Østerrike

DE ØSTERRIKSKE ALPER gjenlyder av naturens toner. Og Østerrike er berømt for de store musikalske verkene som Haydn, Mozart, Schubert, Strauss’ene og andre har komponert. Men dette landet er også kjent for sin vakre natur. Tette skoger, klare innsjøer og brede daler skiller mange av landets majestetiske alper med snødekte topper, som når opp i en høyde av 3797 meter over havet. De høye fjellene går gradvis over i bølgende åser og fruktbare lavlandssletter i øst. Disse storslåtte omgivelsene er blitt forskjønnet av Bibelens sannhet, som kom til Østerrike tidlig på 1900-tallet. Og siden da har Østerrikes stolte tinder og grønne daler gjenlydt av «lovsang til Gud», Jehova. — Sal. 149: 6.

Østerrike var en del av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon i flere hundre år. Senere ble landet forent med Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Det er derfor ikke overraskende at 98 prosent av befolkningen i Østerrike snakker tysk, og at de etniske folkegruppene består av blant andre madjarer (ungarere), kroater og slovenere. På den tid Wien var hovedstad i dette veldige riket, og også i tiden etter verdenskrigene, strømmet store folkemengder til denne maleriske byen ved elven Donau. I dag bor over 20 prosent av Østerrikes 7 555 000 innbyggere i Wien.

Den offisielle religionen i Østerrike var i mange hundre år romersk-katolsk og ble diktert av habsburgerne. Selv i dag bekjenner 84 prosent av befolkningen seg til katolisismen, og et konkordat mellom Østerrike og Vatikanet sikrer den katolske kirke økonomisk støtte fra  staten. Seks prosent er oppført som protestanter. Men disse tallene viser ikke folkets egentlige holdning til religion, for deres hengivenhet for religiøse institusjoner har sunket betraktelig. Den gjennomsnittlige østerriker vegrer seg for åpent å bryte med sin tradisjonelle religion fordi han er opptatt av ’hva folk vil si’.

Det har krevd hardt arbeid og Jehovas ånds velsignelse å finne gudfryktige mennesker og lære dem Jehovas veier. Som et resultat av det er det i dag over 17 700 personer som har vist at de er mest opptatt av ’hva Gud vil si’. De utgjør de 246 menighetene av Jehovas vitner i landet.

De første forsøk på å forkynne

I begynnelsen av det 20. århundre adlød østerrikerne i første rekke den romersk-katolske kirke i ett og alt i religiøse spørsmål. Protestantene var blitt innrømmet visse rettigheter i et edikt av 1781, men de fleste andre fikk ikke utøve sin religion offentlig. Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, bestemte seg likevel for å dra til Wien i 1911 og i første omgang henvende seg til den jødiske befolkningen der.

Han reiste med tog til Wien, hvor den store salen på Continental Hotel var blitt leid til den 22. mars. Talen hans var laget med tanke på oppriktige jøder og het «Sionismen i profetiene». Hvordan ville den jødiske befolkningen reagere på de forklaringene han gav på bibelske profetier? En jødisk rabbiner hadde sendt et langt telegram fra New York, hvor han advarte jødene mot bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. Hva førte det til? Da bror Russell kom opp på podiet, skjønte han snart at omkring en tredjedel av tilhørerne i den fullsatte salen var fast bestemt på å hindre ham i å tale.

 Russell sa senere: «Helt fra begynnelsen av foredraget ropte og skrek de overalt i salen, og noen av dem gav inntrykk av å være demonbesatt. . . . Vi gjorde det vi kunne for å få sagt noe som ville roe dem ned, men til ingen nytte. . . . Det var mange som var ivrig etter å få lagt hånd på oss, men de som var mer fornuftige, slo ring rundt oss. Vi var ikke redde, men de som kjente motstanderne våre bedre, så ut til å være svært redd for oss. Vi skjønte at vi ikke ville oppnå noe, så vi smilte og vinket for å vise at vi ikke ville fortsette, og gikk så ned fra podiet. De samme jødene [de som hadde slått ring rundt  oss] banet vei for oss, holdt motstanderne unna og geleidet oss ut av salen . . . Dagen etter kom det omkring 15 stykker for å stille oss flere spørsmål angående Guds plan.»

Det ble også ordnet slik at hele teksten til Russells tale ble offentliggjort i avisen Neues Wiener Journal, til gagn for dem som oppriktig søkte sannheten.

Det var ikke første gang bror Russell hadde vært i Wien. Tjue år tidligere, i 1891, hadde han reist fra Dresden i Tyskland til Wien og videre til Kisjinev i Russland. I Vakttårnet for november 1891 kommenterte bror Russell situasjonen slik han oppfattet den på det tidspunktet: «Vi så ingen mulighet til å utbre sannheten i Russland, . . . det var ingenting som gav oss håp om en innhøstning verken i Italia, Tyrkia, Østerrike eller Tyskland.»

Det ble imidlertid gjort et nytt forsøk på å hjelpe i hvert fall noen her i landet. I begynnelsen av 1914 ble Maxwell G. Friend (som hadde jødiske foreldre og den gang het Freschel) spurt om han ville reise fra Betel i Tyskland til Østerrike-Ungarn for å forkynne det gode budskap om det messianske rike for jødene. I Wien startet han et regelmessig hjemmebibelstudium med to som abonnerte på Vakttårnet. Han sa: «Det var få jøder som viste interesse for det gode budskap, for jødene forvekslet oss med kristenhetens misjonærer. Som følge av at de såkalte kristne i mange hundre år hadde drevet dem fra land til land og nådeløst drept dem med ild og sverd, hadde de ingen kjærlighet til kristenheten.»

Et par måneder senere brøt den første verdenskrig ut. Ville den sette en stopper for de bestrebelser som ble  gjort for å forkynne det gode budskap for det østerrikske folk?

Innhøstningen begynner etter krigen

Det var imidlertid noen som tenkte på og snakket om åndelige ting under verdenskrigens redsler. Johann Brotzge var dypt religiøs til tross for sin unge alder. Han arbeidet i byen Dornbirn, hvor han blant annet leverte kull til en fyrbøter som het Degenhart. En gang tidlig på høsten i 1917 begynte Degenhart å snakke med ham om Guds rike. Kort tid etter ble Johann innkalt til militærtjeneste. Ville sannhetens sæd som var blitt sådd, slå rot?

Etter at Johann hadde opplevd krigens redsler, vendte han hjem igjen. Budskapet om Guds rike hadde gjort dypt inntrykk på ham, og han tenkte fortsatt på det han hadde hørt. Han forsøkte å finne Degenhart. Men Degenhart var dessverre død i mellomtiden. Våren 1919 kom imidlertid Johann Brotzge i kontakt med Otto Mathis og Xaver Klien, som tilhørte bibelstudentene. Det var av Otto han fikk den etterlengtede bibelske litteraturen. Disse tre var de første bibelstudentene i den vestlige delen av Østerrike.

Sannheten slo også rot i et annet mottagelig hjerte i den østlige delen av landet, omkring 680 kilometer derfra. Unge Johannes Ehm arbeidet som musikklærer i landsbyen Deutsch Wagram på Marchfeld-sletten i årene 1919 og 1920. Et ektepar som var venner av ham, tok inn en tysk ingeniør som leieboer. De fortalte Johannes at ingeniøren, som het Goller, fortalte helt nye og underlige ting. Han sa at verdens ende var nær, at det ikke fantes noe brennende helvete, og at de fleste troende ikke ville komme til himmelen, men i stedet skulle leve på jorden  en gang i framtiden. Han påstod dessuten at han kunne bevise alt sammen ved hjelp av Bibelen. «Kunne du tenke deg å være med på en slik drøftelse?» spurte ekteparet den unge musikklæreren.

Det var under denne drøftelsen at Johannes for første gang så en bibel. Senere sa han: «Goller utstrålte sinnsro og besvarte rolig alle spørsmålene mine — og det var ikke få!» Johannes bestilte straks de seks bindene av Studier i Skriften, skrevet av C. T. Russell, og begynte ivrig å studere dem.

I Klagenfurt i den sørlige delen av Østerrike var det på denne tiden en ung bokholder, Franz Ganster, som brevvekslet med en mann i Sveits som het Egg. Brevskrivningen dreide seg om mer enn frimerkesamling og  utveksling av prospektkort. Ettersom Egg allerede tilhørte bibelstudentene, var det gjennom ham den unge østerrikske bokholderen hørte Bibelens budskap. Ganster bestilte alt som var tilgjengelig av Selskapet Vakttårnets litteratur i Sveits på den tiden. Litteraturen ble levert til ham personlig av en bøkker som het Leopold König, som vendte tilbake til Østerrike fra Sveits i 1921. Hva det førte til, skal vi se siden.

Omtrent samtidig gav en bibelstudent fra Tyskland en brosjyre til et ektepar som bodde i Linz i den nordlige delen av Østerrike. Brosjyren het «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Etter at de hadde lest den, gav de den videre til en venn av seg, en gårdbruker som het Simon Riedler, og sa til ham: «Den er skrevet på en  oppsiktsvekkende måte.» Så en smule forutinntatt leste Simon Riedler raskt igjennom den. ’Det er sannsynligvis bare vrøvl,’ tenkte han med seg selv.

Han leste den imidlertid en andre og en tredje gang. Ville han til slutt forstå sannhetene i denne brosjyren? Ja, og det i en slik grad at han skammet seg over at han hadde vært så forutinntatt.

Simon ønsket å undersøke budskapet grundigere og skrev til den adressen i Wien som var oppgitt på baksiden av brosjyren. Hvor lenge hadde han ikke ønsket å eie en bibel! På den måten kom han i kontakt med Leopold König, bøkkeren som hadde kommet tilbake fra Sveits, og som nå tjente som kolportør. Da bror König sendte en lommeutgave av Luthers oversettelse av Bibelen til gårdbrukeren, hadde han sannsynligvis ingen anelse om hvor stor glede den kom til å forårsake. Nå hadde Simon  Riedler endelig fått sin egen bibel! Sammen med den leste han Vakttårnet og brosjyren som het «Føde for tenkende kristne». Familien hans, slektninger og naboer gjorde narr av ham. Men Simon Riedler hadde funnet sannheten; det var det eneste som betydde noe. Som han senere sa: «Hjertet mitt var fullt, og munnen rant over.»

Oppmerksomme tilhørere under et minneverdig foredrag

Sent på høsten i 1921 ble det holdt et foredrag som hadde det oppsiktsvekkende temaet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», i den rommelige Sofiensäle i den maleriske byen Wien. Reaksjonen på budskapet var svært forskjellig fra det bror Russell hadde opplevd ti år tidligere.

I en rapport om møtet står det: «Budskapet hadde stor virkning. Kunngjøringen av foredraget vakte stor oppsikt og forårsaket mange meningsutvekslinger i gatene før møtet begynte. Salen var fylt til trengsel, og dørene ble stengt lenge før foredraget skulle begynne. Hundrevis kom ikke inn. Tilhørerne lyttet svært oppmerksomt til det vidunderlige budskapet om opprettelsen av Guds rike og det oppmuntrende bibelske løftet om at millioner av nålevende mennesker ikke behøver å dø.» Den kvelden ble det levert 2100 eksemplarer av brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø, og det ble levert inn 1200 adresser, slik at de som ønsket det, kunne få besøk.

Foredraget gjorde dypt inntrykk på Hans Ronovsky. Han hadde ikke vært til stede i Sofiensäle. Men da han et par uker senere spaserte nedover en av Wiens forretningsgater, la han merke til et oppslag som kunngjorde at det samme foredraget skulle holdes i konserthuset i Wien.  Han gikk, ikke for å lytte til en av Strauss’ valser eller en Mozart-konsert, men for å lytte til de vakre toner i Bibelens sannheter. Det skulle vise seg at det han hørte, forandret livet hans.

Virksomhet i delstatene

Nå ble oppmerksomheten rettet mot andre befolkningssentrer rundt om i landet. En dag fikk Franz Ganster et postkort fra Wien. Han fikk beskjed om å leie den største salen han kunne finne i Klagenfurt, med tanke på et foredrag som skulle holdes av bror Emil Wetzel, som var blitt sendt fra Dresden i Tyskland for å føre tilsyn med arbeidet i Østerrike. «Det må bli salen i Sandwirt hotell,» tenkte Ganster med seg selv og drog straks av gårde for å finne hotelleieren.

Hotelleieren sa: «Jeg vil foreslå at vi setter bord og stoler i salen, så den ser fullere ut, for det kommer sikkert bare noen få.»

Ganster svarte resolutt: «Jeg har fått beskjed om å leie salen bare med stoler.»

Men hvem skulle dele ut alle innbydelsessedlene til foredraget? Ganster, som selv var vant til å ta i et tak, fikk en idé. Han leide et par menn, og de delte ut 3000 løpesedler i byen. De hadde tydeligvis gjort en god jobb. Hotelleieren anslo at det var 2000 som overvar foredraget. Det var ikke bare selve salen som var fylt til trengsel, men også balkongen.

En av dem som var til stede, var Richard Heide, en 20 år gammel student. Han hadde sett en plakat som averterte foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», og sagt til sin far: «Far, det foredraget skal jeg høre, uansett hva andre kommer til å si. Jeg vil vite om  det bare er bløff, eller om det er noe sant i det.» Så han gikk, og faren og søsteren, Therese, bestemte seg for å bli med.

Etter foredraget leverte mange av de tilstedeværende inn sin adresse og bad om litteratur. For å dekke denne etterspørselen bestilte Franz Ganster en stor forsyning av Studier i Skriften. Han fikk så mange at den damen han leide hybel hos, lurte på hvor han ville gjøre av alle kartongene. Litteraturen ble stablet opp på rommet hans fra gulv til tak. Det var bare så vidt det ble plass til ham selv.

Heide var begeistret for foredraget og bestilte de sju bindene av Studier i Skriften, som han leste med iver. Det gikk ikke lang tid før det ble holdt møter i leiligheten hans. Ofte kunne det være samlet opptil 30 mennesker i stuen.

Også i Graz ble det holdt møter så tidlig som våren 1922. Det ble også holdt foredrag i andre byer i delstatene. Som følge av dette hadde Jehovas arbeid sterk fremgang i delstatene.

For en nidkjær liten gruppe forkynnerne i Klagenfurt utgjorde! De var ikke engang døpt ennå. Først den 5. juli 1922 ble det arrangert dåp i Wien; uken etter var det dåp i delstaten Kärnten, hvor førstegrøden fra dette distriktet ble døpt i den vakre Wörther-sjøen. Blant dem som ble døpt, var Franz Ganster, herr og fru Heide (foreldrene), deres to barn, Richard og Therese, og en herr Kopatsch, som senere ble godt kjent for sin nidkjærhet og frimodighet.

I mellomtiden hadde det skjedd noe i Wien som ble et stadig tilbakevendende samtaleemne ikke bare blant Guds folk, men også blant andre.

 Et rabaldermøte i Wien

I 1922 foretok bror Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president, en reise til forskjellige avdelingskontorer, og fra den 30. mai til den 1. juni besøkte han Wien. Det ble planlagt at han skulle holde et foredrag i den store Katharinenhalle. Ville mottagelsen bli bedre nå enn da bror Russell hadde prøvd å tale i Wien 11 år tidligere?

Da bror Rutherford og tolken, bror Conrad Binkele (fra Sveits), gikk opp på podiet, var hele hallen, også midtgangene, tettpakket av folk. Det satt til og med noen på selve podiet, tett opptil foredragsholderen. Og mange prøvde forgjeves å komme inn. Men blant de tusener som var til stede, var det noen hundre som ikke var kommet for å sitte rolig og høre på foredraget, men for å forstyrre det. Motstandere av Bibelens budskap hadde blandet seg med tilhørerne, særlig bak i hallen.

Alt gikk stille og rolig for seg de første 40 minuttene. Bror Rutherford var imidlertid blitt varslet om at det ville bli gjort forsøk på å stanse møtet. Han redegjorde derfor først for hovedpunktene i foredraget, i den hensikt å utdype dem etterpå. Men så snart han hadde drøftet hovedpunktene, begynte levenet. Mellom 200 og 300 urostiftere begynte å rope og trampe med føttene som en kvegflokk. Unge menn og kvinner hoppet opp på stolene og gav tegn i alle retninger. På et øyeblikk hadde disse urostifterne stanset foredraget.

Bror Rutherford prøvde forgjeves å appellere til forsamlingen og få den til å roe seg ned. Enda en gang henvendte han seg til forsamlingen gjennom tolken og sa: «Jeg vil gjerne få foretatt en håndsopprekning for å se hvor mange det er som ønsker å høre hele foredraget.» De fleste i hallen rakte hånden i været. Men bråkmakerne  protesterte høylytt. Bror Rutherford sa nå med fast stemme: «De som ikke vil høre, må vennligst forlate hallen straks og la dem som vil høre, få høre.»

Da ble fredsforstyrrerne aldeles rasende. Lederne trengte seg fram gjennom midtgangene. Da de var kommet cirka fem meter fra podiet, begynte de å synge Internasjonalen. De var så opphisset at det virket som om de var demonbesatt.

Nå kom den forretningsføreren som stod for utleien av hallen, og forlangte at foredragsholderen straks skulle forlate podiet. Bror Rutherford hadde håpet at oppstyret skulle gi seg, og at politiet ville få roet ned mengden, slik at han kunne fortsette foredraget. Men slik gikk det ikke. Forretningsføreren slo av  noen av lysene, men urostifterne slo dem på igjen. Forretningsføreren og to—tre av assistentene hans løp da fram til bror Rutherford, tok ham i armen og trakk ham med seg bak scenen, ute av syne.

Da pøbelflokken kom fram til podiet, sang de fremdeles, og noen av dem ropte: «Hvor er han? Hvor er han? Flagget vårt er rødt!» Da de ikke kunne finne bror Rutherford, satte de vakter ved alle utgangene. Men de overså tydeligvis en dør bak podiet. Denne døren pleide å være lukket og låst, men ble nå straks åpnet. Bror Rutherford og bror Arthur Goux, som hadde kommet sammen med ham fra New York, skyndte seg ut gjennom døren før den igjen ble stengt.

Avisen Neues Wiener Journal meldte: «Skandaløse scener under bibelsk foredrag» — «Kommunister oppløser møtet».

Emil Wetzel, som på den tiden førte tilsyn med Selskapets arbeid i Østerrike, skrev senere at i de første seks månedene han hadde denne oppgaven, ble nesten alle våre offentlige møter avbrutt. På den annen side var det mange av dem som var til stede, som hungret etter sannheten, og det ble truffet tiltak for å hjelpe dem. I 1923 åpnet Selskapet sitt første kontor i Østerrike, i Pouthongasse 12 i Wien.

«Jeg slipper deg ikke»

I 1924 holdt Den Internasjonale Bibelstudieforening for første gang generalforsamling i Wien. Året etter, da det igjen ble holdt et stevne i Wien, var Johannes Schindler fra Dresden en av deltagerne. Det ble et vendepunkt i livet hans. Hvordan det? Et av foredragene ble avsluttet med oppfordringen: «Hvem har lyst til å tjene som  hjelpemisjonær i Østerrike?» (I dag ville vi kalle en slik person en pioner.) Johannes Schindler var en av de seks brødrene som straks meldte seg.

Bror Schindler reiste først tilbake til Dresden for å si opp arbeidet sitt. Han arbeidet på den tiden som optiker ved de kjente Ernemann-Zeiss-Ikon-fabrikkene. Men hvordan skulle bror Schindler klare å dekke sine materielle behov uten arbeid? En del av de pengene som han mottok som bidrag for litteraturen, kunne han beholde til personlig bruk. Men i Østerrike var det ikke tillatt å selge litteratur fra hus til hus, og denne loven ble også anvendt på vårt arbeid. Det eneste  man kunne gjøre, var å si på en vennlig måte til beboeren: «Hvis De ønsker å bidra med noe til støtte av dette misjonsarbeidet, må De gjerne gjøre det.» Det krevde fullstendig tillit til Jehova å påta seg et slikt oppdrag under slike forhold. Men hadde ikke Jehova lovt sine tjenere: «Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke»? — Hebr. 13: 5.

I en alder av 24 år hadde bror Schindler allerede to års erfaring som forkynner av det gode budskap i sitt hjemland, Tyskland. Nå kom han til Østerrike med 100 riksmark i lommen for å begynne sitt arbeid i og omkring byen Wels den 17. oktober 1925.

Han prøvde å leve så økonomisk som mulig. Men allerede den første måneden måtte han begynne å ta av sparepengene sine. Etter tre måneder hadde han brukt opp alle sammen. Fra da av ble hans tro og hans tillit til Jehova virkelig satt på prøve. Og Jehova dekket hans behov på sin måte.

En lørdag ettermiddag hadde bror Schindler brukt de siste pengene han hadde, til å betale leien for det rommet hvor han og hans pionerpartner skulle overnatte. Tankene gikk til dagen etter. Han og partneren hans vendte seg i bønn til sin himmelske Far. Det første bror Schindler gjorde søndag morgen, var å gå på postkontoret, som var åpent bare en time om søndagen, for å se om det var noe post. Til sin store overraskelse fikk han overrakt en pakke. Hva inneholdt den? Jo, 500 brosjyrer og et følgeskriv som sa at han ikke skulle betale noe for brosjyrene.

Gudstjenesten i kirken var akkurat ferdig, og alle mennene strømmet som vanlig til vertshusene for å drikke øl og spille kort. Bror Schindler gikk til et vertshus og henvendte seg til vertshusholderen, tilbød ham en brosjyre  og spurte om det var i orden at han henvendte seg til gjestene ved bordene. Det fikk han lov til.

Bror Schindler gikk bort til et bord og la en brosjyre foran hver mann som satt rundt bordet, og sa: «Millioner som nå lever, skal aldri dø. Denne bibelske profetien vil snart gå i oppfyllelse. Vi selger ikke disse brosjyrene, men hvis noen ønsker å bidra med noe til støtte av vårt misjonsarbeid, kan de gjøre det.» Så snart en av mennene hadde lagt noen småpenger på bordet, tok andre opp lommeboken og gjorde det samme. Bror Schindler gikk derfor fryktløst fra bord til bord og leverte brosjyrer.

Det var også andre vertshus i landsbyen. Innen halvannen time var feltvesken tom. Enda en gang hadde bror Schindler og partneren hans de pengene de trengte til å kjøpe mat og betale husleie. I tillit til Jehova så de fram til dagen etter.

Johannes Schindler befant seg i pionerenes rekker helt  til sin død den 23. desember 1986. Han tjente da i Forbundsrepublikken Tyskland.

Begravelser vekker oppmerksomhet

Samme år som bror Schindler ble pioner i Østerrike, ble Georg Gertz sendt fra Tyskland til avdelingskontoret i Wien. Han ble godt kjent i de største byene i landet som en fremragende taler.

Da bror Heide i Klagenfurt døde, ble bror Gertz bedt om å holde begravelsestalen. Bror Heide var blitt godt kjent for sin nidkjære andel i forkynnelsesarbeidet. Ved hjelp av en adressebok hadde han sendt blad og traktater, for eksempel de traktatene som het «Geistligheten anklages» og «Babylons fall», til alle deler av Kärnten. Etter at konvoluttene var blitt sortert etter hvor de skulle, hjalp barna ham med å få alt sammen til postkontoret i en skittentøykurv. Rett som det var, fikk bror Heide brev fra interesserte i forskjellige byer og landsbyer i Kärnten, og når han hadde anledning til å besøke dem, gjorde han det.

Så da bror Heide døde, var det ikke overraskende at mange var interessert i begravelsen. Begravelser er av stor betydning for dem som bor på landsbygda i Østerrike. Noen ganger snakker de positivt om dem, men det hender også at de har mye å innvende mot dem. Heide var det første Jehovas vitne som ble begravd i Østerrike, og det kom cirka 2000 i begravelsen hans. Og ettersom østerrikerne liker å snakke om begravelser, ble det fortsatt snakket om denne begravelsen ti år senere.

Sped begynnelse, iherdig innsats

I dag er det 16 menigheter i og omkring Linz i Oberösterreich, nord i landet. Men det tok tid før Bibelens  sannhet fikk fotfeste her. Dette området var et viktig støttepunkt for den katolske kirke, og det var ikke lett å forkynne budskapet om Riket.

Simon Riedler, den ydmyke bonden, snakket ivrig med andre i dette området om de dyrebare bibelske sannhetene han hadde lært. Omkring 1930 fikk han hjelp av bror Nasl fra München i Tyskland, og de fant noen få interesserte. Bror Riedler holdt taler og leste ut fra Selskapets publikasjoner for dem. Vanligvis var det mellom 30 og 35 personer til stede på disse møtene. Men press utenfra gjorde at interessen avtok, og rapporter fra så sent som 1940 viser at det bare var én lojal søster i Linz.

I byen Feldkirch i vest, nær grensen til Liechtenstein, forkynte en tollfunksjonær som het Wilhelm Coreth, for sine kolleger så tidlig som i 1922. Agathe Thaler og moren hennes, som på den tiden bodde i landsbyen Lauterach, fikk høre det gode budskap. Det ble arrangert en drøftelse hjemme hos foreldrene til Agathe med presten og mellom 20 og 25 andre til stede. Presten klarte ikke å gjendrive noen av argumentene ved hjelp av Bibelen. Det førte til at hele familien tok imot sannheten. I 1925 ble møtene holdt i byen Dornbirn, og brødre fra Sveits kom over grensen for å holde foredrag. Johann Brotzge, som hørte om sannheten så tidlig som i 1917, hadde også gjort slike fremskritt at han kunne holde foredrag.

Antall til stede på minnehøytiden viste at det var fremgang i hele landet. Rapporten for 1926 viste at det var 312 til stede i Wien, 43 i Graz, 26 i Klagenfurt og til sammen 52 på andre steder i landet.

Dette året ble også ansvaret for å føre tilsyn med Rikets arbeid i Østerrike overført til avdelingskontoret i  Tyskland. En dyktig bror ble sendt til Østerrike for å føre det nødvendige tilsyn.

Brødrene står på til tross for press

Forkynnelsesarbeidet ble på den tiden utført under vanskelige forhold. Alle som delte det gode budskap om Guds rike med andre, særlig på landsbygda, stiftet snart bekjentskap med lensmann og politi.

En dag hadde en gruppe brødre leid en buss for å dra til noen landsbyer i Waldviertel, et landdistrikt nord for Wien, for å forkynne der. De var allerede ventet da de kom fram. Da de skulle til å kjøre inn i landsbyen, ble de møtt av en fiendtlig innstilt folkemengde som presten på stedet hadde hisset opp. Blant dem var det noen menn med stålhjelmer og geværer som kom fra en væpnet organisasjon som kalte seg Heimwehr. Så snart brødrene hadde gått ut av bussen, ble de overfalt og fratatt all den litteraturen de hadde med.

Det er vel unødvendig å si at når brødrene senere arbeidet i landdistriktene, gikk de av bussen før de kom inn i landsbyene, og tok omveier når de skulle inn i dem. Men motstanderne tilpasset straks sin fremgangsmåte etter brødrenes nye metoder. Noen områder hadde presteskapet full kontroll over, og de fikk med letthet politiets støtte når det gjaldt å gå til handling mot brødrene.

Den fiendtlige holdningen som brødrene møtte, berørte alle sider ved livet og gav seg ikke engang når det gjaldt døden. Ekteparet Geisberger, som bodde i nærheten av den lille byen Schärding, tok imot sannheten og meldte seg ut av den katolske kirke i 1923. Det førte ganske snart til at søster Geisberger mistet jobben sin som håndarbeidslærerinne. Da så mannen hennes døde,  prøvde presten i landsbyen å hindre at han ble gravlagt på kirkegården. Men han hadde selvfølgelig ikke lov til å nekte noen en begravelse. Så brødrene gikk til distriktskommissæren med saken. Hvilken ordning kunne en komme fram til for at denne mannen som trodde på Bibelen og gikk inn for å leve etter den, kunne bli begravd? Han måtte begraves på den delen av kirkegården som var reservert for slike som hadde begått selvmord. Bror Wetzel fra Wien fikk i det minste lov til å holde begravelsestalen.

Forfulgt fordi de var kristne

Bibelen legger ikke skjul på at det å være kristen i denne verden medfører vanskeligheter. Jesus Kristus sa til sine etterfølgere: «Husk at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. . . . Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld, for de kjenner ikke ham som har sendt meg.» (Joh. 15: 20, 21) Dette viste seg å være sant for de østerrikerne  som bestrebet seg på å vandre i Jesu Kristi fotspor på den tiden. Det hendte at motstanden kom fra den nærmeste familie, noe Jesus hadde advart om. (Matt. 10: 32—39) Men det tok ikke motet fra brødrene i Østerrike. De stilte seg likevel på Guds rikes side.

Beatrice Lojda var talsmann for arbeiderbevegelsen og hadde vært valgkandidat til Nationalrat (nasjonalrådet, et av de to kamrene i nasjonalforsamlingen). En venninne av henne som het Bretschneider, og som hun kjente fra sin politiske virksomhet, var blitt et av Jehovas vitner og snakket naturligvis med henne om Guds rike. Beatrice ble invitert til Continental Hotel i Wien for å høre et foredrag. Det var det samme hotellet hvor bror Russell forgjeves hadde prøvd å holde et foredrag i 1911. Beatrice trodde ikke på Gud og avfeide først det hele med å si: «Da får han først vise seg for meg!» Men hun ville ikke skuffe venninnen sin, så hun gikk på foredraget. Til tross for det hun hadde sagt og ment, kunne hun ikke la være å si til søster Bretschneider flere ganger under foredraget: «Dette er sannheten! Dette er sannheten!»

Det tok ikke lang tid før Beatrice trakk seg ut av det politiske liv, i samsvar med det Jesus sa til disiplene: «Dere er ikke av verden.» (Joh. 15: 19) Men vanskelighetene begynte umiddelbart. Mannen hennes truet med skilsmisse hvis hun ikke ’kom til fornuft’, som han sa. Men hun var fast i troen helt til sin død.

Franz Monfreda i Salzburg hadde vært ivrig katolikk, men sannheten nådde også hans hjerte. Etter at han hadde meldt seg ut av den katolske kirke den 12. mars 1927, innviet han sitt liv til Jehova Gud. Familien hans mislikte sterkt det han gjorde, så de overøste ham med bebreidelser og var svært uvennlige mot ham. Det gikk så  langt at han mistet både huset sitt og forretningen sin. Hans tro ble satt på harde prøver, for det tok lang tid før han fant seg nytt arbeid. Men han forble trofast mot Jehova. Hva har han å si om denne tiden? «I dag er jeg glad for at jeg kom meg gjennom den perioden og holdt fast ved sannheten. Jehovas arm var aldri for kort.» — Jevnfør Jesaja 59: 1.

De hadde bare én sykkel

Brødrene i og omkring Riedlingsdorf i delstaten Burgenland viste usedvanlig iver i Herrens gjerning. Folk i distriktet bodde spredt, og det fantes knapt noen transportmidler. De hadde ikke mulighet til å skaffe seg en motorsykkel, langt mindre en bil. Mange av brødrene hadde ikke engang en sykkel. Så noen av dem brukte denne fremgangsmåten når de var ute i felttjenesten:

Én bror startet til fots og tok de husene han kom til, mens en annen bror syklet videre til et sted de hadde avtalt på forhånd, og satte fra seg sykkelen der. Så fortsatte han til fots. Da den første broren kom dit hvor sykkelen stod, syklet han til det neste stedet de var blitt enige om. Hvis denne sykkelen hadde hatt en kilometerteller, ville den utvilsomt ha vist ny rekord i antall kilometer tilbakelagt i forkynnelsen av Riket.

Siden brødrene bare hadde søndagen fri som de kunne bruke i felttjenesten, utnyttet de den dagen fullt ut. Noen ganger drog de hjemmefra klokken tre om morgenen og kom hjem igjen først sent på kvelden. De gjorde en helhjertet innsats i tjenesten.

Kampen for juridiske rettigheter

Etter hvert som forkynnelsesarbeidet ble mer og mer utbredt, var det ikke uvanlig at brødrene ble innkalt til  avhør hos de lokale myndigheter fordi de hadde tatt del i forkynnelsen. De forsvarte seg så godt de kunne. Noen ganger fikk de juridisk hjelp. Men de juridiske skrittene førte ikke alltid til at saken gikk i deres favør.

Det viste seg imidlertid å være mye vanskeligere å få registrert Selskapet Vakttårnets avdelingskontor enn det var å unngå å bli domfelt. Det var ganske enkelt ikke mulig å bli juridisk anerkjent som en religiøs organisasjon på dette tidspunkt. Brødrene prøvde i det minste å bli registrert som en forening, men myndighetene avslo med følgende begrunnelse: ’Deres formål er å danne en religiøs organisasjon, og en organisasjon av det slaget kan ikke dannes ifølge østerriksk lov.’

Brødrene appellerte saken til forfatningsdomstolen og sa at de var blitt nektet sin rett til å stifte en forening. Den østerrikske forfatningsdomstolen reagerte øyeblikkelig med å stadfeste dommen av 7. desember 1929. Så prøvde brødrene å få registrert en forening som bare skulle distribuere bibler og bibelsk litteratur og ikke engasjere seg i religiøs virksomhet. Denne søknaden ble ikke avvist, og den 24. mai 1930 ble det stiftet en lokal forening som skulle tjene som et juridisk redskap for brødrene.

Den juridiske anerkjennelsen av Wachtturm-Gesellschaft gjorde på ingen måte slutt på de vanskelighetene brødrene hadde å kjempe med. Men Jehovas tjenere holdt fast ved de forpliktelser de hadde ifølge Bibelen. De erkjente at det også måtte avlegges et vitnesbyrd for offentlige tjenestemenn. — Mark. 13: 11.

Flere menigheter og flere tilhørere

For å unngå flere konflikter hadde brødrene bestemt  at det ikke skulle arrangeres større stevner. Det var bare Skapelsens fotodrama, som første gang ble vist i Wien i 1922, som skulle vises i mindre byer i delstatene.

Noen steder var det ikke desto mindre mange til stede på møtene. Det var tilfellet i byen Leoben, hvor Eduard Payer var heltidsforkynner. Før han kom til byen, var det ingen som hadde hørt om bibelstudentene. Men han forkynte med stor iver, og snart var det rundt 200 som var til stede på møtene. I 1932 tjente han i Graz, hovedstaden i delstaten Steiermark. Her var det også flere hundre til stede på møtene. Blant tilhørerne var Leopold Pitteroff, som tidligere hadde tjenestegjort i Fremmedlegionen, og som senere ble sendt til en konsentrasjonsleir, hvor han bevarte sin trofasthet. Det var nå allerede 30 organiserte bibelstudiegrupper (eller klasser, som de ble kalt den gangen) i Østerrike.

Motstanden øker

Det skifte som deretter fant sted på den politiske arena, ble ønsket svært velkommen av presteskapet, som var vår fremste motstander. Engelbert Dollfuss, som var kristelig-sosialist, overtok som forbundskansler den 20. mai 1932 og mottok gratulasjonstelegram fra kardinal Pacelli, den pavelige statssekretæren. Betydelige innstramninger av den borgerlige frihet fant sted under Dollfuss’ embetsperiode. I 1933 utnyttet han en krisesituasjon og oppløste nasjonalforsamlingen. Med uinnskrenket politisk makt opprettet han det han kalte «den første katolske mønsterregjering i Europa». I geistlige kretser ble Dollfuss beskrevet som den ideelle katolske statsmann.

Under disse omstendighetene var det derfor ikke overraskende at det ble gjort forsøk på å forby våre kristne  møter. Et slikt forbud trådte snart i kraft i Graz, hvor det var hundrevis av mennesker til stede på møtene. Men brødrene lot seg ikke skremme. Ettersom de ikke hadde gjort seg skyldig i lovbrudd, benyttet de seg straks av retten til å appellere. Myndighetene trakk imidlertid tilbake oppholdstillatelsen til noen av pionerene, som dermed ble tvunget til å forlate byen. Så godt som ukentlig ble det rettet falske anklager mot brødrene. Et katolsk tidsskrift krevde at regjeringen skulle sette en stopper for vårt kristne arbeid, og avslørte dermed tydelig hvem det var som stod bak disse tiltakene.

Jehovas organisasjon gav oppbyggende hjelp i rett tid. Siden bror Rutherford ikke kunne komme selv i 1933, slik han hadde planlagt, sendte han N. H. Knorr og M. C. Harbeck i stedet. De hadde et møte med brødrene i Wimbergers Etablissement i Wien, noe som i høy grad bidrog til å styrke brødrene.

Sensur og beslaglegging av litteraturen

Publikasjonene våre pekte åpent på de dårlige resultatene som menneskenes styre har brakt, og at Bibelens profetier viser at Guds himmelske rike skal tre i stedet for de menneskelige styreformer. (Dan. 2: 44; 7: 13, 14, 27) Styremaktene følte seg krenket av slike uttalelser og mente at de ble stilt i et dårlig lys. Det førte til at litteraturen vår ved flere anledninger ble beslaglagt i begynnelsen av 1930-årene.

I 1933 og 1934 ble brødrene så å si ukentlig ført fram for myndighetene og konfrontert med alle mulige slags innvendinger. Myndighetene forlangte ofte at bestemte avsnitt i publikasjonene måtte gjøres uleselige. For å forsikre seg om at alle avsnittene det dreide seg om, virkelig ble gjort uleselige, ble en politimann stasjonert på  Selskapet Vakttårnets kontor. Noen ganger pågikk arbeidet helt til midnatt. Og siden lovens voktere også blir trette, ble det likevel mulig å lese enkelte av disse avsnittene.

Politisk uro fører til restriksjoner

Motsetningene mellom de forskjellige politiske partiene vokste dramatisk. Sosialdemokratenes væpnede organisasjon, Schutzbund, begynte å øve motstand, og i februar 1934 ble den sosialistiske opposisjon brutalt slått ned. Det sosialdemokratiske partiet ble forbudt. Og den enkeltes frihet ble ytterligere innskrenket.

Som for å stadfeste at en ny æra hadde begynt, innførte Østerrike en ny forfatning i mai 1934. De innledende ordene i den var som hentet fra en religiøs trosbekjennelse: «I Guds, den Allmektiges, navn, han som er opphav til alle lover, mottar hermed det østerrikske folk denne forfatning for deres bestående kristne tyske forbundsstat.» Men i nabolandet Tyskland hadde Hitler, som også var katolikk, men som gikk inn for en annen politisk ideologi, allerede stor makt. Og i juli ble Dollfuss, Østerrikes forbundskansler, myrdet av en tilhenger av Hitlers nasjonalsosialistiske parti.

I månedene som fulgte, var det forbundskansler Kurt von Schuschnigg som ledet regjeringen. Men det gjorde ikke situasjonen lettere for dem som virkelig ønsket å tjene ’Gud, den Allmektige’. Bibelsk litteratur ble fremdeles beslaglagt, og brødrene måtte til stadighet møte i retten. I mange tilfelle var det også forbudt å holde bibelske møter.

Myndighetene oppløser ’foreningen’

Til slutt, den 10. september 1934, utstedte sikkerhetskommissæren  i Wien en forordning som oppløste Wachtturm-Gesellschaft, som var den lovlige forening som Jehovas vitner hadde brukt. Men etter at brødrene hadde appellert saken, ble forordningen opphevet av forbundskanslerens kontor, som tok seg av saker som gjaldt den offentlige sikkerhet.

Men de myndighetene som var spesielt opptatt av å sette en stopper for arbeidet vårt, lå ikke på latsiden. Den 17. juni og den 17. juli 1935 ble det på nytt utstedt en forordning, denne gangen av sjefen for sikkerhetstjenesten. Ifølge forordningen skulle «Wachtturm-Gesellschaft, underavdeling av Watch Tower Bible and Tract Society, Brooklyn, N.Y.», oppløses. Brødrene prøvde igjen å appellere avgjørelsen, men denne gangen til ingen nytte.

Guds rike blir satt på førsteplassen trass i motstand

Brødrene fortsatte å arbeide fra dør til dør, men nå var de mer forsiktige. Selv om de hele tiden var på vakt, ble de ofte pågrepet og fengslet eller bøtelagt. Selv om de kunne bli dømt til flere ukers fengsel, foretrakk de det framfor å betale boten, for de tenkte på de mulighetene de ville få til å avlegge vitnesbyrd i fengslet.

I denne urolige og økonomisk usikre tiden begynte Leopold Engleitner i heltidstjenesten. I januar 1934 drog han til sitt tildelte distrikt nord i delstaten Steiermark, hvor det så godt som ikke var blitt forkynt før.

Nasjonalsosialismen gjorde seg allerede sterkt gjeldende der. Det hadde ført til at det var blitt innført militær unntakstilstand enkelte steder. Det var blant annet tilfellet i Schladming, som på grunn av naziopptøyer ble kontrollert av Heimwehr. På grunn av den alvorlige situasjonen i området hadde bror Engleitner bare med seg  litt litteratur i jakkelommene for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Først arbeidet han i utkanten av byen, og han tilbød bare litteratur til dem han følte han kunne stole på.

En dag ble han arrestert, og på grunn av den politiske situasjonen spurte politiet ham om han hadde våpen på seg. Bror Engleitner svarte at han hadde det, og drog opp en bibel fra lommen og la den på bordet foran dem. (Ef. 6: 17) Da politimennene hadde kommet seg etter latteranfallet, lot de ham gå.

Denne tjeneren for Jehova var årsak til stor bekymring hos presteskapet. Når bror Engleitner begynte å forkynne i en av de større landsbyene, sørget prestene for å fortelle det til alle innbyggerne, også til politiet. Gang på gang ble han pågrepet og idømt fengselsstraff. Til å begynne med varte fengselsoppholdene bare i 48 timer, men etter hvert ble de lengre og lengre. Til slutt måtte han dra til et annet distrikt.

I det nye distriktet, en avsidesliggende dal i et fjellområde, passet han nøye på å avlegge alle husene et besøk.  Der hvor det ikke var noen hjemme, la han igjen noe lesestoff.

Ett sted var det gårdsgutten som kom først hjem. Han fant traktaten, leste den nøye, bestilte mer litteratur og ble en trofast bror. Først 32 år senere traff han bror Engleitner på et områdestevne.

Hvorfor var de der?

En hendelse som fant sted i landsbyen Riedlingsdorf, viser tydelig hvor spent situasjonen var. Det skulle holdes en begravelse i landsbyen, og bror Ronovsky fra Wien skulle holde talen. På den tiden var en begravelse den eneste anledning brødrene fikk til å avlegge vitnesbyrd for en større gruppe. Da bror Ronovsky gikk fram til graven, ble han overrasket over det synet som møtte ham. Rett foran ham stod 50 representanter for politiet og for Heimwehr, som med stålhjelm på hodet og gevær under armen så ut til å være klar til handling. Til sammen var det omkring 100 mennesker til stede, blant dem også presten på stedet. Bror Ronovsky prøvde så godt han kunne å avlegge et vitnesbyrd om Jehova Gud, hans Sønn og oppstandelseshåpet. Men hvorfor var det bevæpnede menn til stede?

Det gikk en tid før bror Ronovsky fikk vite grunnen til denne nervepirrende hendelsen. Brødrene i landsbyen fortalte ham senere at representantene for politiet og Heimwehr var blitt overrasket over det han forklarte ut fra Bibelen, for den lokale presten hadde spredt ryktet om at Jehovas vitner var kommunister som hadde planer om å styrte regjeringen.

Møtene blir underlagt restriksjoner

Fra og med 1935 var det ikke lenger mulig å arrangere  offentlige møter. Det ble forbudt å komme sammen for å studere Vakttårnet, også i private hjem. Noen ganger begrunnet myndighetene restriksjonene med at den offentlige sikkerhet var truet, andre ganger med at den katolske del av befolkningen tok anstøt av slike møter. Men Guds Ord befalte: ’Hold dere ikke borte når deres menighet samles.’ — Hebr. 10: 25.

Brødrene fortsatte å komme sammen, men bare i private hjem og i mindre grupper på åtte—ti personer. De forandret møtestedene hver gang, for på den måten å unngå å vekke unødig oppmerksomhet. På møtene drøftet de Bibelen ved hjelp av bladet Vakttårnet og andre publikasjoner, deriblant Guds Harpe, Skabelsen, Profetierne, Regering og Lys. De lyttet også til plateinnspillinger av bibelske foredrag, når de fikk tak i slike plater. Guds folk økte sakte, men sikkert i antall trass i myndighetenes forbud.

Selv når det var som vanskeligst, la brødrene vekt på å komme regelmessig sammen med sine medtroende. Wien ligger ikke langt fra den tsjekkiske byen Bratislava eller Pressburg, og annenhver helg leide brødrene en buss og drog fra Wien til Bratislava utelukkende for å holde Vakttårn-studiet. Den 9. juni 1935 var brødre fra Østerrike til stede på områdestevnet i Maribor i Jugoslavia, og i 1936 drog de på stevnet i Luzern i Sveits. I Østerrike ble imidlertid situasjonen stadig mer spent.

Forberedt med tanke på forfølgelse

Rapporter fra Tyskland gav forkynnerne i Østerrike et lite innblikk i hva de tyske brødrene måtte utholde, og tanken på dette fikk dem til å grøsse. De bad Jehova om å få den nødvendige styrke til å holde ut og bevare sin  trofasthet, hvis de noen gang skulle bli utsatt for slike lidelser. Men situasjonen hadde ikke utviklet seg så langt ennå.

Sommeren 1937 ble alle som hadde mulighet til det, oppfordret til å overvære et stevne i Praha i Tsjekkoslovakia. Det måtte tre busser til for å få plass til alle som hadde bestemt seg for å bli med på turen fra Wien til Praha. Turen tok en hel dag. Det var imidlertid ikke alle som hadde råd til å reise med buss. Bror Engleitner og fem andre fra Bad Ischl og omegn syklet alle de 360 kilometerne til Praha.

Alle som var til stede på stevnet, satt igjen med følelsen av at dette sannsynligvis var den siste store sammenkomsten de kunne overvære i frihet. Emnene som ble behandlet i foredragene, var tilrettelagt med tanke på å forberede brødrene på den vanskelige tiden som lå foran dem. I løpet av stevnet ble det gang på gang understreket at brødrene om kort tid ville bli stilt overfor alvorlige prøvelser. De ble styrket ved at de fikk spesielle retningslinjer for hva de skulle gjøre når de ble forfulgt. De ble også advart mot å ha lister med navn på andre vitner, for å unngå å sette dem i en vanskelig situasjon ved en eventuell husundersøkelse. (Matt. 10: 16) De tyske vitnenes utholdenhet ble holdt fram som et fint eksempel til etterfølgelse. Stevnedeltagerne ble tilskyndt til å holde ut i trofasthet og lydighet og til fullt ut å stole på Jehova, uansett hva som ville komme til å skje. — Ordsp. 3: 5, 6.

Så var stevnet over. Etter at de hadde sunget «Gud deg lede til vi ses igjen» med tungt hjerte, tok de avskjed med brødrene og med den gjestmilde byen Praha. Mange tårer ble felt ved avreisen, for brødrene forstod nå hvorfor de var blitt oppfordret til å overvære dette stevnet.

 Tyske tropper krysser grensen

Alt tydet på at tyske tropper i løpet av kort tid ville marsjere inn i Østerrike. Noen ventet ivrig på et økonomisk oppsving så snart Østerrike ble innlemmet i Tyskland. Men de som var uenig i Hitlers ideologi, fryktet represalier. Brødrene visste at deres lojalitet mot Jehova ville bli satt på prøve. Som fryktet satte Hitlers tropper seg i bevegelse og krysset grensen til Østerrike den 12. mars 1938.

Fordi man ante hva som ville komme til å skje, ble Selskapet Vakttårnets eiendom i Wien solgt uken før, og den broren som hadde ansvaret, drog sammen med sin kone fra Østerrike til Sveits. Da brødrene i Østerrike fikk  vite det, spurte de seg selv: ’Hva betyr alt dette?’ ’Hvordan vil arbeidet fortsette?’ ’Hvor skal vi nå få åndelig føde fra?’

Bror August Kraft (også kjent som Kraftzig), som hadde arbeidet på Selskapets kontor, fikk også muligheten til å reise ut av Østerrike. Men han sa: «Jeg ønsker å bli hos hjorden.» Han oppmuntret, styrket og drog omsorg for brødrene på en kjærlig måte. Hvor takknemlig var de ikke for at denne gudfryktige broren og hyrden drog omsorg for dem på en kjærlig måte, til tross for at navnet hans allerede befant seg på listen over personer som det tyske Gestapo var på jakt etter! Han var hele tiden på reisefot og besøkte brødrene i Innsbruck, Klagenfurt og andre deler av landet. Med største forsiktighet besøkte han brødrene i deres hjem sent om kvelden og drog igjen tidlig neste morgen.

Kravene fra de nye styremaktene

Den 10. april var en dag fylt av spenning. Innbyggerne i Østerrike skulle stemme over hvorvidt de samtykte i at Østerrike ble innlemmet i Tyskland. Dette var imidlertid blitt bestemt lang tid i forveien. Ingen kunne unngå å legge merke til den inntrengende oppfordringen til offentligheten som lyste mot dem fra plakater overalt: «Ditt JA til Hitler.»

Hva gjorde brødrene? De visste at uansett hva de gjorde, hadde valgkomiteene metoder for å finne ut hva hver enkelt hadde stemt. På valgdagen drog Johann Viereckl fra Wien ut i skogen tidlig om morgenen og ble der til sent på kvelden, da han vendte hjem i ly av mørket. Senere fortalte naboene Johann at representanter for valgkomiteen hadde vært på døren hans fem ganger. Uten at  brødrene hadde avtalt det på forhånd, gjorde andre brødre nøyaktig det samme som Johann for å bevare sin nøytralitet. Brødrene hadde nå én ting klart for seg: De nye styremaktene holdt dem under oppsikt.

For å vise sin solidaritet med det nye regimet ble folk oppfordret til å henge det tyske hakekorsflagget opp i vinduene sine. I den lille byen Knittelfeld bodde søster Altenbuchner i en leilighet som vendte ut mot gaten. Lokale representanter for regimet oppsøkte henne stadig vekk og forlangte at hun skulle henge hakekorsflagget i vinduet. De gjorde det klart for henne at hvis hun ikke gjorde det, ville hun få alle naboene imot seg. Hun stod tydeligvis overfor en forent fiendtlig front. Av samvittighetsgrunner bestemte hun seg for at hun ikke ville henge opp flagget. Hva førte det til? En domstol avsa en kjennelse som gikk ut på at hun måtte flytte fra leiligheten som vendte ut mot gaten, og til en leilighet på baksiden av huset, hvor det ikke var nødvendig å henge opp noe flagg. Dermed fikk saken en uventet løsning.

Den nødvendige føde blir skaffet til veie

I en tid etter at Hitler hadde overtatt makten i Østerrike, klarte brødrene å samles i små grupper i Wien — men de var svært forsiktige. Forskjellige brødre hadde ansvaret for hver sin studiegruppe i de forskjellige distriktene i Wien og skulle sørge for dem i åndelig henseende.

I begynnelsen drog bror Kraft til Vorarlberg for å hente eksemplarer av Vakttårnet som sveitsiske brødre hadde smuglet over grensen. Underveis til Wien gjorde han et kort opphold i Innsbruck, hvor han tok kontakt med bror Defner og bror Setz, som tok med eksemplarer av Vakttårnet til Tirol-området. Bror Setz gjemte de dyrebare  bladene under veden som var stablet opp bak huset. Alt dette høres kanskje enkelt ut, men husk at Gestapo og deres angivere var overalt.

Modige søstre dekker et viktig behov

Bror Kraft traff umiddelbart tiltak med tanke på at brødrene skulle få åndelig føde også hvis han skulle bli arrestert. Modige søstre stilte seg med glede til rådighet for å skaffe til veie åndelig føde. En av dem var Therese Schreiber i Wien. Bror Kraft lærte henne å stensilere Vakttårnet på en enkel stensilmaskin.

Denne undergrunnsvirksomheten tok mye av Thereses tid, men hun klarte å få seg et deltidsarbeid som gjorde det mulig for henne å forsørge seg selv og moren. Hun prøvde å være forsiktig. En del brødre var allerede blitt arrestert. Og moren, som hadde alvorlige hjerteproblemer, var bekymret for hvordan hun ville klare seg hvis datteren skulle bli arrestert. Therese trøstet henne og forsikret henne om at Jehova selvfølgelig ikke ville la henne i stikken.

Andre modige søstre var også villige til å tjene Jehovas interesser på den måten det var behov for. Søster Stadtegger fra Wels sa seg villig til å reise vestover med studiemateriale til brødrene i Tirol, noe hun fortsatte med helt til hun falt i hendene på Gestapo. Hun ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück uten lov og dom og vendte aldri tilbake. En tid senere ble også mannen hennes fengslet.

Ville Satan seire?

Etter at bror Kraft på nytt hadde besøkt brødrene og styrket dem, ble han boende en kort tid i sitt beskjedne hjem i Wien før Gestapo nådeløst slo til i mai 1939. Han  ble arrestert den 25. mai. Deretter ble han sendt til konsentrasjonsleiren Mauthausen og drept. Brødrene sørget dypt da de hørte at han var død. Han blir husket for sin enestående kjærlighet til Jehova og til brødrene.

Hadde Satan og hans medarbeidere gått av med seieren når disse Guds tjenere ble pågrepet og fengslet og til og med drept? Nei, tvert imot! Som i tilfellet med Job påstår Satan at en person bare vil tjene Jehova hvis alt går bra for ham. Alle vitner som var trofaste i denne vanskelige tiden, kom med ytterligere bidrag til den store mengde bevismateriale som viser at Satan er en stor løgner, og at Jehova er den sanne Gud, som de elsket av hele sitt hjerte. Jehova vil rikt belønne alle slike lojale vitner. — Job 1: 6—12; 2: 1—5; Jak. 5: 11.

Papirposer med to slags innhold

Den broren som nå ledet forkynnelsesarbeidet, arbeidet ikke på Selskapet Vakttårnets kontor, men drev en liten dagligvareforretning for å forsørge seg og sin kone. Han het Peter Gölles. «Uten å ha fått noen som helst organisasjonsmessige retningslinjer å gå etter», som han sa, ble han bedt om å sørge for at Guds folk var aktive så langt det var mulig under disse vanskelige forholdene.

Siden bror Kraft ikke lenger var blant dem, var det bror Gölles som hadde ansvaret for å mangfoldiggjøre og distribuere bibelstudiemateriale over hele landet. Om natten arbeidet han i det skjulte i kalde kjellere, og om dagen stod han i forretningen. Siden det ikke var trygt å sende litteraturen i posten, ble den sendt med kurerer. Bidragene som kom inn, var ikke nok til å dekke kurerenes reiseutgifter, så bror Gölles tok resten ut av sin egen lomme. Kundene fikk ofte grønnsaker og andre matvarer i papirposer,  og det var ingen som la merke til at enkelte forlot forretningen med papirposer med et noe annet innhold. I en tid kunne kurerene og brødrene i Wien på denne måten hente åndelig føde i bror Gölles’ forretning.

Bror Gölles får hjelp

Fra og med 1938 ble det stadig vanskeligere å holde kontakten med Sveits og Nederland, for på den måten å få i det minste noen eksemplarer av Vakttårnet inn i landet. Mange kontaktpersoner ble arrestert, og enkelte ganger måtte man reise over en uke med tog for å få tak i åndelig føde fra andre land. Bror Gölles forsøkte å få åndelig føde fra Pressburg i Tsjekkoslovakia ved hjelp av søster Kattner, men også denne muligheten ble snart stengt.

Det var på denne tiden Ernst Bojanowski dukket opp. Han kom fra Tyskland, men hadde tidligere hatt kontakt med brødrene i Østerrike. Bojanowski stilte seg til rådighet for bror Gölles og arbeidet sammen med søster Schreiber med å stensilere studiemateriale. Bojanowski gav inntrykk av å være en modig og initiativrik mann. Han drog også ut for å levere litteratur. Ved tre anledninger døpte han til og med nye brødre og søstre.

Stensilmaskinen, som stod i kjelleren i huset til en gartner i Wien, var til stor hjelp. Hver gang den skulle brukes, måtte den graves fram fra skjulestedet, noe som betydde mye arbeid. Det var imidlertid ingen som oppdaget hva som foregikk på eiendommen, fordi han som eide stedet, hadde reist ut av landet og latt gartneren, som var en bror, passe huset.

Nær grensen til Italia i vest var det andre vitner som hjalp til. Søster Gelmi forstørret lysbilder av artikler i Vakttårnet, som Narciso Riet hadde hatt med over grensen  fra Italia. Deretter skrev hun stensiler for å mangfoldiggjøre artiklene, og de ferdige eksemplarene ble så fraktet til et sted oppe i fjellene. Herfra ble så litteraturen distribuert. Søster Tammerl fra Innsbruck og søstrene Entacher (mor og datter) fra Schwaz distribuerte studiemateriale til medtroende. De var klar over hva de kunne bli utsatt for hvis de ble tatt, og de var forberedt på å ta det som måtte komme.

I fiendens hånd

Plutselig kom det en ny bølge av arrestasjoner, særlig i løpet av september og oktober 1939. Det gikk rykter blant vitnene om at en bror hadde angitt andre brødre til myndighetene. I Gestapo-dokumenter som det nå lar seg gjøre å undersøke, kan du selv finne disse detaljene svart på hvitt. Gestapos rapport om Wien datert 2. november 1939 sier:

«Kuderna, som ble nevnt i den daglige rapporten den 31. oktober 1939, har sagt at den illegale virksomheten til IBV [Den Internasjonale Bibelstudieforening] har pågått inntil ganske nylig. Han oppgav dessuten navnene på de ledende brødrene i IBV i nesten alle deler av Wien.»

Johann Kuderna hadde vært en troende siden 1924. Uvisst av hvilken grunn hadde han tydeligvis uforvarende gått fiendens ærend.

Et ytterligere slag var at myndighetene også fikk tak i den hemmelige koden som ble brukt av de søstrene som distribuerte bladene. Nå var det lett for dem å forstå hva ordene «20 eksemplarer til ’Resi’» betydde. Fordi søster Schreibers fornavn var Therese, ble hun kalt Resi. Søster Schreiber ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren  Ravensbrück uten lov og dom. Og hva med hennes mor? Hun hadde dødd to måneder tidligere.

Et modig vitnesbyrd i retten

Etter en tid ble søster Schreiber sendt fra konsentrasjonsleiren tilbake til Wien. Hva hadde de til hensikt å gjøre med henne? Det skulle hun snart få vite. Under rettssaken ved provinsdomstolen i Wien fikk hun øye på en rekke numre av Vakttårnet som inneholdt Hitlers navn. Disse var blitt fremstilt under jorden. Søster Schreiber antok at de visste at hun hadde vært med på både å fremstille og å distribuere bladene.

«Har du laget disse kopiene?» spurte dommeren henne med ettertrykk. Allerede før søster Schreiber var blitt arrestert, hadde hun bedt til Jehova om at han måtte legge de rette ord i hennes munn, slik at hun fikk avlagt et godt vitnesbyrd om ham. «Ja, det har jeg,» svarte hun klart og tydelig og påtok seg dermed ansvaret.

Søster Schreiber hadde et vinnende vesen og opptrådte på en verdig måte. Dette hadde tydeligvis gjort sterkt inntrykk på dommeren, som ønsket å frikjenne henne. Men Gestapo holdt henne i varetekt og sendte henne tilbake til konsentrasjonsleiren. Senere ble hun overført til en arbeidsleir, og det reddet livet hennes, selv om det betydde fem og et halvt års internering.

Mangfoldiggjørelse av litteraturen

Dette var vanskelige dager for bror Gölles, ettersom én etter én av hans trofaste medarbeidere ble grepet. Han forsøkte å gjøre sitt beste for at den åndelige føde fortsatt skulle bli distribuert. Men fantes det noen som ville hjelpe ham? Han husket at en søster noen måneder tidligere hadde kommet bort til ham og sagt: «Bror Gölles, jeg vil  gjerne gjøre noe i Herrens arbeid.» Det var Hansi Hron (nå Buchner). Hun var blitt døpt i 1931 og hadde tilbrakt noen år i utlandet. Nå, i denne kritiske tiden, vendte hun tilbake til Østerrike. Og hun var av hjertet innstilt på å påta seg den vanskelige oppgaven som kurér.

Ludwig Cyranek tilbød seg også å hjelpe til. Han hadde allerede sont en fengselsstraff på to år i Tyskland. Så snart han ble løslatt, tok han igjen opp arbeidet under jorden og lot brødrene i Wien dra nytte av den erfaring han hadde. Han var med på det risikofylte arbeidet som bestod i å mangfoldiggjøre Vakttårnet.

Men var det stedet hvor stensilmaskinen stod, også blitt avslørt? Brødrene, som ikke visste hvordan det forholdt seg med dette, flyttet maskinen først til ett sted og så til et annet. Bror Cyranek skrev stensilene, bror Joseph Schön fra Praha og søster Anna Voll fra Wien dikterte teksten for ham, og Ernst Bojanowski tok seg av stensileringen sammen med en annen bror. Hansi Hron hentet så bladene på et annet sted igjen og leverte dem videre til brødrene.

Igjen måtte stensilmaskinen flyttes, og bror Schön fant et skjulested for den i et sommerhus. Der tok han og en annen bror seg av stensileringen. Da denne vanskelige teokratiske oppgaven var fullført, pleide bror Schön å levere studiematerialet til brødrene. En dag da han var på et av de stedene hvor studiematerialet ble levert, ble han spurt om han ikke ville være igjen en stund. Det skulle han ikke ha gjort, for like etter ble han arrestert.

Søster Hron lærte av denne sørgelige hendelsen. Etter at hun hadde levert studiematerialet, drog hun av gårde igjen med én gang. Omkring seks måneder senere ble også hun arrestert. Men hun hadde fått oppfylt  sitt oppriktige ønske om ’å gjøre noe for Herren’.

Etter hvert som tiden gikk, ble brødrene mer oppfinnsomme, både når det gjaldt å gjemme litteraturen, og når det gjaldt å finne møtesteder for studiegruppene. Når politiet foretok overraskende husundersøkelser, fant de derfor ikke noe litteratur. Og når brødrene i enkelte områder skulle ha møter, drog de opp i fjellene eller ut i skogen. Når maisen var blitt høy nok, pleide små grupper å møtes mellom rekkene av maisstengler midt ute i åkeren, hvor de ikke kunne ses fra veien. Studieartiklene i bladene var også svært passende. De studerte slike artikler som «En trofast nasjon» og «Utholdenhet i sannheten». Det var virkelig «mat i rette tid». — Matt. 24: 45.

Fienden på leting etter stensilmaskinen

Myndighetene forberedte et nytt framstøt. De ønsket  å gripe så mange som mulig av Jehovas vitner, men de gjorde også iherdige forsøk på å finne det utstyret som ble brukt for å mangfoldiggjøre Vakttårnet.

Gestapo-dokumenter som er tilgjengelige, inneholder en forordning som ble utferdiget den 8. juni 1940, hvor det står: «Etter ordre fra RSHA [hovedkontoret for den tyske stats sikkerhet] i Berlin den 12. juni 1940 skal alle medlemmer av IBV og alle som arbeider for denne bevegelsen, foruten alle som er kjent som bibelstudenter, settes i varetekt. . . . Også kvinner skal tas i forvaring. . . . Denne aksjonen som statspolitiet setter i gang, gjelder hele den tyske stats område og skal umiddelbart settes ut i livet den 12. juni 1940. Husene skal gjennomsøkes samtidig med at arrestasjonene blir foretatt, og alt materiale  som måtte tilhøre bibelstudentenes bevegelse, skal beslaglegges.»

Dette angrepet fra fienden kom så plutselig at det er umulig å rekonstruere detaljene. Men det vi vet, er at 44 brødre og søstre, deriblant kureren Hansi Hron, ble arrestert under denne ene aksjonen.

Kjensgjerningene viser imidlertid at fienden ikke bare var innstilt på å få tak i folk. Dette fremgår av en domsavgjørelse som ble fattet i Wien den 28. januar 1941. I den står det: «Først etter omfattende undersøkelser var det mulig å finne det stedet hvor det trykte materialet ble produsert, lokalisere sjakten og beslaglegge stensilmaskinen, skrivemaskinen og annet materiale.» Den skadefryd Jehovas folks fiender følte, kommer tydelig til uttrykk i disse ordene.

Inngikk han kompromiss?

Da søster Hron senere ble forhørt, avbrøt offiseren forhøret og forlot rommet. Mens han var borte, fikk søster Hron øye på en protokoll eller opptegnelse over forhøret av Ernst Bojanowski. Hun ble rystet over det hun leste. Den inneholdt så mange navn på brødre og så mange andre detaljer at hun ikke kunne annet enn mistenke Bojanowski for å ha samarbeidet med myndighetene.

Hadde offiseren med vilje lagt disse papirene der for å knekke henne og få henne til å komme med flere opplysninger? Protokollen over forhøret av Bojanowski ble bevart gjennom krigen. Deler av den var som en beretning om Jehovas vitners arbeid i Østerrike fra 1938 til januar 1940. Det er ikke rart at brødrene seg imellom sa: «Vi ble forrådt!»

 Bojanowski hadde dratt til Tyskland i desember 1939 for å delta i en bestemt åndelig virksomhet under jorden. Både han og Anna Voll ble arrestert i Dresden. En artikkel i naziregimets offisielle organ, Völkischer Beobachter, for 21. mars 1941 inneholder opplysninger som gjør bildet mer fullstendig. Der leser vi:

«Dresden, 20. mars. Sondergericht [en spesiell domstol] i Dresden dømte . . . Ludwig Cyranek . . . til døden for å ha hatt en demoraliserende virkning på militærmakten i tilknytning til deltagelse i en forening som er imot militærtjeneste, og for å ha krenket forbudet mot den internasjonale forening av alvorlige bibelstudenter . . . Ernst Bojanowski fra Berlin ble dømt til 12 års fengsel og til ti års æresløshet for de samme overtredelser.»

Ludwig Cyranek, som er nevnt ovenfor, var den trofaste broren som fryktløst stilte seg til rådighet for ytterligere arbeid under jorden etter at han allerede hadde sont en fengselsstraff på to år. Og hva med Bojanowski? Var han blitt brutalt slått? Hadde han vært altfor opptatt av sin egen sikkerhet, slik at han hadde gitt fra seg opplysninger om brødrene? Var protokollen delvis forfalsket? Vi vet ikke hvordan det forholder seg med dette, men ifølge brødrene i Tyskland var Bojanowski bare en kort tid i fengsel.

Unge, men lojale

De offisielle papirer som er blitt bevart fra nazitiden, forteller ikke alt. Men de kan fortelle om mange som bevarte sin ulastelighet overfor Jehova. Auguste Hirschmann (nå Bender), hvis foreldre også var i sannheten, var bare 17 år gammel da hun ble forhørt av Gestapo. Hennes urokkelighet gjenspeiler seg i denne rapporten fra oktober 1941:

 «Hun ble opplært i de læresetninger som IBV forfekter, av foreldrene sine og hevder den dag i dag å være et vitne for Jehova. Den navngitte personen studerte regelmessig Bibelen sammen med sine foreldre, for at hun, som hun selv innrømmer, ’på den måten skulle styrke sin tro og lojalitet’ og bli sterk nok til å holde fast ved de læresetninger IBV står for. . . . Hirschmann nekter å gi noen opplysninger om personer som har den samme overbevisning. Hun må beskrives som umulig å lære opp.»

Elisabeth Holec inntok også et fast standpunkt for sannheten, til tross for at hun var spinkel og sykelig og bare 18 år gammel. I sin protokoll, datert 17. desember 1941, måtte myndighetene si: «Elisabeth Holec holder fortsatt fast ved de ideer IBV gir uttrykk for, og innrømmer å ha kommet sammen med likesinnete. Hun nekter imidlertid å gi noen opplysninger om andre bibelstudenter og erklærer at dette ville være forræderi, noe som ikke praktiseres i ’organisasjonen’.» Sammen med sin mor ble hun sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, hvor hun døde.

Men la oss nå vende tilbake til 1939, året etter at Hitlers tropper marsjerte inn i Østerrike.

Arrestasjoner under minnehøytiden

Minnehøytiden i 1939 falt på den 4. april. Dette ble en dag med harde prøvelser for mange brødre. De gjorde sine forberedelser, gikk over hovedpunktene til talen en gang til og ordnet med symbolene. Men det var også andre som gjorde sine forberedelser.

I Bad Ischl møttes fem personer i leiligheten til Franz Rothauer for å feire minnehøytiden. De var samlet for å minnes Jesu Kristi død og dens betydning for gjennomføringen  av Jehovas hensikt. De var godt kjent med at Jesus hadde gjennomgått harde prøvelser forut for sin død, men at han hadde vist en ubrytelig ulastelighet.

Bror Engleitner skulle holde talen for den lille gruppen. Han hadde forberedt seg godt, men hadde ingen skrevne notater med seg. Han hadde bare så vidt begynt, da det lød en voldsom banking på vinduet. Huseieren åpnet døren, og fem menn stormet inn i det rommet hvor brødrene befant seg. To av inntrengerne var medlemmer av det fryktede Gestapo, og tre var fra SS (nazistenes partikorps). Brødrene fikk ordre om å løfte hendene over hodet og bli stående slik til de var blitt ransaket. Mennene endevendte hele leiligheten og ble rasende da de ikke fant noe av Selskapet Vakttårnets litteratur.

De foreslo at brødrene skulle erklære at de tilhørte en religiøs sekt som var villig til å følge Førerens (Adolf Hitlers) ordrer, og som ikke ville ha noen forbindelse med Jehovas vitner. Det var naturligvis ingen av brødrene som gikk med på dette, og dermed ble alle sammen arrestert. Den eneste som fikk lov til å dra hjem, var bror Engleitner, men han ble pågrepet senere. De andre brødrene ble straks ført til fengslet i delstatshovedstaden Linz. Der var det allerede mange andre vitner som var blitt arrestert samme kveld. Kort tid etter ble brødrene transportert til konsentrasjonsleiren Dachau, mens søstrene ble sendt til Ravensbrück.

Alois Moser, Josef Buchner og andre brødre i Braunau og omegn opplevde lignende ting den kvelden. De ble også arrestert under feiringen av minnehøytiden. Mange år senere kunne bror Buchner fortsatt huske hva leirkommandant Grünewald sa da brødrene kom til Dachau: «Og dere bibelstudenter — dere kommer til å bli ’levende  inventar’ i Dachau. Dere kommer til å råtne her i denne leiren. Dere kommer aldri ut herfra; dere kommer til å forlate stedet gjennom skorsteinen.» Med det mente han at deres jordiske levninger kom til å bli brent i krematoriet.

Ja, de ble stilt ansikt til ansikt med døden, prisgitt fiender av den sanne tilbedelse, akkurat som tilfellet hadde vært med ham hvis død de hadde vært samlet for å minnes. De utholdt seks år med lidelser i konsentrasjonsleirene før de omsider slapp ut.

Den kristne nøytralitet bevares

For lang tid siden skrev profeten Jesaja: «I de siste dager skal det skje . . . Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell, til Jakobs Guds hus.’ . . . Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» (Jes. 2: 2—4) I motsetning til dette krevde naziregimet at alle våpenføre menn skulle læres opp til å føre krig. Hva gjorde så Jehovas vitner i Østerrike?

Kort tid etter at nazistene hadde overtatt styret i Østerrike, utstedte regjeringen en forordning som påla alle som hadde utført militærtjeneste under den første verdenskrig, å delta i en tredagers militærøvelse. Johann Rainer fikk beskjed om å melde seg ved kasernen i Innsbruck.

For et syn! Åtte hundre mann stod i givakt for å avlegge en militær ed. Bror Rainer nektet, i alles påsyn. Han ble uten videre ført til et rom for å bli avhørt. Da han forlot rommet, så han feltpresten, som het Klotz, i militæruniform,  med et stort kors om halsen og med brystet dekorert med mange medaljer som han hadde fått i den første verdenskrig. Presten hilste «Heil Hitler!» og gikk bort til offiseren for å si hva han mente om bror Rainer.

Litt senere ble bror Rainer ført fram for flere offiserer for ytterligere forhør. En av offiserene sa at det presten hadde fortalt, ikke stemte med det bror Rainer hadde sagt. Bror Rainer svarte at de kunne lese i Matteus, kapittel 23, hva Jesus hadde sagt om slike religiøse ledere — at de er hyklere. En annen offiser sa sin mening: «Han har rett!» Men bror Rainer ble likevel sperret inne, og saken hans ble overført til provinsdomstolen. På dette tidspunkt ble politisjefen kontaktet av innehaveren av det firmaet bror Rainer hadde vært ansatt i, en forretning som drev med engrossalg av kolonialvarer. Hun sa at hun ikke hadde noen som kunne utføre bror Rainers arbeid. Han fikk derfor vende tilbake til familien sin og arbeidet sitt.

 Det hendte flere ganger at arbeidsgivere eller innflytelsesrike slektninger som ikke var Jehovas vitner, grep inn til fordel for brødrene, ofte fordi de satte så stor pris på brødrenes ærlighet og flid i arbeidet. Men det var ikke alle som var så heldige.

Nytteløse forsøk fra nazistiske tjenestemenn

Et års tid etter at Hitlers tropper marsjerte inn i Østerrike, drev Hubert Mattischek fortsatt på i forkynnelsesarbeidet uten stans. Men i mars 1939 stanset det en bil like ved huset hans, og to menn fra Gestapo kom ut. Bror Mattischek var ikke i tvil om hvem de hadde tenkt å besøke. Han var kald og rolig.

«Vi har ordre om å ransake huset for å se om det er ulovlig litteratur her,» sa en av dem. For sikkerhets skyld hadde bror Mattischek allerede levert mesteparten av litteraturen, og resten hadde han gjemt utenfor huset. Ransakingen ble derfor en skuffelse for Gestapo-folkene.

«Hva vil du gjøre når du om kort tid blir innkalt til å utføre militærtjeneste?» spurte en av dem.

Uten å nøle svarte bror Mattischek: «Jeg kommer til å nekte både å avlegge ed og å gjøre noe annet som har med krigen å gjøre.»

Til det sa den andre gestapisten: «Er du klar over hvilke følger det vil få?»

Bror Mattischek svarte: «Det har jeg lenge vært fullt klar over.» Han ble øyeblikkelig arrestert.

Noen uker senere befant bror Mattischek seg i en kuvogn sammen med andre brødre, på vei til konsentrasjonsleiren Dachau. Bror Mattischek skulle komme til å sitte i tre forskjellige konsentrasjonsleirer før han kunne spasere ut som en fri mann.

 Da brødrene kom til konsentrasjonsleiren Mauthausen, møtte den beryktede kommandant Spatzenegger dem med ordene: «Ingen sigøynere og ingen bibelstudenter kommer noensinne ut herfra i live.» Det var da også mange som døde i denne leiren.

Brødrene fikk mange tilbud som kunne ha hjulpet dem til å unngå dette dødsmaskineriet. Ett eksempel var det som skjedde tidlig en morgen mens Hubert Mattischek  og hans bror Willi var i konsentrasjonsleiren Mauthausen. De to brødrene fikk beskjed om å melde seg ved porten til leiren. De var naturlig nok nervøse og spente da de gikk til porten. De ble ført til leirkommandanten, Ziereis, som var omgitt av en gruppe høytstående partiledere og noen SS-folk. August Eigruber, som var Gauleiter (partileder for et distrikt) for Oberösterreich, var også til stede.

Ziereis, som førte ordet, vendte seg til de to brødrene og sa: ’Gauleiteren her vil straks bringe dere hjem. Alt dere behøver å gjøre, er å skrive under på et papir som er spesielt satt opp for Jehovas vitner. Dette kan spare dere for mange år med lidelser.’

Embetsmennene ble et øyeblikk tause og fulle av undring da de hørte brødrenes bestemte svar: «Vi vil ikke være troløse mot Jehova Gud og svikte vår tro.»

Ziereis, kommandanten, snudde seg mot de mennene som var til stede, og utbrøt: «Var det ikke det jeg sa?» Det var tydelig at de tidligere hadde snakket om Jehovas vitners urokkelige standpunkt.

Den nasjonale arbeidstjeneste

Franz Wohlfahrt ble utskrevet til det tyske rikes nasjonale arbeidstjeneste. Men da han kom til leiren hvor opplæringen skulle finne sted, oppdaget han at også denne institusjonen hadde som formål å drive forberedende militær opplæring. Han nektet å ta på uniformen og å spenne på seg beltet. Så en dag var det samling på oppstillingsplassen. Tre hundre unge menn og omkring hundre ledere av både lavere og høyere rang stod oppstilt, og Franz Wohlfahrt fikk ordre om å marsjere forbi med hånden løftet til Hitler-hilsen, samtidig som han skulle  hilse hakekorsflagget. Han tenkte imidlertid på hva de tre unge hebreerne hadde gjort da de fikk befaling om å bøye seg for den billedstøtten som Nebukadnesar hadde satt opp i det gamle Babylon. (Dan. 3: 1—30) For en styrke det gav ham! Han fulgte deres trofaste eksempel.

Etter noen dager forsøkte dr. Almendinger, en høytstående embetsmann fra Berlin, personlig å få unge bror Wohlfahrt til å ombestemme seg. «Du er overhodet ikke klar over hva du har innlatt deg på,» hevdet dr. Almendinger i løpet av samtalen.

«Jo visst er jeg det,» svarte vår 20 år gamle bror. «Faren min ble halshogd av samme grunn for bare noen uker siden!» Dr. Almendinger gav opp. Til slutt ble Franz dømt til fem år bak murene i Rollwald-leiren i Tyskland.

Henrettet på grunn av sin kristne nøytralitet

En dag i september 1939 begynte et foruroligende rykte å spre seg i Salzburg, en by ved foten av fjellene. Det gjorde folk bekymret — også dem som hadde regnet med at Hitlers styre skulle bringe mange goder. Hva var det de hvisket om? Det ble sagt at to menn var blitt skutt på det militære området Glanegg i nærheten av Salzburg.

Det som man først trodde bare var et rykte, viste seg å være den dystre sannhet. De to mennene, Johann Pichler og Josef Wegscheider, to av brødrene, var blitt henrettet av en militær avdeling fordi de hadde nektet militærtjeneste. Men henrettelsen gikk ikke så glatt som kommandantene hadde tenkt seg. De to brødrene sa at det ikke var nødvendig å ha bind for øynene deres, men det ble gjort likevel. Da så kommandoen ble gitt, nektet soldatene å skyte. De fikk kraftige advarsler og beskjed om at det ville bli truffet disiplinære tiltak mot dem hvis  de ikke adlød. Først da kommandoen ble gitt for andre gang, skjøt soldatene disse uskyldige mennene. Men det var ikke alt.

Under rettssaken i Salzburg hadde dommeren og domsmennene prøvd å få de tiltalte til å ombestemme seg. Dommeren hadde innkalt konene deres til rettssalen i håp om at det ville få dem til å gi etter. Men det bidrog tvert imot til å oppmuntre dem. Den ene av kvinnene sa til dem: «Deres liv er i Guds hender.» Det gjorde så sterkt inntrykk på dommeren at han i affekt slo i bordet med knyttneven og ropte: «Disse folkene er ikke forbrytere eller forrædere, men en gruppe troende som ikke bare består av to—tre, men hundrer og tusener!» Loven dømte ikke desto mindre de to til døden.

 Dagen før henrettelsen fikk bror Pichler og bror Wegscheider besøk i cellen, og det ble gjort et nytt forsøk på å få dem til å ombestemme seg. Da de ble spurt om de hadde et siste ønske, sa de at de gjerne ville ha en bibel. Dommeren kom personlig med den, og han holdt øye med dem i cellen helt til midnatt. Da han gikk sin vei, sa han: «Begge disse mennene var forent med sin Gud helt til det siste; de er i sannhet hellige menn!»

Da henrettelsen var over, fikk de etterlatte utlevert de to kistene, så de kunne holde en privat begravelse. Det var anslagsvis 300 til stede i begravelsen, som naturligvis ble holdt under streng politibevoktning. Det var ikke tillatt å synge, og bønnen ble avbrutt av en krass bemerkning fra en Gestapo-tjenestemann som syntes den ble for lang. Gestapo hadde også forbudt brødrene å bruke navnet Jehova. Men det hindret ikke en bror i å rope ut da kistene ble senket: «Vi treffes igjen i Jehovas rike!»

Etter at omstendighetene omkring denne henrettelsen ble kjent i Salzburg, ble alle senere henrettelser overført til Berlin-Plötzensee i Tyskland.

Vitnesbyrd om tro fra en dødscelle

Den 36 år gamle Franz Reiter skrev til sin mor fra interneringsleiren Berlin-Plötzensee den 6. januar 1940: «Jeg er sterkt overbevist om at jeg gjør det som er riktig. Jeg kan fremdeles ombestemme meg, men det ville være å handle illojalt mot Gud. Alle vi her ønsker å være trofaste mot Gud, til ære for ham.»

Han sa «alle vi her», for det var fem andre brødre fra hans hjemtrakter som i likhet med ham selv ventet på å bli henrettet med giljotin. Han skrev videre:

«Hvis jeg hadde avlagt [den militære] eden, ville jeg  ha begått en synd som fortjener døden. Det ville ha vært en ulykke for meg. Jeg ville ikke ha fått noen oppstandelse. Men jeg holder fast ved det Kristus sa: ’Den som finner sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!’ Og nå, kjære mor og alle mine brødre og søstre, i dag ble dommen opplest. Bli ikke forferdet — det er dødsdom. Jeg blir henrettet i morgen tidlig. Jeg får min styrke fra Gud, den samme styrke som alle sanne kristne i fortiden fikk. Apostlene skriver: ’Den som er født av Gud, synder ikke.’ Det samme gjelder meg. Det har jeg bevist for dere, og dere kan se det. Mine kjære, ta det ikke tungt. Det ville være fint om dere alle kjente de hellige skrifter enda bedre. Hvis dere står fast inntil døden, treffes vi igjen i oppstandelsen. . . .

Deres Franz

Vi ses igjen.»

Noen fikk slike brev fra sin ektefelle. Søster Endstrasser i Graz var bare en ung frue da postmannen kom med et brev til henne datert 15. desember 1939. Prøv å forestille deg med hvilke følelser hun leste:

«Kjære Erna!

Det gikk slik som jeg besluttet . . . Ikke gråt, for vi er blitt et skuespill for verden, både for engler og mennesker. (1. Kor. 4: 9) Jeg sender deg enda en gang mine hilsener og kysser deg i ånden.

Din Dati

Vi treffes igjen i Riket.»

Slike brev, som vitnet om en sterk tro, oppmuntret dem som ennå hadde friheten i behold, til å være trofaste. De prøvde på sin side å oppmuntre de brødrene som satt i fengsel, selv om de dermed utsatte seg selv for fare.

 Mens Franz Zeiner satt i fengsel i Berlin, fikk han for eksempel et brev som inneholdt denne formaningen: «Vær sterk i troen, for Jesus Kristus vil hjelpe oss, og det vil også vår store himmelske Far . . .» Som ventet var brevet blitt lest av en sensor. Franz Zeiner ble henrettet den 20. juli 1940. Men hvordan gikk det med Wilhelm Blaschek, som hadde skrevet dette brevet og oppmuntret Franz til å være sterk i troen? Han ble funnet og arrestert, og den 11. august 1941 ble han dømt til fire års straffarbeid på grunn av ’demoralisering av soldatene’.

Fratatt barna

Andre ble stilt på prøver som gjaldt barna. Fordi Richard Heide og Johann Obweger underviste sine barn i Jehovas vitners bibelske tro, ble de innkalt til distriktsretten i St. Veit/Glan.

Deretter fikk bror Heide oversendt en rettskjennelse som gikk ut på at sønnen ville bli tatt fra ham. I kjennelsen het det: «Det er farlig å overlate ham [sønnen, Gerhard] i farens varetekt, for han er en bibelstudent og forbyr sønnen å si Hitler-hilsenen og å synge nasjonalsangene.»

Gerhard ble overlatt i andres varetekt, og faren fikk bare treffe ham en gang iblant. Senere ble Gerhard og hele skoleklassen hans sendt til en barneleir i Lienz i Øst-Tirol, hvor han ble værende til krigens slutt i 1945. Men Gerhard glemte ikke det foreldrene hadde lært ham. Han har nå vært pioner i over 38 år!

Ung, men trofast

Og hvordan gikk det med Hermine, datteren til Johann Obweger? Hun var bare 11 år da hun ble tatt fra foreldrene og sendt til en forbedringsanstalt. Men foreldrene  hadde utnyttet de mulighetene de hadde hatt til å innprente sannheten i datteren.

Motstandere av sannheten klarte ikke å bryte Hermines lojalitet overfor Jehova. Det ble gjort iherdige forsøk på å få henne til å synge en patriotisk sang eller si «Heil Hitler!», men til ingen nytte. Hun nektet bestemt å inngå kompromiss. En dag prøvde en lærer å tvinge henne til å ta på seg en slik uniformsjakke som ble båret av jenter som var medlemmer av Hitlerjugend. Men uansett hvor mye de strevde for å få på henne denne jakken, fikk de den aldri lenger enn opp til albuene hennes, og til slutt gav de opp.

 Foreldrene fikk fremdeles lov til å besøke datteren, selv om ledelsen ved anstalten mislikte det. Foreldrene benyttet naturligvis disse anledningene til å oppmuntre henne til å stå fast i troen. Hermine ble også oppmuntret av den lojalitet broren Hans la for dagen. Hun visste at han var blitt kastet i fengsel og siden sendt til en konsentrasjonsleir fordi han hadde nektet militærtjeneste. Hun visste også at han trofast holdt ut. Men en annen bror av henne gikk inn i hæren. Og på skolen brukte de det som et argument når de skulle prøve å få henne til å bryte sin lojalitet. Men de hadde ikke regnet med hvor bestemt Hermine var. Hun svarte: «Jeg er ikke en disippel av broren min. Jeg er en disippel av Kristus Jesus!»

Fordi Hermine nektet å inngå kompromiss, og fordi myndighetene ville sette en stopper for foreldrenes besøk, ble hun sendt til et nonnekloster i München i Tyskland. Men til foreldrenes store overraskelse fikk hun i mai 1944 lov til å reise hjem noen dager. Men myndighetene forutså ikke det som nå skjedde. Hermine ble døpt mens hun var hjemme, og bror Ganster, som fremdeles kunne tjene brødrene i frihet, holdt dåpsforedraget. Dette gav Hermine enda større styrke til å bevare sin lojalitet i den tiden som var igjen før naziregimet ble styrtet.

Vær på vakt! Spioner og angivere!

Det fantes angivere i hver eneste by og landsby — framfor alt blant dem som arbeidet for Gestapo — og det ble derfor stadig vanskeligere for brødrene å holde den åndelige virksomheten i gang. En dag ville Johann Viereckl besøke Peter Gölles, som da førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Østerrike. I stedet for å gå direkte til bror Gölles’ forretning gikk bor Viereckl innom et av nabohusene for å forhøre seg hos en forretningskvinne som  hadde virket interessert i sannheten, og som kjente bror Gölles. Han spurte hvordan det stod til med Peter Gölles, og om han var blitt arrestert. Men hun ville ikke gi noen opplysninger. Hun sa at han skulle gå tvers over gaten til en blomsterbutikk. Der, sa hun, kunne han få de opplysningene han ville ha.

 Det vakte bror Viereckls mistanke, så han drog hjem i stedet. Like etter fikk han vite at Gestapo hadde ventet i blomsterbutikken for å arrestere dem som kom for å treffe bror Gölles. Det gikk ikke lang tid før bror Gölles’ forretning ble stengt, for han og hans kone ble anholdt den 12. juni 1940.

En uvanlig rettssak

Bror Gölles ble anklaget for å ha ledet Jehovas vitners arbeid i Østerrike. Etter at han hadde sittet i fengsel i flere måneder, ble han ført fram for en dommer som var beryktet for å idømme dødsstraffer, og som rasende kalte bibelstudentene utskudd av det tyske folk. Aktor nedla påstand om dødsstraff. Etter at bror Gölles hadde imøtegått anklagene ut fra Bibelen og forsvareren hadde holdt sitt innlegg, ble retten hevet. Før retten ble satt igjen, tok saken en uventet vending.

Tidlig neste morgen hørte bror Gölles at nøkkelen ble vridd om i låsen på celledøren. En fangevokter gjorde tegn til at han skulle bli med ham, og førte ham til et rom med gitter for vinduene. Hvem var det som ventet på ham der? Dommeren — alene.

Dommeren begynte: «Jeg vil gjerne gjøre Dem oppmerksom på at jeg gjør meg skyldig i en grov krenkelse av min embetsed ved å snakke med en anklaget privat, men jeg gjør det fordi jeg verken har fått hvile eller ro siden rettssaken. Jeg ville betrakte meg selv som en morder hvis jeg dømte Dem til døden.»

Det var helt stille i rommet. Det var bror Gölles som til slutt grep ordet. «Det er Satan som skaper slike situasjoner,» sa han. «Han er den egentlige morderen. Og De, De er bare den mannen som kunngjør en dom på grunnlag  av de kjensgjerninger som kommer fram i rettssaken.» Dette lettet den spente atmosfæren.

«Jeg skal prøve å manøvrere det hele slik at De ikke mister livet,» lovte dommeren. Han tilføyde så noe som kunne ha fått alvorlige konsekvenser for ham selv: «Jeg ønsker virkelig ikke å framstå som saksøker på vegne av staten. Jeg vil i stedet hjelpe Dem til å unngå dødens gap.» Dommeren la så den ene hånden på brorens skulder og trykket ham i hånden med den andre.

Da rettssaken så fortsatte, var fremstillingen mer saklig. Dommeren skalv hele tiden. Retten tok ikke aktors påstand om dødsstraff til følge, men dømte i stedet Peter Gölles til ti års fengsel uten mulighet for å få straffen nedsatt. De neste tre og et halvt årene satt han i enecelle i fengslet i Stein i Niederösterreich.

En ydmyk tjener

Myndighetene var klar over at Peter Gölles hadde spilt en viktig rolle i arbeidet under jorden. Denne beskjedne mannen var fullstendig hengitt til Jehova. Protokoller som er bevart fra Gestapos arkiver, viser det. Hvis en skal dømme etter deres beskrivelse, skulle en tro at bror Gölles var en sterk og dynamisk leder. Men det var han slett ikke. Han var en beskjeden mann som aldri likte å være i rampelyset. Etter at naziregimet var blitt styrtet i 1945, var han med på å gjenoppbygge organisasjonen i Østerrike, men senere holdt han seg i bakgrunnen. I noen år hjalp han til med å pakke litteratur som skulle sendes ut fra Betel i Wien. Med sin vennlige holdning var han og hans utrettelige kone, Helene, som stod ved hans side i alle disse årene, en kilde til oppmuntring for brødrene, ikke bare da det var forfølgelse, men også i tiden etter krigen.

 Bror Gölles tjente trofast til sin død den 2. september 1975. Han bekjente seg ikke til resten av Kristi medarvinger, men verdsatte ’den tro og kloke tjener’ høyt og samarbeidet med den om å ta hånd om arbeidet i Østerrike i en svært vanskelig tid. — Matt. 24: 45.

Den åndelige føde distribueres

I de siste krigsårene var Jehovas vitners arbeid i størstedelen av Østerrike praktisk talt lammet. Brødrene i de forskjellige byene og landsbyene kunne bare komme sammen av og til, og det var nødvendig å utvise stor forsiktighet.

I Klagenfurt fortsatte imidlertid den teokratiske virksomheten, og det så ut til at det gikk bedre her enn noe annet sted. Bror Ganster gav den litteraturen han mottok, til Peter Vajvoda, som pleide å mangfoldiggjøre hvert nummer av Vakttårnet. En gang gikk bror Ganster med noen eksemplarer av Vakttårnet godt gjemt på kroppen fra Klagenfurt til Krumpendorf (omkring sju kilometer) for å besøke familien Platzer og søster Wanderer. Og hvem var tilfeldigvis på vei i samme retning? En Gestapo-offiser — den samme offiseren som vanligvis pleide å forhøre ham. Offiseren hadde ingen mistanke, så de slo følge. Men det var uten tvil ingen behagelig tur for bror Ganster.

I Wien hadde arbeidet med å stensilere Vakttårnet stoppet opp da bror Gölles ble arrestert. Men brødrene fikk åndelig føde av og til gjennom en bror fra Sveits som hadde et verdslig arbeid som gjorde at han fra tid til annen måtte reise til Wien. Han tok med seg eksemplarer av Vakttårnet, men la samtidig den nødvendige årvåkenhet for dagen. Når en bror fikk et av disse bladene, fikk han ikke lov til å beholde det selv. Ettersom det ikke fantes  noen eksemplarer til de andre brødrene, måtte han straks lese det og gi det videre til neste pålitelige bror, ikke personlig, men stukket ned i en handlekurv eller noe lignende. På den måten gikk denne dyrebare litteraturen fra person til person. Den åndelige føden var av stor betydning for brødrene under disse vanskelige forholdene.

Noen få viker tilbake

For å bryte ned brødrenes motstand og for å få dem til å underskrive en erklæring hvor de gav avkall på enhver forbindelse med Jehovas vitner, hevdet Gestapo at mange brødre allerede hadde skrevet under og var blitt løslatt. Det var en stor overdrivelse.

Gestapo lovte at enhver som skrev under, skulle bli satt fri og på den måten bli spart for mange års lidelser. Det det i virkeligheten betydde, var at fysiske lidelser ble erstattet med mange års samvittighetskvaler. Det var tydelig at det det dreide seg om, var lojalitet overfor Jehova og hans organisasjon. De aller fleste av brødrene var urokkelige i sin ulastelighet. Det var imidlertid noen som skrev under. Men ikke alle av dem som skrev under, ble virkelig fri; vanligvis var de fortsatt under stadig oppsikt.

En dag traff Agnes Hötzl et par i Wien som hadde vært i konsentrasjonsleir på grunn av sannheten. Hun var imidlertid ikke klar over under hvilke omstendigheter de var blitt løslatt. Fylt av glede hilste hun på dem. Men de gikk forbi henne uten å si et ord, som om hun var fullstendig fremmed for dem. Da skjønte hun hva som hadde hendt. En annen gang var hun ved inngangen til en fabrikk som lå like ved der hun bodde. Hun trodde  ikke sine egne øyne: På brystet til en som hun trodde var en bror, så hun et hakekors! Han gikk også forbi henne, tydelig nervøs, og lot som om han ikke kjente henne. Denslags var harde slag for de trofaste, men det la ingen demper på deres lojale kjærlighet til Jehova og til dem av brødrene som var lojale.

De utholdt konsentrasjonsleirenes lidelser

I 1939 ble Alois Moser fra Braunau og Josef Buchner fra Ranshofen sammen med 142 andre brødre flyttet fra konsentrasjonsleiren Dachau til Mauthausen i Oberösterreich. Da de ankom med jernbanen til Mauthausen ved midnattstid og gikk ut av de kuvognene som de var blitt fraktet i, ble det sagt til dem: «Mauthausen er ikke noe sanatorium i likhet med Dachau. Vi skal ta knekken på dere alle sammen.» Det er blitt anslått at i alt 206 000 personer satt innesperret der fra august 1938 til mai 1945, og ifølge opptegnelsene døde 35 270.

De tre første årene måtte alle brødrene uten unntagelse utføre hardt fysisk arbeid i steinbruddet. Om vinteren var det forferdelig kaldt. Flere hundre fanger frøs i hjel i steinbruddet. Når fangene kom tilbake til leiren om kvelden, måtte de alle sammen bære en stor stein alle de 186 trappetrinnene i «dødstrappen» opp til leiren. Kommandant Spatzenegger sa at steiner som veide mindre enn ti kilo, var for lette. Han sørget for at steiner på 40 kilo eller mer ble lagt på fangene, og mange av dem sank sammen av utmattelse. De som falt sammen, ble vanligvis drept på stedet.

Til slutt fikk bror Moser og bror Buchner i oppdrag å trekke den sleden som de nakne likene fra forskjellige deler av leiren ble lagt på. Likene ble identifisert ved en  merkelapp med navnet og fangenummeret festet til stortåen. Arbeidet førte brødrene til de brakkene hvor de fangene som hadde diaré, vanligvis ble anbrakt. Til sin store forferdelse var det her de fant August Kraft. All denne elendigheten og den ynkelige situasjonen de selv befant seg i, fikk de to brødrene til å briste i gråt. Men bror Kraft tenkte på de velsignelsene han hadde fått fra Jehovas hånd, og sa: «Jeg takker Jehova for alt!» Neste dag lå bror Kraft også på sleden. Han hadde vært utholdende når det gjaldt å jage mot det endelige mål, ’kallet oppad’. — Fil. 3: 14, NW.

Brødrene drog omsorg for hverandre på en kjærlig måte. Når noen var spesielt svake, sørget de andre for at de fikk litt ekstra, ved å gi dem noen skjeer av sine knappe rasjoner, slik at de kunne gjenvinne den nødvendige styrke.

Teokratisk virksomhet inne i leirene

Inne i leirene ble den teokratiske virksomhet holdt i gang, men det var nødvendig å utvise den aller største forsiktighet. Det ble forkynt, bibelstudier ble ledet, noen møter ble holdt, og noen nye ble døpt.

Franz Desch ble flyttet til konsentrasjonsleiren Gusen, ikke langt fra Mauthausen. Der begynte han til og med å studere med en SS-offiser. Hvor store fremskritt gjorde denne offiseren? Du kan sikkert tenke deg den store glede de følte da de flere år senere traff hverandre på et stevne!

Det kom stadig inn nye fanger fra mange forskjellige land. For å kunne dele Rikets sannhet med dem brukte brødrene vitnesbyrdskort som var skrevet på de aktuelle språkene. Ettersom fangene fikk lov til å motta post, var  de SS-vaktene som uventet kom inn i brakkene, ikke klar over at det mennene leste, ikke var post.

I leiren i Gusen hadde bror Karl Krause ansvaret for et låsesmedverksted. Og det var ikke noe vanlig verksted! Der ble det ikke bare laget og reparert låser, men der ble også fem polakker døpt i all hemmelighet i et tretrau som var spesielt laget for dette formålet.

For å holde seg åndelig sterke pleide brødrene å møtes om natten i små grupper for å drøfte skriftsteder. Det hendte til og med at de kunne få tak i en bibel. Da ble den delt opp i forskjellige deler, som så gikk på omgang blant brødrene. De lå under sengene sine og leste i den lille fritiden de hadde.

Brødrene feiret til og med Herrens aftensmåltid. De klarte å skaffe til veie symbolene og kom sammen når alle andre lå og sov. Vaskerommene og toalettene i Gusen var plassert mellom brakkene i en avstand av cirka seks meter fra dem. I et slikt vaskerom, rundt et lite stearinlys, feiret de minnehøytiden. Jehovas kjærlige beskyttelse gjorde dette mulig, og alt gikk bra.

En beretning om trofasthet

Det kunne fortelles mange flere opplevelser som viser den trofasthet brødrene i Østerrike la for dagen under nazistyret. De som er blitt fortalt her, er bare noen eksempler på de vanskeligheter brødrene måtte utholde, og den ubrytelige lojalitet de viste.

Da Hitlers tropper gikk inn i Østerrike, var det 549 forkynnere i dette landet. Av dem ble i alt 445 sperret inne av forskjellige grunner. I årene fra 1938 til 1945 ble 48 av disse, deriblant noen søstre, henrettet. Tretten ble slått eller gasset til døde eller brukt i forbindelse med  perverse medisinske eksperimenter. Minst 81 andre døde i fengsler og konsentrasjonsleirer på grunn av sykdom eller utmattelse.

Statistikk blir nødvendigvis brukt når det skal fortelles om ofrene i denne sørgelige epoken. Men det dreier seg om noe langt mer enn bare tall. Ofrene var ikke bare kristne brødre eller søstre, men også ektemenn eller hustruer, fedre eller mødre, sønner eller døtre. Beretningen om dem viser at kjærligheten til Jehova får hans trofaste tjenere til om nødvendig å ofre livet for å bevise sin lojalitet overfor ham som deres Gud og Overherre, slik den flere tusen år gamle beretningen om trofaste vitner for Jehova i fortiden også viser.

Hva skal vi gjøre først?

Krigen og nazistenes herredømme over Østerrike endte om våren i 1945. Snart begynte våre brødre og søstre å vende tilbake fra konsentrasjonsleirene. Det første de tenkte på, var å komme sammen med de andre brødrene. Det krevde store anstrengelser å få i gang møtene igjen, men den 21. juli 1945 var det 27 til stede på det første organiserte møtet etter krigen i Klagenfurt. Om høsten samme år ble det også holdt møter i Wien.

Trofaste brødre gikk i gang med å reorganisere arbeidet. I Vorarlberg, Østerrikes vestligste delstat, kom flere brødre sammen med Franz Zürcher, Georg Gertz og David Wiedenmann, alle fra Selskapets kontor i Bern i Sveits, for å drøfte hvilke tiltak som måtte treffes for at menighetsmøtene og forkynnervirksomheten skulle komme i gang igjen. Fra Østerrike var Peter Gölles, Felix Defner, Leopold Pitteroff og Franz Ganster til stede. Trass i de vanskelige krigsårene begynte Rikets frukt nå å  komme til syne. De 549 forkynnerne som var aktive i 1937, økte i antall til 730 Rikets forkynnere i slutten av tjenesteåret 1946.

Etter at Peter Gölles var blitt løslatt fra fengslet, ble han den første avdelingstilsynsmannen i Østerrike etter krigen. Leiligheten hans i Florianigasse 58 i Wien tjente som avdelingskontor. Fra og med april 1947 ble kontorarbeidet så utført i en skolebygning som hadde fått store skader etter bombeangrep. Der stensilerte brødrene Vakttårnet og også omkring 4000 brosjyrer. Therese Schreiber, som var blitt fengslet fordi hun hadde vært med på å stensilere bibelsk litteratur, var tilbake i jobben igjen og var med på stensileringsarbeidet. I Klagenfurt stensilerte brødrene til og med hele den boken som har tittelen «Barn», og bandt den inn. Papir og trykksverte var mangelvare og derfor vanskelig å få tak i, men med Jehovas hjelp klarte brødrene å skaffe det som trengtes.

I 1947 fikk brødrene anledning til å komme sammen til det første stevnet etter krigen. Det varte i fire dager, og det var 1700 til stede. Det synes kanskje lite sammenlignet med antall til stede på de stevner som nå blir holdt, men det var en stor skare for brødrene i Østerrike den gang, og det var et vitnesbyrd om at det fantes muligheter for stor vekst.

Senere samme måned, lørdag den 21. juni, ble det tatt et annet viktig skritt i forbindelse med reorganiseringen av arbeidet. Sju brødre kom sammen på en skole for å reorganisere den lokale foreningen av «Wachtturm-Gesellschaft, Zweigstelle der Watch Tower Bible & Tract Society, Brooklyn, N.Y.» Dermed fantes det igjen et juridisk redskap for fremstillingen av litteratur.

 Og så — til Sibir!

Inntil mai 1955 var Østerrike okkupert av tropper som tilhørte de allierte (USA, Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen), og var delt i fire okkupasjonssoner. I landsbyen Deutsch Wagram, som lå i den sovjetiske sonen, bodde bror Franz Malina. Han kunne snakke russisk, og han forkynte på en meget direkte måte for okkupasjonstroppene og ledet til og med bibelstudier med noen av mennene. Han skaffet seg også bibelsk litteratur på russisk som han gav til soldatene.

Dette gikk ikke upåaktet hen. Tidlig på året i 1948 kom to menn som var velvillig innstilt overfor ham, bort til ham og advarte ham: «Franz, du må se å komme deg vekk herfra; de vil arrestere deg. Det er blitt funnet en del av litteraturen din blant russerne.» Men bror Malina flyktet ikke. Han bestemte seg for å bli hos sin kone, som var alvorlig syk, og barna. Men det tok ikke lang tid før han ble arrestert. Han ble holdt tilbake på kontoret til den sovjetiske kommanderende offiseren på stedet i åtte dager før han til slutt ble overført til hovedkvarteret for den sovjetiske hærstaben. I de seks ukene han ble tvunget til å være der, forkynte han modig både for soldater og for offiserer og fortalte dem om Jehovas rike. Til slutt ble han dømt til ti års straffarbeid for ’demoraliserende innflytelse på troppene’, en anklage som nå lød kjent, og sendt helt til Sibir.

Til slutt kom han til det vidstrakte området bak Ural-fjellene. Der ble han sammen med andre fanger sendt fra den ene leiren til den andre. For det meste måtte de gå til fots. Det var umulig å flykte. I praktisk talt alle leirene traff han brødre fra forskjellige deler av Sovjetunionen.  Når han kom til en ny leir, måtte han naturligvis lete etter brødrene, og når han fant dem, prøvde de ham for å finne ut om han virkelig var et av Jehovas vitner. De stilte ham slike spørsmål som: «Hvordan står det til med Jonadabs familie?» og: «Hvem er Selskapet Vakttårnets president?»

Når de var overbevist om at han virkelig var en bror, hjalp de ham på en kjærlig måte til å klare det harde, uvante livet i leirene. På grunn av sin alder ble han kalt «pappa». I løpet av fem år ble han kjent med forholdene i 30 leirer. I 1953 ble han så benådet og vendte hjem igjen. I mellomtiden hadde hans kone dødd, og den eldste datteren hans hadde påtatt seg rollen som mor. Var bror Malina nå helt nedslått eller nedbrutt? Nei. Etter bare noen dager var han igjen ute og forkynte det gode budskap fra hus til hus. Dette fortsatte han med helt til han døde i 1964.

 Pionerer deltar i høstarbeidet

I årene etter den annen verdenskrig er Jehovas folks arbeid i Østerrike i høy grad blitt utvidet. Noe som har bidratt til denne veksten, er det nidkjære arbeid som er blitt utført av alminnelige pionerer, spesialpionerer og misjonærer.

Blant disse nidkjære arbeiderne er Hans Rothensteiner og hans kone. Bare et år etter at de fikk kjennskap til sannheten, begynte de som pionerer. I 1955 ble de utnevnt til spesialpionerer. Et av de første distriktene de ble tildelt, lå i nærheten av Kaprun, i et alpint område. Hans forteller følgende opplevelse som de hadde der:

«Fylt av verdsettelse begynte vi å lete etter Herrens sauer. Og så kom vi til en familie i Walchen som allerede hadde tatt imot en del litteratur. Et studium ble straks startet med hele familien, og de inviterte også noen venner til å være med på studiet. Av og til var hele 12 personer til stede. Studiet gikk fint framover — så fint at familiene snart bestemte seg for å melde seg ut av kirken. Men for å kunne gjøre det måtte de ha dåpsattestene. Lois, en av disse ærlige og oppriktige menneskene, drog derfor til prestegården for å hente attestene for alle sammen. Ettersom det var mange barn i disse familiene, trengte de i alt 17 attester.» Den samtalen Lois hadde med presten på stedet, forløp omtrent på denne måten:

Lois: God morgen. Jeg trenger noen dåpsattester.

Presten: Hva mener du med «noen», og hva skal du med dem?

Lois: Vi trenger dem fordi vi vil melde oss ut av kirken.

 Presten: Å, gjør dere det? Og hvor mange attester vil du ha?

Lois: Jeg skrev det opp et sted. Her er det. Jeg trenger bare 17.

Presten: Hva? Hva i all verden er det som har hendt, siden så mange av dere ønsker å melde seg ut av kirken?

Lois: Vi har studert Bibelen. Det er alt vi har gjort. Du har jo lært oss en masse ting som slett ikke er sant, ting som Jesus aldri sa, og som aldri har stått i Bibelen!

Samtalen fortsatte en stund, og Lois forlot prestegården — uten attestene. Senere ble Hans med på en drøftelse hos presten. Etter drøftelsen sa Lois til presten: «Nå var det absolutt ikke noen ting du kunne bevise, så kom nå med dåpsattestene, men vær så snill å la det gå litt kvikt.» Presten hadde ikke noe valg og var nødt til å etterkomme anmodningen.

Det er nå en menighet på 90 forkynnere i denne alpelandsbyen.

I 1978 fantes det i hele landet 626 som gledet seg over pionertjenestens velsignelser, deriblant 278 hjelpepionerer. Men i april 1988 hadde det antall som rapporterte at de deltok i slik tjeneste, økt til 1925, deriblant 1102 hjelpepionerer.

Avdelingskontoret

Den 1. august 1965 fikk Lowell L. Turner oppgaven som avdelingstilsynsmann. Han hadde da nettopp avsluttet et spesielt timåneders kurs med organisasjonsmessig opplæring ved Gilead-skolen. Etter at bror Turner hadde hatt denne oppgaven i nærmere ti år, forlot han Østerrike i juli 1975 fordi han ble tildelt et nytt oppdrag i Luxembourg.  Siden januar 1976 har et utvalg på flere brødre ledet virksomheten ved avdelingskontoret.

Utvidelser ved avdelingskontoret

Over hele verden har Selskapets avdelingskontorer måttet utvide for å kunne dekke behovene til de stadig flere som lovpriser Jehova. Har det vært annerledes i Østerrike? Nei, slett ikke.

I 1957 var det blitt kjøpt en bygning som lå i et av villastrøkene i Wien, men med tiden ble bygningen for liten til å kunne tjene som avdelingskontor. I løpet av 1970 og 1971 ble den derfor utvidet, slik at litteraturekspedisjonen fikk mer plass, og slik at det også ble plass til en Rikets sal. Men etter noen år ble det klart at man måtte utvide enda mer. Brødrene følte at Jehova ledet det hele da en av naboene tilbød seg å selge tomten sin. Da byggingen kom i gang i 1983, fikk avdelingskontoret tilbud om å kjøpe nok en tilgrensende tomt. Da nybyggene ble  innviet sommeren 1987, hadde man 5000 kvadratmeter mer gulvflate til rådighet, og det var over fire ganger så mye som man tidligere hadde hatt. Var alt dette virkelig nødvendig? Ja, for avdelingskontoret tjente nå tre ganger så mange vitner som da den første bygningen ble kjøpt, og det var svært trangt om plassen for brødrene som arbeidet der.

Før prosjektet kunne fullføres, måtte det gjøres mange konstruksjonsmessige endringer for å møte naboenes innvendinger. Dette krevde mye ekstraarbeid, men avdelingskontoret medgir: «Til slutt viste det seg at nesten alle de nødvendige forandringer var til vår fordel. I mange tilfelle måtte brødrene innrømme: ’Nå er det bedre enn vi hadde tenkt det på forhånd.’»

Et flerspråklig distrikt

Ikke alle som bor i Østerrike, er opprinnelig østerrikere. Det er heller ikke alle som bor her, som kan snakke flytende tysk, som er landets hovedspråk. Det er mange fremmedarbeidere her fra Jugoslavia og Tyrkia. Siden begynnelsen på 1970-tallet har avdelingskontoret truffet tiltak for å nå disse fremmedarbeiderne med Bibelens budskap. Sæden falt i god jord, og det ble snart mulig å opprette studiegrupper.

Det er nå ni menigheter som holder møter på serbokroatisk (et av hovedspråkene i Jugoslavia). Det finnes også studiegrupper på tyrkisk, spansk, polsk, japansk, engelsk og arabisk. Bror Letonja, som har vært over 50 år i sannheten, og som sammen med sin kone tjener ved Betel i Wien, forteller om arbeidet blant fremmedarbeiderne:

«I 1971 fikk jeg i oppdrag å samarbeide med de fem brødrene som forkynte det gode budskap for jugoslaviske  fremmedarbeidere. Av den grunn lærte jeg meg serbokroatisk. I dag, i 1988, er det over 320 serbokroatisktalende forkynnere i Wien og omegn. Det er en glede å arbeide sammen med disse brødrene. De legger stor vekt på familielivet. De har en smittende nidkjærhet for sannheten, og de er flinke til å oppmuntre hverandre. Mange av dem er ute i tjenesten hele dagen, helt til sent på kvelden. Selv om de som fremmedarbeidere har vanskelige arbeidsforhold, er det flere av dem som regelmessig er hjelpepionerer. De livlige samtalene deres dreier seg for det meste om sannheten.

Det er også en god del sigøynere blant dem, og for dem er menigheten deres andre hjem. I én sigøynerfamilie er det i hvert fall 25 som er blitt døpt, og over 19 andre slektninger er interessert i sannheten. Det er virkelig en velsignelse å arbeide sammen med disse brødrene.»

Vi er vertskap ved stevner

I vanskelige tider før om årene måtte brødrene i Østerrike ofte krysse grensen for å komme på menighetsmøter og større stevner. Vi husker godt den kjærlige gjestfrihet som brødrene viste oss i de områdene vi drog til. Nå har brødrene i Østerrike mulighet til selv å være vertskap.

Det begynte i 1965, da 1200 venner fra Hellas kom til områdestevnet i Wien. Det ble ordnet slik at de kunne ha hele programmet på gresk i en egen fløy av den bygningen hvor stevnet ble holdt.

I 1967 var det så 889 brødre fra Jugoslavia som var til stede på et områdestevne i Klagenfurt i den sørlige delen av Østerrike. De hadde også programmet på sitt eget språk. Det kom etter hvert flere og flere fra Jugoslavia. I  1986 var det 2319 til stede under det programmet som ble arrangert for dem i Villach.

Ved områdestevnene i 1978 hadde vi gleden av å ordne det slik at programmet også kunne fremføres på ungarsk. Ettersom det bor noen eldste med ungarsk som morsmål i Østerrike, var det ikke så vanskelig å få noen til å ta hånd om postene på programmet. Men noen uker før stevnet var de brødrene som hadde ansvaret for organiseringen, spent på om de ungarske brødrene ville få lov til å krysse grensen for å være med på stevnet. For en begeistring det ble da det viste seg at over 400 var til stede på det ungarske programmet! Siden da har det nesten alltid vært program på ungarsk ved områdestevnene våre i Wien-området. I 1986 var det til alles store glede hele 1781 til stede under dette programmet. Men var det enda flere vi kunne vise gjestfrihet?

Hva med brødre fra Polen?

Temaet for stevnene i 1980 var «Guds kjærlighet». Det ble fint understreket ved at det var 1883 brødre og søstre fra Polen til stede i Wien, hvor de fikk høre programmet på sitt eget språk. Den polske gruppen holdt til i et stort telt, mens de ungarske og kroatiske møtene ble holdt i hver sin hall. For det tyske programmet var det blitt leid et stadion på samme sted.

Stevnets assisterende ordstyrer kom med et forslag: «Hvordan hadde det vært om brødrene fra de andre språkgruppene også kom inn på stadionet og var med på den avsluttende sangen om søndagen?» Alle på stevnekontoret støttet begeistret dette forslaget.

Prøv å se for deg det som fant sted ved slutten av stevnet: På den ene siden av stadionet var de østerrikske  stevnedeltagerne, og foran dem lå den grønne gressmatten. Etter at det var blitt gitt en opplysning, begynte tribunene på den andre siden av stadionet å fylles opp. Brødrene kom inn språkgruppe for språkgruppe og stilte seg opp — jugoslaver, ungarere og polakker. Og så, da signalet var blitt gitt på fire språk, forente nesten 8000 stemmer seg i en lovsang: «Jehova, vi takker deg.»

Den broren som hadde de avsluttende bemerkninger, henvendte seg så til brødrene fra Polen og sa: «Hvis dere neste gang er flere enn oss tysktalende, skal vi overlate stadionet til dere!» Da programmet var over, gikk det lang tid før brødrene reiste hver til sitt. Det var et gripende stevne, og det gav brødrene på begge sider av grensen mye å snakke om i lang tid. Fylt av dyp glede skrev avdelingskontoret etterpå til det styrende råd:

«Det var noe som rett og slett måtte oppleves. For et mektig vitnesbyrd om Jehovas ånds forenende kraft og om hans kjærlighet! Lenge etter at sangen var ferdig, vinket brødrene til hverandre. Det var ingen som ville gå. En bror gav uttrykk for det mange av brødrene følte, da han sa: ’Dette er det tiende områdestevnet jeg har vært på, men jeg har aldri opplevd noe lignende — en slik varme, oppriktighet og øm hengivenhet i et slikt enhetens bånd. Jeg skulle gjerne ha rakt ut armene og omfavnet dem alle sammen. Og åndelig talt gjorde jeg det.’»

Da det nærmet seg slutten på forberedelsene til områdestevnet «Lojalitet mot Riket» året etter, i 1981, var det klart at vi måtte overlate stadionet til over 5000 brødre fra Polen. Og nok en gang viste det seg at brødrene i Wien og omegn er varmhjertete verter.

Det var også noe annet som beriket dette stevnet. Bror Theodore Jaracz og bror Daniel Sydlik fra det styrende  råd var nemlig kommet til Wien. Dette var en fin mulighet for dem til å treffe brødre fra Ungarn og Polen. Det ble satt stor pris på de oppmuntrende talene de holdt, og på den vennlige og varme personlige kontakt de hadde med brødrene fra alle språkgruppene. I sin post på programmet snakket bror Sydlik om den kristne disippelen Barnabas. Brødrene fulgte begeistret med. Taleren hadde ikke sagt mange ordene før han og forsamlingen var «ett i hjerte og sjel», som det heter i Østerrike.

Siden 1982 har brødrene i Polen kunnet ha sine egne stevner, men brødrene i Østerrike kan fortsatt glede seg over å være vertskap for brødre fra Ungarn.

På vei inn i framtiden

I Østerrike går gjerne tingene sin gang ganske bedagelig. Men det gjelder ikke forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Det har ikke vært noen oppsiktsvekkende vekst, men antall lovprisere av Jehova har økt jevnt og trutt. En gang i 1950-årene oppmuntret en områdetilsynsmann brødrene ved å si: «Det burde ikke overraske oss om det en dag er 10 000 forkynnere i Østerrike.» Det hørtes fint ut. Men Østerrike er et lite land med bare 7,5 millioner innbyggere, og den gangen var det ikke mer enn 5000 forkynnere i hele landet. Men i 1971 passerte vi 10 000, og nå har skaren av lovprisere av Jehova i dette landet vokst til over 17 000!

Østerrike er kjent for sine fjell og sin musikk. Men for en stadig voksende skare mennesker er det «[Jehovas] tempelberg», den sanne tilbedelses opphøyde stilling, som betyr mest. Og den vakreste musikk som kan høres i dette landet, kommer fra de 17 705 forkynnerne som synger den ’nye sang’, en sang som opphøyer Jehovas rike. — Jes. 2: 2; Sal. 98: 1, 4—6.

[Ramme/kart på sidene 72 og 73]

Fakta om Østerrike

Hovedstad: Wien

Offisielt språk: Tysk

Religion: Vesentlig katolsk

Innbyggertall: 7 575 700

Forkynnere: 17 705

Pionerer: 1398

Menigheter: 246

På minnehøytiden: 30 216

Avdelingskontor: Wien

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

ØSTERRIKE

Bodensjøen

Dornbirn

VORARLBERG

Innsbruck

TIROL

Øst-Alpene

SALZBURG

Bad Ischl

Salzburg

OBERÖSTERREICH

Linz

Mauthausen

Donau

Wien

NIEDERÖSTERREICH

Neusiedler-sjøen

BURGENLAND

STEIERMARK

Knittelfeld

Graz

KÄRNTEN

Klagenfurt

SVEITS

VEST-TYSKLAND

TSJEKKOSLOVAKIA

UNGARN

JUGOSLAVIA

ITALIA

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilder på side 69]

Continental Hotel i Wien, hvor C. T. Russell forsøkte å holde en tale den 22. mars 1911

[Rettigheter]

Fra Østerrikes nasjonalbiblioteks billedarkiv

[Bilder på side 74]

Simon Riedler (til venstre) og Franz Ganster som hørte om sannheten i 1921

[Bilder på side 79]

J. F. Rutherford talte i Katharinenhalle i Wien i 1922

[Rettigheter]

Fra Østerrikes nasjonalbiblioteks billedarkiv

[Bilder på side 81]

Programmet for bibelstudentenes første stevne i Wien i 1924. Det neste stevnet markerte et vendepunkt i Johannes Schindlers liv

[Bilde på side 83]

Familien Heide (1924) var blant de første vitnene i Østerrike

[Bilde på side 87]

Emil Wetzel førte tilsyn med arbeidet i Østerrike fra 1922 til 1926

[Bilde på side 95]

Leopold Engleitner, fengslet i 1934 fordi han forkynte

[Bilder på side 99]

August Kraft, arrestert av nazistene den 25. mai 1939. Avsluttende bemerkning på Gestapos dokument angående Kraft

[Rettigheter]

DÖW, Wien, Østerrike

[Bilder på side 108]

Therese Schreiber (til venstre) stensilerte litteratur, og Hansi Hron (nå Buchner) var kurér. Begge ble arrestert

[Bilde på side 109]

Gestapo-dokumenter som viser at man hadde god kjennskap til det stensileringsarbeidet som ble utført under jorden

[Rettigheter]

DÖW, Wien, Østerrike

[Bilder på side 115]

Alois Moser (til venstre) var i sju fengsler og konsentrasjonsleirer; Johann Rainer nektet å avlegge en militær ed; Franz Wohlfahrt bevarte sin ulastelighet selv om faren og broren ble henrettet

[Bilder på side 117]

Inngangen til konsentrasjonsleiren i Gusen. Jehovas vitner som overlevde oppholdet i Mauthausen/Gusen, 1945

[Rettigheter]

DÖW, Wien, Østerrike

[Bilder på side 120]

Josef Wegscheider (til venstre) og Johann Pichler ble henrettet ved skyting den 26. september 1939 i nærheten av Salzburg

[Bilder på side 124]

Hermine Obweger (til venstre) ble tatt fra foreldrene sine 11 år gammel. Auguste Hirschmann (nå Bender) holdt stand mot Gestapo som 17-åring

[Bilder på side 126]

Peter Gölles ble arrestert den 12. juni 1940. Han ble dømt i denne rettsbygningen og ble sperret inne i denne bygningen

[Bilde på side 137]

Franz Malina, som satt fem år i arbeidsleirer i Sibir

[Bilde på side 140]

Lowell L. Turner, tidligere avdelingstilsynsmann, og hans kone, Margot

 [Bilde på side 141]

Avdelingskontoret og Betel-hjemmet i 1957

 [Bilde på side 142]

Det utvidede avdelingskontoret i 1987