Trinidad og Tobago

DA Colombus oppdaget Trinidad, 31. juli 1498, så han tre fjelltopper sørøst på øya. Det sies at de fikk ham til å tenke på treenigheten, og at øya siden da har hett Trinidad. (Trinidad betyr treenigheten.) Arawakene  og de karibiske indianerne hadde naturligvis oppdaget øya flere hundre år tidligere, og for dem var dette «kolibriens land».

Det samme året oppdaget Columbus også naboøya Tobago, som noen kaller «Robinson Crusoe-øya» fordi de tror at det var her handlingen i Defoes roman utspant seg. Navnet Tobago skriver seg antagelig fra det navnet indianerne gav øya, Tavaco eller Tobaco (tobakk), som henspilte på en plante som de dyrket og gjorde utstrakt bruk av.

Disse øyene ligger lengst sør i den øyrekken som strekker seg fra Puerto Rico til Sør-Amerika. Trinidad ligger rett utenfor kysten av Venezuela, ved elven Orinocos munning, og Tobago drøye 30 kilometer nordøst for Trinidad. Dette er små tropeøyer som er vakkert grønne størsteparten av året. Terrengforholdene er preget av kontraster — forrevne fjell med vakre daler, fruktbare sletter og sandstrender. Tobago er kjent for sine rev og sine fascinerende korallformasjoner.

EN VIRKELIG KOSMOPOLITISK BEFOLKNING

Selv om det ble dyrket mye tobakk her opprinnelig, tok etter hvert kakaoplantasjene overhånd. Deretter ble de fortrengt i betydning av de store sukkerplantasjene, som spanske, franske og engelske sukkerbaroner eide. For å få arbeidskraft til plantasjene innførte de tusener av afrikanske slaver. Da plantasjeeierne til slutt måtte gi etter for et tiltagende press og sette slavene fri, brakte de tusener av indere inn i landet på spesielle arbeidskontrakter med harde vilkår for arbeiderne. Trinidad har i dag en befolkning på over en million. Av disse er det omtrent like mange av afrikansk og indisk opprinnelse, mens  langt færre har sine røtter i Europa og Kina og Midt-Østen. Disse gruppene har i stor utstrekning blandet seg ved ekteskap, og det har ført til at befolkningen virkelig er kosmopolitisk. Storbritannia styrte øyene som kolonier fram til 1962, da de oppnådde uavhengighet.

Mange religioner er representert her, deriblant hinduismen, muhammedanismen og de større trosretningene innen kristenheten. Befolkningen er vennlig og hjertelig. Men også her blir det begått voldshandlinger, som det er så mange av nå i de siste dager.

ARBEIDET MED Å SÅ SANNHETENS SÆD KOMMER I GANG

Forkynnelsen av det gode budskap om Riket blant denne befolkningen av blandet etnisk opprinnelse kom i gang i 1912. Forkynneren var amerikaneren Evander J. Coward. Selskapet Vakttårnets daværende president, Charles Taze Russell, hadde sendt bror Coward til øyene i den uttrykkelige hensikt at han skulle forkynne Bibelens sannhet der, og det gjorde han. Han var svært aktiv i flere år. Han opprettet klasser av bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden, og de ble organisert med tanke på at de skulle holde regelmessige møter og forkynne Guds Ords sannhet for alle som hadde hørende ører.

Det er ikke mange av dem som lever nå, som personlig hørte E. J. Coward. Men Ragbir Boland Gowrie, som døde i begynnelsen av 1986, husket ham, og han kunne fortelle: «Bror Coward talte om enden på hedningenes tider. Foredraget ble annonsert både ved det talte ord og ved en stor traktat som ble delt ut. Han var en nokså stor og velbygd mann.  Han hadde en maskulin røst og gjorde utstrakt bruk av betoning og modulasjon. Han hadde for vane å knipse med fingrene for å understreke et poeng.» En annen bror som også er død nå, sa: «Han lignet mannen på Quaker Oats-pakkene [en amerikansk frokostblanding]. Han hadde langt hår i nakken.»

Coward talte i alle de viktigste byene på Trinidad. Salene var fullpakket av folk som kom for å høre ham legge fram Bibelens sannheter om helvete, sjelens udødelighet, jordens framtid og andre emner. The Mirror trykte noen av foredragene hans eller deler av dem. Port of Spain Gazette rettet imidlertid kraftige angrep mot ham. Men han klarte seg. Det ble et skille mellom dem som bare var nysgjerrige, og dem som oppriktig søkte sannheten, og snart ble det organisert en bibelstudiegruppe som regelmessig kom sammen hjemme hos Gilbert L. Talma i Port of Spain. Det tok ikke lang tid før rommet var blitt for lite, så i 1912 leide de Foresters Lodge i Philip Street. Dette møtestedet ble brukt av Jehovas vitner i 62 år.

«BIBEL»-BROWN ARBEIDER SAMMEN MED E. J. COWARD

Samme år kom jamaicaneren William R. Brown til Trinidad for å hjelpe til med utbredelsen av det gode budskap. I cirka ti år arbeidet han sammen med sin kone og også i en tid sammen med bror Coward og gjennomarbeidet mye distrikt på Trinidad, Tobago og naboøyene. Det skulle gå mange år før det ble opprettet et avdelingskontor som førte organisert tilsyn med arbeidet, men både Coward og ekteparet Brown besøkte og styrket de små gruppene som hadde begynt å vokse fram. I 1923 fikk så bror Brown og hans kone et nytt spennende distrikt i Vest-Afrika, og det var der bror Brown fikk navnet «Bibel»-Brown.

 Et av de mange stedene hvor bror Coward holdt foredrag, var Tunapuna. William A. Jordan, overlæreren ved den anglikanske skolen der, bestemte seg for å overvære et av Cowards foredrag for å overbevise seg selv om at det Coward lærte, var feilaktig. Han rustet seg med skriftsteder for å gjendrive det Coward sa. Men til hans store overraskelse og bestyrtelse innledet Coward foredraget med å lese Åpenbaringen 21: 8, nettopp det skriftstedet som var Jordans beste bevis for helveteslæren. Ettersom Jordan var en ærlig og ydmyk mann, innrømmet han at det Coward sa, var Bibelens sannhet. Og dette gjorde han personlig overfor Coward etter foredraget.

Etter hvert som Jordan gjorde fremskritt i sannheten, forstod han at det ikke var bra at han holdt gudstjenester i den anglikanske kirke, og at han var overlærer ved den anglikanske skolen. Han følte at han måtte treffe en avgjørelse. På grunn av sviktende syn ble han på dette tidspunkt tvunget til å søke permisjon. I bønn til Gud lovte han at hvis han fikk synet tilbake og kunne gjenoppta arbeidet, skulle han si opp den første dagen han gikk tilbake på jobben. Han gjorde nettopp det en dag i mars 1915. Fra da av kunne han lede den nyopprettede gruppen av bibelstudenter i Tunapuna.

I EN KOLONI FOR SPEDALSKE

Den unge Arthur Guy hadde lest Cowards foredrag i The Mirror og var blitt oppriktig interessert. Han forteller: «Jeg bestemte meg for å skrive til bror C. T. Russell. Han sendte brevet mitt til bror E. J. Coward, nettopp ham som hadde holdt de foredragene jeg hadde lest. Bror Coward befant seg da på Barbados. Han skrev til meg og sa at han hadde fått brevet  mitt, og at han var overbevist om at jeg var innviet. Jeg skulle snart få besøk av brødrene Talma og Ferreira. Jeg ble svært begeistret.» Etter et par dager ble løftet oppfylt.

Arthur gjorde fine fremskritt i sannheten. Snart gikk han på møtene. Så kom en stor prøve. Det viste seg at han var spedalsk, og han ble sendt til en koloni for spedalske, ikke bare for et par uker, men for en årrekke. Han begynte straks å fortelle de andre pasientene om sin nyfunne tro. Det ble arrangert en debatt mellom ham og en katolikk som het Paul. Paul brukte katekismen, men henviste ikke til et eneste skriftsted. Så var det Arthurs tur. Han forteller:

«Jeg begynte med å minne tilhørerne om at samtalen ikke skulle være basert på det vi hadde lært eller trodd, eller hva katekismen sier, men på Bibelen. ’La oss høre hva Bibelen sier om dette emnet,’ sa jeg og siterte 1. Mosebok 2: 7. Jeg brukte så en illustrasjon. ’Hvis Brown drog til England for å studere medisin, bestod eksamen og fikk sitt diplom, ville han bli lege. Hvis Brown døde, ville legen dø. Ettersom mennesket ble en levende sjel, måtte sjelen dø når mennesket døde.’» Tilhørerne ropte at det var riktig, og ordstyreren sa at Arthur hadde gjort det best. Som følge av dette ble Arthur kalt «Bibelen» av de andre pasientene.

ANDRE VILLIGE OVERTAR ANSVARET

Bror Cowards arbeid på øyene nærmet seg slutten. Den første verdenskrig var i gang, og myndighetene betraktet ham som en sikkerhetsrisiko. Omkring 1917 ble han bedt om å forlate øyene, og han drog tilbake til De forente stater. Men Jehova hadde velsignet hans tjeneste med gode resultater. Sannhetens  sæd hadde slått rot. Rapporten fra minnehøytiden det året viser at det etter bare fem år var 68 til stede i Port of Spain, 90 i Bridgetown på Barbados og 21 i Saint George’s på Grenada. Arbeidet skulle fortsatt gå sakte, men sikkert framover.

G. L. Talma påtok seg med glede det ansvar å være Selskapets representant. William Ferreira hadde også sluttet seg til den sanne tilbedelse. Begge disse reiste en god del for å utbre sannheten og besøke de små gruppene. Talma tilbrakte en del tid på Barbados, som han kom fra, og også på Grenada i Britisk Guiana (nå Guyana) og i Nederlandsk Guiana (nå Surinam). Ferreira var av portugisisk herkomst og kunne derfor utføre en del arbeid blant europeerne.

STORE SKARER SER FOTODRAMAET

Etter den første verdenskrig ville det ha vært vanskelig for en amerikaner å tjene brødrene på øyene. I 1922 sendte derfor Selskapet en kanadier, George Young, for å styrke brødrene. I en rapport til bror Rutherford skrev han:

«Jeg kom til Trinidad om morgenen den 14. dennes. . . . Det er rikelig med arbeid for meg her en tid. Sannheten blir utbredt nokså raskt på Trinidad. Brødrene her utfører et godt arbeid. I noen henseender er Trinidad det beste området i Vest-India når det gjelder utbredelsen av sannheten.»

Under Youngs besøk på Trinidad ble Skapelsens fotodrama brukt for å stimulere offentlighetens interesse. W. R. Brown hadde utført noe arbeid med én del av dramaet, men denne gangen ble hele dramaet vist, også delene med levende film. Store menneskemengder så det og hørte kommentarene. Bror Young rapporterte om dette arbeidet:

 «I Port of Spain leide vennene et teater to kvelder. Det ble ikke satt inn noen annonse i avisene, men det ble delt ut 5000 løpesedler. Det vanlige tallet er 10 000. Stedet var fullpakket, og mange måtte gå igjen. Den andre kvelden trengte folk seg på; da dørene ble stengt, presset de opp sidedøren for å kunne stå utenfor og se. Ba’al-prestenes advarsler er nytteløse. Sannheten vinner gradvis terreng på Trinidad.»

Bror Young ble værende i dette området i cirka seks måneder.

MØTENE PÅ DEN TIDEN

Møtene på den tiden var ikke slik vi er vant til i dag. William A. Douglas, en trofast arbeider fram til sin død i 1981, fortalte:

«Det første møtet jeg var på, ble holdt en tirsdagskveld. Vi studerte et stykke i en bok med tittelen ’Tabernakelskygger’. Deretter ble det hengt opp en plansje på veggen, og en bror forklarte visse ting med en pekestokk i hånden. Jeg forstod ikke noe som helst av det han sa.

Møtet onsdag kveld var et bønnemøte. Én bror bad, og så var det sang; en annen bror bad, og så var det sang igjen. Alle de tilstedeværende bad. Én etter én reiste de seg og kom med et vitnesbyrd. Noen fortalte om alle de gode tingene Gud hadde gjort for dem; andre fortalte hvordan Gud hadde hjulpet dem til å overvinne fristelser; andre igjen fortalte hvordan Gud hadde hjulpet dem til å unngå ulykker. Da det ble min tur, kunne jeg ikke finne på noe å vitne om. . . .

Jeg husker godt det første Vakttårn-studiet mor og jeg overvar. Studielederen stilte et spørsmål; en bror  svarte: ’Jeg mener det og det.’ En annen sa: ’Det er jeg ikke enig i, for sånn og sånn.’ Slik gikk det for seg en hel time, og det første avsnittet i artikkelen ble aldri fullført. Vi takker Jehova for den store forbedring han har sørget for gjennom Selskapet.»

FRIMODIGE — MEN IKKE TAKTFULLE

Brødrene hadde ikke hørt om teokratisk takt i 1920-årene. De brukte et svært direkte og noen ganger temmelig bryskt språk når de presenterte Bibelens budskap for folk i deres hjem. W. A. Douglas minnes et besøk som ble foretatt under et stevne i Port of Spain:

«Så vidt jeg kan huske, var det første gang det ble ordnet slik at brødrene skulle arbeide sammen fra hus til hus. Ettersom jeg var en ung og umoden bror, skulle jeg arbeide sammen med en eldre forkynner . . . Det var søndag formiddag, og vi gikk til et hus, og broren tilbød litteratur til noen menn i svalgangen. Det ble en diskusjon. Broren sa til mannen: ’Grunnen til at du ikke kan forstå meg, er at du har Satan Djevelen til far.’ En av mennene kom bort til ham og sa: ’Kommer du her til mitt hus og forteller meg at jeg har Satan til far?’ Mannen gav så broren et slag på munnen, med den følge at to tenner ble slått ut. Mens vi kom oss ned trappen og ut på gaten, sa broren til meg at hvis det ikke hadde vært fordi han hadde innviet seg til Gud, skulle han ha tatt seg av den unge mannen! Han følte at han hadde lidd for sannhetens skyld, så han var i godt humør.»

Selv om det ikke kom representanter for Selskapets hovedkontor og tjente brødrene på den tiden, bestrebet de seg på å foreta forandringer i sitt liv etter hvert som de fikk bedre forståelse av Guds Ord.  Jehovas ånd hjalp brødrene til å bevare enheten i tanke, tale og handling i forholdsvis stor utstrekning.

ET AVDELINGSKONTOR PÅ TRINIDAD

Mai 1932 var en viktig måned for Trinidad. Da ble avdelingskontoret i 64 Frederick Street i Port of Spain registrert hos myndighetene, og bror Talma ble utnevnt til Selskapets representant i Trinidad og Tobago. En rekke andre øyer i Britisk Vestindia skulle rapportere til dette kontoret.

Forkynnelsesarbeidet fikk større intensitet da brødrene begynte å gjøre bruk av reisegrammofoner og grammofoner med store forsterkere. I 1934 var seks grammofoner med forsterkere i bruk: én på Grenada, en på Dominica og fire på Trinidad. Folk var ikke alltid villige til å komme ut og høre på foredragene, men mange lyttet gjennom de åpne vinduene. Oppriktige mennesker verdsatte det de fikk høre. Vi kunne ofte høre slike bemerkninger som disse: «Dette er det eneste som kan trøste oss; la oss gå nærmere.» «Det er helt riktig; kom hit og hør; dra ikke tilbake til Belmont og la den mannen [en prest] narre deg lenger.» Brødrene innførte også mange reisegrammofoner til Trinidad, og disse bidrog til at det ble avlagt et større vitnesbyrd.

FORBUD — TIL OG MED BIBELEN FORBUDT

Uten noe forvarsel forbød myndighetene plutselig all import av vår litteratur. Alfred Wallace Seymour, som var fungerende guvernør i Trinidad og Tobago, stemplet på et rådsmøte Den Gylne Tidsalder og andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som statsfiendtlige. Ved forordning nummer 49 av 20. august  1936 ble all litteratur som var trykt av Selskapet Vakttårnet og Den Gylne Tidsalders forlag, forbudt. Forbudet omfattet også Bibelen!

Da guvernøren, sir Arthur Fletcher, ble gjort oppmerksom på at Bibelen var blitt forbudt, ble det utstedt en ny forordning, nummer 60 av 3. desember 1936, som tillot innførsel av all litteratur som det var gitt importlisens for. Etter dette var det tillatt å innføre Bibelen, Guds Harpe og tre brosjyrer. Slik var situasjonen i ni år.

Hva var bakgrunnen for dette? Mange år senere, våren 1946, hadde den daværende politimesteren, Mueller, en privat samtale med avdelingstjeneren hvor han fortalte at forbudet hadde kommet i stand fordi Selskapets publikasjoner hadde angrepet den romersk-katolske kirke. Det var presteskapet som hadde stått bak.

Den 20. mars 1944 hadde myndighetene på St. Kitts, nord for Trinidad, brent all litteratur fra Vakttårnet som de hadde kommet over, i de store kjelene på en av sukkerfabrikkene. Men Jehovas vitner var imidlertid travelt opptatt med den litteraturen de hadde, og de brukte grammofonene sine når som helst og hvor som helst det bød seg en anledning. Men politiet beslagla noe av dette utstyret også.

Det at forbudet ble opprettholdt, førte til at tallet på forkynnere gikk ned, fra 293 i 1936 til 229 i 1940. Men brødrenes arbeid var produktivt, for nå begynte de å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier.

EN SKOLELÆRER BLIR SENDT I FENGSEL

W. A. Douglas var en av flere på Trinidad som ble kastet i fengsel i denne tiden med forfølgelse. I april  1939 ransaket to politibetjenter hjemmet hans, hvor han hadde en privat skole, og fant brosjyren Se kjensgjerningene i øynene. Tre måneder senere ble han innkalt for retten; saken skulle komme opp den 12. oktober. Han ble anklaget for å være en upatriotisk skolelærer, for å ha nektet å delta i feiringen av imperiets dag og for ikke å la elevene synge nasjonalsangen. Douglas forsvarte seg med å si at det var en privat skole han drev, og at de overhodet ikke sang der. Han henviste til Apostlenes gjerninger 5: 27—32 og gjorde oppmerksom på at han i likhet med Jesu Kristi apostler måtte «lyde Gud mer enn mennesker». Dommeren fant ham skyldig og dømte ham til to måneders straffarbeid. Douglas anket dommen.

Appellrettens formann var dommer Vincent Brown. Han var nervøs og drakk tre glass vann mens han leste opp rettens kjennelse. Det første han sa, var: «Denne mannen passer ikke blant oss. En mann i hans stilling, en skolelærer, som ikke vil lære barna å være lojale overfor hans majestet, kongen, bør ikke settes fri. Vi fastholder dommen.»

I 1940 befant derfor bror Douglas seg i fengsel. I fengslet hadde han gode muligheter til å forkynne, og han benyttet seg av dem. Han ble kjent som «Se kjensgjerningene i øynene». Om formiddagen om søndagene var det mange av fangene som ikke gikk til gudstjenesten i fengselskirken, så Douglas holdt møter med dem med spørsmål og svar. Han fortalte: «Jeg er glad for å kunne si at en av de sju søndagene jeg var i fengsel, hadde jeg det privilegium å snakke til over 200 på én gang. Og ettersom jeg fikk lov til å gå omkring på hele fengselsområdet, snakket jeg med alle jeg kom i forbindelse med, om at Kristi rike er menneskenes eneste håp.»

 FORBUDET BLIR OPPHEVET

I den tiden forbudet varte, ble det opprettet en amerikansk militærbase på Trinidad. En amerikaner på basen hadde slektninger i sannheten i USA. Hver gang slektningene sendte ham Vakttårnet, gav han det til brødrene. De tok avskrifter, utelot navnet «Vakttårnet» og delte så kopiene ut til menighetene. På denne måten fikk brødrene åndelig føde trass i forbudet.

Men for å få i stand en forandring ble det holdt et stort møte i Princes Building 22. desember 1940, og en resolusjon med anmodning om at forbudet måtte bli opphevet, ble sendt til London, til koloniministeren. Men saken ble utsatt til etter krigen. Den 11. september 1945 ble det sendt en ny petisjon, denne gang med 20 851 underskrifter, til koloniministeren i London. Tidlig i november kom nyheten om at forbudet var blitt opphevet. Selskapets litteratur kunne igjen innføres. Det tjenesteåret sendte avdelingskontoret ut 30 988 bøker og 77 226 brosjyrer til brødrene, som var ivrige etter å få litteratur.

EN NY EPOKE I FORKYNNELSESARBEIDET

Selskapet hadde truffet en rekke tiltak som innledet en ny epoke med teokratisk virksomhet etter krigen. I 1943 var det blitt opprettet en teokratisk tjenesteskole som skulle lære opp lokale brødre som foredragsholdere og som opplesere. Vakttårnets bibelskole Gilead var blitt opprettet for å lære opp misjonærer som kunne starte Rikets arbeid i mange land og styrke brødrene der hvor arbeidet allerede var kommet i gang. I 1945 ble det satt i gang en kampanje med offentlige foredrag i hver menighet.  Dette og det at brødrene ble oppmuntret til å holde korte, bibelske prekener ved dørene, gjorde grammofonen overflødig. Vi ble også begeistret over å høre at Selskapet Vakttårnets president for første gang skulle besøke stevner på øyene i Det karibiske havet! All den hjelpen vi fikk som følge av disse tiltakene, skulle bidra til at vi opplevde en bemerkelsesverdig vekst i de kommende årene.

Alexander Tharp ble uteksaminert fra tredje klasse ved Gilead 31. juli 1944. Deretter ble han sendt til Trinidad for å føre tilsyn med arbeidet ved avdelingskontoret i Britisk Vestindia, som det da het. Gilbert Talma var nemlig kommet langt opp i årene og hadde sviktende helse. Bror Tharp kom 24. mars 1946, noen dager før Selskapets ledere.

På det hotellet hvor bror Knorr og bror Franz bodde, skjedde det noe som gjorde dypt inntrykk på bror Tharp, og som han aldri glemte. En dag da han gikk opp til rommene deres, holdt bror Franz på med å pusse skoene sine. Uten å si et ord satte bror Franz seg ned på huk og pusset skoene til bror Tharp. Det var en umiddelbar handling som fikk bror Tharp til å tenke på den gang Jesus vasket apostlenes føtter. — Joh. 13: 3—17.

Stevnet var svært vellykket. Det var 1611 som hørte N. H. Knorrs offentlige foredrag, «Gled eder, I nasjoner». Mens Knorr var på Trinidad, gav han brødrene beskjed om å se etter en eiendom som kunne tjene som avdelingskontor og misjonærhjem. Bakværelset i 64 Frederick Street hadde tjent sin hensikt som kontor. Den 30. mai 1946 kjøpte brødrene 21 Taylor Street i Woodbrook i Port of Spain. Denne bygningen skulle komme til å tjene som avdelingskontor og misjonærhjem i 26 år.

 MISJONÆRER BIDRAR TIL VEKSTEN

Den 4. oktober ankom åtte misjonærer til. I en årrekke kom det i virkeligheten en jevn strøm av misjonærer til de forskjellige øyene som hørte inn under avdelingskontoret, og det var år med fremgang for den teokratiske organisasjon og en rask vekst. I Port of Spain steg antall forkynnere fra 60 i 1946 til 159 i 1947. I noen bydeler virket det som om alle ville studere Bibelen med en av misjonærene. Det hendte at en misjonær hadde opptil 30 studier en måned.

Noen bibelstudier frembrakte sanne disipler. Teresa Berry skrev nylig: «Et av de beste studiene jeg startet, var med Mabel Guin og hennes familie. Jeg husker fremdeles hva hun sa etter at jeg hadde snakket med henne noen minutter: ’Vi har alltid lurt på om det ikke var noe vi kunne gjøre for Gud, siden han har gjort så mye for oss.’ Jeg begynte å studere med henne, og hun begynte snart å komme på møtene og delta i tjenesten. Hele familien på ti kom i sannheten.  Jeg brevveksler fremdeles med Mabel, og hun er den dag i dag, 37 år senere, en svært aktiv forkynner.»

Misjonærene ble godt kjent. En dag da Peter Brown var på vei hjem fra felttjenesten, tok han en snarvei over kirkegården idet et begravelsesfølge kom inn. De kjente igjen Peter som en av misjonærene, og en av dem kom bort til ham og sa: «Vi har ikke noen til å tale ved graven. Kunne du tenke deg å gjøre det?» Han gjorde det med glede.

Misjonærene måtte tilpasse seg på mange måter, og de hjalp på sin side de lokale brødrene til å foreta visse forandringer. I Rikets sal pleide brødrene å sitte på den ene siden, alle kledd i marineblå eller svarte dresser. Søstrene satt på den andre siden, kledd i hvitt. Men misjonærene kledde seg i alle slags farger og begynte å sitte på begge sider av salen. Det gikk ikke lang tid før alle hadde sluttet å følge den gamle skikken.

Kontoret på Trinidad mottok nå rapporter fra små grupper på alle øyene i Britisk Vestindia så nær som Jamaica.

KRETSTILSYNSMENNENE SPARER SEG IKKE

I slutten av 1946 ble Joshua Steelman, som hadde gjennomgått Gilead og tjent i Cuba, sendt til avdelingskontoret på Trinidad som representant for presidentens kontor og for å være «tjener for brødrene» (kretstilsynsmann) på alle øyene. Han oppnådde svært gode resultater med hensyn til å oppfordre forkynnerne til å delta i felttjenesten. Det ble nådd nye høydepunkter i antall forkynnere i praktisk talt hver eneste menighet som han tjente.

 Året etter ble misjonærhjemmet på Barbados stengt, og den eneste misjonæren som var igjen der, Bennet Berry, fikk i oppdrag å være «tjener for brødrene». Hans opplevelser kunne fylle en hel bok. Det var dårlig med transportmidler. Hvis det fantes en buss, var det vanskelig å få plass i den. Høns og geiter var også passasjerer, noe som kunne gjøre turen nokså begivenhetsrik. Passasjerene snakket sammen hele tiden. Veiene var smale og fulle av krappe svinger, særlig i fjellstrøkene.

På øya Dominica måtte bror Berry tilbakelegge 30 kilometer til fots på fjellstier og langs et elveleie for å komme til en av menighetene. En gang fikk han seg en hest, men hesten gikk over ende. Det var imidlertid en stor glede for ham å se ydmyke brødre få bedre forståelse av sitt forhold til Jehova, hans Sønn og hans organisasjon. Bror Berry vokste også i åndelighet når han på en uselvisk måte tjente brødrene.

RESULTATET AV Å AVERTERE

I tiden 21.—23. mai 1948 skulle det holdes et områdestevne i Port of Spain. Dette stevnet skulle averteres vidt og bredt. I tillegg til den vanlige informasjonsmarsjen, løpesedlene og plakatene i vinduene ble det dannet en sykkelparade med plakater på hver sykkel. Den vakte virkelig oppmerksomhet.

Ettersom den bygningen hvor stevnet ble holdt, var liten, skulle det offentlige foredraget holdes utendørs, på Woodford Square, midt i forretningsdistriktet, kl. 20. Fullmånen opplyste plassen. Brødrene gledet seg storlig over å se en skare på 3623 samle seg rundt tribunen for å høre foredraget «Den kommende glede for hele menneskeslekten».

 OFFENTLIGE FOREDRAG I FRILUFT

En rekke lokale brødre var blitt nokså habile foredragsholdere, og de og kretstilsynsmennene begynte å holde en rekke foredrag utendørs. Det var enkelt å arrangere slike foredrag.

Brødrene henvendte seg til en forretningsinnehaver og bad om tillatelse til å holde et foredrag under takskjegget på forretningen hans. Hvis det ikke var elektrisitet der, hengte de en gasslykt eller en karbidlampe oppunder taket. Så var det bare å finne et bord til Bibelen og notatene, og alt var klart. Når foredraget ble avertert muntlig og ved hjelp av løpesedler omkring i området den dagen eller den uken det skulle holdes, kunne en være sikker på å få en tilhørerskare på minst 100. Bortsett fra trafikken og insektene var det få distraherende faktorer. Men etter hvert som kriminalitet og pøbelstreker ble mer utbredt, ble det slutt på å holde foredrag under åpen himmel.

Men noen velvillige mennesker var blitt kjent med sannheten ved hjelp av disse foredragene. Etter et slikt foredrag i Chaguanas var det en ung hindu som skaffet seg to bibeloversettelser hos foredragsholderen. Denne unge mannen begynte i heltidstjenesten og tjente Jehova trofast til sin død.

«SIBIA» OG «LIGHT»

I og med at Selskapet kjøpte et seilskip («Sibia»), tok man i bruk en ny og spennende metode for å bringe budskapet ut til de mindre øyene. Det opprinnelige mannskapet bestod av S. J. Carter, G. Maki, R. Parkin og A. Worsley. De seilte i en slags krets mellom Puerto Rico og Trinidad og avla et grundig vitnesbyrd på alle de små øyene. Også større øyer  hadde glede av korte opphold som de av og til gjorde der for å skaffe seg forsyninger og overvære stevner.

På de fleste av øyene var det små fiskerlandsbyer spredt langs kysten. Det var ikke alltid veiforbindelse mellom disse landsbyene, men ved hjelp av «Sibia» kunne brødrene bringe det gode budskap til disse isolerte områdene.

I 1953 besluttet Selskapet å erstatte «Sibia» med et større, tomotors fartøy, «Le Cheval Noir», et navn som senere ble forandret til «Light». Den 9. november 1953 ble det registrert på Trinidad.

Året etter var Maurice Dorman, koloniministeren, til stede da bror Knorr talte til en forsamling på 3269 på Woodford Square. Senere samme år, den 6. juli, undertegnet Dorman, som da fungerte som guvernør, et skriv hvor mannskapet på «Light» ble erklært som uønskede besøkende. Da «Light» la til kai den 25. september 1954 etter å ha tjent et stevne på Barbados, varslet immigrasjonsmyndighetene mannskapet om at de ikke fikk forlate båten. Forhandlinger og samtaler med embetsmenn var fruktesløse, og båten fikk beskjed om å forlate havnen innen 5. oktober. Den gjorde det under en av de verste orkanene som området var blitt rammet av på mange år.

DE LOKALE BRØDRE TJENER

Lokale brødre som kunne tjene som spesialpionerer, spilte nå en stadig viktigere rolle. Innfødte kretstilsynsmenn hadde allerede i stor utstrekning erstattet utenlandske misjonærer og skulle med tiden komme til å gjøre det fullstendig. I 1950 og 1951 hadde det vært et misjonærhjem i Scarborough på Tobago, men ettersom en del av befolkningen nærte en viss uvilje mot hvite, var det ikke blitt oppnådd  noen særlige resultater. I 1954 ble så to innfødte spesialpionerer, Edward Harry og Oliver Smith, sendt til Tobago for å prøve å utvide arbeidet. Dette gav gode resultater, og det viste at kvalifiserte lokale brødre i hvert fall i noen distrikter ville oppnå bedre resultater enn utenlandske misjonærer.

Siden da har noen av de innfødte spesialpionerene gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead og reist tilbake til Trinidad. To av disse er Theresa Chin Chee Fat og Sylvia Permell. De har tjent nidkjært og trofast, og Jehova har velsignet deres tjeneste. Theresa har fått 46 åndelige barn, mens Sylvia har sett 59 innvie sitt liv til Jehova og bli døpt.

VEKSTEN SKAPER BEHOV FOR NYE AVDELINGSKONTORER

Under bror Knorrs besøk i januar 1954 kom man til at Rikets arbeid på Leewardøyene hadde vokst såpass at det var behov for å opprette et eget avdelingskontor der. Ni øyer skulle høre inn under dette avdelingskontoret. Det betydde at det ble sju øyer igjen som hørte inn under avdelingskontoret på Trinidad. En annen deling fant sted i 1966, da avdelingskontoret på Barbados ble opprettet. Trinidad avdeling omfattet nå bare Trinidad og Tobago. Feltet vårt var blitt mindre. Men det skyldtes at Rikets arbeid hadde fremgang.

I 1950-årene og tiden etter var det bare en beskjeden økning i antall forkynnere, og noen år hadde vi tilbakegang. Det betydde ikke nødvendigvis at det ikke var noen interesse. Det skyldtes stort sett de økonomiske forholdene. Det var høy arbeidsledighet, lønningene var lave, og familiene var store. Det gjaldt både Jehovas vitner og andre. I løpet av disse årene var det derfor en jevn strøm av vitner som  flyttet til England, Canada og De forente stater. Men det var tydelig at det fant sted en åndelig vekst.

RIKETS SALER

I slutten av 1959 drøftet en bror på Trinidad og Robert D. Newton, som da var avdelingstjener, muligheten for å oppfordre menighetene til å slå sine midler sammen for å bygge Rikets saler til noen av menighetene. På det tidspunkt fantes det bare én liten Rikets sal på Trinidad. Den var blitt bygd i San Fernando i 1940. Det ble opprettet et Rikets sal-fond. Ikke lenge etter begynte arbeidet på en forholdsvis stor Rikets sal i San Juan. Nesten alt arbeidet ble utført på dugnad. Det var litt av et syn å se en gruppe menn og kvinner, alle Jehovas vitner, blande betong og så sende bøtten fra hånd til hånd til den som skulle støpe. Salen var ferdig i begynnelsen av 1961. Den var et av de stedene som ble brukt som klasseværelse for Rikets tjenesteskole, som ble startet det året.

Nesten straks etter ble en ny sal påbegynt. Den skulle brukes av Laventille menighet i Port of Spain. Det var snart ikke flere penger i fondet, men det ble mulig å låne penger av Selskapet til slike bygninger. Flere menigheter benyttet seg av denne ordningen for å få reist en skikkelig Rikets sal. I dag har vi 27 saler, og vi har planer om å bygge flere.

I mai 1985 skjedde det noe nytt med hensyn til byggingen av Rikets saler. Brødrene hadde begeistret mottatt meldinger om at det var blitt oppført hurtigbygde Rikets saler i andre land. Kunne noe slikt la seg gjøre på Trinidad? Det ble nedsatt en byggekomité som skulle undersøke saken. Spørsmålet ble drøftet fram og tilbake, og brødrene bestemte  seg for å prøve å bygge for Siparia menighet på to helger i stedet for én. Brødrenes respons var overveldende. Ja, arbeidet ble gjort på to helger, og brødrene i Siparia gleder seg over sin nye sal. All denne byggevirksomheten har virkelig bidratt til at forkynnelsesarbeidet har hatt fremgang på disse øyene.

EN LOKAL FORENING BLIR DANNET

For å ta hånd om veksten ble det nødvendig å utvide avdelingskontoret. I 1963 begynte bror Tharp igjen å tjene som avdelingstilsynsmann, etter et avbrekk på 15 år, da andre hadde hatt dette ansvaret. Det ble sendt inn en søknad om å bygsle en tomt på vegne av International Bible Students Association of London. Søknaden ble avvist. Man fant tre fine tomter, og byrådet gav tillatelse til bygging på alle tre tomtene. Men da man søkte om lisens ved statsministerens kontor til å skrive skjøtet på International Bible Students Association, ble det ikke innvilget. En  av tomteeierne sa: «Det de vil, er at dere skal opprette en lokal forening.»

Brødrene søkte juridisk bistand og tok så de nødvendige skritt for å opprette en lokal forening av Jehovas vitner. På et møte mellom menighetstjenerne og brødrene ved avdelingskontoret 18. august 1968 ble grunnlaget lagt for å opprette en slik forening. Det var blitt laget utkast til foreningens vedtekter, og det ble valgt et styre. Etter at et privat lovforslag var blitt fremmet i begge kamre i parlamentet, ble så et lovforslag vedtatt og godkjent 7. august 1969. Nå hadde brødrene en lovfestet forening, noe som gav dem rett til å ha, skaffe seg og selge eiendom uten å søke om lisens hos myndighetene.

Alle skjøter på Rikets saler ble nå satt over på den lokale foreningen, og alle framtidige kjøp av eiendommer kunne foretas i navnet Foreningen Jehovas vitner i Trinidad og Tobago. Nå kunne det også utnevnes brødre som kunne foreta vielser. Jehovas vitner ville ikke lenger behøve å bli viet av en sivil embetsmann.

ARRANGERING AV STEVNER

Etter hvert som organisasjonen vokste, ble det et presserende behov for å finne flere steder hvor de årlige områdestevnene kunne holdes. Det var lenge siden teaterbygningene var blitt for små. Det var to steder som var forholdsvis velegnet — Himalaya Club i San Juan og Queen’s Hall i Port of Spain. De ble brukt år etter år.

Så sa Eric Gregorio, en lokal bror, at han trodde at han kunne få leie tribunen på veddeløpsbanen i Queen’s Park Savannah. Og det fikk han! Det var første gang siden 1932 at vi hadde fått bruke dette  fine stedet som stevnested. Det ble truffet arrangementer for å holde et stevne 1.—4. oktober 1970.

Men så, i begynnelsen av 1970, brøt det plutselig ut Black Power-demonstrasjoner. Det var kamphandlinger og brannstiftelser, og noen ble drept. I april ble det erklært unntakstilstand, og det ble innført portforbud. Ville det bli mulig å holde områdestevnet? Ville vi kunne ha kretsstevnene i juli? Politimesteren gav oss tillatelse til å holde alle stevnene.

Kretsstevnene ble avviklet greit, bortsett fra det største, det i Port of Spain. Like før stevnet skulle begynne, fikk kretstilsynsmannen beskjed av politimesteren om at vi riktignok kunne holde stevnet, men at vi ikke kunne bruke høyttaleranlegget. En samtale med politimesteren gav ingen resultater. En delegasjon prøvde så å få treffe ministeren for den nasjonale sikkerhet; det lyktes heller ikke. Det ble gjort et nytt forsøk på å få politimesteren til å ombestemme seg, men han gav ettertrykkelig beskjed om at han ikke kom til å gjøre det. Fredagens program ble følgelig fremført for en forsamling på over 1300 uten høyttaleranlegg. Lørdag morgen prøvde en bror som før hadde vært politimann, å få en samtale med politimesteren, men han fikk vite at politimesteren ikke var på kontoret i helgene. Vi hadde gjort alt det vi kunne.

Ved middagstider om lørdagen var det en ung kvinne som var interessert i sannheten, som bestemte seg for å gjøre noe med problemet. Hun hadde vært til stede fredag kveld, men hadde ikke kunnet høre noe. Hun kjente ikke politimesteren, men bestemte seg for å ringe hjem til ham. Først bad hun om at Jehova måtte gjøre ham mildere stemt. Hva ble resultatet? Politimesteren etterkom denne forespørselen  fra en person som ennå ikke var et av Jehovas vitner! De siste stevnedagene var lyden fin, og de 2187 som overvar det offentlige foredraget, hadde ingen problemer med å høre det.

Da områdestevnet «Mennesker av god vilje» ble holdt på tribunen på veddeløpsbanen i oktober, var det ingen forstyrrelser. Det var behagelig å ha rikelig med plass under tak og mer enn nok parkeringsplass rett utenfor. Trass i at regnet øste ned den siste dagen, var det 3239 til stede. Ettersom vi satte vår ære i å rengjøre tribunene før og etter stevnet, har vi aldri siden hatt noe problem med å få leie dette stedet, verken til kretsstevner eller til områdestevner.

TROFAST TJENESTE INNTIL DØDEN

Det er ikke bare Kristi Jesu salvede brødre som må tjene trofast inntil døden. Hans «andre sauer» må også være trofaste under alle forhold, like til døden. Noen av våre misjonærer har bevist sin trofasthet på den måten.

Edmund Charlwood og Jerry Doering kom hit i 1949. Edmund ble snart utnevnt til kretstilsynsmann, og han reiste til alle øyene som hørte inn under avdelingskontoret på Trinidad. Under den stekende tropesolen og i øsende regn var han travelt opptatt i felttjenesten sammen med brødrene. Han bodde med glede hos dem i deres enkle hjem, og han ble godt kjent med en kost som bestod av brødfrukt og salt fisk. I 19 år reiste han her, først som kretstilsynsmann og senere som områdetilsynsmann. Da Edmund begynte å komme opp i årene, fikk Jerry denne oppgaven.

Jerry og hans kone hadde tjent en tid på Barbados. Disse årene i heltidstjenesten hjalp ham til å utføre  en effektiv tjeneste som områdetilsynsmann. Men en dag i februar 1971, da Jerry og hans kone var ute i felttjenesten, skjedde det en tragisk ulykke. De kolliderte med en bil som ikke overholdt vikeplikten. Jerry døde neste morgen. Han hadde tjent trofast i nesten 22 år siden han kom til Trinidad. Hans død var et hardt slag for brødrene.

Edmund Charlwood fortsatte å tjene ved et av misjonærhjemmene, sterkt svekket av alderen. I august 1976 døde denne lojale broren. Hans enke, Elsie, og Jerrys enke, Alice, tjener fremdeles som misjonærer.

En av de brødrene som tilhørte mannskapet på «Sibia» og «Light», var Stanley Carter. Han gjorde en stor innsats sammen med de andre for å forkynne det gode budskap på øyene. Da han giftet seg med Ann, ble de sendt for å åpne et misjonærhjem i St. George’s på Grenada. Det var ikke noen lett tildeling, men de holdt ut og fikk se at Jehova velsignet deres anstrengelser. Men så ble Stanley alvorlig syk, og i 1965 drog de til Canada for at han skulle få legebehandling. Kort tid senere fullførte han sin trofaste tjeneste.

Disse ulastelige misjonærene hviler nå i graven til Kristus kaller dem som er i Guds minne, tilbake til livet. — Joh. 5: 28, 29, NW.

ENESTÅENDE HJELPEPIONERTJENESTE

I en del år er det blitt tatt bestemte skritt i den hensikt å utvide hjelpepionertjenesten på disse øyene. I 1960-årene pleide avdelingstilsynsmannen å være til stede på det møtet som områdetilsynsmannen og kretstilsynsmannen hadde med menighetenes tilsynsmenn på kretsstevnene. Han talte gjerne til dem i fem til ti minutter for å oppmuntre dem til å  legge vekt på feriepionertjenesten (hjelpepionertjenesten) i april.

På et kretsstevne som ble holdt i Himalaya Club i januar 1968, hadde så en bror en programpost på tjenestemøtet med tittelen «Pionertjenesten — en stor glede». Over hele bygningen var det plakater med bokstavene VPA. Hva stod disse bokstavene for? Tiden kom da broren skulle fremføre sin programpost. Da kom en høy, kraftig bror opp på podiet med en plakat på ryggen og en på brystet. Der stod det «April 1968». Han ble kalt «Store april». Nå forstod forsamlingen at VPA betydde «Vacation Pioneer in April» (feriepioner i april)! Brødrene har aldri glemt denne demonstrasjonen.

Brødrene begynte å reagere positivt på denne oppmuntringen, først gradvis og så raskt. Både udøpte barn og voksne ble oppfordret til å samarbeide med feriepionerene og bestrebe seg på å nå de samme målene. Resultatene var overraskende fra 1978 av, slik diagrammet på side 247 viser.

I menigheten i Belmont i Port of Spain snakket de eldste personlig med brødrene og gav dem et søknadsskjema som de kunne lese og overveie. Det ble utarbeidet og hengt opp diagrammer med timeplaner for ukens dager som viste hvordan husmødre, slike som hadde verdslig arbeid, og skoleelever kunne oppfylle timekravet. Det ble hengt opp slagord på veggene i Rikets sal for å hjelpe alle til å ha feriepionertjenesten i tankene.

Andre menigheter fikk kjennskap til de gode resultater menigheten i Belmont oppnådde, og begynte å benytte lignende metoder. Som følge av dette hadde nesten alle menigheter innen 1985 hatt en utmerket oppslutning om hjelpepionertjenesten. I Belmont var  75 prosent av alle forkynnerne hjelpepionerer, og de hadde et gjennomsnitt på 63 timer i felttjenesten. I Arima East menighet var det 73 prosent og i Maraval menighet over 63 prosent av forkynnerne som rapporterte som hjelpepionerer. Dette var store menigheter med over 100 forkynnere. I Cocoyea menighet, hvor det var 93 forkynnere som rapporterte, var 78 prosent opptatt i hjelpepionertjenesten.

Hvordan kunne så mange klare å være hjelpepionerer? En søster sa: «Det var først den 7. i måneden etter en tale som en eldste holdt, at jeg fylte ut mitt søknadsskjema. Jeg oppmuntret en ung søster til å samarbeide med meg. Hun samtykte i det, så jeg fikk hennes foreldres tillatelse til at hun kunne overnatte hos meg noen ganger for at vi kunne utføre gatearbeid tidlig om morgenen. Timeplanen min så slik ut: Jeg skulle stå opp omkring kl. 5.00, gå ut på gaten omkring kl. 6.30 og arbeide til kl. 8.00. Deretter skulle jeg på jobben. Om ettermiddagen brukte jeg ytterligere to timer eller mer i tjenesten. Lørdagene hadde jeg fri, så da begynte jeg omtrent til samme tid. Jeg tok meg tid til å spise lunsj og hvile og fortsatte så til kl. 21.00, slik at jeg fikk minst ti timer. Om søndagene brukte jeg bare en time i felttjenesten. Det var hyggelig å arbeide sammen med denne søsteren, men det var også veldig hyggelig å møte andre brødre som utførte gatearbeid, for uten dem ville jeg ikke ha kunnet være ute så sent som jeg var . . . Jeg klarte å bruke 75 timer, foreta 12 gjenbesøk, lede to hjemmebibelstudier og levere 716 blad. Når jeg ser på rapporten min, må jeg tenke på Lukas 17: 10: ’Jeg har bare gjort det jeg var skyldig å gjøre.’»

I en menighet er det en søster i 70-årene som er  hjelpepioner flere ganger hvert år. I april 1985 var hun svært syk, men da hun begynte å føle seg litt bedre omkring den 15. i måneden, ville hun være hjelpepioner igjen. Hun fikk den giktbrudne kroppen sin opp av sengen og gjorde det kjent at om hun skulle dø, så ville hun dø som pioner, aktiv i Jehovas tjeneste. Ved å gjøre seg store anstrengelser klarte hun å komme seg ut i tjenesten på gaten. Da ordnet andre i menigheten seg slik at de kunne bruke bilen sin for å hjelpe henne. Bare ti dager senere hadde hun innfridd timekravet for måneden. I skrivende stund er hun fortsatt i live og planlegger å være hjelpepioner igjen.

Hele Betel-familien har også funnet at det er mulig å delta i denne utvidede form for felttjeneste. Og som en av de eldre medlemmene av familien sa: «Vi var nok trette fysisk sett, men du verden hvor oppkvikket vi følte oss!»

SPESIELLE KURSER

I 1961 ble de første kurser i Rikets tjeneste holdt på Trinidad. Alle spesialpionerer fikk det privilegium å gjennomgå et slikt kurs. De satte stor pris på dette privilegiet og hadde godt utbytte av kurset. Senere fikk brødre som var alminnelige pionerer, anledning til å gjennomgå kurset. I 1985 ble det holdt et spesielt kurs til gagn for alle menighetstjenerne. En større interesse for heltidstjenesten gjorde seg gjeldende, men det var mer som skulle skje.

I 1977 ble den fine læreboken med tittelen «La oss skinne som lysspredere i verden» utarbeidet som grunnlag for et toukers kurs for pionerer. Nå kunne også søstrene få mye oppbyggende oppmuntring og undervisning. Dette hadde en god innvirkning på  heltidstjenesten, spesielt på hjelpepionertjenesten. Det lot til at pionerånden smittet over på menighetsforkynnerne, og dette var spesielt merkbart i april 1978, da et høydepunkt på 500 hjelpepionerer ble nådd.

Mange brev hvor det ble gitt uttrykk for verdsettelse, er blitt mottatt. Ett lyder: «Jeg skriver dette for å gi uttrykk for min verdsettelse av pionertjenesteskolen. Den var virkelig en vidunderlig foranstaltning fra Jah i rette tid. Noen måneder før jeg overvar kurset, begynte min mann i kretstjenesten, og jeg reiste sammen med ham. Dette var en stor utfordring for meg. Det omfattende kurset hjalp meg til å møte den utfordringen. Nå har felttjenesten fått en større betydning for meg, ettersom mine presentasjoner er mer virkningsfulle og interessante og bringer bedre resultater. Dette skyldes at jeg anvender noen av de fine forslagene som ble gitt på kurset, og som gikk ut på at vi skulle vise større personlig interesse for beboeren.

 Et av de punkter som gjorde størst inntrykk på meg, var at vi er Jehovas medarbeidere når vi er med på å forkynne og gjøre disipler. Det viser hvor nødvendig det er å stå i et nært forhold til ham. Det har hjulpet meg til å bli klar over hvor viktig det er å be oftere til ham når jeg deltar i tjenesten, og det gjør at jeg har større tillit til at han støtter meg.»

UTVIDELSEN GJØR DET NØDVENDIG Å FLYTTE TIL ET NYTT BYGG

I mai 1972, etter at vi hadde holdt til i 21 Taylor Street i 26 år, flyttet vi inn i vårt nye hjem og avdelingskontor like utenfor Port of Spain. Det var ikke en ny bygning, men den dekket vårt behov mye bedre enn vårt tidligere hjem og kontor.

Da vi bestemte oss for å kjøpe denne eiendommen, så vi at den lå ved Maraval-elven. Det var i den tørre årstiden vi flyttet inn, og da vi spurte oss for hos naboene, fikk vi ingen opplysninger som tydet på at eiendommen kunne bli oversvømt. Men i desember det samme året opplevde vi en flom som fikk elven til å gå over sine bredder, med den følge at muddervannet ble stående 30 centimeter over gulvet i kontoret og første etasje.

En mur av lettbetongblokker ble oppført langs elvebredden, og det gikk flere år uten at vi hadde noen problemer. I 1975 kom det så en voldsom flom som ødela muren og dekket gulvet i første etasje med over en meter vann. Tusener av bøker foruten kontorutstyr og arkiver ble ødelagt. På en ingeniørs anbefaling ble det bygd en to meter høy steinmur langs elven og rundt eiendommen. Muren var over en meter tykk nederst og smalnet av oppover. Det ble også installert pumper. Men i 1980 ble vi rammet av enda et uhell. Muren mellom vår og naboens eiendom gav  etter, med den følge at tonnevis av vann fosset omkring avdelingskontoret, knuste dører, anrettet stor skade og satte menneskeliv i fare. I løpet av 30 dager kom det ytterligere to flommer, og det var ikke lenger noen beskyttende murer. Brødrene kom, slik de før hadde gjort, i stort antall og hjalp oss med å rydde opp og gjøre rent. Naboene kunne knapt tro sine egne øyne da de så tonnevis av murbrokker bli fraktet bort. Etter bemerkelsesverdig kort tid så alt ganske normalt ut igjen. En ny armert betongmur ble straks bygd, men utvalget ved avdelingskontoret sendte en anbefaling til det styrende råd om at avdelingskontoret måtte flyttes.

VI BYGGER ET NYTT AVDELINGSKONTOR

Det var ikke bare fare for at det skulle komme en ny flom, men hjemmet og avdelingskontoret var igjen blitt for lite med tanke på arbeidet. Det var rett og slett ikke nok plass til at en kunne klare å dekke menighetenes behov. Siden 1972 hadde det vært en økning på nesten 40 prosent i antall forkynnere.

Det styrende råd godkjente den anbefaling det hadde fått fra utvalget ved avdelingskontoret. I sin tid ble en tomt på fire mål som lå mellom Port of Spain og flyplassen, funnet. Det var problemer, men de ble overvunnet i tur og orden. Da pinsevennene hadde villet kjøpe tomten for å bygge en kirke der, hadde naboene protestert på grunn av den støy slike møter ville skape. De var også redde for at noen skulle «få ånden». Men da Jehovas vitner forsikret naboene om at det ikke ville være noen fare for dette hvis vitnene bygde på tomten, og at støyen ville bli minimal, satte naboene seg ikke imot det. I 1981 ble  så eiendommen kjøpt i navnet til Foreningen Jehovas vitner i Trinidad og Tobago.

Det gikk nesten halvannet år før vi var klar til å begynne å oppføre selve bygningen. Brødrene stilte seg villig til disposisjon for arbeidet. Da gulv skulle støpes, var det behov for mange villige hender, og det fantes ikke noe avansert utstyr — bare to betongblandere, mange bøtter og en rekke stillaser hvor brødrene kunne stå mens bøttene ble langet fra den ene til den andre. To lange rekker av brødre og søstre strakte seg fra betongblanderne og dit hvor mørtelen ble tømt. En annen rekke langet de tomme bøttene tilbake til betongblanderne. Ofte arbeidet håndverkere hele natten. Byggingen hadde en stor forenende og stimulerende virkning på menighetene.

Milton G. Henschel fra det styrende råd var til stede ved innvielsesprogrammet den 16. mars 1985. Forkynnere fra alle menigheter i Trinidad var også til stede. Hele 2942 fylte alle ledige plasser. Alle de tilstedeværende var i en gledefylt og oppløftet stemning da de gikk.

JEHOVA SØRGER STADIG FOR FORBEDRINGER

I Jesaja, kapittel 60, forutsa Jehova for lang tid siden at han både skulle forbedre og utvide sin jordiske organisasjon når hans tid var inne til det. Veteranene blant oss kan bevitne at dette virkelig har hendt. Hvor mye bedre er ikke forholdene i menighetene nå enn da brødrene drev kampanjer for å bli valgt til eldste! Menighetene har i dag stor velstand åndelig sett.

Det er nå 50 menigheter i Trinidad og Tobago. Utsiktene til at det skal bli opprettet nye menigheter, er lyse. Vår rapport for april 1986 viser at 4558 forkynnere  deltok i tjenesten, og at de leverte 135 000 blad og 11 537 bøker. Det ble ledet over 6990 hjemmebibelstudier. Det var oppmuntrende å se at 13 961 var til stede ved minnehøytiden. I de følgende måneder ble mange nye disipler døpt.

Siden misjonærene kom i 1946, er det blitt distribuert mye litteratur i forhold til distriktets størrelse. Rapporten viser at det er blitt levert over 1,6 millioner bøker og mer enn 1,5 millioner brosjyrer, foruten millioner av blad. Et stort vitnesbyrd er blitt avlagt på Trinidad og de øyene som avdelingskontoret her fører tilsyn med. Det er også utsikter til en ytterligere innsamling av rettsindige mennesker før enden kommer for denne tingenes ordning.

En kretstilsynsmann rapporterer: «En onsdag formiddag under områdetilsynsmannens besøk kom vi til en bestemt gate. Da var det noen som sa: ’Bror, vi arbeidet her på fredag.’ Vi bestemte oss ikke desto mindre for å gjennomarbeide denne gaten. Et sted ble vi invitert inn, og den jeg arbeidet sammen med, brukte samtaletemaet.

Kvinnen som åpnet, sa at hun var en trinidader som bodde i London sammen med sin familie og bare var hjemme på ferie. Hennes svigermor i London hadde oppfordret henne til å lese Bibelen, og etter en tid hadde hun begynt å gjøre det, og hun likte det. Da hun fortalte sin svigermor dette, sa svigermoren til henne: ’Det er ikke nok; du må slutte deg til et kirkesamfunn.’ Svigermoren var adventist. Men denne kvinnen ville ikke uten videre slutte seg til et kirkesamfunn. Hun vendte seg til Gud i bønn og sa at hun ville ta det som et tegn at de ’første som kom til hennes dør med evangeliet, har sannheten’. Vi var de første som kom til døren hennes. Vi skrev til avdelingskontoret  i Storbritannia, slik at noen kunne fortsette å lede et bibelstudium med henne når hun vendte tilbake. Og studiet ble ledet. Nå har denne familien kommet tilbake til Trinidad. Både mannen og hustruen er blitt døpt, og de og barna deres kommer sammen med en menighet i den østlige delen av Trinidad. Det er interessant å merke seg dette: Forkynnerne hadde arbeidet der om fredagen, men hun kom fra London om lørdagen, og vi kom dit den følgende onsdag.» Ja, gode resultater blir oppnådd i felttjenesten, og de som stiller seg til rådighet, får erfare denne gleden.

Samtidig som hyrdearbeidet i de enkelte menigheter er blitt forbedret, er det tilsyn avdelingskontoret fører, også blitt forbedret. En avdelingstilsynsmann har ikke lenger ansvaret alene for å føre tilsyn med virksomheten i distriktet. En fordeling av arbeidet og ansvaret blant medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret har gjort det mulig å føre bedre tilsyn med alle sidene ved arbeidet. De som nå er medlemmer av utvalget her, er Earl David, Zephrine Nedd, Winston Simon og Alexander Tharp.

«Kolibriens land» og «Robinson Crusoe-øya» er steder hvor det er godt å bo og tjene vår store Skaper, Jehova, som skaper alt vakkert i sin tid. (Fork. 3: 11) Det området avdelingskontoret i Trinidad og Tobago fører tilsyn med, er lite og har få innbyggere sammenlignet med de større land på jorden. Men det varmer vårt hjerte når vi ser tilbake på arbeidets historie her. Det er vår faste beslutning å fortsette å gå på sammen med våre brødre verden over og ta hånd om Rikets interesser, samtidig som vi ser fram til den tid da alt som har ånde, skal love Jehova. — Sal. 150: 6.

[Diagram på side 247]

(Se den trykte publikasjonen)

ØKNING I ANTALL HJELPEPIONERER

1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985

4000

3500

3000

2500

2000

1500

1000

500

16,9 28,8 40,6 39,1 47,9 52,3 54,1 56,7

Prosent av antall forkynnere som har vært hjelpepionerer

[Bilde på side 232]

Alexander Tharp, koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Trinidad, og hans kone, Lois

[Bilde på side 239]

Om bord på misjonærbåten «Sibia»