Ecuador

PÅ Sør-Amerikas vestkyst, rett under ekvator, ligger Ecuador. Dampende fuktige jungler i lavlandsområdene er en kontrast til «byene med evig vår» høyt oppe i de klipperike Andesfjellene. To forskjellige havstrømmer langs stillehavskysten veksler om å påvirke klimaet i landet. Den kalde Perustrømmen dominerer fra mai til desember og fører med seg tørt og kjølig vær til de sentrale områdene. Fra januar til april er det så den varme strømmen, som heter El Niño, som er fremherskende. Den bringer med seg varme og fuktighet, men frisker også opp landet med ny nedbørstid.

Det er like stor variasjon i Ecuadors befolkning som i selve landet. Blant de titalls indianerstammene er det kanskje otavaloindianerne som er best kjent. Mennene har vanligvis håret i en tykk flette og går med mørk filthatt og i marineblå poncho over hvit bukse og skjorte. Noen av dem reiser rundt i verden og selger sine vevde tepper, sjal og ponchoer i utlandet. Coloradoindianerne derimot har svært lite på seg. Mennene kjennes på sin bolleformede hårklipp og på den rødoransje fargen som de har malt seg med.

En annen viktig del av befolkningen, de svarte, kan spore sine røtter tilbake til Jamaica og Afrika. De spanske conquistadorene, som kom hit på jakt etter gull, har også satt spor etter seg. Det kan ses både i folks ansiktstrekk og i arkitekturen. Hvis en dessuten legger til store grupper orientalske, jødiske, arabiske og europeiske forretningsfolk, får en dagens Ecuador. Ecuadorianerne er et gjestfritt folk som pleier å møte andre med et håndtrykk og et varmt  smil. Denne vennligheten har hjulpet mange av dem til å ta imot et budskap som i høy grad har beriket deres liv.

Det gode budskap kommer til Ecuador

Det var først i 1935 at i hvert fall noen i Ecuador fikk høre det gode budskap om Guds rike. Det året forkynte to av Jehovas vitner som var på vei til Chile, Theodore Laguna og hans partner, her i ti måneder. I 1946 ble så noen misjonærer fra Gilead-skolen sendt til Ecuador, og de kom først til havnebyen Guayaquil. Det var Walter og Willmetta Pemberton og Thomas og Mary Klingensmith.

Etter at disse første misjonærene hadde ordnet med de nødvendige juridiske formalitetene, kunne de snart reise til hovedstaden, Quito, som ligger på et platå av vulkansk aske nærmere 3000 meter over havet. Siden det ikke gikk noen framkommelig vei opp i den høyden, tok de toget fra Guayaquil til Quito. De forteller om den turen: «Vi var heldige som slapp å sitte på taket eller klamre oss fast på utsiden, som mange andre måtte. En god del hadde med seg bananer, ananas og kyllinger, som de skulle selge lenger framme langs jernbanelinjen.»

For å klare den bratte stigningen over det fjellet som ble kalt Djevelens nese, kjørte toget i sikksakk oppover. Det var som om de balanserte på en smal avsats som var laget i fjellveggen. Toget gikk opp den bratte bakken i én retning et stykke, så stanset det og kjørte videre baklengs opp det neste sikksakkstykket. Dette ble gjentatt om og om igjen, til de nådde toppen. Etter to dager, da mørket falt på, nærmet misjonærene seg hovedstaden. Slått av ærefrykt betraktet de flere snødekte vulkantopper, hvorav den mest imponerende var Cotopaxi, som med sine 5897 meter er en av verdens høyeste aktive vulkaner.

 Nå begynte et ekte misjonærliv. De måtte finne et hus de kunne leie. De kjøpte mat hver dag, for det fantes ikke kjøleskap. En vedkomfyr ble brukt til matlaging. Hvordan foregikk klesvasken? Ikke ved hjelp av noen automatisk vaskemaskin. Bare knoker skrubbet tøyet opp og ned på et vaskebrett, plagg for plagg. Men som en av misjonærene sa: «Jeg kan ikke huske at vi klaget noe særlig. Vi gikk bare i gang med forkynnelsen.»

Det å forkynne var også en utfordring, for de kunne  lite spansk. Men med tro på Jehova gikk de i gang fra hus til hus ved å bruke et vitnesbyrdskort, grammofonplater og en mengde tegn, gester og geberder som de måtte ty til underveis. Det tok ikke lang tid før de begynte å se gode resultater.

Den første ecuadorianeren finner sannheten

Sent en kveld da Walter Pemberton gikk nedover en trang bakgate i Quito for å bli kjent i strøket, løp en liten gutt bort til ham og spurte hvor mye klokken var, og så forsvant han inn en døråpning. Da Walter kikket inn, fikk han se en mann som holdt på med å lage et par sko. På gebrokkent spansk presenterte Walter seg og forklarte at han var misjonær, og spurte mannen om han var interessert i Bibelen. «Nei, men jeg har en bror som er veldig interessert,» svarte han. Mannens bror var Luis Dávalos, en adventist som hadde begynt å tvile alvorlig på sin religion.

Tidlig neste morgen gikk Walter og besøkte Luis. Walter forteller: «På dårlig spansk forklarte jeg at Gud har til hensikt å gjøre jorden til et paradis hvor menneskene skal få leve evig under Guds rikes styre.»

Til dette sa Luis: «Hvordan kan det ha seg? Jesus sa jo at han skulle til himmelen for å gjøre i stand et sted for dem.»

Walter viste ham at Jesus da tenkte på en liten hjord, og at denne lille hjord bare består av 144 000. (Luk. 12: 32; Åp. 14: 1—3) Han forklarte også at Jesus snakket om andre sauer som ikke hørte til denne kveen, men som skulle ha håp om å få leve evig her på jorden. — Joh. 10: 16.

«Hele livet har jeg fått høre at alle gode mennesker kommer til himmelen,» sa Luis. «Jeg må få flere beviser om denne jordiske gruppen.» Da slo de opp andre skriftsteder  sammen. Etter dette utbrøt Luis: «Dette er sannheten!» — Jes. 11: 6—9; 33: 24; 45: 18; Åp. 21: 3, 4.

Luis var som en mann som holdt på å dø av tørst i ørkenen, men det han lengtet etter, var sannhetens vann. Han ville straks vite hva Bibelen sier om treenigheten, sjelens udødelighet, helvete og andre læresetninger. Det skulle være unødvendig å si at det ble sent på kveld før Walter kunne gå. Allerede dagen etter var Luis travelt opptatt med å forkynne for alle vennene sine, og han sa: «Jeg har funnet sannheten!»

«Svaret på min bønn»

På denne tiden var også Ramón Redín, en av grunnleggerne av adventistbevegelsen i Ecuador, blitt skuffet over sin religion. Det var splid i kirken, og det bekymret ham. Ramón stilte seg faktisk skeptisk til alle religioner. En dag bad han inderlig til Gud: «Vis meg hva som er sannheten. Hvis du gjør det, skal jeg tjene deg trofast resten av livet.»

Kort tid senere sa en av vennene hans, Luis Dávalos, at han hadde noe svært viktig å fortelle ham. «Ramón, er du klar over at syvendedagsadventistene ikke har sannheten?» Ramón svarte: «Luis, jeg er glad for at du tenker på meg, men faktum er at det ikke er noen religionssamfunn som lærer Bibelens sannhet, og derfor er jeg heller ikke interessert i noen av dem.» Ramón tok likevel imot et nummer av Vakttårnet og adressen til misjonærhjemmet og lovte at han i hvert fall skulle snakke med misjonærene og se om de kunne svare på spørsmålene hans. Hans tilsynelatende likegyldighet røpet ikke hvordan han egentlig følte det; han hadde et inderlig ønske om å finne ut om det fantes noen som praktiserte sann kristendom. Så da han gikk fra Luis, brukte han to timer på å lete etter misjonærhjemmet.

Walter Pemberton, som fortsatt strevde med spansken,  gjorde så godt han kunne for å svare på de spørsmålene Ramón stilte. Han spurte for eksempel: «Lar Jehovas vitner folk få frihet til å resonnere ut fra det som står i Bibelen?» Walter svarte: «Vi forlanger ikke at noen skal gå imot sin samvittighet. Vi vil at folk skal resonnere ut fra Bibelen, for det er på den måten vi kommer fram til riktige slutninger.»

«Ja vel, men holder Jehovas vitner sabbaten?» spurte Ramón. «Vi følger det Bibelen sier om sabbaten,» svarte Walter. — Matt. 12: 1—8; Kol. 2: 16, 17.

Overraskende nok, til tross for Ramóns famlende engelsk og Walters begrensede spanskkunnskaper, begynte Ramón å få et klart bilde av sannheten. Han forteller: «Denne første timen gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg kan huske at jeg sa til meg selv: ’Dette må være svaret på min bønn!’»

Drøftelsene fortsatte dag etter dag. Walter slo opp skriftstedene i sin engelske bibel, mens Ramón fulgte med i sin spanske. To uker etter at Ramón hadde besøkt Walter for første gang, var han med på gruppevitning sammen med blant andre Luis Dávalos og tre andre ecuadorianere. Dette var første gang det ble organisert slik forkynnelse i Ecuador. Gud hadde besvart Ramón Redíns bønn og vist ham sannheten, og bror Redín har gjort sitt ytterste for å holde det løftet han gav om å tjene Gud trofast resten av livet. Nå er han 87 år gammel og gleder seg over tjenesten som spesialpioner.

Pedro finner svaret

En som snart sluttet seg til denne lille, men hurtig voksende gruppen, var en ung mann som hadde lett etter sannheten i over 17 år. Da Pedro Tules var ti år gammel, hørte han en prest prøve å forklare læren om treenigheten.  Pedro skjønte ikke forklaringen og spurte presten hvordan tre personer kunne være én gud. Presten svarte med å slå ham i hodet med en linjal og å skjelle ham huden full. Pedro sa til seg selv: ’En dag skal jeg finne ut hva alt dette egentlig dreier seg om.’

Etter at han hadde holdt seg til adventistene en tid, begynte han å gå på Jehovas vitners møter. Han fikk klarhet i treenighetens «mysterium» nesten med én gang. Han fikk vite at det ikke var noe mysterium, men en falsk lære. Jesus Kristus er ikke «Gud Sønn», som noen sier, men «Guds Sønn». (Joh. 20: 31) Det gjorde inntrykk på Pedro at alle Jehovas vitner forkynner fra hus til hus, noe han en gang hadde prøvd å overbevise adventistene om at de måtte gjøre. Han mente at denne form for evangelisering var nødvendig hvis en skulle følge apostlenes eksempel. (Apg. 5: 42, NW; 20: 20, NW) Men Pedro fortsatte å sitte på gjerdet når det gjaldt religion.

I fire—fem måneder gikk han fortsatt på adventistenes møter samtidig som han kom sammen med Jehovas vitner. Til slutt sa Walter Pemberton til ham: «Pedro, du må bestemme deg. Hvis adventistene har rett, så hold deg til dem. Men hvis Jehovas vitner har sannheten, så hold deg til dem. Sannheten bør gå foran alt annet.» — Jevnfør 1. Kongebok 18: 21.

«Det fikk meg til å treffe den beste avgjørelsen jeg noen gang har truffet i hele mitt liv,» sier Pedro, «og jeg ble døpt som et symbol på min innvielse den 10. august 1947.» Året etter ble Pedro pioner, og han har trofast fortsatt i heltidstjenesten helt siden den gang. Han var den første ecuadorianeren som fikk opplæring på Gilead-skolen, og etter det vendte han tilbake til Ecuador for å hjelpe til med arbeidet her.

 Mer hjelp fra hovedkontoret

I 1948 ble det sendt 12 nye misjonærer til Ecuador, og det betydde et stort oppsving for forkynnelsesarbeidet. Seks av dem kom til Quito og de seks andre til landets største by og viktigste havneby, Guayaquil. To av dem som ble sendt til Guayaquil, var Albert og Zola Hoffman. De hadde aldri sett så mange nysgjerrige og interesserte mennesker før! Albert Hoffman beskriver det på denne måten:

«Søndag ettermiddag foretok vi gruppevitning for første gang i strøket langs elven, hvor det alltid var folk å treffe. Vi brukte grammofonen med spanske plater. Først sa vi at det var noe oppmuntrende og viktig de måtte høre, og så satte vi på grammofonen. Snart stod det en stor folkemengde rundt grammofonen og hørte på.»

Slik gikk det også når misjonærene utførte gatearbeid med bladene. Hvis de stilte seg i forretningsstrøkene, hvor det var mange mennesker, ble de snart omringet av en vennligsinnet folkemengde. Noen hadde spørsmål, og andre ville kjøpe bladene. Dette var en stor opplevelse for de nye misjonærene, for de var ikke vant til å se at folk så tydelig viste interesse.

En begivenhet som disse misjonærene husker spesielt godt, fant sted i mars 1949. Det var da N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, for første gang besøkte Ecuador som sonetilsynsmann, sammen med sin sekretær,  M. G. Henschel. I Quito kom det 82 personer til foredraget «Det er senere enn du tror!» Det samme foredraget skulle holdes i Guayaquil. Da bror Knorr så hvor begeistret de nye misjonærene var når de innbød folk til foredraget, sa han: «Ikke bli skuffet hvis det ikke kommer så mange.» De hadde jo bare arbeidet der i to og en halv måned. Men alle ble overrasket da 280 personer troppet opp. Utallige andre hørte foredraget på radio.

Jordskjelv forandrer misjonærenes tildeling

I 1949 så det ut til at tiden var inne til å begynne å vende oppmerksomheten mot noen av byene rundt Quito i høylandet i Andesfjellene. Ambato ble valgt. I august ble imidlertid denne byen og byene i nærheten rammet av det mest ødeleggende jordskjelv landet hadde opplevd på flere generasjoner. Hele landsbyer forsvant. Det ble anslått at mer enn 6000 mennesker mistet livet. I Ambato var forholdene katastrofale.

Ødeleggelsene var så store at det selv året etter fremdeles ikke var mulig å finne et passende sted å bo for de nye misjonærene. Det ble derfor bestemt at de skulle sendes til Riobamba, den nærmeste byen i sør. Jack Hall og Joseph Sekerak fikk i oppgave å begynne arbeidet i dette «uberørte» distriktet. Det gikk imidlertid sakte framover i denne isolerte og svært katolske byen.

De anvendte det de lærte

En dag Jack forkynte i Riobamba, leverte han boken «Gud er sanndru» til César Santos, en ung gift mann. Han ble så fascinert av det han leste, at han ikke greide å legge fra seg boken om kvelden før han hadde lest den ut. Et kapittel fremkalte en øyeblikkelig reaksjon. Det var «Bruken av bilder i tilbedelsen». Han leste: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe  utskåret bilde . . . Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.» (2. Mos. 20: 3—5, EN) César var særlig knyttet til San Antonio, en katolsk helgen, og hadde et bilde av ham i hjemmet sitt. Men før César leste videre, skulte han opp på sin gamle favoritthelgen og sa: «Du skal ned, og det straks.» Han leste ut kapitlet, reiste seg og tok bildet og gikk så ut og kastet det.

Da han begynte å fortelle slektninger og venner om det han hadde lært, trodde de det hadde klikket for ham. En uke senere besøkte han imidlertid sin yngre bror Jorge og  bad ham om å lese boken. Det gjorde inntrykk på Jorge å se hvor logisk det hele var, og han ble dypt rørt av utsiktene til at jorden skal bli et paradis. En måned senere var han med misjonærene ut i felttjenesten.

Det var fremdeles ting Jorge måtte lære. En dag satt han og spiste da Jack Hall kom på besøk. Jorges mor serverte en slags stekt blodmat som er en alminnelig rett i denne delen av landet. Da Jack ble spurt om han ville ha, avslo han høflig og benyttet anledningen til å forklare hva Bibelen sier om blod. (1. Mos. 9: 4; Apg. 15: 28, 29) Jorge godtok dette med én gang. Til morens overraskelse spiste han ikke opp resten av det han hadde på tallerkenen.

Snart skulle flere medlemmer av denne familien komme til å glede seg over sannheten.

Fast bestemt på å tjene Gud

Orffa, Césars 18 år gamle svigerinne, hadde en gang spurt en katolsk prest om han kunne fortelle henne hvem som skapte Gud. Han visste ikke, så hun spurte en protestantisk prest. Han kunne heller ikke svare på spørsmålet hennes. Deretter spurte hun César, og han forklarte ut fra Bibelen at Jehova verken har noen begynnelse eller noen slutt. (Sal. 90: 2) Denne enkle sannheten var nok til  å vekke Orffas interesse. Hennes interesse smittet så over på de to søstrene hennes. Trass i voldsom motstand fra familien begynte Orffa og hennes yngre søster, Yolanda, å studere Bibelen og overvære møtene i hemmelighet. På grunn av dette ble de slått av foreldrene hver gang de kom hjem fra møtet.

Inntil nå hadde Césars kone, Lucía, som var Orffas søster, stilt seg likegyldig til Bibelens viktige budskap. Så en dag skjente Orffa på henne. Hun sa: «Se hva jeg må gjennomgå for sannhetens skyld!» og viste søsteren ryggen sin, som var full av merker og sår etter slagene. Fra da av gjorde Lucía raske fremskritt.

I mellomtiden hadde presten gitt Orffas mor beskjed om å kaste Orffa ut av huset, og moren gjorde som han sa. Dette viste seg imidlertid å være en fordel. Nå da Orffa stod på egne ben, begynte hun å forberede seg til dåpen. Det gjorde også Lucía. Og på det neste stevnet, hvem var det da som sluttet seg til dem blant dåpskandidatene? Jo, deres yngste søster, Yolanda. Uten tanke på hvordan hun ville bli mottatt når hun kom hjem igjen, hadde hun reist over 160 kilometer med buss for å bli døpt sammen med søstrene sine. De stod sammen alle tre og tilkjennegav sin beslutning om å tjene Jehova uansett hva som måtte hende.

Prestens motstand vekker protester

I begynnelsen av 1950-årene kom det flere misjonærer, og snart ble det gode budskap forkynt i de isolerte byene i lavlandet ved kysten — Manta, La Libertad, Milagro, Machala og andre. Den raske veksten og de store gruppene av forkynnere som tok del i tjenesten, førte til at den katolske kirke ble urolig. Dette området hadde kirken underlagt seg ved hjelp av conquistadorene, og den ville  ikke vite av noen konkurranse. Men sanne kristne blir støttet av Jehovas uovervinnelige ånd, og forfølgelse kan ikke kvele deres brennende ønske om å utbre det gode budskap om Guds rike. Hvordan gikk det?

Pedro Tules forteller: «I utkanten av Quito, i et område som kalles Magdalena, hadde presten hisset en pøbelflokk opp mot oss. Da var det en mann som gikk fram til presten og sa: ’Hva gjør du her?’ Presten svarte: ’Jeg beskytter min hjord mot disse menneskene. Det er bare jeg som har rett til å lære dem om Gud.’ Mannen sa videre: ’Nei, du har rett til å undervise i kirken, men her ute på gatene og i parkene har de full frihet til å undervise ut fra Bibelen. De skader ingen. Jeg har ikke visst om disse folkene før nå, men jeg vil at dere alle skal vite at de når som helst er velkommen i mitt hjem.’»

I et annet område i nærheten av Quito prøvde presten å jage Jehovas vitner ut av byen. Da de krysset en bro, truet presten og pøbelflokken hans med å kaste forkynnerne i elven. Akkurat da kom en mann som Pedro hadde besøkt flere ganger. «Hei, Pedro,» sa han. «Hva er det som skjer?»

Pedro svarte: «Vi lærte folk i fred og ro om det som står i Bibelen, men denne mannen hisset folk opp mot oss, og nå jager han oss ut av byen.»

Mannen trakk da fram en revolver og gikk mot presten mens han ropte: «Hei du, hva er det du driver med? Vet du ikke at disse menneskene har de samme rettigheter som deg? Det du gjør, er en overtredelse av loven.» Da presten forsøkte å forsvare seg, svarte mannen: «Det som har skjedd her, kommer til å stå i El Comercio i morgen!» Han arbeidet nemlig for denne avisen, og som han hadde lovt, ble prestens ukristne oppførsel et av hovedoppslagene i Quitos ledende avis dagen etter.

 Myndighetene advarer motstanderne

Alfred Slough forteller om en annen hendelse som fant sted mens han var misjonær: «En ’modig’ mann lot som om han var interessert, men snappet plutselig et eksemplar av Vakttårnet ut av hendene til en av misjonærsøstrene, og med en hoven mine rev han det i stykker. Samtidig så jeg presten komme syklende i full fart, med flagrende kappe, for å forvisse seg om at vi var der.

Like etter at presten kom, ble det dannet en pøbelflokk under ledelse av ham som hadde revet i stykker Vakttårnet, godt assistert av to nonner. Resten av gruppen bestod for det meste av ungdommer som vi så fylte lommene sine med stein. Vi samlet oss, og som en gruppe begynte vi å gå rolig mot bussholdeplassen, med mobben i hælene. Vi måtte tilbakelegge en del kvartaler i stor spenning, men de nøyde seg foreløpig med å kaste småstein på oss. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet. Da bussen stoppet, fikk mobben omsider et veldig mot og stormet fram mens de kastet større steiner. Da de nådde fram til bussen, hadde alle søstrene og de yngre kommet seg inn, så jeg hoppet på. Vi forlot stedet i en skur av stein og skitt som ble kastet inn i bussen, mens de andre som var med bussen, og som bodde i dette området, ropte sint til mobben og kalte dem barbarer. De som var på bussen, var vennlige mot oss. De overlot plassene sine til oss og hjalp oss med å børste vekk skitten. De viste på den måten at det som hadde hendt, bare var et angrep fra noen få villedede som blindt gjorde det presten ønsket. Vi hadde en fin anledning til å forkynne hele veien tilbake til byen.»

Pressen reagerte umiddelbart med slike overskrifter som dette: «PREST HISSER TIL KRIMINALITET», «MAGDALENA: FANATIKERE ANGRIPER MEDLEMMER AV  SEKTEN JEHOVAS VITNER», «RELIGIØS INTOLERANSE».

Presten nektet selvfølgelig for å ha hatt noe med pøbelangrepet å gjøre og sa at han hadde vært i en annen del av strøket. Noen katolske organisasjoner og komiteer i dette området underskrev også en petisjon hvor de erklærte seg uskyldig. Men departementet gav politisjefen beskjed om å svare slik: «Grunnloven og republikkens lover garanterer religionsfrihet, og av denne grunn er vi som myndigheter forpliktet til å være på vakt og sørge for at borgernes rettigheter ikke blir truet. . . . Det er å håpe at slike ting som det som fant sted den 6. denne måned, ikke gjentar seg. I motsatt fall er denne instans nødt til å straffe de ansvarlige i samsvar med loven.»

Ikke desto mindre skulle vi bli utsatt for ytterligere vanskeligheter, for kirken var ikke villig til å slippe sine fanger fri.

Vanskeligheter i Cuenca

Cuenca, som med sine 152 000 innbyggere er den tredje største byen i Ecuador, var rene festningen for den katolske kirke. Ettersom det ennå ikke var blitt forkynt der, ble Pedro Tules og Carl Dochow, en bror som nokså nylig var blitt uteksaminert fra Gilead, sendt dit i oktober 1953. Det var et svært vanskelig distrikt, hvor man lett kunne miste motet.

Carl husker en fanatisk ung jente som opphisset sa: «Dere tror ikke på Jomfruen.» Da han slo opp i Bibelen for å lese Matteus 1: 23, ble hun redd og sa: «Vi har ikke lov til å lese i Bibelen.» Så gikk hun plutselig inn i huset og lot Carl stå igjen ved døren. Ved en annen anledning lyttet en tjenestepike med interesse, men da fruen i huset kom hjem og så hva som foregikk, sparket hun Carls bokveske ned  trappen. En annen gang ble han jaget bort fra en patio av en rasende beboer som svingte med en vedkubbe. Hver gang misjonærene forkynte i San Blas-området, ringte presten med kirkeklokkene, og når barna kom løpende, fikk han dem til å kaste stein på misjonærene.

I løpet av tre år var det ikke en eneste i Cuenca som hadde mot nok til å ta standpunkt for sannheten. Mange ganger gikk Carl en tur nedover langs elven, trist til sinns, og bad om at Jehova måtte gi ham et mer produktivt distrikt. Med tiden ble han tildelt byen Machala som distrikt. Der tok folk livet med ro og var fordomsfrie. Cuenca hadde imidlertid ikke sett Jehovas vitner for siste gang.

Pøbelangrep under et stevne

Riobamba, den byen som Jack Hall og Joseph Sekerak var blitt sendt til i 1950 som de første forkynnerne, var med i nyhetsbildet i 1954. I mars ble det arrangert et kretsstevne der, i Iris-teatret. Alt gikk bra helt til en jesuittprest fordømte Jehovas vitner i radioen og sa at de  ikke hadde noen rett til å ha noe stevne i den «katolske byen Riobamba». Han oppfordret folk til å prøve å hindre at det offentlige møtet som var planlagt neste dag, ble holdt. Men brødrene gjorde politiet oppmerksom på prestens trusler.

Det offentlige foredraget, som hadde tittelen «Kjærligheten — praktisk i en selvisk verden», begynte som planlagt, og det var 130 til stede. Men før det var gått ti minutter, kunne man i det fjerne høre rop som: «Lenge leve den katolske kirke!» og: «Ned med protestantene!» Minutt for minutt ble lyden sterkere, etter hvert som mobben nærmet seg teatret.

Åtte politimenn sperret inngangen til teatret. Etter hvert som den rasende flokken av motstandere ble større, trakk politiet sverd og trengte dem tilbake til gatekrysset, og derfra fortsatte flokken å kaste stein mot inngangen. Trass i dette oppstyret ble programmet fullført. Det passet godt at den siste talen hadde temaet «Hold ut inntil enden».

Da tilhørerne forlot salen, så de at cirka 40 politimenn var på stedet for å beskytte dem. Men da brødrene forlot det området som var under politibeskyttelse, ble situasjonen mer spent. Det var godt kjent hvor misjonærhjemmet og Rikets sal var, og en enda større pøbelflokk hadde samlet seg der. Igjen var det nødvendig å be om politibeskyttelse. Politimenn fulgte misjonærene hjem og holdt vakt rundt huset hele natten. Siden den opphissede mobben ikke kunne få fatt i vitnene, lot de sitt raseri gå ut over leiegården. De kastet stein og knuste så godt som alle vinduene som vendte ut mot gaten, til stor forargelse for de andre seks familiene som bodde der, men som ikke var Jehovas vitner.

 Hele landet i protest mot intoleransen

Da brødrene gikk på gaten dagen etter, var det stadig folk som henvendte seg til dem fordi de ønsket å si at de ikke var enig i det som hadde skjedd kvelden før, dette til tross for at de hadde liten interesse for Jehovas vitners arbeid. Den andre dagen etter hendelsen protesterte hele landet. En bølge av avisartikler som støttet religionsfriheten og forsvarte Jehovas vitners rettigheter, skylte over landet i en hel uke.

El Comercio, den mest ansette avisen i hovedstaden, beskrev angrepet og minnet deretter om inkvisisjonen, Hitlers jødeforfølgelser og andre grusomme hendelser i historien.

En spaltist i El Universo, den største avisen i Guayaquil, skrev under overskriften «Intoleransens frukter»:

«Min hensikt med denne artikkelen er å stille et direkte spørsmål til rektoren ved San Felipe videregående skole, hvor de doserer intoleranse og går så langt at de sender sine unge elever ut med stokker og steiner for å angripe de langmodige . . . Jehovas vitner. Rektoren, den ærverdige jesuittfader, bør besvare dette spørsmålet hvis han er en mann som kan stå for konsekvensene av sine handlinger. Spørsmålet lyder ganske enkelt slik: Hva ville rektoren synes hvis folk i land hvor katolikkene er en minoritetsgruppe, gikk fram på den måten som han får sine elever til å gå fram på overfor protestantene? . . . Katolikker over hele verden, med paven i spissen, ber om toleranse. De krever toleranse på alle måter; de ber om toleranse i De forente nasjoner, på Berlinkonferansen og på alle kongresser og møter hvor øst og vest møtes. Den hellige pave, katolisismens leder, ber unisont med (protestanten) Churchill og (protestanten) Eisenhower om at Russland og dets  satellittstater må vise toleranse og gi fengslede erkebiskoper og kardinaler friheten . . .

Hvilken forskjell er det mellom en gruppe kommunister i Tsjekkoslovakia som med stokker i hendene angriper katolikker som ber i et tempel, og elever fra San Felipe som med stokker i hendene angriper Jehovas vitner i Riobamba som lytter til en preken om ’Kjærlighet i en selvisk tid’?»

Fordømmelsene fra jesuittpresten i Riobamba hadde resultert i velsignelser, akkurat som i tilfellet med Bileam, for Jehova var med sitt folk. — 4. Mos. 22: 1 til 24: 25.

Større hengivenhet for Kristus

På denne tiden begynte Carlos Salazar, en ung ecuadorianer som hadde lært sannheten å kjenne i USA, i heltidstjenesten.

Carlos var bare 16 år gammel da en pionersøster i New York leverte en bibel og boken «Dette betyr evig liv» til moren hans. Hun gav bøkene til Carlos for at han skulle lese dem. Han var ikke interessert i religion, så han satte dem bare i bokhyllen. Men en dag han spilte ball i Central Park, brakk han benet og måtte derfor holde seg hjemme en tid. Pioneren tilbød ham et bibelstudium, og for å få tiden til å gå tok han motstrebende imot tilbudet, men  bare på betingelse av at hun lærte ham litt engelsk. Han sier: «Jo mer jeg leste i boken, desto mer overbevist ble jeg om at dette var sannheten.»

Snart begynte Carlos å gå på møter og ta del i felttjenesten; han stod til og med på gatehjørnene og tilbød bladene. Det var riktignok moren som hadde gitt ham boken, men da hun så at han leste i den, ble hun så sint at hun truet med å sende ham tilbake til Ecuador. Hun trodde at det ikke var noen Jehovas vitner i Ecuador. I 1953 måtte derfor Carlos dra tilbake til Ecuador, ledsaget av sin grandtante Rosa, som var ivrig katolikk.

«Carlos, nå som du er kommet tilbake til Ecuador, må du begynne å gå til messe igjen,» sa grandtanten.

Men Carlos hadde ikke tenkt å oppgi noe så verdifullt som håpet om evig liv. (Joh. 3: 36) Jesu ord: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd», fikk virkelig mening. (Matt. 10: 37) Han svarte: «Tante Rosa, du forstår ennå ikke hva jeg holder på med. Men nå som jeg er her i Ecuador, akter jeg å bli et av Jehovas vitner, og du må respektere mine ønsker.»

Etter at Carlos ble døpt i 1954, begynte han som pioner. I 1958 ble han som den andre ecuadorianer innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen. Han ble sendt tilbake til sitt hjemland, hvor han har fortsatt i heltidstjenesten. Etter at han hadde forkynt tålmodig for sin grandtante i ti år, fikk han oppleve at hun til slutt tok imot sannheten. Hun er nå 84 år gammel, men er fremdeles et aktivt vitne.

Modige søstre forsvarer det gode budskap

I 1958 ble to søstre som var blitt uteksaminert fra Gilead-skolen, også sendt til Ecuador. Unn Raunholm fra Norge og hennes partner Julia Parsons fra Newfoundland ble sendt til Ibarra, en vakker by som ligger i en dal nord  for Quito. Også her ble religionsfriheten forsvart på en tapper måte. Unn gir denne levende beskrivelsen av det som hendte:

«Etter at vi hadde begynt å forkynne i distriktet vårt i byen Ibarra, viste det seg at vi ikke fikk arbeidet i en del mindre byer i nærheten, blant annet San Antonio, hvor de laget vakre utskjæringer i tre og dessuten mange religiøse bilder. Så snart presten på stedet fikk nyss om at vi var der, kunne han enten troppe opp på hesteryggen eller komme løpende med en skokk mennesker etter seg og lage slikt spetakkel at vi måtte komme oss derfra. Derfor bestemte vi oss for å konsentrere innsatsen om en annen liten by i nærheten, som het Atuntaqui.

En dag vi arbeidet i nærheten av kirken, la vi merke til at en gruppe mennesker stod utenfor den, men vi brydde oss ikke noe om det før lensmannen på stedet kom bort til oss. Han var en vennlig mann, som jeg hadde besøkt tidligere, ja, han hadde til og med tatt imot noe litteratur. Men denne gangen var han nokså opphisset og sa til meg: ’Señorita, jeg må be dere forlate byen straks! Presten organiserer en demonstrasjon mot dere, og jeg har  ikke nok folk til å kunne beskytte dere.’ Det viste seg at presten fra San Antonio var blitt overflyttet til Atuntaqui, og nå var han i gang med knepene sine igjen.

Vi var fire stykker som var ute og forkynte den dagen, så det tok litt tid å få samlet alle, slik at vi kunne dra derfra. Så fikk vi vite at bussen til Ibarra ikke gikk før en time senere. Derfor satte vi kursen mot et hotell, hvor vi håpet vi kunne være i sikkerhet inntil bussen kom. På veien dit begynte vi å høre rop og skrik. Folkemengden kom etter oss! Noen viftet med det vatikanske flagget i hvitt og gult foran gruppen mens presten ropte slagord som: ’Lenge leve den katolske kirke!’, ’Ned med protestantene!’, ’Lenge leve jomfruens jomfruelighet!’ og: ’Lenge leve bekjennelsen!’ Folkemengden gjentok hver gang slagordene etter presten, ord for ord.

Vi stod og funderte på hva vi skulle gjøre, og akkurat da kom noen menn mot oss og bad oss inn i det lokale ’Arbeidernes hus’. Det tilhørte fagforeningen, og mennene forsikret oss om at her ville ingen gjøre oss noe. Så mens mobben stod utenfor og ropte slagord som: ’Ned med frimurerne!’ og: ’Ned med kommunistene!’, var vi travelt opptatt med å forkynne for nysgjerrige mennesker som kom inn for å se hva som foregikk. Vi leverte all den litteraturen vi hadde.

Vi bestemte oss for å besøke Atuntaqui igjen ettersom vi hadde funnet så stor interesse der, men denne gangen ville vi være forsiktige og begynne å forkynne i utkanten av byen. Noen må imidlertid ha meldt oss, for det begynte å kime voldsomt i kirkeklokkene, og snart hørte vi en kraftig stemme som varslet oss om at presten var på vei med en pøbelflokk i kjølvannet. Presten kom bort til meg og buste ut: ’Señorita, hvordan våger du å komme tilbake  etter det som hendte forrige gang?’ Jeg forsøkte å resonnere med ham og sa at landets grunnlov garanterer religionsfrihet. ’Men dette er min by!’ sa han. ’Ja,’ sa jeg, ’men jeg har rett til å snakke med disse menneskene, og de har rett til å høre på hvis de vil. Kan du ikke bare si til folkene dine at de ikke behøver å lukke opp for oss hvis de ikke vil høre? Da går vi videre til neste dør.’

Presten snudde seg så mot folkemengden og sa: ’Hvis disse folkene går ett skritt lenger, så forlater jeg denne byen!’ Flere av dem som stod og hørte på, oppfordret oss nå til å fortsette vårt arbeid og lovte å støtte oss overfor presten. Men vi ville ikke akkurat sette i gang noen borgerkrig heller, så vi fant ut at det var best å dra sin vei og komme igjen en annen dag.»

Tilbake til San Antonio

«Ettersom denne oppfarende presten var blitt flyttet til denne byen, bestemte vi oss for å dra tilbake til den andre byen, San Antonio,» forteller søster Raunholm videre. «Vi hadde ikke avlagt mange besøkene før kirkeklokkene begynte å kime og en del kvinner med stokker og sopelimer i hendene samlet seg i gatene. En person bad oss inn, og mens vi snakket sammen, var det en som banket hardt på døren. Det var byens lensmann. Han bad oss inntrengende om å forlate byen og sa: ’Dere vet hva som hendte i Atuntaqui, og dere vet at det ikke er nødvendig å komme hit, ettersom vi allerede er kristne.’ Jeg spurte om han trodde at sanne kristne ville gå imot andre mennesker med stokker i hendene. Jeg foreslo at han skulle gå ut og be folk om å gå hjem. Han sa at han kunne prøve, men han kom tilbake umiddelbart og sa at de ikke ville høre på ham.

En annen nabo bad oss nå hjem til seg for at vi skulle snakke med familien hans, og han fulgte oss hele veien. Da  vi var kommet inn i huset, hørte vi at noen banket på døren der også, og det viste seg å være noen politimenn som var utstyrt med geværer. De var kommet fra Ibarra fordi lensmannen hadde sendt bud etter dem. De sa: ’Vi har hørt at dere har vanskeligheter. Bare fortsett å gå fra hus til hus, så skal vi holde oss like bak dere.’ Vi takket dem for deres vennlighet og foreslo at de besøkte presten på stedet, ettersom det var han som hadde satt det hele i gang.»

Politiet fulgte forslaget. Fra da av hadde våre søstre ingen flere problemer med å forkynne i byen San Antonio.

Områder langs kysten

To andre misjonærer, Ray og Alice Knoch, fikk i oppdrag å forkynne Rikets budskap i landsbyer på stillehavskysten. For å komme seg til Manta, en fiskerlandsby med cirka 10 000 innbyggere, reiste de med buss i 16 timer fra Guayaquil. På veien måtte de krysse elver hvor det ikke var noen bro. Noen steder var veien overgrodd og derfor så glatt at passasjerene måtte ut og dytte for at bussen skulle komme seg opp de bratte stigningene.

 Det å forkynne fra hus til hus var en nokså spesiell opplevelse. Dusinvis av nysgjerrige barn, som aldri hadde sett en utlending før, fulgte etter dem fra hus til hus. Folk var mottagelige for Bibelens budskap, så det ble snart opprettet en menighet der.

Ray og Alice flyttet deretter til La Libertad, en fiskerlandsby lenger nede langs kysten. De drog til denne landsbyen med en båt som fraktet krøtter. Da de kom fram, luktet det fjøs av klærne, møblene og alt de hadde. Her i La Libertad møtte de Francisco Angus, en mann som hadde sine røtter på Jamaica, og som lyttet oppmerksomt til budskapet. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter omkring seks måneder var han og hans kone, Olga, rede til å ta del i felttjenesten. Alice sier: «Francisco imponerte meg. Han arbeidet hele natten, kom hjem om morgenen, vasket seg og var så klar til å gå ut i tjenesten.» Senere begynte han i pionertjenesten sammen med sin kone, han ble kretstilsynsmann, og han tjener nå som et medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Machala bærer frukt

I mellomtiden hadde Carl Dochow og Nicolas Wesley, en annen misjonær, begynt å finne mennesker med et hørende øre i Machala, «bananhovedstaden» i Ecuador. Joaquín Palas, en kraftig vertshuseier, lyttet med stor interesse til det Carl fortalte om håpet om å få leve på en paradisisk jord. Joaquín ville gjerne ha et studium. Han satte så stor pris på det han lærte, at han stengte vertshuset mens studiet pågikk. Da han fikk vite at det ikke finnes noe brennende helvete, ble han så begeistret at han begynte å besøke noen av naboene sine for å fortelle om det han hadde lært. Men han ble litt forfjamset da en av naboene sa: «Joaquín, du skulle heller ordne opp i ditt eget  hus før du kommer hit og snakker om Bibelen. Du er ikke engang gift med den kvinnen du lever sammen med.»

Da Joaquín spurte Carl hva han burde gjøre, fikk han til svar at han burde inngå et lovformelig ekteskap. Allerede dagen etter gikk han og hans samboer til myndighetene for å ordne ekteskapspapirene. Deretter fant han ut at han burde skifte yrke. Han solgte ølkneipen og begynte å produsere trekull for å forsørge seg og sin kone. Senere begynte de begge i pionertjenesten.

Rikets sal i Machala var en uanselig bygning med glisne bambusvegger hvor dagslys og luft fritt kunne sive igjennom. Noe brødrene ikke visste, var at en vitebegjærlig kvinne — en nabo — hadde laget en liten åpning i veggen, slik at hun kunne se hva som foregikk. I to måneder fulgte hun med og så hvordan brødrene hilste på hverandre, og hvordan de gledet seg over samværet før og etter møtene. Et slikt vennlig og kjærlig miljø hadde hun aldri opplevd i noen av de religionssamfunnene hun hadde tilhørt. Hun ønsket å bli en del av dette samfunnet. Derfor begynte Floricelda Reasco å overvære møtene, ble snart en søster i troen og ble deretter en ivrig pioner.

Kraftig motstand i Portovelo

Gullgruvebyen Portovelo ligger ved foten av Andesfjellene noen kilometer fra Machala. Her bodde Vicenta Granda, en nidkjær katolikk som var en av de mest trofaste kirkegjengerne. I den såkalte stille uke gikk hun gjennom et ritual som er kjent som rezar viacruzes. I sju dager på rad bad hun foran 12 malerier som skildret Jesu lidelser fra han ble arrestert, til han døde. De troende lærte at de ved å utføre dette ritualet kunne oppnå fullstendig tilgivelse for alle de synder de hadde begått i løpet av året.

Vicenta Granda ville imidlertid vite mer om Gud, så  hun fikk tak i de to bibeloversettelsene Valera og Torres Amat. Hun hadde allerede lest igjennom dem to ganger og hadde svært mange spørsmål da Alice Knoch kom til henne og tilbød henne boken «Gud er sanndru». Hun tok straks imot den og ble øyeblikkelig så oppslukt at hun helt glemte at Alice var til stede. Da Alice kom på gjenbesøk, kunne Vicenta nesten ikke vente med å stille henne spørsmål. «Hadde ’jomfru Maria’ andre sønner?» «Hva er Faderens navn? Det har jeg alltid ønsket å få vite, men presten sier at navnet hans ikke er Jehova.» Noen vers i hennes egen bibel var nok til å besvare spørsmålene hennes. Hun var overbevist. (Matt. 13: 53—56; Sal. 83: 19; 2. Mos. 3: 14, 15) Kretstilsynsmannen og hans kone besøkte henne en gang og gav henne ytterligere personlig hjelp.

Da presten så at hun hadde forlatt den katolske religion, gjorde han det offentlig kjent at hun var utstøtt av kirken. En dag da hun var på vei til torget, samlet en gruppe av hennes tidligere venner seg rundt henne og skulle til å gi henne en omgang fordi hun hadde forlatt sin religion. Men en modig tilskuer varslet politiet. Det var praktisk talt umulig å forkynne fra hus til hus i denne byen uten å bli utsatt for steinkasting. Men Vicenta Granda sa: «Om det så skulle koste meg livet, kommer jeg aldri til å slutte med å studere Bibelen!»

Med tiden flyttet hun til Machala, hvor det var lettere for henne å gjøre åndelige fremskritt. I 1961 ble hun døpt og begynte senere det året som pioner. Hun har vært i heltidstjenesten helt siden da.

Joaquín Palas og hans kone ble senere sendt til Portovelo som spesialpionerer. I likhet med de andre møtte også de kraftig motstand fra presten, som følte at han hersket over denne byen. En gang sa presten til Joaquín at hvis han  ikke forlot byen innen en viss dato, skulle han få folk til å brenne ned huset hans. Men før presten rakk å fullføre trusselen, begynte det å brenne i hans eget hus!

Til tross for at det ble gjort forsøk på å stanse Rikets arbeid i denne byen, ble det opprettet en menighet der i begynnelsen av 1970-årene, og i dag kan våre brødre komme sammen og utføre sitt livreddende arbeid i fred.

Ikke alle tar imot sannheten

Den lille landsbyen Pallatanga ligger i svært vakre omgivelser i skråningene på vestsiden av Andesfjellene. Det var her Maruja Granizo for 24 år siden først kom i kontakt med sannheten, da hennes søster besøkte henne. Noe som gjorde inntrykk på henne, var det som ble sagt om «verdens ende». Men hun reagerte ikke så positivt da hun fikk høre at Guds navn er Jehova. Hun ville imidlertid lære mer om åndelige ting. Hun spurte derfor presten på stedet om de dødes tilstand og om oppstandelsen. Presten avfeide hånlig spørsmålet ved å svare at de eneste som tror på oppstandelsen, er folk som har mareritt fordi de spiser for mye. Men den sarkastiske bemerkningen la ingen demper på hennes interesse.

 Senere kom søsteren hennes tilbake, sammen med Nancy Dávila, en ung søster fra Machala. Nancy var så elskverdig og vennlig at Maruja sa til seg selv: ’Det er slike venner jeg ønsker at barna mine skal ha.’ Noe av det første Maruja spurte om, var: «Hvor er de døde? Og vil det finne sted en oppstandelse?» Maruja husker at hun ble overlykkelig da hun fikk til svar at de døde er uten bevissthet i graven og venter på en oppstandelse. Hun ville fortelle denne sannheten, som hun nettopp hadde funnet, til alle og enhver. (Fork. 9: 5; Joh. 5: 28, 29) Hun spurte derfor Nancy om hun ville bli med henne og besøke naboene oppe i fjellene.

Men slik tilfellet var i andre områder, hersket presten som en konge i disse landsbyene. Mens de var på vei til Marujas hjemby langt oppe i fjellene, hadde prestens ordrer tydeligvis gått forut for dem. På én dør ble de møtt med et stort skilt hvor det var skrevet slibrigheter.

Et annet sted var det en slektning av henne som sa: «Presten sier at de som går rundt og forkynner, burde drepes med stokker og steiner.» Maruja svarte: «Hvis dere dreper oss, hvem er det da som kommer i fengsel — dere eller presten?»

«Vi,» svarte slektningen.

«Men tenk på barna deres,» resonnerte Maruja. «Hvem skal ta seg av dem når dere kommer i fengsel? Det er ikke så farlig for presten å gi ordre om at noen skal drepes, ettersom det ikke er han som må stå til rette for det. Vi er ikke hunder. Hvis vi blir drept, vil det bli reist tiltale, og dere må stå til rette for det.»

Utholdenhet gir resultater

Da Nancy hadde vært i Pallatanga i to måneder, måtte hun tilbake til Machala, og Maruja var igjen alene med  sine fire barn og sin gamle mor. Men hun følte et sterkt behov for å komme sammen med Jehovas folk. Hun drog derfor til Riobamba for å oppsøke Jehovas vitner. Der fikk hun anledning til å overvære et kretsstevne, hvor hun ble døpt.

En tid reiste hun til Riobamba hver gang hun hadde råd til det, for å komme sammen med menigheten. Senere begynte brødrene fra Riobamba å hjelpe henne med å forkynne i Pallatanga, trass i naboenes trusler om å skade, ja, til og med drepe dem.

En dag da brødrene fra Riobamba planla å vise en av Selskapets filmer på torget i Pallatanga, oppstod det en kritisk situasjon. Alt var stille og rolig inntil første gangen Jehovas navn ble nevnt. Plutselig begynte folk å rope: «Hvis ikke Maruja Granizo kommer seg vekk herfra, kan det koste henne livet!» Noen rev ned lakenet som var blitt hengt opp som filmlerret. Det begynte å ringe voldsomt i kirkeklokkene, og folk kom ut av husene med stokker og steiner i hendene. Brødrene samlet derfor raskt sammen utstyret sitt, gikk på bussen og gjorde seg klar til å forlate byen. Da bussen begynte å kjøre, foretok de en opptelling og fant ut at et av vitnene, Julio Santos, manglet! Hadde mobben tatt ham?

Plutselig fikk de øye på en stor mann som kom løpende mot bussen i spissen for mobben. Han kastet stein og ropte: «Gi dem inn med stokker og steiner!» Det var Julio! Mobben hadde på en eller annen måte kommet mellom ham og bussen, så i et desperat forsøk på å beskytte seg selv, lot han som om han var en av dem. Da han nådde igjen bussen, hoppet han på, og så bar det av sted mot Riobamba.

Maruja og familien hennes hadde for sikkerhets skyld  også gått på bussen. Men da de kom utenfor byen, gikk de av og begynte å gå hjemover. Ville de komme seg helskinnet hjem? Mobben lette etter dem. De måtte gjemme seg flere ganger for å unngå mobben. Sent på natten kom de endelig trygt hjem.

Hvilke resultater er blitt oppnådd etter 24 års utholdenhet i dette isolerte distriktet? En ting er at den presten som stelte i stand så mange vanskeligheter i Pallatanga, ble jaget bort av de samme folkene i byen 20 år senere, anklaget for umoral og tyveri. Ellers er folk gradvis blitt svært mottagelige for Bibelens budskap. Det er fremdeles bare en liten, isolert gruppe her, men Maruja leder nå 11 bibelstudier. I 1987 fikk de benytte en stor restaurant i forbindelse med minnehøytiden, og det var 150 til stede. Ja, Pallatanga, som er omgitt av imponerende, naturskjønne  fjell, er som et moderne Makedonia, som ber om at noen må komme over og hjelpe denne lille gruppen med å forkynne det gode budskap i et stort distrikt.

’Det eneste religionssamfunn som har sannheten’

Enkelte mennesker, som Jorge Salas i Ibarra, begynte til og med å lete etter Jehovas vitner. Han leste tilfeldigvis en bok som het «La Gran Obra» (Det store arbeid), skrevet av en dr. Berrocochea, som for tiden bodde i Uruguay. Boken sa blant annet at det eneste religionssamfunn som har sannheten, er Jehovas vitner. Det var den Jorge ville finne. Han bestemte seg derfor for å dra til Quito og lete etter Jehovas vitner, og hvis han ikke fant dem der, ville han dra til Guayaquil, eller endog til Uruguay om nødvendig.

I Quito begynte han å lete etter Jehovas vitner klokken halv seks om morgenen. Da han ble trett av å gå, leide han en drosje. Da drosjesjåføren ble lei av å kjøre ham, leide han en annen drosje. Ved middagstider begynte den andre sjåføren å bli sulten og ville gjerne gi seg. Jorge insisterte imidlertid på at de skulle fortsette.

Til slutt var det noen som viste ham hvor et av Jehovas vitner bodde, og derfra ble han fulgt til inngangen til misjonærhjemmet. Arthur Bonno, som laget maten den dagen, kom og åpnet med forkle på og inviterte ham inn. Jorge tenkte: ’Hvis kokken er gringo og så pent kledd, hvordan vil da den misjonæren som skal snakke med meg, se ut?’ Etter en liten stund kom det en misjonær med sterkt indianske trekk for å hjelpe ham. Det var Pedro Tules. Jorge undret seg: ’Hva slags religionssamfunn kan dette være, et samfunn som lar indianere bli vartet opp av folk med lysere hud?’ Han skulle bli klar over at dette ikke er det eneste som gjør Jehovas vitner annerledes. Han oppgav snart sin umoralske levemåte, giftet seg på nytt med sin  fraskilte kone og hjalp henne og de fleste av barna deres til å ta imot sannheten.

I motsetning til Jorge var det også noen som til å begynne med ønsket å være i fred for vitnene.

En polsk forretningsmann

John og Dora Furgala, som hadde emigrert fra Polen, drev en jernvarehandel i Guayaquil som var godt kjent av alle bygningshåndverkere, snekkere og rørleggere i byen. Zola Hoffman leverte en traktat til Dora og gikk tilbake i helgen. Doras mann, John, likte imidlertid ikke å bli forstyrret på fridagen sin. Han tok derfor imot alle de bøkene Zola hadde med seg i feltvesken, og tenkte at de da ikke ville få flere besøk, ettersom hun ikke hadde noe mer å tilby dem. Zola sendte imidlertid en misjonær som snakket polsk, og det ble startet et studium med Dora.

Da John og Dora senere ble invitert til å overvære menighetens møter, sa John: «Dora kan gå, og så kan hun fortelle meg hva hun lærer.» Johns begeistring for Bibelen ble ikke vakt før han fikk et mindre hjerteanfall og fikk beskjed av legen om å holde sengen i to uker. For å ha noe å gjøre begynte han å lese Bibelen og litteraturen. Han følte seg med ett som en mann som fikk sine øyne åpnet for første gang. Hver dag ropte han på sin kone og sa: «Hei, se her! Jeg har funnet ut noe nytt!» De ble begge døpt etter kort tid. Men John hadde jo jernvarehandelen å ta seg av. Ville han likevel sette tjenesten for Jehova på førsteplassen?

Det var ikke noen hindring for John Furgala å være en framstående forretningsmann, for han skammet seg ikke over det gode budskap. (Matt. 10: 32, 33) Blant verktøyet og jernvarene satte han opp en iøynefallende utstilling av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Mens assistenten hans  fant fram varene til en kunde, forkynte John for ham. Den gangen var det vanlig å gi kunden en form for påskjønnelse hvis han kjøpte en viss mengde varer. John tilbød da et gratis abonnement på bladene. Det var ikke uvanlig at han tegnet 60 eller flere abonnementer i måneden.

En politiker finner sann rettferdighet

Folk fra alle samfunnslag — rike som fattige, de som sitter i fengsel, og de som er framstående i denne tingenes ordning — må få anledning til å høre om sannheten. Rafael Coello hadde søkt etter sosial rettferdighet helt fra ungdommen av. Det førte til at han meldte seg inn i kommunistpartiet i 1936. I sju år deltok han i opptøyer og protesttog. Så ble han desillusjonert, meldte seg ut av partiet og engasjerte seg i flere andre partier. Han ble en kjent politiker og fikk framstående stillinger. En gang ble han utnevnt av presidenten i Ecuador til å være utsending ved et spesielt møte som De forente nasjoner arrangerte. Ved en annen anledning, da opposisjonspartiet hadde makten, ble han satt i fengsel. Det var her i fengslet han fikk  besøk av Albert Hoffman, som leverte boken «Gud er sanndru» til ham.

Sju år senere kom det en vennlig mann hjem til Rafael Coello. Rafael forteller: «Jeg skjønte straks at det var en jeg hadde ventet på uten å være klar over det. Det var Albert Hoffman, som så etter meg igjen.» Det ble startet et studium i boken «Dette betyr evig liv». Rafael brukte ikke lang tid på å finne det han hadde søkt etter i alle disse årene. Han forstod nå at det bare er Guds rike som kan innføre sann rettferdighet. Det vakte ganske stor oppsikt da han ble døpt i 1959, for han hadde vært en kjent politiker i over 20 år.

Han hadde vært en ivrig forkjemper for menneskelig rettferdighet, og nå ble han på lignende måte en ivrig forsvarer av Guds rettferdighet. Bror Coello sier om de årene som har gått: «Jeg har hatt det privilegium å kunne forkynne om Jehovas rettferdighet for mennesker fra alle samfunnslag, fra tidligere presidenter til svært fattige arbeidere.» Han var godt kjent i Palacio de Justicia (Rettspalasset), hvor han hadde vært dommer ved appelldomstolen. Han gikk derfor tilbake for å forkynne for hver og en av de mange dommerne og advokatene. Som følge av det fikk han opprettet en stor bladrute hos tidligere arbeidskolleger.

Et internasjonalt samfunn av brødre

Ettersom brødrene har gjort mye for å plante og vanne sannhetens sæd, har alle slags mennesker fått høre det gode budskap om Riket. Men det er Jehova som har gitt vekst. (1. Kor. 3: 6) Hans ånd, som virker på hele hans synlige organisasjon, har gjort det mulig.

På det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» i New York i 1958 ble brødrene oppmuntret til å tjene der  behovet var større. Som en følge av dette var det mange som kom til Ecuador. Da Selskapets president besøkte landet i 1959, talte han til 120 personer som hadde kommet fra andre land. Mange nye lærte sannheten å kjenne på grunn av deres bestrebelser. Noen var med på å opprette nye menigheter og gav lokale brødre effektiv opplæring, slik at de kunne ta seg av oppgaver i menighetene.

I 1967 opplevde Jehovas vitner i Ecuador det internasjonale brorskap på en annen måte. Ved hvilken anledning? Ved det internasjonale stevnet med temaet «Guds frigjorte barn» som ble arrangert i Guayaquil. Noen av Selskapets styremedlemmer var til stede ved dette stevnet, sammen med 400 brødre fra forskjellige land. Hvilket glederikt fellesskap opplevde de ikke sammen med over 2700 brødre og interesserte fra Ecuador! Det var svært mange som gav uttrykk for sin verdsettelse, både de lokale brødrene og de besøkende.

En annen ånd i Cuenca

I 1967 så det ut til at tiden var inne til å gjøre et nytt forsøk på å vinne innpass med det gode budskap i Ecuadors tredje største by, Cuenca. Hvordan skulle det skje? Først ble Carlos Salazar sendt dit som spesialpioner. Kort tid etter kom det også fire misjonærer som nylig var blitt uteksaminert fra Gilead — Ana Rodriguez og Delia Sánchez fra Puerto Rico og Harley og Cloris Harris fra USA.

Den gangen var det bare ett innfødt vitne i denne byen med over 100 000 innbyggere. Det var Carlos Sánchez, en ung mann som var blitt lam fra livet og ned etter en trafikkulykke han var blitt utsatt for noen år før han lærte sannheten å kjenne. Hver gang han skulle på møtet, måtte misjonærene bære ham ned fra leiligheten hans, sette ham bakpå en scooter og så bære ham opp til Rikets sal. Hans  smilende ansikt og optimistiske holdning var til stor oppmuntring for denne lille gruppen.

Husk at Cuenca var kjent som den sterkest katolske byen i hele Ecuador. Noe av det første misjonærene la merke til, var alle kirkene. Det kunne virke som om det fantes en kirke for hvert fjerde eller femte kvartal. Og over alle disse raget den store katedralen på hovedtorget. Hver dag ble misjonærene vekket lenge før daggry av kirkeklokker som kalte folk sammen til morgenmesse. Under den såkalte stille uke ble bildene fra de forskjellige kirkene tatt med ut og båret opp og ned i gatene i Cuenca. Det tok en hel dag å gjennomføre denne prosesjonen med religiøse bilder.

Den lille gruppen med vitner tok derfor fatt på hus-til-hus-arbeidet med den største forsiktighet. De hadde ikke glemt beretningene om pøbelflokker som kastet stein under tidligere forsøk på å forkynne i enkelte deler av denne byen. Men til misjonærenes store overraskelse skjedde det ikke noe slikt nå. Folk bad dem isteden inn første gang de kom på besøk, og tok imot mye litteratur. De sultet åndelig sett.

Harley Harris forteller om en av de mest populære prestene i Cuenca: «Vi hørte stadig om en prest fra Spania som het Juan Fernández. Han lå i strid med biskopen i Cuenca fordi han ikke ville ta forskjellig betaling for de forskjellige messeformene. For ham var messen den samme uansett. Problemet var at han ikke tok inn nok penger til å tilfredsstille biskopen. Dessuten kvittet han seg med nesten alle de religiøse bildene i kirken sin. Det ble satt stor pris på av liberale katolikker, men de konservative var forarget.

En dag fortalte en dame oss om naboen sin, som ikke  hadde villet snakke med oss, og som så hadde sagt ifra om det til presten, Fernández. Til hennes og andres store overraskelse kritiserte han henne offentlig under messen og oppfordret de tilstedeværende til å lytte hvis noen kom hjem til dem og snakket om Bibelen, ettersom Bibelen inneholder sannheten.

Jeg bestemte meg for å treffe denne presten, og etter en del anstrengelser klarte jeg å få tak i adressen hans. Jeg inviterte ham til misjonærhjemmet og hadde gleden av å ha ham på besøk i to timer. Han hadde overraskende nok ganske god kunnskap om enkelte grunnleggende bibelske læresetninger. Da jeg spurte ham om hvilken holdning han mente en kristen burde innta når det oppstår en politisk konflikt mellom to land, svarte han straks: ’En kristen kan bare innta én holdning, og det er å være nøytral, for en kan ikke adlyde Jesu påbud om å vise kjærlighet og samtidig drepe.’ Samtalen ble avsluttet i en hjertelig og vennlig atmosfære, og han bad om å få noen av våre publikasjoner.»

På grunn av uoverensstemmelsene med biskopen ble han imidlertid avskjediget som prest og sendt tilbake til Spania den samme uken. Hans uttalelser hadde fjernet fordommene hos mange av innbyggerne i byen, slik at de senere hadde et hørende øre for Bibelens budskap.

Det virket likevel som om det var noe som hindret folk i å ta et fast standpunkt for sannheten. Mange studerte Bibelen og kom på møtene, men det var så å si ingen som hadde mot til å gå ut i felttjenesten. Vi fant ut at det måtte skyldes frykt for naboene. Hvordan kunne denne hindringen overvinnes?

«Mor, jeg kan ikke dø ennå»

Bob og Joan Isensee, tidligere misjonærer som nå hadde  barn, valgte å slå seg ned i Cuenca. En dag da Mimi, den ti år gamle datteren deres, lekte på skolen, ble hun overkjørt av en lastebil. Hun ble i all hast kjørt til sykehuset, hvor det ble gjort fortvilte anstrengelser for å redde livet hennes. Da moren kom, dypt bekymret, var Mimi fortsatt ved bevissthet, og hun hvisket: «Mor, jeg kan ikke dø ennå. Jeg har jo ikke ledet noe bibelstudium engang!» Og på eget initiativ sa hun til sykepleierne at hun ikke ville at det skulle brukes noe blod under behandlingen. Dette var første gang sykehuset hadde med Jehovas vitner  å gjøre. Og det viste seg å gjøre et uforglemmelig inntrykk.

Legen kom. Han sa det var nødvendig med operasjon for å fastslå hvor store de indre skadene var. Faren sa at det var helt i orden, men tilføyde: «Vi må be deg om ikke å gi henne blod, for Bibelen forbyr bruken av blod i en hvilken som helst form!» (Apg. 15: 28, 29) Legen ble sjokkert. Han var aldri før blitt bedt om å unnlate å bruke blod under en så alvorlig operasjon. Faren sa at dette var hans ansvar som far og ikke kirurgens. Han skulle påta seg det fulle ansvar for utfallet. Det eneste han bad om, var at legen uten å bryte Guds lov om blodet skulle gjøre alt han kunne for å redde barnets liv.

Legen svarte ydmykt: «Siden jeg også har min religion og vil at andre skal respektere den, skal jeg respektere din. Jeg skal gjøre det jeg kan.»

Like før Mimi ble trillet inn på operasjonsstuen, sa hun til faren sin: «Ikke vær redd, pappa. Jeg har bedt til Jehova alt.»

Det gikk over fem lange timer. I mellomtiden kom det mange til sykehuset, mange som kjente familien, og andre som hadde hørt om ulykken. De ventet nå spent på resultatet av operasjonen. Foreldrene forklarte dem at hvis barnet skulle dø, var de forvisset om at de ville få se henne igjen i oppstandelsen. Hvordan virket dette på de andre?

De fikk høre bemerkninger som disse: «Jeg er også far og vet hva det vil si å miste et barn, men du er mye roligere enn jeg ville ha vært i samme situasjon.» En annen sa: «Hvis jeg kunne ha så stor tro som disse menneskene, hadde jeg vært det lykkeligste menneske på jorden.» Den nærmeste naboen deres, som hadde mistet mannen sin en tid før dette, kom for å trøste dem, men da hun gikk igjen, var hun blitt trøstet selv. Hun sa: «I to år, helt siden  mannen min døde, har jeg vært deprimert, men nå som jeg ser dere og hvor sterk tro dere har på Gud, og det håpet dere har, føler jeg meg lykkelig for første gang.»

Men hvordan gikk det med Mimi? Omsider var den lange operasjonen over, og de engstelige foreldrene gikk bort til legen for å høre hvordan tilstanden var. De indre organene var svært alvorlig skadet. Arterien til mellomgulvet var kuttet over, og hun hadde mistet over halvparten av blodet. Leveren hadde fått flere flenger. På grunn av det enorme trykket var magesekken blitt presset rett gjennom mellomgulvet. Lastebilen hadde stoppet like før den ville ha knust hjertet.

Legen sa at han var glad for at foreldrene var så rolige, for det hadde gjort at han kunne begynne operasjonen med større fatning. Mimi kom seg fort, til alles glede. Det som hadde hendt, førte til et veldig vitnesbyrd, for det ble kjent i hele byen. Radiostasjonen snakket om familien Isensees bemerkelsesverdige tro og sinnsro. En framstående lege sa til faren: «Du skal vite at i medisinske kretser blir dette tilfellet omtalt som et mirakel.»

En syklist begynner på et annet løp

Mario Polo, som hadde bodd i Cuenca hele sitt liv, var berømt for sine triumfer i det nasjonale mesterskapet i sykling. Han hadde vunnet flere år på rad og var ubeseiret da han la opp. Cuenca var naturlig nok stolt av sin store sønn.

Da Marios kone, Norma, begynte å studere sammen med Jehovas vitner, bestemte han seg for å være med på ett av studiene for å se om han kunne få svar på noen av spørsmålene sine. Det første han ville vite, var: «Hvem er den skjøgen som det står om i Åpenbaringsboken?» (Åp. 17: 3—5) Misjonæren svarte at vi vanligvis begynner med  enklere ting i Bibelen. Men siden Mario hadde tatt opp spørsmålet, forklarte misjonæren at Bibelen bruker en umoralsk kvinne som har navnet Babylon den store, som et symbol på alle religioner som ikke holder seg atskilt fra verden. — Jak. 4: 4; Åp. 18: 2, 9, 10.

Fra da av viste Mario en levende interesse for bibelstudiet og gikk inn for å være med på hvert studium, selv om det kunne kreve mye, siden han arbeidet et stykke utenfor byen. Så en kveld kom han til misjonærhjemmet med et svært bekymret ansiktsuttrykk. Han hadde fått noe litteratur fra en evangelisk kirke som kom med sterke anklager mot Jehovas vitner. Misjonæren svarte at hvis disse beskyldningene mot oss plaget ham, ville den beste måten å imøtegå anklagene på være å be en fra den evangeliske kirken komme og se om han kunne underbygge dem. Det syntes Mario hørtes rett og rimelig ut. Så han og broren oppsøkte den protestantiske pastoren som leverte ut denne litteraturen.

 Mario bad pastoren om å komme hjem til ham for å forsvare det han hadde sagt om Jehovas vitner. Han var nødt til å ta imot innbydelsen; et avslag ville være en innrømmelse av at beskyldningene var falske.

Det var ti personer, deriblant Marios venner og slektninger, som ventet på pastoren da han kom sammen med en annen predikant fra sin kirke. Treenighetslæren ble valgt som emne for drøftelsen. Hver gang pastoren siterte et skriftsted som skulle støtte denne læren, viste Mario, hans kone eller en av vennene deres hvorfor det ikke kunne anvendes slik. Misjonæren behøvde nesten ikke å si noen ting.

Etter en halvtimes tid så pastoren på klokken og sa at han hadde en annen avtale. «Men señor, du har jo ikke bevist noe som helst,» protesterte en av dem som var til stede. «Du vil ikke si at du forlater oss og overlater oss til disse ulvene, som du kaller dem?» Men pastoren gikk og sa at han skulle treffe en ny avtale med dem senere, men han ville ikke si noe om når det skulle bli.

Han kom riktignok tilbake en dag og sa til Norma Polo at han skulle komme igjen — men en gang som Jehovas vitner ikke var der. Det syntes Mario var urettferdig. Han gikk hjem til pastoren og sa at han bare var velkommen hos ham når Jehovas vitner var der og kunne forsvare seg. Det var nå helt klart for Mario hvem som hadde sannheten og mot til å forsvare den.

Mario fortsatte å gjøre fine fremskritt. Det tok ikke lang tid før han tok del i felttjenesten, her på sitt eget hjemsted, og senere begynte også hans kone og hans datter å gjøre det samme.

Etter hvert som flere av de innfødte i byen begynte å stå fram som Jehovas vitner, fikk det en enorm virkning på  andre. Leger, advokater, gullsmeder, bønder — mennesker fra alle samfunnslag i Cuenca — har nå tatt imot sannheten i hundretall. For 20 år siden var det ingen menighet i Cuenca. Nå er det 11 menigheter i dette området. Før varte religiøse parader en hel dag i den såkalte stille uke, men nå tar det bare noen minutter å se det som passerer — minnene fra en svunnen tid. På den annen side er Jehovas navn nå blitt kjent fra den ene enden av landsdelen til den andre.

Behov for oppmuntring

I slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene gikk Rikets arbeid i Ecuador fredelig framover. Andre religioners innflytelse og deres evne til å oppildne folk ble mindre. Forkynnerne arbeidet hardt for å utbre det gode budskap om Riket til alle kanter av landet.

I 1963 var det 1000 forkynnere som var aktive i felttjenesten. Fem år senere var tallet kommet opp i 2000. I 1971 var det til sammen 3000 forkynnere. To år senere rapporterte vi 4000 Rikets forkynnere, året etter var det 5000, og i oktober 1975 hadde vi nådd et høydepunkt på 5995.

Men så, for første gang på mange år, begynte antallet å gå ned. I 1979 hadde det samlede antall aktive forkynnere av det gode budskap sunket til litt over 5000. Hva var det som var i ferd med å skje? Det ser ut til at noen av de nye her var blitt revet med av entusiasme på grunn av et bestemt årstall og ikke hadde framelsket ekte kjærlighet til Jehova og verdsettelse av hans veier. I 1980 var det nå omsider en liten økning igjen, som fortsatte i 1981, men det gikk tregt framover.

Hva var det som hindret økning, når land etter land nå rapporterte fin vekst i sitt distrikt? Frafall forekom ikke.  Det fantes øyensynlig ingen urenhet som ville få Jehova til å holde sin ånd tilbake. Saken ble ofte vurdert under bønn. Utsiktene til vekst var svært gode, for i 1981 var det 26 576 til stede på minnehøytiden, det vil si fem interesserte for hver Rikets forkynner.

Man kom fram til at det våre brødre trengte, var oppmuntring. De eldste og menighetstjenerne trengte å bli minnet om det ansvar de har når det gjelder å ta ledelsen i forkynnelsen på feltet. De som var blitt uvirksomme, hadde behov for at noen ledet et bibelstudium med dem, så de igjen kunne begynne å verdsette åndelige ting.

Etter at utvalget ved avdelingskontoret hadde utarbeidet årsrapporten for tjenesteåret 1981, innbød de derfor alle de eldste og menighetstjenerne til korte møter i hovedbyer i hele landet. Brødrene ble svært oppmuntret av det de fikk høre, og alle fikk ny inspirasjon til å ta fatt på arbeidet. Det førte til en økning i antall forkynnere på 14 prosent i det tjenesteåret, mens antall hjemmebibelstudier økte med 19 prosent. Antall til stede på minnehøytiden økte med hele 28 prosent og kom opp i 34 024! Markene stod virkelig hvite mot høst.

Voldsomt regn

Nå kom det en ny hindring. I ti måneder på rad, fra oktober 1982 til juli 1983, høljet regnet ned og forårsaket flom. Man kunne ikke huske at det hadde vært så ille på 100 år. I Guayaquil og omegn ble det målt 2500 millimeter nedbør på noen få måneder. Broer ble feid bort, med den følge at flere byer ble isolert. Samferdsel ble ekstremt vanskelig. Rikets saler og brødrenes hjem ble påført store skader.

Men brødrene var fast bestemt på at de skulle fortsette å holde møtene. I Babahoyo måtte noen gå i vann opp til  livet for å komme på møtene. Lenger sør, i Milagro, var det så mye vann inne i selve Rikets sal at det nesten nådde opp til knærne. Men brødrene brettet bare opp buksebena og gledet seg over å kunne være på møtene til tross for flommen.

Det ble gjort store bestrebelser på å holde kontakten med brødrene, også dem som bodde på isolerte steder. Når man fikk vite at noen manglet mat og andre ting de trengte, sa avdelingskontoret ifra til menighetene, og de lokale brødrene viste stor gavmildhet.  Brødre i hele landet sørget for det som trengtes av penger, mat, klær og medisin. Midt i denne perioden da det regnet uten stans, arrangerte avdelingskontoret et nytt møte med de eldste og menighetstjenerne. De utvekslet oppmuntrende opplevelser, og det ble gitt forslag til hvordan de kunne fortsette forkynnelsesarbeidet til tross for uværet. Paulus’ ord var svært aktuelle: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.» — 2. Tim. 4: 2, NW.

Hva førte dette til? Rapporter fra mange av de menighetene  som var hardt rammet av uværet, fortalte om en bemerkelsesverdig økning. I slutten av tjenesteåret 1983 hadde det gjennomsnittlige antall forkynnere, til tross for regnet, økt med 17 prosent, og det var nådd et høydepunkt på 7504 forkynnere. I den samme tidsperioden hadde antall hjemmebibelstudier økt med hele 28 prosent! Jo mer brødrene arbeidet i distriktet, jo bedre resultater oppnådde de.

Nødvendig å utvide avdelingskontoret

Rikets arbeid i Ecuador er av forholdsvis ny dato sammenlignet med arbeidet i mange andre land. Det er bare litt over 40 år siden forkynnelsen kom i gang for alvor. Akkurat som et barn trenger nye klær etter hvert som det vokser til, har utvidelsen av Rikets arbeid her i landet ført til at det er blitt nødvendig med et større avdelingskontor.

Til å begynne med holdt avdelingskontoret til på et misjonærhjem. I 1957 ble det bygd et nytt kontor i Guayaquil. Senere ble det foretatt utvidelser der. I 1977 foreslo bror Grant Suiter, som var på besøk som sonetilsynsmann, at brødrene skulle begynne å se seg om etter en større tomt utenfor Guayaquil. En dag kom det en bror til avdelingskontoret og spurte om vi var interessert i en eiendom han gjerne ville gi til Selskapet. Den lå like utenfor Guayaquil. Vi ble svært glade for dette tilbudet.

Noe annet vi trengte sårt på den tiden, var et sted hvor vi kunne holde et av områdestevnene, selv om det måtte bli ute i det fri. Etter en del rydningsarbeid på den nye eiendommen ble det holdt et stevne der. Bakkeskråningen utgjorde et naturlig amfiteater, og brødrene satte seg på bakken på tepper som de hadde med seg. Her ble det holdt område- og kretsstevner for kystdistriktene i flere år.

 Endelig, i slutten av 1984, begynte arbeidet med et pent stevneanlegg på denne eiendommen. Det skulle bli sitteplasser til 3000. Hele 340 mål var til rådighet for dette byggeprosjektet. Men det var ikke bare behov for et sted å ha stevner. Med det styrende råds godkjennelse begynte oppføringen av et nytt avdelingskontor på en annen del av den samme tomten i begynnelsen av 1985. Det var en spennende tid for vennene. De kunne se hvordan Jehova velsignet deres bestrebelser på å fullføre dette store byggearbeidet. Byggingen begynte like før Selskapets internasjonale byggeprogram ble satt i gang, men prosjektet ble fullført under dets ledelse. Brødrene var glad for å få en hjelpende hånd fra frivillige fagfolk fra 14 land som var med på det internasjonale byggeprogrammet. For en velsignelse denne hjelpen var! Vi er dypt takknemlige mot hver og en av dem som hjalp til.

Forandringer i administrasjonen

I 1949 ble Albert Hoffman den første avdelingstilsynsmannen, og han gjorde mye for å organisere arbeidet her i den spede begynnelsen. I 1950 ble så denne tilsynsoppgaven overtatt av John McClenahan, som også hadde gjennomgått Gilead. I 1970 ble det igjen nødvendig å foreta forandringer i administrasjonen. En annen Gilead-elev, Harley Harris, ble utnevnt til avdelingstilsynsmann, og han har tjent ved avdelingskontoret siden da. For tiden blir avdelingskontoret administrert av et utvalg på fem: Francisco Angus, Arthur Bonno, Harley Harris, Vern McDaniel og Laureano Sánchez.

Tallrike offer

Historien om Rikets arbeid i Ecuador vitner om hundretusener av offer som våre brødre har brakt. Noen av dem er så små at vi mennesker ikke har lagt merke til dem, men  Jehova har merket seg alle. Den forsikringen som står i Hebreerne 6: 10, gjelder alle disse lojale vitnene: «Gud er ikke urettferdig, så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn.»

De som kom fra andre land for å tjene her, husker godt hvor vanskelig det var å uttrykke seg på et språk som de bare så vidt hadde begynt å lære. Når de hørte ecuadorianerne snakke, var det som om de ble bombardert av en trommeild av ord. En misjonær sa: «Jeg følte meg som et lite barn som lærte å snakke.»

Mange ganger trodde de at de begynte å få taket på språket, men sa noe annet enn det de hadde tenkt å si. En bror gikk for eksempel til en jernvarehandel, og etter å ha rådført seg med sin spansk-engelske ordbok sa han: «Quiero una libra de uñas», som betydde at han gjerne skulle ha et pund negler. Det han mente, var nagler! En søster stod på en buss da sjåføren startet brått, med den følge at hun ble kastet bakover og havnet i fanget på en mann. Hun trodde at hun bad om unnskyldning, da hun sa: «Con su permiso», men det betydde: «Får jeg lov?» Passasjerene fikk seg en god latter da mannen godmodig svarte: «Vær så god, frue.»

Søster Zola Hoffman ble i Ecuador, som hun var blitt sendt til som misjonær, helt til hun fullførte sitt jordiske løp. Hun blir husket for sin fryktløse innsats i forkynnelsen. Var det noen hun kviet seg for å snakke med om det gode budskap? På ingen måte. Hun likte best å forkynne i forretningsstrøket i Guayaquil. Nesten alle der kjente henne, både framstående forretningsfolk, advokater, dommere og mange andre. Mange av dem hun hadde forkynt for, kom i begravelsen hennes. Rikets sal ble derfor fullpakket, og mange stod utenfor, helt bort til den andre siden av gaten. Blant dem som var til stede, var noen av  de 94 personene som hun hadde hjulpet til å innvie sitt liv til Jehova.

En gang hadde bror Albert Hoffman en kraftig stemme, men nå kan han bare hviske. Hvorfor? En kveld han kjørte hjem fra et møte, stoppet han for rødt lys. En fremmed mann kom bort til ham, rettet en pistol mot halsen hans og sa noe; sannsynligvis forlangte han penger. Siden Albert ikke hørte så godt, reagerte han ikke med én gang. Mannen ble sint og trakk av. Kulen gikk gjennom halsen, kuttet over stemmebåndene og ble så sittende i den høyre skulderen. Selv om Albert har fått ødelagt stemmen, lovpriser han fortsatt Jehova, skjønt han nå må gjøre det ved å hviske. Han har vært i heltidstjenesten i nesten 60 år.

En annen som er kjent for sin besluttsomhet, er Herman Gau, som kom fra Tyskland sammen med sin kone for å tjene der hvor behovet var større. Han liker å få tingene unnagjort, og det fort, uansett hvilke vanskeligheter som oppstår. Ettersom den lille menigheten i byen Puyo, som ligger i jungelen, trengte en Rikets sal, sa bror Gau: «Kom, så går vi ut i jungelen og hogger noe tømmer.» Han fant et rankt tre som så bra ut, men den innfødte broren han hadde med seg, advarte ham: «Jeg ville ikke ha felt det treet der, hvis jeg var deg. Det er fullt av maur.»

«Ingen maur skal få hindre meg i å bruke dette fine treet til en Rikets sal!» sa Herman. Så gikk de løs på treet med machetene. Det delvis hule treet gikk i bakken, og ut svermet tusenvis av sinte maur som skulle forsvare seg. Brødrene fikk maur over hele seg. De ble helt fra seg og løp til elven, hvor de hoppet uti med klærne på. Fra da av hørte Herman etter når en innfødt snakket til ham om trær. «Men,» sier han med en god latter, «vi fikk da bygd den salen!»

 Unge tar imot sannheten

Det finnes imidlertid større utfordringer enn det å bygge Rikets saler. Det er å oppdra barn i sannheten. Jorge og Orffa Santos har vært nærmere 30 år i heltidstjenesten. I løpet av den tiden har de også oppdratt fem barn, og alle følger foreldrenes gode eksempel og er nå i heltidstjenesten. Dette er bare ett av mange tilfelle som viser hvor viktig det er at foreldrene foregår med et godt eksempel når de oppdrar barna og lærer dem den veien de skal gå. — Ordsp. 22: 6.

Carlos Salazar fikk ikke en slik åndelig oppdragelse. Da han valgte å tjene Jehova, ble han tvert imot kastet ut hjemmefra av moren sin, og brødrene og søstrene hans ville ikke ha noe med ham å gjøre. Men i løpet av de 34 årene som han har viet til heltidstjenesten, har han fått over 12 000 åndelige brødre og søstre bare i sitt hjemland, Ecuador — foruten de over tre millioner som det internasjonale brorskap består av. Han setter stor pris på den kjærlige omsorg Jehova viser dem som er blitt «foreldreløse» for det gode budskaps skyld.

Jim og Frances Woodburn, et misjonærektepar som har vist stor iver i tjenesten, har sådd Rikets sæd vidt og bredt. De har oppsøkt mange videregående skoler og tilbudt boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Den har dekket et viktig behov på skolene når det gjelder å lære de unge bedre moralnormer og respekt for lærerne og å gjøre dem oppmerksom på farene ved å bruke narkotika. De har også tilbudt boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? som den eneste boken om utviklingslæren som tar for seg begge sider av saken. Lærere og skolemyndigheter har latt bror og søster Woodburn få vise elevene litteraturen i selve klasserommet. Til og med religiøse skoler som blir drevet av prester og nonner, har tatt imot dem. En  prest innkalte alle elevene på en skole til skolens aula og sa: «Dette er akkurat den boken dere trenger, og jeg anbefaler dere å skaffe dere hvert deres eksemplar.» Ikke en eneste av de over 65 skolene som bror og søster Woodburn har besøkt, har nektet å la dem tilby elevene dette viktige stoffet! Det har hendt at de har levert over 1000 bøker på en måned.

Utsikter for arbeidet framover

Når vi går omkring i gatene i Quito, Cuenca, Riobamba og San Antonio i dag, er det vanskelig å forestille seg at man her for ikke så lenge siden måtte kjempe energisk for friheten til å forkynne det gode budskap. Høyrøstete pøbelflokker har veket plassen for fredelige mennesker som lytter med dyp respekt til Bibelens budskap. Monumenter over den seier som Jehova har gitt oss, kan nå ses overalt — i form av Rikets saler hvor 188 menigheter holder sine møter for å ta til seg føde fra Guds Ord.

I år hadde vi enda en fin økning i antall forkynnere og nådde et høydepunkt på hele 13 352. Det blir ledet nesten dobbelt så mange bibelstudier som det er forkynnere, og 66 519 overvar feiringen til minne om Kristi død. Alt dette tyder på at det fortsatt er mye som må gjøres her for å hjelpe enda flere til å ta imot sannheten.

Det var oppmuntrende å se at det under forfølgelsens hete var oppriktige ecuadorianere som forsvarte brødrene og søstrene og gav dem «et beger kaldt vann». Som Jesus sa, skal ikke slike miste sin lønn. (Matt. 10: 42) Tusenvis av mennesker her rundt ekvator, fra slettene og den tropiske regnskogen til de snødekte fjelltoppene, har allerede fått lønn i form av sannhetens forfriskende vann. Det er vårt inderlige ønske at enda flere tusen vil oppleve det samme før denne ordning ender.

 [Ramme/kart på side 201]

Fakta om Ecuador

Hovedstad: Quito

Offisielt språk: Spansk

Religion: Vesentlig katolsk

Innbyggertall: 10 054 000

Forkynnere: 13 352

Pionerer: 1978

Menigheter: 188

På minnehøytiden: 66 519

Avdelingskontor: Guayaquil

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

STILLE-HAVET

COLOMBIA

ECUADOR

Ibarra

Atuntaqui

San Antonio

EKVATOR

Quito

Manta

Ambato

Riobamba

Babahoyo

Guayaquil

Milagro

La Libertad

Andesfjellene

Cuenca

Machala

PERU

 [Helsides bilde på side 199]

[Bilde på side 202]

Thomas og Mary Klingensmith (til venstre) og Willmetta og Walter Pemberton var de første misjonærene som kom til Ecuador fra Gilead (1946)

[Bilde på side 207]

Pedro Tules, den første ecuadorianeren som ble opplært ved Gilead

[Bilde på side 209]

N. H. Knorr (til venstre), Selskapet Vakttårnets tredje president, sammen med M. G. Henschel, også fra hovedkontoret, da de besøkte Ecuador i mars 1949. Albert Hoffman (til høyre) var den første avdelingstilsynsmann i Ecuador

[Bilde på side 210]

César Santos sluttet å bruke bilder i tilbedelsen og ble et av Jehovas vitner

[Bilde på side 215]

Carl Dochow, en misjonær som hadde gjennomgått Gilead-skolen, møtte motstand i byen Cuenca

[Bilde på side 218]

Carlos Salazar, den andre fra Ecuador som gjennomgikk Gilead-skolen

[Bilde på side 220]

Unn Raunholm ble sendt til Ecuador som misjonær i 1958

[Bilde på side 223]

Ray og Alice Knoch, misjonærer som ble sendt til landsbyer langs stillehavskysten

[Bilde på side 227]

Maruja Granizo (til venstre) sammen med sine barnebarn og sin svigerdatter

[Bilde på side 230]

John Furgala (til venstre) utenfor sin jernvarehandel

[Bilde på side 233]

Rafael Coello, som en gang var dommer ved appelldomstolen, forkynner for tidligere arbeidskolleger

[Bilde på side 238]

Bob og Joan Isensee, tidligere misjonærer, og barna deres. De ble stilt overfor spørsmålet om blodoverføring

[Bilder på side 241]

Mario Polo etter at han hadde vunnet det nasjonale mesterskapet i sykling. Mario Polo og hans kone, Norma, forsvarer nå Bibelens sannhet

[Bilder på side 245]

Ecuadors nye Betel-hjem, med inngangspartiet

[Bilde på side 246]

Det nye stevneanlegget, med det nye avdelingskontoret i bakgrunnen