Han ble arrestert i januar 1942 og forvist.

En tid senere flyktet bror Narciso Riet til Italia. Han var født i Tyskland av italienske foreldre fra provinsen Udine og hadde bodd i Mülheim an der Ruhr inntil Gestapo oppdaget at han smuglet eksemplarer av Vakttårnet inn i konsentrasjonsleirene. Da det ble tydelig at det var farlig for ham å bli lenger, hjalp en bror som arbeidet på jernbanen, ham til å komme i forbindelse med sin kone, som nylig hadde dratt til Italia, til Cernobbio ved Comosjøen, i nærheten av den sveitsiske grensen.

Det sveitsiske avdelingskontoret gav bror Riet i oppdrag å oversette bladet Vakttårnet fra tysk til italiensk og så sende avskrifter videre til brødrene. For å sikre at politiet ikke snappet opp artiklene i posten, skulle eksemplarene leveres direkte til brødre som ikke bodde for langt borte i Nord- og Mellom-Italia.

Bror Riet kjøpte en skrivemaskin og begynte straks å oversette hovedartiklene i bladene. Han fikk hjelp av bror Agostino Fossati, som hadde kommet tilbake etter å ha vært forvist et år, og senere fikk han også hjelp av søster Maria Pizzato, da hun ble løslatt i 1943. Bladene ble spredt i Italia ved hjelp av undergrunnsmetoder. Når artiklene var oversatt, ble de stensilert og levert til bror Fossati, som hadde ansvaret for å bringe dem videre. Hele tiden i fare for å bli arrestert og fengslet drog han til Pescara, Trento, Sondrio, Aosta og Pinerolo for å bringe brødrene denne åndelige føden.

Etter at søster Pizzato hadde kommet tilbake, fant nazistene ved hjelp av sine fascistiske håndlangere ut hvor bror Riet bodde, og søster Pizzato forteller: «En dag i slutten av desember ble huset han bodde i, omringet, og en SS-offiser og hans menn stormet inn. Narciso ble arrestert og truet med skytevåpen, mens soldatene undersøkte huset. De fant snart det ’straffbare’ beviset de var ute etter — to bibler og noen få brev! Narciso ble sendt den lange veien tilbake til Tyskland, hvor han ble fengslet i Dachau konsentrasjonsleir. Der ble han utsatt for grusom tortur. I lang tid lå han lenket som en hund i en lang, smal celle, hvor han var tvunget til å ligge sammenkrøpet dag og natt. Etter store lidelser i den ene leiren etter den andre ble han til slutt henrettet sammen med andre fanger før de allierte besatte Berlin. Hans lik ble aldri funnet.»

Søster Pizzato fortsatte det arbeid som bror Riet hadde påbegynt, og da bror Fossati ble arrestert, måtte hun også selv dele ut den åndelige føden. Når hun hadde stensilert omkring 70 eksemplarer av hver artikkel hun oversatte, leverte hun dem personlig så lenge det var mulig å reise.

Da alle kommunikasjonslinjer ble brutt på grunn av bombing, bestemte hun seg for å sende den oversatte hovedartikkelen i Vakttårnet for 1. januar 1945 (den engelske utgaven) i posten til brødrene i Castione Andevenno i provinsen Sondrio. Artikkelen ble snappet opp og levert til politiet, og søster Pizzato ble igjen forhørt. Hun fikk imidlertid lov til å gå hjem etterpå, og hun bestemte seg raskt for å benytte anledningen til å forlate området, slik at andre ikke skulle bli involvert. Samme kveld ødela hun bevisene for sin virksomhet fra desember 1943 til mars 1945, og venner hjalp henne og bror Riets enke til å komme til Sveits.

Da krigen var slutt, måtte alle flyktninger vende tilbake til Italia, og de to søstrene drog til Cernobbio. Det sveitsiske avdelingskontoret gav søster Pizzato i oppdrag å gjenopprette kontakten med brødrene, nå da fascismen hadde lidd sitt endelige nederlag og krigen var slutt. Brødrene var blitt hardt prøvd, men de var takknemlige mot Jehova og fulle av nidkjærhet. Svært få av dem var blitt fanget i Djevelens snare. En stor dør til virksomhet var blitt åpnet for dem. — 1. Korinter 16: 9.

ARBEIDET REORGANISERES, OG ET AVDELINGSKONTOR BLIR ÅPNET

I slutten av 1945 var Selskapet Vakttårnets daværende president, bror N. H. Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel, i Europa. Det sveitsiske avdelingskontoret inviterte søster Pizzato til Bern for at hun skulle gi bror Knorr en rapport om virksomheten i Italia. Søster Pizzato skriver om dette møtet:

«Bror Knorr forstod at det straks var nødvendig å få trykt brosjyrer på italiensk, slik at forkynnelsesarbeidet kunne ta seg opp igjen. Med tanke på dette gav han beskjed om at det skulle ordnes med trykking av visse brosjyrer enten i Milano eller i Como, mens vi ventet på litteratur fra De forente stater. Han sa også at selv om det ble satt stor pris på min hjelp i denne saken, skulle denne ordningen bare betraktes som en midlertidig løsning, og at det allerede var planlagt så snart som mulig å sende en bror fra De forente stater som skulle ha ansvaret for arbeidet.»

Bror Umberto Vannozzi, en ung mann som bodde i Sveits, men som også var av italiensk avstamning, var til stede på dette møtet. Han fikk i oppdrag å besøke små grupper av brødre for å styrke og veilede dem på Jehovas vei.

Så snart det var funnet muligheter for trykking i Como, ble det trykt 20 000 eksemplarer av brosjyrene Frihet i den nye verden og ’De saktmodige arver jorden’ foruten 25 000 eksemplarer av «Gled eder, I nasjoner» og 50 000 eksemplarer av Alle folkenes glede.

På den tiden var Cernobbio en liten by med omkring 3000 innbyggere, og den var derfor ikke særlig velegnet som senter for virksomheten i betraktning av at en håpet på en utvidelse av forkynnelsen. Våren 1946 gav bror Knorr derfor brødrene i oppdrag å finne et passende hus som kunne romme en liten Betel-familie på seks—sju personer. En bror fra avdelingskontoret i Bern hjalp til, og det ble kjøpt et hus med seks rom i Via Vegezio 20 i Milano. Dit ble så sentret for vår nylig gjenopprettede virksomhet flyttet. Dette skjedde i juli 1946. Det året var det gjennomsnittlig 95 forkynnere av Riket med et høydepunkt på 120 fordelt på 35 små menigheter. Dette var grunnlaget for vår framtidige utvidelse.

I oktober 1946 kom bror George Fredianelli fra De forente stater. Han ble uteksaminert i 1943 fra den første klassen ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead og hadde siden da tjent som kretstilsynsmann. Han fikk nå i oppdrag å besøke brødrene i vår eneste krets, som strakte seg fra Alpene og ned til øya Sicilia.

I januar 1947 kom det to misjonærer til, Joseph Romano og hans kone, Angela. Ettersom bror Romano var blitt utnevnt til avdelingstilsynsmann, begynte han straks å arbeide ved det nye Betel-hjemmet i Milano. Noen måneder senere kom det enda et ektepar som var uteksaminert ved Gilead. Det var Carmelo og Constance Benanti. Og så den 14. mars 1949 kom det hele 28 misjonærer til landet! De var virkelig en av Jehovas foranstaltninger for å få tingene til å gli med tanke på utvidelse. De fikk først i oppdrag å arbeide sammen med grupper i fem byer: Milano, Genova, Roma, Napoli og Palermo.

I 1946, da virksomheten fikk en ny start etter krigen, var det litt over 100 forkynnere spredt over hele landet. De hadde ingen forbindelse med hverandre og med organisasjonen. Det ble ikke holdt regelmessige møter, selv om forkynnerne gjorde sitt beste for å komme sammen hvor det var mulig, i private hjem og til og med i fjøs. De leste en eller annen publikasjon, slo opp skriftstedene og kommenterte dem så godt de kunne. Forkynnelsesarbeidet bestod hovedsakelig i å snakke med venner eller slektninger, og den teokratiske oppbygning av den kristne menighet var nesten ukjent.

Domenico Cimorosi skrev: «Det var først omkring 1944 at vi ble klar over at ansvarsfulle oppdrag skulle tildeles teokratisk og ikke ved alminnelig avstemning. Ettersom vi ikke visste hvordan vi skulle gå fram, tenkte vi at vi kunne bruke den metoden som ble brukt da Mattias ble valgt. (Apostlenes gjerninger 1: 23—26) Vi skrev navnene på ti brødre, som var utvalgt blant de eldste i gruppen, på papirlapper som ble brettet og lagt i en urne. En liten pike tok så opp lappene én etter én, og den hvis navn stod på den første lappen, skulle være tilsynsmann. Jeg ble valgt på den måten, og det var slik vi gjorde det inntil vi fikk besøk av vår første kretstilsynsmann.»

Brødrene bygde seg selv opp i åndelig henseende ved å bruke de få hjelpemidler de hadde til disposisjon, og den hellige ånd erstattet uten tvil for en stor del det de manglet. Nå var imidlertid Jehovas tid inne til å la økningen blant sitt folk «skje i hast». — Jesaja 60: 22.

DET FØRSTE STEVNET ETTER KRIGEN

Etter at avdelingskontoret var blitt åpnet i Milano, bestemte bror Knorr seg for å avlegge et besøk for å sette fart i den nylig organiserte virksomheten. I forbindelse med hans besøk ble det tilrettelagt et éndagsstevne. Det var det første stevnet etter krigen. Alle brødrene og de interesserte så fram til det og til møtet med bror Knorr og bror Henschel.

Den 16. mai 1947 kom de alle til «Zara», en kinosal, hvor stevnet skulle holdes. På møtene om formiddagen og om ettermiddagen var det 239 personer til stede fra forskjellige deler av Italia. Ja, de kom helt fra Sicilia, og 31 ble døpt. Av disse var 13 søstre. Det er overraskende å merke seg at blant dem som ble døpt, var det også noen som i sin tid var blitt dømt av den fascistiske spesialdomstolen, men som på grunn av sin begrensede kunnskap om de kristne krav, ikke var blitt døpt tidligere. Høydepunktet på programmet var det offentlige foredraget, «Alle folkenes glede», som ble holdt kl. 20.30 om kvelden. Det var 700 til stede.

Brødrene brakte store offer for å komme til dette stevnet, ikke bare fordi de var så fattige at utgiftene til reise og losji syntes å være svært høye, men også fordi jernbaneforbindelsene ennå ikke var blitt gjenopprettet etter krigen. En eldre søster fra Cerignola, Teresa Russo, forteller:

«Vi var så fattige den gangen at vi ikke hadde penger til å reise til stevnet. Hvor skulle vi få penger fra? Vi begynte å legge sukker til side i stedet for å bruke det. Jeg husker det som det var i går. Senere fant vi så en mulighet til å selge denne reserven, slik at vi fikk dekket utgiftene til togbilletter og losji. Vi fylte koffertene våre med sukker og hengte poser med sukker rundt livet, i likhet med jegere som bærer maten sin på den måten. Vi så alle nokså fyldige ut. Men det var slik sju av oss greide å komme til Milano og ha den glederike opplevelsen å se så mange brødre der.»

Noen av dem som var til stede, husker fortsatt hvordan de følte det da de fritt kunne komme sammen med brødre som de tidligere hadde sittet i fengsel eller vært forvist sammen med. Aldo Fornerone, som var til stede på dette stevnet, sier:

«Jeg skal aldri glemme hvor beveget jeg ble da jeg traff og omfavnet disse kjære brødrene fra Mellom- og Sør-Italia som hadde sittet i fengsel eller vært forvist sammen med meg. Bare Jehova vet hvor takknemlige vi var over å kunne komme sammen i et land hvor tilbedelsesfriheten var blitt gjenopprettet. Vi var fylt av takknemlighet overfor ham, den store Gud, Jehova, fordi han grep inn til gagn for sitt folk.»

Under stevnet gjorde bror Knorr rede for et program for teokratisk utvidelse i landet. Fra og med juni ville det hver måned bli sendt ut et ark som het «Budbringer», med rettledning til menighetene. Grupper og menigheter ville hver sjette måned få besøk av en kretstilsynsmann, og det ville også bli holdt kretsstevner.

Budbringer for juni 1947 var det første nummer som kom ut, og noen få måneder kom den ut i en stensilert utgave. Det første nummeret, som omtalte det program for virksomhet som Selskapets president hadde kunngjort, avsluttet med denne oppildnende appellen: «La oss derfor, brødre, gå framover i håp om at den sanne Gud har en flokk hengivne mennesker her i Italia som vil synge hans pris sammen med hans folk i andre land!»

KRETSTJENESTEN BEGYNNER

Det er ingen tvil om at utvidelsen av Rikets interesser i høy grad hadde forbindelse med virksomheten til reisende tilsynsmenn som besøkte menighetene for å bygge opp brødrene, undervise dem i teokratiske prinsipper og lære dem opp i forkynnelsesarbeidet. Husker du Umberto Vannozzi, som traff bror Knorr og søster Maria Pizzato i 1945? I 1930-årene hadde han utført pionertjeneste i Frankrike, Belgia og Nederland, hovedsakelig under jorden. Etter at han hadde truffet bror Knorr, fortsatte han å besøke brødre som bodde spredt i forskjellige deler av Italia, for å gjenopprette kontakten med dem før misjonærene kom. Slik gikk det til at han i mai og juni 1946 besøkte de største grupper av brødre på den tiden.

Den første som ble utnevnt til kretstilsynsmann, var imidlertid bror George Fredianelli, som begynte å besøke brødrene i november 1946. Første gangen han reiste rundt, var han ledsaget av bror Vannozzi.

I 1947 ble den andre kretsen opprettet og opprinnelig tildelt bror Giuseppe Tubini. Da denne broren begynte på Betel noen få måneder senere, ble han erstattet med bror Piero Gatti. Begge disse brødrene hadde fått kjennskap til sannheten i Sveits, i en av de mange flyktningeleirene som var fylt med tusener av italienske soldater som hadde flyktet for nazistene. Mange andre brødre som hadde lært sannheten å kjenne i utlandet, kom nå tilbake straks etter krigen for å bringe Rikets budskap til Italia. Etter 34 år er bror Tubini og bror Gatti fortsatt i heltidstjenesten. Bror Tubini tjener ved Betel, og bror Gatti er kretstilsynsmann.

BROR VANNOZZIS REISER

En beretning om bror Vannozzis reiser vil hjelpe oss til å forstå alle de ubekvemmeligheter som reisende tilsynsmenn måtte finne seg i på den tiden. Han skrev:

«Jeg drog fra Como, og etter alle slags spennende opplevelser nådde jeg endelig Foggia i regionen Puglia. Jeg så meg omkring etter stasjonen, men forgjeves — den var blitt jevnet med jorden under et bombeangrep. Jeg tok et tog for å komme til Cerignola, hvor jeg skulle avlegge det første besøket, men på et bestemt sted fikk jeg vite at toget ikke gikk lenger, og at jeg måtte fortsette med lastebil. Jeg nådde mitt bestemmelsessted klokken sju om kvelden dagen etter, svært trett og støvete. Til tross for alt dette følte jeg at jeg fikk lønn for strevet, da en bror på møtet i en bønn til Jehova takket for at brødrene etter at de hadde ventet i alle disse årene, endelig hadde fått besøk av en representant for organisasjonen. Brødrene gråt ved slutten av besøket, og jeg var også dypt beveget.

Jeg reiste gjennom Italia på veier som fortsatt var ødelagt som følge av krigen, og jeg så aldri en eneste uskadd bro. Tjueto tusen broer var blitt sprengt i luften, og de som kunne passeres, var de som var blitt midlertidig reparert av de allierte. Jeg så hundrevis av utbrente jernbanevogner og lokomotiver, og alle byene hadde vært utsatt for bombeangrep.

Jeg drog fra Cerignola klokken seks om morgenen for å besøke gruppen i Pietrelcina i provinsen Benevento. Jeg kom til Benevento klokken sju om kvelden, etter å ha sittet tre timer på bagasjen min i en kuvogn! Da jeg kom til stasjonen, ventet jeg som avtalt med et nummer av bladet Vakttårnet i hånden, slik at brødrene kunne vite hvem jeg var. Men ingen kom. Hva skulle jeg gjøre?

Det var enda 12 kilometer til Pietrelcina, og på denne tiden på kvelden var det ingen måte å komme seg dit på. Mens jeg stod og ventet, ble jeg tilbudt skyss av en mann med et tohjuls hestekjøretøy. Klokken var halv ti om kvelden da jeg begynte å lete etter bror Michele Cavalluzzos hus i mørket. Det var ikke lett. Men Jehovas engel våket over meg og fikk meg til ikke å oppgi håpet. Til slutt fant jeg huset, og bror Cavalluzzo fikk i en fart tilberedt et måltid mat til meg. Spør om jeg var sulten! Jeg hadde ikke spist noe siden kvelden før. Jeg var også svært trett og så fram til å få lagt meg, men bror Cavalluzzo hadde mange spørsmål å stille meg og ville også fortelle meg, fra begynnelse til ende, hvordan han hadde kommet i sannheten. Vi var derfor oppe til midnatt. Neste morgen kom det telegrammet som opplyste om min ankomst, men jeg hadde vunnet løpet — jeg kom først!

Nesten hver kveld var det omkring 35 mennesker til stede på møtene, til tross for at det nesten ikke var noen døpte brødre der. Klokken fire om morgenen drog jeg fra Pietrelcina for å komme til Foggia. Jeg klatret opp i et hestekjøretøy som ble kjørt av en av brødrene, og var ledsaget av tilsynsmannen, bror Donato Iadanza. Selv om vi ikke lenger befant oss i 1920-årene, var hestekjøretøy det vanligste transportmiddel straks etter krigen. Vi kom til Benevento klokken seks om morgenen, men akk — toget hadde allerede gått!

Noen foreslo at jeg skulle snakke med en lokomotivfører som skulle kjøre et lokomotiv til Foggia. Jeg fikk tak i ham mens han var midt oppe i en diskusjon med noen andre, som også forsøkte å få sitte på. Jeg hørte ham si at han ikke hadde plass til passasjerer. Til tross for det klatret vi alle om bord, og bror Iadanza greide bare så vidt å løpe etter lokomotivet og rekke meg kofferten min. Jeg klemte meg inn på den trange plassen inne i lokomotivet sammen med omkring ti andre, og der stod vi som sild i en tønne hele turen, som tok fem timer. Vi svettet alle på grunn av varmen og mangelen på luft, og vi ble til overmål svidd av gnister fra fyren under dampkjelen. Da vi kom i nærheten av Foggia, stanset føreren lokomotivet ute på landet, og vi gikk alle av.

Etter dette besøkte jeg gruppene i Spoltore, Pianella, Montesilvano, Roseto degli Abruzzi og Villa Vomano. Mitt siste besøk på turen var i Faenza, hvor omkring 50 mennesker var til stede på møtene. Jeg oppmuntret de unge til å begynne i pionertjenesten, og i min rapport om gruppen skrev jeg: ’La oss håpe at noen av disse unge menneskene en dag bestemmer seg for å slutte seg til dem som utfører denne priviligerte tjenesten.’»

BROR FREDIANELLIS KRETSTJENESTE

Bror George Fredianelli, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, minnes følgende begivenheter fra sin tid i kretstjenesten:

«Når jeg besøkte brødrene, satt også slektninger og venner og ventet på meg og var ivrige etter å høre. Også når vi gikk på gjenbesøk, inviterte folk sine slektninger. En kretstilsynsmann holdt i virkeligheten ikke bare ett offentlig foredrag i uken, men på hvert gjenbesøk holdt han et foredrag på flere timer. På slike besøk kunne det være hele 30 personer til stede, og av og til enda flere, som alle lyttet oppmerksomt.

Ettervirkningene av krigen gjorde det ofte vanskelig å være kretstilsynsmann. Brødrene var, i likhet med de fleste andre mennesker, svært fattige, men deres kjærlighet og godhet oppveide det. De delte gavmildt det lille de hadde av mat, og de insisterte ofte på at jeg skulle sove i sengen deres, mens de selv lå på gulvet uten noe over seg, fordi de var for fattige til å ha noe ekstra sengetøy. Til sine tider måtte jeg sove i fjøset i en høystakk eller på tørkede maisblad.

En gang kom jeg til stasjonen i Caltanissetta på Sicilia like svart i ansiktet som en skorsteinsfeier på grunn av sot fra damplokomotivet. Til tross for at det hadde tatt meg 14 timer å reise mellom 80 og 100 kilometer, ble jeg i bedre humør ved ankomsten ved tanken på et deilig bad etterfulgt av en velfortjent hvil på et eller annet hotell. Men slik skulle det ikke bli. I Caltanissetta var det fullt av folk som var kommet for å feire St. Michaels dag, og hvert eneste hotell i byen var fullt belagt av prester og nonner. Til slutt gikk jeg tilbake til stasjonen i håp om å få legge meg ned på en benk som jeg hadde sett i venterommet, men også dette håpet brast da det viste seg at stasjonen var blitt stengt etter det siste kveldstogets ankomst. Det eneste sted jeg kunne sitte ned og hvile en stund, var på trappen foran stasjonen.»

Med kretstilsynsmennenes hjelp kom menighetene i gang med å holde regelmessige Vakttårn-studier og bokstudier. Etter hvert som vi forbedret kvaliteten av tjenestemøtene, ble brødrene dessuten dyktigere i forkynnelses- og undervisningsarbeidet.

DEN ÅNDELIGE TILSTAND I GRUPPEN I CERIGNOLA

Husker du gruppen i Cerignola, den som ble til som et resultat av professor Banchettis forkynnelse? «Den åndelige tilstand i denne gruppen var ikke som den burde være,» sier bror Fredianelli. Han forklarer:

«Det hersket en merkelig situasjon der. Menigheten, hvis jeg kan kalle gruppen det, bestod hovedsakelig av protestanter og kommunister som hevdet at de var Jehovas vitner. Jeg måtte snakke med dem i timevis for å overbevise dem om nødvendigheten av å bryte med falsk religion og innta en nøytral holdning til politikk.

Under et senere besøk holdt jeg talen ved minnehøytiden og forklarte tydelig at det bare var de salvede som skulle forsyne seg av symbolene. Alt gikk bra til etter møtet. Så snart det var slutt, satte én i gruppen som betraktet seg selv som den som hadde ansvaret, seg åpenlyst opp imot meg og hevdet at det jeg hadde sagt om symbolene, ikke var sant. Det var tydelig at dette skapte forvirring i gruppen, så jeg mente det var best å oppfordre dem som var til stede, til straks å treffe en avgjørelse. Jeg sa: ’De som er for sannheten og for Jehovas vitner, kan gå ut av lokalet sammen med meg. De som er imot sannheten, kan bli.’

Til min lettelse gikk nesten alle ut sammen med meg. Bare tre—fire ble igjen hos motstanderen, som var en fremtredende leder i det lokale kommunistparti. Med unntagelse av noen få fulgte de som var til stede, deretter med meg inn i et annet rom. Disse fortsatte senere å gjøre fremskritt i sannheten.»

DET FØRSTE KRETSSTEVNET

I september 1947 ble det første kretsstevnet holdt i Roseto degli Abruzzi. Det skulle ha vært holdt i Pescara, men på grunn av presteskapets motstand var tillatelsen til å bruke et lokale der blitt annullert. Uten å la seg skremme møttes brødrene på en privat, lukket vei, som en bare kunne komme til gjennom bror Domenico Cimorosis hage. Veien ble stengt og overdekket med presenninger, og under et skyggefullt tak av vinranker ble det stilt opp et bord som tjente som talerstol. Omkring 100 lykkelige brødre var samlet.

I begynnelsen av 1950-årene var det vanlig at det bare var mellom 40 og 60 til stede når stevnet begynte, mens det under det offentlige foredraget vanligvis var omkring 200 til stede. Brødrene syntes det var enestående at det kom så mange.

Arbeidet fortsatte å gå framover, og i 1954 fikk bror George Fredianelli i oppdrag å tjene som områdetilsynsmann.

ANDRE FORANSTALTNINGER

I januar 1945 satte Selskapet i gang en kampanje med offentlige foredrag i de fleste land. I Italia kunne denne kampanjen ikke gjennomføres før noen få år senere. I Budbringer for februar 1948 ble det opplyst at kampanjen skulle begynne den 28. mars, og i løpet av den etterfølgende måned ble det holdt 13 offentlige foredrag. Det skulle gå flere år før det regelmessig kunne holdes foredrag i alle menighetene.

Ettersom det var tydelig at brødrene hadde behov for opplæring, ble den teokratiske tjenesteskolen opprettet i 1948. Til å begynne med holdt brødrene disse møtene så godt de kunne, for det fantes ingen passende publikasjoner på italiensk. I de menigheter hvor det var noen som kunne engelsk, ble leksjonene fra boken Theocratic Aid to Kingdom Publishers oversatt til italiensk. Men i 1948 var det svært få brødre som kunne engelsk. Senere, i slutten av 1950, fikk menighetene tilsendt stensilerte ark med leksjoner fra boken «Dygtiggjort til al god Gerning». Dette bidrog i høy grad til å forbedre den teokratiske tjenesteskolen.

I 1956 ble det gjort ytterligere fremskritt. I Vakttårnet for 1. januar 1956 (den italienske utgaven) begynte en serie artikler med leksjoner fra boken «Dygtiggjort til al god Gerning», mens Våkn opp! for 8. januar 1956 (den italienske utgaven) begynte med en lignende serie fra Kvalifisert til å være Ordets tjenere. Boken «Dygtiggjort til al god Gerning» ble til slutt trykt på italiensk i 1960, etterfulgt av Kvalifisert til å være Ordets tjenere i 1963, slik at nye brødre også kunne følge programmet og forberede seg til møtene.

AVDELINGSKONTORET FLYTTES TIL ROMA

Ettersom Milano ligger i Nord-Italia, mente en at det ville være lettere å ta seg av den økende virksomheten hvis avdelingskontoret ble flyttet til et mer sentralt sted. Roma var et innlysende valg, ettersom denne byen som landets hovedstad også er sentret for den nasjonale administrasjon. I september 1948 ble det kjøpt et treetasjes hus med kjeller. Dette huset hadde ikke bare 12 rom og moderne bekvemmeligheter, men det lå også i et meget pent område med trær og hager på Via Monte Maloia. Kontoret ble flyttet dit samme måned. Senere ble eiendommen i Milano solgt, men huset på Via Monte Maloia tilhører fortsatt Selskapet Vakttårnet og blir brukt den dag i dag.

Oversettelsen av boken «Gud er sanndru» ble fullført i det nye Betel-hjemmet, og denne publikasjonen ble trykt året etter, i 1949. Den tok for seg læresetninger som var svært interessante for folk med en religiøs bakgrunn, og den har hjulpet tusener til å finne sannheten.

EN SAMMENSVERGELSE FOR Å FÅ MISJONÆRENE UTVIST

I dette landet, hvor folk ikke har lært noe om Bibelen på mange hundre år, har misjonærenes virksomhet båret rikelig frukt. Som tidligere nevnt kom den største gruppen av misjonærer til Italia om våren i 1949, og det ble dannet menigheter overalt hvor de fikk i oppdrag å arbeide. Folk «tørstet» virkelig etter Guds Ord.

I tillegg til å løse de vanlige problemer som er forbundet med å bosette seg i et fremmed land og lære et nytt språk, måtte våre misjonærer imidlertid overvinne en mye større hindring. Den bestod i å få myndighetenes tillatelse til å bli i landet når deres visum utløp. Avdelingskontoret hadde sendt en søknad til innenriksdepartementet om slike tillatelser for året 1949. I stedet for tillatelsene fikk misjonærene som lyn fra klar himmel beskjed om å forlate landet, og det var først etter at det var blitt gjort store anstrengelser, at de fikk tillatelse til å bli inntil den 31. desember 1949. Den dagen skulle alle ha forlatt landet. Dette kunne ha blitt et alvorlig slag mot deres virksomhet, som hadde fått en slik lovende start.

Hvorfor fikk misjonærene ordre om å forlate Italia? Hvem var det som stod bak? Det som hadde foregått bak kulissene, ble avslørt i en rapport i årboken for 1951 (den engelske utgaven), som også ble trykt i den italienske utgaven av Vakttårnet for 1. mars 1951. Den sa:

«Allerede før de 28 misjonærene hadde kommet til Italia i mars 1949, hadde kontoret søkt om vanlig visa av et års varighet for alle sammen. Først sa tjenestemennene at myndighetene så saken fra et økonomisk synspunkt. Av den grunn så situasjonen nokså trygg ut for våre misjonærer. Men etter seks måneder fikk vi plutselig beskjed fra innenriksdepartementet om at de måtte forlate landet i slutten av måneden. De fikk mindre enn én ukes varsel. Selvsagt nektet vi å godta dette uten å gå rettens vei. Ethvert forsøk ble gjort på å komme til bunns i saken for å finne ut hvem som var ansvarlig for dette lumske anslaget. Ved å kontakte noen av dem som arbeidet i departementet, fikk vi vite at arkivene ikke inneholdt noen klager fra politiet eller andre myndigheter. Derfor kunne det bare være noen som var ’høyere oppe’, som var ansvarlige. Hvem kunne det være? En venn av oss i departementet sa at aksjonen mot misjonærene var nokså merkelig, ettersom myndighetene hadde en svært positiv holdning til amerikanske borgere.

Kanskje ambassaden kunne hjelpe oss. Personlige besøk på ambassaden og utallige samtaler med ambassadørens sekretær viste seg å være til ingen nytte. Det var tydelig, noe også amerikanske tjenestemenn innrømmet, at en eller annen som hadde stor makt i den italienske regjeringen, ikke ønsket at Selskapet Vakttårnets misjonærer skulle forkynne i Italia. Stilt overfor denne sterke maktfaktor kunne amerikanske diplomater bare trekke på skuldrene og si: ’Som dere vet, er den katolske kirke statskirke her, og de gjør praktisk talt det de vil.’

Fra september til desember fikk vi utsatt departementets inngripen overfor misjonærene. Til slutt ble det satt en siste frist: misjonærene måtte være ute av landet innen 31. desember. Det var ikke noe annet å gjøre enn å rette seg etter denne ordren. Vi sendte misjonærene inn i den italiensktalende delen av Sveits. Noen måneder senere var hele gruppen tilbake i Italia, igjen opptatt med å forkynne.

Denne gangen ble de sendt til forskjellige byer, men dette bidrog bare til at arbeidet fikk større utbredelse.

Og hva med den interesse som misjonærene hadde funnet i de byene de var tildelt å arbeide i tidligere? ’Sauene’ skulle ikke overlates til seg selv. Bror Knorr gikk med på å utnevne italienske spesialpionerer som kunne overta misjonærenes hjem og fortsette det gode arbeidet. Ingen tid gikk til spille ved gjennomføringen av dette skiftet, og det gikk ikke ut over arbeidet. Denne hendelsen førte til at Ordet gikk ut til nye, jomfruelige marker.»

Hvordan klarte misjonærene å komme seg inn i landet igjen etter at de var blitt utvist? De gjorde det ved å benytte seg av et tre måneders turistvisum, som innebar at de måtte dra ut av landet hver tredje måned og komme tilbake til Italia noen dager senere — hver gang med frykt for at de kanskje ikke ville få fornyet visumet. I enkelte byer klarte presteskapet å identifisere dem og legge press på de lokale myndigheter for å få dem til å utvise dem. I slike tilfelle ble de nødt til å flytte til et annet sted. De måtte alltid være på vakt og opptre så forsiktig som mulig.

Presteskapet hadde gjort seg sine beregninger: «Bli kvitt misjonærene. Da vil deres lille gruppe tilhengere forsvinne som dugg for solen.» Det de ikke forstod, var at de ikke kunne legge hindringer i veien for Guds hensikt eller bekjempe hans uovervinnelige makt til å gjennomføre den.

OPPLEVELSER I MISJONÆRARBEIDET

Carmelo og Constance Benanti har tjent som misjonærer i Italia i over 34 år. Bror Benanti forteller:

«Mens vi var i Brescia, konsentrerte min kone seg om å arbeide i et område hvor folk var under innflytelse av en religiøs institusjon i nærheten, og særlig under innflytelse av en av munkene. Trass i denne innflytelsen tok 16 personer imot sannheten. Mange år senere drog min kone og jeg tilbake til Brescia for å besøke de brødrene vi hadde hjulpet til å bli kjent med sannheten. Mens vi satt og spiste sammen med noen brødre, bad de oss om å fortelle dem hvordan arbeidet begynte i dette området. Da fortalte min kone dem om en anledning da munken oppfordret en gjeng med gutter til å sjikanere henne. De gjemte seg bak en vegg i et utbombet hus og stod klar til å hoppe fram og kaste steiner på henne. Da hun ble klar over dette, bad hun til Jehova om at hun ikke måtte komme til skade. Nå brøt en tilsynsmann i en av menighetene i Brescia inn og sa: ’Søster, jeg var en av disse guttene. Jeg var naturligvis ikke gammel den gangen, og munken hadde lovt oss noe sukkertøy hvis vi kastet steiner på deg. Vi forstod ikke selv hvorfor vi ikke gjorde det når det kom til stykket!’»

En annen misjonær fortalte: «Mens jeg var i Napoli, ble jeg en gang på grunn av min ordentlige klesdrakt tatt for å være nokså velstående. Da jeg spaserte nedover gaten, merket jeg at en mann fulgte etter meg. Han hadde sannsynligvis tenkt å rane meg. Jeg bestemte meg for å snu meg og snakke med ham om sannheten. Han ble overrasket over dette og ble sterkt grepet av budskapet — ja, med tiden tok han imot sannheten. Senere fikk jeg vite at han virkelig hadde tenkt å rane meg. Da han åpnet sitt hjerte for sannheten, forandret han selvsagt sin livsførsel. Denne tidligere tyven ble spesialpioner og var trofast mot Jehova helt til han døde.»

DE FØRSTE MØTELOKALENE

En kort beskrivelse av de stedene hvor brødrene pleide å komme sammen til møter i de første årene etter krigen, vil hjelpe deg til å forstå hvordan arbeidet har gått framover i dette landet siden den gang. En gang var nesten alle Rikets saler i private hjem. En av grunnene til dette var at presteskapet pleide å true eierne av velegnede bygninger slik at de sjelden var villige til å leie dem ut til Jehovas vitner. Bror William Wengert, som er uteksaminert fra Gilead, og som nå er områdetilsynsmann, forteller:

«Den gang var salene våre i byene ofte kjellerlokaler. Det var ingen sentralfyring der, og noen saler hadde ikke engang toalett. I stedet for elektrisk lys måtte vi ofte klare oss med to oljelamper, én på plattformen og én nede i salen. Men når jeg tenker tilbake, husker jeg at vi den gang godtok dette som fullstendig normalt. Til gjengjeld var brødrene alltid glade, og de strålte av kjærlighet til hverandre. Spesielt ble jeg slått av hvor høyt sangene ble sunget, og jeg må si italienerne synger med fart og glød. Jehova har velsignet arbeidet her i landet og sørget for at vi nå har svært trivelige saler hvor brødrene kan komme sammen for å lovprise hans hellige navn. »

Selv om brødrene i 1950-årene måtte nøye seg med midlertidige lokaler, var de lykkelige og viste stor verdsettelse av møtene. Dette fremgår av det bror Nicola Magni har å si: «Talerstolen var ofte en pappeske som var plassert opp-ned på et kjøkkenbord, men det fungerte. Brødrenes glede lyste ut av øynene deres, som funklet i det dempede lyset fra lampene i rommet.»

Som følge av de forhold som ofte var i møtelokalene, inntraff det av og til uvanlige situasjoner. Bror Francesco Bontempi, en reisende tilsynsmann, sier om noe han opplevde i en av de første Rikets saler i Milano:

«Selv om Rikets sal var i en kjeller, var den svært ren. En kveld hadde møtet allerede begynt da vi fikk en uvanlig besøkende — en bitte liten mus! Den kom inn i salen og klatret opp på stolen til en nokså tykk søster. Hun satt og lyttet svært oppmerksomt til programmet. Musen stoppet på et tverrstykke mellom stolbena og satt der i noen uendelig lange minutter. Jeg torde ikke gripe inn, for jeg ville ikke avbryte møtet. Og jeg kunne tenke meg hvordan søsteren ville ha reagert hvis jeg hadde gjort det! Til slutt pilte musen ned langs kanten av stolen slik at den så vidt unngikk søsterens føtter, og så forsvant den — til min store lettelse. Men trass i slike mindre ubehageligheter hadde brødrene i menigheten stor kjærlighet til hverandre og var svært ivrige i tjenesten.»

Ifølge årboken for 1975 (på engelsk) mener en at den første Rikets sal som ble bygd av brødrene i De forente stater, var den som ligger i Roseto i Pennsylvania. Den ble innviet i 1927, og innvielsestalen ble holdt av bror Giovanni DeCecca. Ved et merkelig sammentreff ble den første Rikets sal som ble bygd av brødrene i Italia, også bygd på et sted som heter Roseto, nærmere bestemt Roseto degli Abruzzi. Den ble fullført i 1953, 26 år etter sin amerikanske forløper.

PRESTESKAPET FÅR I STAND FLERE VANSKELIGHETER

Den frihet en nå nyter godt av i Italia, har en hatt siden den viktige datoen 27. desember 1947, da grunnloven for den italienske republikk ble vedtatt. Grunnloven anerkjenner de grunnleggende rettigheter som har direkte tilknytning til vårt forkynnelsesarbeid. Disse rettighetene var blitt hensynsløst trådt under fot under det diktatoriske styret.

Men trass i at den nye grunnloven ble innført, var vanskelighetene ennå ikke over for Jehovas vitner. Selv om det katolske hierarki ikke lenger kunne støtte seg til diktaturet, kunne det fortsatt skryte av at det hadde forbindelser hos det viktigste politiske partiet i landet. Presteskapet gjorde sitt beste for å kvele Rikets interesser ved å appellere til den samling med fascistiske lover som var i strid med grunnloven, og som ennå ikke var blitt satt ut av kraft.

Av og til hisset prestene opp gjenger med fanatikere mot brødrene mens de var samlet på møter eller tok del i felttjenesten. Et eksempel på dette ble omtalt i en avisartikkel med overskriften «Prest hisser opp gjeng med kvinner og barn mot ’Jehovas vitner’ i Molfetta». Denne artikkelen stod i dagsavisen L’Unità den 22. september 1954. Der ble det sagt:

«En prest [navn og adresse oppgitt] lot sin religiøse fanatisme komme til uttrykk overfor en gruppe ærlige borgere. De har ikke begått noen annen feil enn den at de bekjenner seg til en annen tro enn ovennevnte prest. En slik fanatisme er av særlig alvorlig karakter . . .

For noen dager siden var de hardt arbeidende og ordentlige innbyggerne i byen Molfetta vitne til et avskyelig tilfelle av religiøs forfølgelse, som hører hjemme i inkvisisjonens mørkeste tid. Omkring ti av byens innbyggere var samlet som vanlig i Via Zuppetta 7 da presten [navn oppgitt] kom gående mens han sang salmer. Han hadde følge med en gjeng kvinner, barn og ungdommer. På et signal fra ham begynte bråket, som fortsatte i over to timer. Denne demonstrasjonen bestod blant annet av en konstant haglskur med steiner mot møtelokalets dører og vinduer. Samtidig gjorde mengden rampestreker og ropte trusler og ukvemsord. . . .

De som befant seg inne, ble nå nødt til å komme ut for å unngå det verste. Da de gjorde det, ble de hånt, spottet og truet. Deretter ble de omringet av de uregjerlige kvinnene og barna. De ble slått og truffet av steiner før de klarte å komme seg til politistasjonen. Der bad de ikke bare om beskyttelse, men også om at de som hadde satt i gang disse ulovlige voldshandlingene, måtte bli straffet. Men vakthavende hos politiet, som åpenbart sympatiserte med motparten, gjorde ingenting for å gripe inn og garantere respekt for loven og grunnlovsmessige rettigheter. Gjerningsmennene og de som hadde fått i stand opprøret, ble derfor ikke straffet. Det de gjorde, ble stilltiende godkjent av dem som skulle ha beskyttet enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter og personlige sikkerhet. I dette bestemte tilfellet ble disse rettighetene trådt under fot på den mest skammelige og nedverdigende måte.»

Den samme avisen offentliggjorde den 3. januar 1959 en artikkel med overskriften «’Jehovas vitner’ utsatt for religiøs intoleranse i Lapio». Hva var det som hadde skjedd denne gangen? Den 29. desember 1958 holdt to forkynnere, Antonio Puglielli og Francesco Vitelli, på med å forkynne det «gode budskap» i Lapio, en liten by i provinsen Avellino. Omkring kl. 11 om formiddagen ble de møtt av en flokk med ungdommer og barn anført av stedets katolske prest. De begynte å rope: «Kom dere unna!» Deretter ropte de: «Dere er uvitende og ugudelige og farer med løgn! Dere forstår ikke Bibelen. Dere ødelegger bare hjorden.»

Siden pøbelen tydeligvis mente det alvorlig, søkte de to brødrene tilflukt i rådhuset, og presten fulgte etter dem opp trappene helt til den øverste etasjen, hvor borgermesteren grep inn og beskyttet dem. Hva skjedde med de andre brødrene som forkynte der i byen? De to brødrene sa: «Ledsaget av byens spesielle vakter drog vi til den delen av byen hvor de andre forkynte. Vi fant dem omgitt av en menneskemengde anført av en opphisset prest, og vi hadde store vanskeligheter med å få dem med tilbake til den bussen som skulle kjøre oss hjem igjen. Så snart vi var kommet oss på bussen, stilte presten seg opp foran den, slik at den ikke kunne kjøre. Han forsøkte å hisse opp pøbelen til å begå enda flere voldshandlinger. Heldigvis hørte ikke folk på ham lenger.»

Dette er bare noen få eksempler på de mange opptrinn som prestene stod bak. Av helt innlysende grunner var de avisene som fordømte disse handlingene, vanligvis kontrollert av den politiske opposisjonen. De som var kontrollert av det katolske flertallet, ignorerte dem vanligvis fullstendig ved å unnlate å kommentere dem.

Denne uopphørlige motstand fra den katolske kirke er ikke særlig overraskende. Nei, den er i overensstemmelse med den holdning den vanligvis har inntatt i forholdet til andre religionssamfunn. «Fader» Cavalli skisserer klart denne politikken i det jesuittiske bladet Civiltà Cattolica i nummeret for 27. mars 1948:

«Den katolske kirke er overbevist om at den som den eneste sanne kirke har guddommelig rett til å kreve at den alene har handlefrihet, slik at dette privilegium utelukkende er reservert sannheten og ikke villfarelsen. Kirken vil aldri gripe til det bokstavelige sverd for å kjempe mot andre religionssamfunn. Den vil gjøre bruk av lovlige kanaler og verdige midler for å sørge for at de ikke får lov til å utbre sine falske læresetninger. I en overveiende katolsk stat vil følgelig kirken insistere på at feilaktige trosoppfatninger blir nektet anerkjennelse, og at hvis enkelte religiøse minoriteter ikke gir seg, bør de bare tillates en de facto eksistens og nektes muligheten til å utbre sine trosoppfatninger. I tilfelle hvor foreliggende omstendigheter gjør det umulig å anvende dette, enten på grunn av regjeringens fiendtlige innstilling eller på grunn av dissentergruppenes høye antall, vil kirken forsøke å oppnå de største innrømmelser for seg selv og tolerere andre trossamfunns rett til å eksistere som et mindre onde. I noen land vil katolikker selv være tvunget til å anerkjenne absolutt religionsfrihet og finne seg i at de må eksistere side om side med andre trossamfunn der hvor de skulle være de eneste som har rett til fremgang . . .» (Uthevet av oss)

Det katolske presteskap sier med andre ord klart og tydelig til Jehovas vitner og andre: ’Hvis vi fikk viljen vår, ville vi kvitte oss med dere.’ Men Jehova har ikke tillatt denne motstanden å beseire dem som ’kjenner hans navn’. — Salme 91: 14.

FORSØK PÅ Å FORSTYRRE STEVNER

Presteskapet gjorde alt som stod i dets makt for å legge hindringer i veien for vår fredelige virksomhet. De gjorde bruk av forskjellige metoder for å forstyrre stevnene våre. Enkelte prester sørget for eksempel for at noen bråkmakere, vanligvis ungdommer, fant veien inn i forsamlingen. De kom inn i salen og satte seg rolig ned sammen med stevnedeltagerne. Etter en stund begynte de å forstyrre møtet ved å rope og skape uro. Da grep politiet inn, men i stedet for å fjerne dem som fikk i stand uroen, avlyste de ofte stevnene. Det gjorde de under påskudd av at møtet «forstyrret freden».

William Wengert sier: «Når vi innledet et stevne, var vi aldri sikre på hvorvidt vi ville være i stand til å fullføre det. Det var så mange avbrytelser og vanskeligheter den gangen!»

De krets- og områdetilsynsmennene som organiserte stevnene, fant fram til en enkel og praktisk måte å løse dette problemet på. De sørget for at det var mange kraftige dørvakter, og plasserte en god del av dem nær inngangen. En reisende tilsynsmann forteller: «Kretsstevnet hadde nettopp begynt, og vi regnet med at presteskapet kom til å gripe forstyrrende inn i det. Områdetilsynsmannen hadde gitt de dørvaktene som var plassert ved inngangen, beskjed om å stanse alle de ikke kjente, og stille dem et par spørsmål, for eksempel: ’Hvor kommer du fra?’ Eller: ’Hvem er tilsynsmann i din menighet?’ De som svarte på en overbevisende måte, fikk lov til å komme inn.

Men hva skjedde hvis en bråkmaker likevel klarte å komme seg inn i forsamlingen? I slike tilfelle gikk ’utrykningspatruljen’, en gruppe svært bestemte vakter, opp på plattformen og oppfordret på en vennlig måte motstanderne til å være stille. Hvis forstyrrelsen fortsatte, løftet ’patruljen’ bråkmakeren svært taktfullt fra den stolen han satt på, og ’hjalp’ ham til å forlate lokalet. Siden politiet ikke støttet vår rett til å holde møter uforstyrret, måtte vi løse dette problemet selv.»

La oss nå nevne noen få av de mange opptrinn som presteskapet stod bak. Det første av disse inntraff under et kretsstevne som ble holdt i Sulmona, en liten by i Midt-Italia, nærmere bestemt i en fruktbar dal i Abruzzi-regionen. Om søndagen, den 26. september 1948, var det omkring 2000 til stede ved det offentlige foredraget — en kjempestor menneskemengde når vi tenker på at det bare var 472 forkynnere i hele landet den gangen. Hva skjedde ved denne anledningen? I årboken for 1950 (på engelsk) stod det blant annet:

«Søndag formiddag kl. 10.30 fylte over 2000 mennesker byens største teater til trengsel. Dørene måtte stenges flere minutter før talen skulle begynne. Mange måtte sendes hjem igjen, men ikke før de hadde fått en brosjyre. Det var ganske enkelt ikke mer plass. Også i midtgangene satt det folk! Forsamlingen lyttet svært oppmerksomt og viste at den satte pris på og godkjente sannheten, ved å klappe en rekke ganger under foredraget og da det var ferdig.

Men før møtet var ferdig, kom en ung, religiøs mann fram til plattformen. Han hadde med seg noen notater han hadde fått av to prester, og da han var kommet fram til plattformen, rakte han hendene i været og begynte å rope og krevde å bli hørt. Ordstyreren forklarte rolig at spørsmål fra publikum ville bli besvart til hver enkelt etter at møtet var ferdig. Det var tydelig at denne fanatikeren hadde bestemt seg for å lage bråk og bruke vårt offentlige møte til å utbre sin religiøse propaganda. Han var uten tvil i likhet med presteskapet klar over de tomme benkeradene i kirkene på den tiden og var på utkikk etter andre steder hvor han kunne preke for folk. Ansporet av sine luskende, geistlige rådgivere stormet han opp på plattformen så snart stevnet var over, veivet med armene som en gal og ropte så høyt han kunne, for å få oppmerksomhet. De to prestene bakerst i salen dukket ned for å skjule sine vrengte krager. De ropte og plystret godkjennende og håpet derved på å skape stor begeistring for ham de hadde sendt opp på plattformen. Det virket ikke. Forsamlingen avviste hans uoppfordrede forsøk på å misjonere. I stedet for å klappe og la ham fortsette å tale druknet forsamlingen stemmen hans med slike utrop som: ’Fascistone!’ [fascist!] ’Vergogna!’ [skam deg!] ’Hvor mye betaler de deg for å gjøre dette?’ Da inntrengeren så at det ikke gikk så bra, hoppet han snart ned fra plattformen og skyndte seg av gårde sammen med sine geistlige venner. Senere gikk forsamlingen ordentlig og rolig ut av teatret. De tilstedeværende tok med glede imot den gratis brosjyren som de ble tilbudt.»

Beretningen slutter på denne måten: «Spillet var blitt vendt, og nok en gang sørget Jehova for seier.»

DET FØRSTE OMRÅDESTEVNET

La oss nå fortelle om et annet tilfelle av religiøs intoleranse. Vi skulle arrangere det første områdestevnet overhodet i Italia. Det skulle holdes i Teatro dell’Arte i Milano fra den 27. til den 29. oktober 1950. I siste øyeblikk annullerte politimesteren vår tillatelse til å holde stevnet der. De to ansvarlige brødrene i stevneorganisasjonen fikk beskjed om at dette tiltak var blitt truffet for å unngå den fare som lå i eventuelle reaksjoner fra katolikker som kunne tenkes å føle seg støtt av et protestantisk møte. Dette var absurd! Det var bare en unnskyldning for å nekte ærlige borgere den rett de hadde til å komme sammen på en fredelig måte.

Selv om brødrene framholdt disse og andre logiske argumenter, ville politimesteren ikke forandre sin avgjørelse. Da brødrene som en siste utvei truet med å gå til pressen og fortelle om dette misbruk av myndighet, visste han ikke hva han skulle si, og han kastet dem ut av kontoret sitt. Når vi satte det som var blitt sagt, sammen med andre opplysninger vi hadde fått, var vi sikre på at presteskapet hadde hatt en finger med i spillet. Denne gangen hadde de brukt en annen metode. De hadde benyttet seg av den innflytelse de hadde hos politiet.

Bror George Fredianelli, assisterende tilsynsmann ved dette stevnet, sier om dette:

«Situasjonen var slik: det var knapt 24 timer igjen til stevnet skulle begynne. Brødrene strømmet til Milano fra hele Italia, og vi hadde ingen mulighet for å finne et annet lokale! Hva skulle vi gjøre? Vi var veldig bekymret. Men igjen grep Jehova inn og hjalp oss.

Om morgenen dagen før stevnet var bror Authony Sideris, stevnetilsynsmannen, og jeg ute for å prøve å finne et annet lokale. Da vi passerte en åpen plass omgitt av et gjerde, fikk vi plutselig en idé: ’Hvorfor ikke spørre eieren om han ville la oss få bruke den i tre dager?’ Han leide ut jordstykket til oss for en svært rimelig pris, og vi drog av gårde for å få tak i noen store telt som vi kunne holde stevnet i. Til slutt fant vi en kjent teltfabrikk som var villig til å leie ut noen store telt og gjerne ville hjelpe oss med å sette dem opp. Ledelsen gledet seg ved tanken på litt ekstra reklame.

Det neste problemet vi stod overfor, var det å skaffe tillatelse fra myndighetene igjen. Siden det var små eller ingen sjanser for at vi ville få det i tide, bestemte vi oss for å presentere dem for en fullbyrdet kjensgjerning. Det fantes ingen annen utvei. Vi kunne rett og slett ikke sende alle brødrene hjem igjen. Vi satte opp teltene og organiserte de forskjellige avdelingene om natten før noen la merke til det, og presis klokken ni om morgenen begynte stevnet.

Like etterpå kom politiet. De hoppet ut av bilen sin rustet til tennene. For en skrikende kontrast de utgjorde! For en meningsløs situasjon det var! Væpnede politimenn var blitt sendt for å ha kontroll med fredelige mennesker som satt og sang religiøse sanger. Bror Sideris sa til dem at hvis de avbrøt stevnet, ville de komme til å angre på det. Vi ville rapportere forholdet til den lokale og den internasjonale presse for å vise at Italias nye grunnlov ikke ble fulgt, og at det fascistiske diktatur var kommet tilbake. Politimennene, som nå var blitt skremt, drog sin vei for å be om instrukser fra høyere hold og kom senere tilbake for å fortelle oss at vi kunne fortsette stevnet.»

Omkring 800 var til stede på det offentlige foredraget, og 45 ble døpt. Ettersom teltene var blitt satt opp i et strøk hvor det var mange fabrikker, fikk brødrene anledning til å avlegge et vitnesbyrd for mange av arbeiderne, som benyttet seg av spisepausen for å finne ut hva som foregikk. Hvordan var det å sitte inne i disse teltene de kalde, klamme dagene i oktober? Fern Fraese sier: «Mens vi lyttet til programmet, hadde vi yttertøyet på, og mange av oss varmet oss på varmeflasker. Men vi var svært lykkelige og frydet oss over å motta denne fine åndelige føden.»

PRESTESKAPETS INTOLERANSE VIRKER MOT SIN HENSIKT

Et annet eksempel på intoleranse er det som fant sted i forbindelse med et kretsstevne som skulle holdes i Cerignola den siste uken i juni i 1951. Hva skjedde ved denne anledningen? Årboken for 1952 (på engelsk) sier:

«Ved middagstider kom to politimenn bort til lokalet for å gi oss beskjed om at våre private møter der nå ville bli forbudt. Vi oppsøkte straks kontoret til commissario’en [politimesteren] for å finne ut hva dette var for noe. Da vi gikk inn på politistasjonen, var en ung prest i ferd med å forlate stedet. Han smilte bredt. Han var åpenbart svært så fornøyd, og vi fikk snart vite at politiet hadde gitt ham grunn til å føle seg tilfreds. Commissario’en forklarte oss i tydelige vendinger at den tillatelsen vi hadde fått av politiet, nå ble trukket tilbake av grunner som han ikke hadde noen kontroll over. Myndighetene oppgav som ’grunn’ den dårlige forfatning lokalet var i, men det var ikke ventet at noen skulle tro på det. Etter en nokså heftig diskusjon om saken ble vi rådet til å dra til provinshovedstaden og snakke med ’sjefen’ i provinsen, questore’en.

Noen få timer senere kom vi inn på hovedpolitistasjonen i provinsen, og der fant vi til vår store overraskelse den samme katolske presten som vi hadde truffet på commissario’ens kontor. Denne gangen var han sammen med en eldre prest, som så mer betydningsfull ut. Senere fikk vi vite at den sistnevnte var vicario i den byen hvor vi arrangerte vårt stevne. Prestene ventet på å få snakke med questore’en, men da assistenten hans, politimesteren, kom inn, bad de om å bli vist inn på kontoret hans isteden. Noen minutter senere kom questore’en . . . Han viste klart og tydelig at han allerede hadde bestemt seg før han hadde hørt det vi hadde å si, og . . . han begynte med å true med å arrestere oss fordi vi hadde leid et lokale som etter hans oppfatning ikke egnet seg til å ha møter i. Hans taktikk var å skremme oss og få det til å se ut som om det var vi som hadde gjort noe galt, og derfor fortjente å bli irettesatt. . . .

Vi var fast bestemt på ikke å bøye oss for denne lovstridige, nærmest fascistiske handlingen fra politiets side uten kamp, og i mer enn en time ble vi værende på questore’ens kontor og diskutere de juridiske sidene ved vår sak.»

Trass i dette omgjorde ikke questore’en sin avgjørelse. Hva skjedde så med stevnet? Rapporten forteller videre:

«Vi drog tilbake og traff tiltak for å arrangere stevnet i to private hjem, og ved hjelp av høyttalerutstyr hadde vi det samme programmet begge steder samtidig. Presteskapets intoleranse vakte mange ærlige menneskers harme, selv om prestene forsøkte å skjule de faktiske forhold ved å opplyse i kirken neste formiddag at ingen måtte overvære Jehovas vitners offentlige møte den dagen (selv om de hele tiden visste at det var blitt forbudt og derfor ikke ville bli holdt!). . . . Men igjen ble prestene tilføyd et nederlag, for Jehovas vitner holder ikke munnen sin lukket. Nei, de fortsetter å avsløre den falske religions hykleri og feilaktige læresetninger, noe som fører til at stadig flere mennesker av god vilje får sine øyne åpnet.»

EN LANG JURIDISK KAMP

I 1956 var det cirka 190 000 ikke-katolikker i Italia. Den gang var det bare noen få tusen Rikets forkynnere, men de var aktive og nidkjære. I kontrast til den uvanlig sterke vekst Jehovas folk har erfart, har andre religionssamfunn vanligvis gått gradvis tilbake. Sannheten spredte seg som ild i tørt gress, særlig langs adriaterhavskysten i de to regionene Abruzzi og Romagna, hvor hele busser med ivrige forkynnere drog ut for å forkynne i nærliggende byer inntil det var opprettet menigheter der også.

Det katolske hierarki, som følte dette som en trusel, forsøkte å organisere en kampanje mot vårt forkynnelsesarbeid. L’Osservatore Romano, Vatikanets talerør, oppfordret i sitt nummer for 1. og 2. februar 1954 presteskapet og kirkens medlemmer til å gjøre motstand mot Jehovas vitners arbeid. Selv om artikkelen ikke nevner noen navn, er det tydelig at den først og fremst var rettet mot vitnene. Den sier:

«Vi ønsker også å henlede oppmerksomheten på en stadig mer intens protestantisk propaganda, som vanligvis har utenlandsk opprinnelse, og som har til hensikt å så skadelige villfarelser her i landet . . . Vi oppfordrer alle sogneprester, kirkeorganisasjoner og medlemmer av hjorden til stadig å være på vakt mot eksempler på dette og orientere vedkommende myndigheter.» (Uthevet av oss)

Uttrykket «vedkommende myndigheter» kan her bare sikte til politiet. Derfor kan vi si at Vatikanet i realiteten oppfordret prester til å sørge for å få forkynnerne arrestert. Og flere hundre forkynnere ble tatt i forvaring etter at de var blitt stoppet av politiet. Mange ble løslatt med en gang; andre ble bøtelagt eller arrestert. Jehovas folk måtte kjempe en lang juridisk kamp helt fram til begynnelsen av 1970-årene. Fra 1947 til 1970 ble over 100 saker der Jehovas vitner var innblandet, ført for retten.

Forkynnerne ble anklaget for å ha overtrådt artiklene 113, 121 og 156 i den fascistiske politilov.

Disse artiklene krevde at de som distribuerte trykksaker (artikkel 113), dørselgere (artikkel 121) eller de som samlet inn penger til et bestemt formål (artikkel 156), skulle ha lisens eller være registrert hos myndigheten.

Det er soleklart at Rikets forkynnere ikke tar del i noen forretningsvirksomhet. De driver heller ikke med pengeinnsamling. Når de forkynner det «gode budskap», leverer de blad eller andre publikasjoner til folk mot et bidrag som skal dekke trykkeomkostningene, et bidrag som de ber dem som har anledning til det, om å betale. Vårt arbeid kan derfor betegnes som det å utbre sin religiøse overbevisning eller en måte å «propagandere» for sin tro på. Dette godkjenner den italienske grunnlovs artikkel 19. Det ble den gangen tydeligvis gjort et forsøk på å håndheve lover for å undertrykke religionsfriheten. Til slutt, i 1956, ble det erklært at den delen av artikkel 113 som forbyr distribuering av trykksaker uten lisens, var grunnlovsstridig, og den ble opphevet.

Nesten alle sakene fikk et gunstig utfall, og de få brødrene som ble erklært skyldige, ble senere frifunnet da sakene ble anket. Noen få saker måtte granskes av kassasjonsdomstolen, Italias høyesterett når det gjelder rettsanvendelse og saksbehandling. Alle disse sakene ble avgjort i brødrenes favør.

La oss se litt nærmere på en av disse sakene for å illustrere hvordan de anklager som ble rettet mot brødrene, bare var påskudd for å stoppe arbeidet. Bror Romolo Dell’Elice, som har tjent ved Betel i over 33 år nå, ble dømt av distriktsdomstolen i Roma «til å betale en bot på 4000 lire . . . for å ha drevet med tiggervirksomhet i forbindelse med distribueringen av brosjyrer og traktater». Bror Dell’Elice anket saken og ble frikjent av domstolen i Roma den 2. desember 1959. Det ble innrømmet at «distribueringen av de tidligere nevnte brosjyrer og traktater på ingen måte var noen del av en tiggervirksomhet. Den var tvert om en del av en religiøs propaganda til fordel for . . . Jehovas vitner».

STEVNE I ROMA!

Et stevne i Roma var noe brødrene i mange år hadde hatt et brennende ønske om å oppleve. Selv de brødrene som var blitt stilt for den spesielle domstolen, hadde i sitt stille sinn stilt seg spørsmålet: «Hvem vet om ikke vi en dag kommer til å ha et stevne i Roma, slik at vi fritt vil kunne komme sammen i nettopp denne byen hvor vi nå sitter fengslet?»

Disse forventningene ble oppfylt i desember 1951, da et stevne for hele landet ble holdt i en utstillingshall på en markedsplass i Roma. Stevnets motto, «Ren tilbedelse», utgjorde en skarp kontrast til den religion som tradisjonelt har blomstret i denne historiske byen. Siden brødre fra 14 andre européiske land var til stede, fikk stevnet en internasjonal karakter. Årboken for 1953 (på engelsk) inneholdt denne rapporten:

«Stevnet i Roma var årets uforglemmelige begivenhet. Da det ble opplyst at Selskapets president skulle komme til stevnet, bestemte de italienske brødrene seg for å bringe store offer for å kunne være til stede. Fattigdommen i Italia gjør det vanskelig å forlate landet for å dra til et internasjonalt stevne. Da bror Knorr foreslo at nabolandene skulle inviteres til å overvære stevnet i Roma, ble det svært godt mottatt. Det kom mellom 700 og 800 delegater fra England, Danmark, Frankrike, Belgia, Sveits og mange andre européiske land. Dette gjorde stevnet i Roma til et internasjonalt stevne som de italienske brødrene aldri kommer til å glemme. Det var første gang de fikk oppleve den kjærlighet og enhet som finnes blant brødre av forskjellige nasjonaliteter og raser. Nå kan vi se fram til lignende gledebringende sammenkomster av Jehovas folk Italia og i andre land, og vi vet at brødrene vil gjøre seg større anstrengelser for å overvære framtidige stevner.»

SPESIELL KAMPANJE MED BROSJYRE

I 1955 fant to viktige begivenheter sted. Den første av dem var en verdensomfattende kampanje med brosjyren Kristenheten eller kristendommen — hvilken av dem er «verdens lys»? Hver forkynner ble bedt om å levere 30 eksemplarer av brosjyren, og alle medlemmer av geistligheten i landet skulle motta et eksemplar i posten. Det krevde et kjempemessig arbeid å få tak i alle adressene og sende ut 100 000 eksemplarer, hvert av dem ledsaget av et brev.

Nesten ingen av prestene besvarte forkynnernes brev, men enkelte av dem reagerte voldsomt ved å sende brev til avisene. Et eksempel på dette har vi i den katolske avisen Il Piccolo, som kommer ut i Faenza. Den 4. september 1955 offentliggjorde den en artikkel med denne prangende overskriften: «Vær på vakt mot falske profeter — vårt svar til Jehovas vitner.» I denne artikkelen leser vi:

«Jehovas vitner (av de fleste kalt bigotte bibeltilhengere) har nylig sendt en av sine propagandabrosjyrer til prester og religiøse institusjoner og bedt dem om et svar.» Etter at artikkelen hadde beskrevet vitnene som «ynkelige idioter» og som «utrolig uvitende og skammelig dristige og gjenstridige», avsluttet den med å råde dem til å «meditere» over et utdrag av Dantes Divina Commedia.

Artikler av dette slaget ble skrevet mot Jehovas folk. Men av og til hadde artiklene den virkning at de vakte folks nysgjerrighet og fikk dem til å stille en mengde spørsmål når de ble oppsøkt i sitt hjem.

«DET TRIUMFERENDE RIKE»

Den andre store begivenheten i 1955 var stevnet med mottoet «Det triumferende rike». Blant de 4351 som var til stede ved dette internasjonale stevnet, var delegater fra 32 land, og 378 ble døpt. Dette betydde at nesten ti prosent av dem som var til stede, symboliserte sin innvielse ved vanndåpen, et bemerkelsesverdig høyt tall. Fem ekstratog fulle av brødre kom fra Paris. De fleste av dem var fra De forente stater. Det vakte stor oppsikt da de kom, for det var første gang at en så stor gruppe amerikanske turister hadde kommet til Roma samtidig.

Det hadde ikke vært lett å få leie Palazzo dei Congressi til stevnet. Den gangen var dette en av de beste stevnehallene i Europa. Den er fullstendig belagt med hvitt marmor og omgitt av grønne parker, som stevnedeltagerne kan bruke. Vi hadde fått et positivt svar på vår første søknad, og alt så ut til å gå bra da vi ti dager før stevnet skulle begynne, fikk vite at tillatelsen til å bruke lokalene var blitt trukket tilbake. På offisielt hold fikk vi vite at den skulle brukes til et annet arrangement. Til slutt, to dager før fristen utløp, da det så ut til at stevnet ikke lenger kunne holdes i Roma, orienterte ledelsen oss om at vi kunne holde stevnet likevel.

Hva var det som lå bak disse manøvrene i det skjulte? Svaret finner vi i en artikkel med overskriften «Babels tårn — en kråke i Campidoglio», som stod i avisen Meridiano d’Italia den 30. oktober 1955. Avisartikkelen sa:

«Det ser ut til at herr Cornacchiola [navnet hans betyr bokstavelig talt ’liten kråke’], kristeligdemokrat i Roma byråd, er enda mer vennlig innstilt overfor Vatikanet enn herr Rebecchini [daværende borgermester i Roma], som har en stilling i Vatikanstaten, selv om det bare er en honorær stilling.

Herr Cornacchiola — ja, han heter faktisk Cornacchiola — bad borgermesteren i Roma om å finne ut ’hvorfor lokalene til EUR [Esposizione Universale Roma] skulle brukes av den protestantiske sekten «Jehovas vitner» til stevnet deres’. På vegne av folk i Roma sa konsul Cornacchiola at han ønsket ’å protestere på dette og gi de ansvarlige en reprimande. Roma, som er vår Herre Jesu Kristi stedfortreders residensby, kan ikke tillate slike sammenkomster som krenker pavens residens’.»

Avisartikkelen sier videre: «Bortsett fra det faktum at den tillatelse det gjelder, er blitt gitt av prefettura’en (i egenskap av ministeren, herr Tambroni, et viktig medlem av Azione Cattolica [Katolsk aksjon]), bør det huskes at Roma er residensbyen til den italienske republikks statsoverhode, mens Kristi stedfortreder bor i Vatikanstaten.

Blant sine andre funksjoner har president Gronchi den oppgave å verne om den italienske republikks grunnlov. I artikkel 8 sier den at ’alle trosretninger har den samme rett til fritt å utøve sin tro og til selv å danne en organisasjon i samsvar med sine egne vedtekter’.

Hvis herr Corancchiola gjør unntak fra den italienske grunnlov, burde han begynne med å si opp sin stilling i Roma byråd.»

Pressen kom også med positiv omtale av vitnenes oppførsel. Il Giornale d’Italia hadde dette å si søndag den 7. august 1955:

«En upartisk iakttager blir særlig imponert av tre ting: først og fremst den eksemplariske oppførsel de som er til stede, har, idet de respektfullt følger med i det som blir sagt, samtidig som det åndelige slektsskapsforhold de står i til hverandre, kommer tydelig til uttrykk; for det andre av det forhold at så mange raser kan komme sammen i navnet til en religion som tydeligvis gir dem både sinnsro og en moralsk rettskaffenhet som preger deres tanker og handlinger; for det tredje av det uvanlig høye antall barn fra ett til 13 år — svarte, hvite eller gule, men alle med en bemerkelsesverdig god oppførsel eller til og med travelt opptatt med å slå opp i Bibelen mens de følger med i hva taleren sier.»

Nye publikasjoner som ble frigitt, ble hilst med stor begeistring, og nyheten om at bladet Våkn opp! skulle utgis på italiensk fra og med nummeret for 8. august 1955, ble spesielt godt mottatt. Den litteratur som ble frigitt på italiensk, var boken «Nye himler og en ny jord» og brosjyrene Grunnlaget for troen på en ny verden, Verden erobres snart — av Guds rike og «Dette gode budskap om riket».

TO BETYDNINGSFULLE SEIRER I 1957

I 1957 vant Jehovas folk to betydningsfulle seirer i Italia. Den første av disse var i tilknytning til de 26 brødrene som var blitt dømt av spesialdomstolen. Etter det fascistiske regimes fall fikk mange av dem som var blitt dømt av denne domstolen, sine saker prøvd på nytt og ble frikjent. De trofaste brødrene visste at de var blitt urettferdig behandlet på grunn av sitt standpunkt. Og selv om de ikke var overdrevent opptatt av hvordan verden betraktet dem personlig, bestemte de seg for å søke om å få saken prøvd på nytt for å forsvare Jehovas vitners rettigheter som folk betraktet. Dette var nødvendig fordi spesialdomstolen anklaget den teokratiske organisasjon for å være «et hemmelig selskap med en virksomhet som tar sikte på å forandre styreform og utbre propaganda som er skadelig for den nasjonale identitet». Den anklaget også organisasjonen for å ha «forbryterske intensjoner».

Det var derfor i vår egen interesse å få denne dommen annullert med tanke på å opprette gode forbindelser med styremaktene.

Saken ble prøvd på nytt av Aquilas appelldomstol den 20. mars 1957. Elleve av de 26 berørte brødrene var til stede. Nicola Romualdi var en av forsvarsadvokatene. Selv om denne advokaten ikke er et Jehovas vitne, har han ikke nølt med å forsvare brødrenes rettigheter siden tidlig på 1950-tallet, da det var svært vanskelig å finne advokater som var villige til å forsvare oss i rettssaker. Han har nå i over 30 år villig forsvart flere hundre av våre brødre i deres kamp for å holde fast på sin rett til å bevare sin kristne nøytralitet og sin frihet til å forkynne det «gode budskap».

Referatet fra rettsforhandlingene viser at da Romualdi forklarte for retten at Jehovas vitner betrakter det katolske hierarki som en skjøge på grunn av dets innblanding i politiske spørsmål, «smilte dommerne megetsigende til hverandre». Retten bestemte seg for å annullere de tidligere dommene, og den erklærte følgelig at Jehovas vitners arbeid verken var illegalt eller undergravende.

Den andre seieren ble vunnet i forbindelse med områdestevnet i Milano i slutten av juni. Det ble innledet torsdag ettermiddag i Odeon vinterhagers hall, og alt gikk bra fram til rett før kveldsprogrammet var over. Da inntraff noe uvanlig. Bror Roberto Franceschetti forteller:

«Det var fortsatt ti minutter igjen av programmet da den siste taleren, Giuseppe Tubini, temmelig raskt avsluttet talen og oppfordret de tilstedeværende til å forberede seg på den avsluttende bønnen. Alle la merke til den raske avslutningen og det at den avsluttende sangen manglet. Hvorfor var den blitt hoppet over? Mens de av oss Jehovas vitner som stod ved hovedinagangen, respektfullt bøyde hodene våre i bønn, oppdaget vi at vi var omgitt av folk som stod med løftet hode og hatten på mens bønnen ble framsagt. De kunne ikke være noen andre enn politiets agenter!

Senere fikk vi kjennskap til detaljene. Minst 30, kanskje 40, agenter fra politiet hadde kommet inn i hallen og gitt ordre om at stevnet skulle avsluttes. Grunnen var at eierne av hallen ikke hadde søkt om tillatelse. De som stod for stevnet, forsøkte å forklare at det var vitnene som ble straffet ved at stevnet ble avlyst, ikke eierne, men forgjeves. Fredag formiddag var blitt satt til side med tanke på felttjenesten. Avdelingene for distrikt, blad og litteratur ble holdt i gang av brødrene i en gate i nærheten. Alle fikk det de trengte, slik at arbeidet ble utført som planlagt. Men tiden gikk raskt mens vi febrilsk lette etter en annen hall. Så sent som to timer før programmet skulle begynne, hadde vi ennå ikke funnet en løsning.

Da sendte eierne av vinterhagene oss beskjed om at de hadde funnet et lokale til oss i Arenella kino. Alle brødrene hjalp til av hjertens lyst, og avdelingene ble flyttet fra det ene stedet til det andre. Vi rakk det akkurat! Trass i alle hindringene begynte programmet presis.

Men politiet gav ikke opp. De kom til det nye lokalet for å skape flere problemer. Jeg hadde fått i oppdrag å være ordensvakt, og jeg hadde fått beskjed om ikke å la noen fremmede komme inn i lokalet, ikke engang politiet. En stund senere stod jeg ansikt til ansikt med en commissario og to av hans menn. Jeg stoppet dem og bad dem om å vente et øyeblikk. De lot seg absolutt ikke imponere av dette og gjorde fortsatt forsøk på å komme inn i lokalet. Jeg ble derfor nødt til å strekke ut hånden og stanse commissario’en ved å holde hånden i høyde med klokkekjedet hans. Jeg skalv i knærne, men nå grep heldigvis stevnetilsynsmannen inn.»

Stevnet ble holdt, og brødrene følte seg i høy grad oppbygd. De triumferte som følge av denne bemerkelsesverdige seieren. Men dette var ikke slutten på historien. En uventet kampanje i vår favør ble ført i avisene. Mange aviser beskrev den måten politiet hadde opptrådt på, som et «uhørt misbruk av myndighet». Under et senatsmøte i parlamentet ble det stilt spørsmål angående den ulovlige innblandingen. I denne forbindelse skrev Il Paese den 8. februar 1958:

«Den livligste delen av møtet var den delen da det ble stilt spørsmål. Det ble stilt en rekke spørsmål om et nokså ømtålig emne — innblanding i religiøs virksomhet. Den republikanske senatoren, herr Spallicci, bad om å få vite hvorfor questura’en i Milano hadde gitt befaling om at et stevne som ble holdt av den kulturelle og religiøse foreningen ’Jehovas vitner’ (Bibelstudentene) i et privat lokale, straks skulle avsluttes. I sitt svar var understatssekretæren i innenriksspørsmål, Bisori, nokså svevende. Han forklarte at det var blitt tatt skritt av organisatoriske grunner. Regjeringsrepresentanten sa i en tydelig ironisk tone at meningen med denne handlingen ikke var å begrense religionsfriheten. Nei, den var blitt fremkalt av en manglende overholdelse av vedtekter angående offentlig sikkerhet.»

Denne saken førte til at Jehovas navn og hans folk ble kjent til og med høyt oppe i regjeringskretser! Men hvem var det egentlig som var interessert i å stanse stevnet? Den liberale ukeavisen Il Mondo i Roma skrev den 30. juli 1957:

«Grunnlovens artikkel 17 garanterer alle borgere rett til å komme sammen på en ordnet måte, og den angir nærmere i sin første paragraf at ’myndighetene ikke skal kreve å få beskjed om offentlige møter på forhånd’. Dessuten ble stevnet i Odeon arrangert for tilhengere av en religiøs forening, og siden lokalet var utleid for fire dager, burde det ha blitt betraktet som et privat møtested så lenge kontrakten varte. Alt var derfor blitt arrangert i samsvar med loven, ja, ikke bare det, men arrangørene burde også ha blitt vist anerkjennelse for sin korrekte opptreden i og med at de gav questura’en beskjed om møtet i god tid på forhånd. Jehovas vitner er tross alt ikke farlige agitatorer eller lyssky urostiftere som undergraver statens sikkerhet.

Det er tydelig at respekt for loven og borgerlig ansvar teller svært lite når statlige tjenestemenn benytter seg av sikkerhetsforskrifter som skriver seg fra fascistenes tid, for å tilfredsstille erkebiskopen [Giovanni Battista Montini, som senere blev pave Paul VI].»

EN FRITALENDE RESOLUSJON

Sommeren 1958 var en minneverdig sommer for Jehovas vitner over hele verden. Den var preget av det internasjonale stevnet med mottoet «Guds vilje», som ble holdt samtidig på Yankee Stadium og Polo Grounds i byen New York. Blant de 253 922 som var til stede, var det en liten gruppe italienere. De vendte hjem igjen jublende glade og fulle av undring over alt det de hadde sett og hørt.

Det stevneprogrammet som ble fremført i New York, ble gjentatt på tre områdestevner som ble holdt i Firenze, Napoli og Messina. De som var til stede, vil helt sikkert aldri komme til å glemme den fritalende resolusjonen med tittelen «Hvordan har kristenheten sviktet hele menneskeheten?», som ble vedtatt under programmet.

Som en kunne vente, ble brødrene svært begeistret, særlig da de fikk vite at resolusjonen skulle leveres under en spesiell kampanje. Hver forkynner ble bedt om å levere 100 eksemplarer, og kampanjen skulle foregå i desember 1958. En halv million eksemplarer ble levert over hele landet.

SANN FRIHET I SAN MARINO

Når turister kjører langs hovedveien mot San Marino, verdens eldste republikk, blir de møtt av slagordet «Velkommen til det eldgamle frihetens land». Jehovas vitners arbeid i denne uavhengige republikken, som er fullstendig omgitt av italiensk territorium, blir ledet av det italienske avdelingskontoret.

Når ble denne lille staten, som er snaut 60 kvadratkilometer stor, gjort kjent med sann frihet? Spesialpionerer begynte å gjennomarbeide distriktet i 1958. Over ti år senere slo en liten gruppe på ni forkynnere seg ned der. Gruppen oppnådde menighetsstatus i 1971. I 1972 ble det første kretsstevnet holdt i denne republikken, og 1700 var til stede. Denne uvanlige begivenheten gav innbyggerne noe å tenke på. I dag er det 81 forkynnere i denne menigheten, et høyt antall når vi tar i betraktning at det betyr ett Jehovas vitne for hver 252 innbyggere i San Marino!

NØYTRALITETSSPØRSMÅLET

Unge menn i den kristne menighet har tatt til seg den inspirerte formaningen om å «smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver». (Jesaja 2: 4) De har bestemt seg for å bevare en nøytral holdning til denne verdens stridigheter. — Johannes 17: 14, 16.

Vi har allerede beskrevet Remigio Cuminettis «odyssé» og de prøvelser som unge vitner gjennomgikk i 1930-årene. Det problem som er knyttet til kristen nøytralitet, skulle imidlertid bli enda mer påtrengende etter den annen verdenskrig. Da ønsket et større antall unge kristne menn å følge sin samvittighet ved å holde seg atskilt fra verden.

De første av de brødrene som ble dømt i denne tiden, fikk svært strenge straffer og hadde en vanskelig tid i fengsel. Enkelte ble dømt opptil fem og seks ganger. De fikk dommer på til sammen fire års fengsel eller mer. Grunnen til dette var at når et ungt vitne kom ut av fengslet, ble han utskrevet til militærtjeneste igjen, og han ble satt i fengsel hver gang han nektet. I teorien kunne denne kjede av begivenheter ha fortsatt helt inntil en ble 45 år gammel, da en ikke lenger blir innkalt til militæret. Men etter at brødrene var blitt dømt noen ganger, lot de militære myndigheter dem vanligvis bli fritatt av helsemessige grunner for å unngå å gjøre dem til martyrer. Det ble sagt om dem at de led av «religiøs paranoia» eller «religiøst delirium». De ble med andre ord ansett for å være svake i psykisk henseende.

Noen korte opplevelser som enkelte av de brødrene som overvant denne prøven, hadde, vil være oppbyggende for oss alle. Ennio Alfarano, som ble dømt fem ganger i løpet av 1950-årene, gir uttrykk for hvordan han klarte å komme igjennom denne kritiske fasen:

«Jeg ble fengslet i Gaeta. Kapteinen forsøkte å tvinge tre av oss til å gjøre honnør, og da vi alle nektet, straffet han oss ved å holde armene og føttene våre stramt bundet i åtte timer. Det var veldig smertefullt. Men vi holdt motet oppe ved å be og ved å synge sanger for å muntre hverandre opp, og det hjalp oss. Etter dette var det meningen at vi skulle settes på vann og brød i tre dager, men andre brødre i fengslet fikk kjennskap til dette og greide å skaffe oss nok mat til at vi klarte å holde det gående.»

Giuseppe Timoncini, som også ble dømt fem ganger fra 1956 til 1961, forteller:

«De militære myndigheter forsøkte å ta motet fra meg ved å si: ’Ingen av Jehovas vitner står imot særlig lenge. De går i høyden igjennom én rettssak, og deretter bestemmer de seg for å utføre militærtjeneste.’ Jeg pleide å svare at dette ikke var sant. Da pleide de å ramse opp en liste med navn på slike som hadde gått med på å gå inn i hæren. Disse navnene var selvsagt navn de hadde funnet på.

For at jeg skulle klare å utholde de månedene jeg satt i fangenskap, forsøkte jeg å tenke så lite som mulig på når dommen utløp. Noen ganger glemte jeg fullstendig hvor mange måneder og dager jeg hadde igjen. Jeg tror at jeg lærte mye nyttig i denne tiden i livet. Jeg lærte å tilpasse meg enhver situasjon og å være ydmyk og stole enda mer på Jehova Gud.»

Gino Tosetti, som satt over fire år i fengsel, forteller:

«De første dagene jeg satt i enecelle i fengslet, var svært vanskelige å utholde. Jeg husker det som skjedde i Palermo. En morgen ble jeg vekt av vakten, som sa: ’Kom deg ut av sengen, Tosetti; utenfor er det en svær hang med ved som venter på å bli hogd!’ Han hadde tvunget meg til å hogge ved hver formiddag fram til da, men denne dagen var jeg absolutt ikke i stand til å gjøre det lenger. Hendene mine var så såre og fulle av blemmer at jeg ikke ville ha klart å holde øksen.

Jeg bad om å bli undersøkt av legen. ’Du kan bare få holde sengen hvis du har feber. Hvis du ikke har det, er du i trøbbel!’ ropte han til meg idet han gikk ut. Nå tenkte jeg at det verste kom til å skje, og bad Jehova om å hjelpe meg. Da de kom for å måle temperaturen, ble jeg like overrasket som de ble, da termometret viste 39 grader.

Jeg hadde nok av anledninger til å forkynne. En gang kunne jeg tale til en gruppe på omkring 40 soldater som stod rundt meg og lyttet oppmerksomt i nærmere to timer. Vår gode oppførsel tilskyndte mange, også blant vaktene, til å ta imot sannheten. En morgen sa en soldat på vakt til meg: ’Tosetti, du må tilgi meg alt det jeg har gjort mot deg. Trass i min dårlige oppførsel, forsøkte du aldri å ta igjen. Da jeg var på vakt i natt, leste jeg bladet ditt, Vakttårnet, og det hjalp meg til å forstå mye som jeg har ansett for ikke å være av betydning. Jeg vil gjerne at du skal hjelpe meg til å forstå det bedre.’

Denne unge soldaten hadde vært svært så ivrig etter å skape problemer for meg, men jeg var mer enn villig til å tilgi ham. Senere mistet vi kontakten. Det gikk flere år, og da jeg hadde fått friheten igjen og var til stede ved et områdestevne, kom en mann bort til meg og sa: ’Husker du meg ikke [han fortalte hva han het]? Jeg pleide å åpne og stenge fengselsportene for deg, og du pleide å snakke med meg om sannheten.’ Han var blitt en bror. Vi kastet oss i armene på hverandre med tårer i øynene.»

Etter hvert som Jehovas vitner økte i antall, ble offentligheten og myndighetene gang på gang stilt overfor dette spørsmålet. Til slutt ble det vedtatt en lov som sier at de som ikke går med på å utføre alternativ tjeneste, skal dømmes til én fengselsstraff. De unge brødrene får nå fra 12 til 15 måneders fengsel.

I mellomtiden er også forholdene i militærfengslene blitt bedre. Vitnene kan holde møter regelmessig og ha et teokratisk bibliotek som er til hjelp for dem i deres personlige studium. De kan ha kretsstevne- og områdestevneprogrammer og til og med fremføre bibelske skuespill med drakter. De har også fått tillatelse til å døpe noen som har bestemt seg for å innvie sitt liv til Jehova mens de har vært i fengsel. Hvert militærfengsel blir regelmessig besøkt av kristne eldste som spesielt har fått i oppdrag å utføre denne tjenesten.

Fra 1978 til 1980 har det vært gjennomsnittlig 500 unge brødre i fengsel hvert år på grunn av nøytralitetsspørsmålet. Fram til i dag har flere tusen vitner bevart en ren samvittighet overfor Jehova Gud på denne måten. I desember 1980 opplyste forsvarsministeren i fjernsynet at et forslag til en lov som vil bedre brødrenes situasjon, er under behandling. Under intervjuet beskrev han Jehovas vitner som «ordentlige mennesker» og sa at i og med innføringen av den nye loven «vil staten vise respekt for alle religioner».

Den måten mange unge vitner har opptrådt på når de har villet bevare sin kristne nøytralitet, har bidratt til å øke andres respekt for Jehovas folk. Avisen Il Corriere di Trieste sa for eksempel:

«Jehovas vitner fortjener beundring for sin fasthet og sin konsekvente handlemåte. I motsetning til andre religionssamfunn er de forent som folk betraktet. Dette forhindrer at de ber til den samme Gud i den samme Kristi navn, samtidig som de tar parti for to stridende parter i en konflikt. Det hindrer dem også i å blande politikk og religion for å tjene statsoverhoders eller politiske partiers interesser. Og sist, men ikke minst, er de rede til å gå i døden framfor å overtre den grunnleggende rettesnor for menneskenes frelse: budet DU SKAL IKKE SLÅ I HJEL!»

STEVNET MED MOTTOET «DET EVIGE GODE BUDSKAP»

Stevnet med mottoet «Det evige gode budskap» var en viktig milepæl i vår historie. Det var imidlertid ikke mulig å arrangere det i Roma. Den katolske kirke hadde bestemt at 1963 skulle være preget av Det annet vatikankonsil. En talsmann for myndighetene sa klart og tydelig fra til vår representant at det ikke ble ansett for å være passende å tillate et ikke-katolsk trossamfunn å holde et stevne i Roma på det tidspunktet. Han sa også at Roma ville bli betraktet som forbudt område for ikke-katolikker i 1963. De ville få lov til å besøke byen som turister, men arrangerte stevner ville være utelukket.

Av denne grunn ble vårt åtte dager lange internasjonale stevne holdt i Milano, nærmere bestemt på Velodromo Vigorelli, et stadion med bane for sykkelritt. Organiseringen av et så stort stevne, som en regnet med at 20 000 ville komme til å overvære, var en ny erfaring for de italienske brødrene. Hva var det som var deres største problem? Bror Giuseppe Cialini, en reisende tilsynsmann som var med på stevneforberedelsene den gangen, sier: «I tillegg til de sengeplasser som de forskjellige hoteller stilte til vår disposisjon, trengte vi flere tusen rom. Derfor ble det bestemt at vi skulle forsøke å skaffe losji i private hjem, og spesialpionerer ble kalt inn for å utføre losjiarbeidet. Dette var første gang det var blitt skaffet losji i private hjem i Italia, og omkring 6000 brødre ble tildelt losji på denne måten.»

Det var ikke overraskende at presteskapet snart begynte å motarbeide våre anstrengelser. Noen få dager før stevnet skulle starte, begynte prestene å advare sine sognebarn mot å skaffe Jehovas vitner losji. Sognepresten i St. Andreas-kirken i Milano satte opp en lett synlig plakat på kirkeveggen. Plakaten hadde påskriften: «Jehovas vitner er ikke kristne.» Som følge av presteskapets propaganda var det en god del som trakk tilbake sitt tilbud om losji.

Men ikke alle prester var fiendtlig innstilt til stevneorganisasjonen, noe som fremgår av det en spesialpioner opplevde. Han forteller:

«Jeg drøftet prisen på losjiet med beboeren og oppdaget at hun kunne tenke seg å redusere det beløpet vi hadde foreslått ved første gangs besøk. Hun forklarte hvorfor hun ville gjøre det. Hun var blitt bedt om å spørre presten om det var lurt av henne å leie ut rommene til oss, og han hadde sagt: ’Gi for all del Jehovas vitner losji når de kommer hit for å overvære sitt stevne. De er de eneste oppriktige mennesker som kommer sammen for å snakke om sin Gud. I vår tid trenger vi flere mennesker som er lik dem — som kommer sammen i den utmerkede hensikt å lære Gud bedre å kjenne. De som viser Jehovas vitner gjestfrihet, gjør menneskeheten en tjeneste.’»

Losjiarbeidet var også svært vellykket fra et annet synspunkt. Det førte til at det ble avlagt et omfattende vitnesbyrd i hele byen Milano, og mange lærte å sette pris på Jehovas vitners oppførsel. En spesialpionersøster forteller:

«Da jeg banket på døren, kom det ut en dame. Etter at jeg hadde forklart hensikten med mitt besøk, sa hun at hun hadde plass til cirka ti personer, men at hun gjerne ville be en venn av henne, en politibetjent, si hva han syntes, før hun lovte noe. Da jeg besøkte henne igjen dagen etter, ønsket hun meg velkommen med et strålende smil og sa: ’Jeg vil med glede skaffe losji til ti personer. Vet du hva vennen min sa? Jeg skal fortelle deg akkurat hva han sa: «Signora, disse menneskene kan du skaffe losji og være trygg for. Ja, du kan gi dem nøklene til døren og dra til Amerika, hvis du vil.» Jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke kan reise bort under stevnet deres, for jeg skulle gjerne ha latt dere få hele leiligheten.’»

En av de mest anstrengende arbeidsoppgavene vi hadde før stevnet, var rengjøringen av stadionet. Hvorfor var det en så stor jobb? Bror Antonio Capparelli sier: «En tid før vårt stevne på Velodromo hadde det vært et katolsk møte der som kardinal Montini hadde innkalt til, like før pave Johannes XXIII døde. Alle de tilstedeværende katolikkene holdt et brennende stearinlys, og derfor var alle avsatsene på stadionet dekket med et lag av stearin og tyggegummi. Flere hundre brødre — enkelte kom helt fra Torino — var med på å skrape og gjøre rent overalt. Det tok en hel uke å gjøre denne jobben.»

Stevnedeltagerne kom fra hele 52 land. Forsamlingen var delt inn i fire avdelinger — en fransk, en italiensk, en portugisisk og en spansk avdeling, slik at programmet kunne fremføres samtidig på disse språkene. Det ble også holdt en rekke foredrag på engelsk. På slutten av ettermiddagsprogrammet på onsdagen opplyste bror Knorr at New World Translation of the Christian Greek Scriptures nå var tilgjengelig på fransk, italiensk, portugisisk og spansk, foruten tysk og nederlandsk! Dette vakte stor begeistring.

Noen få av de 70 som var til stede ved det aller første stevnet, som ble holdt i Pinerolo i 1925, var også til stede ved denne minneverdige anledningen. Vi kan forestille oss at det må ha vært en uforglemmelig opplevelse for dem å være blant de 20 516 som overvar det offentlige foredraget. En av disse søstrene skrev: «Når dere vet at jeg var til stede ved stevnet i Pinerolo, kan dere kanskje forestille dere hva det betydde for meg å være i Milano nesten 40 år senere. Denne opplevelsen er i seg selv nok til å forklare min dype glede.»

Da stevnet var over, var det ingen som ønsket å dra. Brødre av forskjellige nasjonaliteter tok seg god tid til å si farvel til hverandre. De var svært lei seg for at tiden nå var inne til å dra. Mange av oss husker fortsatt de mange hundre spanske og portugisiske brødrene som satt på trappene og vinket farvel til sine brødre med lommetørklær i hendene.

TILSYN MED AVDELINGSKONTORET

Da bror Joseph Romano kom til Italia i 1947, ble han utnevnt til avdelingstilsynsmann, og han tjente i denne stillingen fram til mai 1954. Fra 1954 til 1960 hadde bror Anthony Sideris denne stillingen, og deretter erstattet bror Romano ham en stund, inntil bror Valter Farneti i 1964 ble tilsynsmann for avdelingskontoret. Du husker kanskje bror Vannozzis besøk i menigheten i Faenza for mange år siden. Etter det besøket skrev han: «La oss håpe at noen av disse unge menneskene en dag bestemmer seg for å slutte seg til dem som utfører denne priviligerte tjeneste [pionertjenesten].» En av disse unge menneskene var bror Farneti. Etter å ha tjent som områdetilsynsmann gikk han på et ti måneders kurs ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Deretter ble han utnevnt til tilsynsmann for avdelingskontoret. Han er fortsatt koordinator ved avdelingskontoret.

TO PUBLIKASJONER SOM STIMULERER FREMGANG

Kan vi tenke oss noe som kunne stimulere fremgang bedre enn en egen oversettelse av Bibelen sammen med en håndbok som forklarer Bibelen i et tydelig språk? Vi kan trygt si at New World Translation of the Holy Scriptures og boken Den sannhet som fører til evig liv kom i rette tid hva det å bygge opp sanne tilbedere angår.

New World Translation of the Christian Greek Scriptures har vært tilgjengelig på italiensk siden 1963, og det var et betydelig skritt framover da den ble utgitt. Men det var tydelig at Guds folk hadde behov for denne oversettelsen av hele Bibelen. De italienske vitnene hadde kjøpt et stort antall katolske og protestantiske bibler til nokså høye priser. Når en taler på møtene leste et skriftsted fra én oversettelse, måtte de tilstedeværende alltid i tankene sammenligne det de hørte, med det som stod i de forskjellige bibeloversettelsene de selv hadde. Og når en brukte New World Translation of the Christian Greek Scriptures, måtte en ha en annen oversettelse for hånden når en skulle lese fra de hebraiske skrifter.

Brødrenes begeistring var derfor stor da de fikk nyheten om at den fullstendige New World Translation endelig var blitt trykt på italiensk! Den første sendingen, som kom om våren i 1968, forsvant fort, for i juni ble det arrangert en spesiell kampanje for å levere disse biblene. Siden den gang er det blitt levert over 1 600 000 eksemplarer. Guds folk har etter hvert fått en ensartet måte å tale på når de lovpriser denne bokens Forfatter og lærer oppriktige mennesker dens forskrifter.

Den sannhet som fører til evig liv kan med rette betegnes som «rett bok i rette tid». Dens utgivelse ble kunngjort på sommerstevnene i 1968, og ut på høsten kunne menighetene skaffe seg den. Denne boken, som det fram til 1980 var blitt levert over fire millioner eksemplarer av på italiensk, har i høy grad bidratt til å sette fart i Rikets arbeid.

DET INTERNASJONALE STEVNET «FRED PÅ JORDEN»

Sommeren 1969 ble det arrangert et annet stort åndelig festmåltid i Roma: det internasjonale stevnet «Fred på jorden». De spanske brødrene, som den gang ikke hadde frihet til å komme sammen i sitt eget land, var også til stede. Italienerne hadde sitt program i det vakre Palazzo dello Sport, mens spanjerne holdt til i Palazzo dei Congressi, hvor stevnet «Det triumferende rike» var blitt holdt i 1955.

Stevnedeltagere fra 35 nasjoner var til stede, og til sammen 25 648 overvar det offentlige foredraget. Hele 2212 ble døpt. Ingen hadde ventet at det skulle bli så mange dåpskandidater. Det var et tegn på at vi kunne vente stor økning.

Avisene gav stevnet uvanlig stor publisitet. Dagsavisen Roma skrev i sin artikkel om dåpen den 15. august 1969: «Alt [foregikk] i en atmosfære av stor fred og ro, så stor at karabinierene — himmelen må vite hvilke situasjoner de var sendt for å ta seg av — så svært malplassert ut. Når vi i går formiddag la merke til all denne orden og tålmodighet, kunne vi ikke annet enn å tenke at hvis det var flere Jehovas vitner i Italia, ville svært mye, for eksempel det å komme seg på en buss, følge tur og orden på offentlige steder, stille seg i kø på stadionet og (hvorfor ikke) reise på helligdager, være langt lettere.»

ARBEIDET I LIBYA

Libya omfatter et vidstrakt område som stort sett består av ørken. Det har kystlinje til Middelhavet. Landet har en befolkning på nesten 2 500 000 innbyggere. De fleste av disse er arabiske muslimer. Før den annen verdenskrig og utfallet av den var landet under italiensk herredømme, og det hadde en blomstrende italiensk befolkning. Men innen utløpet av 1960-årene var de fleste av disse italienerne blitt tvunget til å forlate Libya.

Jehovas vitners arbeid i Libya begynte i april 1950, da Michel Antonovic ankom til Tripoli fra Egypt i embets medfør. Denne brorens forkynnelse begynte snart å bære frukt, særlig blant den italienske befolkningen. Derfor ble det i januar 1953 bestemt at tilsynet med arbeidet i dette landet skulle overføres fra det egyptiske til det italienske avdelingskontoret. Etter hvert som arbeidet gikk framover, oppstod det forskjellige problemer. Brødre ble arrestert og stilt for retten, litteratur ble konfiskert og så videre.

I 1957 ble det søkt om å få arbeidet juridisk anerkjent, men søknaden ble avslått på grunn av falske anklager som ble rettet mot oss, blant annet påstander om at vi var et hemmelig selskap knyttet til sionistbevegelsen. Trass i dette gikk arbeidet framover inntil det i 1959 var 89 menighetsforkynnere og en spesialpioner. En kort tid deretter gikk arbeidet tilbake fordi myndighetene utviste mange av brødrene. De ble tvunget til å vende tilbake til Italia.

I 1964 ble arbeidet forbudt, og etter regjeringsskiftet i 1969 måtte nesten alle italienere, også de gjenværende brødrene, dra fra landet. Selv om vi kan si at Libya frembrakte førsteklasses frukter tidligere, må vi derfor nå si at framtiden ligger i Jehovas hender.

BYGGINGEN AV DET NYE BETEL

Under sitt besøk på avdelingskontoret i Italia i 1968 gav bror Knorr brødrene beskjed om å finne en tomt som ville være velegnet til et nytt Betel-kompleks. En spesielt høvelig tomt ble funnet i utkanten av Roma i nordøstlig retning. Den lå dessuten i et område i nærheten av den viktigste av Italias motorveier og hadde derfor en gunstig beliggenhet sett fra et transportmessig synspunkt.

Planer om bygging ble sendt inn til bystyret i Roma med søknad om å få bygge, men det oppstod vanskeligheter fordi den teokratiske organisasjon ennå ikke var offisielt anerkjent av staten. Men i 1969 ble de ansvarlige på byplankontoret gjennom avisene klar over at 25 000 personer hadde vært til stede på vårt internasjonale stevne. Det førte til at de endelig ble overbevist om at dette religionssamfunnet var blitt en realitet som ikke lenger kunne overses. Til slutt, i mars 1971, fikk vi byggetillatelse, og arbeidet ble påbegynt straks. Byggearbeidet ble utført nesten utelukkende av brødre, og om våren 1972 stod den tre etasjer høye bygningen med kjeller ferdig.

Det nye Betel-hjemmet ble innviet den 27. mai 1972. Dagen etter holdt bror Knorr talen «Et hus med åndelig undervisning som formål» for en forsamling på 15 700 som var samlet på Flaminio stadion. Mange av disse brødrene drog for å besøke det nye Betel-hjemmet, og de gledet seg over å se at Jehova nå velsignet forkynnelsesarbeidet i Italia.

STEVNET MED MOTTOET «GUDS SEIER»

«Guds seier» var det oppildnende motto for det landsstevnet som ble holdt på Flaminio stadion i august 1973. Italias 30 000 forkynnere ble henrykt over å oppleve at 57 000 var til stede. Stadionet var stappfullt, og denne imponerende menneskemengde var i seg selv en tydelig pekepinn om størrelsen på den innsamling som nå foregikk. Hele 3366 symboliserte sin innvielse til Jehova. Dette var den største massedåp som noen gang var blitt arrangert i Italia.

Avisspalter på til sammen omkring 6000 centimeters lengde kommenterte stevnet. De omtalte blant annet «en uvanlig stor menneskemengde» og Jehovas vitners «bemerkelsesverdige økning».

Il Messaggero for 11. august 1973 skrev: «Alle disse troende — så unge, så ivrige, så glødende og så fulle av kjærlighet til hverandre . . .»

Il Tempo for 14. august 1973 hadde denne kommentaren: «I en verden hvor institusjoner går i oppløsning og folk er tilbøyelige til å sette opp sine egne moralnormer og til og med lage sin egen religion, er det interessant å se folk fra alle samfunnslag og med svært forskjellig kulturell bakgrunn komme sammen i fullkommen harmoni for å fremme sin tro på et sikkert middel til felles frelse.»

JEHOVA VELSIGNER SITT FOLK

«Over ditt folk være din velsignelse,» sa salmisten. (Salme 3: 9EN) Husker du at det i 1946 var en liten gruppe på 120 forkynnere? I begynnelsen gikk det tregt for disse lojale tilbederne, og de opplevde mange vanskeligheter. Men etter hvert er de blitt velsignet. De har vært med på en rik høst. De ledsagende diagrammene viser hvilken enestående økning Jehovas folk har opplevd særlig etter midten av 1960-årene. I 1980 var det 84 847 forkynnere i Italia, og i juni 1981 hadde antallet økt til 90 191.

De høye tallene vitner ikke bare om de utvidelser av Rikets interesser som har funnet sted, men gir også en pekepinn om de store ting vi kan vente oss i tiden framover.

Når dette skrives, er det 1357 menigheter i landet, som er organisert i 84 kretser og fem områder. Pålitelige statistiske opplysninger viser også at Jehovas vitner er det største ikke-katolske religionssamfunn i landet. Men vi er selvsagt klar over at det som er av betydning i Jehovas øyne, er å ha hans godkjennelse og bli velsignet av ham. — Ordspråkene 10: 22.

BLADENE BLIR TRYKT PÅ BETEL

Etter hvert som antallet av Rikets forkynnere og abonnenter på bladene fortsatte å øke, ble det et stadig økende behov for flere eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! på italiensk. En gang kom bladene direkte fra Brooklyn. Etter 1969 ble de en stund trykt ved avdelingskontoret i London. Og fra april 1971 ble de trykt ved det sveitsiske avdelingskontoret. Men alt dette skapte visse problemer. Derfor ble Vakttårnet og Våkn opp! fra og med numrene for juni 1972 trykt av et kommersielt firma i Roma. Som følge av streiker og andre uregelmessigheter viste denne ordningen seg snart å være mangelfull. Bladene kom ofte for sent.

På grunn av denne situasjonen la Selskapet planer om å installere en rotasjonspresse på Betel i Roma. Dette ble med tiden gjort. Endelig, i slutten av 1975, var alt klart på Selskapets trykkeri i Roma, og det kunne begynne å trykke sine egne blad. Våkn opp! for 22. januar 1976 og Vakttårnet for 1. februar 1976 var de første numrene som ble trykt på denne trykkpressen.

I løpet av tjenesteåret 1980 ble det trykt over 18 500 000 blad i Italia. Den italienske utgaven av Vakttårnet nådde et gjennomsnittlig opplag på 520 000 eksemplarer, og Våkn opp! kom opp i cirka 470 000.

GATEARBEID MED BLADENE

Fram til 1974 ble Vakttårnet og Våkn opp! levert av de italienske forkynnerne fra hus til hus, men ikke på gaten eller på offentlige steder ellers. Hva var grunnen til det? Du husker sikkert at brødrene hadde vært nødt til å gå til over 100 rettssaker for å stadfeste sin rett til å forkynne det «gode budskap». Og selv om det ikke var noen lov som forbød gatearbeid med bladene, hadde Selskapets juridiske rådgivere foreslått at det ville være bedre å gå gradvis fram. Først ønsket vi å få stadfestet vår rett til å forkynne fra hus til hus. Deretter kunne vi gå videre med saken.

Siden arbeidet nå gikk fint framover over hele landet, mente en at tiden var inne til å utvide virksomheten. Men før vi begynte gatearbeid med bladene overalt i landet, satte vi i gang en forsøkskampanje i enkelte byer, deriblant i Milano, Firenze og Napoli. I betraktning av de utmerkede resultater en oppnådde, og det forhold at det ikke hadde oppstått noen problemer, gav Rikets tjeneste for november 1975 veiledning i hvordan forkynnerne kunne utføre gatearbeid med bladene i samsvar med landets lov. Fra da av er dette bestemte arbeidet blitt utført overalt i Italia.

ORGANISASJONEN BLIR REGISTRERT SOM ET SELSKAP

Et forsøk på å registrere den teokratiske organisasjon som et selskap ble gjort i 1951. Et juridisk selskap ble dannet i Milano, og en søknad om juridisk anerkjennelse ble sendt inn. Den 11. februar 1953 avslo prefettura’en i Milano vår søknad på grunn av at «de nødvendige vilkår for å innvilge søknaden» ikke var til stede. Hva bestod disse «nødvendige vilkår» i? Loven krevde at to grunnleggende vilkår skulle oppfylles: 1) religionssamfunnet skulle være «kjent» av myndighetene, og 2) dets formål måtte ikke være i strid med lov og orden eller offentlig moral.

Sent i 1950-årene ble det sendt inn en ny søknad til innenriksdepartementet. Også den ble avslått. Hovedgrunnen til dette var at vår organisasjon var lite kjent i regjeringskretser, og at den ofte ble stilt i et dårlig lys. Den advokaten som tok seg av vår sak, skrev at en fortsatt merket «mangelen på en tradisjonelt liberal ånd» i Italia.

Det gikk flere år. Ved Guds hellige ånds hjelp blomstret Jehovas vitners arbeid, og de ble godt kjent i landet for sine gode egenskaper. I februar 1976 ble det sendt inn en søknad på nytt, og endelig var svaret positivt. Avdelingskontoret fikk beskjed om avgjørelsen i juni samme år — Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania var blitt registrert.

Dette førte til at det åpnet seg nye muligheter. I slutten av 1976 gav staten oss tillatelse til å utpeke noen som skulle få autorisasjon til å foreta vielser. Dessuten ble det i 1976 og 1979 sendt ut to dekreter fra myndighetene som gjorde det mulig for dem som var opptatt i heltidstjenesten, å få del i de helsetjenester og pensjoner som prester får del i. Nylig er det blitt inngått en annen avtale som bemyndiger et visst antall tilsynsmenn å besøke folk som sitter i fengsel, og som ber om hjelp fra Jehovas vitner.

Ettersom Selskapet Vakttårnet nå er registrert, betyr det at eiendommer nå kan registreres under dette navnet. Derfor er det en hel del menigheter som kjøper eller bygger sine egne Rikets saler og registrerer eiendommen i Selskapets navn. Tidligere ble nesten alle Rikets saler leid. Svært få tilhørte Jehovas vitner, for menighetene var nødt til å registrere dem i en eller flere brødres navn.

Det er nå to stevnehaller i Italia. Den ene, som ligger i Milano, ble innviet i oktober 1977. Den er en tidligere kino som er blitt pusset opp og tilpasset våre behov. Den andre ligger i utkanten av Torino. Den ble spesielt bygd for formålet og ble innviet i mai 1979.

Siden organisasjonen ble registrert hos de italienske myndigheter, har Jehovas vitner kunnet virke med større frihet. Nå bruker de mer virkningsfulle midler til å fremme den sanne tilbedelses interesser.

RADIO- OG FJERNSYNSPROGRAMMER

Det hevdes at det er 3000 radiostasjoner og 600 fjernsynsstasjoner i tillegg til det nasjonale sendernettet i Italia. I 1976 begynte vi å gjøre bruk av disse private senderne for å utbre det «gode budskap» i større utstrekning. I dag sendes våre programmer regelmessig av 280 radiostasjoner og 30 fjernsynsstasjoner uten at vi betaler for det. Når det gjelder fjernsynsprogrammer, skaffer avdelingskontoret brødrene utkast til samtaler eller intervjuer og illustrerte programmer basert på lysbilder fra kretstilsynsmennenes lysbildeforedrag. Fram til nå har vi satt nærmere 200 radioprogrammer og 50 fjernsynsprogrammer i omløp.

På bakgrunn av de rapportene en har mottatt, ser det ut til at disse programmene er svært vellykket. Av og til bringer de umiddelbare resultater. Det var tilfelle i Oristano på Sardinia, hvor 15 personer bad om å få besøk av Jehovas vitner i sitt hjem. I tre byer i provinsen Salerno har omkring 35 personer begynt å studere Bibelen sammen med oss etter at de har hørt våre programmer. En tilsynsmann skriver: «I provinsen Ragusa [på Sicilia] traff en forkynner som gikk fra hus til hus, en mann som sa: ’Jeg har ventet på dere. Jeg følger med i programmet deres hver torsdag, og jeg var sikker på at dere ville komme til å besøke meg før eller senere.’ Han tok imot tilbudet om et bibelstudium.»

Vi oppnår naturligvis ikke alltid slike umiddelbare resultater. Men takket være programmene våre har mange mennesker i noen distrikter nå en mer positiv innstilling til Rikets budskap. Når forkynnerne besøker dem, lytter de med større oppmerksomhet.

KAMPANJE MED BROSJYREN OM BLODSPØRSMÅLET

I Italia ble spørsmålet om blodoverføring brakt i forgrunnen i 1960-årene. På den tiden anså legene blodoverføringer for å være en uunnværlig behandlingsmåte i mange tilfelle, og de tok svært lite hensyn til de faremomenter som er inne i bildet. Det var derfor ytterst vanskelig å finne kirurger som var villige til å operere uten å bruke blod. Forkynnerne måtte ofte dra fra den ene byen til den andre for å finne en kirurg som var villig til å operere. Når det oppstod krisesituasjoner, skrev avisene svært negative artikler mot oss. Under slike forhold var det vanskelig for brødrene å takle den sterkt fiendtlige holdningen som ble vist i enkelte strøk.

Mot midten av 1970-årene ble situasjonen bedre etter hvert som flere og flere leger begynte å forstå vårt synspunkt. Men det er ingen tvil om at det ble en markert forbedring etter desember 1977. Hva var grunnen til det? Den måneden hadde vi en landsomfattende kampanje med brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod. I Italia ble denne brosjyren levert til 87 000 leger, 48 000 advokater og dommere og til rundt regnet 200 000 sykepleiere. Resultatene av denne kampanjen var svært positive. De overgikk i høy grad våre forventninger.

Først og fremst er Jehovas navn blitt renset for mye av den kritikk som er blitt rettet mot det fordi vi er fast besluttet på å ’holde oss borte fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29) Nå har brødrene selv bedre tak på selve grunnlaget for spørsmålet, og de har større selvtillit når de kontakter legestanden. Dessuten har mange flere leger vist seg villige til å respektere vår overbevisning.

KONFERANSER OM BLODOVERFØRING

Distribueringen av denne brosjyren vakte stor interesse. Det førte til at enkelte eksperter innkalte til konferanser for å gå i dybden i spørsmålet. Den 21. februar 1978 ble det holdt en konferanse ved den kjente Carlo Erba-stiftelsen i Milano. Den hadde temaet «Kirurgi, blodtransfusjoner og Jehovas vitner». Konferansens ordstyrer var den verdenskjente vitenskapsmannen professor Carlo Sirtori, og etter konferansen vitnet de uttalelser mange kom med, om at de hadde forståelse for vårt standpunkt.

Den 21. april 1979 ble det arrangert en annen konferanse, på rettsmedisinsk institutt ved universitetet i Siena. Konferansens tema var: «Voksne Jehovas vitners nekting av blodoverføringer og grunnloven.» Den ble innledet ved en tale av professor Mauro Barni, sjefen for rettsmedisinsk institutt og tidligere rektor ved universitetet. Han sa:

«Det grunnleggende spørsmål vi må få svar på, er hvordan vi skal betrakte oppførselen til en lege som bestemmer seg for å gi et av Jehovas vitner blodoverføring trass i at vedkommende tydelig har gitt uttrykk for at han eller hun ikke ønsker blod. Det er ingen tvil om at en slik oppførsel er utillatelig fra et etisk synspunkt. Den bør absolutt komme inn under artikkel 610 i den straffeloven som omhandler det å bruke vold for å tvinge noen til å underkaste seg noe vedkommende uttrykkelig har satt seg imot.»

Den 7. juli 1979 arrangerte et lokalt sykehus i den lille byen Ripatransone i provinsen Ascoli Piceno en konferanse under temaet «Blodoverføringer og alternative behandlingsmåter». En av hovedtalerne, dr. Cesare Buresta, drøftet resultatene av mer enn 240 operasjoner som var blitt gjennomført på en vellykket måte uten bruk av blodoverføringer. Tidsskriftet Panorama for 23. juli 1979 hadde dette å si:

«I årevis er de blitt avvist på sykehus, skydd av leger, overlatt til seg selv, bedratt, fordømt. . . . Men takket være utviklingen av nye, alternative fremgangsmåter ser det ut til at også Jehovas vitner, en av de mest aktive og velorganiserte religiøse minoriteter i Italia, . . . nærmer seg slutten på et langt mareritt. . . . Ifølge dr. Buresta gjør bruken av disse [alternative] fremgangsmåtene det mulig å operere uten bruk av blod i 99 prosent av alle tilfelle. Disse forskningsresultatene vil føre til betydelige fordeler.»

Ikke i våre villeste drømmer kunne vi ha ventet oss så stor forståelse for vårt standpunkt til blodoverføringer etter den hårdnakkete, ugunstige publisitet vi hadde fått i så mange år. Jehovas folk er takknemlig fordi Jehova har velsignet distribueringen av brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod.

STEVNET MED MOTTOET «DEN TRO SOM SEIRER»

Den veldige menneskemengde som var samlet på stevnet med mottoet «Den tro som seirer», var et ubestridelig bevis for at troen på den sanne Gud hadde vist seg å seire over motstand i tidligere år. I 1978 var det nødvendig å arrangere to stevner for å få plass til alle brødrene. Ett stevne ble holdt i Milano og ett i Roma. Til sammen var 111 320 til stede.

Et høydepunkt i antall til stede på en serie stevner ble nådd i 1981 med 132 200, som var til stede ved de 22 områdestevnene med mottoet «Lojalitet mot Riket».

PIONERER — EN STOR HJELP

Vissheten om at Jehova ikke glemmer det vi gjør, og den kjærlighet vi viser hans navn, har tilskyndt mange til å tjene ham mer fullstendig. (Hebreerne 6: 10) I 1946 var det bare én pioner i hele landet. Etter hvert som årene gikk, økte antallet av dem som tok del i denne dyrebare tjenesten, gradvis. I 1980 var det over 500 spesialpionerer. Et nytt høydepunkt på 2142 alminnelige pionerer ble nådd i februar 1981. I mai 1981 tok 10 051 forkynnere del i arbeidet med å forkynne om Riket som hjelpepionerer.

De fleste spesialpionerene har fått i oppdrag å arbeide på øyene Sicilia og Sardinia. Det har ført til en enestående fremgang i disse distriktene. På Sicilia er det sju kretser og 125 menigheter. På Sardinia, hvor forkynnelsesarbeidet begynte på et senere tidspunkt, er det tre kretser og 53 menigheter, selv om dette området er mye tynnere befolket. Takket være pionerenes arbeid er 99 prosent av distriktet i landet tildelt en menighet og regelmessig gjennomarbeidet. Den resterende én prosent gjennomarbeides av og til.

BRØDRE I NØD

Siden Italia ligger i et av verdens jordskjelvområder, er det neppe overraskende at de fleste naturkatastrofer som landet rammes av, er av seismisk opprinnelse. I mai 1976 herjet et av disse jordskjelvene størstedelen av Friuli-området, ved grensen til Østerrike og Jugoslavia. Det forårsaket nesten 1000 dødsfall, og tusenvis av hjem ble ødelagt. Selv om mange vitner mistet sitt hjem, var det ingen av dem som omkom eller ble alvorlig skadd. Straks etter katastrofen begynte brødrene i nærliggende områder å arbeide for å ta seg av de jordskjelvrammedes mest presserende behov.

Det jordskjelvet som rammet et vidstrakt område i Sør-Italia kl. 7.34 søndag den 23. november 1980, antok enda mer katastrofale dimensjoner. Over hele landet kunne en merke skjelvet. Rapporter fra områdene Campania og Basilicata inneholdt meldinger om tusener av døde og skadde, mens hele byer var blitt fullstendig rasert. Det var 130 menigheter i dette området, og opptegnelser ved avdelingskontoret viste at det var 8500 forkynnere og 4500 interesserte der, til sammen 13 000 personer.

Først oppstod det stor bekymring for hva som kunne ha skjedd med dem. Allerede morgenen etter katastrofen hadde avdelingskontoret nøyaktige informasjoner. Ingen av Jehovas vitner eller de interesserte var blant de døde eller skadde! Trass i at vi sørget over det store antall døde og mange overlevendes lidelser, var det en stor befrielse å høre at våre brødre var i live.

Forkynnerne i det jordskjelvrammede området viste at de hadde tillit til Jehova i nettopp de kritiske øyeblikkene da bakken og bygningene rundt dem ristet, og de fortsatte å ha det etterpå, da de stod overfor vinterkulden under vanskelige forhold. Noen menigheter hadde møte da jordskjelvet inntraff. En eldste i Eboli menighet (i Salerno) forteller:

«Vi hadde nettopp begynt på Vakttårn-studiet, da vi merket at gulvet i Rikets sal ristet kraftig, mens veggene og taket knirket illevarslende mens de beveget seg. I noen sekunder var vi alle stive av skrekk, og før vi forstod hva som var i ferd med å skje, kom et annet, voldsommere sjokk. Vi trodde den fire etasjer høye bygningen skulle rase sammen over oss. Vi kommer aldri til å glemme disse fryktelige øyeblikkene!

Som studieleder innså jeg at jeg straks måtte treffe en avgjørelse for å beskytte dem som var til stede. Vi kunne enten holde sammen der vi var, i salen, eller gå ut. Jeg bad inderlig til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å treffe den rette avgjørelse. Så husket jeg en lignende situasjon, som brødrene i Gemona i Friuli hadde vært oppe i for noen få år siden. Jeg oppfordret brødrene til å bli værende i salen mens jeg framsa en bønn. Ingen av de 130 tilstedeværende løp ut eller viste tegn til panikk. I tillit til Jehova fortsatte vi Vakttårnstudiet, mens hele byen utenfor var i opprør.

Vi avsluttet møtet med en inderlig takkebønn, og mange av dem som var til stede, felte tårer i takknemlighet fordi vi så tydelig var blitt beskyttet. Hvor takknemlige var vi ikke for at vi hadde vært lydige mot apostelen Paulus’ formaning i Hebreerne 10: 24, 25! Det hadde reddet livet vårt! Vi satte oss straks i forbindelse med brødrene i en by i nærheten, hvor 50 av dem hadde vært på møtet. De var også i sikkerhet, mens alle bygningene rundt omkring var alvorlig skadd. De to største kirkene der i byen var delvis ødelagt.»

En tilsynsmann i menigheten i Bellizzi (i Salerno) sier: «Fem minutter etter at møtet var ferdig, befant vi oss plutselig midt i et mareritt. Det så ut til at Rikets sal skulle til å falle sammen. Noen ropte: ’Jehova, redd oss!’ Jeg ropte til brødrene: ’Hold dere rolige, ikke gå ned trappene!’ Vi kom alle uskadd fra det.»

Brødre i jordskjelvområdet var flinke til å hjelpe hverandre, og vitner i hele landet og i andre européiske land var ikke sene om å bidra med penger, klær og annet. Et nødhjelpsenter ble satt opp for å lede hjelpen dit det var størst behov. Den første av Selskapets lastebiler lastet med mat, telt, ulltepper og klær kom til området kvelden etter jordskjelvet.

«Brødrene var forbauset over hvor raskt den nødvendige hjelp kom,» sa en reisende tilsynsmann som tjente i dette området. Han forteller også: «Vi satte straks opp vårt eget kjøkken, hvorfra mat som var laget av søstre, ble delt ut til brødre og søstre hver dag. De andre innbyggerne i byen hadde ennå ikke fått hjelp, og de måtte klare seg selv på beste måte. Men brødrene var naturligvis ikke selviske, og det ble delt ut mat til mange som ikke var vitner. Da vi sørget for at den lille byen Montella fikk forsyninger, fikk familier som bodde i nærheten av brødrene, spaghetti, ris, olje, sukker, brød og melk, og barna deres fikk kjeks.»

I den måneden vi ble rammet av katastrofen, nådde vi et nytt høydepunkt på 86 192 forkynnere i landet. Det betyr at brødrene i jordskjelvområdet bidrog til denne økningen ved at de bevarte sin nidkjærhet for Herrens arbeid. Vi er takknemlige for den kjærlighet medtroende i andre land viste disse brødrene. I tillegg til at de sendte dem materiell hjelp, glemte de dem ikke i sine bønner. Vi takker Jehova, for han er den som hjelper oss i tider med nød. — Salme 54: 6.

BETEL UTVIDES

Da det nye avdelingskontoret ble innviet om våren 1972, var det ingen som kunne tenke seg at det skulle være for lite bare fire år senere. Den gang var det omkring 25 000 tilbedere av den sanne Gud i landet, men i 1976 var denne bygningen allerede utilstrekkelig til å kunne dekke forkynnernes behov. Antallet av forkynnere var nå kommet opp i det utrolige høye tallet 60 000.

I 1975 og 1976 kjøpte vi to nye jordstykker som grenset opp til den eiendommen vi allerede hadde, slik at det samlede areal vi nå hadde til disposisjon, var 14 hektar eller 140 mål. Men reguleringsplanen for byen Roma tillot oss bare å bygge en eneste bygning for gårdsdrift på det nye jordstykket. Vi sendte inn en søknad om forandring av planen, og i mellomtiden bad vi om tillatelse til å bygge et lite gårdsbruk med et fjøs og en låve med tanke på å produsere mat til Betel-familien. Arbeidet på dette prosjektet ble påbegynt i 1978, og det lille gårdsbruket ble fullført om våren 1980.

Til slutt, i oktober 1979, fikk vi tillatelse til å bygge et nytt Betel-hjem og et bygg som skulle huse trykkeriavdeling. Vi begynte arbeidet straks, og i oktober 1980 var trykkeriet ferdig. Byggearbeidet ble utført utelukkende av brødre. Det var oppmuntrende å se dem komme fra hele Italia for å være med på dette arbeidet. De innså hvor stor betydning det hadde for den økning vi har her i landet. Bygningen, som ble innviet i 1982, inneholder 70 rom, spisesal, kjøkken, Rikets sal og andre nødvendige rom.

I dag er det omkring 100 brødre på Betel. De utgjør en lykkelig familie som tjener sine medkristne. Noen av dem arbeider på gårdsbruket for å dekke familiens materielle behov, mens andre tjener i avdelingen for utsending av litteratur, blad og andre nødvendige forsyninger til menighetene.

HVORDAN LITTERATUREN BLIR SENDT UT TIL MENIGHETENE

Tidligere skjedde det ofte at de mest fjerntliggende menighetene ikke fikk forsendelsene i tide. Grunnen til det var forsinkelser og streiker innen postverket. En kretstilsynsmann forteller: «En gang jeg besøkte en menighet på Sicilia, gikk jeg fra hus til hus sammen med en søster. Jeg syntes jeg måtte bemerke det forhold at hun leverte blad som var to måneder for gamle. Søsteren sa da at dette var de nyeste bladene menigheten hadde.»

Fordi det oppstod slike forsinkelser, blir mesteparten av litteraturen nå sendt ut ved hjelp av fire lastebiler, som Selskapet har kjøpt til dette formålet. En av disse, som også har en trailer, har en kapasitet på 34 tonn. Den blir også brukt til å hente litteratur fra avdelingskontoret i Vest-Tyskland. Litteratur til menighetene leveres til over 120 depoter som er spredt over hele halvøya og øyene Sicilia og Sardinia. Fra disse depotene blir litteraturen distribuert videre til de lokale menighetene. Ved hjelp av denne ordningen mottar menighetene den nødvendige åndelige mat i tide, og utgiftene er betydelig redusert.

TAKKNEMLIGHET FOR GUDS BESKYTTELSE

Du har nå lest historien om Jehovas vitners virksomhet i Italia i nyere tid. Æren for det som er blitt utrettet i disse årene, kan ikke tilskrives noe menneske. Selv om enkelte er blitt nevnt ved navn, er denne historien en beretning om hvordan et folk er blitt til, hvordan det har motstått intens motstand fra presteskapet, og om hvordan det har blomstret, takket være Guds ledelse og beskyttelse.

Over 1920 år har gått siden apostelen Paulus fikk oppfylt sitt oppriktige ønske om å besøke den kristne menighet i Roma for å ’gi dem del i en åndens gave’. (Romerne 1: 11) Siden inntraff det store frafallet, som holdt landet i et tykt åndelig mørke i mange hundre år. Men nå er situasjonen forandret. Den epoke, i begynnelsen av dette århundre, da de første, svake stråler av sannhet opplyste enkeltes sti, hører også fortiden til. Det samme gjelder den bølge av hårdnakket, religiøs forfølgelse som Jehovas folk lojalt utholdt.

Den nåværende situasjonen gleder vårt hjerte. Sammenlignet med et gjennomsnitt på omkring 90 forkynnere av Riket mot slutten av den annen verdenskrig har Italia nå over 90 000 forkynnere av det «gode budskap»! Framtidsutsiktene er strålende. I mai 1981 nådde Italia et høydepunkt på 62 068 bibelstudier. Og antall til stede på minnehøytiden i 1981 var 187 165! I den historiske byen Roma er det nå over 50 menigheter i virksomhet.

Disse tallene gir oss grunn til å håpe på at vi, hvis det er Guds vilje, kommer til å oppleve ytterligere økning. Det vil bli til enda større pris for vår Gud, Jehova. Hans lykkelige tilbedere gir ham alene æren for sin nåværende, blomstrende tilstand. Og når de ser tilbake på sanne kristnes historie i Italia i nyere tid, gir de uttrykk for sin takknemlighet på samme måte som salmisten David, da han ble tilskyndt til å utbryte:

«Hadde ikke [Jehova] vært med da mennesker reiste seg mot oss, så hadde de slukt oss levende da deres vrede flammet imot oss. Lovet være [Jehova], som ikke gav oss til rov for deres tenner! Vi har sloppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sloppet fri. Vi har vår hjelp i [Jehovas] navn, han som skapte himmel og jord.» — Salme 124: 2, 3, 6—8.

[Fotnote]

^ avsn. 221 De avsnittene som er sitert fra de tre sirkulærene, er hentet fra boken Provvedimenti ostativi dell’autorità di polizia e garanzie costituzionali per il libero esercizio dei culti ammessi (Tvangsforanstaltninger iverksatt av politimyndighetene og friheten til å praktisere visse kultuser, slik grunnloven garanterer), som er skrevet av Giorgio Peyrot og utgitt av Giuffrè.

[Diagram på side 247]

(Se den trykte publikasjonen)

ØKNING I ANTALL FORKYNNERE

1 00 000

90 191

75 000

60 156

50 000

25 000

22 196

10 278

0 120 1742 3491 6304

1946 1951 1956 1961 1966 1971 1976 1981

[Diagram på side 248]

(Se den trykte publikasjonen)

ØKNING I ANTALL MENIGHETER

1600

1357

1200

1141

800

433

400

0 35 97 139 242 275

1946 1951 1956 1961 1966 1971 1976 1981

[Diagram på side 249]

(Se den trykte publikasjonen)

ØKNING I ANTALL TIL STEDE VED MINNEHØYTIDEN

200 000

187 165

150 000

130 348

100 000

53 590

50 000

0 200 2897 5790 12 113 19 682

1946 1951 1956 1961 1966 1971 1976 1981

[Kart på side 114]

Se den trykte publikasjonen)

ITALIA

Gemona

Sondrio

Aosta

Varese

Como

Gallarate

Brescia

Vicenza

Novara

Milano

Torino

Piacenza

Pinerolo

Alessandria

Bologna

Genova

Cuneo

Faenza

Firenze

Siena

Perugia

Teramo

Popoli

Avezzano

Sulmona

ROMA

Foggia

Cerignola

Bisceglie

Molfetta

Gaeta

Napoli

Avellino

Bari

Salerno

SICILIA

Palermo

Messina

Caltanissetta

CORSICA

SARDINIA

FRANKRIKE

SVEITS

ØSTERIKE

UNGARN

JUGOSLAVIA

MIDDELHAVET

[Bilde på side 119]

Fanny Luglis hus ved Pinerolo, hvor de første møtene ble holdt, i første etasje (under balkongen)

[Bilde på side 127]

Remigio Cuminetti, det første italienske vitne som tok standpunkt for kristen nøytralitet, og den første italienske broren som ledet arbeidet i Italia

[Bilde på side 135]

Ignazio Protti og hans to søstre, Albina og Adele, som kom fra Sveits og tjente i Italia som nidkjære kolportører

[Bilde på side 137]

Hotell Corona Grossa i Pinerolo, hvor det første stevnet i Italia ble holdt i 1925

[Bilde på side 153]

Maria Pizzato. Hennes mor kjøpte noen eksemplarer av bladet «Vakttårnet» i denne aviskiosken i Vicenza i 1903 og 1904, og dette førte til at Maria lærte sannheten å kjenne

[Bilde på side 177]

Aldo Fornerone, som selv fikk erfare verdien av å bevare sin kristne nøytralitet under den annen verdenskrig, tjener fortsatt som eldste

[Bilde på side 193]

Det første kretsstevnet i Italia ble holdt i Roseto degli Abruzzi i 1947. Brødrene kom sammen på en privat vei under et fikentre og et tak av vinranker

[Bilde på side 209]

I disse teltene i Milano ble Italias første områdestevne holdt i oktober 1950. Det ble gjennomført trass i presteskapets motstand

[Bilde på side 223]

Palazzo dei Congressi i Roma, hvor det internasjonale stevnet med mottoet «Det triumferende rike» ble holdt i 1955

[Bilder på sidene 240 og 241]

Forskjellige italienske avdelingskontorer. Øverst til venstre: Den bygningen i Roma som vi skaffet oss i 1948. Øverst til høyre: Det avdelingskontoret som ble fullført i 1972. Nederst til høyre: Det nåværende Betel-kompleks, sett fra siden, med de siste utvidelsene

[Bilde på side 250]

Stevnehallen i Torino, som ble innviet i 1979