Zimbabwe

SE PÅ kartet på innsiden av permen foran i denne årboken. Hvis du lar fingeren løpe nedover mot den sørlige delen av Afrika, finner du i kontinentets indre et lite land som heter Zimbabwe (tidligere Sør-Rhodesia og Rhodesia). Det ligger mellom elvene Limpopo og Zambezi. Zimbabwe grenser mot Zambia i nord, mot Moçambique i øst, mot Sør-Afrika i sør og mot Botswana i vest.

Navnet «Zimbabwe» har tilknytning til flere grupper med gamle steinruiner i landet. De fleste av disse er oppført på en spesiell måte uten mørtel og vitner om  stor dyktighet hos dem som utførte arbeidet. Noen mener at navnet egentlig betyr «steinstedet» eller «hellige hus». Enkelte mener at det betyr «tingplass eller høvdingsete». Uansett hva som er navnets nøyaktige betydning, har det tilknytning til imponerende steinbygninger som bærer bud om et blomstrende samfunnsliv en gang i fortiden. Og nå er det blitt det offisielle navnet på hele landet.

De politiske forholdene i dette landet har stort sett vært rolige, når vi ser bort fra 1970-årene. I nesten hele dette tiåret rådde det krigstilstand med stadige skyteepisoder. Kampen gjaldt flertallsstyre. Fra tidlig i 1920-årene og fram til 1965 var landet en selvstyrt koloni under Storbritannia, og et hvitt mindretall satt med regjeringsmakten. Storbritannia ville ikke gå med på å gi landet uavhengighet hvis det ikke også fikk flertallsstyre, og derfor kom regjeringen i 1965 med en ensidig uavhengighetserklæring. Grunnlaget var nå lagt for en misnøye som stadig fikk ny næring, slik at den vokste og til slutt slo ut i et opprør mot mindretallsstyret. De omfattende krigshandlingene i denne forbindelse sluttet ikke før i 1980. I dette året ble det for første gang holdt valg på et flertallsstyre i landet. Samtidig ble det nye navnet, «Zimbabwe», tatt i bruk.

NATURRIKDOMMER

Rent klimamessig kan Zimbabwe by på alt hva hjertet måtte begjære, og mer til — forfriskende og kjølig regn om sommeren og varme, solfylte dager om vinteren. Og temperaturen? Den er bortimot ideell de fleste steder i landet. I hovedstaden Harare (tidligere Salisbury) er den gjennomsnittlige maksimumstemperaturen 28 grader celsius om sommeren og 18 grader om vinteren.

 Dette behagelige klimaet har i høy grad bidratt til veksten i dette landet, som har omtrent alt. Hva er det som spesielt får dine tenner til å løpe i vann? Milde tropefrukter som bananer, papaya eller mango? Vi har dem her. Eller foretrekker du friskere frukter som epler, pærer, ferskener eller nektariner? Det kan du også få i Zimbabwe.

Av naturherligheter har vi i vest de berømte Victoriafallene, et av vår tids sju underverker. I øst har vi vakre fjellandskaper. Rundt omkring ellers i landet ligger forskjellige fredede områder hvor det finnes mange ville dyr.

Det er altså mye interessant å se her, men det vi spesielt ønsker å fortelle om, er den slags skatter som Jehova omtaler gjennom profeten Haggai (2: 7). Ja, slike «skatter» fra «alle folkeslag» har vi også i Zimbabwe — mennesker som utøver ren tilbedelse. Men hvordan er de blitt slike skatter?

DE FØRSTE SPOR AV INTERESSE

Det er vanskelig å fastslå helt nøyaktig når budskapet om Guds rike først kom til dette landet. Men vi har opptegnelser som viser at en god del av Selskapets litteratur på engelsk allerede i 1910 sirkulerte i Malawi (som da het Nyasaland) i nord og i Sør-Afrika. Det budskapet som disse bøkene inneholdt, ble iallfall i 1920-årene brakt inn i Zimbabwe (det daværende Sør-Rhodesia) av omreisende arbeidere. Ut fra denne begynnelse i det små kom det etter hvert i gang studiegrupper på forskjellige sentrale steder, fra Mutare på grensen mot Moçambique og til Hwange, en stor gruveby i nærheten av Victoriafallene i vest.

En av dem som lærte sannheten å kjenne i den  første tiden, var Hamilton K. Maseko, som fremdeles tjener trofast som eldste i Pretoria i Sør-Afrika. Han sier: «I 1924 reiste jeg fra Nyasaland til Bulawayo, og der begynte jeg å komme sammen med bibelstudentene. Jeg syntes at det som disse menneskene studerte, virket fornuftig, og det hjalp meg til å forstå Bibelens løfter.» Han ble der i to år før han reiste videre til Sør-Afrika.

En av de andre som forkynte Guds sannhet i Zimbabwe på et tidlig tidspunkt, var Nason Mukaronda. Ja, han var antagelig den første som ble døpt i dette landet. Det skjedde i 1924. Han begynte i heltidstjenesten i 1947, ble kretstilsynsmann i 1948 og er fremdeles i full virksomhet, nå som spesialpioner, i en alder av 82 år.

 PARALLELL UTVIKLING INNEN TO FORSKJELLIGE GRUPPER

På grunn av omstendighetene i dette landet vokste interessen for Rikets budskap parallelt innen to forskjellige befolkningsgrupper. Dette hadde med raseskillet å gjøre. La oss først se på den utviklingen som fant sted blant de afrikansktalende.

Det var antagelig i 1924 sannheten for alvor begynte å slå rot her. Idet året ble Nathan Muchinguri kjent med sannheten i de østlige landsdeler. Han sier: «De menneskene som kom til oss med sannheten, var to menn fra Nyasaland. De nøyde seg ikke bare med å gjøre oss kjent med den sanne lære, men sa også at hvis vi ville være Guds folk, måtte vi være rene av hjerte og ha rene handlinger.» Han ble døpt samme år og ble senere benyttet av Selskapet som den første oversetter av bibelsk litteratur til shona, det språk som størstedelen av befolkningen snakker.

To andre som gjorde et banebrytende arbeid på den tiden, var Wilson Stima og Robin Manyochi. Bror Stima ble først interessert i sannheten da han var i Malawi i 1925. Deretter kom han til Zimbabwe og slo seg ned i Mutare, hvor han ble til stor hjelp for den nydannede gruppen. Senere flyttet han til Bulawayo, og i 1948 ble han en av våre første pionerer. Bror Stima er nå 76 år gammel og har tjent som spesialpioner siden 1955.

Den andre broren, Robin Manyochi, begynte sin teokratiske løpebane i 1929. Han var da i Bulawayo, Zimbabwes nest største by. Men han ble døpt i Salisbury (nå Harare) i 1932. Da han kom til Harare, varte det ikke lenge før han kom i kontakt med Willie Kuchocha og noen andre som utgjorde den eneste menigheten i dette området.

 De forstod imidlertid snart at ikke alle i menigheten var sanne vitner for Jehova. Men bror Manyochi kan selv fortelle hva som skjedde:

«I 1932 kom det et brev fra avdelingskontoret i Cape Town som oppfordret oss til å begynne å forkynne fra hus til hus. Fram til da hadde vi ikke gjort dette. I hele menigheten var det bare bror Kaunda og hans kone og Willie Kuchocha og jeg som mente at vi burde følge oppfordringen. Dette førte til at vi ble ekskludert av menigheten. Men senere forstod også andre at arbeidet fra hus til hus var i samsvar med Bibelen, og de begynte å komme sammen med oss. Hvordan gikk det så med dem som motarbeidet denne forkynnelsesmetoden? I 1933 var myndighetene urolige på grunn av den tiltagende virksomheten. De trodde at den tidligere tilsynsmannen og hans assistent fremdeles var menighetens ’anførere’, og deporterte dem.»

Bror Manyochi hadde mange interessante opplevelser i sine første år i sannheten. Ved en anledning ble han ført fram for den lokale distriktskommissæren på grunn av sin forkynnelse. Da embetsmannen spurte hvor han hadde lært det han forkynte, svarte han: «Jeg har lært det i Bibelen, den boken dere har kommet hit til Afrika med. Jeg forklarer bare for folk det som jeg har lært av Bibelen.»

Robin Manyochi er nå 85 år gammel. Han og hans kone, Rosie, er fremdeles spesialpionerer etter at de har vært mange år i kretstjenesten. En nyere rapport fra en kretstilsynsmann angående bror Manyochi er ganske interessant. Han skriver: «Denne gamle mannen utfører et fantastisk arbeid. Han har mange bibelstudier. De fleste forkynnerne støtter seg til ham.»

 ARBEIDET KOMMER I GANG BLANT DE ENGELSKTALENDE

La oss nå se hva som skjedde blant de engelsktalende. Merkelig nok begynte sannheten å bli sådd omtrent samtidig blant dem som blant de afrikansktalende, men det var andre som utførte arbeidet. Det begynte i 1921 da tre brødre fra det sørafrikanske avdelingskontoret i Cape Town, Henry Ancketill, P. J. deJager og P. Williams, foretok en kortvarig reise til dette landet og holdt foredrag i Bulawayo og Salisbury. Andre kom etter i 1924 og 1925, hovedsakelig for å forsøke å få arbeidet juridisk anerkjent, men det førte ikke fram.

Det var meget begrenset hva disse engelsktalende  vitnene kunne gjøre, for de hadde ikke lov til å ta kontakt med den afrikanske del av befolkningen, som utgjorde flertallet. Men sannhetens sæd ble sådd.

Ett sted hvor Rikets sannhet virkelig slo rot, var på en stor plantasje på 610 000 hektar i en fjern avkrok av landet, hvor Jack McLuckie arbeidet. Dette var i 1928. Jacks kone, Dorell, var i Sør-Afrika på den tiden, og der fikk hun høre Rikets budskap av Jacks bror, Bert. Det førte til at Jack fikk de sju bindene av Studier i Skriften.

Jack satte så stor pris på disse bøkene at han øyeblikkelig følte trang til å gi dette budskapet videre til sine venner. Men det var ingen lett oppgave. Nærmeste postkontor lå 90 kilometer borte, og det var langt mellom naboene. De eneste tilgjengelige transportmidler var muldyr og oksekjerrer. Jack skrev uforferdet etter brosjyrer som han kunne spre. Når det var selskapelige sammenkomster på plantasjen, benyttet han alltid anledningen til å avlegge et vitnesbyrd om Riket. Jack og hans bror Bert (som ble kalt «onkel Jack» og «onkel Bertie») og deres familier viste etter hvert så stor iver i tjenesten at sannheten ble omtalt som «McLuckie-religionen» i hele den sørlige delen av landet.

ARBEIDET FORTSETTER I 1930-ÅRENE

Brødrene ved avdelingskontoret i Sør-Afrika var fremdeles innstilt på å bidra til at Rikets budskap ble godt kjent blant alle raser. I 1932 sendte de derfor fire pionerer til landet. En av dem var Robert Nisbet, som nå er i Australia. Deres besøk var ikke uten problemer. De hadde vært i landet bare i ti dager da de ble innkalt til de myndigheter som hadde ansvaret for etterforskning av kriminelle  saker. Noen dager senere fikk de beskjed om å forlate landet innen 48 timer, og det ble sagt at avgjørelsen ikke kunne ankes. Men de anket allikevel, og bror Nisbet forteller hvordan det gikk: «Vi fikk lov til å bli i seks måneder forutsatt at vi ikke arbeidet blant afrikanerne.» Det var tydeligvis dette myndighetene fryktet mest på den tiden.

Dette besøket i 1932 gav ikke så store resultater. Men en ny reise i 1938 var mer fruktbringende. På den tiden var det så mange forkynnere at det var mulig å opprette den første engelsktalende menigheten.

 EN SKRANKE MELLOM FOLKEGRUPPER BLIR FJERNET

Mens dette pågikk, dukket det opp én som skulle komme til å bidra sterkt til å få arbeidet i fastere gjenge, spesielt i området omkring Bulawayo. Dette var Willie McGregor, som nå er 80 år gammel og tjener som eldste i en av menighetene i Bulawayo. Bror McGregor, som ble døpt i Skottland i 1924, kom til Zimbabwe i 1929 som ung bankfunksjonær. I 1933 slo han seg ned i Bulawayo. Der ble han til stor nytte for brødrene gjennom noen meget vanskelige år.

Husk at myndighetene i alle disse årene var lite forekommende mot vitnene, særlig når det gjaldt å tillate kontakt med de afrikanske brødrene. Robert Nisbet sier det slik: «Den motstand vi møtte hos myndighetene og mange hvite rhodesiere, hadde vært helt overveldende sett fra et menneskelig synspunkt.» Motstanderne var stadig opptatt av å hindre at Rikets budskap spredte seg til de afrikansktalende.

På bakgrunn av dette er det interessant å lese om det første Vakttårn-studium som ble arrangert for en raseblandet forsamling i dette landet. Det ble holdt ved hjelp av to tolker. Vi lar Willie McGregor fortelle om det:

«Da studiet hadde vart en halvtimes tid, så vi at en gruppe på mellom 12 og 15 ridende politifolk kom imot oss. Dette forårsaket en viss nervøsitet i forsamlingen. Jeg bad brødrene om å fortsette studiet på samme måte som før. Da politimennene kom nærmere, slo de krets om studiegruppen (studiet ble holdt ute i friluft under et tre) et lite stykke fra oss, men innen hørevidde og med hestene vendt mot oss. Politifolkene ble der helt til  den avsluttende bønnen, da de på et gitt signal snudde hestene og red vekk.» De foretok ingen arrestasjoner, og de forstyrret ikke. Var dette begynnelsen til at skranken mellom folkegruppene kunne fjernes? Hendelsen kunne virke ubetydelig, men den utgjorde så avgjort et skritt framover.

KAMPEN FOR DET GODE BUDSKAP BLIR FØRT FOR DOMSTOLENE

Myndighetene hadde ikke klart å hindre at sannheten slo rot i Zimbabwe, men nå lot de sin motstand komme til uttrykk på andre måter. Det tiåret som begynte i 1936, skulle faktisk vise seg å bli preget av den mest intense forfølgelse fra myndighetenes side som arbeidet hadde vært utsatt for i dette landet.

I dette året ble det vedtatt en lov om oppvigleri, og i den forbindelse ble 14 av Selskapets publikasjoner stemplet som oppviglerske. Som en følge av dette kom en prøvesak for retten i 1937. Her kommer Willie McGregors beretning om det som skjedde:

«En lavere domstol i Bulawayo avsa kjennelse for at publikasjonene var oppviglerske, men denne kjennelsen ble anket, og en høyere domstol i Bulawayo kom til at publikasjonene ikke var oppviglerske i lovens forstand.» Det er tydelig at myndighetene på den tiden var fast besluttet på å stanse utbredelsen av vår bibelske litteratur, for «staten anket da denne avgjørelsen til appellretten i Bloemfontein i Sør-Afrika. Denne domstolen opprettholdt i mars 1938 den kjennelse som hadde falt i den høyere retten i Bulawayo, nemlig at litteraturen ikke var oppviglersk, og anken ble avvist». Denne saken førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd. Avisen Bulawayo Chronicle gav et fullstendig  referat av domspremissene. George Phillips fra Selskapets kontor i Cape Town satt ved siden av Selskapets advokat i retten og hjalp ham med å finne dekkende skriftsteder og forklare utdrag av de publikasjonene som var blitt stemplet som oppviglerske. Selskapets advokat ved denne anledning var Hugh Beadle, som senere ble høyesterettsjustitiarius i Rhodesia (Zimbabwe).

MOTSTANDEN ØKER

I 1939 innledet motstanderne en mer intens kampanje for å hindre virksomheten til den lille, men fremgangsrike gruppen av nidkjære vitner. Det var nå 477 forkynnere i landet, og av dem var 16 hvite. Motstanden var særlig rettet mot de hvite forkynnerne.

Familien Bert McLuckie flyttet samme år til Zimbabwe, og dette skulle vise seg å få meget stor  betydning for Rikets gjerning i de påfølgende årene. Bert var Jacks bror, og han hadde med seg sin kone, Carmen, og barna deres. Bert McLuckie er nå over 85 år gammel og er fremdeles kjent for sine oppildnende taler og sin utrettelige nidkjærhet for Jehova. Denne nidkjærheten førte ham og hans familie opp i mange interessante og spennende opplevelser, som vi skal se.

I løpet av 1940 var det en god del uro og bekymrede diskusjoner på grunn av Jehovas folks virksomhet, særlig blant religiøse ledere. Avisene offentliggjorde brev som var skrevet for å rakke ned på Jehovas gjerning. Som et mottiltak mot dette trykte Selskapets kontor i Cape Town en traktat som het «Religiøs intoleranse i Sør-Rhodesia». Den var stilet «Til alle fredselskende rhodesiere». Denne traktaten ble levert til alle hjem, kontorer og arbeidsplasser i Bulawayo og omegn.

I november 1940 utnyttet myndighetene krigshysteriet til å forby import og distribusjon av all Selskapets litteratur. Den lille gruppen brødre, som blant annet bestod av slike nidkjære personer som Jack og Bert McLuckie og Willie McGregor, besluttet seg for å prøve gyldigheten av dette forbudet. Dermed gikk de ut med litteraturen. Da ble det spetakkel. Politiet gikk til arrestasjoner, og deretter ble det rettssaker. Til å begynne med ble de fleste saker avvist av domstolen. Men det varte ikke lenge.

En interessant episode fant sted da både Bert og Jack McLuckie stod for retten. Jack var av den typen som mislikte å bli løslatt på grunn av bevisets stilling. Han ville heller ta en fengselsstraff. Bert forteller hvordan det hele gikk til:

«Jeg fikk lov til å stille spørsmål til dem som  vitnet mot Jack. Det er ganske stor familielikhet mellom oss, og jeg spurte derfor vitnene om de kunne sverge på at det var Jack som hadde kommet til dem, og ikke jeg. De innrømmet at de ikke kunne si det med sikkerhet, og saken ble derfor avvist til ergrelse for Jack.»

En god del av brødrene havnet i fengsel på den tiden, noen for å ha distribuert forbudt litteratur og andre i forbindelse med saker som gjaldt deres kristne nøytralitet. En av dem var Willie McGregor. Bror McGregor, som var bankfunksjonær på den tiden, ble oppsagt i banken. Han forteller følgende om sitt fengselsopphold: «Jeg var den eneste fangen i det europeiske fengslet som ble satt til å gjøre tvangsarbeid. Folk som var blitt dømt for drap, ran og vold av forskjellige slag, fikk fordrive tiden med å spille sjakk og domino og lese bøker, mens jeg ble satt til å male rør og treverk på utsiden av bygningen.»

SITUASJONEN ENDRER SEG I 1940-ÅRENE

I begynnelsen av dette tiåret var det ingen særlig forandring å spore i myndighetenes holdning til Rikets gjerning. I 1942 (det året Bert McLuckie for annen gang var i fengsel i fire og en halv måned) tok brødrene utdrag fra årboken og trykte en brosjyre som het «Jehovas vitner — hvem er de? Hva går deres arbeid ut på?» Det førte til nye arrestasjoner. Det gjorde ikke noe fra eller til at det ikke stod noe i brosjyren om hvem som var utgiver. Blant dem som ble arrestert, var Willie McGregor og Gerry Arsenis, en nydøpt gresk bror i Salisbury.

Men etter hvert ble situasjonen annerledes. Visse tegn tydet på at en oppmykning var i ferd med å skje. I et langt brev til Bulawayo Chronicle skrev en kvinne: «McLuckie kom hjem til oss. Han  kom meget stillferdig med Bibelen i hånden, og da jeg lukket opp døren, sa han høflig: ’Jeg har et budskap til dere, vil dere høre det?’ Jeg svarte sint: ’Har dere ennå ikke lært?’ Da svarte han: ’Hva mener De? Mener De fordi vi har sittet inne?’ Jeg sa ja og ropte på min mann for å overlate til ham å ordne opp i situasjonen. Hva kunne vi vel gjøre? Han var så høflig og stod der med Bibelen i hånden. Husets herre kunne ikke sparke ham vekk fra trammen eller tilkalle politiet — det var ikke noe ved hans opptreden som vi kunne kritisere. Han gjorde oss perpleks og gikk like rolig som han hadde kommet.»

I løpet av de årene den annen verdenskrig raste, fortsatte forkynnertallet å øke. I 1943 var det kommet opp i 1090. Til tross for at det var lagt restriksjoner på arbeidet, ble det året etter arrangert to stevner for de afrikansktalende brødrene og et lite stevne for den engelsktalende menigheten. Alt i alt var 1101 til stede ved disse tre stevnene, og dette viser at de afrikanske vitnene var meget aktive i løpet av hele denne tiden da de hvite brødrene hadde det så vanskelig.

RESTRIKSJONENE OPPHEVES

I 1946 besluttet myndighetene å oppheve restriksjonene på import og distribusjon av Selskapets litteratur. Dette vakte stor glede blant brødrene. Men mange trengte opplæring i tjenesten fra hus til hus. På dette tidspunkt var det også behov for en bedre organisering av arbeidet i landet. Et viktig skritt i retning av å dekke dette behovet ble tatt den 1. juli 1947, da Bert McLuckie fikk i oppdrag å åpne et depot for Selskapet i Bulawayo. Dette depotet skulle stå under ledelse av avdelingskontoret i Sør-Afrika.

 PIONERVIRKSOMHETEN KOMMER I GANG

Hittil er det ikke sagt så mye om pionertjenesten. Denne virksomheten kom i gang for alvor i 1947. Tidligere hadde det bare vært to eller tre pionerer her, og enkelte år var det ingen. I 1947 hadde vi tre pionerer, og to av dem var Nason Mukaronda og Robin Manyochi.

Fra da av gikk det raskt framover med pionervirksomheten. I 1949 hadde vi et gjennomsnitt på 114 pionerer, og i 1950 gjorde tallet et ytterligere hopp framover på 156 prosent, slik at resultatet ble 292 pionerer. I 1949 fikk vi også vår første spesialpioner, Zachariah Noah. Det var begynt å komme fart i arbeidet.

ORGANISERING MED TANKE PÅ FRAMTIDIG VIRKSOMHET

Fram til nå hadde avdelingskontoret i Sør-Afrika ført tilsyn med arbeidet i dette landet. Men i 1948 skjedde det en forandring som skulle få stor betydning. I januar det året ankom vår første medarbeider som hadde fått opplæring ved Gilead-skolen. Han ble omtalt i årboken som vår «gave fra Gilead». Mannen var Eric Cooke. Like etter at han var kommet, fikk vi også besøk av bror N. H. Knorr og bror M. G. Henschel. Deres besøk resulterte i at det ble tatt et nytt, stort skritt framover i retning av en bedre ledelse og organisering av menighetene. Det ble nemlig opprettet et avdelingskontor den 1. september 1948 med Eric Cooke som avdelingstilsynsmann.

Det var tydelig at det var behov for bedre tilsyn med arbeidet. Antall forkynnere var nå over 3500, og de utførte sin tjeneste i 117 menigheter. I 1948 ble disse menighetene inndelt i fem kretser. Du kan sikkert forestille deg hvilken oppgave våre  kretstilsynsmenn hadde, når fem personer skulle ta seg av et land på nærmere 400 000 kvadratkilometer. Noen av deres reiser foregikk med buss eller tog, men sykkelen var deres viktigste framkomstmiddel. Men det var en begynnelse.

MER HJELP FRA GILEAD

Du husker sikkert at det hele tiden hadde vært en hindring i arbeidet at de europeiske brødrene ikke kunne arbeide i afrikanske distrikter. Hvite brødre kunne ikke engang få utføre tilsynstjeneste i det som den gang ble kalt de innfødtes reservater. Slik var forholdene da fire misjonærer fra Gilead-skolens tiende klasse ankom i februar 1949. De fire var George og Ruby Bradley, Myrtle Taylor og Phyllis Kite. Eric Cook og Myrtle Taylor giftet seg senere med hverandre og tjener nå som misjonærer i Sør-Afrika.

De fire nye misjonærene fikk tillatelse til å oppholde seg i landet, men bare som en prøveordning.  Hvorfor? Ifølge lederen for innvandrerkontoret skyldtes det at Jehovas vitner fremdeles var ’i unåde’. Men da Eric Cooke i noen måneder hadde arbeidet blant de hvite i Bulawayo, ble han innkalt til innvandrerkontoret og meddelt at prøvetiden nå var ute. Alle fire fikk permanent oppholdstillatelse. Dette var en seier som bante veien for andre misjonærer som kom til landet fra Gilead i årene framover.

FREMGANG OG VEKST

Denne seieren betydde ikke en opphevelse av restriksjonene mot at hvite kunne arbeide i områder som var reservert for afrikanere, men den bidrog i høy grad til å styrke Rikets gjerning i de engelsktalendes områder. I Bulawayo, hvor avdelingskontoret og misjonærhjemmet lå til å begynne med, hadde for eksempel den engelske menigheten en økning i antall forkynnere på 54 prosent i 1949.

Fra denne menigheten kom en av våre første pionerer som fikk gjennomgå Gilead-skolen, Doreen Kilgour. Hun gikk ut av skolen i 1956, og etter at hun hadde arbeidet noen år her i Zimbabwe, ble hun forflyttet til Sør-Afrika, hvor hun utførte misjonærtjeneste til februar 1983. Da kom hun tilbake hit for å ta seg av sin gamle mor. Hun utgjør fremdeles et godt eksempel for andre i sin tjeneste som spesialpioner.

I denne tiden skjedde det en rask vekst. I de tre årene fra 1948 til 1951 økte forkynnerantallet fra 4232 til 9088. Antall menigheter økte fra 117 til 191 og antall kretser fra fem til sju. I tjenesteåret 1951 var det en økning på 37 prosent i gjennomsnittlig antall forkynnere.

 UVENTET HJELP

La oss oppholde oss litt ved den usikkerhetsfølelsen mange hadde fått overfor Jehovas vitner med hensyn til deres motiver. Vi kan belyse dette med den opplevelsen George Bradley hadde i Salisbury i juni 1950, etter at avdelingskontoret og misjonærhjemmet var blitt flyttet til hovedstaden.

Mens bror Bradley var opptatt i gatearbeidet, kom en velkledd mann bort til ham. Mannen var tydeligvis rystet over å se at Vakttårnet og Våkn opp! ble tilbudt så åpenlyst, og spurte: «Er ikke dette kommunistisk?» Da han ble forsikret om at det ikke var tilfellet, sa han: «Jeg er Dendy-Young, medlem av parlamentet, og jeg må si at jeg ikke aner det minste om deres arbeid.» Han tok imot to blad og bad oss om å besøke ham på hans kontor dagen etter.

Under dette besøket sa Dendy-Young at bladene var helt ufarlige, og han bad om å få et brev med en klar redegjørelse for våre motiver og hensikten  med vårt arbeid. Hvorfor bad han om dette? Fordi parlamentet skulle drøfte loven om oppvigleri, og Dendy-Young hadde en følelse av at Jehovas vitner skulle vurderes i denne forbindelse. Han ville gjerne lese opp et brev med korrekte opplysninger for parlamentet. Han holdt også ord og leste opp hele brevet.

Lovforslaget ble vedtatt, men loven er aldri blitt brukt mot Jehovas vitner.

PROBLEMER I FORBINDELSE MED IMPORT

Tidlig i 1950-årene måtte vi kjempe hardt for å få importere bibelsk litteratur. Helt fra det ble opprettet et depot i 1947, hadde vi hvert år fått en importtillatelse som var basert på en begrenset kvote av amerikanske dollar. Da vi søkte i begynnelsen av 1950, ventet vi derfor at det samme skulle skje igjen. Men helt overraskende ble vår søknad avslått. Da avdelingskontoret søkte om å få  innføre litteraturen som gave, ble også dette avslått. Hva skulle vi da gjøre?

Vår eneste mulighet var å fortsette å søke i håp om at myndighetene skulle gi etter og la oss få importere litteraturen. I august 1951 fikk vi endelig tillatelse til å innføre litteratur som gave. Derved ville ikke utenlandsk valuta gå ut av landet, og statens valutareserver i utlandet ville ikke bli berørt.

Den første lisensen vi fikk etter denne ordningen, gav oss anledning til å innføre bøker til en verdi av 11 200 dollar. Vi tenkte at dette måtte bero på en feil, men bestemte oss for å benytte oss av denne muligheten i tilfelle vi ikke skulle få flere importtillatelser. Dermed bestilte vi bøker for hele beløpet og fikk blant annet 32 000 eksemplarer av boken Hva har religionen gjort for menneskeheten? Vi gleder oss over at denne boken viste seg å bli til god hjelp i bibelstudiearbeidet, for vi kunne tilby bøker fra denne første sendingen helt fram til 1975—24 år senere!

ORGANISASJONEN STYRKES FOR Å DEKKE BEHOVENE

Arbeidet skjøt fart i årene etter at avdelingskontoret ble opprettet i 1948. Tall kan virke tørre, men de kan også tjene til opplysning. I 1949 hadde vi for eksempel fem kretsstevner med til sammen 7415 til stede, og 647 ble døpt. I de tre påfølgende årene ble 5186 døpt som symbol på sin innvielse til Jehova. Dette var 1587 flere enn det gjennomsnittlige antall forkynnere i hele landet i det året avdelingskontoret ble opprettet.

Det var også noe annet som skjedde. I desember 1952 fikk vi et nytt besøk av bror Knorr og bror Henschel. Denne gangen ble det arrangert et  stevne i friluft midt i regntiden, og ved dette stevnet holdt våre gjester sine foredrag for 15 000 tilhørere, dobbelt så mange som i 1949.

Alt dette betydde at organisasjonen måtte styrkes. Under dette besøket ble det derfor kjøpt et hus midt i hovedstaden. Det tjente som misjonærhjem og avdelingskontor i de følgende 20 årene.

OMRÅDETJENESTEN GIR GODE RESULTATER

Fram til 1953 tok avdelingskontoret hånd om det arbeidet som vanligvis blir utført av en områdetilsynsmann. Men nå var det tydelig at det var behov for en fast områdetilsynsmann. Blant annet var det nå blitt 13 kretser. Fra denne tiden av var det derfor stadig noen som virket som områdetilsynsmenn, og i en årrekke framover var dette hovedsakelig misjonærer fra Gilead.

Det var stadig visse strøk områdetilsynsmennene ikke fikk adgang til, men deres arbeid var likevel nyttig. Det hjalp blant annet mange jordbrukere og gruvearbeidere til å fri seg fra urette inntrykk som de hadde dannet seg av vårt arbeid.

Et eksempel som belyser dette, er det som skjedde en gang det ble holdt et kretsstevne i Mberengwa, en liten landsby i et stort jordbruks- og gruvedistrikt med europeisk dominans i den sørlige delen av landet. Under forberedelsene til stevnet var Ruby Bradley ute i forkynnelsesarbeidet og kom til en pensjonist som bodde på et gruveselskaps område. Denne mannen hadde sterke fordommer mot vår virksomhet. Han var meget bekymret over den virkning den kunne ha på det afrikanske folk.

Da han hadde fått snakke ut om sine bekymringer,  spurte søster Bradley: «Kunne De tenke Dem å la meg få lov til å forklare hva vårt arbeid egentlig går ut på?» Dette gikk han med på. I løpet av de neste minuttene forklarte hun så hensikten med Rikets arbeid og hvordan det blir drevet. Hun fortalte ham også hva enkelte av direktørene for de store gruveselskapene hadde sagt om de afrikanske vitnenes ærlighet og pålitelighet (og han kjente selv en av disse direktørene). Det han fikk høre, gjorde så sterkt inntrykk på ham at han tok imot fire bøker og abonnerte på både Vakttårnet og Våkn opp!

Dette besøket gav gode resultater. Det var sterk motstand mot vårt stevne, og vi visste at noen forsøkte å hindre at det ble holdt. Denne oppriktige mannen så det som sin oppgave å rette på misforståelsene. Han gikk til landsbyens hotell, hvor mange var samlet, og fortalte dem hva han hadde fått vite. Senere hadde vi ikke problemer med å arrangere stevner i dette distriktet.

Interessen for Rikets budskap grep usedvanlig sterkt om seg i disse avsidesliggende distriktene på den tiden. Områdetilsynsmannen og hans kone slapp ofte opp for litteratur og gikk over til å tilby abonnementer.

Områdetilsynsmannens arbeid førte også mye godt med seg i forbindelse med visningen av Selskapets filmer. Den første av dem var «Den nye verdens samfunn i virksomhet», og den ble vist i 1954, første gang ved et kretsstevne. Det var i alt omkring 700 forkynnere i kretsen, men ved denne anledning var det hele 3378 til stede. Det var ganske fantastisk. Andre filmer som ble vist senere, trakk også fulle hus, og mange av tilskuerne gav uttrykk for at de var overrasket over at Jehovas organisasjon er verdensomfattende.

 ET RENSELSESARBEID BEGYNNER

Vi har allerede nevnt at vi hadde en meget sterk vekst i begynnelsen av 1950-årene. Men det skulle vise seg at det oppstod visse problemer i denne forbindelse. Det kom nemlig for dagen at mange ble døpt uten at de hadde renset seg for urette skikker og vaner. Blant annet hendte det at mange som mer eller mindre tilfeldig var til stede ved kretsstevner, ble døpt uten at de egentlig hadde innviet seg til Jehova. For noen var dette bare en forbigående interesse, og for andre var det et utslag av nyfikenhet overfor noe som var nytt for dem.

Dessuten var det mange som ikke hadde inngått lovformelig ekteskap. Før det kom hvite mennesker til dette landet, foregikk ekteskapsinngåelser etter afrikansk skikk. Det vil si at ekteskap gjerne ble arrangert ved hjelp av en mellommann, og at det ble betalt brudepris og så videre. Disse skikkene fortsatte også etter at myndighetene krevde at inngåelse av ekteskap skulle registreres hos de borgerlige myndigheter. For å skjære gjennom en del problemer bestemte myndighetene at alle stammeekteskap som var blitt inngått før den 1. januar 1951, skulle betraktes som gyldige. Men etter denne dato skulle alle ekteskap registreres på lovformelig måte for å bli anerkjent som gyldige. Gammel vane er som kjent vond å vende, og mange fortsatte derfor å holde seg til sine gamle skikker.

Men Selskapet kunne ikke anerkjenne stammeekteskap som var inngått etter 1. januar 1951, når de ikke lenger ble godtatt av myndighetene. (Rom. 13: 1, 2; Luk. 2: 1—5) Hele saken ble studert omhyggelig, og menighetene ble underrettet om de bibelske kravene. Alle som hadde giftet seg etter  januar 1951, og som ikke hadde sørget for å gjøre det på lovformelig måte, fikk seks måneder på seg til å få sitt ekteskap registrert. Hvis de etter utløpet av denne tiden ikke hadde foretatt seg noe med saken, uten at det forelå en plausibel grunn til å utsette det, var det ikke annet å gjøre enn å utstøte dem.

Det var oppmuntrende å se at en rekke mennesker som befant seg i denne situasjonen, hadde så stor kjærlighet til Jehova at de øyeblikkelig tok de nødvendige skritt for å få brakt sitt ekteskap i harmoni med Bibelen. Dette var ikke alltid så enkelt. Det medførte at mange måtte reise til et av nabolandene eller tilkalle slektninger fra disse landene før de fikk ordnet de nødvendige papirer med tillatelse til å få ekteskapet registrert.

Men det var også noen som ikke egentlig ønsket å innrette sitt liv etter Jehovas vilje. I begynnelsen av 1955 ble det derfor nødvendig å utstøte flere hundre som ikke ville akseptere Jehovas rettferdige normer. I den senere tid har det vært oppmuntrende å se at noen av dem som ble utstøtt den gangen, omsider har legalisert sitt ekteskap, er blitt gjenopptatt i menigheten og nå er lykkelige tjenere for Jehova.

ET TILBAKESLAG I PIONERTJENESTEN

I 1949 begynte pionertjenesten å ta seg opp. I dette året hadde vi 114 pionerer. Bare tre år senere, i 1952, var det et gjennomsnitt på 949 pionerer, foruten seks spesialpionerer. Dette var gledelig. Men etter hvert som tiden gikk, kom det for dagen at en meget stor del av disse pionerene ikke sendte inn nøyaktige rapporter. Det var mange som bare rapporterte den fastsatte kvoten på 100  timer i stedet for å rapportere det antall timer de faktisk brukte i felttjenesten. Hva kunne dette komme av? Det skyldtes at mange av dem ikke kunne lese og skrive og derfor ikke kunne holde ordentlig regning med sin felttjeneste.

I 1955 ble denne saken drøftet med Selskapets hovedkontor, og avdelingskontoret fikk beskjed om at bare de som kunne lese og skrive, burde fortsette å stå på listen over pionerer. Dermed raste antall pionerer ned. Dette skjedde selvfølgelig gradvis, etter hvert som kretstilsynsmennene besøkte de menighetene som disse pionerene var knyttet til. Det gleder oss å kunne si at mange av disse etter hvert har sluttet seg til pionerenes rekker igjen som en følge av den lese- og skriveopplæring som menighetene har gitt. Helt fram til 1970-årene var det noen som gjorde det.

KAMPEN FOR Å BLI ANERKJENT

Her kan det passe å komme tilbake til ønsket om å føre bedre tilsyn med våre menigheter i reservatene. Fram til denne tiden hadde ikke områdetilsynsmennene, som for det meste var europeere, fått tillatelse til å komme inn i disse delene av landet. Det vil si at praktisk talt halve landet lå utenfor deres rekkevidde. De kunne tjene sammen med kretstilsynsmennene og overvære kretsstevner, men det måtte foregå utenfor disse distriktene. Dette vanskeliggjorde i høy grad Selskapets anstrengelser for å styrke menighetene i reservatene.

Hva kunne gjøres? I bunn og grunn bestod problemet i at vi ikke var et anerkjent religionssamfunn. Spørsmålet var derfor: Hvordan kunne vi bli anerkjent?

 Lester Davey, som hadde kommet fra Gilead-skolen i 1954, og som nå tjente som avdelingstilsynsmann, tenkte at vi ville være et skritt på veien til å bli anerkjent hvis vi fikk tillatelse til å foreta vielser. Så langt tilbake som i 1949 hadde Jehovas vitner søkt om å få tillatelse til å ha egne vigselsmenn, men disse søknadene var alltid blitt avslått.

Noe som særlig var til hinder for at vi kunne ha våre egne vigselsmenn, var den omstendighet at alle Jehovas vitner er forkynnere. Ordningen var nemlig slik at enhver forkynner i et anerkjent religiøst samfunn kunne foreta vielser, og myndighetene hevdet at resultatet av en godkjennelse kunne bli at et hvilket som helst Jehovas vitne kunne vie folk. Vi forsikret dem om at bare de som tjente som spesielle representanter for Selskapet og hadde spesielle ordinasjonsbevitnelser, ville bli benyttet til en slik oppgave.

Endelig gikk det i orden! I mai 1956 ble sju misjonærer og Betel-brødre utnevnt til å være vigselsmenn. Dette var et langt skritt på veien mot full anerkjennelse.

FRA SEIER TIL SEIER

Omtrent samtidig, i juni 1956, ankom et amerikansk ektepar, Bud og Joan Miller. Bror Miller var blitt sendt hit for å tjene som avdelingstilsynsmann etter at han hadde gjennomgått Gilead. Under hans ledelse fortsatte kampen for at reisende tilsynsmenn av europeisk opprinnelse skulle få lov til å komme inn i reservatene. Det viste seg nå å komme til nytte at noen av vitnene hadde fått lov til å bli vigselsmenn. Vi lå i stadig brevveksling med innenriksdepartementet. Sitatene nedenfor er hentet fra brev fra dette departementet:

 27. september 1956: «Angående europeiske tilsynsmenns adgang til innfødtes reservater. Saken er under behandling.»

8. desember 1956: «Bare de av Selskapets europeiske tilsynsmenn som er registrert som vigselsmenn hos justis- og innenriksdepartementet, vil få tillatelse til å komme inn i de innfødtes reservater og områder.»

14. januar 1957: «Jeg oversender herved adgangstegn for de nevnte herrer til de innfødtes reservater og områder.»

Endelig kunne områdetilsynsmennene sammen med kretstilsynsmennene besøke menighetene i et veldig distrikt som de inntil da ikke hadde fått lov til å komme inn i. Det var tydelig at Jehova ledet det hele slik at hans vilje kunne skje i alle deler av landet.

ÅRSAKER TIL TILBAKEGANG

I tillegg til det vi allerede har nevnt, finnes det også andre grunner til at vi en viss tid ikke hadde så stor økning som tidligere. Som en sikkerhet for at bare de som var skikket til det, ble døpt, ble det nå krevd at alle dåpskandidater først måtte gjennomgå et kurs etter bestemte retningslinjer i likhet med dem som nå er trukket opp i Organisert for å fullføre vår tjeneste. Når kurset var gjennomgått, ble de enkelte kandidater godkjent av menighetens tilsynsmann. I tillegg til dette ble dåpskandidatene innkalt til samtaler med områdetilsynsmannen ved kretsstevnene og med spesielle representanter for Selskapet ved områdestevnene.

Du kan sikkert tenke deg hva dette førte til. Ja, det førte til en nedgang i antall døpte. Ved et  stevne i 1957 hvor 16 000 var til stede, ble for eksempel bare 100 døpt, og dette var en stor nedgang i forhold til tidligere. Men det endelige resultatet av denne fremgangsmåten var åndelig sterke menigheter — menigheter som bestod av mennesker som virkelig iførte seg en ny personlighet ved hjelp av nøyaktig kunnskap. — Kol. 3: 10, NW.

En annen grunn til at veksten i antall forkynnere var tregere enn før, var feil ved rapporteringen. Uregelmessighetene på dette området var blitt korrigert for pionerenes vedkommende, men mange av de andre forkynnerne leverte fremdeles feilaktige rapporter.

Virkningen av dette gjorde seg gjeldende i de fem årene fra 1957 til 1962. I denne perioden ble 3600 nye døpt, men det var ingen økning i antall forkynnere. Nedgangen fortsatte fra 1962 til 1967. Det var først i 1968 forkynnerantallet begynte å gå oppover igjen.

FULL ANERKJENNELSE LAR VENTE PÅ SEG

Det lyder kanskje merkelig, men det forholdt seg slik at Jehovas folk godt kunne bli anerkjent av ett departement, mens andre departementer ikke nødvendigvis gav en tilsvarende godkjennelse. Da justis- og innenriksdepartementet og departementet for de innfødtes anliggender omsider anerkjente Jehovas vitner, nektet for eksempel fremdeles undervisningsdepartementet å gi dem sin godkjennelse. Dette medførte visse vanskeligheter. Hvordan det?

Når vi ser bort fra de store sentrene, var skolene på den tiden stort sett underlagt religiøse organisasjoner. Loven bestemte at elevopptak ved skolene skulle skje uten diskriminering, og at barn  ikke måtte få religiøs opplæring som var i strid med foreldrenes ønsker.

Noen religiøse organisasjoner fulgte de gjeldende lovbestemmelser i denne henseende, men andre gjorde det ikke. De som ikke gjorde det, ville ikke la Jehovas vitners barn få gå på deres skoler uten at disse barna også var med på søndagsskolene og annen religiøs undervisning utenom pensum.

Don Morrison kom fra Gilead-skolen i 1955 sammen med sin kone, Marj, og virket som områdetilsynsmann. Han forteller: «Noen kirkesamfunn sa rett ut at de ville utvise ethvert Jehovas vitne som ikke rettet seg etter skolen, og de ville heller ikke gi slike elever adgang til å bli gjenopptatt neste skoleår.» Når saken ble lagt fram for undervisningsdepartementet, skyldte skolene på at de ikke hadde tilstrekkelig kapasitet. De kunne bare ta opp så og så mange elever, men de sørget alltid for at Jehovas vitners barn var blant dem som ikke kom inn. Andre påstod overfor departementet at de utviste disse barna på grunn av «ulydighet». Denne «ulydighet» bestod i at de ikke ville gå på søndagsskolen, noe som ikke var obligatorisk ifølge undervisningsdepartementets bestemmelser.

På grunn av dette og andre problemer ble det derfor ganske maktpåliggende å oppnå anerkjennelse som et religionssamfunn.

Så langt tilbake som i 1950 hadde undervisningsdepartementet underrettet alle skoler om at voksne Jehovas vitner ikke skulle få adgang til skolene i den hensikt å gi religiøs opplæring, ikke engang til vitnenes barn. I 1956 ble samme standpunkt opprettholdt: «Jeg beklager meget å måtte  meddele Dem at statsråden ikke finner å kunne anerkjenne Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap av Pennsylvania som et religionssamfunn med sikte på å formidle religiøs opplæring til skoleelever.» Et lignende avslag kom i 1957.

Først flere år senere endret undervisningsdepartementet sitt standpunkt i denne saken. Men mer om det senere.

ERFARNE BRØDRE BYGGER OPP VIRKSOMHETEN

For å gi et lite inntrykk av standarden blant de fleste av de misjonærene som ble sendt ut til dette feltet, skal vi nå fortelle om to ektepar.

Det første paret er Ted og Joyce Buckingham, som kom hit i juni 1959 etter å ha gjennomgått Gilead-skolen. Fra da av og til de ble forflyttet til Sierra Leone midt i 1970-årene, arbeidet de hovedsakelig i kretstjenesten blant de engelsktalende. I over ti år reiste disse to fra menighet til menighet og byttet oppholdssted nesten hver eneste uke. Deres distrikt omfattet hele landet, som utgjorde én krets på den tiden. Mens bror Buckingham var i Sierra Leone, ble han alvorlig syk. De reiste derfra for å tjene ved avdelingskontoret i London. Brødrene her husker dem fremdeles med glede.

Det andre paret er John og Val Miles. Disse to, som er amerikanere, kom hit fra Zambia i juni 1960, fordi det var behov for en områdetilsynsmann. De kunne sikkert skrive en hel bok om sine opplevelser. Men her kommer en av dem. De besøkte en liten menighet like ved hovedveien. Bror Miles forteller:

«Denne uken bestemte vi oss for å slå opp teltet vårt på en trivelig liten rasteplass ved hovedveien  i nærheten av menigheten. Men brødrene på stedet mente at vi skulle slå leir på et annet sted som lå enda nærmere. Vi syntes best om det stedet vi selv hadde valgt, men for å være lettere tilgjengelige bestemte vi oss for å flytte til det stedet brødrene anbefalte.

En gang i løpet av denne uken, mens vi satt og spiste aftens, hørte vi noe som kunne minne om skyting, men vi tenkte at det bare var smell fra eksosanlegget i en lastebil. Mens vi satt og spiste formiddagsmat dagen etter, hørte vi på radioen at det hadde vært en skyteepisode mellom politiet og ’frigjøringssoldater’ nettopp på det stedet hvor vi hadde tenkt å slå oss til. Tre ’frigjøringssoldater’ mistet livet i denne kampen, og noen politifolk ble såret. Dere kan sikkert tenke dere hva vi følte da vi senere kom ned til denne rasteplassen og så kulehullene i bord og benker og trærne omkring. Vi var fylt av takknemlighet overfor Jehova fordi vi hadde latt oss overtale til å slå leir på et annet sted.» Bror og søster Miles tjener nå trofast i Lesotho.

OPPLEVELSER I OMRÅDETJENESTEN

Kunne du tenke deg å høre mer om de usedvanlige opplevelsene som noen av områdetilsynsmennene og deres koner har hatt? Vi har allerede nevnt Don og Marj Morrison. På et sted som heter Kariba, i den vestlige delen av landet, satt bror Morrison en kveld utenfor teltet sitt og skrev på maskin. Søster Morrison hadde gått og lagt seg inne i teltet. Hun sier selv: «Jeg lå der i sengen da jeg hørte en merkelig hveselyd. Jeg ropte på Don, men han hørte meg ikke. Jeg hørte lyden en gang til. Denne gangen gikk jeg ut til Don og sa det til ham.»

 Bror Morrison forteller videre: «Jeg tok da lommelykten og gikk inn i teltet. Der fikk jeg se midtpartiet på en slange mellom teltduken og en del litteratur. Den var tykkere enn en knyttneve. Jeg gikk fort ut og fant et jernrør og gikk bak teltet. Der stakk slangens haleparti ut. Jeg slo til den med røret. Plutselig kom forparten fram, og slangen løftet hodet og hveste mot meg. Det var en stor afrikansk hoggorm. Jeg hadde allerede kvestet den, og nå gjorde jeg helt ende på den med jernrøret.» Det skulle være overflødig å si at søster Morrison ikke sov så godt den natten.

Ruby Bradley forteller: «Vi hadde vår første erfaring med skorpioner den første gangen vi slo opp teltet vårt etter at vi hadde begynt i områdetjenesten. Vi skulle akkurat til å legge oss, da vi så at noe krøp inn under teltet. Det var en skorpion. Vi drepte den fort. Men så kom det en til, og enda en. Først da vi hadde drept fire stykker, gikk det opp  for oss at det var lyset vårt som trakk dem til seg. Vi fant da ut at det var best å slukke lyset.»

I mars 1962 kom et annet misjonærektepar, John og Irene McBrine. Bror McBrine hadde gjennomgått Gilead-skolens timåneders kurs og ble sendt hit for å overta som avdelingstilsynsmann. Men først tjente han en tid som områdetilsynsmann for å bli kjent med arbeidsfeltet. Han forteller oss hva som skjedde:

«George Bradley fra avdelingskontoret fulgte Irene og meg til et lite kretsstevne utenfor allfarvei omkring 90 kilometer fra nærmeste by. Det traff seg slik at vi havnet i utkanten av en orkan, og det styrtregnet.

Stevneplassen var like ved noe som hadde vært en liten bekk, men som nå var en stri elv. Det var helt opplagt at det var umulig å gjennomføre stevneprogrammet den kvelden, og de afrikanske brødrene fant seg ly på best mulig måte.

Hva skulle vi nå gjøre? Vi kunne ikke gjøre annet enn å vente. Like etter at vi hadde kommet fram, hadde vi satt opp teltet vårt. Men vi fryktet at det ville begynne å lekke under uværet, og bestemte oss derfor for å sove i varebilen alle tre. George forsøkte å ligge på tvers i forsetet, og Irene og jeg innrettet oss bak. Det var en ubeskrivelig natt. Uhyggen økte i takt med vindstyrken. En gang kikket vi inn i teltet, og hva fikk vi se? Hele gulvet stod under en desimeter med vann. Vi var takknemlig for at vi hadde bestemt oss for å sove, eller forsøke å sove, i bilen.

Neste morgen var situasjonen lysere. Regnet hadde letnet. Brødrene på stedet fant ganske snart en skolestue hvor vi kunne ha stevnet vårt. Det vi hadde gjennomgått, ble mer enn oppveid av den  varme som brødrene, som hadde hatt det vanskeligere enn vi selv, utstrålte.»

SKYER BEGYNNER Å TREKKE SEG SAMMEN

Da vi nærmet oss midten av 1960-årene, var det uro å merke på flere hold. Tidligere måtte reisende tilsynsmenn beskytte seg mot ville dyr. Noen tilsynsmenn hadde til og med søkt beskyttelse mot omstreifende dyr ved å binde seg fast til grener høyt oppe i trærne og tilbringe natten på den måten når de var underveis fra én menighet til en annen. Men nå begynte farer å melde seg fra en annen kant — fra mennesker. (Jevnfør 2. Korinter  11: 23—27.) Politisk skremselspropaganda begynte å få følger.

En av de første brødrene som fikk føle virkningene av dette, var Arimon Muringa, som var tilsynsmann i en menighet i hovedstaden. Den 12. januar 1965 ble han arrestert. Hvorfor? Han ble beskyldt for å være «en av de mange som tidligere hadde gjort seg skyldig i voldshandlinger». Dette var selvfølgelig ikke riktig. Men han måtte tåle store påkjenninger gjennom en hel måned før det ble bevist at han var uskyldig.

Bror Muringa hadde fått en dom på 90 dagers fengsel uten forutgående rettssak, og han forsøkte å anke dommen. Han fikk beskjed om at det ikke var mulig å appellere. John McBrine, som representerte avdelingskontoret, slo seg ikke til ro med dette, men appellerte direkte til justisministeren. Dette og en glimrende attest fra bror Muringas arbeidsgiver bevirket til slutt at han ble sloppet fri etter å ha sittet en måned i fengsel.

 Hvordan ble han så behandlet mens han var i fengsel? Han sa: «Fengselsmyndighetene behandlet meg godt, men noen av fangene var brutale mot meg. Jeg ble slått så stygt ved to anledninger at jeg mistet bevisstheten begge ganger. De slo for å forsøke å tvinge meg til å bli medlem av deres politiske parti. De brukte et tungt belte til å slå meg med, og slagene falt på den nakne ryggen min. Dessuten var det minst ni menn som fiket til meg i ansiktet ved begge anledninger.»

Midt oppe i alt dette opprettholdt bror Muringa en så god kristen oppførsel at noen av hans tidligere plageånder etter hvert begynte å ta ham i forsvar. Hans kompromissløse holdning skulle senere vise seg å være en kilde til stor oppmuntring for andre.

LOKALE OMRÅDETILSYNSMENN

I mange år var det hovedsakelig misjonærene som tjente som områdetilsynsmenn. Men da vi kom til 1960-årene, mente vi det ville være forstandig å gjøre bruk av lokale brødre i større utstrekning. Dette skulle vise seg å gi gode resultater.

Den første lokale bror som tjente som områdetilsynsmann, var Isaac Chiadzwa, som sammen med sin kone, Ivy, begynte i denne tjenesten i desember 1962. I 1966 begynte også en annen lokal bror med lang erfaring, Sizulu Khumalo, å arbeide som områdetilsynsmann. Han var til uvurderlig hjelp for brødrene i de ekstremt vanskelige årene som fulgte.

Det var virkelig en velsignelse å ha slike brødre i områdetjenesten. I og med at de var fortrolige med lokale språk og skikker, kunne de bedre komme til bunns i forkynnernes problemer. De  kjente sine brødre og visste hva de hadde å kjempe med. Fordi de selv var innfødte, kunne de også reise fritt omkring i større utstrekning enn misjonærene. Situasjonen i landet ble etter hvert ganske spent, og fremmede ble sett på med mistenksomhet. Slik forholdene utviklet seg, ble vi overbevist om at det var Jehova som hadde ledet det slik at det nå ble gjort bruk av lokale brødre.

EKSTRAORDINÆRE TILTAK RAMMER KRETSSTEVNER

Da regjeringen i Rhodesia kom med sin uavhengighetserklæring den 11. november 1965, ble det satt i verk en rekke ekstraordinære tiltak, og de berørte også vår virksomhet. Myndighetene forlangte blant annet at vi skulle henvende oss til en sensurinstans med et eksemplar av alle våre publikasjoner som kom til landet, også hvert eneste nummer av bladene. Dette skaffet oss en god del bryderi, men de fant aldri noe i vår litteratur som var til hinder for at den fikk komme inn i landet.

Da var det verre med den strenge kontrollen som ble ført med offentlige møter. Sammenkomster som omfattet mer enn noen ganske få personer, var ulovlige hvis det ikke forelå tillatelse fra de rette myndigheter. Selv om denne restriksjonen strengt tatt ikke skulle gjelde for rent religiøse møter, var slike sammenkomster forbudt i flere av de urolige områdene.

Det kunne være temmelig vrient mange ganger. Når avdelingskontoret søkte om tillatelse til å holde et kretsstevne, ble søknaden nesten alltid avslått. Det ble derfor til slutt bestemt at vi ikke skulle ha kretsstevner. Vi skulle i stedet konsentrere oss om å ha områdestevner, som ble arrangert på steder med god beskyttelse.

 Tenk så hvor overrasket vi ble da vi en dag i 1969 fikk et brev fra noen menigheter i Bulawayo og sammen med dette brevet fant et program for et kretsstevne! Ja, de hadde på egen hånd arrangert stevne, satt opp program, tildelt oppgaver og arrangert bespisning. De skulle kanskje ikke ha tatt saken i sin egen hånd på denne måten, men resultatet ble det beste. Mange hundre av våre brødre kom sammen ved dette stevnet.

Dette gav oss noe å tenke på. Ville det kanskje være en fordel at de lokale brødrene selv sendte søknad til de lokale myndigheter i stedet for at Selskapet på vegne av kretsene sendte søknad til mer sentrale myndigheter? Dette ble forsøkt, og ved hjelp av denne fremgangsmåten ble det på nytt mulig å arrangere kretsstevner. Kretstilsynsmannen valgte ut lokale brødre som kunne levere søknadene. Det gikk alltid i orden. Fra da av og fram til nå har vi hatt våre kretsstevner i alle landsdeler til tross for at de ekstraordinære tiltakene fremdeles står ved makt. Det var tydelig at Jehova ledet det hele.

EN LANGVARIG SAK BLIR AVGJORT

La oss nå komme tilbake til vår kamp for å oppnå full anerkjennelse som religionssamfunn. Du husker kanskje at Jehovas folk allerede hadde fått en slik anerkjennelse fra to av departementene, nemlig departementet for de innfødtes anliggender og justis- og innenriksdepartementet, men ikke fra undervisningsdepartementet.

I februar 1966 forsøkte derfor avdelingskontoret igjen å komme videre med denne saken ved å skrive et detaljert brev med en anmodning om at vi måtte bli anerkjent som en religiøs organisasjon. Den 8. mars kom svaret: «Etter å ha overveid  saken beklager jeg å måtte meddele at jeg ikke kan etterkomme Deres anmodning.»

Vi tok straks en telefon og fikk etter en del om og men avtalt en konferanse med vedkommende minister. Den skulle finne sted den 23. mars. Etter vår samtale med ham gikk det fire måneder uten at vi hørte noe fra ham. Ville de ignorere vår henvendelse?

Endelig den 21. juli fikk vi et brev fra undervisningsministeren: «Vi har nå behandlet denne saken inngående og besluttet oss for å registrere Jehovas vitner offisielt blant de religionssamfunn som er anerkjent av undervisningsdepartementet.» Seieren var vunnet etter at kampen hadde pågått i 16 år! Dette gjorde det ikke bare mulig for Jehovas vitner å få adgang til skolene for å gi religiøs opplæring, men det løste også problemet med utvisning av våre barn fra skolen. Vi takket Jehova for denne seieren.

MISJONÆRER FRA MALAWI

I 1968 fikk vårt avdelingskontor en ny oppgave. Fra da av skulle det også føre tilsyn med Rikets interesser i Malawi. Den opprinnelige grunnen til dette var at Jehovas vitners virksomhet ble forbudt i Malawi i oktober 1967. I november 1967 ble misjonærene utvist fra Malawi. Blant disse misjonærene var to ektepar som til slutt fikk tildelt nye oppgaver i Zimbabwe. Det var Keith og Anne Eaton og Hal og Joyce Bentley.

ET SPESIELT OPPDRAG

Ekteparet Bentley fikk et ganske spesielt oppdrag. De skulle tjene i Moçambique, som avdelingskontoret i Malawi hadde ført tilsyn med inntil forbudet kom. Hvis du ser på et kart over Afrika, vil  du se at Moçambique er et temmelig langt og forholdsvis smalt land på Afrikas østkyst Det strekker seg fra Sør-Afrika og oppover langs Zimbabwes østlige grense og deler seg til slutt i en tunge på hver side av Malawi. Myndighetene i Moçambique har aldri anerkjent Jehovas vitners organisasjon. Alle anstrengelser for å oppnå juridisk anerkjennelse har hittil vært forgjeves. Men la oss høre hva bror Bentley forteller om deres oppgaver:

«Joyce og jeg ble først satt til å tjene i Moçambique i februar 1962. Vår første reise dit gikk med fly fra Blantyre i Malawi til Lourenço Marques (nå Maputo), hovedstaden i Moçambique. Der fant vi en liten gruppe interesserte som møttes hjemme hos en sersjant på et militært område.

Etter at vi hadde reist på denne måten noen ganger, ble det besluttet at vi skulle reise med bil og ta med campingutstyr og dra inn i landet som turister. Til dette disponerte vi en Volkswagen  varebil. Veiene langs kysten gjennom Beira var stort sett elendige grusveier og en god del vaskebrett. Avstanden er omkring 1600 kilometer.»

På grunn av urolighetene i Moçambique kom Bentleys senere fram til at det var nødvendig å reise fra Beira til Lourenço Marques over Salisbury. Dette forlenget reisen én vei til 2000 kilometer. En slik tur tok de hvert halvår. Det ble en god del landeveiskjøring. Men de ble velsignet, for de kunne se at menigheten vokste.

Etter noen år begrenset Bentleys sin reisevirksomhet til den nordlige delen av landet. Bror Bentley sier: «Vi forstod senere at denne forandringen sannsynligvis kom i stand ved Jehovas hjelp, for politiet i Lourenço Marques var på utkikk etter oss og ville arrestere oss neste gang vi kom på besøk.»

Bentleys hadde mange nervepirrende opplevelser — arrestasjoner, nesten-arrestasjoner og pålegg om å forlate landet. Men de fikk anledning til å utføre et godt arbeid og styrket mange nye forkynnere og interesserte. Søster Bentley forteller om en opplevelse de hadde i Beira:

«En ung kvinne som hadde studert sannheten i Portugal, flyttet til Moçambique. Hun skrev til Selskapet og spurte om studiet kunne bli gjenopptatt. Vi fikk hennes navn og adresse. Da vi kom til leiligheten, var det en kvinne som lukket opp. Vi spurte henne: ’Er du Clotilde de Gomes?’ Hun svarte: ’Jeg er Clotilde, men ikke de Gomes. Jeg er Clotilde de Almeida.’ Vi ville ikke forsømme en anledning til å forkynne og forklarte hvorfor vi spurte etter den andre damen.» Denne kvinnen tilkalte straks en av naboene. Senere fikk Bentleys også kontakt med den opprinnelige Clotilde. Hvordan gikk det så?

 Søster Bentley forteller videre: «Den som vi egentlig kom for å besøke, er nå et innviet vitne. Hennes mann er en eldste. Hennes fem barn, hennes manns foreldre og hans bror er alle Jehovas vitner. Den andre kvinnen er døpt, og det er også nabokvinnen og hennes mann og sønn.»

Da bror Bentley ble spurt om hvordan de hadde likt seg der hvor de hadde fått i oppdrag å tjene, svarte han: «Det hendte nok at vi tenkte det kunne være godt å være et sted hvor det ikke var så varmt og fuktig, og hvor vi ikke behøvde å ha følelsen av at vi kunne bli arrestert når som helst. Men når vi tenker tilbake, er vi klar over at det har vært et enestående privilegium å tjene der hvor vi ble satt, og at vi hele tiden har hatt Jehovas velsignelse og beskyttelse.»

Bentleys ble senere forflyttet til Botswana, hvor de fortsetter å tjene som gode eksempler i sitt virke som misjonærer.

FORFØLGELSE I MALAWI

La oss nå gå tilbake til det forbudet som rammet Jehovas vitner i Malawi i oktober 1967. Forbudet utløste en bølge av forfølgelse som i et blad ble betegnet som «den mest brutale og umenneskelige forfølgelse av kristne nå i det 20. århundre». I den samme artikkelen het det: «Det berettes om så mange rystende lidelser, grusomheter og seksuelle overgrep . . . at vi må helt tilbake til utryddelsen av de gamle protestantiske waldenserne i Sørøst-Frankrike og Italia i det 15. og 16. århundre for å finne noe lignende.»

Hvorfor skjedde disse ugjerningene? De skjedde på grunn av det strengt nøytrale standpunkt Jehovas folk inntar til politiske spørsmål. Da et av Jehovas vitner, bror Justin Zacuruka, ble spurt om  hvorfor disse sanne kristne ble utsatt for en slik behandling, svarte han: «Det var fordi vi ikke ville kjøpe et politisk partikort.» Ja, i likhet med Jehovas vitner i resten av verden nektet disse kristne å krenke sin kristne nøytralitet selv om de måtte tåle den grusomste behandling. Noen mistet til og med livet.

Den holdning alle de lojale la for dagen, kan best beskrives med en uttalelse av en eldre bror, Samson Khumbanyiwa, som mistet sitt hjem, sine møbler, sine klær og alt han eide. Han sa: «Jeg vet at jeg aldri er alene, og at Jehova har beskyttet meg.» Det er sant som salmisten sier: «Mye vondt må den rettskafne lide, men [Jehova] frir ham ut av alt.» — Sal. 34: 20.

HJELP TIL DE NØDSTEDTE

Forfølgelsen var så intens at tusenvis av Jehovas vitner i Malawi måtte flykte fra landet. Noen drog til Zambia, men de ble sendt tilbake til Malawi. Flere tusen andre flyktet til Moçambique, til Milange, like ved grensen til Malawi. Her ble de til 1970, da de så smått begynte å søke tilbake til sitt hjemland.

I Moçambique var våre brødre trygge for sine forfølgere. Men nå stod de overfor andre problemer. De manglet mat, klær og tak over hodet. De hadde måttet flykte fra alt de eide. Hva skulle de så gjøre?

Flyktningene ble heldigvis behandlet med stor vennlighet til tross for at vitnene ikke hadde oppnådd juridisk anerkjennelse i Moçambique. Myndighetene i Moçambique stilte lastebiler til rådighet og sørget for at våre brødre ble transportert lenger inn i landet til et sted som heter Mocuba,  som ligger 160 kilometer fra grensen til Malawi. Her gav de dem et landområde og skaffet til veie hus, økser, hakker og frø. De forsynte dem også daglig med 200 halvkilosposer med maismel. Dette var til stor hjelp for våre brødre, og de følte at Jehova hadde sørget for dem på denne måten.

Men de hadde behov for ytterligere hjelp. I tillegg til de forsyninger som myndighetene i Moçambique hadde sørget for, hadde de et desperat behov for mat, klær, ulltepper og medisiner. Hvordan skulle dette behovet kunne dekkes? Det var bare mulig å transportere disse varene fra Zimbabwe med bil, og veien gikk gjennom Malawi! Ville det være mulig å komme gjennom dette landet med de nødvendige forsyningene når slike alvorlige tildragelser nettopp hadde funnet sted der?

EN NERVEPIRRENDE REISE

Med disse spørsmålene i tankene drog John McBrine og Jim Mundell den 22. februar 1968 fra Salisbury i en Volkswagen varebil som var fullastet med gaver — klær og ulltepper. Jim Mundell og hans kone, Kathy, var misjonærer og oppholdt seg midlertidig i Zimbabwe etter at de nylig var blitt utvist fra Zambia. Før de to brødrene la ut på sin reise, hadde de gjort sitt beste for å få de nødvendige tollklareringer så de kunne slippe gjennom de forskjellige grensestasjonene. Men det hadde ikke latt seg gjøre på grunn av forskjellige bestemmelser og restriksjoner. De måtte derfor bare overlate det hele til Jehova og stole på at han ville hjelpe og lede dem. De var spent hver gang de kom til en grensestasjon, men de fikk passere alle sammen uten vanskeligheter. Det var som om englene holdt vakt langs ruten.

 Det var ingen lett reise. Det var over 600 kilometer fra Salisbury til den østlige grensen mellom Moçambique og Malawi. Veien var stort sett i en elendig forfatning, og den var spesielt dårlig de siste 160 kilometerne til Mocuba.

ENKELTE SKUFFELSER

Noe av det som stod øverst på ønskelisten til John McBrine og Jim Mundell, var selvfølgelig å få besøke brødrene i de to leirene. Tidlig om morgenen den 24. februar oppsøkte de derfor leiroppsynsmannen for å få arrangert dette. Det var en stor skuffelse for dem da oppsynsmannen sa at det ikke kunne la seg gjøre. Og hvorfor ikke? Fordi Jehovas vitner ikke var anerkjent av myndighetene i hans land.

Oppsynsmannen viste likevel stor vennlighet, og han foreslo at de skulle vente til han fikk sendt en forespørsel direkte til det departement som saken sorterte under. De fulgte hans råd og ventet i tre dager. Da innløp endelig svaret: ’Det var ingen Jehovas vitner i Moçambique, bare flyktninger som myndighetene hjalp av humanitære grunner. Hvis de hadde tillit til oppsynsmannen, kunne de overlate klærne til ham; hvis ikke, fikk de ta dem med seg tilbake.’ Stor skuffelse! Etter å ha reist den lange veien skulle de altså ikke engang få hilse på disse lojale brødrene som hadde gjennomgått så mye. Det var sørgelig, men det var ikke noe de kunne gjøre med det.

Nå måtte de avgjøre hva de skulle gjøre med klærne og ullteppene. Hadde de egentlig noe valg? De kom til at de måtte stole på oppsynsmannen.

Det de hadde med seg i bilen av klær og ulltepper, var naturligvis langtfra nok til å dekke behovet  til de malawiske brødrene. Men de to brødrene hadde også med seg en pengegave som skulle brukes til beste for disse brødrene. Det ble satt opp en overenskomst, som ble undertegnet av de to brødrene, den offisielle oppsynsmannen og en indisk handelsmann. De innsamlede midlene ble overlatt til oppsynsmannen, og handelsmannen fikk en bestilling på varer for et tilsvarende beløp. Han skulle skaffe kjoler, bukser og flere ulltepper. Oppsynsmannen skulle så betale ham pengene og levere varene videre til de leirene hvor brødrene oppholdt seg.

NÅR ENDEN ER GOD . . .

Denne episoden fikk et lite etterspill som viser hva som kom ut av reisen. Da de to brødrene var på hjemveien, og mens de fremdeles befant seg i Moçambique, fikk de se noen afrikanske menn som syklet langs veien med store bunker av sammenbrettede ulltepper på syklene sine. Og det viste seg at de var våre brødre! De hadde fått disse teppene av oppsynsmannen. De to langveisfarende gledet seg selvfølgelig over at mannen hadde holdt ord og handlet raskt. Men den største gleden skyldtes at de endelig hadde fått kontakt med noen vitner fra leirene. Dette møtet viste seg naturligvis å bli til stor gjensidig oppmuntring for både de langveisfarende brødrene og brødrene fra leirene.

Arbeidet med å føre tilsyn med Malawi og Moçambique ble fra den tiden av lagt til avdelingskontoret i Zimbabwe. Vårt avdelingskontor fortsatte i mange år å føre tilsyn med arbeidet i Malawi, og vi har fremdeles ansvar for arbeidet i Moçambique.

KAMP MOT TROLLDOM

Omtrent på denne tiden ble mange av brødrene i  Zimbabwe stilt overfor et nytt problem. Heksedoktorer har praktisert sine kunster i dette landet i mange hundre år. Men omkring 1969 tok deres virksomhet en vending som brakte den fram i rampelyset. For at du skal kunne forstå hvilket problem dette medførte for våre brødre, skal vi fortelle litt om bakgrunnen for det som skjedde. Nesten alle afrikanere i Zimbabwe kaller seg kristne, med unntagelse av en forholdsvis liten gruppe muslimer, men overtro og trolldomskunster er likevel temmelig utbredt. Heksedoktorer med hodepryd av fjær praktiserer sine kunster med knokler og dyreskinn og besvergelser.

Det finnes to kategorier heksedoktorer — muroyi, som praktiserer svart magi, og n’anga, som befatter seg med spådommer og helbredelse. En muroyi volder død. Han forhekser folk og holdes ansvarlig for brå og uventet død. Slike heksedoktorers virksomhet er forbudt, og hvis de blir tatt for å praktisere sine kunster, kan de bli arrestert og stilt for retten.

En n’anga derimot volder ikke nødvendigvis død. Han befatter seg med helbredelse, men kan også av og til bli benyttet til å forhekse folk så de dør. Det sies at en n’anga kan heve trolldom som skyldes en muroyi. En n’anga kan fullt lovlig la seg registrere hos myndighetene.

I 1969 var n’angaenes anseelse tiltagende fordi de ble tiltrodd evner til å avsløre folk som drev med hekseri. Dette var ikke bare tilfellet i de kommunale områder (tidligere reservater), men også på store plantasjer og i gruvesamfunn hvor det ofte kunne bo hundrevis av arbeidere med familier. Når noen meldte om et tilfelle av hekseri, ble en n’anga tilkalt. Alle i vedkommende samfunn ble så kalt sammen og måtte tre fram for ham.

 Når så n’angaen og hans sangere hadde gått gjennom sine besvergelser, påkalte han åndene for å få vite hvem som praktiserte trolldom. Hvis den skyldige ble «identifisert», overlot dommeren vedkommende til en domstol som dømte ham etter loven om hekserivirksomhet. Han ble selvfølgelig ikke domfelt før han også var blitt funnet skyldig etter en vanlig rettsprosedyre.

EN PRØVELSE FOR VÅRE BRØDRE

Hvorfor skapte så dette problemer for våre brødre? Selv om en n’anga blir betraktet som en formidler av helbredelse og et godt menneske, er det jo likevel spiritisme han befatter seg med. Og dette er grunnen til at det oppstod problemer for brødrene. Når hele lokalbefolkningen på et sted fikk pålegg om å stille opp foran en n’anga, ville selvfølgelig våre brødre ikke komme. Høvdingen eller gruvedirektøren eller plantasjebestyreren sørget da gjerne for at de ble hentet med makt.

De aller fleste viste standhaftighet, men det var dessverre også noen som gav etter under disse forholdene. Enkelte av dem har senere vist oppriktig anger og kan nå på nytt glede seg over å tjene Jehova.

Det som skjedde med Paul Ndlovu, kan tjene som et typisk eksempel på den holdning som brødrene i sin alminnelighet la for dagen. Bror Ndlovu tjente på den tiden som spesialpioner. Han var 67 år gammel og ufør fordi han hadde hatt slag. Da han med makt ble ført fram for høvdingen, fikk han denne befaling: «Du får knele [for n’angaen] akkurat som alle andre.» Hans svar var ikke til å ta feil av: «Jeg vil ikke bøye meg for noe menneske, for det er falsk tilbedelse. Du vet godt at jeg  er en forkynner som er knyttet til Jehovas vitner, og jeg kan ikke lyde deg i dette.»

Denne brorens faste holdning gjorde høvdingen rasende. Han tilkalte fire politimenn som satte håndjern på broren og tvang ham inn i samme rom som n’angaen. Bror Ndlovu forteller selv: «De dyttet meg inn i et rom hvor jeg oppdaget at noen sangere ventet på meg for å hilse meg med sine seremonielle sanger, slik skikken er.» Hva sa han så til dem? «Jeg deltar ikke i demonisme, og jeg vil aldri knele for dere, for jeg er et av Jehovas vitner.»

Vår bror ble belønnet for sin standhaftighet ved at n’angaen tok imot et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv mot det vanlige bidraget.

SANN TILBEDELSE SEIRER

Det varte ikke lenge før dette spredte seg til alle deler av landet, og det medførte mange prøvelser for Jehovas lojale tjenere. En menighet som holdt til i et gruvesamfunn nord i landet, opplevde noe som viser hvor langt motstanderne kunne gå for å forsøke å få Guds folk til å bryte sin ulastelighet. På grunn av rykter om at en eller annen drev med hekseri, forlangte de eldste blant de ansatte at en n’anga skulle engasjeres. Politirapporten om denne hendelsen forteller hva som skjedde:

«Forslaget ble lagt fram for gruvedirektøren, som etter å ha gransket papirene til vedkommende Nganga [skrives nå n’anga] og funnet dem i orden gikk med på det på betingelse av at alle [uthevet av oss] i dette avgrensede området deltok. Dette var de eldre arbeiderne enige i.

Den dagen da Nganga utførte sitt ritual, kom alle  i området, med unntagelse av Jehovas vitner, . . . og trådte fram for Nganga. De eldre arbeiderne forsøkte å overtale sekten, . . . men de nektet fortsatt. De ble ført til gruvedirektøren, men til ingen nytte, for de sa til ham at de heller ville miste arbeidet sitt enn å tre fram for Nganga.»

Og det var nettopp det som skjedde. Alle våre brødre ble oppsagt fra arbeidet sitt. Men hvordan gikk det videre?

Hele menigheten flyttet til en annen gruve hvor alle brødrene fikk arbeid. Dermed hadde de fremdeles en fullstendig menighet med alle de ansvarlige brødrene og en pioner. Denne gruven lå dessuten i et ledig distrikt, et område som plutselig ble betjent av en fullt organisert menighet. De behøvde ikke engang å forandre menighetens navn, for den het Chrome (krom), og de hadde flyttet fra én kromgruve til en annen kromgruve.

Og hvordan gikk det med den gruvedirektøren som sa opp alle Jehovas vitner blant de ansatte? Han gremmet seg da det gikk opp for ham at han hadde jaget bort sine beste arbeidere. Senere ansatte han da også noen av dem på nytt. Han sa selv til den områdetilsynsmannen som reiste i dette distriktet: «Jeg sendte bort de beste arbeiderne jeg hadde.» Våre brødres trofasthet førte til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd.

I OVERGANGEN TIL 1970-ÅRENE

I 1960 hadde vi det høyeste antall forkynnere som vi noen gang hadde hatt — et gjennomsnitt på 12 487, med et høydepunkt på 13 493. Fra da av og til 1967 gikk antallet nedover. Ja, forkynnerantallet gikk helt ned til et gjennomsnitt på 9384, som var det laveste siden 1952. Dette skyldtes hovedsakelig  at organisasjonen ble renset for slike som i bunn og grunn ikke var Jehovas vitner.

I 1967 begynte det å gå oppover igjen, og i 1971 hadde vi et gjennomsnitt på 11 430 og et høydepunkt på 12 456. Fremgangen fortsatte helt til 1976, da forkynnerantallet igjen begynte å gå nedover. Hva kom det av? Det skyldtes at landet fra da av og fram til slutten av det samme tiåret gjennomgikk en periode som må ha vært den mørkeste i landets historie. Hvordan ble så våre brødre berørt av dette? For å få svar på dette spørsmålet kan vi først gå tilbake til begynnelsen av 1970-årene.

De ti årene som da ble innledet, ble en tid med mange prøvelser og påkjenninger for Jehovas folk. Noen prøvelser kom i forbindelse med arbeidsforhold, noen i forbindelse med nøytralitetsspørsmålet og noen skyldtes uhyggelige krigshandlinger, som blant annet førte til at mange mistet sitt hjem, sine husdyr og sine jorder, mens andre ble mishandlet og drept. Våre motstandere forsøkte også å påvirke myndighetene til å forby Rikets arbeid. Det minner oss om noe som apostelen Paulus sa etter at han var blitt steinet og overlatt til seg selv for å dø utenfor Lystra: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» — Apg. 14: 22.

JEHOVA SKAFFER HJELP TIL VEIE

Hvordan skulle Jehovas folk bli rustet til å klare de prøvelser som lå foran dem? De fikk den nødvendige støtte på to forskjellige måter. Det ene tiltaket som hjalp dem, var ordningen med at det styrende råd utnevnte eldste og menighetstjenere i menighetene. Denne ordningen begynte i 1972, og den kunne ikke ha kommet på et mer beleilig tidspunkt.

 Det var oppmuntrende å se hvordan brødrene reagerte på de bibelske retningslinjer som det styrende råd trakk opp med hensyn til utnevnelse av eldste. Under gjennomgåelsen av de kvalifikasjoner som Bibelen forlanger, ble det klart at flere menigheter stod uten både eldste og menighetstjenere. En menighet skrev: «Etter at vi har drøftet kvalifikasjonene med kretstilsynsmannen, er vi kommet til at ingen er kvalifisert til å være eldste eller menighetstjener. Men vi skal anstrenge oss for å oppfylle kravene til neste år.»

James Mubata er medlem av utvalget ved avdelingskontoret og har vært på Betel siden 1966. Han har nylig uttalt følgende om de nesten umiddelbare virkninger som eldsteordningen fikk i menighetene: «Det var ikke bare slik at menighetene fikk flere brødre som hadde evner til å undervise, men de som allerede ble benyttet som lærere, ble også bedre kvalifisert fordi de gjorde seg større anstrengelser. Dessuten ble det lagt mer vekt på å ta vare på menighetenes renhet. Før 1972 var tjenerne i mange menigheter ikke så snare til å ta seg av saker som gjaldt renhet. Men nesten umiddelbart etter at eldsterådene ble opprettet, ble disse sakene tatt hånd om. Dette skjedde i så stor utstrekning at vi en tid hadde usedvanlig mye å gjøre med slike saker.»

Hele ordningen virket i høy grad åndelig stimulerende på menighetene. Brødre som ikke ble regnet for å ha de rette kvalifikasjoner fordi de ikke tok seg av sin egen families åndelige vekst, ble klar over nødvendigheten av å følge Bibelens veiledning. Brødre som tidligere ikke hadde fått anledning til å gjøre best mulig bruk av sine ferdigheter og evner og åndelige egenskaper, anvendte nå disse ressurser til beste for menighetene. Utfallet  av alt dette ble en langt sterkere organisasjon, som opplagt stod bedre rustet til å hjelpe brødrene, uansett hva de måtte bli stilt overfor i de årene som lå foran dem.

NYTT AVDELINGSKONTOR

Den andre betimelige gaven fra Jehova bestod i at det ble bygd et nytt Betel-hjem, en fin bygning på tre etasjer. Da bror Knorr var på besøk i 1971, brukte han mange timer til å sette seg inn i vårt behov for et rommeligere hjem og avdelingskontor. På den tiden bodde flere medlemmer av Betel-familien i leiligheter i nærheten, og kontoret og ekspedisjonslokalene var kummerlige. Siden 1953 hadde vi holdt til i et hus på én etasje med bare fem soverom. Og da bror Knorr var på besøk, var tre av disse soverommene tatt i bruk som kontorer. Det  ble derfor besluttet at vi skulle forsøke å få reist en ny bygning.

Etter at vi hadde gjort flere forgjeves forsøk på å få tillatelse til å oppføre vårt planlagte nybygg et annet sted, ble det besluttet at vi skulle rive vårt gamle hjem og bygge nytt på samme tomt. Byggeprosjektet kom i gang i desember 1972. Ti måneder senere flyttet vi inn. Det var en lykkelig begivenhet.

Dette byggeprosjektet var jo ikke et av de «todagers mirakler» som skjer nå for tiden i forbindelse med bygging av Rikets saler, men det var absolutt et foretagende som folk i nabolaget snakket om. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd både overfor lokale myndigheter og overfor folk som bodde i dette strøket. Mange var opptatt av at hundrevis av mennesker, både menn og kvinner, barn og gamle, hjalp til på forskjellige måter.

En av dem som roste virksomheten, var den kommunale bygningsinspektøren. Han forholdt seg temmelig kjølig til å begynne med, men tødde etter hvert opp på grunn av den vennlighet han merket hos alle. Han uttalte: «Dere har god framdrift. Dere har dyktige arbeidsfolk her. Dere kunne ikke ha oppnådd det samme hvis dere hadde betalt for det.» En annen mann, en entreprenør som arbeidet på den andre siden av veien, hadde følgende å si: «Det er godt å se at det fremdeles finnes folk som tror så sterkt på noe at de er villige til å gjøre noe slikt.» Vår fine bygning ble reist nesten utelukkende ved hjelp av frivillig arbeidskraft og under ledelse av frivillige.

Det er ikke mulig å nevne ved navn hver enkelt av alle dem som var så tjenstvillige og selvoppofrende, men vi synes det er på sin plass å nevne  enkelte spesielle eksempler. En av dem er Peter Drewett. Han forlot sitt verdslige arbeid og kom til byen med sin kone og datter og bodde i en campingvogn i hele byggetiden. Så har vi Noel Ellerman og hans kone og to barn som kom med sin lille campingvogn og slo seg ned på den støvete byggeplassen. Der bodde de midt oppe i all virksomheten i omkring åtte måneder. Vi må også nevne Eric Cargill, en forretningsmann som ikke bare skaffet viktig byggeutstyr og stilte en del av sin egen arbeidsstokk til disposisjon, men også brukte halvparten av sin egen tid hver dag på byggeprosjektet helt til det ble ferdig.

TOBAKKSSPØRSMÅLET

Som nevnt tidligere i denne beretningen oppstod det flere problematiske spørsmål i begynnelsen av 1970-årene. Et av dem gjaldt dyrking av tobakk og det å arbeide på plantasjer eller for bedrifter som befattet seg med produksjon og bearbeidelse av tobakk. I Zimbabwe utgjorde dette et ganske stort problem, for tobakken er en av landets viktigste inntektskilder. Ja, den er landets viktigste eksportprodukt og innbringer hardt tiltrengt fremmed valuta.

Så langt tilbake som i 1972 begynte de brødrene som arbeidet på slike steder, å tvile på at det var i overensstemmelse med Bibelen å ha slikt arbeid. Da forskjellige brødre ble anbefalt som eldste eller menighetstjenere, var det flere som holdt seg tilbake av samvittighetsgrunner. En reisende tilsynsmann sa det slik: «Det er en rekke brødre som ville ha vært kvalifisert til å være eldste på grunn av sitt gode omdømme. De har selv bedt om at de ikke må bli anbefalt som eldste eller menighetstjenere fordi de arbeider på en plantasje hvor det blir  dyrket og pakket tobakk. Av hensyn til sin samvittighet har de bedt om ikke å bli anbefalt.»

Noen som hadde dyrket tobakk, sluttet ganske snart med å gjøre det, og andre tok sikte på å slutte. Én hadde følgende å si i denne forbindelse: «Mange av oss oppløste forholdet til vår annen kone da vi forstod hvordan Gud så på det, og da må det være temmelig lett å slutte med å dyrke tobakk.»

BRØDRENE ER STANDHAFTIGE

Det var godt at brødrene allerede tenkte slik, for dermed ble situasjonen langt lettere for dem to år senere. I begynnelsen av 1974 hadde nemlig Rikets tjeneste et spesielt innlegg som het «Et arbeid som er forenelig med nestekjærlighet». Dette innlegget framholdt tydelig hva som er Bibelens syn på saken. Det å røyke tobakk er en forurensning av kroppen og utgjør dermed et grunnlag for utstøtelse ifølge 2. Korinter 7: 1. Når det er slik, kan det da være riktig av de kristne å dyrke denne planten eller bearbeide den og selge den til andre? Det er innlysende at det bibelske svaret på dette må være nei. Vi kan ikke gjøre dette og fremdeles vise at vi elsker vår neste. Slik var resonnementet i dette innlegget.

Brødrenes reaksjon var helt overveldende. Prøv å sette deg inn i de forholdene disse brødrene levde under. Forestill deg at du har en ansvarsfull stilling hos en tobakksprodusent. Med stillingen følger hus og kanskje også et jordstykke hvor du kan fôre opp ditt eget kveg. Plutselig står du overfor en stor avgjørelse. Din arbeidsgiver sier at hvis du ikke vil arbeide i tobakksproduksjonen, må du finne deg arbeid et annet sted. Du har kanskje flere små barn. Hva skal du gjøre?

 Våre brødre gjorde det de burde. Ja, de var villige til å forlise alt dette framfor å bli avskåret fra Jehovas organisasjon. Mange led et alvorlig økonomisk tap. Men de beholdt Jehovas gunst. Det var svært få som måtte utstøtes. Vi følte varm hengivenhet for våre kjære brødre som var så standhaftige for Guds rettferdige saks skyld.

BLANDEDE REAKSJONER

Det standpunkt våre brødre inntok, vakte naturligvis mange reaksjoner, for det meste av negativ art. Det var stadig artikler og leserinnlegg om dette i avisene. Flere parlamentsmedlemmer kom med kritikk både i og utenfor parlamentet, og noen av dem var temmelig skarpe i tonen. En artikkel i et månedlig tidsskrift viser hvor langt det gikk: «Jehovas vitner er blitt sterkt kritisert i og utenfor parlamentet . . . Nye lover kan nå føre til at de blir fratatt sitt statsborgerskap og taper sin beskyttelse mot å kunne bli utvist.» Artikkelforfatteren kalte saken «en storm i et vannglass».

Hos plantasjeeierne var det blandede reaksjoner. Noen av dem var bitre. Noen skrev til Selskapet og sa sin mening om Jehovas vitner, andre brukte telefonen. Men de ville fremdeles gjerne ha Jehovas vitner i betrodde stillinger på plantasjene sine.

Det var derfor flere plantasjeeiere som anstrengte seg for å komme brødrene i møte. For å unngå å miste gode og pålitelige arbeidere var de villige til å gi dem arbeid som ikke hadde noe med tobakksproduksjon å gjøre. Dette satte brødrene selvfølgelig pris på.

En bror var ansatt som tobakksselger. Da han forstod at han ikke kunne fortsette å ha en slik  stilling, sa han opp, men arbeidsgiveren hans ville ikke akseptere oppsigelsen. Vår bror sluttet da bare å møte fram på arbeidet. Da arbeidsgiveren kom hjem til ham for å finne ut hvorfor han ikke var på arbeidet, forklarte vår bror situasjonen for ham. Arbeidsgiveren roste vår bror for hans ærlighet og understreket at han ikke ønsket å miste ham som arbeidstager.

Vår bror benyttet anledningen til å gjøre rede for hvilke betingelser han måtte stille for å kunne fortsette i sitt arbeidsforhold. Han måtte være fritatt for arbeid som hadde tilknytning til tobakk, og han ville også ha fri til slike tider at han kunne gå på alle møtene. Dette gikk arbeidsgiveren med på, men det medførte at vår bror gikk ned i lønn.

Denne broren sier: «Det jeg har opplevd, har lært meg at vi blir velsignet hvis vi er standhaftige når vi møter problemer på vår verdslige arbeidsplass. Det har også lært meg betydningen av å være mer opptatt av vår åndelige vekst etter hvert som vi går framover med Jehovas organisasjon.» Vedkommende bror tjener nå som eldste.

DET GODE BUDSKAP BLIR UTBREDT UNDER MOTGANG

Det at brødrene ble spredt omkring på grunn av disse omstendighetene, førte faktisk også til at det gode budskap om Riket ble kjent på flere steder. Nye menigheter ble opprettet i tidligere isolerte distrikter. Det var for eksempel en bror som eide en gruve i et isolert distrikt. Brødrene fikk vite at han trengte arbeidskraft, og at han var villig til å hjelpe dem som nå hadde behov for arbeid. Ikke lenge etter var det 20 brødre som arbeidet for ham. Det ble opprettet en menighet som bestod av dem og deres familier, og denne menigheten er fremdeles  i virksomhet. Også andre som hadde muligheter til det, var raske til å tre støttende til.

Noen som ble stående uten arbeid på grunn av tobakksspørsmålet, reiste tilbake til sine hjemsteder, hvor det ofte ikke var noen menighet. Det førte til at Jehovas Ord ble forkynt i områder hvor det ikke var blitt forkynt tidligere.

Hvordan gikk det til slutt med hele denne saken? Merkelig nok var det tobakksforbundet selv som endelig satte sluttstrek for stridighetene ved ganske enkelt å bringe en kunngjøring fra forbundets formann i en av de månedlige meddelelsene til tobakksdyrkerne. I denne kunngjøringen ble det fastslått at dette var et religiøst spørsmål for Jehovas vitner, og at det ikke skulle bli gjort til et stridsspørsmål. I nummeret for juni 1974 av Rhodesia Tobacco Forum var det tatt inn en interessant kommentar. På side 27 sies følgende om Jehovas vitner: «I den samme artikkelen [en avisartikkel] heter det at landbruksministeren . . . skal ha sagt at tiltaket ’åpenbart er et forsettlig forsøk på å forstyrre økonomien’. Men i betraktning av hvilket antall involverte det dreier seg om, kan det neppe være grunnlag for å trekke en slik konklusjon.» Det at Rhodesias tobakksforbund uttalte seg på denne måten, lot til å dempe gemyttene, og det førte til at brødrene ikke lenger ble trakassert. Det ble avlagt et fint vitnesbyrd angående den lojalitet som Jehovas folk la for dagen.

NØYTRALITETSSPØRSMÅLET BLIR AKTUELT

Tobakksproblemet berørte våre afrikanske brødre, men i 1972 oppstod det også et annet problem, som til å begynne med bare berørte våre hvite brødre. Dette dreide seg om de kristnes nøytralitet  i forholdet til nasjonenes mellomværender. Vanskelighetene i denne forbindelse meldte seg først for alvor da den såkalte frigjøringskampen begynte, en kamp som andre kalte «terroristkrigen». Problemene oppstod naturligvis som en følge av tvungen militærtjeneste for hvite menn.

Da kampen ble mer intens, spesielt i grensestrøkene, ble det agitert mer for å få engasjert hele befolkningen i landets forsvar. Men til å begynne med var det bare hvite menn som ble innkalt til militærtjeneste. Blant de innkalte var også ganske mange unge Jehovas vitner, og mange av dem måtte i fengsel én eller flere ganger fordi de av samvittighetsgrunner bevarte sin kristne nøytralitet.

Ordningen var slik at mennene fikk innkallelse til å gjøre militærtjeneste bestemte deler av året, og deretter kunne de gå tilbake til sitt vanlige arbeid. En bror kunne derfor havne i retten hver gang han av samvittighetsgrunner nektet å etterkomme en innkallelse, og det betydde at han kunne bli satt i fengsel gang på gang. Noen fikk til og med ny innkallelse mens de fremdeles satt i fengsel.

Det var spesielt vanskelig for unge gifte menn med familie. Det skyldtes ikke bare at de måtte forlate familien når de kom i fengsel, men også at det brakte forstyrrelser i deres arbeidsforhold. Det hendte ofte at disse brødrene mistet arbeidet sitt når de kom i fengsel, slik at de måtte søke seg nytt arbeid når de kom ut igjen. Når de gjorde det, ble de uvegerlig spurt om sin status i forhold til militærtjenesten. Når en arbeidsgiver fikk høre hvordan det forholdt seg, svarte han ofte: «Jeg beklager. Jeg skulle gjerne gi deg stillingen, men jeg  kan ikke gjøre det uten at du har avtjent verneplikten.» Dette ble et stort problem for mange.

ET EKSEMPEL FRA DEN FØRSTE TIDEN

En av de første som ble utsatt for disse prøvelsene, var Bob Hawkes. Han hadde allerede vært ute i militærtjenesten da han begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han hadde bare studert i seks måneder da han i januar 1973 ble beordret til å melde seg til tjeneste. Vi kan la ham fortelle sin egen historie:

«På grunn av det jeg hadde lært under bibelstudiene, bestemte jeg meg for å unnlate å møte. Molly, min kone, var på dette tidspunkt to måneder på vei.»

Hvordan gikk det da han ikke møtte til tjeneste?

«Jeg ble stilt for retten og fikk 30 dagers fengsel og tre måneders betinget.»

Var dette en hard prøve å komme igjennom for ham?

«I høy grad. Her satt jeg bak gitteret og var ikke engang døpt. Nå var jeg helt alene i en underlig verden. Det var temmelig forvirrende. Dessuten var Molly ute av seg og skrev et brev hvor hun ymtet om at hun ville gå fra meg. På toppen av det hele fikk jeg besøk av min far, som hadde med seg en hel del skrifter som fordømte Jehovas vitner. Jeg gjorde det klart for ham at uansett hva som skjedde, så ville jeg holde fast ved den beslutning jeg hadde truffet på grunnlag av min samvittighet. Min eneste trøst fikk jeg ved å be til Jehova.»

VANSKELIGHETENE TÅRNER SEG OPP

Da Bob Hawkes ble sloppet ut av fengslet, fikk  han snart merke at vanskelighetene ikke dermed var forbi. Etter at han var kommet hjem, fant hans kone, Molly, fram uniformen hans og leverte den til ham med en bemerkning om at han burde gå ut i «bushen», det vil si ut på slagmarken. Bob forteller: «Jeg sa til henne at hun aldri mer måtte prøve å tvinge meg til å dra ut, og at hun ikke skulle nevne det mer.»

Dernest gikk Bob tilbake til arbeidsstedet sitt, men ble møtt med den beskjeden at han var oppsagt med øyeblikkelig virkning. «Da jeg fortalte Molly at jeg var oppsagt,» sier Bob, «var det overraskende at hun ble hos meg, for hun stilte seg fremdeles kjølig til sannheten.»

Like etter dette ble Bob døpt. Så kom han på nytt i fengsel, og denne gangen skulle han sitte seks måneder pluss de tre han ble idømt betinget forrige gang. Alt i alt var han i fengsel tre ganger, den siste gangen i åtte måneder.

HVA SÅ MED MOLLY?

Vi kan jo spørre: «Molly, hva har du å si til alt dette?»

«Mens vi studerte, betydde ikke sannheten så mye for meg. Med Bob var det annerledes. Med det samme han fikk klarhet i et spørsmål, gjorde han forandringer. Det ble derfor nødvendig å slutte å røyke og holde fester og andre ting. Så ble jeg gravid, og spørsmålet om blodoverføring bekymret meg. Hele vår levemåte var berørt.

Så kom Bob i fengsel. Det syntes jeg var forferdelig. Hvordan kunne han gjøre alt dette mot oss? På dette tidspunkt bestemte jeg meg for å gi ham et ultimatum, og jeg skrev og truet med å forlate ham. Men innerst inne visste jeg at jeg ikke egentlig  mente det, og at jeg ikke kunne få meg til å gjøre alvor av det.»

Hva var det som fikk Molly til å forandre seg og ta imot sannheten?

«Det skyldtes for en stor del den godhet søstrene viste meg. Det kom pakker med matvarer, kjøtt, brød og annen materiell hjelp. Dessuten viste brødrene og søstrene kjærlig omtanke ved å forsøke å bygge meg opp åndelig sett. Dette virket på meg etter hvert. Det fikk meg til å tenke. Og jeg begynte å arbeide med dåpen som mål. Jeg ble døpt like etter at Bob kom ut av fengslet den siste gangen.»

Bror Hawkes fikk senere enda en innkallelse. Men denne gangen kom han ikke i fengsel ettersom han hadde planer om å ta seg arbeid i et annet land.

Denne opplevelsen er et typisk eksempel på hva mange av våre brødre gjennomgikk. Temmelig mange fikk føle disse vanskelighetene etter hvert som vernepliktsalderen ble satt opp, først til 50 og senere helt opp til 60 år. Men det skal vi komme tilbake til.

POLITISK MOTSTAND BEGYNNER Å GJØRE SEG GJELDENDE

Du kan sikkert forstå at Jehovas vitner figurerte sterkt i nyhetsbildet i denne tiden da mange var opptatt av tobakksspørsmålet og de kristnes nøytralitet. Enkelte parlamentsmedlemmer, som sannsynligvis ble godt hjulpet av vanlige mennesker som irriterte seg kraftig over Jehovas vitners nøytralitet, begynte å agitere for at myndighetene skulle forby forkynnelsesarbeidet.

I tillegg til at Jehovas vitner var utsatt for kritikk  og angrep i nyhetsmediene, ble de nå også et yndet diskusjonstema i parlamentet. Diskusjonens bølger gikk særlig høyt den 4. desember 1973, da parlamentet debatterte visse forandringer i loven om forsvaret og loven om statsborgerskap. Nedenfor siterer vi noen utdrag fra disse debattene:

«Oppfatningene til denne sekten [Jehovas vitner] er det diametralt motsatte av det vi finner hos de respektable og etablerte kirker.» — Forsvarsministeren.

«Det er kort sagt meningen . . . å sørge for at et Jehovas vitne som har gått imot loven ved å nekte å adlyde ordre av samvittighetsgrunner på religiøst grunnlag, og som derfor er dømt til fengsel i seks måneder eller mer uten mulighet til subsidiært å få en bot, skal tape sine statsborgerlige rettigheter eller eventuelt bli utvist hvis det dreier seg om en som ikke har statsborgerskap.» — Forsvarsministeren.

«Disse overbevisningsgrunner [som påberopes av samvittighetsnektere i sin alminnelighet] gjelder vanligvis spørsmålet om å ta menneskers liv, og det er mulig å ta hensyn til dem ved å anvise tjeneste i ikke-stridende stillinger. . . . Et unntak . . . er den kultus eller sekt som kalles Jehovas vitner, som etter min oppfatning er en skadelig organisasjon som ikke har noe grunnlag for eller noe berettiget krav i forbindelse med sin holdning til militærtjeneste.» — Parlamentsmedlem.

«Det vi ønsker å sikre oss, er at Jehovas vitner ikke skal få øve noen innflytelse eller påvirkning på unge menn som er vernepliktige, og som utfører sin militærtjeneste.» — Forsvarsministeren.

Det later til at brødrenes fryktløse standpunkt hadde sine virkninger på flere enn ett område.

 TILSTRAMNINGER

Mot slutten av 1974 var det merkbart at det skjedde en tilstramning av forholdene. Dette fremgikk av et brev som avdelingskontoret skrev til Selskapets hovedkontor den 8. oktober 1974. Det handlet blant annet om visse rykter om en «gjennomgripende granskning» av vår organisasjon og sa videre: «Når dette skrives, har vi ikke hørt noe mer, og heller ikke har vi fått noen henvendelse fra myndighetene. Vi har hørt rykter om at et eller annet tiltak kommer til å bli satt i verk innen desember, men vi har ikke kunnet få noen bekreftelse på dem.

Over hele landet er store deler av befolkningen ’på krigsstien’ mot vår virksomhet, og spesielt mot vår tjeneste fra hus til hus.»

Skilt med teksten «Jehovas vitner uønsket» begynte å dukke opp overalt. En foretaksom person begynte faktisk å selge slike skilt fra hus til hus, og en stund gjorde han god forretning.

FORSLAG TIL HANDLINGSPLAN

I begynnelsen av februar 1975 fikk avdelingskontoret kjennskap til en del detaljer fra et viktig møte. Det gjaldt et møte som var blitt holdt av ledelsen i Rhodesisk Front, det ledende politiske parti på den tiden. Dette møtet, som ble holdt den 31. januar 1975, dreide seg for en stor del om Jehovas vitner. Det ble trukket fram mange momenter som etter deres mening talte for at det burde treffes visse forholdsregler mot Jehovas vitner.

Du kan sikkert tenke deg hva vi følte på den tiden. Hva ville komme til å skje? Ville Jehovas vitners virksomhet bli forbudt? Ville misjonærene bli utvist? Vi ante ikke hva vi hadde i vente.

 De som la fram disse forslagene for regjeringen, tilhørte selv regjeringspartiet, og noen av dem satt til og med i parlamentet, men det later til at selve regjeringen var mer fornuftig innstilt, for verken da eller senere ble det satt i verk noe offisielt tiltak mot forkynnelsesarbeidet eller organisasjonen. Vi er svært takknemlige overfor Jehova for dette.

NØYTRALITET I KRIGSSONER

Det var ikke bare i forbindelse med militærspørsmålet brødrene måtte ta et fast standpunkt med hensyn til å holde seg atskilt fra verden. Det oppstod også andre situasjoner. (Joh. 15: 19) Bror Will Vosloo hadde for eksempel en jordeiendom som kom til å ligge i krigssonen under stridighetene. Den lå 60 kilometer fra den menigheten hvor han tjente som eldste. Like bortenfor hans eiendom hadde «frigjøringssoldatene» et befestet område. Det var mange sammenstøt mellom dem og regjeringsstyrkene.

En kveld ikke lenge etter at bror Vosloo var blitt døpt, satt han og hans kone, Gisela, hjemme hos seg selv og leste i Bibelen, i Salme 112: 7, hvor det står: «Han er ikke redd for onde rykter, hans hjerte er fast, han stoler på [Jehova].» Knapt en time etterpå kom en politimann og varslet folk om at det var «terrorister» i området. Han oppfordret gårdbrukeren inntrengende til å skaffe seg våpen til sin egen beskyttelse. Bror Vosloo ville ikke.

Han forklarer: «Fra da av ble det lagt stadig sterkere press på meg for å få meg til å delta i forsvaret av vårt lokalsamfunn. Mine naboer kunne ikke forstå min holdning — de oppfattet den som feighet. En dag jeg var ute i felttjenesten, sa en mann til meg: ’Du kommer til å bli den første som rømmer når det blir fare på ferde for alvor.’  Han tok feil. I dag er jeg fremdeles på gården, men de andre er borte alle sammen.»

NØYTRALITET EN BESKYTTELSE

Bror Vosloo og hans familie ble utskjelt av andre jordbrukere i nærheten, men de fikk oppmuntring fra uventet hold. En dag kom en kretstilsynsmann på besøk til ham og sa: «Jeg er din bror fra den andre siden av Umfuli-elven. Du må ikke engste deg. Folk der borte vet alt om ditt nøytrale standpunkt. Du kan være trygg.» Disse ordene viste seg å holde stikk.

En dag ikke lenge etterpå da bror Vosloos traktorkjørere arbeidet ute på eiendommen, ble de plutselig overrumplet av en gruppe geriljasoldater. De sa: «Vi har kjennskap til den mannen. Vi vil ikke brenne opp hans traktorer.» Og ganske riktig, bror Vosloos utstyr fikk være i fred mens naboenes traktorer ble brent opp og deres pumper ble ødelagt. Ved en senere anledning, da han og hans familie var bortreist på ferie, ble flere bolighus i området ødelagt, men Vosloos hus ble ikke skadet. Slik gikk det fordi det var en kjent sak at de forholdt seg nøytrale i politiske spørsmål.

Slik fortsatte det i flere år, faktisk helt til krigens slutt. Grupper av utsendinger som representerte lokalsamfunnet, kom også på besøk til Vosloos og forsøkte å presse dem og overtale dem med hånlige bemerkninger til å skaffe seg våpen for å kunne beskytte seg selv og andre. Alle andre i dette området var tungt bevæpnet når de reiste omkring. Men bror Vosloo sier at Giselas faste omkved var: «Ingen skytevåpen.»

Forholdene ble verre og verre. Distriktets landhandlerier ble brent ned. Det ble gravd ned landminer  i veiene. På grunn av et portforbud ble det nesten umulig for barna å komme til og fra skolen. Bror Vosloo bestemte seg derfor til slutt for å leie et hus i byen hvor hans familie kunne bo mens han fortsatte å arbeide på gården. Men han mener at det som hjalp ham velberget gjennom alle vanskelighetene, var hans nøytrale holdning og hans fullstendige tillit til Jehova, slik det står i Bibelen: «Du er ikke redd når du går til ro, og når du har lagt deg, sover du godt. Du skal ikke engstes for plutselig skrekk . . . For du kan sette din lit til [Jehova], han vokter din fot så du ikke går i snaren.» — Ordsp. 3: 24—26.

ET PARADOKS

Det er ganske underlig at det standpunktet som førte til at våre hvite brødre kom i fengsel, samtidig førte til at våre afrikanske brødre oppnådde en frihet som ofte ikke var forunt andre organisasjoner, verken religiøse eller andre.

Etter hvert som tiden gikk og geriljavirksomheten tiltok, ble det også satt i verk stadig flere sikkerhetstiltak. Det ble forbudt å holde møter, og skoler og butikker ble stengt. Brødrene måtte vise spesielt stor forsiktighet i felttjenesten og når de kom sammen til kristen tilbedelse.

I februar 1973 var det planlagt et kretsstevne i et av disse områdene. Ville vi få lov til å holde det? I full tiltro til Jehovas ledelse gikk de lokale brødrene til høvdingen for å få et brev med til distriktskommisæren. Han ville ikke la dem få dette brevet med det samme, men han gav dem lov til å begynne med forberedelsene til stevnet.

Da områdetilsynsmannen, Isaac Chiadzwa, senere kom til dette distriktet, oppsøkte han  distriktskommisæren for å melde sin ankomst og få tillatelse til å dra inn i det området hvor kretsstevnet skulle holdes. Han forteller: «Da jeg bad om tillatelse til å komme inn i Dotito-distriktet, lo alle på distriktskommisærens kontor og mente at jeg måtte være gal. Jeg skal si at de ble overrasket da de senere fikk høre en av kontorets ledere si: ’Vi kjenner dere. Vi vet hvordan dere stiller dere til dagens situasjon.’»

Og ganske riktig, vi fikk tillatelse til å holde stevnet! Den eneste restriksjonen vi måtte finne oss i, var at vi ikke måtte ha kveldsmøter. Til og med høvdingen var overrasket og imponert.

Bror Chiadzwa sier at han støtte på mange veisperringer på sine tjenestereiser i den tiden. Han forteller: «Jeg ble alltid sloppet igjennom fordi jeg var et av Jehovas vitner. Ved en veisperring måtte alle lesse av sitt kjøretøy fordi det skulle være kontroll. Med det samme jeg gikk ut av bilen, fikk en politimann se vesken min. Han åpnet den og spurte hvem jeg var, og hva jeg gjorde. Da jeg fortalte ham at jeg var et av Jehovas vitner, sa han at jeg ikke behøvde å lesse av bilen min, som for øvrig var full av litteratur og alt vårt utstyr. Da en annen politimann hørte dette, spurte han hvorfor denne varebilen ikke skulle tømmes. Jeg kunne høre at den første svarte: ’Han er et av Jehovas vitner. Vi har ingen problemer med de folkene.’»

Områdetilsynsmannen forteller at alle brødrene i dette distriktet alltid hadde med seg Selskapets litteratur, også når de arbeidet ute på jordene. Dette reddet dem mange ganger fra å bli slått og mishandlet på andre måter. Det er nokså forunderlig at den samme gruppen mennesker som ble fordømt av myndighetene i ett tilfelle, kunne oppnå så store fordeler i et annet tilfelle!

 Vi har mer å fortelle om dette senere, men la oss nå gå tilbake til Malawi.

FORFØLGELSE I MALAWI

I vår beretning om brødrene i Malawi var vi kommet til at de hadde flyktet fra sitt hjemland til Milange i Moçambique øst for Malawi. Omkring 1970 begynte mange av dem å finne veien tilbake til sitt hjemland, hvor de forsøkte å fortsette der de slapp. Men denne situasjonen varte ikke lenge.

I 1972 ble våre brødre rammet av en ny bølge med hard forfølgelse. Avisen San Francisco Examiner kalte det som foregikk, for en «religionskrig» og sa: «Det er en fullstendig ensidig krig, som setter makt opp mot tro.» Forfølgelsen foregikk stort sett etter samme mønster som i 1967, bortsett fra at den var langt mer intens denne gangen.

Ungdomsforbundet og den bevegelsen som kalles Unge Pionerer, tok ledelsen i denne «krigen». «De organiserte seg i bander på mellom ti og 100. De gikk så fra landsby til landsby, bevæpnet med stokker, køller, pangaer og økser, og oppsporet Jehovas vitner og overfalt dem og ødela deres eiendom.» — Våkn opp! for 22. februar 1973.

Mange av våre søstre ble voldtatt, og mange av forkynnerne ble slått med planker med spiker i. En bror ble omviklet med tørt gress som ble bundet fast til kroppen hans og tent på. Han ble rett og slett brent i hjel.

Bror Michael Yadanga og hans familie ble ført ut i et viltreservat hvor det var fullt av rovdyr. De måtte gå til fots mange kilometer for å komme til et sted der det gikk en buss. Da de kom hjem igjen, ble det enda en gang gjort forsøk på å true dem til  å kjøpe et politisk medlemskort. Bror Yadanga svarte dem slik: «Jeg har fått slått ut tennene fordi jeg ikke ville kjøpe et kort. Jeg har mistet arbeidet mitt fordi jeg ikke ville kjøpe et kort. Jeg ble slått helseløs, min eiendom ble ødelagt, og jeg ble tvunget til å flykte til Zambia — alt sammen fordi jeg ikke ville kjøpe et kort. Jeg kommer ikke til å kjøpe noe kort nå heller.» Denne broren og hans familie flyktet senere til Moçambique etter at et vennligsinnet medlem av Ungdomsforbundet hadde gitt dem et hint om at forfølgerne snart ville komme for å ta dem på nytt.

I tillegg til at Jehovas vitner ble slått og utsatt for annen fysisk mishandling, ble også deres verksteder og forretninger stengt, deres bankkonti ble sperret, deres eiendom ble konfiskert, deres avlinger ble ødelagt eller stjålet, og de ble tvunget ut i arbeidsløshet. Hvordan tok de situasjonen? De gjorde det eneste de kunne gjøre — de flyktet fra landet.

Denne gangen flyktet de fleste av dem til Zambia. Over 19 000 av dem opprettet en flyktningeleir i Sinda Misale.

HJELP FRA BRØDRE VERDEN OVER

Det varte ikke lenge før disse brødrene begynte å få hjelp. Hjelpen kom fra alle jordens kanter i form av penger, klær, matvarer og andre saker. Brødrene i Zambia skaffet raskt til veie flere tusen kilo matvarer, ulltepper, sengetøy, hageredskaper og andre ting. Lastebiler fulle av presenninger, ulltepper, plastduk, skyfler, økser og andre redskaper kom fra Sør-Afrika, og våre brødre derfra kjørte 2400 kilometer for å få levert disse varene. De møtte mange vanskeligheter på veien, man takket  være Jehovas kjærlige ledelse fikk de leveransene fram til bestemmelsesstedet. Alt i alt ble det skaffet til veie atskillige tonn med mat, klær, medisiner og andre nødvendighetsartikler til brødrene i Sinda Misale.

PÅ FLYTTEFOT IGJEN

Dessverre ble dette bare et midlertidig pusterom for våre brødre. Myndighetene i Zambia lot som om de skulle flytte disse brødrene til et annet sted, men når det kom til stykket, sendte de dem tilbake til Malawi igjen. Der satte forfølgelsen inn på nytt, og atter en gang flyktet brødrene fra sitt hjemland, denne gangen til Mlangeni i Moçambique vest for Malawi.

På kort tid ble det opprettet 12 flyktningeleirer i Moçambique med opptil 34 000 flyktninger. Senere, i 1975, ble våre brødre tvangssendt hjem igjen til Malawi fra Mlangeni-området av myndighetene i Moçambique. De fleste flyktet nå østover tilbake til Moçambique, hvor mange av dem er fremdeles.

På dette punkt i beretningen kan det sikkert interessere deg å høre hva Cyril og Ina Long har fortalt om sine opplevelser. De bodde i Blantyre i Malawi da forfølgelsen blusset opp igjen i 1972. Her kommer deres rapport:

«En familie var på vei over en bro som gikk over en flomstor elv, da de ble stanset og bedt om å vise fram sine politiske partikort. Da foreldrene forklarte hvorfor de ikke hadde slike kort, ble barna kastet over rekkverket på broen og ned i de frådende vannmassene. Et av barna var et lite spedbarn på bare seks måneder. Heldigvis kunne de eldre barna svømme, og de klarte å redde den lille.  Alle sammen unnslapp døden fordi Jehova holdt sin hånd over dem.

En annen bror ble slått bevisstløs og overhelt med bensin og deretter brent i hjel. Hans gravide kone og hans seks barn ble tvunget til å bivåne den grusomme hendelsen.»

HJELP TIL DE FORFULGTE

Bror Long innså at noe måtte gjøres for å hjelpe de brødrene som ble slått og fratatt sin eiendom. Det ble derfor ordnet med et hemmelig møtested hvor brødre og søstre på flukt kunne bli hentet og transportert til grensen. I den første transporten var det omkring 30 personer som ble fraktet i to Volkswagen varebiler. Flere ankom på sykkel. De forstod at det ikke var plass til syklene, og slengte dem derfor fra seg i krattet ved veikanten, fullt klar over at de aldri ville få se dem igjen.

Ina forteller: «Det var tett i tett med veisperringer langs kjøreruten, og hver gang de kom til en bom, la brødrene og søstrene seg flate på gulvet i varebilen og dekket seg med ulltepper. Cyril ble vinket videre uten nærmere kontroll fordi han var hvit og den eneste som vaktene kunne se. Klokken tre om natten kom de fram til flyktningeleiren i Moçambique i god behold.

Noen dager senere kom en kretstilsynsmann til oss med beskjed om at det var et skrikende behov for medisiner og ulltepper, for i en leir i Zambia var det nesten 12 000 personer som ikke hadde tak over hodet. Det var vinter, og mange var plaget av forkjølelse, diaré, vondt i halsen og så videre. Flere hadde også skader og skrammer og stygge brannsår på grunn av mishandling. Hva kunne vi gjøre for å hjelpe dem?

 Vi bad først en inderlig bønn til Jehova, og deretter besluttet vi oss for å henvende oss til en apoteker og be om å få kjøpe medisiner. Dette var risikabelt, for han kunne lett ha angitt oss til myndighetene. Men vi oppsøkte ham og forklarte situasjonen for ham.

Det viste seg at denne apotekeren var ergerlig fordi myndighetene hadde tvunget ham til å si opp en av hans mest betrodde ansatte, som var et av Jehovas vitner. Han ville derfor ikke angi oss, men var tvert imot glad for å kunne være til hjelp.» Tenk deg hvilken overraskelse og glede det var for Cyril og Ina Long da de kom tilbake neste dag for å hente det de hadde bestilt, og fikk to digre kartonger med apotekervarer gratis som en gave til brødrene i flyktningeleiren! Da de forsøkte å betale for varene, sa apotekeren: «Dette er det minste jeg kan gjøre for slike lojale mennesker som blir behandlet så sjofelt.»

Ikke lenge etterpå avla Cyril Long og en annen bror et nattlig besøk i leiren, og denne gangen hadde de med seg et lass med ulltepper. Bror Long sa: «Vi fikk tårer i øynene på grunn av det vi fikk se. En hel familie på seks trykte seg sammen under ett ullteppe og forsøkte å varme hverandre. En søster var så forslått og hadde så store smerter fordi hun var blitt brent med glovarme stokker, at hun ikke klarte å ligge. De måtte støtte henne opp med gressballer.»

Før vi avslutter denne beretningen, skal vi fortelle en annen opplevelse som gjorde sterkt inntrykk på søster Long. Myndighetene sperret alle brødrenes bankkonti, slik at ingen kunne få tatt ut penger og bli i stand til å betale for seg på offentlige transportmidler og flykte på den måten. Hun forteller:  «To brødre kom til oss og sa: ’Vi fikk tatt ut sparepengene våre før kontiene ble sperret. Vi har kjøpt bussbilletter til vår egen familie og har disse pengene igjen. Kan dere være så snill å gi dem til noen andre som trenger dem?’ Disse brødrene hadde mistet arbeidet sitt, men likevel var de villig til å la andre få det lille de hadde igjen, både på grunn av broderkjærlighet og fordi de visste at Jehova ville sørge for dem.»

Når Cyril og Ina Long tenker tilbake på disse hendelsene, styrkes deres tro på Jehovas kjærlighet og omsorg.

EN REISE TIL MOÇAMBIQUE

I 1975, mens flyktningeleirene fremdeles eksisterte i den delen av Moçambique som ligger vest for Malawi, oppstod det et problem som minner om noe som skjedde i den første kristne menighet. (Apg. 6: 1—6) Det gjaldt fordelingen av de forsyningene som var gitt for å avhjelpe nøden. Det ble avgjort at problemet best kunne løses ved at en bror fra avdelingskontoret avla et personlig besøk i leirene. I februar 1975 la derfor Keith Eaton, et medlem av utvalget ved avdelingskontoret, ut på en reise til disse leirene. Reisen måtte foregå etappevis med fly. Han reiste fra Salisbury til Beira på østkysten av Moçambique, hvor han overnattet og besøkte noen brødre. Deretter reiste han til Tete ved Zambezi-elven og videre til Vila Coutinho (nå Ulongue), hvor det var seks flyktningeleirer på den tiden.

Det var ganske vanskelig å komme fram hit, blant annet fordi Moçambique var oppe i uroligheter i forbindelse med overgangen fra portugisisk mindretallsstyre til svart flertallsstyre. Det var  derfor ikke lett å krysse grensen, spesielt ikke for fremmede som ikke var fra dette området.

Men bror Eaton ble møtt av brødre på Vila Coutinho flyplass, og med deres hjelp fikk han besøkt leirene. Der drøftet han brødrenes problemer med dem, han hørte på deres hjerteskjærende beretninger om den situasjonen de befant seg i, og kom med nyttige forslag. Det er ikke tvil om at denne personlige kontakten med en representant for Selskapet var til stor oppmuntring for brødrene.

FRAFALL I LEIRENE

Da brødrene omsider fikk etablert seg i leirer i Milange i Moçambique øst for Malawi, fikk de ganske god orden på tilværelsen. Men etter hvert som tiden gikk, dukket det opp flere problemer.

I 1976 var det plutselig noen som begynte å påstå at de var av de salvede, og de begynte å holde spesielle møter utenom menighetens møter. De forsøkte å utbre ubibelsk lære og hevdet at Jehova etter 1975 ikke lenger tok seg av menighetene gjennom de eldste, men gjennom slike som dem.

En av anførerne ble funnet naken av politiet i nærheten av fjellet Mlanje ved grensen til Moçambique og ble transportert tilbake til det området hvor flyktningeleirene lå i det østlige Moçambique. Han sa til sine tilhengere at han i likhet med Moses rettet seg etter et kall fra Jehova om å gå opp i fjellet for å få instrukser. Dessverre fikk disse falske lærerne ganske mange med seg, og frafallet stanset ikke før over 500 var blitt utstøtt. En god del av dem som var blitt ført på avveier, forstod senere at de hadde tatt feil. De viste oppriktig anger og kom tilbake og er blitt gjenopptatt i menigheten.

 Det er en stor glede for oss at to av de brødrene som har ansvaret for arbeidet i Moçambique, kunne delta ved et femukers Gilead-kurs som ble arrangert for medlemmer av avdelingsutvalgene. Dette har vært til god hjelp i det teokratiske tilsynsarbeidet i Moçambique.

KRIGEN SKAPER FLERE PROBLEMER

La oss nå gå tilbake til Zimbabwe. Etter hvert som krigen ble mer intens, fikk også våre brødre alvorlige problemer å kjempe med. Tilværelsen ble temmelig urolig. I mange områder var det umulig å leve et normalt liv. Hver dag kunne by på mange overraskelser. En bror skrev nedenstående brev til Selskapet, og vi kan jo forsøke å forestille oss hvordan han og hans familie må ha hatt det:

«Jeg skriver for å fortelle dere hva som skjedde med min familie, min kone og mine fem barn. De unngikk så vidt døden en dag de arbeidet på maisåkeren. Soldater på begge sider begynte å skyte på hverandre tvers over åkeren. Min kone og barna la seg ned på bakken mens kulene suste over hodet på dem. Granater eksploderte bare ti meter bortenfor dem. De befant seg mellom dobbelt ild, men slapp fra det uten skader. Jeg tror det kom av at Jehova beskyttet dem. Trærne rundt huset fikk store skader da de ble truffet av granater, men selve huset ble ikke skadet.»

Denne broren forteller også om et annet problem som meldte seg:

«Om kvelden kom noen soldater hjem til oss. De stilte meg forskjellige spørsmål, og jeg sa til dem at jeg var et av Jehovas vitner. De ville ha døtrene mine med ut om kvelden, men døtrene mine avslo  på eget initiativ og sa at de ikke ville gå med dem. Mennene truet med å drepe dem, men pikene ville likevel ikke gå med dem. De husket Jesu ord i Matteus 10: 28 og Åpenbaringen 2: 10, som vi tidligere hadde snakket om under vårt familiestudium. Til slutt bestemte mennene seg for å la dem være i fred.

Verdslige piker som ble med soldatene, ble seksuelt misbrukt. Vi er takknemlige overfor Jehova for den omsorg han stadig viser oss i denne farefulle tiden.»

Dessverre slapp ikke alle våre unge søstre så lett. Michael Chikara, en reisende tilsynsmann, forteller om hva en ung søster gjennomgikk. Først ble hun slått på haken. Og så, «mens hun holdt på å komme til seg selv etter denne medfarten, ble hun overfalt og voldtatt av en gruppe menn, med den følge at hun nå har et barn».

Bror Chikara forteller også hva som skjedde med en ung søster på 17 år. Hun har selv fortalt ham sin sørgelige historie: «Jeg ble tatt med makt av noen soldater og slått ved fire forskjellige anledninger, to ganger av soldater fra den ene siden, og to ganger av soldater fra den andre siden.

Den første gangen jeg ble slått, trodde jeg nesten ikke at jeg skulle overleve. Da jeg begynte å komme til hektene etter denne medfarten, kom soldatene fra den andre siden til det samme området og samlet alle unge piker og tvang dem til å være med på deres møter.

Ved denne anledning forlangte en mann at jeg skulle legge et ullteppe på bakken for ham og sove hos ham. Jeg løp gråtende vekk, men mannen fulgte etter meg. Han fikk også følge av en annen mann som forsøkte å tvinge meg til å begå  en umoralsk handling. Jeg ble slått ned med en geværkolbe, men da jeg falt, skrek jeg så høyt at de til slutt gikk ifra meg. Deretter skjulte jeg meg i en stor folkemengde som var til stede, og senere fikk jeg hjelp til å komme meg hjem uten at mine overfallsmenn visste om det. Noen måneder senere kom en annen flokk med soldater til vårt område og tok meg og ni andre piker med seg og beskyldte oss for å ha vært kjærester med soldater fra den andre siden. I mitt tilfelle var det naturligvis ikke sant. Vi ble alle slått så kraftig at vi ikke kunne bevege oss på flere uker. Alt i alt ble jeg slått fire ganger.»

Denne kjekke unge søsteren bevarer fortsatt sin åndelige styrke til tross for at hun er den eneste i sin familie som er i sannheten.

BARNEROV — EN VANLIG FORETEELSE

Det ble ganske vanlig i enkelte områder at unge tenåringsbarn ble bortført. Grupper av soldater kom gjerne til små landsbyer og beordret alle ut i det fri. Mens alle de voksne ble tvunget til å synge sanger, gikk soldatene og plukket ut unge gutter og piker midt i tenårene. Guttene ble gjerne tatt med for å bli opplært som soldater, mens pikene skulle være kokker eller tjene umoralske formål. Noen foreldre fikk aldri se barna sine igjen.

Av og til hadde også noen av våre brødre denne rystende opplevelsen. En pionerbror skrev følgende til Selskapet: «Min datter og fem andre unge ble bortført. Alle seks var innviede, døpte vitner.» Noen av våre kristne brødre opplevde den sorg å se at deres barn kom tilbake igjen, ikke som vitner, men som soldater med militæropplæring bak seg. Men dette skjedde uhyre sjelden.

 ET TAPPERT LITE VITNE

Det gjør godt å høre om Catherine Mbona, en 14 år gammel søster som ble bortført i de østlige distrikter. Foreldrene hennes (faren, Michael, har vært pioner i mange år) lurte på om de noen gang ville få se henne igjen. Du kan sikkert tenke deg deres glede og lettelse da hun noen dager senere ble sendt uskadet tilbake til deres landsby.

«Hva gjorde de med deg?» spurte de Catherine. «Ingenting,» sa hun.

«Hva gjorde du da hele den tiden du var der borte?»

«Jeg snakket med dem om Jehova. Jeg forkynte.»

Noen dager senere dukket troppslederen opp i landsbyen og oppsøkte pikens foreldre. Foreldrene lurte bekymret på hva dette besøket skulle bety. Men mannen hadde reist ens ærend til landsbyen for å rose foreldrene for den gode måten de hadde oppdratt sin datter på.

BESKYTTEDE LANDSBYER

Flere og flere landsbyer ble liggende i ildlinjen, og noen av dem ble også benyttet som skjulesteder og befestede stillinger for geriljastyrkene, og derfor begynte myndighetene å flytte folk fra slike steder og plassere dem i inngjerdede områder eller beskyttede landsbyer eller «oppbevaringssteder», som de ble kalt på folkemunne. Dette ble først og fremst gjort med tanke på å beskytte folk, men det førte jo med seg at de måtte forlate sitt hjem og sine eiendeler, sine husdyr og avlinger og alt de hadde, bortsett fra det lille de kunne bære med seg.

Så langt tilbake som i 1973 kom følgende rapport  fra en av kretstilsynsmennene, Reuben Mpedza: «Når det gjelder menighetene i Mukumbura, Musingwa og Chiutsi, så blir folk i disse områdene flyttet av myndighetene til steder hvor de måtte ønske å ha dem. Noen av våre brødre har ikke lenger noe hus og hjem fordi de er blitt tvangsflyttet.»

Du kan sikkert forestille deg hvordan det må ha vært å befinne seg med sin familie i et inngjerdet område ribbet for nesten alt. De hadde ikke hus, ikke noe sanitæranlegg og ikke annet enn åpen mark å sove på. Hvordan tok våre brødre denne situasjonen? I kretstilsynsmannens rapport står det videre: «Det er likevel oppmuntrende å vite at brødrene trass i alt dette er ivrig opptatt med å forkynne for andre at Jehovas rike er det eneste håp for nødlidende mennesker.»

Det er interessant å se forskjellen mellom Jehovas vitner og folk i sin alminnelighet når det gjelder holdningen til disse «oppbevaringsstedene». Folk flest jamret over sine materielle tap, men vitnene konsentrerte seg om å tilpasse seg den nye situasjonen. Det var faktisk slik at brødrene fant det lettere å få kunngjort Rikets budskap fordi alle bodde så tett sammen.

På et av disse stedene var de eldre søstrene fulle av begeistring. Tidligere kunne de ikke være hjelpepionerer på grunn av portforbudet og de lange avstandene mellom folk i deres menighets distrikt. Men som de sa: «Nå bor alle tett sammen, og det vil være lett for oss å tjene som hjelpepionerer.»

Det at folk ble flyttet omkring på denne måten, førte naturligvis også til at det ble vanskelig for organisasjonen å føre tilstrekkelig tilsyn med noen av menighetene. Kretstilsynsmennene visste ofte  ikke om de ville finne menighetene når de kom på sitt planlagte besøk. Men da de beskyttede landsbyene ble oppløst etter krigens slutt, vendte brødrene etter hvert tilbake til sine tidligere hjem og forsøkte å fortsette der de slapp. Enkelte menigheter som ikke hadde hatt besøk av noen kretstilsynsmann på to eller tre år, kunne atter nyte godt av en reisende tilsynsmanns tjenester.

TILPASNING TIL SITUASJONEN

Det er ikke vanskelig å forstå at det måtte gjøres visse forandringer under krigen på grunn av de endrede forholdene. Til hjelp for de eldste ble det arrangert spesielle møter én gang i året. Disse møtene ble holdt i alle kretsene og ble ledet av kretstilsynsmannen og områdetilsynsmannen etter et program som var tilrettelagt av avdelingskontoret. Programmet dreide seg særlig om brødrenes behov på den tiden. De eldste satte meget stor pris på denne ordningen. De mente at det var akkurat dette de trengte for å kunne utføre sitt hyrdearbeid under slike vanskelige forhold. Ikke bare de eldste, men også flere av de andre brødrene skrev til Selskapet og gav uttrykk for at de hadde utbytte av den opplæring de eldste hadde fått.

Både dette spesielle tiltaket og den vanlige opplæring de eldste har fått ved Rikets tjenesteskole og ved de spesielle møtene under kretsstevnene, har helt utvilsomt bidratt sterkt til at brødrene bevarte sin enhet og fasthet under hele krigen.

«BIND HAM TIL ET TRE OG LA HAM DØ»

En bror som ikke er helt ung lenger, Jeremiah Chesa, hadde en uhyggelig opplevelse like etter at han hadde vært på et av disse spesielle møtene for  eldste. Bror Chesa bor i et landdistrikt. Han har selv fortalt følgende:

«En gruppe soldater førte meg bort fra hjemmet mitt om natten og tok meg med til et øde sted. Så spurte de meg: ’Hvor var du lørdag og søndag?’ Jeg fortalte dem at jeg hadde vært på et religiøst møte. ’Vet du det, gammer’n, at dette er din siste time? Vi har allerede drept folk som er høyere på strå enn deg, din elendige hund.’ Så ropte de: ’La oss drepe ham!’

Men én av dem sa: ’La oss heller binde hendene og føttene hans til et tre og gå fra ham og la ham dø i ensomhet.’ De fikk tak i et reip og sa: ’Si oss nå hva du velger, enten å dø eller å slutte å tilbe din Gud?’

Jeg svarte: ’Oppriktig talt, jeg vil ikke føre dere  bak lyset ved å si at jeg skal slutte å tilbe. Jeg tilber dag og natt.’

En av dem ble rasende da han hørte dette, og ropte: ’Bind ham til et tre og la ham dø der!’ Slik gikk det til at jeg stod bundet til et tre hele natten.»

Ved middagstider dagen etter kom en jeger tilfeldigvis forbi og fikk se bror Chesa, som var bundet til treet. Jegeren ble både rystet og skremt over det han så, men han hadde mot nok til å slippe fri vår bror, som deretter ruslet hjem. Hva så? Bror Chesa fortsetter sin historie:

«Noen dager senere kom soldatene hjem til meg og ville vite hvordan jeg hadde kommet fri fra treet. De tok meg med inn i skogen og spurte hvem som hadde sloppet meg fri. Jeg sa at mitt svar stod i Bibelen, i Salme 146: 5—7. Det ble gitt ordre til at dette skriftstedet skulle leses opp.

Fem personer som ble beordret til å lese dette avsnittet i tur og orden, ble slått fordi lederne trodde at de ikke leste korrekt. Det var interessant å høre på deres samtale. ’Hvem var det egentlig som løste ham?’ ’Det er best at vi lar ham være i fred og lar ham gå.’ ’Du er heldig, gamlefar.’»

Hva var det som plutselig fikk disse mordlystne menneskene til å ombestemme seg? Det skriftstedet de leste, sier blant annet: «Lykkelig er den . . . som setter sitt håp til Jehova sin Gud . . . Jehova løser dem som er bundet.» (NW) Bror Chesa gikk hjem igjen som en fri mann.

’JEHOVA — ER ALLTID MED DERE’

En kvinne som ikke er et Jehovas vitne, sa dette til en av våre trofaste søstre. Hva var det som fikk  henne til å si disse ordene? Det kan bror Tauzen Chawanda fortelle i sin beretning om hva han og hans kone opplevde mens de arbeidet på en teplantasje i de østlige distrikter:

«Den 23. desember 1976 kom en gruppe soldater til mitt hus på boligfeltet. Det ble sendt soldater til alle husene for å samle folk sammen. Vi ble ført til fabrikkområdet og bedt om å sette oss i en sirkel. Min kone og jeg var de eneste som var Jehovas vitner.

Deretter sa de at alle kvinnene skulle tre tilbake og se på at deres menn ble drept. Min kone og jeg bad høyt til Jehova om beskyttelse. Da min kone trådte tilbake, sa en kvinne til henne: ’Det er ikke så farlig for dere, for Jehova er deres Frelser, og han er alltid med dere.’

Med det samme kvinnene var av veien, sa soldatene til mennene: ’Vi sa til dere at dere ikke skulle arbeide, men dere fortsatte å gjøre det.’ Dermed rettet to soldater maskingeværene sine mot mennene og fyrte løs. Deretter trakk soldatene seg skyndsomt tilbake og forsvant.

I neste øyeblikk løp kvinnene tilbake til mennene uten å vite om de var blitt drept eller ikke. Da min kone forsøkte å reise meg opp, sa jeg til henne at jeg var helt i orden, men hun trodde meg ikke med det samme. Alle de andre kvinnene fant sine menn drept, og de drog tilbake til boligområdet. Senere gikk også jeg tilbake og fant dem alle i vårt hus.

Da jeg kom dit, sa den kvinnen som tidligere hadde snakket om Jehovas beskyttelse, til min kone: ’Det var det jeg sa, Jehova er med din mann. Se, han har kommet levende tilbake fordi Gud har beskyttet ham!’»

 STEVNER OG MØTER UNDER VANSKELIGE FORHOLD

Det er en glede å kunne fortelle at det var mulig å fortsette å holde områdestevner og kretsstevner gjennom hele denne vanskelige tiden. Dette kommer av at stevnene for det meste ble holdt i de distriktene i landet hvor det var forholdsvis trygt. Noen ganger måtte brødrene fra de farlige distriktene komme sammen med sine medkristne i andre kretser. Men i alle fall kunne de overvære programmet og få hjelp til å holde seg åndelig sterke.

Da var det enkelte steder et større problem å få arrangert menighetsmøter. Dette skyldtes hovedsakelig at det stadig var portforbud og av den grunn vanskelig å komme seg fra ett sted til et annet. Ettersom minnehøytiden måtte feires om kvelden, var det enkelte ganger forbundet med store problemer å gjennomføre dette møtet. Portforbudet gjaldt vanligvis fra mørkets frembrudd til det lysnet av dag, men noen ganger gjaldt det allerede fra kl. 16 til kl. 9 neste dag.

Problemet med å få feiret minnehøytiden ble løst på en fin måte i mange små menigheter i landdistriktene ved at alle brødrene drog hjem til én bror. Der feiret de så minnet om Kristi død til en fastsatt tid. Deretter kunne de naturligvis ikke gå hjem igjen, for under et portforbud kunne de ikke gå mer enn noen ganske få meter fra vedkommende brors hus. Derfor benyttet de resten av kvelden til å synge Rikets sanger og fortelle opplevelser. Neste morgen drog de så igjen hver til sitt, glad til sinns for at de hadde kunnet lyde Jesu befaling om å samles ved denne viktige anledning. — 1. Kor. 11: 23, 24.

 INTERESSERTE FÅR HJELP

Disse spesielle minnehøytidsmøtene og andre menighetsmøter var til stor hjelp for interesserte i disse distriktene og selvfølgelig også for brødrene selv. Av frykt for å bli slått eller mishandlet på annen måte hendte det ofte at interesserte kvidde seg for å komme åpenlyst til møtene. Men tanken på å overnatte tiltalte dem tydeligvis.

En bror i en menighet som bestod av 13 Jehovas vitner, skrev til kontoret og fortalte hvilken glede det var for dem at 106 hadde vært til stede på minnehøytiden — over 90 flere enn antall forkynnere!

En annen bror, Michael Mafara, som var spesialpioner på den tiden, løste problemet med portforbud på en helt spesiell måte som også var til hjelp for interesserte. I dette området var portforbudet meget strengt. Det var bare tillatt å forlate sitt hjem mellom kl. 12 og kl. 14 hver dag. I menigheten var brødrene spredt i tre grupper, og de kunne bare komme til hverandre ved å gå til fots. Hvordan skulle de forholde seg?

Bror Mafara fikk en idé. Han pekte ut tre hjem hvor det kunne holdes møter. I løpet av de to timene det var tillatt å ferdes ute, gikk alle brødrene og søstrene til et av disse hjemmene. Der ble de til kl. 12 neste dag; da gikk de hjem til seg selv igjen. På neste møtedag gikk alle sammen til et av de andre stedene, og så videre. På denne måten fikk de mange timer med møter og samvær og kunne styrke hverandre åndelig sett.

Angående de resultatene dette gav, skriver bror Mafara: «Da jeg besøkte disse gruppene, oppdaget jeg at også noen nyinteresserte hadde innfunnet seg og overnattet for å kunne være med på møtene.  Det er bare 13 forkynnere i menigheten, men under portforbudet kom møtedeltagelsen opp i 21 — og det var flere enn før portforbudet ble innført.»

«SOM ET LY MOT VINDEN»

Profeten Jesaja skrev om dem som skulle tjene som hyrder og tilsynsmenn i Jehovas synlige organisasjon. Han sammenlignet dem med «et ly mot vinden» og «et skjul mot styrtregn». (Jes. 32: 2) Våre lojale reisende tilsynsmenn viste seg å være nettopp dette i alle krigsårene.

De tålte fryktløst alle slags vanskeligheter for sine brødres skyld. Noen gikk på sine ben i dagevis gjennom skog og mark, klatret opp og ned fjellsider, forserte elver og sov ute i det fri — alt sammen for å nå fram til isolerte menigheter og forkynnere og oppmuntre dem til å være standhaftige i troen.

Som et eksempel i denne forbindelse vil vi gjerne fortelle hva en av kretstilsynsmennene kom ut for. Det var Isaiah Makore, som sammen med en annen bror, Obet Sose, syklet 130 kilometer til et fjernt og farlig strøk i landet for å besøke tre små menigheter. På veien tilbake ble de overfalt av «frigjøringssoldater». Men vi kan la kretstilsynsmannen selv få ordet:

«Da vi hadde syklet omkring 15 kilometer, kom plutselig noen menn med skytevåpen ut fra skogen og ropte til oss. Vi stanset og trillet syklene bort til dem. Vi ble ganske snart ribbet for våre nye armbåndsur, våre penger og så videre. Blant disse pengene var også et beløp jeg hadde fått i den menigheten vi nettopp hadde besøkt, og som jeg skulle betale inn på menighetens konto hos Selskapet.

 Mens dette foregikk, ble vi også forhørt om hvem vi var, og hva vi gjorde her. Det virket som om disse mennene mistenkte oss for å være representanter for myndighetene. Vi ante ikke hvordan det skulle gå med oss, men jeg bad en stille bønn til Jehova om hjelp, og spesielt om å få styrke til ikke å svikte. Senere fortalte bror Sose at han hadde gjort det samme.

Vi klarte til slutt å overbevise disse mennene om at vi var Jehovas vitner og religiøse forkynnere. Jeg ble temmelig overrasket da de leverte tilbake alle pengene de hadde tatt fra oss, selv om de riktignok beholdt klokkene våre og noen andre saker.

Til slutt sa de at vi kunne gå, og vi skulle akkurat til å dra videre da vi hørte at et militært kjøretøy nærmet seg. Kampen var straks i gang. Vi la oss flate på bakken, og kulene suste over hodet på oss i alle retninger. Heldigvis slapp vi fra episoden uten skrammer, og vi fortsatte å sykle de 127 kilometerne tilbake til vårt utgangspunkt.»

NOEN BLIR TORTURERT

Noen av våre reisende tilsynsmenn og andre brødre og søstre ble utsatt for grusom tortur. Dette skjedde for eksempel med John Hunguka. I alminnelighet var Jehovas vitners nøytrale standpunkt kjent og respektert. Men i dette tilfellet virket det som om Johns faste holdning som et av Jehovas vitner utløste den forferdelige behandlingen han fikk. Han forteller:

«Jeg var på vei til neste menighet og gikk til fots. Underveis skulle jeg treffe en bror som skulle gå sammen med meg det siste stykket. Idet vi møttes, ble vi plutselig omringet av soldater. De hadde med  seg et elektrisk apparat som de brukte til å torturere folk med for å tvinge dem til å gi opplysninger om dem som hørte til i motsatt leir.

Bror Mukwambo var den første som ble utsatt for denne form for tortur. De sendte en rekke elektriske støt gjennom kroppen hans mens de forsøkte å trekke ut av ham opplysninger som han ikke satt inne med. Mens dette foregikk, ble jeg beordret til å sitte med ryggen til dem, slik at jeg ikke skulle se hva som foregikk. Da bad jeg en stille bønn til Jehova om at han måtte hjelpe oss begge til å holde fast ved vår tro. Bror Mukwambo falt til slutt bevisstløs om.

Deretter ble jeg forhørt. Da de fikk vite at jeg var et av Jehovas vitner, begynte en av soldatene å sende elektriske støt gjennom meg helt til jeg mistet bevisstheten. Da jeg kom til meg selv igjen, begynte de å spørre meg ut på nytt. Jeg gjentok at jeg var nøytral. Det virket som om de ble enda mer rasende hver gang jeg nevnte navnet Jehovas vitner.

Deretter tvang de meg til å ta av meg klærne, og så koblet de apparatet sitt til mine kjønnsorganer og sendte flere elektriske støt gjennom meg. Til slutt lot de meg gå under trusler om at de ville drepe meg hvis jeg meldte fra om det de hadde gjort mot meg. Med bror Mukwambos hjelp klarte jeg å ta meg fram til hans hus. Dagen etter satte brødrene meg på en buss til Mutare, hvor jeg fikk legebehandling.»

Hvordan virket denne opplevelsen på John Hunguka? «Jeg tvilte ikke på Jehovas beskyttelse midt oppe i all denne forfølgelsen. Det virket heller slik at jeg ble knyttet nærere til ham enn noen gang tidligere. Jeg var fast bestemt på å fortsette å besøke  brødrene i disse distriktene trass i de problemene det medførte.» Og det var nettopp det han gjorde, for allerede uken etter var han tilbake i det samme området og fortsatte med sin tjeneste som kretstilsynsmann.

MER OM NØYTRALITETSSPØRSMÅLET

Mens våre afrikanske brødre gjennomgikk svære trosprøver, spesielt de av dem som bodde i landdistriktene, måtte flere av våre hvite brødre fremdeles forsvare sin tro ved domstolene. Det var nå enda flere rettssaker, for vernepliktsalderen var satt opp til 50 år.

Dette hadde også en lys side, for disse eldre  brødrene — mange av dem var jo også eldste — var bedre skikket til å tale med frimodighet om sin lojalitet overfor det messianske rike. De fikk ved mange anledninger avlagt et godt vitnesbyrd. Gordon Hein sa for eksempel vennlig, men bestemt til dem som skulle avgjøre hans sak: «Dere kan nok stille meg opp mot denne muren og skyte meg, men jeg vil ikke svikte Jehova og hans rike.»

Også Koos deWet fikk anledning til å avlegge et fint vitnesbyrd for dem som skulle avgjøre hans søknad om fritagelse. Til tross for at bror deWet forklarte sitt bibelske standpunkt både tydelig og grundig, ble han ikke fritatt. Han forteller selv hva som videre skjedde:

«Da de hadde besluttet at jeg ikke skulle bli fritatt, kom lederen for sikkerhetstjenesten personlig til meg for å fortelle meg hva deres avgjørelse gikk ut på. I samtalens løp pekte jeg på at ikke et eneste Jehovas vitne var blant dem som kjempet mot dette landet. Han svarte at han var klar over det. ’Og hvorfor er De klar over det?’ sa jeg og tilføyde selv: ’Det er fordi Jehovas vitner i landene omkring oss inntar nøyaktig samme standpunkt som jeg har tatt overfor dere her i dag.’

Han innrømmet at til tross for at han tidligere hadde irritert seg over Jehovas vitner, så var han i årenes løp blitt klar over at de har den mest ønskverdige religion.»

VÅRT NØYTRALE STANDPUNKT ALMINNELIG KJENT

Nå var det etter hvert blitt en kjent sak over hele landet at Jehovas vitner ikke holdt med noen av de stridende parter. Det kan våre brødre i lokalområdene bevitne.

 Den opplevelsen vi nå kommer til, skriver seg fra 1978. Det var blitt kunngjort at det skulle holdes et områdestevne med temaet «Den tro som seirer». Brødrene i Hurungwe-distriktet ville gjerne overvære dette stevnet. I den anledning måtte de leie en buss. Vi kan la David Mupfururirwa fortelle hva som skjedde. Han var områdetilsynsmann på den tiden og tjener nå som spesialpioner sammen med sin kone, Betty.

«’Frigjøringssoldatene’ hadde kontrollen i dette spesielle distriktet, og det betydde at de også kontrollerte busser som gikk til og fra distriktet. Ingen kunne leie en buss eller forlate området uten tillatelse av ’frigjøringssoldatene’. Men selv om tillatelse forelå, kunne det bli vanskeligheter. Hvorfor? Fordi vi også ville komme til en veisperring som var satt opp av de offisielle myndigheters sikkerhetsstyrker. De visste at en buss bare kunne komme kjørende hvis den hadde fått tillatelse av geriljastyrkene. De bussene som kom, var derfor suspekte og ble grundig gjennomsøkt. Også bagasje og pakker ble gransket med tanke på bomber og andre dødbringende våpen.

Under disse forholdene fikk lederen for ’frigjøringssoldatene’ høre at Jehovas vitner forsøkte å få leid en buss. Visse personer ble da sendt til busseieren for å spørre om dette var sant. Han fortalte dem at det var Jehovas vitner som ønsket å leie bussen, men at han ikke hadde bestemt seg. Denne beskjeden gikk de tilbake til lederen med. Brødrene fikk høre at samtalen skal ha foregått omtrent slik:

’Leder, visste du at de folkene som skulle leie bussen, er Jehovas vitner?’ ’Ja,’ svarte han. ’Men hvorfor sa du ikke det med én gang? Vi ville ikke  ha kastet bort tiden med å kontrollere dem. Du vet at de er nøytrale i politiske spørsmål. De utgjør ingen trusel for oss. Jeg føler meg faktisk tryggere blant dem enn jeg gjør blant våre egne. Vi lar dem leie bussen.’

Da busseieren senere snakket med brødrene, sa han: ’Dere må ha Jehovas støtte. Andre kirkesamfunn har forsøkt å leie busser, men har fått avslag både av «frigjøringssoldatene» og av sikkerhetsstyrkene.’»

NESTE HINDER

Dermed la brødrene i vei til Chinhoyi og områdestevnet. Og så kom de til en veisperring. Den var satt opp av sikkerhetsstyrkene. Alle ble beordret ut av bussen og bedt om å åpne sin bagasje. Med det samme brødrene begynte å gjøre dette, spurte en soldat hvor de kom fra, og hvor de skulle. En bror sa: «Vi er Jehovas vitner, og vi skal på et religiøst stevne i Chinhoyi.»

«Er dere alle Jehovas vitner?» spurte soldaten.

«Ja, det er vi,» lød svaret.

«Da kan dere legge tilbake all bagasjen og kjøre videre til stevnet deres.»

Da de gikk inn i bussen igjen, var det noen som overhørte følgende samtale mellom to av soldatene:

«Hei, hvorfor lar du den bussen kjøre?»

«De er Jehovas vitner, de fredeligste innbyggerne du kan tenke deg. Vi kan ikke kaste bort tiden på dem.»

I forbindelse med dette stevnet sendte forresten «frigjøringssoldatene» i området en beskjed til brødrene om at de ikke skulle engste seg, for ingen skulle forstyrre stevnet. Og det viste seg å holde stikk.

 KRIGENS UHYGGELIGSTE DAGER

Den perioden som nå fulgte, var den forferdeligste under hele krigen. Ikke noe sted var trygt. Regjeringsstyrkene ble utsatt for et stadig sterkere press, og kamper kunne oppstå hvor som helst i landet — både i byer og i landdistrikter. I begynnelsen av 1978 hendte det flere ganger at bomber og håndgranater eksploderte i byer og på småsteder. I hovedstaden ble den ene siden på en av Woolworth-bygningene sprengt vekk av en bombe, og i den forbindelse ble flere mennesker drept og lemlestet. I Mutare spaserte en kvinne inn i et varehus med en granat bundet fast til benet. Den eksploderte, og hun og andre ble drept.

På grunn av dette ble det satt i verk strenge sikkerhetstiltak. Ingen fikk slippe inn i en butikk uten å bli ransaket først. Det ble lagt ned landminer i grusveier på landet, og på de fleste riksveiene var det bare tillatt å ferdes i dagslys og i kolonner med militær eskorte.

MENIGHETENE BLIR BERØRT

Alt dette berørte naturligvis i høy grad menighetenes virksomhet, som mange steder ble sterkt hindret. For kretstilsynsmennene var det av og til umulig å nå fram til noen av menighetene i deres krets. I et forsøk på å bøte på dette ble pålitelige lokale brødre satt til å gjøre så godt de kunne for å holde kontakt med disse menighetene. Fordi de hørte til på stedet, hadde de visse fordeler framfor de reisende tilsynsmennene, som ofte var fremmede i distriktet

Trass i denne ordningen var enkelte menigheter så fullstendig avskåret fra kontakt med andre at ingen hørte noe fra dem på to eller tre år. Avdelingskontoret  fikk underretninger om at hele menigheter hadde måttet flykte fra sine hjem og oppholde seg i huler i fjellsidene til det var trygt å vende tilbake igjen.

Slike forhold innvirket naturligvis sterkt på de tjenesterapportene Selskapet mottok. Antall forkynnere som rapporterte, gikk stadig nedover. I 1976 var det gjennomsnittlig 12 127 som rapporterte, og i 1981 var antallet kommet ned i 10 087. Dette skyldtes for en stor del de forholdene som rådde på den tiden.

Så snart det lot seg gjøre, begynte kretstilsynsmennene å gjenopprette kontakten med disse «tapte» menighetene. Fra John Hunguka kom det en meget oppmuntrende rapport. Han skrev:

«På grunn av krigstilstanden har ikke disse brødrene og søstrene hatt besøk av en kretstilsynsmann på to år. Det er oppmuntrende å høre om hvordan de håndterte problemene. De som var foreldre, viste standhaftighet for å beskytte barna sine mot skremselspropaganda, vold og bevæpnede voldtektsforbrytere. De holdt seg til Bibelens høye moralnormer. De lever fremdeles som Jehovas vitner selv om de har vært avskåret fra kontakt med andre i minst to år.»

Bror Hunguka sier videre at noen ble uvirksomme i løpet av denne tiden, og noen ganske få lot seg skremme til å oppgi sin nøytrale stilling. Men det var en sann glede å konstatere at det store flertall av våre brødre utholdt alle disse prøvelsene uten å svikte sitt innvielsesløfte til Jehova.

DE STOLTE PÅ JEHOVA

Når vi ser tilbake på disse vanskelige årene, er det helt tydelig at Jehovas lojale tjenere ’stolte på  ham av hele sitt hjerte’, og at han på sin side beskyttet dem og hjalp dem til å holde ut. (Ordsp. 3: 5) En del opplevelser gjør dette helt klart for oss.

Tenk på den situasjonen Eric og Jane Hitz befant seg i. Gjennom en stor del av denne tiden var de opptatt i kretstjenesten blant de engelsktalende menighetene. Husk at det bare var tillatt med kolonnekjøring på de fleste hovedveiene, særlig i de siste krigsårene, og at mange av grusveiene var fulle av landminer. Dessuten kunne krigerske flokker dukke opp når som helst.

Bror og søster Hitz måtte altså ferdes på mange av disse veiene. Og selv om mange forsøkte å påvirke dem til å bære våpen til selvforsvar, var de fast besluttet på at de ikke ville gjøre dette. De ville heller stole på Jehova. Bror Hitz sa: «Ofte sa folk at vi var gale som reiste på bestemte veier, og at vi aldri ville komme levende fram. Men Jehova beskyttet oss. Den kjærlighet og omtanke vi ble møtt med hos de brødrene vi besøkte ved disse anledninger, var helt spesiell og oppveide alle påkjenningene.»

Søster Hitz forteller at de ved en anledning av en eller annen grunn reiste fra en menighet en dag senere enn planlagt. Mens de var underveis til neste sted dagen etter, fikk de se en rekke utbrente kjøretøyer som var blitt utsatt for angrep under kolonnekjøring. Hvis de hadde reist dagen før, slik de egentlig skulle ha gjort, ville de ha vært med i denne kolonnen. «Dette var bare én blant mange lignende opplevelser,» tilføyer hun.

Dette trofaste ekteparet reiste senere til Gileadskolen og utfører nå misjonærtjeneste i Sveits.

En annen heltidstjener som viste full tillit til  Jehova, var Stephen Gumpo. Han og hans kone, Gladys, tjener nå på Betel. Mens de var spesialpionerer, ble bror Gumpo utsatt for tortur med samme slags elektriske apparat som var blitt brukt på John Hunguka. Han sier: «Når du er koblet til dette apparatet, er det lett å gjøre hva som helst for å slippe den uutholdelige lidelsen — å lyve, å gi etter, ja, hva som helst. Det var bare ved Jehovas kraft jeg klarte å holde ut og bevare min troskap mot ham.» Bror Gumpo forteller at andre hadde dødd av denne behandlingen.

OPPSTANDELSESHÅPET — EN HJELP TIL Å HOLDE UT

Det er mange eksempler på at Jehova må ha bevirket en mirakuløs beskyttelse og redning fra den visse død, men det betyr ikke at det alltid er mulig å unnslippe døden. Noen må vise sin lojalitet overfor Jehova ved å være ’trofaste til døden’, og de kan være sikker på å få «livets krone» i oppstandelsen. — Jak. 1: 12.

Det var trist, men også oppmuntrende å lese et brev fra en meget trofast bror, Tembe Mtshiywa, som har vist Jehova sin tillit ved å legge for dagen en urokkelig tro på oppstandelsen. Han mistet tre sønner på grunn av krigen. To av dem ble drept da bilen deres ble utsatt for et angrep, og den tredje, Abutte, en ung bror som tjente som kretstilsynsmann, ble myrdet en gang han syklet fra én menighet til en annen. Så vidt vi vet, var han den eneste av Jehovas vitner som ble drept under krigen fordi han var et Jehovas vitne.

Bror Mtshiywa sier at venner og slektninger og høvdingen i distriktet la et sterkt press på ham for å få ham til å forsøke å formilde sine forfedre. De  påstod at alle ulykkene som hadde rammet ham, skyldtes at han tok avstand fra fedredyrkelsen. Men han motstod bestemt dette presset og bevarte sin sterke tro på oppstandelseshåpet. Han sier at den trøst han har fått av brødrene og av Jehovas organisasjon, har vært til stor hjelp for ham. Denne broren tjener fremdeles som pioner og eldste.

’JEHOVA VET HVORDAN HAN SKAL UTFRI’

Disse ordene har vist seg å være sanne. (2. Pet. 2: 9, NW) En av dem som kan bevitne dette, er Jeremiah Mupondi. Han er en ung spesialpioner, og han har bare ett øre. Hva kan det komme av? Han forteller:

«Vi hadde nettopp skilt lag med kretstilsynsmannen og en gruppe pionerer da vi kom hjem igjen [et sted på landet] og oppdaget at en gruppe soldater ventet på oss. De hadde sett oss sammen med kretstilsynsmannen og trodde at vi var forrædere. De sa at de var utsendt for å ta oss.

I samtalens løp forsøkte de å få oss til å rope slagord, for eksempel: ’Framover med krigen!’ ’Ned med Jesus!’ Vi nektet fast og bestemt. Deretter bandt de brødrenes hender bak på ryggen med ståltråd. De tok også litteraturen vår og brente den.

Vi hadde en ung søster med oss. De forlangte at hun skulle tilstå at hun var blitt tvunget til å bli et av Jehovas vitner. Da hun ikke ville gjøre det, slo de henne til hun mistet bevisstheten. Da hun kom til seg selv igjen, hørte hun dem si at hun hadde tilstått at hun var blitt tvunget til å bli et av Jehovas vitner. Hun ropte ut der hun lå på bakken: ’Det  er løgn. Jeg har ikke sagt det!’ Enda en gang ble hun slått bevisstløs.

En annen bror og jeg ble tvunget til å ligge på bakken. Den andre broren ble slått så han nesten ble blind. Meg grep de i øret og truet meg med kniv og sa at hvis jeg ikke framsa slagordene, ville de kutte øret av meg. Jeg tidde. De gjorde alvor av truselen og skar av meg øret. Da begynte jeg for alvor å hente styrke i oppstandelseshåpet.

Våre forfølgere vendte seg deretter til søster Muchini og truet med å hogge hennes fem måneder gamle barn i stykker hvis hun ikke ville si slagordene ’Framover med krigen!’ og ’Ned med Jesus!’ Selv om hun hadde en slik trusel hengende over seg og var klar over hvordan de allerede hadde opptrådt, var hun lojal og nektet å si slagordene.  Dette må ha gjort inntrykk på dem, for den lille ble ikke drept.

Til slutt fikk vi alle gå. Men ti dager senere kom en annen flokk og overfalt oss med de samme trusler og nye slag. Vi holdt fast ved vår troskap alle fem.»

Ved den siste anledningen sa bror Mupondi til de mennene som mishandlet dem så forferdelig: «Vi kommer ikke til å slutte med å forkynne og samles til møter, enten vi må dø for det eller ikke. Vi er fast besluttet på å dø for Jehovas navn om nødvendig.» Da trakk forfølgerne seg tilbake, og noen hørte at flere av dem sa: «Jehova er den sanne Gud.»

Like etter denne opplevelsen begynte både bror Mupondi og hans eldre bror å virke som pionerer. Etter den tiden har han og hans pionerpartner, Arnold Chamburuka, hatt mange spennende opplevelser i spesialpionertjenesten.

GJENOPPBYGGING ETTER KRIGEN

Omsider sluttet krigen. Etter et kort interimsstyre under ledelse av en britisk guvernør fra begynnelsen av 1980 til april samme år fikk landet sitt første flertallsstyre. Samtidig fikk det sitt nye navn — Zimbabwe.

Nå begynte en gjenoppbyggingsperiode, både for landet i sin alminnelighet og blant Jehovas folk. Men det gjenoppbyggingsprogrammet som den nye regjeringen har satt i verk, er blitt og blir fremdeles forstyrret av problemer, mens Jehovas folk hele tiden har erfart en jevn fremgang. Dette minner om situasjonen i den kristne menighet i det første århundre. Etter en lang periode med vanskeligheter og forfølgelse opplevde den det som  Apostlenes gjerninger 9: 31 forteller om: «Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den Hellige Ånd.»

Slik lot det til å være her også. De av våre brødre som satt i fengsel, ble sloppet fri i forbindelse med et amnesti som myndighetene gav, og kunne gjenoppta sine vanlige gjøremål. Brødre som hadde sendt resten av familien til byer og tettsteder hvor det var tryggere under krigen, kunne gjenforenes med sine nærmeste. Menigheter som hadde lidd under store forstyrrelser, ble stabile igjen. Ja, arbeidet med å vitne om Riket begynte på nytt å ta seg sterkt opp i en fredelig atmosfære, og på bare to år kunne følgende gode fremgang registreres:

Gj.sn. antall Gj.sn. antall Til stede ved

forkynnere pionerer minnehøytiden

1981 10 078 560 28 103

1983 11 552 750 33 914

Som du ser av disse tallene, tok det ikke lang tid før brødrene kom i god gjenge med sunn, teokratisk virksomhet. Gjennomsnittstallene for de enkelte forkynnere har også vist god fremgang, og dette er et tegn på at brødrene og søstrene hver for seg utretter mye mer enn de gjorde før 1981.

EN STIGENDE INTERESSE FOR RIKETS BUDSKAP

I en kort periode etter at krigen sluttet, hadde ikke folk tid til å høre på Rikets budskap. Det var blitt avlagt mange løfter under krigen, og nå håpet  folk at disse løftene skulle bli oppfylt. Men slik gikk det ikke.

Krigens ettervirkninger gjorde seg snart gjeldende. Det ble mer kriminalitet og vold, noe som nesten ikke hadde forekommet i dette landet før krigen. For første gang ble det også alvorlig mangel på nødvendige varer. Og på grunn av bortføringer og opprørsvirksomhet var det farlig å ferdes i visse strøk av landet.

Alt dette virket temmelig sterkt på mange. De begynte å tvile på om menneskene ville kunne løse sine problemer. Mange av dem begynte å tenke på det standpunkt Jehovas vitner hadde inntatt under krigen — at de hadde holdt fast ved at Guds messianske rike var det eneste som kunne avskaffe menneskenes lidelser. En av dem skrev i et brev til Selskapet: «Jeg var sterkt imot dere på grunn av deres standpunkt under krigen. Men nå forstår jeg at dere virkelig er Guds folk.»

Avdelingskontoret har faktisk aldri fått så mange brev fra folk som har bedt om hjelp fra Jehovas vitner, som i tiden etter at krigen sluttet. For eksempel kom det et brev fra en interessert som skrev: «Jeg ble inderlig glad da jeg leste dette gode budskapet, for helt til jeg fikk en bok av en venn, hadde jeg holdt på med å drikke og røyke og befatte meg med politikk. Tidligere følte jeg meg bundet, men nå føler jeg meg fri. Jeg vil gjerne be om å få studere Bibelen sammen med dere. Kan dere sende meg en bibel, slik at jeg kan studere sammen med Jehovas vitner?»

Brødrene i menighetene har hatt lignende opplevelser. Rabson Daniel, en kretstilsynsmann som har vært i heltidstjenesten i 34 år, skrev om denne situasjonen. Han sa at i enkelte områder var det  slik at folk kom hjem til brødrene i slutten av måneden for å få bladene. En pionersøster som gjorde seg i stand til å gå ut i bladarbeidet, leverte alle bladene sine før hun gikk hjemmefra, fordi folk kom til døren hennes og bad om å få dem.

En rektor skrev nylig til Selskapet og bad om 45 eksemplarer av en hvilken som helst bok eller brosjyre som vi mente han kunne bruke som grunnlag for religionsundervisningen. Fra en annen skole fikk avdelingskontoret følgende brev:

«Jeg skriver på vegne av lærere og elever ved Nyangani videregående skole. Skolen ble opprettet i 1981, og vi har i de forløpne måneder arbeidet med å bygge opp et skolebibliotek. Vi er naturligvis av den oppfatning at religionsundervisning er en viktig side ved utdannelsen. For kort tid siden fikk vi noen av deres publikasjoner som gave, og vi fant at de på en ypperlig måte dekker våre behov. Vi vil gjerne ha flere opplysninger. Våkn opp! er for eksempel lettlest og allsidig.

Hvis dere har brosjyrer med aktuelle prislister, ville det være til god hjelp for oss i tiden som kommer.»

DET FINNES FREMDELES PROBLEMER

At forholdene bedret seg, betydde selvfølgelig ikke at Guds tjenere nå var uten problemer. De vanskeligheter folk i sin alminnelighet stod overfor, berørte også dem. De måtte fremdeles utvise forsiktighet i områder som var farlige på grunn av regjeringsfiendtlig virksomhet, kriminalitet og bombetrusler.

I tillegg til disse forholdene ble brødrene fortsatt stilt overfor problemer som utgjorde en prøve på deres tro. Mange av disse problemene skyldtes at  lokale politiske organisasjoner forsøkte å tvinge Jehovas vitner til å delta i politisk virksomhet. Det at vi konsekvent nektet å la oss involvere i politikk, førte ofte til trakassering — men det førte også til at vi fikk mange fine anledninger til å vitne for lokale myndigheter og forskjellige grupper av mennesker.

Ben Mapuranga, en kretstilsynsmann, forteller om en bror, Tauzen Brown, som ble ført fram for en folkemengde på over 400 personer for å forklare hvorfor han nektet å bli medlem av et politisk parti. Men først måtte bror Brown forklare hvorfor han nektet å framsi et politisk slagord. Deretter avla han et glimrende vitnesbyrd til forsvar for Guds rike og kristen nøytralitet.

Da han var ferdig, sa ordstyreren at alle tilstedeværende Jehovas vitner skulle reise seg. Da de gjorde det, stilte han dem dette spørsmålet: «Er dere enig i at dere ikke vil anskaffe politiske medlemskort?» «Ja,» svarte alle med begeistring. De sa videre: «Vi er enige fordi vi også er Guds tjenere.» Da tilhørerne hørte dette, ropte de at brødrene skulle bli slått, men ordstyreren sa: «De skal ikke bli slått. Disse menneskene er uskyldige. La dem gå hjem til seg selv. De har gjort rede for sitt standpunkt.»

DEN OFFISIELLE HOLDNING TIL JEHOVAS VITNER

Mens lokale politiske grupper over hele landet, og spesielt ungdomsbevegelsene, har forsøkt å tvinge brødrene til å bryte sin nøytralitet, har myndighetenes offisielle holdning i denne saken vært meget oppmuntrende. De har stort sett gått inn for  å la Jehovas folk holde på med Rikets gjerning uforstyrret.

I begynnelsen av 1983 var det en politisk kampanje i en by, og et av regjeringsmedlemmene var til stede. Da han var ferdig med sin tale, var det anledning til å stille spørsmål. Et av spørsmålene gjaldt Jehovas vitner og dreide seg om at de nekter å støtte politisk virksomhet. Statsråden spurte forsamlingen: «Kjempet Jehovas vitner mot oss i vår frigjøringskamp?»

«Nei.»

«Kjemper de mot oss nå?»

En gang til var svaret nei.

«Så la dem være i fred. De er ikke våre fiender.»

I andre deler av landet er lignende spørsmål blitt stilt og lignende svar avgitt.

«LA DEM GÅ OG HOLDE PÅ MED SITT»

Områdetilsynsmannen Caleb Mandiwanza har fortalt en ganske ny opplevelse som gir oss et videre innblikk i hvordan Rikets arbeid for tiden blir vurdert på regjeringshold. Han skriver at to brødre i et landdistrikt ble fremstilt for lederne i det lokale politiske parti for å forklare hvorfor de ikke ville anskaffe partikort. Forklaringen ble ikke akseptert. Derimot bestemte partilederne at disse to brødrene skulle sendes til partiets hovedkvarter på et større sted. Her fikk de ny anledning til å legge fram den bibelske begrunnelsen for sitt standpunkt.

Også her var lederne i villrede om hvordan de skulle forholde seg. De to ble derfor sendt til politiets hovedkvarter. Politiet foreslo at det burde rettes en telefonisk forespørsel til de sentrale myndigheter i Harare. Dette ble gjort. Og hva gikk  svaret ut på? «Regjeringen er kjent med denne organisasjonen. La dem gå. Bring dem ikke inn på nytt. La dem gå og holde på med sitt forkynnelsesarbeid. Legg ikke hindringer i veien for dem og innkall dem ikke til deres [politiske] møter.»

«TIL FREMGANG FOR EVANGELIET»

Da Paulus skrev til menigheten i Filippi, sa han at det som hadde hendt ham, var blitt «til fremgang for evangeliet». (Fil. 1: 12) Dette gjelder også i vår tid. I forbindelse med den opplevelsen vi nettopp har fortalt, ble det avlagt et meget godt vitnesbyrd på hjemstedet til de to brødrene, og det førte videre til at en kvinne meldte seg ut av sitt religionssamfunn og bad om å få et bibelstudium med Jehovas vitner. En annen opplevelse viser dette enda tydeligere.

Kenias Chemere, en spesialpioner, hadde flere studier med lærere og rektorer. Seks av dem forstod at det var sannheten de lærte, og de bad om å bli strøket som medlemmer av det lokale politiske parti. Dette vakte stor bestyrtelse. Stedets ordfører tok affære og bestemte at alle Jehovas vitner i løpet av noen uker skulle ut av det området han hadde myndighet over.

Spesialpioneren og kretstilsynsmannen, Steyn Madakuchekwa, brakte saken inn for fylkesordføreren etter forslag fra avdelingskontoret. Derfra ble den oversendt politiet. Resultatet ble at den ordføreren som ville jage Jehovas vitner ut av sitt område, fikk beskjed om å la Jehovas vitner være i fred. Det samme gjaldt formannen i det lokale politiske parti. Han sa til bror Chemere: «Deres sak er ute av verden. Vi har fått en kraftig advarsel.»

 Hva førte dette til? Det førte i høy grad til «fremgang for evangeliet». Nye bibelstudier er blitt opprettet. De som allerede hadde vist en viss interesse for sannheten, ble ansporet til å ta et fast standpunkt, og noen av dem forbereder seg til dåpen. Spesialpioneren skulle egentlig forflyttes til et annet distrikt, men kretstilsynsmannen gikk inn for at han skulle få bli hvor han var, på grunn av den sterke økningen i interessen for Rikets budskap.

To unge spesialpionerer som har hatt en lignende opplevelse, skrev nylig om resultatene i deres distrikt: «En mann som var sterkt imot oss fordi hele menigheten inntok et nøytralt standpunkt, studerer nå Bibelen sammen med oss. Han gjør fine fremskritt. Han sluttet å røyke i løpet av en uke, etter å ha røykt i 25 år. Da han ble klar over at hans religion hørte med til Babylon den store, sluttet han å ha noe med den å gjøre.»

Det kunne også fortelles mange lignende opplevelser som viser at «en stor dør for en rik virksomhet» har åpnet seg for oss. (1. Kor. 16: 9) Vi takker Jehova for at han har gitt oss en så fruktbar arbeidsmark. Men som Paulus også sier: «Det er mange motstandere.» Dette kunne vi vente oss. Men fordi de offisielle myndigheter har truffet tiltak for å hindre trusler mot brødrene, er situasjonen blitt mye roligere, og vi nyter større frihet i arbeidet vårt.

NIDKJÆRHET I DET GODE ARBEID

Våre brødre har vært snare til å benytte de foreliggende omstendigheter til å fremme Rikets interesser. Boken Min bok med fortellinger fra Bibelen er blitt meget populær blant elever og lærere. En bror som er lærer, Sheva Mawasu, forteller at «rektor  mente at boken med fortellinger fra Bibelen på en fin måte dekket pensum i bibelhistorie. Det gleder meg å kunne fortelle at han nå bruker denne boken i sin klasse».

Denne broren fant også anledning til å benytte heftet Learn to Read and Write (Lær å lese og skrive) i småskolen og boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte i de høyere klasser.

En annen foretaksom ung bror fant ut hvordan han kunne overvinne et problem på skolen. Denne broren nektet å synge politiske sanger og delta i fellesbønn på skolen. Han ville heller ikke være med på bestemte former for underholdning. Dette fant sted:

«Da rektor fikk høre at jeg ikke deltok i sang og bønn, kalte han meg inn på sitt kontor. Han spurte hvorfor jeg ikke deltok, og jeg forklarte ham grunnen. Deretter spurte jeg ham om han ville at vi skulle synge våre egne sanger. Det ville han. Snart var både Jehovas vitners barn og noen av de andre barna og læreren i gang med å synge sangen ’Tilbe Jehova mens du er ung!’»

Denne unge broren, Jerasi Nyakurita, tjente som hjelpepioner mens han gikk på skolen, og er nå vanlig pioner.

STOR INTERESSE FOR BUDSKAPET

All denne virksomheten og de utmerkede artiklene i Vakttårnet og Våkn opp! og de andre publikasjonene har ført til en sterk interesse for Rikets budskap. Det kommer stadig en mengde brev til avdelingskontoret fra takknemlige lesere. Her kommer et sitat fra et brev fra en ung elev ved en videregående skole:

«Jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er for  deres vennlighet, for det virker for meg som om Gud selv har velsignet meg. Jeg er takknemlig for at dere har sendt deres lojale og kjærlige budbringer for å hjelpe meg. Jeg vil gjerne oppmuntre alle Jehovas vitner til å fortsette sin gjerning, også virksomheten med å trykke slike nyttige bøker som Velg den beste vei. Jeg har ikke kommet over noe jeg kan kritisere i deres bøker.»

Noen interesserte bruker til og med våre publikasjoner til å studere med andre i distrikter hvor det foreløpig ikke finnes Jehovas vitner. En som gjorde dette, sendte inn penger til dekning av fire abonnementer på Vakttårnet. Han sendte med et brev hvor han skrev: «Vi bor langt ute på landet hvor vi har begynt å lese Nharire [Vakttårnet på shona]. Vi vil snart be dere sende en leder som kan hjelpe oss. Vi er sju familier, omkring 12 personer.»

Også lokale myndigheter ser nå med velvilje på Jehovas vitner. En spesialpioner ble nylig sendt til et isolert distrikt. Bror Chinamhora, som har en eiendom i dette distriktet, gikk til de lokale myndigheter for å ordne med formalitetene i forbindelse med at spesialpioneren skulle komme dit. Den lille byens ordfører, som tilhører det lokale politiske parti, kom med denne uttalelsen til bror Chinamhora: «Dette var en god nyhet. Kom hit med ham, og vi skal underrette partiet om at en forkynner kommer til å gå fra hus til hus her, og at de ikke skal legge vanskeligheter i veien for ham.»

Stedets nestkommanderende sa: «Det er bra. Det fører til at stedet blir fullt av kjærlighet, og at det blir mindre kriminalitet i landet.» Ville du ikke like å bli sendt til et slikt sted hvis du var spesialpioner?

 TØRKEN ER NÅ ET PROBLEM

I de siste tre årene har det dukket opp et helt annet problem. I likhet med en del andre land sør for ekvator har også Zimbabwe vært hardt rammet av tørke. Denne tørken har vært den verste statistikken kan fortelle om. Enkelte steder dør kveget som fluer. Ville dyr spiser barken av trærne og gnager dem rene for å få i seg litt fuktighet Disse forholdene har selvfølgelig vært en stor påkjenning for folk, også for våre brødre.

Omtenksomme brødre og søstre har vært snare til å samle sammen det nødvendige for å dekke behovene til sine mindre heldig stilte medkristne. Slik hjelp kanaliseres nå blant annet gjennom kretsene. Områdetilsynsmannen drøfter saken med de eldste ved kretsstevnene. De eldste får så ansvaret for å ta imot de gavene som kommer inn, og fordele dem der det trengs mest. Denne ordningen utelukker enhver mulighet for at samvittighetsløse posttjenestemenn kan stjele klær og matvarer som blir sendt til hjelp for andre. Avdelingskontoret har fått mange brev med takk for denne hjelpen.

Vi er nå kommet til avslutningen på denne rapporten, og vi har mye å glede oss over. Det gikk 24 år uten at vi klarte å gå forbi vårt store høydepunkt på 13 493 forkynnere. Men i april 1984 nådde vi et nytt høydepunkt på 13 621. Vårt tidligere høydepunkt i antall vanlige pionerer og hjelpepionerer var dessuten 1191, men i april 1984 var tallet kommet opp i 2114, nesten det dobbelte av det tidligere høydepunktet! Antall til stede ved minnehøytiden i 1984 var over 38 000, det vil si tre ganger så mange som antall forkynnere og omkring 4000  flere enn i 1983, da det var 33 914 til stede. Ja, Jehova gir vekst!

JEHOVA ER VÅR HJELPER

Jehovas fremadskridende folk behøver ikke å dvele ved «de gode, gamle dager». Vi har så mye å se fram til at vi ikke behøver å tenke med vemod på fortiden. Men vi kan lære mye av det som har skjedd før. Hvis vi gjør det, er vi nødt til å komme til samme konklusjon som den David gir uttrykk for i Salme 34: 20: «Mye vondt må den rettskafne lide, men [Jehova] frir ham ut av alt.» Slik har det virkelig vært i Zimbabwe.

Når vi tenker på den tiden da Rikets gjerning begynte å få fotfeste i dette landet, må vi minnes slike staute personligheter som Nason Mukaronda, Robin Manyochi, Wilson Stima, Willie McGregor og familien McLuckie med flere. De er nå høyt oppe i årene alle sammen, men deltar fremdeles ivrig i arbeidet. Det må være en stor glede for dem å se hvordan Jehova har støttet sine tjenere i alle deres trengsler og hjulpet dem fram til den åndelige velstand de nå erfarer.

Vi er takknemlige mot de sentrale myndigheter for den fine holdningen de har inntatt til vårt arbeid. Vi ber med tanke på dem om at vi fortsatt må kunne «føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt». (1. Tim. 2: 2) Men samtidig vet vi at det er Jehova som beskytter sine tjenere og tar seg kjærlig av dem og fører dem framover mot den endelige utfrielsen og gir dem liv i den rettferdige, nye ordning, som han skaper. Uansett hva som kommer til å skje, vil han vise seg å være vårt «vern i trengselstider» og i alle andre tider når vi søker tilflukt hos ham. — Sal. 37: 39, 40.

 [Kart på side 173]

(Se den trykte publikasjonen)

ZIMBABWE

Chinhoyi

Victoriafallene

Harare

Hwange

Mutare

Bulawayo

ZAMBIA

BOTSWANA

MOÇAMBIQUE

Ulongue

Tete

Milange

Mocuba

Beira

MALAWI

Mt. Mlanje

Blantyre

INDIAHAVET

[Bilde på side 114]

Hamilton K. Maseko (til venstre) begynte å forkynne i Bulawayo i 1924. Nason Mukaronda var den første som ble døpt i dette landet (1924)

[Bilde på side 117]

Wilson Stima (76 år) og Robin Manyochi (85 år) lærte sannheten i 1920-årene. Begge er spesialpionerer

[Bilde på side 119]

En del av familien McLuckie, som spilte en fremtredende rolle i forkynnelsesarbeidet i Zimbabwe og Malawi i de første årene

[Bilde på side 122]

Willie McGregor reiste til Zimbabwe i 1929 og utførte et banebrytende arbeid for Riket i Bulawayo-området

[Bilde på side 127]

Eric Cooke (her sammen med sin kone, Myrtle) ble den første avdelingstilsynsmann i Zimbabwe

[Bilde på side 129]

Stevnet i Zimbabwe under bror Henschels besøk i 1955

[Bilde på side 130]

Dåpen i forbindelse med stevnet i 1955

[Bilde på side 143]

John Miles og hans kone, Val, arbeidet i områdetjenesten og ved avdelingskontoret fra 1960 til 1979, da de ble sendt som misjonærer til Lesotho

[Bilde på side 145]

Misjonærer som har gjennomgått Gilead og nå tjener i Zimbabwe. Fra venstre mot høyre, bakerste rekke: George Bradley, Irene McBrine, Lester Davey, Keith Eaton, Don Morrison. Foran: Ruby Bradley, John McBrine, Anne Eaton, Marj Morrison

[Bilde på side 146]

Sizulu Khumalo, som har gjennomgått Gilead, har vært til stor hjelp for de afrikanske brødrene som krets- og områdetilsynsmann

[Bilde på side 151]

Hal og Joyce Bentley, som tjente i Malawi, ble senere sendt til Zimbabwe

[Bilde på side 164]

Avdelingskontoret i Zimbabwe, som ble ferdig i 1973

[Bilde på side 195]

Jeremiah Chesa ble bundet til et tre for å dø

[Bilde på side 203]

Reisende tilsynsmenn John Hunguka (som ble torturert med et elektrisk apparat) og Michael Chikara

[Bilde på side 212]

Da Jeremiah Mupondi nektet å rope slagord, for eksempel «Ned med Jesus!», ble øret hans skåret av