Portugal

«Der hvor landet ender og havet begynner» — det er Portugal, det vestligste landet på det europeiske kontinent. Landet har fått navn etter byen Oporto, som ble grunnlagt som et romersk handelssenter ved munningen av elven Douro; det var en portucalle eller anløpshavn for båter.

Denne vestligste delen av Pyrenéhalvøya har en befolkning på ni og en halv millioner. Språket er portugisisk, et romansk språk med en oppbygning og et ordforråd som minner om spansk, men som skiller seg nokså sterkt ut fra spansk når det gjelder  språklyder og uttale. Spania, landets nabo i øst og i nord, er over fem ganger så stort. Men Portugal har ikke desto mindre svært vekslende natur.

I sør er det vakre frukthager og små skoger med mandeltrær, fikentrær og johannesbrødtrær. Lenger nord kommer vi til store sletter hvor det dyrkes hvete, og de frodige beitemarkene i Ribatejo. Så passerer vi vingårder og oliventrær, eukalyptustrær og pinjer med de karakteristiske, paraplyformede kronene. Av og til ligger det snø på toppene i den majestetiske fjellkjeden i Beiraprovinsen midt i landet. Den nordlige delen av landet særmerker seg ved de vakre vinmarkene på terrassene i den dype Dourodalen. Det er her den verdensberømte portvinen blir fremstilt.

DET GODE BUDSKAP KOMMER TIL PORTUGAL

Portugal ble kjent verden over som sjøfartsnasjon. Landets gullalder var det 15. århundre, da portugisiske sjøfarere og oppdagelsesreisende oppdaget Brasil, Madeira, Azorene, Kapp Verde, Sao Tomé, store deler av Afrika og sjøveien til India. Men det var først i 1925 at Portugal begynte å oppdage betydningen av Matteus 24: 14. Det året kom George Young, en kanadier som tjente i Brasil, til Portugal for å fremme Rikets interesser der. Han ordnet det slik at Selskapet Vakttårnets daværende president, J. F. Rutherford, holdt det offentlige foredraget «Hvordan en kan få leve evig på jorden» i Lisboa 13. mai 1925.

Trass i motstand fra det katolske presteskap ble foredraget en stor suksess. Over 2000 fylte en gymnastikksal som var leid, og 2000 andre slapp ikke inn fordi det var fullt. Francisco Ullan, som selv  var til stede, fortalte: «Det katolske presteskap gjorde et mislykket forsøk på å oppløse møtet. Det ble en del roping og skriking, og noen stoler ble knust. Men bror Rutherford hadde heldigvis situasjonen under kontroll.»

Etter foredraget ble de som var interessert, oppfordret til å oppgi navn og adresse til ordensvaktene. Det var flere som gjorde nettopp det, deriblant Francisco Ullan og Angel de Castro. Ja, de tok imot sannheten og var blant de første trofaste tjenere for Jehova i dette landet. Denne begivenheten markerte begynnelsen til Rikets arbeid i Portugal.

Nå skjedde begivenhetene i rask rekkefølge, og det var tydelig at Jehovas ånd ledet det hele. Dette første året begynte Vakttårnet å bli trykt på portugisisk i Lisboa. Det første nummeret kom ut i september 1925, og George Young var oppført på forsiden som redaktør. I slutten av 1925 ble det åpnet et kontor i Rua Santa Justa 95 i Lisboa. Det skulle ta hånd om abonnementene og korrespondansen. I løpet av dette første året ble Vakttårnet så godt kjent at det kom inn bestillinger på abonnementer så langt borte fra som Azorene.

REPUBLIKKEN

Hvordan kunne dette være mulig i et katolsk land som tradisjonelt var ultrakonservativt? Det var de politiske forhold som skapte et klima med stor frihet. Kongedømmet var blitt tilføyd et hardt slag da kong dom Carlos I og kronprins dom Luis Filipe ble snikmyrdet 1. februar 1908. Den neste kongen, dom Manuel II, regjerte til 5. oktober 1910, da en republikansk revolusjon avskaffet det  portugisiske kongedømme. Nå var det talefrihet og trykkefrihet i landet.

Etter hvert som folk gjorde opprør mot presteskapet, ble den katolske kirkes makt svekket. Folk demonstrerte i gatene i Lisboa for å få regjeringen til å avsette Portugals representant i Vatikanstaten. Avisene gjengav taler hvor republikanske ledere gav uttrykk for antiklerikale holdninger. Hæren fikk ikke lov til å delta i religiøse seremonier, og «helgeners» dager ble ikke lenger regnet som helligdager. Religiøse edsavleggelser mistet sin juridiske betydning. Regjeringen avskaffet religionsundervisningen i skolene, og det ble ikke lenger undervist i teologi ved universitetene. I april 1911 ble det vedtatt en lov som skilte stat og kirke, og den romersk-katolske kirkes posisjon ble dermed svekket. Republikkens opphavsmenn betraktet tronen og kirken som nokså verdiløse institusjoner.

I denne tiden var det en liten gruppe i Lisboa som viste interesse for sannheten, men det var først i 1926 at det begynte å bli holdt regelmessige bibelstudier. Da aprilnummeret av Vakttårnet utkom det året, var Virgílio Ferguson oppført som redaktør. George Young hadde bare oppholdt seg kort tid i landet for å organisere arbeidet. Bror Ferguson fikk nå i oppdrag å ta hånd om Rikets interesser i Portugal.

Det spesielle foredraget som J. F. Rutherford holdt i Alexandra Palace i London i mai 1926, fikk stor publisitet i Lisboa. Etter foredraget ble det lest opp en resolusjon med tittelen «Et vitnesbyrd til denne verdens herskere». Resolusjonen ble oversatt  til portugisisk og trykt som en stor traktat, som ble utdelt gratis.

UNDER ET NYTT STYRE

Den 28. mai 1926 ble det med støtte fra konservative grupper og det katolske hierarki gjennomført et militærkupp uten at et skudd ble avfyrt. Dette førte til at det ble innført militærdiktatur i landet. Det ble kjent som O Estado Novo (den nye staten). Den mest fremtredende personligheten i dette nye politiske regimet var finansministeren, dr. Antonio de Oliveira Salazar. I 1932 ble han president for nasjonalforsamlingen (statsminister).

Som følge av at dette diktaturstyret ble opprettet, ble ytringsfriheten betydelig innskrenket. Fra og med november 1926 ble hvert eneste nummer av Vakttårnet underlagt myndighetenes sensur, og på forsiden av hvert nummer stod det: «Godkjent av sensurutvalget.»

Den første rapporten fra Portugal i årboken stod i 1927. Der het det: «Arbeidet i Portugal blir ledet fra Selskapets lokale avdelingskontor i Lisboa. Det portugisiske VAKTTÅRNET har nå 450 abonnenter. I løpet av året ble det levert til sammen 764 bøker og brosjyrer. Det har kommet inn mange brev med spørsmål om Sannheten, og disse er blitt besvart. Nedenfor gjengis en uttalelse fra rapporten fra bror Ferguson, som leder arbeidet:

’Jeg tror at det fremdeles vil bli avlagt et stort vitnesbyrd for folk her, og det ser ut til at de nå vil gi akt på Sannhetens budskap og i høyere grad vise interesse for det.’» Det hadde han virkelig rett i!

 Disse ordene ble oppfylt på øya Flores i Azorene. På denne tiden døde en mann som hadde vært interessert i Vakttårnet. Da hans datter og sønn ryddet opp på kontoret hans, fant de noen gamle numre av bladet. Særlig sønnen, Abílio Carlos Flores, viste interesse. Han forteller: «Vakttårnet forklarte Bibelen så tydelig at jeg straks skrev til Virgílio Ferguson og bestilte et abonnement.» Sannhetens sæd bar frukt. Bror Flores var en aktiv tjener for Jehova helt til sin død i 1974.

Fra og med mai 1927 ble det portugisiske Vakttårnet trykt i Bern i Sveits og var underlagt streng sensur fra myndighetenes side. Den «nye staten» førte stadig strengere kontroll med pressen og innskrenket folkets frihet, men det hindret ikke arbeidet i å gå framover. I 1927 leverte brødrene alt i alt 3920 bøker og brosjyrer og 61 000 numre av Vakttårnet.

DEN FØRSTE DÅPEN

Sommeren 1927 fant den første dåpen sted. Det var naturligvis en lykkelig begivenhet. To av de 14 som ble døpt, var spanske, nemlig Francisco Ullan og Angel de Castro. Fulle av nidkjærhet på grunn av sin nyfunne tro drog de til Spania for å utbre Rikets budskap. Den 15. august 1927 kom de til sine respektive landsbyer. Francisco Ullan møtte straks motstand fra det spanske presteskap, og etter 15 dager fikk han beskjed om å forlate landet. Angel de Castro fikk en lignende mottagelse i sin hjemby. Han delte ut bibelske traktater, og det forårsaket stort oppstyr. Bror Castro sendte blant annet  en traktat til presten i landsbyen, som svarte gjennom sin representant: «Si til denne mannen at jeg beklager at den spanske inkvisisjonens tid er forbi, ellers skulle jeg ha likvidert ham.»

HJELP FRA UTLANDET

Den 4. januar 1929 kom João Feliciano, som hadde lært sannheten å kjenne i USA, tilbake til Portugal for å utbre det gode budskap. Han satte seg i forbindelse med bror Ferguson, og det ble arrangert bibelstudietimer i en annen del av Lisboa. Bror Feliciano gikk fra hus til hus og leverte bibelsk litteratur med stor nidkjærhet. Han hjalp mange og ble kjent som «mannen med kurven», for han bar publikasjonene i en stor fruktkurv. Han var en trofast tjener for Jehova helt til sin død i 1961.

I november 1931 ble det nye navnet «Jehovas vitner» antatt. Det ble levert hele 260 000 eksemplarer av Luz e Verdade (Lys og sannhet), som inneholdt hele bror Rutherfords foredrag «Riket — verdens håp».

DEN FØRSTE KOLPORTØREN

På denne tiden arbeidet Manuel da Silva Jordáo som kolportør. Han reiste fra den ene enden av landet til den andre og besøkte alle abonnentene og forkynte det gode budskap. Ettersom en rekke abonnenter nord i landet hadde vist interesse, drog han til Braga. En dag kom en mann løpende bort til ham på gaten og sa: «God dag, senhor. Jeg er så glad for å treffe Dem. Jeg har kommet for å lære noe om Bibelen av Dem.» Bror Jordão spurte om  han visste noe om Bibelen. «Ja,» svarte han, «jeg abonnerer på Vakttårnet, og jeg korresponderer med en mann i Lisboa som heter Virgílio Ferguson. Jeg har sett etter Dem helt siden De kom hit til byen.»

Hjemme hos denne interesserte mannen i Braga begynte en liten gruppe på sju å studere Bibelen. Braga er kjent som «Vatikanet i Portugal», så det tok ikke lang tid før den katolske kirkes motstand begynte å gjøre seg gjeldende. Presteskapet meldte  bror Jordão til politiet, som vekte ham opp midt på natten og kastet ham i fengsel.

Dagen etter ble han sloppet fri, og en av prestene fikk dommeren til å arrangere et «tilfeldig» møte med bror Jordão på det største torget i byen. De planla å avsløre Jordão som en falsk kristen uten noe særlig kunnskap. Cirka 50 personer møtte fram til dette «tilfeldige» møtet. Presten dukket opp, og det ble en livlig diskusjon om hvem de kristne er, og hvilket arbeid de skal utføre. Til slutt sa dommeren til presten med høy røst: «Jeg trodde du var kommet for å forsvare den katolske kirke, men du har ikke kunnet vise oss et eneste skriftsted fra Bibelen!» Øyenvitner forteller at presten ble flau og straks forlot torget.

AVDELINGSKONTORET STENGES

I slutten av 1933 forlot bror og søster Ferguson Portugal, og publikasjonen Luz e Verdade ble stanset. Så godt som all direkte kontakt med avdelingskontoret ble brutt. Kontoret ble stengt, og det var følgelig ingen forsyning av åndelig føde i landet. Det er verdt å merke seg at dette skjedde samme år som Portugal fikk ny forfatning. Den nye forfatningen gav staten utvidet makt. Staten fikk absolutt myndighet og full kontroll over pressen.

Senere, i mai 1940, undertegnet Portugal et konkordat med Vatikanet som gav den romersk-katolske kirke en svært begunstiget stilling. Religionsundervisningen ble gjeninnført i de offentlige skolene, og kirken fikk tilbake de eiendommene den hadde hatt før 1910.

 VANSKELIGE TIDER BEGYNNER

Arbeidet måtte nå tas hånd om av kolportøren Manuel da Silva Jordão. I den vanskelige tiden som fulgte, klarte han å holde forbindelsen med noen brødre i Spania. Herbert F. Gabler besøkte brødrene i Portugal ved flere anledninger. Omkring 1938 besøkte bror O. E. Roselli, som var amerikansk statsborger, Portugal og oppmuntret brødrene til å gå fra hus til hus og bruke det som ble kalt vitnesbyrdskort. Med tiden opphørte imidlertid all organisert forkynnelse, og en periode med uvirksomhet begynte.

EN NY START

I 1940 besøkte Angel de Castro en venn av seg i Lisboa som han ofte drøftet Bibelen med. Vennens sønn, Eliseu Garrido, som var cirka 14 år gammel, begynte å fatte interesse for samtalene. Castro gav ham flere eldre numre av Vakttårnet som han kunne lese. Senere viste han ham en bok hvor han hadde skrevet opp skriftsteder som handlet om forskjellige lærespørsmål. Gutten satte stor pris på denne 300 siders håndskrevne boken og begynte å lage en lignende bok til seg selv. I mellomtiden leste han boken med bildene fra Skapelsens fotodrama. Den gjorde dypt inntrykk på ham. Da han var ferdig med å skrive av Castros oppslagsbok, spurte han: «Er det ikke noen andre her i Lisboa som tror på dette?»

Noen dager senere kom Manuel da Silva Jordão hjem til ham for å hjelpe ham videre. Bror Jordão satte Eliseu i forbindelse med skomakeren Joaquim  Carvalho. Hans hjem var nå bibelstudentenes faste møtested.

Joaquim Carvalho hadde lært sannheten å kjenne i begynnelsen av 1930-årene. All den litteratur som fantes på lageret da avdelingskontoret ble stengt i 1933, ble oppbevart på hans skomakerverksted i Lisboa.

Bibelstudiene ble fra nå av holdt oftere. Men det ble etter hvert en tendens til å avvike fra det trykte stoffet og komme med private fortolkninger. Til slutt tok unge Garrido til orde og sa: «Hvorfor holder vi oss ikke til det som står i bladene, i stedet for å komme med andre opplysninger? Har ikke Selskapet utgitt alt det vi trenger? Vi har allerede konstatert at vi kan stole helt og fullt på Jehovas organisasjon. Jeg foreslår at vi begrenser oss til å stille spørsmålene, slå opp skriftstedene og så lese alle avsnittene i bladet og ikke bare dem vi liker.»

I denne gjenoppvåkningsperioden begynte brødrene å bruke Skapelsens fotodrama. Joaquim Carvalho hadde mange forbindelser med små protestantiske grupper, særlig blant adventistene. De fikk høre om Skapelsens fotodrama og bad om at brødrene måtte vise det i deres møtelokale. Noen ville også ha vår litteratur for å bruke den under sine bibelstudier. Én adventistgruppe gikk så langt som til å fjerne navnet på utgiverne fra forsiden av Selskapets bøker. Så stemplet de inn en opplysning om hvor og når deres egne møter ble holdt!

Det ble tydelig at Joaquim Carvalho likte å ha kontakt med lederne for disse protestantiske gruppene. Under deres samtaler gav de stadig uttrykk  for et ønske om å få i stand en sammenslutning med bibelstudentene. Da dette ble kjent, innså bibelstudentene at det måtte være et klarere skille mellom dem og andre hvis de skulle ha Jehovas velsignelse. De brøt derfor alle slike forbindelser.

FORKYNNELSEN BLIR VIKTIG

Fram til nå hadde den offentlige forkynnelsen stort sett bestått i å dele ut traktater. Men i 1944 gav gruppen uttrykk for et oppriktig ønske om å gjøre mer i tjenesten. De innså at de trengte å holde seg nøye til organisasjonens publikasjoner. Fra brødre i Brasil som de korresponderte med, fikk de nå regelmessig eksemplarer av Budbringer, som skjerpet deres interesse for felttjenesten.

Brødrene kom derfor til at tiden var inne til at de begynte å gå fra hus til hus og vise fram det trykte vitnesbyrdskortet. Når folk hadde lest kortet, tilbød brødrene dem litteratur.

Det ble vanlig at brødrene gikk to og to sammen om søndagene og forkynte det gode budskap fra hus til hus ved hjelp av disse vitnesbyrdskortene. Men de hadde ennå ikke begynt å rapportere denne tjenesten.

Denne lille gruppen ble svært glad for å få vite at det fantes høyttaleranlegg og grammofoner. Noen brødre i Brasil sendte gruppen ti grammofonplater med foredrag på portugisisk og en grammofon. Brødrene ble naturligvis begeistret for å få en slik ny mulighet til å avlegge et vitnesbyrd. Grammofonplatene forklarte sannheten om slike emner som skjærsilden, sjelen og Rikets nøkler.

 Modig bestemte gruppen seg for å ta i bruk dette nye utstyret. Eliseu Garrido minnes en av de første gangene det ble brukt. «Vi drog til en åpen liten plass ved siden av en klynge med hus i Campolide-området i Lisboa,» fortalte han. «Her stilte vi opp grammofonen og innbød beboerne til å komme ut på plassen og høre på et interessant, bibelsk budskap. Cirka 30 personer kom og hørte oppmerksomt på. Etterpå tilbød vi dem bibelsk litteratur.»

FORKYNNELSEN STIMULERER ØNSKET OM Å KOMME SAMMEN

Fra nå av ble brødrene mer og mer klar over at de trengte å komme sammen. Den gruppen av interesserte som regelmessig overvar bibelstudiet om søndagene, vokste til cirka 15. Fordi det stadig ble flere av dem, bestemte de seg for å leie et lite rom som utelukkende skulle tjene som møtested. Den viktigste publikasjonen som ble brukt på disse møtene, var Vakttårnet. Litt etter litt begynte brødrene å forstå hvor viktig det var å være nær knyttet til Jehovas folks verdensomfattende organisasjon.

 I oktober 1946 ble det truffet en virkelig historisk avgjørelse. Da kom Joaquim Carvalho og Eliseu Garrido til at tiden var inne til å ta opp forbindelsen med Selskapets hovedkontor i Brooklyn. I sitt brev til Selskapet bad de om at det måtte bli sendt en misjonær til Portugal.

SANNHETENS SÆD SPIRER ANDRE STEDER

Noe bibelstudentene i Lisboa ikke var klar over, var at en interessant utvikling fant sted andre steder i landet. På den andre siden av elven Tejo, i Almada, bodde det en kvinne som het Delmira Mariana dos Santos Figueiredo. Hun hadde nettopp fått et kraftig sjokk etter å ha mistet sin 16 år gamle sønn. Hun forteller: «Hver dag satt jeg på kirkegården og tenkte på sønnen min, på hvor han var, og hvorfor Gud hadde latt ham dø. Jeg begynte å tenke på forskjellige ting som far hadde fortalt meg fra Bibelen. Han hadde kjent Virgílio Ferguson i 1927 og hadde vært på noen møter.»

En dag da Delmira kom hjem fra kirkegården, fant hun fram de gamle bøkene som faren hadde hatt. Etter kort tid ble hun klar over at hun hadde funnet sannheten fra Guds Ord, og i 1945 skrev hun til Brooklyn. Gledestårene rant nedover kinnene hennes da hun fikk svar. Endelig hadde hun fått forbindelse med Guds folk.

Brevet var skrevet av en bror som var født på Azorene, John Perry, som nå var medlem av Betel-familien i Brooklyn. Han skrev at hvis hun ikke hadde en bibel, burde hun kjøpe en og lese de skriftstedene han henviste til, skriftsteder som hadde å gjøre med oppstandelseshåpet og Guds løfte  om en rettferdig, ny ordning. Gjennom John Perry begynte Selskapet å sende små pakker med bøker og brosjyrer til Delmira og oppfordret henne til å dele dem ut gratis. Hun begynte straks å gjøre det. Det distriktet hun først og fremst arbeidet i, var kirkegården, for det var der hun selv hadde begynt å tenke på Gud. Hennes venner og naboer trodde at hun var gått fra forstanden på grunn av sønnens død. Flere ganger i uken gikk hun helt alene til kirkegården og prøvde å snakke med noen som hadde mistet sine kjære, om oppstandelseshåpet. Tilnavnet «den gale kvinnen» la ingen demper på hennes iver etter å forkynne det gode budskap, og jo mer hun forkynte, jo sterkere ble hun i troen.

Hun forteller: «En dag la jeg merke til en kvinne på kirkegården som hadde knelt ved en grav flere dager etter hverandre. Jeg begynte å snakke med henne og fikk vite at hun sørget over sin 22 år gamle datter. Da denne kvinnen, Deolinda Pinto Costa, fikk høre om oppstandelsen og Guds løfte om et paradis, ble hun så ivrig etter å få vite mer at hun inviterte meg hjem til seg til et ukentlig bibelstudium. Ikke lenge etter gikk vi sammen til kirkegården, ikke for å sørge, men for å dele vårt vidunderlige håp med andre.»

Kjærligheten til sannheten fikk disse nidkjære kvinnene til å organisere et bibelstudium for flere interesserte. Hver onsdag ettermiddag kom en gruppe på seks eller flere kvinner sammen hjemme hos Deolinda Pinto Costa for å studere Bibelen ved hjelp av Selskapets publikasjoner. Gjennom brevene fra John Perry i Brooklyn fikk denne gruppen av interesserte kvinner rede på at det fantes en kjerne av brødre i Lisboa.

 Samtidig hadde brødrene i Lisboa fått beskjed om at det var noen interesserte i Almada. De traff tiltak for å treffe dem. Da brødrene kom dit, fant de til sin store forundring en gruppe på åtte, alle kvinner, som holdt et ukentlig bibelstudium. Det ble straks arrangert regelmessige møter i Deolindas hjem, hvor brødrene fra Lisboa var til stede. For en glede det er å se at disse første søstrene fra gruppen i Almada fremdeles bevarer sin ulastelighet og er aktive i tjenesten for Riket!

SANNHETEN BLIR UTBREDT LENGER NORD

På denne tiden fant en interessant utvikling sted i Portugals nordligste provins, Trás-os-Montes. I november 1945 kom Purificação de Jesus Barbosa, som hadde lært sannheten å kjenne i USA, tilbake  til sitt hjemland for å forkynne det gode budskap for sine slektninger. Hennes hjemby, Lousa, ligger over 400 kilometer fra Lisboa. De fleste av slektningene hennes ville ikke høre om sannheten og så ned på henne, men to av hennes yngre søskenbarn viste interesse. Purificação gav den 22 år gamle Maria Cordeiro en bibel og flere brosjyrer som gave. Den 13 år gamle António Manuel Cordeiro ble overbegeistret da han første gang holdt en bibel i hånden. Han forteller om den første samtalen hans kusine hadde med ham om Bibelen:

«Hun leste første kapittel i 1. Mosebok for meg, og så viste hun meg navnet på denne Gud, som har skapt den vakre jorden og alt på den. For første gang i mitt liv fikk jeg vite at Guds navn er Jehova, og fra den dagen av framelsket jeg en dyp kjærlighet til min store Skaper.»

I over et år så søsknene hver dag fram til å komme hjem fra arbeidet på markene, for så snart faren hadde gått ut for å spille hasard og drikke, kunne de stikke bort til sin kusine for å lære mer om Bibelen. De lærte mange av Guds Ords grunnleggende sannheter i tillegg til at de leste slike bøker som Jehova og Frelse. Etter litt over et år drog Purificação tilbake til USA. Men hennes anstrengelser var blitt rikt velsignet, for hun etterlot seg tre stykker som var interessert i sannheten, de to søskenbarna og en kvinne.

ET FAST STANDPUNKT

Maria og António Cordeiro bodde helt isolert, og deres ulastelighet ble tidlig satt på prøve. De  brøt forbindelsen med den katolske kirke. Da presten kom hjem til foreldrene, hånte han António og Maria fordi de ikke ville kysse korset. På religiøse helligdager drog de hjemmefra tidlig om morgenen for ikke å komme i vanskeligheter og tilbrakte hele dagen i skogen, hvor de leste Bibelen og Selskapets publikasjoner.

Cirka to år senere ble António, som nå var 15, syk og ble innlagt på et katolsk sykehus. Før operasjonen nektet han å skrifte og ta imot en «velsignelse», og presten og nonnene ble rasende. Da faren kom for å hente ham, fikk han høre om sønnens oppførsel. Da de var kommet hjem, gav faren António beskjed om å gå til skriftemål og forlangte at han skulle be om tilgivelse for alle sine «onde gjerninger». Ettersom faren insisterte, gikk António. Da han var blitt alene med presten, forklarte han hvorfor han ikke hadde villet skrifte, og sa at Bibelen viser at det bare er Gud som kan tilgi synder gjennom Kristus Jesus. Det ble noe helt annet enn et skriftemål. Den unge gutten avla et grundig vitnesbyrd om sin bibelske tro for presten.

António var klar over at han måtte bli boende hjemme til han ble myndig. I lydighet mot foreldrenes ønske arbeidet han derfor hver dag på markene, men om kveldene studerte han Bibelen sammen med søsteren og benyttet alle anledninger til å fortelle andre om de fine tingene han lærte. Hvor godt er det ikke å kunne si at ’utholdenheten virket fullstendig’! Flere år senere var disse to ungdommene blant de første alminnelige pionerene i landet. António giftet seg senere og tjente i mange år som kretstilsynsmann. Han er fremdeles pioner. — Jak. 1: 4, NW.

 DE LÆRER Å ORGANISERE

Tiden var nå uten tvil inne til at Rikets arbeid skulle organiseres ytterligere. Som svar på Carvalhos og Garridos brev sendte Selskapet to representanter til Portugal i mai 1947. Det var brødrene F. W. Franz og H. C. Covington, som kom til Portugal den 5. mai og ble møtt på flyplassen i Lisboa av åtte lykkelige brødre. Dette var en enestående begivenhet for disse få innviede tjenerne for Jehova som hadde vært trofaste i en årrekke. Brødrene gledet seg storlig over å høre bror Franz holde et foredrag på portugisisk over emnet «Organisasjonsinstrukser». Fire tjenere fikk på dette tidspunkt midlertidig i oppdrag å ta hånd om den første menigheten i Lisboa.

Under dette besøket undersøkte brødrene Covington, Franz, Carvalho og Garrido mulighetene for å få arbeidet juridisk anerkjent og for å få tillatelse til å sende misjonærer inn i landet. Forespørselen ble blankt avvist.

Det samme året besøkte brødrene Knorr og Henschel for første gang Portugal. De kom den 13. desember. Dette besøket utgjorde enda en milepæl. Sammen med dem kom John Cooke, som var uteksaminert fra den åttende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead og hadde fått i oppdrag å tjene i Spania og Portugal. På grunn av dårlig vær var flyet betydelig forsinket, og besøket, som egentlig skulle ha vart i to dager, ble redusert til noen timer. Brødrene ankom ved midnattstider og reiste videre kl. 8.15 neste morgen. Hele natten besvarte de spørsmål og drøftet Rikets arbeid.

Det viste seg at denne lille gruppen ikke var helt forent. Noen av dem som var til stede, viste seg å være egenrådige individualister, som kritiserte  organisasjonen og selve sannheten. På grunn av denne dårlige ånden var det små fremskritt å spore. Det eneste håpet var knyttet til gruppen av søstre i Almada.

Brødrene fikk imidlertid den nødvendige tukt, og arbeidet gikk framover. De fikk tilsendt flere eksemplarer av Budbringer fra Brasil og av en brosjyre med organisasjonsinstrukser, og disse var til stor hjelp. Før bror Cooke ankom, sendte gruppen i Lisboa sin første tjenesterapport til Brooklyn. Det var fire forkynnere som rapporterte. De var blitt oppfordret til å begynne å arbeide systematisk fra dør til dør. I den gaten hvor de begynte, leverte de 400 brosjyrer, og det ble opprettet mange bibelstudier!

MISJONÆRARBEIDET BEGYNNER

Da bror Cooke kom til Lisboa fra Spania for annen gang, i august 1948, ble han mottatt av en gruppe som var ivrig etter å lære om de teokratiske forkynnelsesmetoder. Et par av de eldre var imidlertid noe motvillige når det gjaldt å følge de nye organisasjonsinstruksene. Det første møtet misjonæren overvar, ble litt av en forestilling. Bror Cooke forteller: «Jeg holdt mitt første foredrag til Almada-gruppen på spansk, og det ble oversatt til portugisisk av Eliseu Garrido. Møtet ble avsluttet av bror Carvalho, som tjente som ordstyrer. Han stilte seg opp foran gruppen med en from mine, strakte armene ut mot forsamlingen og velsignet menigheten. Carvalho holdt fast ved mange av Babylon den stores skikker og oppfatninger i årenes løp og var nokså vanskelig å ha med å gjøre.»

Den 27. september 1948 ble det for første gang  arrangert dåp etter at bror Cooke hadde kommet. Det var åtte som ble døpt, deriblant Eliseu Garrido. Seks av dem var søstre, alle sammen fra Almada. Gruppen i Lisboa var dominert av menn. Søstre fikk ikke noen særlig hjertelig mottagelse. Nå da organisasjonsinstruksene ble satt ut i livet, var det noen av de eldre brødrene i Lisboa som ikke var så begeistret for den nye misjonæren. Møtedeltagelsen gikk tilbake. Men søstrene i Almada var ivrige og villige til å gå fra hus til hus. Bror Cooke forteller:

«Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen jeg gikk ut i tjenesten med søstrene i Almada. Ja, alle seks gikk sammen til det første huset. Prøv å forestille deg en gruppe på seks kvinner som står rundt døren mens en av dem fremfører en preken!  Men litt etter litt ble det skikk på det hele, og det begynte å gå framover.»

Det ble en velsignelse for brødrene at misjonæren kom. De ble hjulpet til å skyve sine personlige oppfatninger til side og følge organisasjonsinstruksene. Den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet ble organisert. Delmira Mariana dos Santos Figueiredo forteller: «Etter at bror Cooke hadde kommet, begynte vi å studere Vakttårnet ved hjelp av spørsmål og svar. Før den tiden hadde en bror lest høyt, og vi hadde hørt på.»

Tiden var nå inne til å legge de trykte vitnesbyrdskortene til side og utarbeide korte prekener som kunne brukes i arbeidet fra dør til dør. Bror Cooke hjalp brødrene med å forberede seg til å tilby Vakttårnet og traktater ved dørene.

DEN FØRSTE RIKETS SAL

Da bror Cooke hadde kommet til landet, ble det leid et lite værelse i Praça Ilha do Faial hvor det skulle holdes møter. Etter hvert som arbeidet gikk framover, ble det klart at det var nødvendig å finne et større lokale.

Minnehøytiden i 1949 ble holdt i et privat hjem i Almada. Brødrene gledet seg over å se at det var 116 til stede! Ettersom det var helt umulig å få plass til alle disse i den stuen som vanligvis ble brukt, ble også et tilstøtende rom tatt i bruk, og der trengte resten seg sammen. Foredragsholderen stod i døråpningen og talte til to forsamlinger samtidig. Ikke lenge etter fant gruppen i Lisboa en leilighet som var velegnet som møtested, i første etasje i Rua Passos Manuel 20. Dette ble den første uoffisielle Rikets sal for Jehovas vitner i Portugal. Den  tjente i mange år som sentret for den rene tilbedelse. For ikke å tiltrekke seg de andre leieboernes oppmerksomhet sang ikke brødrene når de kom sammen i denne salen. Men når de drog over elven og besøkte gruppen i Almada, som kom sammen i et privat hjem, sang de høyt og lenge.

KONTAKT MED DE ISOLERTE

På denne tiden hadde de isolerte i Lousa i Trás-os-Montes fått adressen til brødrene i Lisboa fra sin kusine i USA. Maria Cordeiro, som flere ganger var blitt slått av motstandere i familien, skrev: «Kan dere sende noen som kan hjelpe og oppmuntre oss?» John Cooke la ut på den 400 kilometer lange reisen. Det viste seg å bli en spennende opplevelse. Han forteller:

«Fra den nærmeste jernbanestasjonen måtte jeg gå oppover i fjellene i tre timer for å komme til  landsbyen Lousa. Dette området kalles Trás-os-Montes, som betyr ’bak fjellene’. Jeg kom til at navnet var svært dekkende. Det var ingen veier som førte dit, bare ujevne stier. Det fantes verken busser eller biler, verken lege eller apotek, verken politi eller så mye som en enkelt telefon. Husene var bygd av stein og tekt med pannestein. Det var ingen skorsteiner. Folk tente et bål på gulvet når de skulle lage mat, og røken fant veien ut gjennom døren eller gjennom sprekkene i taket. De var svært overtroiske og var helt i den katolske kirkes makt.

På grunn av motstanden fra familien var det vanskelig å besøke Maria Cordeiro og hennes bror António. Jeg fikk losji hos moren til den søsteren fra USA som hadde kommet med sannheten til dette området. Noen få ganger klarte Maria og António og jeg å komme sammen og ha en oppmuntrende samtale. I mellomtiden begynte jeg å arbeide fra hus til hus. Presten begynte straks å advare folk mot meg. Jeg var på et gjenbesøk da naboene gav beskjed om at det var snakk om å angripe og sette fyr på det huset hvor jeg losjerte. Den familien jeg besøkte, bekreftet ryktene og overtalte meg til å overnatte hos dem, ettersom det var for farlig å dra hjem etter mørkets frembrudd. Neste morgen svirret det en mengde rykter i landsbyen, og stemningen var spent.

Mens jeg fremdeles var hjemme hos den interesserte, kom landsbyens regedor (administrator) for å snakke med meg og finne ut hva jeg holdt på med. Etter å ha hørt på en kort forklaring var han tilfreds og gikk sin vei. Så kom presten. Han kom  ikke inn i huset, så vi stod utenfor og snakket sammen. Før jeg visste ordet av det, hadde en stor skare samlet seg for å høre på samtalen. Presten var ung, men han var ikke fanatisk, så jeg klarte å holde samtalen på et rolig og vennlig nivå. For å komme ut av pinlige situasjoner som oppstod når det var lærespørsmål han ikke kunne forklare, kom han med sitater på latin for å gjøre inntrykk på befolkningen og for å vise at han satt inne med ’høyere viten’. Han innrømmet at han ikke hadde en bibel, og lurte på om jeg kunne skaffe ham en; så gikk han. Dermed var denne spennende situasjonen over. Jeg holdt en improvisert tale og delte ut mange traktater. På denne måten fikk besøket mitt en fredelig slutt.»

FREMGANG TRASS I SPIRITISME

Det ble startet et bibelstudium med en enke som skrev dikt på fransk under en demons påvirkning. Hun trodde at hun ble ledet av ånden til den kjente franske dikteren Victor Hugo. En inngående drøftelse av oppstandelsen hjalp henne til å forstå sannheten. Hun vendte seg bort fra spiritismen og ble døpt. Det ble også ledet et annet studium med en spiritist som var et kjent medium i Lisboa. Denne kvinnen måtte kjempe en hard mental kamp for å løsrive seg fra demonenes innflytelse, men med tiden ble hun også døpt.

Det var uten tvil på grunn av disse hendelsene at en rekke ledende spiritister kom til Rikets sal for å få i gang en debatt. Misjonæren gjorde oppmerksom på at Jehovas vitner ikke er interessert i offentlige debatter. Lederen sa at det skulle være en privat samtale, ettersom de først og fremst var  interessert i å høre vårt syn på religiøse emner. De ble enige om å treffes i Rikets sal og basere samtalen på Bibelen.

Den kvelden samtalen skulle finne sted, dukket det opp cirka 50 medlemmer av spiritistgruppen. Vitnene og spiritistene hadde hver sin representant på plattformen. Spiritistlederen stilte det første spørsmålet, som var basert på Matteus 10: 28. Han spurte: «Hvordan kan Jehovas vitner tro at sjelen dør, når Bibelen sier at den ikke dør?» Bror Cooke sa at det var lett å forklare. Hvis mannen bare ville lese den siste delen av det samme skriftstedet, ville han se at det der står: «Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gresk: Gehenna].» Dermed slo han bena vekk under argumentet til denne gruppen av intellektuelle. Da de skjønte at det var for vanskelig for dem å føre en samtale som utelukkende var basert på Bibelen, bad de bror Cooke om å redegjøre for vår tro i en bibelsk tale. Resultatet var at det ble avlagt et godt vitnesbyrd.

ARBEIDET BEGYNNER PÅ AZORENE

I mellomtiden fant en interessant utvikling sted på Azorene. Bortsett fra Santa Maria er de ni øyene som utgjør denne øygruppen, vulkanske. Varme kilder, mye regn og solrike somrer har gitt øyene en frodig vegetasjon. Det finnes en mengde frukttrær, deriblant appelsintrær, aprikostrær, sitrontrær, banantrær og fikentrær. Et rikt fiske skaffer mat til befolkningen på øyene.

På Azorene har den katolske kirke hatt stor makt over folk i mange hundre år. Og alle kjenner hverandre. Det var under slike forhold en rekke  rettferdig innstilte menn viste ekte kjærlighet til Bibelen. Ja, mange år før det gode budskap kom til disse øyene, skjedde det noe bemerkelsesverdig på øya Pico. Det var i 1902.

Seks gudfryktige azorere ledet begravelsen til en fem år gammel gutt. De holdt begravelsen uten at en katolsk prest var til stede, og de sang en evangelisk hymne. En slik dristighet påkalte den lokale prestens vrede. Han sørget for at mennene ble stilt for retten og anklaget for ikke bare å ha forbrutt seg mot landets religion, men også mot Gud! Saken kom opp for Azorenes appelldomstol i 1903 og nådde til slutt Høyesterett i Lisboa. Der ble den avvist på grunn av mangel på beviser.

Før saken kom opp for retten, emigrerte en av de seks mennene, João Alves Pereira (John Perry), til USA. Han kom i kontakt med Jehovas folk og ble, som allerede nevnt, medlem av Betel-familien i Brooklyn. Han tjente på Betel til sin død i 1965. Blant de første bøkene som han sendte hjem til sin familie og sine venner på øya Pico, var Guds Harpe og Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø.

Sønnene til to andre som var til stede i begravelsen i 1902, emigrerte senere til USA, og begge lærte sannheten å kjenne. Den ene, Isaac Ávila Fontes, sendte litteratur til sin far, José Silveira Fontes, som studerte på egen hånd og så begynte å fortelle andre om det gode budskap. I 1940 fikk Aníbal Nunes, sønnen til en tredje som hadde vært til stede i begravelsen, besøk av vitnene i sitt hjem i USA.

Aníbal og hans kone ble svært ivrige og fikk et sterkt ønske om å hjelpe sine landsmenn. I 1947 forlot de USA og vendte tilbake til Pico. En av de  første de snakket med, var en ung, gift nabokvinne, Maria Ávila Leal. Mens Aníbal forkynte for henne, ringte kirkeklokkene tre ganger, og Maria, som var en from katolikk, begynte å forklare hvor viktig det var å framsi bønnen «Ave Maria».

Bror Nunes spurte om hun visste hvem som har skapt jorden. Hun svarte: «Ja, Gud, naturligvis.» «Er du helt sikker på det?» spurte han. Etter at hun hadde svart bekreftende, spurte han: «Hvor var Guds mor da Gud skapte jorden?» Hun svarte straks: «Gud har ikke noen mor.» Nå spurte han: «Hva mener du da når du sier: ’Hellige Maria, Guds mor’? Er det Gud du snakker om, eller er det Jesus, Guds Sønn?» Hun forstod straks hvor falsk treenighetslæren er. Der og da skjønte hun at Jesus ikke er Gud, og at Maria var Jesu, Guds Sønns, kjødelige mor.

Ti dager etter at bror Nunes kom tilbake, hadde han fått mange til å lytte til sannheten. Han arrangerte et offentlig møte i sin brors hjem, og det var 82 til stede. Mange stod utenfor ved døren og ved vinduene for å høre. Foredraget ble holdt om kvelden, etter at det hadde begynt å bli mørkt. Dette foredraget og det faktum at Maria Ávila Leal sluttet å gå i kirken, vakte stor oppmerksomhet i dette lille samfunnet med noen hundre hjem. Det var bare en kjerrevei som førte fra én husklynge og landsby til den neste på denne 461 kvadratkilometer store øya, men nyheten om at kirken hadde mistet et av sine mest nidkjære medlemmer, spredte seg som ild i tørt gress.

Den forbitrede presten gjorde nå desperate forsøk på å skape frykt i den unge Marias hjerte. Han kom med alle slags løgnaktige uttalelser om henne.  Naboene hånte og spottet henne. Men dette var til ingen nytte. Guds Ords sannhet hadde falt i god jord, og Maria ble en nidkjær og fryktløs forkynner. I noen år tjente hun som spesialpioner.

Marias bror, Manuel Ávila Leal, prøvde også å overtale henne til ikke å tro på denne nye religionen. En dag i 1949 gav hun ham en brosjyre med tittelen «Religionen høster storm». Denne 23 år gamle mannen var så full av fordommer at han ikke engang ville ta i brosjyren, men av en eller annen grunn tok han allikevel imot den. Fordi han var redd for at noen skulle se at han hadde noe av vitnenes litteratur, tok han brosjyren med til en hule oppe i fjellene, hvor han leste den omhyggelig fra begynnelse til slutt. Brosjyrens budskap hadde øyeblikkelig virkning på ham. Han brøt forbindelsen  med den katolske kirke og begynte å komme sammen med brødrene. Han husker fremdeles som om det var i går, hvilket sterkt inntrykk budskapet i denne ene brosjyren straks gjorde på ham. Han forteller:

«De kraftige bibelske avsløringene av falsk religion som ble lagt fram på en så klar og frimodig måte i denne uforglemmelige brosjyren, overbeviste meg om at jeg hadde funnet Guds Ords sannhet.»

José Silveira Fontes, en annen av de seks mennene som ble stilt for retten i 1902 for å ha holdt en begravelse uten prest, flyttet omtrent på denne tiden til øya São Miguel. Det er den største av de ni øyene. Den er dannet av to opprinnelig atskilte vulkaner som spydde ut så mye lava og aske at de til slutt ble forent. På denne øya med orkideer og tebusker fortalte han andre det han lærte ved å lese Vakttårnet. Hans uformelle forkynnelse i den største byen, Ponta Delgada, førte til at det ble fire vitner på stedet. De to søstrene, Maria Rosa og Maria Leite, forkynner fremdeles nidkjært Jehovas navn.

En bryggearbeider på en av de andre øyene, Graciosa, la merke til en liten trykksak som falt ut av lommen til en av arbeidskameratene hans. Han tok den opp og spurte om han kunne få lese den. Arbeidskameraten sa ja til det og fortalte at en passasjer på en av båtene hadde gitt ham den, men at han ikke kunne lese. Bryggearbeideren, Manuel Moniz Bettencourt, leste traktaten, som hadde tittelen «Den nye verden». Han skrev til Selskapet etter flere traktater og begynte å dele dem ut på øya. Sannhetens sæd ble sådd over hele øya Graciosa.  På denne måten begynte enda et vitne å tjene Jehova.

FLERE MISJONÆRER KOMMER

Året 1950 innledet en ny epoke for arbeidet på Azorene. Da kom to misjonærer fra Gilead, Paul Baker og Kenneth Williams, til øya Pico. Arbeidet begynte å gå framover på denne ultrakonservative, katolskdominerte øya. Men presteskapet la press på myndighetene og fikk dem til å utvise misjonærene. Det var imidlertid blitt utført et godt arbeid, og det ble nådd et nytt høydepunkt, 21 forkynnere. Paul Baker sendte inn ny søknad om visum, og den ble godkjent. Det gikk imidlertid ikke lang tid før politiet dukket opp der hvor han bodde, og anklaget ham for å delta i kommunistisk virksomhet. Han ble eskortert til det første skipet som skulle til Lisboa, og der tilbrakte han en uke i fengsel. Så ble de falske anklagene trukket tilbake, og han fikk beskjed om å forlate landet.

I løpet av denne tiden hadde arbeidet i Portugal gått jevnt og sikkert framover. Etter at John Cooke i tre år hadde vært den eneste misjonæren på Pyrenéhalvøya, var han glad for å få selskap av to misjonærer til i 1951. Det var Mervyn Passlow og Bernard Backhouse.

BESØK AV F. W. FRANZ I 1951

Det var stor spenning i Lisboa da bror F. W. Franz skulle besøke Portugal igjen. Høydepunktet på en travel uke var et stevne som varte en dag, og som ble holdt under store, paraplylignende trær. Det var 90 til stede, og 11 ble døpt. De hyppige besøkene fra medlemmer av det styrende råd hjalp brødrene i Portugal i denne første tiden til å føle seg nær knyttet til sentret for virksomheten.

 Den siste kvelden under besøket holdt bror Franz en avskjedstale i misjonærhjemmet. Det interessante emnet var «Dåp med ild». Etterpå var en større skare enn vanlig samlet utenfor. Noen naboer må ha klaget, for tidlig neste morgen kom en agent fra det hemmelige politi for å undersøke saken. Han gav inntrykk av at han var tilfreds. Men dette var ikke det siste misjonærene kom til å se til det hemmelige politi. De hadde imidlertid lært noe viktig: Heretter skulle de ikke arbeide så åpenlyst.

Bror Cooke forlot Lisboa for å besøke menighetene i Spania sammen med bror Franz og deretter overvære det internasjonale stevnet i England. Visumet til bror Backhouse utløp, og myndighetene ville ikke fornye det. Han måtte derfor dra til Spania like etter. Bror Cooke ble syk og kunne ikke reise tilbake. Den eneste misjonæren som nå var igjen og kunne ta hånd om arbeidet, var bror Passlow, og han var også alvorlig syk. Senere, mens han ennå var forholdsvis ung, døde han etter å ha levd et rikt liv i tjenesten i Australia og Portugal.

ORGANISASJONEN HOLDES REN

Alvorlige problemer lå foran brødrene. Visse enkeltpersoner begynte å kritisere organisasjonen og baktale andre brødre. Særlig to brødre var misfornøyd med den måten arbeidet ble ledet på. Den ene, en urmaker som het Santos, begynte å selge bilder av John Cooke med teksten O Nosso Pastor (Vår pastor). Denne viljesterke mannen klarte å overtale noen av de eldre brødrene til å følge ham.

 Santos kunne ikke forstå hvorfor han ikke var blitt utnevnt til tjener, så han skrev lange brev til Brooklyn. Hvilken innstilling han hadde, fremgår tydelig av denne uttalelsen i et brev til Brooklyn: «Jeg gav til og med misjonærene en klokke som de kunne henge opp i Rikets sal, og ikke engang da lot de meg bli en tjener.»

Han begynte mer og mer å dele sin misnøye med Joaquim Carvalho, som ikke hadde vært på møtene på flere måneder. De minnet andre om at misjonærene ikke var portugisere, at de ikke behersket språket ordentlig, og at de egentlig ikke forstod de lokale forhold så godt som de gjorde. På denne måten spredte de misnøye blant andre. Hvordan virket dette på flertallet av forkynnerne? Møtedeltagelsen gikk ned. Noen forlot til og med organisasjonen og begynte å holde egne møter. Men den trofaste misjonæren holdt stand i tillit til at Jehova ville lede det hele.

Han fikk svar på sine bønner da brødrene Knorr og Henschel kom på besøk i februar 1952. Samtidig kom også bror Cooke, som nå var frisk igjen, tilbake. Det ble holdt et møte med de misfornøyde, tjenerne og misjonærene. Det var litt av en forestilling. De misfornøyde og tjenerne hadde forberedt lange, maskinskrevne uttalelser. Men med en enkel bevegelse skjøv bror Knorr alle papirene til side og sa: «Nei, jeg bryr meg ikke om disse papirene. Her er deres brødre. Hvis dere har noe imot dem, så si det.» Denne enkle, direkte og bibelske måten å angripe problemene på forvirret urostifterne. De hakket og stammet og visste ikke riktig hva de skulle si.

 Så sa bror Knorr: «Nå har jeg sittet her en time, og det eneste dere egentlig har klaget over, er at denne søsteren (som tolket) smilte av noe en av dere sa på et møte.» Så nevnte flere av dem bestemte tilfelle da de følte at de var blitt forbigått. De to som særlig hadde noe å klage over, brødrene Santos og Carvalho, la en dårlig ånd for dagen og ble irettesatt. Alle de tilstedeværende fikk god og direkte veiledning. De ble oppfordret til å skyve personlige uoverensstemmelser til side og fortsette med det som virkelig var av betydning, nemlig forkynnelsen av det gode budskap.

På et møte som ble holdt i Almada samme ettermiddag, gav bror Knorr klar veiledning til de 122 brødrene som var til stede. Han forklarte hvilken holdning alle burde ha til Jehovas organisasjon. Bror Cooke ble så utnevnt til tilsynsmann for den ene menigheten, som bestod av to grupper.

Reaksjonene uteble ikke. Bror Santos ville ikke godkjenne utnevnelsen og kunngjorde at studiegruppen var hans, ettersom den ble holdt i hans hjem; hvis noen ville følge organisasjonen, måtte de naturligvis bare gjøre det. Han bad også om å få klokken tilbake. Da bror Cooke forsøkte å overvære det bokstudiet som ble ledet av bror Carvalho, fikk han ikke komme inn. Etter kort tid sluttet disse uavhengige gruppene å virke, og Santos og Carvalho ble med tiden utstøtt.

Det var tydelig at Satan prøvde å knuse den teokratiske organisasjon i Portugal. Men det klarte han ikke. Hele situasjonen ble raskt bedret etter bror Knorrs besøk. I slutten av tjenesteåret var det 62 forkynnere som rapporterte. Det var 207 som  overvar minnehøytiden, og det utgjorde et nytt høydepunkt. Det var mange nye som viste interesse.

Årboken for 1954 beskrev situasjonen på denne måten: «I 1952 fant det sted en drastisk utrenskning blant Jehovas vitner. Dette årets rapport for landet viser hvor viktig det er å holde den nye verdens organisasjon ren, for det har vært en enestående økning. . . . Menighetene må aldri være redd for å miste forkynnere når det gjelder slike som ikke retter seg etter Guds Ord og følger de gode prinsipper som Gud stadig lærer oss. Vi må huske at Jehova tar hånd om sin organisasjon.»

BROR COOKE BLIR TVUNGET TIL Å REISE

De to menighetene i Portugal vokste nå både i størrelse og modenhet. I januar flyttet Eliseu Garrido til Oporto og åpnet dermed døren til tjeneste for Riket i Portugals nest største by. Men så skjedde det noe uventet. Myndighetene nektet å fornye bror Cookes visum. Dermed var det slutt på hans misjonærtjeneste i Portugal. Farvel Portugal! Av sted til Angola! Bror Cooke tjener nå trofast ved avdelingskontoret i Sør-Afrika.

MADEIRA

Rikets arbeid kom nå i gang på Madeira. Det portugisiske ordet madeira betyr «skog». Da denne fjellendte øya ble oppdaget omkring 1420, var den ubebodd og dekket av tette skoger — derav navnet. De cirka 257 000 innbyggerne bor sammentrengt i byer og landsbyer ved munningen av fjellkløfter eller på de lavere skråningene. En pioner fra New York, bror Freitas, tilbrakte noen måneder på denne  øya og var øyensynlig den første som forkynte det gode budskap der. Hans anstrengelser ble rikt velsignet, for snart var det fire forkynnere som rapporterte. Minnehøytiden ble feiret første gang i 1954, og da var det 21 til stede.

CORDEIRO UTBRER DET GODE BUDSKAP

På denne tiden ble António Manuel Cordeiro, den unge gutten fra Trás-os-Montes, en av Portugals første hjelpepionerer. Han hadde kommet til Lisboa, hvor han brukte tiden til å være sammen med brødrene og delta i felttjenesten. Hans kusine kom nå på besøk fra USA for annen gang, og denne gangen hadde hun sin sønn med. António forteller:

«Sommeren 1954 bestemte min kusines sønn og jeg oss for å utbre det gode budskap i isolert distrikt i seks måneder. Vi forkynte i en rekke landsbyer i slike avsidesliggende distrikter som Bragança og Guarda. I landsbyen Sandim ble vi arrestert etter at en prest hadde klaget på virksomheten. Vi ble tatt med til byen Guarda og kastet i en fangekjeller, hvor vi tilbrakte natten. Etter langvarige forhør tok de fingeravtrykk av oss og satte oss fri. Vi hadde ikke noe fremkomstmiddel, så vi gikk til fots. Men av og til fikk vi sitte på med en oksekjerre. Maten hadde vi med oss i en bylt, og brød og ost kjøpte vi etter hvert. Av og til spiste vi et godt, varmt måltid på et pensão [pensjonat].»

Da de kom til Seixo de Carrazeda de Ansiães, fant de ut at det ikke fantes noe pensão der. Men en av de første familiene António forkynte for, tilbød dem heldigvis kost og losji mens de forkynte for de andre familiene i landsbyen. Da de sent en kveld  kom til en annen landsby, fant de ikke noe annet sted å sove enn i høyet ved siden av et esel. António minnes denne tiden og sier: «Vi mistet ikke motet og var ikke misfornøyd med disse forholdene. Vi var snarere fylt av glede over at vi fikk det privilegium å bringe det gode budskap til disse menneskene.»

STORMSKYER I HORISONTEN

I november 1954 ble Gilead-misjonæren Eric Britten utnevnt til å føre tilsyn med avdelingskontoret. Han kom fra Brasil sammen med sin kone, Christine. Det ble vanlig å arrangere regelmessige «pikniker» i skogkledde områder ved stranden. Senere ble disse skogkledde områdene kjent som O Salão do Reino Verde (den grønne Rikets sal).  Disse sammenkomstene viste seg å være til stor oppmuntring for brødrene. I mai 1955 ble det arrangert en spesiell «piknik» for én dag for Cova de Vapor-området. Brødrene leide en ferje som fraktet dem over elven Tejo til strandområdet. De fant snart ut at de hadde fått ubudne gjester. To sivilkledde politimenn var sammen med dem hele dagen. Det var 230 til stede på denne «pikniken».

Neste morgen fikk noen av brødrene besøk av det hemmelige politi. De stilte slike spørsmål som: Hva slags organisasjon er det du tilhører? Hvem er talerne? Er noen av dem utlendinger? Er det riktig at dere hadde et møte på stranden i går? Hvor ofte har dere disse piknikene? Dette var en av de første hendelsene som viste at politiet iakttok vitnene nøye.

I 1956 dukket det hemmelige politi, PIDE (Polícia Internacional e Defesa do Estado), stadig oftere opp på møtene. I juli fortalte en vennligsinnet nabo misjonæren Mervyn Passlow at politiet holdt Passlow og hans kone under oppsikt. Kort tid senere ble dette paret utvist fra Portugal, trass i at konen var portugisisk statsborger og født i landet. Politiet stengte også to møtesteder i Lisboa.

FREMGANG I OPORTO

I Oporto gikk det nå svært godt framover med arbeidet. I 1955 ble den første menigheten opprettet. I 1956 ble den første Rikets sal leid, og i 1957 holdt bror F. W. Franz et foredrag der for en lykkelig forsamling på 30 personer. Blant dem som like etter begynte å studere, var Armando og Luiza Monteiro,  et nidkjært ektepar som skulle komme til å fremme Rikets interesser i denne historiske byen. Oporto ble nå velsignet på en annen måte: To misjonærer, Domenick A. Piccone og hans kone, Elsa, som var blitt utvist fra Spania, kom for å tjene der. I 1959 fikk Portugal enda flere misjonærer, denne gang fra Gileads 33. klasse. Det var ekteparene Roberts og Beveridge som kom til landet.

UFORMELL FORKYNNELSE

Både i Oporto og andre steder i Portugal viste det seg at uformell forkynnelse var en utmerket måte å gjøre folk kjent med sannheten på. Vi skal nevne et eksempel. Alpina Mendes, en av Portugals første forkynnere, fikk behandling ved et kurbad i Caldelas. Mens hun var der, forkynte hun for José Maria Lança, en journalist. Hver dag i 15 dager snakket de sammen om Guds hensikter. I løpet  av denne tiden leste Lança «Gud er sanndru» to ganger. Da han kom hjem til Lisboa, ble det opprettet et bibelstudium med ham, og han begynte snart å gå på møtene. Fire måneder senere ble han døpt. Han tjener nå som reisende tilsynsmann.

Lisboas hager og parker er steder hvor det er naturlig å innlede samtaler om gjenopprettelsen av paradiset. Armando Lourenço, som nå er en eldste, forteller om hvordan han lærte sannheten å kjenne i 1956: «Jeg satt i Campo Grande-parken i Lisboa og leste i Bibelen en solrik ettermiddag da Josué Guilhermino satte seg ned ved siden av meg og stilte det spørsmålet som Filip hadde stilt etioperen: ’Forstår du det du leser?’ Jeg svarte med det samme spørsmålet som etioperen hadde stilt Filip: ’Hvordan skal jeg kunne forstå, hvis ingen hjelper meg?’» (Apg. 8: 30, 31) Bror Lourenço ble døpt fire måneder senere og reiste med tiden til Gilead. Han kom tilbake til Portugal og tjente i mange år som kretstilsynsmann i forskjellige deler av landet.

SANNHETEN KOMMER TIL KAPP VERDE

Sannhetens sæd kom for første gang til Kapp Verde-øyene i 1958. Denne øygruppen, som består av ti øyer, ligger ute i Atlanterhavet, cirka 440 kilometer fra Afrikas vestkyst. En av øygruppens innbyggere som hadde emigrert til USA, kom på besøk i 1958 og leverte en god del litteratur og tegnet mange abonnementer på Vakttårnet.

I slutten av 1958 kom Luis Alves Andrade på øya São Tiago over noe av Selskapets litteratur. En dag da Andrade besøkte en venn av seg som var fotograf, la han merke til to brosjyrer, «Dette gode  budskap om riket» og «Se, jeg gjør alle ting nye», og bad om å få lese dem. Han studerte begge brosjyrene omhyggelig og slo opp alle skriftstedshenvisningene i en gammel bibel. En uke senere besøkte han igjen sin venn og fant til sin store glede en bok, «Gud er sanndru». Han tok begeistret imot den og studerte den for seg selv fra perm til perm. Nå var han ikke i tvil om at det var Jehovas vitner som lærte sannheten fra Guds Ord. Han abonnerte på de to bladene, som i en årrekke ble hans eneste kilde til åndelig føde.

ØKNING

Interessen var økende, og mange Rikets saler var overfylt. Det kom nå en tid med stor økning i Portugal. Bror Piccone ble utnevnt til å tjene som den første kretstilsynsmann på heltid. Han skulle besøke isolerte grupper og interesserte overalt i landet. Da han kom hjem til en interessert kvinne i Monção i den nordligste provinsen, Minho, ble det raskt kjent at det var kommet en utlending til byen. Han hadde ikke før begynt å forkynne for kvinnen, så begynte naboene å komme. Det var helt unødvendig å forlate huset for å besøke andre, for det var hele tiden fullt av folk som var ivrige etter å høre det gode budskap.

Høsten 1959 besøkte bror Piccone Azorene. Han forteller: «Det er litt av en opplevelse å besøke Azorene, for det er bare to av de ni øyene som har havn. Ettersom øyene ligger midt ute i Atlanterhavet, er det ofte storm og uvær der, og det var det også da vi kom dit. Det var ikke så helt enkelt å få leideren fra dampskipet ned i den ventende robåten. Vi måtte vente til det kom en bølge som fikk  robåten opp i riktig høyde, og så hoppe, forhåpentligvis i det rette øyeblikk. Det var litt av en oppgave å få Selskapets filmutstyr og bagasjen og litteraturen trygt over i robåten. Dyktige roere trosset bølgene og måtte beregne med pinlig nøyaktighet når båten skulle ta land, så vi ikke skulle kantre.

Å vise film på øya Pico viste seg også å by på problemer. Ettersom brødrene bodde i en landsby hvor det ikke var strøm, måtte vi gå cirka åtte kilometer til neste by for å se hva vi kunne få ordnet. Da vi var på vei inn i byen, fikk en mann som høstet druer, se oss og la merke til at jeg var en fremmed. Han inviterte oss til vinkjelleren sin og bød gjestfritt på noe å drikke. I samtalens løp kom vi inn på filmfremvisningen, og til vår store overraskelse viste det seg at mannens bror, som stod og tråkket druer i vinpressen, eide kinolokalet på stedet! Det ble arrangert slik at vi skulle vise Selskapets film der neste kveld. Da vi nærmet oss kinoen dagen etter, fikk vi en hyggelig overraskelse. Det var blitt avfyrt raketter for å gjøre alle i nabolaget kjent med at det skulle vises film. Cirka 150 kom for å se filmen.»

Sannheten fortsatte å bli utbredt på Azorene. I 1960 kom sannheten til øya Santa Maria, som er godt kjent blant folk som reiser med fly over Atlanterhavet. En bror ble værende på flyplassen en stund fordi flyet hans var forsinket, og han benyttet tiden til å forkynne for en mann, som abonnerte på Vakttårnet. Han oppfordret mannen til å snakke med andre og sa at hvis han fikk mange nok til å abonnere på bladet, ville en av Selskapets representanter komme på besøk og hjelpe ham med å forstå  Bibelen. Mannen gikk rundt til vennene sine og tegnet en rekke abonnementer. Så skrev han til Selskapet og bad om at noen måtte besøke dem. En reisende tilsynsmann kom på besøk, og til hans store overraskelse var det 19 som kom for å se Selskapets film.

I 1961 ble det oppnådd et nytt høydepunkt. Brødrene i Portugal hadde i en årrekke sett fram til å nå en milepæl på 1000 forkynnere. Dette skjedde i januar det året, da det ble oppnådd 30 prosents økning i forhold til gjennomsnittet for året før!

LEVERING AV BIBLER

Det var ikke så lett å få tak i bibler i 1940-årene. Eliseu Garrido kjøpte mange brukte bibler på antikvariater. En gang kjøpte han 25 stykker for fem escudos (kr. 1,25 etter datidens kurs) pr. stykk.

Bror Manuel Almeida hadde en interessant opplevelse i forbindelse med et fremtredende bibelselskap i 1960. Han forteller: «Jeg kjøpte stadig flere bibler til alle vitnene i Lisboa og fikk 20 prosent rabatt. En dag spurte direktøren om jeg ikke kunne levere inn en fast, stående bestilling, slik at bibelselskapet kunne vite hvor mange bibler det skulle importere. Da jeg nevnte at vitnene kunne trenge minst 125 i måneden, ble han forbauset, for bibelselskapets samlede bestilling pr. måned var på bare 250.»

Hvor oppmuntrende var det ikke å få vite at Jehovas vitner leverte halvparten av de biblene som dette bibelselskapet mottok! Senere ble de ansatte ved bibelselskapet tydeligvis grepet av religiøs fanatisme, for i slutten av 1960-årene fikk bror Almeida beskjed om at de ikke lenger kunne skaffe vitnene slike store mengder bibler.

 DET GODE BUDSKAP NÅR MACAU

I 1961 ble sannhetens sæd sådd i den portugisiske byprovinsen Macau, som ligger på sørkinakysten ved det deltaet som Kantonelven og Perleelven danner. Macau er den eldste europeiske utposten for handel med det kinesiske fastland, en virksomhet som skriver seg helt tilbake fra 1557. En søster flyttet til Macau med sin mann, som var i det militære. Hun traff svært få som kunne snakke hennes språk, men hun fikk sådd sannhetens sæd. Året etter reiste hun tilbake til Portugal, og de få interesserte og abonnentene i Macau ble dermed underlagt avdelingskontoret i Hongkong.

VANSKELIGE TIDER I ANGOLA

Fram til 1960 hadde det sørafrikanske avdelingskontoret ført tilsyn med arbeidet i Angola, men nå ble det bestemt at Portugal skulle gjøre det, ettersom det var lettere å opprettholde forbindelsen mellom Portugal og Angola. Politiet i Angola begynte å holde vitnene under strengere oppsikt. I februar 1959 nektet PIDE sonetilsynsmannen, bror Arnott, å reise inn i landet. Politiet forbød også møter og alt samvær mellom europeiske vitner og de afrikanske brødrene. Fra dette tidspunkt av holdt derfor begge gruppene møter hver for seg under jorden.

I mars 1961 feide en bølge av terror, voldshandlinger og ødeleggelser over Angola fra grensen mellom Angola og Kongo. Hele landsbyer ble brent ned til grunnen, og det ble funnet lik av svarte og hvite som var så lemlestet at det ikke gikk an å  kjenne dem igjen. Menn ble hengt opp og drept som griser, kvinner fikk magen skåret opp, og barn ble regelrett slaktet ned. Like etter at denne umotiverte nedslaktningen tok til, begynte Jehovas vitner å bli anklaget for terrorisme. Den romersk-katolske kirke tok ledelsen i å spre slike løgner. Et katolsk tidsskrift, A Provincia de Angola, stemplet vitnenes publikasjoner som statsfiendtlige.

Etter hvert som kampen mot terrorismen utviklet seg til en fullstendig konfrontasjon, prøvde også myndighetenes offisielle publikasjoner å anklage vitnene for å anstifte terrorisme i Angola. En av disse publikasjonene, Ultramar, sa: «Professor Silva Cunha innrømmer at denne sekten påvirket den anogolanske befolkning, særlig i regionene Luanda og Moxico, før terrorismen brøt ut. Vi tror også at hans antagelser er velgrunnet. . . . Vakttårnet er en stor og kapitalsterk amerikansk bevegelse. Hvis USA ikke ville oppnå noen andre resultater, ville de i det minste oppnå øyeblikkelige fordeler som følge  av prestisje. . . . Det er ikke utenkelig at Det hvite hus har gitt denne bevegelsen en viss beskyttelse i Afrika.» — Femte årgang, 1964, nummer 17, side 54.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik forkvaklet tankegang vakte en aggressiv, nasjonalistisk ånd og førte til at brødrene ble nøye overvåket. Det ble innført strenge tiltak som forbød afrikanere å samles i større grupper enn tre og tre. Brødrene i Luanda reorganiserte følgelig møtene og kom sammen i mindre grupper. Trass i den vanskelige situasjonen var det til deres store glede 130 til stede på minnehøytiden i mars 1961.

NØYTRALITET EN VELSIGNELSE

Da terrorismen brøt ut, var det mange som var forvirret og lurte på om vitnene virkelig kunne være ansvarlige for slike handlinger. Carlos Agostinho Cadi arbeidet på en plantasje nord i Angola, i nærheten av grensen til Kongo. Situasjonen var så farlig at plantasjeeieren flyktet til Kongo og overlot hele ansvaret til bror Cadi. Eieren hadde ikke før reist, så kom den framrykkende portugisiske hæren og arresterte alle de afrikanske arbeiderne. Portugiserne mente at afrikanerne var terrorister, og gav ordre om at alle skulle skytes.

Soldatene vendte det døve øre til alle bønner om barmhjertighet. Så viste Carlos Cadi dem noen papirer som han hadde, og som viste at han var et av Jehovas vitner og ikke på noen måte var innblandet i terrorisme. Dette førte til at henrettelsen ble utsatt. Da den offiseren som hadde kommandoen, kom og undersøkte brevene, overgav han Cadi til  PIDE for at de skulle forhøre ham. På denne måten reddet Cadi livet.

EN TROENS MANN

João Mancoca, en afrikaner som hadde begynt å lese Selskapets publikasjoner så tidlig som i 1943, befant seg på dette tidspunkt i Luanda. Den 25. juli 1961, mens han ledet et Vakttårn-studium i Luanda, dukket plutselig militærpolitiet opp med opplantede bajonetter. Politiet sendte søstrene og barna hjem; brødrene ble deretter utsatt for en forferdelig behandling. Mancoca forteller:

«Den måten vi ble behandlet på, kan ikke beskrives med ord. Den ansvarlige korporalen sa rett ut at vi kom til å bli slått til døde. Etter at jeg var blitt brutalt slått til jeg nærmest lignet en skinnfille, så det ut til at han skulle få rett. Mens jeg lå på gulvet  med håndjern på, ble jeg slått så kraftig med en treklubbe at jeg senere kastet opp blod i 90 døgn. Men det jeg var opptatt av i øyeblikket, var livet til mine medarbeidere, som også ble barbarisk slått med treklubber. Jeg bad Jehova om å beskytte deres liv. Soldatene var overbevist om at noen av oss kom til å dø, og kom tilbake hver halvtime i løpet av natten og spurte om noen var død. Det så ut til at de var høyst forundret over at vi overlevde denne umenneskelige torturen, og vi hørte noen av dem bemerke at vår Gud må være den sanne Gud, ettersom vi hadde overlevd.»

Brødrene ble værende i São Paulo-fengslet i Luanda i fem måneder. Da de ble overført til en stor sovesal med cirka 600 menn, benyttet de mange anledninger til å forkynne, og tre ganger holdt bror Mancoca et foredrag for over 300 andre fanger. Mange av disse tok imot sannheten da de senere ble løslatt fra fengslet. Noen av dem tjener som eldste i Luanda i dag. Fengselsmyndighetenes planer om å skremme Jehovas vitner til taushet slo dermed feil.

Brødrene ble så overført til Sør-Angola og holdt i forvaring i ytterligere fem måneder i sikkerhetspolitiets fengsler i Moçâmedes. Trass i at de ble holdt under streng bevoktning, fikk de anledning til å utføre uformell forkynnelse og hadde også et regelmessig bokstudium. Her ble det avlagt enda et stort vitnesbyrd. Noen fanger som var dømt for ulovlig politisk virksomhet, innså i løpet av kort tid at Guds rike er menneskenes eneste håp. Så ble brødrene overført til Baía dos Tigres, en fangeøy, hvor de skulle arbeide i regjeringens arbeidsleirer. Deres bevegelsesfrihet var sterkt innskrenket.

 I én arbeidsleir ble det oppdaget at brødrene fikk litteratur tilsendt. Den rasende leirlederen straffet brødrene ved å sende dem til en nyopprettet arbeidsleir langt inne i landet ved Serpa Pinto. Tre måneder senere ble Sala Ramos Filemon, João Mancoca, tre andre brødre og 130 andre fanger transportert i kuvogner til denne leiren. Den mottagelsen de fikk, gav dem et dystert inntrykk av hva de hadde i vente.

Brødrene ble jaget ut av vognene som dyr og slått og sparket på det grusomste. Slagene var så voldsomme at de enda en gang trodde at døden var nær. Det var piggtrådgjerde rundt hele leiren. Tungt arbeid, lite mat og ingen klær hørte til dagens orden. Brødrene holdt seg i live på tørrfisk, maismel av dårlig kvalitet og en sterk tro. Fire politiske fanger som ikke lenger orket den umenneskelige behandlingen, prøvde å rømme, men de ble tatt og torturert til døde like for øynene på alle de andre til skrekk og advarsel.

MOTSTANDEN BEGYNNER I PORTUGAL

Terrorhandlingene i Angola i 1961 hadde straks sin virkning på arbeidet i Portugal. Det strømmet en flom av falsk propaganda inn i landet som anklaget Jehovas vitner for å oppvigle massene, og det portugisiske politi begynte å legge hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet. I byen Évora, cirka 130 kilometer øst for Lisboa, ble pioneren Horácio Arnaldo Duarte innkalt til forhør ved PIDEs hovedkvarter. Politiet viste ham bilder av lemlestede portugisiske soldater og sa at det var vitnene som var de ansvarlige.

 Sommeren 1961 ble spesialpioneren Artur Canaveira skygget av PIDE-agenter i mange uker. I september arresterte de ham. Han forteller hva som skjedde: «Jeg ble anklaget for undergravningsvirksomhet og for å stå i ledtog med kommunistene. I tre måneder ble jeg forhørt og slått for at jeg skulle tvinges til å innrømme at jeg var kommunist. Fire—fem agenter avfyrte spørsmål til meg samtidig for å prøve å forvirre meg. Forhørene fant alltid sted om natten, da motstandskraften var på det laveste, og en radio stod på for fullt for å overdøve eventuelle skrik.»

Hele denne tiden var han avskåret fra all kontakt med omverdenen, helt til han ble overført til PIDE-fengslet i Fort Caxias, en forstad til Lisboa. Den 22. januar 1962 ble han så løslatt.

Bare fire dager senere, 26. januar 1962, ble Eric Britten, som da var avdelingstilsynsmann, Domenick Piccone og Ene Beveridge og deres koner, alle misjonærer, innkalt til PIDEs hovedkvarter, hvor de fikk beskjed om å forlate landet innen 30 dager. De fikk vite at grunnen til at de ble utvist, var at de snakket med andre om sin religion og lærte dem å være nøytrale. I en samtale med Beveridge henviste sjefen for PIDE til et tilfelle da en ung portugiser hadde nektet militærtjeneste, og hevdet at vitnene var ansvarlige for det han gjorde. Militærnekting ville ikke bli tolerert i Portugal, la han til.

Det var et hardt slag at misjonærene måtte reise, og det ble felt mange tårer. Misjonærene hadde virkelig tjent helhjertet og var høyt elsket for sin nidkjærhet og sitt gode eksempel. Bror og søster  Britten drog med tiden tilbake til Brasil, hvor de nå er i kretstjenesten. For bror og søster Piccones vedkommende var dette annen gang de ble utvist fra et land hvor de tjente som misjonærer. De drog til Marokko, men tjener nå i El Salvador. Bror og søster Beveridge fikk i oppdrag å tjene i Spania, hvor de var i 19 år før de ble overflyttet til Betel i Brooklyn.

RIKETS TJENESTESKOLE

Akkurat før misjonærene ble utvist, hadde de fått anledning til å holde det første kurset ved Rikets tjenesteskole. Tidspunktet kunne ikke ha passet bedre! Dette kurset forberedte de 20 menighetstjenerne i landet på den vanskelige tiden som lå foran dem. Vi gleder oss over at det store flertall av disse brødrene fremdeles tjener trofast. I årenes løp har en rekke slike kurser gitt verdifull veiledning og bidratt til at brødrene har samarbeidet i enhet, samtidig som de har holdt evangeliseringsånden levende.

PIONERENE TAR LEDELSEN

Etter at misjonærene var reist, påtok lokale brødre seg det ansvar å fortsette forkynnelsesarbeidet. Kretstilsynsmannen Gilberto Sequeira minnes denne tiden og sier:

«Da Selskapet sendte misjonærer til Portugal i 1958, innså jeg at vi også burde gi Jehova vårt aller beste, og at vi burde slutte oss til pionerenes rekker hvis det i det hele tatt var mulig for oss. Selv om jeg hadde en liten datter, ble jeg spesialpioner i 1959, og jeg vet ikke om noe som jeg ville bytte bort alle velsignelsene med. Jeg begynte i pionertjenesten i  Moscavide menighet i utkanten av Lisboa. Jeg startet en rekke studier. Mange ganger tok jeg imot egg, appelsiner, sitroner, kaker og lignende i bytte mot litteratur, for folk hadde lite penger. For en velsignelse det er å se at noen av dem jeg studerte med, nå tjener som eldste i de menighetene jeg har det privilegium å besøke! Ingenting kan sammenlignes med heltidstjenesten og det dyrebare forhold en kommer i til Jehova.»

Bror Henrique Arques var en annen forkynner som følte seg ansporet til å begynne som pioner på denne tiden. Etter å ha vært i heltidstjenesten i over 20 år sammen med sin kone sier han: «Det ble opplyst at det trengtes flere pionerer, og jeg meldte meg med glede. Jeg har lært at en ikke må ringeakte den dagen da det begynner i det små. Jeg har hatt det privilegium å besøke hver eneste del av landet, deriblant Madeira, Azorene og Kapp Verde-øyene. De tilbudene jeg fikk om innbringende stillinger, kunne aldri måle seg med det Jehova tilbyr.»

AVDELINGSKONTORET GÅR UNDER JORDEN

Som følge av at politiets overvåkning ble stadig mer intens, måtte avdelingskontoret nå reorganiseres med tanke på å arbeide under jorden. Det ble flyttet til et lite iøynefallende skur i bakgården hos António Matias, en skredder i Lisboa. Misjonæren Paul Hundertmark og hans kone, Evelyn, var blitt utvist fra Spania i 1960 og befant seg nå i Portugal. De holdt på med å lære seg portugisisk. Plutselig hadde Paul et avdelingskontor under jorden å føre  tilsyn med. Og for en utfordring det skulle komme til å bli!

FORFØLGELSEN TILTAR

Etter at misjonærene ble utvist i 1962, hadde myndighetene skjerpet sin forfølgelseskampanje mot Jehovas vitner. De gav beskjed til alle postkontorer om at det var forbudt å sende fram vår bibelske litteratur. Den ble klassifisert som «fordervelig». Store mengder bibler og litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet ble beslaglagt, kuttet opp og brent. Tusener av abonnenter på Vakttårnet og Våkn opp! fikk ikke lenger bladene.

Politiet foretok så razziaer i en rekke brødres hjem og beslagla litteratur. Brødrene ble truet med fengselsstraff hvis de fortsatte å gå på møter. En av de første brødrene som fikk besøk av politiet, var Manuel Almeida, som nå tjener i utvalget ved avdelingskontoret. Politiet hadde ikke noen tillatelse til å foreta en husundersøkelse, men kom likevel inn og beslagla alle publikasjoner som var utgitt av Selskapet. Før det var slutt på forfølgelsen, var det ikke bare blitt foretatt sju husundersøkelser hjemme hos denne broren, men han var også blitt innkalt like mange ganger til langvarige forhør hos PIDE. Så begynte politiet å foreta razziaer i Rikets saler i Lisboa, og i begynnelsen av 1962 ble den første Rikets sal stengt etter ordre fra politiet.

DEN FØRSTE RETTSSAKEN

I 1962 ble en gruppe på 12 brødre meldt til politiet fordi de hadde holdt et møte. Brødrene ble innkalt  til forhør ved politiets hovedkvarter og ble truet med fengselsstraff hvis de fortsatte å komme sammen for å studere Bibelen. I januar 1963 fikk noen av brødrene følgende beskjed fra sjefen for det offentlige sikkerhetspolitiet i Caldas da Rainha:

«Jeg pålegger enhver bemyndiget fullmektig . . . med alle juridiske formaliteter å underrette [brorens navn], som bor i [adresse] i byen Caldas da Rainha, i bykommunen Caldas da Rainha, om at: Han kan ikke fortsette å utøve sin virksomhet med bibellesning eller som et av Jehovas vitner eller virksomhet av annen religiøs karakter, og heller ikke fremme, etablere, organisere eller lede foreninger av internasjonal karakter lik den han sies å tilhøre.»

Det ble anlagt sak mot brødrene, og anklagen gikk ut på at de holdt religiøse møter uten å ha innhentet tillatelse. Da rettssaken begynte den 21. mars 1963, ble dommeren svært forundret over å se at rettssalen var full av tilhørere. Denne typen rettssaker, hvor staten var anklager, tok vanligvis bare noen minutter. Men den rettskafne dommeren var så oppsatt på å sørge for at rettferdigheten skulle skje fyllest, at rettssaken varte i nesten tre timer. Han lot tre vitner for den anklagede part få uttale seg og stilte en rekke spørsmål om bibelske emner. Dommen viste seg å være til fordel for den sanne tilbedelse. De anklagede ble frifunnet.

ET KRETSSTEVNE BLIR AVLYST

I juli 1963 skulle det etter planen holdes et kretsstevne i Faro, på Portugals sørkyst. Brødrene leide et stort lagerlokale for å vise en av Selskapets filmer  der, men noen leverte inn en klage til politiet. Brødrene avlyste arrangementet i siste øyeblikk. Det var en klok avgjørelse. Politiet hadde fått beskjed om at det skulle holdes et «politisk møte», så ved midnattstider omringet en avdeling av opprørspolitiet lageret. De var forberedt på å møte væpnet motstand og holdt maskingeværene i skytestilling. De fikk seg litt av en overraskelse da det viste seg at lageret var tomt! Kretstilsynsmannen, Césario Gomes, ble senere forhørt både lenge og vel. Han fortalte hva som skjedde:

«Alle gjenstander fra bilen min som var blitt beslaglagt, ble brakt inn og lagt på politisjefens pult. Jeg var virkelig bekymret på grunn av en liste med navnene og adressene til tilsynsmennene i hele kretsen. Jeg var sikker på at denne listen skulle bli oppdaget. Jeg bad straks til Jehova og bønnfalt ham om hjelp til å beskytte brødrene, i samsvar med det som står i Salme 118: 6—8. Mens politisjefen undersøkte hver ting og noterte en beskrivelse av den, fikk jeg lent albuen mot et hjørne av pulten. Mens han var opptatt med noe, klarte jeg å fjerne arket med navnene på. Så bad jeg om tillatelse til å gå på toalettet, hvor jeg straks spylte ned arket.»

EN MISJONÆR KOMMER TIL KAPP VERDE-ØYENE

Året 1962 var et merkeår for Kapp Verde-øyene. Da kom nemlig George Amado dit. Han var uteksaminert ved Gilead. Like etter kom spesialpioneren Jack Pina for å samarbeide med misjonæren på øya Brava. Etter to måneder rapporterte misjonæren  14 hjemmebibelstudier, og snart var det 20 personer som kom sammen til et ukentlig bibelstudium. Ved feiringen av minnehøytiden i 1963 var det hele 45 til stede. Men så forandret situasjoner seg. De to pionerene fikk beskjed om å forlate øyene. Sannhetens sæd var imidlertid blitt sådd og hadde slått rot.

BEGIVENHETSRIKE REISER

Det er flere grunner til at de portugisiske brødrene særlig husker stevnet med temaet «Det evige gode budskap» som ble holdt i Milano i Italia i 1963. Det var det første internasjonale stevnet som portugisiske deltagere var til stede på, og hele programmet ble fremført av portugisiske brødre på deres eget språk. Den lange reisen (400 mil tur-retur) var også uforglemmelig. For de fleste brødrenes vedkommende var det deres første utenlandsreise. Noen kjøpte sin første bil etter først å ha lært seg å kjøre for å kunne gjennomføre reisen. En bror hadde problemer med clutchen og girkassen, og hvert gir brøt sammen etter hvert. Det var litt av et syn da han omsider kom kjørende inn i byen i revers med bare dette ene giret som virket!

Bror Américo Campos fra Almada forteller hva deres bilgruppe på tre kom ut for: «I Barcelona ble to brødre frastjålet alle pengene og passene. På tilbakereisen fikk vi erfare at franske tyver var enda frekkere enn deres spanske kolleger. Mens vi lå i dyp søvn, brøt de seg inn i bilene og tok med seg alt. De kom til og med inn i teltene og tok pengene og suvenirene våre. Vi var ribbet materielt sett,  men vi hadde mottatt så mange åndelige verdier på stevnet at vi snakket om hvor sanne Jesu ord i Matteus 6: 19 var: ’Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.’»

FORFØLGELSEN FORTSETTER

Stadig oftere ble Jehovas vitner omtalt på en negativ måte i avisene. Sommeren 1963 ble det sendt en serie på fem fjernsynsprogrammer om vitnene fra Lisboa. Det var en romersk-katolsk prest som ledet samtalene, og han frydet seg over å gi et helt forvrengt bilde av Jehovas folk.

Om kvelden den 22. august 1963 brøt fem representanter for PSP (det offentlige sikkerhetspoliti) seg inn i et privat hjem i den nordlige kystbyen Aveiro. Med geværer i hendene avbrøt de et møte som ble holdt der. Alle de tilstedeværende ble arrestert og tatt med til politistasjonen. Klokken fire om morgenen ble barna løslatt. De andre måtte vente til kl. 19.30 neste dag. De ble formelt anklaget for å ha holdt et illegalt møte. Dette var opptakten til den andre rettssaken mot vitnene i Portugal. Det var bevist at privatlivets fred var blitt krenket. Dommeren nølte i nesten en måned før han erklærte alle de ti vitnene skyldige. Bror António Beirão og hans kone ble holdt ansvarlige for møtet, og trass i at de hadde to små barn, ble de dømt til en måneds fengsel.

FANGER FORKYNNER I ANGOLA

I mellomtiden ble forholdene i arbeidsleiren i Angola berørt av katolikkenes økumeniske konsil i  1963. Representanter for kristenhetens sekter bad leirledelsen om tillatelse til å ha spesielle felleskirkelige bønnedager. Bror Mancoca, som ble innbudt til å representere Jehovas vitner, ville ikke delta. Han benyttet imidlertid anledningen til å forklare at vitnene overhodet ikke deltar i felleskirkelige møter.

Kristenhetens såkalte vennlige ledere syntes at bror Mancoca var frekk, og ville ta hevn. Gjennom leirledelsen forsøkte de å bringe ham til taushet. Leirledelsen forbød ham uttrykkelig å snakke om religiøse emner med sine medfanger eller å delta i noen som helst religiøs virksomhet, og straffen for å trosse dette forbudet var døden. De sa at hans ’tilhengere ville bli forvist til straffekolonier på Kapp Verde-øyene hvis han var ulydig’. Bror Mancoca skrev et brev til leirlederen hvor han på en høflig måte forklarte at han ikke kunne adlyde slike ordrer, og at de i virkeligheten var i strid med Portugals grunnlov, som garanterer religionsfrihet.

Reaksjonen på brevet uteble ikke. Fengselsmyndighetene sørget for at det hele tiden var minst 60 meter mellom Mancoca og alle de andre fangene, slik at han ikke fikk snakke med noen. Vaktene passet enda bedre på ham for å forvisse seg om at han ikke utøvde sin religion eller leste Bibelen. Trass i disse vanskelighetene klarte Mancoca å oversette brosjyren «Dette gode budskap om riket» til dialekten umbundu.

Det var tydelig at de isolerte gruppene i Luanda trengte hjelp, så i mars 1963 flyttet Manuel da Silva, hans kone og deres to barn til Angola etter oppfordring fra Selskapet. Ettersom både Manuel  og hans kone var spesialpionerer, ble arbeidet hurtig organisert, og det gav gode resultater. Men så, 14. oktober 1963, ble Manuel da Silva og Manuel Acácio Santos arrestert i Luanda og kastet i fengsel. Måneden etter arresterte PIDE den broren som hadde ført tilsyn med arbeidet i Luanda, Manuel Gonçalves Vieira. Politisjefen sa til ham: «Jehovas vitners arbeid er nå forbudt i hele Angola.»

Politiet stilte nå Vieira et ultimatum: Undertegn en erklæring hvor du lover å avstå fra enhver virksomhet som har forbindelse med Jehovas vitner, eller bli kastet i fengsel. Da han nektet å la seg skremme, ble han satt i enecelle for to måneder, trass i at hans kone ventet deres tredje barn om noen få uker. På dette tidspunkt var også Manuel da Silva blitt satt i enecelle fordi han hadde forkynt det gode budskap for sine medfanger.

Den 23. januar 1964 fikk så de tre brødrene beskjed om at de ville bli deportert til Portugal.

POLITIETS VIRKSOMHET

Bror Joaquim Martins i Lisboa hadde vært et trofast vitne siden 1939, og han var nå en fremgangsrik forretningsmann som drev en rekke renserier. I februar 1964 fikk han helt uventet besøk. PIDE-agenter ransaket hjemmet hans og forretningene for å finne publikasjoner som var utgitt av Selskapet. De beslagla litteraturen hans, deriblant et verdifullt bibliotek med litteratur som skrev seg helt fra 1925.

I en av forretningene hadde bror Martins en stor beholder som ble brukt når det i all hemmelighet  ble arrangert dåp, og i årenes løp var en rekke brødre blitt døpt der. Senere solgte bror Martins firmaet og ble pioner. Han døde trofast i 1979.

I 1964 bidrog en rekke numre av bladet Våkn opp! og brev fra hele verden til at Portugals ledende borgere fikk vite nøyaktig hva som skjedde i deres eget land.

Bror Manuel Leal på Azorene kom til at de lokale myndigheter burde få noen eksemplarer av Våkn opp! Han gav noen til guvernøren, politiet og så videre. Noen dager senere ble han innkalt til forhør hos PSP. Etter et intenst forhør fikk han beskjed om å oppgi navnet og adressen til dem han hadde levert blad til. Leal ville ikke gjøre det og sa at han ikke kunne komme med opplysninger som ville føre til at uskyldige mennesker ble forfulgt. En politimann begynte å skrive rapport fra forhøret, men ble forlegen da han skulle skrive at grunnen til at Leal ikke ville oppgi navnene og adressene, var at politiet da ville forfølge disse menneskene. Han rev i stykker arket og gikk ut av rommet.

Oppgaven ble til slutt gitt en sekretær, som denne politimannen skulle hjelpe. Begge var usikre. Til slutt, da rapporten var ferdig, ville bror Leal ikke underskrive den fordi den gav et uriktig bilde av de faktiske forhold. Leal forteller: «Da jeg forsøkte å forklare hva vi tror, og brukte navnet Jehova, ropte politimannen: ’Ikke bruk det navnet! Hvis du sier det igjen, skal jeg sende deg i fengsel!’ Jeg svarte at jeg var nødt til å bruke det navnet hvis jeg skulle forsvare meg, og at dette navnet i alle tilfelle stod i den katolske messeboken, som jeg straks  viste dem, til deres store ergrelse. Det ble avlagt et utmerket vitnesbyrd.»

MYNDIGHETENES MOTSTAND INTENSIVERES

Myndighetene forherdet sitt hjerte. I oktober 1964 sendte innenriksministeren ut et ytterst fordomsfullt skriv, hvor det het:

«Det [må] bli fullt ut forstått at sekten ’Jehovas vitner’ ikke er noen religiøs sekt, for deres hensikt er rent materialistisk, nemlig å avskaffe styremaktene, myndighetene og kirkesamfunnene og den nåværende form for gudsdyrkelse for å berede veien for opprettelsen av et universelt teokrati. Denne bevegelsen bruker Bibelen utelukkende som et propagandamiddel og til å forsvare seg overfor myndighetene, og det er dessuten en bevegelse som  har et ærgjerrig politisk formål [uthevet av senderen].»

Væpnet med et slikt skriv fra myndighetene begynte politiet å organisere daglige razziaer i brødrenes hjem over hele landet.

I et forsøk på å klargjøre vår stilling og med det amerikanske utenriksdepartements hjelp ble det arrangert et møte mellom en delegasjon på tre utenlandske vitner og dr. Franco Nogueira, den daværende utenriksministeren i Portugal. Delegasjonen, som bestod av brødrene Philip Rees, Richard Abrahamson og Domenick Piccone, reiste til Lisboa den 25. februar 1965 og forklarte vår nøytrale stilling. Dr. Nogueira lovte å se nærmere på situasjonen, og han sa at det så langt han kunne se, ikke var noen grunn til at Jehovas vitner skulle nektes religionsfrihet. Men det eneste svaret som noen gang ble gitt, var stadig flere inngrep fra politiets side.

Trass i at dette var en tid med vanskeligheter, vokste organisasjonen. I april 1965 ble det nådd et nytt høydepunkt, 2839 forkynnere. Det ble organisert fire kretser for at det skulle bli dratt omsorg for alle de nye menighetene som ble dannet.

POLITIETS METODER

Mange betraktet Portugal som en politistat, og det er lett å forstå hvorfor, når en ser på alle de underavdelingene som politiet var inndelt i. Det var det offentlige sikkerhetspoliti (PSP), den republikanske nasjonalgarden (GNR), militærpolitiet (PM), utrykningspolitiet (PVT), ordenspolitiet (PJ) og det internasjonale politi og statens forsvar (PIDE),  som var mest kjent som det hemmelige politi. Brødrene ble brutalt behandlet av GNR og PIDE. Folk i sin alminnelighet fryktet særlig PIDE, som for en stor del baserte seg på lønnet angiveri. Det ble sagt at det ble dannet under den annen verdenskrig etter mønster av nazistenes Gestapo med hjelp fra gestapoagenter.

På grunn av vitnenes nøytralitet ble en rekke unge brødre brutalt behandlet av PIDE. Luís António de Silva Canilhas fra Larajeiro i Almada forteller hva som skjedde med ham etter to timers forhør den 9. juli 1965:

«Etter at de hadde stengt alle vinduer og dører, begynte de å slå meg overalt på kroppen. Et slag i magen fikk meg til å falle om på gulvet. Et annet gav meg et blått øye. Jeg haltet på det ene benet og klarte ikke å reise meg, så de drog meg opp etter ørene og begynte å slå meg igjen. Disse mennene var ikke mennesker, og de behandlet meg som en hund.»

Eldre mennesker ble også utsatt for skammelig behandling. I juli ble en 72 år gammel tilsynsmann i Lisboa, Manuel Vaz, innkalt til forhør hos PIDE. I fem timer ble han forhørt og utsatt for overgrep. «Den sanne religion er den katolske religion,» sa en PIDE-agent til bror Vaz. «Den har bevart Bibelen og følger Jesus Kristus og apostlene. Du, en uvitende mann, har ikke noe med å undervise andre i Bibelen. Det er en oppgave for dem som er bemyndiget til det. Men du skulle ønske at din religion kunne bli fri, ikke sant? Det kommer aldri til å skje! Aldri!»

Da sommeren 1965 nærmet seg, gjorde cirka 400 brødre seg klar til den lange reisen til stevnet med  temaet «Sannhetens ord» i Basel i Sveits. I siste øyeblikk bestemte PIDE seg for å forpurre stevneplanene. Bare én dag før avreisen gav politiet beskjed om at 50 brødre som hadde fått tillatelse til å reise, likevel ikke fikk dra. Til politiets store ergrelse hadde en buss med brødre allerede reist. En rask telefonoppringning til grensen førte ikke fram. Bussen var allerede langt inne i Spania!

I november 1965 slo tre politiagenter til mot en gruppe på 17 brødre som var samlet til et Vakttårn-studium i Rossio ao Sul do Tejo. De oppløste møtet og beslagla alle bibler og all bibelsk litteratur. Brødrene ble ransaket og deretter tatt med til politistasjonen mens en gruppe nysgjerrige tilskuere begynte å oppføre seg som den rene pøbel og kom med spottende og ærekrenkende tilrop.

Den kvelden fikk brødrene beskjed om at de ville bli løslatt mot en kausjon på 2000 escudos hver (som på den tiden tilsvarte cirka 500 kroner). Bare sju av dem var i stand til å betale et slikt beløp. Så slapp politiet alle fri så nær som António Manuel Cordeiro og Tiago Jesus da Silva, som de mente hadde organisert møtet. Kausjonen for dem ble fastsatt til 20 000 escudos hver, en svimlende sum for en vanlig borger, som på den tiden hadde en månedslønn på 1700 escudos. De satt i enecelle i flere dager og ble deretter sittende i fengsel i tre måneder, helt til siktelsen ble trukket tilbake.

Den samme dagen som politiet oppløste møtet i Rossio ao Sul do Tejo, besøkte PIDE-agenter i universitetsbyen Coimbra Rikets sal der i byen. Etter å ha hørt på i cirka 20 minutter oppløste de møtet;  så beslagla de alle biblene og all den litteratur som var utgitt av Selskapet. Da tilsynsmannen bad om at de måtte få beholde sine personlige eksemplarer av Bibelen, svarte politiet: «Nei, det kan vi ikke tillate. Vi må ta dem, for deres bibler er understreket, og det betyr at disse spesielle skriftstedene har fått en spesiell fortolkning»!

MOTSTANDERNE BLIR OVERLISTET

Etter hvert som politiets virksomhet ble mer intens, ble også brødrene mer oppfinnsomme med hensyn til hvordan de skulle opptre i disse vanskelige situasjonene. Det fremgår av det en 17 år gammel forkynner opplevde. Han forteller:

«På grunn av uunngåelige problemer kom jeg 15 minutter for sent til Rikets sal. Jeg la straks merke til noe underlig: En mann gikk fram og tilbake utenfor lokalet. Jeg tenkte straks at han måtte være en PIDE-agent. Jeg begynte også å gå fram og tilbake, men mot ham. Vi passerte hverandre flere ganger. Etter cirka 15 minutter kom mannen bort til meg og hvisket: ’Jeg hadde inntrykk av at du var en av dem, men nå ser jeg at du ikke er det. Du gjør vel ikke det samme som jeg gjør?’ Jeg sa: ’Jeg gjør tydeligvis det. Unnskyld at jeg kom så sent.’ Han svarte: ’Det spiller ingen rolle. Men kanskje du kan holde øye med dette stedet mens jeg går og spiser? Jeg kommer snart tilbake.’ Jeg svarte: ’Det er greit; jeg skal ta meg av det.’ Etter å ha ventet noen minutter gikk jeg inn i salen. Da jeg forklarte brødrene hva som hadde hendt, gikk alle straks hjem.»

 VEKST PÅ MADEIRA

Brødrene møtte også motstand på Madeira, men arbeidet gikk fint framover. I 1966 fikk en bror på Madeira den spesielle opplevelse å ha en politimann med seg fra dør til dør. Broren var blitt arrestert mens han deltok i tjenesten fra hus til hus, og på politistasjonen tvilte de på at det bare var for å snakke om Bibelen han besøkte hjemmene. Politiet fant ut at den beste måten å finne ut av tingene på var å gå tilbake til de husene broren hadde besøkt, og spørre. Broren ble derfor sendt tilbake sammen med politimannen. Ved hver dør ble det bekreftet hva han hadde sagt, og det ble avlagt et ytterligere vitnesbyrd. Mange som ikke hadde vært villige til å høre på første gang, ble forundret over å se en politimann sammen med broren, og denne gangen hørte de nøye etter! Etter ganske kort tid syntes politimannen at det kunne være nok, men broren insisterte på at de skulle gå tilbake til alle de husene han hadde besøkt. Da de var ferdige, var politimannen sliten og sa at han sannelig skulle avgi en god rapport om brorens utholdenhet og evne til å forklare Bibelens budskap!

RIKETS SALER BLIR STENGT

Politiet foretok stadig flere razziaer i Rikets saler over hele Portugal. Verdifullt utstyr gikk tapt. Alle forsøk på å få organisasjonen lovformelig anerkjent, var fruktesløse. I 1966 var tiden derfor inne til å foreta en realistisk vurdering av de faktiske forhold. En rekke faktorer tydet på at Rikets arbeid ville bli bedre tatt hånd om ved at brødrene  kom sammen i små grupper i private hjem. Vår eksistens lot seg ikke benekte, selv om myndighetene nektet å anerkjenne oss. Det var et stadig voksende antall Jehovas vitner i Portugal, og de forkynte med gode resultater det gode budskap.

Dette var en vanskelig tid for mange brødre, selv om de hadde full tillit til den ’tro og kloke tjeners’ ledelse. Noen lurte på hvordan organisasjonen ville gå framover. Mange spurte om hvordan en menighet kunne virke på en effektiv måte i form av små bokstudiegrupper på cirka 20 forkynnere. Dette medførte uten tvil mye mer arbeid, ettersom hver gruppe måtte ta hånd om hele programmet for fem ukentlige møter. Mange brødre og søstre hadde oppdrag på tjenestemøtet eller den teokratiske tjenesteskolen eller på begge møtene hver uke! Deres frykt viste seg imidlertid å være ugrunnet, for mer arbeid førte til større åndelighet og vekst.

EN BETYDNINGSFULL RETTSSAK

I juni 1966 ble det ført en rettssak i Lisboa. De tiltalte var 49 medlemmer av Feijó menighet, og saken vakte stor oppmerksomhet over hele Portugal. Opptakten til denne saken begynte et år tidligere, da politiet avbrøt et møte som ble holdt hjemme hos Alfonso Mendes. Det var cirka 70 personer til stede, og politiet arresterte tilsynsmennene, Arriaga Cardoso og José Fernandes Lourenço.

Etter at de to brødrene hadde sittet fire måneder og 20 dager i fengsel, ble de løslatt mot kausjon. I løpet av denne tiden ble de nektet all adgang til lesestoff, Bibelen innbefattet, og de ble forhørt i timevis. Staten forberedte en rettssak mot de to tilsynsmennene  og 47 andre medlemmer av menigheten. Kausjonen ble satt til 2000 escudos for hver. Myndighetene utarbeidet et 416-siders saksresymé. Vitnene ble anklaget for «å ha gjort seg skyldig i en forbrytelse mot statens sikkerhet». Videre lød anklagen: «De utgjør en politisk bevegelse, har kommet fra forskjellige land og har som sitt mål å opphisse og forderve massene, særlig ungdommer som er i vernepliktig alder, og få dem til å vise ulydighet.»

Den dagen da rettssaken skulle begynne, hadde brødre fra hele landet møtt opp for å gi de anklagede moralsk støtte. Brødrene i Oporto i nord hadde til og med leid en buss. Politifolkene hadde aldri sett så mange mennesker i tinghuset før. Hundrevis av vitner var møtt fram.

Lisboa-avisen O Século fortalte om denne hendelsen: «Den som kom til Largo da Boa Hora [plassen foran tinghuset] i går, ble vitne til et forbausende syn. . . . Vinduene i annen og tredje etasje og de mange korridorene var fulle av folk. Gården var fullpakket med mennesker. . . . Det var ingen uroligheter. Det ble anslått at over 2000 mennesker var til stede i og utenfor bygningen. Det var første gang en hadde sett så mange mennesker der. De fleste var slike som sympatiserer med de tiltalte og deres religion.»

Dommer António de Almeida Moura forklarte straks den første av de tiltalte, Arriaga Cardoso, at den religionsfrihet som grunnloven garanterer, ikke gjelder et slikt religionssamfunn som Jehovas vitner. Lisboa-avisen Diário Popular gjengav det  han sa, i nummeret for 24. juni 1966: «Loven garanterer ikke frihet for enhver som lager en religion og gjør det han har lyst til, i Guds navn eller hva det nå måtte være. Han må underordne seg de mennesker som styrer på jorden. . . . Det De er anklaget for, er generell ulydighet mot landets lover.»

Da bror Cardoso tok fram Bibelen for å lese det som står i Romerne 13: 1 om å underordne seg under ’de myndigheter en har over seg’ når deres lover ikke er i strid med Guds lover (Apg. 5: 29), ble han straks avbrutt av dommeren, som ifølge avisen sa:

«Bruk ikke Bibelen! For Dem er det Bibelen som teller, men for retten er det loven som teller. Bibelen bestemmer ikke hvordan samfunnet skal styres. Henvis ikke til den! Alle tolker den som det passer dem selv, og i samsvar med sine egne interesser. Bibelen er ikke landets grunnlov. Retten behøver ikke å godta Bibelen som den portugisiske republikks grunnlov når den blir tolket av en eller annen amerikaner.»

Under rettssakens annen dag la forsvaret fram betydelig materiale for å bevise at Jehovas vitner ikke råder eller oppfordrer noen til å bryte lovene i noe land. Den siste dagen, 7. juli 1966, avslørte forsvarsadvokaten, dr. Vasco de Almeida e Silva, fryktløst at regjeringens skriv ikke hadde inneholdt kjensgjerninger. Han gjorde ettertrykkelig oppmerksom på at det overhodet ikke var blitt lagt fram noen beviser for at vitnene «utgjør en politisk bevegelse», og at de «har som sitt mål å opphisse og forderve massene».

Han avsluttet sitt modige forsvar med en mesterlig appell til retten om å overveie det råd som Gamaliel,  en lovlærer i det første århundre, gav. Idet han siterte Gamaliel, så han på dommerne og kom med denne vennlige oppfordringen: «La disse mennene være, la dem gå. For er dette en sak og et tiltak som bare er menneskeverk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» — Apg. 5: 38, 39.

Den offentlige anklageren førte ikke et eneste vitne i de tre dager rettssaken varte, og han gjorde heller ikke noe forsøk på å krysseksaminere noen av de tiltalte eller deres vitner. Han hadde i virkeligheten bare tatt ordet en eneste gang under rettssaken, og nå, da den var over, sa han bare: «Jeg ber om at det må bli vist rettferdighet.»

To dager senere ble alle de 49 vitnene idømt fengselsstraffer fra 45 dager til fem og en halv måned. Portugisiske advokater kalte rettssaken «en parodi», «en skandale», «et justismord». Dommen ble straks appellert til Høyesterett, men det var klarere enn noen gang at vitnene ville måtte utkjempe en langvarig kamp for den sanne tilbedelse.

NØDVENDIG Å VÆRE FORSIKTIGE

Så snart rettssaken var over, var tiden inne til å dra til Frankrike til områdestevnet med temaet «Guds frigjorte barn». Enda en gang ble det tydelig at myndighetene var fiendtlig innstilt til vitnene. Denne gangen ble 150 av brødrene nektet felles pass like før de skulle dra.

En interessant opplevelse i forbindelse med stevnet i Frankrike i 1966 viser hvordan brødrene noen  ganger blir beskyttet på bemerkelsesverdige måter. Avdelingstilsynsmannen, Paul Hundertmark, hadde sendt skriftlig beskjed til avdelingskontoret i Paris om hvilket fly han ville komme med. Meningen var at han skulle ta noen viktige dokumenter med seg ut av landet. Ettersom avdelingskontorets adresse var hemmelig, brukte han Manuel Almeidas adresse som avsenderadresse. Kort tid etter foretok PIDE en razzia i Manuels hjem og lette forgjeves etter litteratur. Politiinspektøren truet Manuel med at han kom til å miste arbeidet sitt hvis han ikke fortalte hvor litteraturen var gjemt. Han bad om å få arbeidsgiverens adresse og skrev den på et ark som han holdt i hånden. Under husundersøkelsen lot inspektøren arket bli liggende på bordet. Senere, da han gikk, glemte han det. Manuel tok det opp og så et merkelig budskap på baksiden. Det stod bare: «Korrespondanse. L. Pontes, Paris.» Det sa ham ingenting.

Noen dager senere kom bror Hundertmark på besøk, og Manuel viste ham arket. Bror Hundertmark forstod straks hva det betydde. PIDE hadde snappet opp hans anonyme beskjed til avdelingstilsynsmannen i Paris, L. Jontes (de hadde stavet navnet galt), og nå hadde de tydeligvis kjennskap til hans planer om å reise til Paris. Han avlyste naturligvis stevnereisen, og både avdelingstilsynsmannen og de konfidensielle dokumentene var igjen i sikkerhet.

Den 14. juli 1966 hadde Lisboa-avisen Diário da Manha en artikkel på første side som virkelig gjorde brødrene oppmerksom på at de måtte være forsiktige.  Myndighetene hadde på en eller annen måte fått tak i et konfidensielt brev om reisen til områdestevnet i Frankrike, og hele brevets innhold ble offentliggjort i avisen. Nå måtte brødrene i høyere grad gi akt på Jesu ord: «Vær kloke [forsiktige, NW] som slanger og troskyldige som duer!» (Matt. 10: 16) Men cirka 430 brødre fikk overvært områdestevnet og husker fremdeles de første bibelske skuespillene, for eksempel det om Josef i Egypt og hans faste holdning overfor Potifars hustru.

At disse aktuelle skuespillene har stor verdi, fremgår tydelig av det en bror i Angola opplevde. Han arbeidet som lastebilsjåfør på en stor plantasje, og han ble ofte spottet fordi han ikke ville spise mat som inneholdt blod, og fordi han ikke søkte prostituertes selskap. En dag etter en spesiell middag hvor alle arbeiderne var til stede, avla han et fint vitnesbyrd ved å vise at magiske kunster er i strid med Guds vilje. En spiritist som var der, ble svært irritert over dette. Sammen med noen andre av arbeiderne bestemte han seg for å prøve broren og se om han virkelig ville motstå fristelser på det seksuelle område. De leide en prostituert som skulle forføre ham. Da han kom hjem fra nattskiftet, fant han til sin store overraskelse en kvinne i sengen. Da han sa at hun skulle komme seg ut av rommet, brøt det ut latter i rommet ved siden av. Men det gikk ikke som de hadde tenkt.

SANNHETEN BLIR UTBREDT UNDER FORFØLGELSE

Men i Angola var hard forfølgelse fortsatt den største prøven. I straffekolonien i nærheten av  Serpa Pinto ble bror Mancoca flere ganger oppfordret til å undertegne papirer for å fraskrive seg sin tro. De få publikasjonene han hadde klart å skaffe seg, ble igjen konfiskert, men leirlederen gav ham to bøker som han skulle få lese — bøker som var skrevet av motstandere av Jehovas vitner. Mancoca forteller: «Da de hadde gitt meg disse bøkene, oppfordret de meg gang på gang til å gjøre som dem som skrev mot Jehovas vitner. De sa at jeg skulle få min fulle frihet hvis jeg ville samarbeide med myndighetene. Trass i at det var meningen at jeg skulle løslates etter at jeg hadde sont en dom på fem år, nektet de å løslate meg fordi jeg ikke ville samarbeide på den måten de ønsket.»

I 1966 ble Mancoca følgelig overført til den isolerte arbeidsleiren São Nicolau i provinsen Moçamedes. Han grøsset da han fikk se ansiktet på sin nye leirleder; det var ingen annen enn den korporalen som nesten hadde slått ham i hjel i Luanda i 1961, da han første gang ble arrestert. Mancoca fikk beskjed om at han snart skulle få lære hvem som hadde rett, vitnene eller staten. Han sier om denne tiden: «Trass i stadige forhør som tok sikte på å tvinge meg til å forandre innstilling, la jeg heller ikke her bare armene i kors og ventet på friheten. Jeg visste at uvirksomhet var det samme som døden. Jeg var ikke død ennå, så jeg ville fortsette å bruke min livskraft til å lovprise Jehova.»

Mancoca prøvde å finne muligheter til å avlegge et uformelt vitnesbyrd for andre fanger. Han var svært forsiktig. Denne trofaste brorens tjeneste ble rikt velsignet, for etter hvert ble det en gruppe på  12 interesserte der. Det hendte at noen av disse, de mer pålitelige fangene, ble sendt ærender til Moçamedes, og de klarte ofte å få med seg dyrebare blad som de gjemte i skoene, tilbake til leiren.

Brødrene i Angola tjente under de største vanskeligheter, under konstant overvåkning fra politiets side. I 1967 kom brødrene João Pedro Ginga og António Sequeira gående nedover gaten i Moçamedes i et helt vanlig ærend. Plutselig ble de stanset av politiet og arrestert. De ble overgitt til et administrativt utvalg og dømt til to års straffearbeid uten at det ble holdt noen rettssak. Begge disse brødrene hadde tidligere sittet tre år i fengsel.

Som følge av brødrenes iherdige bestrebelser for å utbre budskapet om Riket var det i hver eneste arbeidsleir grupper med fanger som lærte sannheten å kjenne. Fangene skrev til Lisboa om hjelp. Vi siterer et utdrag av et slikt brev fra Moçamedes: «Vi har bedt Jehova om å sende en kvalifisert bror for å hjelpe oss. En rekke av oss er rede til å symbolisere vår innvielse. Selv om motstanden er hard, er vi blitt mer enn beskyttet. Vi fikk noe litteratur ved havnen her med en vennlig politimanns hjelp. Guds makt til å holde oss oppe er i sannhet stor.»

EN ANNEN FREMGANGSMÅTE

Den sanne tilbedelses fiender går aldri trett i sine forsøk på å bakvaske Jehovas tjenere eller fange dem i en snare. De portugisiske myndigheter uttenkte en frekk plan i oktober 1966 for å provosere Jehovas vitner til å iverksette en massedemonstrasjon mot regjeringen. I begynnelsen av måneden  fikk en rekke tilsynsmenn i Lisboa følgende brev, som var undertegnet med navnet til en av de lokale tilsynsmenn:

«Bror Jehova!

Som følge av de amerikanske menighetenes beslutning om å støtte vår store protestkampanje mot regjeringen blir det bedt om at alle Jehovas vitner under størst mulig publisitet møter fram til en TAUS TILKJENNEGIVELSE av sin protest ved Innenriksdepartementet på Praça do Comercio [en plass i Lisboa] den 15. i inneværende måned kl. 13 [lørdag].

For vår Gud Jehova, Silvério Silva»

Avdelingskontoret sendte straks ut en beskjed datert 12. oktober 1966 til alle menighetene i Lisboa om at dette var en felle.

Det skulle være unødvendig å si at den planen som disse ulvene i saueham la, mislyktes totalt. Ikke et eneste vitne møtte fram til demonstrasjonen. To brødre ble sendt av sted for å undersøke situasjonen, og de så politifolk og soldater som stod klar med vannkanoner og blåfarge!

PRESSET ØKER PÅ AZORENE

Mens pioneren Manuel Leal stod og snakket med en av sine naboer den 12. oktober 1966, ble han arrestert av en PIDE-agent. I bilen på vei til politiets hovedkvarter bad agenten Manuel flere ganger om å oppgi navnet og adressen til personer som han hadde forkynt for. Til politimannens store forferdelse svarte pioneren: «Din far!» Ja, Leal hadde snakket med agentens far flere ganger. Han  forteller: «Da jeg oppgav farens navn, ble han svært oppbrakt og sa: ’Nevn aldri min fars navn igjen!’ Han stilte ikke noen flere spørsmål under resten av turen.»

PIDE-agentene som snakket med Leal ved politiets hovedkvarter, brukte et svært grovt språk. De gav ham befaling om å forlate øya Terceira. Hvordan reagerte han? «Jeg sa at jeg hadde bodd på denne øya i over 16 år, at barna mine var født her, og at jeg ikke var interessert i å flytte. De truet meg med 80 dagers fengsel hvis de oppdaget at jeg forkynte igjen. De sa at for å kunne bli på øya måtte jeg finne en aktet borger som ville kausjonere for meg og påta seg ansvaret for boligen min. Så fikk jeg beskjed om å dra hjem. Ettersom de hadde tatt fra meg alle mine eiendeler, deriblant pengene mine, bad jeg om i hvert fall å få penger til den 19 kilometer lange tilbakereisen. Politisjefen avslo det og sa at jeg fikk gå.»

Det lyktes bror Leal å finne en innflytelsesrik borger som tilbød seg å kausjonere for ham og påta seg ansvaret for boligen, trass i trusler fra politiet. Med politiets stilltiende samtykke begynte nå presteskapet å oppegge ungdommer i en katolsk aksjonsgruppe til å plage Jehovas vitner. Flere ganger i løpet av 1966 ble brødrene steinet av pøbelflokker. Farlige hunder ble sloppet løs på dem. Noen ble skubbet og dyttet omkring, mens andre ble jaget av forfølgere med løftede hakker som våpen. Men brødrene var aldri bedrøvet eller pessimistiske i denne vanskelige tiden. Hvilken holdning hadde de? Leal forteller: «Vi hadde den ånd  som kommer til uttrykk i 2. Korinter 6: 10: ’Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har intet, men eier likevel alt.’»

HØYESTERETT AVSIER SIN DOM

Den 22. februar 1967 gjorde Høyesterett kjent sin dom etter å ha behandlet anken i Feijó-saken. Den opprettholdt den dommen som allerede var felt, nemlig at alle de 49 medlemmene av menigheten ble idømt fengselsstraff. Alle 49 ble fratatt sine politiske rettigheter for fire år. Ti interesserte, som ikke var døpte Jehovas vitner, fikk betinget dom. Fengselsstraffenes lengde varierte fra halvannen måned til fem og en halv måned. Retten dømte også hvert vitne til å betale en bot på mellom 1350 escudos (cirka 335 kroner etter datidens kurs) og 5000 escudos (1250 kroner) og dessuten til å betale saksomkostninger på 1000 escudos (250 kroner) hver.

En rekke av de dømte søstrene hadde menn som ikke var i sannheten, og disse ønsket å betale for ikke å ha sin kone i fengsel. Derfor var det til slutt i alt 24 vitner som ble kastet i fengsel. Den yngste var 20 år og den eldste 70. I noen tilfelle ble både mann og kone fengslet, noe som skapte et problem for barna. I alt 20 barn i alderen 15 måneder til 16 år ble skilt fra sine kristne foreldre. Men andre brødre og søstre la kjærlighet for dagen ved å tilby seg å ta seg av dem. Ja, det var flere som tilbød seg, enn det som var nødvendig! Det kom også inn gavmilde bidrag til omsorgen for disse barna. Bare fra USA kom det et beløp som tilsvarte 130 000 escudos  (over 30 000 kroner). For et enestående vitnesbyrd om kristen kjærlighet og omsorg!

Den 18. mai 1967 møtte de domfelte vitnene fram ved tinghuset for å begynne soningen av fengselsstraffene. Søstrene ble henvist til Mónicas-fengslet og brødrene til Limoeiro-fengslet, som begge lå cirka 20 minutters gange fra tinghuset. Nå hendte det noe uhørt. Brødrene ble bedt om å gå til fengslet uten eskorte og melde seg. Tenk på det! Her var disse «farlige borgerne», ektemenn og hustruer, som var dømt til å sone fengselsstraff fordi de var en fare for «statens sikkerhet», og så skulle de gå alene til fengslet! Den advokaten som hadde forsvart brødrene, dr. Vasco de Almeida e Silva, tok personlig farvel med hver enkelt. Han bemerket: «Det var ingen som ropte eller skrek. Søstrene kom ikke med noen følelsesmessige utbrudd. De var beundringsverdig rolige og verdige og oppførte seg slik som jeg skulle tro ekte vitner for den høyeste Gud ville gjøre. Og én ting kan en være helt sikker på: Det kommer til å bli forkynt en hel del i disse fengslene.» Og det fikk han virkelig rett i.

GOD OPPFØRSEL ET VITNESBYRD

Den kvinnen som hadde oppsyn med søstrene i fengslet, skilte spesialpioneren Alda Vidal Antunes, som var 55 år, ut fra de andre for å gi henne spesiell behandling. Da oppsynskvinnen gav søster Antunes beskjed om å brodere en alterduk til den katolske kirke, gjorde søster Antunes på en høflig måte oppmerksom på hvorfor hun ikke kunne gjøre det, men sa at hun med glede ville utføre annet arbeid.  På grunn av dette ble hun stengt inne i et kapell i flere timer; til slutt ble hun overført til Tires-fengslet, som var under oppsyn av katolske nonner.

Da søster Antunes kom dit, prøvde priorinnen å tvinge henne til å overvære messen, men søster Antunes var ubøyelig. Nonnene lot henne så sitte helt alene i en kald betongcelle i over en måned. Vår søsters kristne oppførsel øvde litt etter litt innflytelse på de andre fangene og fikk dem til å oppføre seg bedre. De ropte ikke så mye som før og slo ikke så mye i celledørene. Priorinnen kom til slutt med denne innrømmelsen når det gjaldt Jehovas vitner: «Disse menneskene tror virkelig på Bibelen. Hele deres personlighet er annerledes. Når jeg betrakter folk som tilhører min religion, ser jeg stor forskjell.»

En annen som ble kastet i fengsel, var Afonso Costa Mendes, en bror som var far til fire barn. Mens han var i fengslet, så arbeidsformannen hans, som mislikte Jehovas vitner sterkt, dette som en anledning til å få bror Mendes oppsagt ved å sende inn en dårlig rapport om arbeidet hans. Bror Mendes hadde nesten 30 års ansiennitet, og nå stod pensjonen på spill, men han visste at han måtte overlate det hele til Jehova. Fengselsmyndighetene satte ham til å arbeide for sjefen for sosialkontoret, som la merke til brorens gode oppførsel. En dag da det nærmet seg slutten på den tiden han skulle sone, ble han innkalt til sjefens kontor. Der traff han til sin store overraskelse personalsjefen fra den fabrikken hvor han arbeidet. Sjefen for sosialkontoret sa til personalsjefen at broren var en utmerket arbeider, en som fortjente enhver arbeidsgivers fulle  tillit! Sjefen for sosialkontoret anbefalte at broren skulle få tilbake sin stilling og alle de godene han hadde opparbeidet. Og det fikk han.

VANSKELIGHETENE FORTSETTER

Mens disse brødrene sonte sin fengselsstraff, var det stadig noen Jehovas vitner som ble arrestert, både i Portugal og i Angola. Den 28. februar 1967 ble en gruppe på sju brødre som var samlet i et privat hjem i Luanda i Angola, omringet av sju PSP-agenter med rifler og maskingeværer. De beslagla all litteraturen, deriblant biblene, og tok brødrene med seg til politiets hovedkvarter, hvor de ble forhørt til klokken to neste morgen. Politisjefen avsluttet det hele med å si at han hadde noen gode råd til gruppen: «Jeg vil oppfordre dere til å slutte å studere Bibelen og bruke tiden på en mer forstandig måte, for eksempel til å forføre unge piker. Hvis dere virkelig vil vite noe om Bibelen, så gå til presten, for han vet hva han snakker om.»

William Roberts og hans kone, Dorothy, hadde vært misjonærer i det nordlige Portugal siden 1959. Til slutt fant politiet bror Roberts i landets mest katolske by, Braga, da han besøkte menigheten der som kretstilsynsmann i april 1967. Bror og søster Roberts ble fratatt sin oppholdstillatelse, og kort tid etter forlot dette nidkjære paret Portugal for å fortsette å tjene i Irland.

MOTTAGELSE VED GRENSEN

Sommeren 1967 ble det holdt et områdestevne med mottoet «Gjør disipler!» i Marseilles i Frankrike, og brødrene fra Portugal var til stede der. På hjemveien ble ni leide busser med brødre møtt  av en uventet mottagelseskomité ved grensen. PIDE-agenter og tollere beslagla cirka 40 kartonger med litteratur i de første seks bussene som kom til grensen nær Elvas. Andre turister, som spurte hva som var i de svære stablene med kartonger som var beslaglagt, kunne nesten ikke tro sine egne ører da de fikk til svar: «Bibler og bibelsk litteratur.»

En årvåken bror som snakket med en turist som var på vei til Spania, sa: «Og dette er ikke alt! Tre busser til er på vei hit med mer av samme slag.» Turisten, som var en helt fremmed, foreslo: «La meg komme meg videre med en gang. Kanskje jeg kan stoppe de andre bussene og gi beskjed om hva som foregår.» Og det gjorde han. Den dyrebare litteraturen ble lagret midlertidig i et rom som ble leid i Badajoz i Spania. Det viste seg at det var noen som hadde gitt myndighetene et tips om den litteraturen som brødrene hadde med tilbake fra Frankrike.

Isabel Vargas, en godlynt, fyldig søster fra Lisboa, forteller hvordan hun en gang klarte å beholde noe av sin litteratur: «Politiet kom inn i bussen og sa at vi skulle gi dem all den bibelske litteratur vi hadde, ellers ville de ta den likevel. De stablet bøkene opp på setet rett foran meg. Bibelen min, som inneholdt notater som jeg hadde gjort i årenes løp, lå øverst. Jeg kunne ikke motstå fristelsen: Da de snudde seg, pustet jeg dypt og lot den gli ned i halsutringningen på kjolen min. Flere andre bøker fulgte etter. Det var ingen som la merke til at jeg var blitt fyldigere!»

Søster Emília Afonso Gonçalves i Lisboa ble hardt behandlet. Hun var riktignok født i Spania og hadde vært gift med en spanjol, men hennes far  var portugisisk. Hun hadde bodd i Lisboa i 40 år. Nå fikk denne ydmyke, 52 år gamle enken beskjed om å forlate landet innen 48 timer. Det spanske konsulatet i Lisboa var ikke i stand til å forlenge denne tidsfristen og viste henne et skriv fra PIDE, hvor det stod at hun ble deportert fordi hun tilhørte «sekten Jehovas vitner». Den 16. september 1967 reiste hun til Spania.

EN MODIG HOLDNING

Jehovas folk har ingenting å frykte når de blir ført fram for myndighetene. I stedet for å krype og skjelve for dem har de inntatt den holdning som er omtalt i Hebreerne 13: 6: «Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan da et menneske gjøre meg?» Et godt eksempel på dette er det bror Joaquim Freitas opplevde. Han hadde vært katolikk og hadde en stor forretning med mange ansatte. Da han ble innkalt til forhør ved PIDEs hovedkvarter, var det tydelig at politiet ikke riktig visste hvordan de skulle begynne. Bror Freitas forteller:

«De var ualminnelig høflige og beklaget at de hadde måttet innkalle meg, for min tid var kostbar. Ettersom det så ut til at de syntes det var pinlig å si hvorfor de ville snakke med meg, sa jeg: ’Ja, min tid er kostbar, og det er deres tid også. Det er helt opplagt noe dere vil vite. Kanskje dere vil vite om jeg er et av Jehovas vitner. Ja, jeg er det! Er det noe annet dere vil vite?’

Denne direkte fremgangsmåten brøt isen, og de fortalte meg hvor ille organisasjonen var, og hvorfor jeg burde forlate den og bli en god katolikk  igjen. Så fikk jeg lov til å forklare meg. Jeg fortalte at jeg var blitt oppdratt som katolikk, og at jeg til og med hadde en venn som var prest, og som jeg hadde sett full. Jeg hadde i likhet med mange andre levd et umoralsk liv, men siden jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, hadde jeg ordnet opp i mitt liv, og nå levde jeg slik som en kristen ektemann skal gjøre — med én kone. Så: ’Mine herrer, jeg har et spørsmål til dere: Skal jeg bli katolikk igjen, eller skal jeg fortsette å være et av Jehovas vitner?’» Det er overflødig å si at han snart ble sendt hjem.

FREMSKRITT PÅ KAPP VERDE

Etter at misjonæren ble utvist i 1963, hadde det ikke vært så stor fremgang på Kapp Verde. Men i 1966 fikk Kapp Verde et spesielt besøk: En bror fra øyene som nå bodde i USA, kom tilbake og leverte mye litteratur og avla et vitnesbyrd om Riket på øyene São Vicente og Santo Antão.

Den interesserte mannen på øya São Tiago som hadde lært sannheten å kjenne på egen hånd ved å lese boken «Gud er sanndru», som han fant hjemme hos en fotograf som var en venn av ham, fortsatte å korrespondere med avdelingskontoret i Lisboa. I 1965 samlet han åtte til feiringen av minnehøytiden. I sitt brev til avdelingskontoret om denne glederike begivenheten skrev han:

«Jeg beklager å måtte fortelle at det bare var seks av de åtte som forsynte seg av symbolene. Det skyldes uten tvil at de to andre fremdeles er umodne.» Det var tydelig at de trengte hjelp. Hvor glade var de ikke da en reisende tilsynsmann for første  gang besøkte dem i 1968! Da tiden kom for feiringen av minnehøytiden det året, var det tre forkynnere som rapporterte, og 31 var til stede på minnehøytiden. Denne gangen var det ingen som forsynte seg av symbolene.

PÅ HENGENDE HÅRET

Sommeren 1968 skulle det holdes et områdestevne i Frankrike. Dette krevde flere måneders forberedelse, ettersom hele programmet, skuespillene innbefattet, måtte oversettes til portugisisk, innøves og spilles inn på lydbånd. Familien Ruas hadde en opplevelse i denne forbindelse. Celeste forteller hva som skjedde:

«Vi var endelig ferdige med lydbåndet til skuespillet om Jeftas datter, og det lå hjemme hos oss til neste øving. Klokken sju om morgenen ringte det på døren. Da vi spurte: ’Hvem er det?’, fikk vi vite at det var PIDE-agenter. Jeg bad dem om å vente noen minutter til jeg hadde kledd på meg. Vi hadde allerede hatt en rekke besøk av politiet, så vi hadde lite litteratur i huset, men jeg tenkte straks på lydbåndet. Jeg tok det fort med meg ut på kjøkkenet, løftet av lokket på gasskomfyren, la båndet under og la så lokket på plass.

Politiet kom inn og begynte å ransake huset fra kjeller til loft. Til slutt kom de også ut på kjøkkenet. De var akkurat ferdige da datteren vår, Dina, kom inn og sa: ’Mor, jeg lager litt kaffe’ og gikk bort for å sette på komfyren. Hva skulle jeg gjøre? Hvis jeg sa noe, ville båndet bli oppdaget og beslaglagt. Jeg så for meg mange timers arbeid gå opp i røk. Men heldigvis tente Dina brenneren på  den andre siden! Kaffen ble laget, og politiet fant ikke båndet.»

Noen dager senere var det nære på at PIDE-agenter fikk tak i reisedokumentene til 100 stevnedeltagere. Bror Diamantino Fernandes forteller hva som skjedde:

«Sammen med min kone og områdetilsynsmannen drog vi hjem til bror Almeida for å avlevere alle dokumentene og betalingen for leie av to busser. Vi hadde så vidt kommet inn i huset, hvor han var vaktmester, og lagt konvoluttene på entrébordet, da tre PIDE-agenter plutselig dukket opp for å ransake bror Almeidas leilighet. To agenter gikk nedenunder sammen med bror Almeida, mens den tredje begynte å undersøke konvoluttene på bordet. Vi holdt pusten og bad til Jehova om at politimannen ikke måtte se hva konvoluttene inneholdt. Uten et ord la han dem tilbake på bordet og gikk nedenunder til de andre. Så snart han var ute av syne, tok vi de dyrebare dokumentene og forlot huset. Enda en gang var det tydelig at Jehova beskyttet oss.»

Det var et klokt råd Jesus gav disiplene i Matteus 10: 17: «Ta dere i vare for menneskene!» Det fremgår av følgende opplevelse:

«Vi planla en ’piknik’ for menigheten en helligdag, morsdag, ettersom det var en dag da det ikke ville være så mistenkelig at vi hadde en sammenkomst i Monsantoskogen. Vi satte ut vakter på strategiske steder, og brødrene hadde med seg lunsjkurver, vin, fotball og platespiller. Klokken nærmet seg 12. Det offentlige foredraget var blitt holdt, og vi hadde bare noen avsnitt igjen av Vakttårn-studiet,  da vaktene gav faresignalet. Alle gikk til aksjon, og i løpet av noen minutter var lunsjkurvene åpnet, vinen var servert, platespilleren var i full gang, og guttene sparket fotball. Så dukket en politimann opp. Etter å ha tatt et overblikk over situasjonen spurte han: ’Hva er det som foregår her? Er dette et slags religiøst møte?’ Den broren som var utnevnt til å være menighetens talsmann i slike situasjoner, svarte: ’Du kan vel se selv hva som foregår. Vi er på piknik.’ Uten et ord gikk politimannen sin vei.

Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning fikk alle beskjed om å samle sammen all litteraturen og biblene og legge dette i en av bilene som var parkert et godt stykke nede i veien. Ikke før var dette gjort, så kom politimannen tilbake, denne gang sammen med 15 GNR-soldater med rifler i hendene. De undersøkte lunsjkurvene omhyggelig, men fant ikke noe litteratur og ikke en eneste bibel. Med et surt smil måtte sersjanten og hans menn gå. Avskjedsreplikken var: ’All right, dere lurte oss denne gangen, men vi vet hva dere holdt på med!’»

EN NY TID

I begynnelsen av september 1968 fikk statsminister Salazar slag. Det ble dannet en ny regjering med professor Marcello Caetano som statsminister. Salazar var uvitende om forandringen like til sin død i 1970. Maktskiftet foregikk mye fredeligere enn mange hadde ventet.

I begynnelsen av 1969 merket vi en tydelig forandring i politiets holdning. Når politiet arresterte noen brødre, behandlet de dem mye høfligere enn før. En bror ble gjort oppmerksom på dette av en  PIDE-agent, som sa: «Ser du ikke hvor vennlig du blir behandlet? Blir du mishandlet på noen måte? Sitter du ikke i en god stol?» Det var virkelig oppmuntrende å bli behandlet på en mer menneskelig måte. Det kom til og med inn rapporter som fortalte at politiet beskyttet Jehovas vitner.

En slik rapport forteller hva som skjedde en gang det ble holdt et møte i et privat hjem i Lisboa. To politimenn ringte på døren klokken ti om kvelden. Da en søster åpnet, legitimerte de seg og sa at de var kommet for å sjekke en klage om at det ble holdt et møte. Søsteren svarte på en forstandig måte: «Jeg forstår naturligvis at dere gjør deres plikt, men min mann har gitt meg streng beskjed om aldri å slippe inn fremmede menn når han ikke er hjemme. Så jeg håper dere forstår situasjonen. Hvis dere vil, kan jeg komme ned på politistasjonen i morgen tidlig og besvare alle spørsmål dere måtte ha.» Politimennene gikk med på det. Neste morgen ble hun mottatt av to smilende politimenn. Følgende samtale utspant seg:

«God morgen. Hvordan gikk det med møtet i går kveld?»

«Takk, svært fint,» svarte søsteren.

«Hvor mange var til stede?»

«Å, jeg vet ikke riktig — cirka 25.»

«Nei, det var flere — 32, for å være helt nøyaktig. Vi telte dem nemlig etter hvert som de kom ut av huset,» sa politibetjenten. Han tilføyde: «Dere vet sikkert at dere har noen nokså dårlige naboer der i huset. De skaper alltid vanskeligheter og klager på alt mulig. Det var bare et rutinemessig besøk vi avla i går kveld på grunn av en klage. Men vi  har visst i lengre tid at det blir holdt møter der. Vi vil foreslå at dere sier til de andre at de må være så stille som mulig når de går inn i bygningen, så ingen får noen grunn til å klage. Det kan også være en fordel å bruke noen andre hjem en gang iblant.»

I Vila Nova de Gaia, på den andre siden av elven i forhold til Oporto, tok også begivenhetene en uventet vending. To søstre var i ferd med å foreta det siste besøket før lunsj. De snakket med en husmor, som tok imot boken Den sannhet som fører til evig liv. Hun bad søstrene om å vente mens hun hentet penger, og skyndte seg å ringe til politiet. Da politiet kom, måtte hun også bli med til politistasjonen, og det hadde hun slett ikke regnet med. Hun protesterte og sa at hun holdt på med å lage i stand mat til mannen, som snart kom hjem, men politiet holdt på sitt.

På politistasjonen ble det skrevet ned full rapport om det som hadde hendt, og kvinnen ble mer og mer urolig. Politiet sa at dette var bare begynnelsen, for hvis saken kom for retten, måtte hun regne med at det ville ta mye mer tid. Kvinnen svarte: «Du gode min! Den eneste grunnen til at jeg ringte, var at presten har sagt at det beste en kan gjøre når Jehovas vitner kommer på besøk, er straks å ringe til politiet. Hvis jeg hadde ant hva jeg begav meg ut på, ville jeg aldri ha gjort det!» Politiet foreslo at hun skulle trekke anmeldelsen tilbake, og det gjorde hun.

STEVNET I PARIS I 1969

Den store begivenheten i 1969 var det internasjonale  stevnet med temaet «Fred på jorden» på Colombes stadion i Paris i tiden 5—10. august. Alle gledet seg over å se at det var hele 2731 til stede på den portugisiske avdelingen. Det var over tre ganger så mange som det hadde vært i Toulouse bare et år tidligere. Vi var særlig glad over å se at det var representanter til stede fra Madeira, Azorene, Kapp Verde-øyene og det fjerntliggende Angola. For mange var det deres første stevne.

Avdelingstilsynsmannen hadde en interessant opplevelse på dette stevnet. Av sikkerhetsmessige grunner var de portugisiske møtene lukket. Bare de som hadde en spesiell passerseddel, fikk komme inn. Da avdelingstilsynsmannen kom, sammen med bror Knorr, som skulle holde et foredrag, kjente ikke vakten dem igjen og ville ikke slippe dem inn. Det var i hvert fall tydelig at sikkerhetstiltakene virket!

KIRKEN BLANDER SEG OPP I POLITIKKEN

Visse grupper innen den katolske kirke var tydeligvis ikke tilfreds med forholdene. Den 27. september 1970 holdt statsminister Marcello Caetano et foredrag over radio og fjernsyn hvor han irettesatte det rastløse presteskapet. Han sa, ifølge Lisboa-avisen O Século for 28. september 1970:

«Visse grupper innen den katolske kirke viser tilbøyeligheter som nødvendigvis må forurolige de borgerlige myndigheter. . . . De styrende kan ikke stille seg likegyldige til det faktum at visse medlemmer av presteskapet under falske forutsetninger benytter seg av sin prestestilling og den respekt de  tradisjonelt nyter, foruten religionsfriheten og den indoktrinering de driver, til å delta i politisk virksomhet som er asosial og upatriotisk.»

LOVFORSLAG OM «RELIGIONSFRIHET»

Noe som særlig var av interesse for Jehovas vitner, var et lovforslag om «religionsfrihet» som regjeringen oversendte til det korporative kammer 6. oktober 1970. Loven skulle gjøre religionsfriheten mer omfattende. Hvordan var reaksjonen på dette lovforslaget? Den katolske kirke var svært kritisk. De katolske biskopene fryktet at de ville miste sin begunstigede stilling, og gikk imot lovforslaget.

Det som særlig gjorde den katolske kirke urolig, var artikkel IV i lovforslaget, som sier: «1) Staten har ingen bestemt religion, og dens forhold til de tilsvarende organisasjoner som representerer ulike religiøse grupper, er basert på prinsippet om atskillelse. 2) Religiøse bekjennelser har rett til lik behandling.»

TOTALITÆRE METODER ER SEIGLIVETE

Men politistatmentaliteten fortsatte å gjøre seg gjeldende. Det fremgår av følgende melding om Jehovas vitner, merket «Konfidensielt» og undertegnet av innenriksministeren:

«1) Ved hjelp av sirkulære nr. S.I. — 981/70 . . . datert 21. oktober 1970 er det blitt samlet inn opplysninger om at nevnte sekt er ulovlig, og særlig om dens propaganda.

2) Pressen offentliggjorde nylig ordlyden i et lovforslag om ’religionsfrihet’ som i selve sin natur  kan føre til en annen fortolkning enn det som er hensikten, særlig av disse unge menn som gjør krav på å bli fritatt for militærtjeneste.

3) I betraktning av det som sies i paragraf 2, ble disse kjensgjerninger lagt fram for hans eksellense innenriksministeren, som fant det forsvarlig å formulere følgende melding:

’Lovforslaget om religionsfrihet forandrer på ingen måte de vilkår som gjelder Jehovas vitner av hensyn til landets høyeste interesser, og deres virksomhet bør fortsatt forhindres.’»

FORFØLGELSEN FORTSETTER I ANGOLA

I Angola kom det en ny bølge av forfølgelse. Den 16. mars 1970 ble sju interesserte i Nova Lisboa arrestert fordi de studerte Bibelen ved hjelp av Selskapets publikasjoner. Alle sju fikk fengselsstraffer på mellom to og fem år. Et brev fra en av de sju forteller hvordan de ble behandlet: «Den 10. juni ble vi overført til Huíla-distriktet, Sá da Bandeira. Her var vi i fire dager. Vi sov på planker, uten tepper, i en celle uten lys. Den eneste maten vi fikk, var en skje suppe klokken fire hver ettermiddag.»

Det var god grunn til å tro at angolanske kolonimyndigheter mente at tiden var inne til å «stanse og ødelegge» vitnenes arbeid. Bror João Mancoca var endelig blitt løslatt i august 1970 etter å ha tilbrakt over ni år i tvangsarbeidsleirer. Men i april 1971 var han igjen i fengsel sammen med over 30 andre trofaste vitner.

 FORFØLGELSE ANSPORER TIL FREMGANG

Trass i den nye offensiven mot Jehovas vitner i Angola fortsatte budskapet om Guds rike å nå rettferdig innstilte menneskers hjerte. Blant de over fem millioner innbyggerne i dette store landet — det er større enn Frankrike, Vest-Tyskland og Italia til sammen — var det hundrevis som lærte sannheten å kjenne. I 1971 var det et høydepunkt på 487 forkynnere. Det var en økning på 88 prosent i forhold til fjorårets gjennomsnitt. Det var 1311 som overvar minnehøytiden.

I 1961, det året vanskelighetene begynte, var det bare cirka 1000 forkynnere i Portugal. Ti år senere var det et høydepunkt på 9086 forkynnere! Det året var det 20 824 til stede på minnehøytiden!

NYE HOLDNINGER

Den 15. juni 1971 kom nasjonalforsamlingen, som har 120 representanter, sammen for å drøfte lovforslaget om religionsfrihet. Aviser og tidsskrifter offentliggjorde nå lederartikler som mange aldri hadde tenkt seg ville ha passert myndighetenes sensur. Følgende artikkel stod for eksempel i landets ledende uketidsskrift, Vida Mundial, den 26. mars 1971. Overskriften var «Katolisisme og nasjonalfølelse»:

«Det er nylig blitt framsatt en rekke påstander i den hensikt å oppnå hemmelige privilegier [for den katolske kirke], noe som på ingen måte harmonerer med de faktiske forhold med hensyn til det religiøse liv i Portugal. Vi er ikke en katolsk nasjon. Vi er en nasjon hvor flertallet sier at de er katolikker,  og vi er framfor alt et folk av mange raser og med mange religioner. Vi kan ikke benekte dette. . . . Hvor fristende det enn kan være, er det ikke riktig av de borgerlige myndigheter å begunstige en bestemt religion . . . Hvis én religion blir anerkjent, bør alle religioner bli anerkjent i samsvar med de viktigste prinsipper for frihet.»

NASJONALFORSAMLINGENS MEDLEMMER FÅR HØRE

Tiden var inne til å informere landets lovgivere om Jehovas vitner. Vitnene hadde samtaler med 14 medlemmer av nasjonalforsamlingen som var kjent for å være tilhengere av religionsfriheten. For første gang fikk Jehovas vitner snakke med medlemmer av landets høyeste lovgivende forsamling. I noen tilfelle ble de bedt hjem til disse medlemmene og hadde vennskapelige samtaler med dem som varte i flere timer. Hvert medlem fikk en 12-siders redegjørelse for vår tro sammen med en rekke publikasjoner.

Bror Armando Monteiro i Oporto fikk anledning til å snakke med et medlem som han hadde gått på skolen sammen med, dr. Sá Carneiro. Carneiro var kjent som landets talsmann for borgerrettigheter. Han sa til bror Monteiro: «Dere vil måtte kjempe en hard kamp for å oppnå anerkjennelse, særlig på grunn av krigen i Angola og det at dere ikke blander dere opp i slike konflikter. Men jeg er for religionsfrihet for alle, og jeg skal gjøre alt som står i min makt, for å få vedtatt en lov som garanterer religionsfrihet.» Denne mannen  ble senere landets statsminister og var det til sin død i 1980.

LOVEN OM RELIGIONSFRIHET

Portugal nådde en milepæl i borgerrettighetenes historie den 21. august 1971 da lov 4/71, som garanterte religionsfrihet, ble vedtatt. Denne loven krevde at et religionssamfunn som søkte anerkjennelse, måtte sende inn en formell søknad undertegnet av 500 medlemmer sammen med en hel del detaljerte opplysninger om tro, møter, publikasjoner og så videre.

Til alles store overraskelse ble det året etter vedtatt en annen lov, som krevde at hver enkelt underskrift på søknaden måtte notarialbekreftes. I november 1972 leverte Jehovas vitner et fem centimeter tykt dokument til justisdepartementet. De ble dermed den første religiøse gruppe som søkte om juridisk anerkjennelse under den nye loven. Bemerkninger som embetsmenn kom med, tydet på at vitnene ikke måtte gjøre regning med noe snarlig svar.

OMRÅDESTEVNET 1971 AVLYST

Ettersom det fremdeles var forbudt å holde stevner i Portugal, var turen til Frankrike den store begivenheten hvert år. De 3500 brødrene som med forventning så fram til områdestevnet i Toulouse med temaet «Guds navn», ble sjokkert da de bare en uke før avreisen fikk vite at stevnet var blitt avlyst på grunn av faren for en koleraepidemi. Hva skulle de gjøre? Brødrene i Lisboa fant ut at det skulle holdes et stevne i London de samme dagene. Det ble i all hast truffet nye avtaler med busselskapene.  Den siste hindringen ble overvunnet da myndighetene på rekordtid utstedte reisetillatelse til ti leide busser!

Da brødrene kom fram etter den lange reisen, var de forskrekket over å se hvor stor London var, og mange syntes de måtte ut på en endeløs vandring for å finne stevnestedet Twickenham. Noen klarte ikke å finne fram på egen hånd og spurte på gebrokkent engelsk: «Meg Jehovas vitne. Hvor Twickenham?» Det britiske politi var svært hjelpsomt, og noen av brødrene ble eskortert til stevneplassen. En rekke busser dukket opp ved Betel i Mill Hill tidlig om morgenen. Brødrene kommer aldri til å glemme den hjertelige velkomsten de fikk da Rikets sal ved London Betel raskt ble gjort om til sovesal.

DØVE BRØDRE ARRESTERT

I oktober 1971 holdt en nidkjær gruppe døve brødre regelmessig møter i Lisboa. En dag dukket politiet plutselig opp mens de holdt sitt menighetsbokstudium, men det var ingen som åpnet, for de hørte ikke at det banket på. Politiet ventet forundret til møtet var over, og arresterte de 17 brødrene da de forlot huset. Politimennene syntes det var merkelig at ingen besvarte spørsmålene deres. Det ble ikke sagt et eneste ord!

Politimennene ble enda mer mistenksomme da brødrene på en rolig måte gjorde bevegelser og gester for å vise at de verken kunne snakke eller høre. Det var nokså komisk å se hvor forvirret politimennene var. De trodde det hele var et trick. De fikk  tak i husets eier og tok ham med til politiets hovedkvarter sammen med de døve brødrene. Politiet foretok prøver for å fastslå at de arresterte virkelig var døvstumme. Da de var blitt overbevist om det, ble brødrene sloppet fri.

UNDERSTRØMMER

I betraktning av at tendensen gikk i retning av større religionsfrihet, var det nokså merkelig at det våren 1972 verserte en del rykter om at visse tvangsmidler ville bli tatt i bruk igjen. Gjennom en politimann som viste interesse for sannheten, fikk vi et eksemplar av en bulletin fra den republikanske nasjonalgarden (GNR). Det var «Bulletin nr. 1441/3a. Den republikanske overkommando», datert 9. mars 1972. Øverst stod det: «VIRKSOMHETEN TIL SEKTEN JEHOVAS VITNER.» I bulletinen het det blant annet:

«Når det gjelder ovennevnte sak, har generalstabssjefen pålagt meg å informere om at vi bør intensivere våre bestrebelser for å avsløre deres virksomhet og handle deretter. Det er klart at denne sektens natur er undergravende, og de lover som nå står ved makt, tillater innskrenkning av dens virksomhet.»

Det kom derfor ikke som noen overraskelse at politiet dukket opp på tre møtesteder i Lisboa under feiringen av minnehøytiden den 29. mars 1972 og tok alle de tilstedeværende med seg til politistasjonen. Det ble imidlertid ikke framsatt noe krav om kausjon, og alle ble sloppet fri etter kort tid. Det ble ikke meldt om noen andre slike tilfelle. Det tydet på at de menige medlemmer av denne spesielle politistyrken ikke var innstilt på å sette i gang en landsomfattende kampanje mot Jehovas vitner.

 HJELPSOMME POLITISJEFER

Mange politimenn hadde en svært tolerant holdning når det gjaldt Jehovas vitner. To søstre forteller denne opplevelsen: «I tjenesten fra hus til hus traff vi en sint mann som kom og åpnet i bare pyjamasen. Vi gikk høflig videre og fortsatte å forkynne. Da vi skulle til å forlate bygningen, stod mannen i pyjamas og ventet på oss. Han var politimann og insisterte på at vi skulle bli med ham. Vi foreslo at han skulle ta på seg en frakk, og forsikret ham om at vi ikke skulle løpe vår vei. I løpet av de få minuttene mens han var borte for å hente frakken, gjemte vi litteraturen i en søppelkasse i nærheten.

Da vi kom inn på politistasjonen, sa han arrogant: ’Her er to Jehovas vitner som ble tatt på fersk gjerning mens de forkynte. Arrester dem!’ For et sjokk han fikk da politisjefen irettesatte ham og sa: ’Du skulle skamme deg — en politimann ute på gaten i pyjamas! Gå hjem og få på deg skikkelige klær!’ Dermed forlot han oss, og vi gikk tilbake for å hente litteraturen.»

To brødre ble også arrestert en gang da de var opptatt i felttjenesten. Da de kom til politistasjonen, sa den stolte betjenten: «Her er to Jehovas vitner til. Kast dem i fengsel!» Politisjefen svarte: «Hva er det som er i veien med deg? Jeg vil ikke ha noen flere vitner her. Neste gang kommer du vel med min egen mor!» Politisjefen lot straks brødrene gå.

TILBAKE TIL DOMSTOLENE

Ettersom den bulletinen som den republikanske nasjonalgarden sendte ut i mars 1972, ikke førte til at Jehovas vitners virksomhet ble innskrenket, ble det vedtatt en lov i november samme år som det  offentlige sikkerhetspoliti (PSP) benyttet seg av for å stanse møtene. En rekke brødre ble arrestert på slike steder som Gondomar, Torres Vedras, Parede, Lisboa og Funchal på Madeira. Det ble ført en rekke rettssaker, og modige dommere avsa kjennelser som frikjente Jehovas vitner, og talte til fordel for religionsfriheten.

Brødrene var særlig spent på utfallet av en rettssak som skulle holdes i Peso da Régua, en by i en av de nordlige provinsene som tradisjonelt var en av katolisismens høyborger. Det var ikke så lenge siden forkynnelsen hadde kommet i gang i dette isolerte distriktet, og nå var 18 nyinteresserte stilt for retten fordi de hadde studert Bibelen i et privat hjem. Bror Agostinho Valente, den spesialpioneren som arbeidet sammen med denne gruppen, forteller hva som skjedde:

«Det beste vitnesbyrdet ble avlagt av to interesserte kvinner med svært enkel bakgrunn. Den vanligvis skremmende atmosfæren i en dyster rettssal hadde ingen innvirkning på dem. De fortalte om sin glede over alt det vidunderlige de hadde lært fra Bibelen, på en så klar, naturlig og vektig måte at det gjorde synlig inntrykk på dommeren.» Saken ble avgjort i de tiltaltes favør.

NØYTRALE KRISTNES TRO BLIR PRØVD

Bror Fernando Silva fra Oporto husker som om det var i går, den ildprøven han måtte igjennom da han nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner: «Jeg ble arrestert i desember 1972 og satt i fengsel i 15 måneder. Gjentatte forsøk på å få meg til å inngå kompromiss, deriblant fysiske ’overtalelsesmetoder’, førte ikke fram. Jeg ble overført til  Trafaria-fengslet i nærheten av Lisboa, og der omfattet også ’behandlingen’ pisking. Til slutt ble jeg ført om bord i et fly som skulle til Angola.

Jeg forstod snart at jeg hadde en uhyggelig tid foran meg. Jeg havnet i Nova Lisboa under en kaptein i det militære som var beryktet for sin grusomhet. Det var et fast trekk at jeg ble slått, og slagene ble stadig flere og voldsommere. Jeg ble svakere for hver dag som gikk, for ofte fikk jeg ikke mat. Jeg bad hele tiden til Jehova, og jeg kan si at han ikke forlot meg. Jo mer de slo meg, jo mindre kjente jeg det. Vennligsinnete soldater kom med brød og frukt til meg.

En kveld kom kapteinen til cellen med papir og penn. Han bad meg om å skrive et avskjedsbrev til mine foreldre, for jeg skulle skytes. Jeg bad Jehova om styrke til å holde ut og skrev brevet, sikker på at jeg kom til å dø. Så fikk jeg vite at det bare var et knep! Til slutt ble jeg stilt for en militærdomstol og dømt til fengsel i to år og fire måneder.»

En lege fra en fremtredende familie tok standpunkt i spørsmålet om nøytralitet allerede før han var døpt. Hans bror var blitt dekorert for tapperhet i kolonikrigen, og familien ventet at han også skulle være en god patriot. Han hadde imidlertid bestemt seg for at han ikke ville delta i kolonikrigen i Afrika, og valgte en passende anledning under en familiesammenkomst til å forklare sitt bibelske standpunkt. Hans mor klarte ikke å forsone seg med denne avgjørelsen og bad om å få en samtale med en offiser ved det militære hovedkvarter. José Manuel Paiva forteller selv hva som skjedde under dette møtet:

 «Det var tydelig at mor var svært oppskaket fordi jeg var familiens ’sorte får’, så jeg bad om å få forklare hvorfor jeg hadde truffet en slik beslutning. Mens offiseren hørte oppmerksomt på, avbrøt mor samtalen og sa: ’Det er disse Jehovas vitner. De har hjernevasket min sønn. De er fanatiske!’ Jeg ble overrasket da offiseren svarte: ’Nei, jeg tror ikke de er fanatiske. Jeg har hørt på Deres sønn nå mens han har redegjort for sin tro. Han vet hva han gjør, og hvorfor han gjør det. Jeg kan naturligvis ikke være enig med ham, ettersom jeg er yrkessoldat. Men jeg respekterer disse menneskene. Jeg har hørt andre Jehovas vitner forklare hvorfor de ikke deltar i krigen, og jeg har kommet til at alle sammen kan redegjøre for sin tro på en fornuftig måte. Fanatikerne er de som drar til Fátima [et katolsk valfartssted i Portugal] uten å vite hvorfor de tror, eller hva de tror på.’

Så sa han henvendt til meg: ’De er jo lege. Hvorfor kan De ikke få to av Deres kolleger til å undertegne en erklæring om at De har en eller annen sykdom? Vi vil arkivere den sammen med papirene Deres, og så blir De fritatt for militærtjeneste.’ Jeg takket for omtanken, men sa at jeg ikke kunne gjøre det, ettersom det ikke var sant. Til min store overraskelse så han på mor og sa: ’Hørte De det? Jeg kom med det forslaget med hensikt, for jeg vet at Jehovas vitner ikke engang lyver. Der ser De hva slags støpning Deres sønn er av. De skulle være stolt over å ha en slik sønn! ’» Denne broren tjener nå som eldste.

RASK VEKST

Ved avslutningen på tjenesteåret 1972 hadde den teokratiske organisasjon stor fremgang. Det var  seks høydepunkter på rad i antall forkynnere, og for tredje år på rad var det over 1000 som ble døpt. Det ble ledet over 10 000 bibelstudier, og til sammen 23 092 var til stede på minnehøytiden. Ettersom det nå var én forkynner for hver 226 innbyggere i Lisboa, oppfordret avdelingskontoret brødrene til å flytte og til å tjene på steder hvor behovet var større.

Til og med store byer trengte hjelp. Som et eksempel kan vi nevne Setúbal, som har 60 000 innbyggere og ligger bare 40 kilometer sør for Lisboa. I 1968 hadde menigheten bare 27 forkynnere. Avdelingskontoret sendte fem spesialpionerer dit, og i 1972 hadde menigheten vokst til 140 forkynnere, og det var 375 til stede på minnehøytiden. I dag er det tre menigheter i Setúbal.

DET INTERNASJONALE STEVNET I 1973

Veksten fortsatte, og det var 8150 til stede på den portugisiske avdelingen da stevnet med temaet «Guds seier» ble holdt på verdensutstillingsområdet i Brussel. Det var mange tusen flere spanske og belgiske brødre på stevnet, så alt i alt var det over 50 000 til stede. Det er bemerkelsesverdig at det var så mange portugisiske deltagere, for de fleste av dem hadde ikke pass, og myndighetene ville ikke utstede pass til dem. Et spesielt «kollektivt pass» ble utstedt til Jehovas vitner som garanterte at deres gruppe på 25 reisende ville komme tilbake til Portugal. Det ble satt opp fire ekstratog med 1000 stevnedeltagere i hvert tog. Seks fly ble chartret, og en lang rekke busser ble leid. Det var trosstyrkende for disse portugisiske brødrene fra slike fjerntliggende steder som Moçambique,  Kapp Verde, Madeira og Azorene å bli forent på denne måten.

Kjærligheten taler et språk som alle kan forstå. Dette kom tydelig til uttrykk under innlosjeringsarbeidet før stevnet i Brussel. Tenk på at én menighet i Brussel med 50 forkynnere skaffet sengeplasser til 350 besøkende brødre! Mange brødre stilte med glede sin egen seng til rådighet. Noen hadde opptil 25 gjester boende hos seg. En bror som skulle ha 15 stevnedeltagere hjemme hos seg, ville gjerne gjøre mer. Derfor leide han alle rommene på et lite hotell nær stevnestedet for hele stevneperioden og sa til den broren som stod for innlosjeringen: «Disse rommene kan du tildele slike som ikke har så god råd.»

Avskjedsscenene på jernbanestasjonen var et syn som ingen kommer til å glemme. Det var kyssing og klemming og overrekkelse av blomster og suvenirer. En politimann ble så rørt over å se kristen kjærlighet komme til uttrykk på denne måten at han også kom med en gave!

Stevnet gjorde naturligvis dypt inntrykk på brødrene. En bilkolonne med stevnedeltagere ble eskortert gjennom byen av politiet, noe som fikk en av brødrene til å bemerke: «For en forskjell! Her er politiet foran og leder oss. I Portugal er de alltid bak og jager oss.»

Bror Knorrs avskjedsord til de portugisiske stevnedeltagerne var: «Fortsett å tjene Jehova trofast. Vi vet aldri hva Jehova vil tillate. Hvem vet — kanskje det neste internasjonale stevnet dere overværer, blir holdt i Portugal!»

ET STATSKUPP

De militære planla en rask revolusjon, som ble  gjennomført 25. april 1974. Det hadde vært stor misnøye på grunn av den langvarige kolonikrigen i Afrika. Det var ingen seier i sikte i Angola, Moçambique eller Guinea-Bissau. Fordi regjeringen førte en ubøyelig politikk overfor koloniene, kom soldatene til at tiden var inne til at de selv gjorde slutt på krigen.

Befolkningen i sin alminnelighet støttet fullt opp om den så godt som ublodige revolusjonen. Det var rart å se mektige institusjoner som hadde holdt befolkningen som i en skruestikke, falle sammen over natten. Hundrevis av PIDE-agenter ble arrestert. Soldater med geværer i hendene som førte PIDE-agentene bort, var virkelig et uvanlig syn!

EN OVERGANGSPERIODE

Det nye regimet erklærte straks at det skulle være talefrihet i landet, og at borgerrettighetene skulle gjeninnføres. Kort tid etter informerte justisdepartementet vår advokat om at alle forestående rettssaker mot Jehovas vitner var blitt henlagt.

Vi fikk også vite at den forrige regjeringen bare hadde lagt vår søknad om lovformelig anerkjennelse til side. Nå hadde vi ukentlig kontakt med myndighetene, som var stemt for at vårt arbeid skulle bli juridisk anerkjent.

DET SISTE UTENLANDSSTEVNET

Sommeren 1974 var til sammen 12 102 portugisiske brødre til stede på områdestevnet med temaet «Guds hensikt» i Toulouse i Frankrike. Aldri før i landets historie var det blitt arrangert fellesreiser med så mange deltagere til et stevne utenlands. En inspektør ved jernbanen så brødrene gjøre ren en  jernbanevogn og bemerket: «Jeg har aldri sett på maken i alle de 25 årene jeg har arbeidet ved jernbanen. Dette er helt usedvanlig. Dere er annerledes enn alle andre som reiser med disse togene.»

Dette ble det store høydepunkt på det som var blitt et årlig utenlandsopphold. Brødrene brakte mange offer for å komme til områdestevnet og fulgte nøye med, fra den innledende velkomsthilsenen til de siste ordene i den avsluttende bønnen. Vi kommer alltid til å minnes med stor takknemlighet alt det arbeid som ble gjort av dem som tjente som vårt vertskap i disse årene.

EN HISTORISK BEGIVENHET

Den 18. desember 1974 ble Jehovas vitner lovformelig anerkjent. Bare tre dager senere ble det holdt to uforglemmelige møter, hvor brødrene N. H. Knorr og F. W. Franz deltok. I Oporto var det 7586 til stede og i Lisboa 39 284.

Lisboa-avisen Diário Popular for 26. desember 1974 omtalte denne begivenheten: «Fram til 25. april  var det farlig og til og med samfunnsnedbrytende å være et av Jehovas vitner. Men tidene har forandret seg. Nå er det ikke bare mulig å være et av Jehovas vitner i Portugal, men vitnene kan også komme sammen offentlig. Dette skjedde i Lisboa, på Tapadinha stadion, hvor tusener helt fritt kom sammen. . . . Temaet, fred under ’Guds enestående regjering’, gjenlød gjennom høyttalerne. Og alt dette fant sted på et fotballstadion hvor vi har vært til stede ved langt mindre oppbyggende sammenkomster.»

ÅNDELIG FØDE TILVEIEBRAKT

I de årene arbeidet var forbudt, sørget Jehova gjennom sin organisasjon for at vi fikk åndelig føde. Mange avdelingskontorer sendte oss regelmessig småpakker med litteratur i posten, men etter hvert som årene gikk, ble flere og flere av disse beslaglagt. Brødre som kom til Portugal på ferie, hadde med seg verdifulle mengder litteratur i årenes løp. Vi setter stor pris på det mot disse brødrene la for dagen, og takker alle som så villig deltok i denne virksomheten. — 2. Tim. 1: 7.

LITTERATURLAGRE UNDER FORBUDET

Etter hvert som organisasjonen vokste, trengte vi steder å arbeide ut fra, og vi fant noen passende steder i en rekke byer. Ett slikt sted ble kalt «hullet». Ikke noe dagslys slapp inn der, så det var nødvendig å lage et hull i veggen for å få frisk luft. En bror arbeidet trofast på dette stedet i åtte år. Han forteller: «Jeg har alltid hatt en spesiell aversjon  mot rotter og mygg. I ’hullet’ var det dessverre en hel del av begge deler. I begynnelsen måtte jeg hoppe over rottene når jeg kom inn i ’hullet’ og de løp for å gjemme seg. Etter hvert ble de så vant til at jeg var der, at de gikk rolig forbi meg mens jeg arbeidet. Det var rart, men under disse spesielle forholdene klarte jeg å avfinne meg med dem.»

Ved hjelp av brødre som var ansatt i handelsfirmaer, klarte vi å importere en spesiell utgave av Vakttårnet, og det er tydelig at tollmyndighetene ble «blindet» for hva de gav tillatelse til. Dette pågikk med hell i en årrekke, helt til behovet ble for stort. Selv under papirkrisen i begynnelsen av 1970-årene ledet Jehova det slik at vi fikk tonnevis av papir.

I årenes løp arbeidet en rekke trofaste eldste hardt og lenge etter sin vanlige arbeidsdag for å sørge for at viktige publikasjoner kom ut til forkynnerne i tide. Opptegnelser viser at det ble trykt over 1 400 000 bøker på kommersielle trykkerier. I tillegg kommer millioner av brosjyrer, blad og traktater. Det er tydelig at Jehova beskyttet og velsignet oss.

Men siden arbeidet nå var lovformelig anerkjent, kunne vi importere litteratur fra hovedkontoret. For en glede det var å motta vår første 14-tonns containerforsendelse i 1975! Den inneholdt en ny, 416-siders bok, Guds tusenårige rike er nær!

AVDELINGSKONTOR OG STEVNEUTSTYR

Nå da vi hadde full tilbedelsesfrihet, tok vi en rekke skritt med tanke på å gjøre organisasjonen  mer effektiv på alle plan. I Estoril, en forstad til Lisboa, fant vi en moderne, treetasjes bygning som egnet seg godt som avdelingskontor. Eieren nølte først med å leie ut til Jehovas vitner. All tvil ble fjernet da han snakket med sin advokat, som sa: «De kunne ikke få bedre leieboere. Jehovas vitner vil ta like godt vare på stedet som om det hadde tilhørt dem.» Vi kjøpte denne bygningen i 1976 og utvidet den i 1977. Dermed fikk vi plass til et litteraturlager og et lite offsettrykkeri.

Et privilegium som brødrene med glede påtok seg, var å arrangere sine egne kretsstevner og områdestevner. Det var ikke noen liten utfordring, for kretsene hadde ikke noe som helst utstyr — ikke engang en kjele eller en kasserolle. Avdelingskontoret holdt en rekke møter for å sørge for at alle de 12 kretsene fikk det samme utstyret. Kretsenes kafeteriautstyr og høyttalerutstyr kunne derfor også brukes på områdestevnene. Alt dette utstyret var klart og ble tatt i bruk sommeren 1975, da de første tre områdestevnene ble holdt i Portugal. Til sammen 34 529 hørte det offentlige foredraget.

RIKETS SALER BLIR TATT I BRUK IGJEN

I januar 1975 gav avdelingskontoret menighetene beskjed om at de kunne skaffe seg Rikets saler igjen. Før året var omme, var over 100 saler tatt i bruk. Ettersom det er kostbart å sitte med fast eiendom i Portugal, var den eneste løsningen å leie saler. Mange Rikets saler er de vakreste auditoriene i strøket. Hvor fint er det ikke å se at Rikets saler mange steder har teppe på gulvet, gardiner og andre  ting som brødrene ikke har hatt råd til å anskaffe seg selv! Leien er høy. Noen steder betales det et beløp som tilsvarer over 4500 kroner i måneden. I de fleste byer er det derfor fire — fem menigheter som bruker samme sal.

TIMOR

Timor tilhører De ostindiske øyene og ligger nord for Australia. Den østlige halvdelen av øya ble portugisisk territorium i begynnelsen av det 16. århundre. I 1975 krevde Timors befolkning uavhengighet. Omtrent på denne tiden bad Selskapets hovedkontor avdelingskontoret i Portugal om å finne et spesialpionerpar med erfaring som var villig til å reise til Dili, hovedstaden på Timor, og bearbeide den interessen som en besøkende bror fra Australia hadde funnet.

Bror og søster Gabriel Santos tok med glede imot denne misjonærtildelingen. De kom til Dili i april 1975, men deres tjeneste der ble kortvarig. I begynnelsen av august samme år brøt det ut borgerkrig mellom de to rivaliserende politiske partiene. Bror Santos forteller hva som skjedde:

«Bare to dager før skytingen begynte, hadde jeg kjøpt inn nok mat for to uker. Lite visste vi at vi snart ville være fanger i vår egen leilighet. Da kulene begynte å treffe huset hvor vi bodde, innså vi at det hjalp lite å bekymre seg, og vi bad til Jehova og la vårt liv i hans hånd. Etter nærmere to uker hadde vi nesten ingenting igjen av matforsyningene, og vi var de eneste i huset, ettersom de sju andre familiene hadde flyktet til en flyktningeleir. Akkurat da  vi lurte på hva vi skulle gjøre, kom kapteinen fra en båt og banket på hos oss. Vi hadde studert Bibelen med hans kone, og nå hadde han trosset kuleregnet for å få oss ut. Da vi begav oss på vei til flyktningeleiren, stanset skytingen av en eller annen grunn for første gang på to uker. Og hvor merkelig det enn kan høres, begynte den igjen så snart vi hadde kommet til leiren. Etter at vi hadde vært tre dager i leiren, tok kapteinen oss med om bord i et norsk skip som fraktet oss og 1157 andre flyktninger til Darwin i Australia. Det var tydelig at Jehova hadde holdt sin beskyttende hånd over oss, og vi er ivrigere enn noen gang etter å fortsette å tjene ham trofast.»

Disse pionerene leverte 567 bøker på bare tre måneder, og noen av dem som begynte å komme på møtene i Dili, ble med tiden døpt etter at de hadde kommet tilbake til Portugal. Dette området er nå under indonesisk administrasjon, og hvordan utviklingen vil bli, er et åpent spørsmål.

 ET TEGN PÅ STØRRE TING SOM SKAL KOMME

Ved avslutningen på tjenesteåret 1975 var det interessant å ta et tilbakeblikk og se hvor mange høydepunkter som ble nådd bare i løpet av ett år med religionsfrihet. Det var høydepunkter i antall forkynnere ni måneder på rad, og det største høydepunktet var på 16 183 forkynnere. Det var en økning på 23 prosent i forhold til gjennomsnittet året før. Alt i alt 3925 ble døpt, og det var 41 416 til stede på minnehøytiden. Alle ting tydet på at det skulle bli enda større økning.

FRIHETEN MEDFØRER NYE PRØVER

Revolusjonen i 1974 medførte store forandringer i det portugisiske samfunn. En urolig periode fulgte, og radikale krefter drev propaganda for å påvirke befolkningen. Det ble organisert «nabolagsgrupper» og «fabrikkomiteer» som sa opp folk etter vilkårlige rettsavgjørelser. På gatene kunne en se Stalin, Lenin, Marx og Mao på plakater og store veggmalerier. Hammeren og sigden ble et vanlig syn nå da kommunistiske aviser var til salgs.

Ironisk nok viste det seg at den sterkt fordømte undertrykkelsen som ble praktisert av det avsatte høyrefløyregimet, nå ble et redskap for det nye venstrefløyregimet. Dette fremgår av det Olegário Virginio opplevde: «Myndighetene oppfordret alle til å arbeide en bestemt søndag som en frivillig demonstrasjon av massenes tilslutning. Alle borgere ble oppfordret til å møte opp på markene, fabrikkene og kontorene til en ’festarbeidsdag for å feire de væpnede styrkers seier’. Ettersom jeg hadde bestemt  meg for ikke å møte fram, fikk jeg en telefonoppringning denne søndagen hvor jeg ble truet med alvorlige vanskeligheter hvis jeg ikke kom. Da jeg gikk på arbeidet dagen etter, så jeg et bilde som hang på et stort tre ved inngangen til fabrikken, og under bildet stod det: ’Heng jehovaene.’

Så ble det innkalt til et allmannamøte. Det var cirka 400 til stede da jeg ble innkalt foran et dommerpanel som bestod av 17 komitémedlemmer. Da jeg begynte å forsvare min nøytrale holdning til revolusjonens sak, ble jeg avbrutt av kommunister, som angrep min tro. De anklaget Jehovas vitner for å være mordere fordi vi nekter blodoverføring, og sa at vi var upatriotiske; de forlangte at jeg skulle sies opp. Andre medlemmer var ikke enige i dette. En av dem tok til orde og sa at møtet ikke hadde kommet i stand for å vurdere en persons religiøse overbevisning, men for å vurdere en av de ansatte. Det ble avlagt en god rapport om mitt arbeid, og møtet avsluttet med at jeg fikk beholde jobben på grunn av eksemplarisk oppførsel. Den mannen som var ansvarlig for at bildet utenfor fabrikken ble hengt opp, begikk senere selvmord.»

EN ANNEN SLAGS PRØVE

På denne tiden ble det vanlig at folk viste ærbødighet for døde revolusjonsledere, for eksempel Salvador Allende, ved fem minutters stillhet. Mário Neto opplevde følgende en gang det skulle vises ærbødighet for en død portugisisk soldat:

«Ettersom jeg ikke deltok i seremonien, benyttet kommunistiske kolleger av meg anledningen til å rette anklager mot meg. Den dagen allmannamøtet  skulle holdes, samlet 250 ansatte seg i auditoriet. Ved et langt bord satt det ni dommere, som representerte forskjellige avdelinger ved kontoret. Jeg satte opp følgende betingelser før jeg fremførte mitt forsvar, og de ble godtatt: 1) Jeg ville ikke bli avbrutt mens jeg talte; 2) hvem som helst kunne stille spørsmål etter at jeg var ferdig med min forsvarstale; 3) jeg skulle få lov til å bruke Bibelen.

Ettersom anklagen gjaldt ærefrykt for de døde, fikk jeg anledning til å forklare hva som ifølge Bibelen er de dødes tilstand. Jeg understreket at håpet om Riket er den eneste løsningen på de problemer den urolige og undertrykte menneskehet har å stri med. Dette møtet varte i tre timer, og jeg betrakter den talen jeg holdt, som det viktigste offentlige foredrag jeg noen gang har hatt det privilegium å holde. Etter møtet kom flere av kontorpersonalet bort til meg og uttalte seg positivt. En kommunist sa for eksempel: ’Jeg har alltid vært redd for døden, og særlig for hva de døde kan gjøre mot meg. Det du sa, er fornuftig, og jeg må få takke deg for det.’ En katolsk kvinne sa: ’Gratulerer! Jeg følte at jeg hørte på en sann kristen, en moderne Sankt Paulus. Du klarte deg utmerket. Det var en glede å høre deg tale.’ En uke senere ble det opplyst at det var enstemmig vedtatt at jeg skulle få beholde stillingen min.»

EN STOR DØR BLIR ÅPNET

Arbeidet gikk nå framover med stormskritt. I treårsperioden fra 1975 til 1977 ble det opprettet gjennomsnittlig én ny menighet hver uke! Se på  disse tallene: I 1976 og 1977 ble det levert over 110 000 bibler. Det var ingen som distribuerte så mange bibler i Portugal som Jehovas vitner! I den samme perioden sendte avdelingskontoret ut over en million bøker til menighetene! I 1977 var det et høydepunkt på 20 335 forkynnere, og det var flere til stede på minnehøytiden enn noen gang tidligere, nemlig 47 787.

I denne perioden organiserte vi en omfattende kampanje for å bringe det gode budskap ut til alt ledig distrikt. En rekke midlertidige spesialpionerer drog av gårde i bilgrupper. Selskapet fikk telefonoppringninger fra pionerer som bad om å få tilsendt 1000 ekstra bøker ekspress! Ja, det var ikke uvanlig at en bilgruppe på fire pionerer leverte over 2000 bøker i måneden. Det ble avlagt et mektig vitnesbyrd!

PIONERER TIL GUINEA-BISSAU

Guinea-Bissau ligger på Afrikas vestkyst, mellom Senegal og Guinea, og har en befolkning på 530 000. Landet er en av de nye republikkene i Afrika. Det erklærte sin uavhengighet i 1973 og oppnådde uavhengighet i ordets fulle betydning etter militærkuppet i Portugal i 1974. Størsteparten av befolkningen er muhammedanere.

I årenes løp var det en rekke forkynnere som besøkte landet og gjorde sitt ytterste for å så sannhetens sæd. I april 1976 ble virksomheten mer organisert, for da ble to spesialpionerer sendt dit fra Portugal. De utførte et enestående arbeid i løpet av de neste 14 månedene. Manuel Silvestre forteller:  «Folk er mottagelige for sannheten, og min partner og jeg leder nå til sammen 67 bibelstudier.»

Under kretstilsynsmannens besøk i mai 1977 forkynte de i fjerntliggende byer. Bror Rodrigo Guerreiros rapport viser hvilke resultater de oppnådde: «Det var bare mulig å få leie bil for kortere tid, så vi tok med så mye litteratur vi kunne. De to spesialpionerene, min kone og jeg drog til Mansôa, Bafata og Nova Lamego. Ofte leverte vi fem—seks bøker ved hver dør. På bare to og en halv dag leverte vi til sammen 774 bøker og bibler.»

Selskapet hadde planer om å sende flere forkynnere av det gode budskap til Guinea-Bissau, men den katolske kirke var ikke begeistret for pionerenes nærvær. En dag sa en prest i en hånlig tone til bror Manuel Silvestre: «Vi gjorde det vanskelig for dere i Portugal fordi dere ikke ville kjempe i Afrika, så det er best dere forbereder dere på å møte motstand her også!»

Kort tid senere fikk de to spesialpionerene beskjed om å forlate landet innen 48 timer. Den grunnen som ble oppgitt, var at deres «virksomhet berørte statens indre sikkerhet». I september 1977 hadde vi en samtale med ambassadøren i Lisboa i et forsøk på å finne ut hva de utviste pionerene hadde gjort som berørte statens indre sikkerhet, men han hadde ingen forklaring å komme med.

Tiden vil vise hva Jehova har i beredskap når det gjelder dette landet, men mens spesialpionerene tjente der, avla de personlig et vitnesbyrd for mange regjeringsmedlemmer, deriblant presidenten.

 FREMGANG I KAPP VERDE

I 1968 var det tre forkynnere i Kapp Verde. I 1974, det året da Portugals kolonier oppnådde uavhengighet, var det et høydepunkt på 14 forkynnere. Øygruppen hadde tørke sjuende år på rad. Men store åndelige velsignelser lå foran den.

Fire spesialpionerer fra Portugal fikk i oppdrag å tjene på to forskjellige øyer. De utførte et utmerket arbeid, og da tjenesteåret 1976 utløp, var det et høydepunkt på 60 forkynnere på øyene. Det utgjorde en økning på 130 prosent i forhold til året før. En nidkjær gruppe som nå omfattet ti pionerer, leverte over 3000 bibler og bøker det året. Et rekordantall på 130 overvar minnehøytiden.

En spesiell begivenhet var det første områdestevnet med fullt program. Det ble holdt i hovedstaden, Praia, i 1977. Brødrene leide den største kinosalen i byen til de fire stevnedagene og fremførte tre bibelske skuespill. Det var 284 til stede på det offentlige foredraget.

I januar 1978 skjedde det noe uventet. De fire portugisiske spesialpionerene ble utvist som uønskede personer. Dette bidrog bare til å anspore brødrene til større virksomhet. I 1982 var det alt i alt 21 pionerer i Kapp Verde, og det ble oppnådd et høydepunkt på 147 forkynnere. Det var 470 til stede på minnehøytiden i 1982. Budskapet om Riket blir nå forkynt på fem av øyene. Ja, vi kan vente en større innhøstning i dette området.

DET GODE BUDSKAP BLIR UTBREDT PÅ AZORENE

I den senere tid har det vært en jevn utvandring  fra disse øyene. Samtidig er stadig flere velvillige mennesker blitt ført sammen «som sauer i en kve», idet de er blitt ført inn i Jehovas folks menigheter. De har latt sin røst høre på samtlige av øyene. — Mi. 2: 12.

Tenk på dette eksemplet: Menigheten i Santa Cruz das Flores ble opprettet i 1975. Bror José Lima, som hadde bodd i USA, kom tilbake til den øya hvor han var født, for å gjøre sine slektninger og landsmenn kjent med det gode budskap. Da kretstilsynsmannen kom på besøk, fikk han holde det offentlige foredraget i en elegant festsal, og det var 33 til stede. Etter møtet sa eieren: «Denne salen kan dere forresten bruke en gang i måneden til spesielle møter uten at det skal koste dere noe.»

I desember 1981 var det et høydepunkt på 12 forkynnere på denne lille øya, og det året var det 50 til stede på minnehøytiden. Brødrene har nylig bygd en fin Rikets sal.

Jordskjelvet 1. januar 1980 medførte store ødeleggelser på øya Terceira. Det var 56 som omkom, og 15 000 ble hjemløse. Heldigvis var det ingen brødre blant de omkomne, men mange fikk store skader på husene sine. Rikets sal i den største byen, Angra do Heroísmo, var den eneste religiøse bygningen som ikke ble skadd, og brødrene fikk bo der midlertidig. Avdelingskontoret i Portugal sendte nærmere 500 kilo mat og andre nødvendige ting med den første forsendelsen myndighetene ordnet med. En områdetilsynsmann som ble sendt av sted for å undersøke situasjonen, meldte: «Mange av dem som ble offer for jordskjelvet, var nedtrykt og  tilbøyelige til å klage, men slik var det ikke med brødrene. Den oppriktige interesse som ble vist dem av brødre som straks ble sendt dit fra andre øyer for å vurdere situasjonen, var til stor oppmuntring.»

Det blir stadig flere på disse øyene midt ute i Atlanterhavet som synger lovsanger til Jehovas pris. I tjenesteåret 1982 ble det rapportert et høydepunkt på 303 lojale forkynnere.

FREMGANG PÅ MADEIRA

I begynnelsen av 1970-årene, etter nesten 20 års forkynnelse, var det 100 forkynnere som rapporterte på denne øya. Ingen kunne ha tenkt seg at det bare noen få år senere ville være over 300 forkynnere av det gode budskap der. Høydepunktet for tjenesteåret 1982 var 396, og i 1981 var det for første gang over 1000 til stede på minnehøytiden.

I 1973 opptrådte lederen for et band på luksushotellene i Funchal, hovedstaden på Madeira. Han forteller sin opplevelse: «Jeg var svært verdslig. Jeg drakk meg ofte full og levde et umoralsk liv. Etter at min kone hadde reist fra meg, var det en som tidligere hadde spilt i bandet, som snakket med meg om sitt nye håp, som var basert på Bibelen. Da jeg leste de første publikasjonene han gav meg, forstod jeg at håpet om Riket var mitt håp også. Etter det andre bibelstudiet gikk jeg til Rikets sal, men jeg følte meg utenfor på grunn av det pistrete håret mitt og det ustelte skjegget. Også etter at jeg hadde forbedret mitt utseende, var jeg klar over at jeg måtte foreta flere forandringer for å behage Gud.

 Jeg hadde et brennende ønske om å fortelle andre om det jeg lærte, men jeg var kontraktbundet til å spille på Azorene. Før jeg reiste, fikk jeg tak i en rekke eldre numre av bladene for å studere dem. Da jeg hadde lest alle sammen, ville jeg gjerne at andre skulle få lese dem også. Etter at jeg hadde spilt til klokken tre om morgenen, gikk jeg så fra dør til dør og stakk et blad under hver dør sammen med en personlig hilsen. Da jeg hadde studert Bibelen i to måneder, innviet jeg mitt liv til Jehova.

Min mor, som var troende katolikk, ble forundret over min nye livsstil. En dag sa hun: ’Jeg har ofte bedt om at Gud måtte få deg til å slutte å leve på en så lettsindig måte. Jeg er så glad for å se at Jehova er denne Gud, og at han har besvart mine bønner.’ Etter å ha studert i seks måneder ble hun døpt. Hun var da 73 år.» I dag tjener bror John Vieira som eldste.

Mange brødre kunne knapt tro sine egne ører da det ble opplyst at Estádio dos Barreiros (Barreiros stadion) var blitt leid til områdestevnet 1981 med temaet «Lojalitet mot Riket». Rådhuset i Funchal bidrog med tømmer til en verdi av 15 000 kroner til stevnet. Vi fikk stor publisitet i presse, radio og fjernsyn. Det var 832 til stede på det offentlige foredraget.

SPENNENDE BEGIVENHETER I ANGOLA

I januar 1974 skjedde det store forandringer i Angola. Det ble opplyst at de lovene om religionsfrihet som var blitt vedtatt i Portugal, også skulle gjelde i koloniene. Fra da av skjedde det en rekke  ting som fikk kolossalt stor innvirkning på Rikets arbeid. I mars 1975 leverte brødrene inn alle nødvendige papirer for å oppnå juridisk anerkjennelse, deriblant navnet og adressen til 500 forkynnere. Ettersom det nå var lovlig å komme sammen igjen, benyttet de straks anledningen til å holde sitt første offentlige kretsstevne. Hvor? I den fineste idrettshallen i Luanda, Cidadela Desportiva, i week-endene omkring den 16. og den 23. mars.

Octacílio Figueiredo tenker med glede tilbake på det som skjedde: «Det første stevnet var bare for forkynnere og for dem som regelmessig kom på møtene. Vi ble overbegeistret over å se at det var 2888 til stede på det offentlige foredraget. Ettersom dette stevnet ble avviklet uten problemer, holdt vi også det andre stevnet. Denne gangen innbød vi alle interesserte. Det er vanskelig å beskrive hvor forbløffet vi ble over å se at det var 7713 til stede på dette andre offentlige foredraget! Noen av dem som kom, hadde tilbrakt over 15 år i fengsler og arbeidsleirer. Gledestårene rant nedover ansiktet deres da de sang den siste sangen.» For et stort øyeblikk dette var i disse trofaste brødrenes liv!

Bror Luis Sabino forteller en opplevelse som fant sted under dette kretsstevnet: «Ettersom det var en god del stridigheter blant de tre politiske bevegelsene som hadde kjempet mot portugiserne, ble det satt ut politimenn som skulle beskytte stevnet. Uken før hadde det brutt ut opptøyer på det samme stedet under et politisk møte. En politimann bestemte seg for å gå inn for å høre på det som ble sagt, ettersom han hadde hørt så mange  motstridende ting om vitnene. Han ble så imponert at han skyndte seg hjem og hentet sin kone og barna. Resultatet var at det ble startet et bibelstudium med ham og familien.»

Den 5. september 1975 kom det en offisiell erklæring fra regjeringen om at Jehovas vitner var en «autorisert religion». Brev som kom inn, viste at det var hundrevis av interesserte i samtlige provinser. Da en av kretstilsynsmennene besøkte en isolert gruppe på et avsidesliggende sted, kom det til hans store overraskelse 583 på det offentlige foredraget!

ARBEIDET BLIR FORBUDT I ANGOLA

Det brøt ut borgerkrig i dette landet, som så desperat søker å oppnå uavhengighet. Selv om 11. november 1975 offisielt markerte slutten på kolonistyret og opprettelsen av den nye republikken, fulgte en vanskelig periode med mange indre problemer. Plutselig, 14. mars 1978, ble Jehovas vitners arbeid forbudt. Vitnene fortsetter imidlertid å leve et eksemplarisk liv og ber om at de som sitter i høyere stillinger, må undersøke de faktiske forhold. Kjensgjerningene taler for seg og viser at Jehovas vitner er fredselskende mennesker. Vitnene i Angola er fast besluttet på å fortsette å «føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt». — 1. Tim. 2: 1, 2.

DET FØRSTE INTERNASJONALE STEVNET I PORTUGAL

I Portugal ble det opplyst at det internasjonale stevnet i 1978 med temaet «Den tro som seirer» skulle holdes i Lisboa. De portugisiske brødrene så  fram til dette stevnet med de største forventninger. I stedet for å være gjester i et annet land skulle de for første gang få det privilegium å være vertskap.

Restelo stadion, hvor en har utsikt over elven Tejo og Europas lengste hengebro, viste seg å være en ideell stevneplass. Deltagerne kom fra en rekke land, og det største antall til stede var 37 567. Det var 1130 som ble døpt. Cirka 6000 stevnedeltagere deltok i felttjenesten, og mange utførte gatearbeid for første gang. De strømmet til jernbanestasjoner og busstasjoner, offentlige parker og markedsplasser og leverte 250 000 løpesedler og 25 000 blad.

Omtrent på dette tidspunkt var det en bror fra Filippinene som befant seg på en oljetanker på vei til Portugal. Han ønsket inderlig å overvære et internasjonalt stevne, men nå befant han seg langt ute på havet. Han fortsatte imidlertid å legge saken fram for Jehova i bønn. Da tankeren gled opp langs elven Tejo, stod han og så inn mot land i kikkert. Til sin store overraskelse fikk han se en svær tavle som bekjentgjorde det offentlige foredraget på det internasjonale stevnet i Lisboa! Meningen var at tankeren bare skulle ligge i havn noen få timer, men så opplyste kapteinen at en mindre reparasjon ville gjøre det nødvendig å bli liggende der i flere dager. Broren takket Jehova for at han fikk være blant de lykkelige stevnedeltagerne.

Dette stevnet førte også til en lykkelig gjenforening. Flere år tidligere hadde Maria og Elisa vært gode venner. Men Maria flyttet til Nederland. I mellomtiden ble Elisa et av Jehovas vitner. I juli 1974 holdt hun på med å gjøre seg i stand til å reise  til et områdestevne i Frankrike, da det ringte på døren. Det var Maria, som hadde kommet fra Nederland for å ta noen dagers ferie i Portugal hos henne. Da Maria fikk se koffertene, spurte hun: «Hvor skal du hen?»

«Vi skal til Toulouse på et stevne.»

«Du har da aldri pleid å reise noe sted — hva slags stevne er det, forresten?»

«Det er et stevne som Jehovas vitner skal holde.»

«Å, nei — hvordan kan du være sammen med slike fryktelige mennesker?»

Maria ble ergerlig og gikk. Men hvor skulle hun nå tilbringe ferien? Én ting var helt sikker: Hun skulle ikke tilbringe den hjemme hos et av Jehovas vitner! Hun oppsøkte en annen venninne, og da hun ble bedt inn, fikk hun igjen se en rekke kofferter. Hun spurte nølende: «Hvor skal du hen med alle disse koffertene?»

Svaret var: «Jeg reiser til Frankrike i morgen.»

«Ikke til Toulouse, håper jeg.»

«Jo, det er nettopp dit jeg skal! Jeg skal på et stevne som Jehovas vitner skal holde. Men hvordan kunne du vite det?»

«Ikke tenk på det — dette er helt uhyggelig — jeg går med en gang.»

Det gikk flere år, og ingen av de to søstrene hørte noe fra Maria. Men så, like før det internasjonale stevnet, fikk Elisa et brev fra Maria hvor hun bad om tilgivelse for det hun hadde sagt, og for sin uhøflige oppførsel. Hun spurte: «Har du en seng til din søster under det internasjonale stevnet i Lisboa?» Tenk deg hvilken glede disse en gang så nære  venninnene følte — nå ble de forent som søstre på grunn av den tro som seirer!

Tidsskriftet Opção for 10.—16. august 1978 skrev om stevnet: «For en som har vært til stede i Fátima i pilegrimstiden, er dette virkelig noe helt annet. . . . Den religiøse atmosfæren er annerledes. Her er det ikke noe mystisisme, men det blir holdt et møte hvor de troende i fellesskap drøfter sine problemer, sin tro og sin åndelige innstilling. Den måten de oppfører seg på overfor hverandre, viser at de virkelig bryr seg om hverandre.»

YTTERLIGERE VELSIGNELSER

I september 1981 sendte avdelingskontoret ut beskjed om at brødrene igjen kunne abonnere på Vakttårnet og Våkn opp! Det hadde ikke vært mulig siden forfølgelsen begynte i 1961.

I februar 1982 ble en stevnehall som var blitt oppført i Lisboa, innviet av bror F. W. Franz. Det var som om en familie ble gjenforent, for bror Franz var det første medlem av det styrende råd som besøkte Portugal etter den annen verdenskrig. Det var i 1947. Denne fine hallen, som har 1315 sitteplasser, ble bygd av brødrene og blir brukt av ni kretser i Lisboa-området.

RESULTATER OPPNÅDD VED GUDS KRAFT

I 1947, da den første felttjenesterapporten ble sendt til Brooklyn, var det ingen som kunne tenke seg at den teokratiske organisasjonen i Portugal skulle bli så stor som den er i dag. Nidkjære brødre og søstre, som er for mange til at de kan bli nevnt ved navn i denne rapporten, har gått fram i Jehovas  kraft for å forkynne det gode budskap overalt i landet. Pionerer har reist til Madeira, Azorene, Kapp Verde, Guinea-Bissau, Angola, Timor og Macau. Som apostelen Paulus sa, kan Gud, «som virker i oss med sin kraft, . . . gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår». Det er blitt avlagt et mektig vitnesbyrd. — Ef. 3: 20.

Noen av de første pionerene er fremdeles aktive i sine tildelte distrikter. Tallet på spesialpionerer har kommet opp i 202. Hvordan betrakter de tjenesten? Søster Maria José Henriques, som har tjent som spesialpioner i over 20 år, sier: «Jeg er nå 60 år, men jeg har fremdeles den samme gleden i tjenesten og det samme ønsket om å hjelpe andre. Jeg har hatt det privilegium å hjelpe 89 personer fram  til dåpen, og mange andre har vært langt på vei til å innvie seg når jeg ble flyttet til et nytt sted. Jeg takker Jehova for all hans omsorg og ufortjente godhet.»

En annen søster, Graciete Andrade, som har tjent som spesialpioner i 18 år, sier: «Det har vært en stor opplevelse å kunne hjelpe 106 personer til å lære sannheten å kjenne og å legge grunnlaget for opprettelsen av tre menigheter. Det gir meg en dyp følelse av tilfredshet å se modne menn ta ledelsen i menighetene som eldste og vite at jeg hadde det privilegium å hjelpe dem.»

Arbeidet fortsetter å gå framover, og i tjenesteåret 1982 var det et høydepunkt på 22 515 Rikets forkynnere i 393 menigheter og isolerte grupper. Portugal har et gjennomsnitt på én forkynner for hver 413 innbyggere, men det er fremdeles mye arbeid som må utføres, for ti prosent av befolkningen bor i distrikter som ikke er tildelt noen menighet. I 1982 var det 58 003 til stede på minnehøytiden, noe som viser at det er store muligheter for framtidig vekst.

Jehovas organisasjon har ledet arbeidet i Portugal gjennom tider med store vanskeligheter og med hurtig vekst. Jehova, den store Hyrde for sin hjord, har i sannhet oppfylt det løftet som er gjengitt i Jeremia 23: 3: «Så vil jeg samle resten av sauene mine fra alle de land jeg har drevet dem bort til. Jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og der skal de øke og bli mange.» Våre portugisiske brødre vil fortsette å gå framover til forkynnelsesarbeidet er fullført, og de vil gjøre sitt ytterste for å hjelpe mange flere velvillige mennesker til å dra nytte av frelsens dag.

[Oversikt på side 234]

(Se den trykte publikasjonen)

Økning i antall forkynnere

22 *

1982

20

1978

18

16

14

12

10

8

6

1968

4

2

1958

1948

1938

0

[Fotnote]

 [Kart på side 135]

(Se den trykte publikasjonen)

Portugal

Moacão

Bragança

Braga

Oporto

Gondomar

Peso da Régua

Villa Nova de Gaia

Aveiro

Guarda

Coimbra

Lousa

Caldas da Rainha

Torres Vedras

Estoril

Parede

Lisboa

Almada

Setúbal

Faro

SPANIA

ATLANTERHAVET

Azorene

FLORES

Santa Cruz

GRACIOSA

PICO

TERCEIRA

Angra do Heroísmo

SÃO MIGUEL

Ponta Delgada

SANTA MARIA

Madeira

PORTO SANTO

MADEIRA

Funchal

ATLANTERHAVET

AZORENE

MADEIRA

EUROPA

AFRIKA

[Kart på side 175]

(Se den trykte publikasjonen)

Macau

ASIA

MACAU

AUSTRALIA

INDIAHAVET

KINA

MACAU

MACAUSJØEN

TAIPA

COLÔANE

[Kart på side 177]

(Se den trykte publikasjonen)

ATLANTERHAVET

AFRIKA

KAPP VERDE-ØYENE

GUINEA-BISSAU

ANGOLA

INDIAHAVET

ASIA

Angola

Luanda

Nova Lisboa

Moçâmedes

ZAÏRE

ZAMBIA

NAMIBIA

ATLANTERHAVET

Kapp Verde-øyene

SANTO ANTÃO

SÃO VICENTE

SANTA LUZIA

SÃO NICOLAU

SAL

BOA VISTA

MAIO

SÃO TIAGO

Praia

FOGO

BRAVA

Guinea-Bissau

Nova Lamego

Bafatá

ATLANTERHAVET

SENEGAL

GUINEA

[Kart på side 239]

(Se den trykte publikasjonen)

Timor

TIMOR

Dili

TIMORSJØEN

INDONESIA

AUSTRALIA

INDIAHAVET

ASIA

AFRIKA

INDIAHAVET

STILLEHAVET

TIMOR

AUSTRALIA

[Bilde på side 138]

Virgílio Ferguson, som i 1926 fikk i oppdrag å ta hånd om Rikets interesser i Portugal, og João Feliciano, som kom tilbake til sitt hjemland i 1929 for å utbre det gode budskap

[Bilde på side 143]

Eliseu Garrido viste interesse for sannheten som ung og tok ledelsen i arbeidet i Portugal

[Bilde på side 146]

Delmira M. S. Figueiredo og Deolinda P. Costa, nidkjære søstre som organiserte bibelstudiegruppen i Almada

[Bilde på side 151]

John Cooke var den første av Jehovas vitners misjonærer i Portugal, og han spilte en viktig rolle for organiseringen av arbeidet. Her er han sammen med sin kone, Kathleen

[Bilde på side 153]

Leiligheten i første etasje i dette huset i Lisboa tjente som den første Rikets sal i Portugal

[Bilde på side 159]

I dette huset ble de første offentlige foredragene holdt da A. Nunes kom tilbake til øya Pico i Azorene, hvor han var født

[Bilde på side 167]

António Manuel Cordeiro, som ble en av de første hjelpepionerene i Portugal, og hans kone, Odete. Begge er fortsatt pionerer

[Bilde på side 169]

En av de «pikniker» som ble holdt for å bygge opp brødrene i åndelig henseende

[Bilde på side 191]

D. Piccone, Portugals første kretstilsynsmann på heltid, og hans kone, Elsa (ekteparet til venstre), og Joaquim Martins, en annen nidkjær forkynner av det gode budskap, og hans familie

 [Bilde på side 240]

Avdelingskontoret i Estoril

[Bilde på side 255]

Stevnehallen i Lisboa