Norge

Det var muligens danene som for cirka 1000 år siden gav Norge dets navn. En av de eldste former av navnet er Nordveg, som sannsynligvis betyr «nordveien» eller «landet mot nord».

«Landet mot nord» er ikke så kaldt og ugjestmildt som mange tror. Golfstrømmen varmer opp  havet langs kysten, og det skaper et mildt klima i kyststrøkene. I de indre områdene er det imidlertid varme somrer og kalde vintrer.

I den nordlige delen av landet er naturen ganske vill og øde. Bratte fjell med spisse topper stiger opp av havet. Flere er mellom 900 og 1000 meter høye. Om sommeren er solen oppe døgnet rundt her i midnattssolens eventyrland. Men i de mørke vintermånedene raser ofte voldsomme snøstormer. Da tvinges folk til å være inne i dagevis.

Den forrevne kysten er det mest karakteristiske trekket ved «landet mot nord». Utenfor kysten ligger skjærgården med 150 000 større og mindre øyer. Når vi tar med bukter og fjorder, er kystlinjen omkring 20 000 kilometer lang. Det tilsvarer halvparten av jordens omkrets ved ekvator!

BEFOLKNING OG NÆRINGSVEIER

Norge er ikke noe folkerikt land. Det er omtrent like stort som Italia, men har bare fire millioner innbyggere, mot Italias over 57 millioner. Størsteparten av befolkningen bor i lavlandet i sørøst og langs kysten. En stor del av kystbefolkningen driver fiske. Ellers er jordbruk, skogbruk, industri, skipsfart, bergverksdrift og olje- og gassutvinning store næringsveier.

I nord bor cirka 25 000 samer, et eget folkeslag. De skiller seg ut blant annet ved sin korte vekst og sitt svarte hår. Samene har sin egen kultur og sitt eget språk. De fleste av dem har nå antatt en moderne livsform, så deres gamle kultur er i ferd med å forsvinne.

SPRÅK OG RELIGION

Det norske språk er nær beslektet med dansk og  svensk. Da de nordiske nasjonalstater ble opprettet for cirka 1000 år siden, i vikingtiden, ble grunnlaget for hvert av de skandinaviske språk lagt. Men selv etter 1000 års forløp er ikke språkene mer forskjellige enn at svensker, dansker og nordmenn kan forstå hverandre.

Den mest utbredte religion i Norge er den lutherske. Landet har en luthersk statskirke, som 94 prosent av befolkningen tilhører. Men det er bare en liten brøkdel av medlemmene som regelmessig går i kirken. Interessen for religion har avtatt her i landet som i andre vestlige land, og materialismen og det moralske forfall gjør seg stadig mer gjeldende. Likevel har utviklingen gått langsommere her enn i mange andre land.

For over 90 år siden kom en ny religion til «landet mot nord». En nordmann som hadde emigrert til Amerika, kom tilbake til sitt fødeland for å dele det gode budskap han hadde lært, med sine slektninger. Dette var, så vidt vi vet, begynnelsen til Jehovas vitners historie i Norge.

ET GRUNNLAG BLIR LAGT

Norge var et av de første land i Europa hvor sannhetens sæd ble sådd i moderne tid. Allerede i 1885 ble Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, oppfordret til å sette i gang høstarbeidet i Norge. En norskamerikansk bror skrev et brev til ham hvor han blant annet sa:

«Jeg er norsk av fødsel. I den senere tid har jeg bedt om at Herren må oppreise noen i mitt hjemland, Norge, som kan forklare det glade budskap . . . Men du vil sannsynligvis spørre: ’Dekker ikke de svenske publikasjonene [til Selskapet Vakttårnet]  også nordmennenes behov?’ Jeg svarer: ’Nei. De to språkene er så forskjellige at det er nesten umulig for nordmennene å bruke den svenske utgaven av [Vakttårnet], og det er neppe noen av dem som vil lese den.’ . . . Jeg ber til Gud om at han må la det bli en anledning til å utgi det på norsk.»

Russell sa i sin kommentar til brevet at oppfordringen minnet ham om ropet fra Makedonia. (Apg. 16: 9) Han tilføyde: «Så snart vi får anledning og midler til det, skal vi etterkomme oppfordringen.»

I 1891 foretok bror Russell en reise til Europa for å undersøke om tiden var moden for å utvide virksomheten i denne delen av verden. Han fant at den var det, og sa: «I Norge og Sverige er det dessuten en stor oppvåkning og en tiltagende misnøye med (den lutherske) statskirken. Svenskene og nordmennene er alvorlige, ærbødige og tenkende mennesker, og mange av dem blir etter hvert klar over at det å være født inn i statskirken slett ikke er det samme som å være en sann kristen.»

I 1895 var første og annet bind av Selskapets bokserie Millenniets Daggry oversatt til dansknorsk. Det danske og det norske skriftspråk var den gang nokså like, og med noen tilpasninger i skrivemåten kunne bøkene derfor leses uten vanskelighet av både dansker og nordmenn. Det var dessuten blitt trykt en del bibelske traktater til gratis utdeling. Disse publikasjonene var også beregnet på den dansk- og norskættede befolkning i De forente stater, som allerede da talte mange hundretusener.

 DE FØRSTE FORKYNNERE AV DET GODE BUDSKAP I NORGE

I 1892 reiste en norskamerikansk bror, Knud Pederson Hammer, til sin hjemby, Skien, i håp om å dele det gode budskap med sin familie. Før bror Hammer fikk sannheten, hadde han vært prest i en baptistkirke i Nord-Dakota. Som følge av hans besøk i Norge viste hans mor og hans søster interesse for det gode budskap.

På denne tiden bodde en mann som het Rasmus Blindheim, på Vestlandet. I 1895 sendte hans bror i Minneapolis i Minnesota ham to bøker som var utgitt av Selskapet Vakttårnet, og han forstod at dette var sannheten. Han skaffet seg Selskapets litteratur etter hvert som den ble utgitt, og opprettholdt en regelmessig brevforbindelse med sin bror i Amerika. Det ser ut til at Blindheim var det første egentlige norske vitne for Jehova. I hele sitt liv arbeidet han for å utbre sannheten. Han døde i 1935 i en alder av 80 år.

I 1899 kom Knud Hammer tilbake til Norge. Bror Russell hadde bedt ham om å foreta denne reisen i et forsøk på å opprette en menighet i Norge. Hammer hadde med seg noen eksemplarer av Selskapets bøker på dansk-norsk og traff noen interesserte, men det ble ikke opprettet noen menighet. Etter forholdsvis kort tid måtte Hammer reise tilbake til Amerika.

Men snart begynte den sæd som var blitt sådd, å vokse og bære frukt. En dag ved århundreskiftet fikk Ingebret Andersen, som bodde utenfor Skien, en bok av en mann som sa at han hadde fått den av en sjømann. Boken var Tidsaldrenes Plan, første bind i Russells serie Millenniets Daggry. Det var  trolig bror Hammer som hadde kommet med denne boken til Skien året før.

Ingebret Andersen og hans kone, Berthe, ble svært begeistret for det de leste i boken. Andersen hadde gått mye på religiøse møter. Han pleide å vitne på disse møtene. Nå begynte han å vitne om det nye han hadde lært — om milleniet, Kristi tusenårige styre. Dette gjorde han flere ganger. Men så begynte det å gå rykter om at det hadde kommet vranglære til stedet. På ett møte reiste hele forsamlingen seg og begynte å synge da Andersen ville vitne. Han forsøkte seg igjen senere, og enden ble at de tok ham i armen og leide ham ut av lokalet.

Det var imidlertid noen som hadde lyttet til det gode budskap som Andersen forkynte. Han gikk hjem til dem og leste i boken og Bibelen med dem. På den måten sluttet flere seg til ham. Etter hvert ble det en liten gruppe av bibelstudenter i Gråten utenfor Skien. Disse brødrene gikk rundt på religiøse møter og avla vitnesbyrd der hvor de slapp til. Flere nye kom med. Til å begynne med hadde de ikke litteratur å arbeide med, så bror Andersen diktet en sang om Riket med skriftstedshenvisninger etter hvert vers. Denne sangen ble så benyttet i arbeidet. Det var i det hele tatt en aktiv liten kristen menighet som vokste fram — den første i Norge. Brødrene var nidkjære, og snart var det 10—12 stykker i gruppen.

I 1904 hendte det noe som ble til stor oppmuntring for disse kristne i Skien. Bror Hammer kom tilbake og kunne nå se fruktene av sitt arbeid. Han kjente ikke brødrene, men han hadde hørt om dem gjennom en av sine slektninger. Nå oppsøkte han  dem og fortalte dem om organisasjonen og forkynnelsesarbeidet i Amerika. Han gav dem også en god del Daggry-bøker. Det var naturligvis til stor glede for brødrene i Skien å bli minnet om at de hadde åndelige brødre i andre land. Bror Hammer måtte etter kort tid reise hjem igjen til sin familie i Amerika. Men han kom tilbake til Norge enda en gang, i 1912, og talte til brødrene og styrket dem i troen.

Omkring 1905 kom det en høyst uvanlig predikant til Skien for å tale i en av misjonsforeningene der. Brødrene hadde fått høre at han krydret sine taler med tanker fra Daggry-bøkene, og nå kom de  for å høre på ham. De satte seg på de første benkene i lokalet og lyttet interessert. Den siste gangen predikanten talte, var brødrene igjen på plass. En bror som tidligere hadde vært i Frelsesarméen, klarte ikke å styre sin begeistring og ropte: «Halleluja!» Etter møtet var det klart for alle hvor taleren hadde sine tanker fra, og han fikk beskjed om at han ikke var ønsket der lenger. Men et års tid senere kom han tilbake til Skien. Nå talte han på de møtene som de sanne kristne arrangerte. Vi skal snart få vite hvem han var.

Helt fra begynnelsen av arrangerte brødrene møter, særlig «samtalemøter», hvor bibelske emner ble drøftet. Snart begynte de å annonsere møtene i lokalavisen. I annonsene brukte de navnet «Millenniets Daggry». Dette ble en alminnelig betegnelse, ikke bare i Skiens-distriktet, men også i landet for øvrig.

ANDRE BYER

I de første årene etter århundreskiftet fant Bibelens sannhet også veien til andre byer i Norge. Men dit kom budskapet gjennom reisende kolportører, forløperne for våre dagers pionerer. De gikk fra hus til hus og distribuerte bøker og brosjyrer. Våren 1903 kom to kolportører fra Sverige — Viktor Feldt og Fritiof Lindkvist. Den første tiden arbeidet bror Feldt særlig i byene i Sør-Norge. Bror Lindkvist, som med tiden ble den som ledet arbeidet i Norge, slo seg ned i hovedstaden, som da het Kristiania. Så tidlig som i 1904 ble det opprettet et kontor for Selskapet Vakttårnet, en «ekspedisjon», i Lindkvists hjem i Pilestrædet 49 A. Interesserte kunne skrive til dette kontoret og bestille litteratur  eller tegne seg som abonnenter på Vagt-Taarnet, som ble sendt fra Danmark. Bladet hadde den gang åtte sider og kom ut månedlig fra januar 1905.

Samme år som Lindkvist og Feldt kom til Norge, kom det også en norsk bror fra Amerika. Det var E. R. Gundersen. Han hadde arbeidet to år som kolportør blant de fargede i De forente stater, og nå kom han tilbake til Norge for å arbeide som kolportør her. Sammen med bror Feldt besøkte han Bergen, og for å gjøre byens borgere oppmerksom på at de hadde kommet, rykte de inn en annonse på førstesiden i en avis i Bergen. Den hadde overskriften: «Hvad gaar Verden imøde?» I annonsen ble det opplyst at interesserte nå kunne få kjøpe første bind i serien Millenniets Daggry ved å henvende seg til kolportørenes adresse.

Disse kolportørene virket også i Trondheim og i Nord-Norge, og Gundersen arbeidet dessuten en tid i en av byene på Østlandet, hvor han fant mange interesserte. Det viste seg imidlertid at interessen var størst på Vestlandet. Resultatene var så oppmuntrende at Lindkvist skrev et begeistret brev til bror Russell hvor han fortalte om virksomheten i Norge (gjengitt i Zion’s Watch Tower for 1. mars 1905). I brevet stod det blant annet:

«Du er sikkert interessert i å høre litt om høstarbeidet i Norge og om den fremgang det har hatt til nå. . . .

Bror F. [Feldt] har besøkt byene i Sør-Norge, og særlig i Stavanger (30 600 innbyggere) er den nærværende sannhet blitt mottatt med glede, og ganske mange kristne er nå meget interessert, særlig medlemmer av Frimisjonen. . . .

 For tiden er bror F. og bror G. [Gundersen] i Bergen (72 000 innbyggere), hvor de akter å arbeide sammen i vinter. Der synes Daggry-bøkene allerede å ha skapt en betydelig bevegelse. Ikke noe annet sted i Skandinavia er høstens sannhet blitt så hurtig og hjertelig mottatt av så mange som i Bergen. En fremtredende taler i Frimisjonen i denne byen er blitt fullstendig grepet av det klare lys, og han framholder nå det fulle og sanne evangelium for sine alltid store og oppmerksomme tilhørerskarer.»

Lindkvist fortalte videre at noen interesserte i Bergen arrangerte «opplesningsmøter» med høytlesning fra Daggry-bøkene. Når noe ikke ble forstått, ble det drøftet til alle hadde fått tak i det. I ett tilfelle var det 23 personer til stede på et slikt møte i et privat hjem.

Den fremtredende taleren i Frimisjonen var Theodor Simonsen. Det var han som kom til Skien omkring 1905 og vakte de religiøses vrede med sine nye lærdommer.

Simonsen var blitt interessert etter at han hadde fått en Daggry-bok av kolportøren E. R. Gundersen. Da han forstod at læren om et brennende helvete var falsk, begynte han å tilbakevise den i sine taler i Frimisjonen, og tilhørerne reiste seg av begeistring for det glederike budskapet. Men så ble det kjent at han hadde kommet borti «Millenniets Daggry». En dag etter at han hadde avsluttet en tale, fikk han en lapp stukket i hånden hvor det stod: «Dette var din siste tale hos oss!» Dermed var han kastet ut av Frimisjonen. Fra nå av talte han til den hurtig voksende gruppen av interesserte i Bergen.

 Bror Simonsen var en meget dyktig foredragsholder, og det var i første rekke som taler han tjente brødrene i de kommende tiårene. Fra 1919 til 1935 representerte han Selskapet som reisende foredragsholder i Norge, Sverige og Danmark. Han var også flink til å synge og spille på zither. Før og etter talene sine pleide han å synge «Daggry-sanger» mens han akkompagnerte seg selv på zitheren. Bror Simonsen døde i 1955, 91 år gammel, etter 50 år i tjenesten for Jehova Gud. Det er få som har vært til så stor oppmuntring for brødrene i Norge som han.

Men tilbake til virksomheten i Bergen omkring 1905. Kolportørenes arbeid i denne byen hadde gitt resultater. Noen hadde reagert positivt på bror Simonsens taler i Frimisjonen. En av dem var en ung  søndagsskolelærerinne, Helga Hess. Nitten år gammel ble hun Norges første kvinnelige kolportør. Det var antagelig i 1905. Sannhetens lys hadde begynt å fordrive det religiøse mørke på Vestlandet, men hvordan var situasjonen i det langstrakte og tynt befolkede Nord-Norge?

LYSET BRINGES NORDOVER

Den første som fikk sannheten i Nord-Norge, var Lotte Holm. Hun bodde i nærheten av Narvik. Høsten 1903 reiste hun sørover til Trondheim, og der traff hun kolportøren E. R. Gundersen. Han gav henne en liten traktat, Lider Jesus evig Pine? Hun abonnerte også på det svenske bladet I Morgonväkten, forløperen for det svenske Vakttårnet.

I dette bladet leste Lotte Holm at sanne kristne feirer minnet om Kristi død bare én gang i året, og hun fikk vite datoen for 1904. «Jeg fortalte min mor att jeg vilde holde nadverd på datoen for Jesu død samtidig med andre kristne verden over,» skrev hun i et brev til Selskapet. «Hun gav mig rosiner. Jeg laget usyret brød og ’vintræets frukt’ — og holdt høitid alene. Ingen i miles omkreds hadde ’hørende ører’ ved den tid. Men jeg fikk en uforglemmelig høitid i det første år i mars. . . . Første kontakt med Expedisjonen i Kristiania fikk jeg ved att skrive efter noen blade for att sprede dem.»

Snart viste det seg at det også var andre som hadde «hørende ører» i Narvik, ikke langt fra Lotte Holms hjemsted. En gang mellom 1903 og 1905 kom Viktor Feldt som kolportør til Narvik. Her traff han et ektepar som ble interessert og snart fikk med et ektepar til. Denne lille gruppen skrev til Selskapet for å høre om det var andre i nærheten  av Narvik som var interessert i det gode budskap. På den måten fikk de kontakt med Lotte Holm, som bodde bare et par timers båtreise fra Narvik. Denne gruppen, den første i Nord-Norge, bestod nå av fem personer. I mange år var disse de eneste sanne kristne i denne landsdelen. Lotte Holm forble trofast mot Jehova Gud til hun døde i 1966, nesten 93 år gammel.

KOLPORTØRENE

Kolportørene var stadig på reisefot. De gjennomarbeidet en by eller et distrikt, leverte litteratur til dem som viste interesse, og drog så videre. Litteraturen fikk de sendt fra ekspedisjonen etter hvert som de trengte den.

En av de mest bereiste kolportørene var Andreas Øiseth, som fikk sannheten i 1908. En dag da han stod og hogg ved på farsgården i nærheten av Kongsvinger, fikk han besøk av en kolportør. Han kjøpte første bind av Millenniets Daggry av ham og forstod straks at dette var sannheten. Innen et år hadde han truffet sitt livs beslutning: Han ville overlate gården til en bror av seg og dra ut som kolportør!

Først skaffet Andreas Øiseth seg en sykkel og begynte systematisk å arbeide seg nordover i landet. Han gikk ikke forbi en eneste by eller bygd. Han laget seg også en sparkstøtting, og den ble hans fremkomstmiddel vinterstid. På den hadde han alt han trengte — mat, klær og litteratur. Når det led mot kveld, begynte han å spørre etter husly, og som oftest fikk han det, for folk var gjestfrie mot reisende på den tiden.

 Bror Øiseth snudde ikke før han nådde Tromsø, som lå 1100 kilometer nord for hans hjemsted. På veien sørover gjennomarbeidet han alle fjorder, daler og øyer til han nådde sørenden av landet. Da han var ferdig med denne turen, hadde han gjennomarbeidet så å si hele landet og vært ute sammenhengende i åtte år!

Senere arbeidet bror Øiseth i mange år på Selskapets kontor. Han virket blant annet som oversetter. Han var travelt opptatt i tjenesten for Guds rike like til han døde i 1973, 88 år gammel.

«SAMFUNNET AV BRØDRE» STYRKES

Omkring 1905 var det blitt dannet grupper av kristne i minst fire norske byer (Skien, Kristiania, Bergen og Narvik), og dessuten bodde det interesserte enkeltpersoner rundt omkring i landet. En del av brødrene visste om hverandre og skrev i mange tilfelle  til hverandre, men det var likevel ønskelig å skape mer kontakt mellom dem, slik at de i høyere grad fikk følelsen av å tilhøre en organisasjon. Et skritt i denne retning var det første konvent eller stevne som ble holdt i Norge, i 1905. I Vagt-Taarnet for oktober det året stod følgende gledelige kunngjøring:

«Til Venner i Norge. Det har længe været et inderligt Ønske hos flere Brødre, som har lært at skatte ’den nærværende Sandhed’, at de kunde faa mødes med andre Venner, . . . derfor vil vi arrangere et lidet KONVENT I KRISTIANIA Søndag og Mandag den 22. og 23. Oktober.

Skønt vi maaske ikke denne Gang kan vente nogen stor Tilslutning, mener vi dog, at et saadant Konvent kan være af Betydning for de Venner, som kan deltage.»

Stevnet ble, som ventet, ikke stort. Det skal ha vært cirka 15 til stede, og tre ble døpt. Deltagerne kom fra Kristiania, Bergen, Stavanger, Skien og Moss. Her fikk brødrene også høre taler av lederne for arbeidet i Danmark og Sverige, Carl Lüttichau og August Lundborg.

Året etter (1906) ble det igjen holdt et stevne, denne gang i Bergen, og også det ble vellykket og til stor oppmuntring for brødrene. Fra 1909 av ble slike stevner årlige begivenheter.

Det var også til stor oppmuntring for brødrene å få besøk av reisende representanter for Selskapet. I juni og juli 1907 besøkte dr. John Edgar fra Glasgow i Skottland menighetene i Kristiania, Skien og Bergen som Selskapets representant. Samme dag som hans offentlige foredrag i Kristiania ble annonsert  i en avis, rykte en motstander inn en annonse for å advare folk mot hans forkynnelse.

Fra 1909 av besøkte flere utenlandske foredragsholdere Norge, for da ble det såkalte «pilegrimsarbeidet» organisert. Selskapet dekket «pilegrimenes» (foredragsholdernes) reiseutgifter, men det ble ventet at brødrene skulle vise dem gjestfrihet. Denne virksomheten var begynnelsen til våre dagers kretstjeneste. Denne ordningen bidrog til å sveise organisasjonen sammen og gjøre brødrene oppmerksom på at de hadde medtroende andre steder i verden. De første årene var de fleste av de brødrene som reiste her i landet, svenske. Men fra 1914 av reiste en norsk bror en tid. Fra 1919 hadde Norge en egen fast «pilegrimsbror», nemlig den tidligere taleren i Frimisjonen, Theodor Simonsen.

ØKT VIRKSOMHET BLANT BRØDRENE

De få på denne tiden som fikk sine øyne åpnet for sannhetens lys, begynte å fortelle andre om sin nye overbevisning. Kolportørene arbeidet systematisk, men det var ikke så mange som var i stand til å ta opp denne gjerningen. Men her er et eksempel på hvordan noen benyttet de anledninger som bød seg, og bidrog mye til at lyset ble spredt:

Omkring 1907 ble Anna Andersen interessert i sannheten. Hun hadde vært offiser i Frelsesarméen i mange år. I Kristiansund traff hun en annen kvinnelig frelsesoffiser, Hulda Andersen, som viste interesse. (Hulda Andersen giftet seg senere med Andreas Øiseth og var nidkjær for sannheten til sin død i 1971. Hun var da 92 år gammel.) Året etter spurte Anna Andersen Hulda Andersen om hun ville være med henne på en reise. De drog nordover  med kystruten, og overalt hvor skipet la til kai, gikk de i land og leverte Daggry-bøker. Turen gikk helt opp til Kirkenes. Da de kom tilbake til Kristiansund, hadde de reist bortimot 2000 kilometer og levert 400 bøker og en del annen litteratur. Senere foretok disse to søstrene flere lignende reiser.

Anna Andersen ble siden en av de mest kjente kolportørene i Norge. Det finnes neppe noen by i landet som hun ikke besøkte med sykkelen sin og bokveskene sine. I 1935, i sitt 68. år, drog hun for siste gang til Finnmark sammen med en ung søster og besøkte byene og tettstedene der. Det var nesten 30 år etter at hun var der sammen med søster Hulda Andersen, og over 20 år etter at hun begynte som kolportør. Hun fortsatte som kolportør i flere  år etter dette og døde som et trofast vitne i 1948, 81 år gammel.

Fra 1906 av begynte det å komme oppfordringer gjennom Vagt-Taarnet til de norske brødrene om å dele ut eksemplarer av bladet til venner og bekjente og å være med på å dele ut traktater. Traktatene ble delt ut gratis. Små bøker og brosjyrer om spiritismen, døden og læren om et brennende helvete ble også oversatt fra engelsk og utgitt.

Disse nye hjelpemidlene bidrog til åndelig vekst og klarere forståelse av at alle kristne var forpliktet til å forkynne det gode budskap om Riket.

RUSSELLS FØRSTE BESØK

Den største begivenheten i disse første årene var kanskje bror Russells besøk i Bergen og Kristiania i dagene 17. til 20. mai 1909. Russell hadde ikke vært i Norge på sine to tidligere reiser gjennom Europa, i 1891 og 1903, men nå kom han hit også. Hvor stor pris satte ikke vennene på å høre denne mannen, hvis skrifter de hadde studert så nøye! Emnet for hans hovedforedrag i Kristiania var svært aktuelt i et land hvor folk levde i stadig angst for et brennende helvete. Emnet var: «Hvorledes skal man forstaa Bibelens Ord om Røveren i Paradis, den rige Mand i Helvede og Lasarus i Abrahams Skjød?»

Bror Russell holdt flere foredrag, og hans besøk var til stor oppmuntring for brødrene. Russell var en meget vennlig og tilnærmelig mann. Det fortelles at han selv stod ved inngangsdøren og håndhilste på alle som kom for å høre foredragene hans.

STOR AKTIVITET

I 1910 fikk Guds folk i Norge et nytt hjelpemiddel  som fikk stor betydning for utbredelsen av sannheten, nemlig traktatserien Ekko fra Talerstolen. Traktaten var på fire sider og kom ut annenhver måned fram til 1912, deretter månedlig. I «Ekko» ble det først og fremst trykt taler som Russell hadde holdt, men også artikler om forholdene i verden og om «alle særlig bemerkelsesverdige tidstegn». Dessuten fant en annonser for Selskapets litteratur og kunngjøringer av offentlige foredrag under pilegrimsbesøk.

Hvert nummer av «Ekko» ble trykt i mange tusen eksemplarer og delt ut gratis av brødre, som stakk dem i postkassene. Traktatene ble også brukt som innlegg i aviser. I 1910 ble 342 600 «Ekko» og andre traktater distribuert på denne måten, og av disse delte brødrene ut cirka 42 600.

Den økte aktiviteten gjenspeilte seg også i pilegrimsbesøkene, som nå tiltok i hyppighet. Særlig i 1911 og 1912 kom det mange pilegrimer. Joseph Franklin Rutherford, som den gang var Selskapets juridiske rådgiver, var her i 1910, 1911 og 1913, og det kom også andre engelsktalende brødre som talte på stevner og i «vennekretsene» eller menighetene. Det kom likeledes svenske, finske og danske pilegrimsbrødre på besøk. Bror Lindkvist påpekte i årsrapporten for 1911 at de offentlige møtene i alminnelighet hadde vært godt besøkt, og at interessen i det hele syntes å ha vært større enn året før.

RUSSELLS ANNET BESØK

I mars 1911 kom bror Russell igjen til Norge. I de to årene som hadde gått siden hans forrige besøk, var hans skrifter blitt bedre kjent her i landet, og en mengde mennesker var blitt nådd med budskapet  om Riket, ikke minst gjennom Ekko fra Talerstolen. Hans annet besøk vakte derfor betydelig større oppmerksomhet enn det første.

En stor annonse i Kristiania-avisen Morgenposten den 30. mars gjorde folk oppmerksom på begivenheten:

«Pastor C. T. Russell . . . Amerikas mest bekjendte Prædikant, hvis Bøger er spredte i Millioner af Exemplarer, og hvis Prædikener regelmæssig offentliggjøres i mere enn 1000 ledende amerikanske Aviser, holder bibelsk Foredrag (ved Tolk). . . . Emne: ’Den hundreaarige Synder’ (Esaias 65, 20).»

Samtidig ble det holdt et stevne i Kristiania, slik det var vanlig når kjente talere kom på besøk, og de norske brødrene sluttet godt opp om det. Det kom flere brødre som hadde reist 500 kilometer. Ja, en av deltagerne reiste 1000 kilometer for å kunne overvære stevnet! Fra Skien kom nesten hele menigheten, cirka 30 brødre og søstre.

Trass i protester fra kirkelig hold hadde brødrene leid Kristiania kommunes festivitetslokale til det offentlige foredraget. Som et resultat av brødrenes energiske innsats for å bekjentgjøre foredraget ble salen fullstappet, og mange måtte gå uten å ha kommet inn. En avisreferent anslo at det var cirka 1200 til stede! Samme dag hadde et Kristiania-blad inneholdt et innsendt angrep på Russell. I sitt to timer lange foredrag bemerket Russell at til tross for alle forsøk som forskjellige prester gjorde på å avskrekke folk fra å komme og høre på ham, talte han hver uke til flere mennesker enn noen annen predikant i verden. Dette var også tilfellet i Kristiania. Russells besøk ble et stort vitnesbyrd og var svært oppmuntrende for brødrene.

 MERKEÅRET 1914

Helt siden 1876 var det blitt vist ut fra Bibelen at 1914 ville avmerke et vendepunkt i menneskenes historie. Brødrene framholdt dette i sin forkynnelse, og de var nå spent på hva som ville skje i 1914.

I 1913 hadde det vært en tilbakegang i den kristne virksomhet, men i 1914 gjorde brødrene en ny stor innsats i forkynnelsen av det gode budskap. Om våren ble det iverksatt en kampanje med et spesielt nummer av Ekko fra Talerstolen som gikk til felts mot helveteslæren. Det ble alt i alt sendt ut 150 000 eksemplarer fra ekspedisjonen. I nesten hver eneste by langs kysten ble det holdt offentlige foredrag i store lokaler. Bror Russell hadde sendt en norskamerikansk bror, Henry Bjørnestad, til Norge for at han skulle hjelpe til med arbeidet her. Han reiste nå rundt i landet som den første norske pilegrimsbror og oppmuntret brødrene.

Det gjorde et veldig inntrykk da den første verdenskrig brøt ut i august i 1914. Mange som hadde hørt på brødrenes forkynnelse, kom nå og ville høre mer om framtiden og bad om litteratur. Dette åpnet mange muligheter for forkynnelse, og i årsrapporten for 1914 het det: «Vi har siden krigens utbrud hat rike og store anledninger til at utbasunere det gode budskap. . . . Herren har velsignet vore fælles bestræbelser for at fremme hans sak.»

Men noen hadde stilt for store forhåpninger til 1914 og ble skuffet og forlot sannheten. De fleste forble imidlertid trofaste. I dag vet vi jo også at de hadde rett da de trodde at de 2520 år lange hedningenes tider skulle utløpe omkring 1. oktober 1914. Det messianske rike begynte da å herske i himmelen. En av de største begivenheter i menneskenes  historie hadde funnet sted, og brødrene hadde fått være med på å forkynne om det!

SKAPELSENS FOTODRAMA

Også 1915 ble et begivenhetsrikt år, kanskje i første rekke takket være Selskapets store filmverk Skapelsens fotodrama. Det behandlet Bibelens beretning om Guds hensikt med jorden og menneskene ved hjelp av levende film, lysbilder og synkroniserte grammofonopptak.

Den første fremvisningen av Fotodramaet fant sted i Kristiania i dagene 25. til 28. desember 1914 og ble en stor suksess. I løpet av vinteren ble Fotodramaet vist for store forsamlinger i en rekke norske byer. Noen steder ble det rykt inn annonser i avisene som gikk over fire spalter. I Skien forsøkte noen religiøse ledere å forhindre fremvisningen. Men politimesteren i byen ble svært begeistret da en del av Fotodramaet ble vist spesielt for ham og noen prester, og han gav sin tillatelse til at det ble vist for offentligheten. I Bergen kom det så mange for å se Fotodramaet at politiet foreslo at brødrene skulle ta betaling for å begrense tilstrømningen, men det ville de ikke gjøre.

VANSKELIGHETER

I de forløpne år hadde det vært en god del strid omkring Lindkvists person og hans måte å lede arbeidet i Norge på. Dette hadde uten tvil lagt en demper på brødrenes innsats. Nå viste det seg at Lindkvist helt begynte å gå sine egne veier. Det siste nummeret av Ekko fra Talerstolen som kom ut på norsk i 1915, opplyste at publikasjonen ville opphøre å utkomme fra og med nyttår 1916, og at  Lindkvist ville begynne å utgi et blad med tittelen «Ararat». Det skulle erstatte både Ekko fra Talerstolen og Vagt-Taarnet i Norge. Sammen med en finne som hadde vært bror Russells representant i Finland, startet Lindkvist sin egen bevegelse. Men det lyktes ham ikke å få de norske brødrene med seg. De forstod at dette ikke var Guds vilje. I et åpent brev til de to mennene som ble gjengitt i Vagt-Taarnet for mars 1916, gav bror Russell uttrykk for det samme. Det ble bestemt at bror Lüttichau, som ledet arbeidet i Danmark, også skulle representere Selskapet i Norge fra og med januar 1916. Den finske broren vendte tilbake til Guds organisasjon og kom senere flere ganger til Norge som pilegrimsbror, men Lindkvist forsvant for godt.

ARBEIDET REORGANISERES

Vitnearbeidet i Norge ble som nevnt ledet av Selskapets kontor i Danmark fra og med januar 1916. Bror Russell mente imidlertid at arbeidet i hele Skandinavia burde ledes fra ett kontor, blant annet fordi verdenskrigen gjorde det vanskelig for hovedkontoret i Amerika å opprettholde kontakten med kontorene i andre land. I Vagt-Taarnet for mars 1916 ble det derfor opplyst at August Lundborg, som hadde ledet virksomheten i Sverige siden århundreskiftet, skulle være Selskapets representant for hele Skandinavia. Av praktiske grunner ble det imidlertid opprettet en litteraturekspedisjon for Norge i Parkveien 60 i Kristiania, hvor en søster stilte et lite rom i sin leilighet til Selskapets disposisjon.

Den 31. oktober 1916 døde bror Russell, Selskapets  første president. Før sin død hadde han anbefalt et nytt tiltak for å fremme forkynnelsen av Riket. Det var «hyrdearbeidet», som nå også ble påbegynt i Norge. Det bestod i å oppsøke interesserte og låne ut bøker til dem. I 1917 ble det dessuten opprettet et «Kolportørenes Fond» for Norge. Det skulle brukes til å hjelpe kolportører med reiseutgifter. Joseph Franklin Rutherford, som 6. januar 1917 ble valgt til Selskapets nye president, la stor vekt på hyrdearbeidet og kolportørarbeidet.

EN KRITISK TID FOR GUDS FOLK

Valget av ny president for Selskapet i 1917 førte til en vanskelig tid for organisasjonen. Noen opprørske menn ved hovedkontoret begynte å motarbeide Rutherford. De forsøkte å få brødrene i De forente stater og andre land med seg. Noen sluttet seg til dem, men langt de fleste forble trofaste.

Heller ikke Norge ble spart for den splittelsen som på den måten oppstod. Noen steder ble menighetene delt i to grupper. Særlig alvorlige følger fikk dette i Bergen og Trondheim. I Bergen ble det bare sju søstre og en bror igjen av hele menigheten. I hovedstaden og i Skien oppstod det derimot ingen store problemer. På denne tiden var det omkring 150 bibelstudenter i Norge, og de fleste brødrene fortsatte å samarbeide med Selskapet.

NYE TILTAK FOR Å FREMME ARBEIDET

Fra 1919 av var det igjen ro i organisasjonen, og nå begynte en omfattende reorganisering av arbeidet. Verdenskrigen var over, og Selskapet ønsket å gjenopprette den ordning som hadde vært i Skandinavia før 1916, med en egen representant for Selskapet i hvert land.

 Den ny ordningen ble innført i 1921. Bror Lundborg skulle fortsatt føre tilsyn med arbeidet i Sverige og Finland. Bror Lüttichau skulle igjen lede arbeidet i Danmark. Med tiden ble det så besluttet å utnevne en svensk bror som bodde i Kristiania, Enok Öman, som Selskapets representant i Norge. Öman hadde vært kolportør i Sverige siden 1911 og reiste på Rutherfords oppfordring til Norge i februar 1917 for å ta hånd om arbeidet ved ekspedisjonen i Parkveien 60 under Lundborgs ledelse. Han kom til å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Norge i 24 år, fra 1921 til 1945.

MØTE- OG STEVNEVIRKSOMHET

I den første tiden ble det i hver menighet valgt «eldste» og «diakoner» ved håndsopprekning. De eldste tok ledelsen på menighetens møter, og «diakonene» var deres hjelpere.

 De første møtene som ble holdt i Norge, var opplesnings- og samtalemøter. Utdrag fra bror Russells bøker ble lest høyt, og når noen ville kommentere eller spørre om noe, rakte de opp hånden. En tid senere ble det arrangert «spørsmålsmøter». Brødrene kunne skrive et spørsmål på en lapp og få det besvart i løpet av møtet.

Bønn hadde en fremtredende plass på alle møtene. På «vitnesbyrds- og bønnemøtene» falt alle på kne, og hver enkelt fikk be en bønn og avlegge et vitnesbyrd. Både brødre og søstre kunne da gi uttrykk for sin kjærlighet til Jehova og til sannheten. De pleide ofte å fortelle om hvordan de fikk kjennskap til sannheten, eller å si noen ord om et interessant skriftsted. Det var alltid sang på møtene.

Offentlige foredrag ble vanligvis bare holdt i de menighetene hvor det fantes brødre som kunne holde foredrag, og det var ikke mange som våget seg på det. Mange steder ble det ikke holdt offentlige foredrag før pilegrimstjenesten ble organisert. Først fra 1919 av ble det virkelig system i foredragsvirksomheten, for da fikk Norge sin første faste pilegrimsbror, Theodor Simonsen.

I 1916 ble det utgitt en brosjyre med tittelen «Berøa-spørgsmaal til Guds Verdensplan». (Apg. 17: 10, 11) Den inneholdt spørsmål til hvert avsnitt i første bind av Millenniets Daggry (som senere ble kalt Studier i Skriften) og skulle brukes på studiemøter. Det var blitt holdt slike studiemøter før 1916 også, blant annet ved hjelp av boken Tabernakel-Skygger af de bedre Ofre. Nå ble det lettere å lede disse møtene. I årene framover ble hele bokserien Studier i Skriften gjennomgått ved hjelp av spørsmål og svar på «Berøa-studier».

 Et nytt og svært viktig møte ble organisert i 1922, da det ble trykt spørsmål til hovedartiklene i Vagttaarnet. Dette studiemøtet ble stort sett ledet på samme måte som nå. Vitnesbyrdsmøtene gikk etter hvert over til å bli det vi i dag kaller tjenestemøter.

Hvert år kom brødrene sammen til ett eller flere konventer eller stevner. De aller fleste ble holdt i Kristiania. I begynnelsen ble stevnene i Norge gjerne arrangert i tilknytning til at reisende representanter for Selskapet kom på besøk. Før 1920 var det svært få brødre i Norge som talte på disse stevnene. De fleste foredragene ble derfor holdt av utenlandske brødre, særlig svenske og danske. Den siste delen av programmet var gjerne et «symposium», det vil si, en rekke brødre holdt korte taler over forskjellige sider ved et bestemt emne. Det var ofte mindre erfarne brødre som holdt disse talene. På den måten fikk de øvelse. Fra omkring 1920 var det norske brødre som holdt de fleste talene på stevnene.

«MILLIONER AV NÅLEVENDE MENNESKER SKAL ALDRI DØ»

I 1920 satte Selskapet i gang en verdensomfattende foredragskampanje under slagordet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Kampanjen varte i flere år og vakte stor oppmerksomhet.

Den 4. desember 1920 kom A. H. Macmillan fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn til Kristiania for å tale. Annonser var rykt inn i avisene, og brødrene hadde leid Universitetets aula i hovedstadens sentrum. Lokalet hadde 700 sitteplasser, men  da aulaen var fullsatt, stod det like mange igjen utenfor. Bror Öman, som stod ved inngangsdøren, gikk da opp på en kasse og ropte ut: «Hvis dere kommer igjen om halvannen time, skal Macmillan holde foredraget en gang til!» Da foredraget var over, strømmet folk på ny inn i aulaen, og Macmillan talte igjen til en fullpakket sal! Etterpå gikk brødrene ut på gaten og distribuerte «Millionboken», som forelå på dansk-norsk. Interessen var stor, og det ble levert en mengde bøker.

Bror Macmillan reiste videre til andre byer og talte til store tilhørerskarer. Brødrene bekjentgjorde foredraget ved å dele ut innbydelser. I flere år ble dette og andre foredrag holdt mange steder i landet av norske brødre på såkalte «kampanjedager». Det skulle avlegges et vitnesbyrd ved hjelp av disse foredragene, og brødrene ble oppfordret til å støtte opp om foredragene og være med på å bekjentgjøre dem.

Noe annet som bidrog til å aktivisere brødrene, var de resolusjonene som ble vedtatt på stevner i De forente stater i årene 1922—1928. Disse ble trykt og delt ut i millioner av eksemplarer over hele verden. Også i Norge ble det delt ut en mengde av dem — mange hundre tusen. De første fem ble utgitt i traktatform, og brødrene gikk omkring og la dem i postkassene til folk. De to siste ble tatt med i brosjyrer som utkom på norsk i 1928 og 1929.

Likevel gikk det ikke så hurtig framover med vitnearbeidet i Norge og i Skandinavia for øvrig som andre steder i verden. En del brødre trengte tid til å bli klar over betydningen av å forkynne det gode budskap fra hus til hus. Hittil var det nesten bare kolportørene som hadde deltatt i dette arbeidet.

 En god del unge mennesker begynte imidlertid å slutte seg til menigheten. På et stevne som ble holdt i Kristiania i 1924, ble omkring 25 nye brødre og søstre døpt, og det var et svært stort antall den gangen. Denne glederike begivenheten ble i årene etterpå omtalt som «den store dåpen».

EN ARBEIDENDE ORGANISASJON

Året 1925 var svært begivenhetsrikt. I dagene 23. til 26. mai ble det holdt et stevne i Örebro i Sverige, hvor Selskapets svenske avdelingskontor lå. Brødrene i hele Skandinavia var innbudt til dette stevnet, og bror Rutherford var også til stede. Det kom over 500 deltagere. Cirka 30 nordmenn kom med tog fra Oslo i ekstravogn. (Oslo var det nye navnet som hovedstaden fikk i 1925.)

Dette ble et historisk stevne, som dannet innledningen  til en ny epoke for Guds folk i hele Skandinavia. Om mandagen, den 25. mai, opplyste bror Rutherford at det skulle opprettes et nordeuropeisk kontor i København. Dette kontoret skulle lede forkynnelsesarbeidet i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Kurland, Latvia, Litauen og Livland. Det ble opplyst at bror William Dey fra London skulle føre tilsyn med arbeidet, og brødrene gav uttrykk for sin begeistring for denne ordningen. Det skulle imidlertid fortsatt være en lokal leder i hvert land, og bror Enok Öman fortsatte å ivareta dette ansvaret på det norske kontoret. Denne nye ordningen hadde Jehovas velsignelse. En tid med større kristen virksomhet enn noen gang begynte.

«DEN GYLNE TIDSALDER»

Siden 1916, da forkynnelsesarbeidet i Norge ble underlagt det svenske kontoret, hadde svært lite av Selskapets litteratur kommet ut på norsk eller dansk-norsk. Det var vesentlig dansk litteratur som ble brukt i Norge, men det forekom også at brødrene kjøpte svensk litteratur til privat bruk. De leste den danske utgaven av Vagt-Taarnet og fortsatte å gjøre det i mange år framover. Av innbundne bøker hadde det siden 1916 bare utkommet tre som ble brukt i Norge — alle på dansk — nemlig sjette og sjuende bind av Studier i Skriften (1917 og 1919) og Guds Harpe (1922).

Det var derfor et stort fremskritt i mars 1925 da Selskapet begynte å utgi Den Gylne Tidsalder på norsk. Bladet hadde 16 sider. Fra 1936 av het den norske utgaven Ny Verden og hadde 20 sider.

 Den Gylne Tidsalder fikk etter hvert et betydelig antall lesere i Norge og også i Danmark, hvor den norske utgaven ble benyttet fram til 1930. Brødrene tegnet mange nye abonnementer på dette bladet. I 1936 hadde for eksempel Vagttaarnet 485 abonnenter i Norge, mens Ny Verden hadde 6190. To år senere, i 1938, hadde Ny Verden 10 000 abonnenter.

UTVIDELSER VED DEN NORSKE EKSPEDISJONEN

Året 1925 ble også et merkeår for virksomheten ved den norske ekspedisjonen. Selskapet fikk nå kjøpt en treetasjes bygning i et kvartal like i nærheten  av ekspedisjonen i Parkveien 60. Adressen var Inkognitogaten 28 B. En bror som hadde arvet en del penger, kjøpte først huset og lot så Selskapet få kjøpe det for mellom 10 000 og 15 000 kroner mindre enn han selv hadde betalt for det. Slik fikk Selskapet sitt eget hus og var ikke lenger henvist til det lille rommet i Parkveien, hvor ekspedisjonen hadde vært siden 1916.

Det var på høy tid at ekspedisjonen fikk større lokaler. Bror Öman hadde tidligere kunnet gjøre det meste av arbeidet selv, men den tiltagende virksomheten etter 1925 gjorde at det ble behov for mer hjelp ved ekspedisjonen. Dessuten skulle Den Gylne Tidsalder oversettes og sendes ut til abonnentene. Alt dette gjorde det nødvendig å utvide Betel-familien.

Kjelleretasjen i det nye huset ble brukt til litteraturlager. I årene framover kom det store sendinger med bøker fra Selskapets trykkeri i Magdeburg i Tyskland. Selskapet hadde imidlertid ikke hele huset til disposisjon. Noen av leieboerne hadde problemer med å finne et annet sted å bo, og de fortsatte derfor å bo i huset. Den første tiden var det bare noen få medlemmer av Betel-familien som bodde i Inkognitogaten, og ekspedisjonens adresse var fortsatt Parkveien 60. Men i 1930 kunne også kontoret og resten av Betel-familien flytte inn i Selskapets eget hus. Det var da i alt åtte brødre og søstre som arbeidet ved avdelingskontoret.

FORENTE BESTREBELSER

William Dey, lederen for det nordeuropeiske kontoret, satte fart i vitnearbeidet. I september og oktober 1925 reiste han rundt i Norge og organiserte  arbeidet i menighetene i samsvar med retningslinjene fra Selskapets hovedkontor. Fra og med dette året fikk brødrene i Norge et lite blad som het Bulletin (nå Vår tjeneste for Riket). Det inneholdt nyttige råd med hensyn til forkynnelsen av det gode budskap og oppmuntret brødrene til å delta i felttjenesten.

Fra og med 1927 ble «kampanjedagene» med foredragsvirksomhet forandret til «kampanjeuker» på ni dager med felttjeneste. Det året begynte en også å forkynne fra hus til hus om søndagene. Pilegrimsbrødrene fikk nå en viktig oppgave. Foruten å holde foredrag skulle de hjelpe menighetene med å organisere felttjenesten og selv ta ledelsen i dette arbeidet. Det var bare én fast pilegrimsbror i Norge, men han fikk god hjelp av mange dyktige brødre fra Sverige og Danmark.

Årsrapporten for 1926 viste at 120 personer hadde deltatt regelmessig i felttjenesten, og at 14 klasser eller menigheter var «organisert til tjeneste». De hadde levert 8830 innbundne bøker og 43 650 brosjyrer og delt ut 269 500 resolusjoner og traktater. Dette var langt bedre resultater enn de hadde oppnådd i noe tidligere år. Det var tydelig at brødrene begynte å verdsette tjenestens privilegier.

VIKTIGE BROSJYREKAMPANJER

Mange av brødrene støttet begeistret opp om felttjenestekampanjene og leverte mange brosjyrer, deriblant Frihet for Folkene. I Oslo leide brødrene en buss om søndagene og drog ut i landdistriktene, hvor de arbeidet på feltet hele dagen. I uken for øvrig gikk de fra dør til dør i byen. Noen forkynte også på restauranter og kafeer. Brosjyrene  kostet bare ti øre, men hvis noen ikke ville betale for dem, fikk de dem gratis.

Bror Fasteland fortalte en gang: «Jeg gikk opp i spisesalen på Christiania Dampkjøkken [en kafé]. Der satt det fullt av folk ved lange bord. ’Frihet for Folkene!’ ropte jeg ut. ’Ti øre!’ Jeg leverte brosjyrer til alle sammen. Om søndagene gikk jeg oppover Studenterlunden, der det satt fullt av folk på benkene. Alle tok imot brosjyren. I leiegårdene ringte jeg på alle dørene i én etasje samtidig, og folk kom ut med tiøringer alle sammen. Jeg hadde vesken full av brosjyrer og kunne levere 30—40 ’småbøker’, som vi kalte dem, på en times tid.»

Dette er bare ett eksempel på hvordan brødrene gikk fram. En dyktig «klassearbeider» kunne levere 1000 brosjyrer på en uke. Disse kampanjene i 1928 og 1929 virket svært ansporende på brødrene i Norge. De hjalp mange til å komme i gang i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus.

«KAMPANJENES TIÅR»

Tiåret fra 1930 ble en uhyre travel tid for Guds folk i Norge. Hvert eneste år ble det arrangert kampanjer. Ja, kampanjene ble et så typisk trekk ved virksomheten i dette tiåret at det med rette kan bli kalt «kampanjenes tiår».

På hele 20-tallet hadde bror Russells bokserie Studier i Skriften vært brødrenes viktigste studiebøker, og alle som sluttet seg til organisasjonen, ble oppfordret til å lese disse bøkene. Så sent som i 1928 eller 1929 kom et stort opplag av «Skriftstudiene» fra Selskapets trykkeri i Magdeburg i Tyskland. I 1925 hadde imidlertid bror Rutherford for alvor begynt å skrive bøker og brosjyrer, som etter  hvert ble oversatt og brukt i forkynnelsen. Brosjyrene kom på norsk og bøkene på dansk. Særlig fra omkring 1930 kom det en jevn strøm av ny litteratur.

Selskapet ønsket nå å få tømt sitt store lager av Studier i Skriften, og i årene 1929—1931 ble det derfor arrangert flere store kampanjer med Russells berømte bokserie. Brødrenes helhjertete innsats og den lave prisen — fem kroner for de seks bindene — bidrog til at disse kampanjene ble meget vellykkede. I årsrapporten for 1930 ble det opplyst at det i løpet av året var blitt sendt ut 15 108 «Skriftstudier» fra den norske ekspedisjonen. En bror i Bergen leverte 85 serier på en uke, og en av kolportørene leverte i løpet av året 1930 hele 470 serier på åtte bind (seks bind av Studier i Skriften sammen med Guds Harpe og Verdensbefrielsen), til sammen 3760 bøker!

De mange nye bøkene og brosjyrene som Rutherford nå skrev, gjorde at litteraturtilbudene i «kampanjenes tiår» ble mange og variert. Brosjyrer og bøker ble tilbudt enkeltvis eller i forskjellige kombinasjoner. Ofte ble det tilbudt flere bøker samtidig, og enkelte brødre tilbød samtlige av Rutherfords bøker som en «serie». Etter hvert vokste serien, og mot slutten av 30-årene var det brødre som tilbød folk serier på opptil 16 bind! Ellers var det også vanlig at kampanjetilbudene bestod av en hel rekke brosjyrer, opptil 10—12 stykker, gjerne festet sammen med en papirstrimmel midt på bunken. Og da prisene på litteraturen var meget lave, ble leveringene mange. Som et eksempel kan det nevnes at i 1934 leverte de 207 forkynnerne i Norge 282 623 bøker og brosjyrer, det vil si gjennomsnittlig  1365 pr. forkynner, altså nærmere fire for hver dag i året!

TJENESTE SOM JEHOVAS VITNER

Brødrene fortsatte å tjene med iver og begeistring i 1930-årene, trass i økonomisk depresjon, arbeidsledighet, streiker og usikre forhold i verden. Det var ikke så mange Rikets forkynnere i Norge — bare cirka 200. Men Jehova velsignet deres arbeid.

Hvor passende var det ikke at Jehova nettopp på denne tiden gav sitt folk et navn som tydelig viste at de var hans vitner! På et stevne som ble holdt i Columbus i Ohio i juli 1931, vedtok stevnedeltagerne en resolusjon hvor de antok navnet «Jehovas vitner». (Jes. 43: 10—12) På et stevne som ble holdt i Oslo i dagene 29. august til 1. september 1931, ble dette navnet også antatt av de norske brødrene.

For å gjøre verden oppmerksom på det nye navnet som Guds folk hadde antatt, ble resolusjonen tatt med i brosjyren Riket — verdens håp. Den kom ut på norsk i 1932 og ble brukt i en stor kampanje i mars det året. Brødrene overrakte brosjyren i lukket konvolutt til alle fremtredende personer — politikere, prester, leger og lærere. Kong Haakon VII fikk også et eksemplar.

TRANSPORTMIDLER BRUKT I TJENESTEN

Mange av de største menighetene arrangerte fellesturer med tanke på felttjeneste i week-endene. Ivrige «arbeidere» reiste ut til nærliggende byer og landdistrikter med busser, lastebiler og privatbiler, og på kjøretøyene stod det gjerne «Jehovas vitner»  med store, røde bokstaver. Ofte ble det holdt offentlige foredrag.

Menigheten i Oslo leide busser og reiste til byer som lå opptil 120 kilometer fra hovedstaden. Tidlig om morgenen møttes de som ville være med bussen. Ved 9- eller 10-tiden om formiddagen ble de så satt av forskjellige steder og fikk tildelt et stort distrikt. Hele dagen, sju—åtte timer, gikk de fra hus til hus og ble senere hentet igjen av bussen og reiste hjem. Det var mange såre føtter i menigheten etter slike week-ender, men det la ikke noen demper på brødrenes kristne nidkjærhet.

I mange år, sommer som vinter, ble det arrangert slike turer. Ofte utgjorde de høydepunktet på en kampanjeuke. Her er et eksempel på hvilke resultater  som ble oppnådd i løpet av en nidagers kampanje — 6. til 14. oktober 1935: Det var 76 forkynnere som deltok i Oslo, og de rapporterte 1291 timer, 4637 mottagere, 52 bøker, 13 313 brosjyrer, 13 abonnementer og 66 blad. Det vil med andre ord si et gjennomsnitt pr. forkynner på 17 timer og 177 trykksaker på ni dager!

Etter en slik kampanje pleide brødrene i de større menighetene å komme sammen til en «rapporteringsfest» i menighetens lokaler. Da leverte alle inn sin rapport, og så ble det samlede resultat lest opp under stor jubel. Noen fortalte opplevelser som de hadde hatt i kampanjen, og til slutt ble det servert kaffe og kaker. Disse sammenkomstene bidrog til å skape god kontakt mellom brødrene og gjøre alle kjent med den fremgang sannheten hadde.

Bilen var ikke allemannseie på denne tiden, så mange steder brukte brødrene sykkel når de skulle ut i tjenesten. Særlig i menigheten i Bergen ser det ut til at sykkelen ble mye brukt. Iherdige forkynnere drog ut av byen i week-endene, ofte i rad og rekke, med bokvesker og bokkartonger for å arbeide i landdistriktene. I sommerferiene drog noen på ukelange turer innover i fjordene eller til bygdene inne i landet. En stor virksomhet utfoldet seg i og omkring Norges nest største by, og menigheten vokste raskt. I 1940 hadde menigheten i Bergen cirka 80 forkynnere.

Norges lange kystlinje gjorde også båten til et meget nyttig transportmiddel for Jehovas vitner. Flere brødre kjøpte motorbåter i 1930-årene og brukte dem i forkynnelsesarbeidet. I Narvik (hvor det hadde vært en gruppe kristne siden omkring 1905) var det nå åtte—ti forkynnere. I sommerhalvåret  drog brødrene ut med motorbåter om søndagene. En gang i året ble det holdt et lite stevne for Narvik menighet og brødre fra Nord-Sverige. De leide en fiskeskøyte og brukte den i tjenesten. De kunne da reise opptil 200 kilometer fra Narvik. Her nord var det svært få veier på den tiden, og mange steder fantes det ikke ferjer. Båt var derfor det eneste mulige fremkomstmidlet. Ved å bruke båt bidrog den nordligste menigheten i landet på den tiden til at det gode budskap om Riket også ble utbredt nord for polarsirkelen.

ET FORENT FOLK

Selskapet unnlot heller ikke i disse årene å arrangere stevner for brødrene i Norge. Det ble regelmessig holdt stevner hvor Jehovas vitner ble minnet om at de måtte stå sammen og tilbe Jehova som et forent folk. Først og fremst var det «årskonventer» i Oslo, da brødre fra hele landet kom sammen til en åndelig fest. Her fikk de høre om det andre hadde opplevd i tjenesten, og kunne høste lærdom av det. Tidligere hadde det ikke pleid å komme så mange fra andre landsdeler, men nå kom det tilreisende med busser, biler og sykler fra mange kanter av landet, selv om de økonomiske midler ofte var små. I 1932 syklet en pioner (dette ble nå det nye navnet på kolportørene) 1306 kilometer for å kunne overvære stevnet i Oslo. Året etter kom det 27 brødre fra Bergen i to busser, og det kom 40 fra Skien i åpne lastebiler. Det var mange den gangen. Det høyeste antall til stede på stevnet var 238, og 26 ble døpt.

Stevnenes betydning kan neppe overvurderes. Hva må det ikke ha betydd for de få vitnene i Norge  på den tiden å få se at de ikke stod alene i den kristne kamp, og å få anledning til å knytte nye vennskapsbånd og kanskje også møte brødre fra andre land? Stevnene bidrog til å knytte brødrene sammen og styrke dem i troen på den sanne Gud, Jehova.

Men det var også andre begivenheter som minnet brødrene om at de hadde medkristne i andre land. En av dem var det spesielle møtet som ble holdt i alle menigheter verden over den 7. oktober 1934. Ved denne anledningen ble det åpnet et brev fra Selskapet som inneholdt opplysninger om den forfølgelse Jehovas vitner ble utsatt for i Nazi-Tyskland. Det var en alvorlig stund. Brødrenes tanker gikk til deres trosfeller i Tyskland, som nå led store trengsler for sin tro. De følte med dem og ville om mulig gjerne gjøre noe for å hjelpe dem. I samsvar med Selskapets brev ble det derfor fra hver menighet sendt et telegram med følgende ordlyd:

«Til Rikskabinett Hitler, Berlin, Tyskland. Deres mishandling av Jehovas vidner forferder alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Stans all ytterligere forfølgelse mot Jehovas vidner; hvis ikke, vil Gud tilintetgjøre Dem og Deres nasjonalsocialistiske parti. JEHOVAS VIDNER i . . .»

På denne måten ble brødrene minnet om at de tilhørte et internasjonalt brorskap. Noe annet som minnet dem om dette, var de radioforedragene som dommer Rutherford holdt i De forente stater i 1930-årene, og som ble kringkastet til store deler av verden. Dette var glederike begivenheter, som understreket at Guds folk lot sin røst høre vidt og bredt. En del av brødrene i Norge fikk gleden av å  høre disse foredragene i 1935, 1936 og 1939. De to første årene leide brødrene i Oslo et lokale og fikk høre foredraget via telefonkabel fra London. Andre steder satt det små grupper av brødre og lyttet på radio, hvor de fikk inn foredraget på kortbølgen. Det var ikke så mange av brødrene som kunne engelsk, men de som kunne, fortalte de andre hva som kom fram, etter hvert og etterpå.

Disse radioforedragene kom som et pust fra det store utland og oppglødet de norske brødrene. Ja, budskapet om Guds rike begynte i sannhet å bli forkynt for alle folkeslag, og Jehovas vitner i Norge var med på å forkynne det! Ifølge rapporten for 1938 var det 430 som var aktive i tjenesten på feltet.

NYE HJELPEMIDLER I TJENESTEN

For å hjelpe flere til å ta opp tjenesten fra hus til hus begynte Selskapet i 1933 å utgi små kort med trykte vitnesbyrd til bruk i tjenesten — de såkalte «vitnesbyrdskort». På disse kortene stod et interessevekkende budskap og noen ord om det litteraturtilbudet forkynnerne brukte i en bestemt periode. Når en forkynner hadde banket på en dør, kunne han bare levere kortet til beboeren og si: «Vil De være så snill å lese dette kortet, så ser De hva det gjelder.» Hvis beboeren så var interessert, tok forkynneren fram litteraturen og forklarte litt om innholdet. Denne fremgangsmåten var til stor hjelp for nye forkynnere, som på denne tiden ikke fikk noen opplæring i tjenesten, men måtte greie seg selv fra første stund.

En helt ny form for tjeneste ble innført i slutten av 1937, nemlig grammofonarbeidet. Bror Rutherford  hadde talt inn fem-minutters foredrag på grammofonplater, og nå kom det også norske utgaver av disse platene. Det var vår gamle «pilegrimsbror» Theodor Simonsen — han sluttet å reise for Selskapet i 1935 — som leste dem inn. Platene var av den gamle typen som skulle spilles med 78 omdreininger pr. minutt, og hadde ett foredrag på hver side. Titlene var korte, men presise, for eksempel: «Riket», «Bønn», «Oppstandelse», «Veien til livet», «De døde», «Hvorfor motstår prestene sannheten?» Disse platene kunne brødrene få kjøpe av Selskapet. Grammofonene som ble brukt, var en lett, transportabel type og måtte sveives opp. De brødre som hadde råd til det, kjøpte selv  grammofon, men noen steder kjøpte menigheten én eller to grammofoner som stod til brødrenes disposisjon. Grammofonen kom i løpet av kort tid i bruk mange steder, og i 1939 var det 187 grammofoner som ble brukt til å utbre sannheten i Norge.

Grammofonen ble benyttet på forskjellige måter. Det mest vanlige var nok å ta den med ut i landdistriktene, hvor folk hadde bedre tid enn i byene, men mange brødre tok den også med seg hjem til slike som hadde vist interesse for sannheten tidligere. I hus-til-hus-arbeidet var fremgangsmåten som oftest slik: Forkynneren spurte ganske enkelt om han kunne få spille en grammofonplate med et interessant bibelsk foredrag. Ofte samlet da hele familien seg og lyttet spent. Når det første foredraget var spilt, spurte forkynneren om han kunne få spille flere foredrag. Han hadde gjerne med seg flere plater, men så mange kunne det ikke være, for de var tunge, og dessuten hadde han både grammofonen og bokvesken å bære på. Når han så hadde spilt noen foredrag, tilbød han litteratur. Det var mange som syntes det var interessant å høre på grammofon den gangen, og grammofonen ble derfor brukt i stor utstrekning i tjenesten.

PIONERENES NIDKJÆRE ARBEID

Selv om menighetene i Norge gjorde hva de kunne for å utbre sannheten, var det mange steder i landet de ikke kunne nå. Mange byer hadde ikke noen menighet. Cirka 60 prosent av landets befolkning — omkring to millioner — bodde dessuten i landdistriktene i lavlandet og dalene i øst. Mange steder på Vestlandet og i Nord-Norge lå det gårder, husklynger og hele bygder som var nesten fullstendig  isolert fra omverdenen. I bare ti prosent av fjordene var det bygd veier, og mange øyer var uten ferjeforbindelse. Her arbeidet kolportørene eller pionerene.

Fra midten av 1920-årene hadde tallet på norske kolportører ligget nokså konstant på omkring ti, medregnet hjelpekolportørene, som ikke brukte hele sin tid i tjenesten. Samtidig med at antallet av Rikets forkynnere økte til 430 i 1938, steg antall pionerer og hjelpearbeidere til 50. Nå begynte pionerenes arbeid for alvor å sette spor etter seg.

Pionerene på den tiden konsentrerte seg først og fremst om å levere litteratur. De la ikke så stor vekt på å foreta gjenbesøk og ledet ikke hjemmebibelstudier. De ble følgelig ikke værende så lenge på hvert sted, men gjennomarbeidet et distrikt med litteraturen og drog så videre.

Mange av pionerene arbeidet svært hardt. Vi kan for eksempel nevne bror Bernhard Risberg, som var pioner i 1930-årene. Etter å ha forkynt hele dagen spurte han folk om de hadde losji til ham for natten, og som oftest var det noen som viste gjestfrihet og lot ham få ligge i en seng eller i et uthus. I to år hadde han den veldige Sognefjorden som distrikt. Her inne, i de mange fjordarmene og oppover de høye og steile, ofte nakne fjellsidene, gikk han til fots med det gode budskap og de to bokveskene sine.

Etter to år så bror Risberg seg i stand til å kjøpe en gammel sykkel. Nå ble det lettere for ham å komme seg rundt. Snart skaffet han seg en varesykkel, et telt og en sovepose. Nå kunne han få med seg tre—fire bokkartonger på sykkelen. Med dette utstyret drog han rundt med Rikets budskap.

 Bror Risberg begynte å forkynne klokken fem eller seks om morgenen i fjøs og stall og holdt det gående til langt utover kvelden, bare avbrutt av korte matpauser. Én måned leverte han en rapport på 400 timer, altså 13 timer i gjennomsnitt pr. dag! Om vinteren brukte han ikke fullt så mye tid i felttjenesten, men likevel rapporterte han ofte mellom 200 og 250 timer. Slik brukte bror Risberg — og andre nidkjære pionerer med ham — de beste årene av sitt liv i tjenesten for Jehova Gud.

Etter 1930 var det også seks—sju utenlandske pionerer i Norge i kortere eller lengre tid. Blant disse var et pensjonert engelsk ektepar, bror og søster Hollis, som bilte rundt i landet med campingvogn på slep, etter sigende den første som var blitt sett i Norge. De var blant de første pionerene som opplevde at politiet nektet dem å levere litteratur til folk uten spesiell tillatelse. Bakgrunnen for dette var en ny handelslov. På det tidspunkt (1932) arbeidet de to pionerene med brosjyren Riket — verdens håp. Da politiet grep inn, bestilte de flere tusen brosjyrer fra Selskapet og delte dem ut gratis. Politiet forbød dem også å gi bort brosjyrene, men da var de så godt som ferdige med det.

Mange av pionerene opplevde slike vanskeligheter. En representant for politiet ble også sendt til Selskapets lokale representant i Oslo for å få ham til å stanse pionerene. Men etter en tid ble saken ordnet uten at det ble nødvendig å gå rettens vei, og pionerene fortsatte sitt arbeid. Men det hendte at de ble tatt i forhør av politi eller lensmenn som hadde mottatt anmeldelser fra religiøse fanatikere som ville stanse forkynnelsen av Riket.

 MED BÅTER LANGS KYSTEN

Noen pionerer reiste langs kysten med båt og utbredte det gode budskap på den måten. I 1928 kjøpte Selskapet en liten motordrevet losskøyte og ominnredet den for to brødre, som utførte kolportørarbeid langs kysten sørover fra Oslo. Reisen begynte i desember, og brødrene tok seg godt fram langs vestsiden av Oslofjorden med sin lille skute «Elihu», enda fjorden var islagt. I løpet av den første måneden var de innom mange byer og tettsteder og leverte cirka 800 bøker og brosjyrer. Men en mørk og stormfull natt midt i februar ble «Elihu» drevet på land av vind og strøm. Båten  ble ødelagt, men brødrene kom seg velberget i land.

I 1931 kjøpte Selskapet en ny motorbåt. Den fikk navnet «Ester». Den var på cirka 40 fot og hadde plass til tre pionerer, men det viste seg å være mest praktisk med to. «Ester» ble brukt på Vestlandet og i Nord-Norge fram til 1938, da den ble byttet ut med en 32 fots motorbåt, «Ruth». Det var også to brødre om bord på denne båten. Den ble vesentlig brukt i Nord-Norge.

De brødrene som reiste med disse båtene, utførte et godt arbeid langs norskekysten. I løpet av et år kunne de levere mellom 10 000 og 15 000 bøker og brosjyrer. De besøkte mange små øyer og våget seg ut til de ytterste bebodde fyr, og de forkynte også for samene oppe i nord. De trasket med bokvesker, grammofon og ryggsekk opp til ensomme fjellbygder med budskapet. Det ble mye reising, for bebyggelsen var spredt. Noen dager fikk de bare besøkt noen få hus. Enkelte uhell hadde de også; båtene havarerte flere ganger, men brødrene klarte seg, og båtene ble reparert.

En gang kom de to brødrene om bord i «Ester» til et sted i Nordland hvor det ble sagt at befolkningen ’rettet seg etter Russells og Rutherfords bøker. Over halvparten av dem som bodde der, var interessert i sannheten. Kirkene stod tomme, og cirka 95 prosent av innbyggerne hadde lest noen av Selskapets bøker.

STØRRE OMSORG FOR DE INTERESSERTE

Et viktig tiltak ble truffet i januar 1939, da sonetjenesten ble organisert i Norge. Landet ble inndelt i fire soner. I hver sone skulle det reise en sonetjener.  Han skulle oppsøke mennesker som hadde vist interesse for sannheten, og prøve å opprette nye grupper og menigheter. Han skulle naturligvis også besøke de menighetene som allerede var opprettet, og oppmuntre sine medtroende.

Sone 4 var den største. Den strakte seg fra den lille kystbyen Florø på Vestlandet til Kirkenes i Øst-Finnmark, det vil si en strekning på 2600 kilometer. I hele denne sonen var det bare tre små menigheter og 15 forkynnere som rapporterte tjeneste.

Det var full vinter (januar 1939) da bror Andreas Kvinge i egenskap av sonetjener for sone 4 la ut på sin første tur nordover sammen med sin kone. De tok seg fram på sykkel. En gang skulle de innover til to bygder i de øde skogene ved svenskegrensen. Det var ikke brøytet vei inn dit, så all transport foregikk med hest. Hestene måtte gå med truger inn over høyfjellet. Bror og søster Kvinge sendte litteraturen foran seg og kom selv etter til fots med syklene. For å komme fram til enkelte gårder lånte bror Kvinge seg ski og kunne gå hele dagen bare for å komme fram til to—tre hus. En kveld var det ingen som ville gi ekteparet husly for natten. Til slutt bestemte de seg for å gå over grensen til Sverige, og der fikk de en seng å sove i. Men det siste stykket var søster Kvinge så sliten at mannen måtte bære både henne og bokveskene deres. En annen gang gikk de ute hele natten i 20 kuldegrader fordi ingen ville huse dem.

Men de hadde også mange glederike opplevelser. Et sted kom de til en gruppe Rikets forkynnere som hadde forkynt i flere år uten å ha rapportert sin tjeneste. Det ble opprettet flere nye menigheter og grupper av forkynnere. Isolerte brødre ble oppmuntret.  Ja, sonetjenesten hadde Jehovas velsignelse.

Tiden var nå inne til å vise større omsorg for de interesserte. Nettopp denne grenen av tjenesten skulle vise seg å få spesiell betydning i de kommende år, for nå begynte en tid med helt nye arbeidsforhold for Rikets forkynnere i Norge. Den 9. april 1940 kom den tyske invasjonen, og virkningene av den annen verdenskrig gjorde seg gjeldende.

OKKUPASJONEN

Den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 kom plutselig. Den første angrepsbølgen kom i form av krigsskip, som landsatte store troppestyrker i de viktigste havnebyene rundt kysten, og i løpet av dagen  var disse besatt. Norges militære beredskap var svak, så tyskerne møtte stort sett liten motstand. Britiske og franske tropper sluttet seg snart til de norske for å delta i kampen, men etter cirka tre uker måtte de allierte oppgi Sør-Norge. I Nord-Norge, hvor det norske forsvaret var sterkest, fortsatte kamphandlingene til 10. juni, da den siste norske divisjon kapitulerte. En rekke byer og tettsteder på Vestlandet og i Nord-Norge var da blitt utsatt for intens bombing, og flere av byene lå i ruiner. Felttoget varte i 62 dager.

Ødeleggelsene var størst i Nord-Norge, men de få brødrene der oppe greide seg stort sett godt. Brødrene i Narvik forlot byen da skytingen og bombingen tok til. Noen bodde en tid om bord i Selskapets motorbåt «Ruth», som ble liggende innesperret i en fjord utenfor byen så lenge kampene varte. Da det ikke lenger var trygt å bo i båten, fant brødrene seg en plass under noen store klippeblokker i en fjellside. Narvik ble sterkt rasert, og to brødre ble drept, den ene av en granat. En familie mistet huset sitt og alt de eide. I Bodø, Fauske, Namsos og Steinkjer var også det meste av bebyggelsen ødelagt, men alle brødrene hadde overlevd, selv om flere hadde mistet alt de eide. Veier og broer var sprengt overalt, hele bygder var avsvidd, og veiene var de rene bilkirkegårder. Bror Kvinge, som var sonetjener her oppe, reiste rundt og oppmuntret brødrene i hele sonen da kampene var over.

I mellomtiden var den norske avdelingstjeneren, bror Öman, blitt arrestert av Gestapo (tyskernes hemmelige statspoliti). I en uke satt han fengslet på hovedpolitistasjonen i Oslo (Møllergaten 19), men han ble så satt fri etter et kort forhør. Noen uker  senere ble han hentet til et nytt forhør, mistenkt for hemmelig etterretningstjeneste for England. Forhøret varte i seks og en halv time uten avbrudd, men deretter ble han løslatt igjen. I begge disse tilfellene ble han høflig og korrekt behandlet og fikk ikke beskjed om at Jehovas vitners arbeid var forbudt eller skulle stanses.

Brødrene hadde vært redd for at tyskerne straks skulle stanse forkynnelsesarbeidet og gi de norske vitnene samme behandling som de tyske, men denne frykten viste seg å være ugrunnet. Da det første sjokket var over, ble forkynnelsen derfor gjenopptatt med full kraft.

MOT NYE HØYDER

Under Selskapets ledelse ble det nå satt i gang en iherdig virksomhet. Det var ikke godt å vite hvor lenge arbeidet ville bli tillatt. Så mye som mulig av litteraturen på Selskapets lager måtte derfor komme i brødrenes hender og bli levert til folk i sin alminnelighet. Det ble særlig arbeidet intenst med boken Frelse, som nettopp hadde kommet ut på norsk (1940). Snart var hele opplaget sendt ut, og en ny utgave i papirbind med tittelen Redning ble trykt i Oslo. Krigen gjorde det umulig å få tilsendt litteratur fra utlandet, men noen enkelteksemplarer av nye brosjyrer som Selskapet utgav i De forente stater, fant veien inn i det okkuperte Norge og ble oversatt og trykt her. Det kom en rekke slike brosjyrer på norsk etter april 1940.

Folk var blitt mer lydhøre for det gode budskap etter at krigens mørke hadde senket seg over landet, og mange hadde behov for et trøstens og håpets budskap. Brødrene gjorde alt de kunne for å dekke dette behovet. I Oslo fortsatte menigheten  med sine lange bussturer til nabobyer og landdistrikter og leverte store mengder litteratur. Pionerene lå heller ikke på latsiden. En pionersøster leverte mellom 800 og 900 bøker på to måneder oppe i en av dalene på Østlandet.

Interessen var økende i hele landet, og mange nye tok opp tjenesten og ble forkynnere av Riket. Dette skyldtes ikke minst at det nå ble startet mange hjemmebibelstudier, som den gang ble kalt «modellstudier». Møtevirksomheten fortsatte, og flere steder i landet ble det holdt stevner. Til brødrenes store glede fortsatte Vagttaarnet å komme fra Danmark, og Ny Verden kom ut på norsk som før.

Rapportene fra denne tiden forteller hvor stor virksomheten var: Fra oktober 1940 til juni 1941 ble det levert 272 419 bøker og brosjyrer. I tjenesteåret 1939—40 hadde gjennomsnittlig 377 forkynnere deltatt i felttjenesten. Men i mai 1941 var det 477 forkynnere! Brødrene var faktisk nokså forbauset over at de tyske myndigheter ikke forsøkte å stanse arbeidet.

EN NØYE PLANLAGT AKSJON

Saken var at nazimyndighetene på et tidlig tidspunkt hadde begynt å sysle med planer om en aksjon mot Den Internasjonale Bibelstudieforening. Allerede sommeren 1940 kom det forslag om å forby Selskapets litteratur. Dette ble imidlertid ikke gjort, da en regnet med at en slik aksjon bare delvis ville stanse virksomheten og dessuten gi brødrene anledning til å skaffe seg litteratur fra utlandet. I stedet gikk det tyske sikkerhetspoliti, Sipo, i gang med å samle inn omfattende opplysninger om Den Internasjonale Bibelstudieforening i Norge, om dens omfang og virksomhet. Tyske politifolk kom  opp på Selskapets kontor for å få litteratur, og bror Öman ble innkalt til forhør en rekke ganger.

Den første virkningen av denne aksjonen var at boken Fiender (utgitt på norsk i 1939) ble beslaglagt på grunn av forskjellige uttalelser den kom med om fascismen og nazismen. Dette skjedde utpå høsten 1940. Selskapets beholdning av disse bøkene ble imidlertid ikke hentet. Flere hundre eksemplarer av Fiender ble derfor fjernet uten at tyskerne visste om det, og anbrakt hjemme hos forskjellige brødre.

Vitnearbeidet fortsatte temmelig uforstyrret i resten av 1940. Men nazistene arbeidet videre med sine planer. I oktober ble det sendt et forslag til Berlin om å oppløse Den Internasjonale Bibelstudieforening. Forslaget gikk ut på at Selskapets nordeuropeiske kontor i København skulle stenges. Men avgjørelsen ble utsatt.

Utover vinteren og våren 1941 ble pionerer anholdt og forhørt av politiet flere steder i landet. De ble anklaget for å ha solgt «tyskfiendtlig» litteratur. Men arbeidet var ikke forbudt, så pionerene ble løslatt igjen.

I forskjellige menigheter dukket det også opp tyske og norske nazister på møtene for å spionere. En kvinne ble sendt opp på Selskapets kontor i Oslo i samme hensikt og rapporterte at hun hadde sett «fire åpenbart jødiske menn» der. I en tysk politimelding datert 13. mars 1941 het det blant annet: «De alvorlige bibelforskeres [Jehovas vitners] propagandavirksomhet har tiltatt betydelig i de siste ukene. I Oslos forskjellige bydeler og også i mange andre byer dukker ’kolportørene’ opp og selger skriftene til ’Vakttårnets Bibel- & Traktatselskap’. Det dreier seg her om direkte hetsskrifter,  rettet mot de autoritært styrte stater under et dekke av religiøsitet.»

Den tiltagende forkynnervirksomheten utgjorde uten tvil et stadig større irritasjonsmoment for myndighetene. I løpet av vinteren og våren 1941 ble det gjort en rekke henvendelser til Berlin for å få godkjent planene om å stanse Den Internasjonale Bibelstudieforening i Norge. Den 24. april 1941 kom klarsignalet fra Berlin. I mellomtiden var saken imidlertid blitt forelagt den tyske Reichskommissar i Norge, Josef Terboven. Han mente at Den Internasjonale Bibelstudieforening i Norge tallmessig var så liten at det var unødvendig å gripe inn. Det ble da bestemt at en skulle forelegge ham et mer omfattende materiale om organisasjonen, og aksjonen ble igjen utsatt.

På forsommeren kom det første tegn på at noe var i gjære. En dag kom det norske nazistiske statspoliti og beslagla to av Selskapets brosjyrer, Fascisme eller frihet og Herredømmet og freden. Og så, tirsdag 8. juli, skjedde det som brødrene hadde håpet ikke skulle skje: Gestapo slo til over hele landet for å knuse organisasjonen. Ved sitt grundige forarbeid hadde tyskerne skaffet seg navn og adresse til samtlige menighetstjenere (presiderende tilsynsmenn) i landet, og alle fikk besøk i løpet av dagen. All litteratur som var utgitt av Selskapet, ble beslaglagt, og brødrene fikk beskjed om at de ville bli sendt til konsentrasjonsleirer hvis de ikke sluttet å forkynne. En rekke steder ble de ledende brødre i menigheten arrestert og holdt i varetekt i flere dager, men ingen av dem ble mishandlet.

Fem tyske politimenn kom til Betel-hjemmet og beslagla all Selskapets eiendom — boklageret, kontantene og kontormaskinene. Boklageret og kontantene  tilsvarte verdier for 40 000 kroner. Samtidig ble Betel-familien tatt med til Sipos (sikkerhetspolitiets) hovedkvarter på Victoria Terrasse og forhørt. Ingen av dem ble fengslet, men bror Öman ble pålagt å melde seg personlig hver dag i 12 uker hos det norske statspoliti.

Den litteraturen som var lagret på Betel, ble ikke fjernet straks, men døren til lageret ble forseglet. Senere kom tyskerne med tre lastebiler og kjørte den til Fjeldhammer Brug, hvor den ble malt til papirmasse. Etterpå fikk brødrene vite at arbeiderne der hadde forsynt seg av bøkene. Selskapets motorbåt «Ruth», som lå på Vestlandet, ble slept bort.

Den 21. juli ble Selskapets bygning beslaglagt sammen med alle bøker og papirer som gjaldt huset. Dermed var arbeidet offisielt forbudt, og menighetene kunne ikke lenger virke åpenlyst. Fra nå av ble det ikke sendt ut noe litteratur fra kontoret i Oslo. Men Vagttaarnet kunne merkelig nok bestilles direkte fra Danmark, i hvert fall fram til årsskiftet 1941/42. Når det gjaldt Ny Verden, var julinummeret det siste som kom ut. Betel-familiens medlemmer fortsatte å bo i Inkognitogaten 28 B en tid, men etter hvert flyttet de fleste av dem og tok seg verdslig arbeid for å tjene til livets opphold. Bror og søster Öman ble imidlertid boende i huset.

VIRKSOMHETEN FORTSETTER «UNDER JORDEN»

Hvis nazimyndighetene hadde trodd at de med sin aksjon og sine trusler skulle klare å sette en stopper for brødrenes kristne virksomhet, tok de feil. Guds folk i Norge var ikke innstilt på å la hendene synke. De gikk nå i gang med å reorganisere arbeidet.

 Virksomheten ble gjenopptatt under en desentralisert ledelse. En av de brødrene som før hadde arbeidet ved Betel, reiste en del rundt i Sør-Norge. Andreas Kvinge klarte også å fortsette i sonetjenesten en tid i Nord-Norge. Han ble arrestert 12. juli og forhørt i mange timer. Tyskerne ville vite hvor alle brødrene i Nord-Norge befant seg, og hvor han nå skulle reise, men han lot dem ikke få vite noe om det. De truet med at de ville skygge ham overalt hvor han drog, og sende ham til en konsentrasjonsleir hvis han fortsatte sin virksomhet. Men bror Kvinge lot seg ikke skremme; i desember 1941 reiste han videre, med ferjer, til fots og på ski. For å skjule hensikten med reisene tok han seg småjobber hos de brødrene han besøkte. På denne måten fikk brødrene hjelp til å fortsette sin kristne tjeneste. Utpå våren 1942 slo bror Kvinge seg ned i Bergen. Men da sommeren kom, drog han nordover med sykkel for å kontakte og oppmuntre brødrene.

Det var flere som foretok slike sykkelturer. Hensikten var å kontakte brødre som de kjente, og høre hvordan det gikk med dem. Sommeren 1943 syklet en av de brødrene som hadde vært med en av Selskapets motorbåter i Nord-Norge, en strekning på 1200 kilometer for å besøke og oppmuntre sine medkristne.

Mange holdt seg også underrettet om arbeidets gang andre steder i landet gjennom brevskrivning. Fordi det tyske sikkerhetspolitiet drev med omfattende brevsensur, skrev brødrene ofte i et slags kodespråk for at brevene skulle virke uskyldige hvis de ble åpnet og lest. De kunne for eksempel skrive «familien» eller «firmaet» i stedet for «menigheten». Vi vet ikke i hvor stor utstrekning brødrenes korrespondanse ble sensurert, men det er i hvert  fall på det rene at tyskerne hadde planer om å overvåke all utenlandsk post til og fra dem som hadde arbeidet på Betel.

MØTER OG FORKYNNELSE

Møtevirksomheten var naturligvis forbudt. Men brødrene satte Guds bud høyere enn menneskers og begynte snart å samles i grupper på fem—seks personer i private hjem. (Apg. 5: 29; Hebr. 10: 24, 25) Da dette viste seg å gå bra, ble gruppene gjort større. Alle passet på å komme og gå enkeltvis eller noen ganske få sammen for ikke å vekke oppsikt. De kunne aldri vite om det var en angiver i nærheten som fulgte med. Ofte ble det satt fram kaffekopper på bordet for at det skulle se ut som om det var et vanlig selskap.

Brødrene kom først og fremst sammen for å studere Vakttårnet. Eksemplarer av den danske og den svenske utgaven ble smuglet inn i landet og oversatt og skrevet av på maskin. Disse maskinskrevne manuskriptene sirkulerte så rundt i menighetene. Som oftest var det bare studielederen som hadde et manuskript. Han leste først avsnittet og stilte så spørsmålene. Disse møtene bidrog mer enn noe annet til at brødrene holdt motet oppe og fryktløst fortsatte sin forkynnelse i disse vanskelige årene.

Etter hvert som Jehovas folk fant ut hvor de kunne komme sammen noenlunde trygt, begynte de å samles til større møter ved bestemte anledninger. Minnehøytiden var en slik anledning. Da kunne over 100 kristne være samlet, i lydighet mot Kristi befaling om å minnes hans død. (Luk. 22: 19, 20) Den 31. mars 1942 var for eksempel 280 brødre samlet på to forskjellige steder i Oslo. Det var 90 som forsynte seg av symbolene.

 Flere steder i landet ble det også holdt konventer eller stevner på avsidesliggende gårder eller ute i skogene. En gang da et slikt stevne ble holdt ute i skogen, hadde brødrene med seg både spann og bærplukkere og lot som om de var på bærtur.

Formålet med disse sammenkomstene var naturligvis å bygge opp brødrene i åndelig henseende. Det ble holdt taler, og interessante artikler i Vakttårnet ble drøftet. Men det ble også sørget for at brødrene fikk materiell føde. Mange, særlig de som bodde i byene, hadde vanskelig for å skaffe seg den maten de trengte. Men de som hadde mat, viste sin kjærlighet ved å dele med dem som ikke hadde.

Slike «familiefester», som brødrene noen steder kalte disse sammenkomstene, ble holdt på gården Fjelltveit utenfor Bergen og på fjellgården Skår i Granvin. Men det største av disse konventene ble holdt på en gård i skogen utenfor Ski ved Oslo. Omkring 180 brødre og søstre fra flere byer rundt Oslofjorden var samlet. Plutselig kom tre tyske soldater ridende og fikk øye på brødrene. En bror som kunne tysk, gikk bort til dem og snakket med dem. Soldatene skulle ut for å bade, men hadde tatt feil av veien. Et par av brødrene tilbød seg å vise dem veien, og det fikk de lov til. Forsamlingen trakk et lettelsens sukk da soldatene forsvant. På veien til badestedet hørte den tysktalende broren at to av rytterne snakket seg imellom om hva slags forsamling dette kunne være. Den ene sa at det sikkert var en slik sangforening som de hadde truffet et annet sted.

Det gikk altså godt denne gangen også. Vi kjenner ikke til at brødrene kom opp i vanskeligheter fordi de kom sammen på denne måten, i samsvar med Jehovas påbud.

 Også forkynnelsesarbeidet ble naturligvis utført med den største forsiktighet, særlig til å begynne med, før en visste hvor nøye nazimyndighetene ville overvåke virksomheten. Den første tiden ble det ikke arbeidet fra hus til hus, men brødrene oppsøkte mennesker som hadde vist interesse, og forkynte for slektninger og arbeidskamerater. På denne måten fikk de også nye kontakter. Men etter et par år var det en del som begynte å gå fra hus til hus med Bibelen.

Det gikk ikke mange månedene før det ble mangel på litteratur. Noen hadde vært forutseende og gravd ned eller gjemt bøker og brosjyrer, og nå ble disse funnet fram og tatt i bruk. Etter hvert ble det imidlertid mest alminnelig å låne bort litteratur til dem som viste interesse for Rikets budskap.

Nettopp i denne situasjonen kom bibelstudiearbeidet til å få stor betydning. Rundt om i landet ble det startet mange studier ved hjelp av brosjyren Modell-Studium, som Selskapet hadde latt trykke et nytt opplag av i 1941. De interesserte ble først innbudt til disse møtene og senere til Vakttårn-studiene. Det kunne ofte være mellom 25 og 30 til stede, særlig i de større byene. Da brødrene ikke hadde flere modellstudiebrosjyrer igjen, utarbeidet de en lignende, mer omfattende studiebok, som ble trykt og brukt i stor utstrekning.

De nye som sluttet seg til menigheten, måtte naturligvis bli døpt. Dåpen foregikk ofte i private hjem. En bror forteller at i hvert fall 50 ble døpt hjemme hos ham under krigen. Men også på de hemmelige stevnene var det dåp. Dåpen foregikk da gjerne i et vann eller i et tjern.

De rike anledningene som brødrene så at de hadde til å forkynne, ble imidlertid årsak til splittelse  blant dem. Hvordan det? Noen mente at de burde forkynne mer åpenlyst, mens andre var av den oppfatning at dette ville provosere nazimyndighetene. Følgen ble at noen begynte å gå fra hus til hus med Bibelen, mens andre arbeidet mer i det skjulte og kontaktet folk på andre måter. Det var ikke desto mindre tydelig at brødrene i begge gruppene handlet ut fra et oppriktig ønske om å tjene Jehova, og han velsignet også deres arbeid.

Var det tyske sikkerhetspolitiet klar over at de norske vitnene gjenopptok virksomheten? Det er lite sannsynlig at et så velsmurt apparat som Sipo ikke skulle være oppmerksom på det. Sipo var klar over at brødrene ikke hadde latt seg stanse, men det er mulig at de ikke kjente til omfanget av deres virksomhet. Fra flere kanter, blant annet fra det norske naziparti, Nasjonal Samling, kom det meldinger om brødrenes virksomhet og brev med henstilling til Sipo om å gripe inn overfor Jehovas vitner. I ett brev ble menigheten betegnet som «den jødisk infiserte kommunistiske propagandasekt». Et annet brev, som kom fra en anonym avsender i Oslo og var datert 22. juni 1942, lød:

«Kjære herr Reichskommissar!

Jeg vet at De er en god katolikk, og derfor stoler jeg på at De vil bruke Deres misunnelsesverdig store makt til å utrydde denne pestbyll på samfunnet, i det minste her i Norge, det vil si: Jøden[!] dommer Rutherfords datterorganisasjon . . .

At denne lyssky organisasjon har fått lov å drive sin demoniske virksomhet, er for meg helt ufattelig.

Hvorfor ikke avsløre denne organisasjonen i avisen og la publikum se det latterlige og farlige i denne organisasjonens virksomhet?»

 Men de tyske myndigheter gikk ikke til flere aksjoner mot Jehovas vitner. Det kan være at nazistene mente at organisasjonen var nokså ufarlig, ettersom den ikke var så stor. De kan ha ment at det var nok å stanse den store spredningen av «hetsskrifter». De hadde naturligvis hendene fulle på andre områder, først og fremst i kampen mot den norske motstandsbevegelsen. Det var i hvert fall særlig overfor de norske patriotene i hjemmefronten at nazistene prøvde sine avanserte etterretningsmetoder og umenneskelige straffemetoder. Jehovas vitner i Norge fikk stort sett være i fred etter aksjonen i 1941. Men det var én side ved virksomheten som lett kunne ha ført til store vanskeligheter hvis ikke Jehova hadde beskyttet dem. Det var arbeidet med å mangfoldiggjøre Vakttårn-artikler og sende dem rundt i landet. De brødrene som holdt på med dette, satte sitt liv i fare.

DEN ÅNDELIGE FØDE FORDELES

Vakttårnet ble smuglet inn i landet fra Sverige og Danmark. Noen av bladene ble tatt med over grensen mellom Sverige og Norge av brødre og interesserte, og ett sted var det en temmelig fast forbindelseslinje. Fra tid til annen ble det sendt matpakker til bror Öman fra det svenske avdelingskontoret og av og til også fra Danmark. Matvarene, for eksempel egg, var pakket inn i løse blad fra Vakttårnet! Disse bladene ble presset glatte med et strykejern, og teksten ble oversatt til norsk. Det hendte også at brødre fra Danmark og Sverige som var på forretningsreise, hadde med litteratur.

Det var bare hovedartiklene i Vakttårnet som ble oversatt og sendt rundt i landet. Utover kveldene og nettene satt brødre og skrev av stoffet på maskin.  For å spare arbeid tok de fra fem til ni kopier.

Brødrene følte seg aldri trygge når de holdt på med dette. Nazistene hadde store vanskeligheter med å begrense den norske hjemmefrontens illegale presse, og for å oppspore hjemmefrontens hemmelige avisredaksjoner foretok de ofte husundersøkelser. De som hadde illegalt materiale i huset, ble strengt straffet. Mot slutten av krigen var det dødsstraff for ikke å ha overlevert en illegal avis til myndighetene. Ja, bare det å ha en skrivemaskin i huset ble ansett for å være mistenkelig.

Høsten 1943 ble en høyere tysk offiser funnet drept i Oslo, ikke så langt fra hjemmet til en bror som skrev av Vakttårn-artikler. Samme natt foretok Gestapo en razzia i hele området. Ved tretiden om morgenen våknet broren plutselig ved lyden av marsjerende soldater og kraftige kommandorop: «Ta oppstilling utenfor oppgangene!»

Broren hadde nettopp skrevet 15 Vakttårnmanuskripter, hvert på sju sider, og hadde altså 105 maskinskrevne ark liggende. Han visste meget godt hva som kunne skje hvis materialet ble funnet. De som ble tatt av Gestapo, ble ikke tatt på med silkehansker.

Nå sparket Gestapo inn gatedørene og stormet opp i trappeoppgangene, 25—30 mann i hver oppgang. Det var tre etasjer i gården, og husundersøkelsene begynte i tredje etasje. Broren bodde i første. Dette gav ham en sjanse. Han grep manuskriptene og løp inn på toalettet og begynte å rive dem i stykker og slippe dem ned i skålen. Han spylte én gang, kastet resten av papirene i skålen og ventet i åndeløs spenning på at vanncisternen skulle fylles på ny. Ville han klare det? De få minuttene han hadde på seg, var nok; da fire bevæpnede menn  stormet inn i leiligheten, var manuskriptene borte. Leiligheten ble endevendt — stekeovnen, sukkerkopper, skuffer, malerier — alt ble nøye undersøkt, men ikke noe ulovlig materiale var å finne. Broren følte at Jehova hadde beskyttet ham ved å la husundersøkelsen begynne i tredje etasje.

Det måtte god organisering og villige hjelpere til for å skaffe alle menigheter og isolerte forkynnere regelmessig åndelig føde. I Oslo var det en rekke brødre som regelmessig reiste rundt til de nærmeste menighetene i østlandsområdet og ledet Vakttårnstudier om søndagene. De hadde da med seg et manuskript som de drøftet med menigheten. Menigheter og brødre som ikke kunne få Vakttårnet på denne måten, fikk det gjerne tilsendt i posten, eller det kunne være at en bror kom på sykkel eller med tog og hentet det. Manuskriptene ble senere sendt videre i bestemte ruter. På den måten fikk brødrene regelmessig åndelig føde.

Det var risikabelt å ferdes omkring med Vakttårnmanuskripter i lommene eller i vesken. Gaterazziaer var alminnelige, og tog-, bil- og båtkontrollen ble stadig skjerpet. Men Jehova beskyttet de brødrene som var villige til å tjene på den måten.

En gang reiste en bror fra Oslo til Lillestrøm med toget. Hjulene hadde ikke før satt seg i bevegelse, før to bevæpnede politimenn fra Stapo, det norske nazistiske statspoliti, kom inn i den vognen hvor broren satt. Dørene ble stengt, og kontrollen begynte. Alle måtte vise fram det de hadde i lommer og vesker; noen ble kroppsvisitert med en geværmunning i nakken.

Broren satt der og visste ikke hva han skulle gjøre med manuskriptene. Til slutt valgte han å stikke  dem i lommene på hver side av jakken. Han som satt ved siden av ham, måtte reise seg og ble kroppsvisitert. Offiseren vendte seg så til broren, som satt der og bad til sin himmelske Far om hjelp. Offiseren så på broren og sa: «Legitimasjonskort!» Broren viste fram sin legitimasjon. Det var det hele! Alle de andre i vognen hadde måttet vise fram det de hadde med seg, men ikke broren!

Landet ble inndelt i to med tanke på fordelingen av Vakttårn-artikler. Fra Oslo ble det sendt manuskripter over hele Østlandet, og fra Bergen ble strekningen Stavanger — Kirkenes dekket. Menigheten i Bergen pleide å få originalutgaver av Vakttårnet på svensk eller dansk. Disse måtte som oftest hentes i Oslo, for de ble beslaglagt av det tyske sikkerhetspolitiet hvis de ble sendt i posten. Forskjellige brødre tok tog eller syklet de 500 kilometerne en rekke ganger for å hente den åndelige føden og for å besøke «familien», som det het. Som oftest ble det til at noen brukte sykkelen som fremkomstmiddel. Andre ganger ble det sendt blad med brødre som reiste på båter mellom Oslo og Bergen.

I Bergen ble Vakttårn-artiklene mangfoldiggjort på samme måte som i Oslo og så sendt nordover i landet med brødre som arbeidet på skip som gikk langs kysten. Artiklene ble sendt i faste ruter fra sted til sted, og den nordligste adressen var helt oppe ved den russiske grensen.

Jehova Gud sørget således for at den åndelige føden kom fram til brødrene over hele landet. Gjennom Vakttårnet ble de styrket og oppmuntret til å fortsette sin kristne forkynnelse i disse vanskelige årene. I tidsrommet fra 1941 til 1944 ble det  skrevet omkring 9000 manuskripter som ble sendt rundt i landet.

ØKNING TRASS I KRIGEN

Trass i de vanskeligheter krigen medførte for Rikets arbeid i Norge, fortsatte fremgangen. Økningen var omtrent den samme i krigsårene som i de foregående fem årene, da den gjennomsnittlige tilvekst i antall forkynnere hadde vært cirka åtte prosent pr. år. Fra 1940 til 1945 økte således forkynnerantallet fra 462 til 689.

De tyske myndigheter fór ikke så hardt fram mot brødrene i Norge som mot våre trosfeller i en del andre okkuperte land. Aksjonen i 1941 satte riktignok en stopper for den omfattende leveringen av litteratur, men det ble gjort lite for å hindre at arbeidet fortsatte under jorden. Vi kjenner ikke til at noen norske brødre ble mishandlet. Noen ble arrestert og fengslet etter aksjonen i juli 1941, men alle ble løslatt igjen i løpet av en ukes tid.

Selve krigshandlingene krevde svært få brødres liv. Så vidt vi kjenner til, var det bare tre brødre som mistet livet, skjønt en god del mistet sitt hjem og sine eiendeler under bombing av byer. Det var særlig tilfellet i Nord-Norge og på Vestlandet.

Da freden kom våren 1945, hadde det skjedd mye i organisasjonen. J. F. Rutherford var død, og N. H. Knorr hadde etterfulgt ham som Selskapet Vakttårnets president. Brødrene og søstrene i Norge gledet seg over å kunne arbeide åpenlyst igjen og var ivrige etter å samarbeide fullt ut med resten av Jehovas verdensomfattende organisasjon.

ARBEIDET REORGANISERES

Det trengtes naturligvis litt tid til å organisere  forkynnervirksomheten igjen etter at arbeidet hadde vært forbudt i fire år. Noe av det første som skjedde, var at det ble holdt flere store offentlige møter. Oppslutningen var meget god. Under krigen var mange blitt klar over sitt åndelige behov. (Matt. 5: 3, NW) En del av dem som var blitt interessert under krigen, trakk seg riktignok tilbake senere. Men til gjengjeld var det ikke få av dem som var blitt skuffet over nazismen, som lånte øre til brødrenes forkynnelse. På tre offentlige foredrag som ble holdt i Oslo sommeren 1945, var det fra 400 til 600 til stede.

Bror William Dey (som ledet det nordeuropeiske kontoret) besøkte Norge i juli og august 1945 for å hjelpe til med organiseringen av forkynnervirksomheten. Den strid som hadde oppstått under krigen mellom to grupper av forkynnere som hadde forskjellige oppfatninger med hensyn til hvordan arbeidet skulle utføres, gjorde seg fortsatt gjeldende. På de møtene som ble holdt i Oslo, Skien og Bergen, henstilte derfor bror Dey til alle å bilegge striden og bad alle som ønsket å gjøre det, om å reise seg. Alle de tilstedeværende reiste seg.

Brødrene manglet litteratur å tilby folk. De fortsatte derfor å låne ut bøker og brosjyrer, slik som de hadde gjort under krigen. I september 1945 kom så den første nye litteraturen — fire svenske og én norsk brosjyre. Det var naturligvis en stor glede for brødrene at Vakttårnet ble trykt på norsk fra og med 1. oktober 1945. I alle år tidligere var jo den danske utgaven blitt brukt. Brødrene gjorde seg nå store anstrengelser for å tegne abonnementer på Vakttårnet, og i januar 1946 begynte en fire måneders Vakttårn-kampanje.

 I mange menigheter var brødrene imidlertid fremdeles splittet i to grupper. I desember 1945 kom derfor brødrene N. H. Knorr og M. G. Henschel til Norge fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn for å løse dette problemet og hjelpe brødrene med å organisere arbeidet i samsvar med de retningslinjer som ble fulgt andre steder. Det ble holdt to møter, ett i Oslo og ett i Bergen, hvor det var henholdsvis 800 og 500 til stede. Bror Knorrs besøk viste seg å være til stor velsignelse og førte til at striden mellom brødrene ble bilagt for godt. På de møtene som ble holdt under hans besøk, ble det også opplyst at Enok Öman ikke lenger skulle lede arbeidet i Norge. Det skulle ledes av bror Dey direkte. Bror Öman fortsatte imidlertid å arbeide på kontoret i Oslo fram til 1953, og deretter tjente han som pioner. Han tjente Jehova trofast til han døde i 1975, 94 år gammel.

William Dey ble avløst som leder for arbeidet i  Norge av Marvin Ferrol Anderson, en amerikansk bror som ble sendt hit fra Brooklyn Betel i 1946. Den 17. januar satte han for første gang foten på norsk jord. Bror Anderson begynte straks å reorganisere forkynnelsesarbeidet. Det gikk heller ikke lang tid før han kunne begynne å snakke med brødrene på norsk.

BEHOV FOR HELTIDSTJENERE

Overalt i landet var interessen for budskapet stor etter krigens slutt. Det kom mange interesserte på de offentlige foredragene, og det var lett å levere litteratur. Spørsmålet var nå: Var det noen i Norge som var villige til å ta opp pionertjenesten og bringe sannheten ut til isolerte områder? Gjennom Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) ble brødrene oppfordret til å begynne i pionertjenesten. Mange reagerte positivt, deriblant flere som hadde måttet slutte i heltidstjenesten da arbeidet ble forbudt i 1941. Men pionerene trengte mye litteratur, helst på norsk, og det var det dårlig med. Etter sitt besøk i Norge i desember 1945 sørget imidlertid bror Knorr for at det ble trykt et opplag av bøkene Frelse og Fiender og av brosjyrene Avsløret, Beskyttelse og Sikkerhet på norsk. Nå hadde pionerene nok litteratur å arbeide med. Før tjenesteåret 1946 var omme, var det 47 brødre og søstre som hadde tatt opp denne tjenesten.

Dette var trange tider, noe også pionerene fikk føle. Særlig de som reiste nord i landet, fikk prøvd sin utholdenhet og sin tillit til Jehova. Tyskerne hadde bombet og avsvidd store områder under tilbaketrekningen, så det var stor bolignød og også dårlig med mat.

 En av dem som reiste til Nord-Norge i 1946, var søster Svanhild Neraal. Hun hadde vært pioner i Finnmark i 1941 og opplevd at to byer ble bombet. Men hun hadde hatt så mange glederike opplevelser og satte så stor pris på de åpne og gjestfrie menneskene der oppe at hun hele tiden under krigen ønsket å reise dit igjen. Tidlig på sommeren 1946 drog hun til Kirkenes. Folk trodde at hun var gal som kom dit uten å ha noe sted å bo, men hun bad til Jehova om hjelp.

Hele den første vinteren sov søster Neraal på kjøkkengulvet i et lite hus hvor det bodde fem andre mennesker. Det første året spiste hun seg ikke mett en eneste dag. I tillegg til dette hadde hun mange prøvelser i tjenesten. Tyskerne hadde senket de fleste lokalbåtene, så samferdselen var dårlig. Ingen visste når neste båt ville komme eller gå. Mang en natt satt hun på en kai i regn og snø og ventet forgjeves på skyss.

Men i de to og et halvt årene søster Neraal var i Finnmark, hadde hun også mange interessante og glederike opplevelser, for eksempel når hun forkynte for samene. Hun tok seg fram på sykkel eller med elvebåt. Hvis det gikk buss, tok hun den. Det hendte at hun satt i samenes reinskinnstelt og spiste reinsdyrkjøtt direkte fra gryten. Gjennom samiske tolker forkynte hun for interesserte grupper av tilhørere. I den tiden hun var der oppe, traff hun mange interesserte som senere kom i sannheten. Hun tegnet 2000 abonnementer på Vakttårnet og leverte 2500 bøker!

Også andre steder i landet utførte pionerene et godt arbeid. I 1948 kjøpte Selskapet en motorbåt som fikk navnet «Jonadab», og den ble brukt av pionerer  i tre—fire år før den ble solgt. Den ble brukt på Vestlandet og var den fjerde og siste pionerbåten som Selskapet har hatt. De fleste pionerene arbeidet imidlertid på vanlig måte og la grunnlaget for nye menigheter rundt omkring i landet. Tallet på pionerer varierte noe i de første årene etter krigen, men gjennomsnittet for perioden 1946—1950 var 42.

HJELP TIL OG FRA NORSKE BRØDRE

Mange norske brødre hadde dårlig med klær like etter krigen, og i begynnelsen var det ikke mulig å få kjøpt nye heller. Bror Knorr ble gjort oppmerksom på dette da han besøkte Norge i slutten av 1945, og han sørget for at det ble sendt brukte klær og sko til Norge fra gavmilde vitner i andre land. Fra Sverige kom det to tonn, og fra De forente stater kom det seks tonn. Klærne ble sortert etter størrelse i Oslo og sendt ut til brødrene i samsvar med bestillinger som var sendt inn. Det var mange brødre og interesserte som fikk hjelp på denne måten. Fra hele landet kom det brev som gav uttrykk for den store takknemlighet de norske brødrene følte etter å ha fått disse verdifulle gavene.

En danskfødt bror i Norge hadde en morsom opplevelse i forbindelse med disse klærne fra utlandet. Han traff en dame på feltet som sa at han forkynte en amerikansk religion, for han hadde amerikansk aksent og amerikanske klær, mente hun. Broren forklarte rolig at frakken var fra Canada, genseren fra USA, buksene fra Norge, skoene fra Sverige og slipset fra Danmark. «Men disse bøkene,» sa han, «inneholder Bibelens sannheter.» Han ble bedt inn og fikk i gang en samtale og leverte en bok og noen brosjyrer.

 Den økonomiske situasjonen i Norge bedret seg etter hvert, og snart kunne brødrene selv yte hjelp til sine medtroende i andre land. Gjennom Selskapet ble de i 1947 gjort oppmerksom på at særlig de tyske brødrene manglet mat og klær. I 1948 og 1949 sendte mange norske vitner matpakker til Tyskland og fikk takkebrev fra lykkelige mottagere. Det ble også sendt matvarer til finske brødre.

Den hjelp som de norske brødrene på denne måten mottok og gav, var i sannhet i samsvar med Jesu ord: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Joh. 13: 35.

ORGANISASJONEN OG TJENESTEN

Da bror Anderson kom til Oslo i januar 1946, fant han at det var nødvendig å foreta en god del forandringer ved Betel-hjemmet i Inkognitogaten, som Selskapet hadde fått igjen etter krigen. For det første trengtes det mye nytt utstyr til kontoret og huset for øvrig — skrivemaskiner, stoler, kontorpulter, senger og så videre. Huset var heller ikke blitt vedlikeholdt under krigen og trengte omfattende oppussing. For det annet bodde det en god del leieboere der — vesentlig eldre damer — og disse opptok plass som Selskapet trengte. På grunn av den store boligmangelen i Oslo på den tiden var det vanskelig å skaffe dem et annet sted å bo. En undersøkte mulighetene for å selge huset og finne noe bedre eller å bygge et nytt Betel-hjem, men det ble til at en fortsatte å bruke Inkognitogaten 28 B. Etter hvert fikk Betel-hjemmet nytt utstyr. Et av de viktigste hjelpemidlene var en pedaldrevet digeltrykkpresse, som kom til å bli brukt i en rekke år.  Dette var den første trykkemaskinen Selskapet hadde i Norge.

Sommeren 1946 begynte de nye organisasjonsinstruksene å bli satt ut i livet. Det ble blant annet ordnet slik at menighetene skulle holde et nytt ukentlig møte, den teokratiske tjenesteskolen, som var basert på den lille boken Kursus i teokratisk tjeneste.

Resultatene av tjenesteskolen viste seg raskt. I november begynte en foredragskampanje over hele landet. De dyktigste brødrene fikk i oppdrag å utarbeide et foredrag basert på én av åtte disposisjoner som Selskapet sendte ut. Mange holdt nå offentlige foredrag for første gang. I Oslo og andre byer ble det holdt foredrag i offentlige parker for mange tilhørere. Takket være tjenesteskolen fikk vi i løpet av kort tid mange dyktige foredragsholdere i Norge.

I desember 1946 begynte de første «tjenerne for brødrene» (senere kalt «områdetjenerne» og nå «kretstilsynsmenn») å reise rundt i landet. I begynnelsen var det fire områder (kretser) med til sammen 78 menigheter som ble besøkt to ganger i året. Det ble også holdt regelmessige områdestevner (kretsstevner). For å kunne hjelpe så mange som mulig arbeidet de reisende tilsynsmennene sammen med mellom 50 og 70 brødre og søstre i felttjenesten i løpet av en ukes besøk. Etter hvert som brødrene lærte.å fremføre budskapet selv ved dørene, sluttet de å bruke vitnesbyrdskort og grammofon i forkynnelsen. Gjenbesøksarbeidet og bibelstudiearbeidet ble nå viet langt større oppmerksomhet enn tidligere.

Noe som har hatt stor betydning for forkynnelsesarbeidet her i landet, er at vi har kunnet sende mange brødre til Vakttårnets bibelskole Gilead. De første  to ble sendt dit høsten 1947. De fleste fra Norge som har gjennomgått denne skolen, er blitt sendt tilbake hit for å tjene som heltidsforkynnere eller reisende tilsynsmenn eller for å arbeide på Betel.

Som følge av disse nye trekkene ved organisasjonen og tjenesten ble årene fra 1945 til 1950 en tid med rask åndelig utvikling for Guds folk i Norge. Flere brødre ble kvalifisert til å påta seg ansvar i menighetene. De enkelte forkynnere ble også viet større oppmerksomhet og fikk grundig opplæring.

JEHOVAS VITNER FOR RETTEN

Når vi ser bort fra krigsårene, hadde Jehovas vitner i Norge fram til dette tidspunkt støtt på få vanskeligheter i forholdet til myndighetene. I begynnelsen av 1930-årene var en del pionerer blitt beskyldt for ulovlig omførselshandel, men sakene ble ordnet uten at det ble nødvendig å gå rettens vei. Siden hadde det bare vært spredte episoder. I 1948 og 1949 oppstod det imidlertid alvorlige vanskeligheter. Politiet nektet to pionerer og to andre brødre å tilby folk Selskapets publikasjoner, under henvisning til loven om handelsnæring av 8. mars 1935, § 86. Selskapet tok opp saken med Justisdepartementet, som forela saken for Handelsdepartementet. I et skriv av 10. oktober 1949 uttalte Handelsdepartementet at Jehovas vitners virksomhet måtte anses å være av «almen interesse» i handelslovens forstand, og at det derfor ikke var nødvendig å innhente politiets tillatelse for å delta i slik virksomhet. Riksadvokaten sluttet seg til Handelsdepartementets betraktninger. De to pionerene, som var blitt idømt en bot på 15 kroner hver, ble etter dette benådet ved kongelig resolusjon av 10. mars 1950.

 Langt større oppmerksomhet vakte imidlertid den rettssaken som en rekke brødre i Oslo kom opp i fordi de stod på gaten og tilbød Vakttårnet. Gatearbeidet med Vakttårnet begynte i Norge 11. september 1948. Den 28. november 1949 bad politiet de brødrene som stod på Karl Johan med Vakttårnet, om å bli med til politistasjonen. Det var en god del vitner som ble innbrakt. På politistasjonen ble de stående et par timer i forhallen, og så ble de bedt om å gå uten at noe mer skjedde.

Denne episoden ble naturligvis snart kjent blant alle brødrene i Oslo, og uken etter dukket det opp mange flere med Vakttårnet i Oslo sentrum. Igjen kom politiet. Alle vitnene ble innbrakt på politistasjonen. Denne gangen ble sju brødre og søstre forhørt. Det ble sagt at de hadde overtrådt en bestemmelse i straffeloven og politivedtektene for Oslo om at ingen uten tillatelse fra politiet kunne dele ut annonser, reklame og lignende eller foranstalte vandrende eller kjørende reklame. Saken gikk til Oslo byrett, hvor den kom opp til doms 21. januar 1950. Retten fant at det ikke forelå salg eller økonomisk virksomhet, men de sju tiltalte ble funnet skyldige i overtredelse av ovennevnte bestemmelse. Saken ble anket og gikk direkte til Høyesterett.

Aldri før hadde så mange forkynnere deltatt i gatearbeidet som etter dette, og mange betraktet det som en prøve på sin tro. Arrestasjonene fortsatte. Bøtene ble etter hvert hevet til 50 kroner. Noen av brødrene ble arrestert opptil ti ganger. Politiet var ikke særlig begeistret for å foreta disse arrestasjonene, som vakte ganske stor oppsikt.

Den 17. juni 1950 falt Høyesteretts dom: Byrettens dom ble enstemmig omstøtt og brødrene frifunnet!  Jehovas vitner hadde lov til å stå på gaten med Vakttårnet uten å søke politiet om tillatelse.

En lignende sak ble prøvd for Tønsberg byrett den 3. juli 1951, hvor tre brødre og to søstre var anklaget for å ha overtrådt straffelovens § 339 og loven om handelsnæring. Også her ble de tiltalte frifunnet, og i domspremissene het det angående forholdet til handelsloven: «Retten finner det for det første klart at forholdet ikke rammes av loven om handelsnæring, da det ikke dreier seg om noen næringsvirksomhet og heller ikke om salg i denne lovs forstand.»

Med disse rettssakene ble det slått fast at vårt arbeid ikke er ulovlig, og at vi har rett til å tilby litteratur fra hus til hus og på gaten. Siden den tid har myndighetene ikke grepet inn for å stanse noen bestemt gren av vitnearbeidet her i landet.

STEVNEVIRKSOMHETEN GJENOPPTAS

Hvilken glede var det ikke for brødrene fritt å kunne komme sammen på stevner igjen etter den annen verdenskrig! De første stevnene etter krigen ble holdt i de største byene her i landet — Oslo, Bergen og Trondheim — og de ble avviklet i løpet av september og oktober 1946. Alle talerne var fra Betel — deriblant bror Anderson, som nå kunne holde foredrag på norsk. Det var i alt 3011 til stede på det offentlige foredraget, og 52 ble døpt.

Det neste store stevnet ble holdt i Oslo i dagene 20.—22. juni 1947. Bror Knorr og bror Henschel besøkte igjen Norge og var stevnets hovedtalere. Dette var det største stevnet som var blitt holdt i Norge fram til da. Førti ble døpt, og 1446 overvar bror Knorrs offentlige foredrag, «Alle folkenes glede».

 Et av de mest uforglemmelige stevnene var det store landsstevnet på Lillehammer i dagene 21.—23. september 1951. Alle visste at både bror Knorr og bror Henschel skulle komme, og brødrene strømmet til fra hele landet. Fra Vestlandet kom det 11 busser med stevnedeltagere, og fra Østfoldbyene kom det også en rekke busser med forventningsfulle brødre. Over 100 vitner kom fra områdene nord for polarsirkelen. Noen av dem kom fra verdens nordligste by, Hammerfest. Så det var virkelig et landsstevne. Losjiavdelingen hadde en stor jobb med å skaffe husrom til alle de tilreisende til denne forholdsvis lille byen, men samtlige fikk tak over hodet. Vennene gledet seg over de lærerike talene om ren tilbedelse som brødrene fra hovedkontoret og andre dyktige talere holdt. Fire små traktater, deriblant en som het «Hvem er Jehovas vitner?», ble frigitt på stevnet. I det vakre høstværet kom hele 2391 for å høre det offentlige foredraget, «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» Åttini ble døpt.

INTERNASJONALE STEVNER

Nå kom den tiden da Selskapet begynte å arrangere store, internasjonale stevner. Et av dem som brødrene i Norge husker best, er vel det som ble holdt på Johanneshovs idrettsplass i Stockholm i august 1955. En del norske brødre hadde riktignok tidligere overvært internasjonale stevner i London og New York, men for de aller fleste var dette det første utenlandsstevnet. Over 2000 nordmenn reiste til Stockholm med tog og andre transportmidler. Fra Oslo gikk det to ekstratog med 1600 brødre, og fra Trondheim og Narvik ble det satt opp ekstravogner for stevnedeltagerne. Stevnet  ble til stor velsignelse, og en spesiell glede for de norske stevnedeltagerne var det at boken Hva har religionen gjort for menneskeheten? ble frigitt på norsk. Hvor oppmuntrende var det ikke for de norske vennene å komme sammen med brødre fra i alt 30 land! Det gav dem en sterkere følelse av at de tilhørte et internasjonalt brorskap. Senere ble det holdt en rekke slike internasjonale stevner både i Sverige og Danmark hvor spesielt brødrene i de nordiske land kom sammen, oppmuntret hverandre og utvekslet erfaringer og opplevelser.

Det største av alle internasjonale stevner for Jehovas vitner ble imidlertid holdt på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York i 1958, hvor det var 253 922 til stede fra 123 land. I alt 120 norske brødre og søstre fikk anledning til å overvære det. Et eget fly ble chartret for å frakte dem over Atlanteren. De fleste var med på denne fellesreisen, mens noen reiste med båt. Selv om ikke alle kunne engelsk så godt, fikk de likevel utbytte av programmet, for om formiddagene ble det holdt møter på forskjellige språk, også på norsk, som gav et sammendrag av det som hadde kommet fram dagen før. Det var spesielt gledelig for de norske stevnedeltagerne å overvære uteksamineringen av den 31. klassen fra Vakttårnets bibelskole Gilead, ettersom to norske gileaditter ble uteksaminert ved denne anledningen — Unn Raunholm og Thor Samuelsen. De ble begge sendt ut som misjonærer — Unn Raunholm til Ecuador, hvor hun fortsatt tjener, og Thor Samuelsen til Laos, hvor han tjente i tre år.

Selv om det bare var få fra Norge som kunne overvære det internasjonale stevnet i New York, fikk brødrene her hjemme også del i programmet, for det  ble gjentatt på såkalte «Ekko-stevner» i Bodø og i Oslo, hvor brødre som hadde overvært New York-stevnet, talte. I Oslo var det 3077 til stede på det offentlige foredraget, og 113 ble døpt. Begge disse tallene representerte nye høydepunkter for Norge.

I årenes løp hadde de norske brødrene således vært gjester ved store internasjonale stevner i andre land. Men så var tiden inne til at vi for første gang skulle invitere utenlandske vitner til et stevne. Vi hadde gleden av å arrangere et internasjonalt stevne i Oslo i dagene 17. — 20. juni 1965 med temaet «Sannhetens Ord». Roar Hagen, som da var avdelingstilsynsmann, fikk leid Ullevål stadion som stevnested, og et stort jorde utenfor byen ble brukt som teltplass.

 Kvelden før stevnet skulle begynne, var det fotballkamp på Ullevål stadion mellom Norge og Jugoslavia med 30 000 tilskuere. Noe forberedende arbeid kunne naturligvis ikke utføres inne på selve stadionet før kampen var over. Men flittige vitner arbeidet hele natten for å gjøre stadionet i stand, og da morgenen kom, hadde det skjedd en stor forandring der inne. Tribunene og banen var rengjort for alt det søplet publikum hadde etterlatt seg, og ute på gressmatten var det reist to plattformer — én for det danske og én for det norske programmet. En musikkpaviljong, et stabbur og to seterhytter i gammel norsk bondestil var også reist. Avisene var helt imponert. En av dem skrev: «Mirakel i natt: Ullevål stadion forvandlet til idyll med stabbur og skigarder. Utrolig innsats av Jehovas vitner.»

Av utenlandske brødre kom det 7000 fra Danmark og cirka 100 fra en rekke andre land, deriblant USA, Canada, Nederland og Vest-Tyskland. For de utenlandske gjestene ble det arrangert spesielle sightseeingturer, og bror F. W. Franz fra Brooklyn Betel hadde en interessant opplevelse på en slik tur. Sammen med en gruppe andre vitner besøkte han Akershus festning ved Oslo havn. I slottskapellet holdt en kvinnelig guide på å fortelle om denne kirken da brødrene kom dit. Hun pekte på fire hebraiske bokstaver som stod skrevet høyt oppe over alteret, og sa at ingen hadde kunnet fortelle henne hva de betydde. En bror sa da til guiden at det var en hebraiskkyndig i hans gruppe, og slik fikk bror Franz anledning til å holde en liten tale og forklare at disse fire hebraiske bokstavene stod for Guds navn, Jehova.

Et av stevnets høydepunkter var dåpen fredag morgen, da 199 symboliserte sin innvielse. Under  bror Knorrs offentlige foredrag, «Verdensregjeringen på Fredsfyrstens skulder», var det 12 332 til stede. Dette er det høyeste antall som noen gang har overvært et stevne her i landet.

BIBELSKE HJELPEMIDLER PÅ NORSK

Vi har tidligere nevnt at det var smått med ny litteratur på norsk like etter krigen. I 1948 fikk vi imidlertid den nye boken «Sannheten skal frigjøre eder». Fra og med desember 1949 ble det danske bladet Vaagn Op! brukt i felttjenesten, men fra og med januar 1951 har vi hatt dette verdifulle hjelpemidlet på vårt eget språk. Siden det året har vi ikke behøvd å benytte utenlandsk litteratur i forkynnelsesarbeidet, men vi har brukt et par danske bøker på den teokratiske tjenesteskolen.

Et av de hjelpemidler til bibelstudium som har fått en større plass i brødrenes hjerte enn de fleste andre, er boken Gud er sanndru, som kom ut på norsk i 1951. Ingen tidligere bok er blitt brukt i så stor utstrekning i bibelstudiearbeidet. Men så fikk vi et nytt hjelpemiddel til bibelstudium i 1969. Det var boken Den sannhet som fører til evig liv. Den ble et enda bedre hjelpemiddel i bibelstudiearbeidet, og tusener har lært sannheten å kjenne gjennom den. Nå har vi fått enda et nytt hjelpemiddel, Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Vi venter at den skal hjelpe like mange, om ikke flere, til å forstå Bibelens dyrebare sannheter. Sommeren 1983 fikk vi så en ny bok som vi kan studere med dem som har gjennomgått denne nye «Paradis-boken».

I denne forbindelse må vi også nevne den spesielle boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? (Utgitt på norsk i 1970) I september 1970, da vi hadde vår første kampanje med den, leverte  vi 31 727 bøker, flere enn i hele tjenesteåret 1968. Forkynnerne gjorde virkelig sitt ytterste, og mange prøvde nye metoder. En rekke forkynnere stilte seg opp på travle gatehjørner med en hel kartong med bøker eller med noen bøker under armen. Mange forkynnere oppsøkte skolene og tilbød elevene bøker i friminuttene. En elev kom til Selskapets kontor og bad om å få 20 bøker til seg selv og andre elever.

I de senere år har vi fått en rekke bøker i lommeformat på norsk, og dette har vært effektive hjelpemidler i tjenesten. Bøkene Ungdomstiden — benytt den på beste måte og Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv har vært nyttige hjelpemidler både for Guds folk og for offentligheten.

«OGSÅ I DE ANDRE BYENE . . .»

Jesus Kristus var klar over at det også fantes ’andre byer’ hvor han måtte forkynne det gode budskap. (Luk. 4: 43) I Norge ble det i 1952 og 1953 gjort spesielle anstrengelser for at det gode budskap også skulle bli forkynt i mindre byer, tettsteder og landdistrikter, hvor en stor del av befolkningen bodde. Selskapet oppfordret brødrene til å gjennomarbeide slike distrikter i sommermånedene, og mange fulgte oppfordringen. I disse to årene ble 60 prosent av alt ledig distrikt i landet gjennomarbeidet. Hva ble resultatene? Mange interesserte ble funnet, og det ble levert en mengde litteratur. Brødrene besøkte mange av disse interesserte igjen eller skrev brev til dem, og ved avdelingskontoret mottok en navnene på 6000 interesserte, som ble tilbudt mer åndelig hjelp. Som følge av disse kampanjene flyttet en god del av forkynnerne til steder hvor det ikke var noen menighet. Slik ble det opprettet flere menigheter.

 Fra 1951 til 1953 arbeidet to misjonærer fra Gilead i Nord-Norge, hvor det var stort behov for forkynnere. De måtte foreta mange strabasiøse reiser. Særlig om vinteren måtte de bringe store offer i tjenesten. De hadde fått ryggsekker, soveposer og pelser fra Selskapet som de kunne bruke når det ble riktig kaldt — nedimot 40 kuldegrader. Ofte brukte de ski i tjenesten. På en slik skitur ble de overrasket av en snøstorm; det blåste så de nesten ikke kunne holde seg på bena. Snøen pisket mot ansiktet deres så de ble nesten blindet, og når de skulle hvile, måtte de ustanselig slå floke for å holde varmen. Men de fikk lønn for strevet da de omsider kom fram til det lille fiskeværet Kiberg, som den gang hadde cirka 350 innbyggere og ble kalt «Lille Moskva» fordi det var så mange kommunister der. Brødrene innbød befolkningen til et foredrag, og over 90 interesserte møtte fram og fylte lokalet. De opprettet flere studier på denne turen.

Arbeidet i ledig distrikt fortsatte i de følgende årene, men ikke i samme omfang. Midt i 60-årene ble det imidlertid på ny satset på å fremme forkynnelsen i ledig distrikt. Det fantes fremdeles steder hvor budskapet knapt var blitt forkynt. Pionerer i grupper på to, fire eller flere flyttet til større tettsteder og forsøkte å opprette menigheter, og en god del menighetsforkynnere flyttet til steder hvor det var større behov. Også mange danske brødre, både enkeltpersoner og familier, som ønsket å tjene på slike steder, flyttet til Norge og har vært til stor hjelp for interesserte og for små menigheter. Selskapet oppfordret dessuten alle brødre til å dra til ledig distrikt i sommermånedene. Resultatet var at store deler av landet ble gjennomarbeidet hvert år, og det ble startet mange bibelstudier. For å hjelpe  forkynnerne til å lede slike studier pr. brev utarbeidet avdelingskontoret i Oslo et lite hefte med spesielle spørsmål til Det er umulig for Gud å lyve med tanke på brevstudier. Det aller beste er imidlertid at interessen for arbeidet i ledig distrikt er blitt holdt ved like. Stadig flytter forkynnere ut til steder hvor behovet er større, eller de arbeider der i sommermånedene. I de senere år er derfor alt ledig distrikt her i landet blitt gjennomarbeidet i sommermånedene.

EN STERK ORGANISASJON

I den perioden med organisasjonsmessig fremgang og vekst som har vært siden den annen verdenskrig, har visse brødre påtatt seg et stort ansvar her i Norge. Marvin F. Anderson var avdelingstilsynsmann fra 1946 til 1963. Siden 1964 har han vært ansvarlig for trykkeriet ved avdelingskontoret. Roar A. Hagen var avdelingstilsynsmann fra 1963 til 1969, da han måtte si fra seg denne oppgaven på grunn av familieforpliktelser. Thor R. Samuelsen erstattet ham og tjener nå som koordinator for avdelingskontorets utvalg, som fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet her i landet.

På områdestevnet i 1971 ble det påpekt at de kristne menighetene på apostlenes tid ble ledet av et eldsteråd som ble assistert av menighetstjenere. Denne bibelske ordningen ble nå innført i Jehovas vitners menigheter, og den har medført store velsignelser i de årene som har gått. I 1974 og 1975 fikk alle utnevnte eldste i Norge anledning til å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste. Dette og de kursene som senere er blitt holdt, har gjort dem enda bedre kvalifisert til å ’være hyrder for hjorden’. — 1. Pet. 5: 1—3.

I 1970-årene hadde vi stor fremgang. Et nytt trekk ved arbeidet bidrog uten tvil til det. I 1973 ble  de norske brødrene innbudt til et internasjonalt stevne i København. Der ble det gjort kjent at det skulle settes i gang en omfattende kampanje for å dele ut traktatene Rikets budskap. Den første av disse kampanjene ble avviklet i en tidagers periode fra og med 1. september det året. Traktatutdeling  var en lett form for tjeneste, og dette førte til at mange flere tok del i tjenesten. Fra september 1972 til september 1973 hadde vi en økning på 1119 forkynnere eller 19,4 prosent.

Mange ble interessert i sannheten på grunn av traktatkampanjene. En mann som hadde lest Rikets budskap nr. 16, ringte det telefonnummeret som stod oppgitt på siste side. Det ble startet et bibelstudium med ham. Etter tre studier sluttet han å røke, og etter seks studier meldte han seg ut av kirken. Han foretok også forandringer når det gjaldt hår, skjegg og lignende. Både han og hans kone kom regelmessig på møtene. Han gjorde hurtige fremskritt og ble døpt cirka seks måneder etter at han første gang hørte om sannheten. Både han og hans kone ble nidkjære forkynnere av Riket.

I løpet av de 30 årene fra 1945 til 1975 økte tallet på Rikets forkynnere fra 689 til 7543. Det er en økning på omkring 1000 prosent! I disse årene økte tallet på menigheter fra 40 til 197 og tallet på kretser fra fire til 11. Etter 1975 gikk tallet på forkynnere noe tilbake, men i de senere år har det igjen  vært økning, og det samlede antall forkynnere i tjenesteåret 1983 var 7358. Brødrene forkynner trofast det gode budskap for alle som vil høre.

BETEL-FAMILIEN OG AVDELINGSKONTORET

Etter hvert som forkynnelsen av det gode budskap om Riket er blitt utvidet, har også Betel-familien økt i antall. Vi har riktignok aldri hatt noe stort trykkeri som krever en svær arbeidsstokk. Den norske utgaven av Vakttårnet og Våkn opp! er siden 1956 blitt trykt ved det svenske avdelingskontoret, mens bøkene siden 1969 er blitt trykt ved avdelingskontoret i Vest-Tyskland. Men det er mange andre oppgaver som må tas hånd om ved det norske avdelingskontoret, deriblant korrespondansen med menighetene, pionerene og de reisende tilsynsmenn, fakturering og utsendelse av litteratur, regnskapsførsel, planlegging av stevner og annen virksomhet. Mange brødre og søstre arbeider dessuten med oversettelse av blad og bøker til norsk. Stoffmengden har økt i og med at bladene har fått 32 sider og flere bøker er blitt frigitt hvert år. Fra 1983 av har vi også fått årboken på norsk. Den økte aktiviteten ved avdelingskontoret førte til at det ble plassproblemer i det gamle Betel-hjemmet som vi hadde i over 50 år i Inkognitogaten 28 B i Oslo.

Da arbeidet ble forbudt under den annen verdenskrig, flyttet mange av Betel-familiens medlemmer ut av huset, og verdslige mennesker flyttet inn som leieboere, og da virksomheten ble gjenopptatt etter krigen, var det bare få rom som stod til vår disposisjon. Leieboerne kunne ikke uten videre sies opp, og de ble derfor boende i en rekke år. Dette utgjorde et problem, for vi hadde ikke nok plass til alle vi trengte til å ta hånd om arbeidet. En tid måtte  et par av guttene bo i kjelleren i et provisorisk innredet rom. Etter hvert som leieboerne flyttet, ble situasjonen bedre, men Betel-familien økte, og det var hele tiden trangt om plassen. I tredje etasje drev en dame et pensjonat, og ettersom det var hennes levebrød, kunne hun ikke sies opp. Da bror Knorr var her i forbindelse med vårt internasjonale stevne på Ullevål stadion i 1965, ble det bestemt at Selskapet skulle søke myndighetene om tillatelse til å bygge et nytt Betel-hjem og avdelingskontor på en tomt i Grorud-dalen i Oslo som var en gave fra en bror. Tegninger ble utarbeidet, men tomten var ennå ikke byggeklar, og det ble derfor ikke noe av dette prosjektet.

I 1970 kom det et vendepunkt. Hun som drev pensjonatet i tredje etasje, kom til at hun ikke lenger hadde økonomisk grunnlag for å fortsette å drive det. Brødrene i Oslo ble oppfordret til å lete etter en passende leilighet til henne, men da dette ikke førte fram i første omgang, svarte hun selv på et avertissement i en avis. Senere fikk hun vite at hun var blitt plukket ut på måfå blant 700 søkere! Noen brødre pusset opp den nye leiligheten for henne og hjalp henne med å flytte.

Lykkelige over å ha fått hele huset til disposisjon gikk vi nå i gang med å pusse opp og innrede tredje etasje, og vi foretok også en del andre forandringer i vårt utvidede Betel-hjem. I begynnelsen tenkte vi at vi nå hadde plass nok, men på grunn av den fremgang Rikets gjerning har hatt, ble det snart for trangt igjen. Allerede i 1978 begynte vi å tenke på å bygge et nytt Betel-hjem og avdelingskontor her i landet. Våre planer ble lagt fram for det styrende råd, og de ble godkjent. På et spesielt møte som ble holdt i Folkets Hus i Oslo i 1979, offentliggjorde  bror Franz det styrende råds beslutning, til glede for vennene i Oslo og omegn, som var samlet der for å høre hans tale. For første gang i historien skulle vi her i landet bygge et avdelingskontor! Det skulle ikke bare være stort nok til å dekke behovet i øyeblikket, men det skulle også gi rom for ytterligere utvidelser.

Dette ville kreve en ganske stor tomt, og byggeklare tomter er det ikke lett å oppdrive i Oslo. Dessuten er tomteprisene skyhøye. Vi begynte derfor å undersøke muligheten for å finne en tomt utenfor Oslo — i byer og tettsteder i Østfold og Vestfold. Etter at nærmere 80 forskjellige tomter og eiendommer var undersøkt, uten at noen hadde vist seg velegnet eller tilgjengelig, fikk vi plutselig et tilbud om en meget velegnet tomt i Ytre Enebakk i Akershus. Den var på omkring 25 mål og lå cirka tre mil fra Oslo sentrum. Tomten hadde en meget vakker beliggenhet med utsikt over Vågvann og med Østmarka som nærmeste nabo på den ene siden og et moderne villastrøk på den andre siden. Og det beste av alt: Tomten var byggeklar — det var bare å sette i gang!

Men en byggeklar tomt på denne størrelse som ligger til opparbeidet vei og med tilkoblingsmuligheter til anlegg for elektrisitet, vann og kloakk, er verd en formue. Vi måtte skaffe til veie to millioner kroner, og det måtte skje på kort tid, for ifølge avtalen med kommunen måtte kontrakten undertegnes og tomten betales innen 1. februar 1981. Ville vi greie det? Den 30. desember 1980 sendte Selskapet ut et brev til alle menighetene her i landet og orienterte om tomten og hva den kostet. Brødrene ble bedt om å støtte dette prosjektet økonomisk. Og i januar 1981, da kontrakten om overdragelse  av tomten skulle underskrives, var det kommet inn 2,8 millioner kroner i form av bidrag og lån!

Nå måtte alle krefter settes inn for å få prosjektet fullført. På grunn av prisstigningen ville enhver forsinkelse bare fordyre bygget. Arkitektene Lennart og Curt Thunberg, begge Jehovas vitner, som nettopp hadde tegnet det nye avdelingskontoret i Sverige, utarbeidet i løpet av noen få måneder tegninger til et praktisk og vakkert Betel-hjem. Tegningene ble levert til bygningsmyndighetene i Enebakk kommune, og i løpet av ti dager ble de behandlet og godkjent! Samtidig ble anleggsmaskiner og utstyr kjøpt inn, og frivillige arbeidere meldte seg, slik at de forberedende arbeider kunne settes i gang. En bror som eide en stor skog i Vestfold, hadde tidligere gitt Selskapet lov til å hogge alt det tømmer som det var behov for, og noen brødre var allerede i gang med dette arbeidet. Det ble i alt hogd over 1100 kubikkmeter tømmer. På den nye tomten ble det så satt opp et sagbruk, og en bror som var en erfaren sagmester, satte i gang med å sage tømmeret. Alle trematerialer til bygget ble på den måten skaffet til veie for en brøkdel av det det ville ha kostet å kjøpe dem.

Ettersom 80—90 mann ville komme til å arbeide på bygget kontinuerlig i byggeperioden, måtte en skaffe et passende losji for dem der ute. En brakke på cirka 700 kvadratmeter som var blitt brukt under oppføringen av avdelingskontoret i Sverige, ble flyttet til tomten i Ytre Enebakk. Den inneholdt 18 soverom med til sammen 34 senger, kjøkken, spisesal med plass til 100 personer, vaskeri, omkledningsrom og et oppholdsrom. Dessuten ble det satt opp anleggsbrakker med soveplass til i alt 85 personer. På den måten ble losjispørsmålet løst på en  grei måte. Hele anlegget kunne drives på samme måte som et Betel-hjem.

Da de forberedende arbeider var utført, kunne en ta fatt på utgravningen av tomten og sprengningsarbeidet, og i løpet av vinteren ble cirka 4000 kubikkmeter fjell sprengt ut. Så gikk det slag i slag. I løpet av 1982 ble fyrhuset, bilverkstedet og de store hovedbygningene støpt og forblendet, og før snøen kom vinteren 1982, var taksteinene kommet på plass!

Det var overveldende å se hvordan vennene støttet dette prosjektet. Brødre fra alle yrkesgrupper meldte seg. Ingeniører, interiørarkitekter, rørleggere, elektrikere, murere, snekkere, malere og ventilasjonsarbeidere stilte sine fagkunnskaper og evner til rådighet. En bror sa opp sin stilling i det entreprenørfirmaet hvor han arbeidet, for å kunne lede byggearbeidet og stå ansvarlig overfor myndighetene. En annen, som er byggeteknisk ingeniør, sa også opp sin stilling og påtok seg ansvaret for prosjekteringsarbeidet. En autorisert rørleggermester påtok seg å stå for rørleggerarbeidet. En kretstilsynsmann som er autorisert elektrisk installatør, fikk ansvaret for de elektriske anleggene, en ventilasjonsingeniør stod for ventilasjonsanlegget, et ektepar som er interiørarkitekter, tok seg av interiøret, og en bror som er landskapsarkitekt, planla hageanlegget omkring bygget. En bror i Trondheim som har en vindu- og dørfabrikk, stilte sine lokaler til rådighet i week-endene, og der laget så brødrene vinduer og verandadører på dugnad. Materialene kom fra en skog Selskapet hadde arvet etter bror Øiseth. Furumaterialer ble også sendt til Arboga i Sverige, og noen brødre som er maskinsnekkere, produserte dører til bygget på det fine  snekkeriet der. Og slik kunne en fortsette å regne opp brødre som stilte seg til rådighet.

Ikke alle kunne arbeide på byggeplassen, men mange støttet prosjektet på andre måter. En menighet dyrket poteter til byggearbeiderne. En annen menighet sørget for å bake brød til arbeidsstokken. En bror skaffet seg høns for å kunne produsere egg til arbeiderne. Andre sendte grønnsaker, frukt, bær og fisk til byggeplassen. Det ble også sendt klær og annet utstyr til arbeiderne. På den måten ble utgiftene holdt nede på et minimum.

Etter hvert som oppføringen av bygget skred fram, måtte det likevel utbetales store summer for bygningsartikler og utstyr. Men takket være brødrenes gavmildhet fortsatte bidrag og lån å strømme inn, slik at bygget kunne fullføres. I dag står det derfor et nytt, moderne Betel-hjem og avdelingskontor i Ytre Enebakk.

Her er det boligrom til 54 personer, kontorer, lydstudio, trykkeri, lager, kjøkken, grønnsakkjeller, spisesal, bibliotek, felles oppholdsrom, rekreasjonsrom, verksteder og Rikets sal. Det er blitt et vakkert og formålstjenlig bygg — et godt sted å bo og en ypperlig arbeidsplass, hvor det kan bli utført administrativt og praktisk arbeid til gagn for Jehovas vitner og velvillige mennesker her i landet. I oktober 1983 flyttet Betel-familien inn i de nye, moderne lokalene, men det står ennå mye arbeid igjen før hele bygningskomplekset er fullført. Når det er gjort, vil det nye avdelingskontoret bli innviet. Dermed vil et nytt kapittel i Jehovas vitners historie i Norge være avsluttet.

 FRAMOVER I JEHOVAS GJERNING

Det gode budskap om Riket blir nå forkynt overalt i Norge. Det har nådd ut til de fjerneste øyene langs kysten og inn i de lange fjordene, de dype dalene og de store skogene. Vi har opplevd skiftende tider med fremgang og vanskeligheter i våre bestrebelser for å forkynne det gode budskap om Riket. Fremgangen har styrket oss, og vanskelighetene har hatt en rensende virkning. Ja, vi er blitt rikt velsignet av Jehova i de over 90 årene som har gått siden Knud P. Hammer kom til Norge med det gode budskap i 1892.

Forkynnelsesarbeidet har ikke møtt større motstand fra politisk eller religiøst hold, bortsett fra i krigsårene 1941—1945. Stort sett ser det ut til at nordmennene respekterer andres synspunkter og ikke så lett lar seg oppildne av politiske eller religiøse fanatikere. Det er dessuten klart for alle at de religiøse organisasjonenes innflytelse svekkes, særlig blant den yngre generasjon, som tar avstand fra mye av det urette som er blitt gjort i religionens navn.

Siden den annen verdenskrig er levestandarden blitt betydelig høyere i Norge. Materialismen har et sterkt grep om folk, og de kristne må være på vakt for å unngå den snaren. Kriminalitet og narkotikamisbruk øker faretruende, og moralen er synkende. Men Guds folk vandrer på «[Jehovas] stier» og erfarer hans miskunn og trofasthet. (Sal. 25: 10) Jehovas vitner i Norge gleder seg over å være en aktiv, forent, stadig voksende gruppe av sanne tilbedere. Det er vår bønn at Jehova Gud vil fortsette å finne oss verdige til å fullføre hans store gjerning her i Norge, «landet mot nord».

[Oversikt på side 119]

(Se den trykte publikasjonen)

Økning i antall forkynnere

8 *

7

6

5

4

3

2

1

0 1900 1920 1940 1960 1975 1983

[Fotnote]

[Bilde på side 40]

Skien menighet — den første i Norge. Nummer 2 og 3 fra venstre i annen rekke er Ingebret og Berthe Andersen

[Bilde på side 44]

Theodor Simonsen — en reisende foredragsholder som talte i Norge, Sverige og Danmark

[Bilde på side 47]

En av de første kolportørene, Andreas Øiseth, som senere arbeidet ved avdeligskontoret i Oslo

[Bilde på side 50]

Hulda Andersen (til venstre) og Anna Andersen tjente som kolportører og reiste langs kysten helt opp til Kirkenes

[Bilde på side 58]

Enok Öman ledet arbeidet ved avdelingskontoret fra 1921 til 1945

[Bilde på side 62]

William Dey ved det nordeuropeiske kontor førte fra 1925 tilsyn med arbeidet i de nordiske og de baltiske land

[Bilde på side 64]

Personalet ved avdelingskontoret i Inkognitogaten 28 B i slutten av 1920—årene. Fra venstre: Ottilie Mydland (som ennå er på Betel), Thordis Hassel, Enok Öman, Andreas Øiseth og Johan Sakshammer

[Bilde på side 70]

Denne gruppen fra Skien brukte en lastebil når de skulle ut i landdistriktet og forkynne

[Bilde på side 75]

Andreas Hope med grammofon og bokveske

[Bilde på side 79]

Båten «Ruth» ble brukt av pionerer langs kysten. Om bord ser vi her fra venstre: Andreas Hope og Kristian og Annie Bäckström

[Bilde på side 82]

Andreas Kvinge (til venstre) besøker en familie i Nord-Norge som sonetjerner sammen med sin kone og en pioner, Andreas Hope (til høyre)

 [Helsides bilde på side 92]

Et hemmelig stevne som ble holdt i nærheten av Ski under den annen verdenskrig

[Bilde på side 101]

Marvin F. Anderson, som var avdelingstilsynsmann fra 1946 til 1963

[Bilde på side 112]

Det internasjonale stevnet på Ullevål stadion i juni 1965, hvor 12 332 var til stede

[Bilde på side 118]

Roar Hagen, som var avdelingstilsynsmann fra 1963 til 1969

[Bilde på side 118]

Thor Samuelsen, som nå er koordinator ved avdelingskontoret

 [Helsides bilde på side 121]

Denne bygningen i Oslo tjente som avdelingskontor og Betel-hjem i over 60 år

 [Bilde på side 123]

Betel-familien i 1983

 [Bilde på side 127]

Modell av det nye avdelingskontoret i Ytre Enebakk