Jamaica og Caymanøyene

JAMAICA er et av de vakreste stedene på jorden. Denne tiltalende øya i Det karibiske havet ligger bare 150 kilometer sør for Cuba og omkring 770 kilometer fra Miami i Florida, og dens vel 2,3 millioner innbyggere kan glede seg over et varmt og behagelig klima året rundt. Arawakene bodde her da Christofer Columbus ankom i 1494, og det var de som gav øya navnet Xaymaca, som betyr «land med skog og vann». Her er det fjell og daler med eviggrønn vegetasjon, frodige tropiske vekster, vannrike fosser og tindrende hvite sandstrender langs et knallblått hav. De som  kommer på besøk hit, har bare lovord å komme med om naturskjønnheten på denne såkalte Paradisøya.

BIBELENS SANNHET VINNER INNPASS PÅ ØYA

Noe som er enda mer betagende enn naturskjønnhet, begynte å komme til Jamaica i 1897, nemlig det gode budskap om Guds rike. (Jes. 52: 7) Det skjedde slik: To menn fra Jamaica som hadde flyttet til Costa Rica, lærte sannheten å kjenne der borte, og de mente at et så godt budskap også måtte kunngjøres i deres hjemland. Dermed ble H. P. Clarke og Louis Facey de første som forkynte det gode budskap om Riket i Jamaica.

Det fortelles at de drog til den lille landsbyen Camberwell i fjellene i en kommune som heter St. Mary. Der forkynte de for Patrick Davidson og hans bror. Begge tok imot Bibelens sannhet og begynte straks å delta i forkynnelsesarbeidet. Det var en oppmuntrende respons på budskapet, og den 26. mars 1899, bare to år senere, var det 300 mennesker som overvar et stevne som ble holdt i forbindelse med feiringen av minnet om Jesu Kristi død.

SELSKAPET SENDER EN REPRESENTANT

De interesserte ble tidlig organisert i studiegrupper. Interessen var så stor at Selskapet snart fant det nødvendig å sende en representant som kunne føre tilsyn med arbeidet i Jamaica. J. A. Browne fikk denne oppgaven seks år etter at sannhetens lys først begynte å skinne i dette landet. The Watch Tower (den engelske utgaven av Vakttårnet) for 15. desember 1904 forteller på side 373 om det arbeidet som var blitt utrettet: «Det ble utført et godt arbeid i Jamaica i fjor [1903]. Nesten alle de  interesserte er fargede, og bror Browne . . . har tydeligvis utført en meget god tjeneste der, ikke først og fremst ved å vekke ny interesse, men hovedsakelig ved å styrke og utdype den som allerede er funnet.»

Ja, fremgangen var god fordi menneskene i Jamaica var et bibelelskende folk — og det er de fremdeles. Helt fra skoledagene av blir de opplært til å respektere Bibelen som Guds Ord. Mens de går på skolen, må de lære forskjellige avsnitt fra Bibelen utenat. De som kommer for å forkynne om Riket, behøver derfor ikke først å bevise at Bibelen er Guds Ord, for dette er vanligvis akseptert av folk flest.

MOTSTAND FRA PRESTESKAPET

I 1905 ble det holdt et tredagers stevne i Kingston hvor det var opptil 600 mennesker til stede. På denne tiden var 24 kolportører (som tilsvarer våre dagers pionerer) travelt opptatt med å levere litteratur rundt omkring på hele øya, og åtte pilegrimer (reisende representanter for Selskapet Vakttårnet) var til oppmuntring for gruppene ved å holde bibelske  foredrag og ved å være sammen med dem. Det varte ikke lenge før presteskapet ble oppmerksom på denne virksomheten og reagerte med uvilje på den forkynnelse som ble utført av bibelstudentene.

Den siste posten på den siste stevnedagen var et program med spørsmål og svar. Da dukket det opp en prest som hadde forfattet smedeskrifter og holdt tordentaler mot bibelstudentene. Han forsøkte å gripe forstyrrende inn, men oppnådde det stikk motsatte av det han ville, og ble avslørt som den falske hyrde han egentlig var. The Watch Tower for 1. november 1905 berettet på side 326 om det som fant sted: «Det var antagelig en styrelse at hans spørsmål ble tillatt, og det gleder oss at dette skjedde til opplysning for våre tilhørere, for det har ført til at mange av dem er blitt vennlig innstilt til sannhetens sak.»

ORDET BLIR FORKYNT TRASS I VANSKELIGHETER

Det krevde både mot og tro og besluttsomhet å bringe budskapet ut til landdistriktene på den tiden. Det fantes verken biler eller bussforbindelser eller skikkelige veier. Bror Browne fortalte om dette i The Watch Tower for 1. januar 1907, side 7:

«Kolportørbrødrene må særskilt nevnes. Arbeidet her er ualminnelig hardt og problemfylt, og vi er sikker på at det bare er kjærligheten til sannheten som kan få noen til å ofre hele livet sitt på det.

Det finnes ingen kommunikasjonsmidler og ingen forsendelsesmåte for bøker. Alt arbeidet blir utført i fjellene, og brødrene må gå til fots fra 30 til 100 kilometer og bære med seg fra 15 til 30 bøker på ryggen. Det er vanskelig å ta seg fram over fjellene og inn i dalene. Noen ganger kommer de ut for regnvær, og de må ofte sove ute om natten fordi  de ikke kan finne noe losji. Det hender også at de ikke får levert så mye litteratur som beregnet, og da må de dra tilbake den lange veien og fremdeles bære med seg bøkene sine. Likevel sier noen av dem at det er et glederikt privilegium å være opptatt med dette arbeidet. Deres verdsettelse fører også til at andre slutter seg til dem i det samme arbeidet.»

En bror, Amos Wilkinson, som nå er død, fortalte om en gang da det bare var ett sted i en landsby hvor han kunne få nattelosji, og det var hos en prest. Presten hadde straks sagt seg villig til å gi vår bror husly for natten da han fortalte at han var en omreisende forkynner, men så snart det gikk opp for presten at bror Wilkinson var en av bibelstudentene, trakk han tilbake sitt gjestfrie tilbud og beordret ham ut av huset sitt.

Da bror Wilkinson gikk fra prestens hus, kom han forbi kirken. Han kjente på døren, og da det viste seg at den var ulåst, gikk han inn og sov der om natten. Før han gikk videre om morgenen, la han igjen noen av Selskapets traktater i bibelen på prekestolen. Da han senere kom tilbake til denne landsbyen, fikk han høre at den samme presten hadde brukt traktatene som utgangspunkt for en preken, og at han deretter hadde delt dem ut i menigheten sin.

Trass i alle vanskeligheter ble det i løpet av bare ett år, i 1906, levert over 1,2 millioner stykker litteratur, traktater medregnet. Samme år opprettet Selskapet et avdelingskontor i Kingston. Arbeidet med å forkynne om Riket hadde så stor fremgang i løpet av de neste ni årene at avdelingskontoret i Jamaica også fikk ansvaret for arbeidet i Costa Rica — det landet hvor de to første vitnene fra Jamaica hadde funnet sannheten.

 ET STORT JORDSKJELV RAMMER JAMAICA

Den 14. januar 1907 ble byen Kingston nesten fullstendig ødelagt av et større jordskjelv. Bror Browne skrev til Selskapet: «Vi er glad over å kunne meddele at ingen blant Herrens folk er blitt skadet, så vidt vi har hørt, bortsett fra en interessert venn som stadig var til stede her, og som ble drept. . . . Men det jeg ikke kan slutte å forundre meg over, er at vårt møtelokale er den eneste religiøse bygning i byen som fortsatt står og er i brukbar stand, og den er bygd av murstein i likhet med alle de andre, bortsett fra de to rommene ovenpå som vi bruker, og som er en tung overbygning på toppen av selve huset, noe som skulle gjøre hele byggverket skrøpeligere. Vår tro er i høy grad blitt styrket av denne opplevelsen.» — The Watch Tower, 15. februar 1907, side 53.

VITNEARBEIDET OPPTRAPPES

I 1908 ble det for første gang holdt et stevne utenfor Kingston. Det skjedde i den lille kystbyen Annotto Bay, som ligger åtte kilometer fra Camberwell, det stedet i Jamaica hvor budskapet om Riket først ble forkynt. Dette stevnet hadde et høydepunkt i antall deltagere på omkring 350.

I de følgende fire årene ble det gjort store anstrengelser for å utbre Ordet ved hjelp av trykksaker og offentlige foredrag. Presteskapet opptrappet også sin virksomhet for å skremme folk fra å lese Selskapets litteratur. Dette førte til avbestillinger og til at noen bad om å få igjen penger for litteratur som de hadde tatt imot tidligere, men brødrene mistet ikke motet. De utvidet også virksomheten til nye distrikter. To pilegrimer fikk i oppdrag å arbeide i Costa Rica og Barbados og organisere  menigheter i disse landene. På dette tidspunkt førte avdelingskontoret i Jamaica også tilsyn med arbeidet i Panama.

BROR RUSSELLS BESØK

Charles Taze Russell, den første president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, besøkte Jamaica i tre dager i februar 1913. Det ble planlagt et stevne i forbindelse med dette besøket. Over 600 brødre og søstre og interesserte fra hele øya kom for å høre bror Russell den første dagen. Bladet The Watch Tower avla en rapport om stevnet: «Noen av disse kjære vennene brukte nesten alle sine midler for å komme til stevnet. Vi syntes det var meget interessant å være sammen med dem, og de hadde en levende interesse for Herren og for sannheten.»

Som et typisk eksempel på bibelstudentenes iver og besluttsomhet kan vi nevne søster Eveline Prendergast, som gikk til fots nærmere 60 kilometer langs støvete landeveier fra Camberwell for å være med på stevnet. Brødrenes iver kom også til uttrykk i deres begeistrede sang. Selskapets president sa: «De sang særdeles godt.»

Det offentlige foredraget som ble holdt i forbindelse med stevnet, trakk så mange tilhørere at det var nødvendig å ta i bruk to forsamlingssaler, én for offentligheten og én for bibelstudentene. I den bygningen som var beregnet på offentligheten, hadde 1800 mennesker presset seg sammen, og ytterligere 2000 hadde møtt fram uten å få plass. Det var en rekke prester i forsamlingen, og noen av dem uttalte seg om hvor ivrige folk var etter å få høre budskapet. En episkopal pastor mente at hemmeligheten ved den store interessen lå i at budskapet var et «håpets evangelium».

Stevnet fikk også bred og velvillig omtale i avisene.  The Watch Tower for 15. mars 1913 sa følgende på sidene 94 og 95: «Avisene kommenterte de menneskene som var forsamlet, og bemerket at de var renslige, ordentlige osv., og at de verken røykte eller drakk og heller ikke hadde behov for at politiet var til stede. . . . De bemerket også at det ikke var snakk om penger og kollekt i forbindelse med dette stevnet.» Dette stevnet i 1913 gjorde et varig inntrykk på dem som hadde den glede å være til stede.

PRØVELSER UNDER DEN FØRSTE VERDENSKRIG

I Jamaica som overalt ellers var brødrene opptatt av året 1914 og slutten på «hedningenes tider». Også her ble de skuffet over at deres forventning om en nær forestående ende på Satans ordning ikke ble innfridd. Etter at bror Russell døde i oktober 1916, kom de ut for en stor trosprøve. Mange forlot organisasjonen og begynte å legge press på dem som var lojale. Presset tiltok da Paul S. L. Johnson fra USA kom på besøk. Han hadde forlatt sannheten og kom for å støtte de illojale. De som stolte på at Jehova ville fortsette å bruke det redskap han tidligere hadde brukt — Selskapet Vakttårnet — var standhaftige og passet på at sannhetens lys fortsatte å skinne i den vanskelige tiden.

Den renselsen som foregikk i disse årene, førte til at mange trakk seg fra organisasjonen. Til slutt delte de seg opp i smågrupper, og i dag er de helt forsvunnet. De kan sammenlignes med en gren som er brukket av et tre. Den holder seg grønn en kort tid, men visner til slutt og dør.

Bibelstudentene var ikke utsatt for noe press utenfra under den første verdenskrig. Jamaica var den gang en britisk koloni, og selv om Storbritannia  var i krig, var det ingen mobilisering i Jamaica. Det oppstod derfor ingen problemer i forbindelse med nøytralitetsspørsmålet. Det var interne problemer som utgjorde en alvorlig prøvelse for brødrene og hemmet evangeliseringsarbeidet. Men én bestemt virksomhet bidrog sterkt til å holde interessen for Rikets budskap levende i denne tiden, og det var visningen av Skapelsens fotodrama, bibelske fargelysbilder og levende film som var synkronisert med grammofonplater. Fremvisningene trakk mange mennesker.

MILLION-BROSJYREN SPREDT VIDT OG BREDT

I 1920 ble det distribuert en mengde eksemplarer av brosjyren Millioner af nulevende mennesker skal aldrig dø. Denne tittelen slo kraftig an, og mange jamaicanere husker den ennå. Det var bare 44 til stede ved minnehøytiden i Jamaica det året, og dette forteller litt om det store frafall fra sannheten som fant sted i den renselsesperioden som kom etter utløpet av hedningenes tider. De som var standhaftige, mistet ikke motet, men fortsatte å arbeide intenst i Herrens gjerning, og i 1921 var antall til stede ved minnehøytiden gått opp til 132. — 1. Kor. 15: 58.

TROSSTYRKENDE PILEGRIMSBESØK

Pilegrimen George Youngs besøk bidrog i høy grad til å styrke de lojale i troen. Hans besøk i den vakre byen Port Antonio på nordkysten førte til at det ble avlagt et mektig vitnesbyrd. En framstående katolikk som var medlem av den lovgivende forsamling, kom med følgende uttalelse etter et av bror Youngs foredrag: «Jeg bryr meg ikke om hvem som hører hva jeg sier. Jeg har i kveld hørt  både det ene og det andre som jeg ikke visste at Bibelen inneholdt. Jeg setter pris på budskapet.»

Da bror Young besøkte Mandeville, en trivelig ferieby i den midtre delen av øya, kom 365 mennesker for å høre ham. En av dem var et annet medlem av den lovgivende forsamling. Vedkommende hilste bror Young velkommen og sa til de tilstedeværende: «Dere er nok overrasket over å se meg på podiet. Folk flest går ut fra at jeg ikke bryr meg om bibelske spørsmål. De tar feil. Det er læren om evig pine i ild og glør som har jaget meg vekk fra kirkesamfunnene.» Besøk og møter i denne og andre byer utgjorde et grunnlag for økning i etterfølgende år.

INGEN MOTSTAND FRA MYNDIGHETENES SIDE

Helt fra den gang sannheten begynte å bli forkynt i dette landet i slutten av det 19. århundre, har arbeidet kunnet pågå uten inngrep fra myndighetenes side. Men det berettes at geistlige ledere underhånden forsøkte å påvirke myndighetene til å «stanse bibelstudentenes arbeid» da en resolusjon som ble kalt «Anklage», ble distribuert vidt og bredt i Jamaica. Dette var den resolusjonen som ble vedtatt ved det stevnet som ble holdt i Columbus i Ohio i dagene 20.—28. juli 1924. Den lille gruppen vitner lot seg på ingen måte skremme eller stanse, men fortsatte å forkynne om Riket. De gikk til fots kilometer etter kilometer og benyttet seg også av esler, muldyr og sykler for å få brakt budskapet ut til folk som bodde på landet. En bror fortalte at han gjerne reiste hjemmefra klokken seks om morgenen og syklet ut i landdistriktene. Han hadde med seg litteratur og gjennomarbeidet et stort område før han kom hjem igjen nærmere 12 timer senere.

 BUSSGRUPPER I VITNEARBEIDET

I slutten av 1920-årene anskaffet menigheten i Kingston en buss, slik at en hel gruppe kunne arbeide i landdistriktene om søndagene. Ved hjelp av denne bussen ble Rikets sæd sådd i fjerne og nære distrikter. I 1929 ble det for eksempel levert 23 447 bøker og brosjyrer på øya av den lille gruppen lojale vitner. Noen av de brødre og søstre som var med på disse bussturene, lever fremdeles og er fortsatt aktive i tjenesten. De har mange gode minner fra disse forkynnelsesturene.

 Bror Charles Crawford husker at brødrene og søstrene på den tiden måtte stå opp allerede klokken tre om morgenen om søndagene. Bussen gikk klokken fire, og de kjørte opptil 130 kilometer. Forkynnerne gikk av etter hvert i landsbyene langs reiseruten. Noen forkynnere kom derfor til sitt felt før solen stod opp, og måtte vente i flere timer til stedets folk våknet. Bror Crawford beretter: «Vi opplevde mange gleder sammen. Noen ganger leverte vi all den litteraturen vi hadde.» Han forteller også at bussen ble så godt kjent i landsbyene at noen kalte den for «Enheten». Dette henspilte kanskje på den enhetens ånd som preget passasjerene, og på deres forente anstrengelser. Bror Crawford setter stor pris på at han fremdeles lever og kan se at det er aktive menigheter i de byene som han tidligere besøkte med denne bussen for å så Rikets sæd. Da dette ble skrevet, var han 82 år gammel og virket som pioner i en liten landkommune.

FORKYNNELSE MED GRAMMOFON OG HØYTTALERBIL

Et nytt trekk ved virksomheten ble innført i 1933, for da ble grammofoner, høyttaleranlegg og høyttalerbiler tatt i bruk. Disse hjelpemidlene var til god nytte i dette landet. Her stimler folk hurtig sammen når de hører musikk, og lyden fra en grammofon virket for mange som et signal til å komme til naboens dør for å høre Rikets budskap. Lyden fra de kraftige høyttaleranleggene fikk folk til å strømme ut fra skogområdene og komme til hovedveiene for å se og høre.

Det var tre slike høyttalerbiler i sving. En av høyttalerbilene ble tatt hånd om av en søster, Amy Foote, som bodde i Spanish Town — en by som hadde vært hovedstad i Jamaica da øya var under  spansk herredømme. Like før søster Foote døde, fortalte hun at hun hadde skrevet til Selskapet Vakttårnets daværende president og spurt om en kvinne kunne få lov til å ta hånd om en høyttalerbil. Hun fikk klarsignal og reiste begeistret til byer og tettsteder med den gamle Forden, som hun selv kjørte, og kunngjorde det gode budskap offentlig. Søster Foote utførte et stort arbeid. Hun pløyde og bearbeidet jorden til videre utsæd og innhøstning.

En annen høyttalerbil ble tatt hånd om av Robert Logan, en nidkjær bror som var lege. Det finnes fremdeles tusenvis av mennesker i Kingston og andre byer som husker hans offentlige forkynnelse og det at han benyttet seg av et høyttaleranlegg. Han var så ivrig i forkynnelsesarbeidet at han lot  hver enkelt av sine pasienter få et grundig vitnesbyrd før selve legeundersøkelsen fant sted. Også de som allerede var vitner, fikk en påminnelse om sin tro før de ble tatt under medisinsk behandling.

Den tredje høyttalerbilen ble tatt hånd om av bror P. H. Davidson, avdelingstilsynsmannen. Den gjennomtrengende lyden fra disse anleggene vakte så sterk irritasjon hos geistlige ledere at de i 1936 fikk myndighetene til å forby bruken av slike apparater på offentlige steder. Men dette forbudet ble opphevet i 1938, og Rikets budskap begynte på nytt å tone ut fra fjellsidene og strømme gjennom dalene og inn i folks hjem.

KLARHET I SPØRSMÅLET OM DEN ’STORE SKARE’ VEKKER BEGEISTRING

En ny milepæl i Jehovas folks historie ble nådd i 1935, da det ved stevnet i Washington, D.C., i USA tydelig ble vist at den ’store skare’ i Åpenbaringen, kapittel 7, er en jordisk klasse som skal samles inn før Harmageddon. Denne nye forståelsen virket som en spore til større virksomhet, og rapportene viser at det skjedde en stadig vekst i antall lovprisere av Jehova i Jamaica. Antallet steg fra 100 i  1914 til 390 i 1938, og i 1939 var det hele 543 som deltok i arbeidet med å innby enda flere til å begynne å lovprise Jehova.

Ja, arbeidet ble etter hvert bedre organisert, og ordningen med hjemmebibelstudier kom i gang. Innsamlingen av den ’store skare’ hadde begynt, og mennesker som hørte hjemme i denne gruppen, påtok seg etter hvert en stor del av forkynnelsesarbeidet. De viste like stor iver og fryktløshet som den salvede rest.

ET STIMULERENDE BESØK AV THOMAS BANKS

Thomas E. Banks, en pilegrim fra USA, besøkte Jamaica i 1936. Bror Davidson omtalte dette besøket i et brev av 4. mai 1936 til bror Rutherford: «Jeg må takke deg personlig for at du i egenskap av president har sendt bror Banks på besøk til Jamaica. Hans besøk har brakt et pust av Brooklyn til Jamaica og hjulpet oss med et ønske vi lenge har hatt om å organisere arbeidet på samme måte her som i Brooklyn. Bror Banks’ eksempel og forslag har ført til forbedringer i vårt Betel-hjem, våre studier, vår tjeneste, våre klassebesøk, våre stevner og vårt offentlige forkynnelsesarbeid.»

I forbindelse med bror Banks’ besøk ble det arrangert et stevne i Kingston med et høydepunkt i antall til stede på 2000.

PAVEN FÅR ET BREV

Bror Ronald Feurtado er et typisk eksempel når det gjelder å vise iver i tjenesten. Han kom fra en familie med hengivne katolikker og hadde også selv vært en nidkjær katolikk. Da han lærte sannheten å kjenne, følte han seg forpliktet til å avlegge et vitnesbyrd for paven og avdekke det katolske  hierarkis falske dogmer. Dette gjorde han pr. brev. Vatikanet sendte brevet tilbake til Jamaica og adresserte det til overhodet for den katolske kirke på øya. Han innberettet så saken for guvernøren i Jamaica, ettersom bror Feurtado var statstjenestemann. Bror Feurtado ble deretter innkalt til guvernøren, som forlangte at han skulle skrive et brev til paven og be om unnskyldning. Han forklarte høflig, men bestemt at det kunne han ikke gjøre ettersom han var overbevist om at det han hadde skrevet, var sannheten. Bror Feurtado ble straffet med at han ikke ble forfremmet, men han døde i trofasthet og var lykkelig over at han hadde kunnet avlegge et vitnesbyrd for både pave og guvernør.

NY AVDELINGSTILSYNSMANN

I 1939 ble Thomas E. Banks sendt tilbake til Jamaica for å være tilsynsmann ved avdelingskontoret. Bror Banks forteller: «På den tiden var det ikke så mye kontorarbeid ved Selskapets avdelingskontor som det er i dag. Mitt arbeid bestod derfor hovedsakelig i å reise omkring på hele øya med en høyttalerbil og spille plater med bibelske foredrag og dessuten holde bibelske foredrag om kveldene.»

 Bror Banks var til stor oppmuntring for brødrene og bidrog i høy grad til å fremme Rikets interesser i Jamaica. Han fortsatte som avdelingstilsynsmann helt til 1946. Han var da 75 år gammel, og helsen og kreftene sviktet, slik at det ble nødvendig at en yngre og sterkere mann påtok seg ansvaret med å føre tilsyn med avdelingskontoret. I den forbindelse har bror Banks sagt: «Jeg hadde da et valg. Jeg kunne enten reise tilbake til USA og bo hos mine barn eller fortsette å være ved Selskapets hovedsete i Jamaica og gjøre så mye som helsen tillot. Ettersom jeg hadde fått i oppdrag å tjene i Jamaica, valgte jeg å bli der.»

Da bror Banks hadde nådd den høye alder av 93 år, sa han: «Jeg benytter enhver anledning til å snakke om Jehovas hensikter og hans Ords sannheter med dem som besøker meg, og ved å skrive brev. Jeg er svært glad for at jeg kan ende mine dager på jorden på mitt utenlandske misjonsfelt mens jeg fremdeles er opptatt i heltidstjenesten for Jehova. Det har vært mitt livs glede å bruke all min tid i tjenesten for Jehova, og jeg ser fram til å fortsette min tjeneste i all evighet i forening med Jesus Kristus og hans ’hellige i lyset’.» (Kol. 1: 12) Han holdt trofast ut i den tjenesten han var satt til, helt fram til 1967, da han avsluttet sitt jordiske livsløp i en alder av 96 år.

SONEVIRKSOMHETEN ORGANISERES

I 1939 ble sonevirksomheten organisert. Øya ble inndelt i fire soner. Forskjellige brødre ble utnevnt som sonetjenere og skulle være en uke i hver menighet for å styrke den og hjelpe den med forkynnelsesarbeidet ute på feltet. Bror Charles Laurent ble sendt til den østlige sonen, bror Conrad Anderson til den vestlige, bror Headley Graham til den  nordlige og bror Edgar Carter til den sørlige.

Bror Carter har fortalt om den tiden da han var en ung og ivrig pioner med nærmest uoppslitelige krefter. Han utførte et godt arbeid og organiserte menigheter i Clarendon, Saint Catherine og Manchester. Det transportmiddel han benyttet seg av i tjenesten som sonetjener, var en sykkel med bagasjebrett. Han lot seg ikke stanse av lange avstander og tunge bakker. Senere, da sonetjenesten opphørte, reiste han på kryss og tvers av øya på sin sykkel og tjente menighetene som tjener for brødrene (kretstilsynsmann). I 1945 ble han den første jamaicaner som fikk opplæring ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Etter at skolen var ferdig i januar 1946, fortsatte han å tjene menighetene i Jamaica, men ble like etterpå meget syk og måtte slutte i heltidstjenesten. Til tross for at han senere var arbeidsufør, fortsatte han å være aktiv i Jehovas tjeneste helt til han døde i august 1983.

VANSKELIGHETER VED UTBRUDDET AV DEN ANNEN VERDENSKRIG

Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, var  vitnene opptatt av hva dette ville komme til å bety for forkynnelsesarbeidet i Jamaica. Ville det bli mobilisering denne gangen? De skulle snart få svar på spørsmålene sine etter hvert som flere og flere nasjoner ble involvert i verdenskrigen.

Brødrene innstilte aldri sin forkynnelse, men fortsatte uten stans å forkynne at Riket er menneskenes håp. Det ble ingen tvungen militærtjeneste. Jamaica var fremdeles en britisk koloni og fikk ikke noe pålegg om å mobilisere, så det oppstod ingen prøve med hensyn til de kristnes nøytralitet. Men de lojale ble satt på andre prøver. Like etter krigsutbruddet nedla guvernøren forbud mot fire av Selskapet Vakttårnets skrifter på grunnlag av en lov mot uønskede skrifter. Bøkene Fiender og Lys (bind 1 og 2) og heftet Model-studium No. 2 ble rammet av forbudet.

Noen brødre mente det ville være en god idé å få de forbudte bøkene ut til folk, som nå i høy grad hadde fått skjerpet sin nysgjerrighet etter å få vite hva disse bøkene inneholdt. Bror Conrad Anderson pakket for eksempel sammen sine bøker i en kartong og merket den slik: «Til politistasjonen i Montego Bay.» Alle som spurte hvorfor disse bøkene var blitt forbudt, ble tilbudt et eksemplar. Til slutt var hele kartongen tømt, og det var ikke noe igjen som politiet kunne konfiskere.

TOTALFORBUD

Det delvise forbudet ble totalt i 1941. Ingen trykksaker fra Selskapet Vakttårnet eller Den Internasjonale Bibelstudieforening var det nå tillatt å innføre i landet. Dette ble kunngjort i det offisielle lysningsbladet, Jamaica Gazette, for 19. oktober 1941. Men organisasjonen ble ikke forbudt, og det var fremdeles tillatt å holde møter.

 Sluttet brødrene å forkynne fordi de ikke hadde noen litteratur å tilby folk? På ingen måte. Med Bibelen som eneste hjelpemiddel fortsatte de sin forkynnelse fra hus til hus.

INGEN MANGEL PÅ ÅNDELIG FØDE

Ble vitnene sultefôret på åndelig føde på grunn av forbudet? Langt ifra. På mange forunderlige måter kom deres skrifter inn i landet, og dette gjaldt blant annet hvert eneste nummer av Vakttårnet. De ble mangfoldiggjort ved avdelingskontoret og sendt til menighetene, som derved kunne gjennomføre alle sine Vakttårn-studier. Eksemplarer av bladet Vakttårnet hvor bare emnene stod trykt på forsiden, kom fram i posten uten problemer. Også andre skrifter kom fram, for eksempel Kursus i teokratisk tjeneste, og den teokratiske tjenesteskolen ble opprettet i menighetene mens forbudet fremdeles stod ved makt.

Følgende opplevelse er et eksempel på hvordan litteraturen fant veien inn i landet: Kontraktarbeidere som kom tilbake fra USA, kunne ha med seg noen av Selskapet Vakttårnets skrifter, som så ble beslaglagt av tollerne. Tollerne slengte gjerne disse trykksakene utover gulvet. En bror som arbeidet i havnen, samlet i all hemmelighet sammen en del av den beslaglagte litteraturen etter at tollerne hadde gått, men før den ble fjernet. Ja, Jehova lot mange midler og metoder bli tatt i bruk for å holde sitt folk med åndelig føde.

FORSØK PÅ Å FÅ OPPHEVET FORBUDET

Det ble gjort flere forsøk på å få opphevet forbudet, men forgjeves. En petisjon av 23. oktober 1941 ble avvist, og det samme skjedde med en anmodning til guvernøren om å ta imot en gruppe av de  lokale brødrene for å drøfte saken. Brødrene ble likevel ikke motløse, men fortsatte aktivt å forkynne om Riket. Da krigen sluttet, hadde derfor forkynnertallet økt fra 543 i 1939 til 884 i 1945. Det ble også arrangert stevner, blant annet en serie stevner med temaet «Oppfordring til virksomhet» i 1943. Kampanjen med offentlige møter begynte samtidig her som i USA til tross for det begrensede antall kvalifiserte foredragsholdere.

FORBUDET OPPHEVES

Den 23. juni 1945 ble myndighetene i et brev fra avdelingskontoret gjort oppmerksom på at forskjellige restriksjoner som gjaldt Jehovas vitners arbeid, nå var blitt opphevet i England og mange av samveldelandene. Men det var først i begynnelsen av 1946 at myndighetene til slutt underrettet avdelingskontoret om at forbudet mot litteraturen var blitt opphevet i Jamaica, og at det på nytt var tillatt å importere disse trykksakene. Vitnene reagerte med begeistring. Vi siterer fra Jehovas vitners årbok for 1947: «De få bøkene myndighetene hadde beslaglagt, ble frigitt og kunne distribueres, og på bare en måneds tid var praktisk talt alle sammen levert til sannhetshungrende mennesker.» Mange var spesielt interessert i å få tak i boken Fiender, som var blitt berømt fordi den var den første av Selskapets bøker som var blitt forbudt i Jamaica.

FREMGANGEN I ETTERKRIGSTIDEN BEGYNNER

I november 1945 fikk William Johnson i oppdrag å arbeide i Jamaica som landets første misjonær med opplæring fra Gilead. Han foreslo enkelte små forandringer i den eneste menigheten i Kingston. Tidligere hadde for eksempel brødrene og søstrene  reist seg hver gang de kom med en kommentar på møtene, og ved tjenestemøtet var menighetstjeneren alltid ordstyrer, og han satt på podiet under hele møtet. Bror Johnson pekte på at dette ikke var nødvendig, og brødrene fulgte forslagene med glede.

I 1946 var det som om et skred løsnet når det gjelder Rikets forkynnelse i Jamaica. I dette året ble det iverksatt tiltak som førte til den kraftigste og mest vedvarende økning i antall Rikets forkynnere i arbeidets historie i dette landet. Innledningen til dette var et besøk av bror N. H. Knorr og bror F. W. Franz.

Like før bror Knorr og bror Franz kom på besøk, ankom også ytterligere to misjonærer fra Gilead — Lee Dillon og Aleck Bangle. De begynte straks sin virksomhet i hovedstaden Kingston og ble godt mottatt av befolkningen.

FREMGANG I KINGSTON

Like etter at bror Knorr ankom, hadde han et møte med menigheten i Kingston, som da hadde vel 100 forkynnere, og trakk opp retningslinjer for en ytterligere vekst i arbeidet i Kingston. Han foreslo at menigheten i Kingston skulle deles opp i tre menigheter, og at annen etasje i avdelingskontorets bygning, som hadde vært benyttet som Rikets sal, skulle ominnredes til misjonærhjem. Brødrene gikk med glede med på dette. Tre menigheter ble ganske snart organisert, og de ble kalt Østre, Vestre og Sentrum i overensstemmelse med deres beliggenhet i byen.

Bror Knorr la under sitt besøk stor vekt på nødvendigheten av å fornye innsatsen i Rikets gjerning, og han ytret ønske om å innføre spesialpionertjenesten på øya.

 RASK VEKST

Østre menighet, hvor misjonæren Aleck Bangle var menighetstjener, vokste fra 26 forkynnere i april 1946 til 67 i august samme år. En lignende økning fant sted i de to andre menighetene. Resultatet var at antall forkynnere i Kingston økte til 265 i løpet av seks måneder, og antall forkynnere over hele øya kom for første gang opp i over 1000, hvorav 35 tjente som pionerer.

Det varte ikke lenge før alle de tre menighetene kjøpte tomter og bygde egne Rikets saler. Veksten fortsatte i årene framover — først raskt, og deretter jevnt og godt i 1960- og 1970-årene. Nå har Kingston og omegn 12 Rikets saler, 22 menigheter og i alt 2156 forkynnere.

MISJONÆRENES ROLLE

Det er vanskelig å overvurdere den rolle misjonærene har spilt i forbindelse med den fremgang Rikets gjerning har hatt. I alt 29 misjonærer hadde sitt virkefelt i Jamaica fra 1946 til 1962. I dette tidsrom vokste antall Rikets forkynnere fra 899 til 4465. Og antall menigheter i Kingston, hvor de fleste av misjonærene arbeidet, økte fra én til 14 i løpet av de samme 16 årene. Det er nå bare én fra denne opprinnelige gruppe misjonærer som fremdeles er opptatt i misjonærtjeneste her — Aleck Bangle, som har over 38 års trofast tjeneste i Jamaica bak seg, og som nå tjener som koordinator i utvalget ved avdelingskontoret. Behovet for misjonærer er sterkt redusert, for landet har 153 vanlige pionerer og spesialpionerer som yter god tjeneste. Men misjonærene utførte et godt grunnleggende arbeid, og noen av dem har reist videre til nye oppdrag i andre land hvor det er større behov.

Misjonærene kunne også på en mer effektiv måte  gjennomarbeide de strøkene hvor de mer velstående klasser bodde, og hvor de lokale forkynnerne sjelden oppnådde noen respons. Derved ble det avlagt et godt vitnesbyrd for en gruppe mennesker som det tidligere hadde vært vanskelig å nå fram til.

EN TIDLIGERE BRITISK STATSMINISTER FÅR HØRE BUDSKAPET

En god del prominente personer fikk høre budskapet om Riket av Theodore Nunes, en nå avdød  skreddermester som hadde mange fra overklassen som kunder. Han var meget iherdig i tjenesten og sørget for at alle hans kunder fikk høre budskapet om Riket mens han prøvde dressene på dem. Han leverte mange bøker og blad på denne måten.

En episode i forbindelse med bror Nunes’ nidkjærhet stod omtalt i lokalavisen The Gleaner den 5. juni 1980. Avisen fortalte at han en gang ble tilkalt av daværende guvernør i Jamaica, sir Edward Denham, for å sy en dress til David Lloyd George, som tidligere var statsminister i England (1916—1922), og som nå var på besøk i landet. Bror Nunes benyttet anledningen til å fortelle ham at Guds rike var det eneste håp for den nødstedte menneskehet. Lloyd George sa seg enig med bror Nunes og tilføyde at verden «aldri vil komme på rett kjøl igjen». Den tidligere statsministeren ble da spurt om hvorfor han så ikke gjorde Englands befolkning oppmerksom på at Guds rike er menneskenes eneste håp. Lloyd George svarte at folk «ønsker ikke å høre det». Dette er jo nettopp det som er forutsagt, at folk skulle «vende sitt øre fra sannheten» om Gud og foretrekke «myter». — 2. Tim. 4: 4.

GEISTLIGHETEN REAGERER PÅ DEN TILTAGENDE VIRKSOMHETEN

Som ventet reagerte geistligheten på denne virksomheten, som de oppfattet som en inntrengen på deres beitemarker. De fant en anledning til å gjøre motstand i 1952 da bystyret i Kingston ble bedt om å godkjenne planene i forbindelse med bygging av en Rikets sal på en tomt i nærheten av den 200 år gamle Saint Andrew-kirken — en ærverdig kirkebygning som mange av de fremste i landet sognet til, og som tilhører den anglikanske kirke.

 Prestene hevdet at Jehovas vitners møter var støyende og ville forstyrre deres gudstjenester, og at det ville bli trafikkproblemer i området. Da saken kom opp for bystyrets bygningsråd, ble disse innvendingene effektivt tilbakevist av Selskapets advokat, Enos Finlason, som selv var et av Jehovas vitner. Bygningsrådet gav derfor byggetillatelse og avviste de innvendinger som ble framlagt av den anglikanske kirkes advokat. Saken fikk bred og langvarig omtale i byens aviser, helt fra protesten ble innlevert, til tillatelsen ble gitt.

Prestene og kirkerådet ville ikke akseptere et nederlag, men forsøkte å få omgjort avgjørelsen. De appellerte til det samlede bystyre — etter at planene var godkjent av de vanlige instanser og tilbakelevert til søkerne og byggearbeidet var satt i gang.

 BYGGETILLATELSEN TILBAKEKALLES

Byens ordfører, som også var medlem av bygningsrådet og hadde stemt mot godkjennelsen av byggeplanene, forlangte at byggearbeidet skulle stanses og papirene returneres. Det ble sagt at de ikke hadde fått de nødvendige underskrifter — de var nemlig ikke undertegnet av byingeniøren og rådmannen personlig, slik loven krever. Formålet med denne manøvren var å framtvinge en ny behandling av saken ved bygningsrådet, i håp om at geistligheten i mellomtiden skulle klare å påvirke rådet til å forandre sin avgjørelse i kirkens favør.

Rådets formann, Cleveland Walker, som var en rettskaffen mann, bestemte seg for å innhente en sakkyndig uttalelse fra juridisk hold om denne innvendingen før saken ble tatt opp til ny behandling ved bygningsrådet. Dette gjorde han også. Det ble fastslått at byggeplanene var tilbørlig signert, at de skulle returneres til søkerne, og at byggearbeidet kunne fortsette. Det ble også fastslått at hvis byggearbeidet i dette tilfellet var ulovlig fordi rådmannen og byingeniøren ikke personlig hadde undertegnet byggeplanene, da ville også hundrevis av andre bygninger være ulovlig oppført, og de måtte da bli revet fordi godkjennelsen av dem hadde foregått på samme måte. Den anglikanske kirke og Jamaicas kirkelige fellesråd (som representerer åtte kirkesamfunn som hadde sendt et protestbrev undertegnet av disse kirkesamfunnenes overhoder) tapte dermed atter en gang kampen mot Jehovas folk.

De religiøse motstanderne satte nå i gang en aviskampanje mot Jehovas vitner ved hjelp av en populær spaltist. Det neste som skjedde, var at myndighetene, tydeligvis etter påtrykk fra de religiøse lederne, nektet å fornye de utløpte oppholdstillatelsene  til to misjonærer, Louis og Cora Woods. De lokale vitnene bekjentgjorde dette vidt og bredt. Mange menigheter vedtok protestresolusjoner mot oppholdsnektelsen og sendte dem til regjeringen. Til slutt gav myndighetene etter og lot misjonærene få fornyet oppholdstillatelse.

NYE RESTRIKSJONER PÅ LITTERATUREN

Allerede før ekteparet Woods fikk fornyet oppholdstillatelse, fikk de aktuelle instanser ordre om at de ikke måtte selge utenlandsk valuta til Selskapet Vakttårnet til bruk ved import av bibelsk litteratur. En forsendelse med litteratur ble dermed holdt tilbake i ankomsthavnen og til slutt brent (med unntagelse av bibler), til tross for at det kunne fremvises bekreftelse på at hovedkontoret i Brooklyn var villig til å betrakte forsendelsen som en gave. Etter skriftlige protester og etter at det var lagt fram en petisjon som var undertegnet av 145 000 mennesker (over én pr. 14 innbyggere i Jamaica), ble det gitt tillatelse til import av litteratur fra England, men ikke fra USA. Fra USA var det bare tillatt å importere bibler. Etter flere protestbrev og appeller både på det lokale plan og i England (ettersom landet fremdeles var under britisk herredømme) gikk myndighetene endelig (den 19. juli 1954) med på å tillate at litteraturen kunne mottas fra USA som gave. Denne ordningen står fremdeles ved makt på grunn av underskuddet på fremmed valuta.

BROR KNORR KOMMER PÅ BESØK IGJEN

Forut for dette forsøket på å bringe vitnene til taushet og legge hindringer i veien for deres forkynnelsesvirksomhet  hadde brødrene hatt besøk av bror Knorr og bror Henschel og var derved blitt styrket og hjulpet til å klare sine prøvelser.

Fire år etter bror Knorrs første besøk hadde fremgangen vært så stor at det var på tide å legge planer med tanke på ytterligere fremgang. Antall forkynnere i Kingston hadde økt med 25 prosent. Det ble derfor nedsatt et byggeutvalg med bror Robert Clarke som formann, og dette utvalget skulle forestå kjøp av tomter og bygging av to nye Rikets saler til de to nye menighetene som skulle opprettes. Den ene av disse var Nordre menighet. Det var byggingen av deres forsamlingssal som vakte geistlighetens mishag, med de følger som vi tidligere har beskrevet. I en avis ble det offentliggjort  et bilde av denne salen med følgende tekst: «Kirken som det kostet strid å bygge.»

ORKANKATASTROFE OG BRODERKJÆRLIGHET

Sommeren 1951 ble Jamaica rammet av en ødeleggende orkan som drepte 168 mennesker. Taket på den bygningen som tjente som avdelingskontor og misjonærhjem, ble revet vekk av vinden, men ingen av brødrene ble skadet. Tusenvis av mennesker, også mange av brødrene, mistet sine hjem eller eiendeler. Deres kristne brødre i USA reagerte straks ved å vise stor gavmildhet. De sendte tonnevis med klær til hjelp i nøden. Dette var et praktisk utslag av den kjærlighet som binder Jehovas folk sammen til et internasjonalt brorskap. Brødrene ble i høy grad oppmuntret til å gå ut og trøste dem som led, og forklare hvem som er ansvarlig for nøden i verden.

NYTT AVDELINGSKONTOR

I 1954 kom bror M. G. Henschel på besøk som sonetilsynsmann og anbefalte en befaring for å se om avdelingskontorets hus var i god bygningsmessig stand. Dette ble gjort, og det ble fastslått at det var behov for å bygge nytt avdelingskontor. Bror Knorr kom på besøk året etter og gav klarsignal til å anskaffe tomt og utarbeide planer for bygging av et nytt avdelingskontor og misjonærhjem. Ikke lenge etter ble det funnet en passende tomt i 41 Trafalgar Road i forstadskommunen Saint Andrew. Prosjekteringsarbeidet kom i gang, og byggeplanene ble lagt fram for bygningsmyndighetene.

I 1957 var alt klart til å sette i gang byggingen av det nye avdelingskontoret. De lokale vitnene støttet prosjektet med lån og gaver. Den 31. august  1958 ble bygningen innviet i nærvær av en forsamling på 1276.

DET FØRSTE INTERNASJONALE STEVNET

Et av de mange internasjonale stevnene som skulle holdes i 1966, ble henlagt til Jamaica. Det var første gang vitnene i dette landet skulle være vertskap for et internasjonalt stevne. De gikk begeistret i gang med å skaffe losji og arrangere omvisninger og påtok seg også alle de andre oppgavene som var forbundet med et stort stevne. De gledet seg over å få besøk av delegater fra 18 land, deriblant 246 fra Storbritannia og 218 fra USA. Det offentlige foredraget trakk det høyeste antall tilhørere som Jehovas vitner noen gang hadde hatt ved et stevne i Jamaica fram til da, nemlig 9458.

 Fremgangen fortsatte ved overgangen til 1970-årene. I 1970 var det 13 359 til stede ved Herrens aftensmåltid, og det var flere enn noen gang tidligere. I dette tiåret fortsatte forkynnelsen uten stans. Forkynnerne hadde frihet til å kunngjøre det gode budskap og til å komme sammen på møter. Men fremdeles var det problemer som måtte overvinnes, og som var en påminnelse om at Riket fremdeles hadde sine fiender her i Jamaica.

MOTSTAND MOT EN NY RIKETS SAL

Planer om å bygge en ny Rikets sal i den nordvestre del av Kingston ble for eksempel forelagt bygningsmyndighetene i byen i 1978. Byplankontoret forlangte at tegningene måtte omarbeides, slik at det kunne bli reist en mer imponerende bygning som «ville heve standarden i dette strøket». Dette kravet ble innfridd til tross for at bygningen da ble mye dyrere, og tegningene som ble godtatt av alle de øvrige kommunale instanser, ble også godkjent av byplankontoret og bystyrets bygningsråd.

Men i likhet med den Rikets sal som det ble strid om i 1952 og 1953, lå også den aktuelle tomten i dette tilfellet i nærheten av en kirkebygning som tilhørte den anglikanske kirke, og presten var fullstendig imot å få en Rikets sal så nær sin kirke.

Men byggearbeidet var allerede i gang da han ble klar over at det var en Rikets sal som var under oppførelse. Presten tok kontakt med sine politiske venner i bystyret, og de satte i gang undersøkelser om hvorvidt alle byggeforskriftene var blitt overholdt. En av disse forskriftene går ut på at det må settes opp et iøynefallende skilt på byggetomten med opplysning om byggeplanene og med en kunngjøring om at de som måtte ha noe å innvende mot byggingen, kan sende skriftlig protest innen et nærmere angitt tidspunkt. Ettersom presten ikke  hadde lagt merke til et slikt nabovarsel, tenkte han at denne forskriften ikke var blitt fulgt. Men til hans ergrelse kunne rådmannen opplyse de bystyremedlemmene som hadde reist dette spørsmålet, om at søkerne hadde etterkommet alle krav.

PRESTEN KOMMER MED EN FALSK BESKYLDNING

Neste trekk fra denne motstanderens side var å utgi en brosjyre som hevdet at Rikets sal skulle bygges med midler fra CIA — USAs etterretningsorganisasjon. Han kom med denne grunnløse beskyldningen fordi enkelte politikere på den tiden, deriblant vedkommende prest, hevdet at CIA var opptatt av å svekke Jamaicas daværende regjering.

Det fantes selvfølgelig ikke noe grunnlag for å komme med en slik beskyldning angående finansieringen av forsamlingssalen, noe som også en innsender til en av stedets aviser ganske snart påpekte i en protest mot prestens påstand. Han skrev: «Jehovas vitner . . . tror på en framtidig jord som er renset av Jesus Kristus, og hvor rettferdigheten skal bo . . . og hvor menneskene ikke skal utbytte hverandre . . . Jehovas vitner tror imidlertid på en rent åndelig løsning; de hilser ikke det amerikanske flagg eller noe annet flagg. De synger heller ikke den amerikanske nasjonalsangen eller noen annen nasjonalsang. Det er helt utenkelig at de skulle være en CIA-kirke.»

Ettersom denne presten nå stod overfor et fait accompli og var ute av stand til å hindre byggearbeidet, skrev han til bystyret og foreslo at alle ansøkninger om byggetillatelse av kirkebygninger for framtiden burde legges fram for den lokale avdeling av Jamaicas kirkelige fellesråd til godkjennelse før bygningsrådet fikk saken til uttalelse.  Bystyret har klokelig ignorert dette forslaget fram til nå.

RIKETS SAL FULLFØRT OG INNVIET

Mens alt dette pågikk, skred byggearbeidet fram, og Rikets sal ble fullført etter planen, for mange brødre og søstre gav villig av sin tid og sine krefter og hjalp til med byggingen, særlig i helgene og på fridager. Prisen på byggematerialer steg kraftig i løpet av byggeperioden, og det førte til at prosjektet ble dobbelt så dyrt som forutsatt. Som en hjelp til å dekke omkostningsøkningen gikk flere søstre i gang med å lage kokoskaker og annet bakverk som de solgte, og så gav de pengene til byggefondet. Andre samlet tomflasker, innløste panten for dem og gav pengene til byggearbeidet. Så ble forsamlingssalen fullført og innviet den 15. oktober 1980. Innvielsestalen ble holdt av bror U. V. Glass fra Brooklyn Betel, og 1830 var til stede. Tre menigheter holder nå møter i denne salen, og den blir også brukt som stevnehall ved kretsstevnene. Enda en gang hjalp Jehova sitt folk til å overvinne motstand.

EN FLOMKATASTROFE

Den kjærlighet som binder Guds folk sammen i et verdensomfattende brorskap, kom fint til uttrykk i juni 1979 da en usedvanlig voldsom flodbølge skylte over den vestlige delen av øya. Flomvannet vasket bort hus og broer, husdyr druknet, og avlinger ble ødelagt. Hele 30 mennesker mistet livet da de ble tatt av flomvannet en natt.

Bror Louis Rochester er eldste og bytilsynsmann, og han bodde godt og vel 100 kilometer fra katastrofeområdet. Da han fikk høre om flodbølgen, gikk han raskt til aksjon. Han lånte en del penger,  kjøpte matvarer, lesste dem på en liten lastebil og kjørte av gårde til katastrofeområdet for å komme de skadelidte brødrene til unnsetning. Mange veier var ufarbare, og han måtte derfor ta mange omveier før han omsider nådde målet etter å ha tilbakelagt en strekning på over 300 kilometer. Men bror Rochester kom altså fram, og brødrene var inderlig takknemlig for hans kjærlige innsats.

Da bror Rochester kom hjem igjen, stod 40 kartonger og ventet på ham. De inneholdt gaver i form av klær som var sendt fra avdelingskontoret. Han gjorde turen om igjen, sammen med sin kone, og forsynte sine takknemlige brødre med klær som de hadde behov for. En gruppe brødre var avskåret fra omverdenen av en sjø som hadde dannet seg av flomvannet, og til dem ble forsyninger brakt ut med båt.

EN KRETSTILSYNSMANNS FAREFULLE REISE

Kretstilsynsmannen Edgar Patterson tjente en menighet et godt stykke fra byen Savanna-la-Mar, som lå i katastrofeområdet. Da han fikk høre om katastrofen, samlet han sammen matvarer fra gavmilde brødre og lesste dem inn i bilen sin og satte kursen mot Savanna-la-Mar sammen med sin kone. Han kom så langt som til kystbyen Whitehouse 30 kilometer unna, men kunne ikke kjøre lenger fordi veiene var oversvømt. Da leide han en liten robåt og reiste videre sjøveien. Det var en strabasiøs tur gjennom urolige vannmasser. Søster Patterson fryktet at båten skulle kantre når som helst, og satt og sang Rikets sanger og bad inni seg om at de måtte komme trygt fram. Og skipperen kunne håndtere årene, så de kom til slutt i god behold fram til Savanna-la-Mar og fordelte maten blant takknemlige brødre og interesserte.

 BEVART UNDER POLITISKE UROLIGHETER

I 1980 ble det holdt valg i Jamaica for femte gang etter at landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1962. Forut for dette valget foregikk den voldsomste valgkampen i landets historie. Flere hundre mennesker mistet livet, og i enkelte områder var det forbundet med stor fare å forkynne om Guds rike ettersom det var skyteepisoder natt og dag. Jehovas vitners nøytralitet tjente som en beskyttelse for dem, og ingen av vitnene mistet livet. Følgende opplevelse viser hvordan Jehova beskyttet dem av sine tjenere som bodde og forkynte i de områdene hvor de verste voldsomhetene fant sted.

En eldste var ute på et gjenbesøk da det ble skyting i den gaten hvor han befant seg. Han fortalte: «Da jeg var ferdig med mitt besøk, forsøkte jeg å komme meg fort ut av området. En gruppe menn kom bortover mot meg og sa: ’Du ser ut som en politimann.’ [Mange politimenn ble drept under disse urolighetene.] Jeg forklarte straks at jeg var et av Jehovas vitner, og forsøkte å dokumentere det ved å benytte de skriftene jeg hadde, og noen traktater. De godtok beviset, og det reddet livet mitt. Jeg gav hver av dem en traktat og gikk videre.»

En søster som var på vei til et møte, ble stoppet og ransaket av en gruppe menn, som tok fra henne både bøker og penger. Hun sa til mennene: «Jeg er på vei til Rikets sal, og jeg trenger de bøkene dere har tatt, og pengene skal jeg gi som bidrag.» De lot henne få alt sammen tilbake.

«FORSIKTIGE SOM SLANGER»

Jesus oppfordret sine disipler til å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer», og de vitnene som bodde i de utrygge strøkene, måtte  følge denne oppfordringen. (Matt. 10: 16, NW) Noen måtte av og til ta en annen vei enn de pleide, når de skulle til menighetens møter. Ofte måtte brødrene snu på halvveien og forsøke en annen atkomstmulighet. De fysiske anstrengelser mange måtte gjøre seg for å nå fram til møtestedet, var en påkjenning for enkelte, men alle hadde stort sett samme innstilling som den pioneren som sa: «Jeg forsømte aldri et møte i hele denne voldsperioden.» En annen forkynner sa: «Opplevelsene i årboken angående hva brødrene i andre land har gjennomgått, var til stor hjelp for meg.»

Planene for felttjenesten måtte til en viss grad forandres i de områdene som var mest berørt av voldsomhetene. Hvis det var mye skyting i et område,  ble felttjenesten utsatt noen dager til det ble roligere igjen. De eldste tok ledelsen og samarbeidet med brødrene. Forkynnerne gikk med bladene Vakttårnet og Våkn opp! i hånden for at alle skulle kunne se hvem de var. Det ble avtalt at hele gruppen skulle møtes på et bestemt sted og til en bestemt tid etter felttjenesten for å kontrollere at alle var i god behold, før de drog hjem.

VÅRT NØYTRALE STANDPUNKT BLIR RESPEKTERT

Jehovas vitners nøytrale standpunkt når det gjelder politisk virksomhet, ble respektert av folk flest. Et sted ble det for eksempel kastet steiner og andre gjenstander mot et bokstudiesenter. Den broren som bodde i dette hjemmet, gikk ut midt under angrepet og viste fram Vakttårnet og Våkn opp! og ropte flere ganger: «Vi befatter oss ikke med politikk!» Angriperne holdt øyeblikkelig opp. For å hindre gjentagelser skrev brødrene en opplysning på husveggen, nemlig: «Jehova er vår frelse», og de limte også opp flere av omslagssidene fra Vakttårnet og Våkn opp! på vindusrutene. En tid etter dette kom angriperne tilbake til det samme området. De ødela mange hus med steiner, hjemmelagde bomber og andre kastevåpen, men det hjemmet som tjente som bokstudiesenter, ble ikke angrepet.

Ved en annen anledning var en gruppe brødre i ferd med å flytte fra det strøket de bodde i, på grunn av de voldshandlingene som pågikk der. Den lastebilen de kjørte bort flyttelasset med, ble stanset av 14 bevæpnede menn. Sjåføren fikk dette spørsmålet: «Hvem er det du har med deg — arbeiderpartifolk eller sosialister?» (Dette var de to gruppene som kjempet mot hverandre.) Brødrene svarte: «Vi er Jehovas vitner.» Noen av de bevæpnede  mennene klatret opp i lastebilen og foretok en undersøkelse. De åpnet vesken til en av brødrene og så bibelen hans og bladene Vakttårnet og Våkn opp! og noen andre av Selskapet Vakttårnets skrifter. Mennene slo seg til tåls med dette og med vitnenes forklaring om at de inntar en nøytral holdning til politikk på grunn av sin tro på Jehovas rike ved Jesus Kristus. «Det er greit, dere kan dra videre,» sa de bevæpnede mennene. Og dermed drog brødrene videre, og de takket Jehova.

På valgdagen ble en av de eldste og hans kone med makt ført til et valglokale og truet med vold hvis de ikke stemte. De bevarte sin nøytralitet til tross for at de ble utsatt for fysisk mishandling. Deretter ble de jaget ut av hjemmet sitt, men noen brødre tok seg av dem, og de er fremdeles glade og virksomme i tjenesten for Jehova. Andre ble også truet på grunn av sin nøytralitet, men Jehova beskyttet sitt folk, og ingen ble alvorlig skadet.

FORHOLDENE BLIR ROLIGERE IGJEN

Senere er forholdene i landet til en viss grad blitt roligere igjen. Arbeidet med å forkynne om Riket rundt omkring på øya har aldri stoppet opp, men den prosentvise økningen har ikke vært så stor som fra midten av 1940-årene til begynnelsen av 1960-årene. En av grunnene til dette er at mange forkynnere har emigrert til USA, Canada og Storbritannia, ofte på grunn av de dårlige økonomiske forholdene i Jamaica.

FREMGANG TIL TROSS FOR UTVANDRING

Det ble likevel et nytt høydepunkt i antall forkynnere i april 1984, da 7517 deltok i forkynnelsesarbeidet. I samme måned ble det rapportert 6564  hjemmebibelstudier. Bibelstudiehåndboken Du kan få leve evig på en paradisisk jord har bidratt til den sterke fremgangen i bibelstudiearbeidet. Etter at den ble utgitt, er det blitt levert over 40 000 eksemplarer, og den har betydd mye for forkynnelsesarbeidet. En journalist som har en fast spalte i en avis, har bidratt til å gjøre denne boken kjent. Han skrev fordelaktig om den og sa blant annet: «Vitnene fortjener å bli hørt. Hvis man ikke kan la dem bli stående i døråpningen, så anskaff for all del Du kan få leve evig på en paradisisk jord.»

Ja, de som er blitt tilbake, fortsetter med iver å forkynne det gode budskap om Riket for å samle sammen alle de sauelignende menneskene som bor i dette vakre landet. Det er tydelig at det fremdeles kommer til å bli samlet sammen mange flere, for det var hele 23 270 til stede ved Herrens aftensmåltid i 1984. Ja, det finnes fremdeles mennesker som ønsker å ta et klart standpunkt for Riket, som følgende opplevelse viser.

En mann avslo mange innbydelser til Rikets sal, men han gikk på andre religiøse møter. Senere anskaffet han et av Selskapets blad som handlet om blodoverføring, og det som stod der, gjorde inntrykk på ham. Nå ville han besøke Rikets sal. Han satte pris på det bibelske foredraget som kom inn på Guds hensikt med menneskene. Vitnenes vennlighet gjorde også inntrykk på ham. Resultatet ble at han fant fram og leste alle de bøker og blad han hadde tatt imot av Jehovas vitner i tidens løp. Ikke lenge etter gikk han med på å ha et hjemmebibelstudium, og nå er både han og to andre medlemmer av hans familie innviede tjenere for Jehova.

De vel 7000 Jehovas vitner i dette landet håper at mange i likhet med denne familien vil begynne å søke Riket først og derved oppnå det privilegium å  være med på å gjøre jorden til et vakkert paradis som kommer til å fortjene denne betegnelsen i enda høyere grad enn Jamaica, som jo også kalles Paradisøya.

Men beretningen om forkynnelsesarbeidet i Jamaica ville ikke være fullstendig uten en rapport om Caymanøyene, en liten gruppe på tre koralløyer som ligger godt og vel 300 kilometer nordvest for Jamaica, og som fremdeles er under britisk herredømme.

CAYMANØYENE

Grand Cayman, Little Cayman og Cayman Brac heter de øyene som utgjør denne lille øygruppen, hvor det bor omkring 19 000 mennesker. Hovedstaden heter Georgetown og ligger på den største øya, Grand Cayman. Avdelingskontoret i Jamaica fører tilsyn med Rikets arbeid her. Avdøde bror P. H. Davidson besøkte Grand Cayman i 1929 og sådde sannhetens sæd. Han kom på et nytt besøk i 1937 og forsøkte å ta kontakt med så mange som mulig av de 6000 innbyggerne. Han forkynte også på Cayman Brac. Bror Davidson skrev følgende i forbindelse med sitt annet besøk på øyene:

«Religiøse retninger av alle avskygninger finnes der. Forhenværende kommisær på Cayman Brac, H. W. Rutty, har trodd fullt og fast på sannheten i omkring 25 år. Men folk ellers er bitre motstandere av sannheten. Noen sender budbringere til andre med beskjed om at den mannen fra Jamaica ’som ikke tror på helvete’, er kommet. Jeg har aldri møtt så stor motstand noe sted blant vanlige mennesker. Noen truet med fysisk vold.»

EN HOLDNINGSENDRING

Folk på Caymanøyene har fått en helt annen  innstilling til sannheten etter den tiden. Hva skyldes denne holdningsendringen? Da Selskapet Vakttårnets daværende president, N. H. Knorr, besøkte Jamaica i 1950, foreslo han at to misjonærer fra Jamaica skulle sendes til Caymanøyene. Aleck Bangle og Louis Woods ble utpekt til denne oppgaven.

De tok med seg 16 kartonger med bøker og gikk om bord i en båt som ankom Georgetown to dager senere. De fikk lov til å gå i land, men litteraturen ble holdt tilbake fordi myndighetene trodde at forbudet fremdeles stod ved makt i Jamaica, som Caymanøyene den gang var underlagt. En kontroll i regjeringsorganet Jamaica Gazette brakte for dagen at forbudet var blitt opphevet i november 1945, og da ble litteraturen frigitt.

Misjonærene hadde som mål å utbre Rikets sannhet overalt på øyene. Bror Bangle minnes at de anskaffet to sykler og gjennomarbeidet hele Grand Cayman. De begynte på de mest avsidesliggende steder og forkynte i småbyer og tettbebyggelser og til slutt i hovedstaden. Han sier at de benyttet denne fremgangsmåten for å få gjennomgått det meste av øya før myndighetene i hovedstaden, Georgetown, fikk høre om arbeidet, i tilfelle de skulle mislike det og trekke tilbake brødrenes oppholdstillatelse.

Misjonærene fant at forholdene hadde endret seg siden bror Davidson var på øya i 1937. De ble vennlig mottatt av befolkningen. Misjonærene ble alltid invitert inn i folks hjem, og så måtte de høre på hele familiens livshistorie før de kunne komme med sitt vitnesbyrd. Da seks uker var gått, hadde de etterlatt seg litteratur over hele den største øya, og Louis Woods hadde også reist over til Cayman Brac og gjennomarbeidet hele denne øya. Det ble levert  2000 stykker litteratur på de to øyene — og det betyr at det ble sådd særdeles rikelig i løpet av de sju korte ukene som misjonærene tilbrakte der.

DET SOM VAR SÅDD, BLIR VANNET

Oppfølgingsarbeidet ble utført i 1952 av to andre misjonærer, og flere hjemmebibelstudier kom i gang. Det ble opprettet et misjonærhjem i West Bay på Grand Cayman, og det ble organisert møter. Innen juli 1956 hadde åtte personer sluttet seg til misjonærene i forkynnelsesarbeidet. Ti måneder senere måtte misjonærene reise fra øya, men grunnlaget var lagt for framtidig vekst.

I 1959 ble det opprettet en menighet med 12 forkynnere i Georgetown som et resultat av at flere spesialpionerer hadde nedlagt et godt arbeid.

Da spesialpionerene hadde forlatt øya, ble bror Wilbert Sterling, som hørte hjemme på Grand Cayman, utnevnt til å være tilsynsmann i menigheten og ta seg av Rikets interesser på stedet. Han tjener fremdeles som eldste i menigheten, til tross for at han mistet synet for mange år siden. Han er et godt eksempel, og til tross for sitt handikap fortsetter han å holde offentlige foredrag.

Richard Dunning og hans kone, Eileen, sa seg villige til å være med på å dekke det store behovet på Caymanøyene og forlot England i 1971 for å tjene her. De har nedlagt et stort arbeid for å styrke den interesse som er vakt av tidligere forkynnere. Bror Dunning regnes nå som hjemmehørende på øya og tjener som eldste i menigheten i Georgetown.

Det er blitt reist en fin Rikets sal på en tomt som var en gave fra en caymansk forretningsmann som bror Dunning hadde kommet på vennskapelig fot med. Det har vært en jevn fremgang i årenes løp,  og i februar 1984 var det et nytt høydepunkt på 56 forkynnere. Det er nå planer om å organisere enda en menighet på den største øya.

STEVNER VEKKER NY INTERESSE

Menigheten i Georgetown hører med til krets nr. 2 i Jamaica. På grunn av reiseomkostningene er det upraktisk å arrangere kretsstevner på Grand Cayman, for de fleste av forkynnerne i kretsen bor i Jamaica og ville ikke kunne delta. Av samme grunn er de fleste av forkynnerne på Caymanøyene ikke i stand til å overvære kretsstevner i Jamaica. For at det skal være mulig for brødrene på Caymanøyene å nyte godt av stevneordningen, er det blitt holdt kretsstevner med et tilpasset program i Georgetown. Det er i den forbindelse blitt arrangert turer dit med charterfly, og brødre fra hele Jamaica er blitt invitert til å delta.

Det første av disse stevnene ble holdt i 1970 med 94 til stede. Et nytt stevne ble holdt to år senere, og to charterfly transporterte over 200 brødre dit. Et tredje stevne ble holdt den 2. og 3. mai 1982, og på nytt kom to fulle fly med brødre fra Jamaica. Disse stevnene har vært til stor oppmuntring for brødrene på Caymanøyene, og de har bidratt til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd for befolkningen ellers.

De fastboende er fremdeles vennlige og lydhøre, og det er gode muligheter for videre fremgang. Av og til kommer brødre fra andre land for å arbeide på kontrakt på øyene, og dette bidrar til å styrke menighetsorganisasjonen.

Caymanøyene er avgjort blant de øyer som har tatt imot oppfordringen i Salme 97: 1: «[Jehova] er konge! . . . kyster og øyer skal glede seg.»

 [Kart på side 71]

(Se den trykte publikasjonen)

Jamaica og Caymanøyene

CAYMANØYENE

Little Cayman

Cayman Brac

West Bay

Grand Cayman

Georgetown

[Kart]

DET KARIBISKE HAVET

Montego Bay

Falmouth

Savanna-la-Mar

Annotto Bay

Whitehouse

Port Antonio

Mandeville

Spanish Town

Kingston

[Bilde på side 68]

Patrick Davidson, den første jamaicaner som tok imot sannheten i Jamaica (her ute i forkynnelsesarbeidet på Caymanøyene)

[Bilde på side 77]

Forkynnerne i Kingston menighet brukte denne bussen i forkynnelsesarbeidet i landdistriktene om søndagene

[Bilde på side 79]

Amy Foote (helt til høyre) og høyttalerbilen hun brukte

[Bilde på side 80]

Robert Logan, legen som forkynte for alle sine pasienter

[Bilde på side 82]

Thomas Banks, som var avdelingstilsynsmann i mange år

[Bilde på side 84]

Edgar Carter med den sykkelen han brukte i kretstjenesten

[Bilde på side 90]

De første misjonærene fra Gilead som kom til Jamaica. Fra venstre mot høyre: Lee Dillon, Aleck Bangle, Edgar Carter og William Johnson

[Bilde på side 92]

Theodore Nunes, skredderen som forkynte for den tidligere britiske statsminister David Lloyd George

[Bilde på side 95]

Den Rikets sal som prestene motsatte seg byggingen av i 1952 og 1953

[Bilde på side 97]

Det nåværende avdelingskontoret

[Bilde på side 103]

Den kombinerte Rikets sal og stevnehall som ble fullført i 1980