Irland

 «I DEN mørke middelalder» var Irland «’en øy med helgener og lærde’ som holdt lyset fra den kristne lære klart da det ble slokt andre steder,» skrev Donald S. Connery i sin bok The Irish. Men lysstrålene fra den sanne kristne lære skinte ikke klart i Irland før etter årelang trofast og energisk virksomhet fra Jehovas tjeneres side. Historien om deres kamp mot uopphørlig motstand og vedvarende motvilje vitner om deres sterke tro og besluttsomhet og om deres dype kjærlighet til Jehova og de menneskene de prøvde å hjelpe. Hvem er disse Jehovas tjenere, og hvordan er deres historie?

Irland har litt over fem millioner innbyggere. De er splittet på grunn av politiske ideologier og et religiøst hat som lett kan bli årsak til åpne konflikter og rå vold, noe vi også har vært vitne til i de senere år. Likevel vil du se at irene ikke bare er godhjertete og glade, men også gjestfrie og rolige mennesker.

Deres historie fra kelternes invasjon i det fjerde århundre før Kristus, opp gjennom den tiden da vikingene og anglonormannerne herjet, og fram til slutten av de engelske kongenes herredømme er en tragisk beretning om bitterhet, blodsutgytelser og undertrykkelse. I over 750 år ble Irland styrt fra England. I 1922, etter en kamp om å oppnå uavhengighet, ble øya delt. Den nordøstlige delen, hvor de fleste innbyggerne var protestanter, forble britisk. De resterende fire femtedelene av øya, som nesten bare var bebodd av katolikker, ble den uavhengige republikken Irland.

DEN GRØNNE JUVEL

Til tross for den mørke siden av Irlands historie  har dette landet en egen skjønnhet. Øya er en grønn juvel med tåkeslørte gressletter, som en klippekyst danner ramme om. Hvis du reiser de 270 kilometerne fra øst til vest, vil du nyte synet av den fruktbare sletten på den sentrale delen av øya, omringet av bølgende åser og imponerende fjell. Hvis du drar fra nord til sør (omkring 480 kilometer), vil du bli fascinert over de naturskjønne innsjøene og elvene, over de praktfulle panoramaene langs kysten, over variasjonen av farger og over et vell av blomster og grønne planter. Når en først har sett Irlands skjønnhet, er det vanskelig å glemme den.

Selv om landet i bunn og grunn er et jordbruksland, har det i de senere år oppstått en del industri. De få byene med høyt innbyggertall, for eksempel Dublin, hovedstaden i republikken Irland, og Belfast, hovedstaden i Nord-Irland, står i skarp kontrast til de rolige, fredelige småbyene og landsbyene. Det var i disse store byene sannhetens gnist ble tent i slutten av forrige århundre.

C. T. RUSSELL KOMMER MED SANNHETEN

I 1891 fikk Irland besøk av Charles T. Russell, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskaps første president. Irland var det første landet han kom til på sin reise fra USA for å utvide forkynnelsen av den kristne sannhet i Europa. Russell, som selv var av skotsk-irsk avstamning, gikk i land i Queenstown (nå Cobh) i den sørlige delen av Irland.

Som følge av hans arbeid ble det opprettet ekklesiaer, menigheter, i Dublin og Belfast, og derfra begynte sannhetens vann å sive ut. I denne tidlige perioden distribuerte brødrene traktater ved dørene  til protestantiske kirker og tok heller del i uformell forkynnelse enn organisert forkynnelse. The Watchtower skrev i 1904: «Også i Irland blir sannheten utbredt: De kjære brødrene i Dublin fortsetter å utbre kjærlighetens budskap, og de har stor glede av det.»

I 1908 holdt Russell et foredrag i Belfast over emnet «Omstyrtelsen av Satans rike» som cirka 300 var til stede ved. Belfast hadde da en ekklesia på omkring 24 bibelstudenter. Etter at Russell hadde kommet sammen med rundt 40 brødre og andre interesserte i Dublin, holdt han et offentlig foredrag for over 1000 mennesker.

Da Russell tre år senere kom på besøk igjen, kom han sammen med omkring 40 bibelstudenter i Belfast. Samme kveld kom det cirka 1000 mennesker til Ulster Hall for å høre hans foredrag «Hvilket evangelium er det sanne?» I sitt foredrag forsvarte Russell på en kraftfull måte og med stort engasjement Bibelen mot bibelkritikk og understreket bestemt at det var nødvendig å vende tilbake til Bibelen istedenfor å holde fast ved menneskelagde trosbekjennelser og læresetninger.

MANGEL PÅ ENIGHET

Til tross for denne lovende begynnelsen gikk ikke forkynnelsesarbeidet jevnt og glatt framover. På den tiden, da bibelstudentene i Irland bare så vidt hadde begynt å forstå Bibelens sannheter, var det ikke en slik enhet blant dem som det senere er blitt blant Jehovas folk jorden over. Hvorfor ikke? Fordi mange som hadde sluttet seg til dem, ikke innså behovet for å være ’sammenføyd’ for å kunne gjøre Guds vilje. — Ef. 4: 1—6, 16.

 I 1914 var det cirka 70 bibelstudenter. På møtene var det mange som pleide å komme med sin egen fortolkning av Bibelen når menighetene for eksempel drøftet bokserien Millenniets Daggry. De ble egoistiske og mente at deres forståelse av Bibelen var riktigere. Og da det ble tydelig at denne tingenes ordning ikke kom til å ende i 1914, var det en rekke av disse bibelstudentene som forkastet den kanal Jehova brukte for å formidle sannheten.

EN STOLT ÅND GJØR SEG GJELDENDE I DUBLIN

De som ville være uavhengige, la for dagen en stolt ånd som ble spiren til ytterligere problemer da den første verdenskrig trakk i langdrag. De mente at de bibelske læresetningene bror Russell framholdt, ikke hadde noe særlig for seg likevel. De forstod derfor ikke at Jehova hadde et viktig arbeid som hans folk skulle utføre.

I 1919 hadde de valgte eldste i Dublin menighet begynt å opponere mot den veiledning og rettledning som kom fra Jehovas organisasjon. De var imot alt som grep forstyrrende inn i deres ledelse av menigheten. Deres personlige synspunkter og ideer ble viktigst. (Rom. 12: 3) Selv om disse eldste leste opp de brevene som kom fra Selskapet, for menigheten, ignorerte de all den rettledning eller veiledning som ble gitt der. Noen få trofaste i menigheten fortsatte å gjøre det de kunne når det gjaldt å levere traktater og slike bøker som Guds Verdensplan, men flesteparten ville ikke engasjere seg i et slikt arbeid.

Charles Wilson, en av brødrene i denne første menigheten i Dublin, forteller hvordan det kom til  et oppgjør en kveld i 1920. De fleste i menigheten hadde da mistet sin verdsettelse av Jehovas organisasjon. Han forteller hva som skjedde:

«Vi gikk på møtet den kvelden og fikk vite av en av de eldste at menigheten skulle utelukke oss fra den ved avstemning. Da de fortalte oss at de brøt med de internasjonale bibelstudenter og dannet sin egen organisasjon, sa jeg: ’Dere trenger ikke å utelukke oss. Vi går!’ Jeg snudde og gikk ut av døren. Bror og søster Brown og søster Rutland ble med meg ut.»

Et av de stridsspørsmålene som splittet dem, dreide seg om forkynnelsen ved hjelp av Den Gylne Tidsalder og andre publikasjoner. Et annet gjaldt hvorvidt de skulle godta en mer teokratisk organisasjonsmetode som da ble drøftet i Vakttårnet. Det var en svært vanskelig periode. Resultatet ble en stor utrenskning. Av cirka 100 medlemmer i menigheten var det bare fire som holdt seg til Jehovas organisasjon. De som brøt med den, ble med tiden splittet i forskjellige mindre grupper med hver sin leder.

Forkynnelsesarbeidet i Dublin stanset nesten helt opp. Men etter hvert som tiden gikk, var det andre som tok imot den utfordring å forkynne det gode budskap ikke bare i Dublin, men i hele Irland, som kolportører, heltidsforkynnere.

Noen ganger ble kolportørene jaget ut av sitt losji som følge av motstand som presteskapet stod bak. De ble imidlertid alltid ønsket velkommen hos søster Rutland, en tidligere politikvinne som nå var en av de få lojale som var tilbake i Dublin. Mange brødre og søstre ble glad i henne og husker henne  som «mamma» Rutland og er takknemlig for at hun lot sitt hjem være et tilfluktssted for dem som trengte det når situasjonen ble vanskelig. En kunne alltid få seg en «matbit og se kjelen stå på kaminplaten» hos «mamma» Rutland.

I NORD-IRLAND

Før vi fortsetter med republikken Irlands historie, skal vi holde oss à jour med utviklingen i Nord-Irland. Dette nordøstlige hjørnet av øya med sine bølgende jorder og lave fjell ble kolonisert av protestanter fra Storbritannia i det 17. århundre. Omkring to tredjedeler av befolkningen i Nord-Irland stammer fra engelske og skotske protestanter. Siden den gang har det oppstått en spesielt krigersk form for protestantisme som er preget av et sterkt hat til katolisismen. Også på denne delen av øya befant folk seg i et åndelig mørke og var uvitende om Guds hensikt. De var like mye forblindet av Babylon den stores læresetninger som folk i sør. De trengte også hjelp til å komme ut av Babylon den store. — Åp. 17: 1, 2; 18: 2—4.

SKAPELSENS FOTODRAMA ÅPNER ØYNENE PÅ FOLK

Fra 1914 av begynte man å bruke Skapelsens fotodrama for å åpne øynene på folk. Denne fremvisningen, som foregikk ved hjelp av lysbilder i farger, film og synkroniserte grammofonplater, viste gjennomføringen av Guds hensikt fra skapelsen av og helt fram til slutten av Jesu Kristi tusenårige styre. Søster Maggie Cooper hjalp til med å vise Skapelsens fotodrama i hele Nord-Irland.

«Salen var stappfull hver kveld, og vi møtte svært liten motstand, men ganske mange gav uttrykk  for verdsettelse,» sa hun. «Det fjernet mange av fordommene mot oss.» Hun husket at det ikke var noen lett oppgave å transportere alt det utstyret som trengtes til den åtte timer lange fremvisningen av Skapelsens fotodrama. «Når jeg nå ser tilbake, kan jeg ikke forstå hvordan vi klarte det. Det var så mange hindringer og et tonn med bagasje å dra omkring med,» sa hun. Men fordi de stolte på Jehova, klarte de å overvinne alle hindringene.

SANNHETEN OM HELVETE

Traktater som avslørte slike falske læresetninger som læren om et brennende helvete, splittet det religiøse mørke i Nord-Irland. Under den første verdenskrig var det for eksempel en annonse i en Belfast-avis som fanget Bob Olivers oppmerksomhet. Der stod det: «Hva sier Bibelen om helvete? Du kan få en gratis traktat om dette emnet ved å skrive til Den Internasjonale Bibelstudieforening, 34 Craven Terrace, London, W.2.» Oliver, som da tilhørte den presbyterianske kirke, tvilte sterkt på helveteslæren. Han svarte derfor på annonsen og skjønte at det han leste, var sant. Det at han bestilte denne traktaten, var det første skritt til et liv i Jehovas tjeneste, og han deltar i denne tjenesten den dag i dag.

Susan Milne hadde vært på mange følelsesbetonte teltmøter som ung pike. Det var møter som ble holdt av de tallrike sektene i Nord-Irland som ustanselig snakket om å bli født på ny og om den evige fortapelse i et brennende helvete. Susan mente at hun ikke var verdig til å bli frelst, for hun fikk aldri den frelsesopplevelse som mange av  de andre på slike møter hevdet at de fikk. Men i 1922 leste hun en traktat med tittelen «Hvor er de døde?» Etter det skiftet hun syn.

Før dette hadde faren hennes overrasket henne da han sa: «Jeg begynner å tro at det ikke finnes noe slikt som et helvete.» For henne var dette blasfemi. Men nå visste hun hva Jesus mente da han sa: «Sannheten skal gjøre dere fri» — særlig når det gjaldt falske religiøse læresetninger. (Joh. 8: 32) Så etter at hun hadde lest traktaten, besøkte hun faren sin, og til deres felles glede fant de ut at de hadde lest litteratur fra samme kilde — Den Internasjonale Bibelstudieforening. Både hun og mannen hennes, faren hennes og andre i familien kom i sannheten.

«FORKYNN . . . OM KONGEN OG HANS RIKE»

Søster Milne skjønte straks at det var nødvendig å gjøre noe. Hun gjentok ofte slagordet fra det stevnet som ble holdt i Cedar Point i 1922: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike.» Hun og familien hennes fulgte denne oppfordringen. De gikk mye fra hus til hus for å tilby den opplysende boken Guds Harpe og ledet begeistret studier ved hjelp av den.

I Nord-Irland begynte brødre og søstre, deriblant Bob Oliver og Susan Milne, å forkynne om søndagene ved hjelp av Guds Harpe. De som de forkynte for, hadde en dypt rotfestet presbyteriansk tradisjon som innbefattet en sterk avsky for alt som kunne oppfattes som brudd på budet om å helligholde hviledagen. Sinte reaksjoner hørte derfor til dagens orden.

Vitnene la for dagen like stort mot når de distribuerte  numre av Den Gylne Tidsalder som inneholdt åpenhjertige budskaper som anklaget presteskapet for å være medskyldig i å skjule sannheten og i å forfølge de sanne kristne. Bror Oliver husker godt en illustrasjon i et spesielt nummer av Den Gylne Tidsalder — en prest som holdt en dolk som det rant blod av. Billedteksten var hentet fra Jeremia 2: 34: «På kappeflikene har du blod av uskyldige fattigfolk.»

Brødrene sørget også for at det ble holdt offentlige foredrag om Riket alle de stedene de kunne. Det var på den måten Bob Dempster kom i kontakt med sannheten i sin hjemby, Comber, i nærheten av Belfast. Men etter hvert som forkynnelsesarbeidet ble intensivert, økte også motstanden. Da bror Dempster begynte å forkynne om Riket selv, gjorde presteskapet bruk av fordekte og utspekulerte metoder for å prøve å stanse ham. En tid det var ganske stor arbeidsløshet, påvirket de for eksempel den offentlige funksjonæren som hadde å gjøre med utbetaling av arbeidsløshetstrygd, til å nekte å utbetale noe til bror Dempster. Men bror Dempster lot seg ikke skremme. Han begynte å omgås den lille menigheten som kom sammen hjemme hos familien Milne, til gjensidig gagn og støtte for alle.

Sakte, men sikkert, etter hvert som Rikets lys spredte seg, begynte menighetene å vokse. Men det var ikke alle fiendene av sannheten som befant seg utenfor.

BELFAST MENIGHET BLIR SIKTET

Akkurat som brødrene i Dublin i 1920 merket de dårlige virkningene av å ha valgte eldste med en  uavhengig ånd, fikk også brødrene i Nord-Irland, særlig i Belfast, merke dette. En del begynte derfor å bli siktet bort. Nok en gang var det spørsmålet om hvorvidt en skulle være lojal mot Jehovas organisasjon og begeistret skulle delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet, som stod i fokus og splittet brødrene. En bibelstudent som hadde truffet bror Russell under hans besøk i Belfast i 1908, begynte å foretrekke sine egne ideer og oppfatninger. Med tiden dannet han sin egen gruppe, som han kalte De standhaftige bibelstudenter.

Senere, etter at boken Den fuldbyrdede Hemmelighed med sin kraftige fordømmelse av falsk religion var blitt frigitt på engelsk i 1917, var det andre som ble redde og sluttet å komme sammen med brødrene. Et framstående medlem av Belfast menighet satte opp en plakat i vinduet i butikken sin, hvor det stod: «Jeg har ikke noe med Den Internasjonale Bibelstudieforening eller boken Den fuldbyrdede Hemmelighed å gjøre.» Han dannet også sin egen gruppe og påstod at han holdt seg til bror Russells lære. Det at framstående medlemmer av menigheten forkastet Jehovas kanal på denne måten, satte de andre brødrenes tro og lojalitet på prøve.

Noen av dem som ble i menigheten, satte brødrene på en enda større prøve. Etter hvert som forkynnelsesarbeidet gikk framover, ble det stadig tydeligere at det var stor meningsforskjell mellom dem som fullt ut forstod at det var nødvendig å forkynne om Kongen og hans rike, og de valgte eldste som mente det motsatte.

I likhet med de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid, som ’elsket å ha hedersplassene’, var disse  eldste mer interessert i posisjon og privilegier enn i å delta i forkynnelsesarbeidet. (Matt. 23: 2—7) Deres stolte og overlegne holdning førte til at menighetens medlemmer ble urolige og ulykkelige. Hver eldste prøvde å opphøye seg selv og å styrke sin posisjon i menigheten, noe som vakte mistenksomhet og mistillit.

Da tidspunktet for valg av eldste nærmet seg, gikk de inn for å verve stemmer. Noen eldste arrangerte spesielle teselskaper og inviterte brødre og søstre ene og alene for å vinne tilhengere og påvirke dem til å stemme på dem. Fordi disse eldste ikke innså at det var Kristus som var menighetens hode, oppstod det stridigheter, klikker og splid. Dette svarte nøye til det som skjedde i det gamle Korint. Fordi medlemmene av menigheten i Korint viet mennesker for stor oppmerksomhet, ble de splittet i forskjellige grupper. De sa: «’Jeg [holder meg] til Apollos’, ’jeg til Kefas’ og ’jeg til Kristus’.» — 1. Kor. 1: 11, 12.

Enkelte brødre viste liten respekt for den rettledning som kom gjennom Jehovas organisasjon, akkurat som Diotrefes på Johannes’ tid. De gikk bevisst inn for å få dem som var ydmyke og underordnet seg, til å bli mistroiske overfor Selskapet. De etterlignet Diotrefes ved å ’fare med ondsinnet sladder om brødrene’. — 3. Joh. 9, 10.

Til slutt gikk Jehova til handling. The Watchtower for 15. august og 1. september 1932 (Vagttaarnet for 15. oktober og 1. november 1932) forklarte hvorfor en gruppe modne brødre som ble kalt et arbeidsutvalg, ikke valgte eldste, skulle føre tilsyn med menigheten. Denne organisasjonsmessige forandringen siktet bort de siste opprørske  medlemmene av menigheten. Det var bare 12 regelmessige forkynnere igjen i Belfast som holdt fast ved sannheten.

RUTHERFORDS FOREDRAG SETTER FART I ARBEIDET

I løpet av 1930-årene holdt denne lille gruppen av brødre i Nord-Irland tritt med utviklingen blant Jehovas verdensomspennende folk. Entusiastisk begynte de å bruke innspilte foredrag av J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. De fikk snart mange spennende opplevelser ved å bruke grammofonen.

Alex Mitchell var sjømann. Da han var på sjøen som maskinist i 1927, leste han bøkene Guds Verdensplan, Tiden er nær og Guds Harpe og så sannhetens lys. Da han kom hjem til Belfast, begynte han straks å lete etter ytterligere hjelp til å forstå Bibelen. Noen medlemmer av De standhaftige bibelstudenter forsøkte å fraråde ham å lese Selskapets publikasjoner. Men han hadde allerede funnet sannheten i disse publikasjonene, og til slutt fant han de sanne bibelstudentene.

Det tok ikke lang tid før han begynte å forkynne. Han husker godt hvordan han og bror Oliver pleide å bære en grammofon og et høyttaleranlegg omkring i Belfast. Til å begynne med hadde de ikke noe kjøretøy. Så forestill deg at du ser to menn som vandrer fra gate til gate og ut i landdistriktet med alt utstyret hengende i lærremmer over skuldrene.

En av bror Mitchells oppgaver var å finne passende lokaler hvor de kunne spille grammofonforedrag. Det var mulig å få tak i lokaler, men de kunne bare brukes én gang. Hvorfor? Fordi de  fleste lokalene var under oppsyn av stedets prester, som ikke likte budskapet. Når de ikke fikk leie lokaler, spilte brødrene foredragene i Belfasts gater og i traktene rundt byen.

Som regel spilte de foredragene i protestantiske gater, for protestantene var vanligvis mer mottagelige på den tiden. En gang kjørte bror Mitchell og bror Milne inn i en rolig sidegate uten først å undersøke hva slags område det var. De gjorde i stand utstyret som vanlig, spilte litt musikk for å tiltrekke seg oppmerksomhet og så inviterte de folk til å høre et bibelsk foredrag. De hadde imidlertid av vanvare kjørt inn i et katolsk område, hvor de feilaktig ble tatt for protestanter. Folk på stedet begynte å kaste stein på dem. Brødrene lesste i all hast utstyret inn i bilen igjen og kjørte av sted. Da de drog bort, slo pøbelen på bilen med jernstenger og knuste frontruten. Bortsett fra sjokket slapp de unna uten alvorlige skader, og episoden dempet på ingen måte deres begeistring i arbeidet.

En ettermiddag ble bror Mitchell bombardert med poteter. De var heldigvis kokt og dermed bløte. Da han kjørte av sted, snakket han over høyttaleranlegget og fortalte folkemengden hvor glad han var for at han ikke hadde kommet om formiddagen, for da hadde potetene vært harde.

Brødrene gjorde også god bruk av reisegrammofoner. Trass i noen uhell, som for eksempel å glemme å legge grammofonplatene på plass før de drog ut i tjenesten, ble de meget dyktige til å bruke dette instrumentet. Med en sykkel, en grammofon, et sett med grammofonplater og en kartong med  bøker var de utrustet for en lang dag i forkynnelsesarbeidet.

STYRKET AV RADIOFOREDRAG

Brødrene ble styrket ved å høre bror Rutherfords foredrag overført direkte fra steder som London og New York. I 1938 var 2500 samlet i Kings Hall i Belfast for å høre det kraftfulle foredraget «Se kjensgjerningene i øinene».

Enkelte brødre husker fremdeles informasjonsmarsjene som gikk gjennom Belfast i den hensikt å avertere dette foredraget. På grunn av den spente religiøse atmosfære i Nord-Irland på den tiden var mange engstelige for å delta i informasjonsmarsjene. Men de hadde 25 opptog i byens hovedgater uten å møte noen form for motstand.

Noen av vennene bar plakater som gjorde kjent det offentlige foredraget. Andre holdt opp skilt med slagord som «Religionen er en snare og et svindelforetagende» og «Tjen Gud og kongen Kristus». Da en ung journalist så slagordet «Religionen er en snare og et svindelforetagende», spurte han: «Har dere ikke funnet ut det før nå?»

Foredraget «Herredømmet og freden» var en direkte overføring fra Madison Square Garden i New York. Politiet holdt vakt ved det lokalet i Belfast hvor brødrene var samlet. IRA (Den irske republikanske hær) hadde nemlig truet med å sprenge lokalet hvis ikke foredraget ble avlyst. IRAs forsøk på å skremme brødrene i Belfast var ikke mer vellykket enn de forsøk Katolsk aksjon gjorde for å avbryte foredraget i New York.

Disse direkte overføringene skapte en følelse av enhet blant brødrene. Trass i at den religiøse og  patriotiske glød ble sterkere etter hvert som krigen nærmet seg, kunne denne lille gruppen av brødre i Irland likevel se at de var en del av en verdensomspennende organisasjon. Men før vi går videre med begivenhetene i Nord-Irland, skal vi ta for oss det som skjedde i republikken Irland.

UOPPHØRLIG MOTSTAND I SØR

I perioden fra 1920 til den annen verdenskrig var det bare noen trofaste brødre og søstre som kjempet videre i selve Dublin. I de katolske områdene i sør ble det bare utført kolportørarbeid enkelte steder.

Noen kommentarer fra Jehovas vitners årbøker gir oss en idé om de forhold de måtte arbeide under.

1935: «Brødrene har lidd tap, og noen er blitt tilføyd fysiske skader. Litteratur som skulle hjelpe folk, er blitt ødelagt.»

1937: «Irland er den mørkeste delen av De britiske øyene. . . . Prester . . . følger etter pionerene fra sted til sted, finner ut hvor de har levert litteratur . . . og sørger øyeblikkelig for å ødelegge den.»

1938: «Stor motstand for forkynnerne av Rikets budskap. Pøbelflokker har overfalt Jehovas vitner på foranledning av en romersk-katolsk prest . . . Motstanden har ennå ikke nådd sitt høydepunkt.»

Tidligere, i 1926, hadde bror Pryce Hughes, som senere var visepresident i Den Internasjonale Bibelstudieforening i London, og tre medarbeidere kommet til Waterford i den sørlige delen av Irland. De ble mottatt av tre brødre som hadde kommet dit før dem. Forut for bror Hughes’ ankomst hadde brødrene i Waterford utholdt et katolsk pøbelangrep  hvor ungdomsgjenger brente det de betraktet som ’skadelig litteratur’.

Etter å ha levert litteratur til interesserte gikk brødrene hurtig videre. De fikk losji hos protestanter, og de prøvde å gjennomarbeide et så stort område som mulig før presten på stedet oppdaget hva som foregikk. I en by trykte den lokale presse advarsler mot den virksomheten de drev, og barn spyttet på dem når de gikk på gaten. For ikke å bli oppdaget så raskt begynte de derfor arbeidet i utkanten av det området de hadde valgt å arbeide i, og avsluttet i byen hvor de bodde.

Ved en annen anledning møtte de ondsinnet motstand i den lille markedsbyen Graiguenamanagh. Da de var på vei hjem til sitt losji, møtte de en gjeng med spottende ungdommer som kastet stein på dem. «Det var en ’helligdag’, St. Patricks dag,» sa bror Hughes, «og eselkjerrene hadde rullet inn i byen hele dagen til spesielle messer. Under messen hadde presten egget alle opp mot oss.» Da de skjønte at de måtte trekke seg tilbake så fort som mulig, tok han og medarbeiderne hans alle eiendelene sine på syklene og tok dem med til nærmeste jernbanestasjon.

Kolportørene lærte hvordan de skulle forholde seg til truslene om voldshandlinger som de til stadighet ble møtt med. En gang ble bror Hughes jaget over et jorde av en mann med en høygaffel. Ved en annen anledning skjøt plutselig en bonde ham i foten med hagle.

En annen kolportør, Jack Corr, kom til Dublin i 1930. Foreldrene hans var katolikker, så han var godt forberedt på å snakke med de katolikker han  møtte. Den irske grunnlov garanterte religionsfrihet, men bror Corr oppdaget at mange mente at den ikke burde anvendes på Jehovas vitners forkynnelsesarbeid.

Bror Corr fikk ofte føle prestenes og deres tilhengeres raseri. En gang ble han vekket midt på natten av en pøbelflokk, som ansporet av sognepresten drog ham ut av sengen og brente all litteraturen han hadde, på torget. Ved en annen anledning kom en pøbelflokk på rundt 200 og hamret på døren til hybelen hans. «Den vettskremte vertinnen prøvde å dytte meg under sengen, mens hun ropte noen grusomme forbannelser gjennom vinduet til mengden utenfor,» fortalte han. «Jeg fikk roet henne ned, og etter et kvarters tid forsvant pøbelflokken som røyk. Jeg kunne fortsette som om ingen ting hadde hendt.»

YTTERLIGERE VOLDSOMHETER FRA RELIGIØSE MOTSTANDERE

I 1931 kom Victor Gurd og hans venn Jim Corby til byen Cork, i nærheten av det stedet hvor bror Russell gikk i land i Irland 40 år tidligere. En gruppe brødre sluttet seg til dem for en stund. De gjennomarbeidet landdistriktet der og distribuerte eksemplarer av Studier i Skriften og Guds Harpe.

Mens brødrene forkynte i Roscrea i grevskapet Tipperary, ble de anholdt av revolvermenn, som tok all litteraturen de hadde, og gav dem beskjed om å forlate distriktet. Da brødrene kom til losjiet, ventet det mer bråk. Motstandere hadde tatt forsyningen av litteratur, dynket den med bensin og satt fyr på den. Rundt bålet stod politiet, prestene og barn fra området og sang «Fedrenes tro».

 På den tiden kom John Retter med venner til Limerick. Siden han var født i Østerrike, forkynte han for mange tyskere som hadde utvandret til den irske vestkyst. På det samme stedet var også John Cooke (som nå tjener ved Betel i Sør-Afrika), som ble kastet i fengsel i Dublin i 1936 fordi han ikke ville slutte i tjenesten for Jehova.

JEHOVAS BESKYTTELSE I NORD

I løpet av denne perioden før den annen verdenskrig gikk andre kolportører i spissen for arbeidet i Nord-Irland. Sarah Hall kom til grevskapet Tyrone i 1926. Hun hadde lært sannheten å kjenne i 1915 i England etter å ha lest Guds Verdensplan. Det hun leste, ansporet henne til å begynne i kolportørtjenesten.

De fleste hun snakket med, delte ikke hennes verdsettelse av Bibelens sannheter. Hennes lille, spinkle skikkelse og milde natur hindret ikke en kvinne fra å jage henne med en høygaffel, eller en mann som var rasende over å høre budskapet, fra å kalle henne en dalila og prøve å ta kvelertak på henne.

Uforferdet viste hun stor besluttsomhet og utholdenhet. «Alt i alt har det ikke vært så ille,» sa hun da hun tenkte tilbake på de krevende forhold hun hadde forkynt under. «Vi ble vant til at folk ropte etter oss. Hvis du ber om Herrens beskyttelse, får du det.» Kolportørene var overbevist om at Jehova ville ’være med dem og berge dem’. Og det var han. — Jer. 1: 7, 8; Sal. 23: 4, 5.

JEHOVA SØRGET FOR DEM

Billy Holland kom i sannheten i 1926 etter å ha  lest boken Guds Verdensplan. Som så mange andre kolportører hadde han sterk tillit til Jehovas løfte om at hans tjenere aldri skulle bli «forlatt». — Sal. 37: 25; Matt. 6: 28—34.

Bror Holland fortalte: «Noen ganger gikk jeg uten å spise frokost; andre ganger hadde jeg noen få brødskiver uten smør. Jeg husker en gang jeg var ute i landdistriktet i grevskapet Down. Etter noen timer i tjenesten gikk jeg ned en liten vei og satte sykkelen langsmed hekken. Jeg satte meg ned og spiste det tørre brødet og hørte på fuglene som sang. Da jeg så litt nærmere på hekken, fikk jeg øye på noen deilige bjørnebær. Jeg plukket noen av dem og la dem mellom brødskivene. Det var akkurat som bjørnebærsyltetøy — det smakte virkelig godt.»

Han la samme ånd for dagen når han hadde lite penger: «Skoene mine var utslitt, og jeg ble ofte våt på føttene,» forteller han. «En solrik dag jeg gikk bortover en landevei, ble det svært varmt, og tjæren på veien begynte å smelte. Tjæren tettet hullene i skosålene. Slik fikk jeg ’reparert’ skoene mine.» Og det uten omkostninger!

ÅNDELIG FØDE UNDER KRIGEN

Under den annen verdenskrig, fra 1939 til 1945, forble republikken Irland nøytral, men Nord-Irland, som var britisk, måtte utholde bombeangrep og andre vanskeligheter.

Et problem som oppstod i løpet av disse årene, var å få tak i åndelig føde. Den britiske regjeringen hadde under krigen forbudt import og eksport av Vakttårnet og andre av Selskapets publikasjoner. Denne taktikken fra Satans side, å bryte forbindelsene  og stoppe forsyningene til brødrene, lyktes imidlertid ikke. Den ble overvunnet. Hvordan? Ganske enkelt ved at Selskapet ordnet med at brødre i USA eller i Canada sendte eksemplarer av Vakttårnet i konvolutt til brødre i Belfast.

Da bladene ble mottatt, mangfoldiggjorde ansvarlige brødre hovedartiklene. Så ble de distribuert til menighetene. Etter at disse numrene av bladene begynte å komme, manglet brødrene aldri den livsviktige åndelige føden.

Bob Oliver husker at han fikk Vakttårnet av en bror Kelly i USA. Bror Kelly sendte også opplysninger om hva «onkel Nathan» (Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets tredje president) hadde snakket om, slik at de fikk vite om stevner og lignende. Noen ganger fant brødrene Vakttårnet eller en bok som «Sannheten skal frigjøre eder» i en matpakke som de fikk tilsendt. Når et eksemplar av Vakttårnet uten omslag ankom urørt, sa brødrene i Belfast for spøk at det må ha passert i løpet av kontrollørens tepause.

BEHANDLET MED FORAKT

Under krigen måtte brødrene i Nord-Irland tåle intens og vedvarende forfølgelse fra presteskapet og deres tilhengere, som støttet krigshandlingene fullt ut. Jesus hadde virkelig rett da han sa: «Dere er ikke av verden . . . Derfor hater verden dere.» — Joh. 15: 18, 19.

Følgende brev ble sendt til Belfast menighet i august 1943 og er et typisk eksempel på folks forakt:

«Herr . . . !

Jeg har mot min vilje blitt den uheldige mottager  av en av deres brosjyrer, som dere er frekke nok til å dele ut til en altfor tolerant offentlighet, og benytter hermed anledningen til å si fra at jeg forbyr alle deres tilhengere å komme inn på min eiendom uansett hvilken grunn vedkommende måtte ha. Vennligst informer deres villedede gruppe av grinete bibelbøller om at hvis denne advarselen ikke blir tatt alvorlig, vil inntrengeren brutalt — svært brutalt — bli kastet ut. Jeg skal ikke pusse hunden på ham siden jeg ikke har lyst til å la den stakkars hunden sette tennene i noe så usmakelig, men hvis hunden selv tar initiativet, skal jeg selvfølgelig ikke legge hindringer i veien for den.»

Trass i denne vanskelige tiden ble alle anstrengelser gjort for å trappe opp forkynnervirksomheten. Fortsatte Jehova å velsigne det arbeidet som ble utført av alle de trofaste brødrene? Ja! Da krigen sluttet i 1945, var det omkring 120 forkynnere i Belfast og 20 i Dublin.

PIONERTJENESTE I REPUBLIKKEN IRLAND

Jehovas vitners årbok for 1946 gjorde det klart at det gode budskap fortsatt ville bli forkynt i republikken Irland da den annen verdenskrig gikk mot slutten. «Mange har vanskelig for å forstå hvorfor Sør-Irland representerer en mørk flekk hva lyset og kunnskapen fra Guds Ord angår, » stod det i årboken. «Her har alle virkelige pionerer muligheten. Vi gjør nå de nødvendige forberedelser med tanke på å sende noen dit.»

Fred Metcalfe, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Irland, var blant de første spesialpionerene  som ble sendt dit. Han fikk tildelt byen Cork som sitt distrikt. Den ligger i den sørlige delen av landet. Han og de andre pionerene møtte snart motstand, en motstand som presteskapet stod bak. For å piske opp hatet mot Jehovas vitner kalte prestene dem gang på gang for «kommunistdjevler».

«For folk på den tiden,» sa bror Metcalfe, «var en ’kommunist’ det absolutt nærmeste du kunne komme Djevelen i menneskeskikkelse!»

Motstanden bare økte. «Jeg har aldri følt oppfyllelsen av Åpenbaringen 12: 17 sterkere enn i denne tiden,» sa bror Metcalfe. «Djevelen var sannelig  rasende da vitnearbeidet fikk sin begynnelse i dette området.» Den omfattende motstanden og prestenes løgner nådde et høydepunkt da bror Metcalfe og hans medarbeider, bror Chaffin, ble overfalt av en pøbelflokk i byen Cork i 1948.

PØBELANGREP I CORK

En dag bror Chaffin var ute i felttjenesten, ble han omringet av en gruppe rasende kvinner. Først anklaget de ham for å være kommunist, og deretter begynte de å slå løs på ham. Siden det ikke var mulig å snakke fornuft med den rasende pøbelflokken, forsøkte bror Chaffin å komme seg unna ved å hoppe på nærmeste buss. Passasjerene i bussen sluttet seg imidlertid til overfallet. Noen av angriperne kastet stein, mens andre ropte: «Din skitne kommunist!» og «Kast ham i elven!» Til slutt slapp han unna forfølgerne ved raskt å hoppe over det høye gjerdet rundt presteboligen på stedet.

Imens forsøkte bror Metcalfe å komme seg unna på sykkelen sin, men han ble snart innhentet av den samme pøbelflokken. De slo og sparket ham og strødde den litteraturen han hadde med seg, ut på gaten. Heldigvis for bror Metcalfe kom en politikonstabel gående. Han grep inn og fikk spredt pøbelen. «Jeg følte det som om det var Jehova som hadde sendt ham for å sette en stopper for overfallet,» sa bror Metcalfe.

Selskapet Vakttårnet bestemte seg for å bringe saken inn for retten for å gjøre det klart at Jehovas vitner ikke var kommunister, og for å få stadfestet vår juridiske rett til å forkynne det gode budskap uten å bli hindret. I et forsøk på å forhindre at saken kom for retten, ble rettssaken utsatt  gang på gang. Men til slutt, i juli 1948, kom saken opp.

Selv om politimannen som fikk stanset pøbelen, var katolikk, var han villig til å møte i retten og fortelle hva han hadde vært vitne til. Flere av angriperne ble funnet skyldig i overfall. Den omtale som rettssaken fikk, bidrog i høy grad til å fjerne tanken om at Jehovas vitner var kommunister, og også til å stadfeste vår juridiske rett til å forkynne det gode budskap. Det betydde imidlertid ikke at den brutale motstanden mot sannheten tok slutt.

FREMDELES INNBITT MOTSTAND

I byen Athlone i den midtre delen av Irland lot for eksempel en dame sitt sinne få avløp ved å kaste en kjele full av kokende vann på noen brødre. Innbyggerne i byen sendte til og med en anmodning til Selskapet Vakttårnet om at de måtte slippe å få besøk av Jehovas vitner mer.

Da fire spesialpionerer ble sendt til byen Drogheda, ble de truet med våpen og overfalt av brutale pøbelflokker. Et stort møte ble holdt i byen, og det ble vedtatt en resolusjon som bad myndighetene om å forby Jehovas vitner i landet. Det ble satt opp plakater over hele byen hvor det stod: «Katolsk aksjon! Borgere av Drogheda! Det vil bli holdt et offentlig møte . . . for å drøfte hvordan virksomheten til en bestemt sekt som arbeider i distriktet, kan stoppes. Borgermesteren og representanter fra lokale organisasjoner vil være til stede.»

Vek brødrene noen gang tilbake når de møtte en slik motstand? Aldri! De motstod det press de ble  utsatt for, og begynte å se resultatene av sitt arbeid.

HØRENDE ØRER I DUBLIN

Dudley Levis var blant de første som reagerte positivt på sannhetens budskap i Dublin i etterkrigsårene. Han var medlem av den anglikanske kirke i Irland. Protestantene, som allerede levde i et nesten utelukkende katolsk miljø, betraktet det at han forlot kirken, som forræderi. Han ble derfor spottet og utskjelt av tidligere trosfeller som hatet hans nye tro. «Jeg ble svært oppmuntret av de eldre brødrene, for eksempel Edwin Ridgewell, som tidligere hadde lagt for dagen en urokkelig tro under svært vanskelige forhold. Jeg ble styrket av deres eksempel,» sa han.

Vitnene konsentrerte sitt forkynnelsesarbeid om de protestantiske områdene, hvor reaksjonene ikke var så voldsomme som i de områdene hvor katolisismen stod sterkt. De begynte imidlertid gradvis å ta turer inn i de katolske områdene. De hadde samme innstilling som salmisten, som sa: «Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?» — Sal. 56: 12; Jos. 1: 9.

EN KATOLSK FAMILIE REAGERER POSITIVT

Med tiden begynte også katolikker å reagere positivt på sannheten. I 1949 fikk for eksempel John Casey besøk av en søster. Han var katolikk og viste stor interesse for det søsteren fortalte, men kona hans, Bridie, nektet å gi ham penger til boken «Sannheten skal frigjøre eder». Han bad søsteren om å komme tilbake uken etter. Det gjorde hun, og John tok takknemlig imot boken. «Jeg har funnet  sannheten,» sa han. «Jeg vil ikke ha noe mer med den katolske kirke å gjøre.»

Bridie var imidlertid ikke interessert. Hun stilte et spørsmål som brødrene gang på gang fikk i forkynnelsesarbeidet. «Hvem er Jehova? Er det en av lederne for organisasjonen deres i Amerika?» Men til slutt tok også hun imot sannheten da hun fikk vite at Bibelen i virkeligheten ikke støtter læren om et brennende helvete, en treenighet eller andre dogmer som bringer vanære over Gud.

John og Bridie Casey ble i likhet med andre som begynte å se sannhetens lys, utsatt for press fra familien og samfunnet, som forsøkte å ta motet fra dem og få dem til å avbryte sitt studium av Bibelen. «Hver eneste uke sørget mor for at noen fra Maria-legionen (en katolsk aksjonsgruppe) eller en prest besøkte meg,» sa søster Casey. «Men presten var ikke i stand til å bevise ved hjelp av Bibelen at det vi trodde, ikke var sannheten. Til slutt stormet han ut av huset og dømte oss til evig pine fordi vi forvrengte Skriften!»

MISJONÆRENE SETTER FART I ARBEIDET

Da den annen verdenskrig gikk mot slutten, ble pionerer fra England sendt til små byer i Nord-Irland. Under stevnet i Edinburgh i 1946 henvendte noen av disse pionerene seg til Selskapet Vakttårnets president og spurte om de kunne få gjennomgå Gilead. «Ja,» svarte han, «hvis dere lover å reise tilbake til Irland.» Fem søstre holdt det de lovte.

Misjonærene, som kom fra Vakttårnets bibelskole Gilead i 1949, satte fart i arbeidet. Maurice og  Mary Jones, som hadde gjort mye av grovarbeidet, ønsket disse arbeiderne velkommen. Det ble opprettet to misjonærhjem, ett i Dublin med bror Jones’ hjelp, og ett i Cork. I Jehovas vitners årbok for 1950 stod det at det var et hardt arbeid å fri menneskene ut av det åndelige mørket som så mange befant seg i, spesielt siden de aldri hadde sett en bibel. «Folk er redd for å forlate de tradisjonene de har satt pris på i så lang tid, så fremgangen krever en god del takt og tålmodighet,» stod det i årboken.

De nyankomne misjonærene gjennomarbeidet et stort område. De gikk til fots og syklet og ble ofte utsatt for verbale og fysiske angrep. Og de arbeidet til langt på kveld for å ta hånd om selv den minste interesse som ble vist. — Jevnfør Hosea 11: 4.

En av de første misjonærene, Elsie Levis (tidligere Lott), husker hvordan hun ble forberedt mentalt sett på forholdene i Irland. Hun forteller: «Før vi forlot Gilead, fortalte bror Franz oss at han betraktet Irland som det vanskeligste distriktet i verden nest etter India.» Hun erfarte også at det var vanskelig. «Men vi følte at det var politiske og religiøse krefter som på en brutal måte hadde splittet folket, så vi var bare bekymret for menneskene som, bak all fiendtligheten, var svært hyggelige.»

MISJONÆRENE BRYTER NED KATOLSKE BARRIERER

Trusselen om å bli gjenstand for katolske pøbelangrep hang over pionerene som en stormsky. Så for ikke å vekke mistanke og dermed pådra seg naboenes vrede gikk misjonærene fra dør til dør alene, men alltid slik at de kunne se hverandre.  Før de drog fra misjonærhjemmet og ut i tjenesten, repeterte de hvilke tegn de skulle gjøre med hendene og skuldrene den dagen. Ved hjelp av disse tegnene skulle de advare den andre om at en pøbelflokk var på vei.

Mildred Barr (tidligere Willet, som nå arbeider på Betel i Brooklyn sammen med sin mann, John) husker godt en dag hun drog ut i felttjenesten på den grå motorsykkelen sin. Hun hadde fylt de mørkebrune sideveskene, som var festet på hver side bak på motorsykkelen, med litteratur, matpakke,  termos og gummistøvler. Sammen med Frieda Miller drog hun inn i et katolsk område i Dublin. Straks de kom inn i området, skilte de lag og parkerte motorsyklene på forskjellig sted. De forsikret seg om at ingen av beboerne kunne se motorsyklene, men at de samtidig ikke var lenger unna enn at de kunne nå dem raskt hvis det skulle bli nødvendig å flykte.

Mildred lenket motorsykkelen fast til et gjerde og satte hengelås på før hun begynte å forkynne fra dør til dør. Hun forteller: «Jeg snakket med en kvinne som var svært interessert, da hun plutselig gjorde store øyne og åpnet munnen. Jeg spurte: ’Hva er i veien?’ Hun svarte ikke, bare stirret engstelig foran seg. Jeg snudde meg og stod ansikt til ansikt med en pøbelflokk på åtte—ni kvinner som blokkerte porten. I øyekroken kunne jeg så vidt skimte Frieda, som gav meg tegnet med hånden. Men det var for sent. Flere kvinner kom løpende opp mot huset. Jeg skjønte at jeg ikke ville klare å komme meg ut porten, så jeg satte av sted tvers over hagen, styrtet over hagen til naboen, hoppet over et gjerde og løp alt jeg orket i retning av motorsykkelen.

Frieda hadde rukket å starte motorsykkelen sin, men min var fremdeles lenket fast. Jeg låste opp låsen og hoppet opp på motorsykkelen, men den ville ikke starte. Selvfølgelig, jeg hadde jo tennpluggen i lommen! Jeg skrudde tennpluggen på plass i motoren, startet motorsykkelen og kjørte av gårde. Men ikke raskt nok — og det er det som nå hendte, alle ler av i dag. En kvinne løp etter meg og svingte en svaber over hodet. Hun stakk svaberen ned i kloakkristen i gaten. Da jeg kjørte av sted  nedover gaten, svingte hun svaberen, slik at jeg ble dekket av kloakkslam over hele ryggen og hodet. Da jeg nådde igjen Frieda, sa hun: ’Æsj, Mildred, fysj! Du kan bare prøve å gå inn i huset når vi kommer hjem!’

Da vi kom tilbake til misjonærhjemmet, fortalte hun hva som hadde skjedd, til den andre misjonærsøsteren. De la ut avispapir som jeg kunne gå på, og øste bøtte etter bøtte med vann over meg. De neste dagene ville alle låne meg parfymen sin. Ikke desto mindre kom det med tiden noen fra den delen av Dublin i sannheten.»

Bridie Casey husker en annen episode som inntraff i Dublin. Hun gikk sammen med en misjonær i felttjenesten da en katolsk kvinne sa til dem at de bare stanget hodet mot muren. Det svaret denne broren gav, viser hvilken innstilling misjonærene hadde. «Kanskje det,» svarte han, «men enkelte av steinene i muren er i hvert fall i ferd med å løsne!» Ja, misjonærene var egentlig murbrekkere som brøt igjennom det katolske herredømmes stengsler som holdt oppriktige irer fanget.

PØBELANGREP I NÆRHETEN AV LIMERICK

Befolkningen i Irland var stort sett vennlige og gjestfrie, men de religiøse lederne klarte likevel å oppildne noen til å angripe oss. Den 13. mai 1956 samarbeidet en av misjonærene, Stephen Miller, med en ny forkynner i felttjenesten på landet i den vestlige delen av Irland. Plutselig oppdaget de at veien var sperret av en pøbelflokk. De satte seg på motorsykkelen for å komme unna. Men pøbelen fulgte etter dem i biler og klarte til slutt å sperre dem inne på en blindvei.

 Pøbelen, som ble ledet av en prest, omringet bror Miller. En av bøllene gav bror Miller et slag på haken. Så tok pøbelen fra ham all litteraturen og brente den i sentrum av den lille landsbyen Cloonlara i nærheten av Limerick.

Under rettssaken kom dommernes fordommer tydelig til uttrykk. Presten og åtte andre oppviglere ble frikjent. Bøllen som slo til bror Miller, ble  funnet skyldig, men likevel satt fri. Så ble bror Miller og kollegaen hans pålagt å holde fred og ilagt en bot på 200 pund hver. For en parodi på en rettssak! Retten frikjente pøbelen og straffet dem som var blitt overfalt! Selv om innbyggerne i byen Dublin etter hvert behandlet vitnene bedre, var det mange på landsbygda som holdt fast ved sine middelalderske synspunkter og fremgangsmåter.

EN SKREMMENDE DOBBELTMORAL

Den urettferdighet og de fordommer som Jehovas vitner ble utsatt for, kom så tydelig til uttrykk at det måtte bli lagt merke til. Den påfølgende omtalen i avisene over hele republikken skapte harme og en protestbølge. En protestantisk prest, som ikke var forblindet av det religiøse røykteppe som var blitt lagt for å fordunkle de faktiske forhold, kom med et kraftig innlegg i Dublin Evening Mail for 28. juli 1956, under overskriften «Religionsfrihet»:

«Medlemmer av Maria-legionen besøker mine sognebarn for å forkynne læresetninger som jeg misliker på det sterkeste. Har jeg forstått det riktig hvis jeg nå kan samle folkene mine, gå til angrep på legionærene, brenne bøkene deres (og kanskje også tildele en av dem et slag på haken bare for å vise dem at vi også er kristne!) og så regne med at hvis de beklager seg, vil de bli pålagt å holde fred, mens vi går fri?

Eller er det én lov som gjelder for Maria-legionen, og en annen for Jehovas vitner? »

Mange andre var av den oppfatning at religionsfriheten som var garantert i grunnloven til republikken Irland, burde bli respektert, selv om de  ikke var enig i Jehovas vitners lære. Artikkel 44 i grunnloven slår fast: «Enhver borger er garantert samvittighetsfrihet, tankefrihet og frihet til å utøve sin religion under iakttagelse av offentlig orden og moral.»

Men antipatien mot Jehovas folk og motstanden mot deres arbeid var dypt rotfestet. Senere samme år ble følgende appell til religiøse ledere offentliggjort i en lokalavis i Limerick:

«Vi oppfordrer på det sterkeste alle som blir oppsøkt av Selskapets representanter [Jehovas vitner], til ikke å ha noe med deres propaganda å gjøre og til å avstå på det mest bestemte fra å innlede en diskusjon med dem. Alle som har gått til anskaffelse av deres publikasjoner, bør ødelegge dem umiddelbart. Kirken vil at vi skal sky deres onde læresetninger i den grad at enhver katolikk som leser Selskapets publikasjoner, risikerer å bli ekskommunisert. Irlands trosarv, som er blitt bevart trass i århundrers forfølgelse, skal ikke bli tusket bort mot noe makkverk fra Brooklyn.»

«GUDS VEI ER KJÆRLIGHET»

Én kampanje skiller seg spesielt ut hva det å bringe ut lyset fra Guds rike angår. Årboken for 1954 kalte den «uten tvil det største bidraget til forkynnelsen av sannheten i Eire [republikken Irland]». Hva slags kampanje var det? Den landsomfattende distribueringen av brosjyren God’s Way Is Love (Guds vei er kjærlighet). Denne 32-siders brosjyren med fire grønne harper på omslaget brukte konsekvent katolske oversettelser av Bibelen. Den hadde en spesiell appell til katolikker ved sin klare og enkle måte å legge fram grunnleggende  bibelske læresetninger på. Arthur Matthews, som nå er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Irland, dannet sammen med sin kone, Olive, Olives bror og hans kone en av gruppene som tok del i dette spennende arbeidet.

«Vi skrapte sammen det vi hadde, og kjøpte en gammel Morris 10 for en rimelig penge. Ingen av oss kunne kjøre, men på en lite trafikkert vei i nærheten av ’mamma’ Rutland fikk vi snart taket på det. Et par dager senere drog vi av gårde ut på landet med bilen fullstappet av utstyr til bruk i forkynnelsen,» forteller bror Matthews.

De hadde imidlertid ikke videre hell med seg når de lette etter et sted å overnatte, og de forberedte seg derfor på en kald og søvnløs natt i bilen. Dagen etter bestemte de seg for å kjøpe en husvogn. Det kunne være risikabelt å gjøre det. Ved en rekke tidligere anledninger hadde pøbler gått løs på og ødelagt brødrenes husvogner. Men de hadde ikke noe valg. De solgte noe av det de eide, og fikk penger nok til å kjøpe en husvogn på 13 fot. Og selv om de hadde mange nervepirrende opplevelser da de kjørte på de dårlige veiene i fjellendt terreng med husvognen på slep, hadde de i hvert fall tak over hodet.

Siden det ikke var en eneste forkynner i området fra Dublin og til byen Cork, som lå 260 kilometer lenger sør, hadde de et stort distrikt å forkynne i. For å rekke over så mye som mulig begynte de i felttjenesten klokken åtte om morgenen. Hver morgen drog de ut til de mest avsidesliggende deler av det distriktet de skulle gjennomarbeide den dagen, og så arbeidet de seg tilbake mot husvognen. For å forhindre at noen gikk til angrep på  det de eide, flyttet de husvognen når de forkynte i nærheten av det stedet hvor den stod parkert. Når de kom til større byer, forsøkte de å treffe alle før søndag, da presten nesten bestandig angrep dem fra prekestolen.

De to hardhudete ekteparene fant mange mennesker som ikke hadde snakket med Jehovas vitner før. Det hendte ofte at beboerne fortalte at kirken hadde forbudt dem å lese Bibelen. «I tillegg til at vi tilbød brosjyren ’Guds vei er kjærlighet’, hadde vi derfor med oss den katolske Douay-oversettelsen, som vi brukte selv og også tilbød folk,» sier bror Matthews.

Denne brosjyren hjalp brødrene til å innstille seg på at de ikke bare skulle besøke protestanter. De besøkte alle. De leverte minst 20 000 eksemplarer av denne brosjyren i den østlige delen av landet, mens en annen gruppe utførte et lignende arbeid i den vestlige delen. Og de traff mange gjestfrie mennesker. «Vi behøvde aldri å kjøpe poteter, melk og lignende,» sa bror og søster Matthews.

ENDELIG EN RIKETS SAL I DUBLIN!

Fram til nå hadde menigheten i Dublin holdt sine møter på en rekke lite egnede steder. Et av stedene hvor de hadde møter, var et loftsrom over stallen til et vaskeri, og det var ikke sjelden å se rotter løpe over takbjelkene. Brødrene bestemte derfor at nå var det på tide å få et sted som var deres eget. Etter mange forsøk fikk de leid en bygning, som tidligere var blitt brukt som garasje, i James Place, en liten sidegate til Baggot Street i den sørlige delen av Dublin.

Det å ominnrede denne gamle bygningen til en  hensiktsmessig Rikets sal ble en omfattende jobb. Brødrene gjorde seg store anstrengelser for å pusse opp den gamle bygningen, og til slutt ble den en vakker Rikets sal. Det var 134 til stede da salen ble innviet i 1953.

Den 3. desember 1954 besøkte bror Frederick W. Franz og Grant Suiter fra Selskapet Vakttårnets hovedkontor Rikets sal i Dublin. Over 20 misjonærer, som virket som brannfakler ved sin forkynnelse om Guds rike, var til stede for å høre disse brødrene tale.

I de neste årene ble alle kretsstevner i republikken Irland holdt i Rikets sal i Dublin. Kan du se for deg omkring 200 brødre presse seg sammen i en liten sal som bare var omkring 7 X 14 meter? Det var ikke mulig for to personer å gå opp den smale trappen til andre etasje. Når maten ble laget i andre etasje under stevnene, måtte den derfor sendes fra den ene stevnedeltageren til den andre, én tallerken om gangen, til dem som satt nedenunder. Salen kunne ikke sammenlignes med de Rikets saler vi har i dag, men den var langt bedre enn enkelte av de stedene hvor vi hadde holdt til tidligere.

ET AVDELINGSKONTOR OPPRETTES

Det gikk fint framover med arbeidet i Irland i 1957. Bror Knorr traff tiltak for å opprette et eget avdelingskontor i Dublin. Inntil da hadde avdelingskontoret i Storbritannia ført tilsyn med arbeidet, og det hadde bare vært et litteraturdepot i Dublin.

Dette nye avdelingskontoret, som fikk lokaler i et treetasjes hus på den nordlige kanten av byen, i  86 Lindsay Road, kunne nå rette all sin oppmerksomhet mot de spesielle behovene i distriktene i Irland. Arbeidet i Nord-Irland ble imidlertid fortsatt ledet av det britiske avdelingskontoret, mens det nye avdelingskontoret nå førte tilsyn med arbeidet i republikken Irland.

KRISTENHETENS FORSØMMELSE PÅVISES

Trass i vedvarende hån og spott fra religiøst hold  avslørte brødrene energisk kristenheten. Et av de redskaper de brukte, var utgaven av The Watchtower for 1. november 1958 (Vakttårnet for 1. januar 1959). Den inneholdt en resolusjon, som ble vedtatt på stevnene med temaet «Guds vilje» det året. Den understreket hvor totalt kristenheten hadde sviktet med hensyn til å lede folk til Guds rike som det virkelige botemidlet mot menneskehetens lidelser.

Bladet ble distribuert i stor utstrekning blant prestene i Irland. Det fremkalte mange reaksjoner. Et eksemplar ble returnert med ordet «vrøvl» rablet over hele forsiden. Et annet blad, som ble returnert av en prest, hadde denne beskjeden:

«Ikke send dette søplet til meg igjen . . . Dere arbeider for Djevelen, og dere gjør det for penger . . . La det gode irske folk være i fred. De kommer i alle fall ikke til å bli påvirket av dere. Jeg sier det igjen: Send ikke dette søplet til meg igjen. Jeg leste ikke et eneste ord av det.»

Men noen blant «det gode irske folk» hungret etter sannheten og reagerte positivt. De fleste fant det likevel vanskelig å tro at det var ekte, uselvisk kjærlighet som drev brødrene til å bruke sin tid og sine ressurser for å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne. De fant det også vanskelig å tro at de som reagerte positivt på sannheten, ikke gjorde det for penger. Det verserte mange falske historier om hvordan interesserte fikk penger eller andre goder når de lyttet til vitnene.

EN PØBELFLOKK ANGRIPER I WEXFORD

Det ble litt etter litt et bedre klima for forkynnelsen  av det gode budskap i Irland. Men ikke alle var villig til å lytte fredelig til Rikets budskap. La oss for eksempel ta den maleriske byen Wexford, sørøst i Irland. Det er året 1960.

Da bror og søster Alex Turner hadde vært i Wexford i omkring ti måneder, brøt det ut uroligheter. Bror Turner var opptatt i hus-til-hus-arbeidet. Mens han snakket med noen, kom en prest gående opp bak ham. «Gi meg den motbydelige litteraturen,» ropte presten og prøvde å rive til seg feltvesken hans. En mengde mennesker samlet seg, deriblant en annen prest. Da bror Turner nektet å gi fra seg vesken, ble han overfalt og slått. Han og hans kone slapp imidlertid unna og gikk til politistasjonen for å anmelde saken.

Selv om det ikke bodde noen forkynnere i Wexford på dette tidspunktet, kokte lokalsamfunnet på grunn av disse pionerenes virksomhet. Dommerstanden ble påvirket av dette hatet. Noen av de kommentarene som dommeren kom med under den påfølgende rettssaken, illustrerer dette godt:

«Jeg har kommet til den konklusjon at denne saken er blitt fremmet og framtvunget ene og alene for å skaffe Jehovas vitner publisitet; at disse menneskene har dannet en sammensvergelse for å bringe dem de betrakter som rivaliserende geistlige, i vanry; at de er opptatt med noe som for meg ser ut til å være et kortsynt og dødsdømt forsøk på å verve tilhengere fra dette grevskap og land. De påtvinger og har påtvunget motvillige tilhørere sin oppmerksomhet. . . . Jeg har en sterk følelse av at disse menneskene har rettet et angrep mot den tradisjonelle tro som folk i Wexford har, et angrep  som har slått feil, som kommer til å slå feil, og som må slå feil.»

Det var liten tvil om hvem dommeren sympatiserte med, og liten sannsynlighet for at han ville avsi en rettferdig dom. I retten benektet begge prestene at de hadde overfalt bror Turner. Men de ble funnet skyldig i uforsettlig overfall — og så fikk de lov å gå — ustraffet!

Over hele Irland og Storbritannia skrev avisene om begivenhetene. I utgangspunktet fremkalte rettssaken en fiendtlig reaksjon. Men den førte egentlig til noe godt også. Den dårlige publisiteten om de ulovlige handlingene som prestene og pøbelflokken hadde gjort seg skyldig i, syntes å avskrekke en slik lovstridig opptreden. Når gemyttene kjølnet, så fornuftige mennesker at vold av en slik art ikke kan aksepteres.

En tid senere, etter at det var blitt opprettet en menighet i Wexford, tok en av de prestene som hadde vært med på overfallet, imot boken Den sannhet som fører til evig liv og bad en av brødrene om unnskyldning for at han hadde vært med på dette.

PIONERENE BLIR KJENT

I den vestlige delen av landet kunne folk fortsatt merke at pionerene var opptatt i sitt arbeid. Slik beskrev en lokalavis deres virksomhet: «Donegal er igjen blitt invadert av plageånder som er langt mer slu enn rever og grevlinger. En hær av menn og kvinner, noen av dem på scootere, foretar hus-til-hus-besøk i byen og på landet og leverer sine gratisblad.»

Hvor stor var denne ’hæren’? Den bestod av to  pionersøstre på én scooter! Hva var det som forårsaket denne reaksjonen? Det var distribueringen av det spesielle nummeret av Awake! for 8. oktober 1960 (Våkn opp! for 22. januar 1961) med tittelen «Den katolske kirke i det 20. århundre». Avisenes beskrivelse av det vitnearbeidet som ble utført av de to pionerene, minner oss om den ’gresshoppehæren’ apostelen Johannes beskriver i Åpenbaringen 9: 1—10.

Slike pionerer spilte en stor rolle når det gjaldt å forkynne det gode budskap om Riket i 1950- og 1960-årene. På den tiden var det bare fire—fem menigheter i republikken Irland. Ellers i landet var det bare små, isolerte grupper av pionerer og forkynnere. De var villige til å utholde mange savn og vanskeligheter for å kunne fullføre sin tjeneste.

Det var fortsatt et stort problem for pionerene i isolerte distrikter å skaffe seg et losji hvor de kunne bo trygt. I de fleste byene var det nesten umulig å få et sted å bo. Det var mange pionerer som fant ut at det var lettere å få leie umøblerte hytter i landdistriktene. Der var det mindre sjanse for at de ble kastet ut. Selskapet stilte så møbler til rådighet, som pionerene betalte en symbolsk leie for. Disse hyttene tjente også som møtesteder for interesserte. Etter hvert som fiendtligheten avtok, kunne spesialpionerene flytte inn til byene. Pionerenes flittige arbeid var en av hovedårsakene til veksten i antall vitner i republikken. Forkynnerantallet økte fra 211 i 1962 til 253 i 1965.

INTERNASJONALT STEVNE I DUBLIN I 1965

Befolkningen ble forferdet da det ble gjort kjent  at Jehovas vitner skulle ha et internasjonalt stevne i Dublin i 1965. Etter hvert som begivenhetene utviklet seg, ble det klart at det var mange som ikke ønsket at stevnet skulle holdes.

«Det var en historie spekket med vanskeligheter — den ene hindringen etter den andre syntes å gjøre det umulig å avvikle stevnet,» sa Arthur Matthews, som hadde overoppsynet med stevneforberedelsene. «Men den kampen som forberedelsene til stevnet og selve avviklingen av det medførte, frembrakte en fin ånd blant alle brødrene.» Hvordan bekjempet de motløsheten etter hvert som problemene økte? Bror Matthews satte opp et kort på skrivebordet sitt, hvor Ordspråkene 24: 10 var sitert: «Mister du motet på trengselens dag, da har du liten styrke.»

Noen medlemmer av bystyret var også imot at stevnet skulle holdes. De hadde myndighet til å forby bruken av det fotballstadionet som var blitt leid til stevnet. Et styremedlem stemplet vitnene som «en trussel», og andre medlemmer gikk sterkt inn for at vitnene ikke skulle få tillatelse til å bruke anlegget. Et annet styremedlem kom imidlertid med en vis uttalelse da han påpekte at det ville være dårlig av et land å unnlate å gi tillatelse til å holde stevnet når det selv hadde vært offer for religiøs forfølgelse i lang tid.

Det irske turistråd, Bord Failte, var for at stevnet skulle holdes. «Prøver Bord Failte å gjøre den irske nasjon til latter for hele verden?» skrev en sint motstander i lokalavisen. «Dets holdning må utgjøre en mye større trussel overfor den katolske kirke enn det Jehovas vitner og alle andre utøvere av falsk religion utgjør til sammen.»

 En skribent sammenlignet vitnene med den beryktede organisasjonen Ku Klux Klan og mafiaen og spurte: «Vil noen ha disse menneskene her?» Dette fremkalte et sympatisk svar som gikk ut på at den journalisten som hadde angrepet Jehovas vitner, «burde henge med hodet av skam».

ALLE HINDRINGENE OVERVINNES

Til slutt ble det gitt tillatelse til at stevnet kunne holdes. Men problemene hadde bare begynt. Det viste seg å være umulig å få leid noe sted i nærheten til bespisningsarrangementene. Det var et stort problem inntil ledelsen for stadionet sa at brødrene kunne få reise et stort telt på selve fotballbanen. De mennene som leverte teltet på stadionet, ville ikke sette det opp, så brødrene, som hadde lite erfaring med slikt, måtte gjøre det selv. Men Jehova kom dem til unnsetning. Noen menn fra et annet firma, som leverte stoler og bord, arbeidet også med å sette opp slike telt. Da de så den vanskelige situasjonen, tilbød de brødrene praktisk faghjelp og gav dem mange råd.

Arthur Hewson, som var stevnetilsynsmann, husker hvor vanskelig det var å finne et sted å bo til alle stevnedeltagerne som var ventet. «Så fort et rom kunne skaffes, øvde prestene press, og bestillingen ble kansellert,» fortalte han. «Alt i alt ble 50 prosent av rommene vi hadde skaffet, kansellert, og det var til og med ’fullt’ på noen av hotellene når vi ville bestille der.» Noen dager ble det kansellert flere rom enn det var blitt skaffet.

Brødrene fortsatte forberedelsene i tillit til at stevnet ville bli holdt hvis det var Jehovas vilje. Med tiden ble det funnet nok velegnede privatlosjier  hos innbyggerne i Dublin til mer enn 3500 Jehovas vitner. Hvilken virkning hadde dette? Fordommene mot vitnene begynte å forsvinne. «Vi har ikke fått vite sannheten om dere,» sa en av vertinnene etter stevnet. «Prestene løy for oss, men nå når vi kjenner dere, vil vi alltid være glad for å kunne ta imot dere igjen.»

De sammensvergelsene som ble gjort for at stevnet skulle bli en fiasko, lyktes ikke. «Jeg har aldri vært på et stevne hvor Jehovas ånd ikke har vært til stede,» sa bror Hewson, «men jeg har heller aldri vært på et stevne, verken før eller siden, hvor Jehovas ånd gjorde seg så sterkt gjeldende.» Den voldsomme motstanden gjorde seieren mer bemerkelsesverdig. Den styrket brødrenes tillit til Jehovas løfte: «De skal stride imot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, jeg vil frelse deg og fri deg ut.» — Jer. 15: 20.

ET VIRKELIG GJENNOMBRUDD

Det internasjonale stevnet i 1965 utgjorde et viktig vendepunkt i Jehovas vitners virksomhet i Irland. Det fikk stor publisitet, og det meste av den var svært positiv. For første gang hadde det statlige kringkastingsselskapet fjernsynsreportasje fra et av Jehovas vitners stevner. Dåpen fikk også stor presseomtale. Ettersom det ikke var mulig å få leie noe innendørs anlegg, arrangerte brødrene dåpen i sjøen, nærmere bestemt på en badeplass ved en molo i Dublin Bay. Der trosset 65 mennesker det piskende regnværet og den kalde vinden og symboliserte sin innvielse til Jehova.

Den siste stevnedagen holdt Frederick W. Franz (som senere ble Selskapet Vakttårnets fjerde president)  en fengslende tale over temaet «Verdensregjeringen på Fredsfyrstens skulder» for en tilhørerskare på 3948. Han hadde den katolske befolkningen i Irland i tankene og siterte utelukkende fra den katolske Douay-oversettelsen av Bibelen. Det var virkelig et fantastisk vitnesbyrd!

HELE IRLAND UNDER ETT AVDELINGSKONTOR

Året etter, 1966, brakte et annet stort åndelig fremskritt, idet hele landet ble underlagt avdelingskontoret i Dublin. Irland var splittet som aldri før både politisk og religiøst, men Jehovas folk var nå forent i alle henseender. Det året samarbeidet 268 Jehovas vitner i republikken Irland og 474 i Nord-Irland, til sammen 742, om å gjøre Guds vilje.

NØYTRALE TRASS I PRESS

I de urolige 1970- og 1980-årene vokste de nasjonalistiske bevegelsene, og terrorismen tiltok, spesielt i Nord-Irland. Dette resulterte i en økende splittelse mellom katolske og protestantiske grupper i denne nordøstlige delen av øya.

Norman Richards var kretstilsynsmann i Nord-Irland da problemene begynte. Han husker hvordan det ble øvd press på brødrene for å få dem til å ta parti.

«Forsøk ble gjort på å få brødrene til å slutte opp om de frivillige nattevaktpatruljene og være med på å reise barrikader for å sperre av deres områder,» sa bror Richards. «Nattevaktene bad om støtte til å kunne kjøpe nødvendig utstyr for å forsvare området sitt. Og de forsøkte å heise nasjonalistiske bannere på alle bygninger.»

 Brødrene stod fast når de ble truet. Ingen inngikk kompromiss, og det ble snart tydelig for alle at de var fullstendig nøytrale i denne kampen. Folk forstod snart hvordan Jehovas vitner stilte seg til krig og til flagget, og at de hadde bestemt seg for ikke å være «av verden». — Joh. 17: 16; Jes. 2: 2—4; 1. Kor. 10: 14; 1. Joh. 5: 21.

Det vakte vanligvis sterk motvilje blant folk når brødrene gjorde klart sitt standpunkt. Naboer som støttet halvmilitær virksomhet, nektet ofte å snakke med brødrene. Men da brødrene fortsatte å være vennlige og hjelpsomme på alle måter uten å gå på akkord med Bibelens prinsipper, ble de etter hvert akseptert av folk, og deres strengt nøytrale standpunkt ble respektert.

DE LÆRER Å LEVE MED PROBLEMENE

Da urolighetene var på sitt verste, var det hele tiden fare for skyteepisoder og bombeangrep på flere steder i landsdelen. Man forkynte ikke så mye om kveldene lenger, for folk var redd for å åpne dørene etter at det ble mørkt. Men gjenbesøksvirksomheten og hjemmebibelstudiearbeidet hadde fin fremgang.

Det var ikke så underlig at folk var engstelige når det kom fremmede på besøk. Bror Richards sa: «En søndag ettermiddag banket vi på en dør, og en mann åpnet den forsiktig. Vi presenterte oss og fortalte ham hvorfor vi banket på. Han tok da fram hånden som han hadde holdt bak på ryggen. I hånden hadde han en ladd revolver. ’Jeg er politimann, og jeg tenkte at dere kanskje tilhørte IRA,’ sa han.»

 Hvordan tilpasset brødrene seg slike krigslignende forhold? De fulgte Jesu råd i Matteus 10: 16 (NW) om å være «forsiktige» og unngå enhver dumdristig handlemåte. Dersom en bombe eksploderte i nærheten av det stedet hvor de arbeidet i felttjenesten, tok de det bare med i sin presentasjon og sa noe slikt som dette: «Visste du at Gud lover at det skal bli slutt på slike ting?», og så fortsatte de samtalen. Hele Nord-Irland var naturligvis ikke rammet av urolighetene; terrorister gikk heller ikke til angrep hele tiden. «Vi måtte ikke dukke for bomber og kuler hver dag, » sa en bror. «Mesteparten av tiden var det ingen problemer.»

DET GODE BUDSKAP BLIR FORKYNT OVERALT

Tidlig i 1970-årene hadde halvmilitære aktivister advart brødrene om at de ville bli skutt hvis de gikk inn i visse områder. Forsiktige som de var, fant de det nødvendig å holde seg unna slike områder en tid. Dette førte til at det ikke ble forkynt i en del av de katolske områdene i Belfast. En av brødrene forklarte hvordan de tok opp igjen forkynnelsen i disse områdene. Han bodde midt mellom en katolsk og en protestantisk bebyggelse i Belfast. Han og hans kone tok det lille barnet sitt med seg i barnevognen og arbeidet seg gradvis lenger og lenger inn i det katolske området, og snart sluttet to spesialpionerer seg til dem. Smått om senn ble de godtatt, og da flere forkynnere sluttet seg til dem, organiserte de gruppevitning i disse områdene.

Hva var det som beskyttet vitnene i de katolske  områdene? Det var deres nøytralitet. En opplevelse viser dette: «Omkring tre—fire måneder etter at vi begynte å arbeide i dette området, ble vi invitert inn av en mann. I samtalens løp fortalte han at Jehovas vitner var velkommen i dette strøket. Han respekterte at vi holdt oss nøytrale i politiske saker, noe som var svært forskjellig fra det mange av prestene gjorde, sa han. Da jeg nevnte at jeg hadde besøkt folk i distriktet en tid, kunne han fortelle oss når og hvor vi første gang besøkte området, og at vi var blitt iakttatt hele tiden siden!»

Ved en anledning ble denne broren stoppet av de militære og tatt med til hærens hovedkvarter for å bli forhørt. De ville at han skulle bli angiver for deres sikkerhetsstyrker og spionere mens han gikk rundt og forkynte. Men etter at han hadde forklart at han som et av Jehovas vitner inntok et nøytralt standpunkt til politikk, lot de ham gå.

En del brødre fra England hadde flyttet til en menighet i en by nær grensen mellom Nord-Irland og republikken Irland. I løpet av en to—treårsperiode hadde omkring 200 bombeangrep i tillegg til bråk, opptøyer og skyteepisoder om nettene rasert hele bykjernen. Men i hele denne tiden følte brødrene at Jehova beskyttet dem. Noen ganger ble brødrene advart av lokalbefolkningen før urolighetene brøt ut. Trass i de vedvarende urolighetene holdt brødrene alltid møtene og fortsatte å forkynne. «Sikkerhetsstyrkene ble noen ganger nektet adgang til visse områder, men selv om mange av brødrene var engelske, fikk de alltid komme inn for å utføre sitt forkynnelsesarbeid. Grunnen til det var at de alltid hadde gjort klart at  de inntok et nøytralt standpunkt,» sa et vitne på stedet.

EN FORVEKSLING AV PERSONER

Ved enkelte anledninger befant imidlertid forkynnerne seg i en utsatt stilling mens de arbeidet fra hus til hus. Men brødrene stolte på Jehova og forholdt seg rolige, noe som gjorde at de ikke kom alvorlig til skade. En ung bror som er spesialpioner, ble for eksempel ved en feiltagelse tatt for å være et medlem av sikkerhetsstyrkene. Han sier:

«Jeg foretok noen gjenbesøk i en bebyggelse hvor beboerne var kjent for å sympatisere sterkt med IRA, da en bil stanset. En av dem som satt i bilen, rettet et gevær mot meg og beordret meg inn i bilen. Mennene i bilen gikk straks i gang med å ransake meg. Først trodde jeg at jeg ville bli skutt fordi de trodde jeg var en soldat i sivile klær. Jeg ble kjørt til et hus og stengt inne i et lite kott i noe som for meg virket som en evighet. Så ble jeg hentet, fikk bind for øynene og ført inn i et hus hvor jeg ble kryssforhørt om hvem jeg var, og hva jeg gjorde i området. Helt fra begynnelsen av hadde jeg bedt til Jehova om at jeg ikke måtte si eller gjøre noe som fikk dem til å overreagere.

Jeg forklarte at jeg var et av Jehovas vitner, og at jeg bare var interessert i å hjelpe folk til å forstå Bibelen. Jeg kunne høre at flere menn undersøkte innholdet i feltvesken min og kommenterte hus-til-hus-notatskjemaene mine. En av mennene gikk ut av rommet, og idet han gikk, sa han: ’Hold geværet klart, og dersom han prøver å røre seg, så blås hodet av ham!’ Langt om lenge kom han  tilbake. Han må ha fått historien min bekreftet, for han sa til de andre at jeg skulle slippes fri. Jeg ble ført tilbake til bilen, fremdeles med bind for øynene og geværet rettet mot meg, og ble så sluppet fri nær sentrum av byen.

Jeg er sikker på at Jehovas ånd hjalp meg til å forholde meg fullstendig rolig og satte meg i stand til å si og gjøre de riktige tingene, slik at de forstod at jeg var fullstendig nøytral. Samme kveld ble pionerpartneren min med meg på et gjenbesøk vi hadde avtalt med en interessert i det samme området, og vi arbeidet også senere i dette området uten at vi noen gang ble forstyrret.»

GJENKJENT SOM JEHOVAS VITNER

Ved en annen anledning forkynte to pionerer i den lille grensebyen Crossmaglen, rett over grensen til Nord-Irland. De var ukjente for de fleste i området. Det pionerene ikke visste, var at IRA nylig hadde distribuert brosjyrer for å advare innbyggerne i byen om den forestående ankomst av en spesialgruppe innen den britiske hær som ble kalt SAS — en spesialtrenet gruppe som ofte arbeidet i sivil. Lokalbefolkningen mistenkte pionerbrødrene for å være medlemmer av SAS-gruppen.

Da de var klar til å dra hjem etter at de var ferdige med dagens felttjeneste, stoppet brødrene for å ta en kopp kaffe mens de ventet på bussen. De spurte damen i kafeen om bussen hadde kommet. Hun beskyldte dem rasende for å være soldater og løp ut. Brødrene gikk også ut. Da de stod og ventet på bussen, kom det noen menn kjørende. De gikk også inn i kafeen. Snart kom de ut igjen og kjørte  sakte rundt kvartalet mot det stedet hvor brødrene stod og ventet, og stilte dem noen spørsmål. Brødrene trodde de var soldater fra IRA, og de forteller hva som skjedde videre:

«Bussen, en gammel og medtatt kjøredoning, kom. Vi betalte billetten og satte oss. Vi la merke til at de mennene som hadde spurt oss ut, stod og snakket alvorlig med bussjåføren. Snart kjørte bussen, og bilen som var full av menn, kjørte også bort. Vi fryktet at de hadde avtalt å møtes på en øde landevei utenfor byen. Natten i forveien hadde en minibuss i disse traktene blitt stoppet, og ti menn var blitt stilt opp og skutt. Ni av dem døde.

Veien hjem føltes uendelig lang, men da vi nærmet oss byen, skjønte vi at det ikke kom til å hende noe. Da vi bad sjåføren om å stoppe for å sette oss av, sa han: ’Si meg, har dere noen av bøkene deres med?’ Han visste tydeligvis hvem vi var, og vi gav ham de nyeste numrene av Vakttårnet og Våkn opp! Da spurte vi ham om hvem de mennene var som hadde snakket med oss. ’Å, dere behøver ikke være bekymret,’ sa han. ’Jeg visste hvem dere var. Det sa jeg til dem. Ta det helt med ro, dere er trygge nå!’»

HØRENDE ØRER I KATOLSKE OMRÅDER

Det hadde i mange år vært flest protestanter som hadde reagert positivt på sannheten i Nord-Irland. Men nå viste stadig flere katolikker interesse. De oppdaget at denne tingenes ordning ikke hadde noe å tilby dem, og at kirken ikke fulgte bibelske prinsipper. En ung katolikk som jobbet som sykepleier,  ble kontaktet i hus-til-hus-arbeidet. Hvordan reagerte han?

Han sa om brødrene som besøkte ham: «De var engelske, og min første tanke var at ingen utlending skulle komme og lære oss irer religion.» Brødrene var imidlertid flinke til å bruke Bibelen da de imøtegikk hans innvendinger og besvarte hans spørsmål. Han fikk respekt for dem og tok imot boken Den sannhet som fører til evig liv. Han forstod at han ikke kjente Bibelen, selv om tre av onklene hans var katolske prester, og han ønsket å lære mer fra Guds Ord. Arbeidssituasjonen hans forandret seg imidlertid, og han mistet kontakten med brødrene.

Etter hvert som problemene i Nord-Irland økte, kunne han på det sykehuset hvor han arbeidet, se de fryktelige resultatene av skytingen og bombingen. I et forsøk på å prøve å glemme disse grusomme tilstandene begynte han å røyke og drikke mye. Han kunne ikke la være å spørre seg selv: «Hvorfor skjer alt dette. Hvorfor tillater Gud det?» Ikke desto mindre husket han midt oppe i det hele den første kontakt han hadde hatt med sannheten, og han var klar over at svarene var å finne i Bibelen. Han begynte å ordne opp i sitt liv og bad til Gud om hjelp.

Da han ved en anledning besøkte foreldrene sine, ventet det ham en gledelig overraskelse. Hans yngre bror studerte Bibelen med Jehovas vitner! «Vi satt oppe til klokken fire om morgenen og snakket om det min bror hadde lært,» sier han. «Det var fantastisk å få vite at det finnes en Gud som bryr seg om oss, og som vil rense jorden og fjerne sykdom og død. Jeg måtte ganske enkelt vite mer.»

 Han drog tilbake til jobben sin i Londonderry. En formiddag ringte det på døren. Han jobbet nattskift, så han ville vanligvis ikke ha hørt dørklokken, men denne gangen våknet han og lukket søvnig opp. To søstre var i ferd med å gå sin vei, for de trodde at det ikke var noen hjemme. Han spurte dem om de var Jehovas vitner. «Da de sa ja, gjorde hjertet mitt et hopp av glede, og jeg bad dem om å få et bibelstudium,» sa han. I likhet med mange andre med katolsk bakgrunn, gjorde han raske fremskritt i sannheten.

PÅ LETING ETTER DEN VIRKELIGE LØSNINGEN PÅ PROBLEMENE

I et annet sterkt katolsk område i Belfast ble to unge kvinner engasjert i den politiske striden og de halvmilitære aksjonene som da fant sted. Med tiden gikk det opp for dem at dette ikke var slik det skulle være. De begynte å sette spørsmålstegn ved det hat de så blant sine omgangsfeller, og også den mangel på respekt for livet de som var villige til å lemleste og drepe for sin sak, viste.

De var skeptiske første gangen det kom en forkynner på døren og snakket om sannheten. Men etter hvert forstod de at Guds løfte om en regjering som skal rette på forholdene på jorden, var den eneste praktiske løsningen på de problemene som Belfast hadde å stri med. (Sal. 46: 9, 10; Jes. 2: 4; Dan. 2: 44) I begynnelsen var det vanskelig for dem å forstå at noen kunne være nøytrale i slike omgivelser, men da de kom sammen med vennene i Rikets sal, så de at kristen nøytralitet var mulig. De erfarte den virkelige enhet og kjærlighet som fantes blant Kristi etterfølgere, og de kom snart med i sannheten. — Joh. 13: 34, 35.

 JEHOVA GIR VEKST

Jehova kan sørge for at sannhetens sæd vokser i menneskenes hjerte, selv om den har ligget der i mange år. (1. Kor. 3: 6, 7) Slike mennesker kan plutselig gjøre raske fremskritt i sannheten. Dette fikk en søster erfare da hun var opptatt i forkynnelsen på gaten.

«Jeg ble ganske forskrekket da jeg så en mann med en bærepose i hver hånd komme besluttsomt mot meg,» sier hun. «Han stoppet, satte ned bæreposene og spurte om jeg var et av Jehovas vitner. Da jeg svarte bekreftende, spurte han om han kunne få et eksemplar av ’den røde boken’, Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Så kom overraskelsen. Han spurte om noen kunne komme og lede et bibelstudium med ham!»

Denne mannen hadde fått boken «Babylon den store har falt!» Guds rike hersker! av en arbeidskamerat i 1963. Han leste den og skjønte at det var sannheten, men han gjorde ikke noe mer med det. Senere, mens han ennå var ugift, bad han til Jehova og lovte at hvis Jehova ville skaffe ham kone og barn, så skulle han oppdra barna sine til å tjene ham. Nå var det gått 20 år, han var gift og hadde fire barn, men han hadde ennå ikke oppfylt sitt løfte. På grunn av personlige problemer stod han i fare for å miste familien sin.

Han var klar over sitt åndelige behov og begynte å lete etter brødrene. En av naboene hans hadde fortalt ham hvilket gatehjørne han kunne finne Jehovas vitner på hver lørdag formiddag. Han drog av gårde for å finne dem. Han begynte å overvære møtene med en gang sammen med barna sine. Etter hvert som han lærte å sette pris på Jehovas  normer, begynte han å foreta forandringer i sitt liv. Omkring to måneder etter at han igjen tok kontakt med brødrene, overvar han sitt første kretsstevne. Det gav ham styrke til å slutte å røyke.

Så kom den virkelige prøven. På grunn av motstand fra familien, nektet hans kone i ukevis å snakke med ham, og til slutt truet hun med å ta ut separasjon hvis han ikke gav slipp på sannheten. Ironisk nok var det ekteskapet hans, som han jo hadde forsøkt å redde ved å gå inn for sannheten, som nå ble satt i fare fordi han tjente Jehova. Han resonnerte imidlertid forstandig. Han tenkte som så at hvis han forlot sannheten nå, ville både han og familien til slutt miste alt. Han var derfor standhaftig. Det skulle vise seg at hans kone egentlig ikke ønsket en separasjon, men bare var blitt utsatt for press fra familien. Hun innrømmet nå at hvis ikke mannen hennes var blitt et av Jehovas vitner, ville de ha skilt lag.

STADIG VEKST OGSÅ I REPUBLIKKEN IRLAND

Brødrenes og søstrenes utholdenhet når det gjaldt å la sannhetens lys skinne overalt, brakte fine resultater også i republikken Irland.

Et katolsk ektepar sørget dypt da deres fire år gamle datter døde. Noen sa at hun måtte dø «fordi Gud ville ha henne i himmelen», og at «hun ikke var ment for denne verden». De sørgende foreldrene fikk ikke dette til å stemme. «Vi var gode katolikker,» sa de. «Vi gikk til messe og trodde på Gud, men vi kunne ikke forstå hvorfor hun måtte dø!»

Moren begynte å studere, men mannen hennes  følte seg ikke tiltrukket av sannheten til å begynne med. ’Ingen fødselsdager! Ingen julefeiring! Også alle disse møtene som en må gå på! Røyking var ikke tillatt! Dette er ikke noe for meg,’ tenkte han. Men innerst inne beundret han sin kone for hennes voksende hengivenhet for Jehova. De første gangene da brødrene kom for å studere med henne, forsvant han ut bakdøren. Senere ble han imidlertid sittende og lytte, og han begynte å sette pris på sannheten.

Han ble sjokkert da han forstod at Jehova i virkeligheten var den sanne Gud. «Jeg trodde han var en eller annen amerikansk millionær,» sa han. Etter hvert ble familien forent i tjenesten for Jehova. Deres tro på den sanne Gud gav dem stor styrke da den eldste gutten deres plutselig døde av leukemi. Faren sa: «Hvis vi ikke hadde kjent sannheten og ikke hadde hatt vennene i menigheten, ville vi ha begått selvmord.»

En annen katolsk mann kunne ikke forstå hvorfor det er så mye urettferdighet og lidelse i verden. Vietnamkrigen, redslene i Biafra og det at millioner av mennesker sulter i hjel i en verden med overflod — alt dette var jo så galt. For å slippe å tenke på den triste virkeligheten begynte han å drikke. Da Bibelens budskap ble forkynt for ham, forstod han hva som er grunnen til at det er blitt en slik grusom, satanisk tingenes ordning.

Han gjorde fremskritt i sannheten og tok fullt ut del i tjenesten for Jehova. Da han besøkte noen brødre i Belfast, ble han med dem i hus-til-husarbeidet i et strøk av byen som var lojalistisk (antinasjonalistisk). Tidligere ville han ikke engang tenke på å besøke Nord-Irland, langt mindre å  driste seg inn i lojalistenes områder. Men nå var han altså her. Han ble invitert inn i et hjem, og beboeren forstod at broren hadde vært katolikk. Han spurte: «Støttet du IRA da du var katolikk?» Broren forstod at denne mannen kunne ty til håndgripeligheter, siden han ganske nylig var blitt løslatt fra fengslet etter å ha blitt arrestert mens han var i besittelse av et gevær som han skulle til å drepe en katolikk med. Broren sa: «Jeg er ikke katolikk nå. Jeg er et av Jehovas kristne vitner. Som en sann kristen ville jeg ikke drepe noen for en hvilken som helst regjering eller mann.» Da det var sagt, tok beboeren ham i hånden og sa: «Det er galt å drepe. Dere gjør en god jobb. Fortsett med det.»

TJENESTE HVOR BEHOVET ER STØRRE

Det at så mange brødre i andre land var villige til å flytte for å tjene hvor behovet var større, bidrog sterkt til å få fart i arbeidet i Irland. De reagerte positivt på en anmodning som lignet den som apostelen Paulus hørte: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» (Apg. 16: 9) Det krevde en dyp kjærlighet til Jehova og en virkelig selvoppofrende ånd. Men resultatene og belønningene har vært enestående.

Det var selvfølgelig vanskeligheter å overvinne, for eksempel det å finne arbeid og ordne med skoleundervisning for barna. Men disse brødrene og søstrene prøvde Jehova, og han sviktet dem aldri. Et ektepar sa: «Barna våre fant seg lett til rette, og vi erfarte at vi som en familie ble mer engasjert i åndelige ting etter at vi flyttet hit.» Et  familieoverhode fortalte hvordan hans egen familie hadde hatt gagn av å flytte til Irland. «Det har hjulpet oss til å unngå å bli opptatt av verdslige ting og til å nå det mål å tjene som pionerer sammen,» sa han.

Modige pionerer var også til stor støtte for menighetene. De fleste av dem kom fra Storbritannia. Noen slo seg til og med ned i Irland etter at de hadde stiftet familie. Mange pionerektepar kom opprinnelig til Irland i den hensikt å bli et år eller to og så dra tilbake til sitt hjemland. Noen gjorde dette, og deres innsats bidrog sterkt til å fremme arbeidet her. Men mange ble værende i Irland.

I Irland er det normalt at ektepar har mange barn, og at de får barn så raskt som mulig. Derfor syntes ofte folk i Irland at det var rart å se pionerektepar uten barn. Når irene oppdaget at pionerene som besøkte dem, ikke hadde barn, sa de ofte bekymret: «Jeg skal tenne et lys for deg!» Med en gang de pionerekteparene som bodde i lokalsamfunn, fikk barn, ble de mer akseptert av lokalbefolkningen. Dette hadde en stabiliserende virkning på menighetene. I stedet for at det var en stadig gjennomtrekk av pionerer i forskjellige distrikter, ble forholdene mer stabile.

Omkring 30 av de 80 menighetene har en bra kjerne av eldste og andre forkynnere som kommer fra de pionerfamiliene som slo seg ned her. Fire av de fem eldste i en menighet kom opprinnelig til Irland som pionerer. Hvorfor ble de værende? De svarer: «Det er blitt vårt hjem.» «Vi ønsket å fortsette å tjene hvor behovet var stort.» «Vi kunne ikke se noen mening i å reise tilbake til et sted hvor  det ikke er stort behov.» Jehova har velsignet deres tjeneste. I 1982 var det 2021 vitner i Irland.

På grunn av den fremgangen arbeidet hadde i Nord-Irland og republikken Irland, var det ikke annet å vente enn at demonene ville få det enda travlere med å forsøke å hindre fremgang. Et våpen de gjorde bruk av igjen, var frafall.

FRAFALL NOK EN GANG I DUBLIN

I 1982 gjorde en spesielt ondartet form for frafall seg gjeldende, hovedsakelig i Dublinområdet. Noen brødre begynte å ergre seg over menighetens myndighet, og de begynte å stille spørsmål ved den lære som er alminnelig anerkjent av Jehovas folk som sannheten. De fremmet den tanken at hver enkelt kristen selv skulle kunne avgjøre hva som er rett og galt i forskjellige lærespørsmål.

På en stille og ubemerket måte fikk de andre til å tvile på forskjellige læresetninger. De drog ulasteligheten til medlemmer av det styrende råd i tvil. Eldste og menighetstjenere som hadde avvikende meninger, tilla den organisasjonsmessige veiledningen liten betydning. Fra talerstolen, og andre ganger mer diskret, utbredte de sine egne meninger og undergravde tilliten til andre i Jehovas organisasjon.

Etter hvert som denne opprørske holdningen ble mer og mer tydelig, forsøkte de lojale eldste i menighetene å hjelpe slike til å gjenvinne sin åndelige likevekt og tro, så de kunne unngå åndelig skibbrudd. (1. Tim. 1: 19) De lojale var oppmerksom på farene ved denne situasjonen, som både apostelen Paulus og apostelen Peter hadde forutsagt. — Apg. 20: 30; 2. Pet. 2: 1, 3.

 John Barr fra det styrende råd og Robert Pevy, som hadde vært pioner i Irland, og som nå tjener ved Brooklyn Betel, trådte støttende til. Da de var på ferie i England, tok de seg tid til å dra til Irland for å snakke med brødrene og oppmuntre dem. De resonnerte lenge med brødrene og drøftet grundig mange spørsmål som ble stilt i forbindelse med visse læresetninger. Men det var tydelig at de spørsmålene som de misfornøyde brødrene reiste, rett og slett var et dekke for det egentlige spørsmålet — hvorvidt dette var Jehovas organisasjon eller ikke.

Etter hvert ble det tydeligere at flere forkastet sannheten, men de eldste forsøkte likevel å hjelpe dem som var påvirket av en frafallen tankegang. Men de så samtidig behovet for å følge apostelen Paulus’ råd til Timoteus om å «forby visse folk å fare med annen lære». (1. Tim. 1: 3) Paulus advarte Timoteus om at slike frafalnes lære ’sprer seg som koldbrann’. Til slutt hadde de eldste virkelig ikke noe annet alternativ enn å utstøte slike fra menigheten. — 2. Tim. 2: 17.

Fordi de som forkastet Guds organisasjon, ble fjernet, kunne arbeidet ha fremgang. I 1982, da frafallet begynte, var det et gjennomsnitt på 2021 Jehovas vitner i Irland. I 1983 økte forkynnerantallet til 2124, i 1984 til 2278, i 1985 til 2403 og i 1986 til 2472, og det ble nådd et høydepunkt på 2661 i mai 1987. Denne jevne økningen fortsetter. Brødrenes lojalitet var fullt ut blitt prøvd, men de fleste hadde vist seg å være lojale mot Jehova og hans organisasjon framfor å være lojale mot noe menneske. De var klar over hvor sannheten var å finne, og fra hvilken kilde de hadde fått den da de  lærte den å kjenne, og de holdt fast ved den. De var travelt opptatt med det livsviktige forkynnelses og undervisningsarbeidet.

«MIN BOK MED FORTELLINGER FRA BIBELEN» PÅ IRSK

I årevis var et par traktater og en brosjyre det eneste Jehovas folk hadde på irsk. Det var derfor med stor begeistring de mottok Min bok med fortellinger fra Bibelen på irsk på områdestevnet i 1982. Engelsk er det språket som i alminnelighet snakkes i Irland. Men i løpet av de siste årene har interessen for det irske språket (et gammelt keltisk språk) tatt seg opp igjen. I noen deler av landet (som blir kalt Gaeltacht) snakkes det bare irsk. Nå hadde brødrene noe spesielt å tilby i disse områdene, særlig til folk som var sterkt interessert i morsmålet sitt.

Mange skolelærere, deriblant prester og katolske lærere som tilhører ordenen «Kristne brødre», tok imot eksemplarer av Mo Leabhar de Scéalta ón mBíobla, som den heter på irsk. Den måten denne boken ble mottatt på, viser at manges holdning til Jehovas vitner er blitt bedre. En prest som driver undervisning, sa litt overdrevet: «Hvis vi hadde tatt imot litteratur av  dere for 30 år siden, ville vi ha blitt brent på bålet!»

På en skole traff to søstre rektoren, som var nonne. Da vitnene forkynte for henne utenfor lærerværelset, kikket hun igjennom boken og sa fort: «Vent et øyeblikk.» Et par minutter senere kom hun tilbake med penger i hånden og sa: «Jeg vil gjerne ha ni eksemplarer.» På en annen skole kikket den læreren som har ansvaret for å kjøpe inn bøker til skolen, igjennom Min bok med fortellinger fra Bibelen på irsk og bestilte et klassesett på 35 eksemplarer.

Det er ikke bare lærere som er begeistret for denne boken, som gjengir Bibelens beretninger på en så enkel måte. Folk som normalt ikke ville ha tatt imot litteratur av Jehovas vitner, har tatt imot eksemplarer av denne boken.

En bror besøkte en dame som han hadde gjort noe verdslig arbeid for. Da han sa at han hadde denne boken på irsk, sa hun at hun ikke var «det minste interessert i noe som har med Jehovas vitner å gjøre». Men han viste henne likevel boken. «Jeg går ut ifra at den ikke har imprimatur,» sa hun. Broren innrømmet at boken ikke hadde dette merket, som representerer den romersk-katolske kirkes godkjennelse, men han viste henne at det ved slutten av hver fortelling i boken var henvist til Bibelen. «Hva sier den om Jehovas vitners lære?» spurte hun, fremdeles litt nølende. Broren forklarte henne at Jehovas vitner ganske enkelt var interessert i å hjelpe folk til å forstå Bibelen. Det var grunnen til at de hadde trykt en slik bok. Hun tok imot et eksemplar av Min bok med fortellinger fra Bibelen. Ved et senere besøk  spurte hun: «Bruker ikke denne boken navnet Jehova litt for ofte?» Hun ble svært forbauset da broren viste henne ut fra hennes eget barneleksikon at Jehova virkelig er Guds navn, og at det forekommer over 7000 ganger i Bibelens grunntekst.

 En annen søster besøkte alle naboene sine og viste dem boken både på engelsk og irsk. Barna hennes går på skolen sammen med mange av barna i nabolaget, og hun innså at hun virkelig aldri hadde snakket med naboene sine om sannheten. Hun bad til Jehova om at han måtte styrke henne, og satte i gang å forkynne. Fordi de gjenkjente henne som en nabo, ble hun invitert inn i mange hjem og hadde noen fine samtaler. Til slutt hadde hun levert 75 eksemplarer av Min bok med fortellinger fra Bibelen.

UTVIDELSE OG ØKT BYGGEVIRKSOMHET

Det økende antall av mennesker som tok imot sannheten, skapte et spesielt behov i Irland — behovet for et større avdelingskontor og bedre møtesteder for menighetene.

I 1980 ble et nytt avdelingskontor innviet i Dublin. Avdelingskontoret hadde i mange år vært for lite. Fred Metcalfe forklarer hvordan mangelen på plass skapte visse vanskeligheter: «Noen ganger måtte vi bruke bordet i spisesalen til maskinskriving og annet kontorarbeid. Vi måtte gå ned i enden av hagen og hente litteratur til menighetene. Det skuret som stod der, var den eneste passende oppbevaringsplassen vi hadde.»

Etter 12 års leting fant brødrene en passende tomt som de kjøpte. Vitnene i Irland bidrog selv med mesteparten av midlene. Det ble bygd et fint avdelingskontor, hvor det var større plass og bedre muligheter til å ta hånd om den økte virksomheten, som skyldtes den raske fremgangen i innsamlingsarbeidet som Irland opplevde. Avdelingskontorets  lokaler innbefattet også en Rikets sal, som ikke bare dekket det store behovet for et møtested for voksende menigheter, men som også vakte interessen for å bygge andre Rikets saler av samme standard.

Fram til da var det svært få menigheter som hadde hatt sin egen Rikets sal. Enten manglet de de nødvendige midlene fordi det var få forkynnere i menighetene, eller så viste det seg å være umulig å få leid et egnet lokale på grunn av fordommer. Noen menigheter kom sammen i små rom høyt oppe i etasjene. Møtestedene var kalde og fuktige med små muligheter for oppvarming. En menighet benyttet en bygning som hadde vegger av bølgeblikk. Barna på stedet pleide å ha det moro med å dra kjepper langs veggen på denne salen mens møtene pågikk.

Det er fremdeles noen små menigheter som kommer sammen i rom som de leier i hoteller eller andre steder, men stadig flere har vært i stand til å bygge sin egen Rikets sal. Disse brødrene og søstrene har med glede fulgt rådet: «Gi [Jehova] ære med det du eier.» — Ordsp. 3: 9.

HURTIGBYGDE RIKETS SALER

Oppføringen av hurtigbygde Rikets saler har begeistret brødrene i Irland. I stedet for å bruke måneder, om ikke år, med hardt arbeid for å fullføre byggingen av en Rikets sal bygger de nå Rikets saler på mindre enn to dager. Dette har gitt menighetene utmerkede møtelokaler, uten at de har behøvd å avbryte forkynnelsen om Riket i lange tider. Og det er blitt avlagt et stort vitnesbyrd der hvor disse salene er blitt bygd.

 Den første hurtigbygde salen ble oppført i Downpatrick, i Nord-Irland, i juni 1985. Gruppen av erfarne bygningsarbeidere bestod hovedsakelig av brødre fra Storbritannia, som selv betalte reisen til Nord-Irland. Mange brødre med fagutdannelse, foruten andre lokale brødre, sluttet seg til dem. Over 600 frivillige var engasjert i dette prosjektet.

Da det ble foreslått at det skulle oppføres hurtigbygde Rikets saler i Irland, oppstod følgende spørsmål i betraktning av at det er så få brødre der: «Kan det gjennomføres i Irland?» Menigheten gikk i gang med planene sine med full tillit til at Jehova ville gi dem sin støtte. «Vi følte at Jehova hjalp oss framover,» sa de. De 19 forkynnerne i den lille menigheten ble belønnet for sin tro da de så hvor raskt deres nye Rikets sal ble fullført like for øynene på dem.

Andre menigheter fulgte etter. Snart hadde Irland sin egen gruppe av bygningsarbeidere som kunne oppføre disse hurtigbygde Rikets saler. Hvordan var dette mulig? Byggelederen sa at «det var vellykket fordi alle brødrene og søstrene arbeidet sammen under Jehovas ånds ledelse».

En menighet bygde sin sal på mindre enn 36 timer, enda regnet høljet ned. I et annet tilfelle kom hundrevis av katolikker fra stedet og besøkte byggeplassen etter at de hadde vært til messe søndag morgen. Mange var så imponert at de rundhåndet gav bidrag for å være med på å dekke utgiftene til mat til bygningsarbeiderne.

LYSE UTSIKTER FOR INNHØSTINGEN

Hvordan har ikke tingene forandret seg i løpet av  de siste 80 årene! En av brødrene sa at for 20 år siden kunne det hende at en spesialpioner i hans menighet bare leverte ti blad i løpet av måneden, selv om han brukte 150 timer i tjenesten. Dette gav lite grunnlag for gjenbesøk. Nå kan hver menighetsforkynner gjennomsnittlig levere 13—14 blad hver måned. Mye av bitterheten og hatet fra tidligere år er forsvunnet.

Det er mye lettere å ta del i tjenesten i dag, for det er svært liten sannsynlighet for at man skal bli utsatt for vold eller pøbelangrep. Det er fremdeles motstand, men så er folk også mye mer villige til å lytte til sannheten. I løpet av det siste året ble det ledet 1683 hjemmebibelstudier, noe som viser at det er store muligheter for fremgang.

Ved slutten av sin reise i 1891 sa bror Russell: «England, Irland og Skottland er modne marker som venter på å bli høstet.» Noen trodde kanskje da det hele var på sitt verste, at innhøstingen aldri ville finne sted i Irland, og at lyset, Bibelens sannheter, aldri ville trenge igjennom det åndelige mørke der som blindet folks sinn og hjerte. Det tok litt lengre tid enn opprinnelig ventet, men endelig ser vi den høsten vi lenge har håpet på. Det er nå 2661 forkynnere og 81 menigheter i Irland.

Det gjenstår mye arbeid, men når Jehova velsigner sine lojale tjenere i Irland, vil ennå mange ta imot sannheten. Hele Jehovas trofaste folk i Irland gjentar disse ordene, som Jesus uttalte: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» — Matt. 9: 37, 38.

 [Kart på side 71]

(Se den trykte publikasjonen)

IRLAND

SKOTTLAND

ATLANTERHAVET

BELFAST

Londonderry

Downpatrick

Newry

Donegal

Crossmaglen

Drogheda

DUBLIN

Athlone

Galway

Roscrea

Limerick

Wexford

Waterford

Cork

Irskesjøen

WALES

[Bilde på side 89]

Fred Metcalfe var en av de første spesialpionerene som ble sendt til republikken Irland

[Bilde på side 95]

Sju av de første misjonærsøstrene som kom til Irland i 1949, var, fra venstre mot høyre, Mildred Willett (nå Barr), Bessie Jones, Joan Retter (nå Miller), Joey Orrom, Elsie, Lott (nå Levis), Ann Parkin (nå Carter) og Barbara Haywood (nå Steffens)

[Bilder på side 98]

Olive og Arthur Matthews (innfelt) brukte sammen med Olives bror og hans kone denne 13 fots husvognen under kampanjen med brosjyren «Guds vei er kjærlighet» i 1953

[Bilde på side 104]

Det første avdelingskontoret i Irland, i 86 Lindsay Road i Dublin

[Bilder på side 130]

Det nåværende avdelingskontoret i Finglas i Dublin og medlemmene av avdelingskontorets utvalg, fra venstre mot høyre: Peter Andrews, Arthur Matthews (utvalgets koordinator) og Fred Metcalfe

 [Bilder på side 135]

Øverst: Den første hurtigbygde Rikets sal i republikken Irland, fullført i mai 1986 i Dun Laoghaire

I midten og nederst: Den første hurtigbygde Rikets sal i Nord-Irland, fullført i juni 1985 i Downpatrick