Bahamas

DE GAMLE spanske oppdagelsesreisende kalte området for Bajamar, som betyr «grunt farvann». Navnet «Bahamas» er avledet av dette ordet. Bahamas er en øygruppe som består av 700 øyer og omkring 2300 holmer og skjær og rev som ligger spredt i et område på 260 000 kvadratkilometer. Dette området strekker seg fra et punkt cirka 80 kilometer utenfor Floridas kyst og nesten 900 kilometer sørøstover i retning av Haiti.

Helt siden Columbus’ tid har folk som har kommet på besøk til denne øygruppen, vist begeistring for øyenes naturskjønnhet, for strendene med rosa og hvit  korallsand, for det klare, blågrønne vannet og for alle korallrevene. Her finnes det også mange vakre, undersjøiske «hager» hvor en mangfoldighet av fargestrålende fisker svømmer blant praktfulle korallformasjoner. I havområdene mellom øyene ligger det mange grunne banker, for eksempel den store Bahamabanken. Denne banken er et stort sandplatå som strekker seg nesten til Cuba i sør og ligger mellom to og sju meter under vannflaten. Alle disse naturherlighetene og dertil et gunstig klima har lokket mange besøkende til øygruppen, slik at Bahamas er blitt et kjent internasjonalt turistmål.

Det er som nevnt 700 øyer og 2300 holmer og rev i dette store havområdet, men øyene har et samlet areal på bare omkring 13 800 kvadratkilometer, eller knapt så stort som Buskerud fylke. I 1973 oppnådde landet full uavhengighet av Storbritannia, og innbyggertallet er nå 210 000. To tredjedeler av befolkningen bor på øya New Providence. Her ligger også hovedstaden, Nassau, som har en utmerket havn med god dybde. En annen av de større øyene heter Grand Bahama, og den har det nest største folketallet. Omkring en fjerdedel av befolkningen bor på de andre øyene, som gjerne går under fellesbetegnelsen «De ytre øyene». De omfatter blant annet Abaco, Acklins, Andros, Bimini, Cat Island, Crooked Island, Eleuthera, Exumaøyene, Inaguaøyene, Long Island, Mayaguana og San Salvador. Som kartet viser, er de fleste av Bahamaøyene lange og smale. Turismen er nå landets hovednæring. Andre næringer er jordbruk, fiske, saltproduksjon, oljeraffinering og bunkringsservice for skip.

DET GODE BUDSKAP KOMMER TIL BAHAMAS

De eldste rapporter om Jehovas vitners arbeid på  disse øyene skriver seg fra tiden omkring 1926, da bror Edward McKenzie og hans kone fra Jamaica snakket med folk i Nassau om Jehovas rike. I 1926 kom også to andre forkynnere fra Jamaica, nemlig Clarence Walters og Rachel Gregory, for å utbre det gode budskap blant folk i Bahamas. Det varte ikke lenge før Aubrey og Martha Blackman tok imot sannheten og ble døpt. I 1928 var det sju forkynnere av det gode budskap på denne øygruppen.

Bror C. J. Woodworth, som var redaksjonsmedarbeider i bladet The Golden Age (som på norsk het «Den Gylne Tidsalder», og som senere skiftet navn til Våkn opp!), tilbrakte i februar 1929 to uker i Bahamas. To kanadiske og fem bahamiske forkynnere tok imot bror Woodworth da han ankom til Nassau. Fire av de fem lokale forkynnerne var bror Walters, søster Rachel Gregory og bror og søster Blackman.

Under sitt besøk reiste bror Woodworth med postbåten «Priscilla» til Norman Castle på Abaco hvor han holdt foredrag og leverte bibelsk litteratur. Bror Woodworth har fortalt om en episode som fant sted om bord i båten en kveld da den lå for anker: «Stuerten kom bort til meg og sa: ’Vi har hørt om dine taler i Norman Castle. Vi har ikke tid til å dra til noen kirke, men hvis du er villig til å tale i friluft på torget, kan vi love deg mange tilhørere.’ Ververen [bror Woodworth omtalte seg selv på denne måten] sa: ’Det er greit!’ Det var en ny opplevelse å stå på torget i en fremmed by, innlede med en sang og deretter begynne å forkynne. Men en forsamling på 75 hørte oppmerksomt etter helt til foredraget var ferdig.»

Da bror Woodworth kom tilbake til Nassau, deltok han i vitnearbeidet sammen med de lokale brødrene. Bror Woodworth, som fortsatt omtalte seg selv som ververen, fortalte videre: «I løpet av noen  få timer om fredagen og lørdagen [leverte] ververen resten av de 170 bøkene og 100 brosjyrene som han hadde tatt med seg fra Miami. De ble [levert] i ett og et halvt kvartal, og kartet viser at det gjenstod 74 og et halvt kvartal, men mange av disse kvartalene var allerede blitt gjennomarbeidet av forkynnere på stedet. Søndag kveld var det et nytt møte på torget med et godt frammøte på omkring 250 personer. . . . Mandag kveld var det et møte i en baptistkirke med 30 til stede. Turen til Bahamas var i det hele tatt den lykkeligste begivenheten i ververens liv.»

Den lille gruppen på sju forkynnere fortsatte å forkynne i Nassau, og i 1932 kom E. P. Roberts fra Trinidad og sluttet seg til dem. De som hørte hans bibelske foredrag, sier at han var en dynamisk taler. Han holdt regelmessig foredrag i mange offentlige bygninger i Nassau. Blant dem som hørte på og «tok imot Ordet med all velvilje», var Julia Archer, Alice Ambrister, Bertha Sturrup og Blanche Edgecombe.

På et av disse offentlige møtene i Palace Theatre var det en politimann blant tilhørerne, og han fortalte mange år senere: «Det jeg hørte den kvelden, overbeviste meg om at dette var sannheten. Han viste ved hjelp av Bibelen at det ikke var tilfellet med det jeg hadde lært i kirken.» Denne mannen var Donald Oscar Murray (populært kalt D. O.), som skulle komme til å bli en av støttene i Rikets gjerning i Bahamas. Det ble leid et lite lokale i Blue Hill Road, og så ble møtene holdt der.

DEN FØRSTE PIONEREN I BAHAMAS

I 1933 begynte søster Rachel Gregory å arbeide som pioner i Bahamas. Hun hadde reist fra Jamaica i 1926 for å tjene på steder hvor behovet var større.  I løpet av 1930-årene drog hun ofte til de ytre øyene med de små postbåtene som da gikk ut fra Nassau. Det hendte mer enn én gang at hun måtte vasse i land på steder hvor det ikke var noen brygge, mens hun balanserte sin personlige bagasje og bøkene og grammofonen på hodet. Hun fortsatte sitt utrettelige arbeid med å forkynne det gode budskap om Riket helt til hun døde i august 1972. De som kjente henne, sier at hun var sped av vekst, men sterk åndelig sett.

BROR WALTERS TAR LEDELSEN

I 1933 reiste E. P. Roberts fra Bahamas, og møtene ble flyttet til det lille tilbygget på baksiden av bror Walters’ hus på hjørnet av Taylor Street og Market Street. Bror Walters brukte en høyttalerbil og lot folk få høre bibelske foredrag av Selskapets daværende president, J. F. Rutherford. Bror J. A. C. Royal hadde en butikk i East Street, og bror Walters spilte ofte bibelske taler utenfor denne butikken. Her delte han også ut traktater. Gruppen hadde nå vokst og omfattet også familiene Neeley, Anderson, Wilson og Royal og en mann som het Lightbourne.

Den nidkjære ledelsen bror Walters hadde stått for, fikk en brå slutt i 1942. En kveld etter at han hadde gått fra sin lille matvarebutikk i Blue Hill Road, kom han til å tenke på noe han hadde glemt, og gikk tilbake til butikken for å hente det. Da han kom dit, overrasket han to unge innbruddstyver. En av dem gikk løs på bror Walters og drepte ham. Dette var et stort tap for denne lille gruppen, som kjempet for å holde vitnearbeidet i gang. De to innbruddstyvene ble arrestert og stilt for retten, dømt og henrettet.

Etter denne hendelsen fikk bror D. O. Murray ansvaret for å ta ledelsen i gruppen.

 SELSKAPETS LITTERATUR BLIR FORBUDT

Den annen verdenskrig var nå i gang, og en sterk nasjonalisme gjorde seg også gjeldende i Bahamas. Bror Murray forteller: «Politiet innkalte meg til stasjonen og ville at jeg skulle forklare meg om brosjyren Hvem skal regjere verden?, som de hørte var i omløp. Jeg sa til dem at jeg gjerne skulle ha gitt dem et eksemplar, men at det ikke var flere igjen på lager av den. Da de spurte meg ut om en radiosender som de hadde hørt at vi brukte for å kringkaste til Tyskland, forsikret jeg dem om at dette var et falskt rykte.» Til tross for at bror Murray ved denne anledning fikk avlagt et frimodig vitnesbyrd, kunne den lokale avisen, The Guardian, et par dager senere melde at myndighetene hadde nedlagt forbud mot import av Selskapet Vakttårnets litteratur.

Brødrene fikk likevel noe litteratur via Grand Bahama fra Florida, og de satte stor pris på å motta denne åndelige føden mens forbudet stod ved makt. I denne tiden forlangte myndighetene at alle som hadde Selskapets litteratur, skulle levere den inn. Hvis noen ble pågrepet med slik litteratur i sin besittelse, ville de få tre måneders fengsel. Bror Murray har fortalt at han ved en anledning ble bedt om å komme ned på politistasjonen med all litteraturen. Han sa til dem at bøkene ikke var hans eiendom, og at hvis de ville ha dem, så måtte de komme hjem til ham og hente dem. De kom ikke.

Bror Murray forteller også at brødrene på den tiden misforstod situasjonen og trodde at forbudet gjaldt Jehovas vitners arbeid og ikke bare litteraturen. På grunn av denne misforståelsen ble det en markert nedgang i brødrenes virksomhet på feltet i denne tiden. I 1946 var det bare tre forkynnere som rapporterte. Forkynnervirksomheten hadde kommet ned på det laveste nivå siden den kom i gang.

 MISJONÆRER STIMULERER ARBEIDET

Det varte ikke lenge før det kom nytt liv i forkynnelsesarbeidet. Den 1. mars 1947 stod bror Murray på kaien i Nassau og ventet spent på skipet «Yarmouth», som hadde hatt en usedvanlig barsk vinterreise fra New York. Om bord var en ung kvinne som het Kathleen Fairweather, og som hadde gjennomgått Gileads åttende klasse. Hun beskriver ankomsten slik: «Jeg var ør og litt matt da jeg stirret på det rene, blå vannet i Nassau havn. Blå himmel, hvite skyer, klart jade- og smaragdgrønt vann som lå og glitret i strålende solskinn — for en kontrast til det frådende Atlanterhavet! En mann i kakidress kom imot oss og presenterte seg som bror D. O. Murray.»

Med den samme båten kom også George og Nancy Porter fra den samme klassen. Søster Porter forteller: «Jeg tror aldri vi kommer til å glemme det første møtet vi var på. Det var ni eller ti til stede. Bror Murray var ordstyrer og åpnet med en bønn hvor han takket Jehova for misjonærene som var kommet. Han sa at det var behov for hjelp, og at ’de hadde bedt om støtte så lenge’. Brooklyn hadde lovt å sende hjelp, og nå var vi her. Bønnen var så inderlig at den fikk oss til å ønske å bli her for godt og aldri reise herfra.»

Ved dette første møtet ble det lagt stor vekt på felttjenesten. Søster Mae Royal var til stede og kan fortelle: «En god del av møtet gikk med til å demonstrere bedre fremgangsmåter i arbeidet fra hus til hus. Ja, de to første ukene ble stort sett brukt til å hjelpe brødrene til å forbedre sin forkynnelse fra dør til dør. Det første distriktet vi gjennomarbeidet i samlet flokk, var husene på den andre siden av gaten i forhold til møtelokalet. Søster Gregory og jeg besøkte et hus på hjørnet av King Street og Market Street. Jeg bad en stille bønn om at ingen måtte lukke opp. Til min skrekk gikk døren likevel  opp, men mannen som åpnet, så forbi meg og smilte bredt til søster Gregory, som han drog kjensel på. Det var alt jeg trengte for å få mot til å komme i gang. Dette skjedde etter at jeg hadde vært knyttet til den lille gruppen i seks år. Vi trengte hjelp, og vi satte pris på den hjelpen vi fikk.»

Ved den første minnehøytiden som ble holdt etter at misjonærene var kommet, var det 23 til stede. En av de tilstedeværende var Frieda Pulver, som hadde gått på Gilead, og som skulle være søster Fairweathers partner.

PETISJON TIL GUVERNØREN

Etter noen ganske få uker fikk misjonærene en sjokkerende nyhet. Et brev fra P. S. Brice ved immigrasjonskontoret opplyste dem om at de måtte «sørge for å forlate kolonien straks».

 «En advokat rådet oss til å sette opp en petisjon til guvernøren. Det var den eneste måten vi kunne anke saken på,» forteller en av misjonærene. «Sammen med de lokale vitnene organiserte vi et arbeid for å samle så mange underskrifter som mulig i løpet av de seks dagene vi hadde til rådighet. Vi oppsøkte så mange hjem som mulig hver dag, forklarte situasjonen, leste petisjonen for dem og fikk underskrifter. Vi ble stort sett godt mottatt, og mange gav uttrykk for harme over at myndighetene ville utvise folk som forkynte Guds Ord. Vi fikk i alt over 2400 underskrifter. Deretter leverte vi petisjonen til en embetsmann som skulle gi den videre til guvernøren. Embetsmannen, som het Evans og var fra Wales, virket umiddelbart positiv. Vi behøvde heller ikke vente lenge på svar — og resultatet var at vi fortsatt fikk være i landet.»

Nå gjaldt det å «stå på» i arbeidet. Gruppen på tre aktive forkynnere i begynnelsen av året vokste til 27 innen august 1947. Sannhetens sæd hadde begynt å bære frukt ved at noen av dem som misjonærene studerte med, etter hvert tok standpunkt for Jehovas rike. Blant disse «første frukter» var Rowena Bowe, Corda Archer, Harry Petty, Rosa Mallory, Naomi Johnson, J. H. Johnson, Wellington Bain, Jeraldine Fernander med flere.

EN NY EPOKE BEGYNNER

I 1948 begynte en ny epoke i forkynnelsesarbeidet. Det kom av at vi fikk et nytt hjelpemiddel, som gjorde det mulig å nå fram til enhver avkrok i Det karibiske havet med det gode budskap — Selskapets misjonærbåt «Sibia». Denne båten skulle anløpe alle øyene i Det karibiske havet hvor det ikke var noen som forkynte det gode budskap, og den kom først til Bahamas. «Sibia» var en 18 meters skonnert som gjorde tjeneste som et flytende misjonærhjem.  Den hadde et mannskap på fire: Gust Maki (kaptein og navigatør), Arthur Worsley (tilsynsmann for misjonærhjemmet), Stanley Carter og Ronald Parkin. Det er fremdeles mange som husker «Sibia»s besøk. Gust Maki forteller: «Vi fire på Selskapets båt ankom til havnen i Nassau i desember 1948. Vi ville gjerne hilse på de fire misjonærene og de trofaste forkynnerne i Nassau. Jeg kan huske at det var en fin, ivrig pionersøster der som hadde utført et omfattende forkynnelsesarbeid på mange av øyene.» Dette må ha vært vår søster Rachel Gregory fra Jamaica. Hun er nå død, men hennes datter Alma tjener fremdeles som en trofast Rikets forkynner i Jamaica sammen med sin familie.

«SIBIA» SEILER TIL DE YTRE ØYENE

Brødrene på «Sibia» arbeidet ganske lenge på øya Eleuthera. De besøkte også Andros, Abaco, Bimini, Cat Island, Long Island, Harbour Island, Exumaøyene, Inaguaøyene og Rum Cay. De leverte 3278 stykker litteratur, og det betyr at noe lesestoff må ha kommet inn i nesten hvert eneste hjem brødrene besøkte. Men det var også mange bebodde steder de ikke nådde fram til. Bror Arthur Worsley, som ledet den misjonsvirksomheten som ble drevet fra båten, har fortalt følgende:

«Det var en stimulerende opplevelse å forkynne på øyene. ’Sibia’ hadde et dypgående på 2,7 meter, og det var ofte en ulempe i de grunne farvannene, men vi gikk til alle de større øyene, selv om det av og til var bare så vidt kjølen gikk klar av bunnen. Det var ganske vanlig at folk vi hadde levert litteratur hos, spurte om de skulle gå sammen med oss og bære veskene våre. De var så glad for det de hadde lært, at de noen ganger tok ordet og fortalte om bøkene før vi fikk lagt fram vårt ærend. I mange  tilfelle leverte vi bøker på grunn av sterke anbefalinger fra dem som hadde slått følge med oss. Jeg husker også den tiltalende måten de svarte oss på da vi henvendte oss til dem: ’Mange takk. Og måtte det behage Gud at vi ikke lenger er fremmede for hverandre.’

Folk på noen av øyene var ganske fattige, og på øya Bimini var det en mann som anskaffet en hel kartong med bibler fordi de kostet bare en dollar stykket, og han mente at alle burde ha en bibel. Han delte dem deretter ut med en vennlig oppfordring til mottagerne om at de kunne betale for dem etter hvert som de fikk anledning til det, med noen få cent om gangen. En mann hadde flere av våre bøker, men han hadde ikke penger nok til en bibel. Jeg gav ham da en bibel, og for at han skulle ta imot den uten forlegenhet, sa jeg: ’Du kan sende meg pengene når du får anledning til det.’ Et år senere fikk jeg et brev fra ham. Han takket meg for bibelen og hadde vedlagt en dollar.

En del mennesker hadde fremdeles noen av Selskapets eldre bøker som de var glad i, for eksempel Guds harpe. Det gledet dem å få vite at de bøkene som nå ble tilbudt dem, var utgitt av samme organisasjon. Mange viste ved det de sa, at de hadde lært mye av det de hadde lest.

Noen ganger kunne hele familien være ute på jordet når vi kom på besøk, og når de siden kom hjem og fikk se bibler og bøker hos sine venner, gikk de gjerne ned til havnen tidlig neste morgen og ventet på oss for å få lignende lesestoff. Noen kom ut til båten vår med små gaver — fisk, frukt eller kokosnøtter — og da gav vi dem alltid noe mer å lese på.

Enkelte steder var det vanskelig å arrangere offentlige møter, men andre steder var det lett. I mange tilfelle kunne vi ganske enkelt bare stå fram  og holde en tale. Slike foredrag ble holdt på skoler, i kirker, private hjem, butikker, serveringslokaler, på brygger og under trær — når som helst det bød seg en anledning, og mange ganger uten at vi hadde lys eller notater å hjelpe oss med. Det var ofte vanskelig å få forsamlingen til å trekke seg tilbake etter et foredrag, og noen virket helt umettelige. Vi var lei for at vi ikke kunne være mer sammen med dem.

Når vi var på hjemvei etter en lang og anstrengende dag i tjenesten, hadde vi ofte den glede å høre at folk leste høyt for seg selv, når vi gikk forbi de små husene deres. Mange av dem ropte ut til oss og gav uttrykk for at de likte boken, og takket oss enda en gang for at vi hadde besøkt dem.

Vi leverte en god del litteratur på de største øyene og fikk mange venner på grunn av sannheten. Det var derfor med tungt hjerte vi måtte forlate dem. Det var mye mer som kunne gjøres, ja, mange av øyene kunne vi ikke komme inn til fordi farvannet var så grunt. Orkantiden nærmet seg, og det var så grunt omkring Bahamaøyene at det ikke var mange steder «Sibia» kunne finne havn ettersom kjølen stakk nesten tre meter dypt. Etter sju glederike måneder i forkynnelsen satte vi derfor kursen mot Jomfruøyene.»

FREMGANG TIL TROSS FOR PRESTESKAPETS REAKSJON

Den omfattende forkynnervirksomheten vakte stor uro hos de religiøse lederne. En religiøs leder klarte ikke lenger å lide i stillhet, men kom med et opprop i menighetsbladet. Vi siterer et utdrag derfra:

«Jeg er litt bekymret på grunn av de menneskene som har kommet for å så splidens sæd blant sognebarna.  De kalles Jehovas vitner. Vær forsiktige og avvis bestemt disse menneskenes lære. De kommer sikkert til å si til dere at det som vi lærer dere, er galt, men likevel forekommer det at gode kirkegjengere tar imot disse menneskene i sitt hjem og lar dem forsøke å forklare deres egen bok for dem. Husk at kirken var til lenge før Bibelen. . . . Når som helst dere ønsker å få rede på noe dere ikke forstår, bør dere oppsøke deres sogneprest. Han vil gi dere den rette forklaring. Hør ikke på de menneskene som ikke vet hva de snakker om.»

Kjensgjerningene viser at de «gode» menneskene i Bahamas var mer innstilt på å høre på Bibelens sannhet enn på å rette seg etter nødropet i menighetsbladet. Dette fremgår blant annet av at det gjennomsnittlige antall forkynnere i Bahamas gikk opp fra 33 til 52 på ett år, en økning på 58 prosent Ved minnehøytiden var det 112 til stede — over dobbelt så mange som året før.

FLERE BÅTER — ET MER OMFATTENDE VITNEARBEID

I 1954 ble det benyttet to andre båter i forkynnelsesarbeidet i Bahamas. «Kirkwood II» gikk til Andros, Berry Island, Grand Bahama og Eleuthera. «Faith» gikk sørover, til Exumaøyene, Long Island og Cat Island. Om bord i «Kirkwood II» var båtens eier, Arthur Hill senior, og Jack og Nettie Copple, ekteparet Porter, Bill Prince, Dick Ryde og Kay Fairweather. De måtte tåle mange strabaser i arbeidet med å forkynne for folk på øyene, men dette ble mer enn oppveid av den glede de ble mottatt med av mange ydmyke mennesker.

Nancy Porter forteller for eksempel hvordan de gikk fram da de gjennomarbeidet Eleuthera: «De satte i land Kay Fairweather, min mann og meg i Hatchet Bay like ved den nordlige enden, og så gikk  båten videre til sørenden nesten 100 kilometer lenger vekk, hvor Dick Ryde og Bill Prince gikk i land. Vi møttes tre—fire uker senere i Palmetto Point.»

Men hvor overnattet de? Hun forklarer: «Folk på den tiden åpnet hjemmet sitt, og de satte pris på budskapet og på vårt besøk. I Palmetto Point var det en meget vennlig mann som stilte hjemmet sitt til vår disposisjon. Båten var gått videre til en annen øy, og da brødrene var ferdige der, kom de tilbake og hentet oss.»

Søster Fairweather har også vært med «Faith» på en tur til de sørligste øyene. Hun forteller litt om hva de opplevde: «Den første øya vi kom til etter at  vi hadde lagt ut fra Nassau, var Bell Island i Exuma-kjeden, og seks av oss gikk i land i en jolle og var ivrige etter å komme i gang med arbeidet etter en og en halv dag om bord. Det viste seg at det bare var to små hus der vi gikk i land. De hadde tak av dvergpalmeblad, og de tre menneskene som bodde der, kunne knapt lese. Men vi leverte litt lesestoff og drog videre til noen andre småøyer.

Vi ordnet oss vanligvis slik at to ble tilbake i båten mens de øvrige åtte trengte seg sammen i jollen og gikk i land. Vi delte oss i to grupper som gikk i hver sin retning og besøkte hvert eneste hus. Vi fjernet oss lenger og lenger vekk fra båten. Midt på dagen tok vi en halv times spisepause, og så bar det ut på feltet igjen. Vi hadde med oss to vesker hver, for vi leverte mye litteratur. Folk hadde sjelden anledning til å kjøpe noe å lese. Da kvelden kom, var vi gjerne mange kilometer fra båten.

Da måtte vi ta den korteste veien tilbake til båten. Den kunne ligge for anker opptil 800 meter fra land fordi det var så grunt. Vi hadde en kraftig fløyte som vi blåste i for å signalisere til dem om bord. En jolle la da ut fra båten, og vi kunne klatre om bord og være med tilbake. Dette ble ofte en våt fornøyelse, for jollen var gjerne overfylt. Trette og slitne som vi var, fikk vi oss noe å spise og gikk så til sengs.»

Dette krevde mye i form av anstrengelser, tid og økonomiske utlegg, men det gode budskap om Riket ble forkynt for folk på de ytre øyene.

BROR KNORRS FØRSTE BESØK I BAHAMAS

I desember 1950 kom Selskapet Vakttårnets daværende president, N. H. Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel, for første gang på besøk til Bahamas. Bror Knorr holdt foredraget «Kan du få leve evig i lykke her på jorden?» for 312 mennesker som  hadde trengt seg sammen i det møtelokalet de brukte på den tiden, Mødreklubbens sal. En god del av byens fremtredende personligheter var til stede, deriblant et parlamentsmedlem og redaktøren av en av de to dagsavisene. Den kvelden kunngjorde bror Knorr at det skulle opprettes et avdelingskontor i Bahamas. Ikke lenge etterpå ble bror August Claude Blum utnevnt til avdelingstilsynsmann. Han var britisk statsborger og hadde gått i Gileads 16. klasse. Under bror Knorrs besøk ble også kretstilsynsvirksomheten organisert. Dessuten ble den første bahamiske spesialpioneren, Harold E. Clarke, utnevnt og sendt til Andros.

DET OPPSTÅR SPLID

Det er karakteristisk for det subtropiske klima at været plutselig kan slå om. Dagen kan begynne med sol fra en skyfri, blå himmel, men uten varsel kan mørke skyer trekke seg sammen og resultere i voldsomme regnskyll. Den lyse og optimistiske ånd som brødrene kunne glede seg over i slutten av 1950, ble på lignende måte plutselig formørket av en tilbakegang som skyldtes splid. Brødrene ble splittet i to grupper. Som en hjelp til å gjenopprette enheten blant dem, sendte Selskapet Johan Jones til Bahamas som avdelingstilsynsmann. Han var fra Canada og hadde gått i Gileads 18. klasse. I denne vanskelige perioden var det en tilbakegang i arbeidet som gjenspeiler seg i at forkynnertallet gikk ned fra et gjennomsnitt på 110 i 1951 til 92 på det laveste.

Brødrene i Nassau led under det de gjennomgikk, men til syvende og sist viste det seg at deres tro kom styrket ut av prøvelsene. Det var nå tydeligvis viktig å få mer fart i arbeidet på de ytre øyene. Brødrene på de forskjellige båtene hadde utført et godt arbeid når det gjelder å levere litteratur, men det var behov for at noen kunne bo fast der. Dette  behovet ble til en viss grad dekket i 1954, da fire nye misjonærer ankom, fra Gileads 23. klasse.

ARBEIDET VINNER FOTFESTE PÅ ELEUTHERA

To av de nye misjonærene, Arthur (Bud) Hill og hans kone, Shirley, fikk i oppdrag å arbeide på øya Eleuthera. Dette navnet betyr «frihet» og har tilknytning til en gruppe engelske puritanere som reiste fra Bermuda for å forsøke å finne frihet. De var misfornøyd med de religiøse forholdene der, og i 1648 opprettet de en koloni på Eleuthera.

Hvis du kikker på kartet, vil du se at Eleuthera er en lang og smal øy. Ja, den er så smal et sted at bølgene der ofte skyller helt over øya, og på dette stedet finnes det ingen veiforbindelser. Herfra og nordover måtte brødrene gå til fots for å få gjennomarbeidet alle småstedene.

På et av disse småstedene, som heter The Bluff, var det en dame som viste interesse. Hun var søndagsskolelærer, og hennes mann var forstander i Church of God og meget avvisende. Han ville ikke engang tillate at vitnene fikk slippe inn på hans eiendom. Studiet måtte holdes utenfor gjerdet, men hans kone tok til slutt standpunkt for sannheten. Det lille samfunnet var temmelig opprørt da hun meldte seg ut av kirken. Nå da hun var blitt et av Jehovas vitner, ville hun også delta i arbeidet fra hus til hus, men naboene ville ikke be henne inn eller høre på henne. Hva skulle hun gjøre?

Hun tok feltvesken sin og spaserte omkring i gatene slik at alle kunne se henne, og hun snakket også til dem hun traff. På denne måten utførte hun sitt vitnearbeid. Det er nå gått 17 år, og søster Lula Hudson er fremdeles aktiv og er ofte hjelpepioner. Jehova har velsignet hennes trofasthet, og hun har kunnet hjelpe fire mennesker fram til innvielse og  dåp. Det er fremdeles ikke noen menighet der hvor hun bor. Hennes mann hører nå på sannhetens budskap og tar med glede imot Jehovas vitner i sitt hjem.

I LIVSFARE

Du vil kanskje tro at truselen om å bli drept på grunn av trofast tjeneste er det siste man skulle behøve å bekymre seg for på en stille og rolig subtropisk øy. Men ekteparet Clarke møtte en slik prøvelse fra et helt uventet hold. Bror Clarke fortsetter:

«En gang mens vi satt ved middagsbordet hjemme hos oss selv, var det en eller annen som skjøt på oss gjennom vinduet. Det eneste jeg så, var en bil som forsvant rundt hjørnet, men flere dager senere fikk jeg vite at det var en tidligere bror som hadde skutt mot oss. Han hadde selv fortalt at han hadde siktet på oss med geværet sitt ved flere anledninger, men at han ikke hadde klart å trekke av. Vi ante ikke at han fremdeles gikk med slike tanker, og vi drog ved en senere anledning hjem til ham for å besøke hans syke barn, ettersom resten av familien fortsatt var i sannheten. Det vi ikke visste, var hva han hadde sagt før han gikk og la seg, nemlig at hvis jeg viste meg hos dem, så skulle jeg ikke komme inn i huset hans, for da ville han drepe meg. Vi gikk inn i huset, og jeg var til og med inne på det rommet hvor han lå og sov, men jeg vekte ham ikke, og Jehova må tydeligvis ha latt ham fortsette å sove. Da han våknet og fikk høre at vi hadde vært der, kastet han seg inn i bilen og kjørte i full fart for å innhente oss.

Da vi var kommet omkring seks kilometer av gårde, sa jeg til min kone: ’La oss ta en avstikker her og se om vi finner noe løk.’ Vi forstod senere at Jehova må ha ledet oss. Mannen fortsatte til Rock  Sound og oppsøkte huset vårt. Da han ikke fant noen hjemme, gikk han til politistasjonen, og der tok de geværet fra ham. Etter at vi kom hjem, fikk vi besøk av en politimann som fortalte oss hva som hadde skjedd. Vi tenkte på Salme 23 og var takknemlige for at Jehova er en kjærlig og omsorgsfull Gud, som verner dem som tjener ham.»

Denne menigheten vokser og trives fortsatt og kunne for ikke lenge siden glede seg over å flytte inn i en nybygd Rikets sal. Dette er den andre Rikets sal som brødrene har bygd i Rock Sound, og som vitner om at Jehova har velsignet deres anstrengelser og selvoppofrende ånd. Bror Clarke tjener nå som medlem av avdelingsutvalget i Bahamas.

ÅNDELIG FREMGANG PÅ GRAND BAHAMA

Omkring 80 kilometer fra Floridakysten ligger landets fjerde største øy, Grand Bahama. Her ligger Freeport, som er et stort industri- og turiststed. Freeport utgjør bare en liten del av denne flate øya. Grand Bahama har ellers nåleskoger hvor det i noen år er blitt drevet tømmerhogst. Mens ekteparet Hill slo seg ned på Eleuthera, kom deres kullkamerater Gordon Swisher fra USA og William Mayer fra New Zealand til Grand Bahama. Dette var før det ble fart i industrien her, og de måtte mobilisere all sin oppfinnsomhet for å tilpasse seg forholdene. Da de ankom, fant de tre personer som var interessert i sannheten, deriblant Henriette Pinder og fru Barr, som utgjorde kjernen i den gruppen som skulle bli en menighet. Disse to misjonærene viste en beundringsverdig pionerånd ved å la hensynet til sin egen bekvemmelighet vike for arbeidet med å bringe det gode budskap ut til folk under de primitive leveforholdene som rådde her.

 To år senere ble de overflyttet til Nassau, hvor bror Swisher ble avdelingstilsynsmann i stedet for John Jones, som måtte reise av helsemessige årsaker. Bror Mayer ble øyenes første kretstilsynsmann. Bror Charles Anderson overtok etter dem som spesialpioner. I 1956, året etter at han ble utnevnt, bestod menigheten av seks voksne og to barn. De holdt møter i et danselokale som tilhørte en av søstrene på stedet. Ikke lenge etterpå ble menigheten velsignet med andre pionerer.

RIKETS GJERNING KOMMER I GANG I ACKLINS

Før vi forteller hvordan Rikets gjerning kom i gang på en av de sørvestligste øyene i Bahamas, må vi forklare et uttrykk som er i vanlig bruk her, nemlig «å reise på kontrakt». I årene like etter den annen verdenskrig var det mangel på arbeidskraft ved fruktplantasjene i den sørlige delen av USA. For å dekke dette behovet ble det arrangert vervekampanjer i Bahamas for å få arbeidstagere derfra til USA, spesielt for å plukke frukt. De inngikk da kontrakt om å arbeide en bestemt periode. På den måten oppstod uttrykket «å reise på kontrakt».

I 1951 var Wilbert Cox fra Acklins en slik kontraktarbeider. Han hadde aldri hørt om Jehovas vitner mens han var i Bahamas, for det var ikke mange båter som hadde klart å ta seg inn til hans hjemsted på øya Snug Corner. Han fikk besøk av Jehovas vitner i Florida, og det gjorde inntrykk på ham å høre om håpet om evig liv på jorden og dessuten se at brødrene ville kjøre ti kilometer fram og tilbake til fremmedarbeidsleiren for å hjelpe ham til å komme til møtene. Etter tre måneder mistet han kontakten med vitnene fordi han ble overflyttet til en annen kant av Florida. Men i 1954 fikk han  igjen besøk, i Deland i Florida, og denne gangen tok han selv initiativet og kjørte nesten 50 kilometer med buss til møtene. Brødrene kjørte ham så tilbake igjen.

I 1955 reiste han tilbake til sitt hjemsted på øya Acklins som et døpt vitne for Jehova med stor glød og begeistring, og han var da ivrig etter å gjøre øyas befolkning delaktig i sannheten. På de 29 årene som har gått siden den gang, har ingen på Acklins bortsett fra hans egen familie tatt standpunkt for sannheten. Dette til tross for at hans eksemplariske oppførsel og hans kristne nøytralitet har skaffet ham ry for å være «den eneste sanne tjener for Gud på Acklins».

DEN FØRSTE RIKETS SAL I BAHAMAS

La oss nå gå tilbake til året 1954 og til hovedstaden, Nassau, på den øya hvor to tredjedeler av befolkningen bor. Brødrene her gjorde seg store anstrengelser for å bygge den første Rikets sal i Bahamas. Penger til byggearbeidet ble skaffet på en usedvanlig måte. Bror Gus Gravas, en gresk bror fra Florida, besøkte Bahamas for å forkynne for de gresktalende i Nassau. Mens han var der, ble han opptatt av brødrenes behov for et fast møtested. Han fikk ordnet det slik at de med jevne mellomrom fikk en sending med brukte klær. Brødrene solgte klærne, og pengene de fikk for dem, ble brukt til byggeprosjektet.

Det var en stor glede for brødrene at de på under et år ble i stand til å kjøpe to tomter i Centreville. Hver av tomtene kostet 500 pund (cirka 10 000) kroner, og beliggenheten var utmerket. Den spesielle finansieringsordningen opphørte da myndighetene nedla forbud mot import av brukte klær, men Selskapet ytet et lån slik at brødrene kunne få fullført sin Rikets sal. På samme sted bygde brødrene  nytt avdelingskontor for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i 1958, og dessuten et nytt misjonærhjem. To kanadiske brødre, Hall Olson og Albert McBrine, som hadde kommet for å tjene på et sted hvor behovet var større, ble bærende krefter i byggearbeidet. Samtidig med at Centreville Rikets sal begynte å ta form, ble det også bygd en Rikets sal i Quakoo Street på en tomt som var en gave fra bror og søster Blackman.

YTTERLIGERE ANSTRENGELSER FOR Å FÅ FORKYNT PÅ DE YTRE ØYENE

Gordon Swisher var avdelingstilsynsmann fram til 1960. Da sluttet han i denne stillingen for å gifte seg, og Selskapet utnevnte George Jenkins som hans etterfølger. Året etter fant to spesielle begivenheter sted. Det ene var at M. G. Henschel kom på besøk i februar, og det andre var områdestevnet med temaet «Forente tilbedere», som ble holdt 27.—30. juli. Stevnet ble holdt på Royal Victoria Hotel, som er et historisk sted. Det ble nemlig bygd i 1863 som det første større hotell i Bahamas. Deltagerantallet kom opp i 800 og var langt høyere enn ved noe annet møte Jehovas vitner hadde hatt i Bahamas. Under bror Henschels besøk ble det drøftet hva som kunne gjøres for at det gode budskap skulle bli bedre kjent på de ytre øyene. Bror og søster Porter tok imot kallet til å tjene der hvor behovet var større, og de fikk i oppdrag å virke på Long Island, hvor de utførte misjonærtjeneste i de påfølgende 11 årene.

Bror Porter forteller: «For å få samlet alle de interesserte på ett sted til søndagsmøtene kjørte vi hjemmefra tidlig om morgenen og drog nesten til enden av øya i begge retninger. Ved midnatt hadde vi kjørt over 300 kilometer, men det var anstrengelsene verdt. Vi fikk for eksempel oppleve at 72 år  gamle bestemor Ritchie, som vi studerte med, sjokkerte sine omgivelser ved å avlegge et frimodig vitnesbyrd for sognepresten. Flere år senere flyttet barnebarna hennes til Nassau og tok standpunkt for sannheten. To av guttene er nå eldste.»

Den lille menigheten som nå har sin Rikets sal i Glintons, fortsetter å forkynne om Riket for folk på Long Island.

FORANDRINGER VED AVDELINGSKONTORET

For å styrke virksomheten ved avdelingskontorene over hele verden innbød Selskapet avdelingstilsynsmennene til et ti måneders kurs ved Gilead-skolen. Bror George Jenkins fikk det privilegium å gå på dette kurset i 1962, og etterpå ble han og hans kone bedt om å arbeide på Costa Rica, hvor de hadde vært tidligere. En av hans klassekamerater, Emil H. Van Daalen, ble utnevnt til ny avdelingstilsynsmann i Bahamas. Han hadde gått i Gileads første klasse og hadde deretter tjent i Puerto Rico.

BRØDRE MED BÅTER TRER STØTTENDE TIL

I slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene kom det igjen brødre fra USA på besøk til Bahamas. De arbeidet under ledelse av avdelingskontoret og benyttet seg av båter for å nå ut til øyer og rev som ligger spredt omkring. Noen av disse forkynnerne var Richard og Ilona Farris og deres fire barn, Eddie og Gary Irons, Jack og Ethel Miller og deres tre barn, Joe og Dorothy Miller og deres to gutter, Allen og Betty Doe og familien Walters. Familien Farris drog ned til øya Mayaguana, hvor de fikk anledning til å hjelpe Susanna Ford og hennes søster, Angie, fram til dåpen. Inntil da hadde de  interesserte på Mayaguana fått hjelp ved at søster Fairweather i Nassau studerte Bibelen med dem pr. brev. Familien Farris’ arbeid i Bahamas ble avbrutt ved at Richard Farris døde i altfor ung alder. Men flere år senere ble det mulig for resten av familien å vende tilbake til Andros med båten sin og forkynne på denne øya sammen med Allen og Betty Doe. Familiene Miller arbeidet på den sørlige delen av Andros (før de ble overført til Grand Bahama) og brødrene Irons på Cat Island.

DEN STØRSTE ØYA

Andros er kjempen blant Bahamaøyene. Den er over 60 kilometer bred og 160 kilometer lang. Helt fra 1950 har spesialpionerene utført et godt arbeid blant de hyggelige menneskene på denne øya. I flere år var det en gruppe pionerer som videreførte det gode arbeid som Jack Miller og hans familie hadde nedlagt på den sørligste delen av Andros. Blant dem som arbeidet i denne gruppen i visse perioder, var Yvonne Dean, Shirley Corsey, Donna Schorer og Debbie Sands. Søster Sands hadde planer om å gå i kloster da hun lærte sannheten å kjenne gjennom sin bror. Til tross for sin unge alder viste hun samme nidkjærhet for den sanne tilbedelse som hun hadde vist i sin tidligere religion. Mange har lært sannheten å kjenne gjennom disse pionerenes forente anstrengelser, men de har i de fleste tilfelle flyttet til andre steder. I dag finnes det spredte grupper av forkynnere langs hele den østlige kystlinjen på øya.

ET INTERNASJONALT STEVNE UTEN SIDESTYKKE

I Jehovas internasjonale organisasjon har stevnene hatt stor betydning når det gjelder å samle og undervise hans folk. I Bahamas har det ennå ikke  vært noe stevne som har overgått det internasjonale områdestevnet i 1971. Dette stevnet, som hadde temaet «Guds navn», ble holdt i Arawak Cay. Det er det eneste offisielle internasjonale stevnet vi har hatt her. Det var en utfordring å finne en stevneplass som både var overkommelig i pris og tilstrekkelig stor til å ta imot det beregnede antall utenlandske gjester. Brødrene løste problemet ved å leie et nyoppført tollvarehus som var 120 meter langt og 12 meter bredt, og som var bygd på en kunstig øy i Nassau havn. Brødrene måtte improvisere som aldri før for å få gjort om dette stedet til en stevnehall.

Forestill deg hvordan det var: Stevnedeltagerne satt i denne lange, smale hallen i en svalende bris fra sjøen og hørte på foredrag mens taleren hadde  Nassau havn med flere ruvende cruiseskip som bakgrunnsdekorasjon. Det var 1500 stevnedeltagere til stede fra alle kanter av verden, og de 409 lokale Jehovas vitner kunne glede seg over å se 2036 på det offentlige foredraget.

KRETSTJENESTEN

Den første kretstilsynsmannen, Bill Mayer, reiste med postbåten når han skulle besøke og oppmuntre brødrene på alle øyene. Farvannene ved Bahamaøyene er jo kjent over hele verden på grunn av sin renhet og skjønnhet, men det er ikke sikkert at dette alltid var noen trøst for en sjøsyk kretstilsynsmann som fremdeles hadde en reise på over 400 kilometer foran seg i en overfylt og skrøpelig lastebåt hvor det stinket av dieselolje.

Etter at bror Mayer giftet seg og senere reiste tilbake til New Zealand, kom en ivrig, ung amerikansk bror til øyene som turist. Han ble så glad i disse øyene at han bestemte seg for å kombinere de to tingene han satte mest pris på, nemlig å forkynne det gode budskap og å være i nærheten av sjøen. Dette var bror Ronald Deaumler, og ikke lenge etterpå ble han utnevnt til kretstilsynsmann. Han giftet seg ganske snart, og hans kone, Helen, fulgte ham på hans reiser i kretstjenesten helt til de ble innbudt til Gilead og senere fikk i oppdrag å tjene i Ecuador.

Den første bahamiske kretstilsynsmann var bror Allison Dean, et barnebarn av J. H. Johnson og et av de 40 medlemmene av denne familien som nå er i sannheten. Han giftet seg med den kanadiske spesialpioneren Betty Jean McDonald og fortsatte å tjene menighetene. Senere har de fått barn, og bror Dean er nå medlem av avdelingsutvalget.

En annen av de lokale brødrene, Frederick Lord, reiste i kretstjenesten sammen med sin kone, Gloria,  til han ble etterfulgt av den kanadiske misjonæren Steven Ray i april 1974. Den som nå tjener menighetene, er misjonæren Anthony Reed, som tidligere har vært fem år på Betel i Brooklyn. Burleigh og Alice McKee ble overflyttet fra Antigua til Bahamas i mai 1981 for å fortsette som misjonærer, og bror McKee er nå avdelingsutvalgets koordinator.

DET ER BEHOV FOR ARBEIDERE

Exumaøyene ligger spredt i et 220 kilometer langt område fra et punkt som ligger omtrent 60 kilometer sørøst for Nassau. Her bor det 3670 mennesker. Cat Island, som ligger nord for disse småøyene, har en befolkning på 2000. Også San Salvador og andre småøyer er bebodd, men de blir ikke gjennomarbeidet regelmessig. Her er det behov for forkynnere som er grunnfestet i sannheten, og som er økonomisk uavhengige og kan flytte hit og hjelpe til med å utbre det gode budskap. Det ville også være mulig for en gruppe brødre som hadde to—tre båter til disposisjon, å foreta regelmessige besøk på de øyene som har få fastboende, og hvor det sjelden eller aldri blir forkynt. Er det noen som fyller disse kravene og er villig til å ta imot utfordringen?

GODE FRAMTIDSUTSIKTER

Det har vært fin fremgang siden den spede begynnelsen i 1926, da bror og søster McKenzie kom fra Jamaica til Bahamas for å utbre det oppmuntrende budskapet om Guds rike. Det er nå over 600 meget aktive forkynnere av det gode budskap på øygruppen. Ettersom det var 2244 til stede ved minnehøytiden i 1984, er også utsiktene for framtiden lovende. Vi som bor her på «øyene i de grunne farvann», ser fram til fortsatt fremgang, til ære for vår Gud, Jehova.

 [Kart på side 226]

(Se den trykte publikasjonen)

BAHAMAS

Grand Cay

Little Abaco

Grand Bahama

West End

Freeport

Eight Mile Rock

Bimini

Great Abaco

Marsh Harbour

Sandy Point

Hole in the Wall

Harbour Island

Eleuthera

The Bluff

Hatchet Bay

Governor’s Harbour

Palmetto Point

Rock Sound

Berry Islands

Morgan’s Bluff

New Providence

Nassau

The Exuma Cays

Andros Island

Cat Island

San Salvador

Rum Cay

Long Island

The Exumas

Crooked Island

Acklins Island

Snug Corner

Mayaguana

Little Inagua

Great Inagua

ATLANTERHAVET

[Bilde på side 233]

De fire første misjonærene som kom til Bahamas: Nancy Porter, George Porter, Kathleen Fairweather og Frieda Pulver

[Bilde på side 239]

Dette flytende misjonærhjemmet, skonnerten «Sibia», ble brukt som et middel til å få forkynt det gode budskap på mange av Bahamas’ øyer

[Bilde på side 250]

Rikets sal i Centreville i Nassau, som ble bygd i 1954. I bakgrunnen avdelingskontoret og misjonærhjemmet, som ble bygd i 1958