Barbados, Vestindia

VELKOMMEN til Barbados — «flygefiskens land» og porten til Vestindia. Visste du at denne lille øya er et av de tettest befolkede landene i verden? Den er på cirka 430 kvadratkilometer og har over 253 500 innbyggere. Men vakre ting er gjerne små, og det er også tilfellet med denne øya, som ligger lengst øst av øyene i Det karibiske havet.

Østkysten er et malerisk landskap hvor det er slake åser med utsikt over skumtoppene på den urolige Atlanteren, mens det langs vestkysten ligger hvite strender som blir kjærtegnet av det roligere vannet i Det karibiske havet.

En gang i tiden var sukkerrør den økonomiske «kongen» på Barbados. Men i den senere tid er det turismen som er blitt mest innbringende. Denne øya tar imot tusenvis av turister hvert år, flere enn det er innbyggere på øya.

Fra den gang engelske kolonister slo seg ned på Barbados i 1627, og til øya ble uavhengig i 1966, hadde den nær forbindelse med Storbritannia og følgelig også med den anglikanske kirke. Hvor mye hadde det å si for det daglige liv? En gang ble det vedtatt en lov som gjorde det påbudt med ’familiebønner og kirkebesøk’. En var pliktig til å be morgen- og aftenbønn. Hvis en ikke holdt loven, måtte en betale en bot på 18 kilo sukker. Alle var forpliktet til å rette seg helt etter bestemmelsene og kirketukten.  Dette fikk en historiker til å beskrive barbaderne som «strenge med hensyn til det formelle og til den anglikanske kirke». Men situasjonen har forandret seg noe, for nå er det 141 forskjellige «kristne» sekter og trossamfunn på Barbados. Ville den sanne tro kunne blomstre under slike religiøse forhold?

Sannhetens sæd blir sådd

I 1905, ni år før det messianske rike ble opprettet i himmelen, begynte Joseph Brathwaite å forkynne på Barbados som kolportør, som heltidstjenerne blant Jehovas vitner ble kalt den gangen. Han hadde lært sannheten å kjenne i Britisk Guiana (nå Guyana). Det tok ikke lang tid før andre som hungret etter sannheten, tok imot det glade budskap om Guds rike. Det gjorde for eksempel Algernon Symmonds og hans kone, Maud. Både de og Juliet Shepherd ble døpt i 1909. Den unge datteren til Symmonds, Waldemar (som senere ble fru Vere Rice), begynte snart å levere bibelske traktater sammen med foreldrene sine.

Disse første bibelstudentene hadde et brennende ønske om å snakke med andre om det de hadde lært. De var energiske og selvoppofrende og leverte Selskapet Vakttårnets publikasjoner mens de brakte budskapet ut til mange landsbyer på øya. Søster Rice forteller: «Pappa drev en forretning i hovedstaden, Bridgetown, og han eide et muldyr og en kjerre som han brukte til å skysse de bibelstudentene som var med på å gjennomarbeide landdistriktene. Vi gikk stort sett bare ut i helgene. Det stakkars muldyret fikk ikke mye hvile, så det stoppet ganske ofte på veien hjem — om det var slitent eller bare sta, er ikke godt å si. Som følge av det pleide vi å komme veldig sent hjem om søndagene, noen ganger langt over midnatt. Men jeg måtte stå opp tidlig neste morgen for å gå på skolen.»

 Minner fra en spennende tid

En av dem som har vært aktive siden denne første tiden, er søster Lina Gaul, som både gamle og unge tiltaler som «mamma Gaul». Selv om hun ikke husker så godt som før, liker hun godt å gjenoppleve denne spennende tiden og reflektere over den enestående måten som Jehova har handlet med sitt folk på. Mamma Gaul er nå kommet opp i 90-årene. Hun husker den gangen i 1910 da faren og moren hennes fikk en traktat av herr Thomas, en skolelærer. Ved hjelp av denne traktaten og andre traktater som bibelstudentene hadde gitt ut, lærte familien snart sannheten om helvete, sjelen, treenigheten og andre læresetninger. Det tok ikke lang tid før de brøt enhver forbindelse med Den kristne misjonskirke i Workman Village, og snart kom de sammen med bibelstudentenes ekklesia (menighet), som hadde møtene sine i Roebuck Street 40 i Bridgetown. I 1911 var begge foreldrene til Lina rede til å bli døpt, og året etter ble hun også døpt.

Søster Gaul og foreldrene hennes, Alexander og Josephine Payne, ble betraktet som «fortapte får» av sine tidligere omgangsfeller i Den kristne misjonskirke, som prøvde å få dem til å gå på «den rette vei» igjen. Kirken holdt derfor offentlige møter rett utenfor huset deres og bønnfalt Herren om å sende dem tilbake til hjorden, til misjonskirken.

Med smil om munnen og glimt i øyet forteller søster Gaul om en gang da morens tidligere beste venninne i misjonskirken ble sendt hjem til dem. Som om hun hører hele samtalen om igjen, forteller hun:

«’Søster Payne,’ sa venninnen til mor, ’jeg har et budskap fra Herren til deg.’

’Har du truffet ham? Hvordan så han ut?’ spurte mor.

 ’Han er en høy, hvit mann, kledd i hvitt, og han rir på en hvit hest og sier at du må komme tilbake til Workman Village Hall.’

Det neste skarpe svaret mor kom med, gjorde fort slutt på forsøkene på å få oss inn i misjonskirken igjen. Hun sa: ’Du kan gå tilbake og si til denne «mannen» at jeg, Josephine Payne, sier at jeg ikke kommer tilbake.’»

Familien Payne og andre som kom sammen med bibelstudentene i disse første årene, ble utsatt for mye spott og møtte hard motstand. Men de hadde en sterk tro. Nå som vi ser tilbake, kan vi forstå det Bibelen sier når den snakker om det å ’ringeakte den dagen da det begynte i det små’. (Sak. 4: 10) Vi vet at Jehovas hensikt er at hans navn skal kunngjøres over hele jorden, og det innbefatter naturligvis denne lille øya i Vestindia.

Søster Gaul deltar fremdeles aktivt i tjenesten og har forkynt det gode budskap hver eneste måned helt siden hun ble døpt i 1912. Selv om hun har hatt slag to ganger, er hun fortsatt klar i hodet og er alltid på utkikk etter en anledning til å dele det gode budskap med andre.

Usvekket iver

En annen som har arbeidet hardt, søster Waldemar  Rice, har på en effektiv måte gjort sannheten kjent for mennesker fra alle samfunnslag de siste 70 årene. Hun har en egen evne til å bruke den barbadiske dialekten, og med godt resultat. Det at hun har grundig kjennskap til lokale uttrykksmåter, setter farge på forkynnelsen uten at budskapet taper verdigheten, og hennes store begeistring for håpet om Riket, som gjerne kommer til uttrykk på folkemålet, får folk til å låne henne øre.

Hun er frimodig og fryktløs når hun forsvarer sannheten, og hennes eksempel har oppmuntret mange unge i årenes løp. Selv om hun ikke er like fysisk sterk som før, er hun i en alder av 87 år like ivrig i tjenesten for Jehova.

Budskapet når den hvite befolkning

Innbyggerne på Barbados er, som på de fleste andre øyene i Vestindia, stort sett etterkommere etter svarte afrikanske slaver. Det gjelder 90 prosent av befolkningen. En av de første hvite som tok imot sannheten, var Lucy Gooding. Familien hennes bodde en gang på det stedet i Bridgetown hvor avdelingskontoret og en Rikets sal ligger nå.

John Benjamin kom med Rikets budskap til familien Gooding en kveld i 1910. De hadde vært lojale anglikanere og ble ikke så lite forbauset da de fikk forklart hva Bibelen egentlig sier om noen av de læresetningene de hadde trodd på fram til da. De ble bekymret og snakket med presten. «Hvorfor bry dere med det?» sa han. «Glem det og hold dere til kirken.» Men de valgte heller å melde seg ut.

Ettersom søster Gooding hadde en sterk personlighet og kunne forklare sannheten på en tydelig og klar måte, spilte hun en betydelig rolle i Rikets arbeid i mange år. Helt fra den første tiden var huset hennes et uoffisielt  misjonærhjem for spesielle representanter for Selskapet som besøkte Barbados.

Blant disse første vitnene var det ikke noe raseskille eller noen splid. Sosiale og etniske skillelinjer trengte aldri inn i deres rekker, som tilfellet var i resten av samfunnet. Alle disse brødrene og søstrene som fremdeles er blant oss, er snare til å fortelle om den sterke kjærlighet og hengivenhet de følte og fortsatt føler overfor hverandre. Det er som Jesus sa: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Joh. 13: 35.

Winifred Heath, som foreldrene til Lucy Gooding hadde adoptert, husker den første tiden og de forandringer hun selv måtte foreta for å bli en godkjent tjener for Jehova. Hun ler av seg selv og sier forlegent: «Jeg bannet  som en tyrk.» Fordi det tok tid før hun fikk foretatt disse forandringene, ble hun ikke døpt før i 1940, etter at innsamlingen av de «andre sauer» hadde begynt.

Offentlige foredrag gir resultater

Offentlige bibelske foredrag har spilt en viktig rolle i utbedelsen av sannheten. Alfred Joseph, som var fra Guyana, kom i kontakt med sannheten da han gikk på et bibelsk foredrag som ble holdt ute i friluft på stranden Brandons Beach, i nærheten av Bridgetown havn. Omkring 50 personer hadde kommet for å høre foredraget «Hvor er de døde?» Dette var begynnelsen på hans bibelstudium, som førte til at han ble døpt i 1915, like ved der hvor han hadde hørt dette bibelske foredraget.

Jesus sa: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh. 8: 32) Nå som bror Joseph var åndelig fri, kunne han hjelpe andre til å oppnå den samme frihet. I 1516 var det, på grunnlag av en spansk lisens, blitt mulig å drive legal slavehandel. Slavene ble importert fra Afrika, og denne handelen pågikk i over 350 år. Kanskje med et snev av ironi drog Alfred Joseph og jamaicaneren William R. Brown, begge etterkommere etter afrikanske slaver, til Vest-Afrika for å vise mange tusen som  bodde der, hvordan de kunne oppnå åndelig frihet. Den 29. juni 1915 drog bror Joseph av sted med dampskip for å inngå en arbeidskontrakt i Sierra Leone, hvor han også utførte trofast tjeneste når det gjaldt å utbre det gode budskap om Riket.

Da bror Joseph kom tilbake til Barbados 18 år senere, holdt han mange foredrag ute i friluft. Ved en anledning tok han med seg en gruppe brødre og søstre for å gjennomarbeide Waverly Cot, som tilhører Saint George sogn. Som vanlig brukte de formiddagen til å forkynne for folk i deres hjem og innby dem til et offentlig møte som skulle holdes samme ettermiddag. De hadde leid et offentlig lokale til møtet. Men akkurat da foredraget hadde begynt, med bare brødre og søstre til stede, samlet det seg noen rett utenfor salen med en stortromme og en pauke. Det var de som tilhørte St. Lukas-kirken. De slo hardt på instrumentene og sang for å overdøve foredragsholderen. Flere andre kom til, og det ble et voldsomt bråk. Det var vanskelig å høre det bror Joseph sa, for det var ikke noe høyttaleranlegg.

Men så, til både brødrenes og folkemengdens overraskelse, kom det plutselig et kraftig regnskyll, selv om det hadde vært klar himmel og det ikke hadde vært noen antydning til at det skulle bli dårlig vær. Siden den salen som brødrene var i, var det eneste stedet hvor en kunne få tak over hodet, kom alle de som hadde stimlet sammen utenfor, også de som hadde stelt i stand det hele, stolprende inn i salen, som snart ble helt full. Alle ble der til de hadde hørt det timelange foredraget, og de syntes det var interessant. Da brødrene skulle dra hjem igjen, fant de ut at det merkelig nok bare hadde regnet på det stedet hvor salen lå!

 Sannhetens sæd når andre øyer

Avdelingskontoret i Bridgetown på Barbados fører for tiden tilsyn med det arbeid som består i å forkynne om Riket, på fem andre øyer: Bequia, Carriacou, Grenada, Saint Lucia og Saint Vincent. Disse øyene ligger vest for Barbados — alle sammen innen en avstand på 253 kilometer.

Grenada, den av disse øyene som ligger lengst i sørvest, er bare på 310 kvadratkilometer. Dens 112 000 innbyggere er blide og vennlige mennesker. Grenada har fått tilnavnet «Krydderøya» på grunn av sin fremstilling av slike velluktende produkter som kanel, nellik, tonkabønner, kakao og muskat.

Sannhetens sæd ble sådd på denne fargerike øya samme år som den første verdenskrig brøt ut. Elias James, som arbeidet i Panama, hadde tatt imot sannheten om Guds rike og var blitt en innviet og døpt forkynner. Han var svært ivrig etter å forkynne sannheten på hjemstedet sitt og reiste tilbake dit i 1914. Han fikk ganske snart kontakt med Briggs, som var fra  Barbados, men som bodde på Grenada. Briggs tok med glede imot Rikets budskap.

På denne tiden sendte nidkjære forkynnere på Barbados traktater og annen litteratur til bekjente på naboøyene. Judith Callender, som tjente Jehova trofast til sin død for noen år siden, fortalte at hennes onkel «Popie» pleide å sende traktater til faren hennes, Francis, som var barbader, da han bodde sammen med henne på Grenada. Med tiden delte også han det gode budskap med andre barbadere.

Chriselda James, som var Elias James’ svigerinne, var blant dem som tok imot sannheten. Hun oppdrog alle de ni barna sine i sannheten trass i vedvarende motstand fra mannen. Alle ni ble døpt som Jehovas vitner. Som et salvet vitne bevarte hun sin lojalitet som en kristen helt til hun døde i 1986, 87 år gammel. Tre av barna hennes døde før henne, men alle de andre er fremdeles aktive vitner. To av dem er alminnelige pionerer, og én er eldste og spesialpioner.

Reisende tilsynsmenn blir også husket for sin andel i Rikets arbeid på Grenada. Blant dem er A. T. Johnson, W. R. Brown og E. J. Coward. Bror Coward oppnådde svært gode resultater i tjenesten i den østlige delen av  Karibia. Han unnslapp imidlertid ikke de misunnelige prestenes motstand. Fiender av sannheten benyttet seg av den frykten som eksisterte under den første verdenskrig, for å spre et ondsinnet rykte om at E. J. Coward var tysk spion. Representanter for regjeringen gav etter for dette presset fra presteskapet og gav bror Coward ordre om å forlate Britisk Vestindia. Tjenesten hans der fikk på den måten en brå slutt. Etter at dette skjedde, ble det tydelig for Selskapet at det ville være svært vanskelig for bibelstudenter fra De forente stater å få innreisetillatelse til disse øyene. Det ble derfor truffet tiltak for at bror George Young fra Canada skulle sendes dit i 1922.

I årenes løp var det hovedsakelig eldre mennesker som var til stede på stevnene her, så folk begynte å snakke om «de eldres religion». Disse eldre hadde imidlertid ungdommelig iver og pågangsmot. Det var ikke uvanlig at disse selvoppofrende arbeiderne gikk åtte kilometer eller enda lenger for å delta i de ukentlige møtene. Noen ganger gikk de også i voldsomt troperegn.

Bli nå med videre til Saint Vincent, som ligger 118 kilometer nord for Grenada, og se hvordan arbeidet fikk sin begynnelse der.

Vitnearbeidets begynnelse på Saint Vincent

Saint Vincent er en fargerik øy på 335 kvadratkilometer. På den finner man blant annet en av de eldste botaniske hager i Karibia. Øya ble besøkt av bror A. T. Johnson i 1913. Ethel og Maud Thompson og faren deres viste da litt interesse for Rikets budskap. Mange år senere bosatte Philippa La Borde fra Trinidad seg på øya.

Bøndene i Vestindia har et uttrykk som ofte har vist seg å være sant: «Det blir mer ut av et frø man mister, enn av et man har plantet.» Med andre ord, et frø som faller tilfeldig,  blir til mer enn det man bevisst har sådd. Philippa er et eksempel på det. I 1918, en gang hun gikk igjennom sin manns lommer før tøyet skulle vaskes, fant hun en bibelsk traktat som mannen hadde fått av W. R. Brown. Denne traktaten vakte hennes interesse. Både hun og mannen hennes begynte å studere Bibelen, tok imot sannheten og ble så døpt den 1. august 1918. Noen år senere, en eller annen gang før 1923, drog de til Saint Vincent av helsemessige grunner. De hadde bare tenkt å være der noen måneder, men det endte med at de ble der i mange år.

Philippa sa om sitt første inntrykk av Saint Vincent: «Gatene var humpete og støvete, men folk var vennlige, og det var det viktigste.» I løpet av de neste 50 årene var det mulig for søster La Borde, vanligvis kalt «mor Lab» over hele øya, å bringe budskapet til dem som hadde ledende stillinger i regjeringen, fordi hun hadde vært barnehagelærer for noen av dem. Hun var liten og spedlemmet, men hadde en sterk personlighet og var flink til å forklare Bibelens sannheter på en enkel og logisk måte.

Hennes initiativ og hennes ressurser kom tydelig til  uttrykk da hun hjalp Marion Dunn, en av de innfødte på Saint Vincent, fram til dåpen. Marion Dunn hadde først kommet i kontakt med sannheten på Cuba i 1914. Ikke lenge etter reiste hun tilbake til Saint Vincent, men der møtte hun hard og vedvarende motstand fra en slektning hun bodde sammen med. På grunn av slektningens holdning drøyde Marion Dunn med å innvie sitt liv til Jehova og symbolisere det ved å bli døpt i vann. Etter at søster La Borde hadde gitt nødvendig oppmuntring og hjelp basert på Bibelen, ble det imidlertid ordnet slik at Marion Dunn kunne bli døpt hjemme hos søster La Borde i 1935. Mange år senere sa søster La Borde: «Jeg lærte svært mye av å arbeide med søster Dunn — jeg lærte tålmodighet og ydmykhet.»

Det kommer mer hjelp

John C. Rainbow, fra Selskapets hovedkontor i De forente stater, fikk i oppdrag å være sammen med vitnene på Saint Vincent en uke i 1924. Hans besøk var en fin oppmuntring både for disse trofaste søstrene og for dem som kom på foredragene hans i Carnegie bibliotek i hovedstaden, Kingstown.

George Young gjorde også et opphold på Saint Vincent for å hjelpe søstrene da han som misjonær besøkte øyene for andre gang. På den tiden, i 1932, ble Skapelsens fotodrama vist i Carnegie bibliotek og ble svært godt mottatt. På tilskuernes forlangende ble det ordnet med en framvisning til, denne gangen i byens rettsbygning. Bror Young holdt en rekke offentlige foredrag og hjalp søstrene med å få i gang et ukentlig studium av Vakttårnet. For å fremme den sanne tilbedelse blant de ydmyke menneskene på øya satte han også i gang arbeidet fra hus til hus der.

 På leting etter Gud

I årene 1939 til 1945 skjedde det noe på Saint Vincent som tydelig viser at englene leder innsamlingen av velvillige mennesker. Høyt oppe i Riley-fjellene er det et sted hvor en kan se sørover og få god utsikt over øya Bequia omkring 16 kilometer borte, eller en kan se nordover og få et svimlende syn av Mesopotamia-dalen rett under seg. I disse fjellene bodde det en gruppe oppriktige mennesker som regelmessig kom sammen for å lære om Gud. De var villedet, men de lette stadig etter Gud. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 17: 26, 27.) Gruppens «biskop», Leonard Pope, lederen, Albert Forbes, og menigheten av «Shakers», som de kalte seg selv, hadde begynt å sette pris på Selskapet Vakttårnets publikasjoner og brukte dem på møtene sine.

En dag i 1942 stoppet Rupert G. Wyllie opp for å høre på Leonard Pope da han talte på et sted i Kingstown som ble kalt Paulus’ tomt. Pope talte nokså støyende, men ut fra det han sa, forstod Wyllie, som selv leste Selskapet Vakttårnets litteratur, at Pope måtte ha lest den samme litteraturen. Pope hadde dessuten en bok i hånden som han brukte til å gjøre feiende gester med, og den refererte han stadig til og hevdet at den beviste det han sa. Wyllie husker at han tenkte: «Han er riktignok en ’Shaker’, men nå sier han noe som er verdt å lytte til.» Senere snakket Pope med Wyllie og sa: «Det skal være et sted i Kingstown hvor man kan studere dette.» Wyllie kjente søster La Borde og søster Dunn og henviste Pope til dem. Pope traff søstrene og lærte mer om sannheten. Ikke lenge etter begynte han og menigheten hans, i alt åtte personer, å gå de åtte kilometerne til Kingstown for å være med på det ukentlige studiet av Vakttårnet.

Da Gilbert Talma, Selskapets avdelingstilsynsmann på Trinidad, besøkte Saint Vincent i 1944, ble alle åtte døpt  på Edinboro-stranden. Denne gruppen av Jehovas vitner i Riley ble imidlertid ikke organisert som en menighet før i 1947. Da utgjorde de den andre menigheten på Saint Vincent. Den første var i Kingstown. Det etterfølgende året ble flere av dem som hadde tilhørt gruppen av «Shakers», pionerer eller heltidsforkynnere og avla et virkningsfullt vitnesbyrd i de kuperte, landlige områdene.

Den som levde lengst av de åtte som opprinnelig tilhørte «biskop» Popes gruppe, Leonora Forbes, fortsatte å ta aktivt del i forkynnelsen av Rikets gode budskap helt til hun døde i mars 1988, og det til tross for at hun på grunn av leddbetennelse var vanfør i bena. Hun var en fantastisk kilde til oppmuntring for både unge og gamle.

Da menigheten fikk et lite jordstykke, som lå på toppen av en ås, hvor det kunne bygges en Rikets sal, jobbet disse flittige arbeiderne hardt med oppgaven. Det var en fantastisk utsikt fra tomten, men det var en utfordring å bygge der. Brødrene og søstrene bar byggematerialer på hodet opp til byggeplassen, nesten to og en halv kilometer både fra elven og fra nærmeste kjørevei. Til slutt ble salen ferdig. Det var den første salen som brødrene på øya eide selv. Eneste mulighet til å komme opp til denne fine salen er å benytte de mange trinnene som er blitt laget i åssiden, hvor grunnen består av leire. Når det regner, blir disse trinnene selvfølgelig fryktelig glatte, og en rekke reisende tilsynsmenn har fått en sklitur ned til bunnen av bakken — enten stående eller på annen måte.

Før vi nå ser på Saint Lucia, skal vi ta et kort tilbakeblikk på Barbados og se hvordan det gikk videre med arbeidet der.

Leide busser blir tatt i bruk

Kolportørene (de som nå kalles pionerer) utførte et  stort arbeid når det gjaldt å distribuere bibelsk litteratur. Cuthbert Blackman, som nå går i sitt 77. år, var en av de ti pionerene som var på Barbados i 1931. Det var 44 andre som også tok del i forkynnelsesarbeidet når tiden og omstendighetene tillot det.

I dag er innbyggerne på Barbados godt hjulpet av et nettverk av moderne veier. Selv om øya bare er 34 kilometer lang og det er blitt sagt at den «ikke er bredere enn et stort smil», har den 1280 kilometer med brolagt eller asfaltert vei. For 50 år siden var imidlertid transportmulighetene helt annerledes enn de er nå. Det var mange uoversiktlige svinger på veiene, som var levninger etter et veinett som hovedsakelig var blitt utformet for eselkjerrene i det 17. århundre. Bror Blackman sier derfor: «Vi var svært så glad for å ha bror Edwin Hacketts vogn som ble trukket av hans trofaste hest Harry.»

Etter hvert som andre transportmidler ble mer vanlige, begynte imidlertid brødrene å leie busser til bruk i forkynnelsesarbeidet. På den måten kunne alle de 11 sognene på øya bli systematisk besøkt ved gruppevitning. En stund brukte brødrene vitnesbyrdskort for å forklare hvorfor de kom. Senere spilte de plater med innspillinger av bror Rutherfords taler for beboerne på reisegrammofoner, og  når de stod overfor større grupper, brukte de grammofoner med forsterkerutstyr.

Vanligvis står folk på øya tidlig opp om morgenen. Alfred Joseph forteller om en morgen han og noen andre brødre bestemte seg for å få en tidlig start i forkynnelsesarbeidet i Holetown, et lite samfunn på vestkysten. De hengte høyttaleren høyt oppe i et tre, slik at lyden skulle nå langt denne stille morgenen og flere mennesker på den måten kunne få høre budskapet. Denne utfordrende fremgangsmåten fikk øyeblikkelig respons. Bror Joseph forteller selv: «En politibetjent dukket snart opp og sa at han var blitt sendt av pastoren, og at vi måtte stoppe vårt undervisningsprogram. Vi oppfordret ham til å høre på programmet noen minutter. Da han oppdaget at vi ikke laget noe oppstyr — bortsett fra at vi begynte tidlig — og at det ikke var noe galt med det budskapet vi forkynte, gikk han.»

Frimodig forkynnelse

Brødrenes nidkjærhet og frimodighet og det at de var fast bestemt på å avlegge et grundig vitnesbyrd, var karakteristisk for denne perioden. Disse første vitnene på øya sørget virkelig for at budskapet ble kjent. De var svært ivrige etter å avsløre hykleriet og forvirringen innen kristenheten, og de fikk mange til å stoppe opp og tenke alvorlig, noe de nok ellers ikke ville ha gjort.

La oss ta et eksempel. Da en «pastor» Ince i St. Lawrence nasareerkirke i Christ Church på Barbados fikk høre om bror Josephs reiser i Afrika, inviterte han bror Joseph til å tale til sin menighet om livet i Afrika. «Jeg tok straks imot tilbudet,» forteller bror Joseph, «og gikk med på å tale i én time. Jeg brukte en god del av tiden til å snakke om tjenesten i Sierra Leone og om hvordan folk levde der.  Men så følte jeg at jeg burde si noe om enkelte bibelske lærespørsmål. Jeg oppfordret ’pastor’ Ince og menigheten hans til å lese forskjellige skriftsteder sammen med meg, for eksempel Esekiel, kapittel 34, og Jesaja, kapittel 28. Da jeg ble enda mer frimodig, bad jeg Ince lese Jesaja 56: 10, 11. [«Israels vaktmenn er blinde, ingen av dem merker noe. Alle er lik målløse hunder . . .»] Det var nok å gå litt for langt, for han annonserte straks at det skulle synges en salme. Før menigheten kom i gang, fortsatte jeg imidlertid med temaet mitt.

Ved neste anledning kunngjorde han at det skulle tas opp kollekt. Tror du jeg sa ham imot også på dette punktet, her i hans egen kirke? Ja, det gjorde jeg! Selskapets praksis — fri adgang, ingen kollekt — var dypt rotfestet hos meg, og jeg måtte benytte anledningen til å si noe. Jeg sa så hele menigheten hørte det, at det ikke skulle samles inn en øre, og at jeg til og med skulle betale for strømmen som var blitt brukt under møtet. Dermed ble det ikke tatt opp kollekt.

Jeg spurte menigheten om de ville at jeg skulle tale til dem igjen en annen gang. Svaret var et enstemmig ja. ’Pastoren’ deres inviterte meg imidlertid aldri tilbake.

En tid senere monterte jeg grammofonen og høyttaleranlegget under åpen himmel et stykke bak den samme nasareerkirken og spilte dommer Rutherfords foredrag. Så da menigheten kom sammen til gudstjeneste, ble mange stående utenfor for å lytte til grammofonforedragene i stedet for å gå inn. Jeg visste ikke om det var av ren nysgjerrighet, eller fordi de virkelig var interessert, men dette visste jeg: ’Min menighet’, på utsiden, var større enn den som befant seg inne i kirken.»

I 1936 var det fire menigheter av Jehovas vitner på  Barbados — én i Bridgetown og én i hvert av de tre sognene Christ Church, Saint George og Saint Philip.

En blind hjelper andre til å se

Det var mange over hele øya som tok imot sannheten. Dette viste de ved at de stod fram for hele kretsen, som menighetene ble kalt den gangen, og erklærte at de ikke lenger hadde noen tilknytning til kristenheten, samtidig med at de gjorde kjent sin innvielse. Senere symboliserte de dette ved å la seg neddykke i vann. En av dem som gjorde dette i slutten av 1930-årene, var Cecil Alleyne, som var blind.

Cecil gav sin offentlige bekjennelse i et annet forum. Han hadde vært hjelpepastor i nasareerkirken i Blades Hill i Saint Philip og kunne derfor mange skriftsteder. Men han hadde aldri forstått ’mønstret av sunne ord’. (2. Tim. 1: 13, NW) Da bror Blackman forkynte for ham, tok det imidlertid ikke lang tid før han så at det var sannheten, trass i at han var blind. Han ble oppbrakt når han tenkte på alle de årene med åndelig lys han hadde gått glipp av fordi han hadde tilhørt nasareerkirken. Kort tid etter reiste han seg opp i kirken og sa at han ikke lenger ville komme sammen med dem, og at han var blitt et av Jehovas vitner. Mange av dem som var til stede, begynte å gråte og bønnfalt ham om ikke å forlate dem, for de var svært glad i ham. Men i årenes løp tok mange av disse opp den sanne tilbedelse fordi bror Alleyne forkynte for dem.

Han var svært godt kjent i distriktene, for han ble ikke født blind. Når han ble ledsaget rundt på feltet, visste han nøyaktig hvor han var, og hvem som bodde i hvert eneste hus han passerte. Hans bemerkelsesverdige nidkjærhet og hans humoristiske sans gjorde at han ble godt likt av andre. Han hadde et vinnende vesen og en smittende  latter, noe som gjorde at beboerne forstod de bibelske argumentene han la fram, og at det ble en forfriskende pause, slik at argumentene kunne synke ned i deres sinn. Han var i høy grad ansvarlig for at det senere ble opprettet en fin menighet i Blades Hill. En av dem som han forkynte for, og som han var til stor hjelp for, var Oswald Batson, som ble pioner, og som senere tjente som kretstilsynsmann og som områdetilsynsmann på de seks øyene som avdelingskontoret fører tilsyn med, inntil han døde i 1957. Bror Alleyne er også død.

Teokratisk organisering under den annen verdenskrig

Året 1938 hadde historisk betydning for Jehovas folk i hele verden. Det året ble det klart at det var behov for en fullt ut teokratisk organisasjon. I det østlige Karibia, og også alle andre steder i verden, ble organisasjonsstrukturen skjerpet. Dette var svært gunstig, ettersom det bidrog til den enhet som ville hjelpe de sanne kristne til å bevare sin nøytralitet under de uroligheter verden snart skulle oppleve.

Disse øyene var ikke direkte innblandet i krigshandlingene, men som britiske kolonier sendte de mannskap til de uniformerte styrker. Våre brødre holdt seg imidlertid unna krigen og brukte isteden sine krefter til å peke på Jehovas rike som det eneste håp for menneskeheten. Selskapets publikasjoner var ikke offisielt forbudt, men myndighetspersoner brukte sine høye stillinger til å begrense innførselen av litteratur, grammofonplater, dokumenter og andre ting som ville være til hjelp i Rikets arbeid.

Dermed ble det svært knapt med litteratur. Hver eneste publikasjon som brødrene fikk tak i, ble derfor benyttet med den største forsiktighet. Søster Lucy Gooding og noen få andre på Barbados ble nidkjære avskrivere. De  kopierte studieartiklene i hvert eneste nummer av Vakttårnet de mottok, og leverte dem så videre til brødrene. Søster La Borde på Saint Vincent gav uttrykk for sin inderlige takknemlighet, og det gjenspeilte holdningen til alle dem som kom sammen på den tiden: «Vi takker Jehova og vår kjære søster Gooding, som også hadde det himmelske kall, for at vi kunne ha de siste opplysningene.»

Da krigen var over, ble det sendt en anmodning til myndighetene om å få tillatelse til å importere Selskapets litteratur igjen. Like etter kom det forsyninger, og det har ikke vært noen problemer siden.

Gilead-misjonærer ankommer

Mange land, Barbados innbefattet, skulle nå oppleve en uventet velsignelse. Fra og med 1945 ankom det misjonærer  fra Vakttårnets bibelskole Gilead. Hvilken oppmuntring var ikke dette for arbeidet!

James og Bennett Berry, to kjødelige brødre, og Franklyn Lamar Pate begynte som misjonærer i november 1945. De tjente også som kretstilsynsmenn, som den gang het «tjenere for brødrene», på de andre øyene som avdelingskontoret nå fører tilsyn med. Ved at de delte den fine opplæringen de hadde fått på Gilead, med brødrene, ble kvaliteten på undervisningen merkbart bedre, både i menighetene og i felttjenesten.

Brødrene på Barbados forstod for første gang verdien av å gjennomgå alle avsnittene av det de skulle studere, innenfor den tilmålte tiden. Dette var spesielt verdifullt for Bridgetown menighet, hvor det hadde oppstått en diskusjonslysten ånd hos enkelte. Denne fornyede ånden førte til ytterligere åndelig vekst. Mange nye og yngre begynte å komme sammen med menigheten.

Det var nå seks menigheter på Barbados med 72 aktive forkynnere. Det året var det 199 til stede ved minnehøytiden. På Grenada var det 15 forkynnere og 22 til stede ved minnehøytiden.

Besøk av presidenten

I 1946, i kjølvannet av krigen, besøkte Selskapets president, Nathan H. Knorr, og daværende visepresident, Frederick Franz, Vestindia for første gang. Ved denne anledningen ble det imidlertid bare avlagt besøk på Trinidad, som førte tilsyn med Rikets arbeid på alle øyene øst i Karibia.

Hvor spent og fylt med verdsettelse var de ikke da de mottok et brev fra avdelingskontoret i Port of Spain på Trinidad! Brevet var rettet til alle menigheter, og det  inneholdt blant annet denne opplysningen: «Det vil bli arrangert et stevne, og bror Knorr vil holde det offentlige foredraget. Bror Knorr og bror Franz vil dessverre ikke få anledning til å besøke andre øyer under dette besøket, så vennligst informer brødrene. . . . Kretstjenere [nå presiderende tilsynsmenn] og pionerer gjør vel i å reise, hvis de har råd til det. Dette vil være en fin anledning for brødre i Vestindia til å treffe Selskapets president og visepresident og til å få mange nyttige opplysninger om hvordan man kan øke tjenesten for Riket.»

De som ikke kunne ta turen til Trinidad, skulle imidlertid også få høste gagn av stevneprogrammet. Det ble mulig ved at det ble holdt et stort stevne på Barbados i oktober det samme året. Nå hadde Joshua Steelman, en annen Gilead-misjonær, ankommet, og han hadde også en andel i stevneprogrammet. Ved dette stevnet tok brødrene med glede imot nyheten om at menighetene regelmessig ville få besøk av «tjenere for brødrene». På det meste var det 902 til stede. Dette var begynnelsen på en tid med store, velorganiserte stevner på Barbados.

Blant dem som ble styrket ved dette stevnet, var de kjødelige brødrene St. Clair og Frank Gall. Den sanne pionerånd som misjonærene la for dagen, gjorde så sterkt inntrykk på dem at de også begynte i pionertjenesten. I 1950 ble Frank Gall og Fitz Gregg de første barbadere som ble invitert til å gjennomgå Gilead-skolen. De gikk i den 16. klassen, og da de var blitt uteksaminert, ble de sendt til Britisk Honduras (nå Belize).

De lokale brødrene anstrengte seg virkelig, av og til over det normale, og Jehova velsignet dem rikelig. Dudley Mayers, som nå er 81 år, tenker tilbake på disse årene og sier: «Vi var bare en gruppe på ti i Hall’s Village i Saint  James, og fire av dem tilhørte min familie. Ettersom en av brødrene var ganske gammel og det var mange søstre, hadde jeg alle tjeneroppgavene i kretsen, som menigheten ble kalt den gangen. Senere flyttet vi vårt møtested til Cave Hill i Saint Michael, cirka fem kilometer fra det gamle stedet, og fra da av gikk det virkelig framover. Vi er nå cirka 135 forkynnere, og det kommer mer enn 200 på søndagsmøtene våre.» Bror Mayers selv tjener fortsatt regelmessig som hjelpepioner, trass i at han har hatt tre hjerteanfall.

De gav ikke opp

Det gikk en tid før misjonærene hadde vent seg til de lokale forhold og bygd opp tilstrekkelig med motstandskraft mot lokale sykdommer. Mange var utholdende og ble værende i det distriktet de var blitt tildelt.

Et godt eksempel på en som ikke gav opp, og som brødrene har satt stor pris på, er Sven Johansson. Han og Richard Ryde ble sendt som misjonærer til Grenada i mars 1949. Bror Johansson, som kommer fra Sverige, husker den gangen han fikk malariafeber. Han visste ikke hvilken  sykdom det var, så han forsøkte å behandle seg selv for forkjølelse så godt han kunne som ungkar. Til slutt innså han imidlertid at sykdommen var mye alvorligere enn han først hadde trodd. Han skriver: «Da legen tok meg under behandling, var det allerede for sent. Alle trodde jeg kom til å dø. Misjonærpartneren min, Richard Ryde, skrev til og med til bror Knorr angående begravelsen. Bror Knorr svarte straks at han skulle sørge for at jeg fikk den beste medisinske behandling som var tilgjengelig.

Jeg kom meg til slutt. Så fikk partneren min den samme sykdommen. Vi fikk flere tilbakefall. Noen ganger var vi sengeliggende begge to. For å avgjøre hvem av oss som skulle stå opp og ta seg av den andre og det nødvendige husarbeid, sammenlignet vi feberen. Den som hadde høyest feber, fikk holde sengen. Vi kjempet med denne plagsomme, tilbakevendende feberen i mange år. Det tok åtte år før jeg ble frisk.»

Respektert for sitt ærlige arbeid

Bror Johansson tjente ikke bare på Grenada, hvor han giftet seg med en av søstrene fra øya, men også på Saint Vincent. I 1951 drog han og hans kone dit og tjente som alminnelige pionerer der i en årrekke. Men de hadde knapt nok slått seg ned der før bror Johansson fikk beskjed fra politimesteren om at han måtte forlate øya innen fem dager. Under et forhør hos politimesteren like etterpå fikk han vite at han var erklært uønsket med den begrunnelse at han var en fremmed spion. Bror Johansson forklarte at han var et av Jehovas vitner og ikke deltok i politikk. Men politimesteren stod på sitt.

Bror Johansson skrev: «Den eneste jeg kunne appellere til, var guvernøren på øya. Jeg fikk en avtale med ham og kunne snakke med ham i omkring 30 minutter. Han  bekreftet det som politiet hadde sagt til meg tidligere, nemlig at jeg nå var en uønsket gjest. Han sa så at jeg var imot katolikkene, og at det gjorde ham oppbrakt ettersom han selv var katolikk. Jeg forsikret ham om at jeg ikke var imot katolikkene. Jeg sa at barberen min var katolikk, og at jeg besøkte katolikker i deres hjem og snakket med dem om Bibelen. Til slutt sa han: ’Herr Johansson, jeg har hørt at du er svært flink til å reparere radioer. Jeg har to radioer som må repareres. Jeg sender dem over til deg i morgen til reparasjon. Du får bli på øya.’ Så tok han av telefonrøret og ringte til politimesteren og gav ham beskjed om at jeg skulle få tillatelse til å bli på øya.»

Mer enn én gang ble det avlagt et fint vitnesbyrd på grunn av at bror Johansson utførte sitt verdslige arbeid på en eksemplarisk måte. En forretningsmann ville ha en pålitelig og ærlig person til å reparere defekte radioer. Han tok to like radioer som var i god stand, og kuttet en ledning i strømkretsen i hver av dem. Så sendte han radioene til to reparatører som han anså for å være blant de beste i sitt fag. Da bror Johansson sendte tilbake den radioen han hadde fått til reparasjon, la han ved en regning på seks kroner som han oppgav var for lodding av en ødelagt ledning. Den andre reparatøren sendte en  regning for utskifting av rør og andre deler. Bror Johansson fikk jobben som radioreparatør for det firmaet.

I løpet av de 39 årene bror Johansson har vært på disse øyene, har han tjent som kretstilsynsmann, områdetilsynsmann og spesialpioner. Nå bor han på Barbados og tjener som alminnelig pioner og er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, som fører tilsyn med Rikets arbeid på disse øyene. Han hadde nylig et alvorlig hjerteanfall, men er nå på bena igjen. Hjertet er blitt litt svakere, noe som gjør at han må ta det litt mer med ro. Det eksempel han har vært i årenes løp, har fått mange til å tenke på det Paulus sier i 2. Korinter 6: 4—6: «I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, . . . med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik.»

Rikets arbeid kommer i gang på Saint Lucia

Saint Lucia, som ligger 192 kilometer nordvest for Barbados, er en frodig og vakker tropisk øy med 120 000 innbyggere. Den er kjent for sine to sukkertoppformede fjelltopper, Gros Piton og Petit Piton, som rager opp av sjøen, og for sin produksjon av bananer og kopra.

I 1947 begynte Saint Lucia også å frembringe Rikets frukt. Den første av de innfødte som ble et av Jehovas vitner, var Leanna Mathurin. Da hun tok imot sannheten, bodde hun i Demerara i Guyana. Hun skrev til bror Knorr og spurte om det var noe hun kunne gjøre for å hjelpe til med utbredelsen av det gode budskap på Saint Lucia. Etter at hun hadde fått et oppmuntrende svar fra bror Knorr, flyttet hun til Micoud, en landsby som ligger omkring 48 kilometer fra hovedstaden, Castries.

To år senere ankom misjonærene Lloyd Stull og William  Cammers, som hadde fått opplæring ved Gilead. Disse to og Leanna Mathurin utgjorde det totale antall Jehovas vitner på øya.

Denne nidkjære søsteren er fortrolig med de innfødtes dialekt, en blanding av fransk og engelsk, og nådde mange mennesker der på øya med Bibelens trøstende budskap. Hun fikk bygd en liten Rikets sal for sine egne midler. Det ble også bygd to rom i tilknytning til salen, ett på hver side av den. Det ene brukte hun selv, og det andre stod til rådighet for reisende tilsynsmenn. Søster Mathurin er nå 82 år gammel, men tjener fortsatt nidkjært som alminnelig pioner.

Ettersom befolkningen på Saint Lucia hovedsakelig består av katolikker, hadde misjonærene visse problemer med å få seg et passende sted å bo. Men bror Stull sier: «Vi mente at alt det vi trengte, ville bli skaffet til veie i forkynnelsen fra hus til hus.» Og ganske riktig — de fikk dekket sine behov gang på gang.

I årenes løp er det blitt sendt flere misjonærer til Saint Lucia. Blant dem er Fred Dearman fra De forente stater og William og Edith Honsinger fra Canada, som fortsatt tjener trofast i sine distrikter. Jehova har virkelig velsignet deres kjærlige arbeid, for nå er det fem menigheter med til sammen 380 nidkjære forkynnere på øya foruten fire fine Rikets saler.

Sjøsyk under reise til stevne

I de første årene måtte brødrene benytte slupper, seilskuter, skonnerter eller hvilke som helst fartøyer som kunne gå i dette farvannet, for å komme seg på stevner på de forskjellige øyene. Det fantes ikke noen pålitelig flyforbindelse som knyttet øyene sammen. Sjøreisen utgjorde  ikke noe problem for dem som var sjøvant. Men for slike som bror Stull ble den ofte en ubehagelig opplevelse.

Det var en som beskrev en av disse turene slik: «Bror Stull var ikke sjøsterk og ble svært dårlig på båten. Og det gjorde det ikke bedre at det som skulle ha vært en endagstur, tok tre dager på grunn av den urolige sjøen.

Vi måtte sove på dekk, for det var last både i lasterommet og i kahytten. Vi kunne søke ly under en presenning, men til slutt ville regnet og sjøsprøyten trenge igjennom. Bror Stull var så dårlig at han ikke hadde krefter til å søke ly, så han ble utsatt for vær og vind det meste av tiden. Om dagen da solen skinte, pleide vi å rulle ham over på den ene siden, slik at han kunne tørke, og etterpå på den andre siden til han var helt tørr — til det trakk opp til uvær igjen og det hele kanskje gjentok seg.»

Den «rystende» opplevelsen varte helt til vennene kunne se den øya hvor stevnet skulle holdes. Men selv da var de ikke i sikkerhet. Tidevannet snudde, og båten drev ut på havet og ut av syne igjen. Da de endelig la til kai, fikk de til sin skuffelse vite at immigrasjons- og tollbetjentene allerede hadde gått for dagen! Brødrene måtte så tilbringe enda en natt om bord i skonnerten.

Richard Ryde, som var misjonær på Grenada, fikk også oppleve hvor vanskelig det her kan være å reise fra én øy til en annen. Han skulle være ordstyrer ved et stevne på Barbados og drog fra Grenada til Saint Vincent i håp om å komme videre derfra til Barbados. Han visste at farvannet mellom øyene kunne være lunefullt, og han drog av gårde i god tid, slik at han skulle kunne hjelpe til med forberedelsene til stevnet. Men på grunn av det vanskelige farvannet kom bror Ryde til Barbados så vidt tidsnok til å  få høre det offentlige foredraget! Da båten som han drog med, nærmet seg Barbados, kunne passasjerene om bord se land flere ganger. De kunne til og med skimte folk som gikk langs stranden. Men ugunstige tidevannsstrømmer og vindforhold hindret dem i å nå land. De overtroiske sjømennene betraktet dette som et dårlig varsel og satte opp kors, men til ingen nytte. Det er forståelig at bror Ryde var nokså forarget da han sa: «Dere trenger ikke kors, gutter; dere trenger en hjelpemotor.»

Besøk fra hovedkontoret

Det var stor glede blant brødrene i 1949 da de fikk vite at bror Knorr skulle besøke Barbados under sin andre reise i Karibia. Milton Henschel, som også arbeidet ved hovedkontoret, skulle være med ham denne gangen. Det ble arrangert et felles områdestevne på Steel Shed for alle øyene i forbindelse med dette besøket.

Det var 3000 til stede under det offentlige foredraget, som het «Det er senere enn du tror». Det skulle gå 25 år før det tallet ble oversteget. Under dette stevnet snakket bror Knorr også med pionerene om noe som ville føre til åndelige velsignelser for disse øyene — nemlig muligheten til å få opplæring ved Gilead-skolen.

«Religionen uten helvete»

Stor kjærlighet til Bibelen har preget barbadernes kultur. Dette og det at det er mange som kan lese og skrive, og som har et sterkt ønske om å lære, er noe som gjør arbeidet fra hus til hus til en gledelig utfordring. En blir sjelden avvist. En opplever isteden at en kan få i gang livlige drøftelser om religiøse spørsmål, som krever at en har god bibelkunnskap og evne til å bruke Bibelen med dyktighet.

 Jehovas vitner ble en tid, spesielt i 1960- og 1970-årene, gjerne omtalt som «religionen uten helvete». En av brødrene husker at folk kalte Gertrude Linton for «Gertie uten helvete». Det ble uten tvil gjort for at folk som viste interesse for budskapet, skulle ta anstøt. Derfor ble det nødvendig med en programpost på et kretsstevne som viste forkynnerne hvordan de kunne imøtegå denne innvendingen ved å bruke den engelske autoriserte bibeloversettelsen King James Version. I denne oversettelsen brukes ordet «helvete» i slike skriftsteder som Salme 55: 15; 86: 13; Jesaja 14: 9 og Jona 2: 2, mens det i randbemerkningen til dette ordet står «eller graven». Ettersom de fleste hadde denne bibeloversettelsen med randbemerkninger, kunne brødrene resonnere med  folk ut fra deres egen bibel og hjelpe dem til å forstå at helvete i denne bibeloversettelsen ikke står for et pinested, men for graven. Denne fremgangsmåten falt tydeligvis svært heldig ut, for nå er det nesten aldri noen som kommer med denne innvendingen mer.

Budskapet blir forkynt på Grenadinene

Det ble nå avlagt et fint vitnesbyrd på de store øyene i dette området. Men det var også behov for å rette oppmerksomheten mot de mindre øyene som ligger strødd mellom Grenada og Saint Vincent. Disse øyene blir kalt Grenadinene.

En som reiser med fly her i dag, får raskt et godt overblikk over området. Men for mange år siden var det ikke så lett. For at en skulle kunne komme seg ut til disse øyene den gang, kjøpte Selskapet Vakttårnet en 20 meter lang skonnert som fikk navnet «Sibia». Den 18. mars 1950 kastet en internasjonal gruppe av misjonærer anker utenfor øya Carriacou, den største av Grenadinene. Mannskapet bestod av blant andre Arthur Worsley, Stanley Carter, Ronald Parkin og Gust Maki, som fungerte som kaptein — og alle var nidkjære forkynnere av det gode budskap. Innen kort tid var det for første gang blitt avlagt et organisert vitnesbyrd for 7000 mennesker på denne øya, som er på 34 kvadratkilometer.

Brødrene fant ut at trass i at folk der hadde vært relativt isolert, var de varmhjertete mennesker. De hadde ikke mye materielt sett, men det betydde ikke noe for misjonærene, for de var kommet dit for å gi og for å dele med andre. Så for å hjelpe disse ydmyke menneskene byttet misjonærene ofte bibler og annen litteratur mot peanøtter, korn og grønnsaker fra stedet. Den 29. august 1950 ble det første vitnet fra øya, en søster, døpt. Den  22. september 1952 ble det opprettet en menighet. I dag er det over 43 forkynnere i den menigheten, for ikke å nevne alle de forkynnerne som har flyttet fra øya, og som nå er i Europa, i Nord-Amerika og på andre karibiske øyer.

En annen øy i Grenadinene som har bevart sin uberørte, naturlige skjønnhet, er Bequia. Den 5. april 1950 seilte «Sibia» inn til dens maleriske havn, Port Elizabeth. «Sibia» besøkte denne øya med cirka 6000 innbyggere ti ganger i de årene som fulgte. I dag er det en sterk menighet på omkring 20 forkynnere som tar seg av interessen der.

I 1953 gav Selskapet Vakttårnets president sitt samtykke til at det ble kjøpt en større, motordrevet båt som ble kalt «Le Cheval Noir» (Den svarte hesten), og som skulle erstatte «Sibia». Navnet ble forandret til «Light» (Lys), som passet bedre, og som virkelig henspilte på formålet med denne båten. Åtte personer kunne bo om bord. Den kunne også ta inntil 50 personer på kortere turer mellom øyene, noe som ofte ble gjort da forkynnerne skulle på stevner.

Hjelp etter orkanen Janet

I september 1955 fór orkanen Janet over øyene Barbados, Bequia, Carriacou, Grenada og Saint Vincent. Som en sint okse raste vinden med en slik hastighet at ingen i dette området kunne huske at de hadde opplevd maken tidligere, og rev opp trær og hus. Før orkanen beveget seg lenger nordover, hadde den i en hel uke forårsaket store ødeleggelser. Den må ha representert millioner av hestekrefter, og 90 prosent av alle husene på Carriacou raste sammen.

Brødrene viste dem som var blitt rammet av orkanen, stor kjærlighet. «Mens orkanen herjet, befant vi oss på  båten ’Light’ i området rundt Puerto Rico,» sier Gust Maki. «Brødrene og søstrene i Puerto Rico gav oss massevis av mat og klær som vi skulle ta med oss til brødrene på Carriacou.» Han husker hvordan folk reagerte på det, og forteller videre: «Siden alle kirkene på Carriacou var ødelagt, ble det ikke holdt noen gudstjeneste på flere måneder. Den katolske presten gikk hjem til kirkens medlemmer for å gi dem nattverden før han forlot øya. Den anglikanske presten oppsøkte et av sine sognebarn for å tigge om penger til reparasjon av kirken. Denne kvinnen bodde da på et provisorisk kjøkken. Noen hørte henne si: ’Min biskop kommer for å tigge om penger, mens Jehovas vitner kommer for å hjelpe sine.’»

Utvandring virker inn på veksten

Fra 1950 til 1970 ble det mønster som organisasjonens vekst og utvikling hadde fulgt, endret i hele det området som avdelingskontoret førte tilsyn med. Folk fra hele den østlige delen av Karibia følte at de måtte flytte til mer utviklede land, hvor de håpet å kunne leve et «bedre liv»  og få bedre økonomi. Det gjaldt spesielt barbadere. I løpet av en 30-årsperiode opplevde Barbados at innbyggertallet sank med 74 000.

Våre brødres økonomiske situasjon var ikke annerledes enn andres. Mange følte at de befant seg i en vanskelig dragkamp mellom to tvingende behov — behovet for å sørge for at familien fikk mat, klær og et sted å bo, og det mer nødvendige behovet for å beholde åndelige ting på førsteplassen og holde familien forent i den sanne tilbedelse. Denne situasjonen fikk mange familieoverhoder på øyene til å foreta en grundig selvransakelse.

Mange menigheter ble betraktelig svakere fordi noen brødre som hadde vært de ivrigste forkynnerne, flyttet. I noen tilfelle førte det at den ene av ektefellene var lenge borte, til utroskap, og for å bøte på den skade ekteskapsbruddet hadde voldt, måtte de eldste gi både tukt og veiledning. Det at familien ikke var sammen, medvirket i noen tilfelle til at barn ble kriminelle. Etter som årene gikk, var de emigrantene som vendte tilbake, som regel  blitt bedre stilt økonomisk sett, men i betraktning av det åndelige tapet og at det hadde gått ut over familiemedlemmenes forhold til hverandre, var det noen som spurte seg selv: ’Hvilken nytte var det til, når alt kommer til alt?’

Bedre valg, større velsignelser

Det var imidlertid de som motstod den økonomiske fristelsen, holdt familien sammen og utholdt de vanskelige tidene. De ble bare mer oppfinnsomme for å finne en utvei og ble rikt velsignet for det. La oss fortelle litt om to av dem som foregikk med et godt eksempel — Milton Alleyne og Fitz Hinds.

Selv om Milton Alleyne var en dyktig og erfaren entreprenør og kunne ha hatt lyst til å emigrere, lot han det være. Han ble boende på stedet, slik at han kunne hjelpe familien på flere måter enn bare økonomisk, og slik at han kunne hjelpe de lokale brødrene. Han holdt familien sammensveist og erfarer nå den glede at alle de fire barna hans er innviet og døpt og aktive i sannheten. To av dem er nå alminnelige pionerer, og én er spesialpioner. Bror Alleyne er presiderende tilsynsmann i Hillaby menighet på Barbados.

Fitz Hinds var også tålmodig og utholdende. Han har stått i spissen for den teokratiske virksomhet; han har tatt ledelsen i menigheten i over 36 år. For tiden er han Vakttårn-studieleder i Sugar Hill på Barbados, og han har også hatt den glede å hjelpe alle barna sine til å vokse opp i sannheten. Alle de tre sønnene hans er menighetstjenere, og en av døtrene er alminnelig pioner. Resten av familien er regelmessig hjelpepionerer flere ganger i året.

Det er en glede å kunne si at utviklingen fra 1950- til 1970-årene har snudd seg. Nå er det færre av de mer  kvalifiserte og nidkjære brødrene som tenker på å emigrere utelukkende av økonomiske årsaker.

Noen av dem som har tatt imot det privilegium å være opptatt i heltidstjenesten, har vært så heldige å få opplæring ved Gilead-skolen. En blir varm om hjertet når en tenker på at avdelingskontoret på Barbados har sendt ti heltidstjenere til Gilead i årenes løp. To av dem som ble sendt tilbake hit, skulle koordinere det hurtig voksende arbeidet på øyene. Det var A. V. Walker og O. L. Trotman, som nå utgjør utvalget ved avdelingskontoret sammen med Sven Johansson.

Det er tydelig at det arbeidet som består i å gjøre disipler, har hatt fin fremgang. Brødrene har lært seg å organisere og har påtatt seg mer ansvar i forbindelse med Herrens arbeid nå i de siste dager for denne onde tingenes ordning.

Båten «Light» blir solgt, men arbeidet følges opp

Misjonærene på båten «Light» utførte et verdifullt arbeid på øyene. Men det var én ulempe. På disse små øyene var folk veldig opptatt av hvem som skulle døpe barna, og hvem som skulle stå for de siste ritualene eller begrave dem når de døde. Noen interesserte som misjonærene studerte med, og som gikk så langt at de forlot sitt kirkesamfunn, følte at de ble latt i stikken da misjonærene måtte lette anker og seile til en annen øy. ’Hvem skal nå begrave våre døde?’ spurte de seg selv. Så de vendte tilbake til kirken.

I 1957 hadde så Selskapets flytende misjonærhjem, «Light», tjent sin hensikt, og båten ble solgt. De misjonærene som holdt til på båten, fikk i oppdrag å tjene andre steder. Nå skulle heltidstjenere som bodde på land, følge opp den interesse som ble vist.

 Stanley og Ann Carter fikk i oppdrag å tjene i Saint George’s på Grenada. Lojalt og trofast arbeidet de hardt for å styrke brødrene. Den begeistring som de ivrige vitnene i byen vakte, førte snart til at det ble behov for et større møtested. Det ble bygd en fin Rikets sal på et sted med utsikt over den vakre havnen i Saint George’s. Den ble innviet av Robert Wallen fra hovedkontoret da han kom på besøk som sonetilsynsmann i mars 1964.

De som er misfornøyd, blir siktet ut

I 1961 sørget Selskapet for flere pionerer, misjonærer og eldste i menigheten, noe som i høy grad styrket arbeidet organisasjonsmessig. Kvalifiserte brødre ble klar over hvor viktig det var at de bestrebet seg på å fortsette å ta hånd om sine tildelte oppgaver istedenfor å emigrere for å få bedre økonomi. Forhold som gjaldt forkynnere som levde et umoralsk liv, måtte også vies oppmerksomhet. Det hendte at slike saker ikke ble tatt hånd om umiddelbart. På det månedlange kurset som ble holdt i Bridgetown på Barbados og i Kingstown på Saint Vincent, lærte brødrene å foreta de nødvendige bibelske justeringer i sitt syn på forskjellige ting.

Noen klaget når det ble foretatt justeringer, men andre la ydmykhet for dagen og var takknemlig for å kunne tjene Jehova i en hvilken som helst stilling. Reuben Boyce innrømmer for eksempel at det kom «som en stor overraskelse» på ham da han som presiderende tilsynsmann i Bridgetown menighet ble byttet ut med en annen. Men han godtok det som noe som skjedde under Jehovas ledelse eller med Jehovas tillatelse. En som ikke lenger vandrer på sannhetens vei, gikk på den annen side bort til bror Boyce og spurte med påtatt sympati: «Hva er det som har skjedd? Har de virkelig tatt fra deg stillingen din?»

 Bror Boyce svarte: «Hva mener du?»

Han som prøvde å vekke misnøye, sa da: «Det var dårlig gjort! Hva har du tenkt å gjøre med det?»

Bror Boyces svar vitnet om den lojale holdning som de aller fleste brødrene hadde. Han sa: «Hør her. Det her er ikke noe å snakke om. Når Selskapet utnevner en til en stilling i menigheten, forteller de deg ikke at de skal utnevne deg, så når de tar fra deg stillingen, lager du ikke bråk for det — du fortsetter som før. Så jeg ser ingen grunn til å hisse meg opp.» Det gjorde slutt på samtalen.

I årenes løp har bror Boyce fortsatt å være lojal mot Jehova og hans organisasjon og å dra nytte av den nødvendige tukt. Nå er han helt blind og er kommet langt opp i årene, men han er fremdeles eldste. I sine senere år har han også hatt den store glede å se at hans kone, som tidligere ikke var troende, er blitt et innviet og døpt vitne for Jehova.

Nytt avdelingskontor

En av opplysningene blant Teokratiske nyheter i Rikets tjeneste for februar 1966 (den trinidadiske utgaven) var en  kort, men viktig opplysning: «Et nytt avdelingskontor begynte sin virksomhet på Barbados den 1. januar 1966 for å føre tilsyn med arbeidet på Barbados, Bequia, Carriacou, Grenada, Saint Lucia og Saint Vincent.» På den tiden var det til sammen 1084 Jehovas vitner på disse seks øyene. De skulle forkynne for en samlet befolkning på over en halv million. Det var selvfølgelig allerede blitt forkynt en god del.

To misjonærer ble sendt til Barbados for å sette i gang virksomheten ved det misjonærhjemmet hvor avdelingskontoret skulle være. Det var Benjamin og Beryl Mason. Bror Mason hadde gått både i den andre og i den 39. Gilead-klassen. Iver i tjenesten var hans kjennemerke. Han var litt lutrygget, og med sin karakteristiske humoristiske sans pleide han å si at det kom av at han «trengte på i Herrens tjeneste».

Det nye avdelingskontoret gikk straks i gang med å vie brødrene mer personlig interesse og ta mer hensyn til deres behov. Det at avdelingskontoret var på øya, betydde også at det var lettere for menighetene å få forsyninger med litteratur, siden de ikke behøvde å bestille fra Trinidad og være avhengige av den upålitelige transporttjenesten mellom øyene. Det tok ikke lang tid før alle brødrene ved avdelingskontoret ble vant til å være en del av den nye «familien» der.

Tiden var nå inne til at Selskapet skulle slå varige røtter på Barbados. Det ble kjøpt en ypperlig tomt i Bridgetown hvor det nye avdelingskontoret, et misjonærhjem og en Rikets sal skulle ligge. Det var den eiendommen som hadde vært sentrum for så mye teokratisk virksomhet i over 50 år — Lucy Goodings hjem.

Avdelingskontoret på Barbados har en ideell beliggenhet  i Bridgetown, ett kvartal fra det nye hovedpostkontoret og cirka ti minutters gange fra havnen. Forbipasserende bemerker ofte hvor pene bygningene er. Disse menneskene har også vært vitne til den felles innsats Jehovas vitner gjorde under byggearbeidet. Alle menighetene var med på byggingen, og det var i seg selv et stort vitnesbyrd.

Koordineringen av byggearbeidet ved avdelingskontoret og det fellesskap det avlet, fikk brødrene til å tenke mer alvorlig på behovet for å bygge Rikets saler. Plutselig var de blitt klar over at det var lett å få tak i folk som kunne bygge, for det kunne jo brødrene på øya. Så innen 18 måneder etter at bygningene ved avdelingskontoret var blitt innviet, var det blitt bygd åtte nye Rikets saler i det området som avdelingskontoret fører tilsyn med. Den første som ble innviet, var salen i Cave Hill på Barbados, og senere fulgte salen i Castries på Saint Lucia og den i Grenville på Grenada, for bare å nevne noen. I hele området er det nå 28 Rikets saler, så alle de 33 menighetene kan ha møtene sine i bygninger som brødrene eier.

Politiske forandringer

Fra 1958 av skjedde det store politiske forandringer i hele Vestindia. Ti vestindiske øyer fra Jamaica i nordvest til Trinidad i sør sluttet seg sammen i en politisk føderasjon. Men den viste seg å bli en fiasko, så den ble oppløst i mai 1962. Istedenfor at alle disse øyene tok skritt for å oppnå politisk uavhengighet som én nasjon, gikk de inn for å oppnå det hver for seg. Barbados ble en selvstendig stat den 30. november 1966. Senere oppnådde også Grenada, Saint Lucia og Saint Vincent uavhengighet.

Men denne politiske utviklingen hadde ikke noe å si  for forholdet mellom brødrene på de forskjellige øyene. Både før og etter at øyene ble politisk selvstendige, har brødrene alltid gått inn for å følge Bibelens prinsipp om nøytralitet. De vet godt at Kristus sa om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 16) De har også latt seg lede av apostelen Paulus’ ord: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» (Rom. 12: 18) Ettersom brødrene ikke har blandet seg opp i politiske saker, men har vært helt nøytrale, blir de vist stor respekt, om enn ikke spesielt godt likt, av myndighetene. Det hender at politikere irriterer seg over at brødrene ikke gjør det som blir betraktet som borgerplikter, særlig under lokale valg. Men brødrene har egentlig aldri hatt alvorlige problemer i denne forbindelse.

Det har forekommet noen få ganger at noen av Jehovas vitners barn er blitt truet med å bli utvist fra skolen fordi de ikke har sverget politisk lydighet og troskap. I disse tilfellene, og det gjelder særlig Barbados, har det vært nyttig å henlede rektorenes oppmerksomhet på noen av trekkene ved øyas grunnlov. Når skolemyndighetene er blitt minnet om de rettighetene som blir garantert der, har  saken som regel gått i orden. Brosjyren Skolen og Jehovas vitner har vært et ypperlig hjelpemiddel når vi har forklart rektorer og lærere hvilket standpunkt vi inntar.

Gilead-misjonærer gode eksempler

Alle øyene har dratt nytte av å ha reisende tilsynsmenn og misjonærer som har fått opplæring på Gilead-skolen. Alle disse har i høy grad gjort sitt til at det gode budskap er blitt utbredt, og til at menighetene er blitt styrket.

I 1960 kom John og Lynne Mills til Barbados fra Trinidad for å reise i kretstjenesten. Og det gjorde de på en god måte i mange år, enda de hadde et lite barn.

Richard og Gay Toews kom til Barbados den 21. februar 1967 som misjonærer. Samme år ble bror Toews utnevnt til å ta ledelsen i administrasjonen ved avdelingskontoret, og han tok godt hånd om dette ansvaret i 13 år.  I tråd med det apostelen Paulus hadde gitt Timoteus beskjed om å gjøre, gikk brødrene ved avdelingskontoret på den tiden inn for å lære opp lokale brødre framfor de utenlandske misjonærene til å påta seg ansvar og ta seg av viktige oppgaver. — 2. Tim. 2: 2.

Gay Toews, en vennlig søster som arbeidet hardt, var en god misjonær de årene hun bodde på Barbados. Hun lærte seg de barbadiske uttrykksmåtene godt og brukte dem i tjenesten fra hus til hus, selv om de ble litt annerledes når de kom fra en kanadisk tunge. Hun lyktes svært godt i å vekke interesse for organisasjonen. På grunn av dårlig helse reiste bror Toews og hans kone med tiden tilbake til Canada, hvor de nå reiser i områdetjenesten.

 For tiden er det ti misjonærer og fem misjonærhjem på disse øyene. Fire av de fem reisende tilsynsmennene har gjennomgått Gilead. Mange av dem som nå er opptatt i heltidstjenesten, sier at noe av det som fikk dem til å begynne i heltidstjenesten, var misjonærenes gode eksempel.

Med all den hjelpen som misjonærene har gitt, kunne nok økningen ha vært større, hadde det ikke vært for vår tids umoral. På en av øyene blir 78 prosent av alle de innfødte barna født utenfor ekteskap. Kristenhetens religionssamfunn tilpasser seg lett den såkalte nye moral, men det kan ikke Jehovas folk gjøre. I et forsøk på å gjøre resultatene av et slikt tøylesløst seksualliv sosialt respektable  har myndighetene på en av øyene framsatt forslag til en ny familielov, hvor de har fjernet uttrykket illegitime barn (om barn født utenfor ekteskap) fra loven. Brødrene har derfor måttet legge stor vekt på at man må holde seg til Jehovas høye moralnormer.

Internasjonalt stevne i Bridgetown

Det at brødrene på Barbados var verter for et av de internasjonale stevnene i 1978, vitnet om at de hadde vokst åndelig sett og var blitt modne. Brødrene frydet seg over å få det privilegiet, som viste seg å bli en stor suksess. Aldri før hadde så mange utlendinger overvært noe som helst slags stevne på Barbados. Det kom stevnedeltagere fra 28 land.

Det ble avlagt et enestående vitnesbyrd på hoteller og andre steder hvor disse hundrevis av stevnedeltagere blandet seg med den lokale befolkning. Som følge av det kom det over 6000 på det offentlige foredraget, som ble holdt av Karl Adams fra Betel i Brooklyn. Jack Barr og hans kone, Mildred, som kom fra London, var også til stede, og bror Barr hadde flere av de viktigste postene på programmet. Han ventet da på de juridiske papirene som skulle gi ham tillatelse til å komme inn i USA, slik at han kunne bli medlem av det styrende råd.

Vitnesbyrd i radioen

Når det blir mye snakk om et spørsmål, en skikk eller en høytid på Barbados, lar som regel radiostasjonene forskjellige syn bli framholdt i radioen. Guds folk har på en effektiv måte benyttet seg av dette for å forklare hvilket standpunkt vi inntar i forskjellige spørsmål, og dermed er mange fordommer mot vårt arbeid blitt fjernet. Siden vi ikke feirer jul, ble vi ved en anledning spurt om vi ville  sende en representant til et panel som skulle svare på spørsmål om julen fra lyttere som ringte inn.

En annen som skulle delta i dette panelet, var biskopen i den anglikanske kirke. Før programmet gikk på luften, spurte den broren som representerte Jehovas vitner, biskopen hvordan han skulle tiltale ham. Biskopen gav uttrykk for at han kunne tiltale ham som Far, biskop eller pastor. Broren forklarte høflig at han ikke kunne bruke noen slike titler, siden det ikke er i samsvar med Bibelen. Biskopen ble tydeligvis opphisset. Han gikk til programlederen og sa at han ikke ville være med i programmet sammen med det vitnet — det fikk bli enten han eller vitnet. Ettersom den broren som representerte vitnene, var den eneste i panelet som ikke var enig i julefeiringen, måtte han være med. Så det var en irritert og ydmyket biskop som forlot studio.

Da spørsmålene om blodoverføring og om det å praktisere homoseksuelle handlinger ble aktuelle, ble Jehovas vitner igjen innbudt til å sende representanter til forskjellige paneler og framholde Bibelens syn.

Brødrene lar seg ikke distrahere

Vi har all grunn til å si at den lokale teokratiske organisasjon har kommet langt de siste 84 årene. Det har ikke vært noen organisert undertrykking av Guds folk på disse øyene, men vår listige motstander, Satan Djevelen, har brukt andre slu metoder. Han har brukt snedigere feller — umoral, en kritisk innstilling og overdreven avkobling.

Den mest populære sporten på øyene er cricket. Den er blitt en ren mani for mange, som går så opp i den at en skribent bemerket: «Cricket er mer en religion enn en sport.» Entusiaster følger spillet på radio eller fjernsyn  eller som tilskuere på den «hellige» cricketbanen Kensington Oval på Barbados. Men de fleste av brødrene, som vet hvor mye tid denne sporten kan legge beslag på, har gått inn for å bevare et likevektig syn på denne og andre former for avkobling som kan gå ut over ens åndelighet.

Det at så mange var hjelpepionerer i april 1988, viser at brødrene virkelig gjør det de kan for å sette Rikets interesser på førsteplassen. Den måneden rapporterte avdelingskontoret på Barbados et høydepunkt på 1009 hjelpepionerer. Det betyr at det gjennomsnittlig var over 32 hjelpepionerer i hver menighet på de seks øyene som avdelingskontoret fører tilsyn med. Til sammen var 46 prosent av brødrene og søstrene opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste den måneden. En slik iver i tjenesten gjorde nok sitt til at øyene ble velsignet med et nytt høydepunkt i antall forkynnere den måneden — hele 2571 rapporterte tjeneste.

Jehovas pris forkynnes på øyene

Jehovas vitners historie er nå en del av Barbados’ historie. Denne vaktposten ved inngangen til Det karibiske havet har vært talerør for det gode budskap om Guds rike de siste 80 årene. Og dermed har øya åpnet veien for mange tusen som så har fått «tider med lindring» ved at de har kommet i et godt forhold til Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus. — Apg. 3: 19.

Profeten Jesaja skrev for lenge siden: «Syng en ny sang for [Jehova], lovsyng ham fra jordens ender . . . De skal gi [Jehova] ære, forkynne hans pris på de fjerne kyster [på øyene, EN].» (Jes. 42: 10, 12) Alle de 2571 Rikets forkynnere i dette området ber om at Jehova må fortsette å velsigne deres bestrebelser på å forkynne hans pris.

 [Ramme/kart på side 150]

Fakta om øyene

Hovedstad på Barbados: Bridgetown

Offisielt språk: Engelsk

Religion: Vesentlig anglikansk

Samlet innbyggertall: 629 184

Forkynnere: 2571

Pionerer: 299

Menigheter: 33

På minnehøytiden: 8065

Avdelingskontor: Bridgetown

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

ATLANTERHAVET

BARBADOS

Bathsheba

Holetown

Bridgetown

SAINT LUCIA

Castries

Micoud

SAINT VINCENT

Kingstown

BEQUIA

Port Elizabeth

GRENADINENE

CARRIACOU

GRENADA

Grenville

Saint George’s

DET KARIBISKE HAVET

 [Helsides bilde på side 150]

[Bilde på side 153]

«Mamma» Lina Gaul (til venstre) og Waldemar Rice. De var blant de første vitnene på Barbados

[Bilde på side 155]

Lucy Gooding. Hennes hus ble brukt som misjonærhjem

[Bilde på side 156]

Winifred Heath, som forandret livet sitt slik at hun ble kvalifisert til å bli døpt i 1940

[Bilde på side 158]

Chriselda James på Grenada, som oppdrog ni barn i sannheten

[Bilde på side 159]

E. J. Coward, fra hovedkontoret i Brooklyn, som tjente i det østlige Karibia

[Bilde på side 161]

«Mor Lab», Philippa La Borde, ble et av Jehovas vitner i 1918 og tjente på Saint Vincent i 50 år

[Bilde på side 165]

Cuthbert Blackman brukte en hestekjerre i pionertjenesten

[Bilder på side 170]

Frank Gall (til venstre), som var en av de første fra Barbados som ble uteksaminert fra Gilead, og Dudley Mayers var med på å opprette de første menighetene på Barbados

[Bilde på side 173]

Richard Ryde (til venstre) og Sven Johansson ble sendt til Grenada som misjonærer i 1949

[Bilde på side 175]

Lloyd Stull, en av de første misjonærene som ble sendt til Saint Lucia

[Bilde på side 180]

«Sibia», en 20 meter lang skonnert som ble brukt i misjonærtjenesten

[Bilde på side 183]

«Light», en båt med to propeller som erstattet «Sibia»

[Bilde på side 184]

Medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: A. V. Walker, O. L. Trotman og Sven Johansson

[Bilde på side 188]

Benjamin og Beryl Mason, som var med på å sette i gang virksomheten ved misjonærhjemmet

[Bilde på side 191]

Richard og Gay Toews, misjonærer som ble sendt til Barbados i 1967, og som nå tjener i Canada

[Bilde på side 192]

Avdelingskontoret og Rikets sal i Bridgetown på Barbados

[Bilde på side 193]

Et av de internasjonale stevnene i 1978 med temaet «Den tro som seirer», National Stadium, Barbados

[Bilde på side 194]

Ved Bathsheba på Barbados’ atlanterhavskyst