Belgia

BELGIA grenser til Nederland, Vest-Tyskland Frankrike og Nordsjøen, med England som nærmeste nabo i vest. Landets historie er nøye knyttet til disse landene, som mer enn én gang har avgjort sine politiske og religiøse uoverensstemmelser her. I den tiden da landet var underlagt Spania, Østerrike, Frankrike og Nederland, i den nevnte rekkefølge, inntok den romersk-katolske kirke på ingen måte en nøytral holdning. Nei, historien viser i stedet at den utmerket seg ved sin barbariske nedslaktning av tusener av mennesker under den fryktelige inkvisisjonen, alt sammen noe som angivelig ble gjort i Guds navn.

 I 1830 erklærte Belgia sin uavhengighet, men dette førte ikke til at det åndelige mørke landet befant seg i, ble fjernet. Charles Taze Russell, den første av Jehovas vitner som kom til Belgia, besøkte Antwerpen og Brussel i 1891, og noe av det han merket seg, var nettopp dette religiøse mørke. Han fant at menneskene der, som overalt ellers, var undertrykt av den frafalne kristenhet og ikke var blitt gjort kjent med Bibelens sannheter.

Frykt for presteskapet og den ubibelske læren om et brennende helvete gjorde at folk ikke åpnet sin bibel. De sa: «Vi har ikke lov til å lese Bibelen . . . Den boken er bannlyst . . . Den er forbudt.» Enkelte eldre mennesker i små landsbyer kan fortsatt huske den katolske kirkes strenge forbud mot å lese Bibelen.

Men den påstand at Belgia var et katolsk land, kunne ikke forhindre at Kristi befaling om å forkynne det gode budskap om Guds rike ble utført. Det budskap om Guds rike som bror Russell begynte å spre i dette landet, skulle komme til å nå hjertene til oppriktige katolikker her, enten de snakket nederlandsk, fransk eller tysk.

Flamlenderne, som utgjør omkring 60 prosent av befolkningen, bor i den nordlige delen av Belgia (Flandern) og snakker nederlandsk. Vallonene, som utgjør omkring 40 prosent av befolkningen, bor i den sørlige delen av landet og snakker fransk. Begge disse etniske gruppene bor også i hovedstaden, Brussel. Belgia har dessuten en tysktalende befolkning på cirka 60 000 mennesker, som bor i den østlige delen av landet, nær den vesttyske grense.

DEN FØRSTE SÆD BLIR SÅDD

En dag i 1901 fikk Jean-Baptiste Tilmant sr. i Jumet-Gohissart,  en liten kullgruvelandsby i utkanten av Charleroi, øye på en annonse i en avis hvor bøkene Millenniets Daggry * stod avertert. Han skrev straks etter de to første bindene og begynte å lese dem. For et trøsterikt budskap de inneholdt! Hvor begeistret ble han ikke over å se lyset fra evangeliet stråle fram! Hvordan skulle han kunne unnlate å snakke om dette med sine venner? Året etter, i 1902, samlet han sine venner i sitt hjem for å studere Bibelen, og hver søndag kom denne lille gruppen deretter sammen for å holde slike møter.

På det tidspunkt hadde sannhetens lys allerede trengt inn i andre europeiske land, særlig i Sveits, hvor bror Adolphe Weber ivaretok Rikets interesser i en del av Europa. Bror Tilmant tørstet virkelig etter sannheten, og dette fikk ham til å skrive til denne broren for å få flere opplysninger. Dette fikk igjen bror Weber til å utvide sine misjonsreiser til også å omfatte Charleroi for å styrke troen til den lille gruppen som kom sammen der.

Den litteratur som ’den tro og kloke tjener’ hadde gitt ut på engelsk, skulle nå også deles ut til dem som snakket fransk. I 1903 kom bladet Vakttårnet for første gang ut på fransk. Sannhetens lys skulle komme til å skinne svært klart i dette kullgruvedistriktet. Regelmessig, hver søndag, drog den lille gruppen av bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, ut på «feltet» for å så sannhetens sæd ved å levere dette åttesiders bladet til folk. Bladene ble tilbudt til dem som kom ut av kristenhetens kirker søndag formiddag. På den måten ble det  levert mange eksemplarer av de to første numrene av den franske utgaven av Vakttårnet.

VIRKSOMHETEN UTVIDES

Litt etter litt begynte den lille gruppen i Jumet-Gohissart å utvide sin forkynnervirksomhet til andre deler av landet, spesielt til den sørlige delen, hvor det ble snakket fransk. Det var først senere at sannheten om Guds rike skulle komme til å bli forkynt i den delen av Belgia hvor det ble snakket nederlandsk.

I august 1904, ti år før den første verdenskrigs utbrudd, utvidet disse modige forkynnerne av det gode budskap sin virksomhet helt til Denain i Frankrike. De benyttet igjen den metoden de hadde brukt tidligere, og stilte seg opp foran en baptistkirke og tilbød bladene til dem som kom ut av bygningen. Hva ble resultatet av dette? To år senere, i 1906, ble det dannet en menighet i Denain.

Andre bibelstudiegrupper ble dannet etter hvert som Jean-Baptiste Tilmant og hans medarbeidere modig forkynte Bibelens sannheter. Denne utvidede virksomheten gjorde det nødvendig å opprette et litteraturlager, og dette ble gjort i Jumet-Gohissart, i bror Tilmants hjem.

FRA FRANKRIKE TIL BELGIA

Frankrike er jo Belgias nærmeste nabo i sør, og fra nå av var det ikke lenger de belgiske brødrene som drog til Frankrike, men omvendt. De gruppene som ble dannet i Frankrike, vokste slik at det i 1913 var over 1000 mennesker samlet i Denain for å høre en tale av bror J. F. Rutherford.

 François Caré, som lærte sannheten å kjenne i Frankrike, kom til Liège omkring år 1910 for å besøke en protestantisk venn som het Edouard Verdière. Bror Caré, som ikke kunne holde sannheten for seg selv, ønsket å hjelpe sin venn til å forlate den falske religion. Men Verdière reagerte negativt på det han fikk høre, og det i en slik grad at bror Caré til slutt sa: «Jeg vil ikke snakke med deg om dette mer. Jeg vil ikke kaste mine perler for svin.» Og med disse ordene gikk han til sengs.

I løpet av natten kom Verdière gang på gang til å tenke på det bror Caré hadde sagt, og om morgenen spurte han broren hva han hadde ment. Broren svarte at han ikke ville nevne sannheten mer, ettersom det var tydelig at ’perlene’ ikke ble verdsatt. Mannen ble nå mer forsonlig stemt, og etter at bror Caré hadde vendt tilbake til Frankrike, begynte han derfor å sende bladene regelmessig til sin venn, som arbeidet i en kullgruve. Han sendte ham også flere bind av Studier i Skriften. Hans venn Verdière tok raskt imot sannheten og begynte å holde offentlige foredrag. Ja, han var en av de brødrene som talte ved bror Jean-Baptiste Tilmants begravelse i 1911.

Slik gikk det til at sannhetens lys begynte å trenge igjennom det åndelige mørke i denne delen av Belgia, i provinsen Liège.

MOTSTAND FRA PRESTESKAPET

I den kullgruven som Edouard Verdière arbeidet i, fantes det også en annen sannhetssøkende mann, Leonard Smets. Leonard Smets var en svært oppriktig katolikk som regelmessig overvar gudstjenestene sammen  med sin familie. Også mens han var på vei til kirken, pleide han å be og brukte da sin rosenkrans. Smets, som var av flamsk herkomst, bosatte seg i Heure-le-Romain, ikke langt fra Vivegnis i provinsen Liège. I 1900 tilbød så en protestant ham en bibel med ordene: «Jeg har Guds Bok.»

En dag mens Leonard Smets skriftet, bekjente han for presten at han hadde lest Bibelen. Presten svarte at hvis han ønsket å få tilgivelse for sine synder, måtte han først komme med sin bibel til presten. Fra da av sluttet Leonard Smets å gå i den katolske kirke, for han tenkte: ’Hvis de virkelig er oppriktige, vil de komme for å finne ut hvor det er blitt av meg, ettersom det er deres plikt å gå ut og lete etter de tapte får.’ Men presten kom aldri. Leonard Smets begynte derfor å overvære protestantiske gudstjenester.

Innimellom arbeidet i kullgruven pleide Smets å lese sitt nytestamente. Verdière la en dag merke til dette, og ettersom han ville vite hvilken religion Smets tilhørte, begynte han å synge en protestantisk salme. Dette vakte Smets oppmerksomhet, og han spurte Verdière om han også var protestant. Verdière svarte: «Jeg har vært det jeg også, men jeg har noe å gi deg som er bedre.» Så gav han ham et eksemplar av Vakttårnet og avla et grundig vitnesbyrd for ham. Det var i 1912.

Leonard Smets holdt heller ikke det gode budskap for seg selv, men delte det med en flamsk arbeidskamerat, Joseph Poelmans, som var far til sju barn. Denne mannen, som også hadde fått nok av katolisismen, hadde i likhet med Smets vendt seg til protestantismen. Men da han hadde lest det bladet Smets hadde gitt ham, var også han klar over at det som stod der, var sannheten.

 Etter en tid bestemte disse tre gruvearbeiderne, Verdière, Smets og Poelmans, seg for å oppsøke den protestantiske presten i Herstal i Liège og stille ham noen spørsmål om læren om den udødelige sjel, treenighetslæren og læren om et brennende helvete. Men i stedet for å hjelpe dem ble presten sint og jaget dem ut! De oppdaget at han ikke var noe bedre enn den katolske presten. Derfor begynte disse tre mennene å studere Bibelen regelmessig selv og gjorde da bruk av de bladene de hadde fått fra Frankrike.

MOTSTAND FRA FAMILIEN

Bror Smets kone, som verken kunne lese eller skrive, var så imot at hennes mann hadde tatt standpunkt for sannheten, at hun var rede til å forlate ham og ta deres åtte barn med seg. En dag før hennes mann kom hjem fra arbeidet, samlet hun barna for å fortelle dem hva hun ville gjøre. Den eldste sønnen, Marcel, som var 15 år, og som senere ble et av Jehovas vitner, spurte moren sin: «Slår far deg? Drikker han? Beholder han lønningen sin for seg selv?» Moren svarte: «Nei.» Marcel sa da til moren at han ikke ville dra. Nå kom faren hjem fra arbeidet, og helt rolig sa han til familien: «Hvis dere går ifra meg, vil jeg likevel fortsette å hjelpe dere med hagebruket og med å hogge ved.» Den kjærlighet han på den måten gav uttrykk for, førte til at familien ikke ble oppløst.

DEN VEKST SOM VAR BLITT OPPNÅDD I 1912

I 1912 var det sju grupper som kom sammen for å studere og ta del i tjenesten. De holdt til i Haine St. Paul, Flémalle-Haute, Engis, Amay, Ampsin og Liège, foruten  i Jumet-Gohissart, hvor den første gruppen var blitt dannet i 1902. Disse studiegruppene kom sammen en gang i måneden og fikk med jevne mellomrom besøk av bror Weber fra kontoret i Sveits.

DERES FØRSTE STEVNE STYRKER DEM I TROEN

I begynnelsen av det etterfølgende året fikk de belgiske brødrene besøk av bror J. F. Rutherford og holdt sitt første stevne, i Jumet-Gohissart. Hvor styrkende var ikke dette stevnet for deres tro på opprettelsen av det messianske rike, som da var så nær!

DERES FØRSTE INTERNASJONALE STEVNE

Noen måneder senere, den 31. august 1913, hadde de samme brødrene det privilegium å overvære et annet stevne, ikke i Belgia denne gangen, men i Frankrike, i Paris. På dette internasjonale stevnet, som varte bare én dag, var de sammen med andre bibelstudenter, som kom fra Sveits, Tyskland og Frankrike for å høre Selskapet Vakttårnets president, C. T. Russell. Bror Russell hadde nettopp vært på et noe større stevne i Southport i England, men han var i høy grad rørt over å se at 70 nidkjære brødre og søstre som hadde tilbakelagt lange strekninger, og som var kommet fra fire forskjellige land, var samlet her. Selv om han ikke kunne forstå deres språk, kunne han merke deres dype interesse for sannheten, som gjenspeilte seg i deres ansikt. Ved hjelp av en tolk ble de styrket over kunngjøringen om at året 1914 kom til å bli et merkeår. For en minneverdig dag dette var!

 1914 — ET MERKEÅR

Før begynnelsen av dette merkeåret, eller i slutten av 1913, var det gjennomsnittlig 70 til stede i studiegruppene. Så kom året 1914, og folk hadde ikke glemt hva disse trofaste forkynnerne hadde forutsagt om dette året. Mens brødrene var opptatt med å ta opp poteter, gjorde folk narr av dem, for i 1913 hadde de sagt at når 1914 kom, ville folk komme til å ta opp potetene sine til lyden av kanoner. Kort tid deretter brøt den første verdenskrig ut i Europa, og Belgia ble forvandlet til en slagmark. Den kjensgjerning at hedningenes tider virkelig hadde endt, oppmuntret disse bibelstudentene til å fortsette å utføre sitt forkynneroppdrag. — Luk. 21: 24—26.

Under krigen var disse ydmyke kullgruvearbeiderne også nidkjære stevnedeltagere. For å komme på stevne måtte de gå langs jernbanelinjen, fra Liège til Charleroi, en strekning på nesten ti mil.

I løpet av de årene som fulgte etter 1914, skulle den enkeltes tro bli prøvd til det ytterste. (Åp. 2: 10) Selv om 1914 viste seg å være et merkeår som var omtalt i Bibelen, var tiden ennå ikke inne til at den kristne menighet skulle bli tatt opp til himmelen, slik som mange av brødrene hadde ventet. Et uforutsett vitnearbeid skulle fullføres. Hvem ville vise seg å være lydig mot Kristi befaling om å forkynne «evangeliet om riket» før enden kom? (Matt. 24: 14) Det var flere som manglet den nidkjærhet som skulle til for å forkynne om Guds rike offentlig, og som heller ikke hadde noe ønske om å delta i dette arbeidet, og de skilte lag med Jehovas folk. Forskjellige trykksaker som la større vekt på personlige  oppfatninger enn på Guds åpenbarte sannheter, begynte å sirkulere blant de små gruppene.

ET RENSELSESARBEID BLIR UTFØRT

I 1918, etter et renselsesarbeid hvor de som var imot innhøstningsarbeidet, var blitt luket bort, var det bare fem trofaste tjenere for Jehova igjen til å kunngjøre Guds rike. De innbefattet familien Tilmant, bror Fontaine i Haine St. Paul og bror Smets og bror Poelmans i Liège. Ikke engang Edouard Verdière, som hadde vært så nidkjær når det gjaldt å holde offentlige foredrag og vise Skapelsens fotodrama, var lenger blant dem. Bror Poelmans øyne ble fylt av tårer da han så så mange brødre trekke seg bort fra Jehovas organisasjon. Cirka 30 år senere, eller omkring 1950, kom Edouard Verdière tilbake til Jehovas organisasjon, og han fortsatte å komme sammen med brødrene til han døde.

Trykksaker som var utgitt av den «onde tjener», sirkulerte fortsatt blant brødrene. Det var nødvendig med en urokkelig tro på Jehova og hans synlige organisasjon for å kunne holde stand overfor dem som håpet på å bryte ned de trofaste brødrene. Under et møte holdt bror Poelmans en klar og begeistret tale for å styrke brødrenes tillit til Jehovas organisasjon. Taleren etter ham trakk seg imidlertid, ettersom han hadde forberedt en tale som var helt annerledes enn den bror Poelmans hadde holdt.

De som bevarte sin trofasthet, mistet ikke motet. Som aldri før og med større nidkjærhet enn noensinne forkynte de det messianske rike rundt om i landet og kunngjorde at ’millioner av nålevende mennesker aldri  skal dø’. Resultatet var at det to år senere, i 1920, var til sammen 14 til stede på minnehøytiden i Jumet-Gohissart og Charleroi og 40 i Liège. De som hadde sluttet å komme sammen med Jehovas folk i 1918, enten på grunn av menneskefrykt eller på grunn av at de nektet å samarbeide med «den tro og kloke tjener», ble etter hvert glemt.

JEHOVA VELSIGNER DE YDMYKE

Den delen av Belgias befolkning som snakket nederlandsk, skulle nå også snart få høre Rikets budskap. Bror J. Poelmans syklet de 12 milene fra Liège til Antwerpen, Belgias største by, for å forkynne sannhetens ord for folk der.

Bror Poelmans’ virksomhet var imidlertid ikke begrenset til Antwerpen. Han og bror L. Smets forkynte også fra dør til dør i Liège, selv om det bare var de to som gjorde det. Ingen av dem var særlig flink til å skrive, så de lot dem som ikke tok del i hus-til-hus-arbeidet, få den oppgave å fylle ut deres felttjenesterapporter. Deres tjenesterapporter ble sendt til det sveitsiske avdelingskontoret, som førte tilsyn med arbeidet i Belgia til 1929. Brødrene ved kontoret i Sveits insisterte imidlertid på at disse to brødrene skulle fylle ut rapportene sine selv så godt de kunne.

Bror Smets hadde tilegnet seg en bemerkelsesverdig forståelse av Bibelen. I 1931 sluttet han som kullgruvearbeider og ble det vi i dag ville kalle hjelpepioner. Han fulgte apostelen Paulus’ eksempel og lå ikke noen til byrde, men arbeidet som lappeskomaker for å forsørge seg selv og sin familie. Selv mens han reparerte sko,  klarte han å lese i bibelen sin, som lå oppslått foran ham. Han hadde en uvanlig klar hjerne helt til han døde, i 1964, i en alder av 95 år.

FORKYNN RIKET!

I 1922 hadde bror Poelmans anledning til å overvære et stevne som ble holdt i Denain i Frankrike, og han forteller at han der fikk se en bror holde opp et svært banner og si med høy røst: «Kongen er her! Forkynn Kongen og hans rike!» Den formiddagen gikk alle som var til stede, ut fra hus til hus for å kunngjøre at Guds rike var blitt opprettet.

ØKT VIRKSOMHET I LIÈGE

Arbeidet hadde størst fremgang i Liège-distriktet, hvor bror Smets og bror Poelmans benyttet enhver anledning til å avlegge et vitnesbyrd. Folk, som hadde merket seg at bror Poelmans var av flamsk avstamning, kalte ham «den lille flamlenderen». Selv under en prosesjon i 1925 til ære for Belgias daværende konge, Albert I, forsøkte bror Smets og bror Poelmans å utnytte tiden godt. De blandet seg med de andre i toget og holdt opp en svær plakat hvor det stod: «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». De fulgte med prosesjonen så lenge den varte, uten å bli forstyrret.

Denne lille gruppen på 13 i Liège fortsatte å vokse, og i 1928 sluttet en annen tapper forkynner seg til dem. Det var Ernest Heuse sr., og han er fortsatt pioner, i en alder  av 82 år. I dag er hans tre barn og deres ektefeller og også hans tre barnebarn og hustruene til de to av dem som er gift, opptatt i heltidstjenesten. Det betyr at alt i alt 12 personer i denne familien er opptatt i denne tjenesten. I slutten av 1982 hadde de til sammen brukt 244 år i heltidstjenesten. De fleste av dem er spesialpionerer, noen er opptatt i krets- og områdetjenesten, og én er medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Mens bror Poelmans, bror Smets og bror Heuse var travelt opptatt med å forkynne om Guds rike fra hus til hus, kritiserte de andre brødrene dem og sa at de ikke var skikket til å utføre et slikt arbeid. De som kom med denne kritikken, hadde glemt at «det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme». (1. Kor. 1: 27) De som ikke gjorde fremskritt, men som holdt fast ved sin gamle levemåte, som var påvirket av falske religiøse oppfatninger, nektet å ikle seg den kristuslignende, nye personlighet. Et  eksempel på dette er han som ledet de møtene den lille gruppen i Liège hadde. Han etterlignet de religiøse lederne og ville ikke ta del i felttjenesten, men foretrakk at oppmerksomheten ble rettet mot ham som en valgt eldste. Ettersom han var ordstyrer under Vakttårn-studiet, ble han servert en kopp te og et stykke kake før studiet begynte, og dette forsynte han seg av mens de andre satt og så på. Så begynte møtet.

Andre hadde en slik menneskefrykt at de ikke våget å gå fra dør til dør med publikasjonene om dagen. De ventet derfor til mørket hadde falt på. Da stakk de noen traktater under dørene til folk. Det hendte til og med at de betalte en eller annen pensjonist for at han skulle gjøre dette for dem. Men Jehova var med dem som virkelig elsket ham, og som ikke var redde for å utbre hans sannhetsord i fullt dagslys.

FREMGANG I DET FLAMSKE DISTRIKTET

Bror Poelmans fortsatte å forkynne i Flandern, og i 1928 foretok han et gjenbesøk i Genk-Winterslag hos en tidligere kullgruvearbeider som var polakk. Resultatet  av dette gjenbesøket var at André Wozniak kom i sannheten. Det var fra dette året av Rikets budskap hadde virkelig fremgang i den delen av landet hvor de som snakket nederlandsk, bodde. Inntil da hadde det bare vært studiegrupper i den delen av Belgia hvor den fransktalende befolkningen bodde.

To år senere, i 1930, begynte Wozniak som kolportør eller alminnelig pioner, som det heter i dag. Han skulle vise seg å bli en av de modigste forkynnerne av det gode budskap i det flamske distriktet. Han var en handlingens mann, oppriktig og helt og holdent viet Guds rikes interesser. Han tjente trofast like til han døde, 74 år gammel. Han hadde da brukt 43 år i heltidstjenesten og hadde vært både kretstilsynsmann og spesialpioner.

ET AVDELINGSKONTOR BLIR OPPRETTET

I 1929 var tiden inne til å opprette et avdelingskontor i Belgia, og det ble bestemt at det skulle ligge i Brussel, som ble regnet for å ha den mest sentrale beliggenhet. Bror Van Eijck fra Nederland tjente som avdelingstilsynsmann. Dette avdelingskontoret var fortsatt underlagt kontoret i Bern, hvor bror Martin Harbeck hadde ledelsen, men etter hvert som tiden gikk, ble det belgiske avdelingskontoret lagt direkte under Selskapets hovedkontor i Brooklyn.

I 1929 ble det for første gang ført nøyaktige opptegnelser over virksomheten på feltet, og de viste at det var 28 forkynnere som var travelt opptatt med å hjelpe andre til å komme seg ut av den religiøse trelldom. Blant disse var ni kolportører, som sammen med menighetsforkynnerne eller klassearbeiderne, som de ble kalt den gangen, leverte 41 358 bøker og brosjyrer det året.

 YTTERLIGERE ØKNING

Høsten var stor, men Herrens arbeidere var få i Belgia i 1930. Av de 46 brødrene var det bare 27 som gikk fra hus til hus og forkynte om Guds rike for de sju millioner som den gangen bodde i landet.

Ikke desto mindre var brødrene, og spesielt den gruppen som nettopp var blitt dannet i Brussel, svært oppmuntret over det stevnet som ble holdt i Brussel det året. Av de 100 som var til stede, kom 20 fra Frankrike, Sveits og England. Selv om de som overvar stevnet, snakket 12 forskjellige språk, kunne brødrene tydelig merke den enhet som rådde blant dem. Det var på dette stevnet bror Wozniak bestemte seg for å begynne i pionertjenesten. Han skaffet seg mye litteratur, slik at han kunne forkynne i en annen provins i Belgia hvor innbyggerne snakket nederlandsk, nemlig i Limburg.

Samme år slo en rekke engelske pionerer seg ned i Flandern. En av dem, søster Louie Berry, hadde det privilegium å være til stede på et møte i Brussel hvor 13 bibelstudenter var kommet sammen på et kjøkken for å drøfte Jesaja 60: 22: «Den minste skal bli til en ætt på tusen.» Disse ordene skulle virkelig komme til å få sin oppfyllelse i Belgia.

Det første store internasjonale stevne de belgiske brødrene hadde anledning til å overvære, var det stevnet som ble holdt i Paris i mai 1931. Det var 3000 brødre fra 23 land til stede på dette stevnet, og det gav virkelig de belgiske brødrene den oppmuntring og den besluttsomhet de trengte for å gjøre fremskritt og utføre det arbeidet Gud hadde gitt dem i oppdrag å utføre, etter beste evne.

Men hvordan skulle en liten gruppe på 27 forkynnere  kunne spre det gode budskap i hele landet? Hvordan skulle det kunne la seg gjøre, i betraktning av de stadige angrep den katolske kirke rettet mot dem, idet den hele tiden forsøkte å hisse opp folk imot dem og få politiet til å utvise de utenlandske pionerene? Jehova holdt sin beskyttende hånd over disse fryktløse forkynnerne, som adlød Kristi befaling om å forkynne dette gode budskap om Riket. — Jes. 51: 16; Matt. 24: 14.

STANDHAFTIGE PIONERER

Det store flertall av pionerene i Belgia hadde kommet fra England, Frankrike og Sveits. De som hadde problemer med å snakke nederlandsk eller fransk, brukte et vitnesbyrdskort i vitnearbeidet. Disse utenlandske brødrene oppnådde enestående resultater. I 1931 var det for eksempel en polsk bror som leverte 2110 bøker og 10 338 brosjyrer, og en engelsk pioner leverte 15 000 brosjyrer. Men disse resultatene ble ikke oppnådd uten motstand. Så snart pionerene kom til en landsby, løp de katolske prestene til politiet for å prøve å få dem arrestert. Men pionerene fortsatte i forkynnelsesarbeidet og viste seg å være til virkelig støtte og oppmuntring for de små gruppene.

SELSKAPET BLIR REGISTRERT

Motstanderne av sannheten gledet seg naturligvis ikke over fremgangen, og de gjorde seg store anstrengelser for å få forkynnerne arrestert og få utvist de utenlandske pionerene. For at organisasjonen skulle bli juridisk anerkjent, ble det opprettet et ikke-kommersielt selskap under betegnelsen Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, og registreringen og selskapets vedtekter ble kunngjort i det belgiske tidsskriftet Le Moniteur Belge den 7. mai 1932.

 Samme år, 1932, like før pave Pius XI erklærte at 1933 skulle være et «hellig år», og det ble et nazistisk styre i Tyskland, leverte de belgiske brødrene over 196 000 bøker og brosjyrer, over dobbelt så mange som året før.

FRYKTSOMME KATOLIKKER

Fienden fortsatte å øve uavbrutt motstand. De belgiske forkynnerne ble truet med at de utenlandske pionerene ville bli utvist, og at de selv ville bli arrestert. Samtidig holdt de katolske prestene sine prekener, hvor de hisset opp hjordene sine imot Guds rikes forkynnere. Folk var skrekkslagne. I den katolske provinsen Limburg trodde folk ute på landet til og med at bror Wozniak var Djevelen selv, og så snart de traff ham, gjorde de korsets tegn. For å overvinne denne hindringen kjøpte bror Wozniak seg en svart bowlerhatt, som gjorde at han så meget fornem ut. Nå så folk opp til ham som en respektabel gentleman. Hva førte det til? Fra da av leverte han gjennomsnittlig ti bøker og 100 brosjyrer om dagen.

MOTSTANDEN ØKER

I den tysktalende delen av Belgia ble det nå etter hvert dannet nazistiske grupper, og de begynte å angripe bror Belflamme og bror Novak mens de distribuerte blad i byen Eupen. En gruppe på 12 nazister rev brutalt til seg veskene deres. De oppførte seg så hensynsløst og skammelig at politiet måtte gripe inn for å beskytte brødrene.

Andre steder forbød myndighetene de utenlandske pionerene å forkynne om Riket, og flere pionerer ble til  og med utvist av landet. Nå var bare seks av de 26 pionerene som hadde rapportert tjeneste i 1933, tilbake i landet. I løpet av 1934 appellerte brødrene til kong Leopold III, til statsministeren og til justisministeren, men uten resultat. Bror Wozniak var også ettersøkt av politiet, men unngikk å bli utvist. Etter et regjeringsskifte ble justisministeren erstattet med en mer liberalt innstilt mann som gav bror Wozniak tillatelse til å bli værende i Belgia.

I ARDENNENE

En dag i 1934 satt to kjødelige brødre, begge katolikker, i en liten by i storhertugdømmet Luxembourg og diskuterte religion. «Hvis det ikke er noe mer enn det prestene har lært oss,» sa den ene til den andre, «så vet vi ingenting om Gud.» «Om vi bare hadde hatt en bibel!» sa den andre. Noen dager senere ble deres ønske oppfylt, for da banket et av Jehovas vitner på døren deres. Disse to oppriktige sannhetssøkerne hadde nå Guds Ord.

Kort tid deretter døde den ene av dem, men den andre flyttet til Brussel og ble enda en bærende kraft i Rikets arbeid i Belgia. Denne broren, Emile Schrantz, begynte i pionertjenesten i 1936. Selv om han var en tålmodig og ydmyk mann, var han dynamisk når det gjaldt å fullføre sin tjeneste og forkynte overalt blant den nederlandsktalende og den fransktalende befolkning i Belgia. Under den annen verdenskrig, da brødrene var nødt til å arbeide under jorden, tjente han som sonetjener eller kretstilsynsmann, som det heter i dag. Han var en troens og handlingens mann, og han tjener fortsatt som spesialpioner, trass i sin høye alder.

 Da bror Schrantz reiste ut som pioner, arbeidet han først i den delen av Belgia hvor fjellplatået Ardennene ligger. Han drog rundt på sykkel i dette tynt befolkede området, hvor det lå noen tettsteder her og der på de skogkledde åssidene, og hvor folk levde i overtroisk frykt for prestene. Han ble ofte stanset av politiet, men han rettet seg ikke etter deres ordrer om å slutte med å forkynne om Riket. Etter at han var blitt stanset flere ganger i løpet av en uke i Bastogne, ble han til slutt tatt med til politistasjonen, hvor politisjefen beordret ham straks å slutte med sitt forkynnelsesarbeid. «Nei, det gjør jeg ikke,» var det svar bror Schrantz ganske enkelt gav. Han sluttet aldri å forkynne trass i alle de trusler som han ble utsatt for, og som det var tydelig at presteskapet stod bak.

Det var få oppmuntringer å få. Folk inviterte ham sjelden inn for å høre på hva han hadde å si. Men Jehova viste seg å være en kilde til stor oppmuntring for ham. Den eneste kontakten han hadde med brødrene, var de brevene han fikk fra Selskapet, hvor han ble oppmuntret til å følge profetenes eksempel. Når han følte seg motløs, satte han seg i skogkanten og leste en artikkel i Den Gylne Tidsalder som han hadde lest før, og som handlet om profetenes lodd, og så drog han av sted igjen.

 Takket være bror Schrantz’ bibelske undervisningsarbeid var det noen ydmyke mennesker på bygdene i Ardennene som lærte Jehova og hans sannhet å kjenne. I dag er det sju menigheter i dette området som tjener den sanne Gud.

DEN ’STORE SKARE’ BEGYNNER Å TRE FRAM

Fra 1935 av begynte den ’store skare’ å tre fram. Disse nye viste den samme nidkjærhet i tjenesten for Jehova som de salvede. Og de gledet seg over sine privilegier. På stevnet i Washington, D.C., i 1935 viste også bror J. F. Rutherford at den plass Jehova tildeler oss, uten tvil er den beste for oss. Foredraget «Regjering» ble overført til Brussel, og den vedvarende applausen fra dem som var til stede i Washington, gjorde at selv de brødre i Brussel som ikke forstod engelsk, ble klar  over at det var et viktig budskap som ble brakt ut til jordens ender.

Av de 13 menighetene som fantes i Belgia på den tiden, var det tre polske, i Liège, Charleroi og Beringen, og tre som bestod av tyske brødre, i Genk, Eisden og Roux. En annen menighet, på ti forkynnere, ble dannet i Ieper, en flamsk by som ble lagt i ruiner under den første verdenskrig. I denne katolske byen ble det holdt et stevne i 1936. De 50 brødrene som var kommet sammen til dette stevnet, gledet seg da de så at det kom 55 brødre fra Frankrike for å hjelpe til i arbeidet fra dør til dør. Bror Harbeck og bror Gertz fra Sveits var blant de talerne som var til stede. Nå er det 15 menigheter i det distriktet hvor disse første ti forkynnerne i Ieper menighet en gang arbeidet.

VERDENSUTSTILLINGEN I BRUSSEL I 1935

Verdensutstillingen i Brussel i 1935 bidrog i høy grad til å gjøre de belgiske myndigheter mildere stemt overfor Rikets arbeid. Brødrene, som benyttet seg av den anledning verdensutstillingen bød på, satte opp en stand med litteratur der. En stor plakat med ordene «Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap» og «Jehovas vitner» tiltrakk seg tusener av besøkendes oppmerksomhet. Mange kom to ganger for å skaffe seg litteratur, mens andre drog direkte til avdelingskontoret for å kjøpe hele serier av bøker. Tusenvis av kataloger ble delt ut til forbipasserende, og noen av dem sa: «Dette er det beste vi har funnet på hele utstillingen!»

Prestene ble rasende da de fikk se Selskapets litteraturstand på verdensutstillingen. En av dem gikk bort til  brødrene for å spørre dem om de hadde tillatelse til å selge bøkene sine der. En annen, som stod med bøkene i hånden, slapp dem rett ned, som om han var blitt rammet av lynet!

Bøker på 35 språk ble også utstilt i to store vinduer i avdelingen for grafisk kunst. Selskapet fikk til og med en sølvmedalje i denne avdelingen, men det som var viktigst for brødrene, var at de fikk tillatelse til å forkynne det gode budskap. Utenlandske pionerer kunne igjen komme inn i landet, og deres antall økte nå til 14.

FRYKTLØSE POLSKE BRØDRE

I Charleroi gjorde modige polske brødre som arbeidet i kullgruvene, mye for å fremme Rikets arbeid. François Brzoska, François Hankus, Albin Glowacz og Jean Radojewski og en tysk pioner nølte ikke med å gjøre Riket kjent, trass i sine begrensede kunnskaper i fransk. En rekke modige engelske pionerer, især søstrene Mona Pratt og Louie og Nancy Berry, bror Ernest Senior og bror og søster Trinder, støttet dem i dette viktige Rikets arbeid.

PRESTESKAPETS INNFLYTELSE AVTAR

Etter fire år med juridiske kamper med politiet, som var influert av presteskapet, merket brødrene at myndighetene inntok en mer forsonlig holdning. En pioner som en katolsk borgermester hadde anklaget for å ha gått fra dør til dør uten tillatelse, måtte for eksempel møte for retten. Det oppstod en livlig diskusjon mellom  dommeren og borgermesteren. Det hele endte med at dommeren rasende slo i bordet og sa: «Det er jeg som er dommer her; denne mannen er fri fordi han utfører et godt arbeid. Eller vil du at jeg også skal gripe inn overfor de katolske nonnene når de går fra dør til dør?»

GRAMMOFONER PÅ TREHJULSSYKLER

Brødrene laget to transportable grammofoner. I Liège ble en av disse grammofonene, som var blitt kjøpt for bror Smets’ og bror Poelmans’ sparepenger, plassert på en trehjulssykkel, som med alt utstyr som hørte til, batteriet innbefattet, veide 55 kilo. De drog rundt med dette utstyret og stilte seg opp på torgene eller foran kirkebygningene. Den innspilte talen kunne høres flere hundre meter borte. Fordi trehjulssykkelen var så tung, pleide to brødre å trekke den, og de satte ofte ett eller to av barna sine på den. De holdt alltid et øye med grammofonen, for i Visé var det noen katolske ungdommer  som forsøkte å velte den. I 1935 brukte brødrene 27 dager, hver på ti timer, i dette arbeidet. De leverte 369 brosjyrer, 79 eksemplarer av Den Gylne Tidsalder, sju bøker og én liten bibel til sine 3595 tilhørere.

ET EKSEMPEL PÅ TROFASTHET

I 1936 kom det noen nye pionerer til Belgia. En av dem var Werner Schutz fra Sveits. Han hadde fått i oppdrag å arbeide i Frankrike og tjente der inntil politiet i Bar-le-Duc utviste ham i 1935. Han kom til kontoret i Brussel i januar 1936. Han måtte nå lære et nytt språk, nederlandsk, ettersom han tjente i den flamske byen Antwerpen. På den tiden var bror Schutz det eneste vitne for Jehova i denne byen på over 300 000 innbyggere, selv om distriktet allerede var blitt delvis gjennomarbeidet av bror Poelmans og de engelske søstrene Nancy Berry og Jessie Whitmore.

Året 1936 var et bemerkelsesverdig år for de belgiske brødre som hadde anledning til å overvære stevnet i Luzern i Sveits, hvor bror Rutherford holdt et offentlig foredrag mens salen ble bevoktet av politiet. Bror Schutz var til stede ved dette stevnet, men for å komme dit måtte han tilbakelegge de 70 milene fra Antwerpen til Luzern på sykkel.

Bror Schutz forble en tapper forkjemper for teokratiet like til sin død, i 1972. Han hadde da vært i heltidstjenesten i 47 år. Selv mens landet var okkupert av nazistene, fortsatte han sin forkynnervirksomhet, og i likhet med bror Wozniak, bror Schrantz og bror Hartstang spilte han en stor rolle for utvidelsen av arbeidet i denne perioden.

 KRIGENS TRUENDE SKYER

I 1937 ble truselen om en annen verdenskrig mer overhengende. Tiltagende nasjonalisme, som ble utnyttet av katolisismen, presset enda en gang politiet til å arrestere brødrene. Men nå begynte sannhetens sæd å spire, ikke bare i Antwerpen, men overalt i det flamske distriktet. I Gent, den spanske keiseren Karl Vs fødeby, var pionerene travelt opptatt med å løfte Rikets «banner» ved å forkynne for de over 160 000 innbyggerne der, som aldri hadde hørt sannheten om Riket. I slutten av tjenesteåret 1937 var 16 menigheter blitt organisert med tanke på ytterligere virksomhet i landet.

EN TEOKRATISK ORDNING GJENOPPRETTET

Gleden var stor da den teokratiske ordning ble gjenopprettet i de kristne menigheter i 1938. Noen valgte eldste, dyktige foredragsholdere, var imidlertid ikke særlig villige til å godta denne guddommelige ordningen. I én menighet i provinsen Limburg var det således flere brødre som fortsatte å holde fast ved den demokratiske ordningen med valgte eldste. Bror Wozniak hjalp dem imidlertid til å korrigere sitt syn. De 20 menighetene, som fikk besøk av tre kretstilsynsmenn, blomstret. På grunn av de 22 pionerenes virksomhet ble landet oversvømt av Rikets litteratur, og de 135 menighetsforkynnerne som samarbeidet med dem, ble bedre organisert.

NASJONALISMEN BLUSSER OPP IGJEN

Belgia hadde mobilisert alle sine styrker mot den truende nazistiske aggresjonen. Enda en gang benyttet  presteskapet seg av den økende nasjonalismen for å legge hindringer i veien for kunngjøringen av det gode budskap om Riket. Brødrene ble stadig oftere kalt inn til forhør hos de militære myndigheter eller hos det belgiske politi.

En dag leverte en søster i Braine-le-Comte bladet Ny Verden til en dame som hadde en mann som var i hæren. Illustrasjonen på forsiden viste Hitler som red på et villdyr som tråkket på menneskeheten. Da mannen kom hjem og fikk se bildet av Hitler, snappet han til seg bladet og drog tilbake til barakkene for å advare offiserene om at Jehovas vitner hadde vært i nabolaget. Den kvelden arresterte tre offiserer brødrene og anklaget dem for å være spioner for Hitler. Til tross for at brødrene tydelig forklarte hvordan det forholdt seg, nektet disse militære lederne, som var forblindet av Satan, å høre på dem og sa at de ville bli stilt for krigsrett, tiltalt for spionasje. Men så kom krigen, og de militære myndighetene fikk ikke satt sine planer ut i livet.

Til tross for de trusler som politiet kom med, og som presteskapet stod bak, skred arbeidet fint framover i havnebyen Antwerpen, hvor bror Schrantz og bror Wozniak fortsatte å legge grunnlaget for den første menighet. Bror Schrantz ble ikke skremt av politimestere som pleide å si: «Hvis du ønsker å være martyr, vil du til slutt komme til å havne i rue des Béguines [fengslet i Antwerpen].» Men bror Schrantz endte ikke sin kristne karriere i rue des Béguines. Takket være Jehovas ledelse og beskyttelse er han fremdeles opptatt i pionertjenesten, til tross for at nazistene kastet ham i fengsel i 1940  fordi han nektet å gi dem adressen til sin pionerpartner, bror Wozniak.

I provinsen Limburg så brødrene hvordan en katolsk prest snakket med en politibetjent og pekte på en boligblokk hvor noen av brødrene var travelt opptatt med å forkynne det gode budskap. Bror Vincent Golic og de som var sammen med ham, ble stanset og truet med lange fengselsstraffer hvis de fortsatte å forkynne fra hus til hus.

I den fransktalende delen av Belgia ble pionerene møtt med den samme direkte motstand fra prestene, som ikke likte at de trengte inn på deres «beitemarker». De brukte alle midler de hadde til rådighet, for å bli kvitt dem; de advarte sin hjord, de kom med trusler overfor pionerene, de tilkalte statspolitiet, de sendte ut barna for at de skulle sjikanere brødrene, de kastet stein på brødrene eller punkterte sykkelringene deres, og de gikk rundt der hvor brødrene hadde vært, for å samle sammen den litteraturen folk hadde tatt imot. Ikke desto mindre sa folk i landsbyene ofte til brødrene: «Gi meg noen flere brosjyrer. Når presten kommer, kan jeg gi ham én for å tilfredsstille ham, og så beholder jeg resten og leser dem.»

I Ciney var det en katolsk munk som tilhørte ordenen De hvite fedre, som var en stor motstander og gav Mona Pratt og hennes partner ordre om straks å slutte med sin virksomhet. De to søstrene svarte at Gud hadde ordinert dem til å utføre dette Rikets arbeid. «Jeg tilhører en hellig orden,» svarte munken skarpt, «og jeg kan løse dere fra den gudgitte ordinasjonen.»

De to pionersøstrene tok syklene sine og fortsatte modig  videre til det neste tettstedet, hvor de leverte brosjyren Universell krig er nær til folk. Presten fulgte etter dem og bad alle om å gi ham brosjyrene. Han klarte å få samlet sammen noen få stykker, for mange steder, hvor det var blitt levert to brosjyrer, fikk han bare én. Han gikk så bort til søstrene med de få brosjyrene han hadde fått samlet sammen, og sa til dem at han nå skulle lage et svært bål. Men dette hindret ikke sannheten i å slå rot. I dag er det blomstrende menigheter i Dinant, Namur og Ciney, hvor disse engelske pionerene forkynte Jehovas Ord.

ET VITNESBYRD UTEN SIDESTYKKE FØR KRIGEN

Før nazistene invaderte Belgia, var det blitt avlagt et vitnesbyrd uten sidestykke i landet. I 1939 hadde landet et høydepunkt på 218 menighetsforkynnere og 33 pionerer som hadde fått fremadskridende opplæring i tjenesten for Riket, og en teokratisk ordning var blitt gjenopprettet. I løpet av de siste 11 årene før den annen verdenskrig brøt ut, var forkynnerne i stand til å gjennomarbeide en god del av landet, og de leverte nesten 1 500 000 stykker litteratur. I 1939 var 11 nye menigheter blitt dannet, slik at det nå i alt fantes 31 menigheter i landet. Men hvordan skulle det gå med denne godt oppdyrkede marken i de årene den nazistiske okkupasjonen varte?

FORBUD . . . KRIG!

Selv før Hitlers horder kom, ble de første angrepene rettet mot Rikets arbeid. Den 30. mars 1940 kunngjorde justisministeren at all Selskapets litteratur var forbudt. Det ble begrunnet med at den hadde en uheldig virkning  på soldatene og befolkningen for øvrig. De belgiske myndigheter klarte imidlertid aldri å håndheve denne loven, for snaue to måneder senere kom nazistene, og det var de som håndhevet den.

Den 10. mai 1940 ble Belgia igjen forvandlet til en slagmark. De engelske pionerene lurte på hva de nå skulle gjøre. De ventet på instrukser fra avdelingskontoret, men da de satte seg i forbindelse med det for å høre hva de skulle gjøre, fant de at den nye avdelingstilsynsmannen hadde forsvunnet. Deres konsulat rådet dem til å vende tilbake til England, og det gjorde de, med unntagelse av søster Pratt. Hun fortsatte sitt forkynnelsesarbeid under jorden, i likhet med bror François Brzoska, som var av polsk avstamning, og som senere ble hennes mann.

Mens søster Brzoska var opptatt i vitnearbeidet under krigen, kom hun en gang uten å være klar over det inn i forretningen til en nazistisk agent. Det var først da hun så et svært portrett av Hitler, at hun var klar over hvilken fare hun stod overfor. Det var for sent å snu, for nazisten stod rett foran henne. Hun tilbød ham et eksemplar av Det nye testamente og sa at det inneholdt håpet om en ny ordning, hvor det vil være fred, og hvor det vil være mulig å oppnå evig liv.

«Å ja,» svarte han, «jeg tror også på en ny ordning.» «Og,» fortsatte han og pekte på bildet av Hitler, «jeg vet at han er travelt opptatt med å opprette en ordning som skal vare i 1000 år. Men vi vet naturligvis ikke hvor lang tid det vil ta å opprette den, for det finnes en berme som først må utryddes fullstendig.»

Søster Brzoska svarte at han uten tvil hadde jødene  i tankene. «Nei,» svarte han, «engelskmennene!» Han nærte et intenst hat til engelskmennene, og mens han betraktet søsteren, som talte med aksent ettersom hun var av engelsk avstamning, spurte han: «Hvilken nasjonalitet tilhører du?»

Søster Brzoska svarte: «Jeg er polsk.» (Hun var jo gift med en polakk.) «Bra,» svarte han, «men vi vil ikke få utrettet noe før alle engelskmennene er blitt utryddet, og hvis jeg kunne få tak i en engelskmann, ville jeg selv med glede kverke ham, til hele menneskehetens beste.» Det er lett å forestille seg hvordan søsteren skalv i knærne, men hun ble svært lettet da denne mannen ikke bare tok imot ett eksemplar av Det nye testamente, men to eksemplarer. Det ene skulle han gi til en venn. Han var ikke klar over at han kanskje hadde sitt livs største sjanse til å kverke en av den ’engelske berme’.

1940 — NAZISTISK UNDERTRYKKELSE

Jehova forberedte sitt folk på den ubarmhjertige undertrykkelse de ville bli gjenstand for fra den nazistiske «kongen i nord». (Dan. 11: 40) Brødrene ble blant annet styrket i sin udelte hengivenhet overfor Jehova ved å studere artikkelen om nøytralitet, som stod i den franske utgaven av Vakttårnet for januar 1940. Den kom i det rette øyeblikk, like før den nazistiske invasjonen. Brosjyren Fascisme eller frihet var også nettopp blitt sendt ut til menighetene.

Da Hitlers tropper kom, trodde brødrene at Harmageddon-krigen hadde begynt. Noen av brødrene, som fryktet for at nazistene skulle oppdage at de hadde disse brosjyrene, begynte å dele dem ut. I Charleroi-distriktet  hadde for eksempel bror Albin Glowacz mottatt 20 kartonger bare 15 dager før krigen brøt ut, og han begynte å legge brosjyrene i postkassene. Andre delte dem ut til flyktninger som var på vei til Frankrike, og i Liège ble de delt ut til forbipasserende på gaten.

Ettersom det ikke kom noen instrukser fra Selskapets kontor i Brussel, traff bror Wozniak tiltak for å holde arbeidet i gang. Han satte seg i forbindelse med brødrene og forsikret dem om at Harmageddon ikke hadde begynt, og han fikk også overtalt dem til å slutte å dele ut publikasjonene gratis. «Behold dem,» sa han, «dere vil komme til å trenge dem,» og han oppfordret brødrene til å gjemme litteraturen med tanke på det arbeid som gjenstod.

Ved avdelingskontoret ble publikasjonene gjemt i veggene og under gulvbordene. Dette var så godt gjort at da Hitlers soldater kom for å gjennomsøke kontoret i oktober 1940, fant de ingenting. Senere ble publikasjonene overført til sikrere skjulesteder. Bror og søster Coenen brukte for eksempel en håndkjerre, og ved seks forskjellige anledninger transporterte de med den største forsiktighet de fleste av disse publikasjonene uten å bli oppdaget. Bror Michiels hjalp bror Floryn med å gjemme 500 bøker og 4000 brosjyrer i første etasje i huset hans, som ble brukt som lager. Alt sammen ble gjemt bak hyllene der, slik at det ikke kunne ses. Dessverre ble dette lageret oppdaget da Gestapo arresterte bror Floryn i juni 1941. Han ble deretter sendt til nazistiske konsentrasjonsleirer. På grunn av mangelen på litteratur ble publikasjonene ikke lenger levert mot et bidrag, men ble lånt ut, slik at flere kunne høste gagn av dem.

 Det så ut til at Satan hadde svekket Rikets arbeid i Belgia betraktelig. Han var sikkert ikke glad for å se at det i 1940 var et høydepunkt på 275 forkynnere i landet, deriblant 34 pionerer, som alle var opptatt med å kunngjøre Riket. Han benyttet seg av at avdelingskontoret ble nedlagt, og ved å gjøre bruk av sine totalitære horder spredte han frykt og panikk blant forkynnerne i menighetene. I Brussel ble for eksempel over 50 prosent av brødrene uvirksomme. Det var bare en liten kjerne av forkynnere som fortsatte å sette Riket først i sitt liv i denne vanskelige perioden. I 1941 var det bare 86 forkynnere som fremdeles var aktive, og 14 menigheter virket ikke lenger. Men Satans glede skulle bli kortvarig.

ORGANISERING AV UNDERJORDISK VIRKSOMHET

Jehovas ånd fikk brødrene til å innse behovet for å reorganisere forkynnelsesarbeidet, slik at det kunne fortsette under jorden. Bror Wozniak, som var kretstilsynsmann, snakket om dette med avdelingstilsynsmannen. Men avdelingstilsynsmannen tok ikke initiativet, ettersom han var blitt advart av Gestapo og følte at han var under oppsikt. Det hemmelige møte for tilsynsmennene som bror Wozniak hadde planlagt, ble ikke holdt, og bror Wozniak bad derfor den broren som ledet det underjordiske arbeidet i Nederland, om å ta over også i Belgia.

På den tiden var det bror Winkler som ledet arbeidet i Nederland, og han gav bror Hartstang, en bror som hadde stor erfaring i underjordisk arbeid, i oppdrag å dra til Belgia i juni 1941 og påta seg den store oppgave å reorganisere arbeidet.

 EKSEMPLARER AV VAKTTÅRNET SKAFFES OG REPRODUSERES

Brødrene i Belgia ventet imidlertid ikke på at bror Hartstang skulle komme, men traff selv tiltak for å skaffe seg åndelig føde. Først og fremst var det nødvendig å få tak i et eksemplar av hvert nummer av Vakttårnet, slik at det kunne oversettes og brødrene kunne få kopier av det. En bror tilbød seg å dra til Nederland regelmessig for å hente et eksemplar av bladet. Han tok av setet på sykkelen sin og la ned et sammenrullet eksemplar av Vakttårnet i hulrommet i rammen, satte setet på plass igjen og krysset grensen.

Når bror Wozniak først hadde fått et manuskript, sørget han for at det ble oversatt til polsk, tysk og fransk. For å kunne produsere et tilstrekkelig antall eksemplarer av bladet Vakttårnet trengte en stensileringsutstyr. Selv skrivemaskiner var en sjeldenhet, og de var svært kostbare. I Antwerpen var det en åndelig svak bror som hadde en skrivemaskin som var blitt brukt en tid når det skulle skrives brev og annen veiledning angående reorganiseringen av arbeidet. Ettersom denne broren hadde kontakt med en sekt som skrev seg fra den «onde tjener»-klasse, ble det nødvendig å unngå denne personen, men skrivemaskinen hadde en bruk for. Hva skulle en gjøre?

Bror Floryn og bror Wozniak gikk til denne mannen og spurte om de kunne kjøpe skrivemaskinen, men han ville ikke selge den. Hvordan skulle de kunne overtale ham til å selge den? Ettersom denne mannen ikke var helhjertet for Jehova og hans organisasjon, manglet han den fryktløshet og det mot Jehovas trofaste tjenere  har. Bror Floryn nevnte derfor at skrivemaskinen allerede var blitt brukt til å skrive underjordisk stoff på, og at det ikke ville være vanskelig for Gestapo å finne ut at den var blitt brukt til dette, ettersom alle skrivemaskiner har sine karakteristiske typer. Eieren av den ville derfor stadig være i fare. Nå tok han imot brødrenes tilbud om å kjøpe skrivemaskinen, glad for å bli kvitt den!

LITTERATUR PRODUSERES UNDER JORDEN

I gruvedistriktet Limburg fantes det en liten gruppe utenlandske brødre. Den ble sentret for den underjordiske produksjonen av lesestoff. Noen, deriblant familien Golic og familien Pajk, brukte sitt hjem til dette formålet. Der oversatte de Vakttårnet til tysk, nederlandsk, italiensk, polsk og slovensk. Og så laget de gjennomslag på gamle skrivemaskiner. For å dempe lyden av skrivemaskinene hengte familien Pajk opp tykke ulltepper foran vinduene, mens familien Golic fikk satt inn dobbeltvinduer. Dette hindret ikke naboene i å få mistanke om at det foregikk en eller annen form for underjordisk virksomhet i disse hjemmene, ettersom brødrene ofte kom dit for å hente litteratur. Men det var ingen som angav brødrene, for belgierne betraktet all underjordisk virksomhet som noe som var imot det forhatte naziregimet. Disse brødrene fremstilte til og med boken Børn på slovensk.

ET UNDERJORDISK SENTER

Et av de viktigste sentrene for fremstillingen av litteratur under jorden var i Ougrée, i nærheten av Liège, i hjemmet til familien Doyen. En kan si at det var det underjordiske Betel. Utstyret bestod av to skrivemaskiner  og en stensileringsmaskin. Stedet summet av aktivitet. Bror og søster Hartstang bodde og arbeidet her mesteparten av tiden.

Blant dem som var her, var også bror Fritz Schneider, av tysk nasjonalitet. Det var han som stod for stensileringen. Til sine tider var bror Werner Schutz her. Han oversatte fra tysk til fransk eller fra nederlandsk til fransk. Disse to brødrene ble innlosjert i nærheten. Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) og til og med boken Børn ble fremstilt på polsk her i familien Doyens hjem.

Noe annet som er verdt å nevne i forbindelse med familien Doyen, er at faren ikke var i sannheten, og at en av sønnene var krigsfange. Det var bestemt at to andre sønner skulle deporteres til Tyskland for å utføre tvangsarbeid. Hvis de nektet å la seg deportere og gikk i dekning, ville hjemmet være under stadig oppsikt av tyske soldater og kunne ikke lenger tjene som et underjordisk senter for fremstilling av bibelsk litteratur. Selv om bare den ene av sønnene var interessert i sannheten, var begge villige til å la seg deportere, slik at deres hjem fortsatt kunne bli brukt til dette arbeidet.

En kan lure på hvordan naboene kunne unngå å legge merke til en slik intens virksomhet, for hjemmet var som en bikube. Noen ganger kom det brødre som hadde med seg eller forlot hjemmet med hele fire kofferter eller kartonger. Men akkurat som tilfellet var når det gjaldt sentret i Limburg, var naboene fullstendig tause; også de betraktet denne virksomheten som en form for motstand mot de nazistiske inntrengerne.

 FORSØK PÅ Å UNNGÅ MOTSTANDERNE

For ikke hele tiden å ha fienden hakk i hæl reiste bror Hartstang en del fra tid til annen. Han besøkte brødrene eller drog helt til Frankrike. Ja, en tid krysset bror Hartstang i hemmelighet den franske grense hver 14. dag for å få tak i den engelske utgaven av Vakttårnet, som kom til Frankrike via Sveits. Det sier seg selv at dette var vanskelige tider for søster Hartstang, som aldri visste om hennes mann ville komme tilbake.

VERDSLIGE TRYKKERE SAMARBEIDER

Av og til overnattet bror Hartstang i Brussel, i bror Istas hjem. Denne broren var til stor hjelp når det gjaldt å forsyne brødrene med åndelig føde. Han kom i kontakt med en trykker i Brussel, De Prince ved Erasme trykkeri, og henimot slutten av nazistenes Okkupasjon sa denne mannen seg villig til å utføre underjordisk trykking for oss. Han trykte ikke bare Vakttårnet, men også 6000 eksemplarer av boken Børn.

Ettersom forkynnelsesarbeidet ikke var kommet så langt i det flamske distriktet som i det vallonske, fantes det lite litteratur på nederlandsk. Bror Wozniak klarte å få en trykker i Charleroi til å trykke brosjyren Ta standpunkt! på nederlandsk, ikke fordi han var for Jehovas vitner, men fordi han var så imot tyskerne.

ET RISIKOFYLT FORETAGENDE

Publikasjonene ble til og med sendt i hemmelighet med båt fra Nederland til Belgia. En nederlandsk bror eide en båt som het «Lichtdrager». Han gjemte litteratur i båten sin og lesste den av i Bree i Limburg og i  Kortrijk-distriktet. Brødrene syklet til det stedet hvor litteraturen ble lesset av, og tok med seg kartongene hjem.

Alt dette var naturligvis forbundet med stor risiko. En dag ble en bror som hadde med seg en kartong med boken Børn, stoppet av en tysk patrulje som var på jakt etter svartebørshaier. Da soldaten så innholdet i kartongen, utbrøt han: «Å, det er for barn!» og lot broren passere.

En annen båt, «Dolphijn», ble også brukt. Den krysset grensen mellom Belgia og Nederland fem ganger med litteratur.

TRANSPORT AV LITTERATUREN

Det var ikke bare trykkingen av litteratur under jorden som utgjorde et problem, men også forsendelsen av den til alle deler av landet. Å benytte jernbanen eller posten var utenkelig, for begge deler var underlagt det militæres kontroll. Brødrene kunne heller ikke bruke bil, ettersom det var mangel på bensin. En kunne naturligvis bruke sykkel, men selv det var problematisk, ettersom det ganske enkelt ikke var mulig å oppdrive dekk. Brødrene i Limburg ble spesialister i å lage sykkeldekk av gamle bildekk. Disse dekkene var ikke særlig smidige, men det viktigste var at en kom fram.

De brødrene som transporterte litteraturen, var så tungt lastet at det var vanskelig for dem å ta seg fram uten å bli lagt merke til. Dessuten risikerte de å bli tatt for å være svartebørshaier. Likevel fortsatte de modig i denne tjenesten, og bror Wozniak, bror Schrantz, bror Floryn og bror Schutz ble spesielt brukt til dette.

 JEHOVAS BESKYTTELSE

En dag da bror Schrantz kom syklende med en masse litteratur i nærheten av Mechelen, mistet han balansen fordi sykkelen var så tungt lastet, og han var så uheldig å velte med hele oppakningen rett foran øynene på en tysk soldat. Men soldaten hjalp ham opp og lesste til og med litteraturen på sykkelen igjen. Deretter ønsket han ham god tur videre. For å forsyne forkynnerne med publikasjoner syklet disse brødrene ofte mellom 110 og 160 kilometer, tungt lastet og ikke sjelden sultne på grunn av lite mat.

En gang da bror Schutz hadde dratt av sted i retning av Charleroi for å levere litteratur, kom han ikke fram til sitt bestemmelsessted som ventet. Da det hadde gått flere dager, ble bror Heuse sr. og bror Schrantz engstelige og begynte å lete etter ham. Til slutt fant de ham, på et pleiehjem i Liège. Han var blitt skadd under et bombardement i nærheten av Val St. Lambert. Det så ikke ut til at han hadde lidd noen overlast under dette oppholdet. Tvert imot; han hadde ikke vært i så godt hold på lenge! Det var bare én ting han var bekymret for: Hvor var det blitt av sykkelen hans med litteraturen?

Brødrene begynte å lete forskjellige steder, og til slutt fant de sykkelen og den dyrebare lasten i en katolsk institusjon. Nonnene hadde tatt godt vare på det hele og leverte alt sammen tilbake uten å nære noen mistanke når det gjaldt innholdet av bagasjen!

Noen ganger var været så dårlig at brødrene måtte reise med tog — selv om de risikerte å bli inspisert av Les Feldgendarmes (det tyske militærpoliti) og Gestapo. En dag ble bror Schutz tatt under en inspeksjon på toget. Han hadde med seg to tunge kofferter. Den ene var  full av litteratur, og den andre var full av kull som de brødrene som arbeidet i gruvene, hadde gitt ham. For en lettelse det var for broren da soldatene bestemte seg for å se på kofferten med kull! Da de så hva den inneholdt, brast de ut i latter og gikk videre. En annen gang fikk en agent for Gestapo ham til å åpne en koffert som inneholdt litteratur. Etter at Gestapo-agenten hadde kikket på hva den inneholdt, og funnet uttrykket «Adam og Eva», utbrøt han: «Dra av gårde med det tøvet der!» Og bror Schutz drog av gårde. Han var sveitser, og det var derfor ikke så sannsynlig at han ville bli mistenkt av tyskerne.

Det var også mindre sannsynlig at søstrene skulle bli mistenkt enn at brødrene skulle bli det. Det var av den grunn søster Marie Smets fikk i oppdrag å opprettholde kontakten mellom Liège og Namur. Hun syklet eller reiste med tog, avhengig av været, men hun hadde alltid mye å frakte med seg. En dag kom hun på jernbanestasjonen med to tunge kofferter og med sykkeldekk hengende rundt halsen, men det kom ikke noe tog. Etter at hun hadde ventet i to timer, ble det opplyst at det ville komme et tysk militærtog, og de sivile fikk tillatelse til å gå om bord. Slik gikk det til at hun kom til å reise med et militærtog med en masse underjordisk litteratur i kofferten, og hun kom fram til bror Fevriers hjem i Namur klokken fem om morgenen uten å ha vært oppe i noen vanskelig situasjon.

FRYKTLØSE UNGE BRØDRE

Unge brødre fikk også i oppdrag å frakte litteratur, og de la også kristent mot for dagen. Bror Ernest Heuse jr. foretok en reise fra Liège til Verviers da han var omkring 16 år gammel. Han forteller om sin opplevelse:  «Bare noen minutter etter togets avgang, kom Les Feldgendarmes om bord. De var seks i alt. De skrek: ’Hendene i været!’ Alle adlød. Det så ut som om de så etter noen, og den første pekte på meg. De gav meg ordre om å reise meg opp. Jeg trodde det var noen som hadde angitt meg. En av dem stod bak meg med pistolen i ryggen på meg, en annen foran meg og en tredje ved siden av meg. De bad om å få se legitimasjonspapirene mine, men da jeg skulle til å ta dem opp av lommen, slo en av dem meg over hånden og tok selv fram lommeboken. De gjennomsøkte meg fra topp til tå. Da de gikk, hadde jeg inntrykk av at de hadde glemt noe.

En eldre mann som satt rett overfor meg, bemerket at politiet hadde glemt å sjekke bagasjen min. Det var først da jeg husket at jeg hadde bagasje med meg. Hvis jeg hadde tenkt på den mens de gjennomsøkte meg, ville jeg kanskje ha blitt nervøs, for jeg hadde med meg en del stensilerte kopier av Vakttårnet hvor Daniels profeti om kongen i nord og kongen i sør ble behandlet, og også noen brosjyrer, deriblant en med tittelen ’Fascisme eller frihet’. Den eldre mannen mente at de ikke sjekket bagasjen min fordi de tre som sjekket all bagasje, sannsynligvis trodde at de tre som sjekket mine personlige papirer, allerede hadde gjort det, og at det var derfor de bare gikk videre. Men selv følte jeg at det var Jehova som hadde beskyttet meg.»

KONTAKT MED AVDELINGSKONTORET

Nå kan en jo lure på hvordan publikasjonene ble distribuert til menighetene. La oss se på hvordan det ble gjort ved ett av sentrene, for eksempel i bror Fevriers hjem. Han fikk litteraturen pakket inn i små pakker  som bare var merket med et nummer. Den menigheten som skulle ha pakken, sendte et bud som skulle hente den, noe som ofte ble gjort om natten. Budet sa bare: «Jeg skal hente pakke nummer 22.» Når budet hadde fått pakken, drog han raskt videre uten å si et ord.

Felttjenesterapportene ble samlet inn på denne måten: Hver menighet ble identifisert ved en bokstav og de enkelte forkynnere ved et nummer. Menigheten ble delt opp i studiegrupper som bestod av mellom åtte og ti personer som bare kjente den som ledet studiet. Ofte visste de ikke hva han het, eller hvor han bodde. Denne broren samlet sammen rapportene og gav dem til menighetens presiderende tilsynsmann, og hvem det var, var det bare de som hadde ansvaret for studiegruppene, som visste.

Når hele rapporten var ferdig, ventet en på kretstilsynsmannen, som var kontaktmann mellom menighetene og Betel, som virket under jorden. Han samlet sammen rapportene, og han undersøkte også hvor mange eksemplarer av Vakttårnet og Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) den enkelte menighet trengte. Når han skrev tjenesterapporten, brukte han en hemmelig kode. Hvis han skulle bli ettersøkt og rapporten funnet, ville det derfor ikke være mulig for en utenforstående å forstå hva det var.

MØTENE UNDER OKKUPASJONEN

Alle forstod betydningen av å komme sammen for å oppmuntre hverandre. Brødrene møttes i små grupper i private hjem. Det var mange forholdsregler som måtte tas: 1) Brødrene kunne ikke komme samtidig; de måtte  komme og gå et par stykker om gangen for ikke å vekke oppmerksomhet. 2) Møtestedene ble forandret hver uke, og hvis det lot seg gjøre, ble også dag og klokkeslett forandret. Det var følgelig nødvendig å være til stede på hvert møte for å få vite hvor det neste skulle holdes. Det sier seg selv at ingen kunne ta med seg en fremmed på møtet uten videre; en måtte først finne ut om han eller hun var til å stole på. 3) Når det var spesielt farlige tider, måtte møtene ha karakter av en familiesammenkomst. Bordet var for eksempel dekket, slik at det så ut som om familien skulle spise et måltid sammen. Hvis noe uventet skulle inntreffe, var det bare om å gjøre å få gjemt studiematerialet og så bli sittende ved bordet som om en ventet på maten. Denne ordningen fjernet enhver mistanke når en gruppe på cirka ti personer kom sammen.

Studiematerialet var passende med tanke på denne spesielle tiden. Det bestod av bibelske beretninger som er av profetisk betydning for Guds folk i dag, deriblant beretningene om Ehud, Barak, Debora, Jefta og Daniel. Noen ganger tok det flere måneder å gjennomgå disse studieartiklene. Det gjaldt for eksempel stoffet om Mikas profetier. Denne nærende, åndelige føden var virkelig det brødrene trengte for å stå rustet i sin kamp mot de politiske og religiøse elementer som forsøkte å utrydde dem, nettopp slik som det var forutsagt i disse historiske og profetiske beretningene.

GESTAPO PÅ JAKT ETTER BROR WOZNIAK

Lenge før 1940 hadde Jehovas vitner møtt stor motstand fra det nazistiske regime, som var innstilt på å tilintetgjøre  dem. Det er derfor lett å forstå hvorfor disse dødens agenter forsøkte å ødelegge Jehovas vitners arbeid så snart de kom inn i Belgia. Det var de som var fryktløse og svært aktive, som særlig ble en skyteskive for deres angrep. Den de i første rekke ønsket å få ryddet av veien, var bror André Wozniak, som på den tiden var pioner i Antwerpen sammen med bror Schrantz.

En dag mens bror Wozniak var bortreist for å besøke menighetene og styrke dem og hjelpe dem med å organisere arbeidet, kom Gestapo for å gjennomsøke rommet hans. Det var bror Schrantz som ble tatt med for å bli forhørt. Under forhøret måtte bror Schrantz utvise den aller største forsiktighet, slik at han ikke kom til å forråde sin partner. Han fikk for eksempel en liste med navn på brødrene og ble så spurt om han kjente dem. Han svarte at han kjente noen av dem, og valgte da ut dem som enten var døde eller hadde forlatt landet. Da han ble spurt om hvor hans venn var, svarte han: «Han har dratt for å besøke slektningene sine, men vi blander oss ikke bort i hverandres private anliggender. Det er den beste måten å unngå problemer mellom venner på.» Gestapo-agenten var enig og sa at det var mest fornuftig. Broren ble løslatt etter å ha sittet i fengsel i 40 dager. Agentene håpet sannsynligvis på at han til slutt skulle fortelle dem hvor bror Wozniak var. Men for å villede dem fikk bror Schrantz seg et nytt distrikt og drog til Ardennene.

NESTEN TATT AV GESTAPO

En tid senere hadde bror Wozniak en spesiell opplevelse. La ham fortelle det selv: «Det var i begynnelsen  av juni 1941. Jeg syklet til Charleroi for å styrke brødrene som bodde der i nærheten, og jeg drog til bror Hankus i Couillet, hvor jeg skulle overnatte. Hvis det skulle oppstå en farlig situasjon, var det meningen at jeg skulle gå opp på loftet og derfra opp på taket og så flykte ved å ta meg over fra ett hus til det neste.

Klokken sju neste morgen ble jeg vekt av at noen ropte: ’Lukk opp!’ Jeg så ut gjennom vinduet og fikk øye på tre sivilkledde menn. Det var Gestapo! Halvt påkledd, med buksene og jakken på armen, fór jeg opp trappen til loftet. Jeg gjemte meg så godt jeg kunne, mellom yttertaket og himlingen. Det var i grevens tid, for Gestapo-agentene var snart også oppe på loftet. Da de ikke så noen, gikk de ned igjen og spurte bror Hankus hvor jeg var. Da han ikke svarte dem på det, begynte de å slå ham. Hjertet mitt banket så kraftig at jeg syntes det måtte høres.

Jeg bad til Jehova om at han måtte lukke deres øyne. Utrolig, men sant — de gjennomsøkte hele huset, fra kjeller til loft, med bror Hankus ved sin side, uten at de noen gang fikk øye på meg! Til slutt fant de sykkelen min og vesken min, og de gav bror Hankus noen kraftige slag, men han var sterk og forrådte meg ikke. Så tok to av agentene ham med til fengslet.

Den andre agenten ble i huset, med pistolen skuddklar, og passet på søster Hankus. Annenhver time kom det ny vakt. Jeg for min del lå under taksteinene. Det var varmt, og jeg var sulten og veldig tørst. Ved middagstider hørte jeg en svak stemme som sa: ’Kom ned nå! De har gått!’ Jeg holdt nesten på å krype fram fra mitt skjulested og gå ned ettersom alt var så stille, men  jeg bestemte meg for å bli hvor jeg var. Senere fortalte søsteren meg at det hadde vært stemmen til agenten, som forsøkte å lure meg til å overgi meg.»

HAN KOMMER SEG ENDELIG UNNA

Mørket falt på, og bror Wozniak ble forferdelig tørst. Han forteller: «Jeg var også svært trett og redd for å falle i søvn, for jeg sover tungt og snorker ofte kraftig. Hvis jeg i min ubekvemme stilling skulle legge meg til å sove og begynne å snorke, ville jeg bli oppdaget. For å holde meg våken stakk jeg meg derfor hele tiden med en nål inntil jeg blødde. Men til slutt følte jeg at jeg ikke hadde flere krefter igjen, og jeg trodde at slaget var tapt.

Ved midnattstider fikk søsteren lov til å gå og legge seg. Hun klarte å gi meg litt brød og vann, og jeg fortalte henne at jeg planla å flykte. Fra hennes soveværelsesvindu kom jeg meg ned på det flate taket, og derfra lot jeg meg skli ned langs nedfallsrennen. Til slutt, etter et hopp på tre og en halv meter, landet jeg i hagen. Det var umulig å dra videre da, for da ville jeg ha blitt stoppet av en patrulje. Jeg holdt meg derfor skjult og ventet på at det skulle begynne å gry av dag.

Om morgenen fikk jeg se en kvinne i hagen sin. Da jeg spurte henne om å få litt vann, kunne jeg se hvordan redselen stod skrevet i hennes ansikt. Men hun lot meg få litt vann, et lite såpestykke og en barberhøvel. Ettersom jeg var barføtt, spurte jeg henne om hun hadde et par sandaler eller lignende som jeg kunne få kjøpt av henne. Så kom det en interessert person og fortalte meg at Gestapo til slutt hadde dratt, ved sju-tiden om morgenen,  og tatt sykkelen min med seg. Men jeg fikk bror Hankus’ sykkel i stedet og fór av gårde som et skudd til bror Brzoska. Der fikk jeg en veske og en bibel. Etter at jeg hadde sovet et døgn, drog jeg av sted til neste menighet.»

EN PLUTSELIG FORANDRING I PLANENE

Da bror Wozniak kom dit, drog han til bror Albin Glowacz, som han skulle bo hos under besøket. «Meningen var at jeg skulle bo hos ham en uke,» sa bror Wozniak, «men den kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg bare kastet meg fram og tilbake i sengen.» Så bestemte han seg plutselig for å forandre reiseruten. Han forteller: «Ved frokostbordet sa jeg til broren at jeg tenkte å dra videre samme dag til Carnières, den neste menigheten som skulle besøkes. Han forsøkte å få meg til å forandre mening og nevnte også den gode maten han hadde til meg, hvetebrød og smør, noe som virkelig var fristende på den tiden. Men det var ikke noe som kunne få meg til å ombestemme meg, og jeg drog til Carnières.

Neste dag ble jeg forskrekket da jeg fikk høre at Gestapo  hadde kommet til bror Glowacz hjem samme formiddag og hadde tatt ham med seg til fengslet med det for øye å sende ham til en konsentrasjonsleir! Hvor glad var jeg ikke for at jeg ikke hadde latt meg friste av det gode brødet og smøret! Én ting var sikker: Jeg hadde Gestapoagentene hakk i hæl. Jeg måtte prøve en eller annen avledningsmanøver.

Jeg drog tilbake til Antwerpen, men der fant jeg at værelset vårt var blitt forseglet, at huseierens kone, som var interessert i sannheten, var blitt ført bort av Gestapo, og at huseieren hadde fått beskjed om å overgi meg til Gestapo så snart jeg dukket opp. Forholdene begynte å bli verre der også. Det var nødvendig å forlate Antwerpen straks.

Jeg drog derfor til Limburg for å besøke menighetene der. To timer etter at jeg hadde forlatt Waterschei, hvor jeg hadde bodd, brøt Gestapo seg inn i huset og lette etter meg overalt. Situasjonen tilspisset seg hurtig. De var ute etter å gripe meg, tydeligvis ledet av demonene.»

BROR FLORYN BLIR FANGET I EN FELLE

Samme dag som bror Wozniak drog, etter at bror Hankus var blitt arrestert, kom bror Floryn, som var kontaktmann, på sykkel til bror Hankus’ hjem med 400 brosjyrer og 24 bøker. Det var den 7. juni 1941. Fordi søster Hankus’ mann nettopp var blitt arrestert, bad hun broren om å dra videre så snart som mulig. Det gjorde han, og han tok med seg bror Wozniaks sko for å levere dem et annet sted. Han skulle ha fortsatt til bror Glowacz, men på grunn av det som hadde hendt, drog han tilbake til sitt hjem i Brussel samme dag, helt utslitt.

 Da han kom hjem, fikk han vite at Gestapo hadde gjennomsøkt hele huset og tatt med seg alle publikasjonene som var gjemt der, 20 bibler, 500 bøker og 4000 brosjyrer. Hans kone og svigerforeldre var blitt holdt under oppsikt hele dagen. Han hadde gått i fellen. Klokken fem neste morgen dukket Gestapo opp igjen og førte ham bort, med håndjern på. Han ble kastet i fengsel og deretter ført til en konsentrasjonsleir, hvor han var til krigen sluttet. Et år senere skulle hans kone også havne der. Hun måtte forlate deres to små barn og la sine foreldre ta hånd om dem.

GESTAPO INTENSIVERER SIN VIRKSOMHET

På denne tiden hadde en Gestapo-sjef som hadde arrestert mange vitner i Tyskland, kommet til Belgia. Det var kort tid etter at han hadde kommet til Brussel, at disse arrestasjonene fant sted og jakten på bror Wozniak ble intensivert. Blant dem som ble arrestert, var bror Midi, bror Schockaert, bror Michiels, bror Coenen og bror Martin (den tidligere avdelingstilsynsmannen) og søster Michiels og søster Coenen.

Etter at bror Hankus var blitt arrestert av Gestapo fordi han hadde skjult bror Wozniak i sitt hjem, ble han slått og sparket bevisstløs av Hitlers agenter. Grunnen til det var at han nektet å oppgi navnene på brødrene. Den 6. juli 1941 ble han overført til St. Gilles fengsel i Brussel. Trass i at bror Hankus ble torturert, nektet han å røpe noen navn. Deretter ble han ført til det sentrale fengsel i Leuven og derfra til en av nazistenes utryddelsesleirer. Da krigen sluttet, ble han løslatt fra konsentrasjonsleiren og tjente i mange år som menighetstjener.

 VIRKSOMHETEN REORGANISERES TRASS I FARER

En måned etter at alle disse arrestasjonene hadde funnet sted, ankom bror Hartstang i hemmelighet fra Nederland for å reorganisere forkynnelsesarbeidet. I hjemmet til en søster i Antwerpen holdt han et privat møte med de tre kretstilsynsmennene og to brødre som førte tilsyn med kontaktmennene. Søsteren bodde alene i underetasjen, og ved denne anledningen var det bare så vidt disse seks brødrene unngikk å bli arrestert av Gestapo. Hvordan gikk det til?

Under møtet ringte det på døren. Og hvem var det som stod utenfor? Tre Gestapo-agenter! De spurte etter en jøde og hans sønn som de trodde bodde i annen etasje. Søsteren sa til dem at jødene hadde flyktet da krigen brøt ut. En av agentene stilte seg nå opp og voktet inngangen, mens de to andre gjennomsøkte hvert eneste hjørne av huset i annen etasje og på loftet.

I mellomtiden bad brødrene til Jehova om at han måtte lukke fiendens øyne. Hvis de var blitt oppdaget, ville det ha betydd at alle de fremste tilsynsmennene i Belgia ville ha blitt arrestert på én gang. Men det tillot ikke Jehova. Gestapo drog sin vei, og det gjorde også brødrene, én og én, og kom ikke mer tilbake til dette hjemmet. To uker senere dukket Gestapo uventet opp på nytt, og denne gangen gjennomsøkte de hele huset.

FIENDENS FORSØK PÅ Å FÅ TAK I BROR HARTSTANG

Bror Hartstang kom først alene til Belgia, men etter seks måneder kom også hans kone til landet. Hun ankom  på samme måte som han. Hun syklet på de små veiene på landsbygden langs grensen mellom Belgia og Nederland hvor Gestapo ikke drev sin klappjakt. Hun var ved sin manns side hele tiden under krigen, bortsett fra når han var ute på spesielt farlige turer.

Gestapo fant straks ut at bror Hartstang var i Belgia, og begynte å lete intenst etter ham. Fienden hadde fått vite hva broren og hans kone stort sett holdt på med, gjennom et konfiskert brev. Politiet hadde store fotografier av dem og lette etter dem overalt, akkurat som en gjør når en leter etter en farlig forbryter. Men broren og hans kone unnslapp alltid de fellene som var lagt for dem, selv om det noen ganger var på et hengende hår. Ja, på en eller annen måte klarte de seg.

Det er i denne forbindelse interessant å merke seg hvordan det gikk med den Gestapo-sjefen som satte i gang den harde forfølgelsen av Jehovas vitner, og som var fast besluttet på å få tak i bror Hartstang. En dag da han satt ved vinduet på sitt kontor, hørte han lyden av et fly. Ettersom han trodde det var et tysk fly, traff han ingen forholdsregler. Plutselig kom det maskingeværsalver fra flyet, og Gestapo-sjefen ble truffet og drept. Det viste seg å være et britisk fly med en belgisk pilot.

FIENDEN BLIR BLINDET

Mange opplevelser viser at fienden kan bli blindet av Jehovas engler. Søster Michelic og søster Golic hadde for eksempel fått i oppdrag å ta med seg et brev fra Limburg til Nederland. Brevet skulle leveres til den broren som førte tilsyn med arbeidet i dette landet. Dette måtte ikke bli oppdaget. Søster Golie la brevet i håndvesken,  og så drog de av gårde til Nederland og fulgte veiene på landsbygden. De ble stanset av tollfunksjonærer og visitert. Først visiterte de søster Michelic og så blant annet igjennom håndvesken hennes. Nå var det slik at søster Golic og søster Michelic hadde nøyaktig like håndvesker. Da turen kom til søster Golie, tok funksjonæren håndvesken hennes, men leverte den straks tilbake med ordene: «Å, den har jeg jo allerede sett igjennom!» På den måten fikk hun straks tilbake håndvesken sin med det dyrebare brevet!

Ved en annen anledning, i Namur, hjalp bror Fevrier bror Schutz med å bære den tunge bagasjen hans til stasjonen. Ved Montagne-Sainte-Barbe ble de stoppet ved en tysk kontroll. Det var umulig å snu. Bror Schutz sa til bror Fevrier: «La oss late som om vi ikke er i følge. Kanskje den ene av oss kommer seg unna!»

Bror Fevrier sakket av. Bror Schutz gikk igjennom kontrollen uten vanskeligheter, sannsynligvis på grunn av at han hadde sveitsisk pass. Så var det bror Fevriers tur, og han leverte sine legitimasjonspapirer. Han hadde Ausweis (en seddel som gav ham rett til fri passasje etter mørkets frembrudd), som var noe okkupasjonsmaktene hadde utlevert til jernbanepersonale. Soldaten var fornøyd med det. Men så bad han broren om å åpne sin bagasje, hvor det var et nummer av Vakttårnet med en studieartikkel om krigen mellom den nazistiske kongen i nord og den demokratiske kongen i sør i Daniels profeti. Broren bad en stille bønn, slik som Nehemja i sin tid hadde gjort. (Neh. 2: 4) Så bøyde han seg forover for å åpne bagasjen. I samme øyeblikk kom det en lastebil, og soldaten løp bort for å sperre veien for den og  glemte broren, som rolig gikk sin vei, idet han trakk et lettelsens sukk.

Ved en anledning kom bror Armand Hebrant tilbake til Ougrée etter et besøk hos bror Heuse. I lommen hadde han tre legitimasjonskort med falske navn. Det ene kortet var for bror Hartstang, som arbeidet under jorden, og et annet for bror Schrantz, som var kretstilsynsmann. Bror Hebrant ble stoppet av en patrulje på broen over elven Meuse, og han ble systematisk visitert; til og med sokkene hans ble undersøkt.

Alle jakkelommene hans ble gjennomsøkt og også en innerlomme i frakken hans. Men hver gang soldaten følte på den siden hvor kortene lå, tok han ved en feiltagelse tak i jakken og frakken samtidig og stakk hånden inn i innerlommen på jakken. Da soldaten lot hendene gli over brorens klær på utsiden av frakken, kunne broren selv likevel tydelig merke dokumentene. Soldaten gjentok de samme bevegelsene mange ganger, og hver gang glemte han denne lommen, som om en usynlig hånd holdt ham tilbake. På hvert av de tre kortene var det et bilde av en bror, naturligvis med falskt navn, og broren ville ikke ha kunnet komme med noen tilfredsstillende forklaring på at han hadde disse kortene på seg.

NØDVENDIG Å BRUKE STRATEGI

Bror Gheys forteller hvordan han måtte bruke strategi for å avlede fiendens oppmerksomhet. Sent en kveld da han hadde vært og besøkt noen interesserte, ble han stoppet av en tysk patrulje. Én soldat stakk riflen sin i brorens rygg, mens en annen lyste med en lommelykt rett i ansiktet på ham. De bad om å få se hans legitimasjonspapirer.  For å få tak i dem måtte han holde dokumentmappen sin mellom knærne. Deretter begynte de å visitere ham. For å gjøre det lettere for dem, men også av strategiske grunner, løftet han armene i været og holdt mappen sin i den ene hånden. Soldaten undersøkte klærne hans nøye, men glemte å se i mappen, hvor litteraturen var!

UNDER ENGLENES VINGER

Til sine tider var det tydelig at begivenhetene ble ledet slik at brødrene ble beskyttet. En dag satt bror Hartstang på trolleybussen på vei til sitt hemmelige tilholdssted i Ougrée. Vanligvis kjørte han med den helt til endestasjonen. Men denne dagen fant han plutselig på at han skulle gå av før, slik at han kunne få strekt litt på bena, ettersom han ofte måtte holde seg innendørs. Da han kom fram dit han skulle, var alle hvite som et laken i ansiktet. Tyske soldater hadde organisert en streng kontroll ved endestasjonen, og familien fryktet det verste når det gjaldt broren. Uten å vite det hadde han unngått fellen.

Der hvor han losjerte, fantes det ikke bare hemmelige trykksaker, men også publikasjoner som ennå ikke var ferdigtrykt. På den samme gårdsplassen bodde det en mann. Han var eldre og døv og stod aldri opp før mellom åtte og ni. Men en morgen stod han opp klokken fire. Det var aldri noen som fant ut grunnen til det. Han gikk i hvert fall ut på gårdsplassen for å få seg litt frisk luft. Samtidig ankom det en tysk patrulje som svingte med pistolene.

Det var en razzia som ble satt i gang etter en plutselig streik blant arbeiderne ved Cockerill-fabrikken. Det  som utløste streiken, var at 500 arbeidere var blitt deportert. Tyskerne hadde adressen til en av streikelederne, og de var på utkikk etter ham. De spurte den gamle mannen om hvor denne personen bodde. Hvor utrolig det enn kan høres ut, forstod denne døve, gamle mannen hva det var soldatene ville ha rede på, og pekte på det stedet hvor den ettersøkte mannen bodde, ved den neste veien. Hvis den gamle mannen ikke hadde vært der på dette uvanlige tidspunktet, ville soldatene ha trengt lenger inn på gårdsplassen og hamret løs på døren, slik som de pleide å gjøre. Det er lett å forestille seg hva som så ville ha foregått inne i huset, hvordan soldatene ville ha gjennomsøkt huset og gjort det store varpet. Men Jehova overvåkte det hele.

I bror og søster Hartstangs soverom ble også publikasjonene trykt. Huset hadde tidligere vært et grisehus, og utvendig så det fremdeles slik ut. Vanligvis stod bror og søster Hartstang opp mellom klokken halv sju og sju og leste dagsteksten. Men denne dagen forsov de seg, og det skulle vise seg å være til beskyttelse for dem. Hva var det som foregikk utenfor?

 Tidlig om morgenen hadde tyske soldater omringet hele området og systematisk gjennomsøkt hvert eneste hus. Det er mulig at de lette etter bror Hartstang. Under gjennomsøkingen av husene banket de også på døren til den gamle, døve mannen som ble omtalt tidligere. De skrek høyt, som de pleide å gjøre, bare to meter fra der hvor bror og søster Hartstang bodde! Men soldatene  banket ikke på døren til «grisehuset», og ekteparet våknet heller ikke, til tross for alt bråket utenfor. Hvis de hadde gjort det, ville det sannsynligvis ha ført til at de var blitt arrestert. Det er lett å forestille seg hva de instinktivt ville ha gjort: De ville ha forsøkt å komme seg ut gjennom en annen dør og ville ha blitt fanget i fellen. Heldigvis fikk Jehovas engler dem til å sove trygt videre, og de unngikk derved å gjøre noe som kanskje ville ha fått skjebnesvangre følger. Det var først etter at soldatene hadde dratt, at de fikk vite hva som hadde skjedd.

MOT NØDVENDIG

Bror Schutz hadde en annen typisk opplevelse. I Tournai ble han arrestert av vallon-vakten, det vil si de belgierne som arbeidet for Gestapo. Hans legitimasjonspapirer var ikke i orden, så han ble tatt med til hovedkvarteret for å bli undersøkt, og deretter ble han ført til Tournai fengsel. Etter at han var blitt forhørt, fikk han beskjed om å dra hjem og sørge for at de lokale myndigheter fikk brakt papirene hans i orden. Kofferten hans, som inneholdt en del eksemplarer av brosjyren Fascisme eller frihet, måtte han la bli igjen ved hovedkvarteret.

Han drog til Kortrijk, fikk ordnet papirene sine og drog så tilbake til Tournai for å vise dem fram og hente kofferten sin. Det skulle mot til å gjøre det når en tenker på hva som kunne ha skjedd i mellomtiden, i betraktning av hva kofferten inneholdt. Alt gikk bra, og han fikk kofferten tilbake. Det så virkelig ut til at englene ledet det hele, slik at fienden ikke åpnet kofferten.

 UTHOLDENHET HELT TIL SLUTTEN

Ikke alle brødrene unngikk å falle i klørne på nazistene. Fjorten brødre og søstre ble arrestert og utsatt for hard behandling mens de ble forhørt etter ekte Gestapo-mønster. Noen ble løslatt etter noen uker eller måneder. Sju stykker, deriblant to søstre, ble deportert og sendt til konsentrasjonsleirer eller fengsler. Bror Alphonse Midi døde i fengslet, og bror Lodewijk Schockaert ble drept.

Bror Midi var blitt dømt til 55 måneders fengsel på grunn av såkalt propaganda mot Tyskland, ettersom han hadde hatt noen eksemplarer av brosjyren Fascisme eller frihet. Han døde i 1943 i fengslet i Hagen av koldbrann  som han fikk på grunn av en skade som det ikke var blitt gjort noe med. Han døde i sin celle, forlatt av fangevokterne, som ikke gav ham noen medisinsk hjelp.

Bror Schockaert hadde vært kommunist før han tok imot sannheten. Nazistene arresterte ham og anklaget ham for å være kommunist. Så snart han kom til Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland, gikk han til SS-kommandanten i leiren og sa til ham at han var et av Jehovas vitner, ikke kommunist. Han fikk da et fiolett triangel, som var Jehovas vitners identitetsmerke i leiren. Denne broren ble skutt av SS-soldater i 1943 under en transport til en annen leir.

Bror Hankus døde i 1954 på grunn av den dårlige behandling han hadde fått under krigen. Hans hustru holdt trofast ut og var aktiv i alle disse krigsårene og like til hun døde, den 16. mai 1982.

SS-FOLKENES FORSØK PÅ Å FÅ DE KRISTNE TIL Å BRYTE SIN ULASTELIGHET

Når et av Jehovas vitner ble arrestert, ble den samme fremgangsmåten alltid fulgt. Først ble det holdt et forhør etter vanlig SS-mønster. Ved å holde fram fristende tilbud, ved å gjøre bruk av list eller ved å benytte vold forsøkte SS-folkene å få dem som var blitt arrestert, til å røpe navnene på andre Jehovas vitner og deretter fornekte sin tro.

Bror Glowacz opplevde følgende: Etter at han var blitt arrestert, ble han forhørt på SS-folkenes kontor. Foran ham på et bord lå det et deilig, hvitt brød, noen pølser og noen pærer. Hvis han ville snakke, skulle han få spise alt det hans hjerte begjærte. Hvis ikke ville han bli utsatt for den aller verste behandling. Da bror Glowacz sa til den  nazisten som stilte spørsmålene, at han ville handle i samsvar med apostelen Peters ord i Apostlenes gjerninger 5: 29: «En skal lyde Gud mer enn mennesker», ble mannen hvit av raseri og skrek: «All right, du skal få komme i fengsel, og du skal få bli der inntil skjegget ditt er like langt som apostelen Peters skjegg var!» Og slik gikk det. Broren ble værende i fengslet i ni måneder uten at han fikk anledning til å barbere seg.

LIVET I KONSENTRASJONSLEIRENE

Bror Hankus, bror Michiels, bror Floryn og bror Glowacz ble ført til forskjellige fengsler og konsentrasjonsleirer. En av dem lå i nærheten av Strasbourg. Der ble de slått for den minste ting, enten med en stokk eller med en pisk. SS-folkene kalte Jehovas vitner for hunder fra himmelen. Maten ble redusert til det absolutte minimum. Likevel ble det forlangt at de skulle utføre et slikt hardt arbeid som det å utvide veiene, og det med de mest primitive redskaper. Dette arbeidet innbefattet å lesse små vogner med stein og så skyve vognene på skinnene dit de skulle. Av og til sporet en vogn av, og da holdt Der Kommando-Führer (sjefen for en gruppe vakter) de andre fangene på avstand mens han tvang de fire brødrene til å få vognen opp på skinnene igjen — og det til tross for at den veide over ett tonn!

En dag hørte en bror en korporal si til Der Kommando-Führer: «Bibelforskerne er virkelig noen eiendommelige mennesker. De andre fangene dør som fluer, selv om de er fysisk sett sterkere, mens bibelforskerne holder det gående og har krefter nok. Jeg tror det er Jehova som hjelper dem!»

 BRØDRENES NØYTRALITET PRØVD I LEIRENE

Bror Glowacz forteller om noe han opplevde mens han var i Buchenwald: «For å prøve oss Jehovas vitner gav de oss ordre om å melde oss hos våpenfabrikkens Kommando (arbeidsgruppe) for å bli satt i arbeid med å fremstille våpen. Etter at brødrene hadde møtt fram til appell neste morgen, nektet de alle sammen å melde seg hos Das Kommando. En bror henvendte seg til leirkommandanten og forklarte at de ville godta et hvilket som helst annet arbeid i leiren, men ikke det å lage våpen. Kommandanten ble rasende og gav SS-folkene ordre om å føre oss alle sammen til retterstedet og rette maskingeværene mot oss. Det ble gjort.

Så sa kommandanten: ’Tenk nå nøye over saken og fortell meg så om dere vil godta denne oppgaven, ja eller nei. Hvis dere nekter, vil jeg gi ordre om at dere blir skutt alle sammen.’ Han gjentok sin trusel, men vi ble alle stående rolig, uten å bevege oss og uten å si et ord. Da han så at han ikke kom noen vei med oss, forandret  han taktikk og sa: ’Hitler er en meget medfølende mann. Han vil ikke at dere skal bli skutt. Dere kan alle sammen fortsette med deres tidligere arbeid.’»

HJELPSOMHET BLANT BRØDRENE UNDER OKKUPASJONEN

De brødrene som førte tilsyn med arbeidet under jorden og produserte bibelske publikasjoner, fikk ikke noen lønn, ikke engang rasjoneringskort til å kjøpe mat for. Slike ting som papir måtte de kjøpe på svartebørsen. Hvordan klarte brødrene å holde denne virksomheten gående?

I hver menighet ble gaver og rasjoneringsmerker eller kuponger som brødrene gav avkall på, til tross for at de selv hadde svært lite, samlet inn og gitt til kretstilsynsmannen sammen med tjenesterapportene. Dette gjorde det mulig for de ettersøkte brødrene å skaffe seg de nødvendige ting, slik at de kunne skaffe til veie den åndelige føde.

Selv barna bidrog med det de kunne. En kveld kom to brødre uventet til familien Golic. Det var bror Hartstang og en av hans medarbeidere. Bordet var dekket til aftens. Det så ut som om de to barna, Antoine og Ann-Marie, allerede hadde spist, og de gikk og la seg. Det var først etter krigen bror Hartstang fikk vite at de hadde spist det de to barna skulle ha hatt. Det fantes ikke annen mat i huset, og barna hadde frivillig gitt sitt måltid til brødrene og gått til sengs uten mat. De var på den måten et godt eksempel og viste at de forstod betydningen av den teokratiske organisasjon.

 HVORDAN FORKYNNELSESARBEIDET BLE UTFØRT

Så snart vitnearbeidet var organisert med tanke på virksomhet under jorden, var brødrene ikke lenger tilfreds med bare å utføre uformell forkynnelse. De begynte nå å arbeide mer systematisk, selv om de var svært forsiktige. De brukte bare Bibelen fra hus til hus. Brødrene tilbød også eksemplarer av Det nye testamente eller evangeliene, alt etter hvilke muligheter de hadde for å skaffe slike publikasjoner gjennom de protestantiske bokhandlene. Dette ble ikke gjort uten vanskeligheter. De protestantiske prestene skar tenner på grunn av Jehovas vitners virksomhet og nektet å skaffe bibler når de visste hva de skulle brukes til.

Det var derfor nødvendig å gjøre bruk av strategi for å få tak i bibler fra protestantene. Forsøkene var ikke alltid vellykket. Bror Jules Ista forteller hvordan han en dag drog til Evangelistmisjonen i Brussel for å kjøpe noen eksemplarer av Det nye testamente. Den ansvarshavende presten spurte broren hvilken kirke det var som skulle ha dem. Broren forsøkte å komme utenom spørsmålet, men da presten fikk vite hvem han var, spyttet han ham i ansiktet, kalte ham en tarvelig bibelstudent og nektet å selge nytestamentene til ham.

Brødrene hadde enkelte av Selskapets publikasjoner, for eksempel brosjyrene Avsløret og Flyktninger. Disse ble brukt med den største forsiktighet. Det ble organisert en lånetjeneste, og den samme publikasjonen ble lånt ut til mange forskjellige mennesker. Brødrene husket navnene på slike som hadde tatt imot bøker før krigen. De besøkte dem og oppmuntret dem til å lese publikasjonen  og vakte på den måten deres interesse. Hvis folk ikke viste noen interesse, foreslo brødrene at de skulle levere litteraturen tilbake, slik at en annen kunne høste gagn av den. Noen leverte den tilbake. Andre ville ikke gjøre det, men begynte av nysgjerrighet å lese den selv og ble på den måten interessert i Rikets budskap. På denne måten kom noen med i sannheten.

FRA HUS TIL HUS — MED FORSIKTIGHET

Etter hvert som arbeidet fra hus til hus kom i gang igjen, fikk brødrene instrukser om å utvise den største forsiktighet. Det var for eksempel viktig å arbeide alene og forkynne først i ett hus og så i et annet, som lå lenger nede i gaten, for ikke å vekke oppmerksomhet. Hus som vakte brødrenes mistenksomhet, skulle de gå forbi. Hvis en forkynner så en uniform inne i huset, skulle han ikke avlegge et vitnesbyrd, men bare stille et eller annet alminnelig spørsmål.

En dag kom en bror uforvarende til et hus hvor det bodde en Gestapo-agent. Agenten inviterte ham inn, bad om å få se hans legitimasjonspapirer, låste døren og gikk så til telefonen for å gi beskjed om at broren skulle hentes. I mellomtiden kom agentens kone inn og sa til ham at han måtte se å komme seg unna i en fart, og broren unnlot naturligvis ikke å benytte seg av denne anledningen!

GJENBESØK

Når noen ble interessert, ble det foretatt en rekke besøk, og en forberedte seg på forskjellige emner for at det skulle bli lettere å drøfte Bibelens grunnleggende læresetninger. Brosjyrer, slike som Avsløret og Flyktninger,  ble også brukt på en måte som utgjorde en forløper for våre dagers hjemmebibelstudier.

På den tiden ble folk ikke invitert til møtene så hurtig som de blir i dag. Vanligvis ble en person ikke introdusert for en studiegruppe før han hadde begynt å forkynne. En gjorde det for alle eventualiteters skyld, i tilfelle han skulle vise seg å være en angiver.

DÅP I HJEMMENE

Det ble arrangert dåp i hemmelighet i hjemmene. Ved én anledning, i Sclessin i nærheten av Liège, ble omkring 40 mennesker døpt i et lite hus, i hjemmet til bror Heuse. Ved en annen anledning ble 27 døpt hos bror Wladek i Waterschei. Disse arrangementene gikk ikke alltid upåaktet hen. Ved én anledning var det noen som hørte noen barn som lekte utenfor, si: «Det er en protestantisk messe.»

FLERE VELSIGNELSER

I 1941 så det ut som om fienden hadde seiret — antall forkynnere hadde gått ned fra 275 til 86. Men i 1942 var antallet av Rikets stridsmenn igjen oppe i 253. Av disse var åtte pionerer. I dette krigsåret var det blitt trykt 10 000 eksemplarer av brosjyren Ta standpunkt! Rikdom eller ruin? på nederlandsk og 7455 eksemplarer av Vakttårnet. I løpet av 1943 økte Jehova antallet av Rikets forkynnere i Belgia til 396. Disse arbeidet i over 46 000 timer og leverte 7868 bøker, 17 106 brosjyrer og 2234 blad. Antall menigheter steg til 19. Det ble trykt 11 000 brosjyrer og 14 500 blad, alt sammen under jorden.

Neste år brakte enda flere velsignelser. Nå økte antallet av Ordets tjenere til 545. For en seier Jehova hadde  vunnet over den falske religion og dens despotiske allierte! Ved minnehøytiden var det 609 til stede, og i samarbeid med en boktrykker i Brussel var det mulig å trykke 6000 eksemplarer av boken Børn i løpet av året.

Fra 1942 til 1944 utførte brødrene et enormt arbeid. De trykte over 64 000 bøker, brosjyrer og blad. Dette og det at de hadde gjemt unna en del da nazistene invaderte landet, gjorde det mulig for dem å distribuere 107 587 bøker, brosjyrer og blad i løpet av krigen. Nazistene klarte aldri å stoppe arbeidet, og de klarte heller aldri å finne Betel, hvor fem personer arbeidet ved slutten av krigen.

ALLE INSTRUKSER BLE SAMVITTIGHETSFULLT FULGT

Brødrene fulgte samvittighetsfullt de instrukser som kom fra Selskapet, og forsøkte ikke å få vite mer enn det som var nødvendig. Selv barna fulgte instruksene nøye. En dag kom bror Schrantz til Waterschei og leverte en kartong med publikasjoner hos bror Golic. Bare lille Ann-Marie, som var ni år gammel, var hjemme. Bror Schrantz gav henne kartongen og sa til henne at hun ikke skulle nevne noe om det til noen bortsett fra faren.

Hun gjemte kartongen under sengen. Da moren kom hjem, sa hun ikke et ord om bror Schrantz’ besøk. Da det ble sengetid, nektet hun å gå til sengs. Hun måtte vente til faren kom. Søster Golic syntes det hele virket nokså mystisk. Ann-Marie ble oppe til faren kom hjem, og det var først da og bare til ham hun fortalte om besøket og om kartongen med litteratur under sengen.

 1944 — DET GÅR MOT SLUTTEN AV KRIGEN

Landet jublet etter hvert som de allierte drev den tyske hær tilbake til dens eget land. Gestapo og Gestapos agenter var borte! Nå hadde brødrene bare én tanke: å komme sammen på et stevne så snart som mulig. Det ble hurtig organisert møter; brødrene hadde et sterkt ønske om å komme sammen. Den 23. desember 1944 kom 70 brødre sammen til stevne i Waterschei, i et lokale uten vinduer og uten varme.

Samtidig ble det holdt et annet stevne, i Liége, i en sal som bar tydelige merker etter krigen, som ennå ikke var slutt. Senere ble det organisert stevner i Brussel og i Charleroi. Bror Hartstang var til stede ved alle stevnene, nå under sitt virkelige navn.

TRUSELEN FRA DEN FLYGENDE BOMBE

Men Hitler ville ikke innrømme sitt nederlag. I løpet av 1944 begynte han å bruke sitt nye våpen, den flygende bombe, som tyskerne kalte Vergeltungswaffe 1 (gjengjeldelsesvåpen nr. 1). Etter at hans tropper var blitt trengt tilbake, brukte han den først mot England og så mot Belgia. Denne fjernstyrte raketten, som ble kjent som V-1, medførte en høyeksplosiv ladning på cirka ett tonn. V-l ble først brukt mot industrisentrene og havnebyene Liège og Antwerpen, hvor det ble gjort store ødeleggelser og mange menneskeliv gikk tapt. Det var under slike omstendigheter at det i begynnelsen av 1945 ble arrangert et stevne som ble avertert i større utstrekning, i Liège, i forsamlingssalen i De invalides hjem. Truselen fra V-1-rakettene var svært merkbar i byen.

 Salen, som kunne romme 500 mennesker, var fullsatt. Midt under stevnet kunne en plutselig høre at en flygende bombe nærmet seg. Motoren hadde en kraftig, karakteristisk lyd. Så lenge lyden fra maskinen kunne høres, var det ikke noe å frykte. Hvis motoren stoppet, ville bomben ikke gå lenger, men ville falle. Denne spesielle bomben fløy nå over byen. Plutselig stoppet motoren, og bomben begynte å falle. Hvor ville den falle ned?

Brødrene i salen holdt akkurat på med å synge en sang, men ingen forlot plassen sin. I De invalides hjem derimot flyktet hele staben, direktøren innbefattet, til tilfluktsrommene. Vi eksploderte ikke langt fra salen. Dagen etter, da bror E. Heuse sr. og bror M. Smets kom tilbake for å betale husleien, sa direktøren til dem: «Hva slags mennesker er dere? Det var ikke én som forlot salen i går da Vi falt!» Det gav dem anledning til å avlegge et fint vitnesbyrd.

ARBEIDET KAN UTFØRES ÅPENLYST IGJEN

Så snart de tyske troppene hadde forlatt landet, ble det opprettet et Betel-hjem i Brussel, hos bror Notebaert. Så leide bror Hartstang to rom i rue Rubens i Schaerbeek. Det ene rommet ble brukt som soverom og kontor og det andre som kjøkken og ekspedisjon. Det var vinter, og kull var rasjonert og vanskelig å få tak i. Det var så kaldt at bror og søster Hartstang måtte sitte i sengen og arbeide.

På den tiden ble det holdt et stevne i La Cour de Tilmont. Brødrene kom fra gruvedistriktene ved Limburg  og Liège til Betel-hjemmet med tunge kofferter og pakker før de drog videre til stevnet. Hva var det de bar på som var så tungt? Kull? Ja, disse brødrene, som arbeidet i kullgruvene, var heldigere stilt når det gjaldt brensel, og de ville derfor at deres brødre ved Betel, som hadde det vanskeligere, skulle høste gagn av det. På den måten ble kullkjelleren på Betel fylt.

Det var nødvendig med arbeidere for å få arbeidet ved Betel reorganisert. Det ble rettet en henvendelse til brødrene, og en ung bror, José Nicolas Minet, kom til Betel. Ettersom det ikke var plass for ham i rue Rubens, arbeidet han der om dagen og bodde hos bror Notebaert. Det var nødvendig å finne et større sted, men det var mangel på boliger i byen. Etter mye leting klarte en til slutt å få leid et hus i Ixelles, i rue Wayenberg 47. Men fordi staben hadde vokst, kunne bror og søster Hartstang ikke bo der.

ARBEIDET REORGANISERES

Brødrene var temmelig lik en som har problemer med å tilpasse seg dagslyset etter at han har vært lang tid i mørke. Menighetene ble nå oppfordret til å sende rapportene på postkort som var spesielt laget for det. Kortet ble brukt, men det ble lagt i en konvolutt for å holde opplysningene hemmelige! Avsenderen brukte fortsatt bare initialer som underskrift, og menigheten ble identifisert ved den koden som ble brukt under krigen, ikke ved stedsnavnet, slik det nå var blitt foreslått.

Ettervirkningene etter den virksomhet nazistenes hemmelige politi hadde drevet, gjorde seg gjeldende  blant brødrene i en slik grad at Selskapet omkring halvannet år etter at SS-folkene hadde forlatt landet, måtte minne brødrene om at de ikke lenger arbeidet under jorden, og at det var mulig igjen å arbeide åpenlyst.

Én av grunnene til at brødrene i Belgia var så sene til å tilpasse seg den nye situasjonen, var at de fleste av dem ikke visste hvordan det var å forkynne under frie forhold. De 86 forkynnerne som fantes i landet i begynnelsen av krigen, hadde nå vokst i antall til 747 i august 1945. De hadde mye å lære med hensyn til forkynnelsen og organisasjonsmessige fremgangsmåter for å kunne holde tritt med sine brødre i land hvor arbeidet ikke hadde vært forbudt.

I desember 1945 besøkte Selskapets daværende president, N. H. Knorr, Brussel sammen med bror M. G. Henschel for å se hva som kunne gjøres for å sette fart i reorganiseringen av vitnearbeidet. Den 15. januar 1946 kom så den første misjonæren som hadde fått opplæring ved Gilead, til Belgia. Det var bror Calvin Holmes, som skulle komme til å bli til stor hjelp i forbindelse med reorganiseringen av arbeidet. Han kom med fly til Ostende og ble møtt på jernbanestasjonen i Brussel av hele Betel-familien. Det var litt av en begivenhet!

Bror Holmes ble utnevnt til avdelingstilsynsmann. Bror Hartstang — han som hadde gjort alt han kunne, under de vanskelige krigsårene — godtok denne nye ordningen med glede. Bror Hartstang var kjent som en svært ydmyk bror og også som en ivrig og besluttsom arbeider i tjenesten for Jehova. Han tjente trofast til sin død, den 5. april 1964. Søster Hartstang, som nå er  84 år gammel, tjener fortsatt Jehova, på Betel-hjemmet i Nederland.

MENIGHETENE RENSES

I enkelte menigheter måtte det utføres et opprenskningsarbeid, og bror Holmes tok fatt på arbeidet, som ikke alltid var noen lett oppgave for ham ettersom han verken snakket fransk eller nederlandsk. I enkelte tilfelle, for eksempel i Brussel og Ieper, måtte dette arbeidet utføres med stor strenghet for at en skulle få fjernet umoralske personer, som skapte uro og strid. Bror Holmes besøkte en menighet hver week-end og fikk på den måten opprettet en bedre kontakt med Selskapet.

BETEL-FAMILIEN FLYTTER INN I EGET HUS

Det leide huset som var blitt brukt som Betel-hjem, ble etter hvert altfor lite. Etter mye leting fant brødrene et hus med et stort verksted som de kjøpte. Det lå i Schaerbeek i Avenue General Eisenhower 28, i utkanten av Brussel. Sammenlignet med det familien hadde hatt inntil da, var dette huset det rene palasset. Større mengder publikasjoner kunne lagres her, slik at det stadig økende behovet kunne dekkes. Møbler var mangelvare. Heldigvis hadde avdelingskontoret i Sveits nettopp solgt en gammel gård, og møblene der ble sendt som gave til Belgia, noe brødrene satte stor pris på.

PIONERTJENESTEN

I 1945 gikk det ut en oppfordring til brødrene hvor det ble sagt at det var behov for pionerer, og i oktober det året var det 18 pionerer i Belgia. I desember hadde  antallet steget til 24, og tre ble utnevnt til spesialpionerer. Det var ikke lett å være pioner på den tiden. En av pionerene fortalte at han sov på en madrass på gulvet. Hans kjøkkenutstyr bestod av en gryte og en panne, som ble brukt til alle formål. Måltidene var enkle, men Jehova forlot aldri sine tjenere.

HJELP FRA AMERIKANSKE BRØDRE

En bror hvis foreldre ikke var Jehovas vitner, forlot et godt betalt arbeid for å begynne som pioner. Han fortalte at da han drog, sa hans mor gråtende til ham: «Hvem skal ta vare på deg? Hvordan skal du klare å kjøpe klær til deg selv?» Han svarte: «Fuglene sår ikke, og de lever likevel og har det de trenger å spise!»

Noen måneder senere ble denne broren invitert til å besøke Betel i Brussel. Brødrene i De forente stater hadde samlet inn en mengde klær, og Selskapet hadde sendt noe av dette til Belgia for å hjelpe de brødrene som hadde lidd mangel under krigen. Pionerene var de første som fikk nyte godt av denne gaven med klær, og denne broren fikk to dresser, en frakk, noen skjorter og to par sko. Kort tid deretter drog han for å besøke moren sin. Da hun fikk se ham, utbrøt hun: «Så velkledd du er! Hvor i all verden har du fått alle disse pene klærne fra?» Broren svarte smilende: «Fra himmelen!»

Denne sendingen med klær, som veide 10 500 kilo, og 1550 kilo med sko ble sendt av de amerikanske brødrene i løpet av 1946 og 1947. Alt dette ble delt ut blant 1431 brødre, noe som gjorde at de kunne være pent kledd når de forkynte det gode budskap om Riket.

 På denne tiden ble det arrangert et stort stevne. Det ble holdt i Cirque Royal i Brussel fra 4. til 6. oktober 1946, og programmet ble fremført på to språk. Omkring 2000 mennesker kom for å høre det offentlige foredraget, som hadde tittelen «Fredsfyrsten».

NY NASJONALISTISK UNDERTRYKKELSE

Det nazistiske regime var blitt bekjempet, men den nasjonalistiske ånd gjorde seg mer gjeldende enn noensinne. Satan begynte å bruke dette som et nytt våpen mot dem som representerte Guds rike. Ettersom det ikke lenger var nødvendig å arbeide under jorden, fremstilte de utenlandske brødrene som hadde unngått å bli tatt av nazistene, seg for de belgiske og amerikanske myndigheter. Bror og søster Hartstang henvendte seg til myndighetene og bad om oppholdstillatelse. Det fikk de ikke, og ikke nok med det, men den 4. juni 1947 gav justisministeren dem åtte dager til å komme seg ut av landet på! Alle henvendelser som ble rettet til myndighetene for å få denne urettferdige avgjørelsen omgjort, viste seg å være til ingen nytte.

Pionerene Fritz Schneider, Erwin Klose og Willy Klopper ble kastet i fengsel og anklaget for å være nazistiske agenter. Dette var virkelig toppen — de som var blitt jaget som ville dyr av Gestapo! Bror Schneider ble kastet i fengsel og drog deretter tilbake til Tyskland som en syk mann med lungebesvær. Han døde noen år senere. Bror Klose ble holdt i fengsel i 11 måneder sammen med en rekke naziagenter til tross for at flere hundre brødre og også de lokale myndigheter anmodet om at han måtte bli løslatt. De amerikanske og britiske militære  myndigheter forsøkte forgjeves å bevise at han var nazistisk agent!

BESØK FRA HOVEDKONTORET I BROOKLYN

Trass i motstand fra de nasjonalistiske elementers side kom antallet av forkynnere nå for første gang opp i over 1000. Det var 57 pionerer. I juni 1947 besøkte bror F. W. Franz og bror Grant Suiter Belgia. Ved denne anledningen ble det holdt to stevner samtidig. På det ene stevnet ble programmet fremført på nederlandsk og på det andre på fransk. Brødrene fra Selskapets hovedkontor hjalp avdelingskontoret til å bli organisert på en mer effektiv måte og styrket organisasjonens teokratiske oppbygning.

Noen måneder senere ble det første kretsstevnet etter krigen holdt, i La Louvière. Det var 295 forkynnere i kretsen, men en begeistret skare på 485 overvar det offentlige foredraget. Det året var det 1525 til stede ved minnehøytiden, sammenlignet med 1099 året før.

FLERE MISJONÆRER KOMMER

Selskapet forsøkte å sende flere misjonærer for å hjelpe brødrene, men motstand fra de nasjonalistiske elementer forsinket deres ankomst. I slutten av 1947 kom bror og søster Buisset, og de ble værende i Belgia i mange år som misjonærer. Etter dem kom fem andre misjonærer i løpet av 1948, blant dem Elmer Johnston, som tjente trofast i sitt tildelte distrikt inntil han døde, i 1972.

I 1949 kom det ytterligere ti misjonærer, deriblant Allan Coville og Gijsbertus van der Bijl, etterfulgt av  Markus Hartlief i 1955 og Aalzen Wiegersma i 1965. Alle fire er fortsatt her og tjener som reisende tilsynsmenn.

PRESTENE BENYTTER SEG AV PRESS

Etter hvert som Jehovas navn ble mer kjent blant folk, motstod presteskapet Jehovas vitner på utallige måter. I Lantin jaget for eksempel motstanderne etter prestens tilskyndelse brødrene ut av byen ved å kaste kinaputter på dem. I Bolland, et lite tettsted i nærheten av Herve, delte presten ut en trykksak blant sine sognebarn. I den stod det hva de skulle gjøre når Jehovas vitner kom på døren: «1) Lukk døren for disse Djevelens kremmere; 2) hvis de kommer inn uten at du er klar over det, skrur du opp radioen høyt. Hvis det ikke er mulig, vil to grytelokk som blir slått sammen, ha den ønskede virkning.»

Det var svært vanskelig å få leid et lokale til å holde foredrag i på grunn av det press eierne ble utsatt for fra presteskapets side. I Tervueren sa presten til eieren av et lokale at han heller ville at det ble ’leid ut til kommunistene enn til propagandistene for denne nye guden’. I en annen landsby kalte presten sammen alle barna og sendte dem til møtesalen, hvor de laget et slikt bråk med grytelokk at foredraget ikke kunne holdes. I et annet tilfelle truet presten eieren av et lokale med at hans forretning ville bli ødelagt hvis han leide ut til Jehovas vitner. Presten ville sørge for at ingen av hans sognebarn handlet i mannens butikk.

Hvordan folk på landsbygden den gang så på Jehovas vitner, fremgår tydelig av følgende opplevelse. Bror Schrantz skulle besøke en bror, men han hadde ikke  hans adresse. Han spurte derfor den første han traff på stedet: «Det skal være en mann her som har en eiendommelig religion. Vet du hvor han bor?» Han fikk straks vite hvilket hus broren bodde i, uten engang å nevne navnet hans!

FORBUD MOT TRANSPORT AV BIBELSK LITTERATUR

I 1950 var det store uroligheter i landet på grunn av at kong Leopold vendte tilbake. Det belgiske folk stod splittet i kongespørsmålet, og etter at kongen vendte tilbake fra landflyktigheten, ble landet hjemsøkt av demonstrasjoner, streiker og trusler om borgerkrig. Jehovas vitner, som nå bestod av 2462 Ordets tjenere, inntok en nøytral holdning under alle disse urolighetene. I denne tiden med store uroligheter og bare to dager etter at en ny katolsk regjering kom til makten, forsøkte Satan igjen å stanse Rikets arbeid.

Den 6. juni forbød Samferdselsdepartementet uten noe forvarsel transport av Selskapets litteratur med den belgiske jernbane og det belgiske postvesen. Regjeringen ignorerte alle brev avdelingskontoret sendte angående saken. Hvordan skulle brødrene og abonnentene nå få åndelig føde?

Selskapet organiserte transport av blad og litteratur med lastebil til alle menighetene. Så leverte forkynnerne bladene til abonnentene. Jehova velsignet rikelig denne ordningen, som gav brødrene anledning til å foreta regelmessige besøk hos abonnentene.

Det var ikke før den 30. oktober 1981, etter 31 år med stadige anmodninger om en forandring, at de belgiske  myndigheter opphevet forbudet mot transport av Selskapets litteratur.

I ARDENNENE OG FLANDERN

I 1951 var det for første gang over 3000 forkynnere i landet. De 80 menighetenes åndelige velstand foruroliget i høy grad prestene, og de klaget over at det vokste opp menigheter av Jehovas vitner også i svært katolske landsbyer i Ardennene. Det belgiske katolske tidsskriftet L’Avenir du Luxembourg (den belgiske provinsen Luxembourg) for 2. desember 1950 gav uttrykk for sin bekymring på denne måten: «Vi vet ikke hva som er i ferd med å skje . . . men vi legger merke til at Jehovas vitner har fått fotfeste i flere landsbyer i nærheten av Neufchâteau og Bertrix.»

Prestene hadde ikke lenger like stor innflytelse på folk i de større og mindre byene, men i landsbyene forsøkte de fremdeles å ha et fast grep på folk. I Erps Kwerps (i Flandern) gav en prest en pioner ordre om å forlate landsbyen, men broren nektet å gjøre det. Neste dag gav presten igjen broren befaling om å forlate landsbyen. Da broren fortsatt nektet å gjøre det, begynte presten å gå sammen med ham fra dør til dør og anklage ham for å være protestant og selge bibler, som folk ikke hadde lov til å lese. Ved hver dør tilbakeviste pioneren prestens beskyldninger. Slik fortsatte de i tre timer. Til slutt holdt presten opp med å gå fra dør til dør. Han stilte seg i stedet opp midt i gaten og skrek høyt til folk mens han hele tiden fulgte broren. Den tredje dagen fulgte presten igjen med broren, men denne gangen tilkalte broren politiet, og presten forsvant. Politiet stod ikke lenger på pinne for presteskapet.

 MYNDIGHETENE VISER MISTILLIT

På grunn av at Jehovas vitner holdt fast ved sin kristne nøytralitet, så det ut til at myndighetene inntok en mistenksom holdning til organisasjonens fredelige undervisningsarbeid. To sivilkledde politimenn var til stede ved praktisk talt alle de offentlige foredragene. De gjorde notater under foredraget. Så snart det ble avertert et offentlig foredrag, kunne to politimenn ses i forsamlingen, selv i små menigheter på omkring 15 forkynnere. Politimennene måtte ofte sitte på en brors kjøkken som tjente som Rikets sal. I betraktning av hvordan situasjonen var den gangen, ble det ansett for å være tilrådelig at de utenlandske brødrene, de reisende tilsynsmennene innbefattet, ikke holdt offentlige foredrag.

PRESTENE BENYTTER IGJEN SINE TIDLIGERE METODER

Brødrene kunne nå vie ledig distrikt større oppmerksomhet. I løpet av 1952 gjennomarbeidet forkynnerne 591 byer og tettsteder trass i stor motstand fra prestene, som hadde trodd at Jehovas vitner aldri ville komme tilbake, i hvert fall ikke til de avsidesliggende områdene. Prestene benyttet igjen sine gamle metoder, men denne gangen uten politiets støtte. De hisset opp folk til å jage brødrene ut av byene. Under et kretsstevne i Bastogne rev presten en håndfull sider ut av en katolsk bibel som en søster brukte i vitnearbeidet, og en annen søster ble slått av en fanatisk kvinne som var blitt oppegget av presten.

I Antwerpen forsøkte andre falske hyrder å hindre en invalid søster i å utføre gatearbeid, noe hun gjorde ved å sitte i rullestolen i nærheten av en forretning. Butikkinnehaveren  forsøkte å bli kvitt henne. Først tilkalte han politiet, men politimannen sa at hun var i sin fulle rett til å gjøre det hun gjorde. Da allierte han seg med to prester, som forsøkte å få søsteren til å forlate stedet, men til ingen nytte. Så bestemte prestene seg for å skyve rullestolen hennes nedover gaten. Da noen drosjesjåfører på den andre siden av gaten som hadde lagt merke til hva som foregikk, så dette, løp de bort til prestene og sa til dem at hvis de ikke ønsket å komme opp i vanskeligheter, skulle de se å komme seg vekk. Det skulle være overflødig å si at de pilte av gårde.

FREMGANG MED MISJONÆRENES HJELP

Trass i motstand økte antall forkynnere til 3623. De som var blitt uteksaminert ved Gilead, fortsatte å styrke brødrene og hjelpe dem til å påta seg ytterligere ansvar. Det tok ikke lang tid før Belgia ikke lenger ble betraktet som en misjonsmark. De fleste av misjonærene ble derfor brukt til å føre tilsyn med arbeidet, enten på Betel eller som reisende tilsynsmenn. Den gangen var alle område- og kretstilsynsmennene utenlandske brødre, og ved avdelingskontoret var det bare tre belgiske brødre.

AVDELINGSTILSYNSMANNEN UTVIST

Enda en gang gav representantene for de katolske myndigheter uttrykk for sitt hat ved å angripe de brødre som tok ledelsen i arbeidet. Den 11. april 1953 fikk bror Calvin Holmes, avdelingstilsynsmannen, beskjed om at han måtte forlate landet, og det til tross for at han var gift med en belgisk søster. Bror G. van der Bijl ble utnevnt til avdelingstilsynsmann i hans sted.

 Og hva med bror André Wozniak, som Gestapo ikke hadde klart å pågripe, og som en tidligere katolsk regjering forgjeves hadde forsøkt å utvise i 1934? Denne broren ble bedt om å møte for en komité, som besluttet at han skulle utvises fra landet. Men før det kunne skje, ble det en ny regjering i landet. Den nye justisministeren, som ikke var katolikk, bestemte seg for ikke å sette ordren om å utvise bror Wozniak ut i livet. Han unnslapp igjen sine forfølgere, akkurat som i 1934.

Den nye regjeringen, som var mer liberal enn den forrige, viste seg å være ganske velvillig stemt overfor Rikets arbeid. Ja, den 28. juli 1954 skrev en av regjeringens ministre et brev til Selskapet hvor det ble sagt at det å levere bibler og bibelsk litteratur ikke ville bli betraktet som ulovlig salg, men snarere som et veldedig, ikkekommersielt arbeid.

STEVNETID

Belgias beliggenhet, midt imellom London, Nürnberg, Paris og Haag, gjorde det lett for de belgiske brødre å overvære de internasjonale stevnene med temaet «Det triumferende rike» i 1955. To ekstratog ble brukt. De franske myndigheter stanset et av togene da det ankom til den franske grense. Det franske statspolitiet ropte over høyttalere opp navnene på en rekke brødre som av «sikkerhetsgrunner» ikke fikk lov til å reise inn i Frankrike! De brødrene som var blitt ropt opp, forlot toget, men kom til stevnet ved å ta regulære tog etter en omvei gjennom storhertugdømmet Luxembourg.

VELVILJE FRA MYNDIGHETENES SIDE

Etter hvert som presteskapets motstand avtok, fikk  myndighetene større respekt for Rikets arbeid. Ja, de gikk så langt at de traff enstemmige avgjørelser til fordel for brødrene med tanke på å gi dem den rett til fri religionsutøvelse som grunnloven garanterte. En kongelig kunngjøring av 8. januar 1958 som ble offentliggjort i tidsskriftet Official Journal for 14. mars 1958, opphevet således alle tiltak som var blitt truffet av borgermesteren og bystyret i byen Anvaing den 8. juni 1957, og som forbød alle friluftsforedrag. I den kongelige kunngjøringen ble bystyret anklaget for å ha gått ut over sitt myndighetsområde ved å iverksette dette forbudet.

De eneste steder hvor presset fra presteskapet nå kunne merkes, var i landdistriktene, på slike steder som Orp-le-Grand. Her var det blitt ordnet med at mange av brødrene skulle bo i et stort hus under et kretsstevne som skulle holdes 23. til 25. mai 1958. Like før stevnet sørget sognepresten for at det ble gitt beskjed om at disse losjiene ikke kunne brukes. Han fikk også bakeren på stedet til å bryte sin avtale om å skaffe brød til bespisningen søndag middag. Men dette hindret ikke brødrene i å få den mat og hvile de trengte. Det ble gjort i stand en stor sovesal i selve stevnehallen, og store halmsekker ble brukt som madrasser. Trass i motstanden var det 532 som overvar stevnet.

INGEN SPRÅKBARRIÈRER

Et høydepunkt i tjenesteåret 1959 var landsstevnet med temaet «Våkne Guds tjenere», som ble holdt i Brussels sportspalass, og hvor 6896 hørte det offentlige foredraget, som ble holdt samtidig på fransk og nederlandsk. På dette stevnet, som varte i fem dager, ble 378 nye Jehovas  vitner døpt. Det som gjorde dette stevnet så enestående, var den enhet som hersket mellom de flamske (nederlandsktalende) og de vallonske (fransktalende) brødre, som kom sammen i det samme auditoriet. Høyttaleranlegget virket slik at den enkelte kunne høre programmet på sitt eget språk. For å gjøre dette mulig ble tilhørerne delt i to grupper. Dette tospråklige arrangementet gikk ikke upåaktet hen, og stevnet fikk stor publisitet.

Stevnet viste dessuten at språklige ulikheter ikke skaper splittelse blant sanne kristne. Som en motsetning til dette er Belgia ellers i høy grad splittet på grunn av språkstrid. I enkelte katolske kirker i Antwerpen og Vilvoorde har politiet måttet gripe inn og skille flamske katolikker fra vallonske katolikker. Og hva har grunnen til det vært? Enkelte flamske katolikker kunne ikke utstå at deres prester forrettet en messe på fransk!

FRITAGELSE FOR EIENDOMSSKATT

I 1960 ble det tatt et viktig skritt for å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap i dette landet. Det året var det over 7000 forkynnere i landet, og 10 237 var til stede ved minnehøytiden. De Rikets saler som fantes, begynte å bli for små, og flere menigheter hadde begynt å utvide sine saler eller bygge nye. De menighetene som eide Rikets saler, anmodet om den samme fritagelse for skatt som kirkesamfunnene nyter godt av. Deres anmodning ble avslått med den begrunnelse at Jehovas vitner ikke utgjør noen religion. Skattemyndighetene hevdet dessuten at det ikke foregikk noen offentlig tilbedelse i Jehovas vitners Rikets saler. Slike påstander var naturligvis helt feilaktige.

 Appelldomstolen i Liège avviste myndighetenes påstander i sin kjennelse av 29. juni 1960. Nå kunne Jehovas vitners Rikets saler høste gagn av fritagelse fra eiendomsskatt. Retten bestemte dessuten at myndighetene skulle betale tilbake den skatten brødrene allerede hadde betalt på salene.

UTENLANDSKE FORKYNNERE

I dette lille landet på 30 513 kvadratkilometer bor størstedelen av befolkningen i større og mindre byer. Ettersom industrien er hovednæringen, er det lett å forstå hvorfor det er så mange fremmedarbeidere i landet. Ja, omkring ti prosent av befolkningen er av utenlandsk opprinnelse, og av disse er en tredjedel italienere.

De aller fleste utlendingene som kom til landet, begynte å arbeide i kullgruvene. Derfor var det igjen i områdene omkring Charleroi, Liége og Limburg at sannheten ble spredt blant utlendingene. Det ble straks opprettet bibelstudier, og noen av de belgiske brødrene lærte til og med italiensk for bedre å kunne hjelpe disse oppriktige menneskene.

SPRÅKSKOLER

Rapporten for 1962 viste at omkring 40 prosent av forkynnerne var utlendinger og ute av stand til å uttrykke seg tydelig på fransk eller nederlandsk. For å overvinne dette problemet ble det bestemt at det skulle opprettes en ny skole med tanke på å hjelpe disse brødrene til å få bedre kjennskap til språket der hvor de bodde. Denne ordningen ble kunngjort i den belgiske utgaven av Rikets tjeneste for februar 1962. I stedet for å overvære  den teokratiske tjenesteskolen lærte disse forkynnerne å lese og snakke språket på stedet ved å gå igjennom boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Dette hjalp dem i høy grad til å bli flinke til å undervise ut fra Ordet. De kunne nå drøfte bibelske emner i stedet for bare å tilby bladene. I dag er flere av dem eldste og menighetstjenere i menighetene.

MENIGHETER AV UTENLANDSKE BRØDRE

En meget spesiell begivenhet, den første i sitt slag i Belgia, fant sted 7. til 11. juli 1965. Et stort, internasjonalt stevne ble holdt i Charleroi, der hvor sannhetens sæd hadde begynt å slå rot 63 år tidligere. Brødre fra Paris og den nordlige delen av Frankrike for øvrig overvar dette stevnet sammen med sine belgiske brødre, og på søndagen var det et høydepunkt i antall til stede på 11 710.

Det ble også holdt foredrag på italiensk ved dette stevnet,  slik det hadde vært vanlig på stevnene i noen år. Men de italienske brødrene bestod ikke lenger av en håndfull forkynnere, for 725 overvar dette stevnet med temaet «Sannhetens ord». Hvor takknemlige var ikke disse brødrene da bror Knorr kunngjorde at ti italienske menigheter ville bli dannet i Belgia! Nyheten ble hilst med stor applaus. Dette resulterte i stor økning. Når dette skrives, er det tre italienske kretser i landet, og disse kretsene består av 32 menigheter og over 2500 forkynnere.

Ytterligere velvillige mennesker er blitt funnet blant den greske, spanske, portugisiske, tyrkiske og engelske del av befolkningen. Blant de nye menighetene som ble dannet, var én portugisisk, tre engelske, sju spanske og åtte greske. Disse brødrene fra andre land er fulle av nidkjærhet for Jehova, og deres utholdenhet er et eksempel for andre. La oss i denne forbindelse trekke fram den greske menigheten i Brussel: Alle de 47 døpte forkynnerne var hjelpepionerer minst én gang i løpet av tjenesteåret!

NYTT BETEL-HJEM

I en 20-årsperiode hadde Betel-hjemmet i Avenue General Eisenhower 28 i Schaerbeek-Brussel på en tilfredsstillende måte dekket behovet i tilknytning til Rikets arbeid her. Men nå var det ikke plass nok til all litteraturen og til at alle medlemmene av Betel-familien kunne bo under samme tak. I 1966 gav bror Knorr bror Marcel Gillet, som da tjente som avdelingstilsynsmann, og som nå tjener som koordinator i avdelingskontorets utvalg, beskjed om at et nytt Betel-hjem skulle bygges.  I november 1966 ble arbeidet påbegynt. I februar 1968 var et fint, romslig Betel-hjem klart til bruk i Kraainem, som er en forstad til Brussel. For en forskjell det var på det og det stedet som var blitt leid i 1945!

URO I DEN KATOLSKE KIRKE

Mens Rikets forkynnere, som talte over 10 000, var forent i kjærlighet i de nederlandsk- og fransktalende delene av Belgia, var den katolske kirke preget av uro, hat og anarki. Denne gangen sparte ikke avisene kirken, men gikk så langt at de hånte den. Mange katolikker som snakket med brødrene, innrømmet: «Det er ikke noe i kirken vår som går som det skal», «Dette er slutten for den katolske kirke», og «Vi vet ikke lenger hvordan vi skal be».

Det ble bråk mellom katolikker inne i selve kirkebygningene. I Antwerpen, Vilvoorde og andre steder angrep flamske katolikker kirkene fordi messen ble forrettet på fransk for de fransktalende tilhørerne som bodde i disse byene. Politiet måtte tilkalles for å få stanset urolighetene. Tidene hadde forandret seg siden den katolske presten tilkalte politiet for å få jaget brødrene ut av byen! I Antwerpen skrev katolske ekstremister på veggene: «Hold opp med å framsi messen på fransk i Vilvoorde!» Det var i den byen presteskapet sørget for at bibeloversetteren William Tyndale ble kvalt og brent. I dag er det en menighet på 70 forkynnere av Jehovas rike der. I Leuven, som er berømt for sitt katolske universitet, ropte noen unge prester i gatene: «Ned med biskopen!» Myndighetene måtte til slutt gripe inn for å gjenopprette ro og orden.

 I FENGSEL PÅ GRUNN AV SIN KRISTNE NØYTRALITET

I årenes løp er hundrevis av våre unge brødre blitt satt i fengsel på grunn av spørsmålet om kristen nøytralitet. Brødrene blir fortsatt idømt en fengselsstraff på to år fordi de nekter å bryte sin kristne nøytralitet. I nesten 40 år hadde ingen av de brødrene som var i fengsel, lov til å komme sammen eller til å få besøk av menighetens eldste. Først 5. august 1976 gav en mer liberal justisminister tillatelse til at anerkjente eldste skulle få besøke dem.

EN UFORGLEMMELIG BEGIVENHET

Det internasjonale stevnet med temaet «Guds seier», som ble holdt i Brussel i dagene 8. til 12. august 1973, var en uforglemmelig begivenhet. Grunnen til det var ikke bare at det ved denne anledningen var flere til stede enn ved noe tidligere stevne, men også det at våre spanske og portugisiske brødre var invitert til å være sammen med oss i Brussel. De hadde ennå ikke fått garantert retten til å komme sammen fritt i sine respektive land, og de kom derfor i stort antall. Det høyeste antall til stede i den spanske avdelingen var 19 687 og i den franske 14 625. Våre flamske brødre hadde et høydepunkt på 11 101 og våre portugisiske brødre på 8152, slik at det i alt var 53 565 til stede.

De belgiske brødrene, som var klar over hvilken forfølgelse de spanske og portugisiske brødrene hadde vært utsatt for i mange år, forberedte seg på å ta gjestfritt imot dem og gi uttrykk for sin dype kjærlighet til dem. De spanske og portugisiske brødrene og søstrene, som er kjent for sin gjestfrihet, var også innstilt på å gi  uttrykk for sin dype kjærlighet og den store takknemlighet de følte over å kunne komme sammen med sine brødre i Belgia. Det ble utvekslet utallige gaver og på utallige måter gitt uttrykk for kjærlighet og hengivenhet ved denne gledelige anledningen.

UTENLANDSKE FORKYNNERE VENDER TILBAKE TIL SINE HJEMLAND

Mange organisasjoner har sitt senter her i Belgia. Det gjelder for eksempel NATO (Den nordatlantiske traktat-organisasjon), EF (De europeiske fellesskap) og SHAPE (hovedkvarter for NATO-styrkene i Europa). Dette gjør at mange mennesker av forskjellige nasjonaliteter kommer til landet. På den måten lærer mange sannheten å kjenne her i Belgia og vender så tilbake til sitt hjemland som Jehovas vitner. I årenes løp har det vært tilfellet med mange italienere, spanjere og grekere som opprinnelig kom hit for å arbeide i kullgruvene. Etter å ha vært i Belgia i kortere eller lengre tid har de vendt tilbake til sine respektive hjemland og hatt en stor andel i forkynnelsesarbeidet i disse landene. På grunn av de vanskelige økonomiske tidene er det etter hvert blitt flere som på den måten har reist hjem igjen.

DEN ÅNDELIGE VELSTAND I DAG

I dag er det gode budskap om Riket blitt spredt i hele Belgia. Det finnes ikke lenger noe ledig distrikt i landet.  Alt distrikt tilhører en av de 288 menighetene. I april 1983 hadde Belgia et høydepunkt i antall forkynnere på 20 018.

Hvordan er så situasjonen i landet i dag? Hvordan reagerer folk i sin alminnelighet på forkynnelsesarbeidet? Den katolske religionens innflytelse er blitt kraftig redusert. Selv om mange katolikker fortsatt hevder at de er religiøse, er det tydelig at de materielle goder har fått mange til å anta et materialistisk syn. Dette, i tillegg til at andre har en total mangel på interesse for religiøse spørsmål, har skapt en enorm likegyldighet blant folk. Det er derfor vanskelig å snakke med dem om Gud og  hans hensikter. Dette utgjør en utfordring, og forkynnerne forsøker å benytte seg av fengende innledninger for å vekke litt interesse for Rikets budskap.

STEVNEHALLER

Å leie haller til kretsstevnene har ofte vært svært dyrt, og mange av disse hallene dekket ikke våre behov. Kretsene gikk derfor inn for å skaffe seg egne stevnehaller. I 1980 ble to slike haller kjøpt, den ene i Bioul og den andre i Bornem. Brødrene og søstrene har med begeistring bidratt med både tid og penger, slik at disse hallene er blitt velegnet som stevnehaller. Ettersom disse stevnehallene alltid blir holdt rene, behøver brødrene ikke lenger å gå i gang med et omfattende rengjøringsarbeid før de skal ha stevne.

JEHOVAS KJÆRLIGE GODHET

I 1902 kan bror Tilmant som den første Rikets forkynner i Belgia ha spurt seg selv: «Hvordan kan de høre dersom ingen forkynner?» (Rom. 10: 14) Hvem skulle ha trodd at den første sannhetens sæd som denne trofaste broren sådde den gangen, 80 år senere skulle ha frembrakt over 20 000 modige vitner for Jehova?

En kan forstå hvor begeistret bror Smets og bror Poelmans var i 1952, da de så at de fem som bevarte sin trofasthet mot Jehova etter prøven i 1918, hadde vokst til over 3500!

Disse modige kristne døde med Jesu ord i tankene: «Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen.» (Matt. 5: 12) Nå som de er Kristi medarvinger i himmelen, kan en tenke seg hvilken glede de føler over  å se de store velsignelser Jehova har utøst over sitt folk.

Jehova være lovet for hans kjærlige godhet! Vi takker ham for at han har oppreist så mange trofaste vitner i vår moderne tid. I forbindelse med denne rapporten er det bare én ting vi synes er leit: At vi ikke har plass nok til å nevne de hundrevis av andre brødre og søstre som i likhet med Andronikus og Junias, selv om de har vært mindre kjent, har vært som støtter og har hatt «et godt navn» og arbeidet trofast i Herrens gjerning. — Rom. 16: 7.

Disse trofaste brødrene, som ved sin utholdenhet har vært et enestående eksempel, og den veiledning Jehova har gitt sitt folk her i Belgia gjennom den ’tro og kloke tjener’, er en kilde til stor oppmuntring for oss alle. Det tilskynder oss til å fortsette å stride «troens gode strid» inntil den dag kommer da Jehova gjennom sin Konge, Jesus Kristus, sier: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» — 1. Tim. 6: 12; Matt. 25: 34.

Når denne herlige dagen kommer, vil det ikke lenger være noen fare for at Belgias åkrer og enger skal bli forvandlet til en slagmark, slik som de er blitt to ganger siden 1914. Nei, disse markene og den øvrige delen av Europa, ja, hele jorden, skal bli forvandlet til et paradis, hvor det vil herske fred og trygghet. Inntil den dagen kommer, sier alle rettferdselskende mennesker i Belgia og overalt ellers med apostelen Johannes: «Amen. Kom, Herre Jesus!» — Åp. 22: 20.

[Fotnote]

 [Kart på side 71]

(Se den trykte publikasjonen)

Belgia

Antwerpen

Bornem

Mechelen

Vilvoorde

Erps Kwerps

Leuven

Kraainem

Schaerbeek

Brussel

Ixelles

Tervueren

Orp-le-Grand

Beringen

Bree

Waterschei

Eisden

Genk

Heure-le-Romain

Vivegnis

Visé

Herstal

Lantin

Liège

Bolland

Flémalle-Haute

Engis

Ampsin

Amay

Sclessin

Herve

Ougrée

Eupen

Verviers

Val St. Lambert

Meuse

Namur

Bioul

Dinant

Ciney

Bertrix

Bastogne

Neufchateau

La Louvière

Haine St. Paul

Carnières

Roux

Jumet

Charleroi

Couillet

Braine-le-Comte

Tournai

Anvaing

Kortrijk

Ieper (Ypres)

Ostende

Gent

[Bilde på side 79]

Bror Ernest Heuse sr. og familien alle i heltidstjenesten

[Bilde på side 80]

På et stevne i Liége i 1952. Bror Poelmans og bror Smets gleder seg over at fem forkynnere har vokst til over 3000

[Bilde på side 87]

Bror Emile Schrantz sammen med sin hustru mens han var kretstilsynsmann (bror Fevrier står i midten). De syklet fra menighet til menighet

[Bilde på side 90]

Werner Schutz, en tapper forkjemper for teokratiet. Da han døde, i 1972, hadde han vært i heltidstjenesten i 47 år

[Bilde på side 113]

André Wozniak, som spilte en viktig rolle i forbindelse med Rikets arbeid under jorden under den annen verdenskrig. Han ble ettersøkt — men aldri tatt — av Gestapo

[Bilde på side 121]

Bror og søster Hartstang ankom i hemmelighet fra Nederland. Bror Hartstang tjente som avdelingstilsynsmann i disse vanskelige årene og unngikk å bli tatt av Gestapo

[Bilder på side 122]

François Hankus var blant de 14 brødre og søstre som ble satt i forskjellige fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland

Søster Hankus holdt trofast ut og var aktiv mens hennes mann var internert, og også siden. Hun var opptatt i tjenesten inntil sin død, i 1982

[Bilde på side 124]

Bror og søster Floryn etter at de kom tilbake fra konsentrasjonsleirene

[Bilde på side 127]

Bror Glowacz, et av de Jehovas vitner som ble truet med henrettelse i Buchenwald fordi han nektet å fremstille våpen

[Bilde på side 150]

Det belgiske avdelingskontors bygning i Kraainem, en forstad til Brussel

[Bilder på side 155]

Stevnehallen i Bioul, en av de to bygningene som ble kjøpt i 1980

Inne i stevnehallen i Bornem