Finland

Finland, med sine sølvglinsende sjøer og grønne skoger, har en av verdens høyeste levestandarder. Tusenvis av landets innbyggere har imidlertid søkt etter og funnet noe som gir enda større tilfredshet, og noen har gjort det trass i faren for å bli henrettet av en eksekusjonspelotong.

SVENSKEKONGENS krigsflåte beveger seg østover og nærmer seg sitt mål. Idet krigerne passerer gjennom et øyrikt hav som er så vakkert at det rent tar pusten fra dem, får de øye på et land med endeløse skoger, krystallklare sjøer og tusenvis av øyer langs kysten — Finland. Landet utgjør fremdeles, på 1100-tallet, et hedensk hjørne av Europa, men det er en situasjon som disse korsfarerne har til hensikt å forandre på. Paven har et sterkt ønske om å øke romerkirkens innflytelse og har derfor bedt svenskekongen om å trenge inn i Finland og ved hjelp av de nødvendige metoder og midler omvende dem som bor her oppe i dette området, som strekker seg helt nord for  polarsirkelen, til den romersk-katolske tro. Pavens makt er truet av den gresk-katolske kirke, som ved hjelp av Russland har arbeidet for å få herredømmet over dette midnattssolens land.

Tradisjonen forteller at korsfarerne ikke gav lokalbefolkningen noe valg — enten måtte de bli døpt som katolikker, eller så ble de halshogd. Etter flere korstog ble så Finland et romersk-katolsk land, med unntagelse av noen østlige områder som ble værende under den gresk-katolske kirkes herredømme. Katolisismen beholdt herredømmet helt til det 16. århundre, da svenskekongen Gustav I Vasa bestemte at hans rike skulle gå over til den lutherske tro. I 1809 ble Finland et selvstendig storfyrstedømme underlagt den russiske tsar. Nesten hundre år senere begynte det strålende lyset fra Bibelens sannhet å trenge inn i dette landet med vakre sjøer og tette skoger.

I øst og sørøst grenser Finland til Sovjetunionen, i vest til Sverige og i nord til Norge. Selv om Finland ligger like langt nord som Alaska, bidrar Golfstrømmen i sørvest til at somrene er nokså behagelige. Men sommeren er kort. Det ligger snø på bakken og is på sjøene i mange av årets måneder. Om sommeren kan det være 20 varmegrader, og det er lyst nesten døgnet rundt, men om vinteren kan temperaturen synke helt ned til 40 kuldegrader, og i noen måneder er solen omtrent ikke å se. Isbrytere med forsterkede skrog brøyter seg gjennom isen for å holde havnene åpne året rundt. Størsteparten av landet er dekket av furu-, gran- og bjørkeskog, som gir råstoffer til en blomstrende papirindustri. Landet er nokså flatt, og selv de høyeste fjellene i Lappi er bare cirka 1300 meter høye.

De fleste av Finlands fem millioner innbyggere snakker finsk. Mange av dem som bor langs kysten, snakker også  svensk. I nord holder en liten gruppe samer til. Deres språk, samisk, er beslektet med finsk. Finland er et av de land i verden som har den største prosentdel av lese- og skrivekyndige blant befolkningen.

Det gode budskap når Finland

Etter det man kjenner til, ble Bibelens sannhet første gang forkynt i Finland i 1906, da Ebba Lundborg besøkte landet. Hun var gift med August Lundborg, som ledet bibelstudentenes arbeid i Sverige. Bror Lundborg rapporterte: «Hvis Gud vil, reiser hun snart til Finland igjen for å fortsette arbeidet der.»

Ebba Lundborg og andre kolportører (heltidsforkynnere) fra Sverige leverte litteratur på svensk i kystområdene i Sørvest-Finland, hvor størsteparten av befolkningen på den tiden snakket svensk. Med tiden kom Emil Östermans mor i besittelse av noen bøker som var skrevet av Selskapet Vakttårnets første president, Charles T. Russell.

En forretningsmann finner meningen med livet

Emil Österman, en skjeggprydet, energisk 41 år gammel forretningsmann fra Turku, planla å reise jorden rundt for å søke etter meningen med livet. Da han omsider leste de bøkene moren hadde gitt ham, begynte hans søken å  skifte karakter. I slutten av 1909 gjorde han sitt første stopp i Sverige. Der skaffet han seg mer litteratur hos August Lundborg. Men det var først da han hadde seilt til London, at han avbrøt jordomseilingen. Nå leste han endelig den litteraturen han hadde skaffet seg i Sverige. Han visste med en gang at han hadde funnet det han søkte. Plutselig var reisetrangen borte, og han drog hjem. Mot slutten av det samme året, 1909, drog han tilbake til Sverige og ble døpt. Senere ordnet han det slik at August Lundborg kunne komme til Finland og forkynne.

Rapporten fra avdelingskontoret i Sverige sier om Emil: «Omkring ti alminnelige kolportører har vært i arbeid i løpet av året . . . Seks—sju nye har deltatt i arbeidet — én av dem er en bror i Finland som uten tvil er et redskap utvalgt av Herren til å tjene sitt folk i det landet. . . . Og det ser ut til at en annen bror der i landet nå vil selge gården sin og reise ut som kolportør.»

Hvem var den andre broren?

Den andre broren, han som ville selge gården sin, var Kaarlo Harteva, som var født i 1882. Hans mor var datter av en luthersk prest og gav ham en streng, religiøs oppdragelse. Kaarlo var en mann med sterke følelser, oppriktig og språkmektig. Han hadde skaffet seg en høyere teknisk utdannelse, men kort tid etter at han hadde fullført den, ble han på grunn av sine religiøse interesser knyttet til KFUM, og han ble foreningens sekretær foruten at han ble direktør for KFUMs Hospitz Hotell i Helsinki.

Sommeren 1909, da Österman var på forretningsreise til Helsinki, traff han Kaarlo Harteva og gav ham boken Guds Verdensplan på svensk. Harteva leste den med begeistring. Han forstod at han også måtte forkynne «evangeliet  om riket». (Matt. 24: 14) I april 1910 reiste derfor Harteva sammen med Österman til stevnet i Örebro i Sverige, hvor han ble døpt. Ettersom det var behov for talere, holdt begge disse nye brødrene foredrag på dette stevnet. De kastet ikke bort tiden, men stilte seg straks til disposisjon for Guds organisasjon.

’Bli med oss, så blir vi tre’

Det var omtrent på den tiden Harteva traff en av sine tidligere skolekamerater, Lauri Kristian Relander, på toget og begeistret fortalte ham om de sannhetene han nettopp hadde lært. «Og hvor mange er det av dere?» spurte kameraten. «For øyeblikket er det to av oss, en som heter Österman, og jeg,» svarte Harteva. «Men hvis du blir med oss, blir vi tre.» Relander ble imidlertid ikke med. Han gikk i stedet inn for politikken og ble Finlands president fra 1925 til 1931.

Det var et stort distrikt som lå foran bror Harteva og bror Österman: tre millioner mennesker spredt utover et tynt befolket land. Deres første mål var å få Selskapets litteratur oversatt til finsk. Harteva gikk iherdig i gang med å oversette Guds Verdensplan og en rekke traktater fra svensk til finsk, og Österman finansierte trykkingen høsten  1910. De var fylt av glede over å ha fått flere nyttige redskaper som de kunne bruke i Rikets gjerning. I tillit til at Jehovas ånd ville hjelpe dem, gikk disse modige mennene i gang med arbeidet med sin nyoversatte litteratur på finsk.

«En billett til helvete»

I tillegg til at bror Österman hadde en forsyning litteratur i den skobutikken han eide i Turku, stilte han også ut bøker i butikkvinduet. Han hadde også sin egen bokbod på et torg. Han tiltrakk seg straks folks oppmerksomhet ved å rope ut slagord.

Brosjyren Helvete tilbød han for to finske mark ved å rope ut: «En billett til helvete — én mark fram og én mark tilbake!»

Offentlige foredrag samler store folkemengder

Så bestemte disse to trofaste vennene seg for å dra ut på en foredragsturné. De drog til Finlands industrisenter, Tampere, og leide den beste salen de kunne få. Så bestilte de løpesedler til foredraget, som hadde tittelen «Den store belønningen». De averterte også foredraget i dagsavisen. Bror Harteva holdt foredraget, og bror Österman tjente som hans assistent. I et brev forteller bror Österman om resultatene:

«En finsk søster innviet seg fullstendig og symboliserte det i Pyhäjärvi–sjøen. Deretter drog hun til Vyborg, hvor hun nå utbrer det gode budskap som kolportør. Det ble organisert en bibelgruppe i Tampere med fem—seks interesserte, som vi så etterlot i Guds varetekt. Nå er vi i Turku, og her holdt vi vårt første offentlige møte på finsk i auditoriet i brannvesenets bygning, som har sitteplasser til  1800. Her, akkurat som andre steder, måtte like mange bli stående utenfor.»

Oppmuntret av disse gode resultatene reiste de to kolportørene til Helsinki, hovedstaden, og arrangerte et offentlig foredrag i Folkets Hus (nå Arbeidernes Hus) den 22. november 1910. Bror Harteva var godt kjent i religiøse kretser i Helsinki, og mange prester og medlemmer av forskjellige religiøse organisasjoner kom av nysgjerrighet for å høre ham tale. I foredraget utfordret Harteva sine tilhørere ved å si at hvis det var noen i salen som visste om et skriftsted som sier at sjelen er udødelig, måtte vedkommende vise det der og da. Alles øyne var rettet mot prestene på første rad. Det var helt stille i salen. Så leste Harteva Esekiel 18: 4, slo knyttneven i talerstolen og ropte: «Altså dør sjelen!» Det var tydelig at kamplinjene mellom Finlands religiøse ledere og forsvarerne av Bibelens sannhet var i ferd med å trekkes opp. På denne måten ble sannhetens sæd sådd i de tre største byene i landet, deriblant hovedstaden.

Et kontor blir åpnet i Helsinki

Da bror Russell besøkte Stockholm i slutten av mars 1911, reiste en gruppe finner dit for å treffe ham. De reiste videre til stevnet i Örebro, hvor Kaarlo Harteva gledet seg over å se sin mor og sin tante bli døpt. En annen som ble døpt, var en ung mann som het Johannes Hollmerus, som senere bidrog mye til at sannheten ble utbredt.

Bror Harteva reiste tilbake til Helsinki og åpnet et kontor som skulle ta seg av den teokratiske virksomheten. Han skriver: ’Jeg fikk leid fem rom i Mikonkatu 27. Jeg fikk tak i noen planker og noen sagkrakker som skulle gjøre nytten som sitteplasser. Fra landstedet Mäntyharju sendte de feltsenger og sengetøy. På det største rommet  stod det en skrivemaskin, en pult og noen stoler og benker. Det stod tre feltsenger på ett rom og én på et annet rom. To rom stod tomme.’ Kontoret åpnet i juni 1911.

I nærheten av kontoret, i Helsinki sentrum, lå Kaisaniemi-parken. På en liten høyde her holdt bror Harteva et offentlig foredrag hver søndag den sommeren. Med glimt i øyet pleide han å omtale disse foredragene som «bergprekener». Etter foredragene inviterte han dem som eventuelt ville drøfte bibelske emner videre, til kontoret i nærheten. Noen begynte å komme hver uke. På den måten ble det dannet en liten gruppe av bibelstudenter i Helsinki.

De første traktatene og det første stevnet

Bror Harteva var helt fra begynnelsen av klar over det trykte ords verdi. «Saarnoja kansalle» (Folkets talerstol) var navnet på den første traktaten som ble utgitt. Året etter ble navnet forandret til «Puheita kansalle» (Taler til folket). Disse traktatene inneholdt artikler fra det engelske Watch Tower foruten foredrag av bror Russell oversatt til finsk. Møtene ble avertert, og det var også annonser for de publikasjonene som kunne skaffes.

I januar 1912 stod det i Puheita kansalle: «Da Guds Verdensplan ble utgitt på finsk, ble den distribuert i stort antall av kolportørene og ved hjelp av avisartikler og bokselgere. Men like etter julen 1910 skjedde det en stor forandring. Som en reaksjon på den opprinnelige begeistringen kom det motstand som var så sterk at den nesten kvalte alt. Situasjonen varte heldigvis ikke lenger enn i cirka seks måneder. Da det så ut til at hjelpen fra pressen og bokselgerne opphørte fullstendig, begynte Gud å innby flere arbeidere til høsten.» Rapporten fortalte videre at det var omkring 30 finsktalende og ti svensktalende brødre i  Helsinki som regelmessig kom sammen to—tre ganger i uken for å studere Guds Ord.

Da det første stevnet ble arrangert i et auditorium i Helsinki fra 29. mars til 1. april 1912, var det omkring 60 til stede. Det kom deltagere fra Turku, Tampere, Pori, Vaasa, Iisalmi, Kuopio og Parikkala, noe som viser at sannheten allerede var blitt utbredt i et stort område i Sør-Finland.

 Bror Russell besøker Finland

Da Kaarlo Harteva fikk høre at bror Russell planla en reise jorden rundt, skrev han og bad ham inntrengende om å besøke Finland også. Bror Russell tok imot innbydelsen og gav Harteva beskjed om at han ville komme i slutten av august 1912.

Bror Russells besøk var en stor begivenhet for denne lille gruppen av brødre. Det ble gjort store forberedelser for å avertere det offentlige foredraget, som skulle holdes i den fineste salen i Helsinki, auditoriet i brannvesenets bygning. Elis Salminen, som da var en gutt på ti år, og som tjente Jehova trofast til sin død i 1981, fortalte at brødrene hengte opp bilder av bror Russell som var over en etasje høye. «Etter det hørte jeg skolekameratene mine si at det var den amerikanske forkynnelsesreligionen,» fortalte Salminen.

Bror Russell skrev om besøket i The Watch Tower for 1. oktober 1912: «To finske brødre har vært spesielt aktive i to år med å legge fram sannheten for alle som hungrer etter den. De har oversatt tre bind av Studier i Skriften og Bladet for alle til gratis utdeling og selv dekket omkostningene. Omkring 15 kolportører bringer nå sannheten ut til hver eneste avkrok i landet. Salen var helt full under det offentlige foredraget. Det var plass til 1000, og mange stod. Noen begynte nesten å gråte fordi de ikke kunne komme inn. . . . Det er helt klart at Gud har noen sanne barn i Finland, som nå er rede for hans budskap om innhøstningen.»

Under besøket gav bror Russell bror Harteva tillatelse til å utgi Vakttårnet på finsk fra og med nummeret for november 1912. Det ble anbefalt at man skulle gi det nye bladet i julegave til slektninger og bekjente.

 Vitnesbyrdet blir utbredt

Bror Österman og bror Harteva hadde et problem: Hvordan skulle de klare å nå ut til den spredte befolkningen i et område som var over 1000 kilometer langt og cirka 500 kilometer bredt? Hvordan skulle de få avlagt et effektivt vitnesbyrd? I håp om å finne en løsning satte bror Österman inn annonser for Selskapets litteratur i en rekke aviser på egen bekostning. Harteva bestemte seg på sin side for å konsentrere seg om å holde offentlige foredrag, noe som viste seg å være svært vellykket. Men hvordan organiserte han de offentlige foredragene? Han forteller selv:

«Når jeg hadde valgt meg ut en by, skrev jeg til redaktøren for den best kjente avisen og spurte om hvilken sal i distriktet som ville være best egnet for et offentlig foredrag, og hvem jeg kunne henvende meg til hvis jeg ønsket å leie den. Når det var klarlagt, skrev jeg en søknad, og når jeg hadde fått et bekreftende svar, satte jeg opp en annonse og sendte den til avisen og bad dem om å trykke lignende løpesedler og legge dem inni avisen, så folk kunne få vite om det offentlige foredraget. Så tok jeg med noen bøker og la ut på reisen. Møtesalene var som oftest helt fulle. . . . En gang da jeg prøvde å komme inn, fikk jeg vite at det ikke nyttet. Det var først da jeg fortalte at det var jeg som var foredragsholderen, at jeg klarte å bane meg vei gjennom folkemengden. En annen gang var det så mange som ville inn, at salen ble fylt tre ganger på én kveld, og tilhørerne ventet tålmodig på tur.»

Disse resultatene forteller noe om hvordan folk i Finland hungret etter sannheten på den tiden. Rapporten for minnehøytiden 1913 viste at det hadde vært 235 til stede i hele landet.

 Bror Rutherfords besøk

Sommeren 1913 var full av virksomhet. Joseph F. Rutherford, som ble Selskapets andre president, og A. N. Pierson, begge fra hovedkontoret, besøkte Finland. Bror Rutherford talte over emnet «Hvor er de døde? — Fra en sakførers synspunkt». Noen trodde at ’sakføreren’ siktet til Rutherford selv, ettersom han var dommer, men han hadde apostelen Paulus i tankene. Foredraget var en suksess. Man anslo at det var over 2500 til stede, og 33 nye ble døpt.

Deretter ble det holdt et annet foredrag i Kaisaniemi-parken, hvor bror Harteva hadde talt tidligere. Bror Rutherford sa at dette var første gang han holdt et foredrag i friluft, og han syntes det var en interessant opplevelse.

Sannhetens melodi blir funnet

Året 1914, som man så lenge hadde sett fram til,  begynte. Forventningen lå i luften, for i fem år var oppmerksomheten blitt fokusert på dette året. Seks aviser trykte regelmessig bror Russells prekener, så det ble avlagt et spesielt virkningsfullt vitnesbyrd.

Det ble holdt et stevne i 1914. Brødrene undret: Blir dette det siste stevnet? Det var 39 som ble døpt. En av dem var Eero Nironen, en ung musikkstudent. Denne begavede unge pianisten og poeten, som også var svært språkkyndig, kom til avdelingskontoret to år senere som oversetter og tjente trofast der til sin død 7. mai 1982.

Skapelsens fotodrama

I begynnelsen av 1914 reiste Kaarlo Harteva til London for å overvære et stevne hvor bror Russell var hovedtaler. Han klarte nesten ikke å vente med å spørre etter opplysninger om Skapelsens fotodrama, som var laget av Selskapet, og som bestod av lysbilder og levende bilder synkronisert med grammofoninnspillinger. Det ble bestilt et eksemplar til Finland. Så reiste Harteva begeistret til Berlin for å spille inn fotodramaet på grammofonplater på finsk.

Brødrene ventet spent. Endelig ankom fotodramaet med det aller siste handelsskipet fra Tyskland før all skipstrafikk ble stanset på grunn av den første verdenskrigs utbrudd. Den første forestillingen fant sted 9. august 1914 på Apollo Teater i Helsinki og vakte stor begeistring blant den lille gruppen av brødre. Før året var omme, hadde cirka 80 500 sett fotodramaet i Finland. Dette bidrog i høy grad til at Bibelens sannhet ble bedre kjent.

Bladet Ararat

Etter 1914 oppstod det økonomiske problemer. Utsiktene til straks å oppnå himmelsk herlighet ble svekket, og det at brødrene ikke helt visste hvordan de skulle fortsette  i troen, la en demper på deres begeistring. Bror Harteva skrev derfor til bror Russell og spurte om hvilket arbeid menigheten skulle utføre når høsten var over. Han ble rådet til å vente og være våken for Guds ledelse.

På denne tiden opprettet Harteva i samarbeid med andre brødre en kooperativ forening som de kalte Ararat, og bestrebet seg på å anvende tusenårsrikets prinsipper i forretningslivet for derved å slippe å utføre verdslig arbeid i verdslige firmaer. De som leste den finske utgaven av Vakttårnet, ble oppfordret til å slutte seg til denne foreningen, for Harteva mente at Vakttårnet snart ville gå inn på grunn av de økonomiske problemene, og da ville bladet Ararat erstatte det.

På den tiden hadde bror Harteva forbindelse med bror Lindkvist i Norge, hvor lignende prosjekter var i gang. Selv om brødrene var oppriktige, ble det snart tydelig at utgivelsen av Ararat ikke var i samsvar med Guds ledelse.

Men ettersom bror Harteva konsentrerte seg om Ararat-foreningen, ble Martti Liesi Selskapets representant i Finland. Vakttårnet fortsatte å komme ut, takket være økonomiske bidrag fra mange brødre.

Irettesettelse fra bror Russell

Aprilnummeret av den finske utgaven av Vakttårnet inneholdt et tosiders hyrdebrev hvor det het:

«BROR RUSSELLS BREV TIL BRØDRENE I SKANDINAVIA. Bror Lindkvist og bror Harteva. Jeg har nettopp hørt om disse to kjære brødrenes frafall og deres forbindelse med en ny bevegelse som kalles ’Ararat’. . . . Hvor bedrøvet er jeg ikke når jeg ser dem vende ryggen til hele evangelieprogrammet! Jeg tror nemlig det er det de gjør. Og likevel merker jeg meg at de ikke har gjort dette  med hensikt. Det forekommer meg at det enda en gang har skjedd, det som så ofte skjedde i evangelietiden, nemlig at gode menn ubevisst er blitt bedratt av den store Motstander og ledet bort fra evangeliets viktige arbeid.»

Han rettet så en appell til brødrene: «Vi tror, kjære brødre, at disse tankene er bibelske, og vi legger dem fram for dere, for de viser at deres nåværende tanker og program er fullstendig feilaktig — ubibelsk. Deres ’Ararat’-forening har ingenting å gjøre med den lille hjord og evangelietidens arbeid for å utvelge den, men gjør i stedet krav på å være et gjenopprettelsesarbeid. Dere vil komme til å se at den tiden ennå ikke er kommet. . . . Vi oppfordrer dere alle, kjære brødre i troen, til å vende tilbake til den sannhet og det arbeid som hører denne tiden til.»

Etter at Kaarlo Harteva hadde mottatt bror Russells brev, forsvarte han seg først i bladet sitt og sa at han bare hadde ønsket å fremme evangeliets arbeid. Men de følgende ordene vitner om hans ydmykhet: «Kanskje jeg i min iver og ufullkommenhet har vært årsak til lidelser for dem som vår Herre inderlig elsker. Jeg ønsker å gjøre det jeg kan, for å rette på saken. Jeg tror at alle disse vanskelighetene har hatt en svært god virkning på meg.» Ararat-foreningen ble snart oppløst, og Harteva begynte igjen å hjelpe til med redigeringen av Vakttårnet og å holde offentlige foredrag.

Revolusjon og borgerkrig

Finland var fremdeles en del av Russland, underlagt tsarstyret, da det ble revolusjon i Russland og tsaren ble styrtet høsten 1917. Finland benyttet anledningen til å erklære sin selvstendighet 6. desember 1917. Vinteren 1918 brøt det ut en blodig borgerkrig i Finland mellom de «røde» og de «hvite», sosialistene og ikke-sosialistene.

 Eero Nironen arbeidet på den tiden som oversetter ved avdelingskontoret, og han forteller: ’Situasjonen i Finland ble kritisk. Den fuldbyrdede Hemmelighed måtte oversettes raskt, og jeg ble derfor sendt til et fredeligere sted, hjem til Mäntyharju. Like etter at jeg hadde kommet dit, ble en jernbanebro i nærheten sprengt i luften. . . . De «hvite» fikk i stand utskrivning til militærtjeneste, men jeg ble fritatt fordi jeg var så nærsynt. Jeg holdt offentlige foredrag og fortsatte mitt oversettelsesarbeid. . . . Da forbindelsen sørover ble brutt, lurte jeg på om alle brødrene hadde fart opp til herlighet og jeg var den eneste som var igjen.’

Bror Nironen stod snart overfor spørsmålet om militærtjeneste igjen. Han forteller: «Det ble innført alminnelig verneplikt, og det ble ikke lenger stilt så strenge krav. Mitt dårlige syn var derfor ikke til noen hjelp for meg. Den 25. september 1918 ble jeg sendt til marinen, til kasernen på Katajanokka-havnen i Helsinki. Jeg planla min strategi i samsvar med det jeg hadde lært ut fra Bibelen og det sjette bindet av Studier i Skriften. I et år førte jeg faktisk ’krig’ på grunn av min overbevisning. Jeg fikk tillatelse fra bataljonssjefen til å holde et offentlig foredrag for bataljonen fire søndager.» Med tiden ble han sendt hjem og kunne gjenoppta oversettelsesarbeidet.

 Et nytt håp

I begynnelsen av 1919 hadde brødrene et optimistisk syn når det gjaldt åndelige spørsmål. Noen ønsket å tjene som kolportører. En av dem som ønsket det, var Mikael Aura, en rik bonde, som hadde gitt betydelige bidrag til avdelingskontoret en tid tidligere. «Hvis Herren regner meg for å være verdig til å gjøre hans gjerning, er jeg villig til å gjøre det jeg kan,» sa bror Aura. «Jeg er sterk og kan bære mange bøker.» Han tjente lojalt ved avdelingskontoret i mange år.

Kaarlo Harteva, som hadde gjenvunnet sin åndelige sunnhet, kunne nå påta seg større plikter igjen. På det stevnet som ble holdt i Tampere i august, holdt han hovedforedragene. Han ble igjen utnevnt til å ta ledelsen i arbeidet. Tidlig året etter overtok han derfor etter Martti Liesi, som trakk seg tilbake fra Guds organisasjon. Innen et år hadde antall abonnenter på Vakttårnet steget til 2763, og det var blitt sendt ut over 61 000 stykker litteratur. Det var en gledefylt ånd som gjorde seg gjeldende i menighetene.

’Millioner skal aldri dø’

Da Alexander H. Macmillan fra hovedkontoret kom på besøk i november 1920, holdt han foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» åtte steder. Dette uforglemmelige emnet var temaet for mange foredrag på den tiden.

Eero Nironen fortalte: «Noen ganger holdt jeg fire foredrag på én dag over dette emnet. I begynnelsen syntes vi at budskapet var litt dristig, men ettersom det kom fra Jehovas organisasjon, gjorde vi det tillitsfullt kjent, og nå kan vi se hvordan det blir oppfylt i stadig sterkere grad.» Emnet vakte så stor interesse at da brosjyren Millioner av  nålevende mennesker skal aldri dø ble oversatt samme år, trykte man optimistisk 50 000 eksemplarer.

På den tiden ble en velstående forretningsmann i Pori, Kaarlo Vesanto, interessert i sannheten. Senere, da han bygde seg et hus, leide han malere til å male med store bokstaver på en av ytterveggene på huset: ’Millioner skal aldri dø.’ Antti Salonen, en av malerne, minnes: «Det var den merkeligste malerjobb jeg noen gang hadde hatt. Jeg lurte på hva de ordene kunne bety.» Da han hadde funnet ut hva de betydde, ble han døpt og tjente siden som kretstilsynsmann i en årrekke. Han tjener nå som spesialpioner i Pori og er like strålende begeistret som han alltid har vært.

Splittelse truer

I begynnelsen av 1920-årene utviklet det seg en rastløs ånd. Noen begynte å stille spørsmål med hensyn til hvilken kanal Jehova bruker for å overbringe Bibelens sannhet. I menigheten i Helsinki dannet noen brødre en ’brødrekrets’, hvor bare menn kunne være medlemmer. Formålet var å foreta et dyptgående studium av sannheten. Men dette edle formålet kom snart i bakgrunnen, og man begynte på en betenkelig måte å søke å finne feil ved Selskapets lære. Man mente at det var galt av Selskapet å oppfordre til deltagelse i felttjenesten, ettersom man mente at forkynnelsesarbeidet var fullført. Noen ledende brødre holdt til og med foredrag hvor de fremmet den tanke at den kanal som Bibelens sannhet ble overbrakt igjennom, forsvant i og med bror Russells død.

Problemet var størst i Helsinki, hvor en gruppe rev seg løs fra Selskapet, utgav sitt eget blad og holdt sine egne møter. Men med tiden ble denne gruppen borte. Det var helt åpenbart at den ikke hadde hatt Jehovas støtte.

 Rapportene viser at det var 164 som forlot sannheten bare i Helsinki. Vakttårnet for april 1922 tok initiativet til forsoning: «Vi rekker ut brorskapets hånd til de kjære vennene som har forlatt oss, og som på grunn av det er blitt urolige. Vi ber dere: Slutt dere til oss igjen!» Mange av dem som hadde trukket seg tilbake, var forvirret, men de fleste av dem kom tilbake da de omsider forstod behovet for å ha en fremadskridende organisasjon.

En løper skifter løpebane

I 1919 satte en ung løper ved navn Otto Mäkelä ny finsk rekord på 3000 meter. Senere det samme året hørte han pilegrimen Viljo Taavitsainen holde et foredrag i hans hjemby. Sannheten appellerte med en gang til denne kortvokste, men sterke løperen. Otto bestemte seg for å skifte løpebane. Han ble døpt og begynte som pilegrim i mars 1921. Senere tjente han som kretstilsynsmann i flere tiår, og helt til han fullførte sitt jordiske løp i 1985, var han kjent som en som var meget dyktig til å undervise. *

Otto Mäkeläs opplevelser ville fylle mange bøker. La oss bli med ham på en cirka 100 kilometer lang reise, fra Iisalmi til Kärsämäki: «Jeg startet ved sjutiden om morgenen for å  komme fram til bestemmelsesstedet til kl. 19, da det offentlige foredraget skulle holdes. Selv om jeg reiste hele tiden, kom jeg ikke fram før kl. 21. Det var flere gjestgiverier langs veien, og hver kusk ville bare kjøre meg til det neste gjestgiveriet. Når jeg bad om straks å bli kjørt videre til neste sted, tok de seg god tid med å hente hesten i skogen. Hesten måtte så ha mat og vann, og kusken måtte også spise. De forhastet seg ikke, for jeg så ikke ut som noen særlig høytstående eller betydningsfull reisende.»

Helvetes ild slokkes i Lappi

Jalmari Niemelä, en annen pilegrim, forteller om sitt arbeid nord for polarsirkelen: «Da jeg forlot Rovaniemi, regnet det kraftig. Jeg startet reisen på sykkel og reiste bare 70 kilometer den dagen. Jeg overnattet på et gjestgiveri, og dagen etter syklet jeg cirka 20 kilometer. Der var det et lite tettsted, så jeg bestemte meg for å stoppe der og forkynne det gode budskap om Riket. Jeg gjennomarbeidet tettstedet den dagen og holdt et offentlig foredrag om kvelden. . . . Jeg tok flere Helvete-brosjyrer med meg og bestemte meg for å forklare hva helvete er, på hvert møte.»

På veien fra Sodankylä til Ivalo fikk han anledning til å snakke med noen samer. «Da jeg leverte brosjyrene Helvete og Verden i nød, var det en gammel mann som spurte: ’Er folk sørpå allerede blitt så kloke at de har slokt helvetes ild?’ »

I denne første tiden med tiltagende virksomhet fikk brødrene mye oppmuntring gjennom The Golden Age. Men ettersom bladet ikke forelå på finsk, var det en omtenksom bror som gav penger til å trykke bladet. Det begynte å komme ut i 1922. Hvor populært det ble, fremgår av at det ved årets utløp hadde 6233 abonnenter. Samtidig var det 2244 som abonnerte på Vakttårnet.

 Forkynnelse på esperanto

Helt fra forkynnelsesarbeidet begynte i Finland, var bror Hartevas omfattende språkkunnskaper til stor nytte. Han lærte seg også esperanto, et språk som ble utviklet på slutten av 1800-tallet for å fremme internasjonal kommunikasjon, og som ble talt av over en million mennesker i forskjellige deler av verden. Bror Harteva fikk tillatelse av bror Rutherford til å oversette boken Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø til esperanto. Den ble frigitt i Helsinki i 1922 like før esperantistene holdt en konferanse der. Og på konferansen holdt han et foredrag på esperanto over bokens tema. Nå kunne sannheten legges fram for folk som snakket dette språket. Noen av dem hadde kommet fra USA, Kina, Japan, Algerie, Australia, Argentina og Brasil.

Harteva holdt foredrag på esperanto i 12 byer rundt om i Europa. I Budapest holdt han et bibelsk foredrag som med politisjefens tillatelse ble oversatt til ungarsk. Bror Rutherford sendte så en bror fra hovedkontoret sammen med bror Harteva til Moskva for å finne ut om det var mulig å forkynne det gode budskap om Riket der. Det var liten respons blant Moskvas innbyggere. Men bror Harteva kontaktet den lokale esperantistforeningen og leverte en forsyning av teokratisk litteratur der.

Eget avdelingskontor

I ti år hadde avdelingskontoret holdt til i trange lokaler. I mai 1923 inneholdt Vakttårnet disse gode nyhetene: «Herren har velsignet den nidkjærhet noen av brødrene har vist ved å legge alt det de har, på Herrens alter, med den følge at det nå, da det er knapt med rom, har vært mulig å få en ny leilighet til kontoret. Den forrige leiligheten var blitt så overfylt at nesten alle som arbeidet på  kontoret, måtte bo på forskjellige steder i byen.» Den nye adressen var Temppelikatu 14. I første etasje var det en bokhandel hvor møtene kunne holdes, og ovenpå var det en leilighet. Ved hjelp av midler fra et fond som ble opprettet, fikk man kjøpt eiendommen.

Da bror Rutherford besøkte stevnet i Örebro i Sverige i mai 1925, opplyste han at det skulle åpnes et kontor for Nord-Europa i København. Det skulle føre tilsyn med arbeidet i Danmark, Sverige, Norge, Latvia, Litauen, Estland og Finland, selv om kontoret i Finland skulle fortsette som før. Vakttårnet skrev: «Bror Dey fra London ble anmodet om å påta seg vervet som Selskapets representant og øverste leder av det nordeuropeiske kontor. . . . Bror Dey oppgir en betydningsfull stilling i regjeringens tjeneste i London for å tre i Kongenes Konges tjeneste.» Bror Deys regelmessige besøk styrket arbeidet i Finland på samme måte som sonetilsynsmennenes besøk har gjort det i de senere år.

Opprettelsen av det nordeuropeiske kontor førte til at det ble mer kommunikasjon mellom vitnene i forskjellige land. Stevnet i Helsinki i juni 1927 viste seg å bli en milepæl — det første nordiske generalkonvent! Alle de ledende brødre fra de sju landene som det nordeuropeiske kontor førte tilsyn med, var til stede. Foredragene ble holdt på engelsk, svensk og finsk.

Sannheten blir kringkastet i Estland

På stevnet i Helsinki i 1927 talte bror Dey om at det var behov for misjonærer som kunne reise fra Finland til Estland. Ettersom estisk er nær beslektet med finsk, lærte finnene språket raskt og kunne på den måten hjelpe interesserte i Estland. De unge kolportørsøstrene Irja Mäkelä og Jenny Felt fulgte oppfordringen og reiste til Tallinn.  Snart kom flere finner etter. En av dem var Kerttu Ahokas. Hun var blitt døpt i 1919 og tjente senere trofast ved avdelingskontoret til sin død i 1989.

På den tiden ble bror Rutherfords foredrag kringkastet over hele verden. Kunne Selskapet få sin egen radiostasjon i Finland? Søknaden ble avslått. Men da det ble holdt et stevne i Tallinn i Estland i 1929, ble bror Deys offentlige foredrag kringkastet via radiostasjonen i Tallinn til Finland.

Det var begynnelsen. Radiostasjonen i Tallinn gikk deretter med på å kringkaste foredrag hver søndag på finsk og av og til på engelsk, estisk, russisk og svensk. Fra og med høsten 1930 gjorde en telefonforbindelse fra radiostasjonen i Tallinn til det finske avdelingskontoret det mulig å sende foredragene fra kontoret. Dette fortsatte helt til september 1934, da følgende nyhetsmelding ble lest: «På grunn av presteskapets intoleranse og deres voldsomme, baktalerske angrep i avisene i Tallinn har de estiske myndigheter nå tatt radiostasjonen i Tallinn fra det private selskapet som drev den, og forbudt ytterligere kringkasting av dommer Rutherfords foredrag.»

Trass i at det var visse problemer med å få permanent visum til Estland i begynnelsen av 1930-årene, klarte noen vitner å bli der helt til den annen verdenskrig. En av dem  var Miina Holopainen, som reiste til Estland i 1931 og tjente der i 13 år. Da kamplinjene mellom Sovjetunionen og Tyskland ble trukket opp, ble hun satt på et tog som skulle til Sibir. Men vognen ble truffet av en bombe, og eksplosjonen førte til at hun ble slynget langt vekk fra jernbanesporet. De som hadde overlevd, ble satt på toget igjen. Men det var ingen som fikk øye på Miina, som ble liggende bak en vedstabel helt til toget hadde kjørt. Hun ble så brakt til sykehuset i Tartu i Estland, ettersom bena hennes var hardt skadet. Der bad hun Jehova om hjelp til å bli så bra at hun kunne gå ut i felttjenesten igjen. Hun ble bra, reiste tilbake til Finland og fortsatte som pioner i mange år.

Nytt navn, ny presse, nytt avdelingskontor

I årevis var vi feilaktig blitt kalt «hartevitter» og «russellitter». Men vi var jo ikke bare «bibelstudenter», så hva skulle vi kalle oss? Mikael Ollus fant svaret på en overraskende måte: «En dag i 1931 satt Eero Nironen og jeg og studerte bladet Budbringer med de siste nyhetene fra stevnet i Columbus i Ohio. Vi ble svært overrasket da blikket vårt falt på en artikkel som fortalte at brødrene hadde antatt det nye navnet ’Jehovas vitner’, og nevnte grunnene til at dette navnet var blitt valgt. Jeg glemmer aldri det øyeblikket.» Endelig hadde vi et navn som klart viste hvem vi var. I Finland ble det nye navnet antatt med begeistring.

Det samme året fikk Finland også sin første trykkpresse, som ble installert i avdelingskontorets kjeller. Bror Harteva skrev følgende om dette: «Lyden av trykkpressene, som i våre ører er som søt musikk, har plaget fiendens ører forferdelig, og han skulle gjerne ha fått både maskineriet og oss ut av huset.» Aktiviteten var stor i dette  lille trykkeriet. I 1932 produserte det 700 000 trykksaker. Det var omtrent 1000 trykksaker pr. forkynner.

Nå ble det behov for mer plass. Brødrene fant en passende tomt ved siden av en vakker park og begynte å bygge et nytt avdelingskontor der våren 1933. I første etasje lå trykkeriet, setteriet, Rikets sal og litteraturlageret. Kontorene, kjøkkenet og spisesalen lå i andre etasje, og boligrommene lå i tredje etasje. De neste 30 årene ble brødrene godt kjent med adressen til dette nye avdelingskontoret, Väinämöisenkatu 27.

«Steinene roper»

I slutten av 1930-årene talte bror Harteva inn bror Rutherfords prekener på grammofon. Hvorfor? På grunn av en helt ny oppfinnelse — reisegrammofonen. Grammofonene skulle brukes på gjenbesøk og fra hus til hus. På avdelingskontoret ble de mekaniske delene montert inn i små kofferter som ble produsert av brødre. «Steinene roper» var det slagordet som ble brukt når vitnene gikk ut i felttjenesten med sine «snakkende» apparater.

Det ble mottatt en forsyning nye høyttalere som var så kraftige at brødrene kalte dem «lydartilleri». Leo Kallio forteller: «Jeg hadde tenkt å dra til stranden med min kone og vår lille sønn. Den dagen kom postmannen med et kort som minnet meg om planene om å bruke de store høyttalerne ved avspilling av foredrag på stranden, hvor man regnet med at over 200 personer ville komme for å se på sankthansbålene — en arv fra den hedenske tiden. Det var ikke lett å treffe denne avgjørelsen, for mitt kjød var sterkt imot det. Jeg la saken fram for Jehova i bønn og sa at hvis jeg klarte å få høyttalerne inn på den overfylte bussen — noe som forekom meg å være en umulig oppgave — ville det være et tegn på at mine anstrengelser ville bli  velsignet. Jeg klarte å få høyttalerne inn på bussen, selv om noen av passasjerene klaget.

Det lå en svær plankestabel ved veikrysset, og vi gjemte høyttalerne bak den da folk begynte å komme. Det var et danselokale like ved, og da bålet ble tent, sluttet alle å danse og kom ut på stranden. I det øyeblikk da alle hadde samlet seg ved bålet, satte jeg på en plate med musikk. Alle sammen ble så overrasket at de helt glemte bålet, og alle snudde seg og så på plankestabelen for å se hvor lyden kom fra. En politimann som hadde kommet for å ha oppsyn med dansen, kom bort til meg. Jeg forklarte ham hva jeg prøvde å gjøre. Han nikket, og jeg fikk spilt platene med foredraget. De inneholdt kraftige angrep på falsk religion, så det ble mye liv og røre i forsamlingen.

Da navnet ’Jehova’ lød, flokket en gruppe unge menn seg rundt meg og mumlet: ’La oss hive disse høyttalerne på sjøen.’ Men politimannen så strengt på dem. Noen hadde tilkalt lensmannen, og nå dukket han opp. Jeg skyndte meg og satte på en plate med musikk. Lensmannen lurte på hvem det var som hadde forstyrret ham midt  i sankthansfeiringen, og etter at han hadde sett den smilende politimannen, gikk han sint sin vei. Med politimannens hjelp klarte vi å få høyttalerne uskadet inn på bussen igjen.»

Grammofonarbeidet nådde sitt høydepunkt i 1938, da det var 309 apparater i bruk, og ifølge rapportene ble det spilt 72 626 foredrag for en tilhørerskare på 151 879. Ja, ’steinene ropte’!

Selskapet blir oppløst

Den 30. november 1939 brøt «vinterkrigen» ut i og med at sovjetrussiske tropper marsjerte inn i Finland. Kamphandlingene varte i over tre måneder. I juni 1941 ble Finland så trukket inn i «fortsettelseskrigen» som en uoffisiell alliert med Tyskland. Krigen skapte problemer med å produsere og distribuere åndelig føde. Forbindelsen med hovedkontoret ble brutt. Det var imidlertid mulig å få tak i noe åndelig føde gjennom det nøytrale Sverige i de fem krigsårene. Men hvilken virkning hadde krigen på myndighetenes holdning til vårt fredelige arbeid?

Under dekke av krigshysteriet og den tiltagende nasjonalismen øvde motstandere av Riket ansporet av presteskapet press på myndighetene for å få dem til å sette en stopper for vitnenes arbeid. Den 18. januar 1940 kunngjorde justisdepartementet at brosjyrene Herredømmet og freden og Frihet for folkene skulle beslaglegges. Fire måneder senere, 28. mai 1940, og etter en langtrukken juridisk kamp, bestemte domstolen at Selskapet Vakttårnet i Finland skulle oppløses.

Forkynnere av teokratiet

Brødrene hadde regnet med en negativ rettsavgjørelse, så 13. april 1940 solgte de klokelig all Selskapets eiendom  til et nyopprettet selskap, Kustannusosakeyhtiö Vartiotorni (Vakttårnets forlag). Så da myndighetene kom for å beslaglegge Selskapets eiendom, fantes det ikke noen slik eiendom.

Før dette forventede anslaget mot Selskapet hadde brødrene 15. februar 1940 også dannet en uregistrert forening som de kalte Forkynnere av teokratiet. Etter at domstolen hadde oppløst Selskapet Vakttårnet, ble all virksomhet tatt hånd om av denne foreningen.

Brødrene var imidlertid ikke på noen måte engstelige og forsagt. De stod på og leide Olympiastadion i Helsinki med tanke på at bror Harteva skulle holde et foredrag der 23. august 1940 over emnet «Et rike som ikke kan fjernes». Det ble delt ut om lag 78 000 løpesedler som innbød offentligheten til foredraget. Men denne virksomheten vekte motstanderne, og myndighetene forbød foredraget like før det skulle begynne. Manuskriptet ble imidlertid levert til de største dagsavisene i landet, og på den måten ble det mulig for over en million mennesker — nesten en tredjedel av landets befolkning — å lese foredraget i trykt form!

Selv om myndighetene i Finland generelt sett ikke motarbeidet oss, må vi huske at Finland samarbeidet med Tyskland, og enkelte myndighetspersoner var blitt inspirert av nazistene. Ekstremistiske elementer rettet stadig falske anklager mot organisasjonen, så 17. april 1941 ble også foreningen Forkynnere av teokratiet oppløst ved en rettskjennelse.

Litteraturen blir brukt trass i forbud

Da man ble klar over at politiet ville komme til å beslaglegge den litteraturen som fantes ved avdelingskontoret, ble det meste av den flyttet til forskjellige brødres  hjem. Ettersom politiet ikke gjorde noe forsøk på å beslaglegge den litteraturen som var hos brødrene, hadde vi litt av et forråd som vi kunne bruke på feltet.

Otto Mäkelä forteller om noe søster Hilma Sinkkonen i Kotka opplevde: «Denne eldre søsteren leverte Rutherfords bøker selv om de var forbudt. En dag hun var opptatt med det, kom hun til sjefen for Heimevernet, som hadde til oppgave å sørge for at folk rettet seg etter forbudet. Han ble aggressiv, for han mente at dette var toppen av frekkhet. Han grep et gevær og rettet det mot henne. Den gamle søsteren sa rolig: ’Vent litt til jeg får stilt meg foran ovnen, så De ikke lager hull i veggen.’ Mannen lot geværet synke og sa forundret: ’Det finnes ikke noen mann blant soldatene mine som er så modig som De er, frue. Kom inn og sett Dem og fortell meg om det De tror på.’ Det vitnesbyrdet han fikk om sannheten, gjorde så sterkt inntrykk på ham at forkynnerne der ikke ble plaget mer.»

Harteva arrestert

Ettersom Kaarlo Harteva hadde spilt en spesielt aktiv rolle i dette arbeidet, rettet myndighetene særlig sine angrep mot ham. Han mente derfor at det ville være klokt at han holdt seg mer i bakgrunnen. Toivo Nervo ble så redaktør for Jumalan Valtakunta (Guds rike), som hadde etterfulgt Vakttårnet fordi det var forbudt. Han ble etterfulgt av Pentti Reikko i 1941. Mikael Ollus ble redaktør for Ny Verden.

Men myndighetene betraktet fremdeles Kaarlo Harteva som vitnenes nøkkelperson. Den 12. juni 1942, idet han gjorde seg klar til å dra og holde begravelsestalen for sin tante, Aunes Salmela, ble han arrestert og holdt i varetekt i tre uker, og deretter fikk han husarrest.

 «Fast føde» fremdeles servert

Da trykkingen av bladene måtte innstilles i slutten av 1942, begynte brødrene å stensilere hovedartiklene i Vakttårnet. Disse stensilene ble kalt «fast føde», og de kunne ikke sendes i posten. En rekke kurerer reiste derfor rundt i landet og leverte dem til menighetene. Denne ordningen fungerte godt i den tiden som var igjen av krigen.

Mange søstre utførte en betydelig del av dette arbeidet. Meri Weckström, som tjente som pioner til sin død i 1981, fortalte om det oppdraget hun fikk: «Under krigen bodde jeg på et svensk handelsgymnas, og der gjemte vi et lass med Selskapets litteratur. Da også Vakttårnet ble forbudt, foreslo brødrene at jeg skulle begynne å stensilere det. Jeg gjorde arbeidet i leiligheten min om kvelden og om natten.»

På grunn av luftangrepene måtte vinduene blendes. Meri fortalte videre: «En kveld lå det stabler med stensilerte ark utover hele stuegulvet. Jeg stod ved maskinen på kjøkkenet da det ringte på døren. Klokken var litt over tre om natten. Jeg lukket forsiktig døren til stuen før jeg gikk for å åpne. Der stod det til min overraskelse en politimann. Først trodde jeg at det var blitt oppdaget hva jeg holdt på med, så jeg bad til Jehova om å få hjelp og visdom til å mestre situasjonen. Men politimannen sa bare at det var en liten sprekk i blendingsgardinen som det kom lys igjennom. Jeg trakk et lettelsens sukk og lovte å ordne det med én gang, og så gikk politimannen.»

Meri fortalte videre om hvor stor verdi det stensilerte stoffet hadde: «Jeg har lagt merke til at Jehova alltid gir sitt folk veiledning i rette tid. Artikkelen om nøytralitet, som jeg stensilerte under krigen, er et godt eksempel på det. Denne artikkelen hjalp brødrene til klarere å se  Jehovas veiledning og forstå hva som var den rette holdning for en kristen.»

En løytnant blir en Kristi soldat

Som ung løytnant, 23 år gammel, ble Kalle Salavaara såret under en granateksplosjon i 1942 og sendt på sykehuset for å bli operert. Han forteller: «Etter operasjonen lå jeg på et militærsykehus som var blitt opprettet på den skolen jeg hadde gått på. Ved sengekanten satt bror Sakari Kanerva, som hadde snakket med meg om sannheten mange ganger før. Nå traff jeg min beslutning. Det var bare visse praktiske ting vi måtte bli enige om. ’I morgen ved Möysänjärvi-sjøen blir min militære karriere avsluttet,’ sa jeg til meg selv.

Dagen etter ble jeg døpt av bror Kanerva. Jeg var fremdeles gipset, og gipsbandasjen ble naturligvis våt og myk under seremonien. Neste morgen så militærlegen, Heinonen, på gipsen og sa bebreidende til meg: ’Hva er det du har drevet med? Gipsen er kommet helt ut av fasong!’

’Jeg er blitt døpt,’ svarte jeg. Han stod helt stille uten å si et ord. Jeg følte det som om han hadde et minutts stillhet til minne om min død. ’Hva var det du sa?’ spurte han til slutt. Så fikk jeg anledning til å avlegge mitt første offentlige vitnesbyrd.»

Så snart Kalle Salavaara var blitt frisk, utnyttet han friheten og det militære passet sitt og reiste omkring med «fast føde» til menighetene. Da han skulle reise til menighetene i Sørvest-Finland med stensilert stoff, ble han advart mot politiet i Matku av Väinö Pallari, som arbeidet på Betel. Väinö var flere ganger blitt tatt med til forhør på politistasjonen. Det virket som om politiet visste nøyaktig når det skulle komme en kurer. Kalle forteller:

«Da jeg kom til Matku med tog fra Urjala, kom en stor  og kraftig politimann straks bort til meg og bad om å få se identifikasjonspapirene mine. Jeg viste ham det militære passet mitt. Det overrasket ham. I en helt annen tone spurte han så om å få se mitt arbeidsbevis. Nettopp med tanke på en slik situasjon hadde jeg formelt skrevet meg inn ved Helsinki universitet. Jeg kunne derfor rekke politimannen et dokument som var undertegnet av universitetets rektor, og som sa at jeg hadde et arbeid ved universitetet, uten å spesifisere det nærmere. Politimannens motstand var brutt. Da jeg begynte å slepe på koffertene i retning av den ventende bussen, tilbød han seg høflig å bære dem. Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å gi ham den store, tunge kofferten som inneholdt det forbudte stensilerte stoffet. Det virket liksom så trygt å ha en politimann til å bære det.»

Mange ganger kom brødre og søstre til jernbanestasjonene med kjelke, med hest og slede eller til fots sent på kvelden for å hente forbudt lesestoff. Det kunne være helt nede i 30 kuldegrader om vinteren. «Det var ingen som klaget,» minnes bror Salavaara. «Jeg så bare lykkelige ansikter som lyste av verdsettelse, og det fikk meg til å tenke på ordene i Bergprekenen: ’Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.’ For dem var dette som manna fra himmelen.»

 Nøytraliteten blir prøvd

Krigen satte vitnenes nøytralitet på en stor prøve. Når det gjaldt Kosti Huhtakivi, Vieno Linte og Yrjö Laine, kunne deres samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen, ikke tillate at de tjente i hæren. De ble derfor satt i fengsel. Men ville deres tro være sterk nok til å tåle det de skulle komme til å gjennomgå?

Bror Huhtakivi forteller: «Vi fikk beskjed om å møte på Humppila skole og fikk anvist soveplass under geværstativet. En dag beordret korporalen oss ut på gårdsplassen og bort til flaggstangen. Han stod og pusset bajonetten sin og skrøt av hvor skarp den var, da han snerret: ’La oss gå!’ Vi ble ført ut gjennom en sideport til skolen, som hadde tjent som kaserne. Vi gikk et kort stykke bort til skogkanten, til en liten høyde, hvor vi fikk ordre om å stanse. Nå fikk vi se en gruppe soldater komme marsjerende mot oss med geværer i hendene.»

De væpnede soldatene stilte seg opp foran brødrene, fikk brødrenes identitet bekreftet og opplyste at brødrene var blitt dømt til døden ved skyting. Dommen skulle fullbyrdes straks.

Bror Linte klarer ikke å holde tårene tilbake når han forteller hva som videre skjedde: «Ordren ble gitt: ’Klar!’, og vi fikk bind for øynene. Så fulgte ordren: ’Ta ladegrep!’, og vi kunne høre klikkene fra geværene. Så kom ordren: ’Legg an!’ ’Så godt det er å ha oppstandelseshåpet’, var den tanken som fór gjennom hodet mitt. Plutselig hørte vi noen rope: ’Sersjant! Telefonbeskjed!’ Så fulgte befalingen: ’Stans!’, og telefonbeskjeden ble lest høyt: ’Dommen er utsatt inntil videre’ — undertegnet obersten.

Bindet for øynene våre ble fjernet, og vi ble eskortert tilbake til forlegningen.»

 Dramaet var godt iscenesatt. Den samme djevelske strategien ble benyttet overfor andre brødre. Erkki Kankaanpää, som nå tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, ble også utsatt for den. Han forteller: «Først fikk vi høre at vi ville få dødsstraff. Vi fikk så hard behandling at vi ikke var i noen som helst tvil om at den ville bli iverksatt. Senere fant vi ut at dette var en måte å skremme oss på. Det ble holdt en fingert rettssak, og noen timer senere ble vi enda en gang ført fram for dommeren og fikk en dom på tre og et halvt års fengsel.»

Et andelsselskap til fremme av åndelig sunnhet

I 1932 var andelsselskapet Al Sano blitt opprettet. Det ikke bare importerte og solgte helsekost, men utgav også et blad med samme navn og annen litteratur som redegjorde for helsespørsmål. Noen av brødrene var med i dette selskapet, og det ble med tiden nær knyttet til Selskapet Vakttårnet.

Kort tid før bror Rutherford døde i 1942, gav han andelsselskapet tillatelse til å trykke sannheten i form av annen litteratur i tilfelle Selskapets litteratur skulle bli forbudt. Al Sano utgav følgelig bøker om helsespørsmål og trykte dessuten enkelte Vakttårn-artikler i sitt blad Terveyttä Kaikille (Helse for alle).

Felttjenesten ble utført på en uvanlig måte under forbudet. Kalle Salavaara forteller: «Hensikten var den samme den gang som nå: Vi ville vise folk at Guds rike er den eneste virkelige løsningen på alle deres problemer. Det krevde teokratisk strategi og tålmodighet. Folk pleide å spørre: ’Kommer dere fra den religiøse gruppens helsekostforretning?’ Og så kom de med en lengre utredning om sine helseproblemer. Etter å ha kommet med noen forslag og tilbudt noen brosjyrer om helsespørsmål ledet vi samtalen  inn på budskapet om Riket. ’Disse helseproduktene kan naturligvis ikke gjøre slutt på aldring og død,’ pleide vi å si, ’men ville det ikke være vidunderlig å kunne leve evig som sunne og friske unge mennesker?’ Resultatet ble ofte en svært fruktbringende samtale.»

Stevner under forbudet

Ved å utvise den største forsiktighet og oppfinnsomhet kunne brødrene fortsette å holde møter og stevner under krigen. Det ble for eksempel arrangert et «jakt- og fiskestevne» på en gård i Haarajoki, og emnet for foredragene var naturligvis ikke jakt på dyr, men menneskefiske.

Sommeren 1943 ble det holdt et stort møte som ble kalt «Pentti Reikkos slektsstevne», midt i Helsinki i lokalet til en studentklubb. Det ble bare sendt ut innbydelser til dem som ble anbefalt av to pålitelige Jehovas vitner. Det var over 500 til stede.

Bror Reikko forteller hva som hendte etter at det var blitt sendt et offisielt brev til myndighetene fra dette møtet:

«En tid senere fikk jeg beskjed om å møte til forhør hos statspolitiet. Han som ledet forhøret, hadde brevet vårt foran seg, og han forlangte å få vite hvor slike møter ble holdt. ’Hvordan er det mulig at dere kan holde et slikt møte som dette midt i Helsinki uten at vi vet det, når vi omtrent kjenner hvert ord som to mennesker sier til hverandre på gaten?’ spurte han. Møtet var faktisk blitt holdt bare et par kvartaler fra politikammeret!

Vi arrangerte flere store stevner på samme måte, og det var tydelig at de hadde Jehovas beskyttelse, for møtene ble aldri forstyrret. I desember 1943 ble det holdt et stevne med 1260 deltagere.»

 Veiledning fra den nye presidenten

Slutten på krigen nærmet seg, og Nathan H. Knorr, som nå var blitt Selskapet Vakttårnets tredje president, fikk omsider opplysninger om forbudet i Finland. I sitt brev til bror Harteva og bror Taavitsainen takket han dem for at de trass i forbudet hadde holdt seg aktive og gjort det mulig å beholde Selskapets eiendom med tanke på framtidig bruk.

Men hva med de helsepublikasjonene som også inneholdt artikler om Riket? Ettersom Selskapets litteratur fremdeles var forbudt, lot bror Knorr de finske brødrene fortsette å levere disse publikasjonene til offentligheten. Men samtidig kom han med en advarsel: «Dere må ikke blande budskapet om Riket med noe annet. Brødrene må oppfordres til å gjøre følgende: Apostlene gikk på sin tid fra distrikt til distrikt uten bibler og bøker. Hvis Herren finner det formålstjenlig at vi ikke skal ha noe annet enn Guds Ord i vårt sinn og på våre lepper, så la oss bruke det til pris og ære for Jehovas navn. Sannheten trenger ikke noe annet enn sannheten for å bli kjent.»

Slutt på krigen

Krigen med Sovjetunionen sluttet i september 1944. Finland beholdt sin selvstendighet, men mistet store områder. Cirka 300 000 mennesker som ble evakuert fra de avståtte områdene, måtte få et nytt hjem andre steder i Finland. Bror Harteva ble løslatt 27. september, og som følge av et alminnelig amnesti ble snart alle brødrene løslatt fra fengslet. Dermed var grunnlaget lagt for en periode med vekst som Finland aldri hadde opplevd maken til.

Det så ut til å være svært vanskelig, for ikke å si umulig, å få forbudet mot Selskapet omstøtt. Den neste justisministeren,  Urho Kekkonen, var velvillig stemt overfor vitnene. Han foreslo at vi skulle opprette en ny religiøs forening, for da ville vi få omtrent de samme rettigheter som den lutherske kirke. Brødrene fulgte dette rådet, og 31. mai 1945 ble Den religiøse foreningen Jehovas vitner godkjent i statsråd.

Jehovas vitner kunne nå foreta vielser, få barna fritatt for religionsundervisningen i skolen og nyte godt av den juridiske beskyttelse som registrerte religiøse organisasjoner var garantert. Først mye senere, 2. februar 1949, lyktes det å få registrert Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap på nytt.

Informasjonsmarsj

Året 1945 ble innledet med en intens virksomhet. Den 6. januar holdt bror Harteva et foredrag over emnet «Mot lyset» i Messehallen i Helsinki. Det var imidlertid behov for større lokaler. Dermed ble Olympiastadion leid til det offentlige foredraget, som ble avertert vidt og bredt, ikke bare i avisene, men også på gaten.

Under ledelse av bror Salavaara dannet vitner med plakater en prosesjon som strakte seg over cirka en halv kilometer. Forestill deg dette: Gjennom Helsinkis gater marsjerer vitnene mens de roper slagord i papproperter som de holder i hånden, fulgt av en lang rekke høyttalerbiler som kunngjør Rikets budskap. Aller først kommer Elis Salminen ridende på en stor, brun hest og vifter med et banner hvor det står «Jehovas vitner». For et syn! For et vitnesbyrd!

Salminen minnes at hesten ble redd for plakatene og skulle til å løpe ut da «en av de mange fotografene kom og tok et bilde av meg og sa: ’Det skulle ha vært et esel. Det var det Jesus red på’». Prosesjonen beveget seg noen kilometer gjennom hovedgatene i hovedstaden og stanset  til slutt ved jernbanestasjonen, hvor vitnene dannet en forent front og ropte ut innbydelsen til foredraget unisont. Det kom 12 000 til stadionet for å høre!

Vitnesbyrd på eteren

De som var samlet på stadionet, var ikke de eneste som hørte foredraget. Selv om det finske kringkastingsselskapet, som var underlagt staten, tidligere på det mest bestemte hadde avslått å kringkaste våre programmer, henvendte brødrene seg frimodig til selskapet og bad om at foredraget «De saktmodige skal arve jorden» måtte bli sendt i radioen. Hella Wuolijoki, en kjent forfatter som var født i Estland, var kringkastingssjef, og hun gav oss tillatelse. Hun hadde selv sittet i fengsel under krigen og følte sympati for oss. Det ble derfor avlagt et stort vitnesbyrd for en stor tilhørerskare. Programmet nådde til og med  Sverige, og avdelingskontoret der sendte et telegram hvor det stod: «Programmet hørt uten problemer av noe slag!»

Vakttårnet blir utgitt igjen

Bladene Jumalan Valtakunta og Ny Verden begynte å bli utgitt igjen i begynnelsen av 1945. Og fra og med 1. juli het bladet Jumalan Valtakunta igjen Vakttårnet. Ville folk ha bladene? Det fantes ikke mange tidsskrifter som det ble tilbudt abonnement på, rett etter krigen, så forkynnerne tegnet et rekordstort antall abonnementer — 40 038! Det var nesten 30 abonnementer pr. forkynner. Det var den beste kampanjen de noen gang hadde hatt. Lagrene i trykkpressen rakk ikke å bli kalde det året!

Selskapet Vakttårnets president var sterkt opptatt av brødrenes ve og vel i det krigsherjede Europa. Han ønsket å besøke dem så snart det var mulig å reise, og sørge for at de fikk den nødvendige hjelp. Den 18. desember 1945, i den mørkeste og kaldeste tiden på året, ankom så bror Knorr med båt fra Sverige sammen med sin sekretær, Milton G. Henschel, og en representant for det nordeuropeiske kontor, William Dey. I deres rapport fra reisen heter det: «Om lag 17 timer etter at ’Bore V’ hadde forlatt Stockholm, kom den inn i Finskebukta i nærheten av Turku og virket nesten som om den var glad for at den hadde klart ferden og nå var kommet til hjemlige farvann for der å brøyte seg gjennom 15 centimeter tykke isblokker som havnen var full av.» En gruppe smilende brødre fra Betel-familien i Helsinki tok imot dem.

Bror Knorr så nærmere på de problemene som hadde oppstått som følge av krigen. Selskapet hadde sendt klær til Finland fra Sverige, og klærne ble delt ut til pionerer og andre som trengte dem. Selv om Finland på den tiden var kjent for sin papirproduksjon, ønsket myndighetene å  eksportere alt papiret for å få utenlandsk valuta til landet. Ville trykkingen av bladene måtte stanse fordi det var vanskelig å skaffe papir? For å spare på papiret bestemte bror Knorr at trykkingen av bladet Ny Verden skulle innstilles inntil videre. Det papiret som trengtes til Vakttårnet, skulle kjøpes inn av hovedkontoret for amerikanske dollar, som Finland gjerne ville ha. Vakttårnet, den viktigste kanalen for åndelig føde, fortsatte derfor å bli trykt.

Under besøket kom bror Knorr med spennende nyheter om Vakttårnets bibelskole Gilead, som nylig var blitt opprettet for å utdanne misjonærer. Dagboken hans forteller hvordan de finske brødrene reagerte: «Ikke noe annet sted på reisen har begeistringen for Vakttårn-skolen vært større. . . . Det var 22 heltidstjenere som leverte inn navnene sine.»

De første til Gilead

Bare noen måneder senere, i 1946, mottok brødre i Finland de første innbydelsene til Gilead. Fire brødre, Eero Nironen, Kalle Salavaara, Elai Taavitsainen og Veikko Torvinen gjennomgikk åttende klasse. «Da vi fire kom tilbake til Finland i begynnelsen av 1947, var vi som nye mennesker,» minnes bror Nironen. «Det var først på Gilead at jeg virkelig begynte å forstå hva teokratiet egentlig er. Vi lærte å forbedre vår felttjeneste, og det aller viktigste var at vi lærte hvordan en kristens daglige liv må være fylt av Guds ånd, så han ikke bare arbeider som en robot.»

I 1950 gjennomgikk Eero Muurainen Gilead. Han tjente i mange år som områdetilsynsmann, helt til sin død i 1966. Hittil har misjonærånden ansporet 59 finner til å gjennomgå Gilead.

 Kretstjenesten etter krigen

Ved krigsutbruddet i 1939 var det 865 forkynnere i Finland. Ved utløpet av den annen verdenskrig, i 1945, var forkynnerantallet nesten blitt fordoblet. Det var da i alt 1632 forkynnere som rapporterte, i over 200 menigheter.

Antall menigheter i 1945 var omtrent det samme som det er nå, nesten 40 år senere. Hva kommer det av at det ikke er flere menigheter nå? De fleste menighetene i 1940-årene var små og lå spredt. Gjennomsnittet var faktisk bare fem forkynnere pr. menighet på den tiden; nå er det et gjennomsnitt på over 60.

For 40 år siden, da krigen var slutt, var det sykkelen som var brødrenes eneste framkomstmiddel, skjønt de mer velstående på landet tok seg fram med hest og kjerre eller slede. De fleste brødrene hadde imidlertid små inntekter og tungt arbeid. Arbeidstiden var lang. Det var derfor vanskelig å reise lange strekninger for å overvære møter. Mange steder var det bare én familie som utgjorde menigheten, og de forkynte bare i det distriktet som lå nærmest hjemmet.

Kretstilsynsmannens arbeid var ikke lett under slike forhold. «Reisene mellom menighetene, som kunne ligge 20 kilometer eller mer fra hverandre, foregikk ofte til fots med tung bagasje å bære på,» sier Erkki Kankaanpää. «Jeg husker en bitende kald februarnatt da min kone og jeg sov i et rom som var uten oppvarming. Vi gikk til sengs med alle klærne på. Noen ganger måtte vi sove på samme rom som en stor familie.» Etter hvert som boligforholdene ble bedre, ble også kretstilsynsmennenes arbeid mer effektivt.

Vekst i etterkrigstiden

I 1947 kom bror Knorr og bror Henschel igjen til  Finland. Selv om det bare var halvannet år siden deres forrige besøk, kunne de se at det hadde funnet sted en bemerkelsesverdig fremgang i mellomtiden. På to år hadde høydepunktet i antall forkynnere steget fra 1632 til 2696. Finland var virkelig inne i en tid med stor vekst. I tiden 13.—15. juni 1947 ble det holdt et stevne i Messehallen i Helsinki, og det var 5300 til stede, og 184 ble døpt.

Det ble riktignok ikke opprettet flere menigheter, men det var en forbausende vekst i antall forkynnere. I 1950 hadde forkynnerantallet passert 4000. Den teokratiske tjenesteskolen hjalp brødrene til å bli dyktigere til å tale offentlig og til å utføre evangeliseringsarbeidet. Brødrene lot derfor ikke lenger grammofonen besørge forkynnelsen, men holdt selv prekener ved dørene.

I februar 1950 kom to Gilead-studenter til landet. Det var Wallace Endres og John Bruton fra USA. Bror Endres erstattet bror Harteva som avdelingstilsynsmann. Bror Harteva fortsatte trofast i heltidstjenesten til sin død i 1957.

Trykkerivirksomheten øker

Etter krigen ble det igjen mulig å få tak i papir. Fra og med 1951 utgav Finland igjen et blad i tillegg til Vakttårnet. Nå het det Våkn opp! I 1955 ble det trykt over en million blad.

I etterkrigstiden begynte Finland å trykke samtlige av Selskapets bøker på sine egne trykkpresser. Det var imidlertid vanskelig å få tak i materiale til permene og å binde inn bøkene. I begynnelsen av 1950-årene brukte de alminnelig papp til innbinding, men det var ikke solid nok. Da bror Knorr var på besøk i 1951 og 1955, gav han dem derfor råd med hensyn til hvordan de kunne forbedre kvaliteten på bøkene. I årene fra 1945 til 1955 trykte  Finland gjennomsnittlig 54 000 bøker pr. år på et lite og trangt trykkeri.

I 1955 ble Erkki Kankaanpää innbudt til avdelingskontoret for å føre tilsyn med trykkeriet, hvor han hadde arbeidet tidligere. Han og hans kone hadde gjennomgått Gilead i 1952 og siden tjent i krets- og områdetjenesten. Og da bror Endres drog tilbake til sitt hjemland i 1957 på grunn av familieforpliktelser, ble bror Kankaanpää utnevnt til avdelingstilsynsmann.

Rikets saler bygd med mer hjelp

Den bygningen som avdelingskontoret overtok i 1923, hadde et lite møtested som ble kalt Helsinki-tabernaklet. Avdelingskontoret i Väinämöisenkatu hadde også sitt eget møtelokale. Men det var først i 1956 at den første Rikets sal ble bygd. Hvor var det? I Käpylä, som da var en forstad til Helsinki. Den neste salen ble bygd to år senere, i Lahti. I løpet av de siste 30 årene er det blitt bygd over 180 Rikets saler i Finland, og nå er det svært få menigheter som ikke har sin egen Rikets sal.

Vivian og Ann Mouritz kom til Finland fra Gilead i november 1959, til kaldt vintervær. De gikk straks i gang med intense språkstudier. Kort tid senere begynte de å  tjene i krets- og områdetjenesten, og så ble de innkalt til avdelingskontoret, hvor de tjente til 1981. Da ble de overført til sitt hjemland, Australia, hvor bror Mouritz nå tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

Arne og Gudrun Nielsen ble sendt til Finland i 1959, og de arbeidet ved avdelingskontoret til 1965, da de ble sendt tilbake til Danmark. De tjener fremdeles ved avdelingskontoret der.

Avdelingskontoret flytter

I midten av 1950-årene var det blitt behov for større plass ved avdelingskontoret i Helsinki. Det var umulig å utvide, så man begynte å se etter en tomt. Man fant et sted cirka 20 kilometer fra Helsinki sentrum, i Vantaa. Der ville det også være plass til framtidige utvidelser. Tomten ble kjøpt i 1957.

Mot slutten av 1960 begynte byggingen av det nye avdelingskontoret, som skulle ha et gulvareal på 2700 kvadratmeter. I begynnelsen av 1962 flyttet Betel-familien inn i de nye lokalene. Fra og med samme år ble det holdt fireukers kurser ved Rikets tjenesteskole her for spesialpionerer og tilsynsmenn i menighetene. Det virket som om man nå hadde så stor plass at det ville greie seg til slutten på denne tingenes ordning. Men det var ikke riktig.

Til København

Da det største stevnet i Jehovas vitners historie ble holdt i New York i 1958, var det bare 263 vitner fra Finland som kunne være til stede. Det disse stevnedeltagerne fortalte da de kom tilbake, og Selskapets film fra dette stevnet skapte et sterkt ønske hos de finske brødrene om å treffe brødre fra andre land. Begeistringen var derfor stor da det ble opplyst at det skulle holdes et stevne  sommeren 1961 i København for alle forkynnerne i Skandinavia. Før den tid var det bare noen få brødre som noen gang hadde krysset Finlands grenser. Avdelingskontoret opprettet en avdeling som tok seg av alle arrangementene i forbindelse med reisen for de 4000 finske stevnedeltagerne.

I Idrettsparken i København kunne man høre programmet på engelsk, dansk, norsk, svensk og finsk. Stevnet ble en uforglemmelig opplevelse og hjalp finnene til å forstå og føle hva det virkelig vil si å tilhøre et internasjonalt samfunn av brødre.

Den spesielle arbeidsleiren i Karvia

I likhet med de kristne i det første århundre følger Jehovas vitner sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. Etter den annen verdenskrig skapte mannlige vitners nøytrale holdning problemer for myndighetene. Fra og med 1947 ble brødrene internert i 240 dager på en øy i Finskebukta like ved Hanko, som tjente som bastion for hæren. I tillegg ble de idømt mellom tre og seks måneders fengsel.

I 1959 ble det vedtatt en lov som forlenget «tjenestetiden» betydelig for disse militærnekterne. Det tidligere midlertidige fengslet i Karvia ble omgjort til en beryktet «spesiell arbeidsleir».

En av militærnekterne, Jukka Ropponen, forteller om Karvia: «Stedet lå midt i et myrområde, og da politibilen som jeg satt i, nærmet seg, kunne jeg bak det høye piggtrådgjerdet se trebrakker som var blitt bygd under krigen. Det var gitter for vinduene. Det var en fangeleir etter nazistisk mønster og ikke noe oppløftende syn, særlig ikke når du visste at du skulle tilbringe i hvert fall de neste  to årene der. Men innenfor var det frimodige og vennlige brødre, mellom åtte og ti på rommet. Toalettet var en bøtte i et avlukke i det ene hjørnet av rommet.

Det daglige programmet omfattet at vi tilbrakte en time utendørs. En vakt holdt strengt øye med oss. Resten av tiden tilbrakte vi bak lås og slå. Vi hadde rikelig med tid til disposisjon, men dagene ble fylt av et fint, åndelig program som vi hadde satt opp. Vi studerte Bibelen omhyggelig vers for vers. Litt etter litt fikk vi bygd opp et innholdsrikt bibliotek som var til stor hjelp under studiene. Vi holdt taler over mange bibelske emner. Og under disse forholdene bidrog samværet med brødrene til å slipe oss alle sammen og gjøre oss rundere i kantene.

Felttjenesten var ikke noe stort problem. Vi kunne ikke snakke med noen utenfor, men vi skrev brev til folk som bodde i ledig distrikt. Adressene fant vi i telefonkatalogen. Vi var ofte feriepionerer [hjelpepionerer]. Noen i gruppen hadde ennå ikke innviet seg til Jehova, men etter hvert som de gjorde åndelige fremskritt, ønsket de å bli døpt. Men hvor kunne vi finne nok vann til å døpe dem? Det var et problem.

Vi bad fengselsdirektøren om tillatelse til å holde dåp i et myrhull i nærheten, men svaret var et bestemt nei! Det var kanskje det beste, for om vinteren er myrhullet bunnfrosset; det hadde vært umulig å ha noen dåp der i alle tilfelle. En dag falt blikket mitt på et skap som stod i det ene hjørnet av rommet: Der var det — et dåpsbasseng! Noen dager senere smuglet vi en stor plastduk inn i brakken. Og uten at vaktene så det, slepte vi det nye dåpsbassenget kledd med plast til vaskerommet, hvor dåpen fant sted. I de årene fengslet var i bruk, var det mange nye som ble døpt i dette bassenget.»

 Landets president besøker arbeidsleiren

I begynnelsen reagerte folk negativt på at Jehovas vitner nektet militærtjeneste, men i midten av 1960-årene begynte det å finne sted en holdningsendring. Folk begynte å mene at langvarig soning under konsentrasjonsleirlignende forhold var umenneskelig. I august 1968 bestemte derfor Urho Kekkonen, som nå var Finlands president, seg for å avlegge et personlig besøk i leiren.

«Det kom som en fullstendig overraskelse,» minnes Reima Laine, som nå tjener som områdetilsynsmann. «President  Kekkonen tilbrakte mange timer i leiren og ville snakke med oss uten at det var noen andre til stede. Han lovte å gjøre sitt ytterste for å få loven forandret til det bedre.» Det gikk ikke lang tid før det skjedde, og i 1969 ble institusjonen nedlagt.

Fritatt for militærtjeneste

I årene etter 1969 ble unge brødre idømt ni måneders fengsel, og under soningen av dommen fikk de godt ord på seg på grunn av sin gode oppførsel. Mange la merke til det og syntes at det var en skamplett på det nøytrale og fredselskende Finlands omdømme at fredelige unge menn som var helt ufarlige for samfunnet, ble kastet i fengsel. Noen kjente og innflytelsesrike humanister la derfor fram forslag om at Jehovas vitner skulle fritas for militærtjeneste.

I 1985 bestemte regjeringen seg for å vedta en ny lov. Siden 1987 er derfor alle døpte og aktive Jehovas vitner garantert utsettelse for tre år om gangen til de fyller 28 år. Jehovas vitner er dermed blitt fritatt for militærtjeneste i Finland i fredstid.

Friheten til å forkynne blir satt på prøve

Selv om Finlands grunnlov garanterer religionsfrihet, har det fra tid til annen vært gjort forsøk på å få vedtatt  lover som forbyr forkynnelsen fra hus til hus. Hittil har domstolene i alle saker opprettholdt retten til å forkynne.

Én by, Oulu, forandret byens vedtekter så det nå står følgende der: «Forbudet mot Jehovas vitners arbeid er blitt opphevet.» Vedtaket ble grunngitt slik: «Ideologiske og religiøse organisasjoners arbeid fra hus til hus forstyrrer ikke privatlivets fred. Fra befolkningens synspunkt er det tvert imot et spørsmål om gagnlig og nødvendig kommunikasjon som man ikke kan få i stand på noen annen måte.»

Nasjonale grenser ingen hindring for enheten

Svenske brødre har hjulpet til med å utbre sannheten i Finland. Og i de senere år har finske brødre hjulpet til med evangeliseringsarbeidet i Sverige. Det er nemlig mange finner som har flyttet til Sverige. Fra og med 1972 er det derfor blitt opprettet finskspråklige menigheter i Sverige. Det har vært stor vekst blant den finske befolkningen i Sverige, så i dag er det om lag 1800 finsktalende forkynnere der i landet.

Skandinaviske reisende trenger ikke pass for å krysse grensene mellom de skandinaviske landene. Denne friheten har kommet godt til nytte når det skal arrangeres stevner. På grunn av de store avstandene som skiller Finland fra de andre skandinaviske landene, ble det ikke arrangert internasjonale stevner i Finland før i 1965, da det ble holdt et felles stevne for Sverige og Finland på Olympiastadion i Helsinki. Dette ble gjentatt i 1973. Og i 1978 og 1983 ble Messesentret i Helsinki brukt i forbindelse med to internasjonale stevner. Disse stevnene utvidet de finske brødrenes horisont på en god måte og beviste at  nasjonale grenser ikke utgjør noen hindring for kristen enhet.

Kretsstevnene pleide å bli holdt i auditoriene på forskjellige skoler. I 1970-årene ble det stadig vanskeligere å få leie skolelokaler. I 1975 ble det derfor bestemt at vi skulle bygge vår egen stevnehall i byen Hämeenlinna i Sør-Finland. En halvferdig industribygning ble kjøpt og omgjort til en praktisk stevnehall med 1200 sitteplasser. Det er blitt holdt stevner der siden mars 1978. Ti år senere, i 1988, skaffet vi oss en hall til, denne i Nord-Finland, og det første stevnet var planlagt holdt i november 1989.

New World Translation og Guds navn

Finsk ble ikke et skriftspråk før på 1500-tallet, og «Det nye testamente» var en av de første bøkene som ble trykt på finsk. Det skjedde i 1542. Siden da har det vært tradisjon blant finnene å ha en bibel i hjemmet. I 1975 ble New World Translation of the Holy Scriptures etter mye hardt arbeid utgitt på finsk.

New World Translation var imidlertid ikke den første finske utgaven av Bibelen som brukte Jehovas navn. Den første utgaven av Bibelen som kom ut på finsk, hadde randbemerkninger hvor navnet var nevnt. Og registret i den gamle kirkebibelen av 1776 inneholdt også navnet. Enkelte prester har ikke desto mindre hatt sterke fordommer mot navnet og har hevdet at formen «Jehova» er oppfunnet av Jehovas vitner.

Tenk dere derfor hvilket sjokk kirkegjengere og prester fikk da ordet Jehova ble oppdaget over alteret i en kirke i Kuhmoinen etter at det var blitt fjernet maling under restaureringen i 1985. Menighetsrådet tålte ikke å se Guds navn. Det bestemte at navnet skulle dekkes til igjen.

 Navnet «Jehova» ble preget på finske mynter i begynnelsen av 1600-tallet. Enkelte kjente finske forfattere har også brukt Jehovas navn. Det er interessant å merke seg at Guds navn er å se med hebraiske bokstaver i mange av Finlands mest kjente kirker. De som i første rekke har forsvart Jehovas navn, har imidlertid vært hans vitner.

Utvidelser ved avdelingskontoret

Den jevne økningen i tallet på forkynnere av Riket har gjort det nødvendig å foreta utvidelser ved avdelingskontoret mange ganger. Ti år etter at avdelingskontoret var blitt bygd i 1962, var det stort behov for mer plass. Opplaget på bladene hadde steget fra 2,3 millioner til 3,7 millioner pr. år. Antall bøker som ble utgitt, hadde økt fra 40 000 til over 200 000 pr. år. Alt i alt har Finland trykt 562 000 eksemplarer bare av boken Den sannhet som fører til evig liv — omtrent én bok for hver tredje finske husstand. I 1973 ble derfor ekspedisjonsavdelingen og lageret ved avdelingskontoret utvidet med 2200 kvadratmeter.

Betel-familien har også vokst fra år til år, så i 1977 ble 20 rom lagt til boligseksjonen. Og så, fra årene 1984 til 1986, ble trykkeriet og boligseksjonen igjen utvidet. Det ble også bygd en egen Rikets sal med 300 sitteplasser.

Ny teknologi blir tatt i bruk

I tillegg til at det er blitt foretatt utvidelser ved avdelingskontoret, har den teknologien som blir benyttet ved trykkingen, gjennomgått store forandringer. «Vi tok et stort skritt framover da vi gikk over fra to fargers høytrykk til fire fargers offset,» sier trykkeritilsynsmannen, Heikki Kankaanpää. «Vennene i Finland føler stor takknemlighet overfor det styrende råd for at vi fikk tillatelse til å kjøpe  en arkmatet offsetpresse med fem trykkverk. Fra og med begynnelsen av 1981 har vi kunnet trykke bladene i fire farger. Vi var faktisk et av de første avdelingskontorene som begynte med det. Det har ført til at det er blitt levert mange flere blad.

Våren 1985 mottok vi datamaskin- og fotosatssystemet MEPS, som er konstruert av Vakttårnet. Den andre arkmatede offsetpressen med fem trykkverk, en tyskprodusert Miller-Johannisberg, ble installert i 1988. Den fordoblet trykkekapasiteten.»

Forventninger her i de tusen sjøers land

I de årene som har gått, har Jehovas vitner i Finland vært travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Riket. Lyset fra Bibelens sannhet har derfor skint klart her i de tusen sjøers land. Forholdstallet for antall forkynnere pr. antall innbyggere er et av de beste i Europa. I de senere år har økningen ikke vært den største, men tallet på forkynnere har økt jevnt.

Levestandarden i Finland er blitt betydelig forbedret. Åndelig sett er imidlertid situasjonen blant folk blitt forverret på mange måter. Interessen for materialistiske gjøremål har hos mange fortrengt nestekjærligheten og interessen for åndelige spørsmål. Moralnormene har sunket. Et travelt byliv og lett adgang til verdslig underholdning har generelt sett undergravd folks lesevaner.

Det store flertall av befolkningen i Finland tilhører fremdeles den lutherske kirke, men kirken er i den senere tid blitt rystet av mange kriser. Etter en langvarig indre strid ble kvinner godtatt som prester i 1986. Mange prester har tilkjennegitt offentlig at de egentlig ikke tror på Bibelen, dens lære og dens moralprinsipper. Oppriktige  mennesker er rystet over denne utviklingen. På den annen side har Jehovas folk stått fast for kristne prinsipper, og det får dem til å skille seg ut fra andre religionssamfunn. Mange ser forskjellen. Ved å studere Guds Ord sammen med Jehovas vitner vil de bli hjulpet til å se sannhetens klare lys.

Korsfarerne som feide gjennom Finland for 800 år siden, kom så visst ikke med det gode budskap og det lys som Bibelens sannhet gir. Men Jehova har seiret nå i det 20. århundre ved at hans profetier er blitt oppfylt, og ved at hans gode budskap er blitt forkynt av hans travle og energiske vitner. Over 17 000 fredelige forkynnere av Guds rike lar nå sannhetens lys stråle ut over hele dette landet med tusenvis av øyer, krystallklare sjøer og frodige, grønne skoger.

[Fotnote]

[Oversikt på side 191]

(Se den trykte publikasjonen)

Finland

Høydep. forkynnere

20 000

17 303

 

13 426

10 620

8290

4354

 

 

 

1950 1960 1970 1980 1989

Gj.sn. pionerer

3000

2037

 

 

952

671

 

285

207

 

1950 1960 1970 1980 1989

 [Kart/ramme på side 139]

(Se den trykte publikasjonen)

NORGE

SVERIGE

Polar-sirkelen

Bottenviken

Ivalo

Sodankylä

Rovaniemi

Oulu

Iisalmi

Vaasa

Kuopio

Pori

Kuhmoinen

Tampere

Mäntyharju

Hämeenlinna

Lahti

Turku

Kotka

Vantaa

Helsinki

Hanko

SOVJETUNIONEN

[Ramme]

Hovedstad: Helsinki

Offisielle språk: Finsk og svensk

Religion: Vesentlig evangelisk-luthersk

Innbyggertall: 4 954 000

Avdelingskontor: Vantaa

[Bilde på side 141]

Emil Österman var den første forkynneren i Finland

[Bilde på side 143]

Kaarlo Harteva, som sørget for at arbeidet fikk en god start

[Bilder på side 147]

Det første avdelingskontoret i Helsinki. «Saarnoja kansalle», en av de første publikasjonene som kom ut på finsk

[Bilde på side 150]

Joseph F. Rutherford i Kaisaniemi-parken i 1913, hvor han holdt sitt første offentlige foredrag i friluft

[Bilde på side 154]

Eero Nironen, som tjente som oversetter i omkring 60 år

[Bilde på side 157]

Otto Mäkelä, som tjente som reisende tilsynsmann og ved avdelingskontoret i mange tiår

[Bilde på side 161]

William Dey, tilsynsmannen for det nordeuropeiske kontor

[Bilde på side 164]

Brødre som er ute i felttjenesten med grammofoner og roperter

[Bilde på side 170]

Kalle Salavaara lærte sannheten å kjenne på et militærsykehus

[Bilde på side 176]

Et offentlig foredrag blir avertert ved en informasjonsmarsj i Helsinki i april 1945

[Bilde på side 181]

N. H. Knorr og M. G. Henschel i 1955, et av de mange besøkene som oppmuntret brødrene

[Bilder på side 185]

Det finske avdelingskontoret og resepsjonen på Betel-hjemmet

[Bilde på side 186]

Det nåværende utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: H. Kankaanpää, V. Leinonen, E. Kankaanpää, K. Kangas, J. Ropponen