Colombia

Hva er Colombias gull — det verdifulle, gylne metallet eller det skadelige, hvite kokainet? Ingen av delene. Det virkelige gull i dette søramerikanske landet finnes blant menneskene som bor der. Det er de mange tusen som skaper seg et godt navn hos Gud.

HVA tenker du på når det søramerikanske landet Colombia blir nevnt? Noen forbinder det sannsynligvis med kvalitetskaffe, verdifulle smaragder, vakre krysantemer og sjeldne orkideer — som er noe av det landet er kjent for. Andre, derimot, kan ikke høre navnet Colombia uttalt uten straks å få slike uhyggelige assosiasjoner som kokainsmugling og grusomme narkotikakriger. Dette er sørgelig. Narkotika og mord er ikke noe som er typisk for det virkelige Colombia eller for tilværelsen til det overveiende flertall av landets innbyggere.

Kom selv og se hvordan Colombia egentlig er. Du vil bli gledelig overrasket over å oppdage at landet ikke er så primitivt eller farlig som du kanskje har forestilt deg. Du vil  sikkert også forstå hvorfor Jehovas vitner i Colombia har så stor glede av å forkynne det gode budskap om Guds rike i dette tradisjonelt katolske landet.

Den spanske krone — det katolske kors

Et blikk på kartet kan friske på hukommelsen med hensyn til landets beliggenhet. Som du vil se, går Panamaeidet over i Colombia i den nordvestlige delen av Sør-Amerika. Colombia, som for øvrig er oppkalt etter Columbus, har derved fordelen av å grense til både Stillehavet og Det karibiske havet.

Etter Christofer Columbus’ berømte oppdagelsesreiser ble hele det karibiske området utforsket og erobret. Spanjerne hadde ett mål for øyet: å vinne kontroll over de veldige rikdommer i den nye verden, dens gull og sølv, som snart skulle anspore Spania til å forsøke å oppnå verdensherredømme. Få vil være uenige i at 1500-tallet var Spanias århundre.

Men 1500-tallet var også den protestantiske reformasjons århundre, da landene i Nord-Europa rev seg løs fra den katolske kirkes og det hellige romerske rikes jerngrep. Det kom fart i arbeidet med å oversette og utgi Bibelen, og den ble en bok som fikk sin naturlige plass i mange hjem. Slik gikk det ikke i Spanias kolonier i Sør-Amerika. Etter hvert som conquistadorene gikk i land og gjorde sine erobringer i den spanske krones navn, plantet de også den katolske kirkes kors der de kom. Det ble stående som et symbol på et religiøst monopol i de neste 400 årene.

Det er nødvendig å ha en viss kjennskap til Colombias historie for å forstå landet og dets innbyggere. Og for å få den fulle forståelse av Jehovas vitners virksomhet i Colombia må du vite hvordan den verdslige historie har innvirket på deres teokratiske historie.

 Steder av spesiell interesse

Størstedelen av Colombias befolkning bor i den vestlige tredjedelen av landet, i de frodige dalene og de fruktbare skråningene i Andesfjellene, som her er delt i tre kjeder. Disse kjedene strekker seg som fingrer nordover fra grensen mot Ecuador. Vi skal konsentrere oss om seks av landets byer: hovedstaden, Bogotá, som ligger på en høyslette i fjellkjeden Cordillera Oriental, tre tropiske havnebyer på kysten mot Det karibiske havet — Barranquilla, Santa Marta og Cartagena, den verdenskjente byen Medellín i vest, hvor det er evig vår, og den subtropiske byen Cali i sørvest, i retning av Ecuador, hvor det er stekende sommervarme året rundt.

Helt til den sivile luftfart gjorde sitt inntog i begynnelsen av 1920-årene, var elven Magdalena den viktigste ferdselsåren til innlandet. Vest for elvens midtre parti ligger den snødekte vulkanen Nevado del Ruiz, som man i klarvær kan se fra fly. Den blomstrende jordbruksbyen Armero med sine 28 000 innbyggere lå en gang nede i dalbunnen før den ble radert bort fra kartet av et dødbringende skred av gjørme, is og lava en skjebnesvanger natt i november 1985. Omkring 40 Jehovas vitner og interesserte personer mistet livet i denne tragedien. *

Videre til Bogotá

Fly som skal til Bogotá, forlater den brede dalen hvor elven Magdalena flyter, og flyr over den frodige, grønne savannen høyt oppe i fjellene hvor den 450 år gamle hovedstaden, som også er Colombias største by, ligger. Oppmerksomme passasjerer som sitter på høyre side i flyet, kan få et kort glimt av de rødbrune takene på Selskapet Vakttårnets nye avdelingskontor, som er under oppførelse like vest for  hovedstaden. Noen av dem som arbeider der, vil kanskje også kaste et blikk opp og lure på om flyet kommer med flere frivillige bygningsarbeidere fra andre land for å sette enda større fart i arbeidet. Mens det store flyet fortsetter den lange innflygingen mot Bogotás internasjonale flyplass, El Dorado, står byens høybygg og strekker seg mot solen med den bratte fjellkjeden Cordillera Oriental i bakgrunnen.

Når passasjerene forlater flyplassen, blir de ofte overrasket over den friske og kjølige luften. Her i 2600 meters høyde er det godt å ha på yttertøy eller en tykk genser mot kulden.

Det er religionsfrihet i Colombia

På en fjelltopp med utsikt til hovedstaden ligger et kapell som en taus påminnelse om at Colombia er et katolsk land, som er viet til «Jesu hellige hjerte». Siden 1887 har det eksistert et konkordat mellom landet og pavestolen. I konkordatet het det opprinnelig at den katolske religion var statsreligion. Dette var i overensstemmelse med den spanske kongen Filip IIs oppfatning. Han mente at politisk enhet ikke kan eksistere uten religiøs enhet.

Heldigvis har det vært religionsfrihet i Colombia siden 1958. Jehovas vitner setter pris på myndighetenes opplyste holdning i denne forbindelse.

Forkynnelse i Bogotá

Augustín Primo er medlem  av utvalget ved avdelingskontoret i Colombia. Han lærte sannheten å kjenne i 1972 gjennom en utenlandsk forkynner som tjente i Bogotá fordi behovet for Rikets forkynnere på den tiden var meget stort der. Augustín er nå 60 år gammel. Han har sluttet i sitt verdslige arbeid og arbeider på heltid ved avdelingskontoret. Han forteller at det nåværende avdelingskontoret og trykkeriet har for liten kapasitet til å ta seg godt nok av landets over 40 000 forkynnere og 600 menigheter, enda bygningene ble innviet så sent som for ti år siden.

Hvor kommer alle de nye forkynnerne fra? Det kan vi få et begrep om hvis vi ser nærmere på det forkynnelsesarbeidet som foregår i denne travle byen med omkring fem millioner innbyggere.

I de mer velstående strøk i byen er det vanskelig å forkynne fordi boligkompleksene er bevoktet, og de som bor der, stort sett reiser til og fra med bil. Når forkynnerne oppsøker private hjem i disse bydelene, møter de også den utfordringen det kan være å få anledning til å snakke med familiens medlemmer og ikke bare med hushjelpene. Men i de stadig voksende middelklassestrøkene er det ofte mulig å få fine bibelske samtaler.

I de mindre prangende arbeiderstrøkene kan du finne mange mennesker som er godt orientert om verdensbegivenhetene. Det er derfor lettere å opprette hjemmebibelstudier med dem, og de gjør ganske raske fremskritt i sannheten.

Og som så mange andre storbyer i utviklingslandene har også Bogotá trøstesløse slumområder med elendige skur som skyter planløst opp på udyrkede sletter og langs nakne fjellsider. De er endestasjonen for den uavbrutte strømmen av folk som forlater landdistriktene og søker hen til storbyens uvante liv. De mangfoldige tusen som bor der, hører gjerne  på det velgjørende budskapet Jehovas vitner kommer med, og begynner å sette sitt håp til Riket.

De to første Rikets forkynnere i Colombia

«Det har vært stor fremgang siden de to første Gilead-misjonærene ankom sommeren 1945. Men det var aktive Jehovas vitner i Colombia 20 år før den tiden,» forteller Euclides González i tjenesteavdelingen ved avdelingskontoret.

Omtrent på den tiden da Charles Taze Russell og en liten krets bibelstudenter begynte med sine studiegrupper i Allegheny i Pennsylvania i USA, ble Heliodoro Hernández født i det fjellendte landskapet 300 kilometer nord for Bogotá. Det var i 1871. Da han var 51 år gammel, ble han Colombias første aktive Jehovas vitne.

I sin ungdom var Heliodoro glad i å lese, og han hadde et brennende ønske om å få sin egen bibel. Men en bibel var en sjeldenhet på den tiden. Da han var 25 år gammel, fikk han endelig sin egen bibel, og i de neste 25 årene leste han den med stor hengivenhet.

I 1922 lånte han noen eksemplarer av bladet Vakttårnet og brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø av en bekjent. Heliodoro ble begeistret over det han leste i disse publikasjonene, og begynte å fortelle om dette gode  budskapet til alle han traff. To år senere fant Heliodoro et hørende øre hos den unge Juan Bautista Estupiñán, som nettopp hadde kommet tilbake fra militærtjeneste i Bogotá. Heliodoro var da 53 år gammel og Juan 25. Juan giftet seg senere med Heliodoros niese. Disse to kristne mennene spredte Rikets sannhet rundt omkring i småbyer og landsbyer i den nordøstlige delen av Colombia.

De måtte passe seg for susende steiner

I 1930-årene sendte Selskapet en batteridrevet grammofon til Heliodoro og Juan for å hjelpe dem til å utbre det gode budskap på en mer effektiv måte. De gikk til nabobyene og slepte med seg det tunge apparatet i tillegg til en forsyning med litteratur. Forestill deg virkningen på publikum når de spilte foredrag med titler som «Treenighetslæren avsløres» og «Verdens ende» på torgene i disse katolske småbyene. Når de kom til en by, forsøkte de forståelig nok å finne et sted hvor de kunne sette fra seg utstyret innendørs før de skulle begynne å bruke det. Derved oppnådde de at forsterkeren var ute av syne og utenfor steinkastende motstanderes rekkevidde.

Heliodoro døde i 1962, 91 år gammel. Og Heliodoros medarbeider i forkynnelsen, Juan Bautista Estupiñán, døde i trofasthet i 1976.

Hvem ville ta imot kallet?

I 1930, etter at kirken i 43 år hadde dominert politikken, oppstod det en forandring som åpnet veien for større religiøs frihet. Forskjellige protestantiske grupper begynte å utvide sin virksomhet i Colombia, og det samme gjorde Jehovas vitner.

Ved stevnet i Washington, D.C., i 1935 kom Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president, med en oppfordring til Herrens folk om å overveie om de kunne melde seg frivillig til å forkynne i Sør-Amerika. Hilma  Sjoberg og Kathe Palm, to uredde pionersøstre, forkynte imidlertid allerede i Colombia. Søster Sjoberg, som var født i Sverige, var enke etter en bomullsdyrker fra Texas. Kathe Palm, som hadde lært sannheten å kjenne i sitt hjemland, Tyskland, hadde vært pioner i USA før hun reiste til den søramerikanske misjonsmarken.

Søster Palm forteller: «I november 1934 sendte Hilma Sjoberg penger til Selskapet Vakttårnet til en båtbillett for en reise fra USA til Colombia. Selskapet spurte meg om jeg ville hjelpe søster Sjoberg i Sør-Amerika. . . . Og i desember kom jeg til Buenaventura i Colombia.» Hun hadde bare et vitnesbyrdskort på spansk og begrenset kjennskap til språket da hun drog ut alene og forkynte i denne havnebyen.

Siden tok hun toget over Cordillera Occidental og ned til den frodige jordbruksdalen hvor elven Cauca flyter, og kom til Cali. Mens hun ventet på at Hilma skulle komme over land fra Ecuador, forkynte hun i Cali og senere i Palmira på den andre siden av dalen. Da søster Sjoberg kom, kunne de to søstrene gjøre seg kjent med hverandre, og så reiste de sammen over Cordillera Central og opp til den høysletten hvor Bogotá ligger. Søster Palm sier at de arbeidet i hovedstaden i over et år og leverte mange kartonger med bøker.

«Hvite hansker» i forretningsstrøk

I årene 1939, 1941 og 1942 forkynte Marian og Kate Goas, en mor og hennes datter fra Mexico, i Bogotá og flere andre byer. De forkynte for eksempel i gullgruvebyen Condoto som ligger ved stillehavskysten, i et lavlandsområde med sumper og tette skoger. De besøkte også havnebyene Cartagena, Barranquilla og Santa Marta på den karibiske kysten. Kathe Palm forteller at disse pionersøstrene «kledde seg elegant — iført hvite hansker — når de forkynte i forretningsstrøk».

 Den responsen de møtte i de forskjellige byene, var et forvarsel om hvordan det skulle gå med Rikets arbeid i tiden framover. Når det gjelder den religiøse byen Medellín, fortalte de for eksempel at det neppe gikk en dag uten at de ble angrepet av flokker av skolebarn som prestene hadde satt opp mot dem. Om Barranquilla skrev de: «Det er mange vennlige og velmenende mennesker i Barranquilla, og jeg tror at det skulle være mulig å samle en ganske stor gruppe mennesker til studier hvis det bare var en forkynner her som kunne vie all sin tid til dette arbeidet.»

En forkynner fra et annet land hadde tidligere hatt kontakt med en ung forretningsmann av palestinsk herkomst i Barranquilla. Den unge mannen het Farah Morán. Farah hadde en bibel og likte å lese i den. En varm lørdag ettermiddag midt i 1930-årene kom en fremmed inn i herreekviperingsforretningen hans for å «snakke om et regjeringsspørsmål». Farah opplyste at han aldri diskuterte politikk. «Men dette gjelder Guds regjering.» Ja, det var noe annet. Farah tok imot Selskapets bok Regering.

Han begynte straks å lese boken og ble så oppslukt av den at han stengte butikken for dagen og fortsatte å lese hjemme. Klokken fire neste morgen hadde han lest halve boken. Klokken seks stod han opp og tok et bad og drog til hotellet for å finne den mannen som hadde gitt ham boken. Farah skaffet seg mer litteratur fra denne forkynneren. For å gjøre seg fortrolig med Bibelens sannhet leste han disse bøkene om og om igjen i de neste 14 årene.

Før det kom misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead, hadde altså selvoppofrende pionerer fra andre land gjort et beundringsverdig arbeid i Colombia og utholdt vanskeligheter og motstand i sitt arbeid med å så Rikets sæd rundt omkring i landet.

 Ingen stråtekte hytter å se

I den måneden den annen verdenskrig sluttet, i august 1945, landet et fly med de tre første Gilead-misjonærene på den gamle flyplassen i Bogotá. Deres første oppgave var å finne et passende sted for et misjonærhjem, for det skulle snart komme flere misjonærer.

Før disse misjonærene kom til Colombia, hadde noen av dem forestilt seg et land med karibiske strender, vaiende palmer, morsomme hytter med stråtak og vennlige mennesker som bare satt og lengtet etter å komme i sannheten.

Men ved ankomsten til Bogotá oppdaget de at de kom til en by med en halv million innbyggere som holdt på å legge kolonitiden bak seg. Folk var stort sett kledd i svart og grått, været var ofte overskyet og fuktig, og nettene her i nesten 2700 meters høyde var kjølige. Ja, de var atter ute i pionertjenesten, men nå måtte de forkynne på et nytt språk og i et vanskelig distrikt, og det var ingen stråtekte hytter å se og foreløpig heller ingen av de ’vennlige menneskene som bare satt og lengtet etter å komme i sannheten’.

Bestemødre nå — fremdeles misjonærer i sitt hjerte

De fleste misjonærene ble etter hvert glad i sitt tildelte distrikt. «Det var morsomt å gå omkring i regnet med regntøy og paraply,» sier en tidligere misjonær. «Og det var mange strålende solskinnsdager. Den overdådige blomsterprakten, husene i kolonistil, de nye skikkene vi måtte bli fortrolig med, og den utfordringen språket utgjorde — alt dette bidrog til at vi stortrivdes på det misjonsfeltet vi var blitt sendt til.»

Misjonærene begynte først å forkynne i det middelklassestrøket hvor de bodde, og de fant ut at menneskene var vennlige og gjestfrie, noe som er typisk for colombianerne.  Men da misjonærene tok fram Bibelen og begynte å forklare hensikten med sitt besøk, kom folks inngrodde religiøse frykt til uttrykk, og det var vanskelig å fortsette samtalene. Mulighetene for å foreta gjenbesøk var små, og det var vanskelig å opprette bibelstudier.

Det var ikke alltid like lett å tilpasse seg kollektivtilværelsen i misjonærhjemmet. Flere misjonærer reiste hjem fordi de ikke fant seg til rette. Senere reiste noen hjem på grunn av sykdom. Og noen ganske få gav etter for Satans forsøk på å bryte ned deres moralske ulastelighet.

Men tre av de unge søstrene i den første gruppen har iallfall aldri mistet misjonærånden: Marian Brown, Jewel Harper og Helen Langford. De sluttet senere som misjonærer etter at de hadde giftet seg, men de ble i det landet de var blitt sendt til, og er fremdeles misjonærer i sitt hjerte — men nå som bestemødre alle sammen.

«Det hadde sannhetens klang»

Det fantes imidlertid også vennlige mennesker i Bogotá som bare satt og lengtet etter å komme i sannheten. En av dem var den 23 år gamle David Guerrero. Han kom fra en katolsk familie som tok sin tro alvorlig. Men da han var ti år gammel, begynte han å bli naget av religiøs tvil i forbindelse med at faren hans døde. På grunn av denne personlige tragedien ble han, i strid med den katolske lære, overbevist om at de døde ikke eksisterer. Da han noen år senere arbeidet i en liten genserfabrikk som broren hans eide, var han derfor mottagelig for sannheten da to misjonærer kom til Guerreros fabrikk for å forkynne.

David forteller videre: «En formiddag bad min bror meg om å komme ut og snakke med noen utlendinger som hadde vanskelig for å forklare hensikten med sitt besøk. Jeg, med mine beskjedne engelskkunnskaper, fant til min overraskelse to pent kledde, unge nordamerikanske piker. De ønsket å  snakke med oss om Bibelen. ’Det skal ikke lite mot til å utføre et slikt arbeid i et strøk som dette,’ tenkte jeg. Da besøket var over, hadde jeg anskaffet meg to bøker med interessante titler. Den ene het ’«Sannheten skal frigjøre eder»’, og den andre het ’Børn’. De unge pikene lovte å komme tilbake.»

David begynte å lese lange avsnitt her og der i bøkene. «Jeg likte det jeg leste,» sier han. «Det hadde sannhetens klang. Og disse menneskene gjorde det rette — å gå direkte ut til folk med dette budskapet.»

Forkynnerne kom tilbake noen dager senere sammen med et misjonærektepar og opprettet et bibelstudium, og David begynte snart å gå på møtene. «Og før jeg visste ordet av det, var jeg en Rikets forkynner,» sier han.

De to første dåpsarrangementene

Den første gangen det ble arrangert dåp, var i 1932, da en reisende representant for Selskapet døpte Colombias to første Rikets forkynnere, bror Hernández og bror Estupiñán, og to kvinner i et svømmebasseng i Bogotá. En av de to kvinnene var Alejandrina Moreno. Hun døde i trofasthet i 1950, og hennes begravelse var den første i Colombia hvor Jehovas vitner forrettet.

Den siste søndagen i januar 1946 arrangerte Jehovas vitner dåp for andre gang i Colombia. Det var 30 til stede ved denne anledningen. Sju av de nye forkynnerne lot seg døpe som et symbol på sin innvielse, og David Guerrero var en av dem. Misjonærene frydet seg over de subtropiske omgivelsene hvor dåpen ble arrangert. Dåpsstedet lå 1200 meter nedenfor savannen. Fargerike fugler og blomster, kaffeplanter og en klar fjellbekk som rant mellom bambus og banantrær, forskjønnet omgivelsene. Dette svarte nok til manges forventninger til misjonærlivet i tropene.

 David Guerrero giftet seg senere med misjonæren Helen Langford. De bodde en tid i USA, men drog tilbake til Colombia for å være pionerer og fikk senere det privilegium å besøke mange menigheter da David ble reisende tilsynsmann.

Avdelingskontor opprettet 1. mai 1946

En måned etter det andre dåpsarrangementet var det stor glede blant forkynnerne over utsikten til å få besøk av Selskapets tredje president, Nathan H. Knorr, og den daværende visepresidenten, Frederick W. Franz. Besøket skulle finne sted i dagene fra 12. til 17. april 1946. På kristenhetens palmesøndag kom 87 personer sammen i misjonærhjemmet for å høre bror Knorrs tale «Gled eder, I nasjoner». Da Herrens aftensmåltid ble feiret to dager senere, var 29 til stede. Bror Franz holdt talen på spansk uten manuskript.

Under dette besøket ble det colombianske avdelingskontoret opprettet. Det trådte i virksomhet den 1. mai 1946. Noen måneder senere ble fem av misjonærene overflyttet til Barranquilla for å opprette et nytt misjonærhjem og gå i gang med å forkynne om Riket i denne kystbyen.

John Green, den første avdelingstilsynsmannen, tjente inntil november samme år, da Robert Tracy kom. Green måtte reise tilbake til USA på grunn av sin kones sviktende helbred.

Robert Tracy hadde gått i Gileads sjette klasse. Etter noen måneder i kretstjenesten fikk han spesiell opplæring ved Betel i Brooklyn før han reiste til Colombia. Bror Tracy var vennlig og energisk og skulle komme til å spille en viktig rolle i forbindelse med organisasjonens fremgang i Colombia.

La Violencia

Året 1946 var også et spesielt år i en annen henseende. Nettopp da Jehovas vitner begynte å ha god fremgang i  arbeidet med å gjøre disipler, kom et politisk uvær som gav Colombia et totalitært regime og førte landet tilbake til middelalderske forhold religiøst sett. Da skjedde nemlig en rekke begivenheter som førte Colombia ut i en av de blodigste periodene i landets historie — La Violencia.

Etter presidentvalget i 1946 kom det tapende partis kandidat, Jorge Eliécer Gaitán, med høylydte og velformulerte protester på vegne av de undertrykte. Han var umåtelig populær. Den 9. april 1948 ble denne folkets talsmann skutt ned og drept av en snikmorder midt på lyse dagen. Befolkningens raseri over drapet på deres helt gav støtet til opprør og til ville tilstander med drap, plyndring og ødeleggelser. Folkemasser som raste mot presteskapet, ødela eller skadet nesten alle kirkene i hovedstaden. Også boligen til den pavelige sendemann ble rasert.

Colombias beryktede La Violencia var i gang. Sanseløse myrderier og ondsinnet råskap gjennom ti år førte til at omkring 200 000 colombianere mistet livet. Århundregamle politiske konflikter og inngrodd forbitrelse blusset opp, og på landsbygda og i fjellene gikk folk løs på hverandre med skytevåpen og macheter. Landsbyprestene tok også parti for og imot de stridende parter. Hva førte det til? Jo, til at flere og flere sa: «Jeg er katolikk. Jeg tror på Gud, men jeg liker ikke prestene.»

Jehovas vitner ble utsatt for pøbelangrep, og mange prester forsøkte å egge politiet til å sette en stopper for deres tilbedelse. Brødrene forsøkte å unngå å bli arrestert mens de var ute i forkynnelsesarbeidet, ved ofte å forflytte seg fra det ene distriktet til det andre. Noen ganger satte de også ut vaktposter som skulle varsle dem når det var fare for forstyrrelser. Jehovas vitner er politisk nøytrale, men mange ble likevel arrestert i forskjellige deler av landet, og noen av dem ble idømt korte fengselsstraffer. Men vi har ikke kjennskap  til at noen Jehovas vitner ble drept. Det ble derimot enkelte protestanter som tok parti i stridighetene.

Merkelig nok gikk livet sin vante gang i de større byene. Utlendinger som var i hovedstaden i kortere tid, var uvitende om den borgerkrigen som raste i landdistriktene.

Begrensede språkkunnskaper ingen hindring

I begynnelsen av 1948 forkynte Robert Tracy i nærheten av forretningsstrøket i Bogotá. Han kom da til familien Rojas. Faren var radioreparatør. Han og hans kone  og fire barn bodde på ett rom, og i det samme rommet hadde han sitt verksted. Bror Tracy forteller: «Til tross for mine begrensede spanskkunnskaper gjorde familien fremgang, og alle ble etter hvert Rikets forkynnere. Luis, den eldste av barna, ble spesialpioner, og senere ble Gladys og Marlene det også.»

Gladys giftet seg med en misjonær og tjente sammen med sin mann i Bolivia og Ecuador. Og Luis er nå en av de tre områdetilsynsmennene i Colombia.

Avdelingskontoret flyttes til Barranquilla

I desember 1949 ankom tre nye misjonærer som hadde gjennomgått Gilead-skolen: Dewey Fountain og hans kone, Winnie, og datteren Elizabeth. Da de kom til Bogotá, økte antallet misjonærer i landet til ni. De fleste Rikets forkynnere befant seg den gangen nord i landet, på kysten mot Det karibiske havet, og arbeidet begynte å bære frukt der.

Av den grunn flyttet Selskapet i 1951 sitt avdelingskontor fra Bogotá til Barranquilla. Robert Tracy fortsatte som avdelingstilsynsmann til april 1952, da han flyttet tilbake til Bogotá for å gifte seg med «Libby» (Elizabeth) Fountain. James Webster, som var misjonær i Barranquilla, ble avdelingstilsynsmann etter Tracy og hadde denne oppgaven i de neste 13 år. Vi skal få høre mer om disse mennene senere.

Ikke-katolsk virksomhet forbudt

I 1953 hadde den diktatoriske presidenten fått utarbeidet et utkast til en ny grunnlov som var bygd på fascistiske prinsipper. Et militærkupp satte en stopper for hans planer. Hærens general, Gustavo Rojas Pinilla, ble ny president og diktator. Dette lovte ikke godt for Jehovas vitner!

Gabriel Piñeros, som nå er eldste i en av menighetene i Cali, kjente general Rojas personlig. Gabriel var tidligere oberst i Colombias flyvåpen og var beordret til stillingen som  generalens flyger. Bror Piñeros husker generalen som en vennlig mann som ønsket å få slutt på voldshandlingene og stabilisere forholdene i landet. «Generalen begynte godt, men makten og ambisjonene gikk til hodet på ham,» sier bror Piñeros. «Selv om han personlig ikke var spesielt religiøs, lot han seg påvirke av kirken.»

Fordi general Rojas ønsket å styrke sin stilling som president, søkte han å innynde seg hos den katolske kirke for å få dens støtte. Han erklærte derfor at hans styre skulle være strengt katolsk. Tre måneder etter at han kom til makten, forbød han all ikke-katolsk religiøs virksomhet i 18 katolske misjonsområder. I juni 1954 kom det en ny forordning. Den forbød all offentlig ikke-katolsk religiøs virksomhet. Bare private møter i hjemmene til medlemmer av anerkjente ikke-katolske grupper og i etablerte religiøse bygninger ville være tillatt.

 Permer revet av bibler

I mai 1953 hadde menigheten i Bogotá planlagt en utflukt, men det var ikke snakk om en alminnelig tur på landet for fornøyelsens skyld. Forkynnerne gikk til fots til et sted som lå 1200 meter lavere enn deres egen by på høysletten. Turen gikk til den subtropiske landsbyen Tocaima, hvor de blant annet skulle arrangere dåp i friluft. Etter dåpen gikk forkynnerne til hver sin kant i byen for å forkynne.

Det tok ikke lang tid før politiet arresterte en av søstrene og fengslet henne. Bror Tracy og andre forsøkte å få satt henne fri, men de ble også fengslet. Snart satt åtte Jehovas vitner i arresten. Den rasende politimannen ropte at de var kommunister og ikke hadde rett til å forkynne i denne katolske landsbyen. Byens ordfører sørget for at vitnenes litteratur ble kastet i en svær vannbeholder i politistasjonens gårdsrom etter at politiet først hadde revet permene av bøkene og biblene. En time senere roet embetsmennene seg ned og løslot forkynnerne.

Menigheten var i oppløftet stemning under den fire timer lange tilbaketuren oppover langs fjellsiden, for alle «gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld». — Apg. 5: 41.

Menigheten i Bogotá på egne ben

I 1954 hadde Bogotá over 600 000 innbyggere, og byen var i rask vekst. Men etter over åtte års innsats fra misjonærenes side hadde menigheten i Bogotá fremdeles bare et gjennomsnitt på 30 forkynnere. Fordi resultatene var så magre etter så store anstrengelser, ble misjonærhjemmet i Bogotá nedlagt og misjonærene sendt et annet sted. Hvor? Til Cali, hvor søster Kathe Palm hadde forkynt 18 år tidligere. Cali var nå en blomstrende industriby hvor det var naturlig å opprette et nytt misjonærhjem.

 En lokal bror, Porfirio Caicedo, ble utnevnt til å føre tilsyn med Rikets gjerning i menigheten i Bogotá. Han var en dyktig modellsnekker og var blitt kjent med sannheten i 1950. I tiden som fulgte, la han hele sin sjel i arbeidet med å gi sin store og voksende familie «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje». — Ef. 6: 4.

Porfirios nest eldste sønn, Raúl, begynte som pioner da han gikk ut av skolen tidlig på 1960-tallet. Han tok tjenesten alvorlig og tjente som krets- og områdetilsynsmann og gjennomgikk deretter Gilead-skolen. Han ble sendt tilbake til Colombia som misjonær og ble til slutt utnevnt som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Det var et hardt slag for alle da Raúl Caicedo døde av kreft i 1981 i en alder av 38 år. Hans far, Porfirio, døde to år senere.

Porfirio Caicedos store familie fortsetter sin trofaste tjeneste. * Alle hans øvrige 17 barn er innviede, aktive Jehovas vitner. Av hans omkring 50 barnebarn er 20 døpt, og de som ennå er mindreårige, vokser opp i sannheten.

Alle langs kysten kjenner Jehovas vitner

La oss nå se på det arbeid for Riket som blir utført på kysten mot Det karibiske havet. Husker du hva søster Kate Goas rapporterte da hun hadde forkynt i Barranquilla i 1942? Hun trodde det var «mange vennlige og velmenende mennesker» der som ville reagere positivt på sannheten. Fire år senere kom fem misjonærer fra Bogotá for å forkynne i denne kystbyen.

Tropebyen Barranquilla har sin egen sjarm. Folk er uhøytidelige og utadvendte og snakker med et spesielt tonefall. Ja, kystens folk, Costeños, er åpne og utfolder ofte en støyende munterhet. Du ville sikkert like dem med én gang.

 De fem misjonærene som flyttet fra Bogotá til Barranquilla i 1946, fikk forsterkninger i november samme år. Da kom James Webster, en lang og hengslete forhenværende gårdsarbeider fra USA. «Det var en stor forandring,» sa Webster. Han hadde gått i samme klasse som Robert Tracy på Gilead og hadde i likhet med Tracy tjent som kretstilsynsmann før han kom til Colombia.

Et halvt år senere, i mai 1947, flyttet også Olaf Olson fra Bogotá for å støtte misjonærgruppen. Fordi han var nordamerikaner av norsk avstamning, snakket han spansk med et fargerikt skandinavisk tonefall. Barranquilla hadde på den tiden omkring 160 000 innbyggere, og det var bare en håndfull av byens egne folk som kom regelmessig sammen med de sju utlendingene. Olson forutsa at Barranquilla en vakker dag ville komme til å ha 500 forkynnere. Det virket utrolig på det tidspunktet, men denne milepælen ble nådd i januar 1959.

De fleste av de nye som hadde sluttet seg til menigheten, kom fra de fattigere befolkningslag, el pueblo, som colombianerne kaller dem. Under Colombias redselsfulle La Violencia fantes det forkynnere fra el pueblo som fryktløst brakte sannheten til andre kystbyer og til innlandet.

«Det er 62 menigheter i Barranquilla i dag, flere enn i noen annen by i landet bortsett fra Bogotá,» sier Rogelio Jones, som er bytilsynsmann. Han er dessuten byggmester og har hjulpet  til med Selskapets byggeprosjekter siden 1950-årene. Jones sier videre: «Og det forkynnelsesarbeidet som er blitt utført langs kysten, har vært virkningsfullt. Nesten alle i byen har en slektning, en venn eller kollega som er et av Jehovas vitner. Kystområdet mot Det karibiske havet er kanskje det eneste stedet i Colombia hvor folk konsekvent skiller mellom Jehovas vitner og andre ikke-katolske grupper.»

Forhenværende loddselger er nå alminnelig pioner

Utlendinger som er på besøk i Colombia, legger fort merke til de allestedsnærværende loddselgerne, som utmerker seg ved sin oppfinnsomhet og utholdenhet. José Villadiego, en av disse gateselgerne, skaffet seg en del av vår litteratur fra en misjonær som forkynte på gaten, og han satte pris på innholdet. Noen dager senere traff José tilfeldigvis en Rikets forkynner som arbeidet fra dør til dør. Ettersom han selv var vel vant med å gå fra dør til dør, bare med et helt annet produkt, slo han følge med forkynneren. Først hørte han etter hvordan forkynnelsen foregikk. Etter hvert gav han sitt besyv med for å understreke hvor viktig budskapet er.

Den påfølgende søndag formiddag møtte José opp i Rikets  sal for å delta i felttjenesten. (Den gangen var ikke kravene til nye forkynnere så klart definert som nå.) Det varte ikke lenge før José sluttet som loddselger, slik at han var i stand til å innvie seg og bli døpt. Han ble Barranquillas første alminnelige pioner i april 1949, seks måneder etter at han ble døpt. I dag er José Villadiego eldste i en menighet i Barranquilla, og han er fremdeles et godt eksempel når det gjelder å vise initiativ og begeistring som alminnelig pioner.

’Mannens vennlighet gjorde inntrykk på meg’

Også i mer velstående kretser fantes det vennlige mennesker som ønsket å komme i sannheten. I El Prado-distriktet bodde for eksempel Inez Wiese, som sørget over tapet av sin mann. Hun var født på Jamaica av engelske foreldre og hadde trådt sine barnesko i Colombia. Senere hadde hun giftet seg og flyttet til Tyskland, hvor hennes tyske mann og to adoptivsønner døde under den annen verdenskrig. Etter krigen reiste hun tilbake til Colombia. En dag i 1947 stod Olaf Olson ved hennes dør og tilbød abonnement på Vakttårnet. Hun fortalte senere: «Jeg hadde ikke hørt om Jehovas vitner og visste svært lite om Bibelen. Men jeg bestemte meg for å abonnere på grunn av hans vennlighet og omtenksomhet.» To år senere begynte Inez å tjene som pioner i en alder av 59 år.

Hun bidrog gavmildt til Rikets arbeid. Blant annet fikk misjonærhjemmet et kjøleskap og en vaskemaskin som det var god bruk for, og avdelingskontoret fikk en stor, ny stasjonsvogn, 1953-modell. I årenes løp var hun også en dyktig spansklærer for nyankomne misjonærer. Inez var et godt eksempel for andre helt til hun døde i 1977. Hennes humoristiske sans og hennes verdsettelse av sannheten var til oppmuntring både for misjonærer og lokale brødre. *

 «Det begynte virkelig å komme fart i arbeidet!»

Farah Morán, den tidligere nevnte innehaveren av en herreekviperingsforretning, som hadde lest bror Rutherfords bøker i 14 år, var overbevist om at han hadde funnet sannheten. En dag i september 1949 kom en av misjonærene til Farahs butikk og presenterte seg som en forkynner. Da han forsøkte å fortsette med det han hadde på hjertet, avbrøt Farah ham og sa: «Jeg er ikke interessert i å høre om noen annen religion enn den som dommer Rutherford framholder!» Da han fikk vite at dette var det samme budskapet, tok han med glede imot boken «Gud er sanndru». Samme uke begynte Farah å gå på møtene.

Bror Webster forteller: «Farahs kone og noen i hennes familie kom også i sannheten. Farahs gamle jaktkamerat, César Roca, og hans kone og store familie og flere andre venner tok likeledes imot budskapet. Det samme gjelder Farahs protestantiske brødre og deres familier og noen i deres svigerfamilier. Det begynte virkelig å komme fart i arbeidet!»

Det var rask vekst i Barranquilla, og det ble snart opprettet en menighet til, med Farah Moráns hjem som Rikets sal. Olaf Olson var presiderende tilsynsmann. Det var 52 til stede ved det første møtet. Bror Olson lærte opp Farah slik at han kunne føre tilsyn med gruppen. En tredje menighet ble opprettet i september 1953. To år senere ble en fjerde menighet opprettet.

Prestens mikrofon var på

Bror Webster forteller om noe som førte til stor fremgang for evangeliseringsarbeidet:

«I mars 1953 fikk vi den nye stasjonsvognen som søster Wiese hadde gitt til avdelingskontoret. Vi begynte å utføre regelmessig gruppevitning i forstedene og småbyene i nærheten. Snart hadde vi forkynt i ti byer som tidligere var jomfruelig mark i departementet Atlántico. Hvis vi skulle  være borte mer enn én dag, drog bare brødre av sted. Vi delte på utgiftene. Vi fant losji for natten hos gjestfrie familier, og vi sov i hengekøyer, på gulvet eller i ’La Teocratica’, som stasjonsvognen etter hvert ble kalt. Det hendte mer enn én gang at landsbypresten fikk ordføreren til å sørge for at politiet grep inn i arbeidet.»

En søndag morgen da en gruppe forkynnere kom til torget i småbyen Tubará, lød prestens kraftige røst fra høyttalerne i kirketårnet: «Våre venner, Jehovas vitner, vi hilser dere! Jeg inviterer dere hit til samtale, og så skal vi se hvem som har rett.» Flere av brødrene gikk bort til kirken, og presten bad dem vise ham forskjellen mellom katolisismen og protestantismen.

James Webster begynte med å beskrive kristendommen i det første århundre og det frafallet som utviklet seg i det andre og tredje århundre. Etter et kort historisk tilbakeblikk på den katolske kirkes historie fram til den protestantiske reformasjon på 1500-tallet, pekte han på at både katolisismen og protestantismen har de samme grunnleggende læresetninger som er av hedensk opprinnelse — læren om treenigheten, om sjelens udødelighet og om et brennende helvete. Deretter forklarte han hva Bibelen virkelig lærer om Jehova Gud, Kristus Jesus, Riket og en paradisisk jord.

Samtalen varte i 15 minutter og foregikk like ved prestens mikrofon, som fortsatt var på. Lyden som strømmet ut fra høyttalerne i kirketårnet, kunne høres over hele byen, og det ble foretatt en opptelling som viste at 169 tilhørere hadde møtt fram på torget, mens mange andre hørte på hjemme hos seg selv.

Presten husket da at mikrofonen var på, og sa plutselig at han hadde en avtale om en vielse, og så avbrøt han samtalen. Da brødrene kom tilbake til resten av gruppen, ble det spilt en sang over høyttaleranlegget. Den het: «¡Palo con  esa gente!» (Bruk kølle mot disse menneskene!) Men det ble ikke noe pøbeloppløp. Jehovas vitner gikk fredelig fra hus til hus og forkynte, til stor ergrelse for presten.

Arrestert og utvist fra byen

Skredderen Antonio Carvajalino var en gang en forkjemper for kommunistpartiets sak. Den gangen bodde han i den lille byen Aracataca. Senere bodde han i Barranquilla, hvor bror Webster og bror Olson traff ham mens de var ute i forkynnelsesarbeidet. Det første besøket ble etterfulgt av flere, og de hadde mange livlige bibelske samtaler mens Antonios fire ugifte søstre satt i et tilstøtende rom og anstrengte seg for å høre alt som ble sagt. Til slutt måtte han erkjenne at Guds rike er det eneste håp for fattige mennesker i Colombia og ellers i verden. Antonio ble senere døpt. Hans fire søstre tok også imot sannheten med verdsettelse og begynte snart i pionertjenesten sammen med sin bror.

Senere ble hele familien Carvajalino og deres nevø Tomás Dangond sendt som pionerer til oljeraffineringssentret Barrancabermeja ved elven Magdalena. Dette var et katolsk misjonsområde hvor ikke-katolikker ikke skulle ha lov til å verve proselytter ifølge general og diktator Gustavo Rojas Pinillas forordning. De som tilhørte den evangeliske menigheten i byen, hadde møter bak stengte dører i sin egen kirkebygning. Da de oppdaget at Jehovas vitner nå forkynte i byen, stormet de til den katolske biskopen med Vakttårnet og Våkn opp! i hendene og fortalte at det var Jehovas vitner som spredte disse bladene, og ikke den evangeliske menigheten.

Politiet fikk beskjed om å anholde vitnene. Først ble de fire søstrene arrestert. Deretter drog spanerne til pionerenes losji og arresterte de to brødrene og konfiskerte feltveskene deres og de 20 kartongene med litteratur de hadde. Politidommeren forlangte at pionerene skulle betale bøter og  undertegne en erklæring om at de skulle avholde seg fra å forkynne i byen. Det nektet de alle å gjøre, og alle seks ble dømt til 90 dagers fengsel.

Dagen etter klarte de to brødrene å få ordføreren til å forstå at «det var en forferdelig skam for hans administrasjon å ha fire kristne kvinner fengslet som forbrytere under slike elendige forhold». De bad om at søstrenes straff ble føyd til deres egen, slik at de fire kvinnene kunne bli løslatt. Ordføreren gikk med på dette, og Antonio og hans nevø Tomás ble dømt til å sitte ni måneder i fengsel.

Avdelingstilsynsmannen, James Webster, tok fly til Barrancabermeja og forsøkte å finne en advokat som kunne forsvare vitnene. Men det var ingen som hadde mot til å gjøre det. Han fløy til Bogotá for personlig å legge saken fram for presidentens sekretær. Da sekretæren hadde hørt sakens fakta, telefonerte han til ordføreren i Barrancabermeja og forlangte at han skulle sette brødrene fri og la dem få litteraturen tilbake på betingelse av at hele gruppen forlot byen i løpet av 48 timer.

De hjalp over 300 til å bli kjent med sannheten

Før tidsfristen utløp, og under politiets oppsikt, gikk Carvajalino-familien på en buss som gikk til Bucaramanga, en by i nærheten, som var administrasjonssentret i departementet eller provinsen Santander. Herjingene i forbindelse med La Violencia pågikk fremdeles i de omliggende landdistriktene, og det førte til at folk var fryktsomme og mistenksomme overfor fremmede. Men pionerene forkynte på en taktfull måte og vant befolkningens tillit. I løpet av et års tid fikk de opprettet en menighet på 13 forkynnere. Og til deres overraskelse kom hele 65 personer for å høre det offentlige foredraget under kretstilsynsmannens besøk.

Hvor er Carvajalino-familien nå? Antonio Carvajalino døde i 1958 og hans søster Inéz i 1987. Hans nevø Tomás  Dangond er eldste. Han og hans kone og datter tjener som spesialpionerer i nabolandet Venezuela. Søstrene Carvajalino har ikke giftet seg, og de har derfor kunnet tjene Herren «uten å bli trukket bort av noe». (1. Kor. 7: 35) Alt i alt har de hjulpet over 300 mennesker til å lære sannheten å kjenne. *

Også andre spesialpionerer ble fengslet på den tiden. I havnebyen Magangué ved elven Magdalena måtte Miguel Manga og hans kone, Leonor, i 1956 sitte i fengsel i 11 dager, noe presten i byen stod bak. Og i byen Sahagún i Córdoba, hvor befolkningen på den tiden var ganske fanatisk, sørget en villedet ordfører for at spesialpioneren Carlos Alvarino ble arrestert og dømt til straffarbeid i to uker.

«Som å være i en annen verden»

Paulus skrev til Timoteus: «Det du har hørt av meg . . . skal du overgi til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre.» (2. Tim. 2: 2) To som kunne bli slike pålitelige mennesker, var Benjamín Angulo og Armando Gómez.

Benjamín Angulo, en 27 år gammel fabrikkarbeider i Santa Marta, hadde mistet troen på kirken, og politikk interesserte ham ikke. Han tenkte: ’Det er urettferdighet og lidelse overalt. Det er så urimelig. Hvordan kan det finnes en Gud?’

Så var det en dag i 1955 at en arbeidskamerat snakket med ham om Jehova Gud og hans rike og tilbød ham et ukentlig bibelstudium i boken «Gud er sanndru». Benjamín tok imot tilbudet og ville at studiet skulle foregå i alle lunsjpausene, seks dager i uken.

Det gikk en måned. Forkynneren mente da at tiden var  inne til å invitere den nyinteresserte til møtene. Selvfølgelig ville han komme! Benjamín likte seg godt på det første møtet, men det var også noe han var litt fortørnet over. Han spurte forkynneren hvorfor han ikke hadde fortalt ham om disse fine møtene tidligere. Han hadde gått glipp av «en hel måned med verdifull undervisning».

Det var få brødre i menigheten i Santa Marta, og til tross for at Benjamín var svært sjenert, fikk han straks oppgaver på den teokratiske tjenesteskolen, og snart fikk han også oppdrag på andre møter. Han fant god støtte i håndboken for den teokratiske tjenesteskolen, for han leste i den og fulgte alle rådene samvittighetsfullt. Benjamín gledet seg over å ha funnet fram til meningen med livet. Han sa: «Det er som å være i en annen verden — sannheten, møtene, kjærligheten blant brødrene og de privilegiene jeg kan glede meg over!»

 ’Disippelen blir som sin lærer’

I 1958 ble Benjamín sendt som spesialpioner til Montería ved elven Sinú. Der traff han snart en annen ung mann som så ut til å kunne bli et ’pålitelig menneske’, den 20 år gamle sønnen til en ny forkynner i menigheten, søster Gómez. Den unge gutten het Armando.

Da Benjamín reiste fra Montería fordi han ble utnevnt til kretstilsynsmann, fortsatte Armando å virke i menigheten på hjemstedet. Armando gav akt på det eksempel som den eldre Hermano (bror) Benjamín utgjorde. Hadde ikke Jesus sagt: «Det er nok for disippelen å bli som sin lærer»? (Matt. 10: 25, NW) Armando ble også spesialpioner og senere kretstilsynsmann. Armando Gómez tjener nå ved Betel i Bogotá som ett av de fem medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret. Det gjør også Benjamín Angulo, som tok ham med ut i felttjenesten i Montería for over 30 år siden.

Hardhauser tar imot sannheten

Det gode budskap om Riket spredte seg raskt fra Montería og innover i landet så langt som til Córdoba. På 1500-tallet hadde europeere på leting etter gull finkjemmet dette  området etter indianerhuler og graver hvor store mengder gjenstander av gull lå nedgravd. De som drev denne skattejakten, fant umåtelige rikdommer som de sendte nedover Sinú-elven til havet og deretter langs kysten til Cartagena. Derfra ble skattene utskipet til Spania.

Senere kom andre spanjere og bosatte seg i landet. Og Córdoba ble kjent for å være en landsdel med hardhauser — kvegeiere og bønder som tok loven i sin egen hånd og gjorde opp seg imellom med macheter og revolvere. Det er interessant å se at mange av disse mennene og deres familier villig tok imot Rikets budskap og begynte å bringe det videre til kvegeiere og bønder i nabolaget. Etter hvert som antall nyinteresserte økte, ble det opprettet menigheter, og menighetene fikk besøk av kretstilsynsmenn. Mange av de reisende tilsynsmennene i Colombia gjorde sine første erfaringer som kretstilsynsmenn i kretsen i Córdoba, og noen sier spøkefullt at dette gav dem den nødvendige trening til å kunne overleve «den store trengsel». — Åp. 7: 14.

Benjamín Angulo tenker tilbake på denne tiden og sier: «Jeg hadde så mange opplevelser i kretsen i Córdoba. Jeg red dagen lang på hester og esler, vasset gjennom elver hvor det krydde av slanger, ble truet av geriljasoldater og hadde flere feberanfall — ja, det ville fylle en hel bok hvis jeg skulle forsøke å fortelle om alt sammen.»

Det kan være av interesse å vite at de isolerte områdene i Córdoba er de eneste landdistriktene i Colombia som hittil er blitt grundig gjennomarbeidet av Rikets forkynnere.

«Avlys stevnet»

Det første områdestevnet i Colombia ble holdt i desember 1952 ved avdelingskontoret, som da var i misjonærhjemmet i Barranquilla. Det kom brødre fra seks departementer eller provinser, og noen reiste fire dager med båt nedover langs elven Magdalena for å overvære stevnet. Høyeste antall til  stede var 452, og 58 ble døpt. Den siste delen av programmet var knapt over før man begynte å snakke begeistret om det neste stevnet.

I 1955 skulle det arrangeres et landsstevne med temaet «Det triumferende rike», og i den forbindelse gjorde brødrene avtale om å leie et danselokale som også ble brukt til andre tilstelninger. Men ordføreren og guvernøren grep inn og opphevet kontrakten — etter ordre fra den katolske biskopen. På én dags varsel måtte Jehovas vitner omgjøre sine planer og på nytt henlegge stevnet til avdelingskontoret.

Det første kveldsmøtet skulle akkurat til å begynne med 600 tilstedeværende da en politistasjonssjef og 12 væpnede betjenter dukket opp. ’Avlys stevnet!’ kommanderte politistasjonssjefen idet han stormet inn. Neste morgen ble det gjort en henvendelse til ordføreren, som slo fast at Jehovas vitner hadde rett til å holde religiøse møter på sin egen eiendom. Ordførerens sekretær bad om unnskyldning for den urettmessige forstyrrelsen av stevnet. Neste kveld vokste tilhørerskaren til 700, og nesten 1000 trengte seg sammen på avdelingskontorets eiendom den fjerde og siste dagen.

Slutt på det diktatoriske styret

I mai 1957 ble det slutt på militærdiktaturet i Colombia. Det nye regimet gjorde ende på den totalitære flodbølgen som begynte å skylle over landet i slutten av 1940-årene. Det ble gitt juridiske garantier for de grunnleggende friheter, og de politiske forholdene ble relativt fredelige og stabile. Nå kunne det sendes flere misjonærer til Colombia, slik at Rikets gjerning kunne ha raskere fremgang over hele landet.

Hele 1200 glade og opprømte mennesker benyttet sin nye religiøse frihet til å møte fram da Milton G. Henschel, som nå er medlem av det styrende råd, kom på besøk i 1958. De frammøtte trengte seg sammen i Rikets sal og på gårdsplassen og i innkjørselen til avdelingskontorets eiendom i Barranquilla.  Neste års sammenkomst ville nok bli holdt i et større og mer velegnet lokale.

«Vanskeligheter med biskopen»

Det var nå slutt på nesten ti år med unntakslover og diktatur som tilgodeså den katolske religion med spesielle privilegier, men kirken var likevel som aldri før oppsatt på å beholde sitt kvelertak på det colombianske folk. Dette ble helt tydelig da områdestevnet med temaet «Våkne Guds tjenere» skulle arrangeres i 1959.

Teatro Metro var et av de fineste lokalene i Barranquilla på den tiden. Det hadde 2000 sitteplasser og var utstyrt med luftkondisjoneringsanlegg. Dette lokalet ble valgt til stevnested for de siste tre dagene av det planlagte firedagers stevnet. Alt lot til å være i orden. Jehovas vitner satt med en undertegnet og notarialbekreftet kontrakt, kvittering for depositum og en skriftlig bekreftelse fra ordførerens kontor hvor det stod at Jehovas vitner kunne holde sitt stevne «hvor som helst de fant for godt».

Mandag morgen, bare tre dager før stevnet skulle begynne, ringte Metro-teatrets bestyrer til avdelingskontoret og fortalte bestyrtet at den katolske biskopen ville presse ham til å bryte kontrakten. Hva kunne gjøres? Stevnedeltagerne strømmet allerede til fra forskjellige kanter av landet. Et raskt besøk på ordførerens kontor brakte for dagen at han også var urolig. Det han ønsket minst av alt, var «å få vanskeligheter med biskopen». Han ville at vi skulle avlyse stevnet.

Tirsdag morgen gikk Jehovas vitner tilbake til ordføreren og pekte på at paragraf 53 i Colombias grunnlov uttrykkelig sier: «Frihet garanteres alle religioner som ikke strider mot kristen moral eller krenker loven.» Det nyttet ikke. Ordføreren var ikke til å rokke.

Neste framstøt var en henvendelse til et av departementskontorene  i Bogotá. Departementsfunksjonærene var velvillige. «Det er klart at dere er i deres gode rett,» forsikret de brødrene. Men de ansvarlige i departementet var uvillige til å gi dem en skriftlig erklæring av frykt for at det «skulle skape problemer med kirken». Guvernøren i Atlántico ble underrettet om deres standpunkt. Han snakket så med ordføreren.

Torsdag formiddag begynte stevnet etter planen på avdelingskontorets eiendom. Ved slutten av dagen kom endelig brødrene begeistret tilbake fra ordførerens kontor — med en skriftlig godkjennelse i hendene. Jehova hadde gitt seier! Forkynnerne gledet seg over å tilbringe de siste tre stevnedagene i det komfortable, luftkondisjonerte Teatro Metro. Antall deltagere kom til slutt opp i 2200.

Etterpå hadde teatrets bestyrer en helt annen innstilling. Det problemfrie arrangementet, forkynnernes ordentlige oppførsel og den verdigheten som preget programmet, gjorde tydelig inntrykk på ham. Han sa at han med glede ville leie ut lokalene til Jehovas vitner neste gang de skulle ha stevne, og det gjorde han også.

Hvor er de nå?

James Webster tjente som avdelingstilsynsmann fra april 1952 til han og hans kone, Phyllis, reiste tilbake til USA i januar 1965. De ventet da barn. De gamle i sannheten langs Colombias kyst har fremdeles mange gode minner om sin Hermano Jaime. «Han var alltid vennlig og kjærlig og villig til å høre forståelsesfullt på alle,» sier de. Ekteparet Webster er nå spesialpionerer i en av de mange spansktalende menighetene i USA. Deres sønn, Jaime junior, og hans kone tjener ved Betel i Brooklyn.

James’ tidligere partner, Olaf Olson, har tjent i alle de større byene i Colombia. Han er den eldste misjonæren i  landet og bor nå i Neiva, ved øvre del av elven Magdalena. *

Og hermed forlater vi arbeidet i Barranquilla. Nå skal vi over til den historiske havnebyen Cartagena, lenger mot sørvest, nærmere Panama.

Cartagena de Indias

Når vi reiser med fly fra Barranquilla, får vi etter 16 minutter et overblikk over Cartagena og byens utmerkede naturlige havn og mange vannveier. Den spanske kolonisator Pedro de Heredia blir rost for det valget han traff da han grunnla Cartagena de Indias her i 1533. År for år blir også byen oppdaget av stadig flere feriegjester som kommer til halvøya Boca Grandes strender for å sole seg og bade og for å oppsøke de stedene som har noe å fortelle om kolonitiden.

 Fra Fort San Felipe de Barajas, hvor man har utsikt over bukta, kan historisk interesserte turister forestille seg havnen full av spanske seilskuter, for eksempel den berømte gallionsflåten Tierra Firme, som lå her og tok om bord gull fra innlandet. Når så vinden ble gunstig, heiste sjøfolkene seil og satte kursen for Spania med sin dyrebare last.

Det var en tid da Cartagena fryktet utlendinger på grunn av piratenes herjinger. Flåter med franske, britiske og nederlandske sjørøvere plyndret spanske havnebyer og gallioner. Cartagena ble hjemsøkt av kaperkapteinen John Hawkins og deretter av hans uforferdede nevø sir Francis Drake. Begge seilte for England, og begge var protestanter. Drakes far var faktisk protestantisk predikant. Sir Francis Drake inntok og plyndret Cartagena i 1586, og dette var en av de ting som fikk Filip II til å sende den store spanske armada mot det protestantiske England i 1588 — en begivenhet som ble et vendepunkt i Europas historie og i verdenshistorien.

Frigjort fra overtroisk frykt

Historien om Colombias gull ville være ufullstendig hvis ikke slavene ble omtalt. Arbeidsstokken i gruvene kom etter hvert hovedsakelig til å bestå av svarte afrikanere, og Cartagena «ble forvandlet til det viktigste slavemarkedet i Karibia — kanskje i hele den nye verden». Her ble afrikanerne  omvendt til den hvite manns religion. Og som erstatning for sine fetisjer fikk de krusifikser og medaljonger. Deres animisme ble avvist, og i stedet lærte de å be til statuer og bilder av «helgener». Deres tidligere oppfatninger angående de døde ble supplert med ytterligere hedenske forestillinger som gjaldt skjærsilden, et brennede helvete og limbus. Slaveriet ble opphevet i 1851, men det skulle gå enda 100 år før de kunne bli frigjort fra overtro og frykt angående de døde.

Gregorio de la Rosa, en cartagenero, er et eksempel vi kan merke oss. Han ble født i en sterkt religiøs familie som hadde huset fullt av religiøse bilder og også hadde et familiealter. Han husker at læren om helvetes ild og skjærsilden fylte ham med frykt i barndommen. Også etter at han ble voksen og hadde giftet seg, var han redd for døden.

Så kom spesialpioneren Leonor Manga og opprettet et bibelstudium med Lilia, Gregorios kone. Til å begynne med satt Gregorio bare i et tilstøtende rom og hørte på, uten at de andre kunne se ham. Han likte det han hørte, og ble snart med på studiet sammen med parets fem døtre. Det varte ikke lenge før han begynte å ta ledelsen i tjenesten for Riket. Så ble han innbudt til å være med på byggingen av det nye avdelingskontoret i Facatativá, og i dag tjener han som kretstilsynsmann.

Fremgang i Cartagena

Antall Jehovas vitner i Cartagena økte langsomt etter 1950-årene. Men i løpet av 1980-årene har byen hatt en økning på 100 prosent i antall Rikets forkynnere. Også her har fremgangen i første rekke skjedd blant el pueblo. De over 1000 forkynnerne i de 17 menighetene leder nesten 3000 bibelstudier hver måned.

Fra 1983 til 1987 bodde misjonærer fra Mexico, Danmark, Finland, Canada og USA i et misjonærhjem i turiststrøket  Boca Grande. Misjonærene forkynte Rikets budskap for mange, også for en del forretningsfolk. En av misjonærene sa: «Det er en glede å arbeide i forretningsstrøket i Cartagena. Mange forretningsfolk tar seg tid til å lytte og samtale. Noen har kommet i sannheten.»

Antioqueños, et strengt katolsk folk

Nå skal vi se på det internasjonalt kjente Medellín i departementet Antioquia, som ligger i innlandet en 45 minutters flyreise fra Cartagena. Spanske baskere og asturiere slo seg ned i dette området i andre halvdel av det 16. århundre. Deres etterkommere i vår tid er stolte og arbeidsomme mennesker. De er innbitte katolikker og er kjent for å ha økonomisk teft, men er samtidig vennlige og framfor alt pratsomme. Antioqueño-bønder gikk inn for kaffedyrking for over 100 år siden og har bidratt til å gjøre Colombia til et av de to land i verden som produserer mest kaffe. Bare Brasil produserer mer.

Medellín, den nest største byen i Colombia, ligger i en dal mellom 500 meter høye åser i øst og vest. Overalt ser man tegn på velstand: industri og handelsvirksomhet, et høybanesystem for hurtiggående kollektivtrafikk som er nesten fullført (det første i Colombia), motorveier med toplanskryss, fristende butikksentrer og, i byens sørvestlige del, ruvende leilighetskomplekser i luksusklassen. Det finnes også fattigdom. Provisoriske hus brer seg stadig høyere oppover langs de nakne fjellsidene, og mange av dem som bor der, ignorerer faren for leirras og skred, som kan være stor til visse årstider.

Eugene Iwanycky er bytilsynsmann. Han er født i Østerrike, men lærte sannheten å kjenne i Canada og flyttet med sin familie til Colombia i 1969. Han forteller at det nå er 33 menigheter i byen — enda flere hvis forstedene blir regnet med — og de vokser hurtig.

 Den religiøse hovedstad

De første Gilead-misjonærene som kom til Medellín, kom onsdag den 1. oktober 1958 for å gå i bresjen for arbeidet med å forkynne evangeliet. Diktaturet var slutt, og Jehovas vitner var allerede etablert i de andre storbyene i landet, men i Medellín var det annerledes. Byen ble den gang betraktet som Colombias religiøse hovedstad. Men misjonærekteparene tok med glede imot sitt nye oppdrag. Etter et år i tropevarmen i Barranquilla nøt de Medellíns milde og vårlige klima, og de gledet seg over å komme til en ren by med en overflod av orkideer og andre fargerike blomster.

Richard og Virginia Brown var det ene av disse misjonærekteparene. Richard er nå koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Colombia, og han forteller om de utfordringene misjonærene møtte den gangen: «Det vi hadde hørt om byens sterke religiøse preg, viste seg i høy grad å holde  stikk. Vi fikk inntrykk av at det vrimlet av svartkledde prester og nonner overalt — på gatene, i butikkene og på bussene. Byen var full av kirker, kapeller og religiøse skoler. På vårt begrensede spansk forsøkte vi ved flere anledninger å få i gang uformell forkynnelse, men ble avvist med et misbilligende blikk.

Til tross for at vi var bare fire misjonærer i byen, begynte det snart å dukke opp notiser om vår virksomhet i avisene: ’En advarsel til katolikker. Jehovas vitner har satt i gang en intens kampanje . . . Forkast og ødelegg all litteratur fra dette hold som dere kommer over.’ Men likevel fant vi interesserte mennesker, og i juni 1959 ble den første menigheten i Medellín opprettet. Den bestod av 23 forkynnere, blant dem fem som hadde kommet for å tjene hvor behovet var større.»

’Kast stein på vitnene’

I mars 1960 kom en ny misjonær, George Koivisto, til Medellín fra Canada. Han var ugift, lyshåret og finskættet. Etter en måned med intensiv spanskundervisning i misjonærhjemmet var tiden inne til at han skulle gi seg i kast med felttjenesten. George kommer aldri til å glemme sin første formiddag i bladarbeidet.

«Jeg arbeidet sammen med en liten gruppe pionerer og lokale forkynnere,» forteller George, «og det var fremdeles svært begrenset hva jeg kunne si og forstå på spansk. Den forkynneren jeg var sammen med, kunne ikke noe engelsk. Midt på formiddagen kom en huiende pøbelflokk med skolebarn mot oss og kastet stein og leirklumper på oss.

Beboeren fikk oss inn i huset sitt i en fart og skyndte seg å smelle igjen treskoddene. Det var i siste liten. Større og mindre steiner begynte å hagle mot forsiden av huset, på takpannene og ned i gårdsrommet på baksiden.

 Ikke lenge etter kom en politibil kjørende. Politiet ville vite hva oppstyret kom av. Noen ropte at det var skolelæreren som stod bak. Han hadde sloppet 300 barn ut av skolen lenge før frikvarteret. En annen ropte: ’Nei! Det var presten! Han snakket over høyttaleranlegget og sa at elevene skulle sendes ut for å «kaste stein på protestantene».’»

Etter denne hendelsen skjedde det en holdningsendring hos folk i hele dette strøket, og snart fant Jehovas vitner interesse og fikk opprettet bibelstudier.

I 1961 giftet George seg med en lokal pioner, og de fikk ganske snart to sønner. Familien Koivisto ble i Colombia i 18 år til. I 1980 flyttet George tilbake til Canada sammen med sin familie. Familien Koivisto, George, Leonilde og deres to sønner, har arbeidet ved Betel-hjemmet i Canada siden 1983.

Skolegutter ble forvirret

Ved en anledning da en misjonærsøster var alene ute i tjenesten i Medellín, begynte en flokk ungdommer å rope til en beboer at hun ikke skulle høre på denne misjonæren. Kvinnen ble skremt på grunn av dette, og misjonæren avsluttet samtalen og begynte å trekke seg stille og rolig bort fra stedet, men da ble hun omringet av guttene, som ikke lot henne komme et eneste skritt videre.

De spurte om hun hadde protestantisk litteratur i vesken. Hun svarte at hun hadde Bibelen, og spurte dem om Bibelen var en protestantisk bok. De visste ikke hva de skulle svare på det, men påstod at Jehovas vitner ikke tror på Jomfruen. Misjonæren tok rolig opp bibelen sin og bad dem finne et sted hvor Jomfruen var omtalt. Men det kunne ingen av dem.

Da sa vår søster: «Jeg vet hvor det står om henne. Skal jeg finne det for dere?» Hun slo opp i Lukas 1: 26—38 og  fikk dem til å lese beretningen om engelen Gabriels besøk hos jomfru Maria. Hun forsikret dem så om at Jehovas vitner tror på det Bibelen sier. Guttene svarte at de hadde hørt at Jehovas vitner ikke tror på Jomfruen. Nå var de forvirret og visste ikke hva de skulle si. Søsteren la bibelen sin tilbake i vesken og gikk rolig av sted, mens skoleguttene stod undrende tilbake.

Og her, i 1960-årene, forlater vi historien om arbeidet i Medellín. Neste by er Cali. Den ble grunnlagt i 1536, det året da bibeloversetteren William Tyndale ble brent på bålet.

Sørover til Cali

Den 450 kilometer lange reisen sørover langs den panamerikanske hovedveien til Cali er en dagstur med bil i naturskjønne omgivelser, oppover og nedover langs fjellsider og gjennom grønne kaffemarker og en dal med sukkerplantasjer. I dag vil du finne Jehovas vitner i alle større tettsteder og byer i dette området.

Cali ligger ved foten av en fjellkjede hvor den ene toppen rager høyere enn den andre, helt opp til 4000 meter. På den andre siden av fjelltoppene faller terrenget nedover mot stillehavskysten. Avstanden dit kan tilbakelegges på under tre timer med bil. Vinddraget langs Cordillera-fjellenes skråninger gjør det lettere å utholde dagens hete. På en av høydene over byen er det satt opp tre kors, og på en annen står en stor statue av Cristo Rey (Kongen Kristus).

Vennlige mennesker — mottagelige for sannheten

Da Kathe Palm forkynte her i 1936, var byen ganske liten. Men i begynnelsen av 1949 hadde avdelingstilsynsmannen, Robert Tracy, vært her på et kort besøk, og han skrev da til Selskapets hovedkontor i Brooklyn: «Cali er en av de mest fremgangsrike byene i Colombia.»

Tracy hadde stappet 15 bøker ned i feltvesken sin og tatt  med seg adresser til flere interesserte. Han fant at disse menneskene var vennlige og lydhøre, og i løpet av bare to timer leverte han alt han hadde av litteratur. I avslutningen på sin rapport skrev han: «Det bør bli sendt misjonærer dit så snart som mulig.»

Under den annen verdenskrig begynte industrialiseringen i Cali, og fabrikker og bedrifter med utenlandske, multinasjonale og lokale eiere dukket snart opp over hele området. Jehovas vitner har nå 39 menigheter med 3657 forkynnere i denne byen, som har et folketall på omkring to millioner.

Fikk arbeid etter bare en halv dag

Ekteparene Tracy og Fountain drog fra Bogotá til Cali i 1954 for å opprette et misjonærhjem. Noen måneder senere, i desember, kom det to nye misjonærer, Jesse og Lynn Cantwell. Jesse, den yngste i en familie med åtte pionerer i USA, hadde begynt som forkynner da han var en 12 år gammel skolegutt i 1934, i depresjonstiden.

Ekteparet Cantwell kom inn i Colombia som turister, for i 1954 gjaldt fremdeles de diktatoriske bestemmelsene. Jesse hadde begrenset skolegang og bare grunnleggende kunnskaper i spansk, og med denne bakgrunn begynte han å se seg om etter et arbeid som kunne sikre ham og hans kone oppholdstillatelse. I løpet av en halv dag fikk han en avtale med et av byens universiteter om å virke som engelsklærer ved det medisinske fakultet. «Dette kunne bare ha kommet i stand med Jehovas hjelp,» medgir Jesse. Det var nå seks misjonærer i byen, og Rikets gjerning i Cali fikk fotfeste og begynte å ha fremgang.

Da den politiske situasjonen endret seg og de religiøse restriksjonene ble opphevet, sa Cantwell opp sin stilling ved universitetet og begynte å reise i en av de to daværende  kretsene i Colombia. Senere ble han områdetilsynsmann, og deretter var han en periode ved avdelingskontoret i Barranquilla. I 1970 ble ekteparet Cantwell overflyttet til Den dominikanske republikken, hvor bror Cantwell tjente som avdelingstilsynsmann. For tiden kan Jesse og Lynn Cantwell glede seg over å reise i kretstjenesten i USA.

Arrogant prest — sympatisk politimann

I et middelklassestrøk i Cali var det en prest som het Arango, som førte en uforsonlig kamp mot Jehovas vitner. En dag var søster Fountain og en ny forkynner, Ana Valencia, på et gjenbesøk da presten Arango stormet inn i huset og sa skarpt til husets frue: «Få disse indianerne ut herfra!» Han var rasende og ringte selv til politiet. I mellomtiden spurte søstrene om kvinnen kunne ringe etter drosje for dem. Patruljebilen og drosjen kom samtidig. Søster Valencia gikk resolutt bort til patruljebilen og sa på en overbevisende måte til sjåføren: «Hør her, betjent, presten har tilkalt denne bilen til seg selv. Vi har ringt etter drosje, så vi tar den.» Politimannen samtykte, og søstrene hoppet inn i drosjen for å kjøre til politistasjonen og overlot patruljebilen til presten.

På politistasjonen hevdet den illsinte presten: «Disse kvinnene går omkring i mitt  sogn og skaper uro, forderver folk og lærer dem fremmede skikker.»

Dommeren sa til søstrene: «Siden dere har fornærmet pateren, må jeg holde dere i forvaring.» Søstrene måtte sitte der i seks timer uten mulighet til å ta kontakt med utenverdenen. Da klarte bror Fountain og bror Cantwell omsider å oppspore dem og få dem løslatt. Dommeren bad om unnskyldning og sa: «Jeg vet at deres religion er bra, men hvis jeg ikke hadde beholdt dere her, ville jeg ha mistet jobben min i morgen.»

Han tvilte aldri mer på at det var forstandig å flytte

Året 1957 var ikke bare det året da diktaturet endte i Colombia. Det var også det året da oppfordringen til å «tjene der hvor behovet er større», begynte å gå ut. De som flyttet til Colombia, ankom i to bølger — den første kom i slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene, og den andre, som nesten var som en flodbølge, kom ti år senere.

Elbert Moore og Stephania Payne Moore hadde gjennomgått Gileads tredje klasse i 1944. Senere hadde de tjent som misjonærer i henholdsvis Paraguay og Chile. De var nå gift og bodde hjemme i USA og hadde en datter og en liten sønn. Denne familien var blant de første som fulgte oppfordringen til å tjene der hvor behovet var større, i Colombia. Elbert kom alene til Barranquilla i januar 1958. På vei fra flyplassen og inn til byen kjørte han gjennom et av byens fattigste strøk. Tvilen meldte seg, og han spurte seg selv: «Hva i all verden har du på et slikt sted å gjøre?» Da han et kvarter senere ble hilst hjertelig velkommen av begeistrede misjonærer på avdelingskontoret, fikk han et helt annet syn på situasjonen. Han sier: «Jeg har aldri mer tvilt på at det var forstandig å flytte til Colombia.»

Da han ble ansatt som engelsklærer dagen etter, var problemet med å få arbeid løst. Dermed sendte han bud etter  sin familie. Da familien Moore hadde vært et år i kystbyen Barranquilla, stuet de sine eiendeler inn i en gammel Studebaker pickup og humpet av gårde på en 1300 kilometer lang tur gjennom vakre fjellpartier og frodige daler og dessuten gjennom noen av de strøkene hvor geriljasoldater og banditter huserte. Reisemålet var Cali, hvor behovet var enda større. Moore ble straks satt i arbeid i menigheten i Cali, og han begynte også straks å arbeide som språklærer ved et av byens universiteter, en stilling han hadde til han gikk av 20 år senere.

Begge barna til Moore er nå gift, og de er fremdeles bosatt i Colombia. Sønnen og svigersønnen er kristne eldste. Etter at bror Moore ble pensjonist, tjente han i flere år som kretstilsynsmann og områdetilsynsmann. Nå utfører han Betel-tjeneste som en av de fem medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret — og han er mer overbevist enn noen gang før om at det var forstandig av ham å flytte til Colombia for over 30 år siden. Hans kone, Stephania, døde i november 1988.

’Vi nyter vårt otium’

Det er et stort skritt å bryte opp og flytte til et fremmed land, spesielt når man har fire små barn og bare 100 dollar i oppsparte midler å reise for. Slik var situasjonen for familien Zimmerman i USA i begynnelsen av 1959. Harold og Anne hadde gått i Gileads 18. klasse i 1952 og hadde vært misjonærer i Etiopia i tre år. Nå tok de sikte på Colombia, men de hadde ikke tilstrekkelig kapital. De tenkte grundig over den veiledningen som ble gitt til framtidige pionerer ved et kretsstevne. Taleren sa: «Vent ikke til dere har bil og campingvogn og penger i banken. Bestem en dato og sett i gang!» Men hvordan skulle de klare reiseutgiftene?

Uken etter, da Anne akkurat hadde bestilt flybillett for Harold til reisen fra Los Angeles til Colombia, fant de en  konvolutt i postkassen. Den inneholdt en sjekk på 265 dollar, en tilbakebetaling fra skattevesenet. Denne gledelige overraskelsen kom ikke alene, for dagen etter fikk familien Zimmerman en gave fra flere familier blant Jehovas vitner på 350 dollar. Budsjettet for første del av prosjektet var nå sikret.

Da Harold kom til Cali, fikk han seg en forskrekkelse. Avisene fortalte om krigshandlinger, og de hadde bilder av lemlestede kropper som lå i lange rader på marken. Det var den beryktede La Violencia. ’Hvorfor har jeg ikke hørt om dette før?’ spurte han seg selv. ’Vet jeg virkelig hva jeg gjør, når jeg tar med meg kone og fire små barn for å bo her?’

Han minnet seg selv om at ’riktige avgjørelser treffes ved at vi retter oss etter de bibelske prinsipper som gjelder i det aktuelle tilfellet’. Han tenkte på de israelittene som hørte på de ti fryktsomme speiderne som kom tilbake etter å ha utspeidet det lovte land. De fryktet at deres ’kvinner og barn skulle bli et bytte for fienden’, og ville tilbake til Egypt. Jehova svarte at de selv skulle dø i løpet av den 40 år lange  vandringen i ørkenen, mens deres barn skulle få komme inn i det lovte land. (4. Mos. 14: 3, 31, 32) Her hadde han svaret. Harold gikk videre med sine planer.

Hvordan vil Harold oppsummere de 30 årene de har bodd og tjent i Colombia? Han sier: «Vi kom til dette landet for å tjene ’i noen år før Harmageddon’. Årene kom og gikk. Det ble jo flere år enn vi hadde regnet med, men det ble år som var fylt med privilegier og velsignelser for alle i familien fordi vi stadig ’har hatt Jehovas dags nærvær i tankene’.» — 2. Pet. 3: 12, NW.

«Alle barna våre er gift og vandrer i sannheten, og vi er aldri blitt utsatt for vold. Min kone og jeg bor nå i et lite hus i nærheten av avdelingskontorets byggetomt i Facatativá og nyter vårt otium ved å utføre Betel-tjeneste som frivillige bygningsarbeidere.» *

Det annet Vatikankonsil åpnet veien for flere hjemmebibelstudier

Det hadde gått opp for den katolske kirke i Roma at dens århundregamle, middelalderske religiøse intoleranse ikke lenger var gangbar politikk i det 20. århundre. Kirken måtte moderniseres hvis den skulle beholde sin troverdighet. Dette førte til at det annet Vatikankonsil ble avholdt (1962—1965). Men liberaliseringen behaget ikke visse høytstående geistlige innen kirken i Colombia. Katolikkene hørte nå messen på spansk i stedet for på latin. Religiøse bilder og figurer begynte å forsvinne fra kirkene. Protestantene fikk status som «atskilte brødre» og skulle ikke lenger stemples som «fiender av Kirken».

Dessuten ble kirkens medlemmer nå oppfordret til å lese Bibelen. Skolebarn begynte å kjøpe egne bibler til bruk i  religionstimene. Bønnegrupper som hadde bibellesning på programmet, dukket opp i hjemmene rundt omkring. Frykten for Bibelen avtok etter hvert. Katolikker henvendte seg ofte til Jehovas vitner og spurte: «Hva er forskjellen mellom deres bibel og katolikkenes bibel?» Dette åpnet veien for flere hjemmebibelstudier.

«Feberen har ennå ikke gitt seg»

I havnebyen Buenaventura på stillehavskysten bodde en ung katolsk gutt som het Óscar. Han var en spesielt privilegert elev i siste klasse på den videregående skole og kunne regne biskopen blant sine personlige venner. Óscars mor begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og han gikk også med på å ha et bibelstudium, med den baktanke at han skulle ydmyke den unge pionerforkynneren som underviste hans mor. Studiene ble til opphetede diskusjoner om forskjellige lærespørsmål — treenighetslæren, sjelen, et brennende helvete, pavens ufeilbarlighet.

Óscar oppsøkte biskopen for å få hjelp til å forsvare sin katolske tro på treenighetslæren. Han ble skuffet, for der var det ingen hjelp å få. Deretter spurte han den presten som han hadde i religion på skolen. Presten svarte: «Jeg vet at treenigheten ikke er omtalt i Bibelen, Óscar, men jeg har studert til langt på natt i 13 år, og jeg er nødt til å høste fordelene av det de lærte meg.» Det var altså ingen hjelp å få hos ham heller.

Da Óscar til slutt ble overbevist om at Jehovas vitner hadde sannheten, begynte han å studere for alvor. Han ble døpt etter seks måneder og oppgav sine planer om å studere biologi ved universitetet. På grunn av den kritiske tiden vi lever i, og Bibelens kronologi ble han overbevist om at det var langt viktigere å være pioner. Hans skolekamerater sa at han bare hadde pådratt seg en feber som snart ville gi seg, og at han antagelig om fem eller seks år — når de satt i  fremgangsrike stillinger — ville komme til dem og tigge om arbeid.

Óscar ble pioner i oljeraffineringsbyen Barrancabermeja. Senere var han kretstilsynsmann, først i fire år i den krevende kretsen i Cordoba og deretter i andre kretser, 12 år i alt. Óscar Rivas og hans kone, Otilia, er nå medlemmer av Betel-familien i Bogotá. Med tanke på hvordan skolekameratene gjorde narr av ham, sier han nå: «Dette er 21 år siden, og feberen har ennå ikke gitt seg. Tvert imot, min begeistring for Jehovas sannhet blir stadig mer brennende.»

Det var ikke noe som kunne stanse fremgangen

Da religionsfriheten ble en realitet, førte det til at menighetene i 1960-årene hadde fremgang både i alle de store byene og på mindre steder. Lokale pionerer og misjonærer  brakte det gode budskap sørover fra Cali til de sterkt religiøse byene Popayán og Pasto i retning mot grensen til Ecuador og videre til Tumaco på stillehavskysten. Lokale Jehovas vitner spilte også en stadig mer aktiv rolle i organisasjonen. Nå var det ikke noe som kunne stanse den teokratiske fremgangen. Jehova ville snart bli lovsunget i alle landsdeler.

I vår kronologiske oversikt over Rikets arbeid i Colombia forlot vi Bogotá midt i 1950-årene, da forkynnerne strevde alene uten hjelp fra misjonærer. Vi tar opp tråden igjen der og følger arbeidet i de neste 30 årene fram til nå.

Bror Knorr utløste en folkevandring

Fra 1960 hadde Rikets arbeid fremgang i hovedstaden, Bogotá. Nye Gilead-misjonærer kom og åpnet et misjonærhjem i den nordlige delen av byen, og senere ble det opprettet et nytt misjonærhjem sør i byen. Det ble flere menigheter, og det kom stadig flere familier fra utlandet for å hjelpe til. Før utgangen av 1960-årene skjedde det også noe annet som bidrog til organisasjonens vekst i Colombia.

I 1966 arrangerte Selskapet rundreiser i Latin-Amerika i forbindelse med stevnene med temaet «Guds frigjorte barn». Nathan H. Knorr, Selskapets daværende president, oppfordret de besøkende til å bekjentgjøre blant sine trosfeller hjemme at Mellom-Amerika og Sør-Amerika er en stor og givende misjonsmark for folk som har misjonærånd.

Bror Knorrs oppfordring førte til en folkevandring av utenlandske brødre til disse latinamerikanske landene, og tilstrømningen fortsatte inn i 1970-årene. Flere hundre Jehovas vitner flyttet til Colombia.

«Innen 1970 hadde et stort antall Jehovas vitner fra USA, Canada, Storbritannia, Tyskland, Østerrike og helt fra Australia slått seg ned i Medellín, og blant dem var det mange familier,» sier Eugene Iwanycky. «De fleste av disse utenlandske  brødrene bosatte seg i byens middelklassestrøk, hvor de begynte å avlegge besøk hjemme hos næringsdrivende, leger, advokater og lignende. Dette bar snart frukt. Mange som nå er eldste på stedet, er frukter av det arbeidet disse ’innflytterne’ utførte.»

Richard Brown, som nå er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, nevner et annet viktig moment i forbindelse med de utenlandske brødrene som flyttet til forskjellige byer rundt omkring i Colombia. Han sier: «Mange av disse utenlandske brødrene var arkitekter, ingeniører og byggmestere, og når det gjelder bygging av Rikets saler, førte deres initiativ og erfaring til at det ble reist rommelige og tiltalende møtelokaler som viste seg å virke meget stimulerende på arbeidet.»

En som fant en mening med livet

Jehovas vitner leter etter mennesker som er villig til å reflektere over religiøse spørsmål. Den katolske kirke har i det store og hele ikke lært sine medlemmer å gjøre dette.

Midt i 1960-årene var det for eksempel en ung colombiansk pike som hadde romantiske drømmer om å tjene Gud som nonne, og som mente at klostertilværelsen ville gi livet hennes innhold. Hun gikk senere i kloster i Costa Rica, hvor hun brukte mye av sin tid til å studere filosofi. I stedet for å bli åndelig styrket mistet hun sin tro og begynte til og med å tvile på Guds eksistens. Livet i klostret fortonte seg meningsløst, og til slutt kunne hun ikke holde det ut. Hun bestemte seg for å forlate klostret og reise tilbake til Colombia.

Så snart hun kom tilbake til hjemlandet, reiste hun til Chocó-området ved stillehavskysten for å slå seg ned i de dype skogene blant en indianerstamme som hun ønsket å hjelpe. Da hun hadde levd under slike primitive forhold i et  år, var hun overbevist om at det var fåfengt å fortsette med det. Da hun kom tilbake til sivilisasjonen, begynte hun å gjøre seg kjent med en revolusjonær, politisk bevegelse, men ble enda en gang desillusjonert.

Etter sin tredje skuffelse bestemte hun seg for å forsøke å finne sin egen nisje i et kapitalistisk samfunn. Men før hun rakk å emigrere til USA, fikk hun besøk av et av Jehovas vitner. Hun likte Rikets budskap, særlig beskrivelsen av hvordan Jehovas organisasjon virker. Den forhenværende nonnen la da sine reiseplaner på is for å undersøke saken nærmere. Hun lærte at Gud har en god grunn til å tillate urettferdighet, og hun lærte at livet har en mening, og at det finnes et virkelig framtidshåp. Nå tjener hun som heltidsforkynner. Hun har funnet fram til den meningsfylte tilværelsen hun lette etter så lenge, og hun arbeider villig for at andre skal få den samme muligheten.

Til og med hans egne kamerater var redd ham

I august 1968 avla pave Paul VI et epokegjørende besøk i Colombia. Det var første gang i historien en pave besøkte Latin-Amerika. Deretter fulgte Latin-Amerikas annet bispemøte, som ble holdt i Medellín i august/september 1968. Ved dette møtet fordømte Latin-Amerikas romersk-katolske og episkopale biskoper det at store grupper av befolkningen i disse landene må leve i fattigdom, noe som førte til at den kontroversielle frigjøringsteologien fikk vind i seilene. Da de fattige hørte om dette, grep enda flere av dem til vold for å kare til seg en større andel av landets rikdommer.

Et av disse forbitrede menneskene — vi kan kalle ham Gonzalo — ble i 1971 medlem av en geriljagruppe som holdt seg skjult i fjellene. Han ble så voldsom at til og med hans egne kamerater var redd ham. Til å begynne med ble han overrasket over å finne prester og nonner i geriljaen. De hevdet at de «sloss mot en sosial urettferdighet som ikke  kunne bekjempes på noen annen måte — bare med vold». En dag gikk en av prestene ut for å kjempe, og han kom aldri tilbake. Dette utslettet den siste rest av tro på Gud som fremdeles kan ha bodd i Gonzalos hjerte.

Gonzalo ble til slutt tatt til fange og dømt til seks års fengsel. «Det forgiftet mitt hjerte enda mer!» forteller han. Før han sluttet seg til geriljaen, hadde han bodd sammen med en kvinne som het Susana. I fengslet fikk han høre rykter om at hun nå bodde sammen med en annen mann. Han svor på at han skulle drepe henne når han kom ut.

Men da han ble løslatt, viste det seg at Susana ventet på ham. Mens han satt inne, hadde en nabo som var et av Jehovas vitner, begynt å fortelle Susana om Jehovas rikes velsignelser, og hun likte det hun hørte. Nå stod hun på sitt og insisterte på at hun og Gonzalo måtte gifte seg.

«Jeg er for gammel til å tenke på ekteskap,» protesterte han. Men Susana stod på sitt og sa: «Hvis du ikke vil gifte deg med meg, blir jeg nødt til å gå fra deg, og denne gangen blir det for godt.»

Gonzalo tenkte da at han fikk undersøke Susanas nye tro. Han gikk med på å overvære et møte i Rikets sal fordi han aktet å påvise at denne religionen bare var noe humbug i likhet med alle de andre. Og han tok med seg to pistoler «for sikkerhets skyld,» som han sa.

Det Gonzalo så og hørte, gjorde et fordelaktig inntrykk på ham, og han tok imot tilbudet om et bibelstudium. Omsider sa han: «Det er et mirakel at jeg lever i det hele tatt. Nå skal jeg begynne å tjene Jehova.» Han og Susana giftet seg og ble forkynnere av Riket. «Gonzalo er nå mild som et lam, takket være den kraft som Jehovas sannhet utøver,» sa den kretstilsynsmannen som fortalte denne opplevelsen.

 «Hva har alle disse gringoene her å gjøre?»

Den neste opplevelsen dreier seg om Carlos, som er psykolog og kommer fra en strengt katolsk familie. I denne familien var det fast tradisjon at en av sønnene skulle bli lege og en annen prest, og Carlos var den som skulle bli prest.

Ved universitetet ble Carlos oppslukt av vitenskap og teknologi. Han forkastet sin katolske barnelærdom fordi han mente den var ufornuftig, gikk inn for en revolusjonær filosofi og sluttet seg til kampanjene mot Yankee-imperialismen.

Årene gikk, og Carlos hadde fremdeles antipati mot «utenlandsk imperialisme» da et av Jehovas vitner, en kjemiingeniør som var gift med Carlos’ kusine, begynte å snakke med ham om Guds rike, det eneste botemiddel mot all verdens urettferdighet. Carlos oppfattet poenget. Både han og hans kone, som var barnelege, gikk med på å ha et bibelstudium.

Da de kom til Rikets sal for første gang en måned senere, fikk Carlos se noe som vakte hans bestyrtelse: Det var en del nordamerikanere i forsamlingen. ’Hva har alle disse gringoene her å gjøre?’ mumlet han for seg selv.

Den presiderende tilsynsmannen, som tilfeldigvis var nordamerikaner, gikk bort til den skjeggprydede gjesten etter møtet og spurte hva han syntes om det. «Det var meget godt,» svarte Carlos kort. «Men si meg, hva har alle disse gringoene her å gjøre? Og hvorfor må alt sammen komme fra USA?»

Den eldste forklarte at vitnene fra Nord-Amerika var i Colombia som forkynnere, og at Jehovas vitners hovedkontor, som samordner forkynnelsen i hele verden, befinner seg i USA. Han gjorde også Carlos oppmerksom på at Jehovas vitner er politisk nøytrale i alle verdens land, og at de  tidligere ble sterkt forfulgt i USA, slik at de måtte føre mange rettssaker for å få fastslått sine grunnlovsfestede rettigheter.

Nå er Carlos en eldste i den lokale menighet, og av yrke er han psykolog. Han nøler ikke med å snakke med sine pasienter om Gud og Bibelen, og når han får inntrykk av at en pasient har en oppriktig rettferdighetstrang, trekker han fram opplysninger fra Selskapets publikasjoner. En rekke av hans pasienter har kommet i sannheten på denne måten.

Professoren og treenighetslæren

En universitetsprofessor som hadde vært baptist i fem år, begynte å bli skeptisk til all religion. En søndag formiddag tok hans kone imot Vakttårnet og Våkn opp! av et ektepar som ringte på døren deres. Hun bad vitnene komme tilbake og snakke med mannen, «for han liker å undersøke alle slags religioner,» sa hun.

Professoren likte samtalene. Men før det var mulig å begynne med et regulært studium, måtte forkynnerne bruke mange timer på å forklare forskjellen mellom Jehovas vitners lære og protestantenes. Professorens søster, en «frelst» fundamentalist, gav ham litteratur med alle tenkelige argumenter mot Jehovas vitner. Én for én ble alle disse falske beskyldningene tilbakevist ved hjelp av Bibelen.

Da forkynnerne kom til en av sine ukentlige bibelstudieavtaler med dem, ble de overrasket over å se at en protestantisk misjonær var til stede. Protestanten klarte ikke å komme med et holdbart forsvar for treenighetslæren i den halvannen time lange samtalen som fulgte. Professoren tenkte: «Det er jo tåpelig å tro at Satan ville forsøke å friste den allmektige Gud til å kaste seg ned for ham i bytte mot alle verdens riker!»

Fra den kvelden av gjorde professoren raske fremskritt. Det varte ikke lenge før den lokale menighet fikk hans familie som en fin tilvekst.

 Tilbake til Bogotá

Midt i 1970-årene hadde arbeidsmengden ved avdelingskontoret i Barranquilla økt så sterkt at lokalene ble for små. Da brødrene begynte å se seg om etter ledige byggetomter, var det ingen som forestilte seg at de på nytt skulle havne i Bogotá, hvor avdelingskontoret opprinnelig var blitt opprettet i 1946. Det var heller ingen som ante at Colombia snart skulle ha et nytt Betel-hjem og trykkeri som trykte bladene både for Colombia og fire naboland.

Det ble kjøpt en tomt i Bogotá, og det ble utarbeidet planer om å bygge gode boligrom for 60 medarbeidere og dessuten trykkerilokaler som var store nok til å romme to offsetpresser. Dermed skulle kapasitetsproblemene være løst for de kommende år.

Bror Frederick W. Franz, Selskapets president, kom til innvielseshøytideligheten i september 1979. I det påfølgende tjenesteåret begynte organisasjonen å vokse ytterligere. Det nye avdelingskontoret var blitt reist på det rette tidspunkt.

I 1982 ble Robert Tracy utnevnt til å være koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i et annet latinamerikansk land. Han hadde da vært misjonær i Colombia i 36 år og hadde ledet arbeidet ved avdelingskontoret i 22 år. Jehovas vitner  i Colombia blir varme om hjertet når de tenker på Bob og Libby Tracy, og brødrene i Colombia har også en stor plass i ekteparet Tracys hjerte.

«Umulig! Dere bør ikke engang forsøke»

Før om årene fikk Colombia Selskapets blad tilsendt fra Brooklyn. Til å begynne med ble bladene sendt som overflatepost, og senere ble de fraktet med lastebåter. På grunn av at transporten tok så lang tid, lå Colombia alltid flere måneder etter andre land både når det gjaldt distribusjon av bladene og menighetenes studium av Vakttårnet. Tenk så fint det ville være hvis bladene en vakker dag kunne bli trykt i Colombia!

Og nå blir de det. William (Bill) Lensink forteller om hvordan det begynte. Bill er trykkeritilsynsmann. Han har vært i Colombia siden han kom dit som liten gutt i 1969. Familien hans kom da fra Canada for å tjene på et sted hvor behovet var større.

«I juni 1982 skrev Brooklyn at de skulle sende en offsetpresse til Colombia i januar 1983,» forteller Bill. «Vi var begeistret og begynte å legge de nødvendige planer. I begynnelsen av november fikk vi så vite at tollsatsene for trykkeriutstyr skulle forhøyes til 15 prosent fra 1. januar 1983. Ville Brooklyn gå med på å fremskynde forsendelsen av pressen? Og kunne de klare å få den fram før året var omme? Profesjonelle importører og speditører sa til oss: ’På under to måneder og med helligdager ved slutten av året er det helt umulig! Dere bør ikke engang forsøke på det.’

Men vi tenkte: ’Hvis det er Jehovas vilje, kan vi klare det.’ Avdelingskontoret hadde tidligere lagt fram et forslag og en kostnadsoversikt for Brooklyn. Forslaget gikk ut på at pressen skulle fraktes med lastebil til Miami i USA og sendes med 747 jumbojet derfra til Bogotá. Det ville være den enkleste, rimeligste, raskeste og skånsomste måten. Vi bad  Selskapet om en avgjørelse, og utgiverutvalget og det styrende råd gikk med på forslaget.

Brødrene skulle selv overvåke denne krevende transporten. Den 16. november søkte vi om importlisens — og det ville ta minst en måned å få søknaden innvilget. Da ville tiden være ganske knapp. Dernest utarbeidet våre folk en plan for å få sendingen gjennom tollen og alternative løsninger i tilfelle noe skulle klikke. Jeg bestemte meg for å føre notater om utviklingen fra dag til dag.»

Fra dagboken

«MANDAG 20. DESEMBER: Beskjed fra Miami — lastebilene ankommet fra New York; pressens forskjellige deler klar til innlasting i jumboene. Fremdeles intet nytt om importlisensen.

TIRSDAG 21. DESEMBER: José Granados fra Betel og en speditør gikk til tollvesenet for å be om tillatelse til å fravike den prosedyren som vanligvis følges når en sending skal løses ut. Funksjonæren ville ikke høre snakk om en slik uortodoks fremgangsmåte. Da grep Granados ordet og forklarte formålet med vårt ikke-kommersielle selskap. ’Selskapet vil ta hånd om alt det praktiske arbeidet,’ sa han. ’Den første sendingen kommer fra Miami torsdag.’ Tillatelse ble gitt — godkjennelsen ble maskinskrevet, undertegnet og forsynt med tollvesenets segl.

ONSDAG 22. DESEMBER: Bill Neufeld fra Betel og jeg drog til importlisenskontoret tidlig om morgenen. ’Hva nå om søknaden er blitt avslått?’ Vi tillot ikke oss selv å tenke den tanken. Da vi kom fram til kontoret, tok sekretæren imot oss med et hyggelig smil. ’Lisensen deres gikk i orden i går,’ sa hun. ’Dere kan gå og hente den i etasjen under.’

TORSDAG MORGEN 23. DESEMBER: Våre folk var på El Dorado flyplass tidlig om morgenen — kranbil og lastebiler var på plass — og den store 747’eren kom med den  første av de tre tunge sendingene. Tollfunksjonærer, inspektører, revisorer og andre tjenestemenn kom i tur og orden med sine innvendinger. Men fotokopier av den offentlige godkjennelsen gjorde slutt på alle innvendinger.

FREDAG 24. DESEMBER: Den andre flylasten ble mottatt og løst ut. Ingen problemer til tross for kristenhetens høytid.

ONSDAG 29. DESEMBER: Den siste sendingen landet som planlagt, kom gjennom tollen og ble kjørt til avdelingskontoret uten vanskeligheter av noe slag — i siste liten før året utløp og de offentlige kontorene stengte.

Det ’umulige’ hadde latt seg realisere! Jubelen på Betel ved utgangen av dette året hadde ikke noe med verdens nyttårsfeiring å gjøre. Den var et uttrykk for glede over at Jehova hadde velsignet anstrengelsene for å få offsetpressen til Colombia og inn i trykkeriet før tidsfristen utløp den 31. desember 1982.

Endelig i takt med andre land

Bill Lensink fortsetter: «Pressen begynte å spy ut de første eksemplarene av Vakttårnet tre og en halv måned senere — og det var nummeret for 15. april 1983. Rikets forkynnere frydet seg. Snart lå La Atalaya og ¡Despertad! på bladdiskene i Rikets saler rundt omkring i landet før utgivelsesdatoen. Det var ikke lenger noen forvirring med hensyn til ’hvilket Atalaya vi skulle studere denne uken’. Ved årets slutt ble det trykt 200 000 eksemplarer av bladene hver måned bare for Colombia. I 1984 begynte vi å trykke for nabolandene Venezuela, Panama, Ecuador og Peru.

Og i mai det året — da bladene på spansk begynte å komme ut samtidig som på engelsk — var vi åndelig sett i takt med fortroppen i den teokratiske organisasjon.»

Det virkelige «jordens salt»

Under et nytt pavebesøk i Colombia i 1986 — denne  gangen ved Johannes Paul II — kom katolikkenes overhode med en spesiell appell til landets unge. Han sa: «Dere er jordens salt! Dere er verdens lys!» Men han kom ikke nærmere inn på hvilket opplysende budskap katolsk ungdom skulle gå ut med til alle i Colombia, Latin-Amerika og resten av verden.

Derimot er det helt klart hvilket budskap unge Jehovas vitner skal bringe ut, og hvordan de skal gjøre det. De har fått opplæring ved den teokratiske tjenesteskolen i Rikets sal, og de benytter forslag til innledninger og presentasjoner som står i boken Resonner ut fra skriftene, og derfor er de blitt dyktige til å forkynne det gode budskap fra hus til hus og til å foreta gjenbesøk hos interesserte og lede bibelstudier i deres hjem. Flere og flere unge Jehovas vitner tar også imot oppfordringen til å begynne i heltidstjenesten som pionerer, medarbeidere på Betel og frivillige deltagere ved byggingen av det nye avdelingskontoret. Ja, her finnes unge mennesker som sammen med sine eldre brødre og søstre over hele verden utgjør det virkelige «jordens salt» og «verdens lys». — Matt. 5: 13, 14.

Narkotikalangeren og forkynneren

Mot slutten av 1970-årene, da Colombias narkotikabaroner begynte å legge seg opp enorme formuer på narkotikahandel, var det to hus som lå for seg selv i utkanten av en liten by. I det ene bodde en ung mann som var et mellomledd i den internasjonale narkotikahandelen, og i det andre bodde en familie som var Jehovas vitner.

En dag da den unge narkotikalangeren og hans venner hadde en av sine mange råflotte fester, sa vår søster i nabohuset til sin mann at det plaget henne å tenke på at ingen hadde forkynt for denne naboen. Mannen hennes sa at naboen var farlig, og at han trodde det ville være best å la det bero litt. Men vår søster kunne ikke la være å tenke på det.

 Flere måneder senere, da narkotikalangeren var kommet hjem fra en av sine turer utenbys, mente søsteren at tiden var inne til å forkynne for ham. Med feltvesken i hånden og en stille bønn i hjertet banket hun på døren.

«Hva vil du?» sa han tvert og avvisende.

Søsteren husker ikke akkurat hva hun sa, men det var noe om Riket og dets velsignelser. Den unge mannen hørte oppmerksomt på henne og sa ganske enkelt: «Jeg tror på Gud.» Da fikk hun mot til å avlegge et grundig vitnesbyrd. Den unge mannen likte det hun sa, og tok imot tilbudet om et bibelstudium.

Naboen gledet seg over de bibelske sannhetene han lærte, og begynte å snakke med sine «forretningsforbindelser», som trodde at han var blitt sinnsforvirret av å lese Bibelen. Han kjøpte seg en drosje og begynte et nytt liv i et hederlig yrke. Deretter begynte han i felttjenesten, og så innviet han seg og ble døpt.

En dag kjørte han en av sine venner blant Jehovas vitner til arbeidsstedet hans. Gjennom kontorvinduet så kollegene til forkynneren at han gikk ut av drosjen og tok hjertelig avskjed med sjåføren. De advarte ham og sa at han utsatte seg for dårlig selskap. «Den mannen er en kjent mafioso!» kunne de opplyse. Vår bror svarte fornøyd: «Han var en mafioso før. Nå er han min åndelige bror, et av Jehovas vitner.»

Hyggelige nyheter fra Brooklyn

Da bror Lyman Swingle fra det styrende råd var på besøk i januar 1987, snakket utvalget ved avdelingskontoret med ham om at mangelen på hensiktsmessige Rikets saler bremset den åndelige fremgangen. Brødrene forklarte at det var få menigheter som kunne reise nok kapital til å bygge, og at mange møtelokaler var overfylte rom eller overbygde gårdsplasser  i avsidesliggende bydeler. Og kretsene hadde vanskeligheter med å få leid hensiktsmessige stevnesteder.

Like etter hans besøk kom det hyggelige nyheter fra Brooklyn: Det ville bli gitt lån til bygging av Rikets saler og stevnehaller. Og de kristne forsamlingslokaler skulle være rommelige og tiltalende og reises i strøk av byen hvor folk ikke ville kvie seg for å gå.

Stor tilstrømning av lokale forkynnere

Hvordan skulle folk i isolerte distrikter få høre det gode budskap? Edwin Muller, som gikk i den første klassen ved den nye Gilead-skolen i Mexico i 1980—1981, og som nå arbeider i tjenesteavdelingen ved avdelingskontoret i Bogotá, forteller om det:

«Vi studerte kartet over Colombia og merket oss over 100 byer i størrelsen omkring 10 000 innbyggere hvor det aldri var blitt utført organisert forkynnelse. De fleste av disse byene lå i Andesfjellene. Med det styrende råds godkjennelse arrangerte vi det slik at 150 forkynnere ble sendt på et tre måneders oppdrag som midlertidige spesialpionerer til 30 av disse byene. De skulle begynne i denne tjenesten enten i september eller i oktober 1988.

Resultatene var imponerende: Det ble opprettet 1200 nye bibelstudier. I de fleste tilfellene holdt pionerene alle de vanlige møtene. Nye forkynnere begynte i felttjenesten. I en by kom mange og bad om bibelstudier, men de seks pionerene, som allerede hadde 20 studier hver, kunne ikke overkomme mer.

De nye begynte å bekymre seg for hvordan det ville gå når de 90 dagene var omme. I én by undertegnet 18 mennesker et brev til avdelingskontoret. I dette brevet gav de uttrykk for takknemlighet for at pionerene hadde kommet til dem med Rikets budskap. Men hva skulle de gjøre når  deres spesielle oppdrag var fullført? ’Ville andre bli sendt for å hjelpe til?’ I andre byer kom folk til pionerene med en inntrengende bønn: ’Dere må ikke overlate oss til oss selv. Vi vil hjelpe dere med å finne arbeid hvis dere bare vil bli her.’»

Bror Muller sier til slutt: «Nå har vi sendt ut en oppfordring for å få flere til å tjene der hvor behovet er større. Brødrene skriver eller kommer til avdelingskontoret for å forhøre seg om mulighetene for å flytte til isolerte distrikter og hjelpe til med forkynnelsen av det gode budskap. Denne gangen er det ikke en strøm av utenlandske immigranter som kommer til Colombia for å hjelpe til i  forkynnelsesarbeidet. Landets egne forkynnere er selv våkne for behovet og er beundringsverdig villige til å dekke det.»

Plassmangel igjen

Arbeidsmengden ved Betel-hjemmet og trykkeriet har økt mer enn noen kunne forestille seg. Antall medlemmer i Betel-familien begynte å nærme seg 90, mens bygningene i 1975 var beregnet til å huse 60. Rikets sal var for lengst tatt i bruk til kontorer, og flere Bogotá-menigheter som hadde hatt sine møter der, måtte vike plassen. All plass i trykkeribygningen var utnyttet til trykking og ekspedisjon av blad til over  130 000 forkynnere i fem land. Det var ikke lenger plass til litteraturlageret, ekspedisjonsavdelingen og aksidenspressen — som blir brukt til trykking av Vår tjeneste for Riket og små trykksaker som skjemaer og traktater. Det var tydelig at det var behov for mer plass. Hva kunne vi gjøre med det?

Selskapets hovedkontor i Brooklyn gikk med på at det skulle bygges et nytt avdelingskontor i Colombia. Man kjøpte et stort hønseri i utkanten av Facatativá, en liten by på høysletten bare 45 minutter vest for hovedstaden. De innledende forespørslene til myndighetene ble besvart på en imøtekommende måte. Brødrene la fram et illustrert prospekt med en detaljert redegjørelse for byggeplanene, og de understreket at Våkn opp! skulle trykkes for eksport. Fotografier av det nåværende avdelingskontoret og brosjyrer som viste det tyske avdelingskontoret og Watchtower Farms i  USA, gjorde inntrykk på myndighetenes representanter. Presentasjonen ble krydret med artikler fra Våkn opp! om miljøvern og økologi.

Byggearbeidet ble satt i gang i begynnelsen av 1987. Mange som var med på Selskapets internasjonale byggeprogram, reiste til Bogotá og ble snart fortrolig med livet på La Granja in Faca (gården i Facatativá). I 1989 var omkring 75 slike arbeidere der, foruten mange frivillige fra Colombia. Like i nærheten, i Faca, fulgte innbyggerne interessert med og var imponert da et stort, falleferdig hus som Selskapet hadde kjøpt, ble ominnredet og pusset opp og forvandlet til Las Torres (Tårnene), en bygning hvor ytterligere 80 arbeidere kunne bo under komfortable forhold.

Anleggsmaskinene durte og gikk, og bygningene begynte etter hvert å ta form. Dugnadsarbeidere fra de 100 menighetene i Bogotá strømmet til La Granja i helger og på fridager for å arbeide med å blande betong og binde jern til søyler og veggseksjoner som skulle heises på plass med kraner. På kjøkkenet var frivillige hjelpere med på å lage middag og kveldsmat til de sultne arbeiderne.

Hundrevis av arbeidere som er med på Selskapets internasjonale byggeprogram, betaler selv reisen til Colombia og er et par uker eller en måned eller to på byggeplassen. En av dem skrev et begeistret brev til avdelingskontoret etter at han kom hjem igjen: «Jeg opplevde de to hyggeligste ukene i mitt liv som deltager i byggevirksomheten i Facatativá i Colombia. Jeg fikk anledning til å se at noe helt spesielt og utenom det vanlige finner sted der.»

Også lokale besøkende som beser seg på Betel og byggeplassen i Faca, er blitt imponert og overrasket over vår organisasjon og Jehovas vitners omfattende virksomhet i Colombia. De kan ikke forstå at alle disse menneskene er frivillige arbeidere som selv betaler det det koster å komme dit og delta i arbeidet. En bedriftsleder sa at familien hans  «rett og slett måtte komme og se dette». Byens ordfører og noen medlemmer av byrådet som fikk middag og deretter en omvisning på byggeplassen, sa etterpå at de gjerne skulle sett at de ansatte i kommunen «tok seg en tur og lærte hva det virkelig vil si å arbeide».

Det er ikke tvil om at byggingen av det nye avdelingskontoret i Facatativá lover godt for Rikets gjerning framover i tiden i denne del av verden.

Mye arbeid gjenstår

Det gjenstår fremdeles et veldig arbeid for Rikets sak i Colombia. I slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene ble isolerte byer og landsbyer gjennomarbeidet med jevne mellomrom inntil det ble dannet menigheter. Som vi har sett, blir nå den samme fremgangsmåten benyttet på mindre steder og i landdistrikter i Andesfjellene.

I mange av de tette regnskogene vestover langs stillehavskysten og på de store viddene østover mot regnskogen i Amazonas ved grensen mot Brasil finnes det fremdeles hundrevis av spredte tettsteder og bosetninger hvor ingen ennå har forkynt. De stadig flere «befestede byene» utgjør også stadig en utfordring — avskjermede komplekser med eksklusive boliger, hvor det ikke er mulig å komme inn. Hvordan skal vi få kontakt med alle disse menneskene? Vi finner oppmuntring i Bibelens ord om at «[Jehovas] hånd er ikke så kort at han ikke kan frelse, og hans øre er ikke døvt så han ikke kan høre». (Jes. 59: 1) Det kan ikke være tvil om at Jehova rår over midler til å gjøre sitt navn og rike kjent vidt og bredt på meget kort tid. — Luk. 19: 40.

Kristen forkynnelse gjennom nesten 70 år

De store folkemengder som gikk mann av huse for å hylle biskopen av Roma da han var på besøk i 1986, hørte flere ganger at han snakket om at «evangeliet var blitt forkynt i Latin-Amerika i 450 år». Han mente med andre ord at den  misjonsbefalingen Jesus gav disiplene før sin himmelfart, var blitt oppfylt ved at disse landene ble erobret ved den katolske kirkes medvirkning. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Men det «evangelium» de spanske misjonærene brakte til denne verdensdelen, var ingen opplysning om Guds rike eller Kristi tusenårsrike eller evig liv på en paradisisk jord.

Det sanne evangelium eller gode budskap kom først til Colombia i 1920-årene da Guds ånd drev to kristne menn til å begynne å forkynne dette gode budskap i småbyene i den nordøstlige delen av Colombia. I 1930-årene kom så to modige kristne kvinner — som var drevet av den samme ånd — og forkynte den samme sannhet i flere av de store byene i landet. Deretter kom en rekke misjonærer og mange Jehovas vitner fra andre land og bidrog til at det ble fremgang i arbeidet med å gjøre disipler.

I 1940 var det bare Colombias to første Jehovas vitner som regelmessig rapporterte at de forkynte om Riket der i landet, nemlig Heliodoro Hernández og Juan Bautista Estupiñán.

Førti år senere, i 1980, var det 16 000 disipler som i enhet forkynte det samme håp om Riket. Bare ni år deretter, i 1989, hadde forkynnerantallet økt med ytterligere 150 prosent, til over 40 000. Fra alle kanter av landet kommer det nå rapporter om at Rikets saler er overfylt, at det er på tide å opprette nye menigheter, og at tilstrømningen til minnehøytiden er enorm. Etter at det sanne kristne evangelium er blitt forkynt i nesten 70 år, vokser det fram rikelig med Rikets frukt i alle landsdeler.

Og med dette avslutter vi vårt besøk i Colombia, et vakkert land med store naturrikdommer og med vennlige og gjestfrie mennesker. Det er også et land hvor Jehovas vitner gjennom nesten 70 år har undervist i sann kristendom og bygd opp et åndelig paradis som har bredt seg ut over hele landet.

[Fotnoter]

[Oversikt på side 134]

(Se den trykte publikasjonen)

Colombia

Høydep. forkynnere

50 000

41 956

 

 

 

 

16 044

 

 

7083

1640

162

1950 1960 1970 1980 1989

Gj.sn. pionerer

6000

5884

 

 

 

 

 

 

 

1014

667

175

16

1950 1960 1970 1980 1989

 [Kart/ramme på side 66]

(Se den trykte publikasjonen)

Det karibiske havet

PANAMA

Stillehavet

VENEZUELA

COLOMBIA

Santa Marta

Barranquilla

Cartagena

Monteria

Sinú

Cauca

Magdalena

Bucaramanga

Barrancabermeja

Medellín

Armero

Facatativá

Bogotá

Buenaventura

Palmira

Cali

Neiva

Popayán

Tumaco

Pasto

ECUADOR

PERU

BRASIL

Amazonas

[Ramme]

Hovedstad: Bogotá

Offisielt språk: Spansk

Religion: Vesentlig romersk-katolsk

Innbyggertall: 31 677 000

Avdelingskontor: Bogotá

[Bilde på side 70]

Augustín Primo, medlem av utvalget ved avdelingskontoret

 [Bilder på side 71]

Forkynnelse i Bogotá, hovedstaden i Colombia, og i det subtropiske Cali

[Bilder på side 73]

Heliodoro Hernández og Juan Bautista Estupiñán sådde Rikets sannhets sæd fra midten av 1920-årene

[Bilder på side 82]

Gabriel Piñeros, tidligere oberst i flyvåpenet, nå eldste i en av menighetene i Cali

[Bilder på side 84]

Porfirio Caicedo, far til 18 innviede barn; sønnen Raúl, som hadde gjennomgått Gilead, var medlem av utvalget ved avdelingskontoret til sin død i 1981

[Bilde på side 87]

Misjonærene Olaf Olson og James Webster

[Bilde på side 88]

Rogelio Jones, José Villadiego og Farah Morán — byggmester, tidligere loddselger og tidligere innehaver av en herreekviperingsforretning — forkynnere med lang tjenestetid som fremdeles er i virksomhet i Barranquilla

[Bilde på side 95]

Søstrene Carvajalino, en enestående gruppe pionerer, som har hjulpet over 300 mennesker til å bli kjent med sannheten

[Bilde på side 96]

Benjamín Angulo og Armando Gómez, medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret

[Bilder på side 101]

Cartagena, viktig havneby ved Det karibiske havet i kolonitiden, får nå høre det gode budskap

[Bilde på side 102]

Gregorio de la Rosa og hans kone, Lilia, frigjorde seg fra overtroisk frykt

[Bilde på side 105]

Richard og Virginia Brown opprettet det første misjonærhjemmet i Medellín i 1958. Richard er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret

[Bilde på side 110]

Elbert S. Moore og hans familie var blant de første som tok imot oppfordringen til å tjene i Colombia. Han er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret

[Bilde på side 113]

Harold og Anne Zimmerman, som har oppfostret fire barn i Cali, deltar nå i byggingen av det nye avdelingskontoret i Facatativá

[Bilde på side 116]

Óscar Rivas valgte å gå inn for heltidstjenesten og er nå på Betel

[Bilde på side 123]

Bob og Libby Tracy, som hadde tjent i Colombia i henholdsvis 36 og 32 år da de ble overført til et annet avdelingskontor i 1982

 [Bilder på side 124]

Ekspertene sa: «Umulig! Dere bør ikke engang forsøke.» Likevel ble rotasjonspressen fløyet til Colombia med jumbojet, og mange penger ble spart. Colombia trykker Vakttårnet og Våkn opp! for fem latinamerikanske land

[Bilder på side 131]

Rikets sal i Ibagué, reist med bistand av Selskapet Vakttårnet

 [Bilder på side 132 og 133]

Nytt avdelingskontor under oppførelse; stålkonstruksjoner monteres til den nye trykkeribygningen; modell av det nye avdelingskontoret