Fiji og naboøyene

I DET sørlige Stillehavet er det en rekke øyriker som nesten blir borte i det kjempemessige havet. Hundrevis av små øyer stikker opp over havoverflaten mellom Australia og Sør-Amerika. Fordi sydhavsøyene ligger isolert, er fredelige, varme og innbydende og har en frodig vegetasjon, deriblant den uunngåelige kokospalmen, har besøkende ofte omtalt øyene som «et paradis».

Noen av disse øyene er bare atoller. Større øyer, som er blitt skutt opp fra havbunnen på grunn av vulkansk  virksomhet eller seismiske forstyrrelser, har fjell som er over 1800 meter høye, og nokså store elver som går tvers over øya. Små landsbyer, som varierer i størrelse fra noen få innfødte familier til noen hundre innbyggere, ligger spredt omkring på skjermede områder langs kysten, vanligvis ved elver og vassdrag, og det finnes også noen større byer.

De største religiøse organisasjonene på øyene er metodistene, det britiske misjonsselskapet London Missionary Society, den katolske kirke og den anglikanske kirke. Kristenhetens misjonærer kom på 1800-tallet, og i de senere år har mange mindre protestantiske grupper begynt å bli aktive her.

INNBYGGERNE PÅ SYDHAVSØYENE

For mange år siden var øyene svært avsondret fra resten av verden. Det fantes ingen flytrafikk den gang! En fikk bare kontakt med omverdenen når passasjerskip og lasteskip la til, noe som kunne skje en gang i måneden eller enda sjeldnere.

Innbyggerne har forskjellig bakgrunn. Det er for eksempel både melanesiere, mikronesiere og polynesiere på øyene. Men stort sett har de de samme grunnleggende egenskaper. De er vennlige og sorgløse og tar livet med ro, gleder seg over hver dag og nøyer seg med få av verdens goder. De innfødtes livsholdning virker ofte irriterende på folk med europeisk bakgrunn, som er vant til å strebe etter materielle ting.

KOORDINERINGEN AV ARBEIDET I ET KJEMPESTORT OMRÅDE

Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Australia ledet arbeidet i hele det sørlige Stillehavet fra kontoret ble  opprettet i 1904, og fram til 1958, da det ble opprettet et avdelingskontor i Suva, hovedstaden i Fiji.

De landene som det nye avdelingskontoret skulle føre tilsyn med, var Fiji, Ny-Caledonia, Vanuatu (tidligere Ny-Hebridene), Vest-Samoa, Amerikansk Samoa, Tonga, Niue, Tahiti, Tuvalu (tidligere Ellice Islands), Kiribati (tidligere Gilbert Islands), Tokelauøyene og Cookøyene.

Noe som har vanskeliggjort fremgangen av Rikets arbeid i Stillehavet, er at øyene ligger så spredt. Fiji, som ligger sentralt i forhold til de andre øyene som avdelingskontoret fører tilsyn med, er som et midtpunkt som kan sammenlignes med et nav på et svært hjul, hvor alle de andre øyene er eikene som går ut fra navet i alle retninger. Hvis en skulle reise østover fra Fiji, ville en komme til Tonga etter cirka 700 kilometer, til Niue etter 960 kilometer og til Tahiti etter 3540 kilometer.

Reiser en 1350 kilometer nordøstover fra Fiji, kommer en til Samoaøyene. Cirka 1100 kilometer nord for Fiji ligger øygruppen Tuvalu, og omtrent like langt nord for Tuvalu ligger de fleste øyene i Kiribati. Hvis en reiser litt over 960 kilometer vestover fra Fiji, kommer en til Vanuatu, og etter 1120 kilometer kommer en til Ny-Caledonia. Fra øst til vest er det en havstrekning på over 4800 kilometer! Fordi den internasjonale datogrensen går her, er Jehovas vitner i Fiji blant de første som feirer minnet om Jesu død hvert år, og de i Samoa er blant de siste, cirka 23 timer senere.

En gang førte avdelingskontoret i Fiji tilsyn med Rikets arbeid i 12 land. Ikke noe annet avdelingskontor har noen gang ledet arbeidet i så mange land. Det hadde  med 13 hovedspråk å gjøre. Kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn reiste hele 4800 kilometer fra den ene kanten av området til den andre og hadde stadig problemer med å få innreisetillatelse.

La oss nå se litt nærmere på hver av øygruppenes historie for å få et innblikk i hvordan forkynnelsen av det gode budskap har gått. Vi skal se hvordan forkynnelsen begynte, og hvilken fremgang den har hatt fram til nå under Jehovas ledende hånd. Vi begynner med Fiji, den største av alle øygruppene.

FIJI

Fiji består av over 300 øyer, men bare cirka en tredjedel av dem er bebodd. Til sammen er øyene på 18 275 kvadratkilometer. Før var landet britisk kronkoloni, men i 1970 ble det selvstendig. Øyene er vakre, berglente og fruktbare.

De innfødte, fijianerne, utgjør cirka 40 prosent av befolkningen. Det er en mørkhudet rase av melanesisk avstamning. Før var de ville, krigerske kannibaler (en gang var Fiji kjent som Kannibaløyene), men nå er de sivilisert, og de fleste er omvendte navnkristne.

Cirka 50 prosent av befolkningen er etterkommere av indere som ble brakt inn for å arbeide på sukkerplantasjene. Det er fremdeles mange indere som arbeider på plantasjene, men en god del av dem er nå kjøpmenn og forretningsfolk. Det finnes også europeere her, som det riktignok blir færre av, og noen kinesere. Dessuten finnes det folk fra nesten alle de andre øyene i det sørlige Stillehavet. Fiji er derfor litt av en smeltedigel.

Suva, hovedstaden, er en by i rask utvikling. Det anslås  at den har over 100 000 innbyggere. Fiji har nå en samlet befolkning på over 600 000. Halvparten av innbyggerne er enten hinduer eller muslimer, mens resten tilhører 20 av kristenhetens sekter.

FIJI FÅR HØRE DET GODE BUDSKAP

Hvordan kom det gode budskap til disse øyene? Det ser ut til at noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner nådde Fiji så tidlig som i løpet av de ti første årene av vårt århundre. Det første aktive vitne for Jehova kom i 1913. Arbeidsgiveren hans overførte ham hit fra Sri Lanka. En gang da denne broren hadde permisjon, reiste han til De forente stater og overvar et stevne som bibelstudentene holdt. Han hadde med seg Skapelsens fotodrama hjem og viste det for fulle hus i Fiji. Teksten ble oversatt til fijiansk, og Fotodramaet ble vist i store byer og ute i landdistriktene. Etter dette ble det ikke rapportert noen forkynnelse på cirka 15 år.

I 1930 kom Andy Auchterlonie og A. L. McGregor til øyene som pionerer. En av deres kontakter var familien  til Leonard Heatley. Han forteller: «Fordi far, Edward, var halvt fijianer, kunne han både engelsk og fijiansk veldig godt, og han hadde oversatt en del for forskjellige organisasjoner. Han påtok seg å oversette brosjyren med tittelen ’Helvete’ mot kontant betaling. Men det ble aldri betalt noe for arbeidet, for far hadde tatt imot sannheten da han var ferdig med å oversette brosjyren! Han meldte seg ut av den katolske kirke, og helt til han døde i 1959, var han en som trofast støttet Rikets arbeid.

Han oversatte seks brosjyrer, boken Verdensbefrielsen og mange bibelske taler av bror Rutherford som var spilt inn på grammofonplater, til fijiansk. Det ble også laget slike plater med talene på fijiansk, og de ble spilt for tusener av fijianere i utallige landsbyer på en grammofon.» Leonard Heatley ble den første fra Fiji som gjennomgikk Gilead.

Det ble båret mer frukt da Harry og Louisa Scott (begge er nå døde) tok imot det gode budskap. Søster Scott sa: «Ted Heatley, en venn av mannen min, besøkte oss en kveld og spilte en av bror Rutherfords bibelske taler på grammofonen. At budskapet var så enkelt og tydelig og klart, appellerte til oss. Vi godtok det som sannheten.» Den tredje familien som tok imot sannheten samtidig, var familien Marriott, og alle de tre familiene (Heatley, Scott og Marriott) var fruktene av de to første pionerenes arbeid.

J. F. RUTHERFORD BESØKER FIJI

I mai 1938 tilbrakte Selskapets daværende president, J. F. Rutherford, en dag i Fiji under en rundreise som omfattet Australia, New Zealand og Stillehavet. Rådhuset  i Suva var blitt bestilt flere uker i forveien, og det offentlige foredraget som bror Rutherford skulle holde, var blitt slått stort opp. Men den dagen han kom, stengte myndighetene rådhuset for brødrene. Selv om de ikke fikk bruke rådhuset, holdt bror Rutherford møter med de få brødrene, og cirka 40 var til stede under foredraget, som han holdt i et privat hjem. Selv om politiet fulgte like etter bror Rutherford hvor han enn gikk den dagen, kunne han være til stor oppmuntring for brødrene i Fiji.

DEN BIBELSKE LITTERATUREN BLIR FORBUDT

I 1936 ble det vedtatt en lov i Fiji som forbød innførselen av en del av Selskapets bibelske litteratur. Og da den annen verdenskrig brøt ut, forbød koloniriket all Selskapets litteratur. Forbudet førte til at noen bøker ble ødelagt. I januar 1939 ødela for eksempel tollinspektøren hele forsendelsen av boken Verdensbefrielsen på fijiansk. Men brødrene greide fremdeles å få litt litteratur inn i landet, slik at de fikk nok åndelig føde.

Som følge av de anmodninger brødrene rettet til regjeringen, ble forbudet mot forkynnelsen opphevet i 1945, og publikasjonene kunne innføres til Fiji under forutsetning av at guvernøren og det lovgivende råd først hadde lest dem nøye igjennom og godkjent dem. I 1959 ble så restriksjonene ytterligere innskrenket. Litteraturen kunne føres inn, såfremt politimesteren fikk et eksemplar av  alle de nye publikasjonene som kom til øyene. I 1970 opphevet statsministeren alle restriksjonene.

MISJONÆRENE KOMMER

Det var blitt utrettet en del i årene fram til den annen verdenskrig, men under krigen stoppet arbeidet så å si opp. I 1946 kom Selskapets daværende president, N. H. Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel, til Fiji, og de holdt en tale hver til den lille gruppen brødre. Bror  Knorr fortalte at Selskapet skulle sende misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead. Den 5. april 1947 kom William Checksfield, en robust engelsk bror, og Cecil Bruhn, en australier, til Fiji. Begge hadde gått i den åttende klassen på Gilead. «De som ønsket oss velkommen,» sier bror Bruhn, «var medlemmene av tre familier som var de eneste vitnene på øyene.»

DEN FØRSTE MENIGHETEN OPPRETTES

I september 1947 ble den første menigheten i Fiji offisielt opprettet i Suva. Med misjonærenes hjelp vokste menigheten fra ni til 37 forkynnere på fem år. En av de nye var en mann fra Tuvalu, Foua Tofinga, som ble den første fra Tuvalu som tok imot sannheten og ble døpt. Han tjener fremdeles Jehova trofast og er nå et av de tre medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret i Fiji.

I mars 1951 besøkte bror Knorr og bror Henschel Suva igjen og oppmuntret brødrene. Den måneden var det 30 stykker ute på feltet — et nytt høydepunkt i antall forkynnere.

FIJIS FØRSTE ALMINNELIGE PIONER

Dette besøket gjorde et dypt inntrykk på Eunice Marriott,  som var bare 12 år da misjonærene kom. Hun ble Fijis første alminnelige pioner. Hun forteller: «Mange ungdommer som er oppvokst i sannheten og har gudfryktige foreldre, trenger å oppleve noe spesielt for å reagere positivt på det sannheten egentlig dreier seg om. I 1951 var jeg ganske interessert i å skaffe meg en videregående verdslig utdannelse, og som så mange andre her hadde jeg lyst til å flytte fra dette lille øyriket til et større land. Så søsteren og svogeren min i New Zealand gjorde forberedelser med tanke på at jeg skulle komme dit og studere videre. Mens jeg holdt på med de siste reiseforberedelsene, kom bror Knorr og bror Henschel til Fiji.

Bror Knorr holdt et foredrag hvor han talte om den modige bibelske personen Daniel. Daniel imponerte meg. Jeg var ung, og jeg kan huske at jeg gled lenger og lenger ned på stolen for at bror Knorr ikke skulle se meg. Han hadde et slikt myndig vesen, og jeg syntes han hadde så gjennomtrengende øyne. Etter foredraget drøftet bror Henschel pionertjenesten og misjonærtjenesten med meg og oppmuntret meg til å begynne. ’Bror Henschel,’ sa jeg, ’hvis jeg skulle begynne på Gilead, har jeg ikke lyst til å bli sendt til små øyer, slike som Fiji.’ Han viste meg et verdenskart på veggen og sa at de kanskje kunne sende meg til Brasil, hvor det bor millioner av mennesker. Jeg ble så oppmuntret at jeg droppet planene om å dra til New Zealand og begynte som pioner. Jeg kom meg aldri til Gilead, siden det var og fremdeles er behov for pionerer i Fiji, men jeg har gledet meg over hvert minutt som jeg har tjent her.»

FLERE MISJONÆRER KOMMER

Don Clare, som nå er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, fikk første gang se Fiji i 1952, da  han og 16 andre fra Australia var på vei til Gilead med båt. Bror Clare sa: «Jeg kan huske at jeg stod på dekk på en oseandamper og for første gang så Suva havn, som er omgitt av skjønne fjell kledd i mørkegrønt i alle nyanser. Jeg tenkte: ’For et deilig sted å være misjonær!’ Vi tilbrakte den dagen sammen med en liten gruppe på cirka 20 fijianske forkynnere og den eneste misjonæren, bror Bill Checksfield. Det var en hyggelig dag. Vi sa alle 17 at vi syntes det ville ha vært kjempefint å bli sendt som misjonær til Fiji.»

Hvordan gikk det? Bror Clare fortsetter: «Da opplæringstiden vår nærmet seg slutten i juli 1952, ventet vi spent på å få vite hvor vi skulle sendes som misjonærer. For en gledelig overraskelse det var for fire av oss, Harold og Lena Cater, Clive Taylor og meg, å få vite at vi skulle til Fiji! Og vi fikk en enda større overraskelse da vi ble bedt om å finne oss et verdslig arbeid for å kunne komme inn i kolonien Fiji.»

Hvorfor var det nødvendig? Selskapet hadde i flere år søkt om å få sende flere misjonærer til Fiji. Myndighetene fortsatte å avslå søknadene. Så en måtte ta i bruk nye metoder for å få disse fire misjonærene fra Gilead inn i Fiji. De skulle komme inn i landet som turister og så forsøke å skaffe seg verdslig arbeid. De kom i mars 1953. De fikk beskjed om at de ikke måtte gå på møter før det var gått noen måneder, og at de bare måtte forkynne utenfor byen for ikke å vekke oppmerksomhet. Men etter hvert begynte de å øke sin teokratiske virksomhet og kunne hjelpe den eneste misjonæren, bror Checksfield.

Da de fire misjonærene hadde hatt verdslig arbeid i  fem år, fikk de oppholdstillatelse på ubestemt tid, og bror Clare og bror Taylor begynte å forkynne på heltid igjen. Bror og søster Cater ble værende noen år og hjalp brødrene fram mot modenhet. I 1960 måtte de reise tilbake til Australia fordi de hadde fått en sønn.

NOEN TJENER DER HVOR BEHOVET ER STØRRE

I begynnelsen av 1950-årene ble brødrene oppfordret til å tjene der hvor behovet var større — på øyene. I årene som fulgte, var det mange brødre fra Australia som reagerte positivt på denne oppfordringen.

De bidrog i høy grad til at arbeidet gikk framover. Det var ikke lett for disse brødrene å tjene der hvor behovet var større. De hadde ikke bare de problemene som hører med til det å flytte til et annet land, men immigrasjonsmyndighetene utviste dem hvis de fant ut at de var Jehovas vitner. Brødrene måtte derfor gjøre så lite av seg som mulig i noen måneder. Når de så var kommet godt i gang i sitt verdslige arbeid, kunne de gradvis begynne å komme sammen med de lokale vitnene og til slutt begynne å forkynne for fullt.

Å lære å forstå øyboerne var en annen utfordring. Her tar folk livet med ro. En som du studerer Bibelen med, kan rett som det er, bryte en avtale om å studere. Hvorfor? Øyboerne er ganske enkelt vant til å gjøre det. De lever i nuet; de har glemt fortiden og svever i lykkelig uvitenhet om framtiden. Det som skjer i øyeblikket, vies oppmerksomhet, selv om det skulle være av mindre betydning.

Øyboernes høflighet kan også utgjøre et problem for utenforstående. Det er fremdeles naturlig for øyboerne  å vise respekt. Derfor hender det at en øyboer sier det som han tror du vil høre, i stedet for det han synes. Det betyr at en må være en god lærer, ha innsikt og en god vurderingsevne.

Når en kretstilsynsmann arbeider i et landdistrikt, spør han kanskje: «Hvor langt er det å gå til den neste landsbyen?» Den innfødte broren vet kanskje at det er åtte kilometer. Men den europeiske kretstilsynsmannen er sliten. Fordi den innfødte er så hjertegod og ikke vil se at broren blir nedslått, vil han gjerne hjelpe og oppmuntre, så han sier: «Cirka én kilometer.» Det er mange utenlandske brødre som har gått den lengste «kilometer» i sitt liv på grunn av dette!

MØTENE HOLDES PÅ FIJIANSK

De første årene ble alle møtene holdt på engelsk. Men for noen av brødrene var det ikke så lett å holde taler på engelsk. I 1957 anbefalte derfor sonetilsynsmannen at menighetene brukte fijiansk, og det ble gjort året etter. Det ble også trykt et tillegg til den australske utgaven av Vår tjeneste for Riket på fijiansk hver måned. Det viste seg å være til stor hjelp.

 ET NYTT AVDELINGSKONTOR OPPRETTES

Den 1. september 1958 begynte et nytt avdelingskontor å føre tilsyn med Rikets interesser i det sørlige Stillehavet, nemlig avdelingskontoret i Suva i Fiji. Til å begynne med var avdelingskontoret bare et rom hjemme hos en bror. Senere ble det leid et lite hus i Suva med to soverom. I 1960 ble Don Clare avdelingstilsynsmann, og han er fremdeles koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

I 1965 besøkte bror Knorr Fiji og overvar områdestevnet «Åndens frukt». Under dette besøket ble det truffet tiltak for å få Jehovas vitner registrert som et trossamfunn, og det ble gjort i 1966, under navnet Den internasjonale bibelstudieforening. Bror Knorr godkjente også brødrenes planer om å kjøpe en eiendom i Suva hvor det kunne bygges et avdelingskontor og en Rikets sal.

Det var vanskelig å finne en passende tomt, men til slutt ble det funnet en i nærheten av Suvas forretningsstrøk. Da bygningen var ferdig i mai 1969, ble den et fint vitnesbyrd for alle.

FIJI BLIR SELVSTENDIG

Den 10. oktober 1970 ble Fiji en selvstendig stat etter å ha vært britisk kronkoloni i 96 år. Dette berørte arbeidet i Fiji, ettersom den nye regjeringen gikk inn for å ha fijianere i de stillinger som utlendinger hadde hatt. Mange av de brødrene som hadde kommet hit for å tjene der behovet var større, og hadde fått verdslig arbeid, reiste hjem igjen, siden fijianere tok arbeidet deres.

Noen av de brødrene som hadde tjent i Fiji i mange år, måtte bestemme seg for om de ville bli fijianske statsborgere eller ikke. Noen av brødrene ble det. En av dem var bror Clare.

 VEKSTEN I DE SENERE ÅR

I 1970 var det 1226 til stede ved minnehøytiden, men i 1983 økte antallet til 3061. I begynnelsen av 1970-årene var det blitt opprettet cirka ti menigheter i Suva og de større byene. Men flere fijianere tok imot sannheten, og i løpet av de neste ti årene ble det opprettet 11 nye menigheter.

I 1977 begynte vitnene å arbeide i flere av de landsbyene og på de øyene hvor det ikke var blitt forkynt før. Noen spesialpionerer begynte i fire nye områder og opprettet tre menigheter. Men det er vanskelig å utbre budskapet på alle Fijis 106 bebodde øyer. Når fijianske spesialpionerer forlater sine egne landsbyer, er de vanligvis ikke velkommen i andre landsbyer med mindre noen derfra inviterer dem.

En gang bad en eldre mann avdelingskontoret sende et Jehovas vitne til øya hans. Han hadde vært metodistprest, men var misfornøyd med sin religion og andre religioner som han hadde vært borti. Han hadde hatt kontakt med Jehovas vitner på hovedøya og syntes at de hadde den beste religionen han hadde funnet. Siden han tilbød losji, ble to spesialpionerer, et ektepar, sendt til øya. De tilbrakte to uker der og forkynte i åtte landsbyer. Det viste seg at den eldre mannen var øyas overhode, og han bad sitt folk høre på Jehovas vitner.

TROFASTHET BRINGER GODE RESULTATER

Landsbyene har et fast grep på folk i Fiji. Før var det praktisk talt umulig å bli et Jehovas vitne hvis en ikke flyttet ut av landsbyen. Situasjonen er nå i ferd med å bli bedre. Før pleide folk å løpe ut i bushen når de så at  et vitne nærmet seg landsbyen. Men brødrenes høye moralnormer, deres rene vaner og stadige forkynnelse får nå mange til å reagere positivt.

Søster Losavati Rokomaramas opplevelse illustrerer dette. Hun lærte sannheten å kjenne i Suva. Mannen hennes delte ikke hennes nye tro. Kort tid senere flyttet familien til den landsbyen mannen kom fra, den største landsbyen på øya Ngau.

I årene som fulgte, stod Losavati fast i troen og fortsatte å utbre det gode budskap ved uformell forkynnelse. Hver måned sendte hun sin rapport til avdelingskontoret. Hver søndag studerte hun Vakttårnet med de små barna sine, selv om alle de andre i landsbyen, som gikk i metodistkirken, hånte henne. Etter hvert begynte mannen hennes å være med på Vakttårn-studiet, og med tiden tok han imot sannheten. På grunn av hennes uformelle forkynnelse forlot også svogeren og svigerinnen hennes kirken, og hver uke kom disse fire og barna deres sammen for å studere Vakttårnet.

En gang ble to brødre, to spesialpionerer, bedt om å arbeide i dette området, og de bodde hos søster Losavati Rokomarama og mannen hennes. Som følge av deres nidkjære forkynnelse ble hele landsbyen voldsomt opphisset, og presten sammenkalte alle til et møte i kirken. Presten befalte den nyinteresserte mannen til søster Rokomarama å kaste spesialpionerene ut av huset. Det nektet han å gjøre. Han stod modig fram og fortalte alle sammen at han hadde invitert pionerene, og at de skulle fortsette å bo hos ham.

Det blir ikke lenger sendt spesialpionerer til denne øya, men den lille gruppen kommer fremdeles regelmessig sammen, og seks rapporterer felttjeneste hver måned.

 BRØDRENE RAMMES AV SYKLONER

Fra omkring november til april hvert år blir Fiji rammet av tropiske stormer (orkaner), som her kalles sykloner. I årenes løp har de forårsaket store skader og tap av liv, og brødrene er naturligvis også blitt berørt.

Det er ofte blitt satt i gang hjelpeaksjoner for brødre som har mistet sitt hjem og sine avlinger på grunn av oversvømmelser og jordras. De fijianske brødrene har lært å hjelpe hverandre under slike katastrofer.

MISJONÆRER FÅR KOMME FOR FØRSTE GANG SIDEN 1947

Året 1978 var et viktig år for det lille avdelingskontoret. Fordi det var blitt foretatt en del forandringer og en av kretstilsynsmennene, bror Manoa Baro, døde, oppstod det et stort behov for reisende tilsynsmenn. Ingen av de fijianske brødrene hadde erfaring i dette arbeidet. Det ble derfor bestemt at en skulle søke myndighetene om tillatelse til å la en erfaren kretstilsynsmann komme fra utlandet. Avdelingskontoret hadde søkt mange ganger før, men det var ikke blitt gitt noen tillatelse til at det kunne komme misjonærer, på over 30 år!

Brødrene var svært takknemlige mot Jehova da de fikk vite at bror Vaughan Guy fikk lov til å komme til Fiji sammen med sin kone, Jeanne, for å tjene som reisende tilsynsmann i tre år. Nå har de fijianske brødrene fått god opplæring, så det er blitt noen nye kretstilsynsmenn.

INDERNE FÅR HØRE BUDSKAPET

Mange av de inderne som kom for å arbeide i Fiji, er  blitt værende her og har fått store familier. De fleste av dem er hinduer, og resten er muslimer. Rundt om i landet er det inderne som driver de fleste forretningene, og mange av dem har leid jord og dyrker sukkerrør. Det er forholdsvis få indere som har tatt imot sannheten. Forkynnerne består nesten bare av folk som er fra Fiji eller de nærmeste øyene.

Men i Tavua studerer en bror som før var muslim, og hans kone med indere, og det gir gode resultater. På områdestevnet i Lautoka i 1980 ble en mann og hans kone, som begge hadde vært hinduer, døpt. Det er flere og flere indere som får høre budskapet, så på de to siste områdestevnene er programpostene blitt holdt på hindi i tillegg til engelsk og fijiansk. Under områdestevnet «Sannheten om Riket» var det 255 som hørte det offentlige foredraget på hindi.

DET ER TYDELIG AT JEHOVA VELSIGNER VÅRE ANSTRENGELSER

Det er ingen tvil om at Jehova i årenes løp har velsignet forkynnervirksomheten og undervisningsarbeidet. Fra den gangen det var 12 forkynnere, da de første misjonærene fra Gilead-skolen kom i 1947, har antallet økt slik at det i juni 1983 ble nådd et høydepunkt på 819. Områdestevnet «Sannheten om Riket» var det største stevnet vi noen gang har hatt her. Det var 2905 til stede, og 47 ble døpt — i hele tjenesteåret 1982 var det 50 som ble døpt. Det er store muligheter for ytterligere vekst, for på minnehøytiden i 1983 var det 3061 til stede. Det var over tre og en halv gang flere enn høydepunktet i antall forkynnere!

 Denne fine utviklingen og økningen kan tilskrives vår himmelske Far, Jehova Gud, som har gitt dem som blir sendt ut for å forkynne hans Ord, styrke og mot.

VEST-SAMOA

Samoaøyene er noen av de vakreste sydhavsøyene. Men i løpet av de siste 200 årene har de hatt problemer, for verdensmaktene har slåss om herredømmet over dem. Den økonomiske situasjon og samfunnsforholdene på disse øyene er derfor ikke slik en skulle forvente i et virkelig paradis.

Selv om Vest-Samoa bare er noen kilometer fra Amerikansk Samoa og innbyggerne i begge øygruppene er i slekt med hverandre, har de forskjellig styreform. Siden 1962 har Vest-Samoa vært en selvstendig stat, en av de minste i verden.

De to største øyene (Upolu og Savaii) er bare på 2934 kvadratkilometer, men de har en befolkning på cirka 160 000. De er fjellendte og likevel svært fruktbare. Det vokser tett krattskog her, og innimellom er det plantasjer og klynger av kokospalmer. Landsbyene er maleriske; husene, som kalles fales, har runde stråtak og er uten sidevegger fordi klimaet er så varmt. Når det regner, ruller folk ned vegger av palmebladmatter. Hovedstaden, Apia, har cirka 35 000 innbyggere.

Noen av de største kirkesamfunnene her er kongregasjonalistene (på grunn av misjonsselskapet London Missionary Society), metodistene, den katolske kirke, mormonene, syvendedagsadventistene og pinsevennene.

Samoanerne er polynesiere. De er vennlige og gjestfrie. De har lysebrun hudfarge og nesten europeiske  trekk. Samfunnsordningen i landsbyene er slik at en rekke familier utgjør en klan, og klanens overhode kalles matai. Det er flere mataier i hver landsby. De har forskjellig betydning og forskjellige myndighetsområder. De mataiene som er dyktige talere, og de som er høvdinger, er høytstående. Vanligvis er det også et landsbyoverhode, som har det siste ordet.

En kan lett forestille seg hvor vanskelig det er å rive seg løs fra Babylon den store når alle i en klan har en og samme religion.

RIKETS ARBEID PÅBEGYNNES

Det var i 1952 at det gode budskap om Jehovas rike begynte å slå rot i Vest-Samoa. En bror fra England, John Croxford, organiserte en liten studiegruppe som bestod av interesserte. Han var ansatt i TEAL Airlines (nå Air New Zealand) og arbeidet på et kontor på Beach Road i Apia. Der traff han en kontorist som het Fuaiupolu Pele. Pele forteller:

«Jeg visste at han [bror Croxford] ville snakke med meg, men jeg avfeide ham, for jeg hadde ikke tid til det da. Fordi jeg var formann i en forening for tidligere elever  ved statsdrevne skoler, hadde jeg det svært travelt. Men en lørdag kveld kom han hjem til meg til et måltid, og vi pratet helt til det begynte å lysne av dag søndag morgen. Jeg stilte mange spørsmål, og hver gang han svarte, leste han fra Bibelen. Jeg ble overbevist om at dette var sannheten, som jeg hadde lett etter.»

Det er nesten utenkelig for en samoaner, særlig for en som ikke har noen tittel eller høy status, å handle i strid med sine forfedres skikker og religion. Slik var Peles situasjon da han tok imot sannheten. Hvordan ville familien reagere?

PELE I ET MØTE MED DE HØYTSTÅENDE

Pele forteller hva som hendte: «Jeg bad som aldri før. Jeg bad Jehova hjelpe meg å handle på rette måte. I de få månedene som fulgte, studerte jeg hele tiden og til langt på natt. En dag fikk jeg et brev fra familiens overhode, som innkalte meg til et kveldsmøte ved Faleasiu for å drøfte denne ’nye kirken’. Taime Solomona, en annen i familien som var interessert i sannheten, var også der. Så snart jeg kom, åpnet familieoverhodet møtet.  I familierådet var det seks høvdinger, tre dyktige talere, ti prester, to lærere i teologi, familieoverhodet, som ledet det hele, og eldre menn og kvinner i familien. De forbannet og fordømte oss fordi vi hadde vanæret familiens navn og våre forfedres kirke.

Så sa ordstyreren: ’Det er best å ha en debatt. Kom med doktrinene og trosoppfatningene deres, så skal vi komme med våre. Da får vi se hvem som har rett.’ Jeg følte meg som Jeremia. Jeg var så ivrig etter å få snakke at det brant inni meg. Selv om noen ropte: ’Ikke bruk Bibelen!’, besvarte jeg alle spørsmålene deres ut fra Bibelen og gjendrev argumentene deres. Så glad jeg var for at jeg hadde studert Guds Ord som aldri før!

Vi holdt på hele natten, helt til klokken fire om morgenen. Til slutt kom det verken ord eller lyd fra dem. De satt med bøyd hode. Så sa familieoverhodet med svak stemme: ’Du vant, Pele.’ Jeg svarte: ’Unnskyld meg, sir, jeg vant ikke. I natt fikk dere høre budskapet om Riket. Det er mitt oppriktige ønske at dere vil gi akt på det.’ Etter møtet så vi etter en buss for å komme oss hjem. Vi var slitne, men glad for at Guds sannhet hadde seiret. Sannhetens sæd hadde slått rot på Upolu.»

I 1952 symboliserte Pele og hans kone, Ailua, sin innvielse ved å bli døpt.

DEN FØRSTE MENIGHETEN OPPRETTES

Selskapet godkjente opprettelsen av den første menigheten i Vest-Samoa i begynnelsen av 1953. Et ektepar fra Australia som var spesialpionerer, Ronald og Olive (Dolly) Sellars, kom i mai 1953, og de hjalp til med å  organisere menigheten. Myndighetene ville ikke forlenge oppholdstillatelsen deres, så i januar 1954 flyttet de til Amerikansk Samoa.

Bror Pele forteller: «Da bror Croxford reiste [i 1953], trodde alle at det betydde slutten for den ’nye kirken’. Men det var over 40 til stede på møtene våre. Bror Ted Jaracz besøkte oss på veien tilbake til Australia da han hadde vært på stevnet i New York i 1953. Vi kom sammen hjemme hos meg om kvelden, og han holdt noen taler som jeg oversatte.»

Like etterpå oppkalte bror Pele sin nyfødte sønn etter de tre brødrene som hadde kommet til Vest-Samoa: John Croxford, Ron Sellars og Ted Jaracz. Han heter Uitinesesioneronitete på samoansk. På norsk betyr det John-Ron-Ted-vitnet.

EN MISJONÆR FRA GILEAD FÅR KOMME INN

I 1958 ble søster Tia Aluni uteksaminert fra Gilead. Hun er født i Vest-Samoa, hadde bodd i New Zealand og ble misjonær i Amerikansk Samoa. Siden hun kunne få komme inn i Vest-Samoa, sa Selskapet at hun kunne velge mellom å fortsette som misjonær i Amerikansk Samoa og å reise til Vest-Samoa som spesialpioner. Hun valgte det sistnevnte og tilbrakte tre år (1961—1964) på den største øya, Savaii, hvor hun samarbeidet med en spesialpioner som var derfra. Dermed begynte arbeidet på Savaii.

Et misjonærektepar tjente der sammen med en liten menighet ved Fogapoa, men nå besøker de menigheten en gang i måneden fra øya Upolu. Arbeidet har gått sakte framover fordi folk er redd for å forandre levesett  på grunn av skikker, tradisjoner og religiøse trosoppfatninger. De lokale forkynnerne rapporterer trofast hver måned.

INNSAMLINGEN FORTSETTER

Fagalima Tuatagaloa, en invalid mann med dårlig syn, tok imot sannheten. Han ble døpt i 1953, og like etterpå begynte han som feriepioner (nå hjelpepioner). Han lærte sannheten så godt at han kunne mange skriftsteder utenat. En kretstilsynsmann som arbeidet sammen med ham fra hus til hus, la merke til at han leste skriftstedene helt nøyaktig uten briller, og spurte om han hadde fått bedre syn. Fagalima svarte at han hadde mistet brillene, og at han bare lot som om han leste Bibelen. Egentlig siterte han fra hukommelsen.

Fagalima begynte i heltidstjenesten og tjente i mange år som spesialpioner. Han bodde lenge hos Pele og hans familie. Da han ble alvorlig syk på grunn av kreft i 1977, tok de seg av ham, og det gjorde de helt til han døde i 1979.

HELHJERTET TJENESTE

Selv om folk i Vest-Samoa har rikelig med materiell føde, har de lite penger. Men brødrene har brukt det de har, til å fremme Rikets arbeid, og Jehova har velsignet dem deretter. Tenk for eksempel på de anstrengelsene som bror Fagalima Tuatagaloa gjorde seg for å komme på et stevne i Fiji. Han var ikke ung, men gammel; ikke sterk, men sykelig; ikke lett på foten, men hadde klumpfot; ikke utstyrt med godt syn, men var blind på det ene øyet. For å komme på stevnet trengte han penger,  og for å skaffe seg penger måtte han samle kokosnøtter. Han bar cirka 15 kokosnøtter om gangen tre kilometer til et sted hvor han kunne åpne dem, skjære ut kjernene og legge dem utover til tørk, og så solgte han de tørkede kjernene, som kalles kopra.

I fire uker arbeidet han alene. Så gikk han for å betale reisen, bare for å finne ut at billettprisen var gått opp. Han klaget ikke og ble ikke mismodig; han bad ikke om hjelp. Han gikk tilbake til arbeidet og fremstilte mer kopra for å tjene de ekstra pengene. Han gjorde alt dette for å overvære et stevne som skulle holdes på to språk som han ikke kunne. Så glad han ble da han kom fram og fant ut at Selskapet hadde sørget for at størstedelen av programmet også ble fremført på hans eget språk! På grunn av en slik helhjertet tjeneste og Jehovas velsignelse økte antall forkynnere fra 37 i 1958 til et høydepunkt på 109 i 1971. I mars 1983 var det 161 forkynnere, og så mange hadde det aldri vært før. Det er virkelig muligheter for ytterligere vekst i Vest-Samoa, noe som antall til stede ved minnehøytiden i 1983 viser. Da var det 594 til stede.

MISJONÆRER FÅR KOMME INN

I flere år fikk ikke misjonærer som ikke var fra Vest-Samoa, lov til å bosette seg i landet. Men i 1970 ble en del regjeringsmedlemmer skiftet ut. Apia menighet skrev derfor til statsministeren, som bestyrer immigrasjonsdepartementet, og søkte om tillatelse til å la Paul og Frances Evans få komme inn i Vest-Samoa som misjonærer og få bli i tre år med mulighet til å få forlenget oppholdstillatelsen når den utløp. Så glade brødrene ble da søknaden ble innvilget — etter at de hadde søkt i 19 år!

 Akkurat på den tiden tjente bror Evans i Vest-Samoa som kretstilsynsmann. Så han sluttet som kretstilsynsmann med én gang og begynte å arbeide som misjonær sammen med sin kone. De er fremdeles i Vest-Samoa, og nå arbeider de flittig med å oversette litteraturen til samoansk.

Dette var ikke slutten på historien om misjonærene. Bror M. G. Henschel fra det styrende råd besøkte Vest-Samoa i januar 1977 og undersøkte forholdene. Som følge av det ble det sendt flere misjonærer til Samoa.

FREMGANGEN I ÅRENES LØP

Jehovas folks arbeid i Vest-Samoa har sakte, men sikkert gått framover under Jehovas ledelse. Antall forkynnere har økt fra én i 1952 til 161 i 1983. Det er nå ti misjonærer og fem alminnelige pionerer og spesialpionerer i tillegg til menighetsforkynnerne som arbeider her, og mange hører budskapet om Riket. Cirka 270 er regelmessig til stede ved møtene, noe som viser at det snart kan bli flere tjenere for Jehova.

AMERIKANSK SAMOA

Det er bare cirka 80 kilometer mellom Vest-Samoa og Amerikansk Samoa. Amerikansk Samoa har tilhørt De forente stater helt siden kolonimaktene delte Samoaøyene mellom seg i 1899. Det bor cirka 32 000 i Amerikansk Samoa, fordelt på seks små øyer. Den største øya, Tutuila, har nesten 30 000 innbyggere.

Havnebyen på Tutuila, Pago Pago, er det best kjente landemerket i Amerikansk Samoa. Den ligger i kratret i en utslokt vulkan med en dybde på opptil 122 meter. Med  de grønnkledde, bratte vulkansidene, som rager 550 meter over det blågrønne havet, er den et vakkert syn. I løpet av en 50-årsperiode har området rundt denne bukten hatt en nedbørmengde på gjennomsnittlig fem meter hvert år! Fuktigheten er høy, gjennomsnittlig cirka 84 prosent, selv om temperaturen vanligvis ikke er høyere enn 32 grader celsius.

Akkurat som i Vest-Samoa går folk også her i kirken og tilhører et av kristenhetens mange forskjellige trossamfunn. Det er ganske vanlig at mataiene i landsbyene slår på en gongong om kvelden for å varsle om at alle i landsbyen må gå inn for å be. Da er det ingen som får lov til å være ute. Etter 10—15 minutter lyder gongongen igjen, for da er det slutt på bønnetiden.

SANNHETEN KOMMER TIL ØYA TUTUILA

I 1938, da Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, og hans reisefølge drog hjem fra Australia, søkte de havn i Amerikansk Samoa og brakte i land noe av Selskapets litteratur. Men det er ikke noe som tyder på at det var noen som tok imot budskapet om Riket den gangen, og det skulle gå mange år før arbeidet gikk framover på disse sydhavsøyene.

I 1952 kom søster Lydia Pedro til Amerikansk Samoa for å besøke noen slektninger og fortelle dem om det gode budskap. Som følge av dette besøket lærte fetteren hennes, Uaealesi (Wallace) Pedro, sannheten.

ET SOLID GRUNNLAG

Den 5. januar 1954 kom Ronald og Olive (Dolly) Sellars til Tutuila. De hadde fått tillatelse til å være her  som misjonærer i én måned. Da justisministeren fikk vite at de ikke hadde fått oppholdstillatelse i Vest-Samoa, sa han: «Vi har religionsfrihet i Amerikansk Samoa, og jeg skal sørge for at dere får denne friheten akkurat som en hvilken som helst annen religion.»

Med tiden sendte justisdepartementet ut et skriv om at det ikke var noe til hinder for at Selskapet Vakttårnet opprettet en organisasjon i Amerikansk Samoa. Bror og søster Sellars fikk oppholdstillatelse på ubestemt tid. Senere fikk andre misjonærer tillatelse til å komme til øyene. I årenes løp har dette landet vært det eneste av alle de landene som avdelingskontoret i Fiji har ført tilsyn med, som har latt nye misjonærer få komme inn uten problemer.

BESØK AV KRETSTILSYNSMANNEN FOR FØRSTE GANG

I 1955 fikk Amerikansk Samoa besøk av en kretstilsynsmann for første gang. Det var bror Len Helberg, som var til stor hjelp for den lille gruppen. Under hans besøk ble Selskapets film Den nye verdens samfunn i virksomhet vist over hele øya. Til sammen var det 3227 som så den. Dette var et enestående vitnesbyrd, for den hjalp folk til å forstå at Jehovas vitner utfører et verdensomfattende arbeid.

To måneder etter at filmen var blitt vist, ble det offisielt opprettet en menighet med tre vanlige forkynnere og de seks misjonærene.

Selv om det er flere som forstår engelsk i Amerikansk Samoa enn i Vest-Samoa, er det viktigste språket fremdeles samoansk. Den nye menigheten fikk derfor stor  hjelp da den fikk en forsyning på 16 000 eksemplarer av brosjyren «Dette gode budskap om riket» på samoansk.

DÅRLIG HELSE INGEN HINDRING

I 1962 tok Tafia Pula imot sannheten. Han var da 66 år gammel. Han led av filariasis, en sykdom som hadde rammet både armene og bena, så det var vanskelig for ham å komme seg ut. Likevel brukte han mange timer i Jehovas tjeneste. Fordi bena var så hovne og tunge, hadde han vanskelig for å gå, selv om han brukte stokk, men hans nidkjærhet for Jehova tilskyndte ham til å forkynne mer enn mange av dem som var yngre.

Han ville bli døpt, men familien hans var redd for at han kanskje kom til å dø hvis han gikk ut i sjøen og ble dukket under. Så han sa til dem: «Hvis jeg dør når jeg blir døpt, er jeg glad, for jeg vil dø mens jeg gjør Guds vilje.» Han ble døpt og døde ikke!

I 1972, det siste året han levde, var han en gang ute i tjenesten sammen med en av brødrene. Etter en stund sa han til ham: «Du får fortsette alene. Jeg bare sinker deg. Jeg tror det er best at jeg går tilbake til bilen og forkynner for dem som går forbi langs veien.» Da broren så seg tilbake, så han at bror Tafia Pula var i full gang med å henvende seg til forbipasserende. Han hadde et budskap, og han forkynte det, helt til slutten. Da han var på sykehuset de to siste dagene av sitt liv, ringte han til datteren sin for å be henne komme  med feltvesken hans, slik at han kunne ha den ved sengen, klar til bruk.

ÅRSAKER TIL SEN FREMGANG

I 1960-årene gikk arbeidet sakte framover. Det gjennomsnittlige antall forkynnere økte fra 22 i 1961 til 44 i 1970. Mange ganger gikk antallet tilbake, ettersom noen, deriblant spesialpionerer, gjorde seg skyldig i umoral og måtte fjernes fra menigheten. Dette er et stadig problem på øyene, akkurat som i mange andre deler av verden.

En annen grunn til at det virker som om veksten har foregått sakte, er at det er så lett for samoanerne å reise til De forente stater. Mange nye flytter til De forente stater akkurat når de har begynt å ta del i forkynnelsesarbeidet.  Mange slike nye begynner i samoanske menigheter på Hawaii og på vestkysten av De forente stater og tjener Jehova der.

DET GODE BUDSKAP ER BLITT FORKYNT

Ettersom det er en solid menighet på den viktigste øya i Amerikansk Samoa, har nesten alle i dette området hørt om Riket. I Vest-Samoa er det én forkynner av det gode budskap for hver 1000 innbyggere, men i Amerikansk Samoa, som er mye mindre, er forholdet bare én til 400.

Øygruppen Manua Islands, som består av de tre øyene Tau, Ofu og Olosega, har også hørt budskapet. I 1980 forkynte for eksempel kretstilsynsmannen John Rhodes, hans kone, Helen, og fem andre forkynnere på denne lille øygruppen i fem dager. De arbeidet i alle landsbyene og leverte 159 bøker, 126 brosjyrer og 268 blad og tegnet 66 abonnementer. Nå besøker menigheten på Tutuila disse fjerntliggende øyene to ganger i året.

I tjenesteåret 1983 var det et høydepunkt på 84 forkynnere, og det var gjennomsnittlig 167 til stede på de offentlige foredragene, så det er fortsatt gode muligheter for ytterligere vekst. Vi takker Jehova Gud for at han velsigner den sanne kristne menighets virksomhet på disse vakre sydhavsøyene.

KIRIBATI OG TUVALU

Disse to øygruppene var en gang én koloni som fra slutten av den annen verdenskrig hadde Tarawa på Gilbert Islands som administrasjonssentrum. Fordi innbyggerne tilhører to forskjellige raser og taler to forskjellige språk, ble  øygruppene atskilt i 1975/1976. Deretter lot Storbritannia dem bli selvstendige. Gilbert Islands ble republikken Kiribati, og Ellice Islands fikk navnet Tuvalu.

Kiribati, det største av de to øyrikene, består av 33 øyer som ligger spredt over et område på cirka fem millioner kvadratkilometer. Det omfatter de 16 Gilbert Islands, de åtte Phoenix Islands, åtte av Line Islands og Ocean Island. Landområdet på disse øyene og de ni øyene som Tuvalu består av, er til sammen på bare cirka 745 kvadratkilometer. De fleste av Tuvalus øyer er ringformede korallrev som omgir laguner.

Nesten alle øyene er svært små og stikker så vidt opp av havet. I Tuvalu er det faktisk ikke noe punkt som ligger mer enn fem meter over havet. Fordi jorden er så dårlig, vokser det nesten ingen nyttevekster her. Det eneste er kokospalmer, pandanustrær, brødfrukttrær, pulaka (en slags rotvekst) og taroer.

Disse øyene er noen av de tettest befolkede øyene i Stillehavet. Til sammen bor det over 60 000 her. Tuvalu har en befolkning på 8000, og 2300 av dem bor på øya Funafuti. De fleste tuvalerne er polynesiere som snakker tuvalu, men det er også mange som kan engelsk. De fleste kiribatierne er mikronesiere som snakker gilbertesisk, men det er også mange av dem som snakker engelsk.

RELIGION OG SKIKKER

I midten av 1850-årene var det blitt opprettet noen protestantiske misjonsstasjoner, og senere ble det opprettet en katolsk misjonsstasjon. Til å begynne med var ikke folk særlig villige til å omvende seg, men misjonærene begynte å få dem med seg ved å gi dem klær og tobakk i gaver.

 Det som skjedde i Tuvalu, viser hvilken makt misjonen hadde over innbyggerne. De samoanske prestene kom og begynte å påtvinge folk det samoanske språk og samoanske skikker. I midten av 1940-årene hadde kirken derfor et fast grep på øyboerne i de fleste spørsmål. Alle landsbyene, som bestod av hytter med stråtak, ble bygd rundt en imponerende kirkebygning. Noen prester fikk så stor makt at de kunne forby folk å sykle om søndagen og å drikke alkohol.

RIKETS ARBEID BLIR PÅBEGYNT I KIRIBATI OG TUVALU

Bill Checksfield, som forkynte i Suva i Fiji, ante lite om hvilke følger det skulle få at han foretok gjenbesøk hos en tuvaler som het Foua Tofinga. Etter at Tofinga hadde studert Bibelen i fire år, ble han døpt i 1951. Han var den første tuvaleren som kom i sannheten. Hans kone, Selepa, ble døpt i 1957. Med tiden ble Tofinga eldste i Suva menighet, og nå er han et medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Fiji.

Tofinga kunne ikke reise tilbake til Tuvalu, men det var fra hans hjem i Suva at sannheten begynte å bli gjort kjent i Kiribati og Tuvalu. Både Tofingas far og svigerfar var prester i LMS-kirken, så da Tofinga og hans kone tok imot sannheten, ble det litt av et oppstyr i Tuvalu.

Ifølge skikken i landet har nesten alle de tuvalerne som har kommet til Fiji, også besøkt familien til bror Tofinga. Familien har derfor naturligvis ofte fått anledning til å forkynne for tuvalere. På den måten begynte mer og mer av budskapet om Riket å sive inn i Kiribati og Tuvalu.

 I 1961 kom en familie på fire, familien Paxton, fra New Zealand. Myndighetene i Kiribati ansatte bror Huia Paxton som apoteker. Han og familien hans var til stor oppmuntring for brødrene. De studerte til og med gilbertesisk og lærte å snakke det flytende. De brevvekslet med interesserte, deriblant noen på Ocean Island, og de kjøpte også en liten yacht for å besøke andre på øyene i nærheten. I 1965, da kretstilsynsmannen Fred Wegener besøkte dem, var det fire interesserte familier, 15 voksne og barna deres, som kom sammen med dem.

Brødrene i Kiribati får ikke noen hjelp fra noen misjonærer eller pionerer, men likevel fortsetter denne lille menigheten av Jehovas folk å utbre det gode budskap fra hovedstaden, Tarawa. Siden 1. september 1980 er det det nye avdelingskontoret i Guam som fører tilsyn med arbeidet i Kiribati. Det fører tilsyn med arbeidet i hele Mikronesia.

ARBEIDET I TUVALU

I begynnelsen av 60-årene var det blitt dannet en liten menighet i Tuvalu, og den fortsatte trofast sitt arbeid, til tross for stor motstand. Etter hvert ble det lettere å få kretstilsynsmennene inn i landet. Brødrene har satt stor pris på denne foranstaltningen fra Jehovas side.

Det har ikke vært lett for disse reisende tilsynsmennene å tilpasse seg forholdene på disse øyene. En av de brødrene som besøkte Funafuti, var i ferd med å komme seg etter denguefeber da han bestemte seg for å ta en svømmetur i den vakre lagunen. Etter en stund så han noe rart som fløt forbi, og så tenkte han: ’Nei, det er ikke sant!’ Da han fikk se mer av samme slag, fikk han  øye på toalettene som var bygd på pæler over vannet! Det var i hvert fall siste gangen han svømte i den lagunen!

En gang en annen bror og søster var i Kiribati, sov de på et gruslagt gulv under et moskitonett og kvakk til da de hørte en merkelig lyd. Broren slo på lommelykten og fant ut at de ble invadert av krabber som forsøkte å komme inn gjennom moskitonettet! Da de senere kom til Tuvalu, fikk de se at de fleste husene var blitt ødelagt av orkanen «Bebe». De bodde derfor hos en bror og hans familie i en liten hytte som var blitt satt opp midlertidig. Der ble de holdt våkne hele natten fordi det var noen rotter som lekte på taket.

Disse brødrene har lært å tilpasse seg mange forskjellige situasjoner. En gang det for eksempel var vannmangel i Kiribati, kom det plutselig en regnskur, og en av kretstilsynsmennene tok seg en dusj i badebuksen under en takrenne som var lekk. Han utnyttet regnskuren!

Selv om det ikke alltid var lett for de brødrene som kom for å tjene menighetene på disse øyene, ble deres anstrengelser virkelig velsignet.

DET KOMMER BRØDRE FRA UTLANDET

Oktober 1978 ble et vendepunkt i Jehovas folks virksomhet i Tuvalu. Det skjedde to viktige ting. For det første fikk en australsk bror, Lon Bowman, som hadde tjent i Papua Ny-Guinea, verdslig arbeid i Tuvalu. For det andre gav myndighetene i Tuvalu tillatelse til at to australske misjonærer fikk bo i Tuvalu i to år, og de er fremdeles der.

Bror Bowman hjalp brødrene til å gå fram på en bedre  måte når det gjaldt møtene og bibelstudiearbeidet. Da misjonærene, Geoffrey og Jeanette Jackson, kom et par måneder senere, fant de at den lille menigheten ble drevet på en ordentlig måte.

Kort tid senere ledet denne lille gruppen brødre og søstre over 40 bibelstudier. Da bror Bowman og familien hans reiste, var det 12 forkynnere av det gode budskap der. I 1982 var det et høydepunkt på 22 forkynnere.

STEVNEDELTAGELSE

Fordi Tuvalu ligger så isolert og det er så dyrt å reise, er det svært få tuvalske brødre som har kunnet overvære et av Jehovas vitners stevner. Men i 1979 gjorde brødrene og søstrene seg spesielle anstrengelser for å overvære områdestevnet i Fiji. De gjorde all slags arbeid, fra å lage og selge sjokolade til å kjøre sand, og med litt hjelp fra sine åndelige brødre utenlands var de glad for å kunne sende åtte brødre og søstre til stevnet. En av dem var søster Uto Teasi, som aldri hadde vært på noe stevne, selv om hun hadde vært døpt helt siden 1965. Hun kunne verken snakke engelsk eller fijiansk (de språkene som programmet ble holdt på), men var likevel lykkelig over å få være sammen med over 1300 som var samlet på dette stevnet. Noe annet hun var svært glad for, var at hun igjen fikk treffe søster Alisi Dranidalo, som hadde hjulpet henne til å lære sannheten i 1962.

BUDSKAPET NÅR ANDRE ØYER

Det er ikke bare i hovedstaden, Funafuti, det er blitt forkynt. De siste årene har misjonærene og andre i menigheten  også regelmessig besøkt de øyene i Tuvalu som ligger lenger unna. Det blir nå ledet bibelstudier med mange interesserte på disse øyene pr. brev.

Det hender at Funafuti menighet sender et kvarters radioprogram, som kan høres på alle øyene i Tuvalu. Når misjonærene besøker øyene, er det mange som forteller dem at de setter pris på de bibelske sannheter som de lærer gjennom radiosendingene.

Vitnene på disse øyene fortsetter å forkynne det gode budskap, og de ser fram til ytterligere økning, særlig med tanke på at det var 155 til stede på minnehøytiden i 1983. Sekstiåtte av dem feiret den på øya Funafuti. Det var én for hver 34 innbyggere på hele øya.

TONGA

Kongeriket Tonga er et land som består av cirka 200 små øyer, og bare noen få av dem er bebodd. De tre viktigste øygruppene er: Tongatapu, Ha’apai (lave korallrev) og Vava’u, som er fjellendt. Flateinnholdet er 670 kvadratkilometer. Hovedstaden er Nuku’alofa, og den ligger på den største øya, Tongatapu, som ligger cirka 700 kilometer sørøst for Suva.

Den britiske oppdagelsesreisende kaptein James Cook besøkte øyene i 1773 og kalte dem Vennskapsøyene. Og folk her er virkelig vennlige. De fleste av dem er polynesiere. De snakker tongansk, men i dag lærer de fleste skolebarna også engelsk. Det bor over 90 000 på disse øyene, og de fleste av dem er svært religiøse.

Tonga var et protektorat under Storbritannia til det fikk full uavhengighet i 1970. Det er et konstitusjonelt  monarki, og kongen regjerer sammen med et kabinett, en nasjonalforsamling og et riksråd.

RESPONS FOR SANNHETEN

Den første som brakte sannheten til Tonga, var en av de første pionerene som det australske avdelingskontoret sendte ut. Pioneren, som arbeidet i Fiji, delte ut brosjyrer til alle han traff. En tonganer som var skipper på en klipper, tok imot brosjyren Hvor er de døde? Da han kom tilbake til Tonga, gav han brosjyren til en venn av seg som het Charles Vete, og som arbeidet i det tonganske televerket. Det var i 1932. Charles leste brosjyren og ble overbevist om at han hadde funnet sannheten. Fram til da hadde han vært medlem av metodistkirken, men nå meldte han seg ut av kirken og begynte å forkynne Bibelens budskap, selv om han ikke var sammen med noen Jehovas vitner.

Charles skrev til Selskapets hovedkontor i Brooklyn og bad om flere opplysninger. Han fikk flere sett med bøker. Selskapets daværende president, J. F. Rutherford, spurte dessuten Charles om han ville oversette brosjyren Hvor er de døde? til tongansk. Han tok imot oppgaven, og med tiden kom det en forsyning på 1000 brosjyrer. Charles ble tilskyndt til å sende et bidrag for dem, og så begynte han å levere dem ut. Mange av dem han arbeidet sammen med, fikk på denne måten høre sannheten. Vitnearbeidet i kongeriket Tonga begynte altså i 1933.

I om lag 25 år var Charles Vete den eneste som forkynte det gode budskap i Tonga. Arbeidet brakte ham nordover fra hovedøya Tongatapu med hovedstaden  Nuku’alofa til øyene Vava’u og Niuatoputapu. Han leverte mange brosjyrer på disse øyene. Selv om det var flere som viste interesse, var ikke fremgangen særlig stor, for det var ingen menighet de kunne komme sammen med. Men brosjyren Hvor er de døde? ble spredt vidt og bredt. Og den dag i dag treffer forkynnere som går fra hus til hus, folk som husker denne brosjyren og at Charles Vete delte den ut. I løpet av de årene han forkynte, ble han kjent som et av Jehovas vitner, selv om han ikke ble døpt før i 1964.

Fra mars 1955 av foretok kretstilsynsmennene korte besøk på disse øyene, men på grunn av metodistenes og katolikkenes sterke innflytelse fikk ikke noen misjonærer av Jehovas vitner lov til å komme inn i landet, og ingen brødre fra andre steder fikk komme inn i landet for å hjelpe de lokale brødrene. Så vitnene i Tonga har stort sett måttet greie seg selv.

HJELP UTENFRA

I årenes løp er noen embetsmenn blitt erstattet av menn som har en vennligere innstilling til vitnene. Så i 1969, etter nesten 14 år, kunngjorde de tonganske immigrasjonsmyndigheter at Selskapets reisende representanter fikk lov til å bli værende i seks måneder. Selskapet sendte derfor kretstilsynsmannen Len Helberg og hans kone, Rita, for at de skulle være der i to måneder, og for en gledebringende opplæringstid det var!

Flere dager i uken samlet brødrene seg hjemme hos bror Vete for å lære hvordan de skulle organisere menigheten. Besøkets høydepunkt var minnehøytiden, da det var 53 til stede, og et kretsstevne, som styrket kjærlighetens  og enhetens bånd. Brødrene laget dagens mat på glohete steiner og spiste under en stor presenning som var spent ut under trærne bak Rikets sal. Spredt rundt omkring på matter på bakken stod det flere lave serveringsbord som bror Tovi hadde lånt av kongen av Tonga, som han er sjåfør for. Den måneden nådde Tonga et nytt høydepunkt på 18 forkynnere.

DET BLIR OPPRETTET EN MENIGHET

I 1970 ble det nådd et nytt høydepunkt, for da var det 20 forkynnere som rapporterte. Da ble Nuku’alofa menighet opprettet. Siden den gang har hver kretstilsynsmann gitt brødrene opplæring i teokratiske fremgangsmåter og arbeidet sammen med dem på feltet. Det har vært vekst. I april 1983 ble det nådd et nytt høydepunkt. Da var det 41 forkynnere.

Det er fremdeles ingen misjonærer som får komme inn i Tonga. Embetsmennene er klar over at Jehovas vitner ikke er noen ny religion på øyene, men det er noen av dem som ikke er interessert i å oppmuntre til vekst.

 BUDSKAPET OM RIKET NÅR FRAM TIL FOLK

Ettersom de fleste tonganerne bor på hovedøya Tongatapu, hvor Nuku’alofa menighet er, når budskapet om Riket fram til mange. Den første tonganske søsteren som ble spesialpioner, begynte i 1978, og nå er det fire spesialpionerer der. Til og med på Ha’apaiøyene i nord er det en liten gruppe som forkynner det gode budskap. Brødrene og søstrene der gjør seg store anstrengelser for å komme ned til Nuku’alofa når kretstilsynsmannen kommer, og dette kombineres med et kretsstevne for denne ene menigheten.

I 70-årene kom det noen brødre til Tonga for å tjene der hvor behovet var større. David Wolfgramm fra New Zealand og familien hans arbeidet et par år her sammen med menigheten. Siden han er tongansk statsborger, fikk han komme inn i landet. Behovet er virkelig stort på Tongaøyene, for det er ett vitne for hver 2198 innbyggere.

Men hvis det er Jehovas vilje, vil det bli gjort mye mer før den ’store trengsel’ gjør slutt på frelsens dag fra Jehova. (Matt. 24: 21, 29, EN; 2. Kor. 6: 1, 2) Det er flere nye som hører på budskapet om Riket. Det er gode utsikter til økning, for i 1983 var det 164 på minnehøytiden. Bror og søster Wolfgramm kom tilbake i mai 1983 for å slå seg ned på Vava’u og påbegynne arbeidet der. To spesialpionerer har fått i oppdrag å arbeide sammen med dem. Jehovas vitner i Tonga håper inderlig at de vil lykkes i sine forsøk på å få misjonærer inn i landet. Enten de gjør det eller ikke, vil disse trofaste brødrene og søstrene fortsette å gjøre kjent Jehovas Ord for de vennlige menneskene i kongeriket Tonga.

 NIUE

Dette landet er bare én liten øy. Den er cirka 19 kilometer lang og cirka 16 kilometer bred. Flateinnholdet er på bare 259 kvadratkilometer. Niue betraktes som en unik øy sammenlignet med alle de andre sydhavsøyene. Den er av kalkstein, og uansett hvor en går på øya, kan en tydelig se spor etter skjell og koraller som en gang var under havet, på klippene. I motsetning til andre øyer har den ingen strender. Høye klipper stiger rett opp av havet. Ellers er det nokså flatt på øya. Det er massevis av grotter der, så dette er et paradis for dem som liker å gå på oppdagerferd.

New Zealand lot Niue få indre selvstyre i 1974, men innbyggerne regnes fremdeles som newzealandske statsborgere. Ifølge grunnloven har de fri forbindelse med New Zealand og rett til å ha en nasjonalforsamling på 20 medlemmer. Fjorten av dem blir valgt fra landsbyenes valgkretser og seks fra en felles liste. Et kabinett på fire medlemmer har regjeringsmakten. Det er 14 landsbyer med lokalt selvstyre, og rådsmedlemmene velges for en periode på tre år. De eldste i hvert distrikt har et ord med i laget når det gjelder saker som har med hver enkelt landsby å gjøre.

Innbyggerne er en blanding av folk som utvandret fra Samoaøyene, Tonga og Cookøyene for flere hundre år siden, og som nå er blitt én folkegruppe. Språket er en blanding av samoansk og tongansk. På de fleste sydhavsøyene er det høvdinger som får sin stilling i arv, men slik er det ikke i Niue. Det er familiens overhode som bestemmer.

De siste årene har hundrevis flyttet fra Niue til New  Zealand, så det er mange tomme hus i landsbyene. Den største religiøse gruppen er Ekalesia Niue, som oppstod som følge av virksomheten til London Missionary Society.

SANNHETEN NÅR FRAM TIL NIUE

Den teokratiske historie i Niue begynte i februar 1960, da søster Tia Aluni og søster Ivy Kawhe, to misjonærer som tjente i Amerikansk Samoa, ble oppfordret til å tilbringe en måned i Niue. Den gangen var det en båt som bare gikk dit en gang i måneden, så hvis en gikk i land, måtte en vente en måned på neste båt. Ettersom misjonærer som var Jehovas vitner, ikke fikk komme inn i Niue, bad søstrene om å få innreisetillatelse for å besøke slektninger. Søster Aluni hadde en tante på øya, og de bodde hos henne.

Søstrene leverte mer litteratur på én måned enn de gjorde i løpet av et helt år i sitt eget distrikt! De fant mange interesserte, men det var også mange som reagerte negativt. En av dem de forkynte for, var Samuel Makatongia. Han var medlem av LMS-kirken, men han var svært interessert i sannheten. Han hadde abonnert på Vakttårnet i en del år. Søstrene måtte sykle cirka to mil for å komme til ham, men de fikk mye igjen for det. Det viste seg å få stor betydning for arbeidet i Niue, for denne broren har vært den bærende kraft for arbeidet der og er presiderende tilsynsmann i den lokale menighet.

EN PIONER FRA FIJI HJELPER TIL

Ikke lenge etter at søstrene hadde forlatt øya, ordnet avdelingskontoret det slik at Seremaia Raibe, en pioner  fra Fiji, fikk reise dit og arbeide for kommunal- og arbeidsdepartementet. Han brukte kveldene og helgene til å hjelpe brødrene.

Da bror Raibe hadde vært der et par måneder, innkalte departementsråden ham, under press fra de religiøse lederne, til konferanse. Departementsråden spurte bror Raibe, en svær og kraftig fijianer, hvorfor han hadde kommet til øya som «arbeider», når han i virkeligheten hadde kommet for å forkynne. Bror Raibe svarte at det så ut til at alle på øya visste at han var et av Jehovas vitner, og at hvis han var blitt spurt den dagen han kom, om han var et Jehovas vitne, ville han ha svart bekreftende på det. Departementsråden sa så at for å bevare freden på øya ville det være best om han ikke gikk fra hus til hus, selv om grunnloven garanterer religionsfrihet. Ikke lenge etter dette ble bror Raibes oppholdstillatelse inndratt, og han reiste tilbake til Fiji. I september 1961 bestemte nasjonalforsamlingen i Niue at ingen Jehovas vitner skulle få komme inn i landet.

Men mens bror Raibe var på øya, sørget han for at det ble holdt regelmessige møter. Djevelen brukte et av sine gamle knep for å forhindre dette. Han prøvde å skremme brødrene og fikk folk i landsbyen til å kaste stein på det huset hvor møtene ble holdt. Men denne taktikken slo feil, for de ivrigste steinkasterne ble interessert i sannheten og begynte å gå på møtene selv!

DET KOMMER FLERE FOR Å HJELPE TIL

På denne tiden bodde en gift bror fra Niue, William Lovini, i New Zealand, hvor han hadde lært sannheten. I 1961 reiste bror Lovini tilbake til Niue for å tjene der  behovet var større. Han ble ansatt av regjeringen i Niue, og han tok ledelsen i menigheten i flere år. Antall forkynnere økte til 34.

Kretstilsynsmannen Paul Evans tilbrakte noen timer i Niue da han kom med den båten som går mellom øyene en gang i måneden. Han pratet med brødrene, drøftet problemene deres, analyserte virksomheten og kom med forslag. Alt det gjorde han i løpet av seks timer, før båten gikk igjen. I 1966 fikk så bror Evans og hans kone, Frances, lov til å være i Niue i seks uker, forutsatt at de ikke gikk fra hus til hus. Det var en fin tid til å bygge opp brødrene på.

I 1968 kunne brødrene glede seg over å få besøk av kretstilsynsmannen en hel måned, og siden da har de hatt besøk hvert år. Hver gang avsluttes besøket med et lite kretsstevne, som oppmuntrer brødrene til å fortsette i Rikets gjerning. Da kretstilsynsmannen var på besøk i 1970, var brødrene svært glad for at det var 92 på det offentlige foredraget, og at det var 111 på minnehøytiden.

Situasjonen har ikke forandret seg stort siden den gang. Det bor nå cirka 3200 på øya, så det er én forkynner for hver 359 innbyggere.

TAHITI

Tahiti er den best kjente øya i den øygruppen som  kalles Selskapsøyene. Den ligger i Fransk Polynesia, cirka 3540 kilometer øst for Fiji. Øya er formet som et åttetall og har fjell som rager 2237 meter over havet. Det regner ofte, og det er flere elver der, så landskapet er frodig og vakkert. Den eneste store byen er Papeete, og den har en interessant, blandet befolkning. Innbyggerne der snakker tahitisk, fransk og kinesisk, og det er stadig flere som snakker engelsk. De fleste tilhører den romersk-katolske og den franske protestantiske kirke.

SANNHETEN KOMMER TIL TAHITI

Det var to reisende tilsynsmenn som først begynte å forkynne på Tahiti. Den første, Len Helberg, tilbrakte to måneder der i 1956/1957. Han besøkte folk som hadde skrevet til Selskapet og bedt om å få abonnere på bladene. Han viste også filmen Den nye verdens  samfunn i virksomhet fem ganger. Til sammen var det 618 til stede. Den andre som kom, var Paul Evans. I 1957 leverte han over 70 bøker og bibler. Men det var først året etter at det ble lagt et grunnlag for en menighet.

Agnes Schenck, som var tahitisk statsborger, bodde i De forente stater sammen med mannen og sønnen sin da familien, kom i sannheten. På et stevne i 1957 hørte de bror Knorr opplyse at Tahiti, hvor Rikets arbeid var forbudt og misjonærene ble nektet adgang, var et av de stedene hvor behovet var større. Earl og Agnes Schenck bestemte seg for å reise dit sammen med den 11 år gamle sønnen sin. De reiste fra California i mai 1958.

I 1959 ble det opprettet en menighet i Papeete, og selv om det ikke fikk komme noen misjonærer til Tahiti, kom Don Clare som områdetilsynsmann og holdt et kretsstevne under hvert besøk. I 1960 var det 28 forkynnere.

Året 1960 var et minneverdig år, for da godkjente myndighetene Jehovas vitners virksomhet. Fordi arbeidet ikke var forbudt lenger, kunne vitnene kjøpe eiendommer.

YTTERLIGERE ØKNING

I 1963 hadde antall forkynnere økt til 68. Høydepunktet det året var at det ble bygd ferdig en Rikets sal i øyas bygningsstil, og vitnene var glad for å se at det kom 198 til minnehøytiden. Året etter hadde de 78 forkynnerne kretsstevne der, og da var det 220 til stede.

Disse vennlige øyboerne måtte foreta store forandringer i sitt liv for å oppfylle de krav Bibelen stiller til de  kristne. Tenk for eksempel på den 42 år gamle kvinnen som hadde født 14 barn utenfor ekteskap før hun fant sannheten. Hun bodde sammen med en mann som hun ikke var gift med. Hun bestemte seg for å bringe orden i sitt liv, selv om det oppstod vanskeligheter, for alle barna hadde ikke det samme etternavnet. Saken måtte for retten, og den tok et års tid.

Da saken til slutt ble avgjort, giftet hun seg med ham hun bodde sammen med. Én måned senere ble hun og en av døtrene hennes døpt. Nå forkynner også de andre barna hennes og barnebarna det gode budskap.

Den eneste menigheten i hele Fransk Polynesia den gangen var menigheten i Papeete, og den vokste raskt. Selskapet sendte to spesialpionerer dit for at de skulle hjelpe den. Det var bror og søster Inaudi, som hadde vært spesialpionerer i Frankrike. Det tok ikke lang tid før bror Inaudi ble reisende tilsynsmann, og da besøkte han Fransk Polynesia, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene (nå Vanuatu).

Tahitierne er kjent for å gi de besøkende kranser. Når de kommer, gir de dem blomsterkranser, og når de drar, gir de dem kranser av skjell for at de alltid skal huske dem. Denne skikken har gitt dem mange anledninger til å forkynne. Bror Don Clare forteller for eksempel: «Når vi kom til Tahiti, var det opptil 100 brødre og interesserte som ønsket oss velkommen, og det var like mange som tok farvel med oss når vi drog. Hver gang fikk vi 100 blomsterkranser eller kranser av skjell. Når vi kom om bord i flyet med så mange kranser at vi så vidt kunne se hvor vi gikk, spurte turister på det samme  flyet som bare hadde én krans, om jeg var guvernøren på øya. Det førte til mange fine samtaler.»

DET FØRSTE INTERNASJONALE STEVNET

Det internasjonale stevnet «Fred på jorden», som ble holdt i november 1969, markerte et vendepunkt. Den gangen var det bare 124 forkynnere på Tahiti, og for en glede det var for dem å treffe 210 andre fra 16 forskjellige land! Brødrene var lykkelige over at det var 488 på det offentlige foredraget. Det var også første gangen lokalavisen nevnte Jehovas vitner.

At bror F. W. Franz var på stevnet, var høyst oppmuntrende, og det han sa, tilskyndte brødrene til å fortsette å utføre Rikets arbeid på de 62 bebodde øyene i Fransk Polynesia. Bror Franz var det første medlem av det styrende råd som besøkte Tahiti, og dette besøket og stevnet brakte gode resultater, for i 1970 var det en økning i antall forkynnere på 15 prosent. I 1971 ble det opprettet en ny menighet.

NYE RIKETS SALER OG YTTERLIGERE VEKST

Rikets sal i Papeete, som var bygd i tahitisk stil med tak av blad fra kokospalmen, måtte bygges om og framfor alt få tette sidevegger, slik at hønsene i nabolaget ikke tilbrakte natten der. I februar 1973 ble så den nye Rikets sal i Papeete innviet. I september samme år innviet Punaauia menighet sin Rikets sal. Denne salen ble bygd med tanke på framtidig vekst, slik at det er plass til 500, og det kan også holdes kretsstevner her.

I 1973 økte antall menigheter til fire, og i 1974 ble det opprettet enda en menighet ved hjelp av en tahitisk familie  som flyttet til øya Bora-Bora. Det året var det 740 til stede ved minnehøytiden, og det var et bemerkelsesverdig høyt tall sammenlignet med antall forkynnere, som var 199.

KNORR OG FRANZ BESØKER TAHITI

Så fikk brødrene høre den gledelige nyhet at bror Knorr og bror Franz skulle besøke Tahiti under den verdensomfattende foredragsreisen de skulle foreta i 1975. Det var første gangen bror Knorr var på Tahiti. Over 700 var til stede for å høre de oppmuntrende foredragene. Bror Knorr og bror Franz hadde et møte med tilsynsmennene hvor de fortalte dem at Selskapet hadde planer om å opprette et avdelingskontor i Fransk Polynesia! Alle de eldste, som ble svært overrasket, var enig i at det var et stort behov for et avdelingskontor på øya, når de tok i betraktning hvor stort distriktet var. Fra og med 1. april 1975 var det ikke lenger avdelingskontoret i Fiji, men det på Tahiti som skulle føre tilsyn med arbeidet i denne delen av Stillehavet.

Jehova har virkelig velsignet brødrenes virksomhet i dette fjerntliggende området. I dag er det over 500 forkynnere på Tahiti. Men den spennende historien om Tahitis fremgang under sitt eget avdelingskontor vil bli fortalt ved en senere anledning.

NY-CALEDONIA

Ny-Caledonia, som tilhører Frankrike, består av cirka 25 øyer som ligger om lag 1120 kilometer øst for Australias nordkyst. Navnet skriver seg fra øygruppens  hovedøy, Ny-Caledonia, som er en av de største øyene i Stillehavet. Den er cirka 400 kilometer lang og 50 kilometer bred. Befolkningen er på cirka 145 000. Innbyggerne er franske statsborgere, og halvparten av dem bor i eller i nærheten av byen Nouméa, som er hovedstaden i øygruppen, og som minner om en moderne fransk by.

De innfødte er melanesiere, men nå er det nesten like mange europeere der. Som på de andre øyene er det en stor blanding av folk fra forskjellige øyer på Ny-Caledonia, og på hovedøya tales det cirka 35 forskjellige språk. Men det offisielle språket er fransk.

Kannibalisme var vanlig helt fram til slutten av det forrige århundre. Da kristenhetens misjonærer kom omkring 1840, reagerte de innfødte temmelig sterkt — flere misjonærer ble drept og spist. Men med støtte fra den franske hær ble det satt opp katolske misjonsstasjoner på hovedøya, hvor de er fremherskende i dag. London Missionary Society opprettet misjonsstasjoner på øyene Maré og Lifou. Det førte til mange blodsutgytelser, for det brøt ut religionskriger. Katolikkene prøvde å drive ut protestantene, og omvendt. I dag er det rundt 90 000 som tilhører den katolske kirke, og cirka 34 000 som tilhører den protestantiske kirke.

RIKETS ARBEID FÅR EN ROLIG START

I 1954 kom John og Ellen Hubler fra Australia for å tjene der hvor behovet var større. «Vi reiste som turister med visum som gjaldt i én måned,» forteller bror Hubler, «og med den største tillit til Jehova om at han ville hjelpe oss.»

 Det australske avdelingskontoret rådet bror Hubler til å finne seg en jobb så fort som mulig, i håp om at arbeidsgiveren hans ville hjelpe ham til å få forlenget oppholdstillatelsen. Han fikk seg en jobb, men det var akkurat da visumet var i ferd med å utløpe. Så han vendte seg til arbeidsgiveren, som stilte kausjon, og dermed fikk de forlenget oppholdstillatelsen med seks måneder. Bror Hubler forteller: «Vi var virkelig glade etter den første måneden, da båten gikk tilbake til Australia og vi stod på kaien og så at den gikk uten oss. Vi hadde greid å følge den første delen av instruksene.»

De begynte på arbeidets andre fase — de besøkte de ytre områdene på øya og snakket med folk om sannheten. De hadde ikke noe litteratur og brukte de engelske biblene sine. De fant snart ut at folk var svært interessert i det de forkynte, så de begynte å tenke på å foreta gjenbesøk.

Etter at de hadde feiret den første minnehøytiden på Ny-Caledonia med bare de to til stede, kom det etter hvert flere for å tjene der hvor behovet var større. Noen familier fra Australia kunne bare bli noen få måneder, men andre var der et par år. Disse nidkjære brødrene utførte et enestående arbeid når det gjaldt å legge grunnlaget for en menighet.

I 1956 sa avdelingskontoret at bror og søster Hubler skulle begynne å forkynne i selve Nouméa, mens de andre brødrene skulle arbeide i områdene utenfor byen. Det ble opprettet en menighet i august det året, og snart begynte interesserte i Nouméa å komme på møtene. Den nye menigheten begynte med ni forkynnere, vokste raskt til 14, så til 21 og 26, og i slutten av året var det 32.

 I 1957 besøkte kretstilsynsmannen menigheten for første gang. Han ble der en måned. Like etter hans besøk fikk brødrene beskjed om å konsentrere seg om å forkynne i Nouméa. I april 1958 begynte den første innfødte å gå på feltet og ble så døpt.

Den 1. september 1958 begynte det nye avdelingskontoret i Fiji å føre tilsyn med arbeidet i Ny-Caledonia. Samme år gledet brødrene seg over å ha sitt første kretsstevne, selv om de bare var en liten gruppe på 41 forkynnere.

TILBAKE I HELTIDSTJENESTEN

Da bror Hubler reiste til Ny-Caledonia, måtte han slutte som pioner, men han hadde alltid lyst til å ta opp heltidstjenesten igjen. Så han søkte om tillatelse til å få være der som heltidstjener. Han gikk til en embetsmann som var vennlig innstilt overfor vitnene, guvernørens sekretær, og han fikk vite at han bare kunne sette i gang. I 1959 begynte han derfor som spesialpioner.

«En dag kalte sekretæren meg inn på kontoret og spurte når oppholdstillatelsen måtte fornyes,» forteller bror Hubler. «Jeg sa at jeg hadde fem måneder igjen. Han sa så at han skulle sendes ut på et oppdrag, men at han regnet med å komme tilbake før da, og at assistenten hans hadde fått beskjed om å gi oss all den hjelp vi trengte i mellomtiden. Men det gikk ikke som han hadde regnet med. Han kom aldri tilbake. Stillingen hans ble overtatt av en mann som var medlem av Katolsk aksjon. Da begynte myndighetene å nekte å fornye oppholdstillatelsen til de australske brødrene.»

Da bror og søster Hubler måtte fornye oppholdstillatelsen,  fikk de et raskt svar — ingen fornyelse! Så etter fem år i Ny-Caledonia måtte de reise derfra. De var de siste av de 31 brødrene og søstrene som hadde kommet for å tjene der hvor behovet var større. Bror Hubler er fremdeles i heltidstjenesten og er nå reisende tilsynsmann i New Zealand.

MOTSTAND

I 1960 ble alle Selskapets publikasjoner forbudt, men brødrene fortsatte ved bare å bruke Bibelen. Så ble boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis trykt. Der stod det at utgiverne var International Bible Students Association, og den ble brukt i forkynnelsesarbeidet. Det kom fremdeles noen blad, selv om det ofte hendte at postbetjentene ødela dem. Fordi Vakttårnet var forbudt, trykte brødrene bladene med blank for- og bakside, og da kunne de levere dem uten vanskeligheter.

I mellomtiden ble det gjort forsøk på å få opphevet forbudet mot publikasjonene, og i 1973 vant Selskapet saken. Riksrådet opphevet forbudet mot alle publikasjonene unntatt Vakttårnet og Våkn opp! Forbudet mot Våkn opp! ble opphevet i 1969, men brødrene måtte vente helt til 1975 før det samme skjedde med Vakttårnet.

RIKETS ARBEID SKRIDER FRAMOVER

I 1962 skred arbeidet framover, og 37 rapporterte felttjeneste. I 1966 økte antall forkynnere til 104, og det ble forkynt enda flere steder på øya da noen av de lokale brødrene ble utnevnt som spesialpionerer. I 1975 var brødrene glad for å ønske bror og søster Fosset velkommen. De var de første misjonærene fra Gilead som kom til Ny-Caledonia.

 I noen år ble menighetsmøtene holdt i bror Jonvaux’ garasje, som var en hangar fra den annen verdenskrig. Fram til 1975 ble den også brukt til kretsstevner. Det året kjøpte så Anse Vata menighet i Nouméa en tomt og begynte å bygge den første ordentlige Rikets sal i Ny-Caledonia. Den ble bygd på et år og ble innviet i juni 1976.

Den samme måneden åpnet Selskapet et avdelingskontor i Ny-Caledonia, og dette nye avdelingskontoret begynte å føre tilsyn med Vanuatu og Wallis og Futuna. Antall forkynnere i Ny-Caledonia hadde økt fra de to australierne i 1954 til 315 i 1975. Nå er det over 500 forkynnere i Ny-Caledonia, og det var hele 1456 til stede ved minnehøytiden i 1983. Så nå blir det gode budskap om Riket også forkynt iherdig i denne delen av Stillehavet.

La oss nå rette oppmerksomheten mot Vanuatu (tidligere Ny-Hebridene) og se hvordan forkynnelsesarbeidet begynte der.

VANUATU

Vanuatu danner en stor, Y-formet kjede i den sørvestlige delen av Stillehavet som er over 800 kilometer lang, og som består av cirka 80 øyer. Men bare de ti største øyene utgjør 90 prosent av hele flateinnholdet. Vanuatu ligger cirka 960 kilometer vest for Fiji. Halvparten av øyene er småøyer og klipper som stikker opp av havet. De andre er fjellendte, og på dem som ligger i den nordlige og midtre delen, vokser det frodige tropeskoger. Landet har tropisk regnklima. Innbyggerne er av melanesisk herkomst, og de fleste av dem bor i landsbyer.

 Ettersom de 125 000 innbyggerne i landet taler over 100 språk, har behovet for god kommunikasjon ført til at det er blitt utviklet et fellesspråk som kalles bislama. Det er stort sett engelske ord og melanesisk grammatikk. De fleste i Vanuatu snakker bislama i tillegg til fransk og engelsk. Folk snakker fransk og engelsk fordi Frankrike og Storbritannia i fellesskap hersket over Ny-Hebridene. Det gjorde de fram til 30. juli 1980, da Ny-Hebridene ble erklært selvstendig og fikk navnet Vanuatu.

I årenes løp kom det arbeidere fra Malaysia, Vietnam, Kina, Wallis, Kiribati, Tonga og Fiji. En kan derfor se mange raser på gatene i de to største byene, Vila, hovedstaden (på øya Efate), og Santo, på øya Espíritu Santo.

SKIKKER OG RELIGION

Livet på Ni-Vanuatu var og er fremdeles til en viss grad preget av fedredyrkelse. Folk lever i frykt for forfedrenes ånder. Det de trodde, hadde derfor mye med spiritisme å gjøre, og det førte til og med til kannibalisme. På øya Ambrim måtte en for eksempel drepe og spise en mann for å komme inn i et spiritistisk fellesskap.

Selv om noen av kristenhetens første misjonærer ble drept, fikk kirkene etter hvert innflytelse og makt, og de delte øyene mellom seg. Anglikanerne tok dem som lå i nord, og presbyterianerne dem som lå i sør. I dag er kirkene svært engasjert i politikk og har derfor fått et enda sterkere tak på folk. Det er cirka 50 000 presbyterianere, 20 000 katolikker og 17 500 anglikanere i Vanuatu.

Når vi tar en slik bakgrunn i betraktning, kan vi forstå  hvorfor Jehovas vitners arbeid har gått sakte framover i denne delen av verden.

SANNHETENS LYS BEGYNNER Å SKINNE

I 1930-årene seilte bror George Winton mellom øyene og sådde sannhetens første sæd. Selv om båten hans gikk på grunn på øya Paama, gav han ikke opp. Rundt 1940 ble han tydeligvis forvist fordi han forkynte det gode budskap. En annen bror, Alfred Rice, arbeidet også i dette området, men han døde av malaria på Paama.

I 1958 kom Lewis Newton og hans kone fra Australia for å tjene der hvor behovet var større. «Da vi seilte inn i havnen i Vila, ble vi slått av hvor vakker bukten var med hus som kunne skimtes innimellom det frodige løvverket,» forteller bror Newton. «Overalt var det hibiscus og bougainvillea i sterke farger og blad i mange sjatteringer. Byen bestod av cirka et dusin små butikker og to større butikker.»

Bror Newton fikk seg et arbeid for seks måneder hos en plantasjeeier som dyrket kokospalmer, og han og hans kone flyttet inn i sitt nye hjem på den andre siden av øya. De var forsiktige når de forsøkte å ta fatt på forkynnelsesarbeidet. Noe de ikke visste da, var at de skulle komme til å være der i 25 år. De drog tilbake til Australia i 1983.

Da bror og søster Newton kom hjem etter å ha vært på stevnet i Fiji i 1959, fant de ut at plantasjeeieren nå var imot dem på grunn av sannheten, og at han hadde sagt dem opp. De hadde brukt alle pengene sine på å komme til stevnet og kunne ikke betale den kausjon myndighetene krevde for at de skulle få bli i landet.  Men to plantasjeeiere som de knapt kjente, tilbød seg å låne dem pengene, og en uke senere fant bror Newton en annen jobb hos en fransk plantasjeeier på den andre siden av øya.

OPPMUNTRET AV KRETSTILSYNSMANNEN OG ANDRE

Da de hadde flyttet dit, bodde de bare cirka to mil fra Vila, og ved hjelp av en gammel bil som de hadde lånt, forkynte de litt i byen. «Vi ble svært oppmuntret da kretstilsynsmannen, Len Helberg, besøkte oss i april 1960,» sier bror Newton.

I 1961 kom det et kanadisk ektepar, bror Robert Hinsche og hans kone. De ble der noen måneder, til immigrasjonsmyndighetene ikke lot dem få være der lenger. I løpet av hele den tiden som brødrene hadde vært på øya, hadde de levert mange eksemplarer av boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, og de innfødte tok dem med seg tilbake til de øyene de kom fra. På den måten ble sannhetens sæd sådd. En gang Audrey Newton satt i bilen, ble hun omringet av en gruppe innfødte som hun syntes virket truende. Så lettet hun ble da hun fant ut at det eneste de ville, var å få noen eksemplarer av boken!

I 1963 gledet bror og søster Newton seg over at familien Bates kom fra England. Det var en familie på fem, og fire av dem var forkynnere. For første gang på fem år feiret de minnehøytiden sammen med noen andre. Nå var det seks forkynnere som arbeidet på øya Efate.

 DEN FØRSTE INNFØDTE FORKYNNEREN

En dag forkynte søster Jeanne Bates for folk som bodde på et sted som ble dominert av den romersk-katolske misjon. En av dem hun begynte å studere Bibelen med, var Helen Pita, en innfødt kvinne som verken kunne lese eller skrive. Det krevde stor tålmodighet og skarpsindighet å studere med henne, ikke bare fordi hun var analfabet, men også fordi hun levde under vanskelige forhold. Mannen hennes drakk opp pengene, og hun hadde ti barn å oppdra. Likevel gjorde hun sakte, men sikkert fremskritt, og hun ble den første innfødte forkynneren. Hun ble døpt i 1967 og tjener fremdeles Jehova trofast så godt hun kan.

Det ble tatt et betydelig skritt framover i 1964, da det ble organisert møter i byens sentrum. Det pleide å være mellom ti og 20 til stede. Men myndighetene nektet å fornye bror Bates’ kontrakt, så i 1966 måtte han og familien reise tilbake til England etter å ha vært tre år i Vanuatu.

KRETSSTEVNER OG VEKST

Den lille gruppen i Vanuatu hadde sitt første kretsstevne i august 1967. Det ble holdt i hagen foran huset til bror og søster Newton. (De hadde nå flyttet inn til byen.) Len Helberg, kretstilsynsmannen, viste filmen Den nye verdens samfunn i virksomhet for cirka 40 stykker.

I 1970 flyttet bror Allan Taylor og familien hans dit fra Australia, og dermed kom det totale antall forkynnere for tjenesteåret 1971 opp i 15. De ble der og arbeidet trofast sammen med de andre til 1975, da de flyttet  til Fiji. På den tiden da denne familien kom, oppfordret avdelingskontoret fransktalende brødre til å flytte dit, og det kom en rekke familier fra Frankrike.

De få brødrene i Vanuatu var svært oppmuntret over å kunne ønske cirka 40 brødre fra Ny-Caledonia velkommen til kretsstevnet i mars 1971. De holdt møtene i en carport, og den var helt stappfull da 147 så en av Selskapets filmer. Kommentarene til filmen ble lest både på fransk og bislama.

I 1972 kunne brødrene kjøpe en tomt i utkanten av byen, og der begynte de å bygge en Rikets sal. Den ble brukt under det neste kretsstevnet — en sal som bare hadde stolper og tak og blad av kokospalmen som vegger. For å få råd til å bygge salen skar brødrene ut små båter som de så solgte til turistene.

MER LITTERATUR OG FLERE MISJONÆRER FOR Å DEKKE BEHOVET

Da det ble opprettet et avdelingskontor i Ny-Caledonia i juni 1976, var det det som begynte å føre tilsyn med Vanuatu. Det styrende råd samtykte i at det burde sendes misjonærer til Vanuatu, men alle forsøkene på å få britiske misjonærer inn i landet mislyktes. De første som fikk tillatelse til å komme inn, var bror og søster Casteran fra Frankrike. Det var i 1977. Det var også i det året at bladet Vakttårnet begynte å komme ut på bislama, og siden da er nesten alle møtene bare blitt holdt på dette språket.

Mens bror Casteran var i Vila, forkynte han for en gammel mann som het Jonah Sak-Sak. Han studerte i tre måneder, var på områdestevnet i 1978 og reiste så  tilbake til øya Ambrim, som han kom fra. Han fikk tilsendt Vakttårnet på bislama i posten. Senere bestemte noen brødre seg for å besøke Jonah. Så overrasket de ble da de fant ut at han regelmessig holdt møter i en pen Rikets sal som han hadde bygd! Bare ved å lese Vakttårnet hadde han forstått hvor viktig det er å ha møter regelmessig og å være aktiv i forkynnelsesarbeidet. Når dette skrives, er det en gruppe på 19 som kommer sammen for å studere Vakttårnet i landsbyen hans, og en annen gruppe, som han også har satt i gang, kommer sammen et annet sted på øya. Selv om Jonah har dårlig helse og ennå ikke er døpt, leder han 40 bibelstudier.

De 38 forkynnerne som rapporterte i 1975, økte til 57 på fire år. Høydepunktet kom i 1979, da det en måned var 64 som rapporterte felttjeneste, og 159 overvar minnehøytiden.

FØLGENE AV AT LANDET BLE SELVSTENDIG

Brødrene var glad for å få Den sannhet som fører til evig liv på bislama i begynnelsen av 1980. Den kom akkurat i rette tid. Hvordan det? Jo, siden landet snart skulle bli uavhengig av Storbritannia og Frankrike, gikk det inn i en ny tid. Vanuatu ble selvstendig 30. juli 1980, og da måtte mange europeere, deriblant mange av brødrene, reise tilbake til sitt hjemland. I november nektet myndighetene å gi oppholdstillatelse til de Jehovas vitner som var misjonærer i Vanuatu, og i slutten av januar 1981 hadde alle reist til andre steder. Dermed ble brødrene fra Ni-Vanuatu alene igjen, bortsett fra noen få europeiske brødre som fikk lov til å bli.

 Da landet var blitt selvstendig, var det bare 34 forkynnere igjen i to veletablerte menigheter. Men Jehovas arbeid skred framover, og i dag er det over 50 forkynnere som gledet seg over at det var 211 til stede på minnehøytiden i 1983.

SYDHAVSØYENE FÅR HØRE DET GODE BUDSKAP

Selv om stillehavsøyene ligger så avsondret fra omverdenen, har de hørt og hører fremdeles budskapet om Guds rike. Brødre og søstre som har tjent der hvor behovet er større, og som hovedsakelig har kommet fra Australia, har virkelig bidratt mye til den åndelige velstand som nå hersker der. Nå er det seks forskjellige avdelingskontorer som fører tilsyn med arbeidet i Stillehavet. Det er avdelingskontorene i Australia, Fiji, Guam, Ny-Caledonia, New Zealand og Tahiti. Dette har ikke vært lett. Når en tar i betraktning alle de forskjellige statene, embetsmennenes stadige forsøk på å stanse arbeidet og problemene med all reisingen og den dårlige kommunikasjonen, forstår en at det bare er ved Jehovas makt at Rikets arbeid har hatt fremgang.

Fordi Stillehavet er så kjempemessig, har brødrene bare kunnet ha begrenset kontakt med hverandre, og de reisende tilsynsmenn har spilt en særlig stor rolle når det gjelder å hjelpe brødrene til å holde kontakten med hverandre og med Guds organisasjon. Et år reiste en områdetilsynsmann over 48 000 kilometer for å besøke grupper som er spredt rundt omkring. Dette har medført store utgifter, og brødrene i denne delen av verden, som i sin alminnelighet er fattige, er takknemlige mot de  gavmilde brødrene andre steder som støtter forkynnelsesarbeidet, slik at det også kan utføres der. Som apostelen Paulus sa, er det blitt «likhet». — 2. Kor. 8: 14.

En kan tydelig se resultater av denne virksomheten, for nå er det en ’stor skare’ som tar del i det livreddende forkynnelses- og undervisningsarbeidet. Alle slags menn og kvinner som tilhører forskjellige raser, som taler mange språk, og som kommer fra forskjellige land, har begynt å gå på Guds vei til frelse. (Åp. 7: 9, 10) Her som andre steder ser vitnene ivrig fram til Guds rikes styre, da de ville kunne sitte i skyggen av hver sin majestetiske palme og fullt ut få del i Rikets velsignelser, som også vil omfatte de vakre øyene i det sørlige Stillehavet.

 [Kart på side 194]

(Se den trykte publikasjonen)

Stillehavet

MÅLESTOKK VED EKVATOR

km 0 500 1000

EKVATOR

OCEAN ISLAND

KIRIBATI

PHOENIX ISLANDS

TUVALU

TOKELAUØYENE

WALLIS OG FUTUNA

VEST-SAMOA

AMERIKANSK SAMOA

COOKØYENE

TAHITI

NIUE

TONGA

FIJI

VANUATU

NY-CALEDONIA

[Bilde på side 198]

William Checksfield var misjonær i Fiji helt til han døde i 1962

[Bilder på side 201]

Foua Tofinga, en av de første som bror Checksfield studerte Bibelen med. Han er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Fiji

Noen av de første forkynnerne i Fiji (rundt 1956)

[Bilde på side 202]

Donald Clare, som nå er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, og hans kone, Eunice, som var Fijis første pioner

[Bilde på side 206]

Fijis avdelingskontor i Robertson Road 66 i Suva

[Bilde på side 213]

Fuaiupolu Pele og hans kone var noen av de første samoanskfødte vitnene i Vest-Samoa

[Bilde på side 214]

Rikets sal i Apia

[Bilde på side 223]

Misjonærer i Amerikansk Samoa i 1961

[Bilde på side 233]

Den første Rikets sal som ble bygd ved Nuku’alofa i Tonga, og en gruppe tonganske brødre og søstre

[Bilde på side 239]

Det åndelige paradis blir stadig større på Tahiti og på naboøyene