Puerto Rico og Jomfruøyene

PUERTO RICO er et av de mer tett befolkede områder i verden. Det behagelige klimaet og sandstrendene tiltrekker dessuten mange besøkende. Landet er preget av tiltalende variasjon, med fjell i innlandet som viker plassen for lave åser og fruktbare sletter i kyststrøkene. Men dette er en ganske liten øy; den er bare omkring 180 kilometer lang fra øst til vest og 65 kilometer bred fra nord til sør.

Denne karibiske øya har cirka 3,5 millioner innbyggere. Omkring en million av dem bor i og omkring hovedstaden, San Juan. Det bor også mange i Ponce på sørkysten, i Mayagüez i vest, i Arecibo i nord og i Caguas midt oppe i fjellene.

Den opprinnelige indianske befolkningen ble praktisk  talt utryddet av spanske oppdagere. Hvem er det da som bor her nå? Det er for en stor del etterkommere av spanjerne og av slaver som ble brakt hit fra Afrika. Denne bakgrunnen gjør at spansk er det dominerende språket, og mange av innbyggerne er katolikker. Men etter den spansk-amerikanske krig i 1898 ble øya avstått til USA, og det åpnet veien for en hel rekke protestantiske grupper.

Den første spanske guvernøren her på begynnelsen av 1500-tallet kalte den tidligste kolonien Puerto Rico (som betyr «rik havn») fordi det ble skipet ut mye gull herfra. I nyere tid har det imidlertid kommet mennesker som ikke har hatt til hensikt å nyttiggjøre seg landets rikdommer, men å hjelpe innbyggerne til å nyte godt av skatter som er langt mer verdifulle enn gull.

RIKETS ARBEID KOMMER I GANG

Under en reise i Latin-Amerika i begynnelsen av 1930-årene besøkte Robert Montero Puerto Rico for å finne ut hva som kunne gjøres for at det gode budskap skulle bli forkynt her. I sin rapport til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i New York sa han at Puerto Rico var et fruktbart felt for forkynnelsesarbeidet, og han anbefalte Selskapet å sende heltidsforkynnere, pionerer, til øya. Han fortalte at det bare fantes ett vitne der, nemlig John Dahlberg, som var omkring 70 år gammel og drev med fiske i Puerto Real på østkysten. Det var svært begrenset hva bror Dahlberg kunne gjøre i forkynnelsesarbeidet på den tiden, for han kunne svært lite spansk, men han tilbød seg å samarbeide helt og fullt med alle vitner som ville komme til Puerto Rico for å utbre budskapet om Riket.

 De første som fulgte oppfordringen til å tjene her, var bror Colin McLarty og hans kone, som begge var i begynnelsen av 70-årene. De kom vinteren 1932. De oppsøkte guvernørboligen og hovedpolitistasjonen med bibelsk litteratur om Guds rike. De leverte også litteratur til en dommer ved den amerikanske distriktsdomstol og forkynte for lærere i frikvarterene. I fire—fem måneder besøkte de folk i deres hjem og i forretningsstrøk. Ved å supplere sine dårlige spanskkunnskaper med litt tegnspråk bestrebet de seg på å vekke folks interesse for Guds Ords sannhet. Men like før de drog, rapporterte de at det de hadde utrettet, var «for ingenting å regne mot det arbeid som trengte å bli gjort».

TO PIONERSØSTRE KOMMER

I 1935 kom det to pionersøstre, Lillian Carr og Marie Hawkins, fra Rochester i staten New York for å dele det livgivende budskapet om Riket med de varmhjertete puertoricanerne. De arbeidet sammen til å begynne med, ettersom de var i helt nye omgivelser. Senere konsentrerte de seg om hver sine områder. I Aguadilla og Mayagüez på vestkysten og i Ponce i sør leverte søster Carr for det meste bibelsk litteratur til folk, siden hun ikke kunne føre samtaler på spansk. Men på den måten ble det sådd mye «sæd» i form av Rikets sannhet de neste 15 årene.

Søster Hawkins arbeidet på sin side i ti år i San Juan og andre byer i de nordlige og østlige delene av øya. I likhet med søster Carr hadde hun svært begrensede spanskkunnskaper. Men hun anstrengte seg for å gå tilbake til folk som viste interesse, og hun ledet bibelstudier etter beste evne.

 DET FØRSTE PUERTORICANSKE VITNET

Søster Hawkins forkynte ikke selv for Ambrosio Rosa García i nærheten av Arecibo, men hun leverte en brosjyre til en venn av ham. I 1938 gav vennen denne brosjyren, Universell krig er nær, til Rosa. Selv om Rosa praktiserte spiritisme, gjorde det som stod i brosjyren, dypt inntrykk på ham. Han skrev med én gang til Selskapets kontor i New York for å få tilsendt mer litteratur. Snart ble han overbevist om at det han leste, var sannheten, og han begynte å dele sin nyervervede kunnskap med andre.

Han forstod at den romersk-katolske religion er uriktig, og nektet sin eldste datter å delta i nattverden i kirken. Det førte til at han fikk besøk av presten på stedet. Men Ambrosio hadde ikke vanskeligheter med å forsvare sin tro, og han gjorde god bruk av den kunnskapen han hadde tilegnet seg ut fra Bibelen.

Han ble klar over at han måtte dele det gode budskap med andre, så han begynte å forkynne fra hus til hus, selv om han måtte gjøre det alene og uten opplæring. Dette var en troens mann som hadde sterk kjærlighet til Jehova! Så vidt han visste, var han den eneste tjener for Jehova på øya. Likevel var han villig til å ta fatt med én gang og begynne å undervise andre ut fra det han visste om Guds hensikter. Da han fikk greie på at man i USA brukte grammofonplater med korte bibelske foredrag til å utbre sannheten, bestilte han en reisegrammofon og noen plater på spansk hos Selskapet. Og dette utstyret gjorde han god bruk av.

En dag da han stod tvers overfor den katolske kirken i Arecibo og spilte plater på grammofonen, bad en mann ham om å sette på foredraget «Se  kjensgjerningene i øynene». I dette foredraget ble blant annet den katolske kirkes politiske virksomhet trukket fram. Da det ble fortalt om hva kirken hadde gjort under den spanske borgerkrigen, løp mannen og hentet presten. Presten anklaget bror Rosa for å være «femtekolonnist» og antiamerikansk, men bror Rosa var klar over hvordan det lå an. Styrket av Jehovas ånd påpekte han at det i virkeligheten var prestene som var «femtekolonnen» og var antiamerikanske, ettersom de støttet Hitler og Mussolini. Han spurte også presten hvorfor han lot folk tiltale ham som «far» enda Bibelen forbyr det. (Matt. 23: 9) Presten gav seg med det, men nå truet en politimann med å arrestere bror Rosa. Nok en gang holdt bror Rosa stillingen og framholdt at han hadde grunnlovfestet rett til å forkynne Guds Ord på et offentlig sted. Presten og politimannen konfererte med hverandre, og så forsvant de begge to.

En av dem som Ambrosio forkynte for i Arecibo, var Santiago Rodríguez sr., en ekspeditør i 40-årsalderen. Til å begynne med sa Santiago til bror Rosa at han hadde sin egen religion og egentlig ikke var interessert. Men etter en stund fikk Ambrosio overtalt ham til å abonnere på den spanske utgaven av Vakttårnet i bare seks måneder. Da bladene kom, leste Santiago dem, og han forstod snart at det han lærte, var sannheten. Det gikk ikke lang tid før han var ute og forkynte sammen med bror Rosa.

Jehova velsignet deres bestrebelser, og det dannet seg en liten gruppe av interesserte. Da begynte disse to mennene å forstå at de måtte innvie seg til Jehova og bli døpt. Men hvem skulle døpe dem? De visste ikke om noen andre vitner i Puerto Rico. Hva skulle de gjøre? Etter å ha tenkt gjennom dette under bønn  samlet de gruppen og drog til en liten elv i nærheten av Arecibo, hvor Ambrosio først døpte Santiago, som deretter døpte Ambrosio. De var de første puertoricanerne som ble døpte vitner for Jehova. Dette skjedde 18. januar 1940. Senere ble også andre i gruppen døpt, og 8. juni samme år ble Arecibo menighet av Jehovas vitner opprettet.

DET VAR IKKE LETT Å VÆRE ET VITNE

I mellomtiden vokste det fram en annen gruppe av Jehovas tjenere. Det skjedde i Santurce, en stor bydel i hovedstaden, San Juan. Mens Mary Hawkins arbeidet i dette distriktet, hadde hun ledet et studium med Leonor Román, og hun begynte også å forkynne det gode budskap. Mannen hennes ble også med, og han ledet bibelstudier hjemme hos dem. Den seks år gamle datteren deres var med moren sin ut i felttjenesten. Denne lille gruppen i Santurce ble så til en menighet i mai 1940. Men da søster Román ble syk, døde virksomheten hen, så 1. september 1941 ble denne lille menigheten tatt av listen.

Tre år senere ble det dannet en menighet til i San  Juan. Men også her førte mangel på lederskap til at den ikke hadde fremgang på det tidspunktet.

Det virket likevel som om noen var villige til å anstrenge seg i Jehovas tjeneste, selv om vitnene var få. To stykker som bodde i innlandet, sendte inn søknad om å få utføre pionertjeneste. De fikk tildelt hele Guayama-området på sørsiden av øya. Det viste seg at de for det meste begrenset seg til å levere litteratur. Dette hjalp sikkert noen til å komme i kontakt med sannheten. Men det ser dessverre ut til at disse mennene først og fremst var ute etter å selge bøker. Deres virksomhet fortok seg derfor etter en stund.

Det var ikke lett å være en av Jehovas tjenere. Det var ofte liten oppmuntring å få fra andre. Hver enkelt måtte kjempe hardt for troen.

DET KOMMER MISJONÆRER FRA GILEAD

Snart begynte en ny tid i Puerto Rico. Noen av de første misjonærene som ble uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead, ble nemlig sendt hit. I mars 1944 landet «China Clipper» på Isla Grande lufthavn i San Juan med fire av disse misjonærene om bord. Det var Leo og Eunice Van Daalen, Leos bror Emil og deres fetter Donald. Søster Hawkins var der og møtte dem og gledet seg kolossalt over at det nå skulle bli moden hjelp å få til å ta seg av interessen i Puerto Rico.

Hvilke holdninger og skikker møtte disse misjonærene blant folk i Puerto Rico? Folk var vanligvis vennlige, gavmilde og gjestfrie og var fornøyd når de hadde mat og klær og et sted å sove. De var også religiøse, og de fleste av dem var katolikker. Det var ganske vanlig å se en figur som forestilte en «skytshelgen»,  bli båret i prosesjon av messende prester og andre tilbedere. I mange hjem kunne man se små altere som var oversådd med statuetter og bilder av «helgener», og foran disse brant det hele tiden lys. Spiritisme var svært utbredt, men de som drev med det, var som regel også gode katolikker. Det var dessuten en del såkalte evangélicos, som hadde brutt med katolisismen og gått over til de forskjellige protestantiske sektene som nordamerikanerne hadde innført.

MISJONÆRENE BEGYNNER Å FORKYNNE

Folk lyttet stort sett til budskapet om Riket når misjonærene besøkte dem. Ingen dører ble smelt igjen for nesen på dem, og de ble ikke møtt med korte, avvisende svar. Nei, de ble tvert imot budt inn i nesten hvert eneste hjem. Men før de kunne legge fram budskapet om Riket, måtte de ofte svare på visse spørsmål for å tilfredsstille beboernes nysgjerrighet. «Hvor kommer du fra?» «Er du gift?» «Har du barn?» Til slutt kunne de så avlegge et vitnesbyrd. Samtalen ble ofte avsluttet med kaffe eller en invitasjon til et måltid.

Misjonærene kunne svært lite spansk. Heldigvis brukte man reisegrammofoner i felttjenesten på den tiden. Etter at misjonærene hadde hilst på beboeren, tilbød de seg derfor å spille et kort, bibelsk foredrag for ham. Men i hvert fall én av misjonærene hadde et problem. Når han hadde rigget til grammofonen og spurt om å få spille en plate med en bibelsk tale, svarte beboerne som oftest: «¡Como no!» Ettersom misjonæren hørte ordet «no» og ikke kunne snakke videre på spansk, pakket han sammen grammofonen igjen og gikk videre til neste dør. Det tok en stund  før han fant ut at «¡como no!» i virkeligheten betyr «hvorfor ikke?», og at beboerne egentlig bad ham sette i gang. Men folk i sin alminnelighet var vennlige, og om mulig hjalp de misjonærene med å finne de rette ordene.

Det ble levert mye litteratur, særlig i forretningsstrøk. Men misjonærene ville gjerne også undervise. Etter hvert som de fikk bedre tak på språket, bestrebet de seg på å gå på gjenbesøk og starte bibelstudier ved hjelp av en av Selskapets bøker. Så en dag støtte de til sin store begeistring på José Sosa, som hadde studert sammen med Ambrosio Rosa i Arecibo, men som så hadde mistet kontakten med brødrene da han flyttet til San Juan. Han begynte med én gang å være med misjonærene ut i felttjenesten og var til stor hjelp for dem med språket.

DET KOMMER FLERE MISJONÆRER

På den tiden var det over to millioner mennesker på øya, og det var tydelig at det var behov for flere arbeidere. Brødrene var derfor glade da det kom flere misjonærer. I årenes løp har over 100 misjonærer tjent her, og opptil 60 av dem har vært her samtidig. De har vært villige arbeidere som ivrig har gjort alt de har kunnet for å utbre budskapet om Riket. De har vært med på å sette i gang arbeidet i de fleste av de større byene og i mange mindre byer.

De har imidlertid ikke bare vært interessert i å så ny sæd, men også i å arbeide videre med det som allerede er blitt sådd. (Jevnfør 1. Korinter 3: 6—9; Apostlenes gjerninger 15: 36.) Noen av dem fra San Juan bestemte seg derfor for å besøke sine brødre i Arecibo for å oppmuntre dem i troen. De hadde tydelig behov for moden hjelp med møtene og felttjenesten,  så det ble ordnet med at Emil Van Daalen og hans fetter Donald skulle hjelpe den lille gruppen i Arecibo. Med tiden fikk de også selskap av Arthur, enda en av familien Van Daalen.

I San Juan begynte det nå å bli flere vitner. Noen som virkelig skulle vise seg å bli trofaste brødre, ble med i sannheten. Miguel Bari var en av dem. I gamlebyen i San Juan, hvor han hadde en liten hybel, bodde folk faktisk i korridorene i bygningene. Når en kom inn i et slikt hus, kunne en se komfyrer, bord og andre møbler midt i korridorene og kanskje et bitte lite rom hvor de som bodde der, kunne sove. Det var under slike forhold bror Bari arbeidet som skredder. Han hadde lite materielt sett, men han hadde egenskaper som drev ham til trofast å forkynne Guds Ord helt til han døde.

José Feliciano var også en av disse første vitnene som tjente trofast helt inntil døden. Ángel Figueroa, som på den tiden solgte appelsiner på gaten, ble også vår bror. I alle samfunnslag fantes det oppriktige menn og kvinner som ble «mennesker som har Guds velbehag».

VÅRT FØRSTE STEVNE

Stevner spiller en viktig rolle i Jehovas folks liv. Og i 1945 var tiden inne til å holde det første stevnet for tilbedere av den sanne Gud i Puerto Rico. Dette skulle skje samtidig med at det ble holdt stevner i 300 byer i USA. Et lite fagforeningslokale i gamlebyen i San Juan i nærheten av inngangen til guvernørboligen ble leid. Misjonærene, med sine svært begrensede spanskkunnskaper, måtte utarbeide alle talene. Det var som en kunne vente, få til stede under størsteparten av programmet.

 Det offentlige foredraget, «De saktmodige skal arve jorden», skulle holdes søndag kl. 15 i aulaen i Tropical School of Medicine, like øst for parlamentsbygningen. For å bekjentgjøre det var det blitt levert 10 000 løpesedler på gatene, og foredraget var blitt kunngjort i radio og aviser. Et stort banner var blitt hengt opp ved Ponce de León aveny. Det var litt skuffende å se at det bare var omkring 20 til stede da foredraget begynte, og de fleste av dem var vitner. Men ved programmets slutt var forsamlingen vokst til 250.

ET OPPMUNTRENDE BESØK AV BROR KNORR OG BROR FRANZ

Samtidig med at det kom flere misjonærer til Puerto Rico i mars 1946, kom også Selskapet Vakttårnets president, N. H. Knorr, og den daværende visepresidenten, F. W. Franz, på besøk under en rundreise til de karibiske landene. For en lykkelig tid dette var!

Det ble arrangert et todagers stevne i Ateneo Puertorriqueño ved inngangen til gamlebyen i San Juan. Det offentlige foredraget, som hadde temaet «Gled eder, I nasjoner», ble holdt av bror Knorr med F. W. Franz som tolk. Det var blitt bekjentgjort ved hjelp av 65 000 løpesedler som var blitt delt ut fra hus til hus og på gatene i hele byen. Folk fra alle samfunnslag var til stede. Det var også kommet brødre fra Arecibo, og alt i alt var det møtt opp 260. For en gledens tid dette var for de 35 forkynnerne av Riket som da var virksomme i Puerto Rico! De så at sannheten nå begynte å bli fast grunnfestet her.

Under sitt besøk hadde bror Knorr og bror Franz  møter med misjonærene for å planlegge den videre utvidelsen av virksomheten. Det ble opprettet et misjonærhjem, slik at misjonærene kunne konsentrere seg fullt ut om Rikets arbeid. Det betydde at Selskapet skulle sørge for mat og husly for misjonærene, som i de fleste tilfelle hadde forlatt sitt hjem og sine slektninger for å tjene i et fremmed land. Disse nidkjære arbeiderne satte virkelig stor pris på denne kjærlige ordningen. Bror Knorr opplyste også at det skulle opprettes et avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet i Puerto Rico 1. april 1946. Den toetasjes bygningen som ble kjøpt i Calle Lafayette 704 i Santurce, var sentret for teokratisk virksomhet i Puerto Rico i de neste 20 årene.

DET GODE BUDSKAP BLIR UTBREDT VED HJELP AV OFFENTLIGE MØTER

En av de måtene å utbre Rikets budskap på som ble benyttet med godt resultat, var å holde offentlige møter. Disse møtene var virkelig offentlige, for de ble for det meste holdt på offentlige steder, for eksempel i parker og på torg. Ettersom klimaet i Puerto Rico er varmt året rundt, kunne man holde slike møter nesten hver uke. Men det krevde sterk tro og en villig ånd å fortsette med disse møtene. Hvorfor det?

Tenk for eksempel på fire foredrag som skulle holdes på Barrio Obrero-torget i Santurce i juli 1946. Hvem skulle tale? De puertoricanske brødrene var altfor nye i sannheten, så misjonærene måtte gjøre så godt de kunne med sin begrensede spansk. Mange av dem leste opp manuskripter som de hadde laget ved å skrive av avsnitt fra forskjellige publikasjoner og så sette dem sammen i en rekkefølge som passet  til temaet. Ved en anledning kom det fram en interessert tilhører etter at en misjonær hadde lest opp talen sin, og stilte ham et spørsmål. Men misjonæren skjønte ingenting av det han sa, og måtte henvise ham til noen som kunne snakke spansk. Men med den hellige ånds hjelp klarte disse villige brødrene å ha en andel i forkynnelsen av det gode budskap.

Man benyttet flere forskjellige parker og torg når disse foredragene skulle holdes, deriblant stortorget tvers overfor rådhuset i San Juan. Som ventelig var, var ikke de religiøse lederne like begeistret for dette som folk i sin alminnelighet. Det ble lagt press på borgermesteren for å få henne til å nekte Jehovas vitner denne form for ytringsfrihet. Det ble rykket inn kunngjøringer i avisene om at offentlige parker ikke skulle brukes til «gudstjenester». Brødrene gikk til en vennligsinnet advokat med denne saken, og han rådet dem til å vente en stund og så spørre om å få tillatelse igjen. Dette ble gjort, og med godt resultat. Borgermesteren forstod tydeligvis at hun ikke med loven i hånd kunne nekte dem denne rettigheten.

Brødrene i San Juan arrangerte også foredrag på torgene i byene i nærheten. En kveld da vitnene nettopp var ferdige med et foredrag i Juncos, ønsket en predikant fra pinsebevegelsen å stille noen spørsmål over høyttaleranlegget. Da han ikke fikk lov til det, begynte han å rope og skrike og motsa det taleren hadde sagt. Selv om det ble gitt poengterte svar ut fra Bibelen som viste at hans oppfatning var uriktig, nektet han å erkjenne dette. Det samlet seg en stor folkemengde som ville høre på diskusjonen. Etter omkring en time ble de lei av den arrogante holdningen hans og bad ham tie stille. Han fordømte  dem rasende som «syndere». Da forlangte én i mengden håndsopprekning for å se hvor mange som holdt med «americanoen». Alle unntatt fire—fem av de over 100 som var til stede, rakte opp hånden.

I Bayamón, en av San Juans vestlige forsteder, nektet borgermesteren vitnene å holde foredrag i en park og sa at folkemengden kom til å ødelegge beplantningen omkring. Men da brødrene fikk greie på at en annen organisasjon brukte parken, bestemte de seg for å gjennomføre foredragsserien som planlagt. Da det ble delt ut løpesedler til det første foredraget på gatene, kom borgermesteren forbi, og han ble også invitert. Like etter ble misjonærene kalt inn på politistasjonen. Der fastholdt borgermesteren at foredraget ikke skulle holdes. Men da han gikk, sa politisjefen til brødrene at de bare kunne gå i gang, og at han skulle sørge for politibeskyttelse. Da høyttaleranlegget ble rigget opp, forlangte borgermesteren at en politimann skulle arrestere taleren, men politimannen ville ikke det og sa at vitnene hadde full rett til å holde foredragene sine. Uken etter viste det seg at strømforsyningen til høyttaleranlegget var blitt kuttet. Men brødrene hadde et nødaggregat, og foredraget ble holdt uten at det inntraff uheldige episoder.

Mange som er Jehovas vitner i dag, kom første gang i kontakt med sannheten ved hjelp av slike bibelske foredrag i friluft.

PUERTORICANSKE PIONERER BIDRAR TIL AT DET BLIR AVLAGT ET STØRRE VITNESBYRD

Misjonærenes nidkjære eksempel oppmuntret puertoricanske vitner til å begynne i heltidstjenesten.  En av de første som ble pioner, var Theódulo Otero (vanligvis kalt Teo), en bror i slutten av 20-årene. Han hadde lært sannheten å kjenne ved å lese en bok som hadde tittelen «Barn», og gjennom et bibelstudium som ble ledet i et hjem tvers over gaten for der han bodde og arbeidet. Han begynte raskt å forstå Bibelens lære, ble døpt ved det første stevnet som ble holdt i Puerto Rico, i 1945, og var en av dem som drog til Jehovas vitners internasjonale stevne i Cleveland i Ohio i 1946. Senere samme år ble han utnevnt til alminnelig pioner. Siden han ikke hadde noen familieforpliktelser som satte begrensninger for hvor han kunne tjene, ble han sendt til Cayey, som ligger i en grønn dal oppe i fjellene sør for San Juan. Omkring ti år tidligere hadde Ramón López Núñez, en barber i Cayey, skaffet seg noe litteratur gjennom Marie Hawkins, og senere hadde han brutt sin forbindelse med falsk religion. Da han kom ned fra fjellene for å overvære stevnet i San Juan i 1946, ble brødrene svært glade over å få vite at det fantes et slikt menneske i Cayey. Theódulo Otero ble dermed sendt dit for å hjelpe ham. Sammen arbeidet de fra hus til hus, og snart ble det opprettet nok en menighet.

I mellomtiden var Santiago Rodríguez sr. i Arecibo blitt pioner. Han hadde kone og ti barn å forsørge, så han måtte planlegge godt for å kunne være pioner. Men ved hjelp av den lille pensjonen sin fikk han endene til å møtes. Han nøyde seg ikke med å forkynne bare i Arecibo, men traktet etter et større virkeområde, akkurat som apostelen Paulus. Man kunne ofte se denne høye, energiske broren forkynne i Barceloneta, Manatí, Hatillo, Camuy, Quebradillas, Lares og Utuado. For å komme seg til disse  stedene reiste han 25—30 kilometer langs kronglete fjellveier.

Bror Rodríguez var 52 år gammel da han begynte som alminnelig pioner, og han fortsatte i heltidstjenesten helt til like før han døde i 1977, 83 år gammel. Innbyggerne i området ble vant til å se ham haste av sted langs veien når han gikk fra hus til hus. Å arbeide i felttjenesten sammen med Chago, som han ble kalt, var en inspirerende opplevelse. Man måtte nesten småløpe for å holde følge med ham. Gestikuleringen og ansiktsuttrykkene hans vitnet om at han la hele sin sjel i arbeidet. Han hadde ingen menneskefrykt og forkynte for alle og overalt.

SANNHETEN OM RIKET NÅR DE AMERIKANSKE JOMFRUØYENE

Rett øst for Puerto Rico ligger Virgin Islands, Jomfruøyene. Øyene Saint Thomas, Saint John og Saint Croix ble solgt til USA av Danmark i 1917. I tidligere tider ble det drevet betydelig jordbruk der, og man hadde gjerne slaver til arbeidet på markene. Landskapet er fortsatt oversådd med ruiner av gamle plantasjer, med et stort hus i midten, omgitt av leirhyttene  som slavene bodde i. Mange steder har fortsatt navn etter disse plantasjene (engelsk: estates), for eksempel Estate Carlton og Estate Richmond. Men sukkerindustrien har flyttet, og sukkerfabrikkene er ikke lenger i drift. Turismen er blitt en av de viktigste inntektskildene.

I januar 1947 sendte Selskapet et misjonærektepar — bror Theophilus Klein og hans kone, Doris — til disse øyene for at de skulle sette i gang arbeidet med å forkynne om Riket. De fikk en utrolig mottagelse. I løpet av de første fire månedene tegnet de 750 nye abonnementer på Selskapets tidsskrifter. Noen av de lokale innbyggerne begynte snart å delta i forkynnelsesarbeidet. Ja, i løpet av de første åtte månedene var 29 forkynnere med på å utbre det gode budskap, ikke bare fra hus til hus, men også på gaten med bladene. Lørdag formiddag var hovedgaten på Saint Thomas ofte fylt med forkynnere som tilbød Vakttårnet og Våkn opp!

En tidligere medarbeider i tidsskriftet Life beskrev sine inntrykk slik: «Noe av det som slo oss da vi først gikk gjennom gatene på Saint Thomas, var synet av  alle de menn og kvinner som stod på gatehjørnene med lerretsvesker som det var skrevet VAKTTÅRNET på . . . Den mest veltalende av dem, en pent kledd mann i midten av 40-årene som så nokså velstående ut, hadde en gang besøkt meg om bord i [båten] ’Love Junk’ og bedt om å få snakke med meg i noen minutter. Men akkurat da var jeg fullt opptatt med maten jeg hadde på ovnen, så jeg sendte ham videre. Derfor visste jeg ikke noe om Vakttårnet.

Jeg var noe overrasket da jeg drog kjensel på denne herren, ulastelig antrukket som vanlig i hvit dress, skjorte med stivet snipp og slips, der han stod bøyd over maskinen sammen med Harry. . . . Etter hvert som tiden gikk og mannen ikke forlot båten, begynte jeg å lure på hva som var i ferd med å skje med min gode presbyterianske ektemann. Hvis han var i ferd med å bli omvendt, var jeg spent på hva han ble omvendt til. Kanskje alt dette ville føre til at han ble døpt ved fullstendig neddukking; vi var unektelig på et ideelt sted for noe slikt. . . . Jeg hadde ventet å høre en tordnende svovelpreken, men langt ifra — de ordene som kom fra Vakttårn-mannen, ble sagt så dempet at jeg ikke greide å få tak i hva han sa. Det han gjorde, fortalte meg enda mindre. . . . ’Hva er det han driver med der inne, John-Thomas?’ spurte jeg . . . ’Er han i ferd med å omvende Mr. Harman?’ . . . ’Jeg tror ikke det. . . . Vakttårn-mannen holder skiftenøkkelen for sjefen.’ . . . Jeg så sammenhengen klart for meg. Vakttårn-mannen var ikke bare misjonær, men også en dreven psykolog. Akkurat da fantes det ikke noen mer direkte vei til Harrys sjel enn via maskinen hans.

Omsider dukket Vakttårn-mannen fram. . . . Jeg kunne ikke vente med å gå inn i maskinrommet og  snakke med Harry. ’Trivelig kar,’ sa han. ’Han tilbød seg å komme og drøfte Bibelen med meg en gang i uken.’ ’Hvem er han?’ spurte jeg. ’Han er et av Jehovas vitner,’ sa Harry. ’Jeg beundrer virkelig nidkjærheten hans. . . . Jeg var nødt til å gjøre noe for ham til gjengjeld; han ville ikke ta imot pengebidrag.’ Jeg spurte: ’Hva sa du at du ville gjøre for ham?’ ’Jeg tegnet et års abonnement på Våkn opp!’»

FRIGJORT FRA TRELLDOMMEN UNDER EN DÅRLIG VANE

En gruppe av de misjonærene som kom i slutten av 1946, ble sendt til byen Ponce på sørkysten, som da var Puerto Ricos nest største by. Distriktet var fruktbart, og før et år var gått, var det opprettet en menighet der.

En som begynte å studere der i 1948, var Susana Mangual, en eldre dame med sølvgrått hår. Etter at hun hadde studert noen måneder, fikk hun vite at det skulle holdes et stevne i San Juan. Trass i at hun alltid hadde holdt seg hjemme før hun begynte å studere sannheten, bestemte hun seg for å overvære stevnet. Hun ønsket også å bli døpt, men hadde et alvorlig problem. Hun var storrøyker, og hun visste at hun først måtte legge av denne urene vanen. (2. Kor. 7: 1) Kunne hun frigjøre seg fra trelldommen under denne vanen? På veien til stevnet traff hun en beslutning. Hun stolte på at Jehova ville hjelpe henne, og holdt fast ved sin beslutning. På grunn av røykingen hadde hun bestandig hatt en stygg hoste. Nå ble helsen mye bedre. Hun ble alminnelig pioner og fortsatte i pionertjenesten til hun var 86 år gammel.

Susana forkynte på alle mulige steder. Hun ble  aldri fortrolig med distriktstildelinger og kart, men denne elskelige, gråhårete damen var å se hvor som helst hennes hjerte drev henne, i ferd med å forkynne det gode budskap. Hun var ikke bare en velkjent skikkelse i Ponce, men drog også regelmessig til andre byer for å forkynne. I to av dem, Guayanilla og Peñueles, er det nå blomstrende menigheter.

SOLDATER LÆRER SANNHETEN Å KJENNE

Rikets budskap nådde alle slags menneskers hjerte. Miguel Quirós, en soldat som var stasjonert ved militærleiren i Cayey i 1947, hadde fått tak i et nummer av bladet Våkn opp! og så skrevet til Selskapet etter flere opplysninger. Han fikk tilsendt boken «Sannheten skal frigjøre eder» og viste den til en annen soldat, Pedro Hernández. De forstod at dette var sannheten, og snakket om det de lærte, med Samuel Delucca, som også var soldat. Disse tre begynte så å studere sammen.

De fant ganske snart ut at det var en barberer i Cayey som var et av Jehovas vitner. Dermed satte de seg i forbindelse med ham — Ramón López — og gjennom ham fikk de også kontakt med Teo Otero, som var pioner i det distriktet. De begynte straks å gå på møtene og gikk også fra hus til hus, kledd i sivil, og forkynte Rikets budskap.

De innså imidlertid snart at hvis de skulle leve i harmoni med Guds Ord, måtte de sørge for ’ikke å være av verden’ i noen forstand. (Joh. 17: 16; Mi. 4: 1—3) Fordi de nektet å delta i visse gjøremål i hæren, ble de dømt til seks måneders fengsel. De ble satt i et militærfengsel i Fort Buchanan i nærheten av San Juan. Fikk det dem til å slutte å tjene Jehova? På ingen måte. De fortsatte å studere Bibelen i fengslet.  Elleve andre innsatte ble også interessert, og de hadde et fint studium sammen — det vil si helt til feltpresten fikk høre om det.

En dag kom en oberst til fengslet, og de innsatte gjorde naturligvis honnør for ham — bortsett fra disse tre brødrene. Han ble rasende og gikk inn på kontoret for å snakke med fengselsledelsen. «Hva mener du at jeg skal gjøre?» spurte fengselsdirektøren. «Disse mennene sitter allerede i fengsel fordi de nekter å gjøre honnør for offiserene utenfor murene. Vil du at jeg skal grave et dypt hull i bakken under fengslet for å sette dem enda grundigere i fengsel?»

Etter at de hadde sont sine dommer, ble brødrene dimittert fra hæren, og hver av dem drog til sin hjemby for å komme i gang med forkynnelsesarbeidet.

HJEM TIL SAINT JOHN MED SANNHETEN

Edmead George var også i hæren da han kom i kontakt med Jehovas vitner. Det skjedde i USA. Hans åndelige appetitt ble stimulert, så da han ble overført til Puerto Rico, satte han seg i forbindelse med Selskapets avdelingskontor. Regelmessige bibelstudier styrket hans tro.

Da han ble dimittert fra militærtjenesten, reiste han hjem til Saint John på Jomfruøyene og brakte med seg kjærligheten til Bibelens sannhet. Der slo han seg ned i en liten landsby som heter East End — et naturlig navn i og med at byen ligger lengst øst på øya. Han forkynte ivrig for sine venner og naboer om de fine tingene han hadde lært. Hans forkynnelse fikk god støtte i 1949 da Selskapets skonnert «Sibia» besøkte Saint John med fire misjonærer om bord.  Besetningen bestod av Gust Maki, Arthur Worsley, Stanley Carter og Ronald Parkin. De hadde fått i oppdrag å utbre Rikets budskap på De små Antiller. De fikk virkelig en hjertelig mottagelse da de anløp East End. I løpet av deres besøk ble det avlagt et grundig vitnesbyrd for de 1000 innbyggerne på Saint John.

MOTSTAND FRA PROTESTANTISKE PRESTER

I 1949 ble fire misjonærer sendt til Mayagüez, også kjent som Sultana del Oeste (sultaninnen i vest). Det tok ikke lang tid før de arrangerte møter i det lille misjonærhjemmet — i det rommet som vendte ut mot gaten — og året etter ble det opprettet en menighet.

Presteskapet lot ikke denne virksomheten gå upåaktet hen. Peggy Maykut (som nå er gift med Arthur Van Daalen) startet et studium med Lolita Merle, som ble betraktet som en av støttene i den presbyterianske kirke. Hun viste så stor interesse at hun reiste sammen med misjonærene fra Mayagüez til Saint Thomas for å overvære et stevne. Da hun kom hjem, begynte hun å bli utsatt for press og forfølgelse. Presten besøkte henne for å overtale henne til å slutte å komme sammen med Jehovas vitner. Etter en lang diskusjon avtalte hun med presten at han skulle komme hjem til henne for å drøfte treenighetslæren med den misjonæren som ledet studiet med henne. Han kom aldri. Hun fikk isteden et brev hvor hun ble bedt om å møte for kirkerådet. Hun svarte ved å skrive og melde seg ut. Hun er fortsatt en aktiv tjener for Jehova, enda hun nå er blind og over 90 år gammel.

 Etter at søster Merle gikk ut av den presbyterianske kirke, fikk Jehovas vitner betydelig motstand fra denne religiøse gruppen. De protestantiske kirkesamfunnene hadde delt øya mellom seg etter en bestemt avtale. Prestene beskyldte derfor vitnene for å trenge seg inn på deres enemerker og stjele deres «får». «Gå til de ’vantro’, til dem som ikke har noen religion,» forlangte de. De var så opptatt av å beskytte det de betraktet som sitt private domene, at de så bort fra at de som virkelig er «får» eller «sauer», tilhører Herren Jesus Kristus, ikke et eller annet religionssamfunn i kristenheten. — Matt. 25: 31—33; Joh. 10: 16.

Til tross for denne motstanden fortsatte menigheten i Mayagüez å vokse. I 1955 ble misjonærene forflyttet til andre distrikter, og de lokale forkynnerne utvidet sitt virkefelt og begynte å forkynne i andre byer i området. I dag er det åtte menigheter i selve Mayagüez og mange andre menigheter i nærheten.

TIDLIGERE BOKSER BLIR NIDKJÆR FORKJEMPER FOR TROEN

I 1950 var det blitt omkring 70 forkynnere i menigheten i Ponce. Misjonærene i byen hadde flyttet misjonærhjemmet og også Rikets sal til tredje etasje i en bygning midt i sentrum.

I løpet av dette året begynte Francisco Torruellas (også kalt Paco) og hans kone, Leonor, å studere Bibelen sammen med Lillian Kammerud. Paco hadde vært profesjonell bokser og baseballspiller og drev nå i bilverkstedbransjen. Hele familien deltok i studiet. Til å begynne med gikk det sakte framover med ham, men familien bestemte seg for å overvære  programmet på den siste dagen av et lite kretsstevne som ble holdt i Mayagüez i april 1950. Stevnet og samværet gjorde et sterkt inntrykk på Paco, og han tilbød brødrene å få låne bilen hans til transport av dåpskandidater til det stedet ved stranden hvor dåpen skulle foregå.

Etter dette stevnet ble han fylt av nidkjærhet for tjenesten for Jehova, og han gikk ut alene når brødrene ikke kom for å gå sammen med ham. Han forkynte for sine venner, sine naboer og sine ansatte, og han ledet mange studier med disse menneskene. På tre av studiene hans var det til sammen 35 personer til stede, og 14 av disse begynte å forkynne det gode budskap. I juli ønsket han å bli døpt, og han ville ikke vente til områdestevnet i oktober. Det ble derfor ordnet med et spesielt dåpsarrangement, hvor ti personer ble døpt. De fleste av disse tilhørte hans egen familie eller var slike som han hadde ledet studier med. Han viste seg å være nidkjær for sannheten og har tjent som «menighetstjener», som bytilsynsmann i Ponce og som kretsens stevnetilsynsmann. Etter at han sluttet i sitt verdslige arbeid, har han også vært alminnelig pioner.

VILLIGE TIL Å GJØRE ALT DE KUNNE

En by som ikke hadde noe misjonærhjem, var Jayuya, et lite samfunn høyt oppe i fjellene midt på øya. Sannheten nådde imidlertid også fram til dette avsidesliggende stedet. Hvordan? Ved hjelp av Aurea Cortés, som hadde lært sannheten å kjenne i Den dominikanske republikken. Da hun vendte tilbake til sin hjemby, Jayuya, gjorde hun alt hun kunne for å fortelle andre om Bibelens sannheter. Hun snakket med venner og slektninger som bodde på landsbygda  ikke så langt fra byen. Blant disse var den store Pierluissi-familien. De som var mest interessert, var noen av barna. Snart ble det organisert møter i deres hjem, og det var en av sønnene, Joaquín, som ledet møtene. Han og hans fetter Ángel begynte å delta i felttjenesten.

Det ble også avlagt et vitnesbyrd i andre byer etter hvert som forkynnerne flyttet til nye områder. To av de første vitnene i Arecibo, Alfonso López og hans kone, var blant disse. De flyttet til Las Marías, en liten by oppe i fjellene øst for Mayagüez. Huset deres lå cirka tre kilometer utenfor byen og omkring en kilometer fra hovedveien. Det lå langs en vei som ofte var svært sølete. Hvis man skulle noe sted, måtte man enten gå til fots eller bruke offentlige kommunikasjonsmidler. Dette eldre ekteparet gjorde likevel alt de kunne for å utbre det gode budskap. Det ble sådd mye av sannhetens såkorn, og noe bar frukt senere. Med tiden ble det sendt spesialpionerer til dette området, og nå er det en menighet med omkring 50 forkynnere der. Blant dem er en tidligere leder i den evangeliske kirke, Jaime Custodio, og den tidligere borgermesteren og hans familie. Bror López forkynte for alle disse. Søster López, som nå er langt oppe i årene, gjør fortsatt alt hun kan i tjenesten for Jehova.

STEDER HVOR DET GIKK SAKTE TIL Å BEGYNNE MED

De misjonærene som ble sendt til Caguas i 1949, arbeidet iherdig og holdt snart møter i misjonærhjemmet. Men det gikk sakte framover til å begynne med. Hjertet til mange av dem som først kom sammen med dem, viste seg ikke å være den rette slags  jord, så etter en tid sluttet de å tjene Jehova. Andre såkorn slo imidlertid rot og gav mange foll.

Et eksempel er Dolores Vázquez. Da hun først fikk høre om sannheten, begynte hun og hennes eldste datter, Carmen, å studere regelmessig. Hennes tre eldste sønner overvar også av og til studiet. Dolores gjorde fine fremskritt og kom snart på møtene. Hun ønsket at ikke bare hun selv, men også hele hennes familie skulle oppnå Jehovas godkjennelse. Etter som årene har gått, har nesten alle hennes sønner og døtre og deres familier tatt imot det privilegium det er å tjene den eneste sanne Gud. Det er godt over 30 personer blant hennes sønner, døtre og barnebarn som er innviede tjenere for Jehova, eller som er med på å forkynne det gode budskap. To av sønnene hennes og et av barnebarna tjener nå som eldste.

Misjonærene fortsatte å arbeide i Caguas i mange år. De viste stor tålmodighet, og etter hvert begynte menigheten å vokse. Nå er det 13 menigheter i Caguas, og andre har vokst fram i nabobyene.

Vest for San Juan, i Bayamón, gikk det flere år før økningen ble særlig påtagelig. Riktignok var det ni forkynnere som rapporterte i løpet av det første året med misjonærtjeneste i dette distriktet, et distrikt som er kjent for sine store kvegfarmer. Etter fire år var tallet steget til 66. Men året etter var det nede i 31. Så begynte byen å vokse etter hvert som det ble iverksatt nye boligbyggingstiltak. Mange av dem som flyttet til disse nye boligområdene, var nå langt borte fra sine slektninger. De som hørte på Rikets budskap og verdsatte det, var derfor ikke så tilbøyelige til å bekymre seg om hvordan andre ville reagere. Denne byen, som hadde 15 000 innbyggere, har nå utviklet seg til en storby med omkring 200 000  innbyggere. Bayamón har i dag 21 menigheter, og i de omkringliggende byene er det mange flere.

EN AV SPIRITISMENS HØYBORGER

La Ciudad de los Brujos (heksebyen) har også fått anledning til å høre Rikets budskap. I denne byen, Guayama, som ligger på sørkysten, har spiritismen et sterkt grep på befolkningen. Noen framstående forretningsmenn og embetsmenn er spiritister.

George Snodgrass, en misjonær, ble kjent med formannen i spiritistbevegelsen der og ble invitert til å framholde Bibelens syn på spiritisme for bevegelsens medlemmer i spiritisttemplet. Fordi George hadde nokså begrensede spanskkunnskaper, fikk han Ivan Truman, en misjonær som tjente i Caguas, til å holde talen. På et tidspunkt i løpet av programmet ble et av medlemmene svært opphisset og begynte å avbryte taleren og protestere kraftig på det som ble sagt. Han ble imidlertid roet ned av ham som hadde ansvaret, og bror Truman fikk lov til å fullføre sin tale. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd.

Langsomt begynte Jehovas vitners menighet i Guayama å vokse. En eldre bror, Pablo Bruzaud, som hadde lært sannheten å kjenne i Den dominikanske republikken, drog tilbake til sin hjemby og tjente som pioner der i mange år, helt til sin død. Randy Morales, som hadde lært sannheten å kjenne i New York, reiste hjem til Guayama en tid senere og ble pioner. Siden gjennomgikk han Gilead-skolen, og nå tjener han som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Puerto Rico.

RADIOEN BIDRAR TIL Å UTBRE DET GODE BUDSKAP

Radioen er blitt brukt i stor utstrekning i Puerto  Rico til å forkynne Rikets budskap. De offentlige foredragene på stevnene ble ofte kringkastet, slik at folk på hele øya kunne høre Bibelens budskap hvis de ønsket det.

En gang var det hele 16 radiostasjoner som kringkastet Rikets budskap. Dette har hjulpet mange til å lære sannheten å kjenne, særlig på landsbygda. Da vitnene begynte å trenge inn i isolerte områder, var folk lydhøre fordi de hadde hørt budskapet på radioen. Men på grunn av økte driftskostnader begynte nesten alle radiostasjonene å kreve betaling for å sende programmene, så vi valgte å bruke våre ressurser til å nå fram til folk på mer personlig basis.

EN TRAGISK ULYKKE

Leo og Eunice Van Daalen, som var blant de første misjonærene i Puerto Rico, hadde planlagt å besøke sine slektninger i USA like etter minnehøytiden i 1952. Det ville bli den første turen for deres sønn, Mark, som var omkring to år gammel. Men like etter at flyet tok av fra flyplassen Isla Grande, begynte det å få vanskeligheter. Noen minutter senere styrtet det i Atlanterhavet, cirka åtte kilometer fra land. Både Leo og Eunice mistet livet. Det ble fortalt at Eunice gikk under etter at hun hadde gitt sitt livbelte til en kvinne som ikke kunne svømme. Utrolig nok ble deres to år gamle sønn plukket opp mens han fløt på toppen av bølgene. Han ble senere adoptert av sin tante i USA og er i dag et trofast vitne.

Familien Van Daalen var godt kjent i Puerto Rico, så lokalavisene gav det som hadde hendt dem, stor publisitet. Dette åpnet muligheten for å snakke med mange om Bibelens håp om en oppstandelse, som familien Van Daalen trodde på.

 HARD MOTSTAND I COROZAL

Mange steder var det intens motstand mot Jehovas vitners virksomhet, men det stanset ikke deres arbeid. Corozal, en by oppe i fjellene sørvest for San Juan, var et av disse stedene.

Før Rosaura Fuentes fikk lære hva Bibelen sier om billeddyrkelse, hadde hun gitt en katolsk gruppe lov til å bringe et bilde av jomfru Maria hjem til henne i forbindelse med mariadyrkelsen. Men da hun lærte hvordan Gud betrakter dette, skrev hun til gruppen og bad dem om ikke å komme med dette bildet. (1. Kor. 10: 14) Da dette kom presten for øre, avla han henne øyeblikkelig et besøk for å overtale henne til å slutte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. For å skremme henne talte han mot Jehovas vitner og rakket ned på henne via en høyttaler som han satte opp på et hus i nærheten. Men hun lot seg ikke knekke. Hun fortsatte å vokse i kunnskap om Gud. Soledad González, en spesialpioner, besøkte henne kort tid etter for å styrke henne og ta henne med ut i felttjenesten.

Det ble så bestemt at det skulle holdes en serie offentlige bibelske foredrag på torget i Corozal, like ved siden av kirken. Dette gjorde presten virkelig rasende. Han kom ut av kirken, gikk bort til taleren og truet ham med knyttneven. Uken etter bestemte presten seg for å fremføre sin egen preken, og med høyttaleranlegget på full styrke begynte han å rakke ned på brødrene i et forsøk på å overdøve ham som da holdt et offentlig foredrag på torget. Alt dette tjente bare til å styrke vår nye søster. Selv om folk i denne byen stort sett var fryktsomme, var det noen som begynte å lytte; blant dem var det en familie hvor to av døtrene senere begynte som spesialpionerer.  I dag er det en Rikets sal i Corozal som to menigheter bruker som senter for sin tjeneste.

FOLK KUNNE SE FORSKJELLEN

I 1952 var det blitt 19 menigheter på øya, og flere skulle det bli. Guvernørvalgene, som berørte hele øya, bidrog på sett og vis til økningen på den tiden. Hvordan det? Dette var en heftig valgkamp som den romersk-katolske kirke åpent deltok i. Den dannet til og med senere et eget parti, som ble kalt PAC (Kristen aksjons parti). To biskoper rykket ut til støtte for en av kandidatene og stilte seg i opposisjon til det demokratiske folkepartiet som satt med makten.

Mange oppriktige katolikker mislikte sterkt at religion ble blandet inn i politikk på denne måten, så de støttet det demokratiske folkepartiet, som vant med stort flertall. På grunn av det som skjedde under denne valgkampen, var det en god del oppriktige katolikker som forlot kirken. Noen av disse lyttet til sannheten og ble tjenere for Jehova. De kunne se forskjellen mellom dem som virkelig er atskilt fra verden, slik Jesus sa hans etterfølgere skulle være, og dem som ikke er det. (Joh. 17: 16) Andre, som tidligere hadde vært ubehagelige mot Jehovas vitner, ble mer lydhøre.

«SIBIA» KOMMER TIL TORTOLA

I september 1952 begynte avdelingskontoret i Puerto Rico å føre tilsyn med forkynnelsen av Riket på de britiske Jomfruøyene, som ligger nordøst for de amerikanske Jomfruøyene. Disse britiske øyene består av omkring 30 øyer og småøyer, men det er bare de større øyene som er bebodd: Tortola, med en befolkning på omkring 9000, Virgin Gorda, med omkring  1000, og Jost Van Dyke, Anegada, Peter Island og Salt Island, med noen hundre innbyggere. Disse utgjør en britisk koloni og har en guvernør som er utnevnt av kronen, men handel og kommunikasjon foregår vesentlig med USA.

Det var blitt utført noe forkynnelsesarbeid på Tortola mange år før den annen verdenskrig. Den britiske regjering forbød imidlertid Selskapets litteratur under krigen. Senere, i 1949, kom misjonærskonnerten «Sibia» til Road Town på Tortola. De fire brødrene på båten forkynte for befolkningen i omkring to måneder. De forlot båten tidlig om morgenen og var ofte ute i forkynnelsen i opptil ti timer før de kom tilbake. Om kveldene hadde de gjerne offentlige foredrag i byen, noen ganger hver eneste kveld. Dette skjedde vanligvis ute i friluft, under et tre, med en gasslampe til belysning. Noen ganger brukte de en musikktribune. Det var gjerne mange hundre som overvar foredragene, og møtet som fulgte, hvor man kunne stille spørsmål, varte ofte lenger enn selve talen.

«Sibia» besøkte Tortola to ganger til, i 1950 og 1951. Prestene var naturligvis irritert og prøvde å få i stand hissige diskusjoner. En predikant som tilhørte Syvendedagsadventistene, ble faktisk så rasende da bror Parkin ikke ville diskutere med ham, at han rett og slett hoppet opp på ryggen til bror Parkin og prøvde å dra ham tilbake med makt for å fortsette diskusjonen. Våre brødre unngikk klokelig slike debatter.

MISJONÆRER FRA DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKKEN HJELPER TIL

Fordi det brøt ut kraftig forfølgelse av de kristne i  Jerusalem i det første århundre, ble de spredt omkring i andre distrikter. Det førte til at det gode budskap ble utbredt. (Apg. 8: 1, 4) Da Den dominikanske republikken forbød Jehovas vitners arbeid og utviste misjonærene, bidrog det på lignende måte til økning på det puertoricanske feltet.

Den 3. august 1957 ankom ti av disse misjonærene til Isla Verde-flyplassen i San Juan. Det var fire ektepar — Lennart og Virginia Johnson, Raymond og Rhudelle Johnson, George og Nellie Droge, Roy og Juanita Brandt — og to enslige søstre — Kathryn Glass og Dorothy Lawrence. De ble omgående sendt til forskjellige byer på øya, og det ble åpnet nye misjonærhjem.

En av disse misjonærene, Raymond Johnson, var i Caguas, sitt nye distrikt, bare en kort tid. En morgen gikk han fra hus til hus sammen med sin kone og hadde nettopp levert boken «Gud er sanndru» da han måtte sette seg. Han fikk et hjerteanfall og døde. Det var 192 til stede i begravelsen, og det ble avlagt et godt vitnesbyrd, noe han også selv trofast hadde gjort mens han levde.

AV STED TIL DET INTERNASJONALE STEVNET «GUDS VILJE»

I 1958 var det mye virksomhet i Puerto Rico. Brødrene var spesielt glade for at tre pionerer fra Puerto Rico fikk anledning til å gå på misjonærskolen Gilead. De var i den klassen som ble uteksaminert da det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» ble holdt på Yankee Stadium i New York. Men de var ikke de eneste som var til stede fra denne delen av verden.

Omkring 400 brødre og søstre fra Puerto Rico og  Jomfruøyene drog til New York for å overvære dette historiske stevnet. De utgjorde omtrent en femtedel av alle forkynnerne her på den tiden. Det ble behov for en rekke charterfly. Da denne gruppen kom hjem igjen, var den full av entusiasme og var ivrig etter å gjøre sitt i forkynnelsesarbeidet.

I september ble det dessuten holdt et stevne med temaet «Guds vilje» i Caguas i Puerto Rico. Dette var et seksdagers stevne, hvor programmet i alt vesentlig var det samme som stevneprogrammet i New York. Alle forkynnerne var travelt opptatt med å distribuere den spesielle resolusjonen som var blitt vedtatt på stevnet. Resolusjonen inneholdt konsise kunngjøringer av sannheten som folk overalt trenger å få kjennskap til. Alt i alt ble det delt ut omkring 200 000 eksemplarer av den over hele Puerto Rico.

SAINT CROIX SLUTTER SEG TIL LOVPRISNINGEN AV JEHOVA

Øya Saint Croix er den største av Jomfruøyene, og den ligger 64 kilometer sør for den største øygruppen. Da Edwin Bobb og hans kone drog dit for å gjøre kjent Rikets budskap, reagerte noen positivt, og i  1949 ble den første menighet av Jehovas vitner opprettet der. Senere var Ted Klein og hans kone med på å bygge videre på denne grunnvollen. Andre brødre fra De forente stater kom for å ta del i arbeidet. Dette har ført til at det i dag er fire menigheter her, to engelske og to spanske, som i forening lovpriser Jehova.

FORANDRINGER I EN VOKSENDE ORGANISASJON

Organisasjonen hadde fått fotfeste her i slutten av 1950-årene. Misjonærene ble høyt elsket, og arbeidet deres ble virkelig satt pris på. Men nå var tiden inne til at det ville være hensiktsmessig å flytte flere av dem fra Puerto Rico til andre distrikter. Noen ble derfor sendt til Argentina. Andre drog til Den dominikanske republikken, siden forbudet var blitt opphevet og det fortsatt var mye arbeid som skulle gjøres der.

Det skjedde også forandringer ved avdelingskontoret. Donald Elder hadde hjulpet avdelingstilsynsmannen. Men han og hans kone måtte reise i april 1960 på grunn av hennes dårlige helse. Han ble erstattet av Ronald Parkin. Mens bror Parkin gikk på det spesielle timåneders kurset på Gilead i 1962, ble Lennart Johnson sendt til avdelingskontoret for å hjelpe Emil Van Daalen, som hadde hatt tilsyn med arbeidet der de siste åtte årene. Etter at Emil hadde gått på det spesielle kurset på Gilead i 1963, ble han sendt til Bahamas, og bror Parkin ble betrodd ansvaret for avdelingskontoret i Puerto Rico.

BLODOVERFØRINGER ETTER RETTSKJENNELSER

Mange av Jehovas vitner i Puerto Rico er blitt satt  på trosprøver fordi de har rettet seg etter Bibelens påbud om å ’holde seg borte fra blod’. (Apg. 15: 28, 29) De fleste har vært urokkelige i sin beslutning om å adlyde Jehovas påbud. Bare et fåtall har inngått kompromiss. Et stort antall er blitt påtvunget blod ved rettskjennelser. Hvordan kunne dette skje? Legen eller et familiemedlem gikk til en dommer og innhentet en rettskjennelse for å få gitt pasienten blod, trass i protester fra pasienten eller dem som har ansvaret for ham. Og dette ble gjort selv om pasienten hadde undertegnet en erklæring hvor han bad om at det ikke måtte benyttes blod, og som fritok sykehuset og legene for ethvert ansvar for komplikasjoner som kunne oppstå fordi han nektet blod.

Ana Paz de Rosario stod overfor nettopp denne situasjonen. I 1961, da hun var gravid, sa legen til henne at det var nødvendig med en operasjon, ellers ville både hun og babyen sannsynligvis dø. Da hun ble sendt til sykehuset og ventet på å bli operert, ble legen rasende fordi hun nektet blodoverføring. Det ble straks ringt til legesentret, og dr. Basilio Dávila ble kontaktet. Han gikk med på å ta seg av tilfellet. Selv om blodprosenten hennes var svært lav, var operasjonen vellykket. Babyen døde imidlertid senere.

Vår søster var hjemme hos seg selv da det støtte til komplikasjoner. Hun måtte reise tilbake til sykehuset. En slektning av henne besluttet at hun trengte blod. Han henvendte seg derfor, via en advokat, til en dommer. Uten å rådføre seg med legen som tok seg av dette tilfellet, avsa dommeren en rettskjennelse som gav tillatelse til blodoverføring. Han sendte til og med en politimann av gårde som skulle  kontrollere at kjennelsen ble tatt til følge. Det ble imidlertid bedt om en ny rettskjennelse, som skulle sette den første ut av kraft. Men det ble ikke nødvendig å gå rettens vei, for ifølge legen trengte ikke pasienten blodoverføring. Hun kom seg fint.

Femten år senere, i 1976, ble hun dårlig igjen og reiste til sykehuset for å bli undersøkt. Det viste seg at hun hadde fått koldbrann i tykktarmen, og det infiserte området måtte fjernes. Legen gikk med på å operere uten å gjøre bruk av blodoverføring. Hun ble operert og kom seg igjen, selv om tilstanden fortsatt var kritisk.

Men den samme slektningen som innhentet rettskjennelsen 15 år tidligere, fikk høre at hun var blitt syk, og han satte straks i gang som før, fast bestemt på å tvinge henne til å ta imot blod. Igjen ble dommeren kontaktet, og han avsa en rettskjennelse uten å rådføre seg med legen. Da legen forklarte at han allerede hadde operert henne, og at det ikke var behov for blodoverføring, ble det utstedt en arrestordre mot ham. Selv om han forklarte hvorfor han ikke hadde gitt blod, ble det avsagt en ny kjennelse om at sykehuset skulle gi blod til pasienten, mot hennes egen vilje. For at kjennelsen skulle bli tatt til følge, ble det sendt av sted fem væpnede politimenn til sykehuset. Da søster Rosario så disse mennene, ropte hun: «Ikke gjør dette mot meg! Jeg er ingen forbryter!» Men hun ble raskt tatt med makt. De bandt hendene og føttene hennes til sengen og påtvang henne blodoverføring. Det ble til og med laget et innsnitt på halsen hennes for å påtvinge henne blodet gjennom halsåren, siden de ikke var i stand til å gi henne blod gjennom armen. Hun fikk sjokk og kom aldri til bevissthet igjen.

 Flere detaljer om dette sjofle angrepet på samvittighetsfriheten og krenkelsen av menneskeverdet ble offentliggjort i bladet Våkn opp! for 22. september 1977. Dette nummeret ble levert til alle legene, sykepleierne, advokatene og dommerne i Puerto Rico, og det ble distribuert i stor utstrekning over hele øya.

Det er noen leger her som går med på å operere uten å benytte blod. Avdelingskontoret har en fortegnelse over disse legene og henviser brødrene til dem hvis de spør om hjelp i denne forbindelse. Det blir likevel meldt om tilfelle, ofte i den offentlige presse, hvor det er blitt gitt blodoverføringer etter at det er blitt innhentet rettskjennelser, trass i pasientens innvendinger. Flere av disse tilfellene gjelder mindreårige, som av mange leger og dommere blir betraktet som individer som ikke har noen myndighet over sin egen kropp. Et betraktelig antall tilfelle gjelder voksne. I et forsøk på å slippe fra disse vanskelighetene utferdiger mange Jehovas vitner en beediget skriftlig erklæring før de blir innlagt på sykehus, slik at sykehuspersonalet skal respektere deres ønske om ikke å ta imot blod.

HINDRINGER SOM BLE TIL VELSIGNELSER

I 1963 var brødrene svært begeistret, for mange hadde planer om å overvære et annet internasjonalt stevne på Yankee Stadium i New York. Denne gangen fikk omkring 500 stykker muligheten til å glede seg over denne store opplevelsen. En stund senere, i perioden 3. til 6. oktober, ble det holdt et stevne i Ponce med det samme stevneprogrammet.

Egentlig skulle dette stevnet ha vært holdt en uke  tidligere. Men en mektig organisasjon av kaffedyrkere hadde spurt om å få bruke baseballstadionet i Ponce. Ved en feiltagelse var stadionet blitt stilt til rådighet for Jehovas vitner og for kaffedyrkernes organisasjon de samme datoene. Ledelsen for stadionet bad Jehovas vitner om å forskyve stevnet. Mye arbeid måtte gjøres for å foreta denne forandringen og underrette brødrene. Interessant nok blåste det en liten orkan i nærheten av Ponce nettopp den uken kaffedyrkerne holdt sitt stevne, og veiene ble uframkommelige. Uken etter, da stevnet vårt ble holdt, var det pent vær.

Det neste vi fikk høre, var at Puerto Ricos guvernør hadde planlagt en spesiell baseballkamp på stadionet torsdag kveld. Det betydde ekstra arbeid for oss igjen. Vårt kveldsprogram ble flyttet til fredag formiddag. Da ettermiddagens program var slutt, ble plattformen fjernet, og brødrene ryddet stadionet. Men så, rundt klokken 18.00, kjørte en stor lastebil inn i en lysstolpe, og en transformator ble ødelagt. Det var ingen strømforsyning til stadionet torsdag kveld. Det ble derfor ingen baseballkamp den kvelden, og det var heller ikke en masse søppel som lå igjen til oss.

BRØDRE TJENER HVOR BEHOVET ER STØRRE

I 1964 var det 60 menigheter som rapporterte i Puerto Rico. Mange av dem var blitt opprettet som følge av spesialpionerenes innsats. I 1960-årene begynte mange innfødte puertoricanere, både brødre og søstre, som spesialpionerer. Ettersom de var innfødte, ble de noen steder bedre mottatt enn misjonærene. Disse spesialpionerene ble sendt til de mindre  byene, hvor misjonærene ikke var blitt sendt, og i andre tilfelle erstattet de misjonærer, som så ble sendt til andre steder. Slik gikk det til at det vokste opp menigheter i Isabela, Yauco, Arroyo, Ceiba, Dorado, Corozal, Naranjito og i mange andre byer.

For å styrke de nye menighetene og organisere andre ble forkynnere fra de større byene oppmuntret til å flytte til steder hvor behovet var større. Blant dem som reagerte positivt på oppfordringen, var bror og søster Bonifacio Ríos, som flyttet fra San Juan til Aguas Buenas, som ligger oppe i fjellene, vest for Caguas. De klarte å opprette en bokstudiegruppe. Deretter ble det truffet tiltak for å få i gang et regelmessig Vakttån-studium. Etter en tid, i november 1963, ble det opprettet en menighet.

Søster Ríos var allerede pioner. Med tiden begynte bror Rios også som pioner, og de ble spesialpionerer på øya Vieques, utenfor sørøstkysten av Puerto Rico. Nå reiser de i kretstjenesten.

Manfredo Vencebí er en annen bror som ønsket å tjene et sted hvor han kunne være til større nytte. Han og hans kone flyttet derfor, sammen med sine unge sønner, fra New York, hvor de hadde lært sannheten å kjenne, og slo seg ned i Guayanilla. Selv om Manfredo hadde familie, var han i stand til å tjene som spesialpioner. Etter at det var blitt opprettet en menighet i Guayanilla, flyttet familien til Guánica for å styrke menigheten i det distriktet. Da Manfredo måtte slutte som spesialpioner på grunn av større familieforpliktelser, begynte han som alminnelig pioner i Yauco menighet. Derfra flyttet familien til Canóvanas for å styrke menigheten der. Deres tre sønner er voksne nå. Alle tre har tjent på Betel i Brooklyn, og en av dem er der fortsatt sammen med  sin kone. Når det gjelder Manfredo, har han fortsatt et sterkt ønske om å tjene hvor behovet er større. Selv om han nå oppdrar en datter i tenårene, er han kretstilsynsmann.

HVOR SKULLE MAN HOLDE ET INTERNASJONALT STEVNE?

Da året 1966 kom, var vennene i Puerto Rico og på Jomfruøyene svært forventningsfulle. Hvorfor? Fordi Puerto Rico var blitt valgt som stedet for et av stevnene i den serien med internasjonale stevner som skulle holdes i Mellom- og Sør-Amerika. Etter planen skulle stevnet holdes her i januar 1967.

Men hvilke stadioner ville egne seg til dette formålet? Bare to var store nok. Det ene var det store, nye kommunale stadionet Hiram Bithorn. Det andre var det forfalne stadionet Sixto Escobar. Det ble truffet tiltak for å bruke Hiram Bithorn stadion. Det så ut til at alt ville klaffe, inntil en ble klar over at finalekampen i baseball skulle spilles der den samme uken som stevnet skulle holdes. Brødrene forsøkte da å få benytte det gamle stadionet isteden. Da stadionets oppsynsmann fikk høre om dette, sa han nei. Han syntes ikke at det var passende å invitere folk fra hele verden til et falleferdig stadion.

Det ble til slutt bestemt at vi igjen skulle forsøke å få leie Sixto Escobar stadion, og vi stolte på at Jehova ville sørge for at det ble en ordning. Bror Parkin bad en bønn til Jehova, og så tok han telefonen og ringte til formannen for stadionets styre. Formannen, Julio Monagas, stod rett ved siden av telefonen da den ringte. Sekretæren rakte ham telefonen, og da han hørte vår siste inntrengende forespørsel,  gav han sitt samtykke. For en glede det var på avdelingskontoret! Men det lå en stor jobb foran oss. Stadionet måtte gjøres rent, settes i stand og gjøres presentabelt for brødrene og søstrene som var ventet.

Det viste seg at stevnet var det største som noen gang var blitt holdt i Puerto Rico inntil da. Tre tusen besøkende kom fra De forente stater og noen få fra andre karibiske land. Det var en stor jobb å ta imot alle disse. Hele programmet ble fremført både på engelsk og spansk. For første gang var bibelske skuespill en del av programmet. De samme aktørene stilte opp i skuespillene for begge språkgruppene. Alt gikk som smurt de fem dagene, og alle var lykkelige over at det alt i alt var 8604 til stede den siste dagen. De hadde kommet fra 19 forskjellige land og øyer.

VEKSTEN GJØR DET PÅKREVD MED ET NYTT AVDELINGSKONTOR

Stevnene har vært milepæler i vår teokratiske historie. Og på stevnet i 1968 fikk vi en publikasjon som har vist seg å være et enestående hjelpemiddel når det gjelder å hjelpe rettsindige mennesker til å ta imot sannheten. Det er studieboken Den sannhet som fører til evig liv. Denne boken, som av brødrene ble omtalt som «la bomba azul» (den blå bomben), ble i stor grad fryktet av kristenhetens presteskap. Etter at den ble frigitt, økte antall bokleveringer på et år fra 64 000 til 167 000, og antall hjemmebibelstudier steg til ett pr. forkynner. Det finnes neppe et eneste hjem i Puerto Rico som ikke har denne boken.

Det kom så mye litteratur til Puerto Rico fra Selskapets  trykkeri i Brooklyn at det rett og slett ikke var plass nok til å lagre alt sammen før det kunne bli sendt ut til menighetene. Garasjene på baksiden av Betel-hjemmet var blitt bygd om til lagerrom, men de var nå overfylt. Til og med langs hele innkjørselen til avdelingskontoret var det stablet opp kartonger med bøker. Det ble så gitt tillatelse fra Selskapets hovedkontor til å se etter en eiendom med tanke på å bygge et nytt avdelingskontor med Betel-hjem og Rikets sal.

Bygningen ble helt og holdent oppført av brødre. Enkelte arbeidet hver eneste dag, og om kveldene og i helgene kom hundrevis av andre frivillige arbeidere. Om lag 16 menigheter gjorde i tur og orden i stand middagsmåltidene for arbeidsstyrken. Den 29. april 1969, etter sju måneders hardt arbeid, flyttet Betel-familien inn i de nye bygningene. Noen dager senere var bror Knorr til stede for å ta del i innvielsesprogrammet.

RIKETS SALER SKAFFES TIL VEIE

Ettersom menighetene vokste raskt og nye ble opprettet, var det stadig et tiltagende behov for egnede møtelokaler. I begynnelsen kom menighetene sammen i private hjem, og etter hvert som menighetene vokste, ble det leid lokaler. Noen av lokalene var i svært elendig forfatning, og det var mye som måtte gjøres med dem for at de skulle bli presentable. I Mayagüez ble et stort lokale leid rett over en skobutikk som ble kalt La Gloria, så deres møtested ble kjent som Los altos de la Gloria (herlighetens høye sted).

Menighetene begynte å bygge sine egne Rikets saler. Det var sannsynligvis i Saint Just, en menighet  på landet i nærheten av byen Carolina, at brødrene bygde den første salen i Puerto Rico. Siden da har andre menigheter enten bygd sine egne saler eller bygd om eksisterende bygninger og gjort dem om til pene og tiltalende møtesteder. Inntil i dag har brødrene i Puerto Rico og på Jomfruøyene bygd omkring 140 Rikets saler. Nylig ble to Rikets saler bygd i rett vinkel på samme tomt i Levittown; hver av dem blir benyttet av to menigheter. Og i Ponce ble en stor, toetasjes bygning bygd om. Der er det nå en Rikets sal i hver etasje, og de gir plass for fire menigheter. I Bayamón er det på en stor eiendom blitt bygd et kompleks som består av tre Rikets saler, som vil dekke behovet for vitnene i området.

INTERNASJONALT STEVNE I 1973

I 1973 ble det sluttet en kontrakt med tanke på å bruke det kommunale stadionet Hiram Bithorn under Jehovas vitners internasjonale stevne. De fleste besøkende kom fra De forente stater i 13 store jetfly, charterfly fra flyselskapet Pan American. Andre besøkende kom fra forskjellige karibiske øyer. Å kjøre brødrene fra flyplassen til hotellene og til og fra stevnet hver dag var et enormt arbeid. Det ble også organisert spesielle utflukter, slik at de brødrene som var på besøk, kunne få se severdigheter i San Juan og danne seg et inntrykk av landskapet. En utflukt gikk til det berømte fjellet El Yunque, som har en årlig nedbørmengde på 510 centimeter; og som har en frodig vegetasjon som det ikke finnes maken til i hele verden.

Så vidt vi vet, var det over 7000 besøkende til stede. Foruten det vanlige programmet ble det holdt ekstra møter på engelsk. Brødre fra de forskjellige  karibiske land og fra Puerto Rico hadde forberedt et interessant program som gjorde de tilreisende kjent med hva som var blitt utrettet for å fremme Rikets arbeid i deres respektive land.

Trass i mye regn den siste stevnedagen viste det seg at dette hadde vært det største stevnet som var blitt holdt i Puerto Rico inntil da. Et voldsomt regnskyll tjente bare til å gjøre skuespillet om Noahs dager enda mer realistisk. Stadionet har sitteplasser til omkring 15 000, men til sammen 30 840 fylte stadionet og området hvor de engelske møtene ble holdt. Senere, i 1983, var det nødvendig å ta i bruk tre stadioner samtidig for å skaffe plass til de store skarer som strømmet til disse sammenkomstene for Jehovas folk, trass i at det ikke kom noen utenlandske delegasjoner!

FENOMENAL VEKST I ANTALL FORKYNNERE

Antallet av Rikets forkynnere økte enormt i løpet av 1970-årene. I begynnelsen av tjenesteåret 1970 var det 5530 forkynnere, og i mars 1971 var tallet kommet opp i 8000. På den tiden da det internasjonale stevnet ble holdt i 1973, var det 11 206 forkynnere. Hver eneste måned ble det opprettet nye menigheter. I juni 1977 ble det nådd et høydepunkt i antall forkynnere, nemlig 16 761, men så gikk det litt nedover igjen.

En del av forkynnerne tjente tydeligvis ikke Jehova med evigheten for øye, men tenkte på året 1975. Da deres forventninger til det året ikke ble innfridd, kjølnet deres kjærlighet til Jehova, og de forlot hans organisasjon. I august 1978 hadde antall forkynnere sunket til 14 775, en tilbakegang på nesten  2000 på ett år. Nedgangen fortsatte i tre år. Nye kom inn i organisasjonen, men flere gikk ut. Og på grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen i Puerto Rico flyttet mange til De forente stater. Endelig, i januar 1982, nådde vi et nytt høydepunkt igjen i antall forkynnere.

Siden da er det blitt satt fart i Rikets arbeid igjen. Det er nå godt og vel 21 700 forkynnere her, og det er blitt avlagt et stadig større vitnesbyrd fordi antall pionerer har økt. Siden 1982 er antallet av alminnelige pionerer blitt mer enn fordoblet. I Puerto Rico er det gjennomsnittlig 1535 som er opptatt i heltidstjenesten hver måned, hjelpepionerene innbefattet. Og på Jomfruøyene er nesten ti prosent av alle forkynnerne opptatt i pionertjenesten. De nidkjære Rikets forkynnere på disse øyene brukte i fjor over 110 000 timer til å kunngjøre offentlig at Guds rike er menneskenes eneste håp.

BEHOVET FOR EGNEDE STEVNEHALLER

I mange år har kretsstevnene vært et fast trekk ved virksomheten. Før i tiden leide vi små haller til dette formål. Men fordi det ble flere forkynnere og menighetene ble større, begynte vi å leie små baseballstadioner. De finnes i nesten hver eneste by i Puerto Rico. De kan benyttes helt gratis, men det måtte kolossalt mye arbeid til for å gjøre dem presentable for et stevne. Vi måtte ofte leie og transportere stoler til stevneplassen for å skaffe til veie ekstra sitteplasser. Det måtte rigges til et sted hvor bespisningen kunne foregå. Brødrene arbeidet hardt i flere dager før kretsstevnet. Av og til ble store haller leid, som vanligvis bare var råbygg; innredningen måtte  vi selv sørge for. En gang ble det holdt et stevne på en åpen plass i en by, hvor rådhuset og en katolsk kirke lå på hver sin side. Regnvær avbrøt ofte stevnene.

Etter hvert som tiden gikk, ble det også vanskeligere og vanskeligere å få leie disse stedene. Selv om vi hadde sikret oss et baseballstadion først, hendte det både titt og ofte at et stevne ble avlyst fordi idrettsstevner ble prioritert. Brødrene begynte derfor å tenke alvorlig på å bygge sine egne stevnehaller.

På sørkysten, mellom Ponce og Mayagüez, ble det kjøpt en eiendom. I flere år, mens brødrene skaffet penger og bygde på hallen, arrangerte de møter under et metalltak på byggeplassen. Det var jo ikke så langt fra det de hadde opplevd på baseballstadionene. Men her var det ikke nødvendig å rigge seg til først, for deretter å rive ned alt sammen for hvert stevne. Nå eier de en svært vakker stevnehall som har plass til over 1000.

 Før brødrene kunne bygge selv, leide de noe land øst for Arecibo, hvor de oppførte midlertidige stevnehaller. Det viste seg imidlertid at eiendommen var dårlig egnet som en fast stevneplass, så man så seg om etter en annen eiendom. Endelig, i 1976, fikk brødrene kjøpt en eiendom i et landlig område ved Caguas, rett ved siden av motorveien mellom Ponce og San Juan. Med tiden ble det reist en tiltalende stevnehall her med 1500 sitteplasser.

Alle kretsstevner i Puerto Rico blir nå holdt i disse to stevnehallene. Det er usedvanlig mange til stede, gjennomsnittlig over 160 prosent av det totale antall forkynnere.

VI SER FRAMOVER

Menighetene vokser raskt. Våre Rikets saler er stappfulle og overfylt. Nye menigheter blir opprettet. Nye saler bygges og innvies. I 1986 var det 57 328 til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid.

Det er nå én forkynner pr. 164 innbygger. Overalt i Puerto Rico og på Jomfruøyene blir det nå forkynt regelmessig. Noen distrikter blir gjennomgått hver uke eller deromkring. Det finnes ikke et eneste ledig distrikt. Hvor mange flere som vil reagere positivt på Rikets budskap, vet vi ikke, men døren er fortsatt åpen, og Jehovas folks organisasjon her er forberedt på økning.

Puerto Rico har så absolutt vist seg å være en «rik havn» for de over 21 700 menneskene som har funnet sanne rikdommer, den slags rikdommer som vil føre til evig liv. Måtte mange flere finne disse rikdommene før den «store trengsel» kommer og Jehova lukker døren.

[Kart på side 81]

(Se den trykte publikasjonen)

PUERTO RICO OG JOMFRUØYENE

San Juan

Arecibo

Aguadilla

Bayamón

Corozal

Mayagüez

Caguas

Ponce

Cayey

Guayama

VIEQUES

ANEGADA

VIRGIN GORDA

TORTOLA

ST. THOMAS

ST. JOHN

ST. CROIX

[Bilde på side 71]

Ambrosio Rosa García, en av de første puertoricanerne som ble døpt. Her sammen med sin kone, Lydia

[Bilde på side 82]

Theophilus og Doris Klein, nidkjære misjonærer som har tjent her siden 1947

[Bilde på side 98]

Ronald Parkin, koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Puerto Rico, og hans kone, Maxine

[Bilde på side 111]

Stevnehallen utenfor Caguas