Sveits og Liechtenstein

HVA tenker du på når du hører noen nevne landet Sveits? Tenker du på fjell, ur, ost eller nydelig sjokolade? Egentlig er det noe som er langt mer verdifullt  enn noe av dette, i Sveits. Men la oss først fortelle litt om selve landet.

I århundret før Jesus Kristus utførte sin offentlige tjeneste i Israel, forsøkte et keltisk folk som ble kalt helvetierne, å dra fra Mellom-Europa til mildere områder i sør. Men den romerske hær under ledelse av Julius Cæsar sperret veien for dem. I år 58 f.Kr., etter et slag som resulterte i et stort blodbad, ble de helvetierne som overlevde, tvunget til å vende tilbake og igjen slå seg ned i lavlandet mellom Rhinen og Genèvesjøen. I løpet av mange hundre år oppstod det gradvis en konføderasjon som ble kalt Confoederatio Helvetica eller bare Helvetia. Du kjenner uten tvil dette landet ved dets nåværende navn, Sveits.

Sveits er et lite land som ligger midt i Europa. Det dekker et område på bare 41 293 kvadratkilometer. Mot nord ligger Vest-Tyskland, mot vest Frankrike, mot sør Italia og mot øst Liechtenstein og Østerrike. Ikke mange andre land på samme størrelse kan by på så stor variasjon i landskapet. Her finnes det høye, snødekte fjell i noen områder og palmetrær langs avenyene i den sørlige delen. De nesten 6,5 millioner innbyggerne tilhører en av de fire kultur- og språkgruppene og snakker enten tysk, fransk, italiensk eller retoromansk. De som snakker retoromansk, behersker vanligvis også tysk eller italiensk. Dessuten er det mange utlendinger som har kommet for å arbeide eller bosette seg her, og disse snakker en rekke andre språk.

DEN RELIGIØSE SITUASJONEN

De fleste av innbyggerne i Sveits tilhører den protestantiske eller den romersk-katolske tro. Selv om protestanter og katolikker i dag lever side om  side i byene, er det fortsatt områder hvor den overveiende del av befolkningen enten er protestanter eller katolikker. Genève og Zürich er for eksempel historisk kjent som de protestantiske reformatorene Calvins og Zwinglis byer. Bern, Basel og Lausanne er også hovedsakelig protestantiske, mens Sankt Gallen, Luzern og Lugano hovedsakelig er katolske, og den gamle byen Fribourg er en av den romersk-katolske kirkes høyborger på grunn av dens katolske universitet og utallige presteseminarer.

Grensen til en kanton (det vil si en enkeltstat eller provins) er også ofte en religiøs grense, ettersom befolkningen i en bestemt kanton er enten hovedsakelig katolikker eller hovedsakelig protestanter. Når en sveitser hører noen nevne kantonene Valais eller Ticino, får det ham straks til å tenke på at der er befolkningen katolikker. Men de som kommer fra kantonene Bern, Neuchâtel eller Zürich, for å nevne noen få, er vanligvis protestanter.

Det finnes naturligvis også andre religionssamfunn, for eksempel Kristi katolikker, jøder og metodister. Og i noen landsbyer er det en mengde forskjellige religiøse grupper.

Ville en så religiøst innstilt befolkning ta imot Rikets budskap? Vi skal se.

BIBELENS SANNHET NÅR SVEITS

I 1891 foretok Selskapet Vakttårnets første president, Charles T. Russell, en reise til forskjellige land i Europa og Midtøsten. Han kom blant annet til Bern i Sveits. Da han fortalte om hensikten med denne reisen, sa han at han ikke var interessert i «merkverdige og gamle ruiner, slott og så videre», men at han ønsket «å treffe mennesker for å bedømme  deres levemåte, tankegang og tilbøyeligheter». Senere nevnte han i sin rapport, som ble offentliggjort i Zion’s Watch Tower (Sions Vakttårn) for november 1891, at han fant marken i Sveits så vel som i andre land «rede og moden til å bli høstet».

Han foreslo derfor for Adolf Weber at han skulle dra «til Herrens vingård» i Sveits. Bror Weber var sveitsisk statsborger. Han hadde lært sannheten å kjenne i De forente stater og hadde deltidsarbeid som gartner hos bror Russell. Bror Weber tok imot oppdraget uten å nøle. Han var godt kvalifisert for oppgaven, ettersom han talte de tre hovedspråkene i Sveits. I januar 1900 slo han seg ned på sitt fødested, Les Convers, i Jura-fjellene.

Bror Weber tjente til livets opphold som gartner og skogvokter, men det han først og fremst var interessert i, var å så sannhetens sæd. Han begynte med de menneskene han arbeidet sammen med, og utvidet etter hvert sitt distrikt ved å gå til andre landsbyer og byer og ellers snakke med folk overalt hvor han traff noen. Om vinteren pleide han å gå til fots til Frankrike og så langt sør som til Italia for å forkynne og vendte så tilbake til Les Convers om våren. Han hadde bare med seg det aller nødvendigste til livets opphold og fylte ellers ryggsekken med så mye litteratur som han kunne bære.

En dag da bror Weber krysset en bro over Hagneck-kanalen i kantonen Bern, traff han en mann som han fikk anledning til å forkynne for. Men da han tok av seg ryggsekken, gled en bok ut og falt ned i det grunne vannet ved kanten av slusen, rett foran gitrene. Senere, da slusevokteren kom for å rense gitrene, fant han boken, tørket den og begynte  å lese den. Boken var første bind av bror Russells Studier i Skriften. Slusevokteren og hans kone ble begeistret for det de lærte, og ble overbevist om at de hadde funnet sannheten.

INTERESSEN VEKKES GJENNOM ANNONSER

Bror Weber lot ikke noen metode være uprøvd når det gjaldt å få tingene i gang. Foruten at han selv forkynte, satte han inn annonser i forskjellige aviser hvor han reklamerte for Studier i Skriften, selv om den slags reklame vanligvis var nokså kostbar. Han ordnet også med at noen bokhandlere tok med Studier i Skriften i sitt utvalg av bøker. Snart skrev folk fra forskjellige steder i landet og bestilte bøker. De som bodde i det samme området, ble satt i forbindelse med hverandre, og det ble foreslått at de møttes og studerte sammen. Den gangen var det ikke så mye å velge mellom når det gjaldt underholdning, så venner og bekjente møtte villig opp på slike møter når de ble innbudt. Vanligvis ordnet de selv med hvem som skulle lede studiet, og ofte ledet de studiet hver sin gang.

I denne spede begynnelsen spilte traktater en viktig rolle. De få innviede brødre tok mot til seg og delte dem ut foran kirkene, eller de sendte tusenvis av dem i posten til innbyggerne i den tysktalende delen av Sveits. Brødre i De forente stater hjalp også til med å få arbeidet i gang her ved å sende tyske utgaver av Zion’s Watch Tower i posten til venner og slektninger i Sveits. Noen av disse tok senere imot sannheten. — Fork. 11: 1.

BESØK AV PRESIDENTEN

En av de første som tok imot sannheten gjennom  bror Weber, var Anna Bachmann i Basel. Hun hadde regelmessig gått i den evangeliske reformerte kirke, men hennes interesse for å studere Bibelen ble vakt da bror Weber snakket med henne om Guds hensikt med menneskene og Bibelens grunnleggende sannheter. Hun tok imot Guds Verdensplan og studerte den helt alene, ettersom det ikke var noen i nærheten som kunne hjelpe henne. Etter et år kom bror Weber tilbake og besvarte hennes spørsmål på sin rolige måte og oppmuntret henne til å fortsette å studere Guds Ord.

I mai 1903 ble hun en dag overrasket over å finne to besøkende utenfor døren. Den ene var en bibelstudent fra den nærliggende byen Mülhausen (som da var en tysk by, men som nå tilhører Frankrike), og den andre var presidenten for Selskapet Vakttårnet, bror Russell. Samtalen, som ble oversatt av bibelstudenten, var svært oppbyggende og hjalp Anna Bachmann til å gjøre fremskritt. Med tiden ble hun en hengiven tjener for Jehova, og både hennes  mann og senere hennes sønn Fritz tok imot sannheten. Det var også flere andre som viste interesse. Fra 1909 ble det derfor organisert en studiegruppe i Basel. Fritz Bachmann, som nå er kommet langt opp i årene, tilhører fortsatt en av menighetene i Basel.

BEHOV FOR LITTERATUR PÅ FRANSK

Siden 1897 var Zion’s Watch Tower blitt trykt i De forente stater på tysk. Da bladet også begynte å komme ut på fransk i 1903, var bror Weber glad for det, men han mente at det også var stort behov for å få Studier i Skriften på fransk for å øke forståelsen av Bibelen. Han begynte derfor selv å oversette disse bøkene. Senere fulgte andre publikasjoner, og i 1903 opprettet Selskapet et lite kontor med et litteraturdepot i Yverdon.

Det var ikke så mange her som tjente Jehova. Møter og også stevner ble holdt i private hjem. Men framtiden så lys ut, og brødrene var nidkjære. Adolf Weber ble utnevnt til leder av arbeidet i det fransktalende området. For den tysktalende delen av Sveits ble det opprettet et lite kontor i Zürich hvor folk kunne skaffe seg litteratur og innhente opplysninger, og det var avdelingskontoret i Barmen-Elberfeld i Tyskland som førte tilsyn med dette.

BROR RUSSELLS OPPBYGGENDE BESØK

«Generalkonventene» spilte en viktig rolle helt fra arbeidet fikk sin begynnelse. Det ble holdt et i Zürich i 1910 med omkring 100 til stede. Fra år til år økte antall tilstedeværende. Bror Russell var ofte blant deltagerne.

Når en ser tilbake, kan en ikke annet enn være  imponert over bror Russells driftighet. Det var ikke så komfortabelt og raskt å reise i begynnelsen av det 20. århundre som det er i dag, men nesten hvert år drog bror Russell tvers over Atlanteren for å styrke brødrene i Europa og stimulere arbeidet. Og for en travel timeplan han hadde!

I 1912 besøkte han Genève, Basel, Zürich og Sankt Gallen. Det offentlige foredraget han holdt, «Hinsides graven», ble avertert ved hjelp av store plakater. På disse plakatene kunne en se en finger som pekte mot en prosesjon av prester, og lese ordene: «Ve dere . . . Dere har tatt bort kunnskapens nøkkel.» (Luk. 11: 52) Emnet åpnet virkelig øynene på folk og skapte sensasjon. Over hele byen snakket folk om bevisene for at det ikke finnes noe brennende helvete, at de døde er uten bevissthet, og at de har håp om å få liv igjen. (Fork. 9: 10; Apg. 2: 22—31; 24: 15) Nyhetene spredte seg som ild i tørt gress. De lokalene som ble leid, var aldri store nok. Mange måtte gå igjen fordi det ikke var plass. Denne kunngjøringen av sannheten om de dødes tilstand rokket ved den tradisjonelle religions pilarer.

PINLIGE SPØRSMÅL FOR PRESTESKAPET

Noen begynte å stille sin lokale prest pinlige spørsmål. Blant dem var Clara Adler, som hadde fått en brosjyre som het «Hvor er de døde?», fra en slektning. Hun hadde lest den med stor interesse. Den klare redegjørelsen for de dødes tilstand og håpet for hele menneskeheten fikk henne til å løpe bort til presten for å la ham få del i hennes begeistring.

’Han kan aldri ha lest noe så vidunderlig,’ tenkte hun. Men dessverre! Han sa: «Jeg vet det, jeg vet  det . . . men det ville være mye bedre for deg ikke å lese noe slikt.» Søster Adler lot seg ikke skremme. Hun sa: «Selv om jeg visste svært lite om sannheten på det tidspunkt, betydde det som står i Bibelen, mer for meg enn det presten sa. Nå ble jeg klar over at det ikke var nødvendig med noe teologisk studium for å kunne forstå Guds Ord. Gud hadde tvert imot gitt menneskene evnen til å resonnere for at de skulle gjøre god bruk av den.» Dette gjorde hun, og hun har hjulpet mange andre til å gjøre det samme.

Selv om det var mange prester som var svært foruroliget over de sannheter som bror Russell framholdt, var det også noen som stilte seg velvillig til hans bestrebelser for å bringe nøyaktig bibelkunnskap i forgrunnen. En av disse var Ludwig Reinhardt. I 1877 utgav han en oversettelse av Det nye testamente på tysk. Det som er bemerkelsesverdig ved denne oversettelsen, er at den gjengir Lukas 23: 43 med ordene: «Og Jesus sa til [ugjerningsmannen]: Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i paradis.» Denne protestantiske presten skrev i et brev til en bibelstudent i 1908: «Som De forstår, kjenner jeg godt til ’millenniets daggry-bevegelse’ og setter stor pris på bror C. T. Russells og alle hans medarbeideres levende og selvoppofrende hengivenhet . . . Ettersom jeg er sterkt opptatt av å fjerne så mange unøyaktigheter som jeg kan, og å utgi en oversettelse som er så trofast og nøyaktig i sin gjengivelse som mulig, vil jeg være svært takknemlig hvis De og bror Russell ville avmerke alle de punkter dere har noe å innvende mot i min oversettelse.»

 «PILEGRIMER» STYRKER DE TROENDE

«Pilegrimer» var Selskapets reisende representanter i likhet med vår tids kretstilsynsmenn. Deres tjeneste bidrog til å forene brødrene og brakte dem i nær kontakt med Guds organisasjon. I «Sions Vakttårn» bekjentgjorde Selskapet pilegrimbrødrenes planlagte reiserute, og menighetene og mindre grupper langs disse rutene skrev da til Selskapet og sa ifra at de ønsket å få besøk. Pilegrimene var utmerkede foredragsholdere, og de offentlige foredragene de holdt, var vanligvis godt besøkt. I Sveits talte de for eksempel i 1913 til i alt omkring 8000 mennesker.

Noen husker fortsatt den kjærlige hjelp de fikk av bror Herkendell og bror Buchholz fra Tyskland, så vel som fra andre pilegrimer. De oppholdt seg bare én eller to dager på hvert sted, men de brukte sin bibelkunnskap til å gi brødrene åndelig innsikt og oppfordre de nyinteresserte til ikke å la seg skremme av motstanderne. Bror Wellershaus’ yndlingsemne var kronologi. Han holdt lange foredrag og gjorde bruk av tegninger og kart, og det er fortsatt noen av dem som var til stede den gangen, som husker dette.

I FORVENTNING OM 1914

Siden 1876 var bibelstudentenes oppmerksomhet blitt rettet mot året 1914 som et vendepunkt i historien. De 2520 år, som blir omtalt som hedningenes tid eller folkeslagenes tid, skulle ende da. (Luk. 21: 24) Søster Berta Obrist husker hvordan familien hennes ofte hånte henne når hun fortalte dem at det skulle komme en krig. «Slutt å snakke om 1914!»  pleide hennes bestemor å si sint. Men hvor overrasket og imponert ble ikke bestemoren da det virkelig brøt ut krig i 1914!

Foreldrene til lille Hulda i Schaffhausen kunne simpelthen ikke tro at det ville inntreffe en stor forandring i verdensforholdene i 1914, slik en bekjent av dem forklarte gjentatte ganger ut fra Bibelen. Men søster Hulda Peters husker at hennes mor ble helt ute av seg da krigen brøt ut. Nå var hun full av spørsmål, og hun ville for all del ha tak i en bibel. Da sannheten gikk opp for henne, tok hun helhjertet imot den. Hun forlot det religionssamfunn hun tidligere hadde tilhørt, og innviet seg til Jehova Gud.

Det var også andre som ble gjort oppmerksom på betydningen av de begivenhetene som begynte å utfolde seg på verdens skueplass i 1914. Med tanke på dette ble det under Jehovas ledelse tilrettelagt en serie på fire foredrag med lysbilder og film.

SKAPELSENS FOTODRAMA

Presentasjonen av Skapelsens fotodrama var en stor suksess. Den første fremvisningen i Bern fant sted noen uker etter at det var blitt kunngjort full mobilisering av den sveitsiske hær som følge av at den første verdenskrig hadde brutt ut. I løpet av to uker var det i alt over 12 000 som så forestillingen. Senere ble Skapelsens fotodrama vist for andre takknemlige folkemengder i byer og landsbyer.

Blant de 3000 som leverte inn navn og adresse med anmodning om å få flere opplysninger, var Heinrich Heuberger, som så Skapelsens fotodrama i landsbyen Safenwil. Programmet strakte seg over  fire kvelder, og han passet på at han ikke gikk glipp av noe av det. Han forteller: «Jeg var meget begeistret. Jeg ville vite mer, så jeg skrev et kort og sendte det den samme kvelden. Kort tid etter fikk jeg en traktat fra bibelstudentene. En tid senere tok jeg imot en innbydelse til et offentlig foredrag, og der anskaffet jeg meg det første bind av Studier i Skriften.» Hans arbeidsgiver, som hadde en svoger som var protestantisk prest, sa tydelig ifra at han ikke aksepterte boken. Men Heinrich var sterkt interessert, og han tilbrakte sin fritid ute i skogen, hvor han kunne lese boken uten å bli forstyrret.

I den lille byen Brugg ble Skapelsens fotodrama vist i 1915 i kroen «Zum Rothen Haus». Lenge før tiden var inne til å begynne, var lokalet fylt til trengsel, så politiet stengte dørene og avviste de nye som kom til. Men noen oppfinnsomme unge mennesker var fast bestemt på ikke å gå glipp av forestillingen, så de satte opp stiger på den andre siden av bygningen og kom seg inn gjennom de åpne vinduene.

UTVIKLINGEN I DET FRANSKTALENDE OMRÅDET

I tiden før 1914 var det god økning i den tysktalende delen av Sveits, men arbeidet i det fransktalende området svarte ikke til forventningene. Dette området ble derfor viet spesiell oppmerksomhet gjennom offentlige foredrag og fremvisninger av Skapelsens fotodrama. Alt dette bar god frukt.

I 1912 ble litteraturdepotet i Yverdon flyttet til Genève, og et avdelingskontor ble opprettet der. Derfra ble det ført tilsyn med arbeidet ikke bare i den fransktalende delen av Sveits, men også i det  fransktalende området i Europa. Kontoret ble senere flyttet, men lå fortsatt i den samme gaten. Avdelingskontoret tok seg nå av 23 menigheter, og rapporten for minnehøytiden i 1916 viser at det i alt var 256 til stede i den fransktalende delen av Sveits og 108 i Frankrike. I 1917 var det i alt 56 550 som så Skapelsens fotodrama.

TROSKAPSPRØVER RESULTERER I EN LUTRING

Året 1918 brakte troskapsprøver og en lutring som renset bort urenhetene og åpenbarte hvem som virkelig elsket Jehovas veier. (Mal. 3: 1—3) Som følge av krigen var folk pålagt visse restriksjoner, særlig med hensyn til brensel, og det resulterte i at noen møter ble avlyst. Det som skjedde ved Selskapets hovedkontor i Brooklyn, hadde dessuten en negativ virkning på brødrenes virksomhet her. Noen ble fryktsomme. Andre trodde at arbeidet nærmet seg slutten, og at Harmageddon kunne ventes når som helst. De ansvarlige brødrene hadde ikke mye oppmuntring å gi. Dette var situasjonen da krigen sluttet den 11. november 1918.

Mer alvorlige var de vanskelighetene som ble forårsaket av L. A. Freytag, som hadde ansvaret for kontoret i Genève. Han var blitt bemyndiget til å utgi en fransk oversettelse av den engelske utgaven av Vakttårnet så vel som av Studier i Skriften. Men han misbrukte sin stilling ved å utgi sine egne oppfatninger. Da Selskapets president, bror Rutherford, hørte om dette, ble Freytag straks fratatt sin stilling, og kontoret i Genève ble stengt. Freytag ønsket imidlertid å beholde kontrollen over Selskapets eiendom i Genève og nektet å avlegge regnskap over  økonomien. Dessuten ønsket han å utgi sitt eget blad under navnet «La Tour de Garde» («Vakttårnet»). Han forvrengte kjensgjerningene og hevdet at Selskapet hadde bedt ham om å gi fra seg noe som var hans. Det ble nødvendig å gå til rettssak mot Freytag. Han tapte alle de tre rettssakene og måtte til slutt returnere møbler og litteratur så vel som Skapelsens fotodrama til Selskapet. Han måtte også avlegge et regnskap over økonomien. Etter dette ble alle forbindelser brutt, og Freytag ledet sin egen bevegelse.

Selv om menighetene ble uttrykkelig advart og fikk kjærlige formaninger, var det mange som fulgte Freytag. Av de 304 fransktalende som var samlet for å feire minnehøytiden i 1919, var det bare 75 som holdt seg til Selskapet, og selv en god del av disse vendte senere tilbake til verden.

Til tross for denne utviklingen fortsatte Jehovas ånd å styrke dem som var trofaste. Over hele landet var det flere som ble interessert, og disse gikk inn til den glede som lå foran dem i forbindelse med tjenesten for Riket. Blant disse var Alice Berner. Som ung pike hadde hun lært Salme 103 utenat og var dypt rørt over ordene: «Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn.» Denne unge damen bekymret prestene i den kirken hun tilhørte. Hun forteller: «Da jeg meldte meg ut av den protestantiske kirken, forårsaket det en del oppstyr. To prester forsøkte å overtale meg til å bli i deres fold. Men disse samtalene hjalp meg bare til å forstå enda tydeligere hvor nødvendig det var å skille seg ut fra et system som ikke var fullstendig basert på Bibelens sannhet.» Etter noen få år brukte søster Berner  hele sin tid i Jehovas tjeneste. Det faktum at hun i en alder av 85 år fortsatt kan glede seg over å utføre en aktiv tjeneste på Betel (nå i Vest-Tyskland), viser at hun aldri har angret sin beslutning.

Våren 1919, det samme året som Alice Berner først fikk høre om sannheten, brakte gode nyheter fra den andre siden av Atlanterhavet: Den 25. mars 1919 ble de brødrene ved hovedkontoret i Brooklyn, som med urette var blitt fengslet, deriblant presidenten for Selskapet, J. F. Rutherford, løslatt. Det varte ikke lenge før Jehovas folk gjennom bladet Vakttårnet fikk den nødvendige veiledning som skulle hjelpe dem til å forstå hvilket stort arbeid som ennå skulle utføres. Forkynnelsesarbeidet var ikke slutt! Det skulle tvert imot nå framskyndes som aldri før.

DET SENTRALEUROPEISKE KONTOR OPPRETTES

Det etterfølgende år besøkte bror Rutherford Sveits for å stimulere virksomheten. For å få reorganisert arbeidet i det krigsherjede Europa så det ut til at den beste løsningen ville være å opprette et sentraleuropeisk kontor, og ettersom Sveits ikke hadde vært involvert i krigen, mente en at det var best å opprette kontoret der. Med tiden ble både avdelingskontoret for Sveits og det sentraleuropeiske kontor opprettet i Usteristrasse 19 i Zürich. I 1924 var det ti personer som arbeidet der. Conrad Binkele var den som hadde ansvaret, og en av hans medarbeidere var Max Freschel, som senere tjente ved hovedkontoret i Brooklyn, hvor han ble kjent ved navnet Maxwell Friend.

Det sentraleuropeiske kontor skulle føre tilsyn  med arbeidet i Sveits, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg, Østerrike, Italia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, Polen og en tid også Tyskland. Noen av landene hadde sin egen lokale tilsynsførende, men disse stod i nær kontakt med det sentraleuropeiske kontor, som de sendte sine rapporter til hver måned. Kontoret samlet rapporten og sendte den til Brooklyn. Det var også dette kontorets oppgave å sørge for å skaffe litteratur på forskjellige språk til de landene det førte tilsyn med.

I disse årene hadde bror E. Zaugg, som førte tilsyn med arbeidet i de fransktalende områdene, sitt kontor i Bern. I Bern var det også noen brødre som på eget initiativ hadde startet et trykkeri og begynt å trykke publikasjoner for Selskapet til gunstige priser som følge av at alle arbeiderne var innviede personer. Med tiden overtok Selskapet dette trykkeriet og utvidet det. Det ble installert en rotasjonspresse som bladet The Golden Age (Den Gylne Tidsalder) ble trykt på på tysk fra oktober 1922. Brosjyrer og traktater på over ti språk ble trykt i stort antall.

Under bror Rutherfords besøk i 1924 ble det imidlertid klart at det var nødvendig å foreta større utvidelser for å dekke det store behovet for litteratur i Europa etter krigen. Selskapet gikk til anskaffelse av en eiendom på den andre siden av gaten og begynte å oppføre et nytt «Bibelhus», som ble fullført våren 1925. I det nye trykkeriet ble det installert enda en rotasjonspresse. I årenes løp ble dette trykkeriet stadig forbedret, og produksjonen økte inntil det til slutt ble trykt 500 000 innbundne bøker  og én million brosjyrer i året foruten blad og traktater på minst 16 språk.

NYTT BETEL-HJEM OG NY LEDELSE

Det var en stor begivenhet da det sentraleuropeiske kontor flyttet inn i denne nye bygningen, Allmendstrasse 39, 1. april 1925.

Josef A. Bick husket godt hvordan forholdene var i forbindelse med flyttingen. «Vi så fram til å komme inn i den nye bygningen,» sa han, «men det var ett stort spørsmål som hele staben grundet på: Hvem skulle ha ansvaret? Det var tre brødre som kunne være aktuelle: C. C. Binkele, som fram til da hadde hatt ansvaret for kontoret i Zürich, E. Zaugg, som allerede var i Bern og hadde ansvaret for arbeidet der og i den fransktalende delen, og Jakob Weber, som ledet kolportør- og forkynnelsesarbeidet.»

Var brødrene først og fremst interessert i å  fremme den sanne tilbedelses interesser? Eller ville personlig stolthet og ønsket om å oppnå en stilling innvirke på deres evne til å yte en ydmyk tjeneste? «Situasjonen var spent på den tiden,» ifølge bror Bick, «men presidenten var klar over det.» Bror Binkele hadde sviktende helse, så det ble foreslått at han skulle dra til USA for å få legebehandling. Bror Zaugg ble utnevnt til å føre tilsyn med arbeidet i hans sted. Men i tidens løp forlot både Binkele og Zaugg den sanne tilbedelse.

ALVORLIGE PRØVER I 1925

Året 1925 fikk en svært lovende start med det nye Betel-hjemmet og trykkeriet i Bern. Brødrene var fornøyd og følte seg oppmuntret til å gå på i arbeidet. Men det var noen som hadde sine egne meninger om året 1925. Ville de legge seg på hjertet den formaningen som ble gitt i Vagttaarnet for mars 1925? Der het det:

«Året 1925 er kommet. Med stor forventning har de kristne sett fram til dette året. Mange har fortrøstningsfullt ventet at alle Kristi legemes lemmer skal oppnå himmelsk herlighet i løpet av dette året. Muligvis vil dette skje. Muligvis skjer det ikke. Til sin egen velbehagelige tid vil Gud fullbyrde sin vilje med sitt eget folk. De kristne skulle ikke være så sterkt opptatt av hva som muligvis vil skje i dette år, så de unnlater med glede å gjøre det Herren vil de skal gjøre.»

Dette gjorde ikke noe inntrykk på Jakob Weber, som hadde ansvaret for tjenesteavdelingen ved Betel. Han var så sikker på at alle de salvede ville oppnå himmelsk herlighet innen utgangen av året, at han begynte å avvikle. Han sendte store forsyninger  med litteratur til menighetene uten å ha fått noen bestilling på den og gav dem beskjed om å dele ut litteraturen gratis i distriktet innen utgangen av 1925.

Alle de forsøk brødrene på Betel gjorde på å resonnere med ham, var til ingen nytte. Til slutt forlot han ikke bare Betel, men også sannheten. Han var årsak til stor sorg blant brødrene over hele landet, for han trakk mange med seg. I noen menigheter var det bare halvparten av forkynnerne igjen.

En annen sørgelig tilstand i Betel-familien kom også for dagen. Noen hadde begått umoralske handlinger. Det ble raskt grepet inn fra presidentens kontor. I februar 1926 kom så Martin C. Harbeck fra Brooklyn for å overta ledelsen av kontoret i Bern.

SVEITSISKE FORKYNNERE TAR HÅND OM LIECHTENSTEIN

På dette punkt vil det være på sin plass å si noe om Liechtenstein, et av verdens minste land. Det ligger på den andre siden av Rhinen, mellom Sveits og Østerrike. Liechtensteinerne liker å kalle landet «det lille landet». Det er en passende benevnelse, i betraktning av at landet bare er cirka 27 kilometer langt og seks kilometer bredt. De fleste av landets 27 076 innbyggere bor i landlige omgivelser uten å være plaget av bylivets kav og mas. Hovedstaden, Vaduz, har bare 4927 innbyggere og er omgitt av de vakre Alpene.

Den oppgave å la sannhetens lys skinne i denne katolske høyborgen har påhvilt forkynnerne i Sveits. I 1920-årene møtte noen brødre fra Rorschach kraftig motstand da de forkynte i Liechtenstein. De ble arrestert og utvist fra landet. Men  Louis Meyer, en tidligere frelsesoffiser som tok imot sannheten i 1923, følte seg forpliktet til å sørge for at velvillige mennesker i Liechtenstein fikk anledning til å høre sannheten, i samsvar med Jesu profeti i Markus 13: 10. «En gang prøvde vi å komme i kontakt med hver eneste husstand ved å sende en brosjyre i posten,» fortalte han. «Myndighetene reagerte ved å saksøke den ’ukjente avsenderen’, men de kom ikke noen vei med det, for postvesenet i Sveits nektet å oppgi avsenderens navn.»

Etter å ha rådført seg med avdelingskontoret organiserte bror Meyer et en dags stevne i Rosengarten hotell i Ragaz, ikke langt fra grensen til Liechtenstein. Formiddagen var satt av til forkynnelse fra hus til hus. Ansvarlige brødre fra tjenesteavdelingen og den juridiske avdelingen ved Betel skulle være til stede for alle tilfelles skyld. Instruksene lød: Avlegg et kort vitnesbyrd, lever en publikasjon, notér interessen og gå videre. Ring øyeblikkelig til hotellet hvis politiet dukker opp.

Bror Meyer forteller: «Først så det ut til at alt gikk greit. Men kl. 12, da vi skulle spise, viste det seg at de som skulle forkynne i Liechtenstein, ikke var kommet tilbake! Så kom det en telefonoppringning: ’Alle er blitt arrestert, og det blir forlangt en betydelig sum som kausjon.’ De ble holdt i forvaring i bussen sin foran regjeringsbygningen, hvor de sang sanger fra ’Sions sangbok’. Myndighetene kunne ikke forby det, men det gjorde dem nokså nervøse, for det tiltrakk seg stor oppmerksomhet fra folk omkring.»

Fordi broren fra Selskapets juridiske avdeling tok seg av saken, ble forkynnerne omsider løslatt uten  at det måtte stilles kausjon. De følte at sangen også hadde bidratt til at de ble løslatt.

UFORGLEMMELIGE BUDSKAPER BLIR OVERLEVERT

I årenes løp har Jehovas vitner hatt det privilegium å overbringe mange uforglemmelige budskaper til sveitserne. Et av dem var foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Store skarer kom for å høre dette foredraget. Selv i dag hender det at vi treffer eldre mennesker i forkynnelsesarbeidet som husker tittelen på det foredraget! Noen har for spøk gjort en liten forandring i den tyske tittelen på foredraget ved å sløyfe bokstavene st i ordet sterben (dø), slik at tittelen lyder «Millioner av nålevende mennesker skal aldri arve» (tysk: erben). Men hovedsaken er jo at de husker budskapet.

Et annet minneverdig budskap var det som traktaten med tittelen «Geistligheten anklaget» inneholdt. Det var virkelig spennende å dele ut denne traktaten i midten av 1920-årene. Menigheten i Zürich fikk i oppdrag å gjennomarbeide en del av den katolske kantonen Schwyz. En driftig bror, Gottfried Honegger, bestemte seg for å dele ut traktater utenfor kirken etter messen, men andre brødre snakket med ham og sa: «Du må være gal. De kommer til å skade deg hvis du provoserer dem på den måten.»

Bror Honegger droppet derfor denne planen, men han gjorde noe annet som også krevde stort mot. Da gudstjenesten var over og alle mennene hadde gått til vertshusene for å få søndagsdrinken sin, gikk han fra vertshus til vertshus og fra bord til bord og delte  raskt ut en traktat til hver mann. Da de fikk se hva den handlet om, ble det et veldig rabalder, så han trakk seg stille tilbake til venterommet på jernbanestasjonen til gemyttene hadde lagt seg.

Jules Feller minnes den innsatsen brødrene gjorde for å levere denne traktaten. Han forteller: «Fem av oss brødre i Betel-familien bestemte oss for å gjennomarbeide fjelldalen Goms med denne traktaten. Alle var veltrenede syklister, så vi avtalte å sykle dit, men det ville ta to dager. Vi startet derfor tidlig en lørdag morgen i slutten av mai. Alt gikk fint helt til vi kom til en fjellovergang hvor det fremdeles var en hel del snø. Det var en hindring vi ikke hadde forutsett!»

Hva gjorde de så? Snudde de? Nei. Han sier: «Vi tok de fullastede syklene på skuldrene og begynte å gå i sikksakk oppover den bratte skråningen. Men det var mye vanskeligere enn vi hadde tenkt oss, og dessuten farlig. En av brødrene hadde ikke gode sko, så han gled stadig bakover på skaren. Han ble så mismodig at han ville gi opp.»

 De andre fire brødrene tilbød seg å hjelpe ham med å bære, og til slutt, etter en tre timers tur til fots og et tordenvær som hadde gjort dem våte til skinnet, kom de fram til den første landsbyen på den andre siden av fjellovergangen. Der samlet de styrke ved å spise og sove noen timer. Bror Feller forteller videre:

«Klokken tre neste morgen begynte vi å stikke traktater inn under dørene eller å legge dem i postkassene. Senere, da folk hadde stått opp, leverte vi dem traktatene personlig. Noen ble svært sinte og rev traktatene i stykker. Men vi gikk rolig videre og gjennomarbeidet de 20 landsbyene i dette harde katolske distriktet.»

FORKYNNELSE I FOLKEFORBUNDETS BYGNING

Avdelingstilsynsmannen, Martin C. Harbeck, var en dynamisk personlighet som kunne holde fram  sannheten på en måte som også tiltalte personer i høye stillinger. Han skaffet seg et identifikasjonskort som journalist som gav ham adgang til visse møter som Folkeforbundet holdt i Genève. Han strevde hardt for å få anledning til å snakke med noen av disse mennene, og han fikk levert litteratur til Anthony Eden fra England, den tyske statsmannen Gustav Stresemann og Maksim Litvinov fra Sovjetunionen — som alle tre representerte sitt land i Folkeforbundet. De ble på den måten gjort oppmerksom på at det er Guds rike med Kristus som konge som skal forene folkene i fred og rettferdighet.

Et annet framstøt for å komme i kontakt med innflytelsesrike personer og nasjonenes ledere ble gjort i 1932, under nedrustningskonferansen i Genève. I samsvar med det som ble skrevet for lang tid siden i Salme 2: 10—12, ble et eksemplar av brosjyren Riket — verdens håp sendt i posten til dem og til ledende prester sammen med et kort som oppfordret dem til å vie dette budskapet den største oppmerksomhet. På denne måten ble det avlagt et vitnesbyrd for 292 av disse innflytelsesrike personene.

ROTASJONSPRESSE TIL SOVJETUNIONEN?

I 1933 hadde Hitler kommet til makten i Tyskland, og Jehovas vitners arbeid ble snart forbudt der i landet. Bror Harbeck reiste for å se hvordan det var med Selskapets eiendom i Magdeburg. Han ble arrestert; etter ti dager ble han løslatt, men bare på den betingelse at han straks forlot landet.

Så drog en bror fra Brooklyn i New York til Tyskland for å prøve å få den beslaglagte rotasjonspressen  ut av Tyskland og inn i Sovjetunionen. Selskapet ønsket å utvide forkynnelsen av det gode budskap der i landet. Men de sovjetrussiske myndigheter mente at befolkningen hadde større behov for sko enn for bibler, så rotasjonspressen i Magdeburg ble til slutt sendt til Bern, hvor den gjorde god nytte for seg helt til den kunne sendes tilbake til Tyskland noen år etter krigen.

ARBEIDET MED GRAMMOFONEN

Et nytt trekk ved forkynnelsesarbeidet begynte i 1934. Det var arbeidet med grammofonen. Forkynnerne sa til beboerne at de hadde med seg en fem minutters bibelsk preken som de gjerne ville spille for dem. Som oftest var svaret: «Men vi har ikke noen grammofon!» Når så forkynneren pekte på den han hadde med seg, tok nysgjerrigheten overhånd hos de fleste beboerne, og de sa seg villig til å høre. Det var mange som fikk sin interesse vakt på denne måten, og det ble levert en god del litteratur.

Det var forholdsvis lett å arbeide med grammofonen. Til og med skolebarn kunne gjøre det. Ruth Bosshard (som nå arbeider på Betel) husker at hun i begynnelsen av tenårene gikk ut i distriktet sitt etter skoletid og spilte grammofonplater for forskjellige fruer som tok imot henne. Minst en av dem innviet senere sitt liv til Gud, til stor glede for dette unge vitnet.

Noen ganger oppstod det uvanlige situasjoner. Heinrich Heuberger fortalte: «En gang var det en familie på seks som lot meg spille et bibelsk foredrag for dem. Alle var samlet i stuen, men mens foredraget ble spilt, forsvant den ene etter den andre stille ut av rommet, og da de fem minuttene var gått, var  jeg helt alene. Hva skulle jeg gjøre? Jeg tok grammofonen og ropte ’Auf Wiedersehen!’ og gikk min vei.»

Forkynnerne måtte vise tålmodighet og foreta gjentatte besøk for at nye tanker skulle synke ned i disse tradisjonsbundne menneskenes sinn.

’VÅR GUD ER IKKE UORDENS GUD’

Dette pleide Erwin Saner i Basel å si mens han pekte på klokken, når et av barna kom for sent til menighetens søndagsskole. — 1. Kor. 14: 33.

Søndagsskole? Ja, det stemmer. En tid hadde vi en spesiell ungdomsgruppe for dem som var mellom 13 og 25 år gamle, og søndagsskole for de yngre, basert på en publikasjon med tittelen «Veien til paradiset» (redigert i 1924 og «Dedisert til de unge med tanke på studium i de hellige skrifter» av W. E. Van Amburgh). Voksne medlemmer av menighetene underviste barna hver sin gang søndag formiddag. Ulrich Engler fra Thalwil forklarte: «Vi foreldre var ute og forkynte om søndagene, og det var ikke vanlig på den tiden å ta barna med. Vi tok dem heller ikke med på møtene om kvelden. Så da det ble dannet en ungdomsgruppe i Zürich, var vi glad for at barna fra menigheten i Thalwil også ble invitert.»

Foreningen «Jehovas ungdom» hadde til og med sin egen sekretær med eget kontor i Bern. Et spesielt blad med tittelen «Jehovas ungdom» ble redigert der og trykt på Selskapets trykkpresser. Bror Rutherford skrev forordet i det første nummeret. Disse ungdommene ledet møter og tok aktivt del i forkynnelsesarbeidet. De fremførte også bibelske skuespill på større sammenkomster som ble arrangert for de unge. Dette var imidlertid en organisasjon  innenfor organisasjonen. Bibelen viser at Jehova i det gamle Israel ordnet det slik at voksne og barn skulle være sammen når de fikk undervisning. (5. Mos. 31: 12) Da vi fikk bedre forståelse av dette, ble det slutt på å ha noen spesiell ordning for de unge. Det skjedde i 1936 under bror Rutherfords besøk.

BESTREBELSER FOR Å LA LYSET SKINNE I ITALIA

Det sentraleuropeiske kontor var bekymret for Italia. Diktatoren Mussolini hadde kommet til makten der, og Jehovas tjeneres arbeid var blitt forbudt. Det var svært få brødre i Italia, og de ble holdt under nøye oppsikt av det fascistiske politi. Men det var blitt trykt 500 000 eksemplarer av brosjyren Riket — verdens håp ved et privat trykkeri i Milano, og disse skulle nå deles ut.

Det ble derfor planlagt at noen sveitsiske brødre som var villige til å ta en sjanse, skulle dra til Nord-Italia og hurtig dele ut disse brosjyrene for at lyset skulle skinne for mennesker som befant seg i mørke. Alfred Gallmann fra Basel var en av dem som med glede deltok i dette arbeidet. Han forteller:

«Sammen med noen andre brødre og søstre drog jeg til Milano, hvor vi fikk våre instrukser. Kampanjen var godt organisert. Vi arbeidet to og to. Hvert par fikk 50 000 brosjyrer å dele ut, og disse var allerede blitt sendt til de respektive byene. Min partner og jeg skulle gjennomarbeide byene Verona, Vicenza og Venezia. Arbeidet skulle utføres raskt for at ikke presteskapet skulle få tid til å klage og politiet skulle beslaglegge brosjyrene.

 Da vi kom fram, så vi etter noen unge gutter som kunne vise oss veien til de gatene hver av oss hadde fått tildelt. Da vi stakk til dem et lite pengebeløp, var de villige til å hjelpe oss med å legge brosjyrene i postkassene. Disse guttene syntes det var morsomt å være med på dette underlige arbeidet og brydde seg overhodet ikke om hva det dreide seg om.»

Ble denne kampanjen gjennomført uten episoder av noe slag? Nesten. Noen av brødrene ble stanset av politiet, men etter at de hadde kommet med en liten forklaring på gebrokkent italiensk, fikk de gå. Da uken var slutt, møttes alle igjen i Milano og gledet seg over det som var blitt utrettet. I hvert fall en liten del av Italias store befolkning var blitt gjort oppmerksom på at Guds rike er menneskenes eneste håp om frihet og rettferdighet.

ÅNDELIG FØDE TIL NAZI-TYSKLAND

En av det sentraleuropeiske kontors oppgaver gikk ut på å opprettholde kontakten med de brødrene som ble forfulgt. Tyskland hørte ikke inn under dette kontoret, men brødrene i Bern gjorde seg likevel store anstrengelser for å skaffe de tyske brødrene viktig åndelig føde.

Kontoret sendte maskinskrevne avskrifter av Vakttårn-artikler til Karl Kalt, en tilsynsmann i Basel. Han fortalte: «Det var mitt ansvar å få en pålitelig bror eller søster til å skrive cirka 30 kopier av disse artiklene på maskin på tynt papir innen en bestemt dato. Vi pleide å arbeide hver eneste kveld fram til midnatt.»

Hvordan kom så dette stoffet fram til brødrene i Tyskland? Fordi Basel var en grenseby, var ikke avstanden så stor, og i disse årene før krigen var det  fremdeles mye trafikk over grensen. Men av og til ble de reisende grundig visitert. Bror Kalt fortalte videre:

«Betrodde personer fra Tyskland kom og hentet avskriftene hjemme hos meg og fraktet dem over grensen enten i skoene, mellom dobbelte såler, eller under klærne og avleverte dem trygt på bestemmelsesstedet. De risikerte ofte liv og lemmer ved å gjøre det.» Denne åndelige føden nådde ikke bare fram til de vitnene som hadde bevegelsesfrihet, men også til dem som befant seg i konsentrasjonsleirene.

SOLIDARITET MED VITNENE I TYSKLAND

Brødrene i Tyskland var utsatt for et ekstremt press, og deres medtjenere verden over følte med dem. Som apostelen Paulus skrev: «Om ett lem lider, lider alle de andre med.» (1. Kor. 12: 26) Dette kom tydelig til uttrykk ved det som skjedde da alle menighetene kom sammen søndag 7. oktober 1934 kl. 9.00. På dette klokkeslettet skulle en forseglet konvolutt åpnes. Den inneholdt teksten til et telegram som skulle sendes til Hitlers regjering. Den lød:

«Hitlers regjering, Berlin, Tyskland: Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.»

Dette telegrammet ble sendt samme dag fra menigheter i 50 forskjellige land, også menighetene i Tyskland. Tenk på den flommen av telegrammer som kom til Berlin den dagen! Dette var ikke bare en advarsel til Hitler og hans parti; det var også et  vitnesbyrd om Jehovas vitners verdensomspennende enhet og solidaritet. Når det gjelder utfallet, er jo Hitlers og hans politiske partis skjebne velkjent.

«KORSTOG MOT KRISTENDOMMEN»

For å gjøre folk i sin alminnelighet oppmerksom på Jehovas vitners motstand mot nazistenes terrorvelde gav Selskapets kontor i Brooklyn tillatelse til at boken Kreuzzug gegen das Christentum (Korstog mot kristendommen) ble utgitt. Den inneholdt en detaljert beskrivelse av Jehovas vitners tornefulle vei i Nazi-Tyskland. Den gjengav opplevelsene til over 100 brødre og søstre og var framfor alt et vitnesbyrd om at menn og kvinner kjempet, led og døde i Nazi-Tyskland for sin tros skyld. Boken ble utgitt på Europa-Verlag i Zürich, et verdslig forlag, og den ble utstilt i bokhandler og aviskiosker. Den ble oversatt til fransk og polsk.

Den kjente forfatteren dr. Thomas Mann skrev i et brev til Selskapet: «. . . dere har gjort deres plikt ved å utgi denne boken, og slik jeg ser det, er det ikke noe som appellerer mer til verdens samvittighet enn denne publikasjonen.» En protestantisk prest, Th. Bruppacher, skrev i en sveitsisk avis 19. august 1938: «Kirkehistorikere vil en dag måtte erkjenne at det ikke var de store kirkesamfunnene, men flere av de baktalte og spottede folk i sektene som først av alle tok til motmæle mot nazi-demonens raseri og våget å gjøre motstand i overensstemmelse med sin tro. De lider og blør fordi de som ’Jehovas vitner’ og kandidater til Kristi rike tar avstand fra Hitler-dyrkelsen, hakekorset, den tyske hilsen og tvungen valgdeltagelse.»

 ET TILFLUKTSSTED FOR PIONERFLYKTNINGER

I 1936 kjøpte Selskapet gårdsbruket Bärenmoos i nærheten av Steffisburg/Thun for å skaffe Betel-familien næringsrik mat så rimelig som mulig. To år senere ble det kjøpt en annen gård, Chanélaz, i nærheten av Neuchâtel. Begge gårdene ble et tilfluktssted for pionerer som måtte forlate sine distrikter i fremmede land og ikke kunne vende tilbake til sitt hjemland. Dette var særlig tyske pionerer som hadde tjent i Balkanlandene. Cirka 30 brødre og søstre arbeidet på disse gårdene som hjelpearbeidere. Den oppholdstillatelsen de fikk av de sveitsiske myndigheter, gav dem for øvrig ikke tillatelse til å utføre noe annet arbeid.

En av de brødrene som tjente på Bärenmoos, var Heinrich Dwenger. Han var født i Tyskland i 1887 og ble døpt i Barmen i 1909, da han besøkte avdelingskontoret. Der og da ble han innbudt til å begynne i heltidstjenesten. Det var ikke noen lett avgjørelse, for foreldrene hans var ikke i sannheten, og de stilte store forventninger til sønnens valg av yrke. Han begynte imidlertid i heltidstjenesten i oktober 1910 og tjente først ved avdelingskontoret i Barmen og så i Magdeburg. Senere utførte han vanskelige oppdrag i Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Fordi han var ettersøkt av Gestapo, kom han til slutt til Sveits etter anbefaling fra Selskapet. Som hjelpearbeider på Bärenmoos stelte han med glede grisene. I senere år tjente han ved abonnementsavdelingen på avdelingskontoret i Sveits.

En gang da bror Dwenger så tilbake på sitt liv i tjenesten for Jehova, sa han: «Jeg er glad for at jeg  tok det bibelske påbudet om å forkynne det gode budskap om Guds rike alvorlig. Mange år av mitt liv har jeg tjent på Betel-hjem i forskjellige land, og jeg har ikke kunnet velge det arbeidet jeg har hatt lyst på, men har gjort det jeg er blitt satt til. Jeg er så glad for at jeg alltid har prøvd å følge Jehovas ledelse gjennom hans jordiske organisasjon ved trofast å utføre disse oppdragene! For denne lydigheten har vært en kilde til rike velsignelser.»

Den 30. januar 1983 fullførte bror Dwenger sitt jordiske løp, 96 år gammel. For utallige brødre og søstre både i og utenfor Sveits står Heinrich Dwenger som et eksempel på beskjedenhet, ydmykhet og lydighet — et godt eksempel å følge.

I den tiden Oskar Hoffmann og hans kone, Anni, arbeidet midlertidig på gården Chanélaz, satte de særlig pris på å samarbeide med Adolf Weber, som hadde påbegynt forkynnelsen av det gode budskap i Sveits i år 1900. Han hadde sett mange gjøre en  lovende start i Jehovas tjeneste for så å vende til bake til det de hadde forlatt. Noen hadde latt følelsen av å være betydningsfulle personer ta overhånd, men bror Weber hadde fortsatt å tjene Jehova lojalt og ydmykt. Han var kommet langt opp i årene og var syk, så han tilbrakte vintermånedene på gården. Hans beskjedenhet, sterke tro og nidkjære tjeneste gjorde et dypt inntrykk på alle som kjente ham. Han fullførte sitt jordiske løp i februar 1948, 85 år gammel.

MOT EN KATOLSK HØYBORG

I 1922 var det i forbindelse med et av bror Rutherfords besøk blitt bestemt at man skulle prøve å arrangere et offentlig foredrag i Luzern, en av katolisismens høyborger. Brødrene hadde klart å finne en sal hvor det var plass til 850 personer, og hele salen var blitt full. Tilhørerne hadde fulgt nøye med, og ikke en eneste hadde forlatt salen før møtet var slutt. De hadde vist sitt bifall ved mye applaus, noe som hadde fått bror Rutherford til å gå opp på talerstolen igjen. Der hadde han tatt avskjed med tilhørerne ved å rope ut: «Auf Wiedersehen!»

Han holdt sitt løfte. Det ble arrangert et internasjonalt stevne i Luzern fra 4. til 7. september 1936. Brødre fra så å si alle land i Europa var til stede, også noen fra Nazi-Tyskland, selv om de satte livet og friheten på spill ved å være der. Ja, nazistiske agenter fotograferte i all hemmelighet tyske stevnedeltagere, som så ble arrestert straks de kom hjem igjen.

Et foredrag som bror Rutherford skulle holde, og som ble annonsert vidt og bredt, het «Harmageddon — den allmektige Guds slag». Men i siste øyeblikk  forbød myndighetene i kantonen Luzern offentligheten å høre foredraget. Brødrene fikk høre det, men en folkemengde på cirka 2000 fikk ikke komme inn i salen fordi de ble stanset av politiet. Brødrene var ikke desto mindre fast bestemt på at offentligheten skulle få høre budskapet. De hadde funnet et trykkeri som var villig til å trykke foredraget på seks timer; det trykte foredraget kunne så deles ut til alle som var blitt hindret i å komme inn i salen. Dermed ble det avlagt et mer varig vitnesbyrd for byen Luzern, til stor forferdelse for presteskapet, som stod bak forbudet.

Da det ble offentlig kjent at forsamlingsfriheten var blitt krenket, ble det gitt uttrykk for stor forargelse i den sveitsiske presse. Basel-avisen National-Zeitung spurte i slutten av en lang artikkel: «Hvor blir det av den friheten vi var så stolt av?»

PRESTENES BESTREBELSER SLÅR TILBAKE PÅ DEM SELV

Bror Rutherford, som var en modig og likefram mann, la neste dag fram en resolusjon for stevnedeltagerne. En del av den lød: «Vi underretter nå herskerne i Tyskland og det romersk-katolske hierarki og alle lignende organisasjoner som brutalt forfølger Kristi Jesu sanne og trofaste disipler, om at Gud erklærer at de skal bli fullstendig tilintetgjort. (Sal. 145: 20)» En kopi av denne resolusjonen ble sendt rekommandert både til paven og til Hitler.

Men det var ikke alt. Den siste stevnedagen leverte cirka 1000 Jehovas vitner i og omkring Luzern over 10 000 eksemplarer av brosjyren Ta standpunkt! Rikdom eller ruin. Noen av forkynnerne ble arrestert, og litteraturen deres ble konfiskert. Flere  aviser kritiserte de tiltak myndighetene traff, men i virkeligheten ble det avlagt et mye større vitnesbyrd på denne måten. Dessuten ble det laget et spesielt nummer av Den Gylne Tidsalder som inneholdt alle fakta om dette stevnet.

Her ser du forsiden av dette bladet, hvor det er en tegning av en prests svarte hatt som henger på en stang, med Luzern i bakgrunnen. Under bildet er det en tekst som lyder: «Der neue Gesslerhut» («Den nye Gessler-hatten»). Hvem var denne Gessler? I Friedrich Schillers epos Wilhelm Tell blir Gessler skildret som en tyrannisk fogd som forsøkte å underlegge seg de frihetselskende menneskene som bodde rundt Vierwaldstättersjøen i det 13. århundre. Han skal ha satt opp hatten sin på en stang og tvunget folket til å bøye seg for den for å vise sin underkastelse og troskap. Symbolet på tyrannisk enevoldsmakt — Gesslers hatt — hadde altså fått plass på forsiden av dette nummeret av Den Gylne Tidsalder og hentydet dermed til den krenkelse av talefriheten som ble inspirert fra prestehold ved denne anledningen.

Det ble trykt 100 000 eksemplarer av dette nummeret, og 20 000 av dem ble sendt gratis i posten til alle husstandene i Luzern og omegn. Det ble nødvendig å trykke 18 000 ekstra, og disse ble også levert innen få dager. Selv i dag er det mange som husker dette stevnet som ble holdt i Luzern i 1936.

En som dette spesielle nummeret av Den Gylne Tidsalder gjorde inntrykk på, var Edouard Zysset, som bodde i Bern. Han kontaktet Selskapets kontor, og etter en livlig samtale med den ansvarlige utgiveren, bror Zürcher, drog han derfra med en stabel  med bøker under armen. Fire år senere, i 1940, ble både han og hans kone, Yvonne, døpt. Særlig siden da har de begge vært til stor hjelp for Selskapet ved å korrekturlese publikasjoner og være med på å lage vår franske bibelordbok foruten å styrke franske menigheter. Ved to forskjellige anledninger tjente de som medlemmer av Betel-familien.

RETTSSAKER I TRETTIÅRENE

Sveits er verden over kjent som et av de eldste demokratier. Historikere lovpriser den kampen for frihet fra fremmed herredømme som ble kjempet av dem som grunnla konføderasjonen, og sveitserne er stolt av sin grunnlov, som blant annet garanterer religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Desto mer overraskende var det derfor at det ble nødvendig å føre en intens kamp for domstolene for å ’forsvare og stadfeste’ vår rett til å forkynne fra hus til hus både muntlig og ved hjelp av det trykte ord. (Fil. 1: 7) Denne kampen varte i nesten 30 år. Bare i  1935 måtte 111 saker behandles, og cirka halvparten av dem ble avgjort i vår favør.

Hvorfor møtte de som forkynte om Guds rike, alle disse vanskelighetene, og hvem var det som stod bak dem? Det var de ledende representantene for «Babylon den store», som ikke likte at Jehovas vitner stadig økte sin virksomhet. Den symbolske gresshoppeplagen som blir omtalt i Joels profeti og i Åpenbaringen, hadde nådd dem, og de følte domsbudskapet som en plage.

Brosjyren Redning i Riket fikk for eksempel en katolsk prest til å erklære: «Denne publikasjonen inneholder en mengde bibelske forvrengninger, absurditeter og tarvelige ærekrenkelser, som skal villede folket, og en simpel appell til menneskenes sensuelle tilbøyeligheter. Og bør vi som katolikker tolerere slike manipulasjoner? Det finnes da rettslige tiltak som kan gjøre disse gemene fysakene og demagogene harmløse. Bør vi ikke gjøre bruk av vår makt? Vi ber inntrengende de kompetente myndigheter om å være strenge mot disse ondsinnete bibelstudentene og gi dem det de fortjener.»

DE GJØR BRUK AV SIN MAKT

Følgene av at presteskapet stadig øvde press på myndighetene, begynte å merkes. Oppildnet av lokale prester arresterte politiet ofte forkynnere som tok del i felttjenesten. Anklagene var forskjellige og gikk blant annet ut på at vi krenket religiøse følelser ved sterke uttalelser og illustrasjoner i våre publikasjoner, og at vi forstyrret den konfesjonelle fred og brøt loven om at søndagen skulle være hviledag. Ofte ble vi også anklaget for å selge ved dørene uten tillatelse.

 I kantonen Luzern ble publikasjonen Lys, bind 1, forbudt på grunn av noen bilder den inneholdt. I en annen katolsk kanton, Fribourg, ble noen forkynnere stilt for retten og anklaget for å ha rettet skjendig kritikk mot den katolske kirke ved å levere boken Verdensbefrielsen, og vi tapte saken. Kantonen Graubünden forbød distribueringen av all vår litteratur, og den katolske kantonen Zug forbød Jehovas vitners «fredsforstyrrende virksomhet». Senere fulgte myndighetene i kantonen Luzern i samme spor.

I disse og dusinvis av andre saker mente vi at de tiltak som ble truffet mot oss, var rettsstridige. Det betydde at vi måtte kjempe ved å gå rettens vei, og noen ganger ble saken anket helt opp til den høyeste domstolen, forbundsdomstolen. Vi led nederlag, men vi gledet oss også over seirer. Jehova støttet sitt folk, og det var trosstyrkende å se hvordan forkynnerne deltok i denne kampen for frihet til å forkynne sannheten. De fortsatte å være opptatt i felttjenesten, selv om de i visse distrikter nesten var sikre på å bli arrestert.

FIENDENS MÅL: TOTALFORBUD

«Det er på høy tid det blir satt en stopper for den virksomhet bibelstudentene, alias Jehovas vitner, utøver.» Det var en uttalelse som stadig gikk igjen, særlig i den katolske presse. Da våre fiender i Sveits så at Jehovas vitners virksomhet var blitt forbudt i Nazi-Tyskland, følte de seg oppmuntret til å strebe etter det samme målet. Bakvaskelser og fordreininger var deres våpen.

Et kraftig virkemiddel var Den sveitsiske pressekorrespondanse, et månedlig informasjonsskrift som  ble sendt til alle autoriteter og avisredaktører. Det hadde nær forbindelse med «Selskapet for kirken og paven», som var blitt grunnlagt i Sankt Gallen i 1931. Utgiverne av dette skriftet var svært oppsatt på å få det til å se ut som om Jehovas vitner var en høyst mistenkelig organisasjon som var fiendtlig innstilt overfor staten og støttet ideen om en jødisk verdensregjering. De gikk inn for å sette en stopper for arbeidet vårt og stanse distribueringen av litteraturen. I skriftet stod det derfor: «Denne gjørmete strømmen som renner ut fra Bern og oppsluker alle landene i Europa, forplikter oss katolikker i Sveits til å sørge for at det [sveitsiske] hovedkontoret blir nedlagt. Vi kan ikke tolerere at vårt vidunderlige land blir brukt som utgangspunkt for en lumsk bolsjevikisk agitasjon.» Enda en absurd påstand!

Den ansvarlige utgiveren av dette skriftet, herr Toedtli, anla sak mot Martin C. Harbeck og Franz Zürcher, representanter for Selskapet, på grunn av «forsimpling av religion». I den samme rettssaken skulle det klargjøres hvorvidt Selskapets publikasjoner var «makkverk» eller ikke. De anklagene som Toedtli kom med, var basert på en omstendelig forklaring som en mann som het Fleischhauer, hadde kommet med. Han var medlem av den nasjonale front og leder for det antijødiske og nasjonalsosialistiske propagandasenter i Erfurt i Tyskland. Han påstod at bibelstudentene var kamuflerte kommunister som «sammen med frimurere og jøder går inn for å omstyrte alle kristne regjeringer med vold for å opprette et jødisk imperium på kristenhetens ruiner».

 BROR RUTHERFORD TIL STEDE UNDER SAKSBEHANDLINGEN

Da saken kom opp for en domstol i Bern den 26. august 1936, var bror Rutherford i Sveits. Han var til stede i retten og avgav vitneforklaring som forfatter av den litteraturen det gjaldt. «Hvis de publikasjonene tiltalen omfatter, er ’makkverk’, slik anklagen går ut på, er den allmektige Guds Ord ’makkverk’,» sa han, ettersom både de sammenligningene og de illustrasjonene det ble reist innvendinger mot, er basert på skriftsteder i de bibelske bøkene Esekiel, Jeremia og Åpenbaringen. «Det er innlysende at lovgiverne ikke hadde til hensikt å forby distribueringen av Bibelen eller en publisert forklaring av den. Disse publikasjonene inneholder sannheten og bare sannheten, og Herren Jesus Kristus sa: ’Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet.’ (Joh. 17: 17)» Slik avsluttet bror Rutherford sitt utsagn.

Etter fem timer med argumenter og motargumenter trakk rettens formann, Lehmann, den konklusjon at representantene for Selskapet Vakttårnet, Martin C. Harbeck og Franz Zürcher, ikke kunne bli erklært skyldige i å ha overtrådt loven om «makkverk», og at religionen ikke var blitt forsimplet i de publikasjonene som Selskapets trykkeri i Bern hadde fremstilt. De anklagede ble frikjent, og saksøkeren ble pålagt å betale begge de anklagede 150 sveitserfranc som et bidrag til forsvarsomkostninger.

SAKEN BLE ANKET

Den katolske presse i hele landet rakket ned på domstolen og kalte dommen «en utrolig feilaktig  dom». Toedtli anket saken, og den ble behandlet igjen 28. mai 1937 i lagmannsretten i Bern. Den kjennelsen som var blitt avsagt av den første domstolen, ble omstøtt, og Selskapets representanter ble nå pålagt å betale en bot på 100 sveitserfranc på grunn av «forsimpling av religion». Retten holdt imidlertid fast ved at de ikke hadde overtrådt loven om «makkverk».

Knapt ett år senere ble de som Toedtli var blitt ansporet av, skandalisert da han ble anklaget og funnet skyldig i spionasje til fordel for Nazi-Tyskland og dømt til tre måneders fengsel. Han hadde imidlertid allerede flyktet og ble dømt in absentia.

OFFISIELT FORBUD MOT BROSJYRE

I 1939 var situasjonen i Europa spent. Sveits var nesten helt omgitt av totalitære makter. Selv om de sveitsiske myndigheter stort sett forkastet deres ideologier, prøvde de å unngå å provosere disse farlige naboene. Situasjonen ble enda mer spent da de tyske nazi-troppene befant seg rundt Sveits på alle kanter. I vest var de i Frankrike, i øst i Østerrike og i sør i Italia. Sveits og Liechtenstein var fullstendig isolert, som en øy i et opprørt hav. Under disse forholdene distribuerte Jehovas folk modig brosjyren Fascisme eller frihet, som tok opp dette spørsmålet: «Skal verden styres i rettferdighet av Kristus, den Konge Jehova har innsatt på tronen, eller skal den styres av selviske, egenmektige diktatorer?» Denne brosjyren stemplet Hitler som ’en representant for Satan’ og avslørte at det romersk-katolske hierarki ’samarbeidet intimt med fascistene’.

Det ble levert millioner av eksemplarer av denne  brosjyren i de landene som det sentraleuropeiske kontor førte tilsyn med. Men det kom ikke som noen overraskelse da statsadvokatens kontor i Sveits nedla forbud mot brosjyren etter en avgjørelse som var blitt tatt av det føderale råd. Det var ikke desto mindre stor debatt i pressen angående dette tiltaket. Selskapet reagerte ved å gi ut en traktat som det ble levert 400 000 eksemplarer av rundt om i Sveits. Stor motstand fulgte, ettersom vi ofte ble anklaget for å propagandere for kommunismen. Mange møter i katolske distrikter ble hindret eller avbrutt, men ifølge Josef Dvorak fra Luzern «kan det sies at hver gang vanskelighetene var størst, var ånden i menigheten best». Uten Jehovas ånds støtte hadde brødrene kanskje gått trett og gjort mindre motstand mot de angrepene som fienden stadig rettet mot dem. Men isteden var de villige til å ’kjempe en hard kamp for troen’, og deres tillit til Jehova ble belønnet. — Jud. 3, NW.

Et eksempel på deres villighet fremgår av en rapport fra Buchs menighet i Sankt Gallen. Denne menigheten hadde et temmelig stort lager av brosjyren Fascisme eller frihet, som altså ble forbudt i Sveits. Brødrene kom til at det beste de kunne gjøre, var å levere brosjyrene i utlandet — i nabolandet Liechtenstein. På grunn av tollunionen mellom Sveits og Liechtenstein blir det ikke foretatt noen undersøkelser når folk krysser grensen. Karl Dangelmeier var en av de brødrene som brukte kveldene til å levere brosjyren i Liechtenstein. «Forestill deg hvilket oppstyr vi vakte,» forteller han, «særlig på grunn av bildet av paven sammen med Hitler og Mussolini! Avisene inneholdt indignerte artikler, og  den katolske ungdomsbevegelsen var rede til å gå løs på oss, men vi var forsiktige og gikk aldri med veske. Så vi fullførte kampanjen uten å bli oppdaget, og brosjyrene kom ut til folk.»

1939: DEN ANNEN VERDENSKRIG BRYTER UT!

Det var ingen lett oppgave for den sveitsiske regjering å styre i skyggen av totalitære makter som oversvømte land etter land. Hæren ble mobilisert for å holde vakt ved grensene. Siden det er alminnelig verneplikt i Sveits, medførte dette store prøvelser for menn som hadde innviet seg til Gud. De fleste Jehovas vitner fulgte sin samvittighet og nektet å utføre væpnet tjeneste. (Jes. 2: 2—4; Rom. 6: 12—14; 12: 1, 2) Av den grunn ble en god del av dem stilt for militære domstoler. Dommene varierte fra noen måneders til fem års fengsel. Ofte ble de utkalt til tjeneste igjen etter at de hadde sont straffen, og da måtte de gjennom alt sammen en gang til. Den andre dommen var alltid lengre enn den første.

Av alle de Jehovas vitner som ble dømt som militærnektere, var det Fernand Rivarol fra Genève som satt lengst i fengsel. Dette kostet ham hans verdslige arbeid og skapte forståelig nok problemer for hans kone og hans lille datter. Men Jehova sørget for at han fikk oppmuntring gjennom en fengselsinspektør som på den tiden allerede var interessert i sannheten. Han benyttet enhver anledning til å trøste bror Rivarol og de to brødrene som satt inne sammen med ham, både fysisk og åndelig. Det faste standpunkt som disse tjenerne for Gud inntok, bidrog til at fengselsinspektøren, Emile Bolomey, ble en nidkjær bror.

 På grunnlag av det standpunkt våre brødre inntok, trakk myndighetene den feilaktige slutning at Selskapets virksomhet var rettet mot statens interesser, og at Selskapet med fullt overlegg ansporet til antimilitaristisk handling. De anklaget til og med Selskapet for undergravningsvirksomhet, noe som absolutt var uberettiget.

DET SENTRALEUROPEISKE KONTORET STENGES

Da den annen verdenskrig brøt ut og det ene landet etter det andre kom under totalitært herredømme, ble det sentraleuropeiske kontorets virksomhet svært hemmet. Det ble vanskelig eller helt umulig å ha kontakt med brødrene. Kontoret hadde ikke lenger noen funksjon, så på forsommeren 1940 drog bror Harbeck og hans kone tilbake til USA, hvor de begynte i sone- og kretstjenesten.

Ansvaret for arbeidet i Sveits ble nå lagt på Franz Zürcher. Han hadde begynt i Betel-tjenesten i 1923 og hadde vært med på å vise Skapelsens fotodrama i Belgia, Saarland, dalen ved elven Nahe, Rhinland, Alsace-Lorraine og naturligvis over hele Sveits. Senere arbeidet han med den tyske utgaven av Den Gylne Tidsalder. I forbindelse med sitt arbeid i tjenesteavdelingen hadde han også tatt seg av nesten 100 pionerer i land som det sentraleuropeiske kontor hadde ført tilsyn med.

Det var i en svært vanskelig periode bror Zürcher overtok ansvaret for avdelingskontoret i Sveits. Han måtte ha sterk tillit til Jehovas ledelse. Våre fienders mål var intet mindre enn å få innført et totalforbud mot Jehovas vitners arbeid. Den katolske presse inneholdt artikler som anklaget Jehovas vitner  for å arbeide mot politiske mål og utføre en virksomhet som var statsfiendtlig. Disse artiklene hadde slike overskrifter: «De oppriktige bibelstudentene — pionerer for bolsjevismen» og «Moskvas lakeier — bibelstudentene».

I dette klimaet følte de militære myndigheter seg tvunget til å gå til handling. Tidlig på ettermiddagen den 5. juli 1940 inntok et vognlass med soldater Selskapets avdelingskontor og trykkeri i Bern. Betel-familien fikk befaling om å samle seg i spisesalen og måtte være der til det var blitt foretatt en grundig ransaking. Noen av rommene ble forseglet, og store mengder litteratur ble beslaglagt og fraktet bort. Det de lette etter, var en eller annen uttalelse som beviste at Selskapet direkte oppfordret til militærnekting. En undersøkelse ble satt i gang.

BRØDRENES HJEM BLIR RANSAKET

Kort tid senere, på en fastsatt dag til fastsatt klokkeslett, ble hjemmene til en rekke tilsynsmenn og forkynnere i hele Sveits invadert og ransaket. Litteratur ble beslaglagt, og forhør som tjenestemenn foretok, ble tatt opp på bånd.

Emile Walder forteller: «Klokken sju om morgenen ringte det på døren til vår leilighet i Marchwartstrasse 37 i Zürich-Wollishofen. To kraftige menn, detektiver ved kantonens politistyrke, viste fram en ransakingsordre og gikk inn uten å nøle. De lette overalt og fant vesken min, hvor jeg hadde papirene og bidragene fra møtet kvelden i forveien, siden jeg var regnskapstjener den gangen. De undersøkte vesken og beslagla alt som var i den. Jeg måtte bli med dem til politistasjonen. Der prøvde de seg litt på å hjernevaske meg i håp om å få navn på flere brødre  og adressene deres. Men de lyktes ikke. Senere fulgte en annen detektiv meg til den banken jeg arbeidet i, for å undersøke min private bankboks og se om jeg hadde noe der som kunne rette mistanke mot Selskapet. Men det var forgjeves.»

DET BLIR INNFØRT SENSUR

Uten å vente på resultatet av undersøkelsen bestemte den militære stab at Vakttårnet inntil videre skulle sensureres. Dette kunne ikke Selskapet gå med på. Hvordan kunne åndelig føde fra Jehova bli sensurert av soldater som tilhørte denne verdensordning? Den offisielle utgaven av Vakttårnet sluttet derfor å komme ut. Men brødrene — som nå telte mer enn 1000 — led ikke åndelig nød på grunn av dette. De fikk maskinskrevne og stensilerte artikler til personlig studium, og disse artiklene gikk fra den ene til den andre i menigheten. På den måten holdt de seg à jour med lyset, som stadig ble klarere.

Men for at brødrene skulle ha litteratur de kunne levere på feltet, fikk de tillatelse av de myndighetene som foretok sensuren, til å trykke bladet Ny Verden (tidligere Den Gylne Tidsalder) og brosjyrer.  Det at myndighetene stadig henstilte til brødrene å være forsiktige med sitt ordvalg når de omtalte verdenssituasjonen, viste hvor redd de var sine mektige naboer.

Bror Jules Feller, som nå har tjent på Betel i over 60 år, var den som ble utnevnt til å ta med manuskriptene til sensorens kontor. «Vanligvis hadde de ikke noe å innvende mot teksten,» sier han. «En gang iblant fant de en uttalelse som var for direkte, og da bad de oss om å formulere den annerledes. En kan naturligvis si tingene på forskjellige måter uten å utvanne sannheten. Men en dag ble jeg mottatt på en svært fiendtlig måte. Embetsmennene beskyldte Jehovas vitner for bare å benytte seg av staten uten å ville gjøre noe for den, for eksempel utføre militærtjeneste. Det var et virkelig angrep.

Det ble en lang diskusjon. I to timer ble jeg bombardert med spørsmål fra de fire mennene som var til stede den dagen. Jeg erfarte virkelig sannheten i Jesu ord i Matteus 10: 18, 19: ’Dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men . . . vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si.’ Samtalen ble en seier for sannheten. Etter dette ble vi behandlet på en imøtekommende måte helt til krigen var over.»

BROR ZÜRCHER BLIR DØMT

Etter at de militære myndigheter hadde foretatt sine undersøkelser, ble det imidlertid anlagt sak mot avdelingstilsynsmannen, bror Zürcher. Han ble falskelig anklaget for å ha undergravd den militære disiplin og for å ha handlet i strid med forbudet mot  å drive statsfiendtlig propaganda. Det gikk to år før rettssaken endelig kom opp, den 23. og 24. november 1942. Ordene i innlegget til den militære anklageren falt som knusende hagl. Han kalte bror Zürcher en oppvigler av verste slag som hørte hjemme bak lås og slå. Det ble sitert fra boken Lys, bind 2, sidene 159—164, hvor det fortelles hvordan resten av de salvede vil stå på et sikkert sted og se på at de som utgjør Satans organisasjon, deriblant konger, hærførere og mektige menn, blir ødelagt. En av anklagene gikk ut på undergraving av den militære disiplin, noe som forklarer hvorfor slike uttalelser vakte anklagerens sinne. Han brølte: «Dette er å lure seg unna militærtjeneste, en feighet av verste slag. Dette viser hvilken holdning de inntar til den sveitsiske hær!»

Johannes Huber, en respektert parlamentariker i nasjonalrådet, førte forsvaret. Han uttalte at i løpet av de 40 årene han hadde stelt med slike saker, hadde han aldri tidligere hatt en sak som i den grad  var preget av fordommer. Ifølge Huber gjaldt ikke denne rettssaken i første rekke den anklagede, men snarere Jehovas vitner som et hele. Det var et forsøk på å bringe dem til taushet. Han avsluttet sitt innlegg med å si: «For meg var det derfor ikke bare snakk om å utføre det oppdraget jeg har fått av en klient. Tross våre meningsforskjeller så jeg det som min plikt å stå fram for disse menneskene, som er så misforstått og blir så urettferdig behandlet. Av denne grunn ber jeg retten om å frikjenne anklagede.» Til tross for dette ble bror Zürcher dømt til to års straffarbeid i fengsel, og han mistet også visse borgerrettigheter.

Advokaten vår anket saken. Den endelige avgjørelsen falt den 16. april 1943. Dommen ble gjort betinget og ble endret til ett års betinget straffarbeid og tap av visse borgerrettigheter over en femårsperiode. Omstendighetene tatt i betraktning var dette en svært mild dom.

FORBINDELSEN MED BROOKLYN BRUTT I 1942

Helt fra problemene begynte, ble alle brev som var adressert til Selskapet, sensurert, men da De forente stater kom med i krigen, ble all forbindelse med Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn brutt. Den siste engelske utgaven av Vakttårnet som vi fikk, var nummeret for 1. oktober 1942, som inneholdt artikkelen «Det eneste lys». Hvordan skulle avdelingskontoret nå få tak i åndelig føde til gagn for brødrene de førte tilsyn med, siden det ikke lenger var mulig å få tak i engelske utgaver av bladet?

Jehova sørget for at det ble mulig å kontakte det  svenske avdelingskontoret, som i likhet med Sveits var blant de få land i Europa som ikke var med i krigen. Fra avdelingskontoret i Sverige fikk vi så nye numre av Vakttårnet, men de var på svensk! Ingen sveitsiske brødre mestret dette språket, men det var tydelig at det var en viss likhet mellom svensk og tysk. Oppmuntret av dette gikk Alice Berner, som nå tjener ved avdelingskontoret i Vest-Tyskland, men som på den tiden var medlem av Betel-familien i Bern, i gang med å lære seg svensk. Etter forholdsvis kort tid var hun i stand til å oversette Vakttårnet til tysk. På denne måten ble det mulig å forsyne brødrene med åndelig føde de neste to årene. Alt i alt ble 42 artikler og to brosjyrer skaffet til veie på denne måten.

Etter at krigen var slutt, sendte hovedkontoret i Brooklyn en komplett samling av de artiklene som hadde stått i den engelske utgaven av Vakttårnet siden forsendelsene ble avbrutt. Hvor mange artikler hadde så brødrene gått glipp av i løpet av den tiden krigen hadde vart? Ikke en eneste! Den første utgaven av bladet vi fikk på svensk, inneholdt artiklene som fulgte umiddelbart etter artikkelen «Det eneste lys». Sannhetens vann hadde strømmet ut uten opphold alle disse krigsårene. Dere kan sikkert forestille dere hvor takknemlige vi var overfor Jehova, den store Forsørger! — Jevnfør 1. Mosebok 22: 14.

ØKONOMISKE PROBLEMER

Jehova hjalp sine tjenere gjennom denne perioden, ikke bare åndelig, men også materielt. Allikevel oppstod det økonomiske problemer. Hvorfor? Arbeidet ble støttet av frivillige bidrag, og mange av  brødrene var i en vanskelig økonomisk situasjon i krigsårene. Ettersom vi måtte slutte å trykke Vakttårnet og ikke kunne sende litteratur til andre europeiske land, fikk vi ingen penger på den måten. Dette førte også til at det ikke var nok arbeid til hele Betel-familien. Noen av brødrene og søstrene sa seg derfor villige til å slutte på Betel, selv om de alle var enige om at tiden på Betel hadde vært den lykkeligste i deres liv.

Men de økonomiske vanskelighetene fortsatte. Det ble derfor blant annet nødvendig å redusere godtgjørelsen til dem som arbeidet på Betel og på gårdsbruket, til ti sveitserfranc pr. måned. Brødrene godtok dette uten å klage.

DE FIKK VELGE FARGE PÅ BØKENE

Midt under krigsårene, i 1942, ble det arrangert et gripende stevne i Zürich. Søndag formiddag var alle de første radene fylt av begeistrede barn og ungdommer. Dette skulle vise seg å bli en spesiell begivenhet for dem. I et foredrag som spesielt var rettet til de unge, ble de oppfordret til å være flittige, tjenstvillige, hjelpsomme og snille og framfor alt følge Bibelens råd om å være lydige mot sine foreldre. Mot slutten av talen ble en bok med tittelen «Barn» frigitt, og alle disse unge fikk et gratis eksemplar av den.

En rekke brødre kom fram på plattformen og hadde med seg en forsyning bøker i ni forskjellige farger. Så ble alle barna oppfordret til å gå forbi foran plattformen, og alle fikk et eksemplar av boken i den fargen de helst ville ha. Det var noe de satte pris på! Mer enn 400 bøker ble på denne måten delt ut til framtidige vitner. Mange av disse barna  ble siden ivrige i tjenesten og tjener fremdeles i Jehovas organisasjon.

DEN TEOKRATISKE TJENESTESKOLEN GJØR GRAMMOFONEN OVERFLØDIG

I begynnelsen av 1944 ble den teokratiske tjenesteskolen introdusert på Betel i Bern. I løpet av de neste månedene ble dette kurset, som gir opplæring i offentlig talekunst og verdifulle råd når det gjelder felttjenesten, satt i gang i de forskjellige menighetene over hele landet. Etter hvert ble brødrene dyktigere til å presentere det gode budskap. De ble derfor i stand til å holde korte prekener ved dørene og hadde ikke lenger bruk for grammofonen.

Denne forandringen var kjærkommen for mange av vitnene, siden mange syntes det var tungt å bære med seg en veske med litteratur i tillegg til grammofonen fra hus til hus. Og, noe som var enda viktigere, det markerte et fremskritt med hensyn til kvaliteten av forkynnelsesarbeidet.

VI ØYNER SLUTTEN PÅ KRIGEN

Den 6. juni 1944 satte de allierte i gang invasjonen i Normandie i Frankrike, og den 15. august nådde allierte styrker den franske middelhavskysten. Etter hvert som det ble klart at de allierte styrker ville beseire nazismen, begynte myndighetene i Sveits å lempe på restriksjonene som var pålagt Jehovas vitner og Selskapet Vakttårnet. Det som var forutsagt i Åpenbaringen 12: 16, ble oppfylt: «Men jorden [de mer stabile demokratiske makter] kom kvinnen til hjelp; den åpnet sin munn og slukte elven [motstanden fra de totalitære makter] som draken hadde spydd ut av gapet.»

 De ansvarlige brødrene ved avdelingskontoret trakk et lettelsens sukk! Bror Rutherford hadde bedt dem innstendig om, så sant det var mulig, å hindre at arbeidet ble totalforbudt med den følge at avdelingskontoret i Sveits ble stengt. De hadde stått overfor mange prekære situasjoner, men det verste var nå over. Avdelingskontoret var i virksomhet, og arbeidet lå ikke nede. Brødrene følte det samme som David gjorde da han skrev Salme 34: 20: «Mye vondt må den rettskafne lide, men [Jehova] frir ham ut av alt.»

Litteraturen som den sveitsiske hæren hadde beslaglagt i juli 1940, ble levert tilbake til Selskapet. Soldatene brukte flere dager på å foreta en nøyaktig opptelling av litteraturen. Alle disse publikasjonene kom nå til nytte i felttjenesten.

Hvordan ville du føle det hvis du etter fire års avbrudd igjen kunne holde et nummer av Vakttårnet i hendene? De tysktalende og fransktalende brødrene var overlykkelige da bladene fra og med 1. oktober 1944 igjen ble utgitt regelmessig, selv om de bare kom ut én gang i måneden. Ett år senere kom de på nytt ut to ganger i måneden.

DEN ANDRE VERDENSKRIG VAR SLUTT, MEN VI FORTSATTE Å KJEMPE

Den 8. mai 1945 feiret de vestlige nasjoner krigens slutt i Europa, men i Sveits fortsatte kampen for religionsfrihet og retten til å forkynne. I de fleste deler av landet fikk vi nå mer frihet sammenlignet med krigsårene, men i de katolske områdene møtte vi fremdeles mye motstand.

Da foredraget «Vil menneskene lykkes som verdensbyggere?» ble holdt i byen Zug i januar 1946,  troppet plutselig politiet opp i salen og stanset foredragsholderen. Selskapet gikk rettens vei og brakte saken inn for forbundsdomstolen i Lausanne. Som et resultat av dette ble det grunnlovsstridige forbudet myndighetene i Zug hadde innført, opphevet. Dette førte til følgende overskrifter i pressen: «Rettferdigheten har seiret for Jehovas vitner» og «Religionsfriheten må forsvares». Den katolske pressen kom selvfølgelig ikke med lignende positive meldinger angående denne kjennelsen.

BRØDRENE I VEST-TYSKLAND BLIR HJULPET

Brødrene i Sveits ’lukket ikke sitt hjerte’ for de brødrene som slapp ut av konsentrasjonsleirene, da det ble kjent hvilken situasjon de var i. (1. Joh. 3: 17) De satte straks i gang hjelpetiltak og etterlignet dermed de første kristne. (Apg. 11: 29, 30; 2. Kor. 8: 1—4) Store mengder klær og husholdningsartikler ble gitt som gave, og noen søstre sørget for at alt var helt og i god stand. I løpet av 1946 og 1947 ble det sendt 444 kasser og kartonger som til sammen inneholdt 25 tonn klær og utstyr, til Vest-Tyskland. Dette hjelpeprosjektet kostet i alt over 262 000 sveitserfranc (på den tiden omkring 500 000 kroner). «Da vi hørte om den glede og takknemlighet de vesttyske brødrene og søstrene viste, ble vi svært glade. Vi følte at det var lønn for det ekstra strevet dette prosjektet hadde kostet oss,» minnes en søster som var med og hjalp til.

I tillegg til materiell hjelp var det også nødvendig å dekke det store behovet for åndelig føde for på den måten å styrke brødrene og gi arbeidet som skulle påbegynnes nå i etterkrigstiden, en god start. Avdelingskontoret  i Sveits sendte derfor også bibelsk litteratur til Vest-Tyskland, og vi så det som et stort privilegium å kunne bidra til at arbeidet kunne gjenopptas der.

ET ETTERLENGTET BESØK AV BROR KNORR

Vi klarte nesten ikke å vente på det første besøket som Selskapets president foretok etter krigen. Åtte begivenhetsrike år hadde gått, og Nathan H. Knorr var blitt president. Han foretok bare et kort besøk i Bern i 1945, men kom tilbake i mai 1947. Vi ønsket å gjøre besøket til en stor begivenhet og la planer om å arrangere et stevne i den forbindelse i den vakre stevnehallen i Zürich.

Tittelen på foredraget var «Alle folkenes glede», og det ble holdt fredag ettermiddag under stevnet. Forkynnerne viste virkelig sin glede ved å dele ut 100 000 løpesedler, sette opp plakater og marsjere rundt i byen med plakater. Det offentlige foredraget ble også annonsert i avisene. Vi ønsket at alle i Zürich skulle få vite hva som foregikk.

Det møtte opp 1540 på foredraget. Ved slutten av møtet ble en brosjyre delt ut til alle som ikke var Jehovas vitner. Det ble delt ut 800 brosjyrer, og vi regnet derfor med at de fleste av tilhørerne var interesserte som hadde reagert positivt på vår invitasjon. Det var virkelig tilfredsstillende.

DET BLIR LAGT VEKT PÅ PIONERTJENESTEN

Fra og med de første kolportørene hadde det alltid vært noen trofaste heltidstjenere i de tysktalende og de fransktalende områdene. Men det må innrømmes at de ikke var mange. I 1945 var det for eksempel  bare tre pionerer blant de 1462 forkynnerne. Bror Knorr syntes at dette tallet ikke stod i forhold til de mulighetene landet kunne by på. Han mente at en av årsakene til at så få var pionerer, var at mange av brødrene leverte litteratur gratis for ikke å komme i konflikt med myndighetenes bestemmelser når det gjaldt salg, noe som førte til at de måtte betale alle utgiftene i forbindelse med forkynnelsesarbeidet selv.

Denne konklusjonen viste seg å være riktig. Noen brødre hadde ikke mulighet til å være heltidsforkynnere på grunn av de utgiftene det førte med seg. For å hjelpe dem som hadde mulighet til å bli heltidsforkynnere, måtte vi forsøke å få tillatelse til å motta frivillige bidrag som betaling for den litteraturen som ble levert i forkynnelsesarbeidet.

HVORDAN LØSE DETTE PROBLEMET?

Hayden Covington, Selskapets advokat i Brooklyn, reiste sammen med bror Knorr. På stevnet forklarte han at brødrene i USA hadde gått rettens vei for å få lov til å motta betaling for den litteraturen de leverte, uten å måtte ha salgsløyve. Det sveitsiske avdelingskontoret ville derfor måtte kjempe for de rettigheter og privilegier som er knyttet til den kristne tjeneste, inntil spørsmålet var blitt klarlagt. Alle forkynnerne i landet skulle stå sammen i dette spørsmålet. At de var villige til å samarbeide om dette, ble understreket av en entusiastisk applaus. Dette stevnet i Zürich skulle vise seg å bli en milepæl når det gjaldt Rikets arbeid i Sveits.

’Å SELGE UTEN LØYVE’-SAKEN

Allerede i 1930-årene var brødre blitt arrestert og  bøtelagt for å «selge uten løyve». Etter at brødrene nå var blitt oppmuntret på stevnet i Zürich, skulle de endelig ta skritt for å få saken avgjort. I likhet med det Paulus hadde gjort i fortidens Filippi, skulle brødrene nå «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». — Fil. 1: 7, NW.

Forkynnerne skulle igjen begynne å ta imot frivillige bidrag for den litteraturen som ble levert i forkynnelsesarbeidet. Dette resulterte umiddelbart i et skred av politianmeldelser over hele landet. Men Selskapet var fast bestemt på å tvinge fram en avgjørelse. Hva ble resultatet?

Lagmannsretten i kantonen Bern, som hovedsakelig var protestantisk, hadde lenge hevdet at det å levere litteratur mot et frivillig bidrag var forbeholdt selgere med spesielt løyve. Denne domstolen hadde motarbeidet oss i årtier. På denne tiden, i 1948, ble en bror på nytt ilagt en bot på 20 sveitserfranc av en lavere domstol. Denne saken ble anket til lagmannsretten. Denne gangen fikk vi gjennomslag! I erklæringen fra lagmannsretten i Bern het det:

«Når vi ser bort fra at salget ikke innbrakte noen fortjeneste, finnes det ingenting i tiltaltes opptreden som tyder på at det er snakk om yrkesmessig virksomhet. Det kan ikke fastslås at hensikten var å oppnå fortjeneste — verken for ham selv eller for Jehovas vitner — ved salget. På bakgrunn av omstendighetene kan vi trekke den slutning at tiltalte utelukkende har opptrådt i en edel og uselvisk hensikt. Da han tilbød brosjyrene, regnet han ikke en gang med å motta et bidrag som ville dekke produksjonskostnadene. Det mest verdifulle for  vedkommende var tydeligvis at flere sluttet seg til sekten, og at evangeliseringen ble godt mottatt. Hvis det er riktig at hensikten med bestemmelsene angående salg er å beskytte offentligheten mot slike som ønsker å utnytte dem, ville det være en overdrivelse å hindre personer i å drive propaganda for sin religion fra hus til hus ved å henvise til loven om varesalg. Det ville være et brudd på den tankefrihet som grunnloven garanterer.»

I og med denne frikjennelsen snudde lagmannsretten i Bern opp ned på den juridiske holdning den hadde hatt i 40 år til dette spørsmålet. Selv om denne kjennelsen ikke var bindende for andre kantoner, viste mange domstoler stor interesse for den.

HARDEST KAMP I KANTONEN VAUD

Den lengste og mest hardnakkete kampen ble utkjempet i den fransktalende kantonen Vaud. I 1935 var det blitt laget et tillegg til salgsloven. Dette tillegget gikk ut på at selv om kjøperen selv kunne bestemme prisen på varen, var det allikevel det samme som salg. Statsadvokaten i Lausanne tok utgangspunkt i dette tillegget da han fremmet saken mot Jehovas vitner.

I 1948 bøtela distriktsdomstolen i Payerne en pionerbror, Jean Siegenthaler, for å drive salg uten løyve. Dette ble anket til lagmannsretten, som stadfestet kjennelsen fra den lavere domstolen. Man mente at loven var laget nettopp med tanke på anklagedes virksomhet.

Denne kjennelsen innledet en mer enn fem år lang kamp for våre rettigheter og vår frihet. I de fleste saker ble vi frikjent av de lavere domstolene,  som dermed beskyttet våre rettigheter. Men statsadvokaten var svært fiendtlig innstilt og anket sakene til lagmannsretten, som så omgjorde kjennelsen fra den lavere domstolen. Selskapet gikk så langt at det brakte en sak inn for den høyeste juridiske instans, forbundsdomstolen. Men anken ble frekt avvist.

EN MODIG DOMMER VÅGER Å SKILLE SEG UT

Den 3. september 1951 kom en sak opp for distriktsdomstolen i Lausanne. Saken gjaldt Gilberte Schneeberger. Det var ikke stort håp om å vinne saken, og Selskapet hadde bestemt seg for ikke å engasjere en advokat. Kan du forestille deg hva denne unge pionersøsteren følte der hun satt helt alene i rettssalen?

Dommeren, som het Zweifel, kom inn. Etter at retten var satt, sa han i en faderlig tone: «Kjære frøken, saken Deres er identisk med den som forbundsdomstolen har avsagt dom i i tiltaltes disfavør. Jeg er bundet av loven og kan ikke omgjøre den.»

Vår unge søster reiste seg og spurte om hun fikk lov til å forsvare seg.

«Selvfølgelig, frøken, selvfølgelig får De det. Jeg er klar til å høre på Dem.» Dommeren lente seg tilbake i stolen og konsentrerte seg om den unge damens forklaring. Hun leste opp et memorandum som Selskapets juridiske avdeling hadde utarbeidet.

Argumentene imponerte dommer Zweifel. Han begynte virkelig å tvile (hans navn, Zweifel, betyr tvil), og han utsatte kunngjøringen av dommen. To dager senere falt dommen: Frikjent!

For en overraskelse! Dette krevde virkelig mot av  dommer Zweifel. Og hva mer er, han våget å stemple kjennelsen fra lagmannsretten og forbundsdomstolen som tvilsom og utilfredsstillende. Hva ville framtiden bringe?

EN OPPRIKTIG PREST AVGIR VITNEFORKLARING I VÅR FAVØR

En tid senere ble en annen sak behandlet av distriktsdomstolen i Aigle. Blant dem som var innstevnet som vitner der, var en protestantisk prest. Han hadde tatt imot to bøker av forkynneren og gitt fire sveitserfranc som et frivillig bidrag. Presten fastslo klart og tydelig i retten at dette vitnet for Jehova ikke hadde kommet til ham for å selge bøker, men for å drøfte religiøse spørsmål. Det var tydelig at presten betraktet den unge mannen som en evangelist og ikke som en selger. Forkynneren ble frikjent.

Karl Maurer, en trofast pioner i Payerne, måtte derimot tilbringe et døgn i fengsel fordi han ikke var villig til å betale den boten han var blitt idømt.

SLAGET TIL SLUTT TAPT FOR HARD STATSADVOKAT

I 1953 kom det til slutt til et oppgjør i denne konflikten. Statsadvokaten, som var oppsatt på å vinne over Jehovas vitner, og som var irritert over at de lavere domstolene ignorerte de høyere domstolenes negative holdning, innanket gjentatte ganger en bestemt sak, hvor de lavere domstolene hadde frikjent den anklagede, for lagmannsretten. For fjerde gang siden 1948 måtte derfor lagmannsretten i kantonen Vaud ta stilling til det samme spørsmålet.

Og nå skjedde det uventede: Domstolen, som bestod  av en ny gruppe dommere, undersøkte saken grundig og kom den 26. januar 1953 til den enstemmige konklusjon at Jehovas vitners virksomhet ikke kunne betraktes som salg. Statsadvokatens anke ble avvist. Vauds lagmannsrett hadde endelig funnet fram til en forsvarlig og liberal fremgangsmåte i samsvar med handelslovens ånd og bokstav.

Denne seieren avsluttet et spennende kapittel i beretningen om Jehovas vitners arbeid i Sveits. Den var et vitnesbyrd om forkynnernes fryktløse holdning og om mange dommeres kjærlighet til ytringsfriheten. Og den var framfor alt et bevis for at Jehova velsigner sine tjenere når de nidkjært kjemper for sine gudgitte rettigheter og for religionsfriheten.

EN NØYTRAL HOLDNING FREMDELES EN UTFORDRING

Vi har allerede fortalt om hva brødrene, som inntok en nøytral holdning under den annen verdenskrig, ble utsatt for. Til tross for at Sveits ikke var aktivt engasjert i krigen, og til tross for at landet høytidelig hadde erklært at det var nøytralt, fordømte det inkonsekvent nok de borgere som gjorde krav på den samme rett av religiøse grunner, og kastet dem i fengsel.

Dommene ble mildere etter krigen, men gjentatte domfellelser hørte likevel til dagens orden. Med tiden ble imidlertid offentligheten mer interessert i militærnekternes problem, og saken fikk bred omtale i pressen. Det er interessant å merke seg hva tidligere øverstkommanderende for den sveitsiske hær, Jörg Zumstein, sa angående rettssaker mot  slike som nekter militærtjeneste. I februar 1984 ble denne uttalelsen av ham sitert i en avis:

«Jeg har vært til stede på slike rettsmøter fordi jeg ønsket å få vite hva som skjer. Rettssakene mot Jehovas vitner skilte seg ut. Dette gjaldt også de anklagede. Disse menneskene og også deres slektninger opptrådte i retten i sine søndagsklær, og de talte sin sak på en verdig måte. Dommerne visste hvilken holdning de inntok, og holdt seg til den straffeutmåling som er blitt alminnelig, fem eller seks måneder. Jehovas vitner har på et vis godtatt at staten straffer personer som ikke retter seg etter de krav den stiller. Men de omtaler ikke staten på en respektløs måte, slik som mange andre som møter for de militære domstoler i dag.»

Kampanjen for å finne en løsning på militærnekternes problem har ikke desto mindre hatt en virkning på de militære domstoler. For tiden varierer dommene på mellom tre og fem måneders fengsel, og vanligvis blir brødrene fritatt for ytterligere militære forpliktelser når de blir domfelt. Brødrene soner ofte sin straff ved å arbeide på sykehus eller hjem for eldre om dagen, for så å vende tilbake til sin fengselscelle og bare tilbringe natten der. Det er imidlertid fortsatt mellom 60 og 70 saker som blir behandlet av militære domstoler hvert år. Disse sakene dreier seg i første rekke om unge brødre som inntar en nøytral holdning.

’Som gode Kristi Jesu soldater’ tar disse unge mennene ’sin del i å lide ondt’ for den kristne nøytralitets sak. (2. Tim. 2: 3, NW) De ofrer seg villig for å kunne utføre den tjeneste som Gud krever. Det er som søster Adele Reichenbach, en av de første av de  salvede blant Jehovas vitner i Gstaad i alpeområdet, en gang sa. Hun skulle foreta et gjenbesøk hos hustruen til en offiser da obersten selv åpnet døren, leverte tilbake boken som hans kone hadde skaffet seg, og sa foraktelig: «Forsvinn og ta med deg dette søplet, dere som nekter å utføre militærtjeneste!» Søster Reichenbach svarte: «Obersten skal være klar over at vi utfører den tjenesten som De nekter å utføre.»

ANSTRENGELSER FOR Å NÅ UT I «LEDIG DISTRIKT»

Fra 1952 av ble det gjort spesielle anstrengelser for å nå folk i «ledig distrikt» med budskapet. Mye av dette distriktet bestod av fjerntliggende daler og jordbruksområder og landsbyer med store kirkebygninger og med krusifikser plassert på fremtredende steder her og der langs veien. De ivrige katolikkene som bodde her, hadde kanskje tidligere fått en eller annen traktat, men på enkelte av disse avsidesliggende stedene var det tidligere aldri blitt avlagt et grundig vitnesbyrd.

Enkelte av disse menneskene hadde aldri hørt om Jehovas vitner, og mange hadde aldri sett en bibel, langt mindre eid en selv. Dette var jomfruelig distrikt! Forkynnerne la mot og begeistring for dagen da de deltok i dette arbeidet. Mange steder var de overrasket over den fremgang de hadde. De geistlige var også overrasket. De ventet ikke denne inntrengningen på det som de betraktet som sine beitemarker. De advarte hjordene sine så godt de kunne, mot å ta imot noen publikasjoner eller oppfordret dem til å brenne disse og tilkalle politiet. I en landsby var det omkring 50 unge katolikker som  gikk fra hus til hus for å samle sammen litteratur som vitnene hadde levert. Og forkynnerne ble utsatt for trusler og fysiske angrep.

Etter at en bror hadde forkynt for en mann i en landsby, ringte for eksempel mannen straks til politiet for å føre klagemål mot ham. Men det svaret han fikk, var ikke det han hadde ventet: «Bare la disse menneskene få lov til å fortsette med sitt arbeid i fred og ro; de kjenner loven bedre enn vi gjør, og de vet nøyaktig hva de har lov til å gjøre, og hva de ikke har lov til.» Hensikten med vår kamp for religionsfriheten var ikke blitt forfeilet!

MENIGHETSBLAD BIDRAR TIL Å VEKKE INTERESSE

Det hendte at de geistliges forsøk på å hindre sognebarna i å få kontakt med sannheten slo tilbake på dem selv. Dette viste seg å være tilfellet i forbindelse med dette paret: Da to unge pionerer besøkte dem, lyttet hustruen oppmerksomt til deres preken og inviterte dem inn. «Dette vil mannen min synes er interessant,» sa hun. I omkring en time hørte paret på det pionerene forklarte om hvordan Gud vil opprette en ny ordning, og viste uvanlig interesse. De tok imot bibelsk litteratur, og det ble truffet avtale om et nytt besøk. Det tok ikke lang tid før de hadde kommet godt i gang med et bibelstudium.

Ved det tredje besøket fortalte mannen hvorfor han var blitt interessert fra begynnelsen av: «Jeg leste en kort artikkel om Jehovas vitner i menighetsbladet. I den stod det at hvis det kom to unge, pent antrukne mennesker med en taktfull fremtreden på din dør og begynte å forklare Bibelen, så  skulle du ikke lytte til dem, men bare fortelle dem at du har din egen religion, og at din prest lærer deg alt du trenger å vite, og så lukke døren. Men jeg er et fritt menneske, og jeg vil undersøke dette selv. Det var derfor jeg hørte på dere.»

Dette unge paret gjorde fine fremskritt, begynte å være til stede på møtene og tok snart del i felttjenesten. De symboliserte også sin innvielse til Jehova. Det var menighetsbladet som hadde rettet deres oppmerksomhet mot sannheten!

Det fantes også unntagelser blant prestene — noen innrømmet at deres sognebarn trengte hjelp, og at det kunne være til gagn for dem å få besøk av Jehovas vitner. En prest satte for eksempel denne artikkelen i sitt menighetsblad:

«Mine kjære Jehovas vitner!

Jeg er virkelig takknemlig mot dere, ja, svært takknemlig, for at dere så modig går fra hus til hus her. Selv om dere ikke blir tatt imot overalt, får dere kanskje — bare kanskje — ikke desto mindre våre sognebarn til igjen å huske dette:

At det foruten brød og underholdning, glede og sorg, suksess og feilslag, foruten kampen for tilværelsen og foruten forretningsliv, arbeid og rekreasjon også finnes slike ting som religion og tro — troen på Jesus Kristus. Det at dere kommer, er i seg selv en kraftfull preken! . . . Dere har kanskje fått dette svaret: ’Takk, men vi trenger ingenting. Vi har vår egen menighet.’ Men når folk svarer dere på denne måten og sier at de har sin egen menighet, vil jeg be dere om å spørre dem: ’Men hva tror dere egentlig?’

Dere skjønner, det er derfor jeg er så takknemlig  mot dere. Kanskje dere vil klare å få enkelte av våre sognebarn til å våkne opp. Men her vil jeg ikke være urettferdig. Jeg innrømmer at jeg trenger dette besøket for å våkne opp selv, i like høy grad som de gjør. Jeg beundrer deres mot . . . Jeg har all respekt for en slik selvoppofrende virksomhet og vil rose dere for deres velmente arbeid. Jeg tror at vi alle har mye å lære av det.»

DET BLIR OPPRETTET MISJONÆRHJEM

De første misjonærene som hadde fått opplæring ved bibelskolen Gilead, kom til Sveits i 1947. Det var tre brødre og en søster fra vårt eget avdelingskontor som var blitt invitert til den åttende klassen, og som ble sendt tilbake til Sveits. Den opplæring de hadde fått, var til stor hjelp for utvidelsen av arbeidet ved avdelingskontoret og ute på feltet. I dag, 40 år senere, er tre av disse fremdeles medlemmer av Betel-familien — Fred Borys og Willi Diehl i Sveits og Alice Berner i Vest-Tyskland siden 1956.

I 1948 kom det flere misjonærer. Charles Renye og Raymond Leistikow fikk i oppdrag å tjene som kretstilsynsmenn, og de arbeidet hardt for å lære tysk, slik at de kunne ta seg av sin oppgave. To ektepar fra De forente stater, Robert og Elaine Honey og William og Ione Strege, ble sendt til Genève, hvor det første misjonærhjemmet ble opprettet i 1950. De gjorde seg store anstrengelser for å mestre det franske språk, slik at de kunne samarbeide med de lokale brødrene. Franziska Trackova, som gikk i Gilead-skolens 15. klasse, tjener nå trofast som misjonær i Lausanne. Disse misjonærenes forente anstrengelser hadde en gagnlig virkning på menigheten  i Genève, noe som fremgår av den økning som har vært der.

Det ble virkelig fart i menigheten i Lausanne i 1951, da det ble opprettet et misjonærhjem der for fire søstre fra den 17. klassen. Disse livlige pikene hjalp spesielt søstrene til å forbedre sine presentasjoner ved dørene ved å bruke et samtaletema.

NY AVDELINGSTILSYNSMANN

I årenes løp har det vært flere trofaste brødre som har ledet arbeidet i Sveits på en god måte som avdelingstilsynsmenn. Fram til 1953 var det Franz Zürcher som hadde denne oppgaven. Så ble det bestemt at tiden var inne til å legge ansvarsbyrden på yngre skuldrer. Filip Hoffmann ble sendt hit fra Vest-Tyskland. Bror Hoffmann, som ble erstattet av Jules Feller i 1957, tjente siden ved avdelingskontoret i Danmark. I 1963 fikk Günter Kulschewski i oppdrag å føre tilsyn med avdelingskontoret i Sveits. Og i november 1965 ble Willi Diehl utnevnt til avdelingstilsynsmann.

Bror Diehl begynte sin heltidstjeneste i 1931 ved Betel i Bern, hvor han kjørte en aksidenspresse. Femten år senere ble han invitert til Gilead-skolen. Etter at han giftet seg, var han og hans kone pionerer sammen i to år. Han tjente også som kretstilsynsmann og som områdetilsynsmann. I 1964 ble han innbudt til Gilead igjen, nå sammen med sin kone, denne gangen for å gjennomgå et mer omfattende kurs. Alt dette gav ham en utmerket bakgrunn i arbeidet som avdelingstilsynsmann.

I likhet med Selskapets avdelingskontorer for øvrig har Sveits siden 1976 hatt et avdelingsutvalg. Willi Diehl er koordinator. De andre medlemmene  av utvalget er Armin Beetschen, Jean-Jules Guilloud, Lars Johansson og Hans Klenk.

OPPMERKSOMHETEN BLIR RETTET MOT KANTONEN TICINO

I den solrike, sørlige delen av Sveits, mellom Alpene og grensen til Italia, finner vi kantonen Ticino. Språket i kantonen er italiensk, og praktisk talt alle innbyggerne tilhører den katolske tro. Det var ikke lett for Rikets budskap å få fotfeste her, men Selskapet sørget for å ta vare på den lille interesse som måtte bli funnet. Brødrene ante lite om hvilken rik høst som skulle bli samlet inn!

Andreas Monstein, som var av tysksveitsisk opprinnelse, men som snakket italiensk, var blitt sendt til Lugano i 1944. Han gjennomarbeidet distriktet, tok seg av noen små grupper av interesserte og holdt offentlige foredrag. Det var en begynnelse i det små som ikke burde ringeaktes. — Sak. 4: 10.

Med tiden var også andre pionerer med på å så sannhetens sæd i forskjellige deler av Ticino. Det var hardt arbeid. Folk var fullstendig uvitende når det gjaldt Bibelen, overtroen var stor blant mange, og mange var grepet av frykt for presteskapet. Men den lille gruppen av forkynnere viste utholdenhet, og til slutt fikk de hjelp fra uventet hold.

MISJONÆRER FRA ITALIA

Da noen misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead, plutselig ble tvunget til å forlate Italia, drog de til Ticino. Med tiden kunne de fleste av disse misjonærene vende tilbake til Italia, eller de forlot Ticino av andre årsaker, men da var det blitt utført et grunnleggende arbeid, slik at det kunne dannes  flere menigheter. En misjonær som lenge vil bli husket, er Angelo Fraese. Han var ved misjonærhjemmet i Lugano i omkring 20 år og ble noen ganger spøkefullt kalt «engelen for menigheten i Lugano»!

Det har gått mange år siden vitnearbeidet ble påbegynt i Ticino, og det er blitt forkynt mye der siden da. Hvilke resultater er blitt oppnådd? I dag er det omkring 950 forkynnere der fordelt på 11 blomstrende menigheter. Bare i Lugano er det fire aktive menigheter, og arbeidet er ennå ikke fullført.

FORKYNNELSE FOR GJESTEARBEIDERE

Etter krigen ble det et stort økonomisk oppsving i Sveits. Sveitsiske arbeidere hadde de beste stillingene, men hvem ville ha de mindre attraktive jobbene? I de krigsherjede landene var det nok av villige hender, og en immigrasjonsbølge begynte. I slutten av 1968 var det hele 933 000 utlendinger i landet, og disse utgjorde 15 prosent av befolkningen. De fleste av disse gjestearbeiderne kom fra Italia. Når brødrene tok del i tjenesten, traff de derfor italienere overalt i landet. Mange av dem viste interesse for sannheten.

Denne opplevelsen, som Rudolf Wiederkehr hadde, er typisk. Han traff en italiensk arbeider i et gammelt hus i Hunzenschwil. Ingen av de to mennene kjente noe særlig til den annens språk, så var det så noe å gjøre? Broren leverte bare et eksemplar av den italienske utgaven av Vakttårnet til mannen. Til tross for språkproblemet gikk bror Wiederkehr tilbake på gjenbesøk. Da italieneren fikk se ham, gikk han straks og hentet dette eksemplaret av La Torre di Guardia og utbrøt med strålende øyne:  «Questo è la verità!» («Dette er sannheten!») Broren, som ble oppmuntret av denne reaksjonen, skaffet tre eksemplarer av «Gud er sanndru» på italiensk og startet et studium med mannen, signore Pelagatti, hans kone og deres 12 år gamle sønn, Gianni. Familien leste i de italienske bøkene, og bror Wiederkehr fulgte med i sin tyske utgave. Når de manglet ord, gestikulerte de desto mer! Av og til fungerte gutten, som lærte tysk på skolen, som tolk.

En eldre datter av familien Pelagatti og hennes mann, signore Trombi, ble også med på studiet. Alle fem gjorde fine fremskritt. Da familien hadde studert nesten hele boken, meldte de seg på eget initiativ ut av den katolske kirke og symboliserte sin innvielse til Jehova. Som nidkjære vitner bidrog de til å hjelpe mange flere italienske familier til å lære sannheten å kjenne. Den eldre bror Pelagatti sover nå i døden, men Gianni og hans familie tjener fortsatt som trofaste vitner i den italienske menigheten i Reinach, og familien Trombi virker i nærheten av Parma i Italia. Og hvordan føler bror Wiederkehr  det? «Dere kan ikke tenke dere hvilken glede jeg fremdeles føler på grunn av denne opplevelsen!» utbryter han.

UFORMELL FORKYNNELSE MED VIDTREKKENDE RESULTATER

Irène Frenzel, som bodde i Luzern, og som var pioner i mange år i dette området, kom til å fortelle sin italienske frisør at hun skulle til De forente stater for å overvære Jehovas vitners stevne der. Dette var i 1953. Frisøren hadde aldri hørt om Jehovas vitner og lurte på hva dette var for noe. De avtalte å snakke mer om dette etter arbeidstidens slutt, og med en italiensktalende søsters hjelp ble det opprettet et studium.

Frisøren, Bruno Quilici, var ivrig etter å lære, men samtidig forsvarte han de trosoppfatninger han hadde som katolikk. Det ble heftige diskusjoner for og imot læren om et brennende helvete. «Vi har lært at det finnes et helvete!» ropte han gang på gang og slo knyttneven i bordet. Men til slutt seiret Bibelen over den falske læren, og Quilici ble så oppslukt av Bibelen at han ville studere to ganger i uken. Mens alt dette pågikk, sang han fremdeles i kirken. Med tiden ble han imidlertid fri for den falske tilbedelses lenker og innviet seg til sannhetens Gud, Jehova. Vi lar ham selv fortelle hva som ble resultatet av de anstrengelser han gjorde seg:

«Først og fremst var jeg veldig glad for at min kone, som er av tysksveitsisk opprinnelse, også tok imot sannheten. Det gjorde at vi kunne oppdra våre to barn i samsvar med Bibelens prinsipper. Da vi flyttet til kantonen Aargau, var jeg blant de aller første italienske forkynnerne i dette området og  følte meg kalt til å forkynne vidt og bredt blant alle de italienske arbeiderne. Mine anstrengelser ble velsignet, for det var mange familier som tok imot sannheten, og når jeg tenker på de sju italiensktalende menighetene som med tiden ble dannet som et resultat av dette, takker jeg oppriktig Jehova for den glede dette bringer mitt hjerte.»

Var bror Quilici tilfreds med de resultater han oppnådde i nærheten av der hvor han bodde? Nei. Han tenkte også på sine slektninger i Italia. Han sier: «Så snart jeg kunne, drog jeg til Italia for å vekke interesse for sannheten hos min familie. Det var ikke forgjeves. To av mine kjødelige søstre og deres familier ble de første vitnene i nærheten av Lucca. Og i dag er det fem blomstrende menigheter der.»

Nå har bror Quilici gått av med pensjon fra sitt verdslige arbeid og tjener som alminnelig pioner sammen med sin datter. Hans sønn og hans svigerdatter er også heltidstjenere for Jehova.

UTROLIG HURTIG VEKST

For de sveitsiske forkynnerne kom den hurtige responsen og økningen blant italienerne som en overraskelse. De var vant til å studere i årevis med sveitserne — men slik var det ikke med italienerne! Når de forstod et punkt i Bibelen, satte de straks det de hadde lært, ut i livet. Forkynnerne behøvde ikke å invitere dem to ganger før de kom til et møte, og de kom sjelden alene. De tok med seg slektninger og venner, og de fryktet ikke for hva naboene måtte tenke. Selv om noen måtte overvinne motstand fra familien, bidrog det at de var hjemmefra og noe isolert blant den sveitsiske befolkningen, i høy grad  til at Rikets sæd, som ble sådd i deres mottagelige hjerte, vokste så hurtig.

Ifølge Arturo Leveris fantes det ni italienske menigheter og en rekke små grupper som skulle besøkes, da han begynte i kretstjenesten blant de italienske forkynnerne i begynnelsen av 1960-årene. Han sier: «Snart dukket det opp italienske menigheter overalt i landet. Det betydde at det ble dannet italienske menigheter også i tysk- eller fransktalende områder, slik at interessen kunne bli tatt hånd om.» Dette resulterte med tiden i fem italienske kretser, og godt besøkte kretsstevner satte ytterligere fart i arbeidet blant italienerne.

ELDSTE MED GODE EGENSKAPER

Familiebåndene er sterke blant italienerne. Foreldrene har stor kjærlighet til barna, men barna har også stor respekt for sine aldrende foreldre og tar seg vanligvis godt av dem. Det ser ut til at disse følelsene hjelper brødrene til å bli gode eldste i menigheten, den store kristne familie. De eldstes vennlige og hensynsfulle, men samtidig faste holdning har i høy grad bidratt til økningen blant den italienske befolkning.

De eldste er et godt eksempel ved regelmessig å ta med hele familien på møtene og på den måten følge veiledningen i Hebreerne 10: 25 og 5. Mosebok 31: 12. De nye, som ser dette, tillegger seg denne gode vanen og tar også med seg sine barn. Til sine tider kan det være litt uro og gråting i Rikets sal på grunn av de små som ennå ikke kan forstå det som kommer fram der. Men det er bedre at de er der, enn at de er hjemme. Med tiden vil de lære og vokse i visdom.

 Salene er ofte overfylt, og luften blir ubehagelig varm. Men brødrene utholder dette tålmodig inntil det blir funnet en løsning. Mange franske og tyske menigheter har måttet se seg om etter en større sal, ikke på grunn av sitt eget behov, men på grunn av den italienske menigheten som bruker den samme salen.

Et typisk eksempel på denne situasjonen er menigheten i Neuchâtel. Det var tidligere en fransk og en tysk menighet i denne byen. Senere ble det opprettet en italiensk og en spansk menighet, og så ble den første portugisiske menigheten her i landet opprettet der. Økningen blant de fremmedspråklige gjorde at brødrene måtte se seg om etter et mer passende møtested. De kjøpte en hel etasje i en bygning og delte den slik at de fikk to store Rikets saler. Det er nå fem menigheter som kommer sammen der!

ETTER ITALIENERNE KOM SPANJERNE

En annen gruppe gjestearbeidere består av spanjere. De er på langt nær så mange som italienerne. Våkne forkynnere har hjulpet mange av disse til å bli kjent med Rikets budskap. Hans Bodenmann sr. fra Basel forteller for eksempel:

«En dag da jeg var på vei hjem fra et lite fruktbart besøk, la jeg merke til to menn ved veikanten. Den ene av dem leste i en bok som så ut til å være en bibel. Jeg gikk bort og hilste på dem og fant ut at de var spanjere. Boken de hadde, var Bibelen. Med visse vanskeligheter fikk jeg forklart for dem at jeg ville komme tilbake dit neste kveld sammen med en som kunne snakke spansk.

 Da bror Siegenthaler, som hadde bodd i Spania i mange år, ble med meg dit neste kveld, fant vi fire spanske menn som ventet på oss. Selv om de aldri hadde truffet Jehovas vitner før, gikk de straks med på å studere Bibelen én gang i uken i et privat hjem.

På det første studiet var det seks personer til stede, på det neste åtte. Vi viste dem en av Selskapets filmer, som gjorde stort inntrykk. I løpet av det første året gikk det opp og ned. Noen sluttet å komme, mens andre drog tilbake til Spania, men det kom nye i deres sted. Jeg fikk den glede å se at Juan Pérez, en av de mennene jeg først snakket med ved veikanten, og hans kone ble meget aktive forkynnere.»

Til slutt, i desember 1969, hadde den spanske studiegruppen vokst slik at det kunne opprettes en menighet, Basel-española, den andre spanske menigheten i Sveits. (Den første var blitt dannet i Luzern i 1965.) Juan Pérez ble menighetstjener. I mai 1970 drog han og hans hustru tilbake til Spania for å arbeide som spesialpionerer.

Flere spanske menigheter ble opprettet, og i 1972 kom de til å utgjøre en egen krets. Det var bare 185 som var til stede ved deres første kretsstevne, men siden da har kretsen vokst slik at den nå består av 16 menigheter og nesten 1200 forkynnere.

På grunn av det felt vi har blant italienerne og spanjerne, setter vi stor pris på at det finnes brødre som kan snakke disse språkene i tillegg til et av de andre språkene som blir brukt i Sveits. En av disse er Max Wörnhard, som er av tysksveitsisk avstamning, og som er meget dyktig i språk. Bror Wörnhard har en familie å forsørge, men han tjener ikke  desto mindre på deltid ved avdelingskontoret og som områdetilsynsmann for de italienske og spanske kretsene.

STOR BEGEISTRING FOR SELSKAPETS FILMER

Det var ikke bare de spanske gjestearbeiderne som høstet gagn av å se Selskapets filmer. Vi var alle sammen begeistret for dem. Ettersom mange av brødrene bodde ute på landet og tilhørte små menigheter, syntes de det var vanskelig å se for seg omfanget av Jehovas arbeid verden over. Derfor gjorde de forskjellige filmene som viste brødre av mange raser og nasjonaliteter, dypt inntrykk på dem, akkurat som på offentligheten. Det de så, var ikke en liten, ubetydelig gruppe, men en verdensomfattende organisasjon.

Det var mange positive kommentarer til de bildene som viste våre fargede brødre når de var opptatt i tjenesten for Riket. En dame ble bekymret da hun så at de afrikanske dåpskandidatene ble døpt fullt påkledd. Hun var engstelig for at de kanskje ville pådra seg en forkjølelse når de etterpå gikk omkring i de våte klærne sine. Men temperaturen i Afrika er naturligvis ikke den samme som i Sveits!

Disse filmene har vært et utmerket redskap når det gjelder å få folk til å komme til våre Rikets saler og selv bli øyenvitner til oppfyllelsen av Jesu ord: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag.» — Matt. 24: 14.

PIONERER BANER VEIEN I LIECHTENSTEIN

Det siste vi fortalte om Liechtenstein, var om hvordan brosjyren Fascisme eller frihet ble distribuert  der. Hva skjedde så i de etterfølgende årene i dette vakre lille landet?

I 1956 fikk en pioner, Helen Knechtli, i oppdrag å arbeide der. Hun bodde i Buchs, på den sveitsiske siden av Rhinen, og gikk hver dag over broen inn i Liechtenstein. Hun brukte bare Bibelen i forkynnelsen fra hus til hus, men når hun fant interesse, leverte hun litteratur på gjenbesøkene. Søster Knechtli var svært vennlig og tålmodig av natur, og disse egenskapene gjorde at mange reagerte positivt. Hun fikk startet flere hjemmebibelstudier. Til slutt fikk sannheten fotfeste i Liechtenstein.

Omkring to år senere ble Blanka Hertenstein, som hadde gjennomgått Gilead-skolen, overført fra Østerrike til Sveits, og hun fikk også i oppdrag å arbeide i Liechtenstein. Hun var så smart når hun organiserte sin virksomhet, at politiet måtte søke etter henne i halvannet år — i et land på bare 160 kvadratkilometer — før de til slutt fikk tak i henne! Søster Hertenstein fulgte Kristi råd: «Vis dere . . . forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer» og besøkte noen få mennesker i ett distrikt for så å dra til et annet distrikt. (Matt. 10: 16, NW) Hun hadde den fordel at hun kunne bruke en bil som noen gavmilde brødre stilte til hennes rådighet, og hun begynte om morgenen i den ene enden av landet og forkynte i landsby etter landsby inntil hun avsluttet sitt arbeid for dagen i den andre enden. Så hver gang politiet ble tilkalt og kom for å lete etter Blanka, var hun som sunket i jorden!

Politimennene forbød henne å gå fra dør til dør, men hun hadde allerede funnet en god del mennesker som var oppriktig interessert i sannheten, og  hun fortsatte å dra omsorg for dem. Politiet kunne ikke forby slike private besøk.

VIRKSOMHETEN I LIECHTENSTEIN BEGYNNER Å BÆRE FRUKT

I 1961 ble den første søsteren fra Liechtenstein døpt, på et stevne i Hamburg. Et år senere var det sju Rikets forkynnere der, og det ble holdt et ukentlig Vakttårn-studium i et privat hjem.

Til tross for at den katolske kirke på den tiden hadde et fast grep om befolkningen og visste hvordan den på en dreven måte skulle gjøre bruk av statsmaktene for å få anlagt sak mot Jehovas vitner, gikk det framover med Rikets arbeid. I 1965 var det 11 aktive forkynnere i landet. Noen av dem flyttet senere, og to brødre som hadde kommet fra Vest-Tyskland for å tjene hvor behovet var større, måtte forlate landet. Noen forkynnere ble dessuten uvirksomme. Men sannhetens lys fortsatte å skinne i Liechtenstein.

VÅKN OPP!-ARTIKKEL BRYTER NED FORDOMMER

Den tyske utgaven av Våkn opp! for 8. august 1966 hadde en artikkel med den interessevekkende tittelen «Liechtenstein — en perle i Alpene». Dette nummeret ble distribuert i hele landet, og forkynnerne i Liechtenstein og forkynnere fra Sveits gledet seg over å delta i denne spesielle kampanjen.

Folk satte stor pris på artikkelen. Det var lett å komme i kontakt med dem, og de tok gjerne imot et eksemplar. De likte å høre at beretningen om deres land ville bli lest i hele verden, av mennesker som talte 26 forskjellige språk (det antall språk bladet Våkn opp! da ble trykt på). Selskapet fikk et brev  fra myndighetenes pressetjeneste med takk for den fine artikkelen.

Etter denne kampanjen følte brødrene at folk ikke lenger hadde så mange fordommer mot Jehovas vitners arbeid. Siden 1966 har også brødrene opplevd færre problemer i forkynnelsesarbeidet enn det de gjorde tidligere.

EN AV VENNENE I ARBEID PÅ SLOTTET

Når du nærmer deg Liechtensteins hovedstad, Vaduz, kan du ikke unngå å legge merke til slottet, som rager over de pene husene i byen. Dette slottet er ikke bare en levning fra gammel tid, men den regjerende fyrstens residens. Fyrstedømmet Liechtenstein er et konstitusjonelt, arvelig monarki med et demokratisk og parlamentarisk grunnlag.

Nå falt det seg slik at Amalija, en ung kvinne fra Jugoslavia som var interessert i Bibelens sannhet, fikk ansettelse på slottet. Hun kjente til Jehovas vitner fra sitt hjemland og hadde tilegnet seg en viss kunnskap fra Guds Ord. Det var vanlig at de ansatte var til stede når det ble fremført bønner i slottskapellet, og en ventet også at Amalija skulle være til stede, men på grunn av det hun hadde lært ut fra Bibelen, ønsket hun ikke å gå dit. «Hennes Høyhet vil ikke like det hvis du ikke blir med oss til kapellet,» sa hennes overordnede. «Men Gud vil ikke like det hvis jeg gjør det,» svarte hun. Og så fikk hun være i fred.

Men Amalija hadde et problem som ble større på grunn av språkvanskelighetene: Hvordan skulle hun komme i kontakt med Jehovas vitner? Hun tok boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis og gikk til den nærmeste jernbanestasjonen, som  ligger i Buchs i Sveits. Hun viste boken til dem som gikk forbi, og forsøkte ved hjelp av mange gester å finne ut hvor hun kunne få tak i de menneskene som distribuerte denne litteraturen. Men det var ingen som forstod henne. Skuffet skrev hun til sitt hjemland for å få hjelp, og gjennom avdelingskontorene fikk hun til slutt kontakt med brødrene.

Ettersom denne unge kvinnen var en dyktig og pålitelig arbeider, satte personalet på slottet stor pris på henne. I 1969 fikk hun derfor lov til å dra til Nürnberg for å overvære det internasjonale stevnet med temaet «Fred på jorden». Hun satte stor pris på å kunne overvære de jugoslaviske møtene på stevnet, og hun var en av de 5095 som ble døpt ved denne anledningen.

 EN MENIGHET BLIR OPPRETTET

Siden 1967 har den lille gruppen av Rikets forkynnere i Liechtenstein fått hjelp og støtte av et spesialpionerektepar, Oskar og Anni Hoffmann. De har trofast og med stor utholdenhet pløyd igjennom distriktet og sådd sannhetens sæd, og de har stelt og tatt hånd om de unge, voksende plantene. Høsten er nok ikke overveldende, men det er nå blitt opprettet en menighet i Schaan, og de 45 aktive vitnene kommer sammen i en vakker Rikets sal. Noen forkynnere fra Sveits hjelper menigheten ved å dekke behovet for eldste som kan ta seg av de forskjellige oppgaver.

Bror Hoffmann oppsummerer beretningen om arbeidet i fyrstedømmet Liechtenstein på denne måten: «Vi har holdt ut motstand fra presteskapets side og innblanding fra politiet. Den tiden er forbi. Nå blir vi stilt overfor en materialistisk tankegang og likegyldighet når det gjelder åndelige spørsmål, men våre trofaste brødre i Liechtenstein er fast besluttet på også å klare denne utfordringen.» Og det vil de helt sikkert gjøre, med Jehovas hjelp.

I RADIOEN — EN SJELDEN MULIGHET

Ettersom den protestantiske og den katolske kirke utgjør de viktigste religionssamfunnene i Sveits, har mindre trossamfunn sjelden vært å høre i radioen. Men vi hadde en anledning til å bli hørt i 1956.

Flere dissentermenigheter var blitt innbudt til en drøftelse i radioen med representanter for den evangelisk reformerte kirke, men vi var de eneste som tok imot innbydelsen. Kirken var representert ved en professor i teologi fra universitetet i Bern, en  rektor og en kvinnelig lærer. Selskapet var representert ved Alfred Rütimann og Fred Borys fra avdelingskontoret. Drøftelsen begynte med en kort beretning om Jehovas vitner etterfulgt av en kort tale av professoren. Så begynte en åpen diskusjon hvor forskjellige emner ble tatt opp.

Dette programmet ble sendt en lørdagskveld, altså på et svært gunstig tidspunkt. Resultatet var en spontan og klar respons i Jehovas vitners favør over hele landet. Det var tydeligvis ikke bare brødrene som var oppmerksomme og begeistrede tilhørere. Mengder av brev som kom til avdelingskontoret, roste den måten Jehovas vitner forsvarte seg på. Mange var rystet over den hånlige holdningen kirkens representanter la for dagen. Det som gjorde sterkest inntrykk, var at brødrene under hele diskusjonen stadig siterte Bibelen til støtte for det de sa, mens kirkens representanter ikke brukte Bibelen en eneste gang.

«Hatten av for Jehovas vitner!» utbrøt en mann som ringte til avdelingskontoret like etter sendingen. En annen sendte en kopi av sin utmeldelse av kirken, som var en følge av det han hadde hørt. Han skrev: «Endelig har jeg funnet det jeg har lett etter.»

Avisen Oberländer Tagblatt oppsummerte det hele slik: «Diskusjoner om fortolkning av Bibelen krever en god del av deltagerne. De må vise at deres kristendom er ekte og praktisk, og at de har evnen til å ta annerledes tenkende på rette måte. Representantene for den evangelisk reformerte kirke har ikke vist seg å være i stand til å klare dette. Vi beklager å måtte si at hvis vi skulle ta parti for en  av partene i debatten, ville det bli for representantene for sekten, Jehovas vitner.»

KRINGKASTET AV DEN FRANSKE RADIOSTASJONEN

De fransktalende brødrene var naturlig nok også svært interessert i å få avlagt et godt vitnesbyrd over radioen på sitt språk. En slik anledning kom søndag kveld den 20. desember 1970. Noen uker tidligere hadde Radio Sottens, den fransktalende sveitsiske radiostasjonen, satt seg i forbindelse med André Eiselé, tilsynsmannen for menigheten i Prilly. I en serie med sendinger om forskjellige sosiale og religiøse grupper i landet ble også Jehovas vitner intervjuet.

Bror Eiselé og to andre brødre og en søster deltok i drøftelsen. De besvarte spørsmål programlederen stilte om vårt forhold til Gud, til våre medmennesker og til samfunnet i sin alminnelighet. Siden dette var like før jul, ble betydningen av en ren tilbedelse, en tilbedelse som er ubesmittet av hedenske oppfatninger og skikker, understreket.

«Bare to dager etter denne drøftelsen ble jeg kontaktet igjen,» forteller bror Eiselé. «Programlederen foreslo å lage en annen sending, med personlige inntrykk og en redegjørelse for de indre konflikter en kristen blir stilt overfor fordi han inntar en nøytral holdning basert på Bibelens prinsipper. Jeg sa meg villig til å delta, og sendingen fant sted fredag den 8. januar 1971, mellom kl. 22.00 og 22.35.» Det var mange som gav uttrykk for at de satte pris på programmet, særlig søstre med menn som var imot sannheten. Disse mennene fikk et bedre inntrykk av Jehovas vitner og var ikke lenger så imot at deres  hustru var til stede på møtene eller deltok i den kristne tjeneste.

I TV OGSÅ

Ville det sveitsiske fjernsynsselskap noen gang legge så stor fordomsfrihet for dagen at det lot Jehovas vitner få komme på skjermen? Ved vårt internasjonale stevne i 1965 i Basel opplevde vi et gjennombrudd hva dette angår. I dagsnyttsendingene var det tatt med korte, men gunstige rapporter om dette stevnet. Siden da er intervjuer eller korte rapporter om områdestevnene blitt sendt i fjernsynet både på de tyske og på de franske kanalene. Selv om disse innslagene bare har vart i noen minutter, har de vakt interesse hos mange.

Den beste og mest detaljerte dekningen av Jehovas vitner i TV var på den italienske kanalen den 26. januar 1979. Programmet varte i 40 minutter og tok for seg mange sider ved vår kristne levemåte. Seerne fikk være med på familiestudiet i hjemmet til bror Soldati i Bellinzona, de ble tatt med på et stevne i Milano i Italia, og de fikk se hva vår organisasjon er opptatt med, ved et besøk på Selskapets avdelingskontor og trykkeri i Thun. Et interessant trekk ved programmet var et intervju med Teresa Medici fra Lugano, en søster som da var 98 år gammel. Denne søsteren var blitt døpt i en alder av 80 år og gav fortsatt modig uttrykk for sin overbevisning. Denne kjære søsteren døde i en alder av 102 år. Hun så med fast overbevisning fram til oppfyllelsen av Kristi løfter om en oppstandelse. — Joh. 5: 28, 29.

VÅRT STØRSTE STEVNE

Det største stevnet som noen gang er blitt holdt i  Sveits, er stevnet i 1965 med temaet «Sannhetens ord». Det var et internasjonalt stevne og ble holdt i Basel, en by på omkring 200 000 innbyggere. Stevnedeltagerne skulle blant annet bestå av flere tusen brødre fra den sørlige delen av Vest-Tyskland, og også fra Frankrike og andre europeiske land. Mellom 30 000 og 40 000 besøkende var ventet. Etter sveitsisk målestokk var dette et kjempestevne, og å forberede et slikt stevne var en utfordring.

«’Hvor skal vi innlosjere så mange tilreisende?’ var det første spørsmålet som dukket opp hos meg,» sier Hans Klenk, den sveitsiske områdetilsynsmannen som sammen med Karl Hägele, en områdetilsynsmann fra Vest-Tyskland, fikk i oppdrag å stå for organiseringen.

Programmet skulle avvikles på fem språk: tysk, fransk, italiensk, spansk og portugisisk. Dette var en stor begivenhet for de omkring 2000 brødrene fra Spania og Portugal, som til tross for at arbeidet fremdeles var forbudt i deres land, håpet på å få tillatelse til å reise til Sveits. Dessverre var det noen av dem som ikke klarte å komme av gårde fordi myndighetene fikk vite at de planla å overvære et kristent stevne, og nektet dem pass.

På det orienteringsmøtet som ble holdt i Basel god tid før stevnet skulle begynne, fikk omkring 800 forkynnere, deriblant noen fra den nærmeste delen av Vest-Tyskland, instrukser med hensyn til hvordan de skulle få tak i losji på hoteller, i sovesaler på skoler, på campingplasser og hos private i Basel og de omkringliggende mindre byene og landsbyene. De brukte 18 000 timer i dette arbeidet. Deres kjærlighet til brødrene og deres begeistring  hjalp dem til å klare oppgaven, og da stevnedeltagerne kom strømmende til, var det ikke en eneste som måtte sove under åpen himmel!

VÅR INNSATSVILJE VEKKER FORUNDRING

Det var nødvendig med en god del byggevirksomhet på stevneplassen, en stor sportsarena. Fem språkseksjoner gjorde det nødvendig med fem plattformer med alle de nødvendige installasjoner. Syttisju brødre og søstre bidrog med sin tid, sine krefter og sin viten. Frieda Hemmig var for eksempel på sin 65-årsdag med på å grave grøfter i forbindelse med at det skulle settes opp ekstra toaletter. Hun betrakter det fortsatt som et privilegium at hun har hatt en andel i slike kjærlighetsgjerninger til gagn for «hele samfunnet av brødre». — 1. Pet. 2: 17, NW.

Den mest forbausede mannen på stedet var sjefen for byens brannvesen. Han utbrøt: «Hvordan gjør dere dette? Her har dere en mengde ulønnede arbeidere, og i byen er det en akutt mangel på arbeidskraft trass i tilbud om høye lønninger.»

En av kretstilsynsmennene, bror Rohleder fra Vest-Tyskland, som hadde ansvaret for avdelingen for frivillig tjeneste, forklarte det ved å fortelle om en bror fra Australia som hadde reist i fire uker for å komme fram til stevnebyen. Da han kom til Basel, drog han straks til avdelingen for frivillig tjeneste for å tilby sine tjenester som rørlegger. Brannsjefen ristet på hodet: «Det er virkelig bemerkelsesverdig. Jeg kan ikke tro det! Det er ingen i dag som gjør noe uten å få betalt for det.» Han visste naturligvis ikke av erfaring hva Jehovas ånd kan utrette gjennom dem som lar seg bli brukt av Gud.

På stevnets siste dag, den 18. juli 1965, var hele  36 785 personer til stede og hørte det offentlige foredraget, «Verdensregjeringen på Fredsfyrstens skulder», som ble holdt av bror Knorr. Stevnet hadde i seg selv vært en demonstrasjon av hvordan Jehovas vitner allerede erfarer enhet og fred innen sine rekker. Antall tilstedeværende var fordelt slik: 29 827 i den tyske seksjonen, 3385 i den franske, 1340 i den italienske, 1886 i den spanske og 347 i den portugisiske seksjonen.

BEHOV FOR ET NYTT AVDELINGSKONTOR

Da bror Knorr besøkte landet i 1968, ble det truffet en viktig avgjørelse. Presidenten fortalte selv nyheten på et spesielt møte i Bern den 29. mai: Avdelingskontoret vil få et nytt Betel-hjem og en ny trykkeribygning! Det var et presserende behov for bedre fasiliteter, og brødrene var overbegeistret for denne nyheten. Den var et bevis for at Jehova hadde velsignet deres anstrengelser. En passende tomt ble funnet i Thun, omkring 32 kilometer fra den gamle Betel-bygningen i Bern. Denne tomten lå i vakre omgivelser, ikke langt fra Thunsjøen og med en storslagen utsikt mot Alpene. Betel-familien var overbegeistret!

Den 11. februar 1969 ble gravearbeidet påbegynt, og i slutten av mars var støpingen i gang. Nå gikk byggearbeidet raskt framover. Hele bygningen skulle være omkring to ganger så stor som den gamle. Den skulle ha fem etasjer, 53 soverom for familien og god plass til trykkeri, lager og kontorer. Mye av det innvendige arbeidet, for eksempel gulvleggingen og snekkerarbeidet, ble utført av brødre. For å forsterke gulvet i underetasjen ble det brukt 80 tonn armeringsjern. Av dette ble 50 tonn brukt  bare i betonggulvet i trykkeriet. Flere år senere viste det seg å være svært gunstig at trykkerigulvet var så solid laget.

EN NY ROTASJONSPRESSE

På grunn av det økende behovet for publikasjoner skulle det installeres en trykkpresse til i det nye trykkeriet. Det var en M.A.N.-rotasjonspresse på 35 tonn som Milan Miller fra Brooklyn hjalp oss med å sette opp. Vi hadde naturligvis også den gamle rotasjonspressen som Selskapet hadde kjøpt i 1924. Reinhard Pletscher arbeidet ved den i mange år. Han tok så godt vare på «sin» maskin at han brukte en del av sin fritid på å rengjøre den og polere den. Ja, han var så knyttet til den svarte pressen at enkelte i Betel-familien kom til å omtale den som «Reinhards svarte kone»! Søster Pletscher brydde seg ikke om det. Hun lo av det sammen med resten av familien. På grunn av at maskinen ble så godt vedlikeholdt og så grundig overhalt, holdt den i mange år etter at den var blitt flyttet til Thun. Den overlevde til og med bror Pletscher, som fullførte sitt jordiske løp i 1973.

VERDSETTELSE AV DET NYE BYGGET

Ved innvielsen av bygningen den 16. mai 1970 henledet bror Knorr oppmerksomheten på den viktige rolle bygninger spilte i tilbedelsen av Jehova i gammel tid: møteteltet i det gamle Israel og det praktfulle templet som Salomo bygde. Han sa: «Selv om dette nye Betel-hjemmet er innviet til den sanne tilbedelse, vil det ikke ha noen verdi hvis ikke alle de som bruker bygningen, gjør seg helhjertete anstrengelser for å fremme Jehovas arbeid på jorden.»

 Betel-familien var svært takknemlig for det nye hjemmet og den nye arbeidsplassen de hadde fått, og over 4000 andre brødre og interesserte benyttet anledningen til å besøke det nye Betel de to weekendene i oktober det året da det ble holdt åpent hus. En søster sa: «Vi ble veldig imponert over den vakre bygningen og det store trykkeriet, og tanken på at ikke bare vi her i Sveits, men også brødre i mange andre land skulle få åndelig føde fra dette stedet, gjorde oss meget glade.»

Typisk for den levende interesse og den store gavmildhet som ble vist for å innfri de økonomiske forpliktelser i forbindelse med dette nye bygget, var dette brevet som en ung søster skrev:

«Kjære brødre!

Jeg er nettopp ferdig med min læretid. Som en påskjønnelse for de gode resultater jeg oppnådde, fikk jeg en belønning i form av en bestemt pengesum, noe som gjorde meg svært glad. Ettersom jeg ikke kan finne noen bedre måte å bruke disse pengene på enn å la dere bruke dem til byggingen av det nye Betel i Thun, vedlegger jeg 80 sveitserfranc [350 kroner].

Forent med dere i tjenesten for Jehova sender jeg de kjærligste hilsener.

Deres søster

Marie-Louise»

UTHOLDENHET — ET KRAV

Her i Sveits kommer folk vanligvis ikke straks i sannheten når de har et bibelstudium. Vi må vise stor tålmodighet og utholdenhet. Erfaringen viser at et bibelstudium i de fleste tilfelle først kan bli opprettet etter at folk har fått tillit til forkynneren. De  må være overbevist om at vi er oppriktig interessert i deres ve og vel. Grete Schmidt, som i lang tid har vært spesialpioner, forteller en opplevelse som viser det:

«For noen år siden kom min mann og jeg i kontakt med en vennligsinnet tsjekkisk familie som bodde i Luzern. Fruen var lærer, og hennes mann var roer i toppklasse. Begge var blitt oppdratt som ateister, men de likte likevel å diskutere. Men når slike emner som Gud eller Bibelen ble nevnt, smilte de bare. . . . Etter en tid sluttet vi å besøke dem.»

To—tre år gikk. Da kom det en artikkel i Vakttårnet (1. desember 1976 på norsk) om en bror som hadde vunnet gullmedalje som løper i de olympiske leker i Tokyo. «Da jeg leste denne artikkelen,» fortsetter søster Schmidt, «kom jeg til å tenke på det tsjekkiske ekteparet, for mannen hadde vunnet sølvmedalje i den samme olympiaden. Jeg bestemte meg derfor for å besøke denne familien igjen med dette bladet. Først snakket de om idrett, og jeg bare hørte på. Under senere besøk snakket jeg om og om igjen om Bibelen.»

Hvordan reagerte ekteparet? «Unnskyld, fru Schmidt, De må ha glemt at vi er ateister.»

«Likevel fortsatte jeg å besøke denne hyggelige familien. Jeg følte på en måte at det var noe som ikke var som det skulle være. Til slutt skjønte jeg at de hadde familieproblemer. De snakket allerede om skilsmisse.»

Søster Schmidt viste dem ut fra Bibelen hvordan de kunne løse slike problemer. Paret ble overrasket over den praktiske veiledning som Bibelen gir, og de gikk nå med på å ha et bibelstudium. Deres ekteskap  ble stadig bedre. Til slutt tok de imot sannheten, og de ble døpt våren 1979. Hvordan føler bror Jiri Lundák det nå?

«Før klarte jeg ikke å høre slike ord som ’hellig’ og ’engel’. De skar meg i ørene. Jeg ville heller ikke høre noe om møter. Men nå er alt annerledes. Fritiden min tilhører Gud og min familie. Vi har også gjort forandringer når det gjelder venner. Nå vet jeg hvor betydningsfulle møtene er. Jeg har lært å påta meg mitt ansvar som far, og vi har et lykkelig familieliv. Jeg takker stadig Jehova for at vi fikk lære å be, og at han rakte oss sin hånd før vi søkte ham.» Ja, utholdenhet bringer gode resultater.

USEDVANLIG MANGE DÅPSKANDIDATER ER UNGE MENNESKER

I 1975 fremstilte 1138 seg for å bli døpt ved våre kretsstevner og områdestevner, som ble holdt på fire språk. Dette var et nytt høydepunkt. I de årene som fulgte, gikk antallet ned, men blant de 560 som gjennomsnittlig blir døpt hvert år, er det usedvanlig mange unge mennesker. Noen av dem må kjempe hardt for å løsrive seg fra familietradisjoner, men det er trosstyrkende å se den oppriktighet de viser. Hør i denne forbindelse hva en ung mann forteller:

«Jeg inntok en forfriskning på en restaurant da en tysk turist spurte om plassen ved siden av meg var ledig. Da jeg svarte bekreftende, satte denne damen seg ned, og vi begynte straks å snakke sammen. Hun sa at hun hadde mye å gjøre med unge mennesker, for hun arbeidet ved universitetet i Konstanz i Vest-Tyskland. Hun påpekte hvor viktig det er å vise de unge den beste måten å leve livet på. Jeg måtte bare være enig med henne i det, for jeg var  klar over hvor mange unge som lå under for alkohol og narkotika. Til slutt fortalte hun meg om en interessant bok for unge mennesker med tittelen ’Ungdomstiden — benytt den på beste måte’. Hun var lei for at hun ikke hadde den med seg, men lovte å skaffe meg den. Og det gjorde hun, men siden jeg hadde det veldig travelt, gav hun meg bare boken og sa at hun måtte dra tilbake til Vest-Tyskland nå, men at noen andre ville komme og drøfte boken med meg.

En bror kontaktet meg, og etter kort tid begynte jeg ikke bare å studere, men også å overvære alle møtene. Min kjærlighet til Jehova ble stadig større. Mitt liv hadde fått en mening, og jeg hadde plutselig fått mange nye venner. Jeg forstod at det var nødvendig å komme meg ut av ’Babylon den store’. I februar 1979 bestemte jeg meg for å melde meg ut av kirken. Ettersom jeg ikke bodde hjemme, var det ingen som hindret meg i å sette denne avgjørelsen ut i livet.

Men da jeg underrettet foreldrene mine om dette, ble de rasende! De telefonerte og spurte om jeg var blitt gal. De forsøkte alt for å få meg til å ombestemme meg. Jeg forklarte vennlig at jeg forstod hvor nødvendig det er å tjene den eneste, sanne Gud, og at jeg ville holde fast ved min oppfatning. Dagen etter kom min far, og han sa: ’Din lømmel! Du har vær så god å bli med meg hjem!’ Kan du skjønne hvordan jeg følte det?»

Hvordan gikk det med vår unge venn? Han måtte følge sin far til presten, som forsøkte å overtale ham til å ombestemme seg. Men presten var ikke villig til å drøfte noen skriftsteder fra Bibelen. Foreldrene  bestemte seg da for å sende ham til en katolsk skole. Hva syntes han om det?

«Jeg var svært nedtrykt, men jeg satte min lit til Jehova i samsvar med Salomos ord: ’Stol på [Jehova] av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne.’ (Ordsp. 3: 5, 6) Til å begynne med var det veldig vanskelig. Hver søndag måtte jeg gå i kirken, men jeg satt der og bad til Jehova mens de andre deltok i sin tilbedelse. Jeg fikk mange anledninger til å avlegge et vitnesbyrd, og når det var møtetid, foretok jeg personlig studium på skolen. Etter omkring tre måneder sa presten seg enig i at det ikke tjente noen hensikt å fortsette å tvinge meg til å gå i kirken. Senere fikk jeg lov til å være borte fra skolen hele søndagen. Kan du gjette hvor jeg drog?»

Under en av samtalene med abbeden tilbød den unge mannen ham bladene. Abbeden spurte ham da om han ville tale til tre klasser over emnet Jehovas vitner. På den måten fikk han anledning til å avlegge et vitnesbyrd for 90 elever og levere litteratur til dem. To klasser hadde så mange bibelske spørsmål at han fikk bruke to timer til å besvare dem.

Vår unge bror avslutter sin beretning på denne måten: «Ved slutten av året takket til og med mine overordnede meg og sa at de aldri hadde hatt en så flittig elev. I dag gleder jeg meg over å leve et liv som har mening, og det har Jehova gitt meg gjennom sin jordiske organisasjon. Sommeren 1980 ble jeg døpt på områdestevnet i Zürich, og nå har jeg mange gleder i pionertjenesten. Jeg takker Jehova for hans barmhjertighet og miskunnhet!»

 ET TILBYGG TIL DET NYE BETEL

Etter bare noen få års virksomhet ved vårt nye Betel viste det seg at vi trengte mer plass på grunn av at produksjonen økte. Vi trykte nå tidsskrifter på seks språk og nådde et høydepunkt på 31 millioner eksemplarer i 1975. Som følge av at Jehovas vitners arbeid var blitt juridisk anerkjent i Spania i 1970, trengte forkynnerne et stort opplag av tidsskriftene på spansk, for de kunne nå delta i større og større utstrekning i de vanlige grener av felttjenesten. Vi hadde det privilegium å skaffe dem forsyninger. Det samme var tilfellet med Portugal da arbeidet ble offisielt anerkjent der i desember 1974. Vi hadde allerede trykt tidsskriftene våre på fransk, tysk, engelsk og italiensk. Fra 1981 trykte vi også tidsskriftene på gresk og tyrkisk, slik at vi trykte i alt 15 utgaver i måneden på åtte språk. Senere begynte vi å trykke kvartalsutgaven av Våkn opp! på tyrkisk.

«Alt dette krevde plass,» forklarer Lars Johansson, som nå har overoppsynet med trykkeriet. «Vi fant det derfor formålstjenlig å bruke en del av hagen for å kunne føre opp et tilbygg til vårt Betel-kompleks. Det skulle bestå av et stort lager for papir og ha plass til en bedre utstyrt ekspedisjon. Vi forutså også at det ville bli behov for flere boligrom. Denne nye bygningen skulle derfor ha boligrom til ytterligere 12 personer.» I februar 1978 ble dette tilbygget innviet.

NYE TRYKKEMETODER TAS I BRUK

Apostelen Paulus’ ord: «Denne verdens scene skifter» får særlig sin anvendelse på den gamle tingenes ordning her på jorden, men de kan også anvendes på  trykkemetodene. (1. Kor. 7: 31, NW) Vi hadde hørt om de moderne trykkemetoder som var blitt tatt i bruk i Selskapets trykkerier i De forente stater og andre steder i den hensikt å holde tritt med den utvikling som fant sted overalt i verden, og vi lurte på når det ville bli vår tur.

Forberedelsene begynte vinteren 1980/1981. En ny grafisk avdeling ble gradvis bygd opp i tilbygget til Betel. Først ble Vår tjeneste for Riket fremstilt på fire språk ved hjelp av fotosetting, og i juli begynte vi å trykke de greske utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! på vår nye offsetpresse.

Så fikk vi vår første ombygde offsetrotasjonspresse fra Brooklyn i juni 1982. For å få plass til den ble vårt «gamle slagskip» — en rotasjonspresse som ble kjøpt i 1924 — demontert og hogd  opp. Den hadde trykt utallige millioner av eksemplarer av bladene våre i løpet av de 58 årene den ble brukt.

Så fikk vi høre fra Brooklyn at enda en ombygd rotasjonspresse skulle sendes til avdelingskontoret i Sveits. Hvor glade var vi ikke da for at gulvet i trykkeriet ble gjort så solid da vi bygde vårt avdelingskontor i Thun! Denne pressen fikk vi i desember 1983. Trykkeriet vårt var nå godt utstyrt og kunne fremstille tidsskrifter på åtte språk som kunne bli distribuert eller brukt personlig av våre brødre i nesten 100 forskjellige land.

DE ER VILLIGE TJENERE

Vi gleder oss over å se at den pionerånd som gjør seg gjeldende i Jehovas synlige organisasjon, også har nådd mange av våre brødre og søstre i Sveits. I mange år hadde antall pionerer i dette landet vært et av våre svake punkter, men siden 1980 har antallet av alminnelige pionerer gått opp fra 101 til et høydepunkt på 271. I tillegg til disse kommer 64 spesialpionerer (deriblant to i Liechtenstein og tre misjonærer i Sveits). Vi håper at mange flere vil bli tilskyndt til å ta opp denne tjenesten i løpet av den korte tid som er igjen. — 1. Kor. 7: 29.

At mange flere skulle ønske å være opptatt i denne heltidstjenesten, men ikke er i stand til det, fremgår av det økende antall som benytter anledningen til å tjene som hjelpepionerer. I mai 1986 hadde vi et høydepunkt på 1117 forkynnere som deltok i denne tjenesten, sammenlignet med 361 i 1980. Vi betrakter dette som et bemerkelsesverdig fremskritt.

Dittingen menighet er et godt eksempel på hvordan  de eldstes positive holdning bidrar til denne produktive utviklingen. Samuel Hurni presenterte 15 hjelpepionerer på podiet under kretsstevnet i Basel i 1985. Han sa: «Vår menighet består av 26 døpte forkynnere, og 57 prosent av dem, det vil si 15, var hjelpepionerer enten i mai eller i september eller i begge disse månedene.» Han forklarte at de eldste ble enige om at de selv skulle ta ledelsen i denne virksomheten. Så henvendte de seg til andre medlemmer av menigheten og sa: «De eldste skal være hjelpepionerer i mai. Har du lyst til å forsøke å være det sammen med oss?» Noen av forkynnerne var så glad for at de eldste mente at de var kvalifisert til å ta del i denne tjenesten, at de begeistret forsøkte det. At de i fellesskap gjorde seg slike anstrengelser, har brakt gode resultater og ført til velsignelse for hele menigheten. Alle ble styrket og oppglødet av den ånd disse glade pionerene la for dagen. — Sal. 110: 3.

ENHETEN BEVARES TRASS I SPRÅKFORSKJELLER

Et fremtredende trekk ved Jehovas vitners organisasjon i Sveits er de mange språkforskjeller og andre ulikheter. Et av de viktigste mål avdelingskontorets utvalg har, er å bevare enheten og sørge for at brødrene går forent framover.

Å opprette fremmedspråklige menigheter krever at en gjør seg store anstrengelser. Å dra omsorg for dem innebærer slikt administrativt arbeid som det å føre korrespondanse med menigheter og kretstilsynsmenn, analysere rapporter, koordinere og organisere stevner, sende ut informative brev, gi veiledning med tanke på felttjenesten og skaffe til veie  publikasjoner og mye mer på alle de fire språkene — tysk, fransk, italiensk og spansk. Ettersom ikke alle brødrene på avdelingskontoret taler disse språkene, må det utføres en hel del oversettelsesarbeid.

Det økende antall utlendinger utgjorde en utfordring for forkynnerne i felttjenesten. Skulle de bare gå forbi dørene til disse menneskene og unnskylde seg med at det var umulig å kommunisere med dem? Eller ville de i det minste finne ut hvilken herkomst de var av, og skaffe dem en publikasjon på deres språk? Noen våkne forkynnere gjorde mer enn det. De lærte et nytt språk for å kunne hjelpe disse menneskene. — 1. Tim. 2: 4.

I tillegg til de språkgrupper som allerede er nevnt, er det også jugoslaver, portugisere, grekere og tyrkere, foruten tamiltalende og vietnamesiske flyktninger. Det blir forkynt for alle disse, og mange av dem viser ekte interesse, og noen har allerede stilt seg på Jehovas side. Ja, ettersom det finnes mennesker fra mange land som bor i Sveits, føler vi det som om vi har et misjonærdistrikt like utenfor stuedøren!

I BETEL-FAMILIEN ER DET OGSÅ ULIKHETER

Vår Betel-familie har omkring 65 medlemmer. Fordi avdelingskontoret i Sveits er et av de eldste avdelingskontorer, har vi noen medlemmer fra tidligere tider som har vært som støtter i vårt team. Besøkende blir ofte imponert over å se det relativt store antall veteraner. Vi vil gjerne presentere deg for de 12 brødre og søstre som er over 65 år. (Se side 215.) De har til sammen tjent ved Betel i 552 år eller gjennomsnittlig 46 år hver.

 De er alle fortsatt flittige arbeidere. Her er noen få eksempler: Lydia Wiedenmann, som er 87 år gammel, dekker bordene hver dag; Jules Feller, som er 86 år, arbeider i resepsjonen; Arnold Rohrer, som er 86 år, steller med de mange syklene våre; Paul Obrist, som er 81 år, arbeider på kontoret; Willi Diehl, som er 75 år, tjener som koordinator for avdelingskontorets utvalg.

To kjære brødre som nylig fullførte sitt jordiske løp, er ikke med på dette bildet. Det er David Wiedenmann, som døde i en alder av 82 år, og som inntil da var med i avdelingskontorets utvalg og var et godt eksempel for oss ved sitt likeframme og tilfredse vesen, og Gottfried Feuz, som døde i en alder av 88 år, og som hadde brukt 63 år i heltidstjenesten. I sine siste leveår var han en samvittighetsfull medarbeider på abonnementsavdelingen og vil lenge bli husket for sin vennlighet.

Det kan virkelig sies om disse brødrene og søstrene: «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei.» (Ordsp. 16: 31, NW) Deres lange erfaring gjør at de er verdifulle for de yngre medlemmene av familien. Aldersforskjell hindrer dem så visst ikke i å samarbeide i enhet; det gjør heller ikke språkforskjellene. Her på Betel har vi representanter for tre av de offisielle språkene. Dette er spesielt merkbart under drøftelsen av dagsteksten og familiens Vakttårn-studium, da en kan høre kommentarer på tre språk.

NYTT UTSTYR PÅ BETEL

De fleste av Jehovas vitner som lever nå i det 20. århundre, er klar over at de tekniske fremskritt i de senere år har vært overveldende. Jehova har  uten tvil sørget for at slikt moderne utstyr er blitt tilgjengelig for at ’dette gode budskap om riket skulle bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene’, og det innen bare en generasjons levetid. — Matt. 24: 14, 34, NW.

Vi kan derfor forstå hvorfor Selskapet gjør så god bruk av datateknologien. Avdelingskontoret i Sveits ble utstyrt med MEPS (flerspråklig elektronisk fotosatssystem) i juli 1983, og vi fortsetter å lære å effektivisere vårt arbeid ved hjelp av dette allsidige systemet. Den store arbeidsmengden på vår abonnementsavdeling er blitt redusert til en forholdsvis enkel virksomhet hvor det benyttes noen få personlige datamaskiner. Også i ekspedisjonsavdelingen har datamaskinen forenklet arbeidet.

Mye av den trykkingen vi pleide å utføre for andre avdelingskontorer, er på den annen side nå blitt overtatt av disse avdelingskontorene, ettersom de har fått nye bygninger og offsetrotasjonspresser. Noen av fordelene ved denne desentraliseringen er at en sparer tid og fraktomkostninger. I øyeblikket er opplaget av hver utgave som vi trykker, blitt betraktelig redusert, men vi trykker fortsatt regelmessig 12 forskjellige tidsskrifter på seks språk.

På grunn av denne utviklingen har flere medlemmer av vår stab ved avdelingskontoret fått anledning til å ta opp forkynnelsesarbeidet på heltid, og vi gleder oss over det utmerkede arbeid de rapporterer. Det er åpenbart at Jehova velsigner dem som lar seg bruke i en hvilken som helst gren av tjenesten, og at han i sin faderlige kjærlighet drar omsorg for dem.

 OMRÅDESTEVNER MED ET INTERNASJONALT PREG

Da Selskapet opplyste at det ville bli spesielle arrangementer i forbindelse med områdestevnene i 1985, var vi spent på å få vite hva som var planlagt. Da vi ble underrettet om det, fikk vi det travelt med å tilrettelegge områdestevner med temaet «Bevar din ulastelighet» for den tyske og den franske språkgruppen. Disse stevnene skulle bli besøkt av utenlandske stevnedeltagere.

Ettersom den engelsktalende gruppen ville bli spesielt stor, planla vi et engelsk program for alle fire dagene, og det skulle avvikles samtidig med det tyske stevnet i Zürich i dagene fra 1. til 4. august. Noen brødre fra De forente stater, Canada og Storbritannia og en rekke engelsktalende brødre som bor i Sveits, var villige til å påta seg oppgaver som talere. Dette gjorde det mulig for oss å avvikle alle programpostene, bortsett fra skuespillene, som våre utenlandske stevnedeltagere kunne overvære i den tyske seksjonen. På det franske stevnet i Genève var ikke det engelske programmet så omfattende. Men på begge stevnene kunne våre lokale brødre glede seg over å lytte til begeistrede rapporter fra stevnedeltagere fra forskjellige land.

Før og etter programmet, spesielt i bespisningsavdelingen, hadde de sveitsiske og utenlandske brødrene anledning til å snakke sammen. Det var hjertevarmende å se hvordan mange anstrengte seg for å bygge bro over språkbarrieren ved å friske opp engelsken eller tysken som de hadde lært på skolen. De gjorde seg forståelige for hverandre, om ikke med ord så i det minste ved hjelp av gester, omfavnelser  eller uttrykket i øynene. Det var en demonstrasjon av ekte brorskap som bare Guds ånds frukt kjærlighet kan frembringe, for den «er det bånd som binder sammen og fullender». — Kol. 3: 14.

Mange av de nesten 1800 utenlandske stevnedeltagerne gikk sammen med de sveitsiske forkynnerne i forkynnelsesarbeidet og viste derved interesse for den felttjeneste deres brødre utfører her. De fleste av dem besøkte også vårt Betel-hjem og trykkeri, noe som var svært oppmuntrende for oss.

Fra de brødrene som overvar stevnet i Genève,  fikk vi en rørende avskjedshilsen, hvor det blant annet het: «Vi vil ikke forlate dere uten å nevne at det vi i første rekke vil huske, ikke er de høye fjellene eller de dype innsjøene deres, men vi vil for alltid huske deres store kjærlighet til vår opphøyede Skaper og deres trofasthet når det gjelder å følge vår Fars rettferdige prinsipper. Vi er blitt oppmuntret av deres faste beslutning om å bevare deres ulastelighet.

De anstrengelser dere har gjort dere for å snakke med oss trass i språkbarrieren, er blitt høyt verdsatt.

Vi kommer aldri til å glemme de vennlige og smilende ansiktene deres som fikk oss til å føle oss hjemme og velkommen. Ja, ’hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen’! Og hvor takknemlige vi er for å kunne tilhøre denne verdensomfattende familie av brødre!» — Sal. 133: 1.

Vi har således mange glade minner fra områdestevnene i 1985, hvor det i alt var 20 601 til stede. Vi følte oss alle oppmuntret til å gå på, skulder ved skulder sammen med våre brødre verden over og bevare vår ulastelighet overfor Jehova og Kristus Jesus, samtidig som vi ser fram til andre gledebringende anledninger da vi kan nyte kristent fellesskap.

FAST BESTEMT PÅ Å FORTSETTE

Vi har sammen kastet et tilbakeblikk på 95 år med teokratisk virksomhet i Sveits, helt fra bror Russells første besøk i 1891 og fram til i dag. Fra en liten, ubetydelig bekk har det voksende sannhetens vann nådd inn i alle daler og høyt opp til isolerte alpehytter i fjellene. Når vi besøker hjemmene i byene,  skjønner folk ofte at vi er Jehovas vitner allerede før vi har begynt å snakke. Rikets budskap er blitt utbredt, og folk har fått høre det. Men de fleste føler seg trygge og er tilfreds med sin egen situasjon, og de bryr seg lite om det som de betrakter som noe umulig: varig fred på jorden under Guds rike.

Men de anstrengelser Jehovas tjenere har gjort seg, har likevel ikke vært forgjeves. Selv om mange som har tjent Jehova en tid, har vendt tilbake til verden, er vi glad for at vi nådde et høydepunkt på 13 659 lojale forkynnere av Riket i mai 1986 (deriblant 42 i Liechtenstein). Ved minnehøytiden i 1986 var det 25 698 til stede (deriblant 82 i Liechtenstein), og dette gir løfte om ytterligere økning så lenge Jehovas tålmodighet vedvarer. Det er interessant å merke seg at mange — kanskje halvparten — av forkynnerne er utlendinger som har kommet til Sveits for å forbedre sin materielle situasjon, og som uventet fant åndelige rikdommer. Mange forkynnere har vendt tilbake til sine hjemland og bidrar til å fremme Rikets arbeid der. Utbredelsen av det gode budskap om Riket er således blitt fremmet i disse landene, og de sveitsiske vitnene føler seg privilegert over at de har hatt en andel i dette.

I Jesaja 56: 6 blir de som tilhører den ’store skare’, omtalt som «fremmede som har sluttet seg til [Jehova], som vil tjene [Jehova] og elske hans navn og være hans tjenere». De tusener av dem som bor i Sveits, er fast besluttet på å fortsette å tjene Jehova sammen med de 73 medlemmene av den salvede rest som fortsatt er her og i Liechtenstein, og de vil i forening kunngjøre håpet om Riket for alle som er villige til å høre.

 [Kart på side 114]

(Se den trykte publikasjonen)

SVEITS OG LIECHTENSTEIN

FRANKRIKE

VEST-TYSKLAND

SVEITS

Bern

Schaffhausen

Basel

Rhinen

Bodensjøen

Brugg

Zürich

Sankt Gallen

Thalwil

Aare

Les Convers

Zug

Buchs

Neuchâtel

Luzern

Ragaz

Payerne

Steffisburg

Yverdon

Fribourg

Thun

Prilly

Lausanne

Genèvesjøen

Gstaad

Aigle

Rhône

Genève

Bellinzona

Lugano

LIECHTENSTEIN

Schaan

Vaduz

ØSTERRIKE

ITALIA

SPRÅK

Tysk

Fransk

Italiensk

Retoromansk

[Bilde på side 119]

Adolf Weber, som brakte budskapet om Riket til sitt hjemland i 1900

[Bilde på side 130]

Brødre som bruker «fredsklokken» på et hestekjøretøy i Zürich for å vekke interesse for bladet «Den Gylne Tidsalder»

[Bilde på side 135]

Avdelingskontoret og trykkeriet i Sveits fra 1925 til 1970

[Bilde på side 136]

Martin C. Harbeck (stående med sin kone) og J. F. Rutherford

[Bilde på side 145]

Heinrich Dwenger, som utførte Betel-tjeneste fra 1910 til 1983, i abonnementsavdelingen i Thun

[Bilde på side 149]

Forsiden av det spesielle nummeret av «Den Gylne Tidsalder» som inneholdt fakta om det minneverdige stevnet i Luzern

[Bilde på side 159]

Franz Zürcher, som var avdelingstilsynsmann fra 1940 til 1953

[Bilde på side 161]

Jules Feller begynte sin Betel-tjeneste i 1924 og er fremdeles aktiv i en alder av 86 år

[Bilde på side 183]

Willi Diehl, avdelingsutvalgets koordinator, og hans kone, Marthe

[Bilde på side 193]

Slottet, Liechtensteins kjennemerke

[Bilde på side 208]

Betel-hjemmet, kontoret og trykkeriet i Thun

[Bilde på side 215]

Tolv veteraner i Betel-familien, som gjennomsnittlig har vært 46 år i heltidstjenesten. Fra venstre: Lydia Wiedenmann, Marthe Diehl, Jules Feller, Willi Diehl, Paul Bigler, Martha Bigler, Paul Obrist, Ernst Zedi, Hans Russenberger, Arnold Rohrer, Johannes Förster, Josefine Förster